Presidenten: Etter ønske frå næringskomiteen vil presidenten gjere framlegg om at debatten blir avgrensa til 1 time og 40 minutt, og at taletida blir fordelt slik på gruppene:

Arbeidarpartiet 35 minutt, Framstegspartiet 15 minutt, Kristeleg Folkeparti 10 minutt, Høgre 15 minutt, Senterpartiet 5 minutt, Sosialistisk Venstreparti 5 minutt, Venstre 10 minutt og Tverrpolitisk Folkevalde 5 minutt.

Vidare vil presidenten gjere framlegg om at det blir gitt høve til replikkordskifte på inntil tre replikkar med svar etter innlegg frå hovudtalarane frå kvar partigruppe og dei parlamentariske leiarane samt fem replikkar med svar etter innlegg frå medlemmer av Regjeringa.

Vidare blir det gjort framlegg om at dei som måtte teikne seg på talarlista utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil tre minutt.

– Det er vedteke.

Ansgar Gabrielsen (H) (ordfører for saken): Bakgrunnen for at Stortinget igjen har saken om etablering av et IT-senter på Fornebu på dagsordenen, er den at Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet ikke har tilstrekkelig tillit til statsråd Sponheims håndtering av saken. Forslaget fra representantene Opseth, Rudihagen, Knudsen og Hedstrøm som ble fremmet i Dokument nr. 8:58 for 1998-99, har som konsekvens at Stortingets vedtak av 25. februar 1999 om å la Regjeringen innen 1. juni d.å. utpeke det selskap som sammen med staten skal delta i utviklingen av Fornebu, blir satt til side. Stortinget skulle etter forslagets ordlyd overta saksbehandlingen. Statsråden har uttalt at han kan utpeke selskapet innen 1. juni, hvis nødvendig.

Ettersom tiden har gått, har forslagsstillerne imidlertid myknet noe, men de opprettholder likevel standpunktet om at Regjeringen skal fratas avgjørelsesmyndigheten i saken. Ja, det er faktisk bare Høyre i dagens innstilling som opprettholder standpunktet om å la Regjeringen utpeke det selskap staten skal samarbeide med.

I motsetning til regjeringspartiene ble det for meg mer og mer klart at Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet i hvert fall ikke bør utpeke selskapet som skal få delta i utviklingen av Fornebu. Forhistorien til denne saken gir meg overhodet ingen innskytelse om at det vil være riktig å sette IT-bukkene til å passe havresekken på Fornebu. Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet ville imidlertid ha kontrollen med denne saken, og det har de fått gjennom den behandlingen som har funnet sted i komiteen, og som det fremgår av innstillingen. Faktisk er det slik at regjeringspartiene er med på å frata Regjeringen avgjørelsesmyndigheten om hvem som skal bli partner med staten. Men hva er det med forhistorien til denne saken som har fått regjeringspartiene på den tanke at Stortinget – les: Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet – vil være bedre egnet enn Regjeringen til å utpeke samarbeidspartneren? Det er for meg noe uklart, men at det skyldes saklige, velfunderte argument, har jeg veldig vanskelig for å tro. Jeg har i hvert fall ikke hørt dem til nå.

Forslagsstillerne har altså ikke den nødvendige tillit til Sponheim og fremmer et forslag på følgende premiss, sitat fra Dokument nr. 8-forslaget:

«Næringsministeren vel altså å ikkje følgje opp Stortinget sitt vedtak og stortingsfleirtalet sine presiseringar. På denne bakgrunn finn ein det naudsynt at Stortinget gjennom eiga behandling får kontroll med at Stortinget sine føresetnader for val av samarbeidande selskap og øvrig gjennomføring er lagt til grunn.»

Forslagsstillernes engasjement i denne saken leser jeg først og fremst som et engasjement for en spesiell løsning på selve hovedspørsmålet, nemlig hvem skal råde grunnen på Norges mest attraktive tomt. Hele forhistorien til denne saken er en stilstudie i hvordan man i den norske politiske andedammen kan lykkes med lobbyvirksomhet hvis man bare har de ressurser som skal til. I denne saken har sågar en av de konkurrerende tilbyderne vært konsulent for skiftende arbeiderpartiregjeringer.

Det som imidlertid er meget gledelig i saken, er at flertallet ved forrige korsvei ble tvunget til å forlenge fristen fra 1. april til 1. juni hva gjaldt å innhente alternative anbud. Dette har åpenbart ført til at det i hvert fall er tre anbud som hver for seg tilfredsstiller alle de krav som departementet har stilt, både hva gjelder faglig innhold og finansiell tyngde, til å kunne gjennomføre selve prosjektet. Jeg har forstått det slik at de hver for seg tilfredsstiller de krav som er stilt.

I innstillingen har imidlertid Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet noen merknader og pålegg til Regjeringen som etter mitt skjønn på dette tidspunktet i prosessen virker underlige. Jeg har stilt meg det selvfølgelige spørsmålet: Hvorfor skal anbydere som hver for seg kan gjennomføre oppdraget, slå seg sammen? Jeg skal nøye meg med å stille spørsmålet, og så får den enkelte gjøre sin egen analyse. Det er følgende formulering i innstillingen jeg sikter til:

«Flertallet hadde sett det sterkt ønskelig med en samling av flere interessenter i ett selskap.»

Regjeringen blir videre pålagt i de videre forhandlinger å ta opp med tilbyderne muligheten for å få flere til å inngå i et samarbeid for å løse oppgaven. Det kan synes som om det er et IT-samvirkelag av internasjonal betydning Jagland og Hagen skal etablere på Fornebu. En slik strategi vil jeg sterkt advare mot. Konkurranse aktørene imellom tror jeg er avgjørende for at staten skal få mest ut av sine verdier nå innledningsvis og kanskje i enda større grad for å sikre verdiene på lengre sikt. Det er ikke en politisk styrt IT-elefant vi trenger, men et mangfold av uavhengige selskap og gründere som er villige til å satse egne penger, ikke bare initiativtakere og politikere som først og fremst skal satse skattebetalernes penger.

Da Stortinget den 25. februar 1999 hadde debatt om denne saken, var det arealet som det var snakk om, i overkant av 500 dekar. Det var verdien av dette arealet med påstående bygninger som skulle være statens andel av aksjekapitalen i det selskapet som skulle etableres. Det fremgår av det fellesforslaget Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet hadde i Innst. S. nr. 99 for 1998-99, som vi behandlet i februar. Spjøtvoll-utvalget konkluderte imidlertid med at 270 dekar ville være tilstrekkelig. Det vil i så fall halvere størrelsen på det beløp som staten skulle inn med i aksjekapital, i og med at det var verdien av tomt og bygninger som skulle være statens andel. Det er etter Høyres syn meget gledelig at Regjeringen her åpner for å selge ut ca. halvdelen av de 270 dekar som utgjør hele senteret, og det vil selges på det åpne markedet. Hvis Sponheim får sin vilje gjennom – det får han nok i den proposisjonen som kommer, men jeg er mer spent på behandlingen den får her i huset – vil det ha som konsekvens at vi får et mindre statlig økonomisk eierengasjement, noe som vil være helt i tråd med regjeringspartienes og Høyres primærstandpunkt med hensyn til hvordan denne saken burde ha vært håndtert.

Vårt utgangspunkt har vært og er at staten burde selge ut området på vanlig måte til den som vil betale mest i forhold til det formålet som selger – altså staten – og reguleringsmyndighetene angir. Et statlig eierengasjement som det vi nå ser konturene av, kan ikke sies å være i tråd med denne regjerings politikk på dette området. Eierskapsmeldingen, som vi behandlet tidligere i denne sesjonen, anviser helt andre oppskrifter. Derfor var også Regjeringens standpunkt et helt annet hva gjelder statlig eierskap i et IT-senter på Fornebu.

Når det nå likevel går mot en etablering som forutsetter et massivt statlig eierengasjement, er spørsmålet om Regjeringen skulle tatt i bruk sterkere virkemidler for å stoppe dette påfunnet. Vi snakker tross alt om statlig eierskap i den antatt største vekstnæring. Det er etter mitt skjønn helt andre områder som burde påkalle vår interesse for å initiere næringsvirksomhet her i landet, enn i verdens fremste vekstnæring på Norges dyreste tomt.

Den saksbehandlingen vi har hatt i denne saken – og da mener jeg helt tilbake fra 1994 og fram til i dag – har også i seg elementer som er med på å gjøre rollefordelingen mellom storting og regjering utydelig. Jeg tror ikke vårt parlamentariske og politiske system bør ha for mange saker av denne typen. Jeg kan på den ene siden forstå en regjering som ønsker å overleve enhver situasjon i Stortinget. Men det er viktig at vi ikke utvikler en parlamentarisme hvor man nærmest forutsetter at Regjeringen fremstår som et viljeløst redskap for et skiftende stortingsflertall. La oss ta oss i vare for at det ikke blir slik at det er reisen som er målet, men at reisen er nødvendig for å nå målet. De færreste av dem vi skal prøve å ivareta interessene for, vil ha glede av en slik utvikling.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Øystein Hedstrøm (Frp): Det er mange ting og momenter i saksordførerens innlegg som jeg kunne ha lyst til å gripe fatt i, men det tillater ikke tiden.

Saksordføreren skal iallfall ha honnør for én ting: Han og Høyre har vært konsekvent i denne saken. De har hele tiden gått imot statlig deltagelse i IT- og kunnskapssenteret, mens vi andre har forstått at for å utvikle bedrifter i Norge og få investorer, gründere og industrialister til å satse kapital, er det ikke galt, særlig når det gjelder forskning, utdannelse og etterutdannelse, at staten bidrar med noe. Akkurat det skjer over hele den industrialiserte verden. Når det gjelder kunnskapssentre som har utviklet konkurransedyktighet, har staten bidratt både som tilrettelegger og som krevende kunde. Det har skjedd i Austin i Texas, i Silicon Valley og ved en rekke andre IT- og kunnskapssentre.

Men Høyre har markert seg som en sterk motstander av dette, til tross for at norsk gründerkapital forsvinner ut av landet med de rådende rammebetingelser vi har. Jeg vil spørre saksordfører Gabrielsen: Hva er Høyres reelle alternativ i dagens situasjon – jeg kjenner Høyres program og primære standpunkt – for å kunne realisere et IT- og kunnskapssenter på Fornebu, som vi alle er enige om skal realiseres?

Ansgar Gabrielsen (H): Jeg takker representanten Hedstrøm for den innledende blomsten om at Høyre iallfall har vært konsekvent. Det har Høyre og det har Arbeiderpartiet vært, på hver sin kant. Regjeringspartiene og Fremskrittspartiet har veivet litt fram og tilbake etter som ting har utviklet seg.

Så spør Hedstrøm: Hva skal man gjøre for å få dem til å satse kapital? En ting er jeg i hvert fall helt sikker på, og det er at de selskapene som nå har inngitt anbud på å være med på Fornebu, er mer enn godt nok i stand til å ta hele det eierskapet selv. Ja, noen av dem har en så stor kapitalbase at de kunne bygge tak over hele Fornebu om de ønsket det. Den forvaltningskapitalen som de selskapene besitter, trenger ikke staten å bruke milliarder for å kunne utløse. Det vil de greie på kommersielle vilkår. Det er jeg ikke i tvil om. Vi snakker tross alt om de største industrikonsernene i Norge, vi snakker om de største forsikringsselskapene, for ikke å si om de største kjøpmennene. Jeg føler meg overbevist om at uansett hva staten hadde bestemt seg for skulle kunne etableres på Fornebu, ville vi greid å selge tomtene til gode priser. Vi ville fått investorer som var villige til å bruke egne midler for å gjøre dette. Jeg leser ikke engasjementet til Hedstrøm og Hagen, eller for den saks skyld Opseth og Jagland, som et engasjement for å sikre seg at det i det hele tatt skjer noe der ute. Det er nok helt andre ting som ligger under.

