Anneliese Dørum (A) (ordfører for saken): Denne saken er en oppfølging av Stortingets behandling av St.meld. nr. 28 for 1998-99, Mot rikare mål, hvor Stortinget gikk inn for å opprette et nasjonalt utviklingssenter. Stortingsflertallet, som bestod av Arbeiderpartiet og sentrumspartiene, gikk inn for at vi skulle få et slikt senter. Proposisjonen som vi i dag behandler er helt i tråd med Stortingets innstilling, så vi har lite å anføre når det gjelder forslaget som ligger her. Vi slutter oss til det.

For Arbeiderpartiet er det viktig at alle barn skal ha like muligheter til å utvikle seg etter egne evner, utviklingsnivå og behov. Opplæringen skal ta utgangspunkt i den enkelte elev. Den skal gi næring til den medfødte nysgjerrigheten og lærelysten vi er født med. Det er en stor oppgave, den er vanskelig, men også inspirerende.

Vi har bak oss et tiår med skolereformer, og vi er nå kommet dit hen at de fleste vil være under opplæring i 13 år – fra grunnskolen og gjennom videregående opplæring. For å nå målet om en skole tilpasset den enkelte elevs evner og forutsetninger må medarbeiderne ved hver enkelt skole stimuleres og inspireres i arbeidet med å videreutvikle skolen. Det vil kreve kreativitet, og ikke minst samarbeid og entusiasme hos dem som skal utføre arbeidet.

I motsetning til Høyre og Fremskrittspartiet ønsker ikke Arbeiderpartiet, sentrumspartiene og SV å bygge opp et uavhengig skoletilsyn på nasjonalt plan. Mange kaller det også et skolepoliti som skal vurdere skolene bl.a. etter sentralt gitte normerte prøver. Vi synes det er betenkelig å bruke mye tid og oppmerksomhet på å konstruere et system med kontroll som sitt viktigste grunnlag.

Målet med vurdering må være læring og forbedring. Derfor skal ikke vurdering være et mål i seg selv. Debatten om vurdering må ikke overskygge den utfordringen skolen står overfor når det gjelder å gi barn og unge kunnskap, ferdigheter, holdninger, tro på seg selv og optimisme til å være med på å legge til rette for et godt liv for seg selv og andre. Debatten om vurdering må ikke ta oppmerksomheten bort fra hvordan skoler skal videreutvikles innenfra.

Arbeiderpartiet ønsker mer frihet for den enkelte skole, bl.a. ved at de skal få ressurser og faglig hjelp til utviklingsarbeid. Det blir en viktig oppgave for det nye utviklingssenteret. Eksterne veiledere må kunne engasjeres når skolen ønsker det, til drøfting av undervisningspraksis og til veiledning av den skolebaserte vurderingen.

Økonomiske ressurser er ikke minst viktig, og Arbeiderpartiet foreslo i forbindelse med lærerrekrutteringsmeldingen at det skulle settes av en utviklingspott til hver skole, slik at vi også kunne få økonomiske ressurser til dette arbeidet.

Komiteen besøkte denne uken en grunnskole i Oslo hvor det tidligere hadde vært store problemer med vold, slåssing og hærverk. Denne skolen fikk ekstra midler til å sette i gang et prosjekt for å bedre forholdene ved skolen – og det var ikke så veldig mye ekstra midler de fikk. Men ved hjelp av en entusiastisk rektor, dyktige lærerkrefter og de ressursene de fikk, har de nå klart å skape en skole hvor det er trivsel og elevmedvirkning, hvor hærverk er fraværende, hvor slåssing er kommet ned på et normalt nivå, og det er blitt en god skole hvor både foreldre og elever medvirker. Så det går an å utvikle skolene hvis de får hjelp og ressurser til det.

