Statsminister Kjell Magne Bondevik: Jeg vil gjerne anmode presidenten om å få noe tid utover den tildelte taletid på grunn av sakens viktighet og situasjonen.

Presidenten: Med salens bifall innvilger presidenten dette.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Dagens debatt – og komiteinnstillingen – bekrefter at Regjeringen har fått gjennomslag for hovedlinjene i vår politikk for en omlegging av landets energiforbruk og energiproduksjon. Det er jeg glad for.

Det er oppslutning om at Regjeringen skal arbeide for å begrense energiforbruket. Det er oppslutning om at Regjeringen skal satse på de nye fornybare energikildene – de er framtidas energikilder. Det er oppslutning om målsettingen om at det innen 2010 skal bygges 3 TWh vindkraft og 4 TWh vannbåren varme basert på nye fornybare energikilder, varmepumper og spillvarme. Dette er ambisiøst, men nødvendig. Vi må satse på en omlegging til fornybar energi og begrensninger i forbruket.

På ett viktig punkt har Regjeringen ikke stortingsflertallet med seg. Det gjelder synet på regelverket for bygging av gasskraftverk. Striden gjelder egentlig ikke spørsmålet om gass skal brukes innenlands i energiforsyningen. Det går også Regjeringen inn for. Men det må skje på en måte som er best mulig for miljøet, det må skje i samsvar med loven og våre internasjonale forpliktelser. Regjeringens alternativ er ikke langsiktig import av kullkraft, slik det søkes framstilt.

Kyoto-avtalen fra 1997 har pålagt Norge nye forpliktelser. Innen 2010 må Norge kutte de nasjonale CO2-utslipp med om lag 23 pst. i forhold til prognoserte utslipp. Dette vil bli meget krevende, og kostbart. Bygges det forurensende gasskraftverk i Norge, vil vi stå enda fjernere fra å oppfylle våre Kyoto-forpliktelser. De aktuelle gasskraftverk på Kårstø og Kollsnes vil alene øke CO2-utslippene med ytterligere 4-6 pst., noe som tilsvarer utslipp fra om lag 700 000 personbiler. Satses det på forurensende gasskraftverk, vil belastningen bli enda større på andre sektorer som må bære byrdene med de økte kuttene – f.eks. øvrig industri, husholdninger, samferdsel osv.

Vi har i dag ingen sikkerhet for at en sterk økning i utslipp i Norge vil redusere utslippene i andre land. De faginstanser opposisjonen viser til, har ikke avgitt slike bombastiske uttalelser om dette som det til tider gis inntrykk av.

Kyoto-avtalen åpner for kjøp og salg av utslippskvoter, men det er for lettvint å tro at Norge derved kan kjøpe seg fri fra alle forpliktelsene i Kyoto-avtalen. I avtalen er det nedfelt at kjøp av kvoter skal være et supplement til nasjonale tiltak. Vi bør derfor basere oss på å ta minst halvparten av forpliktelsene her hjemme. Kyoto-avtalen er et historisk første skritt på vegen mot en mer bærekraftig klimapolitikk. Derfor må vi slutte opp om den, oppfylle våre nasjonale forpliktelser og ikke gjøre noe som kan undergrave avtalen.

Våre naboland vil også ta Kyoto-avtalen på alvor. Sverige er i gang med en omfattende omlegging av energiforsyningen. Danmark planlegger å bygge ned kullbasert kraftproduksjon for å redusere sine CO2-utslipp. Stilt opp mot den omleggingen våre naboland er i gang med, kan norske gasskraftverk i årene framover vise seg å konkurrere med dansk, svensk og norsk satsing på bioenergi, vindkraft, varmepumper og annen fornybar energi.

I Norge har vi dessuten en mulighet mange andre land ikke har. Vi kan reinjisere CO2-gassen i olje- og gassfeltene i Nordsjøen. Dette kan redusere, ja, nesten fjerne, CO2-utslippene og dessuten bidra til bedre utnyttelse av våre petroleumsressurser på kontinentalsokkelen. Her ligger muligheter til en framtidsrettet gasskraftproduksjon i Norge. Det er slike framtidsrettede løsninger Regjeringen arbeider for.

Debatten dreier seg heller ikke om bygging av gasskraftverk nå. Med dagens strømpriser er lønnsomheten ikke god nok. Det gjelder selvsagt både de forurensende gasskraftverk og moderne løsninger som kan bli praktisk talt forurensningsfrie.

Når store gasskraftverk først blir bygd i Norge, tror jeg det vil bli miljøvennlige gasskraftverk – praktisk talt fri for CO2-utslipp. Utfordringen blir da å framskynde de beste teknologiske løsningene og legge rammevilkårene slik til rette at det lønner seg å bygge og drive de forurensningsfrie gasskraftverk, ikke legge til rette for de med dagens teknologi.

Et viktig bidrag til det, og til å sikre at gasskraftverk reelt reduserer CO2-utslipp i et større perspektiv, er at vi raskt får på plass et nasjonalt kvotesystem, slik at gasskraftverk ikke fritt og gratis kan forurense. Det vil være i tråd med prinsippet om at forurenser skal betale. Dette går Regjeringen inn for, og det burde også være et flertall for det i Stortinget.

I komiteinnstillingens forslag I legger flertallet opp til å vedta at Regjeringen skal omgjøre de utslippskrav som fagorganet, Statens forurensningstilsyn, har fastsatt i henhold til forurensningsloven.

Jeg vil her understreke at Regjeringen må forvisse seg om hvorvidt det er mulig å realisere forslagets intensjon innenfor lovens rammer. Justisdepartementets lovavdeling har avgitt en omfattende uttalelse hvor dette bestrides. Det er ikke Regjeringen som bestrider det, slik Stoltenberg har sagt, det er lovavdelingen som faktisk gjør det.

Jeg regner uten videre med at Stortinget som lovgivende organ er enig i at et omgjøringsvedtak må være i pakt med loven. Forvaltningen og Regjeringen har heller ikke adgang til å gjøre noe annet. Regjeringens rettslige adgang til å omgjøre forvaltningsvedtak følger av lov, forskrifter og forvaltningens skjønn. Regjeringens omgjøringskompetanse blir ifølge lovavdelingen ikke større selv om Stortinget i plenum vedtar å pålegge Regjeringen å sørge for at et vedtak blir omgjort.

Lovavdelingen er anerkjent i så vel det juridiske som det politiske miljø når det gjelder lovforståelse. Både regjering og storting må forholde seg til dens uttalelse på en seriøs måte.

Når det gjelder flertallsforslag I, sier lovavdelingen at det ikke er rettslig adgang til å foreslå slike lempninger i de gitte utslippstillatelser på grunnlag av reglene i forurensningsloven § 18 første ledd nr. 4 eller nr. 6. Den sier videre at under bestemte, faktiske forutsetninger kan det imidlertid tenkes at det vil være adgang til slik omgjøring på grunnlag av loven § 18 første ledd nr. 5. Dette vil kreve både oppfyllelse av kravene i det aktuelle EU-direktiv, som er implementert også i Norge, og det vil kreve tilsvarende eller større reduksjon i liknende utslipp fra andre kilder andre steder. Lovavdelingen presiserer at det har vesentlig vekt at slike utslippsreduksjoner kan anses som sikre. Den sier videre at det i den sammenheng vil ha betydning om det foreligger en rettslig sikkerhet for at de andre utslippene vil bli redusert. Lovavdelingen presiserer også at disse vurderingene ikke bare kan gjelde på kort sikt, men også i et langsiktig perspektiv. Lovavdelingen reiser altså berettiget tvil om konsistensen i flertallets forslag I.

Disse forhold krever nøye vurdering og forsvarlig saksbehandling. Det er ikke uten videre gitt at flertallets forslag I kan gjennomføres innenfor dagens lovverk. Dette kan derfor Regjeringen om ønskelig komme tilbake til og informere Stortinget om på egnet måte.

Etter først å ha forutsatt at en omgjøring av utslippskravene for bygging av gasskraftverk ligger innenfor forurensningsloven, har så Arbeiderpartiet og Høyre nå tydeligvis kommet i tvil. Det må jo være bakgrunnen for at partiene i går kveld fremmet et nytt forslag der de åpner for endring av forurensningsloven.

For det første viser dette at partiene har gjort et for dårlig forarbeid ved behandlingen av denne saken. De har brukt juridisk ekspertise, men vil ikke offentliggjøre deres materiale. Nå har de altså måttet komme med et nytt forslag helt i siste liten for å prøve å realisere sine mål.

For det andre viser dette at det ikke lenger er noen klar linje i Arbeiderpartiets klimapolitikk. Forurensningsloven har vært et viktig miljøpolitisk redskap, noe ikke minst tidligere arbeiderpartiregjeringer har understreket. Forurensningsloven er et sentralt virkemiddel i miljøpolitikken. Nå er Arbeiderpartiet altså også beredt til å gå løs på den. Vi opplever igjen en kursendring fra Arbeiderpartiet i viktige politiske spørsmål. Derfor er det nyttig at regjeringspartiene søker en avklaring av hvorvidt forurensningsloven skal være et like sterkt miljøpolitisk virkemiddel som den til nå har vært. Dette er bakgrunnen for det forslag regjeringspartienes parlamentariske ledere har fremmet før debatten i dag.

Stortingsflertallet ber om tilbakemelding til Stortinget i ulike spørsmål: Det gjelder i spørsmålet om eventuelle endringer i forurensningsloven, det gjelder i spørsmålet om å utvikle ulike ordninger for å drive fram renseteknologi for gasskraftverk, og det gjelder som nevnt i spørsmålet om en omgjøring av tidligere vedtak om utslippskrav til aktuelle gasskraftverk kan skje innenfor gjeldende lov.

Regjeringen kan melde tilbake til Stortinget om disse spørsmål i form av en stortingsmelding innen 1. juni i år. Innen den tid skal vi, så langt tiden tillater, ha en nøye gjennomgang og grundig vurdering av alle disse spørsmål. Regjeringen vil for sin del ikke anbefale endringer i forurensningsloven på en måte som svekker den. Men Stortinget skal selvsagt gjerne få seg forelagt det materialet og de lovformuleringer det måtte ønske. Om det vil bli foretatt lovendringer, og i tilfelle hvilke, vil altså først bli avgjort senere. Da vil vi også kunne avklare mer om rammebetingelsene for forurensningsfrie gasskraftverk, og vi vil vite hvorvidt en omgjøring av tidligere utslippskrav vil være forenlig med gjeldende forurensningslov. Vi vil redegjøre for hva eventuelle endrede utslippskrav eller endring av forurensningsloven vil innebære i forhold til internasjonale forpliktelser, som f.eks. det aktuelle EU-direktivet. Vi kan også ta opp spørsmålet om loven bør ha en omgjøringshjemmel som gir adgang til skjerpede utslippskrav etter hvert som nye internasjonale forpliktelser måtte kreve det. Det er denne behandlingsmåten Regjeringen vil legge til grunn.

