Ola D. Gløtvold (Sp) (ordfører for saken): La meg som saksordfører innledningsvis få si at jeg er glad for at vi her har en enstemmig konklusjon i komiteen. Riktignok har forslagsstillerne, representert ved Fremskrittspartiet, sine egne merknader, og jeg regner med at de kommer tilbake til dem i løpet av denne debatten.

Som bakgrunn for forslaget viser forslagsstillerne til at etter innføring av ny avtaleordning for praktiserende legespesialister har en rekke prioriterte operasjoner blitt sterkt redusert hos praktiserende spesialister som har inngått driftsavtale med fylkeskommunen. Det har sin årsak i at avtalespesialistene ifølge avtaleverket må benytte den fastsatte egenandel ved disse operasjonene i tillegg til normaltarifftakstene, som kun dekker en mindre del av utgiftene til slike operasjoner. Det er et faktum at det som en utilsiktet følge av avtalepolitikken høsten 1998 oppstod en situasjon der enkelte leger som da var uten driftsavtale, og delvis drev kirurgisk virksomhet, ved å ta imot tilbud om fylkeskommunal driftsavtale ikke lenger har økonomisk grunnlag for å utføre visse typer operasjoner. Leger med kommunal eller fylkeskommunal driftsavtale har ikke anledning til å gå utover fastsatte takster. Disse takstene refunderes via Rikstrygdeverket og fastsettes gjennom forskrift av departementet.

Helseministeren har i brev av 17. mars i år uttrykt at det er ønskelig å opprettholde, og gjerne øke, operasjonskapasiteten hos privatpraktiserende spesialister som et supplement til den dagkirurgiske virksomheten som foregår ved sykehusene. En samlet komite mener at grunnlaget for å opprettholde og øke operasjonskapasiteten hos praktiserende spesialister vil være å justere takstene til et regningssvarende nivå. Vi er kjent med at det har vært sonderinger mellom partene i avtaleverket om mulighet for å gjennomføre en foreløpig justering av enkelte høyt prioriterte takster allerede i forbindelse med egenandelsjusteringen i januar i år, men partene ble i stedet enige om å komme tilbake til spørsmålet i full bredde ved vårens takstoppgjør på grunnlag av en konkret vurdering av hver enkelt takst. En arbeidsgruppe mellom Rikstrygdeverket og Lægeforeningen foretar nå en gjennomgang av kostnadsforhold for de aktuelle operasjoner.

En enstemmig komite viser til stortingsvedtaket om å øke operasjonskapasiteten ved å utnytte sykehusenes utstyr og lokaler bedre. Vi ser positivt på helseministerens oppfølging av dette, bl.a. gjennom rundskriv til landets fylkeskommuner og sykehus der det foreslås at avtalespesialister gis deltidsarbeid i sykehusregi eller at lokaler og utstyr leies ut til praktiserende spesialister. En enstemmig komite er på bakgrunn av dette enig i at det på grunnlag av enigheten mellom partene og det pågående arbeidet med å framskaffe et faktagrunnlag for forhandlingene, ikke anbefales nå at staten skal gripe inn i prosessen ved ensidig å gjennomføre en justering av de enkelte takster. Isteden ønsker komiteen å legge denne saken og dette forslaget ved protokollen i påvente av at en får en avklaring på dette gjennom det avtaleverket som det nå forhandles om.

Asmund Kristoffersen (A): Arbeiderpartiet mener at vi må utnytte helsepersonellet slik at flest mulig pasienter får behandling innenfor en tidsramme som er medisinsk forsvarlig. Derfor har vi ikke noe imot at privatpraktiserende spesialister med avtale med fylkeskommunene får utføre f.eks. operasjoner innenfor de rammene som avtalen gir.

Den nye avtalepolitikken som ble satt i verk 1. juli 1998, betød at bl.a. privatpraktiserende legespesialister som skulle arbeide for det offentliges penger, måtte ha avtale med fylkeskommunene. På denne måten ble legen sikret offentlig driftstilskudd og kunne få noe av sin godtgjørelse fra folketrygden, og det offentlige fikk styring med samfunnets helsemidler.

Dette har ført til at det allerede i 1998 ble inngått 270 slike driftsavtaler med legespesialister utenom psykiaterne, noe som bl.a. betyr at langt flere pasienter får behandling med mye lavere egenandel enn tidligere.

En utilsiktet virkning av denne nye avtalepolitikken synes å være at privatpraktiserende ikke kan utføre operasjoner og annen medisinsk behandling til regningssvarende pris innenfor den honorartariffen som gjelder.

