Presidenten: Etter ønske fra forsvarskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 45 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 35 minutter, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Høyre 15 minutter hver, Senterpartiet 10 minutter og Sosialistisk Venstreparti, Venstre og representanten Bastesen 5 minutter hver.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg fra Regjeringens medlemmer, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Dette anses vedtatt.

Ingvald Godal (H) (ordførar for saka): Forsvarskomiteen legg med dette fram si innstilling til St.meld. nr. 38 for 1998-99 Tilpasning av Forsvaret til deltagelse i internasjonale operasjoner. Det er brei semje i komiteen på ei rekkje område som gjeld mål og prinsipielle retningsliner, men den deler seg i eit fleirtal og eit mindretal når det gjeld gjennomføringstakta og finansieringa av kostnadene.

Då FN vart etablert i kjølvatnet av den andre verdskrigen, var hovudmålet å unngå slike katastrofar i framtida ved å opprette ein internasjonal og solidarisk rettsorden i FNs regi. Rettsorden krev politi. Dette vart etablert ved behov ved at medlemslanda stilte styrkar til disposisjon. Den fyrste store prøva på om den nye verdsorganisasjonen skulle makte å setja handling bak ord, kom då Nord-Korea gjekk til åtak på Sør-Korea i 1950. Under leiing av den norske generalsekretæren, Trygve Lie, synte FN seg oppgåva vaksen. Sidan har det vore ei lang rekkje FN-operasjonar på mest alle kontinent fram til dagens engasjement, ikkje minst på Balkan. Etter kvart har det vist seg at FN godt greier å drive relativt enkle fredsbevarande operasjonar i eigen regi, men ikkje meir kompliserte. UNPROFOR-operasjonen i Bosnia på 1990-talet, som enda i katastrofen i Srebrenica, vart ein svært tragisk illustrasjon på dette.

Etter slutten på den kalde krigen forandra så NATO sitt strategiske konsept til også å gjelde krisehandtering på vegner av FN eller OSSE utanfor NATOs eige geografiske område. Den fyrste store oppgåva vart å ta over etter FN i Bosnia. I løpet av 1990-talet har det så utvikla seg ei slags arbeidsdeling på dette området. FN har primært ein mandatgjevande funksjon og gjennomfører framleis konfliktførebyggande og enklare fredsbevarande operasjonar i eigen regi, medan NATO tek seg av meir kompliserte operasjonar i det euroatlantiske området. EU førebur seg no til å kunna gjennomføre enklare såkalla Petersberg-operasjonar. I Golfen og i Albania fekk me døme på at koalisjonar av viljuge gjennomførte vellukka fredsoperasjonar med mandat frå FN.

Under heile denne prosessen, frå FNs fyrste år, har Noreg vore ein aktiv pådrivar for og deltakar i ei lang rekkje fredsoperasjonar. Når det gjeld innsats i forhold til folketalet, har me vore blant dei fremste i verda. I likskap med våre frendar i Skandinavia vart det likevel alltid slik når det kom til stykket i skarpe operasjonar, at me stilte med støttefunksjonar, sanitet, transport o.l. Grovarbeidet og risikoen overlét me til andre. Dei som måtte ta risikoen og tapa, såg det sjølvsagt slik at skandinavane heldt seg for å vera finare enn anna folk, opphøgde liksom, omtrent som adelen i gamle dagar. Eit krav voks seg difor fram om at dei som var for ein operasjon, måtte stille opp på linje med andre også når det gjaldt risiko. I løpet av 1990-talet fekk dette synet gjennomslag her i Stortinget. Når NATO i 1992 vedtok å ta på seg krisehandteringsoppdrag på vegner av FN eller OSSE og førebudde seg til det, vart det sjølvsagt heller ikkje mogeleg for noko medlemsland å reservere seg på dette området.

Tidleg på 1990-talet vedtok difor Stortinget å stille troppar til disposisjon for NATOs utrykningstyrkar: Telemark Bataljon, ein skvadron F-16 jagarfly og nokre marinefartøy. Føresetnaden var at desse styrkane skulle kunna rykke ut i alle typar operasjonar på svært kort varsel. Eit kompani av Telemark Bataljon var snart på plass i Sarajevo og gjorde ein svært god jobb der, men så stagnerte det heile. Under Kosovo-krisa sytte jagarflygarane våre for at me endeleg stod skulder ved skulder med våre allierte i ein skarp operasjon, rett nok utan luft-til-bakke-kapasitet, noko dei snarast bør få, men det tok heile tre månader å få resten av Telemark Bataljon på plass. I fjor vår og på nytt no nyleg var me vitne til at Noreg braut sine plikter mot NATO når det gjeld å stille fartøy i NATOs ståande mineryddarstyrke, fordi kontraktsforholda ikkje var i orden. Me har i løpet av 1990-talet bruka milliardbeløp på å skaffe ni nye minefartøy. I løpet av åtte år har me likevel ikkje fått på plass eit system slik at mannskapet er der når dei skal gjera ein jobb for alliansen. Dette er ei svært flau sak for Noreg.

Det er difor heilt naudsynt at me no gjer noko med dette, og det viktigaste er den praktiske oppfølginga etter at Stortinget i dag på nytt gjer vedtak på dette området. Papirtigrar har me meir enn nok av frå før.

På denne bakgrunnen vert Stortinget i dag invitert til å gjera vedtak om at det skal opprettast ein Forsvarets innsatsstyrke for internasjonale operasjonar, med innslag frå alle våpengreiner samt spesialstyrkar. Dei tidlegare innmelde styrkane til NATO og VEU inngår i styrken. Dagens FN-styrke vert nedlagd, og me skal heretter operere berre med ein styrke: innsatsstyrken. Mellom anna på grunn av ovannemnde manglande oppfølging av Stortingets tidlegare vedtak på dette området vert Stortinget i dag invitert til å gjera følgjande vedtak:

«I forbindelse med de årlige budsjettene forelegges Stortingets forsvarskomité en oversikt over krigsstrukturens operative status, herunder også den operative status til Forsvarets innsatsstyrke for internasjonale operasjoner og eventuelle forslag til endringer i denne styrkens sammensetning.»

Dette for at Stortinget skal vera løpande orientert om situasjonen, slik at oppgåver, kapasitet og løyvingar kan bli sedde i samanheng på ein regelmessig og systematisk måte.

Ein samla komite understrekar at målet no må vera at Noreg snarast set seg i stand til å oppfylle allereie inngåtte forpliktingar på dette området.

Samansettinga av den foreslåtte innsatsstyrken går fram av vedlegg 1 i innstillinga. I alt vil den utgjera ein styrkepool på over 3 500 personar. Sett i forhold til Noregs folketal må dette seiast å vera ambisiøst. Ein tilsvarande EU-styrke ville bli på ca. 300 000 personar, men der talar dei som kjent for tida om ca. 60 000. I meldinga vart investeringskostnadene ved etablering av styrken oppgjevne som usikre, men av storleiksorden 520 mill. kr. Under komiteens arbeid med saka vart det klart at dette måtte aukast til i alle høve 1,1 milliardar kr. Ein tilsvarande skilnad vart avdekt når det gjaldt driftsutgiftene heime. Ein samla komite finn denne differansen oppsiktsvekkande stor og peikar på at dei kostnadsmessige konsekvensane av framlegga i meldinga burde ha vore langt betre gjennomarbeidde enn i dette tilfellet.

Under handsaminga av gjeldande langtidsmelding gjekk Stortinget som kjent inn for at uterelaterte utgifter til internasjonale operasjonar skal løyvast utanom den ordinære forsvarsramma fordi desse er vanskelege, ofte umogelege, å føreseia. Dette prinsippet er lagt til grunn i St.meld. nr. 38, og ein samla komite er einig i det.

I meldinga vart det foreslått at andre utgifter i samband med etablering og drift av styrken skal dekkast innanfor ramma ved omdisponering frå investeringssida.

Komiteens fleirtal, Arbeidarpartiet, Kristeleg Folkeparti og Senterpartiet, støttar dette, medan mindretalet, Framstegspartiet og Høgre, åtvarar mot å forverre den frå før så alvorlege doble ubalansen i Forsvarets økonomi, dvs. mangelen på samsvar mellom mål og midlar og mellom drift og investering. Mindretalet peikar på at dersom denne ubalansen ikkje skal bli ytterlegare forverra, må nye oppgåver finansierast med friske midlar. Det er utvilsamt framleis eit stort rasjonaliseringspotensial i Forsvaret. All erfaring tilseier likevel at ein ventar med å innkassere gevinsten av dette til den ligg føre. I fyrste omgang vil rasjonaliseringa elles ofte krevja utgifter til investering.

For eigen del vil eg sterkt åtvare fleirtalet mot å halde fram med å bruke logikken til kjerringa med rishaugen når det gjeld Forsvaret: «Greier du den, så greier du den». Dette er ansvarslaust og uverdig for eit parlament.

I kapittel 2.4 i meldinga står det følgjande:

«USAs betydning for NATO forblir helt avgjørende, og amerikanske krav om en endret byrdefordeling over Atlanterhavet må derfor tas ytterst alvorlig.»

Ein samla komite seier seg einig i dette og understrekar at ei slik endra byrdefordeling nødvendigvis vil måtte få ressursmessige konsekvensar.

At USA med sine 270 millionar innbyggjarar har eit dobbelt så stort forsvarsbudsjett som EU med sine 370 millionar innbyggjarar, understrekar dimensjonane i det me her talar om. Sjølv ser eg det slik at friske pengar til etablering og drift av innsatsstyrken er eit bidrag frå norsk side til ei slik endra byrdefordeling over Atlanteren.

Fleirtalet i komiteen, Arbeidarpartiet, Kristeleg Folkeparti og Senterpartiet, går inn for å vedta den i meldinga foreslåtte styrken no. Mindretalet, Framstegspartiet og Høgre, går inn for at me straks set oss i stand til å innfri plikter me alt har tatt på oss, og at me så gradvis bygger ut innsatsstyrken ut ifrå behov og økonomi, dette for å unngå å legge nok ein gaukunge i Forsvarets reir, og også fordi samansettinga av styrken truleg vil bli påverka av det som blir vedtatt når neste langtidsmelding skal handsamast i dette hus om eitt år.

Bitter erfaring syner at føreseielegheit når det gjeld personelltilgangen, er ein føresetnad for at Forsvaret skal kunna bidra effektivt internasjonalt. Ein samla komite peikar på at dette no er ein integrert del av Forsvarets løpande oppgåver som Noreg gjennom internasjonale avtaler har forplikta seg til å utføre, og at ei beordringsordning for yrkesmessig tilsette i Forsvaret, m.a. bygd på erfaringar frå Danmark, bør vurderast og leggast fram for Stortinget som eiga sak så snart som råd. Eg vonar at dette kan skje alt i vår, slik at det kan bli ein snarleg slutt på dagens uverdige forhold på dette området.

Når det gjeld det tryggingspolitiske bakteppet, peikar ein samla komite på at Noreg har ei slik plassering i den strategiske geografien at me både må kunna forsvare eige land og ta del i internasjonale operasjonar, at i ein gitt situasjon kan ein tilstrekkeleg høg terskel på vår side vera avgjerande for freden og stabiliteten i våre nærområde, og at Noreg sjølv må bidra vesentleg i denne samanhengen. Difor er det så viktig at me finn den rette samordninga og balansen mellom evna til å forsvare eige land og til å ta del i internasjonale operasjonar. Kapasiteten for innsats ute bør òg vera slik at den er fullt ut tenleg i forsvar av eige land. Me må aldri gløyme at omsynet til Noregs fridom og fred alltid må ha fyrste prioritet.

Med desse orda vil eg anbefale innstillinga.

Grethe Fossli (A): Stortingsmeldingen som i dag behandles, er lagt fram av regjeringen Bondevik, men regjeringen Stoltenberg meddelte Stortinget i brev av 27. mars d.å. at meldingen opprettholdes, og den anbefalte at komiteen kunne fortsette behandlingen.

En kan spørre seg: Er det behov for en stortingsmelding om tilpasning av Forsvaret til deltakelse i internasjonale operasjoner? Norge har mye erfaring og kunnskap på dette området, samtidig som det alltid er behov for å øke denne kunnskapen. Forsvaret trenger også en bedre tilpasning til denne type aktivitet enn det er i dag.

I den forbindelse vil jeg vise til de endringer som har skjedd i internasjonal politikk de siste ti årene. De sikkerhetspolitiske utfordringer og potensielle trusler for Norge og NATO samlet er endret betydelig. Samtidig ser vi at lokale konflikter av den typen vi har sett på Balkan, har nødvendiggjort et betydelig internasjonalt engasjement. I tillegg dukker det opp andre typer potensielle trusler, som terrorisme og bruk av masseødeleggelsesvåpen. Denne utviklingen har ført til at både det kvantitative og det kvalitative omfanget av internasjonale fredsoperasjoner blir langt høyere i dag enn for ti år siden. De mange operasjonene i regi av NATO, FN og OSSE er de vi i Norge kjenner best. Men det foregår mange operasjoner i andre deler av verden, hvor vi ikke deltar, eller kun deltar med militære observatører.

