Presidenten: Etter ønske fra sosialkomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 15 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 25 minutter, Fremskrittspartiet 10 minutter, Kristelig Folkeparti 10 minutter, Høyre 10 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter, Venstre 5 minutter og Tverrpolitisk Folkevalgte 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det ikke blir gitt anledning til replikker etter de enkelte innlegg, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Dette anses vedtatt.

John I. Alvheim (Frp) (komiteens leder): Verdien av denne debatten kan etter mitt skjønn ikke bli slik den burde ha vært. Grunnen til det er at behandlingen av en så omfattende sak som folkehelsen i Norge på grunnlag av helseministerens redegjørelse kommer midt inne i en hektisk vårsesjon. Det har ikke vært mulig – i hvert fall ikke for meg – å kunne gå i dybden når det gjelder hele dette store saksfeltet. Også for stortingsrepresentanter har døgnet kun 24 timer, og noen av disse timene er også vi nødt til å holde oss i sengen.

I et land som Norge har vi mye positivt å vise til når det gjelder folkehelsen. Vi har et kvalitetsmessig og faglig godt helsevesen og en inkluderende innstilling til dem som blir rammet av helseproblemer både fysisk og psykisk. Manglende kapasitet, særlig innenfor spesialisthelsetjenesten, har imidlertid ført til lange helsekøer. Spørsmålet er derfor om vi er villig til å prioritere helse- og omsorgsoppgavene som vårt samfunn har behov for, høyt nok i forhold til andre samfunnsoppgaver.

Fremskrittspartiet har alltid ment at helse- og omsorg skal forlodds prioriteres.

Helseministeren understreket flere ganger i sin redegjørelse den 10. mai den sterke vekt Regjeringen legger på det forebyggende helsearbeidet, og det er ingen tvil om at dette er grunnleggende viktig. Forebyggende arbeid blir imidlertid lett en luksus vi ikke har anledning til å bevilge oss når ikke tilstanden i vårt øvrige helsevesen gir rom for dette. Så lenge vi har lange køer i helsevesenet, er det vanskelig å prioritere det forebyggende arbeidet. Det må være riktig først å ta seg av dem som venter i køene. Derfor er det maktpåliggende å sørge for at vårt helsevesen har en finansiering og en organisering som gjør køer til et ukjent fenomen, slik at ressurssene kan benyttes til å styrke det forebyggende arbeidet for dermed å kunne redusere det akutte kurative behov. Innføringen av det innsatsbaserte finansieringssystemet gjør det mulig å nå dette målet, men da må vi ikke undergrave systemets legitimitet gjennom et uklart regelverk og uklare retningslinjer for økonomisk kompensasjon. Sykehusene må få betaling for det de gjør, fullt ut.

Samfunnsutviklingen styrer på mange måter også helsetilstanden i befolkningen. Derfor er det viktig at det politiske system bidrar til en positiv utvikling, men den politiske styringen må ikke i unødvendig grad berøre befolkningens valgmulighet og -frihet. Det er viktig at det blir gitt informasjon og opplæring som gir individene mulighet til å fatte egne avgjørelser og gjøre egne valg. Holdningsskapende arbeid bør prioriteres. Informasjon om riktig kosthold er en grunnleggende faktor i arbeidet med å utvikle god helse, men dersom den enkelte velger bort muligheten til sunn livsførsel, må dette være hans privilegium, selv om det fører til et kortere liv.

Statens Helsetilsyn er en viktig brikke i det forebyggende arbeidet, men dessverre blir det ikke gitt de nødvendige reaksjonsmuligheter som kunne ha styrket det forebyggende arbeidet. Når pasienter i sykehus og institusjoner f.eks. blir utsatt for mangelfullt og feilaktig næringsinntak, fører dette til forverring av helsetilstanden eller til at nye symptomer og lidelser utvikles. I sykehjem har vi sett eksempler på alvorlige elektrolyttforstyrrelser som følge av utilstrekkelig væskeinntak. Slike forhold i våre institusjoner må det reageres mot skal vi unngå en forverring av helsetilstanden for våre institusjonsbeboere.

Med årene er forventningene til hvilke tilstander som kan kureres, blitt stadig større, og nye lidelser har blitt fremtredende. Utviklingen av psykiske lidelser og muskel- og skjelettlidelser har eksplodert de siste årene. Det er naturlig å tro at denne utviklingen henger nøye sammen med utviklingen i samfunnet for øvrig. Flere er enslige, de sosiale nettverk er svekket, snart alle kvinner er dobbeltarbeidende. Dette har ført til økt belastning også på helsevesenet. Mange av de lidelsene dette har ført med seg, lar seg ikke enkelt kurere i dag, og svært mange går over på uførepensjon og en passiv tilværelse, som ikke bidrar til en bedre helse verken fysisk eller psykisk. Derfor er det viktig at rehabilitering og omskolering tillegges større vekt slik at flere kan delta aktivt i yrkesliv og sosiale aktiviteter. Dette er også ønskelig når det gjelder å begrense utgiftene til uførepensjonering, og man bør heller benytte midlene til aktiviserende innsats, f.eks. avtaler med arbeidsgiver om arbeidstrening og opplæring.

Utviklingen i befolkningens alderssammensetning vil i neste århundre føre til nye utfordringer for helse- og omsorgsvesenet. Ensomhet er blitt en alvorlig folkesykdom i de eldre årsklasser. En for sterk satsing på omsorgsboliger i eldreomsorgen kan forsterke denne folkesykdommen.

Det er en vanlig oppfatning at utgiftene til helsevesenet bare vil fortsette å øke, og med den forutsatte demografiske utvikling vil dette føre til økende problemer. Det er imidlertid en sterk utvikling både faglig og teknisk innenfor helsefagene som fører til mindre omfattende inngrep, enklere metoder og mindre kostnadskrevende behandlinger. I kombinasjon med sterkere satsing på forebyggende arbeid bør det være mulig å utvikle vårt helsevesen i ønsket retning, med fjerning av køene og en opplyst befolkning som tar vare på egen helse.

Fremskrittspartiet ser på den nye utviklingen innenfor bioteknologien som et pre i den forebyggende helsetjenesten. Det er derfor viktig at det blir gjort en endring i bioteknologiloven som åpner for oppsøkende genetisk veiledning.

Gunhild Øyangen (A): Jeg vil takke helseministeren for en nyttig og omfattende redegjørelse om folkehelsa. I Arbeiderpartiet er vi spesielt fornøyd med at helseministeren understreker hvor viktig det forebyggende og helsefremmende arbeidet er. Både for hver enkelt av oss og samfunnet som helhet er det bedre å forebygge enn å reparere.

De årlige redegjørelser minner oss om at levealderen i landet generelt er høy, og at de aller fleste opplever sin egen helsetilstand som god. Før en går løs på mangler og utfordringer, er dette viktige kjensgjerninger å ta med seg.

Grunnpilaren i helsevesenet er primærhelsetjenesten, og jeg vil fremheve det gode arbeid som blir gjort ved helsestasjonene, hvor en har enestående muligheter både for å forebygge sykdom og for å oppdage sykdom tidlig. Dyktige primærleger spiller en avgjørende rolle for befolkningens trygghet og helse, og som døråpnere og portvakter til spesialisthelsetjenestene.

Fra Arbeiderpartiets side legger vi stor vekt på at alle mennesker i dette landet skal få tilgang til en fast lege. Vi vet dette er særlig betydningsfullt for eldre, for barnefamiliene og for mennesker med sammensatte lidelser. Ved fastlegeordningen vil pasientene kunne velge lege, og ikke omvendt. På denne måten er fastlegeordningen en viktig del av et pasientfokusert helsevesen.

Spesiell oppmerksomhet må vies legedekningen i distriktene. Her tror jeg en gjør lurt i å lytte til noen av Lægeforeningens forslag, bl.a. annet ved å bygge opp sterkere kompetansesentra. Ellers kan et stort antall legeårsverk fristilles ved sykehusene ved at legene frigjøres fra kontorarbeid. Jeg forutsetter nå at Lægeforeningen samarbeider konstruktivt for å finne gode løsninger, slik at Stortingets vedtak om fastlegeordningen omsider kan iverksettes.

Stortinget har enstemmig vedtatt øremerkede opptrappingsplaner som skal gi en verdigere omsorg for forsømte og sårbare pasientgrupper. Det gjelder bl.a. kreftomsorgen, og det gjelder det psykiske helsevern. Jeg har registrert at dette har utløst en debatt om lokalt selvstyre og frihet. Det kan jeg ha forståelse for, men jeg vil minne om at både den nåværende regjering som har fremmet disse planene, og Stortinget grundig har vurdert og avveid kommunenes behov for frihet og disse sårbare gruppers behov for en verdig omsorg. Jeg vil derfor be helseministeren bidra til å slå ring om de forpliktende handlingsplanene Stortinget har vedtatt, på områder det i praksis har vist seg at det er behov for nasjonal oppfølging og standarder.

