Presidenten: Etter ønske fra næringskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 40 minutter, og at taletiden blir fordelt med 5 minutter til hver gruppe.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt høve til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter. – Det anses vedtatt.

Morten Lund (Sp): Jeg synes det er betryggende at Regjeringen har satt år 2000-problemstillingen høyt på dagsordenen. I sin andre redegjørelse om år 2000-problemet, som ble presentert for Stortinget, levner ikke næringsministeren noen som helst tvil om Regjeringens ambisjonsnivå på dette området.

Det såkalte år 2000-problemet virker i utgangspunktet uskyldig, at datorelaterte systemer ikke takler overgangen fra et århundre til et annet. Og noen av konsekvensene av dette vil nok også framstå som forholdsvis harmløse, som f.eks. at parkeringsautomatene ikke virker normalt eller at digitale visere av klokkeslett og dato bryter sammen. Langt mer alvorlig blir det når elektromedisinsk utstyr på sykehusene ikke fungerer tilfredsstillende, eller når elektroniske hjelpemidler i f.eks. offshorevirksomheten bryter sammen. Skulle slike ting gå galt, vil en kunne få alvorlige konsekvenser som setter liv og helse i fare, eller som kan utløse store miljøødeleggelser. Det er også risikoen for slike og andre mulige alvorlige konsekvenser av et årtusenskifte som har presset fram større aktivitet fra norske myndigheters side for å forebygge problemene.

Så langt jeg kan se, er vi i rute i forhold til de utfordringene som år 2000-problemene innebærer for statsforvaltningen. I statsforvaltningen er år 2000-problemene et linjeansvar og må løses av de enkelte departementer og etater, samtidig som Arbeids- og administrasjonsdepartementet har ansvaret for oppfølgingen. Siden den første redegjørelsen om dette i Stortinget er arbeidet trappet opp. Statsråden la bl.a. vekt på den regelverksgjennomgangen som er foretatt i samarbeid med Aksjon 2000, kartleggingen av departementets tilsynshåndtering og et seminar for departement og statlige tilsynsmyndigheter i februar i år. Statlige tilsyn representerer godt etablerte kanaler for informasjon og bevisstgjøring, og jeg synes derfor det er viktig, slik statsråden understreker, at dette benyttes aktivt i år 2000-arbeidet. Dessuten har det blitt gjennomført en kvalitetsgjennomgang, eller stikkprøve, av år 2000-arbeidet i enkelte statlige etater i etterkant av den tredje statuskartleggingen av år 2000-problemet i juli i fjor. Her ble det oppdaget forhold som kunne forbedres. En fjerde kartlegging er gjennomført i statsforvaltningen. Resultatene viser at år 2000-arbeidet nå har høyere prioritet i de fleste statlige virksomheter. Alt dette viser at forebyggende tiltak i forhold til år 2000-problemet i stor grad er ivaretatt på en egnet måte i statsforvaltningen.

Kommunal sektor har ansvaret for en rekke tjenester som, hvis de blir rammet av år 2000-problemet, kan få store kritiske konsekvenser for befolkningen. Jeg er derfor tilfreds med at Regjeringen følger utviklingen her nøye og kritisk, bl.a. gjennom etableringen av Aksjon 2000, hvor nettopp kommunesektoren er en av de primære målgruppene. Allikevel er det grunn til å understreke at dette i første rekke er den enkelte kommunes ansvar, og vi vet at enkelte kommuner fortsatt ikke har tatt innover seg viktigheten av dette arbeidet. Det er derfor vesentlig at Regjeringens fokusering på kommunesektoren blir holdt på et høyt nivå, og at samarbeidet med Kommunenes Sentralforbund intensiveres ytterligere.

Også i forhold til det private næringslivet, der bedriftslederen selv er den ansvarlige i forhold til år 2000-problematikken, har Regjeringen gjennom informasjonskampanjer og Aksjon 2000 på beste måte forsøkt å tilrettelegge for god håndtering av de forestående utfordringene. Jeg deler statsrådens bekymring over det relativt lave antall små- og mellomstore bedrifter som mener at problematikken ikke er relevant for dem. Det er derfor behov for en fortsatt innsats, fremfor alt i forhold til informasjon, slik at samtlige enheter i næringslivet som bruker data eller elektronisk produksjonsutstyr, blir i stand til å møte år 2000-problemet på en fornuftig og hensiktsmessig måte. Jeg deler også statsrådens vurdering av at frivillighetslinjen er den best egnede overfor næringslivet og også overfor kommunene. Samtidig må vi kanskje erkjenne at det trengs et ris bak speilet for dem som ikke innretter seg på en hensiktsmessig måte.

