Presidenten: Etter ønske fra energi- og miljøkomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 25 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 30 minutter, Fremskrittspartiet 10 minutter, Kristelig Folkeparti 10 minutter, Høyre 10 minutter, Senterpartiet 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter, Venstre 5 minutter og Tverrpolitisk Folkevalgte 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt høve til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter

– Det anses vedtatt.

Bent Hegna (A) (ordfører for saken): Noe av det som har vært problemet med behandlingen av denne saken, er at Regjeringen helt fra proposisjonen ble lagt fram for Stortinget, hardnakket har stått på at det var bare dersom saken ble vedtatt slik den ble lagt fram, at den ville bli godkjent av EØS-kontrollorganet ESA. Med andre ord: Regjeringen gav Stortinget et ultimatum om enten å godta dette slik det er lagt fram, eller så vil St. prp. nr. 52 for 1998-99 falle på grunn av EØS-avtalen.

Det er etter min mening oppsiktsvekkende at en regjering bruker EØS-avtalen som en trussel mot industriutvikling.

Til spørsmålet om EØS-avtalen vil jeg si at alle partier i komiteen, bortsett fra Senterpartiet, er av den oppfatning at EØS-avtalen er et regelverk som skal sikre likeverdige konkurransebetingelser. Innenfor dette regelverket er det mulig å etablere systemer for tildeling av industrikraft som tar hensyn til ulike forhold, og som kan sikre industrien den nødvendige langsiktighet og forutsigbarhet. Ultimatumet fra statsråden har gjort saken vanskelig å behandle.

St. prp. nr. 52 er etter Stortingets behandling endret på noen viktige områder – til det bedre for industrien. Disse endringene er støttet av regjeringspartiene. Det innebærer at disse endringene er innenfor det Regjeringen vurderer som holdbart i forhold til EØS. Endringene skal jeg komme tilbake til.

Komiteen vurderte lenge om saken skulle sendes tilbake til Regjeringen med det formål å få et annet opplegg som gjorde det mulig å gjøre større endringer på betingelsene. Fra Arbeiderpartiets side mener vi at ordningen kunne vært innrettet på en annen måte, og at vilkårene industrien tilbys, kunne vært utformet på en annen måte, som kunne gitt større konkurransekraft og forutsigbarhet.

Regjeringen ventet lenge med å få saken lagt fram for Stortinget. Samtidig fikk komiteen klare tilbakemeldinger fra bedriftene som gikk ut på at det haster med å få avklart framtidige vilkår, og at de ønsket å få saken behandlet nå. Derfor valgte komiteen å behandle saken raskt.

Det ble tidlig klart at det var et flertall i komiteen som ikke ønsket å gjøre særlige forbedringer i opplegget. Fra Arbeiderpartiets side valgte vi framfor å lansere et alternativt opplegg vi ikke på noen måte ville få flertall for, å forsøke å endre noen av betingelsene til det bedre. Det mener jeg vi har oppnådd.

Det viktigste forholdet i slike kontrakter er selvfølgelig prisen. På et tidlig tidspunkt ble det avklart at Arbeiderpartiet ikke ville få flertall for å gjøre endringer i det utgangspunktet Regjeringen foreslo.

Fra Arbeiderpartiets side ønsket vi å legge mer vekt på det spesielle i slike langsiktige avtaler og muligheten for redusert pris på bakgrunn av gjenytelser fra industribedriftenes side. Dette fikk vi ikke flertall for. Allikevel vil jeg nevne at prisen, slik den er foreslått i St. prp. nr. 52, på 15,5 øre, kan konkurrere i markedet i dag, og prisen i de såkalte 104-kontraktene er for tiden over 16 øre. Ut fra interessen for å bli med på 104-ordningen kan ikke prisen være veldig langt unna det som bedriftene kan leve med.

Det mest verdifulle i dette systemet er at vi vedtar hva som er betingelsene i 20 år. Det gir en god langsiktighet, og vi setter i alle fall en øvre grense for kostnadene.

Det er flertall i komiteen for å gjøre enkelte endringer som gjør det å bli med i St. prp. nr. 52, mer interessant for bedriftene.

Noe av det mest negative ved Regjeringens opplegg er at det er omstilling av den kraftkrevende industrien til å basere seg på rene markedsmessige betingelser som er målsettingen. Regjeringen leverer i St. prp. nr. 52 et system som legger opp til å omstille bedriftene og lokalsamfunnene der de er plassert.

Regjeringen legger i proposisjonen fram et opplegg hvor andelen kraft bedriftene tilbys på denne type kontrakter, reduseres fra og med det tiende året. Regjeringen foreslo en kraftig reduksjon i kraftvolumene, med 6 pst. pr. år, der bedriftene ville ende på 40 pst. av utgangspunktet. Dette mener vi fra Arbeiderpartiets side er en urimelig hard nedtrapping, som vil gjøre usikkerheten større i et elprismarked hvor det allerede er stor usikkerhet knyttet til framtiden.

Arbeiderpartiet foreslo å endre nedtrappingen av tildelt kraft, slik at bedriftene ved avtalens utløp sitter igjen med 50 pst. av utgangspunktet, og ikke 40 pst., slik Regjeringen foreslo. Dette er det flertall for. Det er en vesentlig forbedring – det gir bedriftene totalt sett større kraftmengde, og det øker forutsigbarheten i en lengre periode.

Videre var bedriftene svært skeptiske til Regjeringens forslag om å la konsumprisindeksen alene regulere prisen. Dette ble det fra industriens side reagert kraftig mot, fordi det ville skape stor usikkerhet i forhold til utviklingen av prisen i disse kontraktene. Her oppnådde Arbeiderpartiet å få inn et element om at det også skal tas hensyn til utviklingen i engrosprisindeksen. Dette er også en klar forbedring av Regjeringens foreslåtte opplegg.

Vi har også fra Arbeiderpartiets side ønsket å ta inn to nye bedrifter i ordningen i tillegg til hva Regjeringen foreslo: Becromal på Notodden og Hunsfos Fabrikker i Vennesla.

Når det gjelder Becromal, er det verdt å nevne at denne bedriften ble tatt inn i det såkalte 104-regimet av arbeiderpartiregjeringen. Nå valgte Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre å ta bedriften ut igjen. Jeg er fornøyd med at vi får flertall for at bedriften igjen får den langsiktighet og forutsigbarhet som tilbys i St. prp. nr. 52.

Når det gjelder Hunsfos Fabrikker, er det verdt å legge merke til at det fra Senterpartiet – statsrådens parti – ikke i proposisjonen ble funnet grunn til å legge denne bedriften inn, til tross for at en rekke senterpartifolk her i Stortinget har talt varmt for å få sørlandsbedriftene med. Senterpartiet går med det inn for en urimelig forskjellsbehandling.

Arbeiderpartiet foreslo å tilby Hunsfos samme vilkår som andre ved å komme med i St. prp. nr. 52. Det er det gode grunner til. Det gjenstår å se om det får flertall.

Det vanskeligste spørsmålet har vært spørsmålet om leieavtalene i Sauda, Svelgen og Odda. Tiden tillater ikke å gå i detalj om hjemfallsordningen, men jeg må si noen ord.

Når det gjelder Tysso II og Svelgen II, støtter Arbeiderpartiet at det inngås en leieavtale, ettersom det der dreier seg om første gangs hjemfall. Der er det også slik at det er brukerne av kraften som gis ny leieavtale.

Når det derimot gjelder Sauda, oppfatter vi det slik at det her er snakk om annen gangs hjemfall. Det vil bryte fullstendig med det som har vært politikken gjennom hele etterkrigstiden, å tilby nok en periode hvor Elkem leier kraftverket. Det er også sånn at Elkem ikke lenger eier smelteverket i Sauda, og da ser vi ingen grunn til at Elkem og ikke Statkraft skal levere kraften til denne bedriften som til alle andre bedrifter. Ja, jeg vil si det så sterkt som at det vi nå er vitne til, er at det er en statsråd fra Senterpartiet som nå åpner for at staten skal frasi seg kontrollen over vannkraftressursene.

I denne forbindelse vil jeg sitere fra et brev statsråd Arnstad fra Senterpartiet sendte komiteen i fjor, der det heter:

«En hjemfallsordning som går over så mange år, og som blir utsatt for annen gang når hjemfallet nærmer seg, har ikke noen praktisk betydning for kontrollen med privat eierskap til kraftressursene.»

Altså, for ett år siden mente statsråden at å la Elkem få leieavtale i Saudefaldene for annen gang er det samme som at staten oppgir styringen over vannkraften. Det må være lov å spørre seg: Hva har skjedd i mellomtiden? Så vidt jeg kan se, er det eneste som har skjedd, at Elkem selger smelteverket i Sauda til et fransk selskap, og at Senterpartiet snur – snur i et så prinsipielt spørsmål som spørsmålet om hjemfallsordningen.

Det er ikke lenger noen overraskelse at regjeringspartiene går med sjumilsskritt bort fra tidligere standpunkter. Selv om hukommelsen er kort, husker vi de fagre ord som ble uttalt ved regjeringsdannelsen på Voksenåsen om denne industriens framtidige vilkår. Jeg har tidligere sitert statsråd Arnstad, som i fjor advarte mot å gjøre det regjeringspartiene nå gjør med hjemfallsordningen.

Jeg vil også nevne hva Kristelig Folkeparti og Senterpartiet mente om dette spørsmålet da Stortinget behandlet omorganiseringen av Statkraft. Da mente både Kristelig Folkeparti og Senterpartiet – jeg siterer fra innstillingen den gang: hjemfall er «en forutsetning for å sikre nasjonal kontroll med kraftressursene».

Ikke bare er det som skjer, i strid med intensjonen om hjemfallsordningen, det vil også føre til en svekkelse av Statkrafts posisjon. For Arbeiderpartiet er det viktig å holde på Statkraft som et stort, slagkraftig norsk kraftselskap. Arbeiderpartiet er ikke veldig fornøyd med det vi har oppnådd, men slik er det å ikke ha flertall i Stortinget. At de borgerlige partiene finner sammen og vil ha denne industrien over i markedets vold, burde egentlig ikke overraske noen.

Vi som mener at denne industrien, som den bærebjelken den er for utviklingen av Industri-Norge, skal ha gode vilkår, får trøste oss med at nå vedtas det et opplegg for de neste 20 årene hvor vilkårene er faste og avklarte. Så er det opp til framtidige storting å avgjøre om det fortsatt skal være en politisk behandling av disse spørsmålene i framtiden.

Øyvind Korsberg (Frp): Det har lenge knyttet seg stor interesse og spenning til prinsipper og prisnivå når det gjelder Statkraft-kontraktene til kraftkrevende industri. Vi har av industrien stadig fått høre hvilke rammebetingelser man må ha i denne bransjen.

Store deler av den kraftkrevende industri beklager at det i dag ikke er større konkurranse på tilbudssiden i kraftmarkedet, noe som vil være en viktig forutsetning for at industrien som helhet skal kunne inngå kommersielle kraftavtaler med kraftleverandører. Kun enkeltstående industriselskap med en særlig gunstig kraftportefølje i form av egenkraft har i dag forutsetninger for å kunne lykkes i dette.

Derfor vil vi i Fremskrittspartiet arbeide for at industriens rammevilkår må være mest mulig generelle og like for alle aktører. Et fungerende kraftmarked forutsetter også konkurranse på tilbudssiden, slik at kjøperne har mange selgere å forhandle med. Fremskrittspartiet mener at Regjeringen snarest må tilrettelegge for utnyttelse av norske vann- og gasskraftressurser, slik at industrien gis mulighet til i større grad å få delta i kraftutbygging og utvidet eierskap i kraftproduksjonen for bl.a. å sikre fleksibilitet på tilbudssiden, noe som industrien vil være tjent med.

Regjeringens opplegg til nytt industrikraftregime er meget regelbundet, mangler fleksibilitet, og er utilstrekkelig overfor en slik utfordring, samtidig som det ikke behandler andre viktige forhold for å kunne lykkes i å oppnå konkurransedyktige kraftvilkår i fremtiden. Forslaget til prisvilkår tar utgangspunkt i et prisnivå på 15,5 øre/kWh, hvor systemtjenestene er innbakt. Gjennomsnittlig spotpris for perioden 1991-98 har vært 13,3 øre/kWh, og terminmarkedet fram mot 2004 ligger på 13-14 øre/kWh. Det tilbys i dag ti års kontrakter til om lag 15,5 øre/kWh uten at kjøperen må forplikte seg til å yte systemtjenester. Internasjonale industrikraftkontrakter har en fallende realpris, og marginalprisene på kull- og gasskraft ligger på 11-13 øre /kWh. Med andre ord, prisen på kraft som industrien blir tilbudt i denne avtalen, er en høyere pris enn den som for tiden er i markedet.