Regjeringen sier i stortingsmeldingen:

«Det er Regjeringens syn at det i den nye sikkerhetspolitiske situasjon er av grunnleggende betydning for Norges sikkerhet at vi styrker vår evne til å engasjere oss aktivt i internasjonale militære operasjoner.»

Denne vurderingen støttes fullt ut av Arbeiderpartiet.

At tidene forandrer seg, og at operasjonene har endret seg i forhold til tidligere, fikk forsvarskomiteen erfare da vi for kort tid siden besøkte Elverum og soldater som forberedte seg til å reise til Kosovo som en del av KFOR-styrken. Det var et meget avansert utstyr de skulle håndtere, også utstyr som ikke var kjent for dem på forhånd.

Det fremgår klart av meldingen at de krav som stilles til våre bidrag i internasjonale operasjoner, stadig blir høyere både hva angår reaksjonstid, trening og utrustning samt evne til å samvirke med andre lands styrker. Derfor må Forsvarets evne til å bidra i internasjonale styrker forbedres.

Samtidig er det Arbeiderpartiets oppfatning at en aktiv oppfølging av Forsvarets ulike oppgaver, både nasjonalt og internasjonalt, vil være gjensidig styrkende. Det er verdifull lærdom å ta med seg i det nasjonale forsvaret.

Det har vært diskutert om en ikke bør vente med behandlingen av denne stortingsmeldingen til vi skal behandle den neste langtidsmeldingen for Forsvaret. Den skal jo etter planen legges fram for dette stortinget i løpet av våren 2001. Men det er Arbeiderpartiets oppfatning at det er fornuftig allerede nå å skissere hvilke typer styrker Norge har behov for når det gjelder internasjonale styrker, og at dette kan gjøres uten at det legges føringer på hvordan Forsvarets helhetlige organisasjon best kan utformes i fremtiden. Det er også slik at denne styrken skal inngå i den ordinære forsvarsstrukturen.

Målet er at vi skal kunne medvirke med troverdige bidrag i militære aksjoner i regi av FN, NATO, OSSE eller VEU/EU.

Som det er sagt i meldingen, har Norge helt siden FN opprettet sine første operasjoner deltatt aktivt, noe det har vært svært stor støtte for i Stortinget. Deltakelsen har vært varierende i forhold til de enkelte operasjoner, og komiteen viser i sine merknader til de største internasjonale operasjonene vi har deltatt i gjennom tidene.

I 1998 var jeg med i den norske delegasjonen til FNs generalforsamling, og et av de områdene vi ble orientert om, var FNs fredsbevarende operasjoner. På det tidspunktet hadde vi norske styrker i Bosnia i SFOR, i Libanon i UNIFIL og i Makedonia i UNPREDEP. I tillegg hadde vi militære observatører i Angola, Prevlaka og Midtøsten samt politi i Vest-Sahara, Bosnia-Hercegovina og Sierra Leone.

Samtidig fikk vi en oversikt over alle de land som på det tidspunkt deltok i fredsbevarende operasjoner, og det var interessant lesning. Pr. 31. august 1998 var det 77 land som deltok i forskjellige styrker rundt om i verden. Totalt var det ca. 14 500 soldater ute, og Norge var blant de nasjoner som deltok med flest soldater. Men både Polen, Bangladesh, Østerrike, Ghana, Finland og Irland hadde flere enn oss.

Enkelte kritiske røster hevder at vi bidrar med mer enn nødvendig, og at tidligere regjeringer har vært vel ivrige til å vise flagg, som det heter i militære kretser. Det jeg nettopp sa, viser at selv om vi stiller med mye personell, er vi ikke alltid best i klassen.

Det er en del av Arbeiderpartiets internasjonale politikk at vi skal vise internasjonal solidaritet. Vi er et av verdens mest ressurssterke land samt at vi har et forsvar det er grunn til å være stolt av når det gjelder den jobben som gjøres internasjonalt. Samtidig er vi avhengig av støtte fra våre allierte. Ved selv å delta når andre har behov for vår støtte, viser vi at Norge setter dette høyt, vi viser ansvar, og vi styrker vår egen sikkerhetspolitiske stilling.

Det er når vi kommer til styrkeregistre og styrkebidrag at komiteen deler seg i et flertall og et mindretall, og som det er sagt tidligere, består flertallet av Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet.

Meldingen anbefaler at det etableres en bredt sammensatt innsatsstyrke som får betegnelsen Forsvarets innsatsstyrke for internasjonale operasjoner. Vi mener at en slik styrke vil gi økte valgmuligheter når en krisesituasjon oppstår, og den vil kunne skape større forutsigbarhet i planleggingen av våre utenlandsengasjementer.

Ved opprettelsen av denne innsatsstyrken vil den tidligere oppdelingen i norske NATO-reaksjonsstyrker og FNs beredskapsstyrker falle bort. Den nye styrken skal kunne brukes i en hvilken som helst operasjon der Regjeringen i samråd med Stortinget mener at Norge bør delta.

Vi har, som alle vet, hatt Telemark Bataljon, som var et forsøk på å bøte på ubalansen mellom reaksjonstid og utholdenhet. Dette var ikke helt vellykket. Kvaliteten på styrken var meget god, etter de tilbakemeldingene vi har fått fra andre samarbeidspartnere, men beredskapen for styrken som helhet har vært begrenset.

Det har vært diskusjon om styrkens størrelse, særlig fant denne diskusjonen sted rett etter at meldingen ble sendt Stortinget. Dette medførte at forsvarsminister Løwer sendte et brev til komiteen datert 5. oktober 1999 hvor hun tok fatt i noen av disse uttalelsene og klargjorde at selv om det er sagt at styrken skal bestå av et personell på 3 500, er det kun en teoretisk mulighet og i en meget begrenset periode at hele styrken skal være ute samtidig. Målsettingen fra Regjeringen er at Norge skal kunne holde et nivå på vårt løpende uteengasjement nær det vi hadde på 1990-tallet, som var på ca. 1 500, med personell fra alle grener. I tillegg er målsettingen å bibeholde en viss beredskap og reaksjonsevne hvis nye krisesituasjoner skulle oppstå.

Vi som utgjør flertallet, slutter oss til at det for Hæren anbefales å opprette en todelt innsatsstyrke bestående av en reaksjonsstyrke som skal være klar til utsending innen maksimalt 30 dager fra beslutningen, og en forsterkningsstyrke som skal være klar innen 90 dager. Reaksjonsstyrken vil kunne være operativ fra sommeren 2001, eventuelt noe senere. Den komplette innsatsstyrken vil være operativ senest innen sommeren 2005.

Innsatsstyrken baseres på enheter som settes opp i hjemmestrukturen. Det anbefales en ordning der de som ønsker det, og som er inne til førstegangstjeneste og ellers er kvalifisert, tilbys en begrenset økonomisk godtgjøring for å bruke de tre siste månedene av førstegangstjenesten til samtrening for deltakelse i en gitt del av Hærens reaksjonsstyrke. Styrken vil bli supplert etter behov og også bestå av fast tjenestegjørende personell. Mønsteret vil da være som følger: Ni måneders førstegangstjeneste, tre måneders særskilt trening, seks måneder ute i tjeneste, tolv måneders beredskap hjemme og til slutt seks måneder ute i tjeneste.

Som det fremgår av innstillingen, er det uenighet om beredskapsperioden på tolv måneder. Mindretallet mener at den er for lang. Arbeiderpartiets begrunnelse for at den i hovedsak bør være tolv måneder, er de fagmilitære anbefalinger basert på erfaringer fra tidligere uteengasjementer, bl.a. UNIFIL-undersøkelsen.

Flertallets argumentasjon om at det i beredskapsperioden kan være vanskelig å finne arbeid eller utdanning, kan vi forstå. Men vi er av den oppfatning at fredsopprettende tjenester og enkelte fredsbevarende tjenester kan oppleves som psykisk belastende av dem som er ute, og at en bør kunne leve i ro hjemme i en lang periode før en eventuelt reiser ut igjen. Både for den enkelte soldat og for familien er det godt å falle til ro etter et oppdrag. Samtidig er vi åpne for at det går an å tilpasse tjenestens lengde i forhold til tjenestens belastning. En viss fleksibilitet er nødvendig.

Den andre uenigheten i komiteen fremkommer når vi kommer inn på de økonomiske konsekvensene for opprettelsen av styrken. I løpet av komiteens behandling av meldingen ble det klart at det kostnadsoverslag som fremkom i meldingen, ikke var godt nok. Dette medførte at komiteen sendte et spørsmål til forsvarsminister Løwer. I brev til Stortingets presidentskap datert 25. februar 2000 fikk vi en ny vurdering av investeringsbehovet. Det er ganske oppsiktsvekkende at regjeringen Bondevik først legger fram en melding med et kostnadsoverslag for investeringsbehovet, for deretter å komme tilbake med et overslag hvor avviket er så betydelig stort. Samtidig vet vi at i forbindelse med vårt engasjement i Kosovo, er det også avdekket store overskridelser. Dette viser at den type aksjoner som vi muligens i fremtiden vil måtte delta i, har et annet krav til utstyr, og dermed økte kostnader, enn det vi tidligere har erfart.

Hans J. Røsjorde (Frp) (komiteens leder): Den innstillingen vi debatterer, er basert på St.meld. nr. 38 for 1998-99, og som andre tidligere har nevnt, forteller teksten her ganske mye om intensjonene – tilpasning av Forsvaret til deltakelse i internasjonale operasjoner. Det kan leses svart, og det kan leses i gråtoner.

Det som innstillingen dog bærer bud om, er at man i Norge er i en helt spesiell situasjon i forhold til en del av de andre land innenfor alliansen og innenfor de land som etter hvert også utgjør et mulig EU-samarbeid i sterkere grad på forsvarssiden. Det er altså en samlet komite som peker på den nødvendige balansen det må være mellom de nasjonale forsvarsinteresser og de interesser vi skal ivareta gjennom fortsatt deltakelse i internasjonale operasjoner. Det gjør etter min mening at vi, hvis vi ikke ivaretar denne balansen på en skikkelig og ordentlig måte, kan komme i skade for å satse så sterkt på internasjonale operasjoner at vi ikke ivaretar de rene nasjonale forsvarsbehov. Jeg leser komiteens merknader dit hen at komiteen er enig om at en slik balanse må ivaretas. Komiteen sier jo også at her har Norge et helt spesielt ansvar å ta vare på. Jeg tror det er viktig at vi meddeler dette til våre allierte, slik at man har forståelse for den balansen som Norge – i den situasjon som vi er i, og som vi må regne med å være i framover – tar hensyn til.

Prioritering vil være strengt nødvendig under de forhold vi nå går i møte. Det er på en måte noe kjelkete å behandle denne meldingen nå, mens vi vet at det er et større arbeid på gang som vil endre vår forsvarsstruktur. Derfor er det også nødvendig at vi – etter den behandlingen som vi nå har gått gjennom i forbindelse med å lage innstillingen, og det arbeidet som følger av dette – har for øye at dersom det skal være en mening i en større forsvarsanalyse som munner ut i en melding for Stortinget neste år, må man ikke gå så langt og så fort i forhold til deltakelse i internasjonale operasjoner at man undergraver det hovedarbeidet som gjøres. Jeg føler at komiteen på dette punkt har vist balanse når det gjelder å ta hensyn til det.

Det som blir en utfordring, er i og for seg ikke det å delta i internasjonale operasjoner. Det har vi gjort før, det har vi gjort lenge – og vi har gjort det med ganske stort volum. Saksordføreren har gjort rede for hvordan norsk deltakelse er i forhold til de landene vi ellers liker å sammenligne oss med. Vi ligger meget godt i forkant av alle de andre, og når vi ser hvorledes en del land nå strir med å stable på beina en styrke på 60 000, som skal være EU-bidraget til reaksjonsstyrker, ja, så er vårt bidrag sannelig ganske stort.

Hvis vi viser vilje til dette, har dette også en pris. Det koster å delta. Og kostnadene de siste årene har vist at en snittpris på 1 mill. kr pr. deltaker ikke er å ta for mye i, fordi man trenger å investere i spesielt utstyr, man trenger å sørge for penger til kontrakter, og man trenger å få en utdanning som gir mening.

Når komiteen så sterkt har understreket behovet for at internasjonale operasjoner skal tilleggsfinansieres, er det nettopp fordi vi ikke har noen oversikt over hvorledes utviklingen vil være på dette området i tiden som kommer. Og da kan man altså ikke innenfor et stramt forsvarsbudsjett drive og spille trekkspill, som noen synes å ha lyst til, med budsjettet. Derfor er det viktig at det er en samlet komite som står fast bak disse hovedprinsipper. Det har tatt noen tid å komme dit. I Fremskrittspartiet er vi svært glad for at vi er kommet dit hen.