Jeg er beroliget av Regjeringens håndtering av de utfordringene vi står overfor i forbindelse med overgangen til et nytt årtusen. Samtidig finner jeg grunn til å understreke at Regjeringens viktigste jobb er å skape en enda større forståelse for hvilke problemer som kan oppstå hvis en ikke gjennomfører nødvendige tiltak i forkant. Både i offentlig og i privat sektor vil en ha mye å vinne på å forebygge problemene, i stedet for i etterkant å måtte finne avbøtende tiltak for dem.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A): I Arbeiderpartiet har vi med interesse registrert den redegjørelsen som statsråden har gitt om framdriften i arbeidet.

Jeg registrerer at det gjøres framskritt i forhold til de rapportene som er gitt tidligere, at man har fått en noe større oppmerksomhet både innenfor de ulike statlige virksomhetene og innenfor de kommunale virksomhetene – og til en viss grad innenfor privat virksomhet, selv om man der henger betydelig etter. Likevel er det grunn til å understreke, som også statsråden gjør i sin redegjørelse, at det fortsatt er betydelig usikkerhet, og at det er sene fullføringsdatoer for offentlig virksomhet – helt fram til november 1999. Da er det grunn til å minne om at i motsetning til veldig mange andre prosjekter er dette et prosjekt med en definitiv dato. 1. januar år 2000 er tidsfristen der, enten man er ferdig eller ikke. Har man da ikke fått det nødvendige systemet på plass, vil det være for sent.

Jeg registrerer for øvrig at Regjeringen konkluderer med at det i kommunesektoren fremdeles går for sakte selv om det er iverksatt en rekke aktiviteter, og at bare halvparten av lederne i små- og mellomstore bedrifter mener at år 2000-problemet er relevant for dem. Jeg er enig med statsråden i at det er urovekkende lavt. Jeg har for øvrig merket meg at statsråden har vist til at det innenfor svært mange kritiske sektorer fremdeles foreligger en betydelig usikkerhet – det gjelder ikke minst om prosjektene blir ferdige i tide. I analysene fokuseres det mye på interne systemer som årsak til sårbarheten, men det fokuseres lite på avhengigheten av ekstern infrastruktur, og eksterne leveranser og grensetiltak. Her står vi også overfor det dilemmaet at det nytter lite om egen virksomhet er forberedt, dersom man er avhengig av leveranser fra andre som ikke har den samme grad av forberedelse. Jeg forutsetter derfor at Regjeringen vil vie også dette stor oppmerksomhet når det gjelder den videre gjennomføring.

Vi nærmer oss raskt den aktuelle dato – jeg hadde nær sagt i høyt tempo, men det er jo et nokså normalt tempo. Jeg konstaterer, som sagt, at man er kommet noe framover, men at det fortsatt er slik at det gjenstår betydelige ting. Jeg forutsetter at Regjeringen vil ha dette sterkt i fokus, ikke minst understrekningen av at det nå i aller høyeste grad haster å få fram de løsninger som må være klare.

Det er to forhold som ikke tas særskilt opp i redegjørelsen og som jeg vil be statsråden om også å sette i fokus. Det er forhold knyttet til forbrukerspørsmål, hvor det i enkelte land har vært aktuelt å ta inn i nye kontrakter klausuler om at produkt skal være forberedt til århundreskiftet. Det har også vært aktuelt i andre land å vurdere systemer som sertifiserer en virksomhetsforberedelse til år 2000. I Sverige er det en nasjonal standard som produsenten må klargjøre om et produkt tilfredsstiller, og i USA er det utviklet tilrådde kontrakter, hvorav ti klausuler. Disse temaene er det ikke fokusert på i redegjørelsen, og jeg vil be statsråden om også å ha dem med seg i det videre arbeidet.

Videre vil jeg avslutningsvis vise til at det også er behov for å knytte oppmerksomhet til internasjonale forhold. Det er så langt jeg har oversikt over, ingen som har tatt ansvar for en samlet global gjennomgang av utfordringene. De industrialiserte land bør se et særskilt ansvar for å bidra til økt oppmerksomhet og økt evne til problemløsning også i utviklingsland, og her har f.eks. den britiske regjering bidratt til et nytt fond i Verdensbanken for å tilføre ekspertise og opplæring i utviklingslandene.

Grenseoverskridende virkninger bør ha stor oppmerksomhet også hos oss, og etter min vurdering bør særlig oppmerksomhet rettes mot styringssystemene for de russiske atomkraftverkene nær grensen mot Norge. Det er av vital norsk interesse at disse styringssystemene ikke rammes av systemsvikt, og jeg vil be Regjeringen se til at også disse anleggene får den nødvendige forberedelse til tusenårsskiftet.

Vi står overfor en stor utfordring og en alvorlig teknisk og økonomisk risiko. Jeg konstaterer at vi er kommet nærmere å være forberedt til det, men at mye fortsatt gjenstår, og at tiden til å utføre forberedelsene blir stadig mindre.