For oss i Fremskrittspartiet er det helt klart et mål å føre en politikk som gjør at det kommer flere kraftprodusenter og selgere på banen. Norsk Hydro og Norske Skog har forhandlet seg fram til langsiktige leveranseavtaler med Statkraft, og Elkem har forhandlet seg fram til tilsvarende avtaler med Vattenfall. Norsk Hydro, Norske Skog og Elkem mener vel at de gjennom forhandlinger har fått bedre betingelser enn de ville ha fått i et fremtidig industrikraftregime. Det er følgelig ikke lenger samme behov for politisk fastsatte kraftpriser. Den økonomiske begrunnelse for at det offentlige burde være eier av kraftselskaper, var at man derved skulle hindre at privateide, regionale monopolselskaper utnyttet sin monopolmakt til å ta urimelig høye priser for elektrisk kraft. Dereguleringen av kraftmarkedet i Norge gjør at kraftselskapene ikke lenger har monopolmakt. Hovedbegrunnelsen for at kraftselskaper skal være offentlig eid, er ikke lenger til stede.

Jeg kan ikke se en eneste fornuftig begrunnelse for at staten fortsatt skal være eier av Statkraft, og at kommuner og fylkeskommuner for så vidt skal være eiere av regionale kraftselskaper. I særdeleshet er det uheldig at eierrollen i Statkraft utøves av Energidepartementet, som samtidig har regulatorrollen i kraftmarkedet.

Jeg vil beklage at denne proposisjonen blir behandlet før man behandler energimeldingen. Etter Fremskrittspartiets syn burde rekkefølgen vært snudd om, slik at Stortinget kan si noe om og gjøre noe med mangelen på elektrisk kraft i Norge.

Til slutt: Jeg synes det er beklagelig at Regjeringen ikke har forhåndsklarert prinsippene for tildeling av kraft og om dette er i tråd med EØS-avtalen. Etter vårt syn burde Regjeringen ha forhåndsklarert prinsippene for tildeling av kraft med ESA før saken ble lagt fram for Stortinget.

Til slutt tar jeg opp forslagene fra Fremskrittspartiet og forslagene fra Fremskrittspartiet og Høyre.

Presidenten: Øyvind Korsberg har tatt opp de forslag han refererte til.

Bror Yngve Rahm (KrF): Tilgang til rimelig og ren energi har i mange tiår vært et vesentlig bidrag til å opprette og opprettholde industri og samfunn i mange distrikter over hele landet. Dette er en viktig bakgrunn for det nye kraftregimet som Regjeringen har foreslått, og som nå i all hovedsak får tilslutning i Stortinget. Kristelig Folkeparti er tilfreds med opplegget som tar hensyn til prinsippet om likhet, behovsvilkår og et ønske om å knytte sammen kraftressurser og lokal verdiskaping. Det foreslåtte opplegget er også et viktig bidrag til en langsiktig overgang til framtidige markedsorganisatoriske rammer. Bedrifter og samfunn får med dette mulighet til å bygge opp kompetanse og sette i verk nødvendige omstillingstiltak.

Statkraftkontraktene på såkalt stortingsbestemte vilkår for deler av kraftintensiv industri og treforedlingsindustrien utløper i årene 2004-2011. Det er derfor behov for en avklaring for denne industrien og de lokalsamfunn som er omfattet av avtalene, slik at det kan drives langsiktig planlegging lokalt.

Nye industrikontrakter på myndighetsbestemte vilkår må innordnes i EØS-avtalen og en helhetlig energipolitikk. Det er for debattens del viktig å påpeke at en stor del av kraftintensiv industri og treforedlingsindustrien allerede har konkurransedyktige kraftavtaler på kommersielle vilkår i markedet.

Regjeringens forslag får i all hovedsak tilslutning fra et flertall i Stortinget. Det er foretatt visse justeringer, bl.a. med Kristelig Folkepartis og Senterpartiets tilslutning, når det gjelder nedtrappingsplanen, indeksering og omfang. Nedtrappingen fra 2011 og ut kontrakttiden blir 5 pst. pr. år i stedet for 6 pst. pr år, som opprinnelig foreslått. Dermed blir kraftoppdekningen ved kontraktenes utløp 50 pst. av utgangspunktet, og ikke 40 pst. Dette er en liten endring som vil føre til større forutsigbarhet i en lengre periode.

Prisen er i utgangspunktet foreslått til 15,50 øre/kWh for kraftkontraktene som etter Regjeringens forslag skal tildeles 16 bedrifter. Disse kontraktene får en varighet på 20 år fra 1. januar 2001. Prisen for leieavtalene i Saudavassdraget, Tyssovassdraget og Bremanger er foreslått til 15,75 øre/kWh. Leieavtalene får en varighet på 30 år beregnet fra 1. januar år 2001. Som følge av at indeksen justeres i forhold til forslaget fra Regjeringen må disse prisene settes noe opp. Men det er ikke snakk om vesentlige endringer. Når det gjelder justeringen i indekseringen av prisen, støtter sentrumspartiene forslaget om at departementet også skal ta hensyn til engrosprisindeksen i tillegg til konsumprisindeksen i utarbeidelsen av de endelige kraftkontraktene.

Det har i lang tid pågått debatt om avgrensningen av kraftregimet. I dagens regime har både enkelte bedrifter innenfor kraftintensiv industri og treforedlingsindustri krafttilgang på myndighetsbestemte vilkår. Dette er i utgangspunktet svært sammensatte virksomheter. Det er stor forskjell i teknologi, produkter, markeder, lønnsomhet og kraftkostnadenes relative betydning i produksjon. Mange av de kraftintensive bedriftene er hjørnesteinsbedrifter på tradisjonelle industristeder som Mo i Rana, Odda, Sauda mv. I slike lokalsamfunn, med en særlig ensidig næringsstruktur, er det viktig å legge til rette for videre produksjon.

Aluminiumsindustrien er i utgangspunktet en kraftkrevende industrivirksomhet som i proposisjonen ikke er gitt tilbud om kraftkontrakter. Dette er etter bedriftenes eget ønske. Denne industrien har forhandlet fram langsiktige kraftkontrakter i markedet, og har dermed ikke behov for kraft på myndighetsbestemte vilkår. Det er imidlertid ett unntak i proposisjonen, og det er Sør-Norge Aluminium. Denne bedriften ligger inne i forslaget fra Regjeringen. Dette er den eneste aluminiumsprodusent som ikke har avtale om langsiktig krafttilgang. Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre finner det i denne sammenhengen da naturlig også å innlemme Becromal på Notodden, som også er en aluminiumsbedrift. Denne bedriften videreforedler aluminium og tilfredsstiller kravene til kraftintensivitet. Ved å tilby bedriften kraftkontrakt vil det bidra til å legge til rette for videreforedling av et råstoff som produseres i Norge. Det vil også ha positive konsekvenser i forhold til sysselsettingen på Notodden, som er et tradisjonelt industristed, og i forhold til miljøet, ved mindre forurensing i forbindelse med transport av råvarene.

Når det gjelder forslaget om å innlemme Hunsfos, har jeg i utgangspunktet stor forståelse for de lokale interesser som lenge har kjempet for at også denne bedriften skal få kraftavtale. Likevel er det i denne sammenheng naturlig å ta utgangspunkt i at treforedlingsindustrien ikke er lagt inn i det nye kraftregimet. Det er et resultat basert på en vurdering bl.a. av kraftprisens relative betydning i produksjonen. En innlemming av denne bedriften kan derfor oppfattes som unaturlig sett i forhold til andre mindre bedrifter innen treforedlingsindustrien, som naturlig nok også vil være interessert i en slik avtale.

Når det gjelder den foreslåtte leieavtalen i Sauda, mener Kristelig Folkeparti at det er naturlig at Elkem tilbys ny leieavtale. Elkem disponerer de aktuelle kraftrettighetene fram til 2009 og 2010, og det er derfor naturlig at selskapet står for den videre kraftutbyggingen sammen med Sunnhordland Kraftlag. Dette endres ikke av at Elkem nylig har overdratt manganvirksomheten til franske Eramet. Den planlagte utbyggingen i Saudafallene vil neppe realiseres dersom Arbeiderpartiets forslag får flertall. En leieavtale slik den er foreslått, vil legge til rette for en betydelig industrisatsing i Sauda. Dette er også i tråd med det syn Kristelig Folkeparti tidligere har lagt til grunn om en begrenset adgang for enkelte bedrifter til videre leie av kraftanlegg og vannfall som er omfattet av avtaler om foregrepet hjemfall.

De endringer som er foretatt i framlegget fra Regjeringen av Stortinget, er kun av mindre karakter. Det er svært gledelig at et bredt flertall på Stortinget slutter opp om de vesentligste forslagene i Regjeringens opplegg og dermed gir en viktig del av norsk industri mulighet til langsiktig planlegging.

Til slutt: Arbeiderpartiets forslag om å innlemme både Hunsfos og Becromal vil ikke kunne få sentrumspartienes støtte, basert på tidligere angitte begrunnelser. Vi ser det likevel positivt at Becromal nå tas inn i tråd med det som er vårt primærforslag, nemlig at Becromal skal inn, uavhengig av hvorvidt andre bedrifter kommer inn eller ikke. Likevel vil vi uttrykke forståelse for at de representanter som representerer Vest-Agder, Aust-Agder og Telemark, vil kunne føle en frihet til også å støtte subsidiært det forslag som Arbeiderpartiet står som arkitekt for, og som sannsynligvis blir flertallsbeslutningen i Stortinget i dag.

Jeg tar da opp forslaget fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre.

Presidenten: Bror Yngve Rahm har tatt opp det forslag han refererte til.

Jan Tore Sanner (H): Saken vi behandler i dag, berører mange industribedrifter og lokalsamfunn – lokalsamfunn som er bygd opp rundt bedriften og i de fleste tilfeller lokalisert i Distrikts-Norge. Det nye kraftregimet vil påvirke planlagte investeringer og dermed berøre arbeidsplasser. Det er derfor forståelig at både fagforeninger, direktører og interesseorganisasjoner har engasjert seg i denne saken.

Høyre er opptatt av at industrien i Norge skal ha konkurransedyktige rammebetingelser. Den kraftkrevende industrien bidrar i betydelig grad til videreforedling av kraft, til verdiskapning og sysselsetting. Industrien ligger langt fremme i å utvikle og ta i bruk moderne teknologi. Det understreker betydningen av at industrien får gode rammebetingelser.

Høyre mener at langsiktige, forretningsmessige leveringsavtaler kombinert med salg av kraftverk til industrien vil skape et bedre fungerende energimarked og sikre industrien kraft til stabile og konkurransedyktige vilkår. Vi er skuffet over at Høyres forslag om å gi industrien mulighet til å kjøpe kraftverk tilbake, ikke oppnår flertall. En slik løsning ville ha skapt større forutsigbarhet og de beste rammebetingelsene for den kraftkrevende industrien. Når dette forslaget faller, vil Høyre støtte Regjeringens forslag om leieavtaler.

Norsk Hydro, Norske Skog og store deler av Elkem dekker sitt kraftbehov gjennom forretningsmessige avtaler. Med økt konkurranse på kraftmarkedet vil det etter hvert bli mulig for flere bedrifter å oppnå gunstige vilkår i markedet.

Høyre erkjenner imidlertid at det er behov for en ny runde med kraftkontrakter på myndighetsbestemte vilkår. Samtidig er det bred enighet om at de kontraktene som nå vedtas, er å betrakte som en overgangsordning.

Høyre synes det er vanskelig å ta stilling til Regjeringens forslag. På den ene siden inviteres Stortinget til å ha en mening om hvilke bedrifter som skal tilbys nye kraftkontrakter, hvor mye kraft de skal få, og til hvilken pris. På den andre siden advarer departementet Stortinget mot å gjøre endringer i Regjeringens forslag, fordi det vil øke usikkerheten i forhold til EØS-avtalen.

Vi må være forberedt på at med liberaliseringen av kraftmarkedet i EU blir det økt fokusering på at konkurransevilkårene i EØS-området overholdes. Jeg er uenig når Bent Hegna fremstiller Anne Enger Lahnsteins brev til komiteen som en trussel. Jeg oppfatter det i større grad som en konstatering av de faktiske forhold.

Høyres holdning er krystallklar: Vi kommer ikke til å bidra til økt usikkerhet for bedriftene. Vi har stor forståelse for mange av de ønsker og krav som er kommet fra industrien. Men Anne Enger Lahnstein har vært krystallklar under behandlingen av denne saken.

Endringer i omfang eller prisvilkår vil skape usikkerhet. Den risiko vil ikke Høyre ta eller være med og påføre bedriftene. Det valgflesk enkelte deler ut i dag, kan raskt vise seg å bli til den sure svie i morgen.