Hva har Høyre tenkt å gjøre i forhold til den situasjonen vi er i med at bedrifter forsvinner ut av landet? Det er slik at i næringskomiteen har Høyre og Fremskrittspartiet og til dels regjeringspartiene samlet lagt fram en alternativ strategi basert på den eierskapsmeldingen som vi hadde til behandling for ikke lenge siden. Hadde vi fulgt den oppskriften også i denne enkeltsaken, tror jeg vi faktisk hadde kommet i mål.

Torstein Rudihagen (A): Høgre har også ved tidlegare høve gått høgt på banen i denne saka om spørsmålet om etablering av eit IT- og kunnskapssenter på Fornebu. Dei har rett nok sagt at dei vil ha eit slikt senter, men aldri synt heilt korleis dei kunne tenkje seg eit slikt senter realisert. Samtidig har dei brukt nærmast alle tenkjelege høve til å argumentere mot opplegget til stortingsfleirtalet. I den førre debatten her var det faktisk ikkje fritt for at ein harselerte ein del over den urealistiske visjonen som stortingsfleirtalet hadde lagt til grunn.

Gabrielsen gjekk også nokså langt i ein insinuasjon for å mystifisere heile prosessen, utan at han dokumenterte noko som helst. Stortingsfleirtalet har heilt sidan budsjettbehandlinga i 1997 klart stått for det same i alle rundar i Stortinget. Vi har sagt at interessentar måtte legge fram ein heilskapleg plan som viste at dei var i stand til å utvikle eit senter med dei føresetnadene Stortinget hadde lagt inn. Eit stort nok landområde til at det kunne bli eit internasjonalt slagkraftig senter måtte avsettast. Terminalbygget skulle takast i bruk gjennom ei leigeavtale osv.

Vi reknar med at Gabrielsen kjenner til den tautrekkinga som har vore mellom stortingsfleirtalet og Regjeringa. Og eg må da spørje: Meiner ikkje representanten Gabrielsen, uavhengig av det synet han har, at det er stortingsfleirtalet sitt syn som må følgjast, anten stortingsfleirtalet har eit anna syn enn representanten Gabrielsen, eller det er i tråd med det synet Gabrielsen har, og at det da er Stortingets plikt å syte for at det blir gjennomført?

Ansgar Gabrielsen (H): Først til hva Høyre har ment om hva som burde etableres på Fornebu. Forrige gang vi behandlet denne saken, den 25. februar i år, på bakgrunn av Innst. S. nr. 99 for 1998-99 til St.meld. nr. 13 sluttet regjeringspartiene og Høyre seg til de anbefalingene som lå der om hva som burde være statens engasjement: Det skulle avsettes 8 000 m2 i Terminalbygningen, det gjaldt statlig medvirkning i den såkalte inkubatorvirksomheten osv., men ikke på eiersiden i de selskapene som skulle stå for dette.

Så til dette som på en måte er rosinen i pølsen: Skal ikke Stortinget ha rett til å sørge for at stortingsflertallets syn blir gjennomført? Selvfølgelig tilligger det Stortingets flertall å gjøre det som er nødvendig for at så skjer. Det er slik etter vår parlamentariske skikk at vi har visse metoder, for å si det slik, for å gjennomføre det. Den metoden som er beskrevet i det forslaget som hr. Rudihagen og tre andre har fremmet, er veldig spesiell, for ikke å si helt enestående historisk sett – at vi nærmest skulle overta saksbehandlingen.

Nå har det versert flere muntlige utgaver av hva forslaget innebærer, litt avhengig av om man har hørt på Rudihagen, Hedstrøm, Hagen eller Jagland. Det har jo variert litt bortigjennom. Derfor blir dette klokelig parkert i denne innstillingen som vi nå har foran oss. Det som kanskje hadde vært mer redelig, var kort og godt å si: Hvis ikke Sponheim innen en eller annen kort frist gjør det han er bedt om å gjøre, får man gjøre det som er nødvendig i forhold til en statsråd som ikke gjør det han får beskjed om, og ikke foreta slike krumspring som man her har gjort.

Anita Apelthun Sæle (KrF): Representanten Ansgar Gabrielsen er svært bekymra for at punkt 1 i vedtaket i Innst. S. nr. 99 frå februar i år er sletta. No har ikkje eg noko imot at iallfall denne regjeringa har store fullmakter, men eg finn det merkeleg at Høgre no synest at det er ein katastrofe at vedtaket frå februar vert sett til side. Høgre stemte då vitterleg imot heile vedtaket i februar, og det gjorde Venstre og Senterpartiet og Kristeleg Folkeparti også. Vi meinte då, som no, at dette pålegget om å peika ut samarbeidspartnarar i ei så stor sak med så kort tidsfrist, var utilrådeleg. Det meiner vi framleis. Er Høgre no for det som dei stemte imot i februar? Kristeleg Folkeparti er nøgd med å få rimeleg tid, og at Dokument nr. 8:58 no er borte og gløymt.

Eg vil elles minna om definisjonen av politikk som «det muliges kunst». I denne saka er kunsten utøvd og moglegheitene no legio.

Ansgar Gabrielsen (H): Med all respekt for regjeringspartienes evne til kunstnerisk utfoldelse – jeg syns det er vanskelig å finne noe av det i den innstillingen som vi har foran oss, og i den seansen som var oppspillet til den situasjonen som har ledet hen til denne debatten. Jeg kan ikke riktig få tak i at kunstferdighetene har vært særlig overveldende.

Jeg har aldri betvilt det faktum at Regjeringen skulle forestå utvelgelsen av det selskapet som skulle gjøre denne jobben. Forstod jeg Apelthun Sæle rett nå, hadde det aldri vært meningen at Regjeringen skulle gjøre dette. Det må jo tyde på mangelfull evne hva gjelder innenatlesing, for det står ganske klart i det opprinnelige vedtaket fra 25. februar som det henvises til:

«Stortinget ber Regjeringen om at følgende blir gjennomført:

• 1. Snarest og før 1. juni 1999 utpekes hvilket selskap som skal få i oppdrag å utvikle og gjennomføre planene om et IT- og kunnskapssenter på Fornebu.»

I høringen i komiteen fikk vi bekreftet fra statsråden at det var han i stand til å gjøre, hvis nødvendig. Jeg kan ikke se at det skal være noen divergens med hensyn til hva man måtte ha ment 25. februar om hvem som skulle forestå utvelgelsen. Jeg må si at alt som har skjedd i ettertid, og kanskje ikke minst før februar 1999, tilsier at den fullmakten til å foreta utvelgelsen bør Regjeringen fortsatt ha. Som jeg sa, jeg er skeptisk til å sette bukken til å passe havresekken. Det føler jeg blir situasjonen hvis det er Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet som skal utpeke selskapet. Når vi ser på det engasjementet de har hatt, og det som har foregått både offisielt og uoffisielt, tror jeg at et slikt standpunkt ville være relativt trygt.

Presidenten: Replikkordskiftet er slutt.

Kjell Opseth (A): Debatten om Dokument nr. 8:58 er ein debatt som ein kan føre langs to tema. For det første kan ein gjere dette til ein debatt om arbeidsdelinga mellom storting og regjering. For det andre kan det vere gode grunnar til å gjere dette til ein debatt om kva IT- og kunnskapssenter ein ønskjer på Fornebu, kor viktig det er at vi lukkast på Fornebu og kor viktig dette er for verdiskapinga og dermed velferden i dei komande tiår.

Eg kjem til å konsentrere meg om den første tilnærminga. Det har både frå stortingsrepresentantar og media kome sterke utsegner om at Dokument nr. 8:58 er stortingsregjereri. Forslaget har berre eitt føremål: medverke til at Stortinget sine vedtak blir gjennomførte. Kva parlamentariske tilstandar ville vi få i dette landet om ulike regjeringar kunne setje stortingsvedtak til side?

I denne saka har vi til overmål skriftleg fått dokumentert at fagstatsråden har freista overprøve Stortinget si eiga tolking av vedtaket. I det norske parlamentariske system har vi ikkje hatt nokon systematisk kontroll med at Stortinget sine vedtak blir etterlevde. Presidentskapet har sett dette på dagsordenen, og Stortinget har slutta seg til ved handsaminga av Innst. S. nr. 168 for 1998-99, der det m.a. heiter:

«Alle realitetsvedtak som Stortinget gjør, er forpliktende for Regjeringen. De aller fleste vedtak binder Regjeringen direkte.»

Og vidare heiter det:

«Vedtak som har formen «Stortinget ber Regjeringen …», er nesten aldri initiert av regjeringen. Mange slike vedtak blir gjort mot stemmene til partiene bak regjeringen, men en del gjøres enstemmig. Også slike vedtak er forpliktende for regjeringen.»

IT- og kunnskapssenter på Fornebu har vore drøfta i Stortinget ei rekkje gonger. Eg skal like fullt konsentrere meg om det som har skjedd frå og med handsaminga av St.meld. nr. 38 for 1997-98 og Innst. S. nr. 232 for 1997-98. Gjennom innstillinga og debatten fekk Regjeringa fullmakt til å arbeide vidare med å etablere eit IT- og kunnskapssenter av internasjonalt format på Fornebu. Stortinget la likevel inn klåre formuleringar om kva mål ein skulle ha for dette arbeidet, og kva innhald senteret skulle ha. Innst. S. nr. 232 vart handsama i Stortinget den 15. juni 1998. I november same år fremja Regjeringa ei ny stortingsmelding, St. meld. nr. 13 for 1998-99, den andre på eit halvår. Stortingsmeldinga har tittelen «Enkelte gjenstående spørsmål i forbindelse med etablering av IT-senter på Fornebu». Ein skulle ikkje lese mange linjene før ein kunne trekkje den klåre konklusjonen at meldinga var ein omkamp på Innst. S. nr. 232, som Stortinget handsama, som tidlegare sagt, eit halvår tidlegare.

Regjeringa har sjølvsagt høve til å prøve sitt syn overfor Stortinget på nytt. Særleg freistande var det nok sidan det var Arbeidarpartiet og regjeringspartia som stod bak Innst. S. nr. 232 og vedtaket den 15. juni 1998. Når Regjeringa tok omkamp overfor Stortinget, må Regjeringa og den aktuelle statsråden vere budd på at resultatet kan bli at ein får eit meir konkret vedtak i retur. Det var det som skjedde. Handsaminga av Innst. S. nr. 99 for 1998-99 den 25. februar førte til at handlingsrommet for Regjeringa vart langt mindre. Det var likevel grunn til å forvente at Regjeringa etter dette ville følgje opp stortingsfleirtalet. Så skjedde ikkje.

Dette er det grunn til å merke seg, for statsråden og alle andre som følgde debatten den 25. februar, kunne ikkje vere i tvil om at fleirtalet meinte alvor. Personleg gav eg uttrykk for at eg ville følgje det vidare arbeidet med ørneblikk. At departementet sette ned Spjøtvoll-utvalet, har departementet sjølvsagt full rett til, sjølv om det gjekk med dyrebar tid. Krava og retningslinjene av 8. april 1999 som skulle vere grunnlagsmaterialet for tilbydarane, var merkeleg nok tufta like mykje på Spjøtvoll-utvalet si innstilling som Stortinget sine vedtak og innstillingar.

Dei partia som utgjorde fleirtalet, meinte at krava og retningslinjene på fleire punkt ikkje var i samsvar med stortingsfleirtalet sitt syn. Det var det også andre som gjorde. Representanten Gabrielsen, ordførar for den saka vi i dag drøftar, meinte også det. Han sa følgjande til Dagens Næringsliv den 10. april 1999:

«Dette kan vel neppe sies å være direkte i tråd med det stortingsflertallet sa.»

Stortingsfleirtalet kunne sjølvsagt valt å la saka gå sin gang, og ta eit oppgjer når den kom tilbake til Stortinget i ei eller anna form. Resultatet kunne blitt forseinkingar og kanskje nye omfattande vurderingar vedkomande val av tilbydar. Fleirtalet valde likevel gjennom eit brev av 14. april å gjere statsråden merksam på at krav og retningslinjer ikkje var i samsvar med Stortinget sine føresetnader, og oppmoda om at nokre punkt vart endra.