Forurensningsloven har som sagt fram til i dag vært et viktig virkemiddel i miljøpolitikken. Loven ble i sin tid vedtatt under Gro Harlem Brundtlands første regjering, og hun var en sterk forsvarer av loven. Arbeiderpartiets neste statsminister, Thorbjørn Jagland, fulgte opp og forsvarte loven. I hans tid som statsminister ble det fastlagt at forurensende utslipp fra gasskraftverk skulle behandles etter forurensningsloven. Så kom, på basis av loven, en avgjørelse fra Statens forurensningstilsyn som Arbeiderpartiet den gang var tilfreds med, men senere ikke likte. Men likevel fastholdt Arbeiderpartiet at gjeldende forurensningslov fortsatt skal gjelde og brukes i forhold til gasskraftverk. Partiets leder, Thorbjørn Jagland, sa i Aftenposten 26. januar i år, altså bare for halvannen måned siden, følgende:

«Det er ikke riktig at vi har endret syn når det gjelder hvorvidt CO2-utslipp fra gasskraftverkene skal behandles etter forurensningsloven. Vi mener fortsatt at de må det, inntil et internasjonalt kvotesystem er på plass.»

Et slikt system er som kjent absolutt ikke på plass.

Sentrumsregjeringen ønsker å videreføre det viktige miljøpolitiske virkemiddelet som forurensningsloven er. Loven er en av bærebjelkene i miljøpolitikken. Å svekke loven vil være et tilbakeslag i miljøpolitikken. Et slikt tilbakeslag vil ikke sentrumsregjeringen være med på. Hvis Arbeiderpartiet stemmer mot forslaget fra sentrumspartienes parlamentariske ledere om ikke å svekke forurensningsloven som miljøpolitisk virkemiddel, har Arbeiderpartiet forlatt enda en skanse i miljøpolitikken.

Tidligere i dag sa partiets parlamentariske leder, Jens Stoltenberg, at partiet stemmer for det de er for, og mot det de er mot. Men i forbindelse med det aktuelle forslaget har Jens Stoltenberg varslet at Arbeiderpartiet egentlig er for forslagets innhold, men vil stemme mot forslaget. Det henger ikke godt i hop. En slik handling, og partiets snuoperasjon, viser mer og mer hva som er Arbeiderpartiets egentlige agenda om dagen. Partiet skifter stadig posisjon for å ramme Regjeringen.

Det er vanskelig å oppfatte dette som noe annet enn mistillit mot sentrale deler av Regjeringens miljøpolitikk. Jeg vil derfor gjøre det klart at dersom forslaget fra sentrumspartiene om ikke å svekke forurensningsloven som miljøinstrument, ikke skulle bli vedtatt, da kan Regjeringen ikke lenger ta ansvar på et slikt grunnlag, og jeg vil i så tilfelle ta konsekvensen av det.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Jens Stoltenberg (A): Statsministeren har nå klargjort Regjeringens holdning til de forslag som et flertall her i Stortinget har stilt seg bak, og også klargjort sin holdning dersom flertallet stemmer ned det forslaget de parlamentariske lederne fra sentrumspartiene la fram tidligere i dag. Det er en ryddig avklaring fra statsministerens side. For Arbeiderpartiets del innebærer ikke den avklaringen at vi vil endre vår varslede stemmegivning, verken i forhold til de forslag som er lagt fram i innstillingen, eller de forslag som er presentert tidligere i dag, og som jeg har kommentert i mine tidligere innlegg.

Når vi har den holdningen til de ulike forslagene som er fremmet, er det fordi vi mener at våre forslag sikrer miljøet bedre enn de forslagene Regjeringen og regjeringspartiene har lagt fram og støttet når det gjelder spørsmålet om gasskraftverk. Debatten om gasskraftverk handler ikke om hvorvidt vi er bekymret for drivhuseffekten og klimaproblemene, debatten handler om hvordan vi tror vi best kan bidra til å redusere utslippene. Et flertall i denne salen mener at utslippene av klimagasser blir redusert dersom vi tar i bruk gass til kraftproduksjon, sammenliknet med en situasjon der vi i mange år vil være avhengig av stadig mer import av forurensende kraft. I tillegg mener et flertall i denne salen at vi raskere utvikler enda mer miljøvennlig gasskraftteknologi dersom vi i dag setter i gang å bruke den best tilgjengelige teknologien.

På det grunnlag velger vi å stå på våre forslag. Når det gjelder forslaget som ble fremmet tidlig i morges, mener vi at det forslaget kan bidra til å skape ny uklarhet. De endringer vi eventuelt vil stemme for i forurensningsloven dersom det er nødvendig for å få gjennomslag for nye utslippstillatelser, vil bidra til å styrke forurensningsloven som et miljøpolitisk redskap og redusere de totale utslippene av klimagasser.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: La meg for det første legge vekt på at jeg alltid i mitt politiske liv har søkt å ha en ryddighet i forholdet mellom regjering og storting. Hva som er Regjeringens og hva som er Stortingets oppgave, lå også til grunn for min holdning i en annen viktig debatt vi hadde her i huset for to dager siden.

Stoltenberg mener at hans forslag og de han er med på sammen med Høyre og Fremskrittspartiet, er bedre for miljøet enn dem sentrumspartiene og SV står for. Det må en selvsagt respektere. Men å tro at utslippene blir lavere, og at vi kan starte et kutt i CO2-utslipp ved kraftig å øke CO2-utslippene, synes jeg ikke lyder særlig logisk. Det kunne ha vært holdbart hvis vi hadde hatt et kvotesystem på plass som gjorde at en sterk økning av forurensningen, som vi vil få ved disse gasskraftverkene, hadde blitt motsvart av tilsvarende eller større reduksjoner andre steder i Norge eller utlandet. Men vi har i dag ikke et slikt kvotesystem på plass verken nasjonalt eller internasjonalt. Derfor er ikke dette holdbart. Man tar en sjanse og kan håpe det beste. Men med det økte kraftforbruk som vi har for tiden, er sjansene store for at våre forurensende gasskraftverk vil komme på toppen av de forurensningene vi allerede har, og vi er enda lenger fra de forpliktelsene vi må ta på oss på grunn av Kyoto-avtalen. Dette er ikke god miljøpolitikk.

Jeg må bare registrere at Arbeiderpartiet har skiftet posisjon gang på gang. Da SFT tok sin avgjørelse for ikke så veldig lang tid tilbake, sendte Stoltenberg ut en pressemelding og var fornøyd. For halvannen måned siden sa Arbeiderpartiets leder at gasskraftverk fortsatt skal underlegges forurensningsloven når det gjelder CO2-utslipp. Nå åpner partiet for noe helt annet. Da tror jeg de fleste skjønner at det er nok ikke hensynet til miljøet som ligger bak.

Carl I. Hagen (Frp): La meg først få gi statsministeren ros for den prinsipielle holdning han hadde til den rettslige situasjon, og for at man skal legge avgjørende vekt i storting og regjering på hva lovavdelingen i Justisdepartementet uttaler når det gjelder hva storting og regjering bør gjøre og forholde seg til. Det er en holdning vi fullt ut deler. Derfor har vi da heller ikke fremmet det forslag som står i innstillingen, og som lovavdelingen sa ikke var i samsvar med loven.

Så vil jeg gjerne spørre statsministeren, fordi han nå har gjort det klart at dersom forslaget fra regjeringspartiene ikke blir vedtatt, vil Regjeringen gå av: Hva vil det i realiteten hjelpe når det gjelder Regjeringens – la oss si – syn på miljøet og syn på energiproduksjon? Det er åpenbart at det er et stort flertall, som vi inngår i, for å få adgang til å bygge gasskraftverk i Norge. Det vil bli resultatet.

Jeg synes den måten statsministeren ville takle dette på, ved å komme tilbake med en stortingsmelding om alle de tingene som det eventuelt senere måtte bli vedtatt at Stortinget ønsket at Regjeringen skulle komme tilbake til, var grei og ryddig. Hvorfor er da ikke statsministeren fornøyd med å gjøre det på den måten? Hvorfor allerede nå true med å gå av hvis man ikke får dette spesielle forslaget vedtatt? Det ville jo være fullt mulig å se på hvilke konkrete forslag til endringer i forurensningsloven som et flertall senere eventuelt ville gå inn på. Da ville det vært et reelt politisk innhold, mens det nå er en forhåndsteoretisk problemstilling. Er det ikke mer i samsvar med en mindretallsregjering med bare 42 mandater bak seg å kunne akseptere de vedtak som eventuelt Stortinget ville ha truffet, og så meldt tilbake og sett hvordan det da gikk før 1. juni?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: La meg først si når det gjelder forholdet til forurensningsloven, som det aktuelle forslag fra de tre sentrumspartiene dreier seg om, at jeg skal innrømme at både Fremskrittspartiet og Høyre hele tiden har hatt et annet syn på forurensningsloven enn sentrumspartiene og Arbeiderpartiet. De som har foretatt kursendringen her nå i løpet av de siste timene, er jo Arbeiderpartiet.

Så spør representanten Hagen om det vil hjelpe miljøet om en regjering går av. Nei, uansett når og hvordan det måtte skje, vil en avgang selvsagt isolert sett ikke gjøre det. Men nå har jo stortingsflertallet – i hvert fall slik Stoltenberg ordla seg i dag – bestemt seg for at de uansett skal drive gjennom disse forurensende gasskraftverkene, og det Regjeringen fram til juni bare kan få lov til å vurdere, er på hvilken måte de skal drives igjennom. Det var sagt med klare ord i dag. Dermed vil denne miljøskaden komme uansett, hvis da ikke de forurensende gasskraftverk blir innhentet av de forurensningsfrie og blir avleggs før de blir bygd. Det er det en viss mulighet for.

Men en regjering må også – det har også med ryddighet i forholdet mellom regjering og storting å gjøre – vurdere hvor grensene går for det en regjering kan ta ansvar for. Og vi har vurdert det slik at vi ikke kan ta ansvar i en situasjon hvor en kan komme til å svekke en av bærebjelkene i norsk miljøpolitikk, nemlig forurensningsloven. Men dette kunne vi fått en avklaring av hvis stortingsflertallet mener at en ikke skal svekke forurensningsloven. Da er det bare å stemme for regjeringspartienes forslag. Da vil ikke forurensningsloven kunne svekkes. Det er en viktig miljøpolitisk avklaring, og det vil også skape en ny politisk situasjon.