Vi konstaterer at departementet mener at Regjeringens opplegg er i tråd med EØS-forpliktelsene. Men med den økte fokusering på konkurransereglene er vi overrasket over at departementet ikke har forhåndsklarert prinsippene for tildeling av kraftkontrakter med kontrollorganet i EØS, ESA. Med en forhåndsklarering ville man kunne feiet all tvil til side. Nå må vi leve med en usikkerhet.

Høyre fremmer derfor forslag om å sende proposisjonen tilbake til Regjeringen med beskjed om at prinsippene skal forhåndsklareres med ESA. Dette forslaget ser ikke ut til å oppnå flertall. Høyre velger derfor subsidiært å støtte proposisjonen med henvisning til at departementet mener at denne er innenfor EØS-protokollens rammer.

Det er lite dramatikk i de forslag Arbeiderpartiet fremsetter, selv om Bent Hegna i retorikk får Anne Enger Lahnstein til å fremstå som den reneste markedsliberalist. Substansen i Arbeiderpartiets forslag bærer mest preg av å være symbolske justeringer. Men hvis det er riktig at vi allerede befinner oss på grensen av hva ESA vil akseptere, kan slike justeringer bli kostbare for industrien. Det betyr ikke at Høyre er uenig i de forslagene som fremsettes i dag, men vi mener at det er departementet som må vurdere om dette er innenfor EØS-protokollens rammer. Jeg ser derfor frem til statsrådens innlegg senere.

Den pussigste opptreden i dag er det Fremskrittspartiet som står for. De er imot myndighetsbestemte kraftkontrakter, ja, de går for et rent markedsbasert system. Samtidig stemmer de for Høyres forslag om å sende proposisjonen tilbake. Fremskrittspartiet står sammen med Høyre i å advare mot å gjøre endringer i Regjeringens forslag, men ser allikevel ut til å stemme for de endringene som foreslås i de kraftavtalene de er imot. Jeg vet ikke om dette er for å skape en total forvirring, eller et uttrykk for interne kompromisser mellom liberalistene og populistene. Men nærmere en politisk helgardering har knapt noe politisk parti vært i denne sal.

Jeg vil avslutningsvis ta opp det forslag Høyre står alene om.

Presidenten: Jan Tore Sanner har tatt opp det forslag han refererte til.

John Dale (Sp): Det er gledeleg at Stortinget i dag – etter alt å døma òg i all hovudsak – vil slutta seg til St.prp. nr. 52 for 1998-99, som legg fast prinsippa for tildeling av kraft til den delen av den kraftintensive industrien som stod att etter at store verksemder, som f.eks. Norsk Hydro og Norske Skog, på førehand hadde sagt farvel til det såkalla 104-regimet og skaffa seg kommersielle kontraktar.

Det nye kraftregimet er ein konsekvens av endra rammevilkår innanfor kraftbransjen og avspeglar prinsippa som gjeld innanfor EØS-området. Fordi debatten om EØS i Noreg anten har vore fråverande eller prega av politiske slagord, vil det kanskje overraska mange at EØS-avtalen set klare grenser for vår handlefridom, også i ei slik sak. Men det er jo tilfellet, og særleg i spørsmålet om kraftpris har det vore nødvendig å innretta seg etter dei nye rammevilkåra. Det har Regjeringa gjort, og ho har eit klart fleirtal bak seg i komiteen for eit kraftregime som vil stå stødig, også internasjonalt.

Så viser det seg at reaksjonane frå dei aktuelle bedriftene er noko ulike. Enkelte har f.eks. markert misnøye med opplegget. Men dagens debatt viser også at fleire vil vera med, og eg har sant å seia lettare for å forstå dei siste enn dei fyrste. Poenget er at bedrifter i langt større grad enn tidlegare skal kjøpa si kraft i marknaden. Dei er interesserte i å ha i botnen ein god porsjon eiga kraft, på langsiktige og pålitelege vilkår. Har dei det, vert det lettare å handtera marknaden.

Det kraftregimet Stortinget sluttar seg til i dag, omfattar så vel regulære kraftkontraktar som leigeavtalar. Eit gjennomgåande prinsipp er at krafta, som tidlegare, skal gå til konkrete industriprosjekt. Kraft og lokalsamfunn blir knytte i hop. Dermed sikrar me at lokale ressursar framleis vert brukte til verdiskaping. Dei samfunna det her gjeld, utgjer ein viktig skanse for busetjinga i distrikta.

Difor kan f.eks. Odda- og Sauda-samfunna gle seg i dag. Dei får no gjennomslag for det synet dei har hatt i lang tid. Bedriftene, fagrørsla, kommunen – alle har stått på i vissa om at dei hadde ei god sak. Det er såleis grunn til å ynskja Odda og Sauda til lukke med dagen, for det er store interesser som har stått på spel.

Motstanden mot leigeavtalane har i første rekkje kome frå Arbeidarpartiet. Likevel sa partiet omsider ja til Odda, men nei til Sauda. Og det vert sanneleg lagt merke til. Argumentet er at leigeavtalen i Sauda riv bort grunnlaget for heimfallsinstituttet, den ordninga som hittil har sikra at private interessentar må levera tilbake til staten kjøpt eller leigd kraft når avtaletida er ute. Men slik skal det jo halda fram. Til representanten Hegna vil eg seia: Leigeavtalane kolliderer korkje i bokstav eller ånd med heimfallsinstituttet. Tvert om, dei fører ordninga vidare inn i framtida. Senterpartiet vil alltid vera med på å skapa fleirtal for denne overmåte viktige styringsreiskapen.

Arbeidarpartiets argument er at andre gongs heimfall av kraft er akseptabelt, men ikkje om det skjer for tredje gong. Ei slik tolking støttar opp om Statkrafts ynske om å stå som utbyggar i Sauda. Men vil Arbeidarpartiet ha dette som prinsipp, noko som etter mi oppfatning er meiningslaust, er det sørgjeleg at partiet bryt prinsippet straks det er lansert. For om handling skulle fylgja ord, måtte Arbeidarpartiet i det minste, for å vera konsekvent, i alle fall røysta for Sauda IV, som er i nøyaktig same posisjon som Tysso II og Svelgen II. Men det skjer ikkje. Dernest bør det vera eit prinsipielt tankekors for same parti at om det vert sett sluttstrek etter andre gongs heimfall, vil heimfallsinstituttet fort nå fram til sin historiske endestasjon.

Det er ikkje regjeringspartias line. Me ser det som yttarst verdifullt å kunna tenkja gjennom situasjonen kvar gong heimfall skjer. Det er på det punktet me kan utøva styring. Då er det godt å kunna spela på fleire verkemiddel, ikkje berre statkraftkontraktar, men òg leigeavtalar, men alltid med heimfall til staten. Det er og vert hovudpoenget. Leigeavtalane er ikkje noko framandelement, dei ligg prinsipielt i same løypa som f.eks. den avtalen Hydro fekk i Tyin/Årdal.

Kampen om leigeavtalene tok til då Stortinget drøfta Dokument nr. 8:19 for 1997-98. Som saksordførar meinte eg alt då at det var grunnlag for å fatta positivt vedtak. Men saka vart utsett i påvente av det nye kraftregimet. Det skapte ny tvil i Sauda og Odda. I dag vert etter alt å døma vårt felles strev krona med hell. Med til historia høyrer det at AS Tyssefaldene tek på seg å rusta opp den gamle kraftstasjonen, eit framifrå kulturminne. Det er ei handling det vil stå respekt av, og det er naturleg at kraftselskapet tek seg av det framover.

Inge Myrvoll (SV): Det temaet vi berører i denne debatten, en debatt som er avspist med minimalt med taletid og uten replikker, dreier seg om så vesentlige områder som rammebetingelser som kan være avgjørende for en rekke lokalsamfunns overlevelse, om distriktspolitikk og sysselsetting, og vår evne til å kombinere produksjon og miljø.

La meg vende blikket bakover. Det er en sammenheng mellom industriens lokalisering og tilgang på kraft. Industrien ble lokalisert der det var tilgang på kraft, og mange av kraftstasjonene ble bygd for industriell utnyttelse. Denne sammenhengen var og er grunnlaget for en rekke lokalsamfunn, spesielt på Vestlandet og i Nordland. Å opprettholde denne sammenheng er derfor fundamentalt for industrisamfunnene, for distriktene og for en viktig eksportnæring for Norge.

Men så er det reist miljøpolitiske innvendinger mot denne industrien. Jeg er overbevist om at dersom vi har evnen til og får muligheten til å kombinere de rette virkemidlene, kan vi ivareta de tilsynelatende motstridende interesser.

Vi kan få langsiktige kraftavtaler som gjør at industrien investerer ut fra en langsiktig strategi, noe som vil sikre ensidige industrisamfunns overlevelse. Vi kan stille krav til kontraktene som vil medføre energiøkonomisering, som vil styrke den kraftkrevende industrien i Norge som den mest miljøvennlige i verden, en industri som vil være energieffektiv og som bruker den reneste energi vi kan frambringe.

Dette kan ikke markedsmekanismene frambringe. Vår kraftkrevende industri er storforbruker av en begrensa ressurs, rein vannkraft. Om lag 35 TWh, dvs. om lag 25-30 pst. av vårt kraftforbruk, går til denne industrien. Det er et betydelig uutnyttet potensial, om lag 2,5 – 3 TWh, i gjenvinning – med andre ord tre hele Otta-utbygginger. 1   TWh er utnytta, og er en del av vårt energisystem.

Når vi vet hvor mye kraft mange la i kampen for utbygging av Øvre Otta, er det forunderlig hvor uinteressert de samme partier er i å spare tre slike utbygginger. Det kunne vi gjort med en god avtale med industrien.

For meg er det viktig å gi industrien rammebetingelser som motiverer for å overleve og utvikle seg i våre industrisamfunn. Uten langsiktighet vil ikke denne type industri investere for modernisering og energiøkonomisering.

En del av den har allerede gjort en jobb for å bli energieffektiv, men det er ennå mye å hente. Vi skal pålegge den – og motivere den for – å bli bedre. Det koster å bli energieffektiv, det tar tid å tjene det inn igjen. Derfor trenger vi langsiktighet. Derfor trenger vi motivasjon, og for SV ville en avtale hvor energiøkonomisering fører til prisreduksjon på avtalekrafta og fjerner nedtrappingsplanen, vært ei skikkelig gulrot for å bli bedre – for å bli best.

Jeg vil ta opp SVs forslag, som er gjengitt i innstillinga.

I løpet av et femminuttersinnlegg rekker jeg ikke å gå inn på en del av de konkrete problemstillingene, men SV deler for det meste merknadene med Arbeiderpartiet. Jeg kan slutte meg til Bent Hegnas klart kritiske holdning til Senterpartiets kuvending vedrørende andre gangs hjemfall og forlengelsen av leieavtalen med Elkem når det gjelder Saudefaldene. Jeg deler også Arbeiderpartiets standpunkt vedrørende Odda, Tysso II og Bremanger når det gjelder Svelgen II.

Vi er også enig når det gjelder Becromal og Hunsfos, så Arbeiderpartiet og vi står for det meste sammen på de konkrete punktene. Men vårt primære standpunkt – der var vi litt ensomme – var å få mer langsiktige, miljøorienterte avtaler med krav om et sterkt miljøpålegg til bedriftene, men samtidig faktisk bedre rammebetingelser enn det som forelå fra Regjeringa, hvis de påleggene hadde blitt fulgt opp. For ikke bare å stå i ensomhet har vi da valgt å gå sammen med Arbeiderpartiet i de fleste konkrete sakene, fordi det har vært den nest beste løsningen for oss.

Presidenten: Inge Myrvoll har tatt opp det forslaget han refererte til.

Gunnar Kvassheim (V): Da Regjeringen fremmet forslag om å tilby en del industribedrifter nye kraftkontrakter og leieavtaler, var mottakelsen positiv fra en rekke hold.

Noen sa imidlertid at opplegget var for dårlig, og viste til at Regjeringen ikke hadde en offensiv industripolitikk som tok på alvor de lokalsamfunnene som er avhengige av kraftkrevende industri. Det ble antydet at Arbeiderpartiet ville komme med et annet og bedre opplegg.

Nå vet vi at så ikke skjedde. Regjeringens forslag er avbalansert, gjennomarbeidet og godt. Det får tilnærmet full tilslutning i Stortinget, bl.a. med støtte fra Arbeiderpartiet.

Ordningen med kraftkontrakter har vært sterkt omdiskutert. Derfor er det positivt at vi i dag kan fatte vedtak som gir den avklaring mange lokalsamfunn og bedrifter har ventet på. Det er også svært positivt at det er bred enighet om hovedspørsmålene.