Det vekte stor undring at statsråden valde å stå fast på sitt syn. Statsråd Sponheim avslutta sitt brev av 23. april slik:

«På denne bakgrunn anser jeg at det ikke er grunnlag for å gjøre endringer i kravene og retningslinjene.»

Det kan ikkje tolkast på annan måte enn at Stortinget si eiga forståing av kva vedtaket inneheld, vart overprøvd av departementet. Dokument nr. 8:58 var det einaste verkemiddelet som stod att for at Stortinget sin vilje skulle få gjennomslag. Dokument nr. 8: 58 har hatt sin misjon og kan leggjast ved protokollen. Regjeringa vil no leggje Stortinget sine føresetnader til grunn for det vidare arbeidet. Komiteen sitt brev av 26. mai og departementet sitt svar av same dato gjer dette heilt klårt og tydeleg.

Stortinget vil likevel òg i det vidare arbeidet sjå til at Stortinget sitt syn blir følgt opp. Eg syner til den innstillinga vi i dag drøftar, og til dei tilrådingane vi der har fremja. Sidan òg regjeringspartia no står bak forslaga, har eg tru på at saka no vil få ei løysing i samsvar med Stortinget sitt syn. Men eg kan forsikre statsråd Sponheim at vi òg i tida som kjem, vil følgje godt med i kva som skjer i denne saka. Forhistoria gjer det diverre naudsynt. Det er viktig at vi får ei god løysing når det gjeld å etablere eit IT- og kunnskapssenter av internasjonalt format på Fornebu, ikkje minst for verdiskapinga og velferda i landet i det neste tusenåret. Eg håpar vi no kan leggje grunnlaget for eit godt og nært samarbeid mellom Regjeringa og regjeringspartia og dei to største opposisjonspartia i Stortinget. Det ville kunne bli ei lukkeleg løysing.

Så må eg få lov å seie til representanten Gabrielsen si utsegn kring den oppmodinga vi har kome med når det gjeld å ha eit sterkare miljø, både industrielt og finansielt, bak eit IT- og kunnskapssenter på Fornebu: Jau, det er ærleg meint, men eg er fullstendig klår over at dette er noko som korkje storting eller regjering kan tvinge på dei private aktørane. Dei må sjølve sjå den føremonen. Eg skulle inderleg ønskje at dei gjorde det, nettopp på grunn av den verknaden dette har for landet si framtid.

Ursula Evje hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Anita Apelthun Sæle (KrF): Punkt 1 i vedtaket frå 25. februar er no oppheva. Fristen for avgjerd, før den 1. juni, er bytt ut med at Stortinget vert orientert før sommarferien, og at ein forhandlar vidare med tre eller fleire aktørar. Det er bra.

Men det er fleire punkt i vedtaket frå februar. I punkt 5 står det at undervisninga skal starta hausten 1999. No vert ikkje samarbeidspartnar – på grunn av vedtak i dag – peika ut før til hausten. Det er rimeleg bakvendt å byrja undervisninga utan at samarbeidspartnar er utpeika og kontraktar er i orden.

Kan representanten Opseth stadfesta at dei andre punkta, då spesifikt punkt 5, òg er overprøvde og oppheva i denne saka? Det er kjekt, slik Opseth avslutta, når lukkelege løysingar kan finnast, og det ynskjer vi, men tilliten har vel ikkje vore heilt på topp i denne saka, og difor stiller eg dette spørsmålet.

Kjell Opseth (A): Det burde ikkje vere tvil hos nokon om at Arbeidarpartiet meiner det hastar å kome i gang med å få etablert eit IT- og kunnskapssenter av internasjonalt format. Men vi må gjere dette på ein forsvarleg måte. Når vi er i den situasjonen at verdifastsetjinga av staten sine eigedomar på Fornebu i samsvar med EØS-regelverket ikkje er sett i gang, ville det vere heilt uansvarleg å velje aktør før 1. juni. Det er den einaste grunnen til at vi forlèt den 1. juni som frist. Elles kunne heile saka bli utsett ikkje berre eit par månader, men kanskje ni og kanskje tolv månader, ja for den saks skuld over år. Det kan vi ikkje vere med og ta ansvaret for.

Så til kva for vedtak som er oppheva. Ja, 1. juni rekk vi altså ikkje, fordi det ikkje ligg føre nokon takst. Men det er ikkje nokon særleg tvil om at Arbeidarpartiet ønskjer at vi skal kome i gang i Terminalbygget så fort som råd er. Vi har saman med regjeringspartia no sett fristen for ein stortingsproposisjon til 1. oktober. Det er klårt at då er det ikkje så fælt mykje igjen av dette året, og skuleåret har starta opp. Men eg håpar inderleg det er semje mellom Arbeidarpartiet og regjeringspartia om at det hastar med å kome i gang, og at ein no ikkje brukar denne utsetjinga, som har si årsak i verdifastsetjinga, til òg å utsetje anna som har med etableringa av kunnskapssenteret å gjere. Det ville vere særdeles uheldig.

Ansgar Gabrielsen (H): Representanten Opseth følte seg beroliget av at Regjeringen nå – på bakgrunn av det brevet som kom til komiteen etter at komiteen hadde stilt noen spørsmål – vil legge Stortingets forutsetninger til grunn. Det kan tyde på at det nødvendigvis må ha foregått en holdningsendring hos statsråden og regjeringspartiene, hvis Opseths utsagn er riktig. Og det er det for så vidt all mulig grunn til å tro at det er, for når man leser det svarbrevet som statsråden har sendt, kan en få inntrykk av at det er en statsråd som med påholden penn innleder sine fire svar med et ja – ja, ja, ja, ja. Han har fulgt dette med at Eders tale skal være ja, ja og nei, nei.

Men det er noe annet jeg egentlig vil spørre Opseth om. I de opprinnelige visjonene som har ligget til grunn for hele saken, har det vært antydet et arealbehov på 540 daa, så vidt jeg minnes. Det er også slik at arealet og bygninger skulle inngå som statens andel i aksjekapitalen. Spjøtvoll-utvalget har imidlertid halvert det de mener er behovet, til ca. 270 daa. I de dokumentene som er sendt ut fra Sponheim til dem som har inngitt anbud, er det av dette arealet på 270 daa tatt ut 125 daa som skal kunne selges på det åpne marked, og da antakeligvis til dem som vil betale mest. Dette vil definitivt påvirke statens verdier som man går inn med i dette selskapet, og det vil bli redusert en del – kanskje bortimot en fjerdedel i forhold til de visjonene som har vært lagt til grunn. Er to ganger halvering i tråd med det som er Arbeiderpartiets syn på hva man bør gå inn med av statlig kapital i dette felles selskapet?

Kjell Opseth (A): Eg vil gje mi tilslutning til representanten Gabrielsen når det gjeld Regjeringas haldning til dei spørsmåla som det har vore diskusjon om i samband med krav og retningslinjer, og reknar det for å vere ute av verda. Men eg vil leggje til at dei tilbydarane som har meldt seg, på dei mest vesentlege punkta har lagt seg på Stortinget sine føresetnader, så sånn sett kostar det vel kanskje ikkje så mykje for statsråden i ettertid å gje seg på akkurat det punktet.

Så til visjonane om areal. Vi har hevda heile tida at vi vil ha eit IT- og kunnskapssenter av internasjonalt format som gjer at vi kan stoppe ein del av IT-flukta og heller trekkje noko til oss. Men vi har overlate til dei som skal vere aktørar saman med staten, sjølve å definere kva dei meiner er nødvendig for å byggje opp eit slikt IT- og kunnskapssenter – i erkjenninga av at vi ikkje skal gå inn i alle detaljar i sakshandsaminga, noko som representanten Gabrielsen har understreka fleire gonger. Det er viktig at dei som skal satse sine midlar på dette, får eit ord med i laget. Vi har til overmål sagt at når aktøren er utpeikt, skal det forhandlast med denne om arealet. Men eg er framleis av den meining at det skal eit visst areal til der ute for at dette skal kunne bli eit slagkraftig IT- og kunnskapssenter av det formatet som vi ser ein del andre land har bygt, og som ein del land er i ferd med å byggje opp.

Karin Andersen (SV): Jeg skal ikke spørre Kjell Opseth om han som statsråd hadde funnet seg i en slik håndtering av en sak fra Stortingets side, eller om han deler Jaglands noe merkelige syn på at dette dreier seg om et forsvar for parlamentarismen. Jeg bare registrerer at verken flertallet – Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet – eller Regjeringa har mot til å stå på det de egentlig mener er riktig i denne saken, og det beklager jeg, fordi de vever oss inn i saken på en måte som gjør det umulig å komme ut av den.

Og da kommer jeg til mitt spørsmål. Det dreier seg om hvordan vi skal utvikle IT, kompetanse, utdanning og forskning i Norge, både i skolesystemet og i bedriftene. Det er ingen støtte fra verken bransje eller utdannings- og forskningsmiljøer for ideen om IT Fornebu. Tvert imot mener de at etableringen snarere vil virke mot sin hensikt i forhold til det vi trenger. Hvorfor er Arbeiderpartiet fullstendig uinteressert og ignorerer disse innspillene fra miljøene som har kompetanse, og som ikke ønsker denne løsningen? Skal de tvinges inn i dette samarbeidet? Hadde det ikke vært bedre å lytte til dem? Og mener Opseth at IT Fornebu er den eneste mulige måten å ivareta en framtidsrettet satsing på IT, forskning og utdanning i Norge på? Finnes det virkelig ikke andre metoder å bruke – f.eks. hvis vi hadde realisert verdiene som ligger i Fornebu, omsatt dem til høyeste markedspris og brukt pengene i etablerte institusjoner fra grunnskolen og helt opp? Kunne ikke det gitt en desentralisert satsing som hadde vært mye mer framtidsrettet enn den vi får nå?

Kjell Opseth (A): For å ta det siste først. Dersom det er slik at tomtene på Fornebu er så verdifulle som det blir sagt, så verdifulle at private aktørar nærmast står i kø for å gå inn og vere med og utvikle dette tomtelandet, kvifor skal ikkje staten då vere med og investere og kanskje hauste av den gevinsten som dette medfører? Dersom det er slik at kommunedelplan 2 for Bærum blir vedteken med den utnyttingsgraden som ligg der, vil eg nesten seie at det er heilt galt å selje areala i dag.

Så til spørsmålet om dette er det rette å satse på. Ja, det er iallfall heilt sikkert at vi til denne dag ikkje har lukkast med å ha eit opplegg som gjer det mogleg å lyfte idear til tenester eller produkt. Risikovillig kapital er ikkje nok til å gjere nettopp det. Ved at vi no samlar utdanning, forsking og næringsliv på ein stad, med sterke, private aktørar bak dette selskapet, er det klart at det vil vere ein garanti for at ein også får kapital til å lyfte dei gode ideane fram til noko som folk har bruk for og som folk vil kjøpe. Det er jo dette som er bakgrunnen for det vi ser både i nabolanda våre og elles i Europa – men i Noreg skulle det altså ikkje fungere. Det er ikkje nokon konflikt mellom det sentrale og det lokale i dette, snarare tvert om.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Øystein Hedstrøm (Frp): Fremskrittspartiet er fornøyd med at det er et bredt flertall i innstillingen som har samlet seg om en felles politisk løsning. Det er bra for et prosjekt av de dimensjoner og den varighet denne saken egentlig dreier seg om.

Komiteens innstilling til det Dokument nr. 8-forslag som Stortinget behandler, er at forslaget vedlegges protokollen. Det er fornuftig og riktig i den situasjonen som er inntruffet. Noe av intensjonen med å sette frister har fra vår side vært å få Regjeringen til å få fremdrift i saken og følge den opp på en akseptabel måte. Da kan det være nødvendig å sette ting litt på spissen for å få i gang prosessen og få saken i gjenge. Vi har kommet dit hvor vi skulle ha vært for lenge siden. Jeg finner grunn til å understreke at saken har vært preget av vanskelige omstendigheter, og man har tapt verdifull tid.