Verdens Helseorganisasjon, med sin nåværende sjef og vår tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland i spissen, har satt kampen mot tobakksrøyking høyt på dagsordenen. Det er ikke uten grunn. Tobakkens skadevirkninger er meget grundig dokumentert, og er en av de viktigste risiko- og årsaksfaktorer til en rekke alvorlige sykdommer og tidlig død.

Til tross for høye avgifter og strenge reguleringer har vi ikke lyktes særlig godt med å redusere tobakksbruken her til lands. Vårt naboland Sverige har lyktes langt bedre, og jeg mener det er god grunn til å vurdere deres tiltak med tung satsing på regionalt baserte røykeavvenningstilbud. I det holdningsskapende arbeid vet vi at det er viktigere hva vi gjør, enn hva vi sier. Jeg synes det er betenkelig at landets statsminister jevnlig er å se sigarrøykende på avisenes førstesider. Signalet er jo at det er kult å røyke.

Folkehelserapporten 1999 viser at det særlig er to sykdomsgrupper som peker seg ut når det gjelder vekst i sykefravær og uføretrygding. Det er muskel- og skjelettlidelser og psykiske lidelser. Her synes fakta- og kunnskapsgrunnlaget svakt når en leser Folkehelserapporten 1999.

Kvinner synes å være i flertall blant dem som blir rammet av disse lidelsene, og som det går fram av rapporten om kvinners helse, opplever mange kvinner at de ikke blir tatt på alvor i helsevesenet.

Dessverre bidrar ikke Folkehelserapporten 1999 til å oppgradere statusen til disse lidelsene. På side 77 blir psykiske lidelser omtalt som «en betydelig og kostbar offentlig helsemessig byrde». Her kan en virkelig snakke om å bære sten til byrden, og jeg vil be om at en slik omtale av psykiske lidelser blir tatt ut i senere rapporter.

Om muskel- og skjelettlidelser heter det bl.a.:

«Helsevesenet er i villrede om hvordan man på best mulig måte skal kunne forebygge og behandle disse plagene.»

Det blir antydet at endret rapporteringskultur kan ligge til grunn for veksten i disse lidelsene. Dette synes jeg er forsøk på bagatellisering, som i hvert fall jeg vil ta avstand fra. Jeg tror kravene både til vellykkethet og effektivitet fører til betydelige fysiske og psykiske belastninger på mennesker i vår tid. Som naturen har også mennesker en tålegrense. Det blir ofte sagt at folk blir «utbrente». Personlig liker jeg bedre Hans Olav Tungesviks uttrykk «uttappet» bedre. Det innebærer nemlig at mennesker kan fylle opp karet igjen og bygge opp nye krefter.

Jeg mener det er helt vesentlig å forstå at hvert enkelt individ har en tålegrense som ikke må overskrides, og at arbeidsliv og samfunnsliv blir slik lagt til rette at alle kan delta, og at alle kan ha mulighet til å komme tilbake også etter sykdom.

I kjølvannet av den generelle samfunnsutviklingen og måten vi lever på, følger det store helsepolitiske utfordringer som krever betydelig oppmerksomhet i tiden framover.

For Arbeiderpartiet er god folkehelse ikke bare noe som oppnås gjennom helsepolitikken isolert. Befolkningens allmenne helsesituasjon er også i stor grad en gjenspeiling av den totale samfunnspolitikken, av hvordan samfunnet er organisert, og hvilke verdier og holdninger som preger vårt samfunn.

I et slikt helhetlig samfunnsperspektiv kan man si:

• Nedprioritering av typiske kvinnesykdommer er et bilde på fortsatt manglende likestilling mellom kjønnene.

• Manglende oppmerksomhet om helsesituasjonen til innvandrerbefolkningen er i beste fall et tegn på manglende integrering.

• Økende sykefravær og uførepensjonering sier oss noe om arbeidsmiljø og om arbeidsforhold.

• Sterk sammenheng mellom helse, utdanningsnivå og inntektsnivå, slik vi ser det i Norge, er et vitnesbyrd om behov for utjevning av levekår.

• Mange sykdomskasus innen psykisk helsevern kan tilbakeføres til et konkurranse- og stresspreget samfunn.

• Alvorlige spiseforstyrrelser hos jenter helt nede i 12-13-årsalderen forteller om kvinnesynet i samfunnet.

• Det store antallet trafikkdrepte og trafikkskadde forteller oss om bilens plass i dagens samfunn.

• En del problemer med rusmisbruk og kriminalitet skyldes at ikke alle klarer å henge med i skole og i arbeidsliv.

Viktig innsats for befolkningens helsetilstand kan og må derfor utføres også utenfor helsepolitikken. Det handler om å bygge et samfunn med bedre muligheter for alle, hvor likeverdet og menneskeverdet settes i høysetet, og hvor den enkelte gis mulighet til å ta større ansvar for seg selv og for sine medmennesker.

Are Næss (KrF): De to viktigste truslene mot folkehelsen i Norge i dag er tobakk og alkohol. De største helsefarene for det norske samfunn er altså selvpåførte. Det var derfor riktig av helseministeren å legge vekt på forebyggingsaspektene i sin redegjørelse om folkehelsen.

Å forebygge sykdom og helseskade vil lett komme på annen plass i prioriteringen, fordi det kreves så store ressurser for å behandle dagens pasienter. Dessuten vil noen hevde at det økte antall leveår en kan vinne, bare vil føre til større belastning på helsevesenet, fordi dette vil bety at folk vil være syke i flere år før de dør. Men nye undersøkelser viser at et sunt liv med hensyn til røyking, overvekt og mosjon ikke bare fører til at folk lever lenger, men også lever bedre, at de er mindre syke, og syke i kortere tid mot slutten av livet. Det er altså en personlig, samfunnsmessig, økonomisk og helsemessig gevinst i å forebygge usunne helsevaner.

Røyking tar livet av mer enn 3,5 millioner mennesker hvert år, og bare i Norge dør det ett menneske hver time i døgnet på grunn av tobakk. I løpet av tre år vil antallet røykedødsfall på verdensbasis tredobles til 10 millioner, og om 20 år vil hvert tredje dødsfall blant voksne skyldes røyking. Siden ikke alle mennesker røyker, betyr dette at ca. hver annen røyker vil dø som følge av røyking. Det er altså ikke uten grunn at også Verdens Helseorganisasjon har erklært krig mot tobakken. Jeg er glad for helseministerens økte satsing på dette området, også økonomisk, men her er behov for innsats også utenfor det tradisjonelt helsepolitiske.

Tidsskrift for Den norske lægeforening skriver på lederplass, under overskriften «Tobakksindustrien – helsevesenets hovedfiende», følgende:

«Mens et helsevesen med ressursproblemer arbeider hardt for å forebygge og behandle sykdom, tjener tobakksindustrien store penger på å selge vanedannende stoffer som sprer lidelse og død.»

Denne situasjonen er egentlig absurd. Både når det gjelder tobakk og alkohol, er det slik at brukerne betaler med penger, liv og helse. Tobakks- og rusgiftindustrien tar livet av mange av sine beste kunder. Den er avhengig av nyrekruttering, og den må vi stoppe, bl.a. med tiltak rettet mot barn og ungdom. Men tobakks- og rusgiftindustrien er også avhengig av fortjeneste. Jeg har vanskelig for å tro at noen vil produsere, selge eller markedsføre helseskade av idealistiske motiver. Dødens kremmere krever profitt.

Alkoholen er etter mitt skjønn ufortjent kommet i skyggen av tobakken som folkehelseproblem. Verdens Helseorganisasjon har alkoholmisbruk på fjerde plass som årsak til forkortede og byrdefulle liv. På de tre første plassene kommer depresjoner, tuberkulose og trafikkulykker – tilstander som også alle har sterke tilknytninger til alkoholmisbruk. Det samme gjelder for øvrig selvforskyldte skader, som kommer på neste plass i opplistingen.

Alkoholforbruket i Norge steg i fjor for sjette året på rad. Alkoholens skadevirkninger er nå så iøynefallende at til og med Frankrikes visstnok mest seriøse avis, Le Monde, utroper alkoholen til folkefiende nummer en. Her er behov for en kraftig folkeopplysningsinnsats, spesielt sett i lys av at markedsinteressene gjør sterke forsøk på å presentere alkoholen som et produkt med angivelig positiv helseeffekt.

Det gjelder det samme for alkohol som for tobakk: Får vi fortjenesten bort, er mye vunnet. Rusgiftindustriens tap er folkehelsens vinning.

