Presidenten: Dette spørsmålet,
fra representanten Karita Bekkemellem Orheim til helseministeren,
vil bli tatt opp av representanten Asmund Kristoffersen.
Asmund Kristoffersen (A): Jeg vil på det grunnlag som presidenten
refererte til, stille følgende spørsmål
til helseminister Dagfinn Høybråten:
«I Dagbladet 24. januar 1999 tar norske
leger til orde for å gi den såkalte lykkepillen
til barn/unge.
Mener statsråden at slik medisinering
av mindreårige er forsvarlig, mener han det er en fallitterklæring
at mindreårige blir satt på kjemisk
fremstilte antidepressiver over kortere eller lengre tid, og hva
vil statsråden gjøre for at disse barna/ungdommene
får forsvarlig psykologisk behandling?»
Statsråd Dagfinn Høybråten: 15-20 pst. av alle barn har i løpet
av oppveksten lettere eller tyngre psykiske lidelser. Cirka 5 pst.
har alvorlige lidelser i form av psykoser, alvorlige depresjoner
og tvangslidelser, og trenger hjelp fra 2.-linjetjenesten.
For barn og unge med depressive symptomer er
det viktig at det blir foretatt utredning og blir stilt diagnose som
grunnlag for god behandling og oppfølging, både overfor
barnet og for familien. Viktige tiltak kan settes inn i nærmiljøet,
i regi av skole og PP-tjeneste, oppfølging fra helsestasjon,
psykolog og lege, mv. Depressive tilstander hos barn og unge er
imidlertid meget alvorlig, og behandling med legemidler kan være
en nødvendig del av det helsetilbudet som gis, bl.a. for å forhindre
utvikling av selvmordstanker og spiseforstyrrelser.
Statens legemiddelkontroll foretok høsten
1997 en særlig vurdering av medikamentell behandling av
barnepsykiatriske tilstander. Rapporten fastslår at det
for alvorlig syke barn og unge er forsvarlig å bruke antidepressive
legemidler dersom tilstrekkelig utredning er gjort og diagnose stilt.
Det understrekes at når medikamentell behandling velges,
skal dette alltid gis sammen med annen behandling. Dette materialet
er sendt ut som veiledning til alle leger og alle apotek. Ved behandling
av depresjon hos barn og unge anbefales som førstevalg
et legemiddel som meget uheldig ofte omtales som «lykkepillen».
Dette medikamentet synes å ha minimale bivirkninger, men det
må understrekes at dokumentasjonen av sikkerhet og effektivitet
for legemidler hos barn og unge er mangelfull. Det finnes svært
få medikamenter som er vurdert i Norge til bruk for barn
og unge.
Vi har i dag ikke mulighet til å si
noe om hvordan dette eller andre legemidler faktisk brukes i befolkningen.
Dette er ikke tilfredsstillende. I St.prp. nr. 1 for i år
har Regjeringen omtalt dette og varslet at det vil bli iverksatt et
arbeid for gradvis å bygge opp et informasjonssystem for
dette formål.
Når representanten spør om
hva statsråden vil gjøre for at disse barna og
ungdommene skal få forsvarlig psykologisk behandling, viser
jeg til opptrappingsplanen for psykisk helse, som Stortinget har
sluttet seg til. Denne omfatter forsterket satsing på tiltak
både i 1. og 2. linjetjenesten. Det er en forutsetning
for de øremerkede tilskuddene til kommunene at det foretas
en helhetlig planlegging som også omfatter tiltak overfor
barn og ungdom, herunder styrking av helsestasjoner, skolehelsetjeneste,
støttekontakttilbud og kultur- og fritidstilbud – for å nevne
noe. 2. linjetjenesten skal styrkes gjennom utbygging av klinikkplasser
og poliklinikker.
La meg til slutt understreke at det etter min
vurdering går et klart skille mellom det å bruke
antidepressiva overfor barn og unge med alvorlige depresjoner og
det å bruke piller for å løse det jeg
vil kalle «dagliglivets problemer». I den ene
situasjonen dreier det seg om nødvendig behandling, og
i den andre kan det dreie seg om glidende overganger til misbruk.
Forbruket av medikamenter i Norge er høyt. Jeg tar avstand
fra enhver generell oppfordring om økt bruk av lykkepiller
og tilsvarende medikamenter. Min holdning er at det viktigste redskapet
i kampen mot ukritisk bruk eller misbruk er arbeidet for å styrke
lokale miljøer, familie, skole og fritidstiltak.
Asmund Kristoffersen (A): Jeg takker for svaret. Jeg må likevel,
utover det som helseministeren var inne på, stille meg
spørsmålet om leger for lett satser på medikamentell
behandling, kanskje i mangel av tilstrekkelig faglig innsikt. Jeg
tror at det ligger muligheter i et bedre samarbeid enn det vi har
i dag, mellom lege og PP-tjeneste, som ofte besitter ganske høy
kompetanse på dette området.
Jeg vil spørre helseministeren i lys
av det som var referert i Dagbladet den 24. januar, om vi i Norge
har et regelverk som hindrer de tilstander som var beskrevet
fra USA, der legene fritt kunne forskrive disse medikamentene til
barn.
Statsråd Dagfinn Høybråten: Det er vanskelig å benekte at leger
i enkelte tilfeller for lett kan gripe til medikamentell behandling
generelt. Det er også ofte en forventning fra pasientens
side om at så skal skje.
Det representanten Kristoffersen peker på,
et bedre samarbeid mellom legen og PP-tjenesten, anser jeg for å være
et viktig oppfølgingspunkt i forhold til psykiatrisatsingen
når det gjelder barn og unge spesielt.
På spørsmålet om
vi har et regelverk som hindrer amerikanske tilstander, vil jeg
si at vi iallfall har en høy grad av faglig bevissthet
rundt disse spørsmålene i fagmiljøene,
som vises bl.a. ved den gjennomgang som er foretatt av Statens legemiddelkontroll.
Jeg synes det er viktig å holde et høyt bevissthetsnivå her
og også å vurdere tiltak hvis vi får
dokumentert en uheldig utvikling.