Jan Petersen (H): Det ser ut som om denne saken kommer inn i et ryddig spor i den forstand at statsministeren nå svarer på hovedspørsmålene i saken, selv om den jo for så vidt hele tiden truer med å gå ut på noen av de mer perifere spørsmålene. Og jeg må si med en gang at det gjelder ikke statsministerens vurdering av jusen i dette spørsmålet – jeg føler meg helt trygg på at flertallets oppfatning kan gjennomføres innenfor forurensningslovens rammer. Men jeg må også si at jeg er glad for at statsministeren når det gjelder alle de antydninger vi har sett i pressen om at man skal ta denne saken inn i saksbehandlingsmessige bakveier, ikke har falt for fristelsen til å gjøre dette, men sier at her er det helt klart en saklig uenighet. Det synes jeg er en ryddig og grei sak, og jeg registrerer med interesse at statsministeren også kvitterer tilbake for at Høyre har hatt et klart standpunkt hele tiden. Jeg føler at vårt standpunkt i denne saken har vært respektert fra regjeringspartienes side.

Det forslaget som statsministeren nå imidlertid velger å sette sin stilling inn på, er jo av en slik art at det har som premiss at flertallets oppfatning er til skade for miljøet. Det er det ikke. Vi har brukt hele denne dagen på nettopp å fortelle at dette ja til gasskraftspørsmålet, standpunktet, også er til glede for miljøet. Derfor er det umulig å stemme for et forslag som har en – etter mitt skjønn – så feilaktig premiss som dette forslaget har. Jeg føler meg helt trygg på Høyres miljøstandpunkt i denne sammenhengen, og kan derfor ikke stemme for dette forslaget. Vi får nå igjennom en viktig del av vår politikk, og vil derfor selvsagt ikke forskusle muligheten til å få satt ut i virkeligheten noe som for oss er av viktighet.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Jan Petersen deler ikke statsministerens syn på jusen. Nå må jeg gjøre oppmerksom på at det som jeg refererte i mitt innlegg når det gjaldt de juridiske synspunktene omkring forholdet mellom gasskraftverk og forurensningsloven, var lovavdelingens synspunkter. Så i tilfelle deler ikke Jan Petersen lovavdelingens syn, og det er selvsagt fullt ut tillatt, men det er relativt dristig, med tanke på den posisjonen som Justisdepartementets lovavdeling har. Men vi har sagt oss villig til – hvis vi fikk mulighet til det – å drøfte dette videre i en stortingsmelding frem til 1. juni, som jeg skjønner er en viktig frist for stortingsflertallet. Da kunne man drøfte hvorvidt en omgjøring av utslippstillatelsen kunne skje innenfor – eller ville kreve endringer av – gjeldende forurensningslov.

Så til sentrumspartienes forslag om ikke å svekke forurensningsloven. Jan Petersen sier at premissene for det er at flertallets forslag er til skade for miljøet. Det er ikke uten videre riktig. Det som er riktig, er at vi mener at flertallets opplegg er til skade for miljøet, men det trenger ikke nødvendigvis – det var jo nettopp det en i tilfelle skulle drøfte i en stortingsmelding – føre til endringer av forurensningsloven, selv om det er en betydelig mulighet for det. Så det er klart at hvis Høyre hadde villet og hadde hatt det standpunkt at forurensningsloven ikke skal svekkes, kunne selvsagt Høyre ha stemt for dette forslaget. Høyre ser ikke ut til å velge det, det må jeg konstatere, og jeg har redegjort for hvilke konsekvenser Høyre og Arbeiderpartiet i tilfelle skaper.

Kristin Halvorsen (SV): I den saken som har vært til behandling her i dag, og i spørsmålet om hvorvidt man skal tvinge igjennom utbygging eller muligheten for utbygging av sterkt forurensende gasskraftverk, er Regjeringen og SV helt enige. SV kan skrive under på hvert ord som er sagt av statsråd Marit Arnstad, statsråd Guro Fjellanger og statsministeren om vurdering av selve saken. SV er også enig i det forslag nr. 17 som er lagt fram av Einar Steensnæs på vegne av Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, og vil stemme for det vi er for.

Vi forstår at de siste dagers utvikling i denne saken har gjort at Regjeringens politiske handlingsrom når det gjelder håndtering av gasskraftverksaken, har blitt tilnærmet lik null. Vi har derfor også forståelse for at når Arbeiderpartiet og Høyre åpner for endring i forurensningsloven, mener Regjeringen at instruksjonen går vel langt. Vi har forståelse for at Regjeringen i den situasjonen gjør den vurdering at overstyringen er for grov, og at man sitter tilbake med den muligheten at man kan legitimere miljøvedtak som man egentlig er sterkt imot. Vi synes således at det er en avgang i ære.

SV er helt sikker på at når man skal se tilbake på denne sakens realiteter – om 10 år, om 20 år, når ungene våre skal overta – da er det vi som har hatt rett. Da setter man store spørsmålstegn ved hvordan stortingsflertallet ved inngangen til et nytt årtusen kunne klamre seg til de gammeldagse løsningene istedenfor å velge framtidens løsninger. Det betyr for vår del at vi fortsatt vil argumentere politisk i saken, at vi vil bidra til at det politiske presset i saken holdes oppe. Ingen gasskraftverk er bygd ennå, og det skal vi gjøre så godt vi kan for at det heller ikke blir.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Jeg setter pris på SVs miljøpolitiske engasjement. Det er jo en samlet miljøbevegelse som også står i kampen mot de forurensende gasskraftverk. Det er en kamp, etter mitt syn, også for neste generasjons skyld.

Jeg synes også det er en ryddig holdning, slik SV nå har inntatt, at de vil stemme for det de er for, da også forslag nr. 17, fra de tre parlamentariske lederne for sentrumspartiene, om ikke å svekke forurensningsloven som miljøpolitisk instrument.

Jeg vil bare gjenta også til øvrige partier og representanter – det gjelder både Arbeiderpartiet og Høyre og alle andre – at hvis man ikke vil svekke forurensningsloven som miljøpolitisk instrument og virkemiddel, som den bærebjelken den har vært i miljøpolitikken i Norge fram til i dag, ja, så kan og bør man stemme for det forslaget som sier akkurat det. Hvis man mener at man ikke vil svekke forurensningsloven som miljøpolitisk virkemiddel, men likevel stemmer mot forslaget, ja, da har jeg vanskelig for forstå noe annet enn at det må være andre grunner til det.

Jens Stoltenberg (A): Først noen ord om forurensningsloven. Det er vår beste vurdering at de forslag vi har lagt inn, kan virkeliggjøres innenfor dagens lovramme, og at man kan endre utslippstillatelsene uten å endre forurensningsloven. Vi mener ikke at betenkningen fra lovavdelingen sier at det ikke stemmer, men de reiser en del problemstillinger knyttet til de vilkårene som må være oppfylt for at utslippstillatelsene kan endres, og Regjeringen mener at det dermed er tvil om det er mulig å endre utslippstillatelsene innenfor dagens forurensningslov. Vår holdning til det er at dersom det likevel skulle vise seg at det ikke er mulig å åpne for bygging av gasskraftverk uten å endre forurensningsloven, så viser det at forurensningsloven har en miljømessig svakhet, fordi det innebærer i tilfelle at vi har en lov som gjør det fullt mulig uten noen begrensninger, uten noen kostnad, å dekke en stadig økende del av det norske kraftforbruket ved å importere kraft fra vesentlig mer forurensende kilder. Det regulerer forurensningsloven åpenbart ikke, for det driver vi med i dag, mens den altså hindrer at vi tar i bruk den mest miljøvennlige gasskraftteknologi som finnes, for å redusere vår avhengighet av import. Så i den grad det blir snakk om endringer i forurensningsloven for å åpne for bygging av gasskraftverk, vil det være endringer som styrker forurensningsloven som et miljøpolitisk redskap, ikke svekker den.

Jeg vil også føye til at det ikke er lenge siden Statens forurensningstilsyn gav en utslippstillatelse på 350 000 tonn CO2 uten å stille noe rensekrav for gassanleggene på Kårstø, så det kan åpenbart ikke være helt umulig å gi slike utslippstillatelser innenfor dagens forurensingslov.

Til slutt vil jeg gjerne si at jeg merket meg at statsministeren åpnet sitt innlegg med å si at han var glad for at Regjeringen har fått gjennomslag for hovedlinjene, tror jeg han sa, i forhold til energi- og miljøpolitikken. Det er med stemmene fra Arbeiderpartiet, så vi – sentrum og Arbeiderpartiet – har åpenbart mye felles i energi- og miljøpolitikken. Det gjelder energisparing, og det gjelder satsing på alternative energikilder.

(Iherdig blitsfotografering fra pressefotografene)

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Det er høyt forbruk av filmruller om dagen. –

La meg til det siste si at ja, vi har og har i hvert fall i stor grad hatt mye felles mellom sentrum og Arbeiderpartiet i miljø- og energipolitikken. Vi hadde også et felles syn inntil for kort tid siden på hvordan utslipp fra forurensende gasskraftverk skulle behandles. Her har Arbeiderpartiet snudd 180 grader rundt, og i løpet av siste døgn også når det gjelder synet på forurensningsloven. Derfor har vi ikke lenger et felles syn på dette. Arbeiderpartiet har her alliert seg med høyrepartiene mot en samlet miljøbevegelse. Det er Arbeiderpartiets valg, og det kan vi andre bare beklage.

Så sier Stoltenberg igjen at Regjeringen mener det er tvil om hvorvidt en omgjøring av utslippskravene fra SFT ligger innenfor lovens ramme. Jeg må igjen fastslå hva jeg sa i mitt innlegg. Det er lovavdelingen som påpeker at det er slik tvil, det er ikke Regjeringen. Men vi plikter å legge det fram, og det har vi gjort, og vi har sagt at dette kunne drøftes videre i en stortingsmelding hvis vi fikk anledning til det. Dette fremgår av lovavdelingens uttalelse, særlig på sidene 2 og 8, til nærmere studium. Jeg har ikke tid nå til å referere det, men jeg gjorde det til en viss grad i mitt innlegg.

Men det er jo ikke bare lovavdelingen som er i tvil. Arbeiderpartiet har også kommet i tvil i løpet av det siste døgnet. Derfor fremmet de et helt nytt forslag i går kveld. Nå sier Stoltenberg at hvis det skal bli endringer i forurensningsloven, som de nå åpner for, ja, så kan det kanskje bli endringer som styrker forurensningsloven. Men da skjønner jeg absolutt ingenting av at de ikke kan stemme for et forslag om ikke å svekke forurensningsloven, for hvis en skal styrke den, ja, da er en i hvert fall ikke for å svekke den.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Presidenten antar at debatten om sakene på dagens kart føres videre etter den oppsatte talerliste.