Fastsetting av slike honorartakster skjer i forhandlinger mellom Den norske lægeforening, Kommunenes Sentralforbund og staten, og slik må det være. Jeg er meget overrasket over at ikke honorarene for privatpraktiserende spesialister med fylkeskommunal driftsavtale i forhandlingene våren 1998 ble tilpasset behovene og virkeligheten. Det kan ikke være Stortingets oppgave å gå inn i regulering av enkelttakster for legearbeid. Jeg ser det derfor som en selvfølge at disse takstreguleringene finner sted i en avtale mellom de forannevnte parter.

Selv om dette forholdet bør ordnes rimelig raskt av hensyn til pasientene, regner jeg med at det er hensiktsmessig å følge de ordinære forhandlingsprosedyrene.

John I. Alvheim (Frp): Det er positivt at det nå er etablert et betydelig antall avtalehjemler mellom fylkeskommunene og private spesialister, selv om Fremskrittspartiet gjerne skulle sett at enda flere avtalehjemler ble etablert. Et betydelig antall legespesialister står nemlig fortsatt uten fylkeskommunal avtale, samtidig som det offentlige helsevesen har betydelige helsekøer og mangel på helsepersonell. En god del av de avtalehjemler som er etablert, gjelder spesialister i ulike former for kirurgi, det være seg generell kirurgi, ortopedi, øre-, nese- og halssykdommer og øyesykdommer. Det var jo så langt jeg kunne forstå, en forutsetning for å etablere avtalehjemler at man skulle utnytte den operative kapasiteten hos disse private spesialistene på en bedre måte enn tidligere, og at pasientene, for å få hjelp hos disse spesialistene med avtale, skulle slippe med vanlig egenbetaling.

Det er ikke mindre enn et paradoks at en nå registrerer at den operative virksomheten og kapasiteten hos disse private avtalespesialistene ikke kan utnyttes, fordi takstene for ulike operasjoner i privat praksis er så lave at det ikke er regningssvarende å foreta kirurgiske inngrep – ja, det er sågar et direkte tap hvis slike inngrep blir foretatt ved spesialistenes egne kontorer.

Denne situasjonen var grunnen til at Fremskrittspartiet fremmet det foreliggende Dokument nr. 8-forslaget. En enstemmig komite uttaler i foreliggende innstilling at den

«mener at grunnlaget for å opprettholde og øke operasjonskapasiteten hos praktiserende spesialister vil være å justere takstene til et regningssvarende nivå».

Så langt er dette ikke gjort.

Jeg er klar over at det føres forhandlinger mellom partene, dvs. staten og Den norske lægeforening, men så langt har ikke opplysninger om disse forhandlingene ført frem til at takstene er foreslått forhøyet.

Jeg finner det uforståelig at man skal ha to ulike takstsystemer, ett for offentlige poliklinikker og ett med lavere takster for private operative inngrep. Dette er diskriminering av en yrkesgruppe, som Fremskrittspartiet er helt uenig i.

Forslaget fra helseministeren til komiteen om at de private spesialistene kan bruke sykehusenes utstyr og lokaler til sin operative virksomhet, er etter mitt skjønn mer eller mindre meningsløst og praktisk ugjennomførbart. De aller fleste avtalespesialister som gjør kirurgiske inngrep, har både utstyr og lokaliteter til dette i sine respektive kontorer og også helsepersonell for assistanse til ulike operasjoner. Spesielt gjelder dette øre-, nese-, hals-operasjoner og øyeoperasjoner.

Jeg finner det derfor meningsløst at spesialistene skal forflytte seg til et offentlig sykehus for å utføre disse inngrepene. Det er tidsspille og misbruk av ressurser da lokaliteter og utstyr altså has ved disse kontorene.

Det kunne være fristende å spørre helseministeren direkte her og nå hva grunnen er til denne diskrimineringen av private spesialister i forhold til de legespesialister som betjener de offentlige poliklinikkene.

Jeg trodde ærlig talt at det også var helseministerens ønske og mål at flest mulig pasienter skulle kunne bli behandlet, og at man i de private spesialisthjemlene så en ressurs som bedre skulle utnyttes for å redusere helsekøene på flere fagfelt. Ventelistene for kataraktoperasjoner har økt fra 5 000 i 1987 til hele 16 800 pasienter i 1998. Det burde således være et sterkt behov for å øke antall kataraktoperasjoner og at det blir lagt til rette for dette, slik at disse operasjonene kunne utføres ved de private øyelegespesialistenes kontor. Jeg kan også i denne sammenheng bemerke at effektiviteten i forhold til antall operasjoner pr. årsverk generelt er langt større ved de private klinikkene og de private legekontorene enn ved de offentlige poliklinikkene. Det er altså god ressursutnyttelse ved de private spesialistenes kontortjeneste.