Det må nå legges en føring på dette videre, slik at forsvarsledelsen er klar over at dette er Stortingets intensjoner. Vi er glad for at tidligere forsvarsminister Løwer i det brevet hun presenterte, var nøye på å understreke nettopp dette med finansieringen. Og jeg har ikke sett noe fra den sittende regjering som skulle tilsi noe som helst annet, hvilket ville være svært oppsiktsvekkende på bakgrunn av de merknadene som her foreligger. Da har man altså sikret en grad av finansiering som gjør at det som måtte skje med Forsvaret for øvrig, ivaretas innenfor de rammer det har. Det kan sannelig være tungt nok.

En annen viktig del av dette er selvsagt å sørge for en rekruttering og en videreføring som gjør at det nivå man legger seg på, er mulig å oppnå. Og da blir det ganske ambisiøst om man på en måte skulle solgt ut hele denne styrkepakken som lå i den opprinnelige troppelisten. Tidligere forsvarsminister Løwers brev viser at ambisjonsnivået, når komiteen begynte å spørre, kanskje var noe mer løselig fundert. Problemet var jo bare at man solgte dette som om man skulle stille 3 500 på beina her og nå, med en gang. Og alle vet – i hvert fall etter hvert – at når man skal ha styrker ute, må man ha to-tre ganger den samme styrken hjemme, og kontraktene må være sikret. Og som saksordføreren var inne på: Vi har hele tiden snublet i kontraktsproblematikken. Ikke skikkelig forutsigbarhet, ikke klare nok økonomiske rammer for dem vi ber om å stille opp – ja, da blir dette like umulig som tidligere å få orden på hvis ikke det nå bringes til sin orden.

Det er altså nødvendig å legge forholdene til rette for at unge mennesker vil søke å satse en tid. Da vi etablerte Telemark Bataljon, pekte Fremskrittspartiet på at vi måtte ha større fleksibilitet i kontraktene, kanskje lengre kontrakter. Da var det noen, i de Kosmoske tider, som var svært redde for at dette kunne bety en mer profesjonalisering av Forsvaret. Jeg er glad for at man nå endelig har innsett at det Fremskrittspartiet pekte på den gangen, altså er veien å gå.

Forskjellen mellom de politiske standpunktene i denne innstillingen er relativt marginal. Det er kanskje ikke så lett å lese seg fram til de store ulikheter – og det er da heller ikke det. Høyre og Fremskrittspartiet sier: Kjør varsomt. Flertallet sier: Kjør – noe fortere. Men det er også en god grad av varsomhet som jeg ser ligger i flertallets holdning. Og jeg tror det er viktig. Kjører man for fort, kan man kjøre i grøften, og der vil vi helst ikke befinne oss, noen av oss.

Så er det dette med å rekruttere. Vi vet at vi fortsatt må rekruttere unge mennesker gjennom frivillige kontrakter. Da synes jeg at flertallets klamring til modellen blir noe stiv, og noe av det som følger i en felles komitemerknad litt senere, at en skal se litt på hvordan dette går, vitner om at man fra flertallets side også har en viss elastisitet. Men jeg synes det ville bære galt av sted om man nå firkantet skal stå på denne matematiske modellen, man må være åpen for løsninger slik at Forsvaret ikke blir helt bundet opp i dette. Den største bidragsyter i dette er jo nettopp Hæren, og det er ikke sikkert at dette passer inn. Jeg tror at forskjellen her mellom Fremskrittspartiet, Høyre og flertallet ikke er så stor som forrige taler prøvde å fremstille det. Det vi sier, er: Vær litt fleksible, vær litt varsomme. Og når det går på dette gapet på tolv måneder imellom, er det kanskje nettopp fordi unge mennesker vil få litt problemer med å skaffe seg sysselsetting. Og husk på at når det gjelder andre, som tegner kontrakter når de er midt i yrkeslivet, er det ikke sikkert at arbeidsgivere er like villige. Har vi tenkt på om vi vil ha lovgivning som hjemler dette? Det er et betydelig problem. Når vi samtidig vet at en god del av befalet – kanskje opptil 50 pst. – kommer fra de vernepliktige offiserers rekker, blir jo ikke problemet mindre. Og i høringen med Reserveoffisersforbundet kom dette veldig tydelig fram.

Når det gjelder det stadig tjenestegjørende befal, legger komiteen opp til å få vurdert den såkalte danske modellen. Man reserverer seg i utgangspunktet, så får man ta konsekvensen av det, og de som ikke reserverer seg, må da finne seg i å bli beordret til tjeneste i utlandet. Etter min mening skulle det være en selvfølge for norske offiserer. Jeg har sett at det er betydelig uenighet innen offiserskorpset om nettopp dette.

Jeg har da prøvd å peke på en del forskjeller. Det som kanskje bør sies, er at grunnlaget for den meldingen som vi fikk, åpenbart ikke var godt nok, og hele komiteens arbeid brakte fram at dette ble atskillig dyrere enn det den forrige regjeringen hadde pekt på. Det må vi ha i mente. Derfor er det igjen viktig for meg å understreke at de finansielle operasjoner knyttet til dette, må vi ha på plass. Og det vil koste å få kontrakter på plass. Fleksibilitet er i en slik sammenheng svært viktig.

Når det så gjelder den siste delen av dette, som er knyttet opp til hva vi nå gjør videre, bør vi legge grunnlaget slik at vi nå sikrer langsiktigheten i det vi gjør. Det betyr, som jeg sa tidligere i innlegget, at det må legges betydelig kraft i å sikre at kontrakter og grunnlag er på plass. Hvis ikke, lykkes vi ikke i noe, og da har vi stilt oss usedvanlig dårlig i forhold til dem vi ønsker å trekke på, og ikke minst i forhold til våre allierte. Og som sagt, noen av de erfaringene vi har, har ikke vært særlig gode når vi ikke er i stand til å oppfylle de kravene vi setter til oss selv.

Dagrun Eriksen (KrF): Denne meldingen ble lagt fram av regjeringen Bondevik, og den nye regjeringen har opprettholdt den, som så mye annet av regjeringen Bondeviks politikk. Man kan spørre seg selv: Hvorfor bytte regjering? Men det hører vel til i en helt annen debatt.

Formålet med St.meld. nr. 38 for 1998-99 og flertallets merknader i dag er å skissere hvilke typer styrker Norge har behov for når det gjelder vår fremtidige deltakelse i flernasjonale styrkestrukturer og internasjonale operasjoner. Meldingen skisserer hvordan disse kan opprettes og opprettholdes uten å legge føringer på en fremtidig organisering av Forsvaret. Noen setter kanskje spørsmålstegn ved om det er nødvendig å fastsette dette nå – kan vi ikke vente til neste langtidsmelding?

For oss i Kristelig Folkeparti er det viktig å få rammene rundt oppbygging, trening osv. på plass. Vi er allerede i Kosovo nå. Vi vet ikke hvor lenge vi må stå i Kosovo. Oppbyggingen av en innsatsstyrke er også et signal til våre europeiske og allierte venner om hva de kan regne med fra Norge – kort sagt: vår troverdighet. Og det er et behov for Forsvaret å få en fastlagt struktur for oppbyggingen av innsatsstyrken, så den blir en mer integrert og definert del av Forsvarets oppgaver, sammen med Forsvarets nasjonale oppgaver.

Vi ser også at Stortingets forutsetninger for bl.a. reaksjonstid ikke ble oppfylt da Telemark Bataljon skulle deployeres i Kosovo. Jeg har full forståelse for at dette tok tid, da det bl.a. var personellets sikkerhet som sinket den prosessen. Men desto mer viser dette behovet for et effektivt rammeverktøy for opptrening, opprustning og opprettholdelse av innsatsstyrken. I den sammenheng forundrer det meg at Høyre og Fremskrittspartiet, som ofte poengterer dette høylytt, ikke vil være med og ta stilling til et helt verktøy, men vil ta dette stykkevis og delt, eller rusle langsomt, som komiteens leder sa, i de enkelte budsjetter. Målet vårt må være at vi setter oss i stand til å oppfylle våre forpliktelser, og opprettelsen av innsatsstyrken etter meldingens forutsetninger er det som vil sikre dette.

I meldingens kap. 2.2 beskrives trusselbildet for Norge i dag. Det finnes ingen militær konkret trussel i dag, men selv om vi ikke har en eksistensiell trussel mot vår nasjon, er det potensielle fremtidige trusler av en annen og ikke så tradisjonell type som vi hadde før. I fremtiden kan vi møte regionale konflikter utenfor våre nærområder, eventuelle trusler mot olje- og gassinstallasjoner på norsk sokkel, mot vår handelsflåte eller mot begrensede mål i Fastlands-Norge. Vi kan heller ikke utelukke at en regional konflikt kan spre seg. Til sist: Russland er heller ikke noen fiende i dag, men utviklingen i Russland er av betydning, og det er viktig at vi støtter demokratibyggingen der.

Jeg har valgt å bruke litt tid på å definere et trusselbilde, fordi det vil gi oss svaret på hvorfor vi trenger et forsvar, noe som til tider er fraværende i forsvarsdebatten. Den burde være preget av: hvorfor et forsvar? Hva trenger vi for å møte svaret? Så kan vi snakke om hvor.

Vi har etter Kosovo hatt en heller stille debatt om mandat. For oss i Kristelig Folkeparti er dette FNs oppgave. Vi bygger det på de tradisjonelle mandatprinsippene, men i meldingens kap. 2.6.3 står det:

«Skulle det, i en situasjon som utgjør en trussel mot den internasjonale fred og sikkerhet, vise seg ikke å være mulig å oppnå en uttrykkelig autorisasjon av maktbruk fra FNs sikkerhetsråd, må det om nødvendig foretas en vurdering av om det likevel kan foreligge et folkerettslig grunnlag for maktbruk. FN-pakten gir en åpning for dette.»

For ikke å dra opp en hel mandatdiskusjon er det viktig at vi både analyserer det vi gjorde og forbereder oss på at vi kan få en ny situasjon hvor samme problematikk vil være aktuell.

Under Kosovo-krisen kom det helt klart fram at den skjeve fordelingen i landenes ressurser var et problem. Europa må øke sin evne til å løse konflikter på egen dørstokk. Derfor er det initiativet som kom i Washington på NATOs toppmøte om ESDI, et godt og riktig initiativ. Hvis det blir den nye søylen innen EU, vil det bli en utfordring for NATO-land som ikke er med i EU, deriblant Norge.

Faren for marginalisering for Norge er absolutt til stede. Jeg tror ikke at et medlemskap i seg selv vil være noen løsning. Det vil allikevel være en utfordring for Norge ikke å bli marginalisert. Derfor er det viktigste vi kan gjøre, å fremstå som en ekstern ressurs. I den sammenheng er opprettelsen av innsatsstyrken en viktig faktor. Innsatsstyrken har også betydning for oss i arbeidet for stabilitet og internasjonal fred, i kampen for menneskerettighetene og i håndhevelsen av formålet med og prinsippene i FN-pakten.

En innsatsstyrke krever en tilgang til personell. Det har vært en utfordring å skaffe nok personell til de operasjonene vi allerede har deltatt i og deltar i. Derfor er incentivpakken som meldingen beskriver, viktig å ha på plass og følge opp. Forsvarsministeren kan sikkert redegjøre for situasjonen rundt dette akkurat nå.

En annen ting som vil skape en større forutsigbarhet for innsatsstyrken, er styrkegenereringsmodellen som meldingen beskriver, at man de siste tre månedene av tjenestetiden skal overføres til samtrening i en avdeling før man går direkte ut i en eventuelt løpende operasjon. Da er man i Hærens innsatsstyrke i hovedsak ute i seks måneder – og jeg understreker i hovedsak - deretter har man 12 måneders beredskap før seks måneders utetjeneste igjen. Jeg registrerer at Høyre og Fremskrittspartiet mener at man godt kan være ute lenger, men for oss i Kristelig Folkeparti har de erfaringene som er gjort etter UNIFIL i den såkalte UNIFIL-undersøkelsen om faren for ettervirkninger for noe av personellet, vært nok til å rope et varsku, og vi er ikke villige til å ta sjanser på dette området. Etter vår og flertallets mening er dette en modell som vil sikre både økt reaksjonsevne og betydelig utholdenhet innenfor en og samme ramme.

Da meldingen ble fremlagt, var det en del tall som ikke var spesifisert, av forskjellige årsaker. Differansen kan synes stor, 1 103 mill. kr mot meldingens 520 mill. kr. I tilleggsbrev til Stortingets presidentskap 25. februar 2000 blir det nærmere forklart hvor økningene i utgiftene kommer. Jeg vil bare understreke at det ikke er kommet noen uforutsette utgifter. Alt det som nå er tallfestet, er i meldingen omtalt som usikkerhetsmomenter. Noe er under drift, på grunn av forhandlinger, f.eks. anbefalt bonus for tre måneder for førstegangstjenestegjørende som sier ja til å delta i det nye styrkegenereringssystemet, behov for mer personell på kontrakt i Luftforsvaret og beredskapsgodtgjøring på felleselementer, og noe kommer under investeringer, på grunn av erfaringer med vårt KFOR-bidrag, hvor vi bl.a. erfarte et ytterligere behov for bl.a. pansring av Hærens reaksjonssstyrke.

