Stortinget - Møte onsdag den 10. februar 1999 kl. 10

Dato: 10.02.1999

Tilbake til spørretimen

Spørsmål 17

Per Roar Bredvold (Frp): Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til arbeids- og administrasjonsministeren:

«Snart 4 år etter storflommen i juni 1995 bor ekteparet Astrid og Rolf Rødås, Åsnes, i en gammel campingvogn. Dette skyldes blant annet at fylkesmannen i Hedmark ikke har avgjort om det er trygt eller ikke å bo i det gamle huset som ble skadet under flommen. Saksbehandler hos fylkesmannen tilbakeviser at de skal ha brukt lang tid.

Synes statsråden dette høres rimelig ut, og vil statsråden gjøre noe for å få fortgang i saken?»

Statsråd Eldbjørg Løwer: Regjeringen legger stor vekt på at saksbehandlingen i offentlig forvaltning skjer raskt og effektivt. Borgernes rettigheter skal imidlertid også ivaretas gjennom den plikten et forvaltningsorgan har til å påse at en sak er så godt opplyst som mulig før vedtak fattes.

Den aktuelle saken oppstod i forbindelse med taksering av skade på huset etter flommen våren 1995, der ekteparet Rødås reiste tvil om grunnforholdene var trygge. Ekteparet bad derfor kommunen vurdere grunnforholdene i henhold til plan- og bygningslovens bestemmelser.

Kommunen engasjerte to tekniske firmaer til å utføre grunnundersøkelser og setningsmålinger. Dersom kommunen hadde funnet ut at grunnen ikke var sikker, ville kommunen nedlagt forbud mot utbedring av det skadde huset, slik det i etterkant av flommen har blitt gjort med andre bygninger i kommunen.

På bakgrunn av resultatet fra målingene fant imidlertid kommunen at det ikke kunne reises tvil om sikkerheten. Dette vedtaket ble opprettholdt av kommunens faste utvalg for plansaker, som behandlet anken fra ekteparet Rødås i etterkant av det opprinnelige vedtaket.

For halvannet år siden, i september 1997, fikk fylkesmannen saken til behandling. Saken ble gitt prioritet fra fylkesmannens side. I februar 1998 framkom det imidlertid nye opplysninger i saken som gjorde det nødvendig for fylkesmannen å innhente vurderinger fra kommunen. Det har også vært nødvendig å gå ekstrarunder overfor et av de tekniske firmaene for å fastslå om det tekniske grunnlaget for kommunens vurderinger har vært godt nok. Det har også vært kontakt mellom fylkesmannen og ekteparets advokater underveis.

Jeg vil understreke at dette har vært en komplisert sak der opplysninger har kommet til underveis, samtidig som fylkesmannen har vært nødt til å innhente faglig bistand i saksforberedelsene. På bakgrunn av de opplysningene jeg sitter inne med, vil jeg derfor ikke karakterisere fylkesmannens tidsbruk i den aktuelle saken som urimelig.

Av hensyn til ekteparet Rødås er jeg imidlertid opptatt av at det så raskt som mulig blir fattet vedtak i saken. Jeg er derfor glad for å kunne meddele at fylkesmannen i neste uke vil fatte et slikt vedtak.

Per Roar Bredvold (Frp): Jeg takker statsråden for et godt og utfyllende svar, med god historikk.

Det gleder meg at en avgjørelse i denne konkrete saken vil bli tatt i neste uke. Men når det er sagt, vil jeg si at det i enkelte tilfeller vil bli hevdet fra søkerens side at det offentlige bruker urimelig lang tid. Kan statsråden tenke seg en begrensning på f.eks. ett år som maksimal saksbehandlingstid, og hvis saken ikke har fått en avgjørelse innen denne tid, skal den avsluttes i søkerens favør?

Statsråd Eldbjørg Løwer: Når det gjelder balansen mellom det å være rask og effektiv og det å ha en tilstrekkelig saksbehandling for å kunne ta et riktig standpunkt, er det selvfølgelig en avveining i hvert tilfelle.

Det å hoppe på et forslag nå som begrenser saksbehandlingstiden til ett år, for så å la saken gå til den saksøktes fordel, synes jeg er for lettvint. Men i forbindelse med effektivisering av moderne forvaltning og ny forvaltning, ser vi også på saksbehandlingstiden i det offentlige. Jeg må derfor få lov til å komme tilbake til eventuelt å svare bekreftende eller avkreftende på representantens spørsmål.