Det totale kronebeløp som det her snakkes om, og som burde skytes inn som friske penger fra departementets side når det ikke kan løses på annen måte, dreier seg tross alt bare om et sted mellom 12 mill. og 15 mill. kr, og det skulle således ikke være det store problemet å få dekket inn dette beløpet, eksempelvis ved behandling av revidert nasjonalbudsjett.

Jeg tror nok jeg tør si at det er viljen det står på, og beklageligvis synes jeg å registrere i ulike sammenhenger at det også fra denne regjeringens side er en viss negativ innstilling til private helsetilbud generelt. Etter mitt skjønn burde det være like normaltakster for kirurgiske inngrep, enten disse inngrepene blir utført ved private kontorer eller ved offentlige poliklinikker.

Jeg håper at de pågående forhandlinger mellom Lægeforeningen, departementet og Rikstrygdeverket vil føre frem, slik at man kan bringe takstene opp på et forsvarlig nivå, og slik at de private spesialistene først og fremst kan behandle flere pasienter, men også skal kunne vedlikeholde sin faglige teknikk når det gjelder operative inngrep.

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg har ikke så mye å føye til debatten og til det brevet jeg har skrevet til sosialkomiteen, av 17. mars 1999, som det er vist til i innstillingen.

Det problemet som er bakgrunnen for forslaget, oppstod i forbindelse med den nye avtalepolitikken for privatpraktiserende helsepersonell. I denne forbindelse har en lang rekke legespesialister som tidligere hadde avtaleløs praksis, fått driftsavtale med fylkeskommunene. Driftsavtaleomfanget for legespesialister ble gjennom reformen om lag fordoblet. Enkelte av disse legene hadde i tillegg til kontorpraksisen drevet kirurgisk virksomhet som normalt utføres i sykehus. Fordi virksomheten krever egne operasjonslokaler, dyrt utstyr og medvirkning av annet helsepersonell, er det ikke mange leger som har hatt slik praksis. Normaltariffens takster har heller ikke gitt tilstrekkelig kostnadsdekning, men virksomheten har tidligere kunnet bli finansiert med høy egenbetaling fra pasientene. I driftsavtalepraksis foreligger ikke denne muligheten, og videreføring av virksomheten har derfor vært problematisk det siste året. I en viss utstrekning har det likevel skjedd ved at fylkeskommuner har kjøpt operasjoner hos disse legene.

Partene ved takstforhandlingene har ved årets takstoppgjør på denne bakgrunn en felles innstilling om å søke å komme til enighet om en justering av takstene for enkelte høyt prioriterte operasjoner. Målsettingen er at takstene i normaltariffen skal komme opp på et nivå som gjør det regningssvarende å gjennomføre disse operasjonene også i driftsavtalepraksis. Dette vil være et viktig supplement til den dagkirurgiske virksomheten som foregår ved sykehusene, og siktemålet er å bidra til å redusere ventelistene og utnytte kapasiteten.

Et sentralt formål med den nye avtalepolitikken var nettopp å legge til rette for at de tidligere privatpraktiserende spesialistene, ved at de fikk fylkeskommunal driftsavtale, mer direkte kunne innrette arbeidet mot de områdene som var særlig prioritert av fylkeskommunene. Det er viktig at takstsystemer ikke motvirker at dette kan oppnås.

Takstforhandlingene pågår i disse dager med sikte på inngåelse av ny avtale om driftstilskudd og takster med virkning fra 1. juli 1999. Jeg har derfor ikke mulighet til å gi noen tilbakemelding om resultatet av forhandlingene, men jeg har godt håp om at vi skal komme i mål.

La meg avslutningsvis si at fra min side er ikke dette et spørsmål om manglende vilje – tvert imot. Det er et spørsmål om respekt for de spilleregler vi har i forhold til de parter som er involvert i forhandlinger om takster. Det tilsier at takstjusteringer tas i forbindelse med forhandlinger partene imellom, og det er det vi nå har lagt opp til.

Presidenten: Fleire har ikkje bede om ordet til sak nr. 2.