Presidenten: Dette spørsmålet,
fra representanten Karita Bekkemellem Orheim til barne-
og familieministeren, vil bli tatt opp av representanten Britt Hildeng.
Britt Hildeng (A): «Statsråden har tidligere
uttalt at ingen skulle tape på Regjeringens prioriteringer
i barne- og familiepolitikken. I Oslo er den kommunale og private
barnehageutbyggingen stoppet helt opp, og det står 4 500
barn i kø for å få barnehageplass. Byrådet
begrunner manglende bevilgninger og satsing på barnehager med
usikkerheten rundt kontantstøtten.
Hva vil statsråden gjøre
for å oppklare denne eventuelle usikkerhet slik at de barna
som ønsker det, skal få et barnehagetilbud?»
Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Representanten Britt Hildeng gir i spørsmålet
sitt uttrykk for bekymring over at barnehageutbygginga skulle vera
stoppa opp. Oslo kommune er brukt som døme på at
mange born ikkje får barnehageplass.
Før eg går inn på dei
meir generelle problemstillingane som dette spørsmålet
reiser, vil eg knytta nokre kommentarar til situasjonen i Oslo,
som eg trur representanten kjenner svært godt. Eg er kjend
med at det står 4 500 born på ventelister
for å få barnehageplass i Oslo. Men mange av desse
borna har alt plass i barnehage, t.d. i familiebarnehage eller i
privat barnehage. Dermed er ikkje tala eit reelt bilde på kor
mange familiar som ikkje får dekt sine behov for tilsyn.
Eg kan heller ikkje sjå at det er grunnlag for å påstå at
barnehageutbygginga i Oslo har stoppa heilt opp. Departementet fører
oversikt over utbetaling av tilskot til nye barnehageplassar, og
desse tala viser at det er etablert fleire hundre plassar i bydelane
i Oslo i løpet av 1998. Heller ikkje på landsplan
har, som enkelte hevdar, barnehageutbygginga stoppa opp. Men at veksten
i nye plassar minkar når stadig fleire kommunar har full
behovsdekking, må ikkje overraska nokon. Vi må heller
ikkje gløyma at vi nyleg tok ut eit heilt årskull, 6-åringane,
frå barnehagen.
Då Regjeringa innførte kontantstøtta,
erkjende vi at ordninga ville føra til endringar i etterspurnaden
etter barnehageplassar. Vi ventar dei største endringane
i plassane for born under tre år, men vi reknar òg
med noko lågare etterspurnad etter plassar for born over
tre år. I budsjettframlegget gjer vi greie for dette og
viser til at vi vil ta initiativ til ny behovsundersøking
i løpet av 1999. Vi har ikkje gløymt dette, og
i desse dagar får vi m.a. utført ei undersøking
i eit utval av kommunane våre. Ved denne undersøkinga
vil vi få meir kunnskap om om behovet for barnehageplassar
er endra etter innføringa av kontantstøtta, og
om kommunane har endra sine planar om utbygging av sektoren.
Det er vanskeleg å slå fast
noko eintydig tal over behovet for barnehageplassar. Dette er eit
problem som både vi og tidlegare regjeringar har streva
med. Eksemplet frå Oslo kommune viser etter mi meining
at ein ikkje får eit realistisk anslag over behovet berre
ved å sjå på ventelister som kommunane
lagar. Den viktigaste kjelda til informasjon om behovet vil til
kvar tid vera foreldra. I undersøkinga til Statistisk sentralbyrå «Barnefamiliers tilsynsordninger,
yrkesdeltakelse og økonomi før innføring
av kontantstøtte» vart foreldra spurde om kva
for tilsynsordningar dei ynskjer dersom dei kan velja uavhengig
av pris og tilgang. Resultata frå undersøkinga
tyder på at svært mange ynskjer at borna deira
skal ha plass i barnehage. Mange ynskjer òg å kunna
kombinera plass i barnehage med andre former for tilsynsordningar,
særleg at foreldra sjølve passar borna sine nokre
dagar i veka.