Flertallet har gjentatte ganger understreket betydningen av å komme raskt i gang, og jo lengre tid som går, jo større er faren for at kloke IT-hoder og kapital forlater landet. Faren er overhengende for at Norge kommer i bakleksa, med de negative konsekvenser det innebærer for verdiskapning og velferd. Land som Israel og Irland har hatt stor suksess med sin industriutvikling innenfor høyteknologiområdene. I Danmark og Sverige går man sammen om å utvikle Øresund-byen som en magnet for nyskapning innenfor informasjons- og bioteknologi, som kan trekke norske fagmiljøer ut av landet.

Norges avstand til Europa kan forsterkes hvis landet ikke får etablert et utviklingsmiljø som er tilstrekkelig, mens det ennå er tid. Med de vedtak som fattes i dag, vil vi ha et bidrag til å få prosessen inn på riktig spor, selv om det har vært kastet bort en del tid, slik vi ser det. Ingen er tjent med at etterbruken av Fornebu skal ligne en evigvarende amerikansk såpeopera.

Fremskrittspartiet regner nå med at saken vil gå bra, selv om tidsfristene forskyves. Flertallet har sagt at verdien av statens grunn og bygninger avgjøres ved takst, i henhold til EØS-regelverket. Dessverre har ikke Regjeringen iverksatt denne takseringen som det ble gitt uttrykk for skulle gjennomføres, og som det hadde vært mulig å avholde etter Stortingets behandling av tilleggsmeldingen 25. februar i år. Komiteen står nå samlet om et forslag om at denne verdifastsettelse skal foretas snarest mulig.

Situasjonen krever også at de syv tilbyderne får en rettferdig behandling. Da må det legges opp til en forsvarlig og seriøs saksbehandling av hensyn til interessentene, og det tar noe tid. Et bredt flertall har nå samlet seg om forslag som jeg nærmest vil karakterisere som en nasjonal dugnad for å skape grunnlag for nyskapning i næringslivet. Dette er viktig i en tid der samfunnet er i omstilling, og der de inntektsgrunnlag vi har hatt, ikke vil ha samme betydning i framtida.

Fremskrittspartiets viktigste grunn til å være positiv til et IT- og kunnskapssenter av internasjonal betydning er at vi trenger mer verdiskapning i Fastlands-Norge. Vi trenger flere ben å stå på, og vi må komme ut av råvareklemma. Norge er en energinasjon med et svært råvareavhengig næringsliv. Eksportproduktene er stort sett standardvarer som omsettes i sterkt svingende globale markeder. Kunnskapsinnsatsen i disse næringer er ikke lav, men vi mangler de nye kunnskapsbaserte næringene. Med en riktig utvikling på Fornebu-tomten ser vi en mulighet for at det kan skapes et betydelig næringsliv innenfor de kunnskapsintensive og særlig vekstkraftige næringsområder. Og når Stortinget har gått inn for et kunnskaps- og innovasjonssenter på Fornebu og sagt at det skal være av internasjonal betydning, er det det som kan gi et miljø for næringsutvikling – dels skal det være et senter for næringsrettet forskning, dels skal det være et senter for utdanning i samspill med omliggende bedrifter. Men hovedpoenget er å bidra til nyskapning, altså en næringspolitisk målsetning.

Hvorfor har Fremskrittspartiet vært så opptatt av kravene som stilles til den private samarbeidspartner? Fordi statens interesser i Fornebu ikke dreier seg om å finne pengesekker i næringslivet for å avlaste staten i finansieringen av senteret eller overta eiendommene – ideen om et IT- og kunnskapssenter har sitt utspring i det private næringsliv. Utviklingen av et kunnskapssenter av internasjonal standard er et politisk viktig nasjonalt løft, men dynamikken og skaperevnene må komme fra privat sektor.

Eiendomsforvaltning og tilgang til kapital er nødvendig, men ikke tilstrekkelig. De private skal skape et innovasjonsmiljø for næringsutvikling. Dette vil være en kritisk faktor i arbeidet. Kapitaleiere må videre ha den nødvendige kompetanse når det gjelder å vurdere og utvikle ideer til produkter og tjenester som danner grunnlag for nye bedrifter. Vi må være villige til å bringe denne kompetansen inn i kunnskapsmiljøet. I tillegg må det vektlegges at de private som deltar i dette kunnskapsmiljøet, selv driver virksomhet internasjonalt. Det er noe av begrunnelsen for at de krav og retningslinjer som stilles til de private interessene, er så viktige, slik vi i Fremskrittspartiet ser det.

Innstillingen er en bekreftelse på at et bredt flertall vil at Stortinget skal ha det avgjørende ord i Fornebu-saken, herunder utvelgelsen av samarbeidspartner fra privat sektor. Det er en viktig erkjennelse som vi er glade for at Regjeringen er med på.

Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet har i sine merknader bedt Regjeringen i de forhandlinger som skal foregå, om å ta opp med de ulike tilbyderne muligheten for å få flere til å inngå i et samarbeid. Dette har nok blitt noe misforstått i mediene, og det har også vært tatt opp av saksordføreren i dag.

Det som det legges opp til, er at man selvfølgelig må ha en knivskarp konkurranse, men hvis to grupperinger styrker sin konkurransesituasjon ved å slå seg sammen og de derved får en bedre posisjon sammenlignet med de øvrige konkurrentene, er det fullt akseptabelt. Hvis to selskaper ser seg tjent med å gå i kompaniskap og det gir store synergieffekter for selskapene og bedrer mulighetene for et mer slagkraftig IT- og kunnskapssenter, vil det være et pluss, slik vi ser det. Jeg vil imidlertid understreke at et slik samarbeid ikke må tvinges fram, men må baseres på frivillighet.

Selv om flere av konkurrentene avviser en slik tanke i dag, kan mye endres under marsjen. Slik vi ser det, kan det muligens foreligge et grunnlag for samarbeid mellom Nettverk Fornebu AS og IT Fornebu AS, for der den ene kan mangle kompetanse og bakgrunn, kan den andre bidra.

La meg ta et eksempel: Hakon-Gruppen er en storbruker av data på alt som har med handel å gjøre. Orkla har en rekke bedrifter som er storbrukere av datasystemer, og har datautvikling innen sitt konsern. De kan altså ha mulighet til å tilføre Fornebu-senteret både oppdrag, kompetanse og samarbeidsprosjekter. Storebrand er på jakt etter å investerte forsikrings- og pensjonspenger fra sine fond i f.eks. gründerbedrifter som kan bli etablert av miljøet på Fornebu.

IT Fornebu AS har betydelig kompetanse, kunnskaper og visjoner om forskningsdelen og utdanningsdelen. De er i ferd med å utvikle formidling av nettbasert undervisning, og de er i ferd med å etablere elektroniske klasserom rundt om i Norge. Organisering og formidling av nettbasert utdanning er et viktig ledd i realiseringen av Fornebu-visjonen og dens regionale dimensjon. Det er inngått samarbeidsavtaler med the University of Wisconsin System, Learning Innovation i Madison, University of California, Berkeley Extension og med University of Washington. Avtalene omhandler tilbud om nettbaserte kurs for etter- og videreutdanning som kan spesialtilpasses ulike brukergrupper, for å ha nevnt noe. Så vidt vi kjenner til, er dette noe de andre konkurrentene ikke har særlig erfaring med. Men det er selvsagt selskapene selv – og det vil jeg understreke – som må undersøke hva de ser som fornuftig.

Et bredt flertall, alle partiene i næringskomiteen med unntak av Høyre, ber Regjeringen legge fram en stortingsmelding i vårsesjonen der det blir redegjort for saken og hvilke selskaper det er aktuelt å forhandle videre med. Stortinget vil der bli orientert om situasjonen og hva som er Regjeringens vurdering av de, la oss si, tre- fire aktørene som Regjeringen skal forhandle videre med. I en sak som dette vil det alltid være ting man vil ha mer klarhet i. Så skal Regjeringen legge fram sin rangering og det selskapet Regjeringen mener bør få tilslaget, i en proposisjon til Stortinget senest 1. oktober. Deretter skal Stortinget fatte det endelig vedtak om den videre fremdrift og om hvilket selskap som skal få oppdraget med å gjennomføre og etablere senteret.

Fremskrittspartiet har tro på at det er gode muligheter for at vi om noen år kan si at vi har et IT- og kunnskapssenter av internasjonal betydning her i landet. Oslo-området er kanskje det eneste stedet i Norge hvor det er tilstrekkelig konsentrasjon av kompetanse, kapital og kunder til å utvikle et internasjonalt tyngdepunkt for visse typer kunnskapsbasert næringsliv. Norge trenger ganske enkelt et tungt næringsmiljø som kan demme opp for kunnskapsutflyttingen til utlandet. Det er verdt å legge merke til hvilken internasjonal kunnskapskonsentrasjon som finnes innen næringer som finans, farmasi, bioteknologi og informasjons- og kommunikasjonsteknologi, med tilsvarende utflytting av konsernhovedkontor.

Forhåpentligvis vil forskning og utvikling og internasjonal virksomhet legges til Norge og Fornebu. Det forutsetter at dette senteret er konkurransedyktig og slagkraftig. Det må bli en skikkelig konkurrent til det som skjer i Sverige og Danmark med bl.a. Øresund-etableringen, og det som skjer i en del andre land. Får man dette til, kan Fornebu bli den IT-navlestreng til omverdenen som landet så sårt trenger.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Modulf Aukan (KrF): Forslaget frå dei fire representantane frå Arbeidarpartiet og Framstegspartiet minner meg om den eine fjøra som vart til fire høns, for så – i dette høvet – igjen å verta redusert til mindre enn ei fjør. Med andre ord: IT Fornebu har vorte ei heilt ordinær sak, med melding og innstilling, slik som i andre saker. Kristeleg Folkeparti er glad for denne utviklinga. Dette sikrar eit forsvarleg resultat for etterbruken av den gamle flyplassen.

Det naturlege spørsmålet til Framstegspartiet vert då: Kvifor denne dramatikken, kvifor det store oppstyret? I ein merknad stiller Framstegspartiet spørsmål om det var nødvendig med Spjøtvoll-utvalet for å utarbeida anbodsdokument for på den måten å gjennomføra Stortinget sin intensjon med vedtaket frå 25. februar, som er omtala tidlegare her i dag. Ser ikkje Framstegspartiet at alternativet ville ha vore at departementet hadde gjort dette arbeidet sjølv og dermed brukt tid på både utgreiing og gjennomføring, og at resultatet dermed ville ha vore mykje meir tidsspille?

Eit moment det også er naturleg å spørja om, er: Ser ikkje representanten Hedstrøm faren for at staten som seriøs saksbehandlar og tilretteleggjar i store utbyggingssaker får eit dårleg rykte på grunn av denne Ap- og Frp-skapte dramatikken?

Øystein Hedstrøm (Frp): Ja, det har vært mange reaksjoner på dette Dokument nr. 8-forslaget, og fra vår side har det ikke vært nødvendig med den opphaussing som vi særlig har sett gjennom mediene. Vi har hele tiden understreket at vi har sett på dette som en helt normal sak. Men jeg vil jo si at det har ligget litt i Fremskrittspartiets strategi å sette ting lite grann på spissen her for å få i gang en normal prosess. Det har vi oppnådd.

Det er et bredt flertall som stiller seg bak den prosedyre som det nå legges opp til, men vi skulle jo ha ønsket at vi hadde hatt en mye raskere fremdrift i saken enn det vi har hatt. Jeg vil minne om at IT-meldingen ble behandlet i fjor vår. Det er ikke ofte en sak får så mye og så grundig behandling i så mange komiteer som nettopp denne saken, og det vil jo bli noen føljetonger til før vi er helt ferdig med den.