At Bent Hegna velger å kompensere for at Arbeiderpartiet ikke har nyttet muligheten til å fremme egne forslag når det gjelder f.eks. pris, med en tøff retorikk, får vi ta til orientering, men det endrer ikke de realitetene som jeg har beskrevet, nemlig at Arbeiderpartiet i det store og hele slutter seg til Regjeringens opplegg, selv om de hadde mulighet til å lage et annet opplegg hvis de valgte å prioritere det.

Statkraft har i dag kontrakter på myndighetsbestemte vilkår på 17 TWh, og i tillegg disponerer industrien 4 TWh gjennom avtaler om foregrepet hjemfall.

Nå foreslås det kontrakter med 4,5 TWh og leieavtale med 2 TWh. Det betyr at vi fra å være i en situasjon hvor kontrakter og leieavtaler har utgjort 1/6 av forbruket, nå kommer over i en situasjon hvor drøye 5 pst. av vårt kraftforbruk er regulert gjennom kontrakter og avtaler. Omfanget er redusert fordi aktørene har inngått kommersielle avtaler samt fordi myndighetene foretar en avgrensning og innstramming.

Regjeringen forutsetter at nye kontrakter skal være en overgangsordning, og det legges opp til en gradvis nedtrapping i avtaleperioden.

Venstre støtter fullt og helt Regjeringens opplegg. Det bygger på at en del bedrifter og lokalsamfunn trenger den avklaring og de rammevilkår de nå tilbys. Samtidig er det meget positivt at det er bred enighet om det opplegget for nedtrapping vi her går inn på. Det vil industrien kunne leve med, og det er et opplegg som også skal stimulere til enøkinnsats, som Myrvoll etterlyste.

På noen relativt marginale punkter er det foretatt endringer i komiteen. Det er nevnt tidligere i debatten at det skal bli en nedtrapping til 50 pst. av kontraktvolumet i år 2020. Denne store seieren, som Hegna omtalte i sitt innlegg, utgjør en differanse på 0,5 TWh. To bedrifter med et samlet kraftvolum på 200 GWh tas inn, og det er en justering av indekseringen for kraftkontraktene som det er vanskelig å fastslå vil ha noen stor betydning. Dette endrer ikke hovedbildet: Regjeringen har fått full tilslutning.

Jeg synes det er svært positivt at det er flertall for forslaget om leieavtale for Elkem i Sauda. Regjeringen får støtte fra Høyre og Fremskrittspartiet, og det er vi tilfreds med. Det er med undring jeg slår fast at Arbeiderpartiet ikke vil være med på en løsning som Sauda-samfunnet så sterkt ønsker. Og som representanten Dale på en god måte har beskrevet, er det ikke logikk i Arbeiderpartiets håndtering av Sauda-spørsmålet i forhold til den holdning de har når det gjelder Odda.

Den løsningen for Sauda som nå ser ut til å få flertall, er helt identisk med den løsningen som Venstre har arbeidet for siden før valget, og som jeg lovte å arbeide for på et stort folkemøte som var i Sauda. Og til dem som har sagt at Senterpartiet har endret standpunkt, kan jeg melde tilbake at det er også det standpunktet Senterpartiet på det samme møtet, før valget, sa de ville arbeide for.

Det er ikke rett som Bent Hegna sa, at statsråden har kommet med en «trussel». Han har anbefalt Regjeringens opplegg og argumentert godt for det.

Jan Tore Sanner har rett når han sier at det var en virkelighetsbeskrivelse statsråden kom med, og jeg registrerer med tilfredshet at Arbeiderpartiet valgte å legge den til grunn for sin politikk.

Aud Blattmann (A): Da St.prp. nr. 52 ble fremlagt i mars, var det for mange en lenge etterlengtet tilråding fra regjeringen Bondevik til et framtidig industrikraftregime.

Allerede i 1995 ble det lagt press på daværende energiminister Jens Stoltenberg om behovet for framtidig sikring av industrikraft.

Jens Stoltenberg forsikret Stortinget i sin energipolitiske redegjørelse den gangen om at

«Regjeringen legger stor vekt på at kraftkrevende industri og treforedling har behov for langsiktige og stabile rammer for sin virksomhet, og derfor vil vi legge opp til at det sikres også i framtiden for denne industri».

Det sa Stoltenberg i 1995.

Statsråd Faremo understreket høsten 1996 at kraft fremdeles skal være et konkurransefortrinn for norsk kraftintensiv virksomhet, og i februar 1997 ble statsråd Frøiland fortalt at det hastet å få avklart et nytt regime.

Terje Sandkjær fra Senterpartiet interpellerte den gang om behovet for langsiktige kontrakter generelt og for sørlandsbedriftenes behov spesielt. Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Høyre gjorde seg sterkt bemerket i den interpellasjonsdebatten. Terje Sandkjær fra Senterpartiet, Jon Lilletun fra Kristelig Folkeparti og Ansgar Gabrielsen fra Høyre var enstemmige i sin tale, og snakket varmt for sørlandsbedriftene, kraftkrevende industri og treforedlingens behov for kraft.

«Eg ynskjer noko meir tempo og noko meir vilje til å erkjenne at Agder er i ein spesiell situasjon som må rettast opp»,

sa Jon Lilletun den gang – men så ble det stille, helt stille. Det skulle altså gå to år før regjeringen Bondevik kom på banen i denne saken som opposisjonen mente hastet så svært i 1997. Det har faktisk ikke vært noe press fra de partiene som mente det hastet, etter at de selv inntok regjeringskontorene.

Det er synd å si at framlegget er mottatt med ovasjoner. Med de sterke understrekningene fra departementets side om begrensningene som EØS-avtalen legger, fikk Stortinget seg forelagt en sak som gav lite rom for endringer fra Stortingets side. Regimet er å betrakte som en overgangsordning til vanlige kommersielle vilkår ved utløpet av kontraktsperioden, og tiden da kraft var et konkurransefortrinn for norsk kraftintensiv industri, vil definitivt være over.

Saksordføreren har redegjort for våre standpunkter i forbindelse med leieavtalene til Elkem.

Jeg registrerer at senterpartistatsråden i år har skiftet mening om leieavtalene. Eller kanskje har hun ikke det? Kanskje var opplegget i fjor sommer at denne saken skulle fikses i Stortinget.

Høyre og Fremskrittspartiet ønsker å delprivatisere og børsnotere Statkraft, og fremmer forslag i innstillingen om dette. Arbeiderpartiet ønsker fortsatt at kraftverk i hovedsak skal eies og drives i offentlig virksomhet.

Senterpartiet snakker til stadighet om viktigheten av nasjonalt eierskap og nasjonal kontroll over ressursene. Det er det de sier, men egentlig ikke hva de gjør. Statkraft som industripolitisk styringsverktøy svekkes ved statsrådens forslag om leieavtaler for Sauda.

Jeg er glad for at sørlandsbedriftene gjennom denne innstillingen får tilbud om kraftkontrakter. Jeg registrerer at det bare er Arbeiderpartiet og SV som innlemmer Hunsfos i regimet, noe som det så langt har vært arbeidet tverrpolitisk for lenge. Jeg er glad for at Fremskrittspartiet har signalisert subsidiær støtte til Hunsfos. Det gir flertall.

Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Høyre var i 1997 sterkt opptatt av at Hunsfos skulle få kraftkontrakter. Jeg registrerer at det var det de sa, men ikke hva de gjorde.

Torill Haaland Horpestad (Frp): Fremskrittspartiet er glad for Regjeringens forslag til nytt industrikraftregime, som har som målsetting å gi bedriftene mulighet til å tilpasse seg ordinære markedsorganisatoriske rammer for kraftindustrien. Men vi ser også at Regjeringens opplegg er meget regelbundet, og mangler fleksibilitet. Fremskrittspartiet mener Regjeringen snarest må tilrettelegge for utnyttelse av norske vann- og gasskraftressurser i industriell sammenheng. Industrien må få mulighet til i større grad å få delta i kraftutbygging og få utvidet eierskap i kraftproduksjonen for bl.a. å sikre en fleksibel tilbudsside. Det er også viktig at rammevilkårene er generelle og like for alle, slik at enkelte grupper av næringslivet ikke blir behandlet annerledes enn andre fra myndighetenes side på grunn av spesialavtaler på kraft.

Fremskrittspartiet mener at det ikke er politikernes oppgave å bestemme priser eller andre særordninger på kraft eller andre produkter. Vi mener det er markedets oppgave gjennom tilbud og etterspørsel å fastsette disse prisene. Fremskrittspartiet mener det ikke bør inngås nye kontrakter med kraftintensiv industri, men at kraften bør selges i markedet, til markedspris og etter markedsøkonomiske prinsipper.

Jeg er kjent med at deler av industrien dekker sitt kraftbehov fra eget kraftverk, og at disse hjemfaller til staten i fremtiden. Fremskrittspartiet er av den oppfatning at industrien bør få eie sine egne kraftverk uten at myndighetene skal benytte seg av hjemfall.

Ut fra det jeg har sagt, har Fremskrittspartiet satt fram to forslag. Men jeg er så realistisk at jeg ikke tror vi får flertall for dem, derfor kommer vi til å stemme subsidiært for det nest beste.

Jeg har merket meg Sauda kommunes ønske i denne saken. Som rogalandsrepresentant håper jeg at vi med vår stemmeavgivning på denne måten kan bidra til å gi Sauda mer industri.

Olav Akselsen (A): På tampen av eit hundreår kan det vera greitt å gjera eit kort tilbakeblikk. Kva er det som har prega det hundreåret me no går ut av? Mange ting sjølvsagt, men ei av dei viktigaste hendingane er industrialiseringa av Noreg, særleg ved at ein tok i bruk vasskraftressursane våre. Historia om 1900-talet er ikkje minst historia om den kraftkrevjande industrien. På mange måtar kan ein seia at det var utnyttinga av vasskraftressursane våre som la grunnlaget for det moderne Noreg.

At ein kunne ta i bruk denne ressursen, skuldast djerve og ikkje minst framsynte politiske vedtak. At me i dag enno diskuterer verkemiddel som har fungert i 60-70 år, seier mykje om det politiske handverket som den gongen blei utført. Innføringa av heimfallsinstituttet var ei historisk hending. Sjeldan har eit politisk vedtak vore så haldbart. Vedtaka me kjem til å gjera i dag, trur eg dessverre verken er like historiske eller kan vara like lenge.

Ein ting ser likevel ut til å vera klart: Ved behandlinga av denne saka sikrar me ein del av historia vår. Eg er veldig glad for at det no ser ut til å vera ei løysing for Vestnorsk Industristadmuseum i Odda. Det er svært positivt at ein no får rusta opp kraftanlegget Tysso II. Det er ei sak som lenge har stått hjartet mitt nær, og eg er glad for den løysinga som me no får på den saka.

For oss i Arbeidarpartiet har det alltid vore viktig at naturressursane skal vera eit felles eige, og at desse blir forvalta slik at dei kjem samfunnet til gode. For oss er det viktig at ikkje vasskraftressursane blir privatiserte, slik at det berre blir økonomisk avkasting som avgjer bruken. For oss er det eit mål at desse ressursane skal tryggja arbeidsplassar i norsk industri.

Me veit at mange av dei verksemdene som foredlar vasskraft, ligg i Distrikts-Noreg, ofte på plassar med einsidig industri, der det er lite alternativ sysselsetjing. Å skaffa gode og føreseielege rammevilkår for denne industrien er derfor god distriktspolitikk.

At kraftressursane kan nyttast der dei blir produserte, er òg positivt. Ved ei privatisering, slik høgrepartia går inn for, misser ein all offentleg kontroll med bruken av krafta. Sal på den opne marknaden eller til utlandet kan bli resultatet av ein slik politikk.

Ordninga med heimfall til staten har vore viktig for den offentlege kontrollen med vasskraftressursane. Dersom Regjeringa sitt forslag om ny leigeavtale for Saudefaldene i dag får fleirtal, kan det vera ein spikar i kista for heile ordninga. Det undrar meg at sentrumsregjeringa går inn for eit slikt sjansespel. Særleg for Senterpartiet er dette ein politisk saltomortale i høve til tidlegare standpunkt og ideologi. At dette skjer nærast utan grunngjeving og debatt, er merkeleg. Særleg merkeleg er denne saka med tanke på at Elkem, som skal få leigeavtalen sin forlengd, ikkje lenger har industri i Sauda.

Det er viktig å presisera at spørsmålet om forlengd leige ikkje er eit spørsmål om industrien i Sauda skal få kraft eller ei. Det skal den få, uavhengig av dette spørsmålet.

Regjeringa sitt forslag om å forlengja leigeavtalen med Elkem vil ikkje berre utelukka Statkraft frå å vera med på å rusta opp og vidareutvikla kraftanlegga i Sauda. Den lokale samarbeidspartnaren Sunnhordland Kraftlag fell òg vekk. Eg er derfor glad for at tilhengjarane av forlengd leige opnar for at Sunnhordland Kraftlag likevel skal få vera med i det vidare arbeidet med tanke på utbygging.