Thorbjørn Jagland (A): Jeg var egentlig innstilt på å trekke meg fra debatten, for den er jo egentlig avsluttet og avklart. Men siden det ikke skjer, har jeg lyst til å si et par ord, fordi det forslaget som er fremmet, må være å anse som et slags prokuratorknep for å dekke over en fundamental uenighet mellom regjeringspartiene og flertallet i stortingssalen. Den uenigheten har jo vært der i svært lang tid. Jeg må minne om at mens Arbeiderpartiet hadde regjering, var sentrumspartiene uenige i daværende arbeiderpartiregjerings strategi foran Kyoto-forhandlingene, som bl.a. gikk ut på at man skulle få inn i protokollen bestemmelser om felles gjennomføring og kvotekjøp. Riktignok så overtok man arbeiderpartiregjeringens strategi da man selv kom inn i regjering, men man fortsatte egentlig å henge fast i et trangt nasjonalt perspektiv for hvordan man skulle se på klimaproblemene. Dette har ført til at det blir miljømessig forsvarlig å dekke innenlands forbruk ved å importere kullkraft, fordi det ikke kommer på de nasjonale utslippene, mens det blir helt uforsvarlig å produsere elektrisitet av gassen, som forurenser mindre. En slik politikk vil få som konsekvens at det blir helt akseptabelt å eksportere gass i rør til kontinentet, mens landene på kontinentet kan bygge gasskraftverk og vi en gang i framtiden kanskje må importere elektrisitet fra de samme gasskraftverkene som vi forsyner med gass i rør fra Nordsjøen. En slik situasjon ønsker ikke vi å komme i. Det er her den fundamentale uenigheten mellom regjeringspartiene og flertallet ligger, og det kunne man ikke klare å dekke over ved å få vedtatt det forslag som man har framsatt i dag tidlig. Og jeg har lyst til å si: Regjeringen tok en beslutning når det gjelder anken, i strid med det stortingsflertallet som man visste var der.

Det er helt riktig, som det har blitt påpekt, at den regjeringen jeg ledet, slo fast at bygging av gasskraftverk skal skje etter forurensningsloven. Men loven inneholder en ankeadgang, og det er ingen tvil om at den regjeringen som jeg ledet, hadde lagt et annet og bredere syn til grunn for selve ankebehandlingen. Vi hadde sagt: Gasskraftverk slipper ut CO2 i Norge, men de totale utslippene av CO2 vil gå ned, og derfor ville det være riktig å bygge disse gasskraftverkene i samsvar med forurensningsloven. Vi kunne ha tatt et slikt standpunkt innenfor nåværende lovs rammer. Men hvis det overhodet er tvil om dette, sier Arbeiderpartiet at loven bør endres. Dette forslaget ble fremmet for å forhindre at man skulle få en ny forpurring og en ny forhaling av gjennomføringen av stortingsflertallets syn. Det ville være å sette hele politikkens troverdighet på spill hvis man skulle fortsette med å forhale og forpurre noe stortingsflertallet ville ha gjennomført.

Det blir helt gal språkbruk når statsministeren sier at Arbeiderpartiet er villig til å gå løs på forurensningsloven. Det er en indikasjon på at statsministeren mener at vi vil svekke forurensningsloven. Nei, vi ønsker å styrke forurensningsloven, dvs. bringe forurensningsloven i samsvar med det som er internasjonal politikk og ideologi når det gjelder å løse klimaproblematikken. Hvis det er slik at denne loven ikke gjør det mulig å gjennomføre en politikk som er i samsvar med det som er internasjonal politikk, vel, så får vi endre loven. Det er slett ikke å svekke loven, men det er å styrke loven. Men det er klart at hvis vi hadde stemt for det forslaget som regjeringspartiene har satt fram, hadde vi reist ny tvil om gjennomføringen av stortingsflertallets politikk, og det kunne ikke Arbeiderpartiet være med på.

Per-Kristian Foss (H): Det er i og for seg ryddig at statsministeren nå har klargjort at Regjeringen setter sin stilling inn på at flertallsinnstillingen ikke vedtas. Han knytter det særlig opp til forslag nr. 17. Det synes jeg slik sett er et sidespor, for i hele hans innlegg indikerer han at han ikke aksepterer flertallsinnstillingens I og i tillegg forslag nr.16. Han inviterer i realiteten til en fortsatt saksbehandling gjennom en stortingsmelding med sikte på en omkamp, og han skjerper vilkårene for omkampen. Jeg skal gi eksempler: Han sier i sitt innlegg at Regjeringen er innstilt på å foreslå nasjonale kvoter innført før internasjonale kvoter. Det vet han er i strid med bl.a. hva mitt parti har uttalt. Det burde han vite, for det er uttalt en rekke ganger. Det er i så fall også i strid med hva en faglig innstilling har gått ut på, en innstilling som nå er under behandling.

Han sa også i sitt innlegg at Regjeringen er innstilt på å foreslå at minst 50 pst. av kvotene gjennomføres hjemme. Da har jeg lyst til å gjøre oppmerksom på at det er i strid med flertallet i Innst. S. nr. 233 for 1997-98, om gjennomføringen av Kyoto-avtalen. Der sier et flertall at de er uenig i – og har avvist – å sette kvantitative grenser, og det siteres også i innstillingen et brev fra miljøvernministeren, hvor det heter følgende:

«Regjeringen går verken i de internasjonale forhandlingene eller i vår nasjonale klimapolitikk inn for at det settes en kvantitativ grense for hvor stor andel av utslippsforpliktelsene som skal tas gjennom fleksible gjennomføringsmekanismer.»

Det er ingen utstrakt hånd til samarbeid med stortingsflertallet gjennom en ny stortingsmelding statsministeren i sitt innlegg inviterte til. Han skjerper i realiteten kravene, innfører nye krav, argumenterer meget sterkt imot omgjøringsadgangen og antyder en stortingsmelding. – Det er vel ikke den mest naturlige måte å følge opp pålegget om et lovforslag på, eller en lovendring, slik flertallet gjør i forslag nr. 16, i hvert fall som en valgmulighet.

Det er også usedvanlig uklart hva forslag nr. 17, fra Steensnæs, om forurensningsloven, egentlig går ut på. Jeg er enig i det som ble sagt av bl.a. representanten Stoltenberg tidligere i dag. Det er uklart hvem forslaget egentlig er myntet på. Er det en påminnelse til Regjeringen? – Ja, så kan vi vel sende det over. Er det en slags «reminder» til Stortingets flertall? – Det trenger vi ikke, jeg har i hvert fall ikke hørt noen i Stortingets flertall som har gitt uttrykk for det. Er det en slags unnskyldning for å unnlate å gjennomføre Stortingets vedtak? – Ja, da er konklusjonen rimelig klar, og den har vel statsministeren egentlig indirekte trukket allerede.

Det er kanskje ingen grunn til å være veldig overrasket over konklusjonen. Jeg har relativt tidlig merket meg at statsministeren i denne saken, gasskraftsaken, altså i den saklige uenigheten om det skal tillates å bygge gasskraftverk i Norge etter de samme utslippsvilkår som i andre land som også er underlagt Kyoto-avtalen når den tid kommer, har definert annerledes enn i andre saker hvor Regjeringen er nedstemt. Han har uttalt tidligere at i denne saken må man ha flertallets vedtak på en slik måte at saken beveger seg i riktig retning. Jeg har ikke sett et slikt krav stilt fra Regjeringen tidligere. Regjeringen har lidd en rekke nederlag i saker av betydning. Jeg nevner veterinæravtalen, der flertallets vedtak selvfølgelig ikke gikk i Regjeringens riktige retning, altså sett med Regjeringens øyne, men i flertallets retning. Øvre Otta-vedtaket var ikke et vedtak i tråd med hva Regjeringen ønsket, heller ikke i dens retning, men i flertallets retning. Når det gjelder skytefeltsaken, ville Regjeringen intet skytefelt ha. Flertallet ville ha det. Det kan knapt oppfattes som et skritt i Regjeringens retning. Så i denne saken er listen, for å bruke idrettsspråket, iallfall når det gjelder høydehopping, lagt betydelig høyere. Det har vi merket oss. Det er vel muligens at dette også kan være med henblikk på andre saker som Regjeringen står overfor.

Presidenten: Presidenten antar at Gunn Karin Gjul, som er den neste på talerlisten, har trukket seg som taler.

Lars Rise (KrF): Debatten i dag har mer og mer vist at påstanden fra representanten Stoltenberg om at de ikke er på regjeringsjakt, ikke holder. Det er ikke særlig mange lenger som tror på den. Det blir litt for enkelt når Stoltenberg sier troskyldig: Vi stemmer bare for det vi er for, og mot det vi er imot.

Arbeiderpartiet er for gasskraftverk, og når vi har sjansen til å få gjennomslag for et viktig punkt i partiets program, sier Stoltenberg, stemmer vi selvsagt ikke mot noe vi er for. Men i det samme innlegget signaliserer han at de vil stemme mot noe de er for.

Arbeiderpartiet gjorde det samme i april 1986. Da stemte også Arbeiderpartiet mot noe de var for, nemlig å øke bensinavgiften, så dersom man kan oppnå noe annet man er for, ved å stemme mot noe man er for, stemmer man imot.

Så sier representanten Stoltenberg at hele problemet startet med at Regjeringen lot være å konsultere Stortinget da statsråd Guro Fjellanger behandlet anken fra Naturkraft. Hvorfor i all verden benyttet ikke Stoltenberg anledningen til å synge ut sin misnøye da han ble intervjuet av Bergens Tidende den 23. juni 1999 om departementets avgjørelse, dagen etter at den var fattet? Da hadde Stoltenberg ikke hastverk med å trumfe gjennom gasskraftverk. Han sa faktisk: «Dette har inga hast.»

Hvorfor har han fått hast med å trumfe gjennom et vedtak i dag, på tross av at alle vet at gasskraftverk ikke vil bli bygd på mange år? Både Stoltenberg og Akselsen har i debatten flere ganger fremsatt påstander om at forurensende gasskraftverk i Norge fører til lavere utslipp globalt. Dette forsøker de å underbygge med påstander fra NVE og SFT.

Representanten Akselsen har bedt om dokumentasjon fra mindretallet på at dette ikke er tilfellet. Jeg ber derfor flertallet spisse ørene. Forutsetningen for at bygging av gasskraftverk skal føre til lavere totale utslipp, er for det første at gasskraft erstatter kullkraft. Det er ikke fremlagt dokumentasjon fra flertallets side som kan garantere dette. Tvert imot har vi fått omfattende dokumentasjon på at kullkraften, f.eks. i Danmark, bygges ned uavhengig av hva Norge gjør. Danmark tar faktisk sine internasjonale forpliktelser på alvor. De vil redusere utslippene ved å stenge kullkraftverkene.