Sonja Irene Sjøli (H): Jeg vil takke helseministeren for en grundig og god redegjørelse om folkehelsen. Dette er jo et stort og viktig tema, som det ikke er mulig å si veldig mye om på noen minutter.

Helsepolitikken de siste årene har stort sett ikke dreid seg om helse, men om sykdom, sykehus, ventelister og helsetjenester. Det er vedtatt og igangsatt en rekke nødvendige reformer, og i tillegg har de økonomiske ressursene økt betraktelig. Dette vil gi flere behandling, men det står fremdeles mye igjen før alle som trenger det, får nødvendig helsehjelp.

Det er viktig med en god politikk for helsetjenesten, men det er ikke minst viktig med en god politikk for helsen. Målet er jo å ha så få pasienter som mulig, og at folk opplever at de har et godt liv. En av forutsetningene for god helse er at den enkelte av oss føler at vi er til nytte og at det er noen som etterspør vår innsats. Det innebærer å bruke politiske virkemidler til å utjevne forskjellene når det gjelder livskvalitet, sykdom og tidlig død mellom ulike grupper av befolkningen i ulike deler av landet. Det innebærer å fremme livskvalitet, deltakelse og mestring for den enkelte.

Jeg er glad for at helseministeren så sterkt vektlegger forebyggende og helsefremmende arbeid i sin redegjørelse. Det er også i tråd med Stortingets vilje når det gjelder forebyggende helsearbeid. Jeg er enig med helseministeren i at det nå er nødvendig å rette et sterkere søkelys på viktige verdivalg og dilemmaer når det gjelder helsefeltet. Helseministeren varslet i sin redegjørelse en egen melding om helsepolitikken ved tusenårsskiftet, hvor faren for et sorteringssamfunn, teknologienes muligheter og helsetjenestens grenser vil bli drøftet. Det er bra og nødvendig. Det er jo gjennom brytninger og debatt om verdier og prioriteringer at perspektivet på folkehelsen for alvor kan bli satt på den politiske dagsorden.

Utviklingen av den medisinske teknologi, og spesielt genteknologien, er og vil bli en av de store utfordringer som vil kreve etisk refleksjon og klokskap. Det har gitt oss mange og nye muligheter til å forebygge og behandle sykdom. Utfordringen blir hvordan vi skal forvalte denne kunnskapen til beste for den enkelte og for samfunnet. Målet må være at alle skal føle seg trygge på at kunnskapen brukes positivt, og at den enkeltes og samfunnets normer og verdier ikke blir krenket. De nye mulighetene stiller oss overfor vanskelige valg mellom det teknisk mulige og det etisk forsvarlige.

Høyre mener at det må være etikken som skal sette grenser for teknologien, og ikke omvendt. Når gentester kan påvise anlegg for arvelige sykdommer det ikke finnes behandling for, når en gjennom fostervannsdiagnostikk kan påvise genetiske feil, og når folk som er friske, får beskjed om at de er disponert for alvorlige sykdommer, hvilke valg gjør vi da som enkeltpersoner og samfunn? Hvordan påvirker de stadig økende muligheter for å få kunnskap om sykdomsdisposisjon den opplevelsen vi har av egen helse? Er det sikkert at mer informasjon vil gi oss bedre helse og livskvalitet? Det kan spre angst og usikkerhet til en stor gruppe mennesker. For eksempel kan oppsøkende genetisk virksomhet bli en trussel mot helsen. Det kan føre til at folk blir mindre i stand til å mestre sine egne liv, fordi de blir avhengig av helsevesenet, ikke bare når de er syke, men også for å få stadige forsikringer om at de er friske. Å fokusere på risiko kan bli en risiko i seg selv hvis det fører til angst og opplevelse av «uhelse». Tiltak for å redusere usikkerhet kan være med og undergrave vår evne til å leve med den usikkerhet som er og alltid vil være knyttet til det å være menneske. Oppsøkende genetisk virksomhet og kartlegging av våre gener er med på å viske ut skillet mellom forebygging og behandling. Grensen mellom hva som er friskt eller sykt eller behandlingstrengende, vil bli skjøvet langt inn i den delen av befolkningen som oppfatter seg som frisk. Dette er et alvorlig varselsignal, og jeg håper dette er et spørsmål helseministeren vil ta opp i sin bebudede melding om helsepolitikken i det neste årtusen.

Skal vi ha muligheter til å forbedre helsetilstanden hos befolkningen og nå målet om å fremme psykisk og fysisk helse og forebygge og beskytte mot sykdom, krever det handling og innsats fra mange hold, fra helsetjenesten, fra pasienter og pasientorganisasjoner, fra frivillige organisasjoner, fra politikere og andre samfunnssektorer og ikke minst fra den enkelte av oss. Uten å tenke helhet når det gjelder samfunnsutviklingen, vil vi aldri nå målet om helse for alle. I helsepolitikken som i andre veivalg har vi lett for å velge kortsiktige løsninger på livsvarige problemer og utfordringer.

Helsetjenesten har ekspandert på en utrolig måte de siste ti årene. En av forklaringene er at kunnskapene og mulighetene har økt, og at utviklingen i den medisinske teknologi har ført til at vi i dag kan behandle og helbrede sykdommer vi ikke kunne for noen få år siden. Men den viktigste forklaringen ligger utenfor medisinens område – i samfunnet og hos den enkelte av oss. Totalt sett er befolkningen friskere, men mange har problemer med å makte sine liv, sin familie og sitt arbeid. Vi har det altså bedre, men vi tar det dårligere. Sykdommer som har med samliv, samarbeid og samfunn å gjøre, øker. Vi ser en økende tendens til medikalisering av livs- og hverdagsproblemer. Manglende stabilitet og trygghet hos den enkelte og i befolkningen øker også. Det gjelder forhold som samlivsbrudd, vold, kriminalitet, rusproblemer, spiseforstyrrelser, ensomhet, psykiske lidelser, fremmedfrykt og intoleranse. Dette er store utfordringer.

For noen tiår siden hadde vi et enklere syn på helsebegrepet. Den som ikke var syk, var frisk. Men så kom Verdens helseorganisasjon med en utvidet definisjon på helse:

«Helse er ikke bare fravær av sykdom, men et fullstendig legemlig, psykisk og sosialt velvære.»

Etter denne definisjon er det sannelig ikke mange av oss som har helsen i behold!

FNs generalsekretær har tatt til orde for at også den åndelige dimensjon skal inngå i definisjonen. Det blir i alle fall ikke lettere, verken for den enkelte eller for samfunnet, å oppnå den målsetting Norge gjennom WHO har sluttet seg til om helse for alle innen 2000. Der er vi ikke i dag, og vi kan vel konstatere at det er langt frem, hvis vi i det hele tatt kommer dit. Noe småplunder med helsen og tilværelsen vil nok de fleste av oss måtte leve med – også det faktum at vi bare er mennesker på godt og vondt, som ikke alltid gjør de fornuftige valgene.

Den amerikanske samfunnsforsker Aaron Wildavsky lanserte i 1977 den såkalte 10-90-regelen, dvs. at helsetjenesten bare bestemmer 10 pst. av befolkningens helse, mens resten ligger utenfor helsetjenesten, i samfunnsforhold generelt, i levekår og i livsstil, som vi har vært inne på. Det er nå en allment akseptert vurdering av helsetjenestens og medisinens begrensning. Derfor må det legges større vekt på nettopp de helsefremmende og forebyggende perspektivene. De viktigste områdene som helseministeren nevner i sin redegjørelse, er det også bred enighet om i Stortinget.

Men det perfekte eksempel på forebyggende og helsefremmende arbeid er å få omsorg og bli vist omtanke før en blir født. Derfor er den forebyggende innsats overfor gravide viktig og må styrkes ytterligere. Utfallet av svangerskapet har ikke bare betydning for barnet. Det har også stor betydning for kvinnen og familien. En sunn livsstil, bevisstgjøring av egne ressurser og mestring vil også styrke parforholdet og foreldrerollen og være helsefremmende og sykdomsforebyggende.

Brystkreft er den klart hyppigste kreftformen blant kvinner i den vestlige verden, og i Norge rammes over 2 000 kvinner hvert år. Stortingets vedtak om et utvidet tilbud om mammografiscreening er et svært viktig forebyggende tiltak, og mange kvinneliv kan reddes på denne måten. Målet er derfor å gi alle kvinner i hele landet dette tilbudet.

Satsing på forskning og utviklingsarbeid knyttet til forebygging av benskjørhet må prioriteres. Dette er et alvorlig helseproblem som først og fremst rammer kvinner, og som reduserer livskvaliteten og øker dødeligheten.