Ulf Erik Knudsen (Frp): Y2K er datafolkets betegnelse på problemet vi i dag skal diskutere. Vi i Stortinget er ikke alene om å være opptatt av år 2000-problemet. Jeg foretok et Internett-søk på Y2K i Norge og fikk 3 733 treff. Jeg foretok et par tilsvarende søk på verdensbasis og fikk mellom fire og seks millioner treff. Nå leste jeg ikke alle dokumentene, men bladde litt i noen av dem. Jeg må konkludere med at oppmerksomheten rundt år 2000-problemet er betydelig. Både enkeltpersoner, bedrifter, organisasjoner og offentlige myndigheter er engasjert. På Internett fant jeg offentlige myndigheters slagplaner for å løse år 2000-problemet på New Zealand, i Malaysia og i USA, for å nevne noen. Jeg fant også den norske Aksjon 2000. Jeg er ingen dataekspert, men jeg synes det som ble presentert, virket veldig bra. Det var gode sjekklister, utkast til prospekter og planer, og gode lenker, som forhåpentligvis kan bidra til – og er et meget positivt bidrag til – å løse de problemene man står overfor, i alle fall for dem som har forstått at det er et problem.

I statsråd Sponheims redegjørelse er det mange positive og oppløftende tall og opplysninger, men det er også en betydelig skyggeside. La meg nevne noen punkter:

• Ekspertene mener at statsetatene nå burde være i en test- og idriftsettingsfase. Under 25 pst. er kommet dit.

• Selv om mange har planer og er godt i gang, har man ikke definert milepæler i arbeidet, og kan således ikke kvalitetssikre at fremdriften er riktig.

• Det mangler i stor utstrekning beredskapsplaner for hva man gjør om dataen svikter. Kun 6-8 pst. hadde dette i offentlig sektor.

• 5 pst. av kommunene har ikke engang begynt arbeidet, dvs. ca. 20 kommuner, hvilket er svært bekymringsfullt for innbyggerne i disse kommunene.

• I kommuner og næringsliv har det vist seg at 25-33 pst. av driftskritiske systemer klapper sammen ved testing.

Disse opplysningene bør vekke oppmerksomhet.

Man er sent ute, men man er i de fleste tilfeller godt i gang. Dette gjør meg til forsiktig optimist når det gjelder offentlig sektor.

Jeg er imidlertid mer bekymret for næringslivet, og spesielt for de små og mellomstore bedriftene. At 50 pst. av lederne for slike bedrifter ikke anser problemet som relevant, er skremmende. Det er nok noen bedrifter som ikke blir berørt av Y2K, men 50 pst. – svært tvilsomt. Jeg er bare redd for at det kanskje er for sent å komme i gang for disse.

Fremskrittspartiet har for øvrig merket seg at Regjeringen på dette tidspunkt ikke finner at det er behov for ytterligere lov- og regelverk i forhold til saken, men at man fortløpende vil vurdere dette.

Vi signaliserer at vi er rede til å vurdere de tiltak det måtte være behov for, enten det er snakk om økonomi eller regelverk.

Fremskrittspartiet fremmer ingen konkrete forslag i denne saken i dag. Jeg vil likevel komme med et lite innspill i debatten. Selv om vi skulle få gjort en god jobb i offentlig sektor og i tillegg motivert og hjulpet næringslivet til å få på plass det meste der, vil noe gå galt. Jeg tror ikke at vi vil oppleve mørklagte sykehus og at passasjerfly går i bakken, osv., men vi vil oppleve store problemer i deler av næringslivet. Om det bare skulle ramme 2-3 pst. , vil det bli en merkbar effekt på BNP, valuta, rente og sysselsetting osv.

Har vi godt nok kartlagt disse forhold? Er dette en oppgave for Regjeringen, for departementene eller Statistisk sentralbyrå? Jeg har forstått det slik at OECD har gjort en del generelle vurderinger rundt problematikken. Hva kan vi lære av disse vurderingene?

Dette er noen spørsmål som bør være stilt – og helst besvart – før høstens budsjettbehandling.

Ansgar Gabrielsen (H): Det som i hvert fall er helt sikkert, er, som Schjøtt-Pedersen sa, at denne saken ikke kan utsettes, for tusenårsskiftet kommer, åkkesom. År 2000-problematikken i sin alminnelighet var veldig i fokus for en stund siden, men har vel vært mindre i fokus i det siste. Det kan komme av en overfokusering innledningsvis, eller det kan hende at man har greid å løse de utfordringene man følte at man stod overfor. Det er imidlertid, som det ble hevdet av foregående taler, et stort engasjement globalt i denne saken, det ser man på Internett.