Vi ønsker at skolene våre skal ha høy kvalitet. Mange har det, men mange trenger også hjelp til å øke kvaliteten. Vi mener at det viktigste elementet i en vurderingsstrategi – i et vurderingssystem – må være en skole- og bedriftsbasert vurdering. Gjennom et nasjonalt utviklingssenter vil ressurser og kompetanse i forhold til utviklingsoppgavene samles og koordineres bedre enn i dag. Det vil gi en mer helhetlig oversikt og samlet kompetanse på områder som har sammenheng med hverandre, og ivareta sentrale utviklings- og informasjonsoppgaver.

Det er de pedagogiske og faglige utviklingstiltakene som må være de sentrale oppgavene til senteret. Det er spesielt viktig å ta vare på og stimulere kommuner, fylkeskommuner og skoler til å sette i gang utviklingsprosjekter lokalt. En viktig oppgave for senteret blir også å samarbeide med forskningsmiljøene og være et bindeledd mellom disse miljøene og den enkelte skole eller kommune. Senteret skal være et koordinerende ledd innenfor utviklingsarbeid for grunnskolen og den videregående skolen og være den sentrale premissleverandør i arbeidet med å utvikle læreplaner og i arbeidet med etter- og videreutdanning. Senteret skal i samarbeid med departementet og Statens utdanningskontor bidra til å utvikle skole og opplæring på alle nivåer.

Vi ser fram til at dette senteret nå blir opprettet, og jeg vil da anbefale innstillingen.

Ursula Evje (Frp): Jeg merket meg at representanten Dørum slo fast at hun ville ha en skole med høy kvalitet. Men da er vi tilbake til det vi tidligere har vært uenige om: hun sa ikke noe om hva som konkret er kvalitet, og hva hun mener med høy kvalitet. Dette er igjen stort sett bare ord.

Fremskrittspartiet ser behovet for utvikling av norsk skole generelt, og statsskolen spesielt. Spørsmålet blir da hva som er det viktigste bidraget for å høyne kvaliteten ut fra et internasjonalt perspektiv. I motsetning til flertallet ser Fremskrittspartiet innholdet og kvaliteten i undervisningen som det avgjørende. Målet for undervisning må være at den enkelte som får undervisning, sitter igjen med et faglig utbytte. En statsskole som er ensidig opptatt av rene organisatoriske rammetiltak, mister raskt fokus fra det som er det bærende grunnlaget for at en har innført undervisningsplikt for alle barn.

Opplæringsplikten bygger på formålet om utvikling av faglig kunnskap og sosial kompetanse. I den sammenheng kan en ikke vurdere den enkelte elevs utbytte ved å legge sammen antall timer og støtteundervisning. En må vurdere resultater. Gjennom å fokusere på opplæringens faglige utbytte for elevene er det mulig å utvikle opplæringen ut fra en kunnskapsbasert viten. En påstått vurdering og utvikling uten denne nødvendige faglige kunnskap kan aldri bli mer enn synsing og dertil egnet gjetning.

Fremskrittspartiet er overbevist om at kunnskap er en fordel ved all evaluering og utvikling. At den fremste formidler av kunnskap er av en annen oppfatning, er bekymringsfullt. Selv om vi skulle få gjennomslag for å bygge på kunnskap, er det ytterligere et vilkår som må på plass for å oppnå et reelt og riktig resultat. Enhver evaluering må foretas av en uhildet instans for å ha troverdighet. På alle samfunnets områder hvor en setter kvalitet i høysetet, forutsettes det at en ikke benytter prinsippet om bukken og havresekken. Dette vil være av stor viktighet, spesielt dersom en ønsker troverdighet utenfor seg selv. En kan muligens oppnå troverdighet med hensyn til resultatet hos den svært nære kollegaen som har foretatt vurderingene, men en kan også få interne problemer. Mye kan naturligvis løses ved at en legger en intetsigende mal til grunn for vurderingen. Spørsmålet blir da naturligvis hva som senere skal legges til grunn for en utvikling – og utvikling ønsker vi alle. Her kan sikkert et nasjonalt «synsesenter» hjelpe til med de mangelfulle kunnskaper som ikke ønskes brakt opp i dagen. Interessant blir det også når senteret skal gi en uhildet evaluering av de forslag til utvikling de selv har prediket.