Hvordan vi lever, påvirker helsen vår, som flere har vært inne på. Uheldig kosthold, fysisk inaktivitet, bruk av alkohol og tobakk og andre rusmidler er viktige årsaker til sykelighet og dødelighet. Jeg har merket meg det store engasjementet helseministeren har på disse områdene, spesielt når det gjelder alkohol og tobakk. Det er ikke tvil om at skadevirkningene av misbruk er alvorlige, og at samfunnet gjennom holdningsskapende arbeid og mobilisering kan få ned misbruket både av alkohol og av tobakk. Det skal være samfunnets oppgave, men til sjuende og sist er hvordan vi vil leve, den enkeltes valg.

Helseministeren sier i sin redegjørelse at han ytterligere vil dokumentere sammenhengen mellom alkohol og helse, og hva slags konsekvenser det har for ressursbruken i helsevesenet. Det vil jeg gjerne be helseministeren utdype nærmere, for det ligger vel ikke i dette at helseministeren vil vurdere om folk som har alkoholrelaterte helseskader, skal betale for det selv?

Helsevesenet kan ikke skape helse for alle og kan ikke løse alle våre problemer. Men vi må vite hva som skjer, og hva vi kan gjøre, i samspill med hverandre og våre felles omgivelser, for å kunne handle med fornuft og humanitet. Kunnskap er avgjørende. Forebyggende helsearbeid er et uttrykk for medmenneskelighet og interesse for å få et godt og langt liv.

Vi står foran store utfordringer når det gjelder å bedre folkehelsen. Den grunnleggende filosofien for det forebyggende og helsefremmende arbeid må dreie seg om aktiv deltakelse, om mestring og kontroll over egen situasjon og om å ta ansvar for egen helse. Den enkelte må settes i stand til å definere sine egne problemer og finne løsninger. Folks egne ressurser må bringes i fokus, ikke først og fremst deres problemer. Det å ta vare på egen helse er en solidarisk handling for at helsevesenets ressurser kan brukes på dem som virkelig trenger det.

Ola D. Gløtvold (Sp): Helseministerens redegjørelse om folkehelsen gav et godt grunnlag for en helsepolitisk debatt her i Stortinget.

Helsesituasjonen ved tusenårsskiftet må grovt sett sies å være bra. I løpet av det siste århundret har forventet levealder ved fødsel steget kraftig, med en økning for kvinner på over 24 år og på 21 år for menn. En fjerdedel av denne økningen kan forklares med nedgang i spedbarnsdødeligheten. Denne utviklingen har også en positiv trend nå på 1990-tallet, der vi har en videre sterk reduksjon når det gjelder krybbedød.

I helseundersøkelsen som ble gjort midt på 1990-tallet, vurderte åtte av ti sin egen helse som god eller meget god. Samtidig svarte sju av ti at de hadde sykdommer eller lidelser av mer varig natur. En slik registrering kan synes motstridende, men avspeiler nok mer – som også helseministeren var inne på – det faktum at en del sykdoms- og funksjonsplager ikke betraktes som helseproblemer, og at folks oppfatning av helse dreier seg om langt mer enn fravær av sykdom.

Det betyr ikke at Norge er uten store utfordringer og problemer innenfor det helsepolitiske området. Helsepolitikk er et vidt område, og statsråd Høybråten skal ha ros for at han har evne og vilje til å se helhet.

Jeg har tidligere ved en slik anledning og i en slik debatt som dette tatt til orde for at vi i Stortinget burde hatt en generaldebatt der vi satte mennesket i sentrum og debatterte helhet og sammenheng når det gjelder samfunnsutvikling, særlig med hensyn til trivsel, helse og miljø. Jeg tror samtlige av Stortingets fagkomiteer og deres medlemmer kunne hatt stor nytte av en slik generaldebatt, og kanskje kunne det – i hvert fall for en tid – ha gitt flere helhetsløsninger og mindre sektortenkning.

Helseministeren tok selv til orde for en overordnet debatt om verdi- og strategivalg der en kan få rettet søkelyset på viktige dilemmaer og verdivalg innen helsefeltet. Her står utfordringene i rekke og rad: teknologiens muligheter og helsetjenestens begrensninger, faren for et sorteringssamfunn, økonomiske beregningshensyn framfor trivselsmessige prioriteringer og næringslivskreftenes sterke påvirkning.

Det er derfor gledelig at Regjeringen vil legge fram en stortingsmelding om sentrale verdispørsmål i helsetjenesten. En slik melding kan skape den debatt – og den bredde i debatten – vi trenger for å være rustet til en enda bedre helseutvikling i det kommende århundret.

Det er som kjent slik at en aldri skal si aldri, eller være for skråsikker om framtiden. Innenfor helsesektoren går utviklingen nå så raskt at det er grunn til forsiktighet ikke bare med å spå, men også i forhold til å slippe løs for alt det nye som kommer, uten den kritiske vurdering som nettopp ligger i en etisk og verdimessig vurdering.

Forskere hevder nå overfor den seriøse britiske avisen The Sunday Times at man på midten av det neste århundret vil kunne forlenge livet med gjennomsnittlig 50 år. Dette skal kunne gjøres ved hjelp av genteknikk, kloning av organer og manipulering med hormoner. Konsekvensene av en slik utvikling må jeg la ligge nå, på grunn av den tilmålte tiden jeg har, men jeg må virkelig si at det påkaller en debatt om etikk og verdier.

Dagens helsepolitiske utfordringer slik de oppleves for den enkelte, er preget av kapasitetssituasjonen i forhold til behov og etterspørsel. Dette er et viktig og alvorlig område innen helsepolitikken, men må ikke bli overskyggende for spørsmål som etikk, kvalitet og en bedret helsetilstand gjennom samfunnsutforming og livsførsel.

De sosiale og økonomiske forskjellene vi har i vårt samfunn, er fortsatt grunnleggende årsaker til ulike helsetilstander. Fysiske, psykososiale og materielle forhold påvirker vår helse. Derfor er det viktig og nødvendig å sette helse- og trivselsaspektet høyere opp på dagsordenen i hele samfunnsdebatten. Et viktig steg i den retning blir Regjeringens melding om utjevning av levekår. Positivt er det også at Regjeringen vil se nærmere på den helseforskjellen som er mellom kjønnene i Norge, og at en fokuserer på dette gjennom bedre datagrunnlag og analyser, for å få bedre kunnskap og forståelse når det gjelder sammenhengen mellom kvinners og menns levekår og helse.

Helseministeren var svært opptatt av forebygging, og både samfunnets og den enkeltes muligheter og ansvar i den forbindelse. Reduksjon av røyking og rusbruk er viktige områder i en slik sammenheng, og igjen må vi fokusere nærmere på årsaken til den utviklingen vi ser i dag. Vi må i sterkere grad enn det vi til nå har klart, gi ikke minst barn og ungdom en livssituasjon og en holdning til sitt eget liv og sin egen livsfunksjon som ikke inkluderer virkelighetsflukt gjennom rusbruk på en slik måte at det er helseskadende og livsfarlig.

Kosthold og fysisk aktivitet er også viktige forhold for en god helse. Et bedre tilrettelagt samfunn hvor det er tid og muligheter for fysisk aktivitet, er det derfor viktig at vi tar hensyn til i vår samfunnsplanlegging.

Kostholdet preges mer og mer av mat som er tilsatt stoffer vi vet er skadelige, men vi kjenner ennå ikke de langsiktige virkningene fullt ut. Det er derfor viktig at vi har og fortsatt utvikler en restriktiv og streng holdning til ulike tilsettingsstoffer, genmodifisert mat og bestråling av matvarer.

Helseministeren påpekte utfordringen ved å se helse og helsepolitikk i en større helhet. Jeg vil støtte dette og understreke at bl.a. psykisk helse og psykososiale problemer må få sterkere oppmerksomhet i framtiden. Viktig er det også at det samhandles helt fra det globale nivå og til det lokale. Internasjonale avtaler og fellesprogram er viktig, samtidig som kunnskap og bevisstgjøring lokalt kan bidra til bedre tjenester og føre var-tiltak.

Det gleder meg, til slutt, å si at helseministeren pekte på et område som jeg har snakket varmt for, nemlig helsestasjoners plass og rolle i forebyggende og helsefremmende arbeid.

Olav Gunnar Ballo (SV): Helseministerens redegjørelse inneholder etter mitt syn en rekke både interessante og gode betraktninger. Det vil være helt umulig i løpet av fem minutter å komme inn på alle aspektene ved helseministerens tidligere tale; jeg må derfor bare trekke fram noen.

Jeg er helt enig i de betraktningene på det forebyggende plan som allerede er trukket fram av en rekke talere. Det gjelder både røyking og alkohol. I tillegg synes jeg det er en sterk betoning av betydningen av det generelle forebyggende helsearbeidet – som er viktig, og som det er viktig å videreføre. Helseministeren understreket at Regjeringen gjør det. På en del områder ser vi vel at den praktiske politikken trekker i en annen retning. Jeg vil spesielt her trekke fram det hivforebyggende arbeidet, der vi har sett nedskjæringer gjennom de siste årene, og der risikoen for at man skal få en smittespredning i befolkningen, fortsatt er til stede. Det er viktig at man ikke bygger ned det forebyggende arbeidet på det området.