Disse økonomiske konsekvensene ble belyst og tallfestet av forsvarsminister Løwer under høringen i komiteen. De ble etter komiteens ønske da sendt et formelt brev til Presidentskapet med den samme tallfesting.

En enstemmig komite ber også Regjeringen komme tilbake med et forslag til beordring for yrkesbefal, bygd på den danske ordningen og erfaringene fra denne. For meg er det to argumenter som er tunge i denne sammenheng. For det første: Det er en ganske uholdbar situasjon for en kvinne å komme hjem til mann og barn og si: Jeg ønsker å reise ut i et risikofylt oppdrag – eller for en mann, for den saks skyld. Det burde vi kunne løfte av den enkeltes skuldre. Den andre tingen er at personellet ikke skal ha en utrygghet for om Regjeringen, som sender dem ut i samråd med Stortinget, tar det fulle og hele ansvar.

Vi vet at vel 55 000 nordmenn har deltatt i internasjonale fredsoperasjoner siden 1947. Vi planlegger nå å ha en total styrkepool, som en følge av meldingen, på 3 500, med et personell på maksimum 1 500 ute samtidig. Vi vet at disse kvinner og menn som er der nå og vil være der i fremtiden, er der for å gjøre en innsats for Norge, for fred, for menneskerettigheter, for stabilitet. Vårt bidrag er å regne med i dag. Og vårt bidrag blir med denne meldingen å regne med i fremtiden.

Gudmund Restad (Sp): Som det har gått fram av tidligere innlegg i denne debatten, er det bred politisk enighet omkring tilpasningen av Forsvaret til deltakelse i internasjonale operasjoner. Dagens innstilling er enstemmig på de fleste punkter og er en tilslutning til St.meld. nr. 38 for 1998-99, som ble fremmet av regjeringen Bondevik den 4. juni 1999. Etter regjeringsskiftet har regjeringen Stoltenberg meddelt at meldingen opprettholdes.

Norge har gitt meget betydelige bidrag – og relativt sett mer enn de fleste andre land – ved deltakelse i internasjonale fredsoperasjoner siden den første FN-operasjonen ble igangsatt i 1947. Over 55 000 nordmenn har deltatt i slike operasjoner, og i de senere år har et personell på om lag 1 500 til enhver tid vært ute i oppdrag. Sammenliknet med de fleste andre land er dette en solid deltakelse, landets størrelse tatt i betraktning.

Det er vanskelig å foreta direkte sammenlikninger av de forskjellige lands bidrag til internasjonale operasjoner, bl.a. på grunn av at landene deltar i ulike typer operasjoner. Men hvis f.eks. EU skulle delta på samme nivå som Norge i forhold til sitt folketall, måtte EU-landenes bidrag tilnærmet femdobles.

For inneværende år synes kostnadene for Norges deltakelse i internasjonale operasjoner å kunne beløpe seg til mer enn 2,1 milliarder kr. Som kjent har Stortinget forutsatt at slike utgifter skal dekkes utenom forsvarsrammen. I en tid med stort press på offentlige utgifter over statsbudsjettet, er dette en stor utfordring.

Mye tyder på at det vil være behov for en betydelig omlegging av Forsvaret i tiden framover. Driftsutgiftene må gradvis reduseres for å gi rom for helt nødvendige investeringer hvis Forsvaret skal kunne fylle sin oppgave i framtidens teknologiske samfunn. Likevel er det bred politisk enighet om å opprettholde tre grunnpilarer i vårt forsvarskonsept, nemlig den allmenne verneplikten, totalforsvaret og et nasjonalt balansert forsvar. I tillegg må vi ivareta våre internasjonale forpliktelser.

Vårt framtidige forsvarskonsept bør undergis en bred og grundig drøftelse i forbindelse med at Stortinget våren 2001 får seg forelagt neste langtidsmelding for Forsvaret. Under prosessen med omleggingen av Forsvaret er det viktig å beholde nødvendig fleksibilitet og ikke for tidlig binde seg for sterkt opp til bestemte løsninger. Det bør også gjelde vårt internasjonale engasjement.

Det er selvsagt fortsatt ønskelig og nødvendig at Norge kan tilby FN betydelige militære styrker til bruk i internasjonale operasjoner. Samtidig er det i Norges interesse å bygge opp under gjensidigheten i den kollektive bistandsforpliktelsen innenfor NATO.

Norge er avhengig av bistand fra våre allierte i NATO i en eventuell krisesituasjon. Derfor må også vi ta vår del av ansvaret ved internasjonale operasjoner. Vi må være beredt til å delta i eventuelle regionalt pregede, såkalte artikkel 5-operasjoner, som gjelder kollektivt forsvar av våre allierte, selv om den aktuelle operasjonen ikke direkte berører Norge. I tillegg kan det bli aktuelt for Norge å delta i andre operasjoner i regi av NATO, VEU eller OSSE.

Vi har sett at det stilles stadig høyere krav til vår deltakelse i internasjonale operasjoner. Det gjelder f.eks. reaksjonstid, trening og utrustning og evnen til å samvirke med andre lands kontingenter. Det er viktig at Norge snarest settes i stand til å oppfylle de krav og forventninger som stilles til oss i forbindelse med internasjonale operasjoner. Et viktig bidrag i så henseende er opprettelsen av en Forsvarets innsatsstyrke for internasjonale operasjoner, som anbefales i stortingsmeldingen.

Innsatsstyrken skal bestå av robuste og fleksible enheter fra alle våpengrenene – Hæren, Sjøforsvaret og Luftforsvaret – samt av mer spesialiserte enheter innen bl.a. etterretning, logistikk og strategisk mobilitet. Komiteen slutter seg til anbefalingen om at det etableres en innsatsstyrke for internasjonale operasjoner som nevnt. Et grunnleggende prinsipp er at innsatsstyrken i størst mulig grad skal settes opp innenfor en enhetlig hjemmestruktur, at den altså skal være integrert i vårt nasjonale forsvar. Styrken skal i sin helhet inngå i den ordinære forsvarsstrukturen. Den skal dessuten kunne meldes inn i alle relevante internasjonale styrkeregistre. Det er min overbevisning at opprettelsen av en Forsvarets innsatsstyrke for internasjonale operasjoner vil være positivt også for vårt nasjonale forsvar. Det vil styrke Forsvarets troverdighet i Norge og også Norges troverdighet internasjonalt.

Når nevnte innsatsstyrke er opprettet, er det uhensiktsmessig å opprettholde inndelingen i en NATO-reaksjonsstyrke og en FN-beredskapsstyrke. Dette bør, som foreslått i meldingen, bortfalle, idet innsatsstyrken skal kunne benyttes til en hvilken som helst operasjon der Regjeringen i samråd med Stortinget mener at Norge bør delta.

Erfaringer viser at Norge ikke alltid har kunnet innfri sine forpliktelser om deltakelse i internasjonale operasjoner. Vi har hatt problemer med på kort varsel å kunne stille opp med forutsatte styrker til slike operasjoner. Det kan selvfølgelig skyldes flere forhold, men noe av forklaringen er nok at det kan være vanskelig å skaffe tilstrekkelig mange frivillige mannskaper til slike operasjoner i en tid med sterkt press på arbeidsmarkedet og stort behov for arbeidskraft i Norge.

For å sikre at innsatsstyrken til enhver tid skal kunne holdes operativ, og at vi på den måten skal være i stand til å oppfylle våre internasjonale forpliktelser i framtiden, er det behov for tiltak. Slike tiltak for å sikre rekrutteringen til innsatsstyrken omtales i meldingen. Det er nødvendig å ha forutsigbarhet for en personelltilgang av tilstrekkelig kvalitet og kvantitet. I meldingen – særlig i kapitlene 4 og 5 – gis det en grundig vurdering av utfordringene man står overfor, og det gis noen anbefalinger om hvordan disse bør løses. Jeg kan, som resten av komiteen, gi min tilslutning til opplegget.

Internasjonale operasjoner kan stille oss overfor store utfordringer. For ett år siden førte Kosovo-krisen til at Norge for første gang siden annen verdenskrig ble direkte involvert i en krig. Dette skapte forståelig nok betydelig debatt. For Senterpartiet er det avgjørende at internasjonale operasjoner, f.eks. intervensjoner overfor humanitære katastrofer og trusler mot fred og sikkerhet, har hjemmel i folkeretten. Det hadde etter min mening Kosovo-operasjonen, som det derfor etter min vurdering var riktig av Norge å delta i. Men andre har altså et annet syn på dette.

I en av de siste utgavene av American Journal of International Law er det gjort forsøk på å tenke videre når det gjelder folkerettslig grunnlag for militære intervensjoner. Man viser til det faktum at statspraksis er av svært sentral betydning ved utvikling og fastsettelse av folkeretten. Ut fra dette har man foretatt en gjennomgang av hva som skjedde i Kosovo-saken, og sett på om det er mulig å trekke opp noen retningslinjer som kan være til hjelp neste gang verden måtte bli stilt overfor en slik situasjon som i Kosovo. Alternativet kan ikke være å unnlate å intervenere, men å intervenere på en slik måte at de fleste stater vil finne intervensjonen å være i samsvar med folkeretten. Vilkårene som blir stilt opp for en rettmessig intervensjon, er for det første at det må foreligge graverende brudd på folkeretten. I FN-charteret er det positiv hjemmel ved trusler mot fred og sikkerhet. Videre må intervensjonen gjennomføres av et kollektiv av stater og ikke bare av én stat. Intervensjonen skal bare forfølge humanitære mål og ikke mål som er av særpolitisk interesse for noen av intervensjonsstatene. Intervensjonen skal hele tiden kunne overvåkes av Sikkerhetsrådet.

I ettertid har Sikkerhetsrådet godkjent NATO-aksjonen gjennom å akseptere den politiske løsningen på Kosovo-krisen som Den føderale republikken Jugoslavia forpliktet seg til den 2. juni 1999. Dette gjorde Sikkerhetsrådet i resolusjon 1244 av 10. juni 1999.

Det må fortsatt være slik at en intervensjon skal søkes hjemlet i en godkjennelse fra Sikkerhetsrådet. På den annen side har man mange erfaringer for at dette kan være vanskelig å få. Når man i tillegg vet at begrunnelsene for å legge ned et veto mot en intervensjon til tider er fundert på vikarierende motiver, tilsier dette at man må søke i folkeretten for å finne ordninger der man kommer rundt denne hindringen. Jeg ser det som tilfredsstillende at man nå kan anta at den praksisen som er etablert i forbindelse med håndteringen av krisen i Kosovo, kan danne et slikt folkerettslig grunnlag for framtiden.

Kristin Halvorsen (SV): Jeg får et intenst behov for å si noe om perspektivet på debatten før jeg går inn på de enkelte punktene som denne saken inneholder.

Uansett når man må sette inn styrker, enten det er fredsbevarende eller fredsopprettende styrker, i en konflikt, er det for sent eller i nærheten av å bli for sent. De fleste kriser, konflikter og kriger lider under manglende interesse fra verdenssamfunnets side før det har kommet til væpnede konflikter. Det er den største feilen som ble gjort i Kosovo. I ti år visste alle i Europa som ville vite det, at det var apartheidliknende tilstander i Kosovo, og at kosovoalbanerne kjempet med fredelige midler – og ingen brydde seg. Først da situasjonen ble satt på spissen, da de store overgrepene og truslene mot menneskeliv startet, var det mulig å få resten av Europas og verdenssamfunnets oppmerksomhet. Det er veldig viktig at en har det perspektivet i denne debatten også, for de typiske krigene etter den kalde krigens slutt er borgerliknende kriger, altså kriger innenfor nasjonalstatens rammer, kriger utført med utrangerte, gamle og umoderne våpen, med det kjennetegn at det er religiøse eller etniske konflikter på overflaten, men hvor ofte maktkamper av mer strategisk interesse ligger under. Det betyr at hovedoppmerksomheten fra verdenssamfunnet må rettes mot dette før man kommer til disse operasjonene vi i dag diskuterer.

Etter SVs oppfatning burde denne saken vært utsatt til etter at de tre utvalgene som nå vurderer forsvarsinnsatsen, er ferdig, og det er rett og slett fordi det griper inn i på hvilken måte man skal organisere sitt eget forsvar, og på hva slags vis Norge skal kunne bidra til internasjonale aksjoner. Vi synes rekkefølgen er feil.

Men for SV er det viktig å si at vi ønsker å bidra til de internasjonale fredsbevarende eller fredsopprettende aksjoner, og vi oppfatter at denne saken forbereder Stortinget på at det kan bli skarpere aksjoner i framtiden enn det det har vært i fortiden. Det avgjørende for SV er hva slags mandat denne type aksjoner skal ha, og det sier egentlig saken for lite om. Vår premiss er at man skal ha et mandat fra FN eller OSSE, og vi synes ikke det er klart nok presisert i meldingen.