Det er positivt at styresmaktene vil stilla strengare krav til effektiv energibruk. Det er samtidig viktig at verksemdene blir stimulerte til å tenkja enøk ved at dei sjølve får sitja igjen med gevinsten.

Det er viktig at styresmaktene i sitt arbeid ikkje ser den enkelte bedrifta isolert, men òg ser på korleis energien kan nyttast i samspel med samfunnet rundt bedriftene. Eit godt døme på slik heilskapstenking finn ein i den lokale enøkplanen som er utarbeidd i Odda og betalt av Odda kommune. Eg håpar at departementet kan støtta dei planane som kjem fram der.

Når me i Arbeidarpartiet i dag i all hovudsak vil røysta for innstillinga, er det fordi me meiner at det vil gje industrien gode og langsiktige rammevilkår, og at det vil tryggja industrien og gje grunnlag for nyinvesteringar. Dette er særleg tilfellet etter at Arbeidarpartiet har fått fleirtal som sikrar verksemdene meir strøm, og ved at ein òg tar med fleire verksemder i dei vedtaka som i dag blir gjorde.

Asmund Kristoffersen hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Anne Enger Lahnstein: Regjeringens forslag til nye industrikraftleveranser er basert på langsiktighet og forutsigbarhet for å trygge arbeidsplasser og virksomhet på ensidige industristeder innenfor rammen av EØS-avtalen. 16 bedrifter er omfattet av forslaget til nye industrikontrakter. Prisen er i utgangspunktet 15,50 øre pr. kWh. Kontraktene varer til og med år 2020.

Regjeringen går inn for å tilby nye leieavtaler for Saudavassdraget, Tysso II i Odda og Svelgen I og II i Bremanger. Prisen er i utgangspunktet 15,75 øre pr. kWh. Leieavtalene har en varighet til og med år 2030.

Ved inngåelse av kontrakt og leieavtale må industrien avslutte eksisterende kontraktsforhold med myndighetsbestemte vilkår. For mange bedrifter kan dette gi betydelig lavere priser enn nevnt foran.

Industrikontraktene og leieavtalene er en overgangsordning. Forslaget gir bedriftene mulighet for en gradvis tilpasning til ordinære markedsorganisatoriske rammer. Det er lagt vekt på at overgangsordningen konsentreres om de tilfeller hvor utfordringene knyttet til kompetanseoppbygging og omstilling er størst. Dette gjenspeiles bl.a. i det utvalget av bedrifter som er omfattet av proposisjonen, og ved at det er foreslått gradering av kontraktvolumene i forhold til bedriftenes kraftbehov.

Det stilles krav om at industrien må bidra med effektregulering og tørrårssikring. Myndighetene kan dessuten på et hvilket som helst tidspunkt stille konkrete krav knyttet til effektiv energibruk. Jeg viser til at komiteen har understreket betydningen av dette, og jeg vil legge vekt på at kontraktene følges nøye på dette punktet.

Det er forutsatt at kraftkontrakter og leieavtaler inngås innen 1. juli neste år. Flertallet i komiteen peker på at det ved etablering av de nye kontraktene må være et mål å få forpliktende avtaler om energigjenvinning. Jeg er ikke uenig i et slikt mål, men må understreke at det kan ta tid å få i stand slike avtaler.

Flertallet i komiteen ber om at det ved indeksering av kraftkontraktene innarbeides et element som tar hensyn til engrosprisindeksen i tillegg til konsumprisindeksen. Jeg legger til grunn at departementet gis fullmakt til å konkretisere dette nærmere. En slik konkretisering må skje innenfor de rammene som EØS-avtalen legger. Jeg viser til departementets brev til komiteen av 28. mai og 9. juni, hvor det bl.a. er pekt på at bruk av engrosprisindeksen tilsier at åpningsprisen heves.

Komiteens forslag omfatter ikke leieavtalene. Jeg gjør oppmerksom på at prisvilkårene i kontraktene og leieavtalene til 2020 er utarbeidet etter samme prinsipper. Det er vanskelig å se gode grunner for å behandle kontraktene og leieavtalene ulikt i dette spørsmålet. Jeg legger for øvrig til grunn at åpningsprisen i kontraktene heves noe, siden det er flertall i komiteen for en noe svakere nedtrapping av volumene fra 2011.

Flertallet i komiteen vil tilby kraftkontrakter til Becromal og Hunsfos. Jeg legger til grunn at komiteen har vurdert alle forhold knyttet til dette, og at det ikke er aktuelt å utvide ordningen til nye bedrifter senere.

Nye industriprosjekter må framover konkurrere på lik linje med andre prosjekter om krafttilgangen. Departementet har fire søknader om 104-kontrakter om kraft til behandling. Disse søknadene kom før fristen 19. mars i år og behandles på lik linje med tidligere tildelinger. Søknadene vil være ferdigbehandlet i løpet av kort tid.

Jeg er tilfreds med at Regjeringens forslag i all hovedsak har fått flertall i energi- og miljøkomiteen og her i Stortinget i dag, og at en stor og viktig sak for industrien er klarlagt.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Bent Hegna (A): Jeg har noen få spørsmål til statsråden.

Er det å gå inn for ny leieavtale for annen gang i Sauda i tråd med det statsråd Arnstad mente i fjor? Og er det i tråd med det Senterpartiet har ment tidligere om hjemfallsordningen? Er det i det hele tatt i tråd med det som har vært prinsippene for hjemfallsordningen? Kan statsråden forsikre oss om at de endringene Stortinget nå gjør, er i tråd med EØS-avtalen, i og med at regjeringspartiene jo er med på det aller meste av de endringene som Arbeiderpartiet har foreslått.

Så har jeg en liten kommentar til slutt. Statsråden legger veldig stor vekt på at dette skal være en overgangsordning, at industrien mer og mer skal over på markedsbestemte betingelser, og det er vel og bra. Men hva gjør Regjeringen for å sikre at det er nok kraft i det norske markedet, sånn at kraftprisene holder seg nede på et lavt nivå? Så langt har jeg ikke registrert at Regjeringen har løftet en finger for å få fram ny kraftproduksjon i Norge for å sørge for at kraftprisene holder seg på et lavt nivå.

Statsråd Anne Enger Lahnstein: Når det gjelder den leieavtalen i Sauda som i dag får flertall, er det ikke et brudd med tidligere praksis om hjemfall fra Senterpartiets eller Regjeringens side. Tvert imot er det, som representanten Dale pekte på, verken når det gjelder bokstav eller ånd, brudd med hjemfallsinstituttet. Hjemfallet ligger fast. Det er bare snakk om en fortsatt leieavtale. Leieavtalen er dessuten bedre rammet inn nå enn den har vært tidligere. Det kan være forklaringen på noe justert ordbruk siden Arnstads brev, som er referert i innstillingen. Leieavtalen er innrammet ved at søknad om konsesjon må være innlevert før 1. juli 2001, hvis ikke faller det bort. Dessuten er det slik at omfanget, volumet av kraften, er slått fast med behovsvilkår som gjør at om ikke det blir oppfylt fra leietakers side, vil kraften måtte leveres tilbake til Statkraft for samme pris som den blir levert for. Så det er svaret på det. Jeg skjønner egentlig ikke hvorfor Bent Hegna forsøker å sette spørsmålstegn ved Senterpartiets syn på hjemfall.

Når det gjelder spørsmålet om endringene er i tråd med EØS-avtalen, er jeg ikke i tvil om at det opplegg som Regjeringen har lagt fram, er innenfor EØS-avtalen. Ellers viser jeg til det jeg sa om dette i mitt innlegg, også når det gjelder prisfastsetting. Når det gjelder spørsmålet om at dette er en overgangsordning, er det nettopp for å tilfredsstille EØS-avtalen. Etter å ha hørt Arbeiderpartiets representanter her i dag, må jeg nesten minne om at Senterpartiet faktisk tok regjeringskrise i 1990 på konsesjonslovgivningen og EØS-avtalen. Det er ikke vi som har stått bak det som nå gjør det nødvendig å legge opp et kraftregime her som på sikt er helt i tråd med markedsliberalistiske prinsipper. Vi har fått til en god løsning for industrien. Vi har fått til overgangsordninger, og vi har fått til et opplegg som er innenfor EØS-avtalen.

Øyvind Korsberg (Frp): Det industrien ønsker seg, er et reelt tilbud når det gjelder tilgang på kraft og muligheten for å handle i et fritt marked. Det ville også være den beste garantien for en riktig pris og en lav pris, også med hensyn til EØS-avtalen.

Statsråden har skapt litt usikkerhet når det gjelder proposisjonen i forhold til EØS-avtalen, og jeg oppfattet i det svaret som statsråden kom med til Bent Hegna, at det var litt mer usikkerhet ute og gikk.

Da må jeg vise til brevet fra komiteen, der komiteen spør statsråden om forslag til ny industrikraftavtale er i tråd med EØS-avtalen. Det svaret som vi fikk fra statsråden 10. mai, har gjort meg usikker, og mer usikker ble jeg i dag, for i svarbrevet bruker statsråden uttrykk som «etter beste skjønn» og «departementet vurderer». Med andre ord: Statsråden er ikke helt sikker.

Det samme gjelder brevet fra departementet 27. mai, der statsråden skriver at departementet finner det vanskelig å gi en presis vurdering av usikkerheten i forhold til EØS-avtalen. Dersom Stortinget inkluderer nye bedrifter, heller øker andelen av kraftbehovet. Og statsråden avslutter brevet med å skrive at en overgangsordning kan forårsake økt interesse fra konkurrerende industri i EØS-området.

Mitt spørsmål til statsråden er: Hvorfor har ikke Regjeringen vurdert industrikraftkontraktene, slik at man med sikkerhet for industrien kan si at disse kraftkontraktene og leieavtalene er i tråd med EØS-avtalen?

Statsråd Anne Enger Lahnstein: Jeg må jo si at jeg er enig med Jan Tore Sanner når han i sitt innlegg i debatten pekte på at det er vanskelig å forstå hva Fremskrittspartiet faktisk mener her.

Nå sier Korsberg at industrien vil ha markedsliberalisme, og ikke ha noe kraftkontraktregime – myndighetsbestemt regime – i det hele tatt. Samtidig vil altså Korsberg i dag bidra, så vidt jeg forstår, til at flere kommer inn under ordningen. Det må vel være fordi noen vil inn under ordningen, og at det slik sett er en skattet og positiv ordning som vi her har fått i stand.

Så var det spørsmål om EØS-avtalen. Jeg har med største alvor pekt på at det vi har lagt fram, er vurdert nøye i forhold til industriens behov og de kravene EØS-avtalen stiller. Og jeg er altså ikke i tvil om at det regimet som ble presentert for Stortinget av Regjeringen, er innenfor EØS-avtalen. Jeg har pekt på, både i brev og i møte med komiteen, at hvis komiteen velger å gjøre store endringer i forhold til det, er det klart at man kan komme i en situasjon hvor det kan skapes usikkerhet. Når det gjelder de endringene som det ser ut til å bli flertall for i dag, vil jeg, i likhet med Gunnar Kvassheim, karakterisere dem som marginale. Så jeg mener fortsatt at dette er innenfor EØS-avtalen. Det er gode, langsiktige ordninger for den kraftkrevende industrien, spesielt i de områdene av landet som trenger tid på å omstille seg til en markedsorganisatorisk kraftsituasjon.

Jan Tore Sanner (H): Det føles litt pussig for en EU-tilhenger å støtte seg til EØS-motstander Enger Lahnstein, men jeg tror ikke det er noen grunn til å mistenke henne for taktisk spill når hun har advart komiteen mot å endre Regjeringens opplegg. Jeg tror statsråden når hun sier at det er for å unngå usikkerhet i forhold til EØS.

Jeg registrerer imidlertid at regjeringspartiene støtter enkelte forslag til justeringer, og jeg oppfattet statsrådens siste svar slik – og det er i grunnen det jeg ønsker å få bekreftet at jeg har forstått riktig – at hun mener at de foreslåtte endringene når det gjelder indeksering og svakere nedtrapping, med de presiseringer hun foretok i sitt innlegg, er innenfor EØS-protokollens rammer, slik departementet også mener at proposisjonen er. Disse to forslagene vil kunne få Høyres støtte, dersom statsråden altså kan bekrefte at de, med de tolkninger hun har gitt, er innenfor EØS-protokollens rammer.

Da gjenstår det ett spørsmål, og det gjelder Becromal og Hunsfos. Jeg vil be statsråden foreta en vurdering her, om det er innenfor rammene å inkludere Becromal, eventuelt hvordan det vil forholde seg i forhold til Arbeiderpartiets forslag om også å inkludere Hunsfos.