For det andre: Økt produksjon av kraft med gass må ikke spises opp av økt forbruk. Når det gjelder den forbruksutviklingen flertallet legger til grunn, er det heller ikke fremlagt dokumentasjon fra flertallet på at dette er tilfellet. Vi har ingen garanti for at norsk gasskraft ikke vil bli brukt til å dekke et økende forbruk. Da går ikke utslippene ned. Representanten Stoltenberg understreket at vi må kunne drøfte gass, men jeg registrerer at han nå ikke er særlig interessert lenger.

For det tredje: Dersom man skal vurdere totalutslippene av CO2, er det lureri å se utelukkende på eventuelle kortsiktige gevinster. Flertallet har i debatten vært svært opptatt av kraftbalansen fram mot 2020. Det ville vært en fordel om de var like opptatt av CO2-utslippene fram mot 2020. De langsiktige konsekvensene er ikke reduserte CO2-utslipp. Tvert imot sier SFT at det er bedre å vente i opptil ti år på lønnsom teknologi for miljøvennlig gasskraft, fremfor å bygge forurensende gasskraftverk nå.

For det fjerde: Dersom det var slik at SFT mente at forurensende gasskraft er et svært miljøvennlig tiltak, hvorfor i all verden er man da pålagt av SFT å fjerne 90 pst. av CO2-utslippene?

Så vil jeg til slutt få nevne en problemstilling jeg tidligere i dag reiste overfor en av Stortingets fremste gasskrafttilhengere, representanten Akselsen. Slik gasskraftsaken har utviklet seg, handler den også om hvordan vi skal nå våre internasjonale forpliktelser. Disse er nedfelt i Kyoto-avtalen og innebærer kraftige reduksjoner i utslippene av klimagasser. Arbeiderpartiet har sagt i innstillingen til Kyoto-meldingen at de fleksible gjennomføringsmekanismene bare skal være et supplement til nasjonale tiltak. En betydelig del av våre forpliktelser må altså gjennomføres ved at det norske folk reduserer sine utslipp. Da synes jeg representanten Akselsen og Arbeiderpartiet må fortelle hvilke tiltak som må til. Det er klart at disse tiltakene vil svi for vanlige folk. Vil det bli økte bensinavgifter, nedleggelse av industri, dyrere kollektivtransport? Hva velger man skal skje? Ingen fra Arbeiderpartiet har i debatten nærmet seg denne problemstillingen. Nå må det norske folk få svar!

Carl I. Hagen (Frp): Selvsagt er det statsministerens kabinettspørsmål på forslag nr. 17 som har vakt mest oppmerksomhet, og som vil bli husket best fra denne dagen. Men jeg synes det er to andre uttalelser fra to andre fremtredende politikere som også fortjener betydelig oppmerksomhet.

Jan Petersen sa at han ikke var enig med lovavdelingen i Justisdepartementet i lovforståelsen. Det er helt all right at juristen Jan Petersen ikke er enig med lovavdelingen i et juridisk spørsmål. Men at en parlamentarisk leder i sitt arbeid her i Stortinget velger å legge mer vekt på hva andre mener, i sitt arbeid her, er meget oppsiktsvekkende. I alle mine år i dette hus, hver gang det i arbeidet i en stortingskomite har vært spørsmål om vi forstår hvordan loven egentlig er å forstå – og det skjer fra tid til annen – har man spurt lovavdelingen i Justisdepartementet og alltid lagt det til grunn, på tross av at enkelte kan ha hatt en personlig mening om at lovavdelingen er ute å kjøre. Det er det som har vært basis for alt man har gjort i dette hus. Nå velger altså Jan Petersen – parlamentarisk leder og for alt jeg vet, muligens en statsministerkandidat – å legge mer vekt på hva andre, delvis ukjente juridiske eksperter har sagt. Det var det ene oppsiktsvekkende.

Det samme gjelder Jens Stoltenberg. Han klargjorde at lovavdelingen mente det kunne reises tvil om lovadgangen til å omgjøre de gitte utslippstillatelser. Og det er helt korrekt at det har lovavdelingen gjort. Den har reist tvil. Den har ikke sagt at det er ulovlig, men bare at det er reist tvil. Er det slik å forstå at Jens Stoltenberg, når det er reist tvil fra lovavdelingen i Justisdepartementet, synes at storting og regjering bør bruke domstolene for å få avklart hva som egentlig er saken, og hva som er det korrekte, for det er jo domstolene som avgjør disse spørsmålene med endelig virkning? Det er meget oppsiktsvekkende. Og Jens Stoltenberg er erklært statsministerkandidat.

Da har vi to potensielle statsministre som begge vil legge til grunn i sitt arbeid i det politiske at det ikke er nødvendig at de følger lovavdelingens juridiske synspunkter i utøvelsen av sine embeter. Det er for meg også meget dramatisk. Hvis det er slik at man fastholder at det lovavdelingen sier, ikke nødvendigvis er riktig, og hvis man selv var i regjering, fikk gjort om disse utslippstillatelsene for å komme i gang, så ville helt sikkert Bellona, Natur og Ungdom og en del andre gå til søksmål mot staten for å ha fattet en lovstridig avgjørelse. Ja, da er ikke dette en sak som blir raskt avgjort, for domstolene er jo ikke noe apparat som treffer avgjørelser etter en måned eller to. Denne saken ville gått til Høyesterett, for den er meget prinsipiell, og det er vel et to-tre-årsperspektiv. Og så sier man at man vil gjøre dette for å få en rask avgjørelse for å komme i gang med bygging. Det er helt ubegripelig.

I tillegg til lovavdelingens syn er det også en grundig juridisk avhandling fra Bellona, og de har faktisk kjempet for å innføre rettsstatsprinsipper i Moskva i Russland, i Nikitin-saken, og fått ros for at de har fått mer respekt for rettsstatprinsippene. Kanskje de burde vie litt mer tid overfor hr. Petersen og hr. Stoltenberg i Norge også?

Til slutt: Jeg fortalte alle våre nye stortingsrepresentanter i begynnelsen av denne perioden at nå var de i Stortinget og ikke i kommunestyret. Hvis det er en lovmessig hindring for å gjøre noe vi i Stortinget eller Regjeringen politisk ønsker, kan vi likevel gjøre det, sa jeg, ved å endre loven. Alle andre i dette land, unntatt regjering og storting, kan selvsagt prøve sine saker for domstolene. Men for et stortingsflertall og en regjering er ikke det måten å arbeide på. Hvis man mener at loven står i veien for det man ønsker å gjøre, fremmer Regjeringen i en odelstingsproposisjon forslag om å endre loven, og stortingsflertallet endrer loven for å gi seg selv adgang til å gjøre det man ønsker politisk. Jeg synes de holdninger Jens Stoltenberg og Jan Petersen i dag har vist, er skremmende.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Jan Petersen (H): Jeg tar for så vidt ordet mer til en åpenbar misforståelse enn til en replikk, men det blir vel et minutt ekstra, så da tar vi replikken.

Når Carl I. Hagen ikke vet hva han skal snakke om, pleier han som regel å snakke om meg (latter i salen). Jeg har ikke reist tvil om lovavdelingens uttalelser men jeg har reist tvil om statsministerens utlegning av den. Hvis man leser hva lovavdelingen sier, sier den klart at § 18 første ledd nr. 5 kan benyttes, og det den gjør, er ikke å reise tvil, men den definerer de nærmere forutsetningene for dette, det er poenget. Men det er noe annet enn tvil. Den sier altså hvilke vilkår som må være oppfylt på disse punktene. Og slik er det jo når det gjelder alle lovbestemmelser, at lovens vilkår skal være oppfylt.

Men poenget er at Carl I. Hagen har helt rett i at når det er en del som er uenig, f.eks. ute, som han beskrev, da sier vi at hvis Regjeringen mener at det vil være vanskelig å vedta dette i henhold til den bestemmelsen vi snakker om her, ja, så la oss heller ta en lovendring – selvfølgelig med masse prosedyrer og det ene med det andre, jeg ser ikke bort fra at Regjeringen vil dele den oppfatningen. På dette punktet har vi faktisk imøtekommet en av de kritiske bemerkningene som Carl I. Hagen hadde overfor det opprinnelige forslaget. Jeg må si at jeg synes Carl I. Hagen burde vært begeistret for at den innvendingen han meget berettiget reiste på et tidspunkt, er tatt opp i dette forslaget.

Jeg tror nok at han her har gjort seg skyldig i en aldri så liten misforståelse når det gjelder hva dette dreier seg om. Jeg er altså ikke enig i statsministerens utlegning. Etter mitt skjønn viser lovavdelingens redegjørelse at det er mulig å gjennomføre flertallets standpunkt selv uten lovendring, men for å være helt på den sikre siden, og for at denne debatten ikke skulle rote seg bort i en masse definisjoner om jus, hvor Carl I. Hagen faktisk nå er den første som prøver seg på dette etter en lang debatt, sier vi at da er det nye punktet viktig, slik at vi kan komme i gang, og slik at den realiteten både Hagen og jeg er enige om, blir virkeliggjort. Og så kanskje denne lange debatten burde ende på politikkens hovedsak og ikke på det punktet denne debatten heldigvis har unngått gjennom en hel dag.

Carl I. Hagen (Frp): Jeg kan godt gjenta her, som jeg også har gjort utenfor, at jeg synes det var meget fornuftig at Arbeiderpartiet og Høyre fremmet sitt nye forslag. Det er helt klart. Det er blant de tingene jeg har etterlyst, både når det gjelder tidsfrist, og når det gjelder å akseptere prinsippet om lovendring. Men Høyres talere har i debatten i dag fastholdt at de mener at det går an å gjøre dette greit nok innenfor rammen av loven. Statsministeren har utlagt lovavdelingens betenkning helt korrekt. En ting er tidsfrister, noe annet er det skjønnet som skal utøves i henhold til loven, om forutsetningene som Petersen her nevner, er innfridd eller ikke. Det er et spørsmål som til syvende og sist ville blitt avgjort av domstoler. Andre kunne gått til søksmål og sagt at her er det ikke forutsetningene i § 18 nr. 5, som er det avgjørende. Det ville blitt en langvarig rettssak, og man har da fastholdt at det egentlig ikke er nødvendig med forslag nr. 16.

Det er det som er den prinsipielle holdningen til en fremtredende politiker i Stortinget – parlamentarisk leder og partiformann – at han legger til grunn at i det politiske arbeid vil man ikke følge lovavdelingen.