Når representanten Aukan sier at dette er en sak som har hatt en utvikling han egentlig ikke forstår, så har det i hvert fall vært vår bakgrunn å se på dette som en helt normal sak, men vi har lagt opp en strategi. Men Regjeringen må sitte med svarteper når det gjelder den langsomme fremdriften, og den situasjonen som Regjeringen har fått satt saken i.

Vi må nå vise rettferdighet overfor de syv tilbyderne og gi rimelig tid. Så skal vi også ha en avklaring i forhold til taksten og EØS-regelverket, for å ha nevnt noe. Det betinger at vi da må ha en noe langsommere fremdrift enn det Fremskrittspartiet hadde ønsket seg, for at Norge ikke skal komme i bakleksa konkurransemessig i forhold til etablering av en rekke andre konkurransedyktige IT- og kunnskapssentre på global basis.

Inge Lønning (H): Representanten Aukan henspilte på et kjent eventyr av H.C. Andersen. Personlig kunne jeg tenke meg et litt annet billedspråk, som ville være enda mer dekkende for det som så langt har skjedd med den hittil siste runden i denne sak. Det vi har vært vitne til etter at høyere makter overtok kjøret fra de to representantene hr. Opseth og hr. Hedstrøm, er at to løver er fusjonert til én skinnfell. Det som forbløffer meg lite grann, er at regjeringspartiene er blitt så fascinert av dette forløpet at de har insistert på å legge seg ned ved siden av og tråkle seg sammen til et lappeteppe med denne skinnfellen.

Representanten Hedstrøm tilbød seg da tidsfristen var utløpt for tilbyderne, at han skulle overta hele saksbehandlingen og gjennomføre den selv. De smakebiter han gav til beste fra talerstolen nettopp, gjør at man må prise seg lykkelig over at det ikke ble noe av.

Det som er grunnleggende gåtefullt i denne sak, er at det man fremstiller som en nasjonalt viktig, fremtidsrettet sak, skal kjøres på dette eiendommelige spor, at det ikke er mulig å håndtere den etter de vanlige regler for ansvarsfordeling i vårt parlamentariske system.

Det som er realiteten bak Dokument nr. 8:58-forslaget, er en åpenbar mistillit til statsråden, men det har man altså ikke ønsket å trekke konsekvensen av. Isteden risikerer vi å måtte gå enda flere runder om denne saken hvor ansvarsforholdet blir pulverisert fordi det er grunnleggende uklart hvorvidt stortingsflertallet ønsker å styre etter parlamentarismens prinsipper, dvs. via Regjeringen, eller om det ønsker å overta Regjeringens rolle. Det hadde vært en fordel både for vårt politiske system og for saken om man hadde fulgt de normale kjøreregler.

Øystein Hedstrøm (Frp): Vi har nå en situasjon i Norge, og har hatt det noen år, med mindretallsregjeringer, og i en slik situasjon er det veldig viktig rent generelt at regjeringene er mer lydhøre overfor Stortinget. Jeg vil også si det slik at det ikke har vært uvanlig at regjeringen har kommet til Stortinget med en rekke saker. Vi fikk nylig oversendt en sak til næringskomiteen – den passerte statsråd sist uke – som gjaldt en rettet emisjon fra Hydro til Saga. Regjeringen går altså til Stortinget med en slik sak – og en rekke andre saker med økonomiske implikasjoner, der det finner sted.

I de krav og retningslinjer som er utarbeidet av Nærings- og handelsdepartementet basert på Spjøtvoll-utvalgets innstilling, sier nettopp statsråden at det er en del områder der Regjeringen ikke har fullmakt og må komme tilbake til Stortinget. Jeg kunne ramse opp en rekke tilfeller hvor dette har vært vanlig tidligere. Fra Fremskrittspartiets side har vi ikke noe imot at Stortinget har en sterk innflytelse.

Morten Lund (Sp): Representanten Hedstrøm sier at Fremskrittspartiet har vært med på å sette saken litt «på spissen her for å få i gang en normal prosess». Det har han nå fått til, og det er i forhold til vedtaket i Stortinget i februar i år. For statsråden er det som har skjedd, en brakseier, og det er et tilsvarende nederlag for dem som har fremmet dette Dokument nr. 8-forslaget.

Jeg vil litt inn på den merknaden som handler om å få flere til å samarbeide, at Regjeringen skal legge arbeidet på flere av de syv, nå kanskje tre av dem, som blir utplukket til å samarbeide. Hedstrøm sier at de har vært opptatt av å få til en knivskarp konkurranse mellom flere, og at det ville være bra for prosjektet innenfor den rekordkorte tiden som er til disposisjon. Så har de etterpå kommet med anklager mot statsråden om at statsråden ødelegger denne konkurransen når det åpnes for at flere kan utfylle hverandre, ved at Regjeringen kan få til et samarbeid hvis det er slik at noen ikke har en fullstendig plan. Ett av punktene i kritikken fra Fremskrittspartiet har vært at en regner med at det kommer inn tilbud som ikke har en helhetlig plan, og at flere blir slått sammen.

I brevet fra Opseth og Hedstrøm til statsråden står det følgende:

«Det er en slik samlet plan og evnen til å gjennomføre den som må danne grunnlag for de forhandlinger staten inngår med en tilbyder. Et stykkevis opplegg vil kunne underminere muligheten for å virkeliggjøre det kunnskapssenteret som er forutsatt.»

Så viser det seg at alle syv har en helhetlig plan. Og nå forstår jeg det slik at Hedstrøm vil at en kanskje skal få de to sterkeste til å slå seg sammen. Spørsmålet mitt er da: Vil det øke konkurransen og bedre statens posisjon i de forhandlingene som skal føres, om en får til en slik sammenslutning av flere tilbydere?

Øystein Hedstrøm (Frp): Jeg er glad for at komiteens leder tok opp nettopp dette spørsmålet, for det trengs nok å utdypes litt mer, fordi det delvis har vært misforstått først og fremst av mediene, men også av enkelte av Fremskrittspartiets politiske konkurrenter. Jo mer sterkt, konkurransedyktig og slagkraftig et senter er som kan etableres på Fornebu, desto bedre for dem som er implisert fra næringslivets side, og desto bedre for den norske stat og for de fremtidige muligheter denne verdiskapingen får innenfor høyteknologiområdene. Alle burde bli fornøyd med en slik løsning. Så hvis to sterke konkurrenter finner tilstrekkelige synergieffekter, utfyller hverandre og vinner konkurransen – vel å merke med de øvrige konkurrentene som er med i bildet – så er det positivt. Da vil det ikke bare når det gjelder kapital, men også når det gjelder kompetanse og regionale og internasjonale kontakter, kunne utvikles et slikt senter.

Jeg vil understreke at hvis det er en helhetlig plan som legges til grunn hvis to konkurrenter av disse syv interessenter – jeg har ikke fått anledning til å lese alle dokumentene, men jeg forstår at komiteens leder har gjort det – slår seg sammen, så er det i tråd med stortingsflertallets vilje. Og under høringen i komiteen med statsråden forleden dag understreket han nettopp at man ikke skulle plukke ut godbiter fra forskjellige interessenter, men at utviklingen skulle skje innenfor en helhetlig plan og den konkurransedyktigheten som da blir utviklet på Fornebu.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Anita Apelthun Sæle (KrF): Det har sjeldan vore så mykje ståk og styr i ei sak før ein pent og pynteleg kjem til at Regjeringa sakshandsamar, og Stortinget får saka til behandling når Regjeringa har sagt sitt – altså: som normalt.

Det gleder naturlegvis Kristeleg Folkeparti som eitt av regjeringspartia at det som kunne likna på mistillit, no er endra til tillit til næringsminister Lars Sponheim og til Regjeringa. Dramatikken er borte, og utgangspunktet for denne debatten, nemleg Dokument nr. 8:58 for 1998-99, vert no lagt ved protokollen og er dermed borte og gløymt.

Sentrum, saman med Høgre, meiner at det private forslaget frå Framstegspartiet og Arbeidarpartiet fortener å verta avvist, men resultatet er likevel det same.

Regjeringa får no tid til ei grundig sakshandsaming, og punkt 1 i Innst. S. nr. 99 for 1998-99 frå 25. februar er oppheva. Det er bra for dei sju aktørane som har levert gode og velgrunna anbod på utbygginga av eit IT-kunnskapssenter på det som vert kalla Noreg sin indrefilet når det gjeld tomteareal.

Det er også innlysande at når samarbeidspartnarar til eit IT-senter på Fornebu no fyrst skal veljast til hausten, må punkt 5 i vedtaket frå 25. februar verta utsett. Det er, som eg sa i ein replikk her, rimeleg bakvendt å begynna undervisning i eit bygg før ein har peika ut avtalepartnarar og i det minste nødvendige ombyggingsplanar er på plass. Eg er glad for at representanten Kjell Opseth har stadfesta det, og så kjem vi i gang så fort som råd er.

Stortinget vil før sommarferien få seg forelagt ei stortingsmelding der framdrifta for eit IT-senter på Fornebu vert presentert. Dei aktørane som har levert dei best tilpassa anboda, vil det verta forhandla vidare med.

Regjeringa kunne, om det vart forlangt, ha utpeika vinnaren i morgon, den 1. juni. Men det er forstandig å forhandla vidare med fleire gode aktørar, både på grunn av at det enno ikkje har vore mogleg å taksera grunn og bygningar på Fornebu. Det kan nemleg ikkje gjerast før 16. juni, når kommunedelplanen for Bærum skal vera vedteken, og også på grunn av at saka er rimeleg kompleks. Ei avgjerd om kven som bør verta samarbeidspartnar i IT-kunnskapssenteret på Fornebu, er langt betre kvalitetssikra til hausten enn det som var mogleg å få til under det tidspresset som vedtaket frå februar la på Regjeringa. Det er tilfredsstillande å sjå at Stortinget vel fornuftige løysingar til sist.

Har Regjeringa så vorte plukka for fullmakter? Er Regjeringa vengeklipt? Absolutt ikkje. Rett nok vart det vedtatt ei fullmakt 25. februar der Regjeringa skulle peika ut samarbeidspartnar på svært kort tid. Fullmakta var eit urimeleg pålegg om hastverk som vi lika lite – og som vi stemde imot.

Kristeleg Folkeparti meiner at på bakgrunn av saka si omfang, kor viktig ho er, den offentlege interessa og ikkje minst dei økonomiske dimensjonane er det rimeleg at Stortinget får saka i full breidd. Derfor er sentrum med på fleirtalsforslaget der ein ber om ein stortingsproposisjon til hausten.

Regjeringa har alt i sine kravspesifikasjonar varsla at ein slik proposisjon i alle høve måtte ha blitt fremma. Og Regjeringa vil sjølvsagt kvalitetssikra sitt val av partnar på Fornebu, slik at draumen som stortingsfleirtalet har om eit «IT- og kunnskapssenter av internasjonal betydning», kan verta ein realitet.

Ei føreseieleg og sakleg vurdering er viktig i den vidare prosessen. Det er òg viktig at IT-senteret, med kunnskapsutveksling og den beste undervisninga, står klart tidleg i det nye tusenåret. Det oppnår ein naturlegvis best ved at ein til hausten sluttar seg til Regjeringa si framforhandla avtale med dei som er best i stand til å driva eit slikt senter.

Eg tilrår det forslaget der sentrumspartia er medforslagsstillarar.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Oddbjørg Ausdal Starrfelt (A): Eg skal la vera å spørja representanten Apelthun Sæle om ho framleis meiner at Arbeidarpartiet og Framstegspartiet er ute etter å gje milliardgåver til Fred. Olsen.