Mitt hovedinntrykk av redegjørelsen er at den beroliger i den forstand at jeg opplever at statsråden og Regjeringen tar det ansvaret de har på dette området. De har avdekket en del ting som ikke er på plass både i statsforvaltningen, i kommunesektoren og innenfor næringslivet.

Det at man er obs på selve problemet og det som ikke er gjort, er for så vidt viktig. Men det er enkelte punkter som jeg tror bør påkalle kanskje enda større grad av oppmerksomhet enn hva som har vært vist til nå, og statsråden sa for så vidt også i redegjørelsen at det ville skje. For at man skal kunne sette inn tiltak, må man nødvendigvis ha avdekket situasjonen, ikke bare i statsforvaltningen, men også i kommunene og – ikke minst – i næringslivet.

Det er to punkter som det er grunn til å bekymre seg over. Det ene er situasjonen i kommunesektoren. Jeg synes at når vi får neste redegjørelse, bør det foreligge en fullstendig oversikt over situasjonen i samtlige norske kommuner. Det skulle være relativt kurant ved å ta i bruk det apparatet man har gjennom fylkesmannsembetet, å få en slik kartlegging, selv om jeg ser at man skal ta en del stikkprøver osv. Men en komplett oversikt bør forefinnes et eller annet sted, jo før jo heller.

Det andre punktet gjelder næringslivet. Det er, som foregående taler sa, 50 pst. av næringslivsledere i små og mellomstore bedrifter som sier at dette er irrelevant i forhold til deres bransjer og i forhold til den enkeltes bedrift. Det synes jeg er litt urovekkende.

Nå er det slik at det ikke er lett å sette inn konkrete tiltak i forhold til enkeltbedrifter, men ett virkemiddel har i hvert fall offentlig sektor totalt sett, og det er at det er den største innkjøperen i dette landet. Offentlig sektor gjør innkjøp i størrelsesorden 180 milliarder kr. Det at offentlig sektor går bredt ut og forlanger dokumentasjon i forhold til det som har med år 2000-problematikken å gjøre, for å sikre levering av varer og tjenester også etter nyttår, vil kunne være med på å øke bevisstheten også i små bedrifter. Og jeg leser i det kapittelet som går på næringsliv, at Regjeringen sier at de i utgangspunktet ønsker å mobilisere til frivillig innsats «gjennom positive tiltak» overfor både kommuner og næringsliv, men er innstilt på – hvis det er nødvendig – også å ta i bruk lovverk og forskriftsverk for å gjøre det som «gjerast» må. For at man skal kunne sette inn slike tiltak, må man nødvendigvis ha skaffet seg en oversikt. Fra Høyres side er vi definitivt beredt til å støtte opp om en slik linje hvis det viser seg at grunnleggende velferdsgoder står på spill hva gjelder leveranser fra kommuner, fra staten eller fra næringslivet. Men jeg tror kanskje det viktigste bidraget i forhold til næringslivet vil være at vi får bevissthet inn i hele den offentlige forvaltningen på innkjøpssiden.

For øvrig synes jeg det er viktig at Regjeringen og statsråden tar ansvaret for hele samfunnet når det gjelder år 2000-problematikken. Men det operative ligger selvfølgelig hos kommunene, og som påpekt, også i næringslivet, og det er det bare å slutte seg til. Men, som sagt, kanskje det aller viktigste når det gjelder næringslivet, er at vi får inn bevissthet, og krever – som mange andre nasjoner har gjort, og som tidligere talere har snakket om – dette i kontraktsform.

Statsråd Lars Sponheim: Regjeringen har siden den forrige redegjørelsen om år 2000-problemet, som var i samband med statsbudsjettet høsten 1998, intensivert arbeidet med å forebygge problemer som er knyttet til dette årtusenskiftet. År 2000-arbeidet gis derfor meget høy prioritet i Regjeringen, både i kollegiet som helhet og av den enkelte fagstatsråd, som er ansvarlig for sine respektive områder.

I arbeidet legger vi vekt på at år 2000-problemet er et ledelsesansvar på alle nivåer. Eksisterende og ordinære ansvarsforhold i forvaltningen blir derfor opprettholdt.

År 2000-problemet omfatter ulike deler av vårt moderne informasjonssamfunn og illustrerer bl.a. en gjensidig avhengighet og sårbarhet, selvsagt også internasjonalt, slik representanten Schjøtt-Pedersen la avgjørende vekt på. Det er bekymringsfulle rapporter å få fra mange land. Jeg hadde senest i går anledning til å snakke med Hong Kongs finansminister, som er ansvarlig for disse spørsmålene, som fortalte at de var kommet langt der, men han var meget bekymret over naboland rundt seg, som de observerte var kommet meget kort i å takle disse spørsmålene. Alt henger jo sammen med alt, som en stor politiker har sagt. Det forteller litt om hvordan problemer kan forplante seg over landegrenser.

