Sverre J. Hoddevik (H) (ordfører for saken): Innst. S. nr. 186 er et begrenset dokument i volum, men det omhandler et seriøst forslag om forskriftsendring som ved bifall ville forbedre situasjonen for studerende personer under godkjent attføring. Flertallet har likevel funnet å måtte avvise forslaget.

Departementet har gjennom korrespondanse med komiteen redegjort for forvaltningspraksis knyttet til angjeldende forskrift, herunder også den buffer som ligger i Statens lånekasse i fall lærestedene dokumenterer finansieringsbehov utover gjeldende forskriftsramme på 5 000 kr og innenfor godkjent attføringsopplegg.

Begrunnelsen for å holde på dagens ordning er tredelt og i samsvar med departementets syn. Dekking etter regning vil anspore lite til nøkternhet ved innkjøp av materiell. Likhetshensyn i forhold til andre som finansierer utdanninga sjøl, må være med i vurderinga. Funksjonshemmede med særlig store utgifter til skolemateriell har allerede unntak fra denne forskriftsbestemmelsen.

Når det så gjelder ytterligere argumentasjon for eventuell endring, henviser jeg til mindretallet, som er sammenfallende med forslagsstilleren. Jeg anbefaler hermed flertallsinnstillinga.

Karin Andersen (SV): Dette kan virke som en veldig liten sak, men for de få det gjelder, er dette en svært viktig sak, og for samfunnet dreier det seg faktisk om å velge mellom svært store og svært små uttellinger og utgifter.

Jeg er faktisk litt sjokkert over utfallet av saken, fordi jeg trodde det var så åpenbart at det var et flertall som ville rette opp denne lille, men ganske dramatiske vanskeligheten for noen av dem som stiller svakest i samfunnet vårt når det gjelder å konkurrere på arbeidsmarkedet.

Det lovverket som vi snakker om, skulle gi dem som trenger det mest, en reell mulighet til deltakelse i arbeidslivet. Det fungerer altså ikke for alle. Dette dreier seg om at når Arbeidsmarkedsetaten har godkjent et attføringsopplegg, som vi forutsetter at de har vurdert de totaløkonomiske sidene ved, fins det altså noen som trenger et opplegg som koster litt mer enn maksimalsatsene når det gjelder utstyr som skal til for å gjennomføre utdanningen. Dette kan dreie seg om noen få tusenlapper. I de enkelteksemplene jeg har vært borte i, dreier det seg om 2 000 -3 000 – 4 000 kr i ekstra kostnad knyttet til et godkjent attføringsopplegg som Arbeidsmarkedsetaten sjøl har fullstendig kontroll over dersom de mener ressursbruken står i forhold til hva man kan oppnå, dvs. hvis man kan forvente at vedkommende kommer ut i jobb.

Det viser seg at det ikke er ønske om å rette opp dette. Det sjokkerer meg, fordi slike små snubletråder som fins i systemet – enten det er i lov eller regelverk – altså kan rive enkeltmennesker over ende. De vi bruker tusenvis av kroner på å rehabilitere, risikerer vi ender opp som varige trygdemottakere med tusenvis av kroner i utgifter hver måned. Dette gjelder ikke mange, men de har fellestrekk.

Jeg trodde i min enfoldighet at det var politisk enighet mellom Arbeiderpartiet, sentrum og SV om at vi skulle ta spesielt hensyn nettopp til disse gruppene, fordi de har helseproblemer – gjerne av kronisk art – og de er fattige Ofte er det kvinner med slitasjeskader som vil utdanne seg, og som vil jobbe. De skal altså klare sykdom, skole og dårlig økonomi på en gang. Er det da så urimelig at de får den lille hjelpen dette dreier seg om? For de fleste av oss er det småpenger som vi nesten ikke tenker på engang, men for personer i en slik situasjon er det en uoverkommelig hindring.

Når flertallet henviser til Lånekassen og lån, skal ikke jeg avvise at det kan være en mulighet for noen, men for enkeltpersoner i en attføringssituasjon med kanskje en kronisk, fysisk eller psykisk lidelse, vil det bli en uoverstigelig hindring. 3 000 – 4 000 kr! Så knølne går det an å være! Men risikoen for at disse personene blir varig trygdede, ser man rett i kvitøyet. Hva det betyr for den enkelte av livskvalitet, vil jeg ikke engang gå inn på.

Jeg er også forundret over Høyre og Fremskrittspartiet, som har vært opptatt av at regelrytteri og offentlig sektors detaljstyring ikke skulle gå ut over enkeltmennesket for hardt og gjøre det umulig for enkeltmennesker å klare seg på egen hånd. Dette syns jeg er et godt eksempel på det.