Men det eg skal seia noko om, er at saka så langt har handla mest om formalitetar og form, og veldig lite om innhald, det prega òg representanten Sæle sitt innlegg no. Det har for så vidt vore naturleg etter kvart som det kom klart fram at statsråden ikkje ville fylgja opp det stortingsfleirtalet hadde vedteke og uttala. Men no er det altså semje om prosessen vidare, og om premissane som skal leggjast til grunn for val av aktør. Eg føreset at Apelthun Sæle er eining i dette.

Regjeringspartia og statsråden har så langt snakka mest om kva dei er imot, og kva som er problematisk. Folk utanfor dette hus har nærmast forstått det sånn at regjeringspartia er imot et IT- og kompetansesenter på Fornebu. Då vil eg spørja: Kva for visjonar har Kristeleg Folkeparti og representanten Sæle for eit IT-senter på Fornebu? Kva meiner representanten om påstanden om at senteret må vera stort og tungt nok til å behalda gode krefter og høg kompetanse i Noreg og trekkja tilsvarande kompetanse frå utlandet, og koma fort nok sånn at det ikkje vert forbigått av konkurrentar i andre land, f.eks. i Øresund-området? Er representanten sikker på at ein tek i vare dette som eg no seier, med det vedtaket me gjer i dag, at senteret altså vert stort og tungt nok og kjem fort nok, og at me ikkje forskuslar noka moglegheit på grunn av denne prosessen?

Anita Apelthun Sæle (KrF): Fyrst til dette med milliardgåva til Fred. Olsen som vart kalla kontantstøtte i si tid. Det dreide seg om det bustadarealet som skulle leggjast til, men som no er utanom IT-senteret, som det bør vera. Eg trur at dei som byggjer ut tomter på Fornebu, kjem til å gjera gode pengar. Det er dei vel unnt som får den store oppgåva, i konkurranse med andre som er på den same marknaden. Det er sunt med konkurranse, og no er den verksam.

Regjeringa har aldri meint og aldri sagt – etter mi meining – at den ikkje skal fylgja opp stortingsvedtak. Det har med vårt parlamentariske system å gjera. Vedtak som er gjorde i denne salen, skal fylgjast opp av Regjeringa. Vi har også tankar om at eit IT-senter på Fornebu – det er jo skrive i fleire stortingsmeldingar – skal verta til nytte for næringslivet vårt, særleg det næringslivet som har IT som basis. Om senteret vert stort, avgjer faktisk næringslivet sjølv ved om dei vil etablera seg der ute. Eg trur at ein vesentleg del av næringslivet er interessert i Fornebu, både på grunn av staden det ligg, og på grunn av samspelet med andre som dei kan tene på der ute. Derfor kan dette bety noko for norsk næringsliv.

Det er òg viktig at den kunnskapen som dei små bedriftene får del i ved å etablera seg på Fornebu for eit kortare tidsrom, vert flytta ut i landet etterpå. Dette kunnskapssenteret må støtta den IT-verksemda som finst i næringsparkar og verksemder rundt i heile landet. Slik vert IT distriktsvennleg.

Øystein Hedstrøm (Frp): Representanten Apelthun Sæle og andre fra regjeringsfraksjonen har hele tiden i denne prosessen vært opptatt av de offentlige utdannelsesinstitusjonenes rolle på Fornebu. Også i denne innstillingen siterer man fra Spjøtvoll-utvalgets innstilling om at det skal være «et samarbeid mellom eksisterende offentlige utdanningsinstitusjoner». Men under marsjen har vi fått skriftlige henvendelser, bl.a. fra Bedriftsøkonomisk Institutt og Høgskolen i Oslo, som ønsker å etablere seg sentralt der ute. Dette er profesjonelle institusjoner som kan bidra med ingeniørutdanning. Det kan også være informasjonsledelse, management o.a., spesielt når det gjelder Bedriftsøkonomisk Institutt. De ønsker et langt større areal enn de 10 000 dekar som anslås av Spjøtvoll-utvalget.

Mitt spørsmål til representanten Apelthun Sæle blir: Skal det på Fornebu gis rom for utdanningstilbud som ligger utenfor de helstatlige, eksisterende utdanningsinstitusjoner, f.eks. for Bedriftsøkonomisk Institutt?

Når det gjelder de regionale forsknings- og næringsparkene, vil jeg anbefale representanten Apelthun Sæle å lese en utredning fra Norsk institutt for by- og regionforskning, som sier at resultatene fra disse forskningsparkene ikke er så gode som man hadde ønsket, og at de i stor grad lever av leieinntekter.

Anita Apelthun Sæle (KrF): Utdaningsinstitusjonane si rolle må vera svært viktig. Det er eit stort fleirtal som er einig i at samarbeidet mellom dei eksisterande utdaningsinstitusjonane må vera det vi dreg nytte av på Fornebu. Næringslivet, som er utgangspunktet, må få del i den kunnskapen som finst og kan skaffast fram ved utdanningsinstitusjonane i Noreg.

Eg har sjølv gått gjennom BIs bedriftsøkonomistudium og fann det svært interessant og nyttig – eit godt studieopplegg. Eg har sjølv ikkje noko imot at også private, frie høgskular skal ha moglegheit til å koma med sine tilbod til næringslivet vårt. Naturlegvis skal dei det! Men det må avgjerast i forhandlingar, om dei er etterspurde, og om det er dei som har den nødvendige kunnskapen. Førebels er det vel Universitetet i Oslo som er inne i biletet. Men her er det naturlegvis moglegheiter for alle som har kompetanse, å bidra med. Knowhow må vera styrande når det gjeld kven som skal få ein fot innafor.

Ivar Kristiansen (H): Det denne saken handler om, er ganske enkelt om forutsetningene i Stortingets vedtak fra februar er fulgt opp eller ikke. Alt det andre er egentlig sekundært i denne saken – også spørsmålet om datoer.

Slik saken etter hvert har utviklet seg, spesielt etter at statsråd Sponheim hadde svart bekreftende på de mest kompliserte spørsmål om Stortingets forutsetninger var fulgt opp, lå det an til å bli et spørsmål om hvordan representantene Opseth og Hedstrøm skulle være i stand til å foreta en mykere landing enn det de la opp til til å begynne med. Men etter at de nevnte to representanter har fått fronter med et flertall i saken, som på mange måter nå er blitt brakt på plass i de meget løse påstander i dette – etter min oppfatning – pinlige Dokument nr. 8-forslaget, ser vi isteden at saken i siste runde snur på en aldeles uventet måte.

Mitt spørsmål til representanten Apelthun Sæle må bli: Hva kommer det av? Hva er det som har skjedd i tiden fra februar til slutten av mai, som gjør at det i dag kun er Høyre som står bak forslaget om at det er Regjeringen som skal peke ut hvilket selskap som skal få i oppdrag å utvikle og gjennomføre planene for et IT- og kunnskapssenter på Fornebu? Det kunne ha vært meget interessant å få vite hva det er som gjør at man i siste runde svikter statsråden i en sak som han virkelig kunne ha kommet godt ut av. Isteden bidrar man til å så tvil om hele saken, som forhåpentligvis avsluttes i dag, i hvert fall nå før sommeren.

Anita Apelthun Sæle (KrF): Fyrst må eg få roa representanten med at vi sjølvsagt ikkje sviktar statsråd Sponheim – overhodet ikkje! Saka er ganske enkelt og greitt rodd i land.

I februar hadde vi eit forslag i seks punkt som Høgre og sentrumspartia stemde imot. Likevel var det fleirtal for det, og Regjeringa ved statsråd Sponheim lovde naturlegvis Stortinget at den skulle fylgja opp det Stortinget hadde pålagt Regjeringa. Det har ein jobba med seinare og fylgt opp til punkt og prikke.

Når så fleirtalet i siste augeblink har funne ut at det likevel ikkje er nødvendig å halda dei stramme tidsrammene, er Kristeleg Folkeparti veldig glad for det. Vi meiner at det er bra for saka. Det som er det viktigaste, er at denne saka vert handsama på ein skikkeleg måte, slik at den riktige samarbeidspartnaren vert vald i dette store prosjektet som skal setjast i gang ute på Fornebu. Regjeringspartia har ikkje noko imot at Stortinget vert orientert ved ei melding før sommarferien i ei så stor og viktig sak – snarare tvert om. Vi meiner vidare at det er rimeleg at Stortinget får seg forelagt saka i si fulle breidd i ein proposisjon til hausten, slik vi også har sagt i dei kravspesifikasjonane som Regjeringa har lyst ut saka med.

Elles vil eg ta opp det forslaget som sentrumspartia er medforslagsstillarar til. Eg la inn eit godt ord for det i stad. No er det også tatt opp.

Presidenten: Representanten Apelthun Sæle har tatt opp det forslag hun selv refererte til.

Replikkordskiftet er omme.

Morten Lund (Sp) (komiteens leder): Uttrykket «opp som en løve og ned som en skinnfell» er en situasjonsbeskrivelse som jeg har tenkt på ved flere anledninger underveis i behandlingen av dette forslaget i Stortinget, og ikke minst i media. Nå synes jeg det er viktigst å konstatere at det er bred enighet i Stortinget om den videre saksgang, og det er en brakseier for statsråden og for sentrumspartiene. Den videre saksbehandling blir nå helt i samsvar med det statsråden skisserte i møtet med næringskomiteen. Regjeringspartiene er selvsagt med på de forslag som støtter statsrådens skisse til framdrift. Vi tåler godt at Høyre påstår at de ikke skjønner at slikt går an.

Men jeg vil stille et spørsmål – selvfølgelig teoretisk – til Høyre: Hvis en Høyre-statsråd skulle forsvare en sak i Stortinget som fikk en slik støtte – det er selvfølgelig også teoretisk – ville da Høyre gått imot den støtten og formulert egne forslag? Jeg tror vi kan konstatere at Høyre på nytt er skuffet over at det heller ikke når det gjelder denne saken, er krisestemning i Stortinget.

Komiteen er enstemmig i sin dom om at det framsatte forslaget om å gjøre Stortinget til et saksbehandlingsorgan, skal legges dødt. I tillegg er det enighet om at den tidligere fastsatte fristen, 1. juni, for å velge aktør skal forlenges til 1. oktober. Så vidt jeg husker, var det en enda kortere frist Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet opererte med da saken var til behandling i Stortinget i februar, men den fristen ble også forlenget.

Representanten Opseth sier i dag at det er helt uansvarlig å velge aktør før 1. juni fordi EØS-avtalen hindrer en så rask verdifastsettelse. Men 6. mai, da dette Dokument nr. 8-forslaget ble innlevert, tenkte han ikke på det. Jeg konstaterer derfor at EØS-alvoret siger innpå.

Kritikken fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet mot Regjeringen har vist seg å være uten grunnlag. Det er sju tilbydere som har levert planer som er i samsvar med Stortingets forutsetninger på alle de punktene der forslagsstillerne påstod at departementet hadde bedt dem legge andre forutsetninger til grunn. De påstandene var uten grunnlag. Forslagsstillerne er rause nok til å uttrykke tilfredshet med statsrådens håndtering av saken så langt, endog med planene for det videre arbeid. Det eneste som mangler, er en bønn om forlatelse.

Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet har vært særlig opptatt av at alle tilbud skulle være helhetlige og kunne stå på egne ben. Man var visstnok redd for at Regjeringen skulle lage et samarbeid mellom flere, slik at deres egen påståtte favoritt ikke nådde opp. Det viser seg at alle sju oppfyller dette kravet. Da skjer det merkelige at Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet pålegger Regjeringen å undersøke om de beste tilbyderne vil kunne inngå et samarbeid. Er det et nytt forsøk på å legge til rette for en bestemt tilbyder, har mange spurt. Jeg tror ikke det vil være mulig.

Regjeringen skal før vår sommerferie legge fram en melding om de tilbydere og de tilbud som velges ut for videre forhandlinger, og så skal Regjeringen legge fram en proposisjon før 1. oktober. Der skal Regjeringen presentere sitt valg av utbyggere for videre forhandlinger og andre konklusjoner som Stortinget må kjenne til og godkjenne. Det vil nok etter en slik ordinær saksbehandling bli mye verre å stemme for et annet valg av utbygger enn Regjeringens – om noen skulle ønske det.