Statsråd Anne Enger Lahnstein: Jeg må først si at det er helt riktig at jeg med det største alvor tar ansvaret for å få fram et regime som er innenfor EØS-avtalen, for jeg tror – når EØS-avtalen først foreligger – det er helt nødvendig. Dette er faktisk alvor – det må jeg nesten få si til representanten Hegna. Dette kan vi ikke tulle med, for å si det rett ut.

Så var det spørsmål om disse justeringene som er foretatt – og jeg viser til mitt innlegg. Når det gjelder indekseringen, at man altså legger større vekt på engrosprisindeksen i forhold til konsumprisindeksen, viste jeg til et tidligere brev, og sa at det vil påvirke utgangsprisen. Og med hensyn til denne svakere nedtrappingen, gjelder det samme der. Det presiserte jeg i mitt innlegg. Dessuten sa jeg at jeg forutsetter at departementet får fullmakt til å arbeide videre med dette. På disse premissene mener jeg det ikke er tvil om at dette er innenfor EØS-avtalen.

Når det gjelder Becromal, vil sentrumspartiene også støtte forslaget om at de tas inn i ordningen. Det vil, slik jeg har forstått det, ikke skje med Hunsfos. Jeg kan ikke gjøre noe annet enn å peke på det jeg sa i mitt innlegg på det punktet, nemlig at jeg regner med at når Stortinget velger å gjøre det, har man også vurdert konsekvensene. Men det er umulig for meg å gå lenger her.

Jeg hadde regnet med å få spørsmål om hvorfor ikke saken er notifisert for ESA. Grunnen til det er rett og slett at vi ikke er i tvil om dette. Det som skal notifiseres for ESA, er i den grad man mener at noe er statsstøtte, eller kan være statsstøtte. Ikke noe som tilsier det, er til stede her. Vi mener at dette ikke er statsstøtte, og derfor har vi ikke notifisert.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Torny Pedersen (A): Norsk kraftintensiv industri er historisk bygd opp med basis i norske energiressurser.

Rundt siste århundreskifte var vannkraftutbygging og industrioppbygging så knyttet til hverandre at det oppstod store diskusjoner om hvorvidt det var staten eller industrien som skulle stå for utbyggingen av vannkraften. Det endte med at staten bygde, og at industrien fikk langsiktige, lave priser. Disse avtalene er gjennom mange tiår tatt godt vare på, og de har sin berettigelse, ikke minst på grunn av forutsigbarheten som fremdeles er hovedelementet for videreutvikling av denne type industri.

Dette har regjering og storting vært enige om. Ja, så sent som i 1997 sier sentrumsregjeringen i Voksenåsdokumentet at det er viktig å sikre industrien forutsigbarhet og langsiktige rammevilkår. Videre heter det at det er en målsetting at norskprodusert energi fortsatt skal gi grunnlag for sysselsetting og verdiskaping i Norge. Industrien må fortsatt sikres langsiktig tilgang på kraft på rimelige vilkår, samtidig som det stilles krav til miljøtiltak i industrien. Det siste, miljøtiltak, er det eneste som er virkelighet i dag i forbindelse med St.prp. nr. 52. Det andre styres fra Brussel.

Regjeringens forslag til nye kraftkontrakter vil gi redusert framtidig krafttilbud til industrien, noe som igjen fører til nedbygging av dagens kraftintensive industri.

Slike steder er bl.a. Finnfjord Smelteverk i Troms og Rana i Nordland. Finnfjord Smelteverk har til nå satset store summer på miljøtiltak. En forverring av rammebetingelsene vil slå negativt ut, og her er ikke omstillingsmulighetene særlig store.

Finnfjord Smelteverk har det vi kaller 104-kontrakter, som i dag ligger på ca. 16 øre pr. kWh. Departementets foreslåtte markedspris i St.prp. nr. 52 har en pris på 15,5 øre pr. kWh, der det også stilles krav til industrien om systemytelser. For de bedriftene som i dag har 104-kontrakter, skaper ikke endringene i det nye kraftregimet i utgangspunktet vesentlige forverringer i økonomien, men usikkerheten rundt nedtrapping og eventuell utfasing av hele regimet skaper uro for framtiden.

Rana-samfunnet er det enkeltsamfunn som vil få de største endringene i rammebetingelsene etter at St.prp. nr. 52 er vedtatt. De fleste Rana-bedriftene har i dag kontrakter med gamle priser, som er forankret i kraftressurser etter nedleggingen av Jernverket. Det meste av dagens industri i Rana er bygd opp på disse kraftressursene. Derfor var det en viktig forutsetning for omstillingen i Mo Industripark at kraftpris og kraftmengde skulle være grunnlaget for en videreutvikling av en konkurransedyktig industrivirksomhet, jf. St.prp. nr. 103 for 1989-90. Slik man leser St.prp. nr. 103, er nedtrapping av de foreslåtte kontraktenes volum og økning i prisen som er gjort i St.prp. nr. 52, egentlig i strid med Stortingets tidligere vedtak.

Det finske selskapet som eier Fundia i Mo i Rana, satte all sin lit til at norske myndigheter ville følge opp tidligere vedtak, og har de siste sju årene investert for om lag 500 mill. kr. Denne satsingen er en direkte konsekvens av flertallets industripolitiske vedtak i denne salen.

Bedriften beskjeftiger ca. 800 ansatte, og dessverre er denne virksomheten nylig blitt kraftig rammet av dommen om arbeidsgiveravgift i ESA. Denne bedriften vil ikke makte to store økonomiske belastninger, og at en avvikling av en bedrift i denne størrelsesorden vil få konsekvenser for Industriparken og Rana-samfunnet, skal det ikke stor fantasi til å forstå. Her forventer hele Nordland også en innsats fra kommunalministeren.

Virkeligheten er at markedskreftene har tatt over mye av styringen på energiarenaen, og man ser for seg at en fortsettelse av et bestående regime nå går mot slutten.

Hovedspørsmålet er nå hvordan Stortinget skal ivareta industrielle sektorpolitiske hensyn, som beskrives i St.prp. nr. 100 for 1990-91om omorganisering av Statkraft. (Presidenten klubber.)

Avslutningsvis vil jeg nevne den uthuling av hjemfallsinstituttet som nå er i ferd med å skje. Bondevik-regjeringa blir de første som lager hull i denne sikkerhetsventilen ved å åpne for eie og leie på inntil 140 år.

Jan Johnsen (H): Jeg vil starte med at Arbeiderpartiet her har gjort et nummer av at Elkem har solgt til Eramet. Det sier de i innstillingen, er grunnen til at de ikke kan gå med på en ny leieavtale. Noe tilsvarende har aldri tidligere vært noen grunn for Arbeiderpartiet. Men siden nå Arbeiderpartiet har brukt dette som et argument for at ikke leieavtalen skal bringes i havn, synes jeg det er riktig å sitere litt fra et brev som Sauda kommune sendte til komiteen den 6. mai d.å.:

«Ved årsskiftet 98/99 kjøpte den franske virksomheten Eramet ASA smelteverket i Sauda fra Elkem.» …

«Har salget av smelteverket endret problemstillinger i denne saken? Er det ikke lenger noe som tilsier Elkems nærvær og rettigheter i Sauda?

Sett fra Sauda kommunes side er svaret relativt enkelt: Salget av smelteverket synes gunstig sett fra kommunens og Sauda-samfunnets side. Bakgrunnen for salget var at Elkem ikke lenger hadde råstoffleverandør til sin manganproduksjon. Manganmalmforekomstene i verden domineres/styres av to globale konsern – og Eramet er del av ett av disse.»

Virksomheten ved smelteverket er gjennom salget «sikret tilgang på manganmalm (og til svært konkurransedyktige priser), og at Eramet i St prp 51 også sikres kraft på forutsigbare vilkår.» … «Dette bør medføre at virksomheten og arbeidsplassene ved smelteverket totalt sett er langt tryggere enn om Elkem fortsatt skulle være eier. Det er av mindre betydning hvem som eier virksomheten, bare virksomheten tjener penger og arbeidsplasser dermed blir opprettholdt, og Norge får viktige eksportinntekter.

Smelteverket i Sauda har mistet ca. 1000 arbeidsplasser i løpet av de siste 30 – 40 år, men likevel flerdoblet produksjonen. Dette er en utvikling vi har sett i hele næringslivet.

Sauda kommune vil i tiden som kommer føre samtaler med de nye eierne om et positivt og konstruktivt samarbeid. Vi håper bl.a. at de nye eierne vil videreføre det påbegynte prosjektet med å omgjøre smelteverkets miljøbelastende CO2 utslipp til ressurs for en eddiksyrefabrikk og få til en utnytting av spillvarme til energiøkonomisering i offentlige bygg, private interesser osv.

Regjeringens forslag om å tilby Elkem videre utnytting av fallrettighetene i Sauda ser vi som svært positivt ettersom virksomheten er lokal, representerer stor kompetanse på sitt felt, er konkurransedyktig, har lange tradisjoner i Sauda og vil få økt sysselsetting i forbindelse med Elkem Saudefaldene sin opprustning og utvidelse av kraftverkene.»

Dette bør Arbeiderpartiet legge seg på sinne. Det er altså grunnen til at Sauda-samfunnet synes det som skjer her i dag er meget positivt. Jeg synes det er beklagelig at et parti som Arbeiderpartiet ikke skjønner dette.

Høyre mener også at tiden er inne for at vi får en delprivatisering av Statkraft. Derfor har vi sammen med Fremskrittspartiet fremmet et forslag om dette.

I 1993 var det en debatt i Odelstinget den 1. juni. Da var det fem lokalsamfunn – Bremanger, Ålvik, Odda, Sauda og Høyanger, alle ensidige industristeder der kraftavhengig industrivirksomhet er nøkkelbedrifter i lokalsamfunnet – som ikke var kvalifisert til å ta del i de muligheter som Ot.prp. nr. 70 for 1992-93 ellers åpnet adgang for når det gjelder fremtidig hjemfall. Selv ber disse lokalsamfunnene tynt om likebehandling, og de gjør det tverrpolitisk. De industribedriftene som i perioden 1957-1966 inngikk avtale med staten om foregrepet hjemfall og leie av kraft der, ble ekskludert. Når Høyres forslag heller ikke i dag får flertall, betyr det en urettferdig forskjellsbehandling.

Siste gang vi hadde denne saken oppe, gikk Fremskrittspartiet imot. Det syntes vi var trist, men denne gangen har de snudd, og vi har nå fått et flertall.

Ordfører Anne Marie Brekke i Sauda er oppglødd over meldingen fra hovedstaden om at Elkem får leie Saudefaldene i 30 år til. Men hun tør likevel ikke slippe jubelen løs før saken er klubbet i Stortinget.

Det er ikke bare ordføreren som vil slippe jubelen løs, men hele Sauda-samfunnet (presidenten klubber). Og i dag vil vi få den 17. mai-stemningen som vi ble snytt for forrige gang (presidenten klubber). Flaggene vil i dag vaie blant Saudas mektige fjell.

Presidenten: Presidenten vil ikke tillate at representantene går utover den tillatte taletid. Det gjelder både siste og foregående taler.

Gunn Karin Gjul (A): Bruk av norsk vannkraft har vært et viktig bidrag til industrialiseringen av Norge gjennom hele dette århundre. Mange industristeder er helt avhengig av langsiktige leveranser av kraft for å sikre sysselsettingen, og Arbeiderpartiet er opptatt av fortsatt å sikre industrien muligheter til langsiktige og forutsigbare kraftavtaler.

Det er ingen tvil om og ingen hemmelighet at Arbeiderpartiet hadde sett et bedre opplegg for industrien enn det vi i dag får vedtatt. Men den klare meldingen fra statsråden når det gjelder EØS-avtalen, har gjort saken vanskelig å håndtere, og Stortinget har i realiteten – for å si det på et litt folkelig språk – vært bundet på hender og føtter i denne saken.

Stortinget har ikke egen fagkompetanse på statsstøttebestemmelser i EØS-avtalen, og må derfor basere sine beslutninger på Regjeringens vurderinger av hva avtalen tillater i et nytt kraftregime. Regjeringen har spesielt understreket at det avgjørende er at en ikke endrer prisforutsetningene. Blant annet derfor har Arbeiderpartiet lagt opp til å beholde det prisnivået som Regjeringen har foreslått.

Arbeiderpartiet har valgt å innta en konstruktiv rolle og forsøker å søke støtte for å få endret dette regimet til gunst for industrien. Og vi har lyktes i å endre på noen viktige områder:

• Vi har fått støtte for å få endret nedtrappingen av tildelt kraft, slik at bedriftene ved avtalens utløp sitter igjen med 50 pst. av utgangspunktet og ikke 40 pst., som Regjeringen hadde foreslått.