Vi ser også at saksbehandlingen og utbetalingene i slike saker – folk blir bedt om å anke fra instans til instans, de skal bruke sosialkontor i forsøk på å klare seg – koster langt mer enn de utbetalingene som forslaget ville kunne føre med seg.

Jeg syns at denne saken krever at man diskuterer slike ting litt mer prinsipielt.

Fra SVs side må prinsippet være: Heller god hjelp en kort periode enn trygd livet ut. Heller noen få tusen kroner brukt på utdanning og attføring i en kortere periode enn hundre tusener brukt på trygd i årevis etterpå.

Jeg vil gjenta at dette dreier seg om godkjente attføringsopplegg, der arbeidsmarkedsetaten har full mulighet til å si at dette opplegget i kostnader er for dyrt i forhold til sjansen til å få vedkommende ut i varig arbeid, og dermed kan si nei. Men når arbeidsmarkedsetaten godkjenner et attføringsopplegg for en person som de vet har økonomiske vanskeligheter, er det etter mitt syn ikke mer enn rett og rimelig at de kan finansiere dette fullt ut, slik at sjansen for å gjennomføre løpet er god. Opplegget i seg sjøl vil jo også alltid koste langt mer enn det vi nå snakker om.

Så har flertallet anført at man kan bruke brukt materiell og på en slik måte være økonomisk og vise nøkternhet. Selvfølgelig kan man det. Selvfølgelig skal man det i de tilfellene det er mulig. Men hvis det ikke er mulig? Det fins en del yrker nå og en del skoler som krever materiell som er nytt. Noe av det er teknisk, og noe av det koster noen kroner, men det kan kanskje være akkurat disse yrkene som passer dem som er yrkeshemmet. Hva da? Skal vi stoppe disse menneskene for noen lusne tusenlappers skyld? Jeg syns dette er trist, jeg må få lov å gjenta det.

Så vises det til at hvis man er fysisk eller psykisk funksjonshemmet i lovens forstand, kan man få noen ytelser i tillegg. En del av de personene vi snakker om, har – som jeg sa – f.eks. kroniske slitasjeskader. Det dreier seg om kvinner som har jobbet i omsorgsyrker, og noen av dem har ikke engang trengt å jobbe i mange år for å få slike skader. Men det er kanskje ikke den funksjonshemningen – for å si det slik – som er tyngst. Det er de økonomiske problemene som river dette over ende.

Vi påfører altså nå enkeltmennesker problemer de etter mitt syn ikke trengte å ha, og vi påfører det offentlige utgifter som jeg mener at vi godt kunne være foruten.

Så vises det også fra flertallets side til at man ønsker likhet i behandlingen av dem som må finansiere sin utdanning på egen hånd, og dem som får finansiert størstedelen av utdanningen sin gjennom et attføringssystem. Det kan være grunn til å fundere over det. Det er ingen som ønsker å innføre systemer som kan sette alminnelige menneskers rettferdighetsfølelse til side. Men jeg tror faktisk at vi her er i fullstendig utakt med folks alminnelige rettferdighetsfølelse. Jeg tror folk hadde syntes dette hadde vært greit. Hvis du trenger attføring og har problemer med å komme inn i yrkeslivet, og du mangler 4 000 kr for å finansiere noen hjelpemidler for å gjennomføre utdanningen din, tror jeg faktisk ikke at folk flest hadde hatt det minste problem med å si OK, disse menneskene trenger denne ekstrahjelpen, la dem få den. Jeg og andre som er funksjonsfriske, som kan tørre å se et økt lån i Statens lånekasse rett i kvitøyet, kan klare den belastningen. Dette dreier seg om en annen gruppe, og det er svært få.

Til slutt skal jeg bare henvise til et brev som jeg har fått fra Fri rettshjelp i Oslo kommune, der advokat Knut Vigeland skriver angående en konkret sak som jeg har engasjert meg i, og som dette forslaget har tatt utgangspunkt i:

«Jeg kan bekrefte at jeg flere ganger har stått på saker som er helt identiske med klientens; Det offentlige innvilger støtte til utdannelse, men gjør støtten så begrenset at utdannelsen dermed umuliggjøres.

Her må det åpenbart en lovendring til.»

Presidenten: Presidenten vil spørje om representanten aktar å ta opp sitt forslag.

Karin Andersen (SV) (fra salen): Selvfølgelig.

Presidenten: Dermed har Karin Andersen teke opp forslaget frå Sosialistisk Venstreparti.

Fleire har ikkje bede om ordet til sak nr. 3.