En ting til som helseministeren trakk fram, er sorteringssamfunnet. Vi ser hvordan økt spesialisering innenfor helsevesenet gjør at mange i befolkningen har problemer med å orientere seg, trenger veilederfunksjoner og råd for hvordan de skal ivareta folkehelsen, og hvilke instanser det vil være riktig å kontakte når de blir syke. SV tror at fastlegeordningen vil være et godt steg i riktig retning, både som en rådgiver og døråpner til øvrige tjenester. Vi ser fram til at den ordningen kommer på plass, og håper at vi ikke vil få ytterligere utsettelse av den. Det man også ser når det gjelder sorteringssamfunnet, er hvordan private forsikringsselskap stadig sterkere kommer på banen, og hvordan forsikringsselskapene gjennom sine kriterier sorterer ut de kundene de ønsker å ha, og dem de ikke ønsker å ha. De gruppene som blir ekskludert, er gjerne de som fra før har en redusert helse, eller etter hvert de som risikerer å få det, bl.a. i form av gentester og andre muligheter for å forutsi sykdom. Det er en svært uheldig utvikling, spesielt dersom det parallelt skjer en nedbygging av det offentlige helsetjenestetilbudet slik at man virkelig øker sorteringen og øker tilbudsforskjellene i befolkningen. Dette gjelder også i forhold til en stadig økende privatisering av helsetjenestene der markedet skal rå grunnen. Det er åpenbart at det vil virke på en slik måte at de geografiske forskjellene øker, og at det vil være lommeboka som bestemmer hvilket tilbud man vil få. Det er en utvikling SV vil gå sterkt imot.

Flere har nevnt – og det er jeg glad for – gentesting. Det var en artikkel i Der Spiegel 17. mai d.å. som omhandler gentesting og de erfaringene man har gjort i Tyskland. Overskriften var: «Fragwürdiger Siegezug der Gentests», altså: tvilsom seiersgang for gentestene. Der trekkes det spesielt fram at viten om defekter i arvemateriale kan bety døden bit for bit for den som berøres. Man har nå erfaringer knyttet til Huntingtons chorea, og hvordan det å få sikker kjennskap til at man vil utvikle sykdommen, reduserer livskvaliteten for den enkelte uten at man kan behandle den. Likeledes har man sett hos kvinner som har tatt gentester knyttet til brystkreft, at positive svar på den type tester kan skape betydelig usikkerhet og utrygghet. Enkelte kvinner har bedt om å få friske bryst fjernet av frykt for at de skal utvikle brystkreft senere. Etter mitt og SVs syn har flertallet i Stortinget tatt altfor lett på faren som ligger der knyttet til gentesting. Jeg er glad for den holdningen Regjeringen har inntatt, men det blir særdeles viktig at man ikke får en utglidning knyttet til gentester i Norge som gjør at man kan få den samme type negative erfaringer som det som beskrives fra Tyskland.

De nye helselovene skaper betydelige nye forventninger. Det er viktig at politikere ikke skaper forventninger som man ikke er i stand til å innfri. Dessverre kan man se eksempler på det, bl.a. fra denne talerstolen, når man relativt massivt går ut med kritikk av omsorgstilbudet i kommunene knyttet til eldreomsorg. Det er åpenbart at enkelte av tjenestene trenger betydelig forbedring, og som politikere har vi et felles ansvar for å gjøre forbedringer. Mye av helsepersonellet vil oppleve den kritikken som kommer fra Stortingets talerstol, som personkritikk rettet mot helsepersonell, som kanskje innenfor trange økonomiske rammer gjør det de kan for å bedre tilbudet, og som sier ifra om at det må forbedres. Det er viktig at kritikken på det området er nyansert.

Til slutt vil jeg si at de overordnede målsettinger må være de viktigste å betone for politikerne, og at man ikke går inn i en utidig detaljstyring der man også blir representanter for lobbyister, eksempelvis knyttet til legemiddelindustrien, slik man har sett tendenser til her i Stortinget.

Thorbjørn Merkesdal (V): Jeg vil starte med å berømme helseministeren for den gode redegjørelsen rundt temaet folkehelse, og er enig med ham i at når man skal se på status for folkehelsen, må man se på mange faktorer og se mye videre enn helsevesenet. Faktarapporten fra Statens institutt for folkehelse viser også dette. Det viser også at vi har mye ugjort når det gjelder å identifisere faktorer som virker helsefremmende eller sykdomsfremkallende.

Som politikere er vi opptatt av å legge til rette for gode levevilkår i landet. Mange, kanskje de fleste, av de beslutningene vi fatter, har innvirkning på folks levekår. Selv om vi kan fastslå at vi har det trygt og godt her i landet, kan man få inntrykk av at helsetilstanden ikke er så god som man kunne forvente, og at man stadig får rapportert økte sykdomsforekomster. Dette skulle kanskje vise at enkelte av våre beslutninger også har utilsiktede konsekvenser. Det er derfor viktig at vi identifiserer disse konsekvensene. Sykdom er en naturlig følge av at vi lever, sykdom kan ikke avskaffes. Likevel må en spørre hvor mye sykdom som må finnes, og hvordan vi skal holde oss friske lengst mulig.

Mange forskere hevder at vårt helsevesen i seg selv er sykdomsfremkallende. Dette har det til nå vært lite bevissthet om. Det er viktig at vi i større grad evaluerer og setter dette i fokus. Det sies i folkehelserapporten at for å ha god mental helse er det viktig å ha adekvat selvfølelse, godt sosialt nettverk og opplevelse av å kunne påvirke egen livssituasjon. Siden vi i dag vet at det er en tett sammenheng mellom kropp og sjel, kan man anta at disse faktorene kan virke helsefremmende generelt. Mye av det forebyggende helsearbeidet må da gå på å bygge opp adekvat selvfølelse, lære folk å omgås hverandre og legge til rette for skole- og arbeidsmiljø der folk føler at de har kontroll over sin livssituasjon så langt dette er mulig. Rapporten peker på at sjefer har bedre helse enn arbeidere. Det er selvsagt flere grunner til dette, men bedre muligheter for egenkontroll i arbeidssituasjonen kan godt være én.

Vi vet også at kvinner oftere klager over dårlig helse enn menn, og at det blant kvinner er flere arbeidere enn sjefer. Kan dette være forklaringen på at kvinner opplever dårligere helse? Da blir forebyggende helsearbeid en likestillingssak.

At helse og sykdom fremdeles er så ulikt sosialt fordelt, er overraskende og til dels uforståelig, spesielt det at denne forskjellen faktisk er størst i Norge og Sverige. Vi ser også at ulikhetene gjelder fra før fødsel og livet ut, og henger nøye sammen med utdannelse. Å gi barn og unge best mulig oppvekstvilkår og utdanning er derfor svært viktig i det forebyggende helsearbeidet. Det må være riktig og viktig å sette inn tiltak overfor de dårligst stilte gruppene for å rette opp forskjellene i levekår, og dermed helsetilstand. Dette er vi prinsipielt enige om i Norge, likevel er det uenighet når det kommer til hvilke tiltak en skal sette inn, eller hvor langt man er villige til å gå for å rette opp forskjellene. En må i alle fall ta med målgruppenes egne prioriteringer i dette arbeidet.

Folkehelserapporten slår fast at vi ikke vil nå målet med å redusere de sosiale forskjellene med minst 20 pst. mot 2000. Man vet ikke engang med sikkerhet hvilken retning utviklingen har tatt på 1990-tallet, da det er sparsomt med forskning på området. Venstre mener dette er et område som må prioriteres i årene framover. Det blir pekt på viktigheten av å ha et overvåkingssystem som gjør det mulig å følge utviklingen av sosiale forskjeller i helse og kjente risikofaktorer for sykdom over tid. Dette er i tråd med arbeidet med nasjonale helseindikatorer, og vil være svært nyttig.

Lodve Solholm hadde her teke over presidentplassen.

Asmund Kristoffersen (A): Ingen annen sektor bruker så store midler og har så mange tjenestebrukere som helsesektoren.

Tallene forteller oss at vi bruker opp mot 60 milliarder kr til helseformål, eksempelvis ved å behandle til sammen ca. 3,7 millioner mennesker i sykehus ved innleggelser og poliklinisk behandling og ved ca. 16 millioner besøk hos primærhelsetjenesten.