Fremskrittspartiet mener at skal den nødvendige kvalitetsutviklingen i statsskolen ha noen reell mulighet, må grunnlaget legges ved at en har et uavhengig skoletilsyn som baserer seg på kvalitative mål. Samtidig må det opprettes et uavhengig klageorgan for alle involverte parter i opplæringen, både for brukere og ansatte. Det er viktig at en ved siden av kvalitet innfører et minstemål av rettssikkerhet, også i statsskolen. Dette er i dag et savn hos veldig mange grupper. Ved å innføre rettssikkerhet basert på kunnskap og viten vil en kunne få en forutsigbar og kunnskapsbasert statsskole, som dessverre er en ikke-eksisterende situasjon for alle berørte parter i dag.

Arne Lyngstad (KrF): Opprettelsen av Nasjonalt senter for læring og utvikling, Læringssenteret, skal bidra til et mer helhetlig perspektiv på læring, forsøks- og utviklingsarbeid, forskning og vurdering. I Kristelig Folkeparti er vi glad for at det er flertall for å opprette et slikt senter i tråd med forslaget fra sentrumsregjeringen og statsråd Lilletun. Det betyr at senteret vil være i drift fra 1. august i år.

Et slikt senter kan bidra til et mer helhetlig utviklingsperspektiv på bl.a. læring, vurderingsarbeid og læremidler. Det trenger vi. I Kristelig Folkeparti ser vi på skoleutvikling som et sentralt område for å få mer fokus på kvalitet og på arbeidet i det enkelte klasserom. Det hjelper ikke med store skolereformer hvis vi ikke får fokus på skolens innhold og endringer i skolens hverdag, i det enkelte klasserom. Jeg vil derfor utfordre den nye utdanningsministeren til å holde fokus på klasserommet og skolens innhold. Et slikt fokus vil øke oppmerksomheten om kvalitet og hvordan vi skal få en bedre skole.

Det er i den anledning behov for at den nye statsråden klargjør sitt ståsted for framtidas skole. Etter Kristelig Folkepartis mening er det behov for å videreføre arbeidet med å bedre kvaliteten i norsk skole. Jeg har også lagt merke til at statsråden mener det samme. Spesielt synes utfordringene i ungdomsskolen å være store og haster mest. Skal vi lykkes med å få bedre kvalitet, står vi framfor tre hovedutfordringer som jeg håper statsråden vil bekrefte at han vil gripe fatt i.

For det første trenger vi å åpne for den profesjonelle pedagog. Læreren er nøkkelen for å få en bedre skole. Læreren må få frihet til selv å vurdere og foreta valg når det gjelder stoffutvalg, arbeidsmetoder og progresjon i læringsarbeidet. Skal vi få en tilpasset opplæring til den enkelte elev, må læreren bruke sin kjennskap til eleven og ha frihet til å lage læringsprogram for den enkelte. Her handler det om å gi lærerne større selvtillit, det kan vi vise ved å gi dem større ansvar. Men det kreves også en bevisst og kvalitetsorientert skoleledelse. Skolelederne må være pedagogiske inspiratorer framfor administratorer. Vi trenger også fokus på den nye lærerrollen der læreren er veileder og inspirator i et arbeidsfellesskap med elevene. Skal vi klare å gjenreise den profesjonelle lærer, må innsatsen i etter- og videreutdanning for lærere videreføres. Undersøkelser viser at de fleste lærere har godt datautstyr og tilgang til Internett, men de færreste vet hvordan de skal bruke Internett i undervisningen. Vi trenger derfor mer veiledning i bruk av Internett som pedagogisk hjelpemiddel. Dette er ett eksempel på det etterutdanningsbehov som er i skolen. Stortinget har økt bevilgningene til etter- og videreutdanning for lærere i år, og satt av midler til forsøk med hospiteringsordninger og bruk av nye yrkesgrupper i skolen. Jeg håper at statsråden kan bekrefte at denne innsatsen vil bli videreført, og ikke bare bli et blaff høsten 2000.