Når vi i Fremskrittspartiet fikk beskjed fra lovavdelingen om at vårt forslag, nr. 6, var i strid med loven, lot vi være å fremme det, for den beskjeden kom etter innstillingen. Men det var først i går kveld – lenge etterpå – at Jan Petersen og Høyre endret det. Jeg er glad for at de gjorde det, men jeg tror Jan Petersen bør lese det han sa på det prinsipielle grunnlaget om å følge lovavdelingens synspunkter, litt grundig, for jeg synes det var en skremmende holdning han utviste i denne sammenhengen.

Jeg har ingen grunn til å snakke om hr. Petersen hvis jeg skulle ha mangel på noe å snakke om. Jeg har mer en nok å snakke om, om jeg ikke også skulle ty til det virkemiddelet. (Munterhet i salen)

Erik Solheim (SV): Stortinget brukte etter 1986 noe sånt som ti år på å diskutere bensinavgiften i forskjellige varianter, og jeg tror ikke det er noen dristig påstand i dag å si at vi kommer til å diskutere avgangen på gasskraftverk i minst ti år framover. Og at Carl I. Hagen kommer til å bli en meget flittig deltaker i denne debatten, med et allerede godt anslag nå, er vel heller ikke særlig vanskelig å spå.

Jeg skal ikke ta del i det, men la meg heller si litt om Regjeringens avgang. Det ble sagt en gang om – jeg tror det var – en dansk fagforeningsleder noe sånt som at la oss i sorgen over at du går, ikke glemme gleden over at du gikk.

Det som var påfallende i sted da det ble klart at Regjeringen ville gå av, var hvor lite begeistring det var i noen kretser i denne salen. Normalt er det jo slik at noen er veldig begeistret, og at noen er mer sorgtunge når en regjering går av. Men det var jo ingen begeistring i denne salen, og grunnen er innlysende. Regjeringspartiene er selvsagt lei for at de må gå, det er opplagt, men Arbeiderpartiet viser heller ingen begeistring over den muligheten de har for å overta, av den helt innlysende grunn at de vet at en svak mindretallsregjering eventuelt kommer til å bli erstattet av en annen svak mindretallsregjering, og at vi kommer til å gå i det samme sporet, vakling fra sak til sak i Stortinget, hvor man har som horisont å overleve fra uke til uke eller fra måned til måned, bare med en annen regjering i nøyaktig samme stilling. Arbeiderpartiet kommer til å møte seks opposisjonspartier i Stortinget, slik situasjonen er nå. Her har vi sorgen.

Men på ett punkt må man få lov til å si at det også er en viss glede. Jeg så at representanten Carl I. Hagen til Nettavisen i formiddag uttalte at han hadde regien her i dag, på en dag hr. Bondevik og hr. Stoltenberg i sin helhet har hatt regien. Men ifølge hr. Hagen, var det han som hadde regien, og avisen stilte ikke særlig kritiske spørsmålstegn ved den versjonen. Der kommer gleden inn. Dette kan vi nå gå glipp av i tiden framover. For hvis sentrumspartiene, Arbeiderpartiet og SV nå steller seg slik at det er et minimum av samarbeid i tiden framover, så kan vi klare å parkere Carl I. Hagen i den skyggenes dal som det etter denne dagen er fullt mulig å parkere ham i. (Munterhet i salen)

Carl I. Hagen (Frp): Nå trodde jeg det var biler man parkerte, og ikke mennesker. Men hadde jeg vært Inge Lønning, hadde jeg vel sagt at dette sier noe om Erik Solheims menneskesyn. (Munterhet i salen)

Det er mange opp igjennom årene som har forsøkt å få Fremskrittspartiet og undertegnede – som har hatt gleden av å lede partiet en stund – i skyggenes dal og å få oss bort, men de har som regel blitt skuffet. Jeg tror vi skal være med en god stund til.

Nå snakker altså Erik Solheim om Regjeringens avgang. Hittil har det ikke vært votert over noen forslag, og hittil er dette bare en situasjon som er teoretisk. Det er voteringen noe senere i kveld som vil avgjøre dette.

Jeg kan ikke føle meg korrekt sitert hvis det har stått det i Nettavisen som Erik Solheim sa. Jeg sa at jeg hadde en viss innflytelse over det som skjedde på tirsdag, men i dag har jeg stort sett vært tilskuer, det er det mange jour-nalister som kan si. Her har ikke jeg hatt noen som helst regi på noen som helst måte.

Når det så gjelder fremtiden, tror jeg ikke man skal ta for gitt at det blir nøyaktig slik som Erik Solheim nå gir uttrykk for. For det første har vi en regjering og vi har en statsminister, og la oss holde på det inntil noe annet er skjedd. Det å begynne og slå fast med bred penn hva som blir resultatet hvis det skulle bli et regjeringsskifte, det kan man vente med. Og man kan også vente med de klareste spådommer. Skulle det skje, blir det kanskje flere opposisjonspartier som vil konkurrere om etter hvert å bli det ledende opposisjonsparti til – teoretisk – en arbeiderpartiregjering. Men jeg tror ikke man skal ta for gitt hvilket parti som greier å vinne den kampen.

Jan Petersen (H): Det er enkelte økonomer som har et ubendig behov for og ønske om å fortelle hele verden hvordan jusen henger sammen. Carl I. Hagen er en av dem.

Mitt poeng er følgende: Jeg har ikke uttalt meg om lovavdelingens merknader, men jeg har uttalt meg om statsministerens utlegning av dem. Jeg sier – og det vil jeg fastholde – at denne redegjørelsen gjør det mulig å anvende § 18 første ledd nr. 5, og lovavdelingen sier følgende:

«Under bestemte faktiske forutsetninger kan det imidlertid tenkes at det vil være adgang til slik omgjøring på grunnlag av …»

Og så definerer den forutsetningene nærmere. Og det var det jeg sa, nemlig at det er mulig når forutsetningene er oppfylt. Det er noe helt annet enn å si at her er det tvil om det er adgang, for da må man ta et standpunkt til det. Det standpunktet har jeg tatt, jeg mener det er rettslig adgang til å gjøre det. Og det er svært mange som mener det, og lovavdelingen bestrider ikke det.

Noe annet er at lovavdelingen var tydelig på at Carl I. Hagens opprinnelige forslag ikke gikk, og det har han tatt konsekvensene av, og det er «fair enough». Men det gjelder ikke alle forslagene, for å si det sånn. Jeg føler derfor at jeg har mine ord i behold. Og jeg må nok si, hvis jeg får lov, at jeg synes denne debatten, med så vidtrekkende konsekvenser, burde ende med andre diskusjoner enn den Carl I. Hagen og jeg nå er i ferd med å gjennomføre.

Carl I. Hagen (Frp): Det hr. Petersen nå sier, endrer jo ikke noe på det reelle hovedinnholdet, nemlig at det kan være adgang til å endre utslippstillatelsene hvis visse forutsetninger eksisterer. Men for storting og regjering kan det ikke være slik at de gjør noe som det kan være adgang til, storting og regjering bør være helt sikre på at det de gjør, er det adgang til, fordi vi, i motsetning til alle andre, har mulighet til å endre loven og fjerne tvilen i det vi gjør i så viktige spørsmål som dette. Det er det som er det helt avgjørende prinsipp etter min oppfatning. Alle andre må forholde seg til lovene som de er, men hvis regjeringen ønsker å gjøre noe som er tvilsomt – bare er et spørsmålstegn ved – om det er i samsvar med loven, bør den gå inn for å endre loven, og det samme bør stortingsflertallet gjøre. Kanskje det er underordnet det som selvsagt er den store sak nå, men jeg synes dette er fundamentalt i det arbeid som storting og regjering driver. Det sømmer seg ikke at de to parlamentariske ledere for Stortingets største og fjerde største parti gir uttrykk for at de mener at det kan man godt basere seg på, og så får man eventuelt få en rettssak, hvis noen klager, og få det avgjort av en domstol – det er ikke slik et stortingsflertall og en regjering bør opptre. Derfor har jeg tillatt meg å gi ros til Regjeringen både for at de innhentet lovavdelingens synspunkter – det sa jeg i en kronikk i VG sist lørdag – og for at de har fulgt opp og anvist at de vil legge lovavdelingens fortolkning til grunn, noe Jens Stoltenberg og Jan Petersen ikke har erkjent, de har fastholdt at man i realiteten kunne brukt I og II isolert sett og alene. Så her er det en reell uenighet, og det er et viktig prinsipielt spørsmål.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Johan J. Jakobsen (Sp): Dagens debatt om Regjeringens energimelding skulle egentlig ha vært en debatt om en mer miljørettet energipolitikk. Regjeringen har i innstillingen fått nærmest fullt gjennomslag for en massiv satsing på enøk og alternative energikilder. Den 9. mars år 2000 kunne med andre ord ha blitt en merkedag for en mer miljøvennlig energipolitikk i Norge, men slik blir det åpenbart ikke.

I sin iver etter å få bygd konvensjonelle gasskraftverk går Arbeiderpartiet til det oppsiktsvekkende skritt å åpne for en endring i forurensningsloven for å nå sine politiske mål. Arbeiderpartiet allierer seg med Høyre og Fremskrittspartiet for å tvinge gjennom et vedtak som partiet for kort tid tilbake bedyret at en ikke ønsket. Den 25. januar i år uttalte Thorbjørn Jagland følgende i sitt Jaglandbrev:

«Arbeiderpartiet har altså ikke snudd i gasskraftsaken. Vi mener at det verken er nødvendig eller riktig å endre forurensningsloven.»

Den 25. januar mente altså Arbeiderpartiet at det ikke var riktig å endre forurensningsloven, og i dag er en villig til å svekke et av de viktigste miljøpolitiske instrumenter vi har. Dette demonstrerer etter min oppfatning en miljøpolitisk holdningsløshet som ikke er Arbeiderpartiet og Gro Harlem Brundtlands parti verdig.

Det forslag som Arbeiderpartiet og Høyre i fellesskap fremmet i går, markerte et miljøpolitisk tidsskille. Det største partiet i Stortinget varsler ikke bare at en ønsker å få vedtatt at det skal bygges gasskraftverk med en teknologi som er på vei ut, i tillegg åpner Arbeiderpartiet for å svekke forurensningsloven for å få dette til.