I et slikt perspektiv er det viktig for Arbeiderpartiet å understreke at de mål og virkemidler en velger for våre fremtidige helsetjenester, må føre til at hele befolkningen får lik og rettferdig tilgjengelighet til kvalitetsmessig gode og likeverdige tjenester, uavhengig av bosted og personlig økonomi.

Vi mener at vi må legge til rette for at pasientene sikres bedre innsyn og mer innflytelse over egen situasjon. En analyse av framtidens utfordringer viser at behov for og etterspørsel etter helsetjenester vil øke, bl.a. fordi sykdomsbildet og befolkningens alderssammensetning vil endres.

Nye og forbedrede medisinske og medisinsk-tekniske metoder vil gi økte muligheter for tidlig og forbedret diagnose, behandling og helbredelse.

Sykdomsbildet er også sterkt avhengig av det vi kaller livsstilssykdommer. En god folkehelse er derfor avhengig av at vi lykkes i et samspill der den enkelte gjennom kunnskaper og holdninger gjør noe med egen livsstil, og der det offentlige helsevesen gjør sin innsats.

I bunnen for tiltak og virkemidler må fortsatt ligge krav til rettferdighet, kvalitet og likeverdighet i tjenestetilbudene. Derfor signaliserer Arbeiderpartiet, og legger til grunn, tre strategier for framtidige tiltak:

• 1. Nye utfordringer krever økte ressurser

• 2. Klarere og sterkere styring av helsetjenester

• 3. Bedre samarbeid og samordning av alle ledd og nivåer i helsetjenesten

I en bedret folkehelse vil forebyggingsarbeidet stå sentralt, og dette er krevende bl.a. fordi kampen om avgrensede ressurser gjerne vinnes av de mer akutte og reparerende helsetilbudene.

Mange av folks lidelser og sykdommer har ofte en noe uklar årsakssammenheng basert på påvirkning og utvikling over lengre tid. Jeg nevner her som eksempler muskel- og skjelettsykdommer og psykiske plager. Dette betyr at en må ha sterk oppmerksomhet rettet mot bl.a. arbeidsmiljøet i vid forstand.

Sosiale og økonomiske forskjeller gir ulik helse. Forebyggende og helsefremmende tiltak er avhengig av at vi kan beskrive ulikheter i forskjellige gruppers helsetilstand. Det er liten grunn til å tro at genetiske forskjeller skulle kunne forklare de forskjeller en ser mellom bydeler i f.eks. Oslo. Grovt skissert står en heller overfor tilstander som hovedsakelig er begrenset til miljømessige forhold, deriblant livsstil og levevaner.

Dette skulle tilsi at en må målrette tiltakene mer, og en må la forebyggingstiltakene få en langt mer lokal forankring enn det som hittil har vært tilfellet. Det betyr helt klart at langt flere ressurser må disponeres lokalt.

Når dette er sagt, er det for meg åpenbart at mye av tiltakene må ha en nasjonal forankring og inngå i en nasjonal strategi.

Kosthold og mosjon synes å være avgjørende for folkehelsen. Jeg viser her til Norsk kreftplan, hvor det antas at ca. 35 pst. av krefttilfellene skyldes uheldig kosthold.

Ingen bestrider lenger at tobakksbruk er den enkeltfaktor som mest av alt ødelegger folks helse. Vi har overbevisende dokumentasjon. Nå er det mest påtrengende å hindre at barn og unge begynner å røyke. Derfor må det til et krafttak for disse gruppene i et samspill mellom foreldre, skole, kommunale helsemyndigheter og det nasjonale nivå. Bildet er egentlig nedslående:

• Flere unge begynner å røyke.

• Det er så godt som ingen nedgang når det gjelder den voksne befolknings røykevaner, unntatt hos gravide.

Gledelig er det imidlertid at vi nå både i Norge og bl.a. i USA begynner å få rettssaker som ansvarliggjør tobakksindustrien for de helseskader tobakksbruk medfører.

Misbruk av alkohol er et svært alvorlig helse- og samfunnsproblem, der eventuelle påståtte positive effekter ikke står i noe forhold til skadevirkningene. Den strategien vi har fulgt i Norge gjennom lang tid med forsøk på å holde gjennomsnittsforbruket i befolkningen lavest mulig, må videreføres.

Statsråd Dagfinn Høybråten: Helse er evne til å mestre hverdagens krav, har professor Peter F. Hjort sagt, og jeg synes for min del at det er en bedre definisjon på helse enn Verdens Helseorganisasjons altomfattende filosofi. Det uttrykker et personlig ansvar for egen helse, som må ligge i bunnen for alt forebyggende folkehelsearbeid. Men vi har også et ansvar for hverandre i det nettverket og det fellesskapet som vi er en del av. Det er også folkehelsepolitikk. Og sist, men ikke minst er det et samfunnsansvar å sette forebygging av uhelse på dagsordenen i alle de sammenhenger hvor en påvirker folkehelsen, og som representanten Sjøli var inne på, er det i hovedsak på andre områder enn det helsetjenesten selv forvalter.

Prioritering av forebygging kommer ikke av seg selv. Det krever tydelige politiske valg over lang tid. Det er tungt å prioritere forebygging i helsepolitikken, fordi det er få som takker oss som politikere for at sykdom i deres tilfelle ble forebygd. Det er jo slik at veldig mye av det vi skal oppnå gjennom folkehelsepolitikken, er fravær av sykdom og fravær av skade – og det er ikke alltid like lett å dokumentere. Nettopp derfor er det viktig at vi setter dette fram som en viktig prioritering i alt helsearbeid. Jeg tror derfor at skal forebygging stå på venteliste til alle ventelister er borte, blir det knapt noe særlig av det. Forebygging vil nemlig føre til færre sykedager, forebygging vil føre til kortere ventelister, og forebygging vil framfor alt føre til at flere får hjelp tidligere og til færre lidelser for den enkelte. Derfor går forebygging som er rød tråd gjennom de helseplanene Regjeringen har lagt fram for Stortinget, og som jeg med glede kvitterer for i forhold til representanten Øyangen med å si at vi slår allerede ring om disse helseplanene, og jeg er glad for at Stortinget også gjør det.

Hovedsatsingene for Regjeringen er fysisk aktivitet og kosthold. Jeg nevner som et praktisk eksempel på hva som nå skjer, at det i den jordbruksavtalen som i dag ble overlevert Stortinget, er avsatt 7 mill. kr innenfor jordbruksavtalen til å fremme frukt og grønt i skolen. Tilsvarende driver Statens råd for ernæring og fysisk aktivitet et målrettet arbeid inn mot arbeidslivet, både når det gjelder fysisk aktivitet og når det gjelder frukt og grønt. Og det er mange gode eksempler på arbeidsgivere som tar dette på alvor, fordi de ser at det er en god investering i egne arbeidstakere.

Når det gjelder tobakk, vil jeg varsle at jeg om kort tid vil sende på høring en fornyet og skjerpet strategi for å møte den utfordring vi har på dette området, som ikke er blitt mindre de senere årene. Det vil gå på å følge opp bedre de lover og regler som vi allerede har. Det kan være tale om å vurdere sanksjoner i forhold til omsetning av tobakksvarer, og det kan være aktuelt å vurdere sanksjoner for å effektivisere overholdelse av forbudet mot tobakksreklame i tobakkskadeloven f.eks. Samtidig må det settes inn tiltak på bred front i forhold til det holdningsskapende arbeid.

Jeg kan forsikre representanten Sjøli om at jeg ikke har planer om at selvforskyldte helseskader skal føre til økte egenbetalinger. Men jeg tror det er viktig å dokumentere sammenhengene mellom alkohol og helse bedre, nettopp som grunnlag for politiske beslutninger. I alle fall synes jeg at de siste måneders alkoholpolitiske debatter i denne sal tilsier at det kan være sunt å få på bordet mer kunnskap om akkurat dette.

La meg til slutt si at jeg er enig i den advarsel som både representanten Ballo og representanten Sjøli retter når det gjelder bruken av gentester – ikke minst i arbeidslivs- og i forsikringssammenheng, hvor vi klart er imot det. Vi kommer om kort tid til å sette ned et utvalg som skal se på biologisk prøvetaking i arbeidslivet generelt, nettopp for å demme opp for en slik utvikling.

Einar Olav Skogholt (A): Selv om helsetilstanden i den norske befolkningen er radikalt bedret, har vi fortsatt store utfordringer å gripe fatt i. Ikke minst innenfor det forebyggende helsearbeidet har vi mye ugjort.

Jeg tror i likhet med helseministeren at de såkalte livsstilssykdommene påvirker helsebildet i meget sterk grad.