År 2000-problemet omfatter ulike deler av vårt moderne informasjonssamfunn, og derfor illustrerer denne sårbarheten at håndtering av dette problemet ikke bare er datateknisk, men også en ledelses- og organisatorisk utfordring. For mange vil år 2000-problemet også være en mulighet til å rydde opp i og fornye IT-systemene i egen virksomhet. Det paradoksale er at gjør man en god jobb med å forberede seg, har man også et moderne, oppdatert datasystem til å leve med etter at man forhåpentligvis har kommet smertefritt gjennom denne årtusenpasseringen.

Det gjenstår nå kun åtte måneder til tusenårsskiftet. Jeg har en klokke som teller ned på dager – det er 242 dager igjen – slik at jeg hver dag skal minnes om at det er et viktig tidspunkt. Regjeringen vil fortsatt først og fremst la det forebyggende arbeid være i fokus. Men det er samtidig nødvendig å forberede skadebøtende tiltak i fall det oppstår år 2000-problemer. Det er viktig – åtte måneder før tiden – at vi fortsatt er bevisste på at det ikke er for sent. Det er mye å gjøre fortsatt. Det er veldig farlig nå å gå ut og si at vi er gjennom problemene på noen områder, for ingen vet størrelsen på dem og hvor de kan dukke opp. Det er veldig viktig at vi nå fra ulike hold hele tiden fokuserer på at oppgavene må løses.

Men så til det som måtte bli nødvendig å sette i gang av skadebøtende tiltak. Det er nok slik at selv om vi har gjort mye grundig forebyggende arbeid, vil det aldri kunne gis garantier for at alt vil fungere som normalt ved tusenårsskiftet. Derfor tror jeg det er viktig at vi har en viss grad av ydmykhet i forhold til å kunne si at vi nå på en måte er ferdig med jobben. Det blir vi nok ikke helt, men vi skal få gjort det viktigste, håper jeg.

Regjeringens siste redegjørelse avdekker at det fremdeles er mangler i håndteringen av år 2000-problemet i det norske samfunn. Det er derfor nødvendig med en opptrapping av arbeidet, både i statlig og kommunal sektor og i næringslivet. Det er i år 2000-arbeidet nødvendig å foreta prioriteringer. De samfunnskritiske sektorene er spesielt viktige, fordi svikt innenfor disse områdene vil kunne ha vidtrekkende konsekvenser for andre sektorer. Sannsynligheten for svikt innen telekommunikasjon og kraftforsyning vurderes i dag som liten. Ut fra det foreliggende materialet mener Regjeringen at det pr. i dag ikke er overhengende fare for kritisk svikt i statsforvaltningens grunnleggende tjenesteyting. I min redegjørelse pekte jeg samtidig på bl.a. vannforsyningssektoren og sosial- og helsesektoren, som følges spesielt nøye opp fra Regjeringens side.

Regjeringen vil i det videre arbeidet benytte tilsynsmyndighetene for å bidra til best mulig beredskap ved overgangen til år 2000. I tillegg til å drive informasjon og bevisstgjøring skal tilsynene også benyttes til å foreta nødvendige direkte inngrep i tråd med aktuelt hjemmelsgrunnlag overfor angjeldende virksomheter, og om nødvendig innlede tilsynssaker, slik som det også ble etterlyst fra flere av debattantene før her at en måtte gjøre. Det er det enkelte fagdepartement som har ansvaret for å følge opp tilsynsorganene innenfor sin egen sektor. Det er en risiko for at virksomheter og etater som ikke løser sine år 2000-problemer, kan forårsake alvorlige problemer og økonomiske tap for andre, og i tillegg bli erstatningsansvarlige for slike tap. Dette bør i seg selv være en sterk oppfordring til å ta år 2000-problemene på alvor.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Torstein Rudihagen (A): Det er i det heile underleg at vi i denne teknologisk avanserte dataalderen har kome ut for ein slik situasjon at teknologien ikkje taklar overgangen til år 2000. Det skulle ein kanskje tru hadde vore mogleg å førebu seg på, slik at ein hadde unngått desse problema på eit tidlegare tidspunkt. Men det er for seint, så lat nå det ligge.

Utgreiinga er på mange måtar litt urovekkande. Det blir sagt i avslutninga at det er til dels alvorlege manglar både i offentleg og privat sektor. Framleis er det mykje som kan gå gale nyttårsnatta. Vi skriv nå mai 1999, og etter mitt syn burde vi for lengst ha lagt bak oss kartleggings- og analyseperiodar. Ein burde òg ha gjennomført opprettingstiltaka, slik at det som nå kunne skjedd dei siste månadene fram mot årsskiftet, var ei uttesting.