Den andre utfordringen er å åpne for den aktive elev. Elevene må bli en aktiv deltaker i læringsprosessen og sikres medbestemmelse i utformingen av skolearbeidet. På denne måten blir eleven ansvarliggjort, og skolen kan spille på lag med de ressurser eleven har. En slik aktiv rolle er med på å skape større motivasjon for skolearbeidet. Motiverte elever er også med på å skape et bedre skolemiljø både for medelever, lærere og andre i skolesamfunnet. Skal vi klare å skape den aktive elev, må vi beholde fokus på det som skjer i klasserommet.

Den tredje utfordringen er å stimulere den enkelte skole til å utnytte det lokale handlingsrom som finnes i læreplanen, læringsmiljøet, lover og regler. Det krever en politisk ledelse i departementet som vil inspirere og motivere til innsats. Den enkelte skole må klargjøre sin pedagogiske plattform, inklusiv innholdet i sitt læringsarbeid. Kristelig Folkeparti vil utfordre statsråden til å oppmuntre til lokale forsøk for å få en bedre skole, og at man aktivt og bevisst bruker den forsøksparagraf som finnes i opplæringsloven. Jeg forutsetter også at statsråden viderefører de økonomiske midler som er satt av på budsjettet til slike formål.

Når jeg benytter denne anledningen til å utfordre den nye utdanningsministeren på å ha fokus på skolens innhold og legge til rette for skoleutvikling, er det fordi jeg tror mange skolefolk ønsker en mer spennende hverdag, og de har mange ideer til hvordan man skal få en bedre skole. Det er viktig at vi politikere peker på hva vi vil med framtidas skole, og så lar skolens egne folk finne ut hvordan vi når dit. Det tror jeg må være en rettesnor også for arbeidet til Læringssenteret. Og Kristelig Folkeparti har målsettingene klare: Skal vi få en bedre skole, må vi ha sterkere fokus på eleven framfor klassen – på mennesker framfor systemer, og vi trenger nye former for å organisere læringen i skolen. Derfor trenger vi forsøk som kan gi oss praktiske erfaringer. Her har også Læringssenteret en viktig oppgave. De skal inspirere til utviklingsarbeid, men også systematisere erfaringene og peke på behov for endringer i rammene for skolen for å få en bedre skole. Derfor trenger vi fokus på det som skjer i klasserommet, i hverdagen. Slik kan også skolen bli en del av en modernisering av offentlige tjenester, for skolen skal være en hjelp til foreldrene i oppdragelsen av barna.

Jeg vil be statsråden klargjøre hvordan han vil forholde seg til disse utfordringene.

Petter Løvik (H): Høgre står fast på det synet vi har hatt i denne saka – vi går mot å opprette eit nasjonalt senter for læring og utvikling. Eg vil ikkje utdjupe den motstanden noko nærmare, men berre vise til den grunngjevinga vi har gitt i innstillinga.

Når det gjeld det som blei sagt av representantane Dørum og Lyngstad, var det der veldig mykje som eg trur heile Stortinget kan slutte seg til, og som i alle fall Høgre utan vidare kan vere med på, men eg trur at mange av desse positive målsettingane kan vi like godt oppnå utan den organisatoriske endringa som er føreslått – og som er det vi debatterer i dag. Eg trur at vi får ryddigare forhold om vi ikkje blandar saman dei funksjonane som ein skal slå saman i det nye senteret. Her er eg klar over at vi er ueinige.

Eg vil på same måten som Lyngstad, nytte høvet til å stille statsråden to spørsmål, som direkte gjeld det arbeidsområdet vi diskuterer i dag. Det eine går på det som blir sagt i proposisjonen med omsyn til forslaget om å avvikle den statlege godkjenninga av lærebøker, nemleg at Regjeringa vil kome tilbake til Stortinget med denne saka. Eg har lyst til å spørje statsråden: Når vil vi få ei sak om dette til Stortinget? Det er noko vi no bør kome eit skritt vidare med.