Vi er også bekymret med hensyn til NATOs nye strategiske konsept som vi ennå ikke helt vet hvordan blir i praksis, men vi vet at enkelte interesser ønsker seg NATO som et slags verdenspoliti som skal kunne handle på eget initiativ. Det er en meget farlig utvikling for verdensfreden hvis man tillater at NATO på egen hånd tar seg til rette uten backing verken i menneskerettserklæringen, i folkeretten eller med FN-mandat.

Etter SVs oppfatning burde en premiss i denne saken vært diskutert nærmere, og det dreier seg om hva Norge skal bidra med. Skal man bidra bredt, eller er det slik at det norske forsvaret er spesialisert på noen områder, og at man derfor bør bidra mer spesialisert. I SV ser vi at det er gode grunner til å diskutere om Norges rolle skulle være mer spesialisert. Kanskje er vi bedre på ingeniøroppgaver enn mange andre lands forsvar er, og har en kompetanse der som verdenssamfunnet kunne brukt bedre enn om vi bidrar med en bredere type innsats.

Med disse ord gir SV sin støtte til innstillingen.

Anne Helen Rui (A): Som NATO-allianseland er det viktig at vi i Norge viderefører det engasjementet vi har, og har hatt i mange år, i internasjonale operasjoner. Skal vi forvente hjelp hvis vi skulle trenge det, må vi hele tiden vise solidarisk evne til å hjelpe andre når det trengs.

Meldinga legger opp til å få gode strukturer på plass og at det kan bli forutsigbarhet overfor alle involverte parter både hjemme og ute.

Når konfliktene er et faktum, er det av avgjørende betydning at vi og verdenssamfunnet ellers kan reagere raskt på forespørsler om hjelp. Rask reaksjonstid er viktig for å få konflikter under kontroll og for så raskt som mulig å komme tilbake på veien til et normalt samfunn. Men utholdenhet er også svært viktig, for stabilitet er ikke lett å oppnå eller beholde ved økte opp- og nedtrappinger, eller for den saks skyld ved skifte av nasjoner som har ansvaret.

Vi ser at konflikter ikke løses fort og enkelt – de er derimot vanskelige, krevende utfordringer og ofte langvarige tilstander. Gjenoppbygging tar ofte lang tid, og det er av avgjørende betydning at det personell vi sender ut i internasjonale oppdrag, er godt rustet til den krevende jobben de skal utføre. Derfor er utvelgelsen av de riktige menn og kvinner meget viktig. De må ha gode menneskelige kvaliteter, ha godt utbygd etisk sans, ha gode samarbeidsevner, vise åpenhet og respekt for et fremmed lands tradisjoner og for landets kultur, miljø, historie og egenart. De må kunne vise medfølelse og ha innlevelsesevne, men også være handlingsorienterte og kunne improvisere gode løsninger teoretisk, praktisk og sosialt når situasjoner fordrer kreativitet.

Når situasjoner krever et kaldt hode og en rolig, men riktig og rask atferd, er det viktig å ha god grunnopplæring og god militærfaglig utdanning. For å oppnå dette må de få god militærfaglig opplæring her hjemme, de må være godt trent og være godt samtrent som kontingent, slik at de kjenner hverandre og kan stole på hverandres ferdigheter i krevende situasjoner. Reaksjonsmønstre må være drillet inn, slik at en del reaksjoner kommer helt automatisk når de skulle trengs. Gode forberedelser her hjemme er en nødvendighet for å kunne lykkes godt ute. Dette er krevende, fordi det ikke alltid er lett å forutse hva som møter dem ute i den enkelte konflikt. Det må nødvendigvis ta en del tid å få oppøvd alle de ønskede ferdighetene de trenger, før de kan sendes ut. Disse ferdighetene må også holdes ved like. De skal kunne møte ukjente utfordringer og være utholdende under forhold som kan være vanskelige. Boforhold kan være svært forskjellige, og for oss andre normale fasiliteter er helt annerledes eller finnes ikke. Fritid er ikke en ukomplisert fritid. Det er viktig at den fritiden de har, gir avslappingsmuligheter og bygger videre på godt kameratskap og godt sosialt miljø.

Sikkerheten for det personell vi til enhver tid har ute, er også svært viktig. De som reiser ut, er ute, og familien her hjemme må føle seg trygg på at selv om forholdene er vanskelige, blir sikkerheten satt i høysetet. Men man kan aldri sikre seg for alle forhold, det gjelder enten man er hjemme eller ute. Men da er det ekstra viktig at når et uhell av stor eller liten karakter først oppstår, må de som blir rammet, være så godt forsikret at de ikke taper på at ulykken skjer utenfor Norges grenser. Uansett hvor man er i arbeid hjemme eller ute, må det være slik at medisinsk behandling og erstatning ved ulykker må være en selvfølge. Her vil jeg få lov til å vise til en enstemmig komitemerknad i innstillinga:

«Komiteen finner det viktig å understreke at personell som tjenestegjør i internasjonale operasjoner har krav på tilfredsstillende forsikrings- og erstatningsordninger.»

Å være ute på oppdrag i internasjonal tjeneste gir de som er der, mange livserfaringer, mye god læring og mye god faglig kunnskap som Forsvaret bør vite å utnytte til beste for forsvaret av vårt eget land. Disse kvalitetene gir også hver enkelt, men også samfunnet generelt, en god ballast. Det bør lønne seg økonomisk å ta en periode i fredsopprettende eller fredsbevarende operasjoner. Det må iallfall ikke være slik at de taper penger eller blir straffet over skatteseddelen ved å gjøre en slik innsats.

Det kan være en belastende tjeneste vi sender våre styrker ut til. Derfor må vi i Norge være beredt til å gi den hjelp som trengs både på det fysiske og det psykiske plan etter hjemkomst, hvis det trengs i ettertid. Det må ikke bli slik at når de har gjort en jobb ute, så glemmer vi dem hvis de får problemer i ettertid. Men det er ikke bare de som faktisk er ute, vi må huske på i denne sammenheng. Nær sagt alle har nær familie, enten det gjelder foreldre, søsken, ektefelle, samboer eller barn. Det er svært viktig at disse blir godt ivaretatt, og at de får god nok og riktig informasjon tidlig og vedvarende. Men det er også viktig at de føler seg trygge på at deres sønn eller datter, mann eller kone har det bra og er trygge, og at de får anledning til å få kontakt og forsikre seg om hvordan forholdene er, og følge med på hva tjenesten går ut på.

Der mener jeg at den informasjonen som Sjøforsvarets fregattansvarlige gir her hjemme, burde være et godt eksempel på hvordan dette arbeidet kan løses på en god måte. Der får de pårørende utførlige informasjoner og statusrapporter om hvor de er, hva de gjør, hva de skal gjøre og hva de har gjort. Det er også viktig for dem som er igjen hjemme, at når de trenger hjelp til små og store ting og de ikke har nær familie i nærheten, må de ha noen mennesker og steder å kunne henvende seg til for å få den hjelpen de trenger uten å føle at de tigger. Det bør dannes noen nettverk her hjemme i denne sammenheng.

Alt det jeg her har snakket om, koster mye penger: utvelgelsen, oppøvelsen, skikkelig lønn, forsikringsordninger, sikkerhet og informasjon. Men uansett hvor dyr freden er, er det mye billigere enn den billigste krigen. Det lønner seg i lengden for alle parter å ta vare på og bevare freden. Og er det noe vi har lært i de siste ti årene, så er det at fred ikke er noen selvfølge som er til stede helt av seg selv. Fred må hegnes om og tas vare på. Derfor er det så viktig å arbeide mot bl.a. rasistiske holdninger. Vi har sett grusomme kriger blant naboer også her i Europa, noen av oss trodde ikke at det igjen ville være mulig, men det viste seg å være fullt mulig også i vår tid, dessverre.

Per Ove Width (Frp): I tiden fremover vil det bli stilt helt nye krav til norsk militærpersonell. Utgangspunktet er at våre allierte i NATO forventer at Norge skal stille opp i krisesituasjoner på fremmed jord. Norge skal i henhold til NATO-traktatens artikkel 5 være villig til å stille opp i forsvaret av et annet NATO-land. Ikke-artikkel 5-operasjoner, operasjoner utenfor alliansens kjerneområde, vil ventelig bli tillagt stadig større vekt i NATO i årene fremover. Dette er omhandlet i innstillingen fra forsvarskomiteen om det norske Forsvarets tilpasning til deltakelse i internasjonale operasjoner.

Som en del av denne tilpasningen kan det ikke være tvil om at målet må være at Norge snarest setter seg i stand til å oppfylle allerede inngåtte forpliktelser på dette området, og gradvis utvider og styrker Norges kapasitet til å delta i internasjonale militære operasjoner i tiden som kommer. For å understreke betydningen av dette har Fremskrittspartiet og Høyre tatt dette inn i innstillingen som en egen merknad.

I den siste statusrapporten fra Forsvarsstudie 2000, forsvarssjefens utredning om Forsvarets oppgaver i fremtiden, konkluderes det med at verneplikten skal differensieres mye mer enn den er i dag. Blant annet vil den stridende delen av de vernepliktige bli mer profesjonalisert. I henhold til våre forpliktelser peker mye i retning av at dette er en riktig tankegang. Men for å få til dette må forholdene legges til rette. Vilkår som lønn og forsikringsordninger må nå bringes i orden. Dette er ved høringer i komiteen blitt lagt helt avgjørende vekt på av alle forsvarsorganisasjonene. Uten tvil vil dette bli meget kostbart, men skal Norge for fremtiden kunne stille opp i internasjonale operasjoner, må dette være et absolutt krav og en nødvendighet.

En ting er imidlertid de menneskelige resurser og vilkår, en helt annen og også helt avgjørende faktor er de materielle ressursene. Det kan overhodet ikke være tvil om at dette må være i orden, ikke minst av hensyn til våre soldaters liv og helse. Det vil naturligvis også være et krav og en selvfølgelighet sett med våre alliertes øyne. Alt annet vil bidra til at Norge vil bli sett på militært som en B-nasjon.

Norges forsvar har gjennom hele 1990-årene blitt nedbygd. Til tross for Fremskrittspartiets og Høyres protester og motstand har vi vært vitne til de sittende arbeiderpartiregjeringers – og sist den såkalte sentrumsregjeringens – iherdige forsøk på reduksjoner av forsvarsbudsjettene. Den forrige regjering bidrog i høy grad til usikkerhet og manglende vilje til helt nødvendige investeringer i materiell. Den sittende regjeringen har gjennom sin noe forvirrende behandling av fregattinnkjøpet vært med på å spre en ny usikkerhet som har overrasket mange. Nedbygging av det norske forsvaret og mangel på anskaffelse av nytt materiell i hele etterkrigstiden har satt oss som nasjon i den situasjonen at behov for nytt militært materiell er både påtrengende og nødvendig hvis det er vilje til at vi skal ha et militært forsvar.

Jeg forventer at Regjeringen ser alvoret i situasjonen, ikke minst, som nevnt, av hensyn til sikkerhet og forventninger til vårt personell som skal delta i krevende utenlandsoperasjoner. Dette må jo i høyeste grad være en forutsetning for å oppfylle vår tilpasning av Forsvaret til deltakelse i internasjonale operasjoner. Dette betyr med andre ord en kraftig opprustning av vårt materiell, rett og slett et skippertak. At vi på grunn av en stadig utsettelse av fornyelse har sterkt behov for nye fregatter, nye kampfly og nytt utstyr til Hæren, har flertallet i Stortinget vært enige om. At det nå varsles vaklende holdninger til dette fra Regjeringen og enkelte representanter, er svært foruroligende.

Skal vi imidlertid være en nasjon som skal delta i internasjonale operasjoner, som flertallet i Stortinget altså mener, må vi ta alle konsekvensene som dette medfører. Dette av hensyn til nasjonens sikkerhet og anseelse, og ikke minst av hensyn til vårt personells sikkerhet og mulighet.

Tore Nordseth (A): Tilstrekkelig kvalitet, kvantitet og forutsigbarhet i personelltilgangen er en absolutt forutsetning for at Forsvaret skal kunne bidra i internasjonale militære operasjoner. Tjenestegjøring i internasjonale fredsoperasjoner bygger på et hovedprinsipp om frivillighet. Arbeiderpartiet er enig i at prinsippet om frivillighet er et grunnleggende prinsipp i forhold til denne type operasjoner, men ønsker å se nærmere på dagens ordning som gjør at personell som er yrkesmessig tilsatt i Forsvaret, skal kunne vegre seg mot å utføre oppdrag som er en integrert del av Forsvarets løpende oppgaver, og som Norge gjennom internasjonale avtaler har forpliktet seg til å gjennomføre. Arbeiderpartiet ønsker å vurdere denne ordningen ved en senere anledning.