Vi er vel alle enige om at røyking bidrar til hjerte- og karsykdommer, lunge- og luftveissykdommer, og at tobakk forårsaker om lag 30 pst. av krefttilfellene her i landet. Ifølge Verdens Helseorganisasjon vil ufattelige 500 millioner av verdens innbyggere dø av røyking. I flere år har jeg hørt at vi må øke avgiftene på sigaretter, tobakk, sigarer, snus mv. for å få flere til å slutte å røyke. Jeg tror ikke dette vil bidra til at vi får færre røykere i Norge.

Sverige, som har langt lavere avgifter på tobakksvarer enn Norge, er det eneste landet som har nådd målsettingen til Verdens Helseorganisasjon, nemlig at bare 20 pst. av den voksne befolkningen røyker daglig. Selv med høye avgifter på tobakksvarer røyker ca. en tredjedel av den voksne befolkningen i Norge daglig.

Sverige er langt flinkere enn oss til å drive forebyggende arbeid. Jeg tror de pålegger kommunene og regionene et større ansvar, og gir dem økonomiske muligheter til å drive dette viktige arbeidet. Jeg håper statsråden vil ta kontakt med sin svenske kollega for å få nærmere kjennskap til svenskenes strategi på dette området.

Jeg tror det vil være viktig å satse maksimalt på de helt unge, slik at de ikke begynner å røyke.

Jeg er glad for at Regjeringen satser på et sunnere kosthold, og at vi skal bli flinkere til å mosjonere. Jeg har også med stor interesse registrert at statsråden har gitt Statens ernæringsråd hovedansvaret for å følge opp denne viktige satsingen.

På ett område ser det ut til at vi har kommet på defensiven. Jeg tenker da på skoleelevene. Færre skoleelever spiser frokost, færre skoler har opplegg for salg av melk o.l. Det er ille at sunn mat og drikke erstattes av brus og snacks. Jeg tror at svenskene også på dette området er langt flinkere enn oss. Der blir det lagt til rette for at elevene kan innta et måltid på skolen. Dette burde være en stor utfordring for det offentlige, foreldre, frivillige organisasjoner og næringslivet. Jeg har med glede registret at Synnøve Finden har grepet fatt i denne problematikken.

Jeg håper videre at Ernæringsrådet, idrettsbevegelsen mfl. vil makte å få oss opp av godstolen. Vi kan selv bidra til bedre helse ved å gå og sykle langt mer enn vi gjør i dag.

Helsestasjoner og skolehelsetjenesten gir unike muligheter til å drive helsefremmende og forebyggende arbeid. Jeg har registrert at flere kommuner nedprioriterer dette viktige arbeidet. Ved enkelte videregående skoler har elevene sågar samlet inn penger for å opprettholde et helsetjenestetilbud. Skolehelsetjenesten er også en viktig arena i myndighetenes kamp for å redusere alkoholforbruket blant de unge samt føre en offensiv kamp mot narkotika.

Jeg er glad for at det i Stortinget er bred enighet om at det er viktig å redusere det totale alkoholforbruket samt øke debutalderen før man eventuelt smaker alkohol. Norge har ikke greid å redusere alkoholforbruket med 20 pst. fra 1980 til 2000, men vi vil kanskje nå en reduksjon på ca. 10 pst. Det er også bra – om vi sammenligner oss med land for øvrig i verden. Og vi har hatt en gledelig utvikling ved at det drikkes mer vin og mindre brennevin i Norge.

Det er også viktig å satse på punktavhold på arbeidsplassen, i trafikken, ved idretts- og fritidsaktiviteter, ved graviditet mv.

Vi reagerer – og med rette – på alle ulykkene i trafikken, på sjøen osv. Men er vi klar over at de fleste ulykkene skjer i hjemmet? Myndighetene sentralt og lokalt bør ta initiativ til tiltak for å gjøre hjemmene sikrere. Jeg håper statsråden vil gripe fatt i denne utfordringen. Resultatene vil vise seg raskt, hvis vi vil prioritere denne oppgaven.

Mange tiltak kan bidra til å bedre livskvaliteten. Ved høstens budsjettbehandling håper jeg helseministeren vil bidra til å øke kulturministerens budsjett betraktelig. En langt sterkere kultursatsing lokalt og sentralt vil uten tvil bidra til en bedre og mer meningsfylt hverdag for oss alle, og derved bedre folkehelsen.

Britt Hildeng (A): Bildet som gis av det norske folks allmenne helsetilstand, slik statsråden beskriver, er på mange måter oppløftende. Det er gledelig å kunne konstatere at vi har en så høy gjennomsnittlig levealder. Det er godt å konstatere at en har kontroll med de store folkesykdommene; det er gledelig å erfare at sykdommer som tidligere ikke kunne behandles, kan det i dag gjøres noe med.

Det er imidlertid betenkelig at til tross for disse fremskrittene synes forskjellene i helsetilstanden mellom befolkningsgruppene å være fastfryst. En norsk undersøkelse av selvrapportert langvarig sykdom viser at klasseforskjellene er på samme nivå i 1995 som de var i 1983.

En europeisk undersøkelse viser at Sverige og Norge har større sosiale forskjeller både i sykelighet og dødelighet enn de fleste andre europeiske land. Dette er foruroligende, og det ligger langt fra de helsepolitiske mål som ble trukket opp i 1987, der Norge ifølge strategien til Verdens Helseorganisasjon forpliktet seg til å redusere de sosiale helseforskjellene med minst 20 pst.

De store sosiale forskjeller i norske folks levekår erfarer en særlig i Oslo. Her er det størst forskjell mellom fattig og rik, og her er det vi finner landets største forskjeller i forventet levealder. Forskjellen i forventet levealder for menn varierer med tolv år. Forventet levealder for en mann på Sagene/Torshov er 67,6 år, mens den på Vinderen er 79,7 år. For kvinner er forskjellen på 6,8 år.

Helse er et sammensatt problem, og sykelighet henger sammen med levekår og livskvalitet. I så måte er ikke kurativ behandling tilstrekkelig. Innsatsen må rettes mot bakenforliggende levekårskomponenter som inntekt, utdanning, sysselsetting, bo- og arbeidsmiljø, sosiale nettverk, transport og forurensning. Således forutsetter en bedre helse for alle en aktiv sosial utjamningspolitikk.

Statsråden varsler at denne tenkningen er i samsvar med planene som legges for det nasjonale helseindikatorsystemet i Norge, og at dette vil bli presentert i en nasjonal helseplan til våren. Men jeg synes det er forstemmende å høre om planer når kunnskapen en faktisk har, ikke brukes i den politiske hverdag. Vi vet hvordan arbeidsledighet henger sammen med sykelighet – dette til tross har Regjeringen konsekvent nedprioritert bevilgninger til arbeidsmarkedstiltak, vel vitende om at arbeidsledigheten er stigende. Vel vitende om de store levekårsproblemene som Oslo sliter med, velger Regjeringen å redusere det sosiale særtilskuddet til Oslo med 150 mill. kr i revidert budsjett. Dette er for det forebyggende helsearbeid «kjerringa mot strømmen»-politikk

Vi har fremdeles mangel på kunnskap om innvandrernes helse. Men vi vet at flyktninger som nå kommer til Norge, har gjennomlevd traumatiske situasjoner. Spesielt for barn og ungdom må krigen gi traumatiske opplevelser, opplevelser som kan skape avvikende atferd og store vansker for den enkelte gjennom hele resten av livet dersom de ikke bearbeides. En tidligere undersøkelse av nyankomne flyktninger – primært fra Bosnia – viste at 48 pst. hadde behandlingstrengende depresjoner.

Vi har et humanitært ansvar for å ta imot flyktninger fra krigen. Det ansvaret handler ikke bare om å huse flyktningene, men det handler også om å tilrettelegge for en hverdag med arbeid og sosiale utfoldelsesmuligheter. Vi har også ansvar for å bygge ut en beredskap for det psykiske helsevern, slik at en i hvert fall forsøksvis kan bearbeide de krisene de som flyktninger har vært i, og er i, slik at disse erfaringene ikke forblir ubearbeidet og med flyktningene resten av livet.

Presidenten: Dei talarane som heretter får ordet, har ei taletid på inntil 3 minutt.

Åse Gunhild Woie Duesund (KrF): Det er positivt at åtte av ti vurderer egen helse som god eller meget god. Samtidig er det et paradoks at etterspørselen etter helsetjenester bare øker. Det høye forbruket av helsetjenester kan få en til å lure på om vi har fått lavere tålegrense for livets problemer, blitt mer kroppsfikserte enn tidligere eller ikke aksepterer en naturlig aldringsprosess.

Jeg er glad for at helseministeren vil satse på forskning, slik at vi bedre ser sammenhenger og vet hvor vi skal starte med å forebygge. Vi må være i forkant slik at vi kan redde flest mulig liv.