Det andre går på eit problem som har vore teke opp fleire gonger, og som ikkje har funne si løysing, nemleg at lydbøker og punktskrift skal ligge føre samtidig med andre læremiddel. Det har vist seg år etter år at dette ikkje er tilfellet. Eg har tidlegare stilt skriftleg spørsmål til den nye statsråden om dette utan å få noko avklarande svar. Men eg vil gjerne vite om statsråden no kan garantere at desse hjelpemidla, lydbøker og punktskrift, vil ligge føre ved starten av skuleåret 2000-2001 i det omfanget som Stortinget tildlegare har bestemt.

Marit Tingelstad (Sp): Det er tilfredsstillende at Stortinget slutter seg til den forrige regjeringens forslag om opprettelse av Nasjonalt senter for læring og utvikling, forkortet til Læringssenteret. Forslaget kom, som tidligere sagt, i St.meld. nr. 28 for 1998-99, og fikk ikke overraskende tilslutning fra et flertall, bestående av sentrumspartiene og Arbeiderpartiet.

Det viktigste målet er at senteret skal stimulere til skoleutvikling og være et støtteapparat for bedre læring. Det er interessant å se hva lederen av senteret, Jostein Osnes, sier om dette til Norsk Skoleblad nr. 11 i år:

«Dersom senteret ikke fører til at lærerne gjør en bedre jobb og elevene får et bedre skoletilbud, har det ikke livets rett.»

Det er en sunn innstilling.

Videre sier Osnes at Læringssenteret skal innfri politikernes forventninger om at vi skal få «et lokomotiv for skoleutvikling på skinner».

Sentrumsregjeringen la særlig vekt på at reformene i skolen ikke har noe for seg dersom bare strukturen endres. Det er innholdet som teller, altså det indre liv i læringssituasjonen på alle nivå i opplæringskjeden.

Læringssenteret skal bidra til et mer helhetlig utviklingsperspektiv på læring, vurderingsarbeid og læringsmidler. Det er viktig at disse momentene ses mer i sammenheng enn til nå. Det er læreplanen som skal være styrende for læringsprosessen; der er vi ikke kommet langt nok ennå. Læremidler, utstyr og lærebøker skal være støtteapparat for læringen. Læringssenteret skal ikke finne opp kruttet på nytt. Det skal videreføre arbeidet som til nå er gjort i Nasjonalt læremiddelsenter og Eksamenssekretariatet, og i tillegg stimulere utviklingsarbeidet generelt.

Som medlem i sin tid av Rådet for videregående opplæring er det fristende å bruke det gamle uttrykket «det er ingen skam å snu», for det er langt på veg det som skjer når Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet nå får et utviklingssenter utenfor departementet, men samtidig underlagt det samme departement. Mens tidligere statsråd Gudmund Hernes ville samle all makt i departementet ved å legge ned både Rådet for videregående opplæring og Grunnskolerådet, valgte altså Lilletun som utdanningsminister å flytte ut deler av departementet i et utviklingssenter, som skal ledes av et eget styre. Senterpartiet er tilfreds med at makt og kompetanse spres. Det er viktig å hente ressurser fra ulike miljøer fra hele landet.

Vi må likevel ikke fortape oss i organisering. Det viktigste er gjøremålene for det enkelte organ. Det er tross alt lærerne og skolelederne som er krumtappene i skoleutviklingsprosessene. Læringssenteret skal være med og stimulere til slike prosesser. Ikke minst skal skolene selv drive egenevaluering. Dette betinger at skolen åpner seg mer for utenverdenen, først og fremst i lokalmiljøet, der foreldrene må trekkes sterkere med. Andre yrkesgrupper enn pedagoger må også kunne ta del i læringssituasjonen. Eksempelet fra Gran skole i Oslo, som vi besøkte denne uken, viser hvordan disse kan bidra konstruktivt, slik saksordføreren for øvrig var inne på i sitt innlegg.