I og med at tjenestegjøringen i internasjonale operasjoner som hovedprinsipp er bygd på frivillighet, vil det naturlig nok til tider være vanskelig å ha tilgang på kvalitativt og kvantitativt personell, spesielt i tider da arbeidsmarkedet er stramt, som nå, og Forsvaret må konkurrere med resten av arbeidsmarkedet. Lønns- og arbeidsvilkår samt andre incentiver vil derfor være av stor betydning for at Norge skal være i stand til å følge opp de internasjonale avtaler som vi har forpliktet oss til. Den totale økonomiske godtgjøringen vil naturlig nok være et sentralt virkemiddel for å øke rekrutteringen av personell til denne type operasjoner. Men i tillegg til det økonomiske grunnlaget peker meldingen på fem sentrale forutsetninger med hensyn til incentivstrukturen som må oppfylles dersom Forsvaret skal sikres tilstrekkelig kvalitet på personellet: For det første må tjenesten være hensiktsmessig lagt opp; for det andre må forsikringsordninger og lønns- og arbeidsvilkår stå i forhold til arbeidsbelastning og risiko; for det tredje må deltakelse i internasjonale fredsoperasjoner gi betydelig karrieremessig verdi – både i og utenfor Forsvaret; for det fjerde må potensielle søkere bli godt informert om de muligheter deltakelse i internasjonale fredsoperasjoner innebærer; og for det femte må rutinene for utdanning samt oppfølging etter endt tjeneste være tilfredsstillende. Alle disse punktene er utdypet i meldingen.

Av disse fem punktene vil jeg spesielt peke på de utfordringene vi har på informasjonssiden. Det er svært viktig at informasjon om tjeneste i internasjonale fredsoperasjoner når ut både til samfunnet generelt, til potensielle søkere og til deres pårørende. Det må bli synlig både hvilke verdier personell som har deltatt i internasjonale operasjoner, står for, og hvilken realkompetanse de har opparbeidet under tjenesten. Realkompetansen som tilegnes av de tjenestegjørende, må spesielt gjøres kjent overfor næringslivet, slik at de som har virket i internasjonale operasjoner, er attraktive på arbeidsmarkedet når de returnerer etter endt tjeneste. Det er derfor gledelig å se av meldingen at det i samarbeid med NHO og arbeidstakerorganisasjoner vil bli tatt initiativ til en holdningskampanje rettet mot bedriftsledere og andre grupper som søker arbeidskraft, nettopp for å synliggjøre de ressursene og den kompetansen personell som har deltatt i denne type operasjoner, sitter inne med.

Til slutt vil jeg peke på det som kanskje er den viktigste faktoren for rekruttering av personell til internasjonale operasjoner. Etter min mening er det helt avgjørende og grunnleggende at det personell som Norge sender ut i denne type operasjoner, kan være trygg på at deres personlige sikkerhet er på et så høyt nivå som mulig. Det å bli sendt ut i en fredsbevarende operasjon kan selvsagt aldri bli et 100 pst. sikkert foretak, men man bør ha en garanti for at ansvarlige, bevilgende myndigheter samt den militære ledelsen har gjort det som er mulig for å sikre personell og utstyr. Er man trygg for dette, vil også motivasjonen hos den enkelte soldat og hos den enkelte militære enhet øke. Dette vil trolig også spille positivt inn i forhold til stridsevnen, og samtidig være et viktig bidrag for å sikre tilstrekkelig kvalitet, kvantitet og forutsigbarhet i personelltilgangen til Forsvarets internasjonale militære operasjoner.

Einar Steensnæs (KrF): Ved å stille til disposisjon en innsatsstyrke for internasjonale operasjoner, slik det nå foreslås i St.meld. nr. 38 for 1998-1999, oppfyller Norge sine NATO-forpliktelser på dette området. Dette har det vært viktig å understreke for en samlet forsvarskomite. Det bekrefter samtidig også Norges vilje til å delta aktivt i fredsopprettende og fredsbevarende innsats. Gjennom en slik deltakelse styrker Norge sin sikkerhetspolitiske stilling, samtidig som vi bidrar til internasjonal fred og stabilitet, økt respekt for menneskerettighetene og håndhevelse av formålet med og prinsippene i FN-pakten.

Det er NATO som er selve bærebjelken i norsk sikkerhetspolitikk. I en tid der det forsvars- og sikkerhetspolitiske samarbeidet er i støpeskjeen, må Norge bidra til å sørge for at NATO fortsatt vil være en sentral, dynamisk og troverdig aktør i dette viktige arbeidet. Solidaritet innad i alliansen, vilje til å ta ansvar og også bidra med materiell og styrkeinnsats i fredsoperasjoner er viktige forutsetninger for å kunne lykkes med dette.

Norge er gjennom sitt assosierte medlemskap i VEU sikret rett til full deltakelse i alle VEU-ledede operasjoner. I eventuelle VEU-operasjoner som gjør bruk av utlånte NATO-ressurser, står dermed Norge og andre assosierte medlemmer enda sterkere i kraft av sitt NATO-medlemskap. Utviklingen av det europeiske sikkerhets- og forsvarssamarbeidet, ESDP, innenfor NATO innebærer en styrking av Europas evne til handlekraftig å kunne feie for egen dør i krisesituasjoner der det ikke er naturlig at NATO som organisasjon engasjerer seg direkte. En slik økt europeisk handlekraft og militær evne må hilses velkommen av Norge. Det er imidlertid av stor betydning at verken det transatlantiske forholdet eller forholdet til partnere utenfor NATO ellers blir skadelidende i denne prosessen. Dersom VEU som egen organisasjon på sikt legges ned og oppgavene videreføres innenfor rammen av EU, slik det nå går i retning av, bør vi fortsatt søke best mulig tilknytning til disse prosessene, både gjennom politisk innflytelse og ved fortsatt å stille styrker til disposisjon i den europeiske dimensjonen av det vestlige forsvarssamarbeid. Der NATO-ressurser er involvert, må vi selvsagt fastholde vårt krav om full involvering både i det forberedende arbeidet og i selve beslutningsprosessen.

Kristelig Folkeparti støtter Regjeringens presisering av at NATOs engasjement i krisehåndtering fortsatt må være forankret i folkeretten. Norge har og må fortsatt ha et sterkt engasjement for en internasjonal orden basert på klare rettsregler. En forutsetning for norsk deltakelse i fredsopprettende operasjoner må derfor være at all maktbruk søkes forankret i folkeretten. Dette kan som kjent skje gjennom samtykke fra partene, gjennom retten til selvforsvar etter FN-paktens artikkel 51 eller ved mandat fra Sikkerhetsrådet i henhold til paktens kapittel VII eller VIII.

Med en total innsatsstyrke for internasjonale operasjoner på 3 500 personell, der inntil 1 500 kan være utestasjonert samtidig, vil Norges bidrag utgjøre en viktig ressurs i alliansen. I denne sammenheng synes jeg for min del det er på sin plass å uttrykke både en takk og en anerkjennelse overfor det norske personell som har gjort en slik viktig og betydningsfull innsats i disse styrkene i den senere tid. Sett i forhold til folketall har Norge de siste årene vært en betydelig bidragsyter i internasjonale fredsoperasjoner. Norge er å regne med i det vestlige forsvars- og sikkerhetssamarbeidet, både innenfor en nordatlantisk, europeisk og nordisk sammenheng. Med opprettelsen av Forsvarets innsatsstyrke for internasjonale operasjoner, slik vi her behandler det, vil dette inntrykket bli ytterligere styrket.

Statsråd Bjørn Tore Godal: Det er mye å glede seg over ved dagens diskusjon. Jeg vil begynne med representanten Dagrun Eriksen, som spurte: Hva er poenget med å skifte en regjering når Regjeringen gjentar den gamle regjerings politiske opplegg og politikk? Jeg tar det som en forsiktig kompliment i retning av at representanten er like fornøyd med meg som med statsråd Løwer, i hvert fall på dette området, og sånn sett er det en vennlig påskehilsen i en travel tid.

For det andre vil jeg si at jeg på grunnleggende vis deler representanten Kristin Halvorsens utgangspunkt, på samme måte som også representanten Anne Helen Rui gjorde det. Vi har én sterk alliert på den andre siden av Atlanterhavet, nemlig president Clinton som har sagt følgende: Den dyreste freden er alltid billigere enn den billigste krigen. Det er det mange som ikke tenker igjennom. Og det sier seg selv at konfliktforebygging og fredsmekling, fredsbevarende virksomhet på det diplomatiske plan, alltid er en billigere innsats enn å komme i en situasjon hvor en må sette inn militære styrker. Dette er en del av Norges sikkerhetspolitikk i vid forstand, og derfor er det også nær sammenheng mellom utenrikspolitikken, sikkerhetspolitikken og forsvarspolitikken. Det perspektivet vil absolutt bli lagt til grunn av denne regjering, selv om det isolert sett ikke tilhører de store nyheter.

Så er jeg enig med saksordføreren i at vi er inne i en ny tid hvor vi må gjøre opp vårt bestikk i forhold til de faktiske behov som gjør seg gjeldende. Det er åpenbart slik at St.meld. nr. 38, men også dagens innstilling, er en refleks av at vi nå tar konsekvensene av de seinere års sikkerhetspolitiske utvikling. Sånn sett er meldingen et bevisst politisk formulert håndverk. Innstillingen er på denne bakgrunn meget tilfredsstillende, fordi den gir klare føringer vedrørende ambisjonsnivå, organisering av Forsvarets nye innsatsstyrke og en tidsplan for innføring av styrken.

Så har det vært sagt av enkelte, delvis Høyre, delvis Fremskrittspartiet, og på helt andre premisser av SV, at en har noen forbehold kanskje også ved innfasingen av stortingsbehandlingen, slik representanten for SV sa det i denne saken.

Jeg legger til grunn at det vi nå gjør i forbindelse med opprettelsen av Forsvarets innsatsstyrke, er noe vi må gjøre uansett. Det er noe vi må gjøre uansett for å tilpasse Norge til en ny internasjonal virkelighet. Og sånn sett er dette like strukturuavhengig som Hans Majestet Kongens garde og grensegarnisonen i Varanger, for å ta en enkel og litt banal sammenligning. Dette må vi gjøre uansett fordi vi skal medvirke til et troverdig bidrag innenfor internasjonale styrkeregistre. Og selvsagt har de rett som tenker at dette på mange måter legger føringer for framtida på Forsvarets bruk av ressursene. Ja, og det er bevisste føringer, både fra den forrige regjering, vil jeg tro, og i alle fall fra den sittende regjering.

Det er hevet over tvil at vi som nasjon, som representanten Restad også var inne på, i en årrekke har deltatt med militære styrker for aktivt å bidra til å forhindre og til å løse internasjonale kriser og konflikter. Men vi har samtidig – og det må vi gjøre fortsatt – lagt stor vekt på stabilitet i våre nærområder og på arbeidet med å opprettholde et troverdig nasjonalt forsvar. Å forfølge disse to målsettingene samtidig er selvsagt ressurskrevende. Men dagens sikkerhetspolitiske situasjon – og det må vi ikke glemme – gjør det mulig å forene disse målsettingene ved å etablere et sett av styrker til bruk i utlandet, som også inngår som et sentralt element i det nasjonale forsvar. På denne måten forsterkes begge hovedpilarer i Forsvarets virksomhet, og også vårt bidrag til de NATO-allierte, fordi vi altså har en dobbelt mulig bruk av disse styrkene både hjemme og ute.

Et sentralt trekk ved det vi har gjort i fortid, og som det er grunn til å være stolt av, er at vi har opparbeidet evne til langvarig deltakelse ute militært. Men det har vist seg nødvendig, i lys av en ny internasjonal virkelighet, å styrke vår evne til å reagere raskere og innenfor et større spekter av krisesituasjoner i forhold til det som var situasjonen for noen tiår siden. Dette må altså kombineres med vår «gamle» evne til kvantitativt og kvalitativt engasjement over tid. Dette er i seg selv en krevende kombinasjon, men innsatsstyrken legger nettopp opp til det. Men skal vi få det til, må vi ha styrker som er identifisert og klargjort på forhånd, slik at vi ikke trenger å sette i gang fra tidenes morgen hver gang det oppstår et behov. Dette er som kjent selve grunnlaget for den melding vi har til behandling, og dagens innstilling.

Jeg registrerer med stor glede at flertallet i komiteen er enig i at innsatsstyrken opprettes etter de retningslinjer og i henhold til den plan som beskrives i meldingen. Det samme flertallet har også fulgt Regjeringens råd når det gjelder behovet for en helhetlig pakke med hensyn til rekruttering, herunder meldingens forslag til styrkede incentiver og rekrutteringsmodell for Hæren.