Kristelig Folkeparti har hele tiden støttet den linjen som nå presiseres i redegjørelsen om folkehelsen, nemlig satsing på å forebygge. Det betyr at hver enkelt i større grad må ta ansvar for egen helse. Det offentlige må bruke mer tid på informasjon og veiledning. Her har vi kanskje noe å lære av nabolandet Sverige. De har bevisst brukt idoler og trendsettere som har reist rundt til skoleelever og fortalt om helsefarene ved røyking. Alle kandidatene til Miss Sweden har reist rundt under mottoet «Beauties beating the Beast». En kan mislike slike konkurranser, men faktum er at Sverige er det første land i verden som har klart å få den røykende andelen av befolkning ned til under 17 pst. på 20 år.

Norge har i dag 1,2 millioner dagligrøykere. Få slutter selv om forskning viser at 90 pst. av alle dødsfall som følge av lungekreft kunne vært unngått om en ikke røykte. Kristelig Folkeparti støtter at Norge skal være en aktiv støttespiller til Verdens Helseorganisasjon for å unngå at vi får en situasjon hvor hvert tredje dødsfall i verden om 20 år skyldes røyking.

Den største gruppen med nye uførepensjonister er de som har smerte i muskel- og skjelettsystemet. Det er et paradoks at disse lidelsene øker i en tid der krav til fysisk styrke avtar i arbeidslivet. Det bekymrer meg at stadig yngre personer har slike plager. Rapporter om dårlig mestring i skolesituasjon og mobbing må tas på alvor, og det må her være et samarbeid mellom hjem og skole.

Samarbeid mellom f.eks. Samferdselsdepartementet og Helsedepartementet kan gi positive helsegevinster. Blir forholdene lagt til rette for gang- og sykkelstier, vil flere bli aktive. Og det er nedslående at barn og unge er mindre fysisk aktive enn tidligere, at de foretrekker data framfor lek på løkka. Får en færre biler i tettsteder, gir det gevinst i form av mindre allergi- og luftveisplager. Kristelig Folkeparti synes det er positivt at Regjeringen har opprettet et eget Statens råd for ernæring og fysisk aktivitet, og vi håper at det skal slå positivt ut, sett i et folkehelseperspektiv.

Harald T. Nesvik (Frp): Det er viktig, slik helseministeren har lagt vekt på i sin redegjørelse, å satse på forebyggende tiltak innenfor helse. Men det er også viktig å ha for øye at de som allerede er rammet av sykdom, faktisk har lite nytte av den biten.

Det er viktig at helsevesenet fungerer slik at en lidelse blir oppdaget på et tidligst mulig stadium. Dette for i første rekke å redde liv, men selvfølgelig også for å spare mennesker for framtidige lidelser. Et eksempel her er mammografiscreening.

Jeg synes det går for sent med å få gjennomført Fremskrittspartiets forslag, som et enstemmig storting har sluttet seg til, om å gjøre ordningen med mammografiscreening landsomfattende. Jeg både håper og forventer at dette nå snarlig blir gjennomført. Og jeg vil minne om at det er en rekke private institutter rundt omkring i Norge som har kapasitet, deriblant i mitt eget fylke Møre og Romsdal, og som kan avhjelpe situasjonen, slik at flest mulig kvinner i dette landet får det tilbudet som de virkelig fortjener.

Når man til slutt er så heldig å få et helsetilbud, er det selvfølgelig viktig at det tilbudet som blir gitt av de enkelte sykehus og sykehuseierne, er et godt og forsvarlig tilbud. Jeg vil sitere fra en rapport som er utarbeidet av et hygieneutvalg ved Sentralsjukehuset i Møre og Romsdal. Dette har skjedd etter at jeg skrev et brev til Helsetilsynet etter at jeg ved selvsyn fikk se hvordan forholdene var ved dialyseavdelingen ved Sentralsjukehuset i Møre og Romsdal. Jeg vil komme med et par sitater. Det ene gjelder korridoren utenfor denne dialyseavdelingen, og det står:

«Risikoavfallskartonger og skittentøy blir ofte stablet langs veggene i åpne traller.»

Nok et sitat:

«Kjølerom for risikoavfall er også plassert i denne korridoren. Alt avfall fra hele sykehuset blir transportert forbi dialyseavdelingen.»

Og avslutningsvis vil jeg sitere følgende:

«Urene senger lagres i korridoren hvis sengesentralen er overfylt og åpne sprinkelvogner med skittentøy og risikoavfall står stablet inntil veggene på begge sider av korridoren, dette fører til at senger med pasienter som skal til/fra høyblokk vest etc. nærmest må presses igjennom. Pasientseng/sengetøy kan lett komme i direkte kontakt med skittentøysekkene, risikoavfallskassene …» osv.

Jeg håper at helseministeren vil se nærmere på denne saken og gripe inn, slik at forholdene blir utbedret.

Are Næss (KrF): Jeg tror det er viktig at vi i denne debatten ikke forbigår de internasjonale aspektene ved folkehelsen. Infeksjonssykdommer er den viktigste årsak til sykdom og død på verdensbasis, og smittsomme sykdommer respekterer ikke landegrensene. Derfor vil infeksjonssykdommer i våre naboland også være en trussel mot folkehelsen i Norge.

I denne forbindelse er det spesielt den sterke økningen i alvorlige infeksjonssykdommer i Baltikum og Russland som er en trussel mot norsk folkehelse. I vår tid, med utstrakt reisevirksomhet og tilsvarende kort reisetid, er dette våre nærområder.

Det dreier seg her bl.a. om en skremmende økning i utbredelsen av kjønnssykdommer i Russland. Sett i forbindelse med meldingene om noe nær en invasjon av russiske prostituerte i Finnmark er dette meget bekymringsfullt.

Det er også svært alvorlig at det i økende grad dukker opp resistent tuberkulose i Baltikum. Det er tragisk å se unge mennesker dø av en slik sykdom. Når det gjelder tuberkulose, er det en kjent sammenheng mellom ernæring, sosiale og hygieniske forhold og smitte. Det er også slik at disse landenes helsebudsjetter vanskelig vil klare en videre økning bl.a. av resistent tuberkulose, som er svært kostbar å behandle.

Det er derfor viktig at Norge deltar i internasjonalt samarbeid for å stoppe smitte og hindre resistensutvikling også i våre nærområder. Det er her ikke bare spørsmål om pinefull sykdom og for tidlig død. Resistensutvikling medfører også, som nevnt, store økonomiske konsekvenser. Jeg er derfor glad for de tiltak som helseministeren har satt i verk for å overvåke resistensutviklingen i Norge, og for det internasjonale samarbeid vi deltar i sammen med våre naboland for å overvåke smittesituasjonen og hindre resistensutvikling også i land som de baltiske land og Russland, som i smittevernsammenheng, som nevnt, er å betrakte som våre nærområder. Innsatsen her er også en innsats for norsk folkehelse.

Statsråd Dagfinn Høybråten: Debatten viser bred tilslutning til de hovedprioriteringer som er trukket opp i redegjørelsen om folkehelsen, og det er jeg glad og takknemlig for.

La meg avslutningsvis bare kommentere et par spørsmål som har vært reist i debattens løp.

Representanten Skogholt tok opp spørsmålet om avgiftspolitikken i forhold til tobakk. Det er helt klart at avgiftspolitikken har vært en veldig viktig del av den norske strategien for å begrense tobakksskadene. Det bør den fortsatt være.

Jeg var i verdens helseforsamling i Genève i forrige uke, hvor det fra Verdensbanken ble lagt fram en rapport om effektene av bruk av høye avgifter, som er meget interessant lesning, og som jeg uten videre vil ta til inntekt for at vi fortsatt må holde et høyt avgiftsnivå i Norge. Det er nemlig ikke slik at Sveriges tall er så veldig mye bedre enn de norske når en ser tallenes tale i sin hele sammenheng. Sverige har riktignok et lavere forbruk av røyketobakk enn det Norge har, og en lavere andel røykere. Men hvis en ser på andelen som bruker snus i Sverige, i tillegg til røykerne, blir ikke bildet så veldig annerledes. Derimot vil jeg si at vi har en klar interesse av å lære av svenskene når det gjelder strategien i det lokale og regionale arbeidet, for vi har drevet et for sentralistisk opplegg i Norge. Det gjøres nå forsøk i flere fylker hvor fylkeslegene går inn i samarbeid med kommunene for et mer lokalt forankret arbeid mot tobakk, og det har jeg tro på at vi skal fortsette. Vi bør lære av de svenske erfaringene på dette området.

Når det gjelder den konkrete saken som representanten Nesvik tok opp, kjenner jeg ikke til den, men jeg vil forutsette at tilsynsmyndighetene, med fylkeslegen i spissen, følger opp det tilsynsarbeidet som der er satt i gang.

Presidenten: Fleire har ikkje bede om ordet til sak nr. 1.

(Votering, sjå side 3385)