Med bakgrunn i nettopp den uroa som utgreiinga sjølv gir uttrykk for, må eg spørje litt meir om moglegheitene for påbod og tvangstiltak, som òg her er nemnt, kva for heimlar det er for det, og kva slags beredskap og planar som Regjeringa har for eventuelt å kunne sette i gang med det. For det viser seg at den pådrivar- og informasjonsrolla som m.a. Aksjon 2000 har, så langt ikkje har vore god nok.

Det andre, som utgreiinga seier veldig lite om, er forholdet til andre land, og kva samarbeid som Regjeringa i dette opplegget har med andre land som står overfor same problematikken.

Statsråd Lars Sponheim: Det var Regjeringens ambisjon i denne redegjørelsen å sette ord på det faktum at vi har mye å gjøre ennå. Det er fremdeles grunnlag for uro. Jeg ville ha følt ansvaret voldsomt tyngende hvis jeg hadde gått på denne talerstolen åtte måneder før årsskiftet og begynt å friskmelde det norske samfunn på dette området. Da hadde jeg virkelig tatt på meg et stort ansvar. Det er viktig å si at mye bra arbeid er gjort, men mye gjenstår. Den jobben må gjøres, og det må i det videre arbeid holdes et stort trykk på hver og en som har et ansvar. Slik sett håper jeg det ikke er grunnlag for trygghetssignaler før vi faktisk har passert denne dagen, for det er ikke mulig å gi.

Det er klart at det har tatt tid å få fart på de områdene hvor Regjeringen ikke har direkte kommandolinjer. Det gjelder kommunal sektor og ikke minst bedriftene. Det gjør at Aksjon 2000 har en løpende måling av hvordan dette utvikler seg. Fjerde måling vil bli offentliggjort i morgen. Tallene, slik som jeg i første omgang nå har fått høre dem, viser at det er gjort betydelige framskritt, ikke minst i kommunene. Kommunene har nå organisert seg og har oversikt over problemet, men ikke alle har gjort jobben ennå. Det betyr at det er gjort betydelige framskritt når det gjelder kommunal sektor. Men igjen er det avgjørende å understreke at det er ingen grunn til å hvile for noen. Det er åtte måneder igjen – jobben må gjøres.

For bedriftene er nok situasjonen verre, selv om det er klart bedre tall enn det forrige måling kunne vise. Det er en økende bevissthet. Fremdeles er ikke nok gjort. Det vil nok være slik at for en del bedrifter er ikke dette relevant. Slik vil det være. Men for mange som ikke har begynt å gjøre noe ennå, er det relevant.

Når det gjelder behov for lov- og regelverkstiltak, blir det kontinuerlig vurdert. Nå ønsker vi å videreføre frivillighetslinjen. Sakte, men sikkert vil vi vurdere tvangsmidler hvis det er nødvendig, og da har vi masse lovhjemler på de ulike sektorer.

Ulf Erik Knudsen (Frp): Det er nok mange av oss som imøteser de tall som etter planen skulle komme i løpet av mai, og jeg skjønner at enkelte av dem er rett rundt hjørnet. Det skal bli spennende å se hvordan utviklingen har blitt, og hvis tallene er positive, skal vi selvfølgelig være fornøyd med det.

Det presenteres veldig mye bra fra statsråden i den redegjørelsen som er gitt, og også i debatten her. At man nå fokuserer mer på skadebøtende tiltak, er bra. At man også vil ta for seg det internasjonale perspektivet, er bra.

Jeg prøvde imidlertid å komme med et lite innspill, som jeg føler fortsatt står ubesvart, og som jeg kunne tenke meg statsrådens syn på. Uansett om vi gjør en god jobb, vil noe gå galt. Det vil ikke bare føre til problemer med å få levert forskjellige varer og tjenester i samfunnet, men vil også påvirke vår økonomi i det store og hele. Om det så bare skulle være 2-3 pst., vil det ha en betydelig effekt bl.a. på BNP, valuta, rente, sysselsetting osv. Har man kartlagt disse mulighetene? Jeg nevnte også at OECD har gjort en del generelle vurderinger. Er man kjent med disse? Og har man eventuelt funnet noe man kan lære av disse vurderingene?

Lars Sponheim (V): Jeg skal være så direkte og ærlig å si at vi har brukt alle våre ressurser på å fokusere på de fortløpende oppgaver som en trenger å løse i det norske samfunn for å komme mest mulig smertefritt gjennom dette problemet. Å gå inn i alle problemstillingene når det gjelder et problem som er så vanskelig å ta tak i – for det er ganske umulig å vite størrelsen på problemet og få en oversikt over hvilke konsekvenser det kan få i en global sammenheng, på økonomi, når problemene forplanter seg over landegrenser osv. – er en nesten umulig oppgave. Jeg må innrømme at vi har ikke brukt regjeringsapparatet til å gå noe inn i disse problemstillingene. Men vi har selvsagt latt oss orientere av hva som finnes av kvalifiserte undersøkelser og andre undersøkelser og meninger om dette – noen mener at dette vil ha til dels dramatiske konsekvenser for verdensøkonomien, som vi vet noen selskap har gitt uttrykk for, mens andre ikke dimensjonerer problemene så høyt.