Nå la jeg med positiv interesse merke til at komiteens leder tonte ned det som her måtte være av motsetninger mellom flertall og mindretall. Det ser jeg som en positiv ting. Men når jeg er mest fornøyd med flertallet, er det fordi flertallets merknader gir det nødvendige politiske trykk og de nødvendige politiske retningslinjer til etableringen og opprettelsen av styrken. Men det betyr ikke – med adresse til både Fremskrittspartiet og Høyre – at vi skal være blinde for behov som oppstår underveis og de behov for justeringer som måtte oppstå underveis. Men det skal vi ikke knytte til Høyres og Fremskrittspartiets iboende trang til alltid å ha noe bedre budsjetter enn de forrige regjeringspartiene og det nåværende regjeringsparti. Vi mener at denne styrken skal forsvare sin plass innenfor den forsvarsramme av betydelig størrelse vi har, uansett, og så skal vi selvfølgelig innrømme Høyre og Fremskrittspartiet retten til å knytte det politisk til at de har et noe høyere ambisjonsnivå vanligvis, for budsjettenes omfang og størrelse. Men jeg registrerer igjen, forskjellen er kanskje ikke så stor når det kommer til realitetenes verden.

Jeg legger veldig stor vekt på at vi nå i medhold av både melding og innstilling kan få en tilstrekkelig rekruttering, slik at vi kan få styrken på plass etter forutsetningen. Vi må ha en styrke og et personell som rekrutteres i forhold til de belastninger en slik tjeneste innebærer, den skal være konkurransedyktig i forhold til tjeneste hjemme og i samfunnet for øvrig, og komiteen støtter altså det prinsippet og gir sin tilslutning til viktige virkemidler i en sånn sammenheng som f.eks. mulighet for akkumulering av utetjenestetid i skatte- og avgiftsøyemed. De nevner andre forhold i samsvar med meldingen, styrker dem en del. Jeg registrerer også komiteens sterke støtte til en ny beordringsordning for befal. Og jeg skal sørge for, i samsvar med innstillingen selvsagt, å foreta en nærmere vurdering av det spørsmålet og komme tilbake til Stortinget så fort som mulig. Jeg deler i utgangspunktet de synspunkter som kom til uttrykk fra saksordfører Ingvald Godal her, men det sier seg selv at vi også skal gjennomføre en fornøden prosess med dialog med befalsorganisasjonene og andre.

Like viktig som det som sies om beordringsadgangen – ja, mange vil si enda viktigere – er selvsagt det som komiteen i sin innstilling sier om viktigheten av ulike personalpolitiske tiltak, som f.eks. tilfredsstillende forsikrings- og erstatningsordninger og at sikkerheten både for personellet og deres pårørende ivaretas både under og etter tjenestegjøring. Dette er helt sentrale virkemidler i en sånn sammenheng hvis vi med oppreist hode skal gå inn i alt det som en beordringsadgang selvsagt innebærer.

Når det gjelder meldingens økonomiske konsekvenser, tar jeg merknadene til etterretning, og jeg er selvsagt enig i at vi må satse sterkt på å videreføre prinsippet om tilleggsfinansiering av operasjonsrelaterte kostnader, og at det av og til kan være en vanskelig grenseoppgang mellom det som er operasjonsrelatert, og det som er mer varige investeringer.

Helt til slutt en kort kommentar til vårt nivå og EUs nivå. Det som står i innstillingen, er jo rimelig greit, men de sammenlignbare tall er egentlig at vi tar sikte på å ha rundt 1 500 pluss/minus ute til enhver tid. EU har ambisjoner om å komme opp på 60 000. Men bak dette ligger altså en «styrke-pool», en ressursbrønn, som for vårt vedkommende er 3 500, og som for EUs del ikke er beskrevet, men som sannsynligvis ligger på omlag 200 000. Og dermed er forskjellen ikke fullt så dramatisk stor, selv om jeg er enig med representanten Restad i at vi skal slå oss på vårt bryst, også i europeisk sammenheng, når vi har grunnlag for det.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Hans J. Røsjorde (Frp): Forsvarsministeren gjorde også på mange måter sitt til å redusere de eventuelle motsetninger som måtte ligge der, men de synliggjorte som ligger i komiteens innstilling, står nå der.

Jeg forstod at man – på vanlig måte – pekte på det enkle og lett forståelige faktum at Høyre og Fremskrittspartiet har ønsket å bruke noe mer penger på Forsvaret enn det den sittende regjering og den avgåtte regjering har lystet å gjøre, det ligger nå der. Men da blir det litt underlig at det nettopp er disse to partiene som sier: Vær nå forsiktig med økonomien i dette! Det er jo slik at da komiteen fikk meldingen til behandling, lå det en prislapp med den. Da komiteen var ferdig med sitt arbeid, hadde bedt om svar på sine spørsmål, og innstillingen skulle avgis, var altså prisen nærmest tredoblet i løpet av den tiden. Det forteller at det kan være fornuftig å være forsiktig og ikke innfase dette i full bredde og full tyngde, for det kan få uanede konsekvenser.

Jeg har lyst til å spørre ministeren om han mener at man nå har kontroll over alle basisinvesteringer og driftskostnader, at det nå er vel avklart, og at det er det beløpet som man nå har identifisert, som er rammen for dette. Skulle svaret være ja på det, er det greit. Skulle svaret være noe annet, styrker det Høyres og Fremskrittspartiets argumentasjon.

Komiteen har i innstillingen understreket at «tjenestemønstret og kontraktsforholdene må etableres i tide og vurderes og justeres løpende utifra behov og erfaring». Det åpner etter min vurdering for at man skal ha en fleksibel holdning til kontraktsregimet, basert ikke minst på at man er nødt til å satse på soldater med 12 måneders utdanning.

Er ministeren enig i komiteens vurdering av dette? Og er ministeren enig i at finansieringen skal skje utenfor rammen når det gjelder deployering og deployeringskostnader?

Statsråd Bjørn Tore Godal: Komiteen understreker enstemmig i innstillingen betydningen av realistisk budsjettering, og påpeker at det er et for stort gap mellom meldingens opprinnelige innhold og de justeringer som er foretatt gjennom den forhenværende forsvarsministers brev.

Det er åpenbart slik at vi har en iboende treghet i planprosessen i Forsvaret generelt som gjør at man av og til kommer bakpå. Det må det bli slutt på, for å si det kort og enkelt. Det er av og til lettere sagt enn gjort, fordi det er store, omfattende og kompliserte saksforhold som skal beregnes, men budsjetteringsrutinene i Forsvaret generelt – med henblikk både på planer og de årlige budsjetter – må bli bedre. Det vet jeg av egen erfaring gjennom et par år i forsvarskomiteen, og jeg tror en enstemmig komite skjønner hva jeg her snakker om. Det er helt avgjørende at departementet og Forsvarets overkommando skjerper seg kraftig på disse områdene, slik at vi unngår å komme i en situasjon hvor man stadig må ettersende beskjeder om både det ene og det andre. Men jeg sier igjen at det er lettere sagt enn gjort, fordi det skjer jo av og til endringer i de objektive forhold som det ikke alltid er like lett å forutse. Men i dette ligger det, føler jeg, en positiv utkvittering av det som er komitelederens behov og grunnleggende synspunkt.

Når det gjelder finansieringsoppsettet innenfor og utenfor rammen, deler jeg de oppfatningene som komiteen gir uttrykk for i innstillingen, og som komiteens leder her gjentar. Det skal være tilleggsfinansiering og operasjonsrelaterte kostnader. Men når det gjelder utstyr som er relatert til den enkelte operasjon, og hvor dette utstyret har en flerbruksverdi og kan brukes over tid, oppstår det et avgrensningsproblem, som komiteens leder er fullt oppmerksom på, og det vil avstedkomme en grensegang som departementet og Forsvarets overkommando har ansvaret for over tid.

Ingvald Godal (H): Eg er sjølvsagt einig i at det beste er å førebygge, men det me diskuterer her i dag, er den reiskapen me må ha i dei tilfella der førebygginga ikkje førte fram.

Hovudproblemet, slik det er i dag, er å få folk til å vera på plass til rett tid. Eg er glad for det statsråden sa om at ein så snart som mogleg vil komme tilbake med ei beordringsordning, men me krev òg eit kontraktsregime som fungerer for dei som aldri vil kunna beordrast, nemleg vernepliktige. Det blir svært viktig å få det på plass, for slik det er i dag, er det nesten ei nasjonal skam, så eg vil be statsråden stadfeste at han vil rydda opp i det. Me har brukt åtte år og har enno ikkje fått til noko som fungerer, no er det på tide at det skjer.

Det andre eg kunne ha lyst til å nemne, er dette med påskjønning til dei som har vore ute og gjort ein jobb. Det er me veldig dårlege til her i landet. Andre land heidrar slike som har gjort ein innsats, på ein måte som er synleg: med arrangement, med medaljar osb., og dei som har gjort ein innsats, set pris på dette. Ein kan berre sjå på dei som har vore ute på fyrstegongsteneste i vårt land; dei får vernepliktsmedaljen, og dei ber han med ærekjensle ved passande høve. Eg synest det kostar lite å gjera det. Eg har sett at befalsorganisasjonar etterlyser at me her òg kan få eit regime for påskjønning og arrangement både for dei som har vore ute, og for familiane i ein slik samanheng.

Til slutt har eg lyst til å nemne litt om den transatlantiske balansen. Det står veldig klare ting om den i meldinga, og ein samrøystes komite sluttar opp om det. Ved festtalar blir det gjenteke mest annankvar dag rundt omkring i Europa, men i røynda er det veldig lite bak. Når me ser på den enorme forskjellen i innsats på USA og Europa, når me ser på dei sosiale forholda i USA, forstår eg amerikanarane veldig godt når dei seier at europearane må ta ein større del. Eg vil be statsråden stadfeste at det òg skal bli meir enn ord i festtalar i framtida.

Statsråd Bjørn Tore Godal: Jeg ser de transatlantiske forbindelser som bærebjelken i våre sikkerhetspolitiske relasjoner, ikke bare i gammel forstand når det gjelder forpliktelsen kollektivt forsvar av NATOs område, men også i ny forstand. Det nye NATO med USA i en sentral rolle har vært helt epokegjørende når det gjelder å bryte ned motsetningsforhold på tvers av de gamle blokkgrensene. Også i den sammenheng er de transatlantiske forbindelser noe mer enn taler; det er en bærebjelke. Utviklingen av en europeisk styrket evne på dette området er ikke noe alternativ til det transatlantiske; det er et supplement, som bygger på et ønske om at Europa må ta et større ansvar for sin egen bakgård, sitt eget kontinent og sin egen verdensdel. Det er ikke noe uamerikansk i det. Det er å ta ansvar i vissheten om at to verdenskriger ikke har begynte på det amerikanske kontinent, men i Europa. Vi må derfor klare å ha de to tankene i hodet samtidig.

Jeg er enig i at vi har et behov for å se på anerkjennelsesrutinene – om en kan bruke et slikt begrep – slik at vi sørger for at de som virkelig ofrer noe i de sammenhenger som representanten Godal tar opp, føler at de får en slik anerkjennelse. Jeg vet at det er ulike innspill og synspunkter på det. Det har ikke vært så høyt prioritert som fregattene akkurat i disse dagene, men jeg ser absolutt behovet for det, uten at jeg vil gifte meg med nye mekanismer akkurat nå. Det viktigste er selvsagt at en menneskelig får gitt uttrykk for de synspunktene som er nødvendig, når det behovet dessverre av og til er der.

Jeg kan bekrefte at departementet har fullt trykk i arbeidet med å se på de spørsmål som knytter seg til kontraktsforhold for alle typer militære mannskaper. Slike ordninger må være på plass for å motivere og få det til, men jeg tror det vil glede representanten at vi når det gjelder kontingent III i Kosovo, allerede ser fruktene av en aktiv strategi.

Kristin Halvorsen (SV): Det vi diskuterer her i dag, er jo først og fremst om Norge skal være i stand til å delta i internasjonale operasjoner og hvordan, ikke hvilke operasjoner eller hva slags mandat operasjonene skal ha. Det kommer antakelig til å måtte innebære mye større vurderinger og kanskje være mer konfliktfylt enn det dagens debatt har vært.

Jeg skulle gjerne hatt noen vurderinger fra forsvarsministeren om NATOs nye strategiske konsept og utviklingen av NATO i retning av et NATO som tar seg til rette på egen hånd, uten å sikre seg i folkeretten eller i menneskerettighetene, altså uten FN-mandat og OSSE-mandat, og hva slags linje forsvarsministeren ønsker å følge i forhold til den diskusjonen som nå går i NATO om hva dette nye konseptet faktisk kommer til å innebære.

Det andre spørsmålet dreier seg om penger. Jeg skjønner at Høyre og Fremskrittspartiet er bekymret. Men på meg virker nå diskusjonen om økonomi i Forsvaret ganske merkelig hvis det ikke er slik at vi skulle klare å kunne finansiere operasjoner der norske styrker faktisk kan gjøre en innsats for freden rundt omkring i verden hvis forutsetningene er til stede, når forsvarsinvesteringene som foretas, beløper seg til mange milliarder kroner og legger beslag på så mange ressurser at nytt materiell må ligge i opplag fordi man ikke har mulighet til å bruke det. Hvorfor i all verden er det ikke mulig å få Forsvaret til å bruke pengene på det som er viktigst?