Vi treng å sjå nærare
på tala til SSB, m.a. for å finna ut om kontantstøtta
t.d. har vore med på å synleggjera eit auka behov
for deltidsplassar framfor behovet for heiltidsplassar. Vi planlegg òg å gjennomføra
same type undersøking denne vinteren. Då vil
vi kunna sjå betre korleis kontantstøtta har påverka
barnehagesektoren.
Som representanten er kjend med, skal Regjeringa legga
fram ei melding om barnehagesektoren. Meldinga skal etter planen
fram til Stortinget i løpet av dette halvåret.
Meldinga skal drøfta dei framtidige rammevilkåra for
barnehagesektoren. Ein diskusjon om behovet for barnehageplassar
vil gå inn som ein del av meldinga. Behovet kan variera
sterkt frå kommune til kommune, og derfor er det vanskeleg – om
ikkje umogleg – å fastsette eit nasjonalt måltal
for behovet for barnehageplassar.
Eg vil tru at dette spørsmålet
er fremma ut frå ei bekymring over at barnehageutbygginga
har stoppa opp mange stader. Som eg sa i innleiinga mi, var det
venta at kontantstøtta villa påverka etterspurnaden
etter barnehageplassar. Men dei førebelse tala vi har,
som viser at det vart etablert i overkant av 5 000 nye
barnehageplassar i 1998, tyder ikkje på at det er stopp
i utbygginga. Eg ser at det enno er eit stykke å gå før
målet om barnehageplass til alle som ynskjer det, er oppnådd.
Og det er m.a. derfor departementet no arbeider med ei melding til
Stortinget. Den vil vonleg løfta diskusjonen om korleis
vi skal kunna koma heilt i mål med denne felles målsettinga.
Britt Hildeng (A): Jeg takker for svaret. Jeg er i og for seg
glad for at ministeren gir uttrykk for ambisjoner om full barnehagedekning.
Men vi må forholde oss til realitetene, og det er et ganske
stort gap mellom etterspørsel og faktisk dekning. Regjeringen
hadde som ambisjon at det skulle bygges over 13 000 nye
barnehageplasser. Etter det jeg får opplyst, er det bygget
3 500. Ministeren sa over 5 000 – jeg
vet ikke hva som er riktig.
En undersøkelse som Norsk Lærerlag
har gjort, viser at 1/5 av landets kommuner foreslår å legge
ned til sammen 150 barnehager, noe som representerer 5 000 – 6 000
barnehageplasser. Det skulle ikke være nødvendig med
lange utredninger om behovsdekning før en kan se at vi
står overfor et umiddelbart behov for flere barnehager.
Jeg vil spørre statsråden
om hun ikke finner den utviklingen vi har sett, betenkelig, og om
vi ikke trenger ikke bare en langsiktig utredning av behov, men
også strakstiltak slik at barnehageutbyggingen kan komme
på skinner igjen.
Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Eg sukkar litt tungt over måten ein
presenterer spørsmålet på: For det fyrste
har barnehageutbygginga «stoppet helt opp», for
det andre må den «komme på skinner igjen».
No har eg i svaret mitt prøvt å fortelja representanten
at barnehageutbygginga ikkje har stoppa opp, og vi har
tal i departementet som er høgare enn det som representanten
opplyste.
Eg skal vera den fyrste til å innrømma
at vi ikkje klarte å bygga så mange plassar i
fjor som det vi hadde som målsetting. Eg har ei viss forståing
for at ein del kommunar ynskjer å ha eit betre grunnlag
for å vurdera kor mange plassar dei treng når
kontantstøtta er innført. Vi har òg gjort
klart i budsjettforslaget frå Regjeringa si side kvifor
vi har eit forholdsvis lågt måltal for inneverande år.
Grunnen er sjølvsagt at når vi får ei
ordning som kontantstøtta, vil behovet bli annleis enn
det var før og utan. Derfor er det viktig at kommunane
ikkje bygger fleire plassar enn dei treng, men at dei bygger så mange
plassar som dei treng. Og så får vi ein full
diskusjonsrunde om dette når vi legg fram stortingsmeldinga
om barnehagane, og vonleg òg eit betre grunnlag for å seia
kor mange nye vi treng.