Det er ingen tvil om at vi står overfor et problem – vi kommer til å merke dette. Størrelsen på dette er det som er det vanskelige, fordi vi ikke kan vite. I en slik sammenheng, stilt overfor så mye usikkerhet – og der tror jeg vi skal være ærlige – tror jeg det først og fremst er én ting vi kan gjøre, ikke bli apatiske på grunn av de mulige skrekkscenarier, men bruke krefter og ressurser på å minimere problemet så godt vi kan, og holde trykket på hver og en som har et ledelsesansvar, som har et ansvar for å gjøre noe med dette, og slik sørge for at vi i alle fall klarer å bringe mest mulig gjennom dette.

Jeg skulle gjerne ha kunnet bruke atskillig større ord med hensyn til hvordan verdenssamfunnet er i stand til å ta tak i dette og garantere vår overgang i forbindelse med år 2000-skiftet. Det er jeg dessverre ikke i stand til. Jeg kan bare si at vi gjør så godt vi kan, og vi bruker i økende grad mye ressurser og fokuserer på alle disse områdene som jeg har nevnt, også på de områdene som er tatt opp i denne debatten for øvrig.

Ansgar Gabrielsen (H): Statsråden sa at dette på mange måter var litt vanskelig å ta tak i. Det er litt vagt, så det er ikke så lett å huke fatt i, og en må nesten bruke en del energi for å finne noe å ta replikk på overfor statsråden. Men når det gjelder å bli apatisk, tror jeg ikke det er fare for at det skal gå så langt, og at det er usikkerhet, er for så vidt greit. Derfor skal vi få avklart hva som er situasjonen. Ved forrige redegjørelse hadde en del av fagdepartementene ikke utarbeidet sine beredskapsplaner – det var varierende i hvilken grad man hadde gjort det man burde ha gjort. I den redegjørelsen statsråden nå gav, er fagdepartementene bedt om å fremlegge en beredskapsplan innenfor de samfunnskritiske områdene innen 1. mai – altså for fire dager siden. Jeg kunne tenke meg å spørre statsråden om sinkene i klassen har kommet etter nå, og om alt nå er i sin skjønneste orden, i hvert fall i fagdepartementene, slik at det er orden i eget hus i det minste. Det er for så vidt ikke for mye forlangt.

Statsråden sa at han skulle ønske at han kunne bruke større ord om hva som er gjort, og hva som gjøres. Det er for så vidt ikke det avgjørende at en bruker store ord, men jeg har den tilliten til Regjeringen at den gjør det som er nødvendig. Jeg kan i hvert fall love at hvis det ikke skulle være gjort etter nyttårsskiftet, trenger han ikke å engste seg for at det er noen i denne sal som er apatiske.

Statsråd Lars Sponheim: Det er selvsagt slik at Stortinget og representanten Gabrielsen skal ha tillit til at Regjeringen gjør det som skal gjøres. Det gjør vi også. Nå arbeides det voldsomt mye på mange fronter, og det er forankret også veldig tungt i Regjeringen, på de enkelte fagstatsråder. Det er i og for seg kanskje ikke noe poeng å fortelle fra denne talerstol om det indre liv i Regjeringen, men vi går ofte år 2000-runder hvor man stresser nettopp ansvaret for de ulike områdene, for å holde trykket på det ansvaret.

Når det gjelder statlig sektor, vil arbeids- og administrasjonsministeren ha innlegg etter meg og gå gjennom de mer konkrete områdene der. Men, som jeg sa i min redegjørelse, er det områder vi har direkte kommandolinjer på, og hvor arbeidet er kommet veldig bra i gang. Jeg håper det skal være mulig for oss med veldig stor grad av sikkerhet når vi nærmere oss det kritiske tidspunktet – et par måneder før år 2000-skiftet – å kunne friskmelde den del av statlig sektor som vil ha betydning for den infrastruktur vi er opptatt av.