Den nyutpekte statsministerkandidaten for Arbeiderpartiet har bedyret at han ikke er på regjeringsjakt. I går fjernet Stoltenberg all tvil om hvilke politiske mål som ligger bak partiets strategi i gasskraftsaken. Jeg tror ingen lenger er i tvil om at Arbeiderpartiet og Stoltenberg ønsker å bruke Høyre som rundingsbøye for å komme i regjeringsposisjon. Det overraskende er at Arbeiderpartiet er villig til å betale en så høy pris – en så høy politisk pris – for å ta igjen den makt som Jagland frivillig gav fra seg for to og et halvt år siden. Og når det opplyses fra Stortingets talerstol at Arbeiderpartiet i kveld vil stemme mot et forslag partiets parlamentariske leder er enig i, er det egentlig ganske avslørende.

Jens Stoltenberg sa i sitt innlegg at Arbeiderpartiet ønsker å styrke forurensningsloven. Men i betenkningen fra lovavdelingen i Justisdepartementet sies det i klartekst at det ikke er «rettslig adgang til å foreslå slike lempinger i de gitte utslippstillatelser», som flertallet legger opp til. Det er lempinger i utslippstillatelsene det her er snakk om, og lempinger kan ikke oppnås gjennom en skjerpet lovgivning, de kan bare oppnås gjennom en svekket forurensningslov.

Kyotoprotokollen forplikter Norge, og selv om den åpner for bruk av fleksible mekanismer, der utslippsreduksjoner skjer i andre land, er Kyotoprotokollen ment å være et supplement til nasjonale tiltak. Også Arbeiderpartiet var i 1998 med på en slik understrekning i innstillingen til den såkalte Kyoto-meldingen. Flertallet mente da at det var viktig

«at Norge gjennomfører en betydelig del av forpliktelsene ved nasjonale tiltak. Dette er ikke minst viktig for å unngå at vi på et senere tidspunkt, når vi trolig står overfor enda strengere utslippsforpliktelser, blir stilt overfor langt større omstillingskostnader».

Det mente Arbeiderpartiet den gang. Men flertallet ønsker at norske gasskraftverk skal være gratispassasjerer som sniker i køen når kvotesystemet skal etableres. Det betyr i klartekst at det vil være andre deler av samfunnet, bl.a. transportsektoren, husholdningene og industrien, som må bære hovedbyrden av CO2-kuttene når vi en dag står overfor enda strengere utslippsforpliktelser.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Harald T. Nesvik (Frp): Det er korrekt som representanten Jakobsen sier i sitt innlegg, at Fremskrittspartiet går inn for bygging av gasskraftverk. Det har det heller aldri vært noen tvil om i denne saken, forhåpentligvis.

Men jeg vil stille et spørsmål når det gjelder representantens eget hjemfylke, der flertallet i Senterpartiet helt klart har gått inn for bygging av gasskraftverk. Man har jo bl.a. i Nord-Trøndelag en bedrift som heter Norske Skog, som ønsker å få bygd gasskraftverk i samsvar med det som har med deres produksjon å gjøre.

Da vil jeg spørre Jakobsen om følgende: Er det slik at Senterpartiets lokalmiljø i Nord-Trøndelag ikke har tilstrekkelig kompetanse når det gjelder å kunne avgjøre hvorvidt det er smart å bygge gasskraftverk der oppe eller ikke? Eller er det først når representantene fra Senterpartiet trekker inn til Oslo-gryta at man oppnår den kompetansen?

Johan J. Jakobsen (Sp): Det er riktig at de fleste partier i Nord-Trøndelag har gått inn for den type gasskraftverk som er foreslått ved papirfabrikken i Skogn, som ledd i en større gassatsing i hele Midt-Norge. Men når Nesvik og andre også tidligere i debatten har gitt uttrykk for at Senterpartiet i Nord-Trøndelag nærmest har inntatt en kritisk holdning både til undertegnede, som representant for Senterpartiet, og også har nevnt olje- og energiminister Marit Arnstad, så kan jeg bare si fra Stortingets talerstol at personlig har jeg ikke møtt en eneste kritisk bemerkning til at undertegnede og statsråd Arnstad velger å stå på partiets program. Jeg har aldri hørt at noen har hatt innvendinger mot at vi har en statsråd fra Senterpartiet, som håndterer olje- og energispørsmål på en glimrende måte, og at det har vært reist kritikk fordi statsråd Arnstad velger å stå på partiets program, og velger å stå på det felles politiske grunnlag som sentrumsregjeringen bygger på.

Så Nesvik kan bare spare sine bekymringer. Dette er ikke noe stort problem i forholdet mellom mitt parti i Nord-Trøndelag og representanten Jakobsen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Jens Stoltenberg (A): Jeg tror jeg skal være veldig kort. Jeg sa mine hovedting i replikkvekslingen etter statsministerens innlegg. Det er en reell uenighet her i salen mellom dem som mener at det å ta i bruk gass kan bidra til å bedre miljøet, og dem som mener det motsatte. Det mener jeg er en ærlig og redelig uenighet, og jeg mener det er viktig nå at flertallet i Stortinget får uttrykt sin vilje, og at det følges opp. Det er den type uenighet som vi må leve med i det politiske liv. Det er derfor vi har ulike politiske partier med ulike politiske standpunkter.

Så har også debatten vist at enigheten går litt på kryss og tvers her i salen. I forhold til de viktige sakene som statsministeren understreket i sitt innlegg når det gjelder satsing på alternative energikilder, satsing på energisparing og å redusere veksten i forbruket, så er flertallet Arbeiderpartiet og sentrum. Regjeringen hadde ikke fått flertall for sine forslag der hvis ikke Arbeiderpartiet hadde støttet dem, fordi vi synes det er gode forslag.

For øvrig er jeg sikker på at vi får rikelig anledning til å diskutere både forurensningslov, lovavdelingens betenkning og gasskraftverk også i dagene som kommer, men mitt inntrykk er at debatten nå her i salen kanskje er tjent med at jeg ikke fortsetter den type replikkveksling. Jeg ser derfor fram til å fortsette debatten i andre sammenhenger.

Jan Petersen (H): Jeg tror også jeg bare skal benytte anledningen til noen ganske få avsluttende merknader, med den vending som denne debatten nå har tatt. Men jeg vil gjerne understreke et par poenger, hvorav ett er at jeg har lagt merke til at Høyres konsekvente holdning i dette spørsmålet har vært omtalt med respekt. Det setter jeg pris på. Men jeg er heller ikke forbauset over det. Høyre har hatt et klart standpunkt til disse spørsmålene gjennom lengre tid, og derfor har vi heller ikke vært utsatt for forventning om at vi skulle endre vårt standpunkt nå som vi har en mulighet for å få det vedtatt.

Jeg har merket meg at statsministeren selvfølgelig har satt sin stilling inn først og fremst når det gjelder forslaget fra Steensnæs, et forslag jeg nok må si jeg synes er svært vanskelig å forstå, men som åpenbart bygger på et premiss som forutsetter en holdning til miljøvirkning av vårt forslag som flertallet selvfølgelig ikke kan være enig i. Men jeg la også merke til at statsministeren utover det hadde en rekke reservasjoner til det opplegget som flertallet har i innstillingen. Derfor ser jeg det slik at det det her er snakk om, er en totalvurdering av situasjonen hvor det er den saklige uenigheten som har slått igjennom. Og det er en grei ting. At statsministeren da har valgt å kaste kortene, er hans vurdering. Det er jo en rekke andre områder gjennom disse to og et halvt årene hvor statsministeren har akseptert andre standpunkter enn dem han selv stod for. Han har altså i denne saken valgt en annen linje.

Så har jeg ikke behov for å fortsette debatten med Hagen om lovspørsmålet. Jeg vil fastholde at jeg tror han blir svært så absolutt, altfor absolutt, og det er kanskje ordene «kan» og «tvil» som har gått litt i ball for ham.

Resultatet av denne debatten og de vedtakene vi nå i dag får, er at det vil bli lagt til rette for å utnytte en viktig ressurs i Norge fremover. Jeg tror det er svært viktig at Norge benytter denne anledningen til å ta i bruk de ressursene vi har. Og fordi det henger sammen med de totale utslippene i Europa, er dette et godt miljømessig standpunkt. Derfor er det viktig å stå på det vi mener er riktig. Og kanskje en av de gode ting ved politikken er at det som når det dekkes utover i media, kan gi inntrykk av å være spill, manøvreringer, posisjoner og plasser, det er til syvende og sist et spørsmål om politisk overbevisning og respekt for hverandres politiske overbevisning. Jeg tror det er viktig at Stortinget minner seg selv om at det er det som til syvende og sist er kjernepunktet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Karin Andersen (SV): Jeg har sett litt på Jan Petersen i kveld, og jeg hadde ventet meg at han var glad. Men det ser ikke slik ut. Og da sitter jeg og funderer på om kanskje Petersen, i likhet med meg, sitter og tenker på bensinavgiften – den har jo Høyre hatt litt traumatiske opplevelser med.

Jeg antar at Høyre har tenkt nøye igjennom hva det er de gjør i kveld, og at den følelsen av ubehag som jeg syns jeg aner at Petersen har, kanskje ikke skyldes at han nages av tvil i saken om hvorvidt han nå har løpt Arbeiderpartiets ærend for å få felt Regjeringa og ender opp med skyhøye bensinpriser som resultat. Det er slik at den politikken som Høyre nå kjører sammen med Arbeiderpartiet, fører til at noen slipper unna alle miljøkrav når det gjelder forurensende utslipp, mens andre da antakeligvis må betale prisen for å få dette i balanse før vi har fått et kvotesystem på plass.

Jeg tror det kunne være interessant for Høyres velgere å få høre hvor høy bensinpris Høyre egentlig mener vi skal ha, når Høyre mener at gasskraftverkene skal få være gratispassasjerer, og gasskraftverkene forurenser like mye som nesten hele den norske bilparken til sammen. Det må altså bety at regninga skal sendes til noen andre. Bilparken er én av dem. Det kan også være noen andre som får den regninga. Jeg syns folk nå har krav på å få vite hvem det er Høyre skal sende den regninga til.

Jan Petersen (H): Jeg trodde en stakket stund det var bensinpriser i overført forstand det ble snakket om, men jammen var det temmelig konkrete greier man var ute etter. Så vidt jeg skjønte, dreide dette seg om det fremtidige kvotesystemet, men jeg vil minne om at det altså er verkene som må kjøpe kvote. Jeg er ikke sikker på hvordan bensinprisspørsmålet kommer inn her, men jeg vil bare minne om at når det gjelder høye bensinpriser, er det noe som en kombinasjon av regjeringspartiene og Arbeiderpartiet allerede har ordnet, ikke minst gjennom årets budsjett. Det har vært en av våre innvendinger mot Regjeringen at den har vendt ryggen til Høyre og samarbeidet med Arbeiderpartiet, bl.a. til skade for bilistene.