Som sagt: Jeg tror ikke noen partier tar sjansen på for åpen scene å avsløre at de ikke vil følge Stortingets forutsetninger og de alminnelige forretningsprinsipper som gjelder i store og små utbyggingssaker i dette samfunnet, selv om det vil være to år til neste valg når vi kommer tilbake til denne saken.

I innstillingen ligger det igjen en kritikk av Regjeringen for at det ble brukt tid på det såkalte Spjøtvoll-utvalget. Det synes jeg er merkelig, for det må være en viktig forutsetning som ligger der, både for vårt og departementets videre arbeid med saken.

Så bare en liten bemerkning til dette med at taksering ikke er blitt igangsatt. Det er så vidt jeg skjønner, slik at taksering ikke kunne vært igangsatt før etter 18. mai, da tilbudene kom inn, fordi en ikke visste hvilke tilbydere som ville være involvert, og derfor kunne komme i skade for å oppnevne en takstnemnd med inhabile folk. Å avslutte taksten før en kommunedelplan er ferdig, skal også være umulig, sies det. I teorien kan det tenkes at en i en kommunedelplan kan si at dette området ikke kan bebygges, eller at utnyttingsgraden blir en helt annen enn den som har vært lagt til grunn for arbeidet så langt.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Mimmi Bæivi (A): Det er, som representanten Morten Lund sa, mye merkelig som har skjedd i denne saken, og en av de merkelige tingene er jo at det virker som om representanten Lund ikke helt har fått med seg det som har skjedd i komiteen.

Helt fra budsjettbehandlingen i 1997 har det vært en bred enighet mellom Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og sentrumspartiene om å etablere et nasjonalt IT- og kunnskapssenter på Fornebu. Også i St.meld. nr. 38 for 1997-98 var det enighet om at det måtte avsettes et område som var stort nok til at det kunne bli et internasjonalt slagkraftig senter, at staten skulle delta i utviklingen med sine eierandeler, og at terminalbygget skulle stilles til disposisjon, og det var enighet om forutsetninger for samhandling med regionale miljø.

Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet fulgte dette opp i Innst. S. nr. 99 for 1998-99. Da skjer det noe merkelig igjen: sentrumspartiene hopper av.

Hva er det i flertallsinnstillingen i dag som Senterpartiet tidligere ikke har vært med på? Og hva vil egentlig Senterpartiet med et IT- og kompetansesenter på Fornebu?

Morten Lund (Sp): Sentrumspartiene støtter et nasjonalt IT- og kompetansesenter på arealet på Fornebu. Vi ønsker å være med og påvirke det som skjer rundt det senteret, for å få en balanse mellom dette nasjonale senteret og det som ellers skjer rundt omkring i landet, og for at dette skal være et senter til det beste for næringsliv, undervisning og kompetanseoppbygging i hele landet. Vi ønsker at statens ressurser, det som vi går inn med i denne saken, skal være til beste for det senteret, men også til beste for hele landet. Dette gjelder store verdier, og vi ønsker en forsvarlig behandling av denne saken, nettopp for å sikre det som jeg sa. Vi ønsker det skal behandles forretningsmessig riktig, og vi ønsker at det skal være en konkurranse mellom alle dem som kan bidra, ikke minst mellom undervisningsinstitusjonene rundt omkring i landet. Poenget med å nedsette Spjøtvoll-utvalget var at vi skulle få en vurdering av dette på det tidspunktet, og ikke komme med det etterpå. Jeg synes vi har kommet godt i gang, men det er altså nødvendig å bruke tid.

Regjeringen har hele tiden lagt opp til å følge de tidsfrister som den er blitt pålagt fra Stortinget. Vi er fornøyde med at vi nå får en bedre tidsfrist og får en bedre behandling av den biten som står igjen.

Inge Lønning (H): Representanten Lund omtalte det som skjer i Stortinget i dag, som en «brakseier» for Regjeringen. Da er man blitt rimelig smålåten, må jeg si. Det som er oppnådd så langt, er at man har fått bremset litt på de aller mest utålmodige og fremfusende når det gjelder tidsaspektet, først ved en forskyvning fra 1. april til 1. juni, og dernest en forskyvning fra 1. juni til 1. oktober. Det er i og for seg bra. Men til gjengjeld har regjeringspartiene selv, helt frivillig og med åpne øyne, i innstillingen fra komiteen kjøpt stortingsregjereriet som prinsipp, i en sak hvor det etter all normal arbeidsfordeling mellom regjering og storting er Regjeringens ansvar å treffe en beslutning, nemlig om hvem som er best skikket av dem som har meldt sin interesse for å bygge ut på Fornebu. Der har man gått med på at dette skal Stortinget overta. Jeg har svært vanskelig for å forstå hva som er begrunnelsen for dette. Så sent som i februar var det alles oppfatning her i salen at det skulle være Regjeringens oppgave å treffe den beslutningen.

Hvorfor har regjeringspartiene nå lagt seg på rygg og akseptert at det ikke er Regjeringen som skal ha denne avgjørelsesmyndighet? På hvilken måte anser representanten Lund dette for å være en «brakseier» for Regjeringen?

Morten Lund (Sp): Jeg prøvde i mitt innlegg å få Høyre-representantene i salen til å prøve å sette seg inn i den teoretiske situasjon at det var en Høyre-statsråd som var blitt utsatt for denne kritikken som Lars Sponheim er blitt utsatt for, at det ble framsatt et dokumentforslag fra et flertall i Stortinget som på punkt etter punkt sa at det og det av det som Stortinget hadde sagt, ikke var oppfylt. Så kommer det tilbake en innstilling fra næringskomiteen i Stortinget, der det samme flertallet, med tilslutning fra sentrumspartiene, sier om forlatelse, med unntak av at det er brukt tid på det såkalte Spjøtvoll-utvalget. Det er det jeg kaller en «brakseier». Det er ikke antydning til krisestemning i denne innstillingen. Høyre og mange andre har sagt at det var det i det dokumentforslaget som ble levert inn.

Regjeringen skal legge fram sitt valg av tilbyder før 1. oktober, og det er i samsvar med det som står i kravspesifikasjonene som næringsdepartementet har sendt ut til dem som kommer med tilbud:

«…økonomiske disposisjoner Regjeringen ikke har fullmakt til å gjøre på egen hånd vil måtte legges fram for Stortinget for beslutning.»

Det ser ut som om det er en rekke slike disposisjoner av den karakter i de beslutningene som nå må tas.

Øystein Hedstrøm (Frp): Det som fikk meg til å gripe ordet på nytt, var representanten Lunds interesse for takseringen, og at det ikke har vært avholdt taksering over eiendommene på Fornebu.

Jeg hadde saken oppe i Stortingets spørretime i forrige uke, og fikk som begrunnelse fra statsråd Sponheim at det ikke var avholdt takst fordi takstfolkene muligens kunne vært tilknyttet noen av tilbyderne som kom med sitt tilbud først 18. mai. Og det andre var at man ville vente til kommunedelplan 2 var behandlet i Bærum kommunestyre 16. juni.

Det er da rettelig slik at man kan finne takstfolk utenfor disse miljøene, så det ser jeg på som et vikarierende argument. Det er også mulig – hvis den informasjon jeg har fått fra EØS-jurister er riktig, og det har jeg grunn til å tro – at man kan justere en slik verdivurdering i etterkant hvis kommunedelplanen og utnyttelsesgraden skulle bli endret, uten notifisering til EØS. Det har vært fullt mulig, slik jeg ser det, å avholde taksten tidligere. Under enhver omstendighet betyr Regjeringens unnlatelse av å innhente takst at Regjeringen med åpne øyne valgte en fremgangsmåte som ville måtte utløse en notifikasjon til ESA og dermed 10-12 måneders utsettelse, uten at Stortinget ble gjort oppmerksom på dette. Tvert imot gav statsråden uttrykk for at Regjeringen ville følge Stortingets 1. juni-frist – det vil jeg understreke – uten å påpeke at en utvelgelse av denne dato ville forsinke saken ved at ESA må inn i bildet.

Mitt spørsmål til Morten Lund blir: Mener han man kan forsvare at man ventet med dette til Stortinget selv påpeker forholdet?

Morten Lund (Sp): Til spørsmålet om taksering. Jeg nevnte i innlegget mitt hvorfor det ikke har vært igangsatt, at vi ville være sikre på at vi fikk en uavhengig takstnemnd, der ingen av medlemmene i nemnda var tilknyttet tilbydere, og i tillegg at takstgrunnlaget i form av en kommunedelplan skulle være klart. Regjeringen har gjort det klart at det var det opplegget som ble ønsket ført, og har igangsatt det arbeidet. Det forslaget som ligger her om at det skal igangsettes, er egentlig unødvendig, men vi er også med på det.

Når det gjelder taksering, verdifastsetting, kjører Regjeringen et sikkert løp. Vi er sikre på å slippe de forsinkelser som vi kunne ha fått om et medlem i takstnemnda hadde blitt erklært ugild. Da tror jeg vi måtte ha begynt helt forfra igjen. Vi kjører nå et sikkert løp, og jeg vil påstå at vi ikke har tapt tid fordi vi uansett måtte ha ventet på behandlingen i Bærum. Takstgrunnlaget vil, slik jeg forstår det, bli ferdig tidsnok til at vi kan få de nødvendige avtaler på bordet innen 1. oktober.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Karin Andersen (SV): SV har aldri latt seg trekke inn i dette spillet rundt IT Fornebu fordi vi i utgangspunktet har ment at det er en dårlig idé. Det mener vi fremdeles, og det har vi fått støtte for fra forskningsmiljøer, fra bransjen og fra utdanningsinstitusjonene.

Når vi nå har vært vitne til dette litt merkelige vårsleppet som har skjedd i år, er det grunn til å gjøre seg en del tanker. Laushestene, som jeg ser noen aviser har omtalt representantene Hedstrøm og Opseth som, de har nå vrinsket fra seg og har stilt seg på plass, men jeg tror ikke de er særlig gode å ha med i det femspannet som nå har utviklet seg mellom Regjeringen, regjeringspartiene, Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet. Jeg tror vi vil få enda flere runder i denne saken før den er i havn.

Jeg syns det har vært en ganske flau forestilling fra både Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, men også fra Regjeringen, og jeg oppfatter det som om Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet må være rimelig desperate for å sørge for at den ene tilbyderen de ville ha, skal bli valgt. Og krisestemningen som nå har blitt skapt, har de skapt for å piske regjeringspartiene på plass i saken. Dessverre ser det ut til at de langt på vei har lyktes i det.

Vi har brukt masse tid, ressurser og oppmerksomhet på en fra før dårlig sak. Det hadde vært riktigere og ryddigere om en både fra Regjeringens side og fra flertallets side hadde mannet seg opp til å gjøre det en mente var riktig, og så ta konsekvensene av det.

Det er også merkelig å være vitne til at de som sloss mest for Gardemo-vedtaket, som var for å trekke utviklingen nord- og østover, nå er de som står i spissen for å motvirke dette best mulig: ved å etablere det de håper skal bli en enorm motmagnet på Fornebu, og ved å late som det går an å drive desentralisert IT-utvikling ved å klumpe mest mulig av dette sammen på Fornebu.

Det viktigste og beste hadde vært om man hadde solgt tomta og brukt pengene på å innføre IT i skolen på en skikkelig måte, brukt pengene på utdanning og forskning, og på å bygge opp de miljøene vi har, som er gode, og som virkelig samarbeider med bransjen. Det er det ingen som har slåss for. Det har ikke vært noen slik visjon, eller noen idé om å satse på dette gjennom det systemet vi har etablert for det. Det er synd, for dette burde skje i offentlig regi, det burde skje med kraft, og det burde skje med minst like stor statlig ressursinnsats som det nå legges opp til på Fornebu. Da ville vi også hatt rimelig kontroll over hva vi hadde fått, og vi hadde vært sikre på å få en desentralisert satsing.