Jeg sa at vi må ha en rimelig ydmykhet overfor omfanget av dette problemet. Problemet er isolert sett meget konkret, men det er et gigantisk volumproblem, og det å få oversikt over størrelsen er vanskelig. Men når jeg sier at vi kunne bli frustrert hvis vi begynner å se på alle de skrekkscenarier som er tegnet inn i den globale økonomien osv. når det gjelder dette problemet, må ikke det gi oss en slik sinnsstemning at vi ikke er i stand til å gå løs på de konkrete oppgavene. Det er hele mitt poeng, og Regjeringen fokuserer nettopp på det uendelig store antall konkrete problemstillinger som må løses. Det håper jeg vi gjør på en god måte.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Statsråd Laila Dåvøy: År 2000-arbeidet gis i dag høy oppmerksomhet og prioritet også i statlige etater, som statsråd Sponheim også har vært inne på. Anbefalingene om økt tempo og ressursinnsats i etterkant av statusrapporteringen høsten 1998 ser ut til å ha blitt fulgt godt opp. Pr. i dag er det ikke overhengende fare for kritisk svikt i statsforvaltningens tjenesteyting i forbindelse med tusenårsskiftet.

Men viktige oppgaver gjenstår:

• Mange etater har fortsatt igjen omfattende oppgaver innen oppretting og testing før systemene deres er år 2000-sikre.

• Det må gjøres et betydelig arbeid med risiko- og sårbarhetsanalyser og beredskapsplanlegging.

• Vi må konstatere at departementenes kontroll med framdriften i arbeidet er variabel, da anslagsvis halvparten av virksomhetene så langt ikke har definert milepæler i år 2000-arbeidet.

Det er de store statsetatene som har de tyngste oppgavene i forhold til år 2000-problemet, og ofte de største innvirkningene på samfunnet for øvrig ved en eventuell svikt. Disse ligger gjennomgående bedre an enn de mindre etatene, og det er betryggende.

Departementene skal innen neste ordinære statusrapportering i august 1999 sørge for at milepælsplaner og beredskapsplaner foreligger for sine underliggende etater, og at systemer og utstyr av vesentlig betydning for statens oppgaveløsning er rettet og testet med hensyn på år 2000-feil. Målet er at statlige etaters IT-systemer skal være år 2000-sikre innen 1. oktober 1999.

I statsforvaltningen er arbeidet med år 2000-problemet et linjeansvar. Det er den enkelte etat som må løse problemer knyttet til egne systemer og eget utstyr. Fagdepartementene må på sin side ha en tett oppfølging av arbeidet i sine underliggende etater.

I kraft av sin koordineringsrolle har arbeids- og administrasjonsministeren siden høsten 1996 arbeidet med bevisstgjøring, statusrapportering og understøttende fellestiltak i forhold til statlig år 2000-arbeid.

Det er viktig å balansere prinsippet om at den enkelte statlige etat skal løse problemer innen eget ansvarsområde mot behovet for sentral oppfølging. Fagdepartementenes ordinære styring av statsetatene skal være hovedkanalen for oppfølging av år 2000-arbeidet. Samtidig stiller vi klare krav til framdrift og kvalitet på arbeidet som gjøres, og vi har i løpet av det siste året styrket understøttende fellestiltak for å effektivisere og lette arbeidet.

Jeg vil nevne enkelte konkrete tiltak som vi har gjort i vår oppfølging. Vi har intensivert oppfølgingen av arbeidet med statlige fellessystemer. Vi har etablert eksempelprosjekt ved Høgskolen i Akershus, der arbeidet kvalitetssikres, tempoet i år 2000-arbeidet forseres, og dokumentasjon fra prosjektet spres fortløpende til statsforvaltningen. Vi har tett samarbeid med samtlige fagdepartementer. Vi kjører stikkprøver i alle departementene når det gjelder kvalitetsgjennomgang – en type kvalitetssikring som har vist seg å være svært nyttig. Vi prioriterer kritiske områder i arbeidet, og vi har også tettere kontakt med de statlige tilsynenes rolle når det gjelder dette arbeidet.

I redegjørelsen fra nærings- og handelsministeren i forrige uke ble det understreket at statlige tilsyn skal brukes mer aktivt i år 2000-arbeidet, både som informasjonskanaler og ved eventuelle behov for direkte inngrep i tråd med aktuelt hjemmelsgrunnlag. I samarbeid med fagdepartementene følger vi opp dette med å ferdigstille en samlet oversikt over hjemmelsgrunnlaget innenfor de ulike sektorer samt arrangerer arbeidsseminarer for relevante departementer og tilsynsmyndigheter.

År 2000-problemet setter statsforvaltningens evne til rask omstilling og problemhåndtering på en alvorlig prøve, men erfaringene vil kunne styrke håndteringen av sårbarheten knyttet til IT også på lang sikt.

Gjennomgangen av datasystemene og datautstyret fører også til en opprydding i mange virksomheter, slik at datadriften blir mer effektiv på sikt. Derfor vil det målrettede arbeidet som gjøres i statsforvaltningen i dag for å håndtere dataproblemene ved tusenårsskiftet, også ha mer langsiktige, positive effekter.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 14.