Når det så gjelder hvorvidt jeg er glad, må jeg si at jeg er glad for at vi får et vedtak som utnytter den ressursen som er. Men vi har selvsagt, som Karin Andersen også vet, ikke vært på noen regjeringsjakt i disse spørsmålene. Det er regjeringssjefen selv som har trukket den konsekvensen at han ønsker å kaste kortene. Det er det som er poenget. Kanskje Karin Andersen har lett etter en skjult agenda hos oss? Jeg vet at enkelte i regjeringspartiene også har gjort det. Blant annet var nestlederen i Senterpartiet ute i avisen forleden dag og skrev en artikkel om det – en aldeles ufyselig debattform, hvis jeg får si det som det er, hvor man tillegger folk motiver for deretter å kalle dem «hyklere» når man ikke vedkjenner seg disse tillagte motiver. Så jeg tror vi kanskje bør avblåse den type debatt.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Kristin Halvorsen (SV): Jeg får en følelse av at vi nå deltar på et litt lite festlig nachspiel. Det virker som om det som skulle fortæres, er spist og drukket opp, uroen brer seg i forsamlingen, og feststemningen er betydelig dempet. Det tror jeg er fordi det som har skjedd i dag, har en helt klar politisk konsekvens med utgangspunkt i gasskraftsaken, men ikke kommer til å gjøre noe med det vi sliter mest med i norsk politikk akkurat nå, nemlig at vi mangler en flertallskonstellasjon som kan gjøre jobben med å sette seg noen langsiktige mål og slåss for dem, enten det dreier seg om det som mange rister på hodet av rundt omkring i landet, nemlig hvorfor i all verden vi skal godta en standard i skoleverket som er så mye dårligere enn det unger flest er vant til hjemme, eller det gjelder miljøpolitikken eller mange andre områder der SV har ambisjoner om politisk innflytelse.

Det norsk politikk hadde trengt, var en flertallsallianse og en flertallskonstellasjon som gjorde at det spillet og spetakkelet som vi har hatt i norsk politikk fra Jaglands tid minst, og via Bondevik-perioden, tok slutt nå som vi står foran et regjeringsskifte. Men slik ser det ikke ut. Antakelig kommer vi når dette er over, til å ha en ny mindretallsregjering som kommer til å baute seg fram fra sak til sak i Stortinget, og sporten «hvordan kan vi påføre regjeringen et nederlag i dag» kommer til å fortsette.

Det som er til hinder for en sånn type flertallskonstellasjon, er den logikken som Jens Stoltenberg og Arbeiderpartiet, men også andre partier i dette huset, legger til grunn for sitt politiske arbeid. Og i et svar til meg i et replikkordskifte før i dag sa han at Arbeiderpartiet stemmer for det de er for, og at det «ville være rart om vi stemmer mot det vi er for når vi har flertall for det, og bare for når vi ikke får flertall!». Men det er nettopp den logikken som gjør at partier som i utgangspunktet burde kunne ha mulighet til å sette seg ned og forhandle om noe som var en fornuftig politisk linje for framtiden, ikke klarer å gjøre det, men drukner i spill. Det kan rett og slett ikke være sånn at Arbeiderpartiet søker støtte fra Fremskrittspartiet og Høyre i miljøpolitikken, for det vil alltid være sånn at Høyre og Fremskrittspartiet står for de dårligste miljøløsningene. Fremskrittspartiet syns jo at miljø- og klimaspørsmål er noe ekkelt som venstresiden har funnet på, som kjent.

SV har et meget klart vedtak fra vårt landsmøte. Det lyder som følger:

«SV ønsker en flertallskonstellasjon i norsk politikk som gjennom politiske avtaler eller regjeringssamarbeid vrir politikken til venstre. Ut fra styrkeforholdet på Stortinget i dag er Arbeiderpartiet en klar maktfaktor i en slik flertallskonstellasjon. Det er SVs utfordring og klare oppgave å sørge for at Norge ikke på nytt får en regjering som søker støtte hos Høyre og Fremskrittspartiet.

Uten innflytelse kan ikke SV gi garantier til en regjering som vi ikke selv deltar i eller har en avtale med.»

Deretter kommer de politiske punktene som vårt landsmøte syntes var viktigst, og den første saken som er nevnt, er spørsmålet om klimapolitikk og gasskraftverk.

Den situasjonen man står overfor nå, er at det uansett hvordan man snur og vender seg, antakelig blir en mindretallsregjering som ikke er interessert i å inngå et politisk samarbeid med et flertall av partiene på Stortinget, og som ikke er interessert i å gi et flertall av partiene på Stortinget innflytelse over en eventuell regjeringserklæring. Dermed kommer den situasjonen vi har hatt, til å fortsette. Det vil være en situasjon hvor man søker vekslende flertall. Det vil være en situasjon hvor det er høyst uklart for velgerne hvem som har ansvaret for den politikken som i sum egentlig blir drevet. Det vil være nøyaktig den samme situasjon som Jagland var i før valget i 1997.

Jeg er helt overbevist om at tirsdag ristet de fleste velgerne i Norge på hodet og hadde problemer med å skjønne hva Stortinget egentlig holdt på med. I dag tror jeg det er et mye klarere politisk veivalg som er foretatt. Men jeg er helt sikker på at hvis den holdningen som Arbeiderpartiet legger til grunn, som Bondevik-regjeringen også la til grunn, nemlig at man nærmest gjør det til en politisk dyd at man ikke skal ha et flertall i Stortinget bak seg, da kommer norsk politikk fremdeles til å dreie seg om spill og spetakkel.

Fra SVs side er oppgaven meget klar: Vi kommer til å utfordre politisk. Har vi noen mulighet til å få gjennomslag for en politikk som i sum bringer Norge noen skritt i riktig retning og som gjør at voksne folk, tillitsvalgte folk – som stortingsrepresentanter og regjeringsmedlemmer egentlig er – kan bruke tiden sin på noe annet enn å spenne bein på hverandre, da vil det være et bidrag til å bringe verden et lite stykke fremover.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Jeg konstaterer av det som nå er sagt etter mitt forrige innlegg, at Arbeiderpartiet og Høyre ikke ser ut til å ville stemme for et forslag om at forurensningsloven ikke skal svekkes som miljøpolitisk virkemiddel.

Arbeiderpartiet vil altså stemme imot dette forslaget, selv om partiets parlamentariske leder har sagt at han er enig i innholdet. Han sier endog at han vil ikke svekke forurensningsloven som politisk virkemiddel, men kanskje heller hvis den skal endres, styrke den. Ja, da kan man jo begynne å lure om man burde ha fremmet et forslag om at Stortinget forutsetter at forurensningsloven skal styrkes – og om Arbeiderpartiet da ville ha stemt for det! (Munterhet i salen) Man måtte da i hvert fall ha kunnet stemme for det foreliggende forslag om ikke å svekke den. Men nei, det kan man ikke. Man er mot å svekke den, men man kan ikke stemme for et forslag som sier det. Forstå det den som kan! Det vil si, jeg tror de fleste etter hvert begynner å forstå det, og at det har med noe annet enn miljø og forurensningsloven å gjøre – det har med regjeringsspørsmålet å gjøre. Det er i og for seg greit nok, og da synes jeg like godt man kan si det.

Nettopp derfor må jeg også få si at jeg forstår mindre av Høyres opptreden i kveld. Partiets parlamentariske leder sa at han satte pris på min omtale av at Høyre har hatt en konsekvent linje når det gjelder gasskraftverk og forurensningsloven. Det er riktig, og det står jeg ved, og det fremgår av Høyres linje i dagens innstilling. Men etter at denne innstillingen ble avgitt, er det kommet to forslag på Stortingets bord, et fra Arbeiderpartiet og Høyre og et som et tilsvar på det fra de tre sentrumspartienes parlamentariske ledere om at vi ikke skal svekke forurensningsloven som miljøpolitisk virkemiddel

La meg derfor gjøre det helt klart på slutten av debatten: Hvis Høyre vil, kan de selvsagt stemme for dette forslaget fra sentrumspartiene. Det trenger ikke å være i strid med Høyres linje. Hvis det skulle være i strid med Høyres linje, måtte det i tilfelle være fordi Høyre vil svekke forurensningsloven som miljøpolitisk virkemiddel. Det har jeg ikke hørt at Høyre har gitt uttrykk for.

Derfor må vi konstatere og registrere at Høyre aktivt sammen med Arbeiderpartiet stemmer mot et forslag som jeg har varslet i tilfelle vil føre til Regjeringens avgang. Derfor er det selvsagt heller ikke riktig når Jan Petersen sier at Regjeringen kaster kortene. Nei, sentrumsregjeringen vil gjerne fortsette. Vi har et politisk regnskap som vi er bekjent av, og hvor vi etter to og et halvt år har fått gjennomslag for store deler av vår politikk. Jeg har samtidig sagt at vi ikke kan fortsette for enhver pris og styre videre på et hvilket som helst grunnlag.

Høyre kunne, og kan fortsatt hvis de vil, bidra til at sentrumsregjeringen fortsetter slik at ikke Arbeiderpartiet kommer tilbake i regjeringsposisjon. Hvis Høyre stemmer sammen med Arbeiderpartiet mot forslag nr. 17 i kveld, vil det som i tilfelle skjer, være at Arbeiderpartiet og Høyre aktivt ved stemmegivning utløser Regjeringens avgang, selv om de kan gjøre noe annet. Det er Arbeiderpartiets og Høyres valg.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 1 og 2.

Presidenten vil først meddele følgende: Den innkalte vararepresentant for Oppland fylke, Fredrik F rber, har tatt sete.

Så vil presidenten etter omstendighetene foreslå at møtet midlertidig avbrytes med en antatt pause på ca. en halv time. Presidenten vil om dette bifalles, anmode parlamentariske ledere om så snart det er praktisk mulig, å møte på stortingspresidentens kontor. Hr. Hagen har bedt om ordet.

Carl I. Hagen (Frp): Jeg vil gjerne ha en forklaring på hvorfor vi skal bruke en halv time på en pause. Det er vanligvis slik at hvis noen ber om en pause for å ha gruppemøte, er det greit, men det er ingen som har bedt om det, og jeg ser ingen grunn til at vi skal avbryte. Debatten er avsluttet, og vi bør gå til votering. Jeg vil i tilfelle i hvert fall vite hvorfor vi ikke skal komme i gang med voteringen.

Stortingspresident Kristi Kolle Grøndahl: Som Stortingets president har jeg bedt om at vi tar en liten pause før voteringen slik at presidenten og visepresidenten sammen med gruppelederne kan drøfte voteringsopplegget for den voteringen som nå skal skje, slik at vi er enige om rekkefølgen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet. Det betyr, slik presidenten oppfatter det, at forsamlingen samtykker i at vi tar en pause.

Det vil bli ringt til votering om ca. en halv time.