• Vi har fått støtte for ikke å la konsumprisindeksen alene regulere prisen, men at også utviklingen i engrosprisindeksen skal tas hensyn til.

• Vi har fått støtte for å ta inn to nye bedrifter, henholdsvis Notodden og Hunsfos Fabrikker.

Arbeiderpartiet mener at Sauda Smelteverk må sikres tilbud om langsiktige kraftleveranser. Men vi mener at det må skje gjennom kraftkontrakter på linje med det andre bedrifter får tilbud om.

Vi har derfor gått imot forslaget om ny leieavtale for Elkem fordi vi mener at det bryter med hensikten med hjemfallsordningen. Selv om staten formelt sett er eier, vil Statkraft ikke ha disposisjonsrett over kraften.

Dette ble også understreket av statsråd Marit Arnstad i et brev til komiteen i fjor der hun påpekte at «en hjemfallsordning som går over så mange år, og som blir utsatt for annen gang når hjemfallet nærmer seg, har ikke noen praktisk betydning for kontrollen med privat eierskap til kraftressursene».

I dag ser det ikke lenger ut til at Senterpartiet er enig i det statsråd Arnstad mente i fjor. I Arbeiderpartiet derimot er vi enig i det standpunktet Arnstad hadde i fjor, og vi mener at det Senterpartiet sammen med stortingsflertallet nå legger opp til, undergraver formålet med hjemfallsordningen.

Selv om det er uenighet i synet på hvordan hjemfallsordningen bør praktiseres, er det gjennom komitebehandlingen skapt et bredt flertall for andre endringer i det som var det opprinnelige opplegget fra Regjeringen. Det er vi glad for, og det bidrar til å gi industrien bedre forutsigbarhet for framtida.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid begrenset til 3 minutter.

Kjellaug Nakkim (H): Jeg vil få henlede oppmerksomheten på den merknaden som står nederst på side 3 og øverst på side 4 i innstillingen som medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre og SV står bak, om at det skal stilles konkrete krav om effektiv energibruk når de nye kontraktene og leieavtalene skal inngås. Spesielt i denne merknaden pekes det på energi- og miljøprosjekter rundt Sarpsfossen. Det forundrer meg storlig at sentrumspartiene ikke har kunnet slutte seg til denne merknaden.

I lengre tid har det vært arbeidet med at energi- og miljøprosjektet rundt Sarpsfossen har kunnet bli en realitet. Som kjent er dette et energigjennvinningsprosjekt som, hvis det blir gjennomført, kan frigjøre 350 GWh pr. år. Ved utnyttelse av kjent og driftssikker teknologi kan gjenvunnet energi fra Globe Hafslund forsyne Glomma Papp med 80 GWh, som er deres behov, og resten kan tilføres Borregaard som vil dekke 20 pst. av sitt totale behov for varmeenergi.

For noen dager siden hadde vi den store debatten om utbyggingen av Otta-vassdraget, om det store behovet landet har for energi, og de miljøinngrep dette medfører. Her har vi altså et prosjekt som er nesten av samme størrelse som den vedtatte utbyggingen av Otta-vassdraget, og det uten miljøinngrep. Dette prosjektet vil derimot gi en stor forbedring av miljøet i hele Sarpsborg-distriktet. Jeg registrerer at ingen av sentrumspartiene har vært med i denne debatten, de har hele tiden meldt seg ut av den, til tross for at statsråd Marit Arnstad sa seg meget interessert i prosjektet.

Hafslund Metall inngikk i 1996 en langsiktig avtale med Statkraft til ca. 20 øre/kWh med utløp 2004, en avtale som er helt annerledes enn de andre kontraktene som er knyttet til langsiktige kontrakter og energiavtaler. Men når Hafslund Metall er nøkkelen for å kunne gjennomføre et slikt miljøprosjekt, må dette kunne være grunn nok for Regjeringen til å kunne gå inn og enten løse Hafslund Metall fra dens kontrakt, eller reforhandle, så man knytter dette miljøprosjektet direkte opp mot den kontrakten, slik komiteen også stiller krav om. Etter det jeg forstår, er også statsråd Lahnstein interessert i at dette kan gjøres, selv om hun anså at dette kunne ta noe tid. Her er et prosjekt man kan gjennomføre uten at det tar noe tid.

Gunnar Halvorsen (A): Det går vel an å si at det tidligere kraftregimet ikke ble oppfattet som rettferdig. Det var slik at f.eks. Aust-Agders kraftkrevende industri ikke hadde Statkraft-kontrakter. Det var de lokale e-verkene, som Aust-Agder Kraftverk, som var hovedleverandør. Med det nye regimet virker det som om noe av skjevheten blir rettet opp. Norton i Arendal og Lillesand blir med i regimet, og det er bra.

Mitt spørsmål blir: Er dette regimet bra nok, vil det sikre den kraftkrevende industrien strøm til en konkurransedyktig pris sammenlignet med det øvrige Europa? Svaret er tja.

EU peker senest i en rapport datert 4. mai 1999 på at veksten i den kraftkrevende industrien er avhengig av evnen til å kutte produksjonskostnader, inklusiv strømprisene. Det kan altså hende at strømprisen i EU blir redusert, og med et åpent europeisk kraftmarked, må dette vurderes opp mot det norske kraftregimet. Det blir ikke enkle avgjørelser som bedriftene må ta – det er vanskelig å se 20 år fram i tiden.

Det norske regimet bygger på 15,5 øre/kWh i 1999-kroner, og om 10 år skal volumet trappes ned med 50 pst. av utgangspunktet. Det nye regimet vil medføre en betydelig økning i kraftprisene de nærmeste årene sammenlignet med de gamle kraftavtalene.

Det er i dag mulig i det frie markedet å inngå tiårsavtaler som kan være like gunstige. Jeg er derfor ikke imponert over det som den kraftkrevende industri tilbys. Det positive må være at prisen ikke skal justeres etter konsumprisindeksen, men etter engrosprisindeksen. Denne reguleringen burde etter min vurdering ha vært begrenset til 60-70 pst. og ikke en 100 pst. regulering av indeksen.

Konklusjonen min blir: Totalt sett mer rettferdig bedriftene imellom, men prisen som tilbys, er for dårlig og peker klart i retning av en avvikling av et norsk kraftregime.

Ansgar Gabrielsen (H): Representanten Blattmann fra Arbeiderpartiet hadde i et innlegg tidligere i kveld nærmest betenkeligheter med de uttalelsene som en del andre representanter fra Sørlandet hadde kommet med før valget i 1997. Det kunne tyde på at det kanskje falt henne tungt for brystet at vi i dag kan innfri det vi sa den gang.

St.prp. nr. 52 for 1998-99, som vi i dag har til behandling, synes jeg har veldig mye bra i seg. Den har etter mitt skjønn først og fremst det i seg at en del av de geografiske skjevhetene som det har vært i forhold til sørlandsindustrien, er rettet opp. Det er viktig for norsk industri å få langsiktige rammevilkår. Det jeg skulle ønske, var at det i denne salen også var et større engasjement for stabile rammebetingelser for det totale næringslivet. Her gir vi en del av næringslivet 20-årige kontrakter med staten om leveranser til en gitt pris og på bestemte vilkår. Det er bra! Jeg skulle ønske at en del av de representantene som har stort engasjement i denne saken og i lignende saker, også hadde det når vi diskuterer andre rammebetingelser for næringslivet.

Når jeg sier at denne saken er viktig for Sørlandet, er det fordi Vest-Agder vel er ett av de to-tre fylkene som har størst eksport pr. innbygger. Mye av den eksporten kommer fra denne industrien.

Det som står i innstillingen i dag, skiller seg i veldig liten grad fra det som ligger i St.prp. nr. 52. Og det er vel kanskje en del av det som er frustrasjonen hos noen av arbeiderpartitalerne. Kanskje den siste sa det relativt eksplisitt. Han var relativt lite «imponert» – underforstått lite fornøyd med det Arbeiderpartiet selv har prestert i denne innstillingen. Og på det lufttrykket som man liksom kunne føle i brystkassen på saksordføreren, kunne det synes som han skulle ønske at romertallsvedtakene hadde vært litt mer fyldige.

Jeg er imidlertid glad for at vi har fått et regime som sikrer industrien vilkår som definitivt er konkurransedyktige, som vil gi stabilitet, og som er nødvendige. Men jeg tror nok Kvassheim traff spikeren på hodet da han sa at det er liten avstand mellom det som ligger i proposisjonen, og det som ligger i denne innstillingen.

Med den anførselen vi fikk fra statsråden om hva som ligger i I punkt 1 og 2, vil Høyre slutte seg til det som vår representant i energikomiteen sa.

Helt til slutt: Det er ikke så ofte jeg utdeler ros til noen, især ikke til statsråder fra Senterpartiet. Men jeg føler den vikarierende olje- og energiminister gjør en god jobb når det er olje den ene dagen, opera den andre dagen og langsiktige kraftkontrakter den tredje dagen!

Ivar Kristiansen (H): Dette er jo for dem som denne saken berører, en nokså stor og viktig sak. Vi snakker om 4 TWh/år. Vi snakker om industribedrifter som omsetter for anslagsvis 7 milliarder kr, og nokså mange titusener av mennesker som jobber i disse bedriftene. 50 pst. av dem som er berørt av avtalen, befinner seg i Nordland fylke, for øvrig et fylke som har en kraftproduksjon på 15 TWh/år, og som sender 5 TWh/år ut av fylket, langt sørover til glede for andre. Det er en industri som ikke bare har et utenlandsk marked å forholde seg til. Også Stortinget er de nødt å forholde seg til, og i tillegg har de Statkraft som de er nødt til å forholde seg til.

La meg bare få lov til å si, siden tiden er så veldig kort: Det er ikke én eneste nordlending som tror at Statkraft er bedre i stand til å ivareta én eneste kilowattime bedre enn det industrien gjør i dag i Nordland fylke. Det må være soleklart at når man tar dette i en historisk sammenheng, må det være tillatt å understreke dette forholdet, at disse bedriftene, som ligger i et område hvor vannkraften er bygd ut for ett eneste formål, nemlig industriell virksomhet, må få lov til å ha en langsiktighet i det de fortsatt skal foreta seg. Da må ikke fremtiden bringe som løsning at de skal oppfatte forvalteren av denne kraften, nemlig Statkraft, som en konkurrent som helst vil ha disse kraftkontraktene annullert, og som også presterer å delta i en debatt og der fremsette en påstand om at de kjøper subsidiert kraft, altså at denne industrien på en måte er subsidiert. Det er langt fra tilfellet! Det finnes også der i gården nok av dokumentasjon på at konkurrentene til denne meget vellykkete industri i Norge har kraftkontrakter med betingelser som er langt bedre enn det Stortinget kommer til å vedta nokså enstemmig i dag.

Til slutt: For øvrig synes jeg ikke Arbeiderpartiet skal gå så høyt på banen. Jeg husker da daværende statsminister Thorbjørn Jagland under valget i 1997 stod på Elkems trapp i Mosjøen og måtte svare på et entydig krav fra Elkem-ansatte om å få industrikraftavtalen reforhandlet og på plass snarest mulig. Ja, var svaret fra daværende statsminister og nåværende partileder Thorbjørn Jagland. Hadde jeg ikke visst bedre, skulle man nesten tro at Jagland fortsatt stod på Elkem-trappen i Mosjøen.

Gunnar Skaug (A): Et viktig forhold i proposisjonen er at det stilles krav om en effektiv energibruk. Regjeringen foreslår at myndighetene i de nye kontraktene og leieavtalene forbeholder seg retten til senere å stille konkrete krav knyttet til effektiv energibruk. Dette kan selvfølgelig ingen være uenig i. Jeg er derfor glad for at et såpass bredt flertall i komiteen – medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre og SV – understreker verdien og betydningen av nettopp dette. Ved etableringen av de nye kontraktene må derfor disse forholdene legges til grunn, med det mål å få på plass forpliktende avtaler om energigjenvinning, slik flertallet påpeker i innstillingen.

Mitt spørsmål er da: Hvorfor står ikke en samlet komite – også regjeringspartiene – bak slike klare formuleringer? Riktignok understreker også regjeringspartienes representanter i innstillingen betydningen av at en ved gjennomføringen av det nye kraftregimet legger betydelig vekt på energigjenvinning og enøk. Men hvorfor kan ikke de samme partiene være like konkrete som Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre og SV, som viser til at det er en rekke prosjekter og mye energi som nettopp kan utløses dersom myndighetene stiller midler til rådighet for enøk og gjenvinning i industrien. Et slikt enestående prosjekt er nettopp det energi- og miljøprosjektet rundt Sarpsfossen som flertallet viser til, og som etter manges oppfatning nå har en enestående sjanse til å bli realisert. Derfor forutsetter jeg at statsråden og departementet følger opp det som jeg oppfatter som et meget klart signal fra et bredt flertall i energi- og miljøkomiteen, og som da også kan føre til at vi åpner for store og positive samfunnsmessige gevinster som kan realiseres.