Statsråd Bjørn Tore Godal: Jeg skjønner representanten Halvorsens behov for å diskutere de viktige spørsmålene, men det ligger altså utenfor det som er formålet med dagens melding og innstilling, nemlig å opprette en styrke som kan stå til disposisjon for regjering og storting når regjering og storting mener at det er behov for det. Det siste er i seg selv en diskusjon som det er lite formålstjenlig å ta i en slik sammenheng, hvor det verken foreligger forespørsler eller aktuelle situasjoner som er spesielt nye for Stortinget nå.

Men jeg vil kvittere ut kort ved å si: Jeg deler fullt ut det som står både i meldingen og i innstillingen når det gjelder behovet for det folkerettslige grunnlag for bruk av slike styrker. Det er godt formulert begge steder. Jeg vil, som nok en kvittering, si at jeg ikke forestiller meg – og jeg tror ikke noen andre forsvarsministre eller utenriksministre i NATO gjør det – NATO som et verdenspoliti som løper rundt og passer på i verden hver gang andre ikke gjør jobben sin. Det er selvsagt slik at det er FN som er den mandatgivende organisasjon, eller det er regionale sikkerhetspolitiske organisasjoner som OSSE i Europa som er mandatgivende.

Når en under NATOs strategiske konsept drøfter NATOs utvidede rolle, har det vært nettopp for å gi et grunnlag for at NATO kunne gjøre en jobb i Bosnia med FN-mandat, men også en jobb i Kosovo, hvor det ikke lyktes å komme til enighet om FN-mandat. Jeg har til gode å møte noen i NATO som er glad for det. Det viktigste er derfor å sørge for at vi får en ny diskusjon om et bedre folkerettslig grunnlag for humanitære aksjoner. Hvis jeg er bekymret for noe i framtiden, er det ikke for at NATO skal springe rundt i verden å leke politimann, for det er det verken penger, personell eller politisk vilje til. Det jeg er redd for, er at ingen gjør nok når det virkelig er behov for å gjøre noe. Det burde bekymre oss alle mye mer enn det som kanskje kommer til uttrykk til daglig.

Hans J. Røsjorde (Frp): Når jeg nå bad om ordet til replikk, var det for å gi ministeren anledning til å svare på det spørsmålet han dessverre ikke fikk tid til å svare på i første replikkveksling. Det gjaldt i all hovedsak behovet for fleksibilitet.

Vi skjønner at det altså er slik, om man skal få dette til å gå over tid, at kontraktsforhold må innebære en viss fleksibilitet, og man må ligge i forkant. Det er vi altså enige om. Men så er det tjenestemønsteret, som i hovedtrekk vil måtte bygge på dem som har 12 måneders tjeneste, om man slavisk skal følge denne modellen. Men det er også slik at det kan være en rekke andre som også kan fylle en rolle i dette. Det kan godt være at man vil få rekrutteringsproblemer, og da er altså mitt spørsmål i forhold til en samlet komitemerknad, som det åpenbart ikke har falt komiteens flertall inn å kommentere noe særlig, nemlig at komiteen har gitt uttrykk for at det er behov for en viss fleksibilitet også når det gjelder tjenestemønster: Ser ministeren, på lik linje med en samlet komite, at man kan være nødt til å gå inn i dette uten å være så aldeles fastlåst i den matematiske modellen som ligger der, nettopp for å løse oppgavene? Det er det ene.

Det andre – og da håper jeg at statsråden vil svare på det første, og så får tiden vise om han får tatt det jeg nå skal spørre om – er denne lange listen som vi har over styrker som kan stilles til disposisjon, som utgjør i alt 3 500. Det er slik at en rekke av disse elementene ikke vil kunne deployeres før et stykke inn i fremtiden. Spørsmålet mitt blir da, siden hele listen er en miniatyr av det norske forsvar av i dag: Ser ikke statsråden behovet for og nødvendigheten av å gi visse prioriteringer til visse av disse innsatselementene? For man har tross alt som en forutsetning at de skal kunne gå på 30 dager, de fleste av dem. Da må jo alt være på plass, for det er bare tilpasning til oppdraget man har tid til på 30 dager.

Statsråd Bjørn Tore Godal: Jeg er glad for sjansen til å besvare det som ikke ble besvart. Svaret er ja. Jeg syns det hele komiteen skriver – flertall og mindretall står sammen her – er fornuftig. Det sier seg selv at når det legges opp til et mønster i meldingen som får støtte fra flertallet i komiteen, er det hovedmønsteret. Vi er glad for at vi slik sett så å si har lagt en ramme for hvordan dette skal skje. Hvis Stortingets innstilling bare hadde sagt noe i retning av at dette får en komme tilbake til eller se nærmere på, hadde vi ikke hatt noen styringssignaler som kunne bli lagt til grunn for denne prosessen. Men innenfor en slik ramme er det selvsagt behov for å se på fleksibilitet. Det er visse typer operasjoner, visse typer tjenester, hvor det kan være aktuelt både å ha kortere tid og for den saks skyld lengre tid. Så det kan jeg kvittere fullt ut for.

Når det gjelder det andre spørsmål, sier det seg selv at den listen som ligger der, vil bli lagt til grunn for oppbyggingen av selve styrken. Men heller ikke den er vedtatt av paven i Rom, selv om Stortinget har sett på det. Vi er selvfølgelig nødt til å ha en fleksibilitet også i forhold til det, vurdere de ulike styrkeelementene og innfasingen av det, og vi må se på det i tilknytning til den enkelte operasjon og det det der måtte være behov for.

Kjell Engebretsen hadde her overtatt presidentplassen.

Kristin Halvorsen (SV): Det er jo min egen dumhet når jeg stiller to digre spørsmål i en replikk på to minutter og regner med at statsministeren skal klare å svare på begge, og ikke bare konsentrerer meg om ett. Men siden jeg har sjansen, vil jeg gjerne ta opp det som dreier seg om Forsvarets økonomi, i håp om at forsvarsministeren vil si noe om hvordan en kan klare å stille seg sånn at en prioriterer det som faktisk er viktigst, og hvordan i all verden det kan ha seg at Forsvaret nå, etter Stortingets vedtak, gjennomfører digre investeringsprosjekter i mangemilliarderkronersklassen, som binder opp midler for minst ti år framover, men som man til sjuende og sist ikke har råd til å benytte, og som man har vedtatt å investere i før man egentlig er enig om hvordan Forsvaret skal se ut for framtida. Samtidig kan man komme i den situasjon at økonomien kan begrense Norges deltakelse i internasjonale operasjoner, der vår innsats trengs, og der det vil være viktig og riktig å prioritere utgiftene.

Så skulle jeg gjerne hatt noen synspunkter på det som dreier seg om hvorvidt vi skal bidra generelt under det norske flagg, eller om det kanskje hadde vært lurere om Norge, som har spesialkompetanse på noen områder, først og fremst bidrog i internasjonale operasjoner der hvor vi har spesialkompetanse.

Statsråd Bjørn Tore Godal: Hvis jeg ikke hørte helt feil, ble dette spørsmålet stilt til statsministeren, men jeg skal allikevel besvare det.

Kristin Halvorsen (SV) (fra salen): Det sier bare noe om mine ambisjoner på dine vegne!

Statsråd Bjørn Tore Godal: Når det gjelder det siste, er jeg enig i at der kan man ha et poeng.

Det er jo det som skjer nå. Vi går inn i en sammensatt styrkestruktur hvor Norge bidrar med ting som vi er spesielt kompetente til å gjøre. Det er ingen tvil om at norske spesialstyrker f.eks. har gjort – og gjør – en betydelig innsats internasjonalt. De er langt på vei blitt en nisje for oss. Men vi bidrar f.eks. i den britiske brigade i Kosovo. Tilsvarende kan vi nevne eksempler fra andre spesialiteter i Forsvaret. Så det ene utelukker på ingen måte det andre. Men vi må være innstilt på å bidra der hvor vi er best, ved siden av de andre mer generelle styrkeelementene. Slik sett deler jeg representantens utgangspunkt.

Når det gjelder de investeringer som løpende skjer i Forsvaret, og som er mange og store, har representanten åpenbart et poeng. Men det er ikke noe særnorsk ved dette. Alle land jeg kjenner til, har en kontinuerlig revisjon av planprosesser og investeringsprosesser. Alle forsvarsministrene med hodet noenlunde på plass, og jeg tipper at det også gjelder alle forsvarssjefer, vil være veldig innstilt på at vi ikke skal investere i mer enn det vi føler vi kan forsvare om to-tre år. Men det er altså av og til en kraftig utfordring.

Jeg er fullstendig oppmerksom på selve problemstillingen, særlig i en situasjon der finansministre av alle slag er veldig opptatt av at vi skal spare penger.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Hans J. Røsjorde (Frp): Jeg skal bare tillate meg å ta opp et par saker som jeg ikke fikk tid til å berøre i mitt første innlegg. En av disse tingene kan kanskje være litt vanskelig å svare på på stående fot, men jeg vil allikevel gjøre et forsøk.

Meg bekjent er det slik at særavtalen for tjenestegjøring i internasjonale fredsoperasjoner løp ut 31. desember 1999, og så vidt jeg forstår, viderefører man da denne avtalen i en eller annen forståelse. Men slik kan det jo ikke fortsette, for da kommer vi nettopp i den samme sumpen som man har vært i over lengre tid. Jeg har forstått det dit hen at man i hvert fall fra organisasjonenes side har hatt et ønske om å legge denne forhandlingsprosedyren til Arbeids- og administrasjonsdepartementet. Det kan for så vidt kanskje tenkes å være en vei å gå, men jeg mener at den siste avtalen var mellom Forsvarsdepartementet og organisasjonene. Det kunne være greit å vite om det er slik også etter regjeringsskiftet at man tenderer mot å føre forhandlinger i AAD-regi. Fra eget politisk ståsted vil jeg gjerne gi uttrykk for at dersom man kommer til at forhandlinger føres med FD, ville det være langt mer beroligende, for vi føler det i hvert fall slik i Fremskrittspartiet at Forsvarsdepartementet er det som best forstår det særskilte i det som må legges inn i slike avtaler, og at å føre forhandlinger med AAD, slik jeg har forstått at den foregående regjering la opp til å gjøre, fører galt av sted, selv om det har vært visse forbindelser mellom den tidligere forsvarsministeren og nevnte departement. Det behøver antakelig heller ikke å føre noe særlig godt med seg – hva vet jeg? Så mitt spørsmål er: Har man fra Regjeringens side nå intensjoner om å føre forhandlinger i raskt tempo gjennom FD, og på en slik måte at man ikke blander inn de elementer som har tjeneste i utlandet, hvis fremste skadefrekvens oppstår gjennom åpning av champagneflasker? Jeg tenker her på Utenriksdepartementet. Er det altså slik at man nå kan greie å gjennomføre forhandlinger på en slik måte at man får med seg de elementene som skal være knyttet til det å operere med internasjonale styrker? – Det var det ene.

Så var det representanten Steensnæs, som sa at Norge «er å regne med» i forsvaret. Da må jeg si at det rimer svært dårlig med representanten Steensnæs" holdninger til forsvarsbudsjettene. Hvis det er slik at Kristelig Folkeparti mener at det er bedre å ha en fin front, er det jo greit – det holder kanskje til det. Men Steensnæs og Kristelig Folkeparti bør huske på at av og til gjør man helomvending, og hvis man da er noe tynnkledd på ryggen, skjemmer det.

Statsråd Bjørn Tore Godal: Jeg er selvfølgelig enig med komiteens leder i at Forsvarsdepartementet vet best. – Administrasjonsministeren har tatt initiativet til en gjennomgang av rutinene for de mange særavtaler vi har, ikke bare de som sorterer under Forsvaret i streng forstand, men under Utenriksdepartementet og for den saks skyld andre departementer, og vi får en avklaring av det regimet i nær framtid etter et opplegg fra ham. Uansett hvordan det ender på det formelle plan, tror jeg det er avgjørende viktig, som tidligere forsvarsminister er inne på i meldingen, og som også er reflektert i innstillingen, at den kompetanse som må være der når en forhandler med Forsvarets organisasjoner om dette, så å si må følge forhandlingsdelegasjonen. Den må være kjernen i forhandlingsdelegasjonen. Her er det ikke bare Forsvarsdepartementet, men også Forsvarets overkommando som besitter den kompetansen, og det redegjøres i meldingen utførlig for de særlige forhold som gjør seg gjeldende på dette området. Det må vi altså sørge for er der når et nytt regime skal forhandles fram på den særavtale og de tilknyttede elementer som nå må komme på plass. For det er riktig at vi er i et interregnum, hvor det sentrale nå er å komme i mål i samsvar med det som er meldt både i meldingen, så vidt jeg husker, og også gjennom offentlige uttalelser fra departementet og andre på tidligere tidspunkt. Så dette er et helt sentralt element i departementets arbeid med oppfølgingen av innstillingen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.

(Votering, se side 2824)