Men dess dårligere ideen er, dess mer makt brukes det, og dess større blir innsatsen for å få den gjennomført, koste hva det koste vil. IT Fornebu er en avsporing av en viktig og avgjørende sak: hvordan vi skal bygge opp og sørge for å sikre IT-utdanning, -forskning og -kompetanse i Norge. Framtida når det gjelder disse viktige spørsmål, ligger ikke i lobbymiljøer og i kapitalinteresser, men i å styrke og satse på den offentlige skolen, på forskning og utvikling, og på å styrke samarbeidet mellom disse og næringslivet.

Jeg lurer på hva som vil skje med Arbeiderpartiets og Fremskrittspartiets engasjement i saken hvis nå noen andre enn IT Fornebu – som har vært krumtappen i dette, og som, slik jeg forstår det, på en eller annen måte har klart å overbevise disse partiene så til de grader at de ikke er villig til å høre på noen andre argumenter – skulle vise seg å være de beste, og får gjennomført denne ideen? Vil saken da være like god og like viktig? Det er vi meget spent på, og vi venter på fortsettelsen i denne saken.

SV ønsker at forslaget avvises. SV har vært imot etableringen, og kommer også til å stemme mot de andre forslagene som er fremsatt.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Rita Tveiten (A): Eg kan forsikra representanten Andersen om at det er etablering av eit IT-kunnskapssenter på Fornebu som er det viktigaste for oss, ikkje kva aktør som får tilslaget. Det får verta resultatet av ein grundig prosess.

Eg synest dette tyder på at SV er dei som er mest desperate i denne saka, og dei fornektar seg heller ikkje denne gongen som museumsvaktarar. For me ser no etter kvart planlagt etablert store IT-sentrer fleire plassar i Europa. Irland, som er eit lite land, har vorte stor på dette området. Sverige og Danmark går i lag om å utvikla eit kraftfullt IT-senter i Øresund-området, og hovudaktørane ser trongen for å få bygd opp eit tyngdepunkt for utvikling og nyskaping av produkt og tenester på IKT-sida. Sams for desse landa er at dei er medlemer i EU og såleis skulle stå sterkt, men sjølv dei ser at her må det satsast både nasjonalt og internasjonalt. Noreg står åleine og treng av alle grunnar å satsa for å halda på gode krefter og høg kompetanse på dette feltet i Noreg, samt å kunna trekkja til seg spesialkompetanse frå utlandet.

Det er vel kjent at SV har gått imot ei slik etablering ut frå frykt for at dette skal øydeleggja for utdanningsinstitusjonane i landet elles. Men har det gått SV hus forbi at etableringa av eit IT-kunnskapssenter på Fornebu har som føresetnad at dei skal spela på lag med utdanningsinstitusjonane og næringslivet i heile landet? Og no høyrer eg i dag at sentrumspartia har same motivasjon. Meiner SV at Noreg er betre tent med Øresund som vårt næraste IT-kunnskapssenter av dette kaliberet enn at private, i samarbeid med staten, går i lag for å etablera eit slikt senter på Fornebu, til nytte for heile Noreg?

Karin Andersen (SV): SV har gjennom mange år fremmet forslag om satsing på skole, forskning og utvikling innenfor dette området, noe som Arbeiderpartiet ikke har villet være med på å følge opp. Hadde man fulgt de forslag SV har kommet med, hadde vi vært mye lenger enn vi er i dag, i satsingen på IT, både i det ordinære skoleverket, i forsknings og utdanningsinstitusjonene – og også i næringslivet. Vi har også satt av penger til slik satsing gjennom vår næringssatsing, uten at noen partier har lagt noe særlig vekt på det.

Det er ikke nødvendig at dette knytter seg til et spesielt sted, og at det stedet heter Fornebu. En slik satsing kan man gjøre på de etablerte utdannings- og forskningsinstitusjonene vi har. Og det er en samlet IT-bransje og et samlet Utdannings-Norge som sier at denne måten å løse dette på ikke er den beste. Dette minner meg om da Norge adopterte vekstsentertankegangen i 1960-årene, som var en forskningsidé som oppstod i Frankrike, og som refererte seg til langt større befolkningskonsentrasjoner enn det vi hadde på noe sted i Norge på den tiden. Den adopterte man, forvandlet den om til norsk virkelighet, og endte opp med masse små satsinger, som ikke virket noe sted – med noen få unntak. Det gjør man også nå.

Nei, SV ønsker ikke at det er Øresund-satsingen som skal bli den viktigste satsingen for IT i Norge. Vi ønsker en desentralisert satsing på de forskningsmiljøene vi har. Det mener vi hadde vært en mye bedre løsning, og der har vi bransjen og hele Utdannings-Norge med oss.

Presidenten: Den reglementsmessige tid for formiddagsmøtet er straks omme. Presidenten vil foreslå at møtet fortsetter til replikkordskiftet er over, og at nytt møte settes kl. 18. – Det anses vedtatt.

Øystein Hedstrøm (Frp): Intensjonen med det slagkraftige senteret som skal etableres på Fornebu, er at det skal ha positive ringvirkninger til distriktene. Det er faktisk en forutsetning fra flertallets side, og det er et vedtak om det tidligere i saken.

Så til denne myten som representanten fra SV forsøker å holde i live, om at Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet skulle ha klistret seg til en spesiell interessent. Det er ikke første gang representanten Andersen kommer med uriktige påstander i denne sal. IT Fornebu har en mengde dyktige gründere og industrialister. Vi har Selvaag-gruppen, som var med på å bygge hjem til tusener av nordmenn på 1950- og 1960-tallet. Vi har også andre som har vært verdifulle gründere og industrialister, som er interessert i å investere sine egne penger i Norge, og vi har Orkla og Hakon og andre grupperinger som vil være med i denne knivskarpe konkurransen. På bakgrunn av de krav og retningslinjer og den konkurransen som skal finne sted, finnes det ingen grunn til å tro at noen gruppering skal prioriteres framfor de andre. Det må være de som er dyktigst, de som har de beste kunnskaper og den beste kompetanse og helhet innenfor den plan som skal legges til grunn, som skal vinne fram. Jeg må derfor spørre representanten Andersen: Hvorfor forsøker hun å holde liv i en usann myte om at Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet prioriterer en spesiell gruppering på Fornebu? Hva er hensikten med det?

Karin Andersen (SV): Det er hele sakens karakter og behandling som har gjort at denne myten lever videre, og det Dokument nr. 8-forslaget som nå er fremmet, er vel kanskje et av de beste bidragene til at denne myten lever videre.

SV og jeg har ikke ønsket denne løsningen. Vi har ikke hatt noen grunn til å holde myten i live, for vi har rett og slett ønsket at denne saken ikke skulle bli gjennomført, fordi vi mener den er dårlig. Det vi har sett ikke minst i de siste rundene vi har vært vitne til, er at når det ser ut til, at det prosjektet man i utgangspunktet hadde ønsket seg, kanskje ikke skulle bli det som får tilslaget, så slutter man å snakke mest om konkurranse mellom miljøene og begynner å snakke om samarbeid mellom dem. Det er mange ting som kan få en til å undre seg når Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, som i denne saken har slått seg sammen så til de grader, har vært lite opptatt av hvor mye penger man setter inn i prosjektet, hvem som egentlig får det, og av å ha en gjennomtenkt og grundig plan utover den visjonen som IT Fornebu er, og om hvordan dette best skal kunne gjennomføres, slik at man oppnår det man sier man ønsker. Intensjonen er at «dette skal ha positive ringvirkninger til distriktene», sier Hedstrøm. Ja, jeg hører de gjentar det. De gjentar det gang på gang, men det blir ikke virkelighet av den grunn, særlig ikke når Hedstrøm i sitt innlegg før i dag snakket om at dette skal skje der utviklingen skjer best og lettest av seg sjøl fra før. Det betyr i sentrum det, og det betyr at man først skal gjøre seg stor og sterk i sentrum, og så skal man desentralisere ting utover. På den måten har det faktisk ikke fungert før, og det kommer heller ikke til å fungere i denne saken.

Inge Lønning (H): Jeg deler representanten Andersens vurdering av nivået på det amatørskap som har vært utvist i denne saken fra alliansen mellom Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet. Jeg deler også hennes beskrivelse fra et replikkordskifte tidligere i denne debatten, at det praktisk talt er umulig å finne noen kompetent person, det være seg i bransjen, IT-bransjen, eller i utdanningsmiljøene, som mener at denne gigantforestillingen om det store internasjonale prosjekt har noen jordledning. Men på samme tid har jeg problemer med å skjønne at SV selv kan ta så lett på det underliggende problem at man ganske enkelt sier at hadde man solgt tomtene uten å si noe om hvilket formål de skulle brukes til, kunne man ha tatt kroner og øre, rubbel og bit, og pløyd inn i de generelle skolebudsjettene, og så ville problemet vært løst. Så enkel kan den politiske virkelighet ikke være.

Representanten Andersen kjenner vel også til at det er gode erfaringer i Norge for at et samarbeid mellom høyteknologimiljøer, både på bedriftssiden og forskningssiden, og universitetsmiljøene gir gode resultater. Vi har UNIK, universitetsstudiene på Kjeller, som har eksistert i mange år, og som dokumenterer at det er en fornuftig tanke at man kan utnytte veilederkapasiteten i disse høyteknologimiljøene. Og nå er det faktisk slik at Universitetsrådet og Høyskolerådet har sagt at det kan være en fornuftig idé når man får dimensjonert dette på en naturlig og realistisk måte, å utnytte de samarbeidsmulighetene som også vil komme på Fornebu. Det er også stort sett det som ligger i Spjøtvoll-utvalgets innstilling. Er ikke SV i stand til å se at Spjøtvoll-utvalgets innstilling bringer dette ned på jorda og gjør det til et mulig interessant prosjekt?

Karin Andersen (SV): Hvis IT Fornebu blir etablert, og det er det stor sannsynlighet for at det blir, ser ikke SV bort fra at det kan komme positive ting ut av det. Vi har ingenting imot et samarbeid mellom forskningsmiljøer, høyskolemiljøer og dette miljøet hvis det kommer, og ønsker i så fall at det skal utvikle seg slik at høyskolemiljøene og forskningsmiljøene ellers ikke blir utarmet, men kan få noe nytte av det. Det skulle bare mangle! Mitt og SVs poeng er bare at vi tror en slik satsing hadde vært mye riktigere og blitt bedre til nytte for forskningsmiljøene, høyskolene og næringen, og derved også for landet, hvis den hadde blitt gjort på en annen måte.

Så til om det er så enkelt at man bare kan selge tomtene og bruke pengene i skolen, og at det er den beste løsningen. Selvfølgelig er det viktig hva dette området skal brukes til. Og SV har fra denne talerstolen før sagt at vi mener området først og fremst bør brukes til boligtomter. En tidligere leder i Høyre, og også statsminister i Norge, uttalte det samme i radioen i dag tidlig. Han mente at næringer som nå ønsker å etablere seg på Fornebu, heller burde etablere seg f.eks. i Bjørvika, løse ut også andre tomter i mer sentrale områder og la folk som bor litt lite egnet til, heller få hus på områder der det er mer attraktivt å bo. Slike tanker går det an å dele. Men det er nok ikke slik at inntekter fra salg av områdene på Fornebu vil være tilstrekkelige for en satsing på IT, verken i grunnskolen eller oppover i høyskolesystemet og i forskningsmiljøene. Det skal nok mer til! Men den satsingen tror jeg faktisk vi er nødt til å få ved hjelp av en større offentlig finansiering uansett om IT Fornebu blir etablert eller ikke. Jeg tror ikke en slik løsning vil være tilstrekkelig, slik at vi må satse på å sette flere offentlige midler inn i systemet for at det skal bli vellykket.

Presidenten: Formiddagsmøtet er dermed omme.
Behandlingen av sak nr. 3 fortsatte på kveldsmøtet.