Kjellaug Nakkim (H): Jeg vil stille følgende spørsmål
til barne- og familieministeren:
«Det blir nå mer vanlig at
fedre har den daglige omsorgen og foreldreansvaret for barn. Daglig
omsorg for barn lar seg vanskelig forene med å være
aleneforeldre og samtidig gjennomføre militærtjeneste.
Lov om verneplikt tar ikke slike hensyn. Klarer ikke vernepliktige å finne
passende omsorgstilbud, blir det en sak for barnevernet.
Finner statsråden det rimelig at lov
om verneplikt veier tyngre enn hensynet til barnet?»
Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Eg har lyst til å seia til presidenten
at det er ikkje lett å svara kort på desse spørsmåla,
for dei er ofte ganske kompliserte.
Fyrst vil eg peika på at lov om verneplikt
eigentleg høyrer inn under forsvarsministeren sitt område.
Lov om verneplikt regulerer ikkje rettane til
dei vernepliktige når det gjeld ansvar for born i samband
med militærteneste, men det er fastsett eigne reglar for
dette.
Vernepliktig personell som har omsorg for born,
og som derfor ikkje kan utføra pliktene sine ved fyrstegongsteneste
og repetisjonsøvingar, er på bakgrunn av vedtak
i Stortinget, jf. St.prp. nr. 1 for 1990-91, gitt visse rettar. Desse
rettane er som følgjer:
1. Ein vernepliktig som har omsorg
for eit barn åleine, får utsett fyrstegongstenesta
så lenge ein har omsorg åleine og fram til årsskifte
det året den vernepliktige fyller 33 år.
2. Har ein vernepliktig delt omsorg for born, vil ein søkja å plassera
den vernepliktige så nær heimstaden at han kan
få heimebuarstatus, eller ein vil gi han kortast mogleg
tenestetid.
3. Ein vernepliktig som nyttar seg av lovfesta rett til omsorgspermisjon
frå arbeidet sitt, får utsett all militærteneste
så lenge omsorgspermisjonen varer.
4. Personell som har omsorg åleine for born, skal
ved repetisjonsøvingar få utsett øvinga
dersom avdelinga ikkje kan tilby fleksible permisjonsordningar som
gjer at omsorgsbehovet til barnet kan bli dekt under øvinga på om
lag same måte som elles.
Dette gjeld også om den vernepliktige
mellombels har omsorga åleine fordi den andre omsorgspersonen
ikkje kan passa born på grunn av sin eigen arbeidssituasjon, studium
eller sjukdom. I slike tilfelle blir det kravd tungtvegande grunnar.
Ansvaret for barneomsorg er som utgangspunkt
likt for kvinner og menn, og ynske frå arbeidsgjevaren
til den andre omsorgspersonen eller den andre omsorgspersonen
sine eigne prioriteringar kan ikkje likestillast med dei plikter vernepliktlova
legg på den einskilde. Eg meiner derfor at reglane om verneplikt
tar godt nok omsyn til borna.
Kjellaug Nakkim (H): Jeg takker statsråden for svaret,
selv om det ikke var et svar på spørsmålet
mitt, for jeg spør om hun mener at lov om verneplikt skal
veie tyngre enn hensynet til barnet.
Jeg er også klar over at Forsvaret
har satt opp retningslinjer for hvordan man skal behandle dette,
men det er bare det at det er veldig forskjellig praksis med hensyn til
hvordan dette blir behandlet. Nå gjelder dette en veldig
liten gruppe, så man kan si at det er kanskje en av grunnene
til at man ikke har gått så dypt inn i spørsmålet. Det
som er det store problemet, er ikke så mye førstegangstjenesten,
men repetisjonsøvelsene. Her har det vært veldig
tilfeldig hvordan man har gjort det. Grunnen til at jeg ikke stilte
spørsmålet til forsvarsministeren, men til barne-
og familieministeren, er dette med hensynet til barnet. Synes hun
at hensynet til barnet bør ha forrang?
Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Eg synest faktisk at dei punkta eg nemnde
i svaret mitt, viser at ein tar omsyn til barnet i dei tilfella
der det er nødvendig å gjera det.
Dersom praktiseringa er veldig forskjellig,
vil eg ta opp med forsvarsministeren korleis dette blir praktisert, for
det er opplagt at dersom ein står der utan hjelp, er blitt
kalla inn til repetisjonsøving, har barn og eineansvar eller
på annan måte er avhengig av å kunna
ta seg av barnet sitt, føler eg at regelverket er til stades
for at det skal kunne bli praktisert. Dersom praksisen er for dårleg,
må vi gå gjennom den. Vi treng ikkje nødvendigvis
endra lovverket for at dette skal bli praktisert på den
måten som er til beste for barnet fyrst og fremst.