Jeg vil avslutningsvis bare spørre statsråden, også med henvisning til tidligere innlegg: Er statsråden villig til å følge opp dette?

Lars Rise (KrF): La meg først si at jeg er glad for at Stortinget med et så bredt flertall slutter opp om Regjeringens forslag om å tilby 16 enkeltbedrifter nye myndighetsbestemte kraftkontrakter med en varighet på 20 år, fra 1. januar 2001. De mindre justeringene vi fra sentrumspartienes side har gått inn for når det gjelder nedtrappingsplanen, indeksering og omfang, må betraktes som det statsråden kalte marginale justeringer, som ikke vil skape problemer i forhold til EØS-avtalen. At man eksempelvis endrer nedtrappingen med 1 pst. pr. år i forhold til det opprinnelige forslaget på 6 pst. pr. år, må betraktes som en mindre endring, men som likevel kan ha betydning for den enkelte bedrift.

Når et flertall i denne sal velger å plukke ut en tilfeldig valgt bedrift, Hunsfos, løfte den opp og gi den helt andre rettigheter enn tilsvarende bedrifter, er det en sak for Stortinget. Det er betenkelig ut fra likebehandlingsprinsippet. Hunsfos kan ikke karakteriseres som kraftintensiv industri, da kraften kun representerer i størrelsesorden 5 pst. Det vedtak stortingsflertallet vil gjøre i kveld, vil derfor framstå som urettferdig i forhold til de treforedlingsbedrifter som ikke får det samme tilbud. Dette er min hovedbegrunnelse for å gå imot Arbeiderpartiets forslag om å inkludere Hunsfos – ikke at det er fare for at denne ene bedriften vil skape et problem i forhold til ESA, men at det er blodig urettferdig i forhold til andre treforedlingsbedrifter som ikke har hatt en like effektiv lobby som det Hunsfos har hatt.

Statsråd Lahnstein har understreket at Regjeringens opplegg er klart innenfor de rammer EØS-avtalen setter. Hun har også kommet med forsikringer om at de justeringer flertallet gjør, ikke representerer noe problem i forhold til EØS.

Representanten Sanner opplyste i sitt innlegg at statsråd Lahnstein i møte med komiteen advarte mot å endre Regjeringens opplegg, og han henviste til at denne advarselen også hadde kommet fram skriftlig i brev av den 27.   mai d.å. til komiteen, hvor det heter, slik representanten Sanner refererte det, at endringer vil skape usikkerhet. Men det er viktig at denne formuleringen ses i sammenheng med avsnittet foran i brevet. Der heter det følgende:

«Departementet finner det vanskelig å gi en presis vurdering av usikkerheten i forhold til EØS-avtalen dersom Stortinget inkluderer nye bedrifter, eller øker andelen av kraftbehovet som tilbys dekket med nye kontrakter på myndighetsbestemte vilkår. Departementet vil imidlertid peke på at en utvidelse av ordningen vil svekke forslagets innretning som en overgangsordning, …»

Og så heter det at dersom Stortinget endrer prisene, så kan usikkerheten øke.

Dette betyr at det er vanskelig for departementet å gi en presis vurdering av usikkerhet på et meget upresist spørsmål der det refereres til nye bedrifter. Da spørs det hvor mange bedrifter det gjelder, og statsråd Lahnstein presiserte i sin samtale med komiteen at det avhenger av antall bedrifter. Dersom Stortinget derimot gjør noe med prisen, vil det skape økt usikkerhet. Dermed skulle det være krystallklart at de vedtak som Stortinget gjør i dag, skulle være innenfor EØS-avtalen.

Inge Myrvoll (SV): Jeg må få slutte meg til statsrådens utsagn om at «dette kan vi ikke tulle med». Nå er det fra noen av dem som har ført oss inn i EØS, blitt framstilt som om det er statsrådens brev som er problemet. Det har vært presset og presset for å få et svar om dagens vedtak er innenfor EØS-avtalen eller ikke. Det presses for å få et ja- eller nei-svar. Jeg har da lyst til å minne om, særlig overfor Arbeiderpartiets talsmenn, at de i regjeringsposisjon ikke var i tvil om at differensiert arbeidsgiveravgift var innenfor, og at den hadde vi full kontroll over. Historien har vist noe annet.

Jeg har også erfaring fra en del andre sammenhenger hvor vi har diskutert EØS-reglene og jurister har kranglet nokså sterkt om hvor grensedragningen skulle gå – ikke minst husker jeg det fra den gang vi diskuterte om LKAB hadde rett til å kreve trafikkeringsrett på Ofotbanen.

Jeg er i tvil om det er mulig å vite presist hvor grensene går. Jeg er også i tvil om det er klokt å presse fram en grensedragning når det er usikkert hvor grensene går, hvis man ikke har et ønske om å arrestere en statsråd i ettertid for å ha tatt feil, men jeg går ut fra at det ikke er hovedmotivet.

Et av de problemene vi har, er egentlig Statkraft – ikke det at Statkraft ikke er privatisert, men at Statkraft oppfører seg som om det var privatisert. Kraftavtaler som ikke har vært politisk fastsatt, men som en bedrift som kanskje hadde visse samfunnsmessige grunnholdninger, inngikk med industrien, ville ha vært mer uproblematisk en det som er fastsatt i denne sal. Så problemet er at Statkraft er for fristilt og oppfører seg deretter.

Statsråden var inne på dette med energigjenvinning. Det kunne ta tid å få til avtaler. Men samtidig bør vi være klar over at hvis det ligger et potensial i den kraftkrevende industrien på om lag tre Otta-utbygginger når det gjelder gjenvinning, så er dette av rimelig store dimensjoner. Jeg tror det som er viktig her, er motivasjonen, nemlig at det lønner seg å være energieffektiv. Da går det på langsiktighet, og det går på inntjening. Det som ville vært gunstig, var om avtaleprisen for kraft nettopp kunne blitt redusert ut fra hvor energieffektive de var, og ut fra gjenvinningsspørsmålet.

Så er det snakk om at dette er en overgangsordning, en gradvis overgang til markedsrelatert pris. Jeg synes ikke det er vel og bra, som det ble uttrykt av statsråden. Man knytter dette til omstillinger, men disse samfunnene har nettopp kraften som den viktigste omstillingsressursen. Som representanten Torny Pedersen var inne på, Rana uten krafttilgang ville ikke ha lyktes i den omstillingen som man har kommet gjennom.

Nå ser jeg at presidenten står med klubba, så jeg får avslutte.

Bror Yngve Rahm (KrF): Det har vært brukt en del tid underveis i denne debatten fra regjeringspartienes side på å uttrykke takknemlighet for at Arbeiderpartiet har sluttet seg til hovedlinjene, mens Arbeiderpartiet synes det er hyggelig at sentrumspartiene og sentrumsregjeringen har sluttet seg til Arbeiderpartiets forslag. Vel, det kan sikkert være en interessant polemikk. Jeg tror kanskje at det som sentrumspartiene og Arbeiderpartiet i fellesskap bør være enige om og tilfreds med, er at vi kan få vedtatt et regime som er robust og sikkert for industrien i et langtidsperspektiv.

Jeg må likevel få lov å knytte en kommentar til Bent Hegnas første innlegg, som var proppfullt av veldig store bokstaver og bl.a. gav uttrykk for at statsråden hadde truet komiteen med EØS og ESA. Jeg synes det er en bemerkelsesverdig beskrivelse, når statsråden faktisk orienterer om en virkelighet som vi er nødt til å forholde oss til. Og i likhet med hva statsråden selv gav uttrykk for i sted: Dette er ikke noe som vi tuller med. Det ville vært en klar forsømmelse av statsråden hvis hun på et så viktig område hadde unnlatt å påpeke nødvendigheten av å ha et ryddig forhold til disse spørsmål. I så måte synes jeg det tvert imot er beundringsverdig at statsråden er presis og ikke til å misforstå i sine uttalelser når en sak skal vurderes opp mot et regime som EØS-regler og en eventuell ESA-problematikk.

Så sier Torny Pedersen i sitt innlegg, og det har vært hevdet før, at dette er i realiteten en politikk for nedleggelse av kraftkrevende industri. Det må vi tilbakevise. Det som Regjeringen har presentert, er et opplegg som er meget grundig gjennomtenkt. Det er robust i forhold til industriens behov i et langtidsperspektiv, og det er nødvendig at det ikke skapes unødvendig usikkerhet, også av hensyn til industrien. Og det er nettopp av den grunn at Regjeringen har påpekt at vi ikke kan gjøre for store dramatiske endringer i en sak som er så finstemt i møte med industriens behov, men også i forhold til de krav som stilles opp mot EØS-området og EØS-avtalen. Det er en kontraktsordning som i dag gir industrien all god mulighet for langtidsplanlegging og nødvendig omstilling, samtidig som de har sikkerhet for at de har den krafttilgang som de er i behov av, til priser som de kan leve med. På det grunnlag bør Stortinget og flertallet i dag være tilfreds med de vedtak som fattes.

Bent Hegna (A): Jeg skal prøve ikke å bidra til å forlenge debatten, men jeg må få si følgende:

Senterpartiet har hevdet i flere innlegg at de ikke har snudd i spørsmålet om hjemfallsordningen. Sakens fakta er: I fjor sa statsråd Arnstad nei, i år sier statsråd Lahnstein ja til å gjøre endringer i prinsippene om hjemfallsordningen. Hvis ikke det er å snu, så vet ikke jeg hva som er å snu. Men de snur kanskje så ofte i Senterpartiet at det har gått i surr. Senterpartiet sier ja til å endre på prinsippene om hjemfallsordningen. Nok om det.

Debatten i kveld viser at i dette spørsmålet spriker Stortinget i alle retninger. Vi får det som det er mulig å få til i Stortinget, slik som situasjonen er. Arbeiderpartiet er ikke fornøyd med det resultatet vi får, men så lenge verken regjeringspartiene eller høyrepartiene ønsker endringer til det bedre for industrien, er det lite Arbeiderpartiet alene kan gjøre med det.

Statsråd Anne Enger Lahnstein: Jeg vil få takke for denne debatten og konkludere med at jeg er glad for at Regjeringen i hovedsak får støtte for sitt opplegg.

Jeg forstår den frustrasjonen som særlig Arbeiderpartiets representanter her har gitt uttrykk for, og som Gunn Karin Gjul uttrykte ved å si at vi er bundet på hender og føtter. Men det er mot det alvorlige bakteppe som EØS-avtalen faktisk innebærer her, at vi må si klart ifra hva det ikke er i tvil om er innenfor EØS-avtalen.

Torny Pedersen nevnte ESA-dommen i arbeidsgiveravgiftsaken, det er bakteppet som vi også har når vi drøfter dette i dag. Derfor er min konklusjon ikke at Stortinget spriker, som Bent Hegna nå sa. Tvert imot har Stortinget tatt innover seg at her er det sterke begrensninger i hva vi som nasjonalforsamling kan gi av vilkår, og at Regjeringen har lagt opp til et opplegg som er innenfor EØS-avtalen, som er langsiktig og forutsigbar, og som sikrer arbeidsplasser, særlig på de ensidige industristedene.

Jeg tar sterkt avstand fra forsøkene på å si at Senterpartiet uthuler hjemfallsretten. Hjemfallsretten rokkes ikke. En leieavtale innebærer at staten eier og hjemfall kan gjøres gjeldende. Dessuten er den leieavtalen som nå er presentert her, gjerdet inn på måter som gjør at man sikrer styring med dette. Det er dessuten et poeng at Arbeiderpartiet, slik jeg forstår det, vil støtte leieavtaler andre steder enn i Sauda.

Så til Østfold-saken, som flere representanter fra Østfold har nevnt, om gjenvinning av energi. Vi er selvfølgelig glad for at vi får opp prosjekter som er lønnsomme for gjenvinning av energi. Vi trenger å satse både på enøk og på gjenvinning. Jeg har forstått det slik at dette konkrete prosjektet i Sarpsfossen er et meget lønnsomt prosjekt, at det har fått investeringsstøtte på 15 pst. av NVE, og at en nå har fått avklart kraftkontraktvilkårene. Det bør gjøre at forholdene ligger vel til rette for det prosjektet.

Ellers er jeg selvfølgelig enig i at vi skal forsøke å få til kombinasjoner her, og at vi skal få planer så fort som mulig, men jeg sa i mitt innlegg at tida var kanskje noe knapp til å få dette til fra 1. juli 2001, som jo er det tidspunktet hvor disse kontraktene skal ta til å gjelde. Derfor ber jeg om forståelse for at vi kanskje kan komme til å trenge noe mer tid.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 5.