Det har vært mye oppmerksomhet på skoleproblematikk i det siste, hvor elendighetsbeskrivelsen har dominert. Et besøk i Hå kommune forleden var en vitamininnsprøytning for en skolepolitiker. Jeg anbefaler flere å reise dit og se hvordan lærer, elever og skoleledelse har klart å skape en skole der utvikling og fornying er den drivende kraft i den daglige opplæringen, og der eleven virkelig står i sentrum. Selvsagt har skolesjefen og kommunen gitt nødvendige rammevilkår og stimulanser til at dette kan skje. Kanskje jeg kan være så dristig å anbefale den nye statsråden og styret for Læringssenteret et besøk i Hå. For ikke å bli beskyldt for å drive reklame for rogalandskommunen Hå kan jeg tilføye at jeg selvsagt kjenner mange kommuner og fylkeskommuner som er svært langt fremme i skoleutviklingsarbeid.

Rolf Reikvam (SV): Med denne innstillingen følger vi opp ett av de vedtakene vi gjorde i forbindelse med Innst. S. nr. 214 for 1998-1999 – et nasjonalt vurderingssystem.

Jeg kan ikke dy meg, men må vise til Innst. S. nr. 186 for 1990-91, der SV foreslo et tilsvarende senter som det vi nå oppretter. Den gangen fikk dette bare SVs stemmer, men vi er jo vant med at det tar ti år fra vi foreslår et godt tiltak til vi får flertall for det i Stortinget. Så vi er veldig glad for at vi får det i dag, dvs. vi fikk jo egentlig flertall for det i forbindelse med behandlingen av Innst. S. nr. 214.

Dette er en viktig sak, fordi vi med dette retter blikket bort fra de strukturelle forholdene og over til innholdet i skolen, både i grunnskolen og i videregående skole. Av erfaring vet vi at det er lettere å få gjennomført strukturelle endringer enn å få til innholdsendringer. Det er ikke nok å vedta nye læreplaner og så regne med at resten går av seg selv. Dette vet vi en god del om først og fremst på bakgrunn av den følgeforskning som ble gjort i forbindelse med Reform 94. Vi vet at det i videregående skole går sent med å få til en demokratisering av arbeidet i klasserommet og i verkstedet. Elevene deltar lite når det gjelder planlegging, gjennomføring og vurdering av undervisningsarbeidet. Fortsatt er læringsarbeidet altfor lærersentrert. Det går sent med å få inn nye arbeidsformer, som tverrfaglige prosjektarbeid. Skolen praktiserer i for stor grad arbeidsformer som arbeidslivet har forlatt. Nye arbeidsformer som skal stimulere til kreativitet og nysgjerrighet, blir for lite tatt i bruk. Organiseringen av skoledagen og skoleåret følger gamle mønstre både når det gjelder inndeling i fag og i timer. Dette vet vi mye om i videregående skole, og det er grunn til å tro at situasjonen i grunnskolen, i hvert fall for ungdomstrinnet, er den samme. Det er disse tingene dette nye læringssenteret, og de som er ansatt der, skal ta fatt i og være med på å utvikle.

Endringene må komme nedenfra dersom de skal slå rot og lærerene skal få et eiendomsforhold til det nye. Det er den enkelte skole som gjennom prøving og feiling skal utvikle nye arbeids- og organisasjonsformer. Det nye senteret skal stimulere og hjelpe fram nye ideer. Det skal være et bindeledd mellom gode utviklingsprosjekter og skoler som trenger inspirasjon til å prøve ut nye læringsmodeller.

Etableringen er også med på å trekke ut deler at departementets arbeid, og vi vil på denne måten få satt utviklingsarbeidet i fokus. En kan ikke lenger dekke seg bak tunge forvaltningsoppgaver og la utviklingsoppgavene bli liggende. Det er derfor spesielt viktig igjen å understreke det komiteen sa i Innst. S. nr. 214 for 1998-99, at Læringssenteret skal rendyrke utviklingsoppgavene, og at forvaltningsoppgavene skal reduseres til et minimum.

Vi vet av erfaring at organer som får utviklingsoppgaver og forvaltningsoppgaver, lett utvikler seg til å bli rene forvaltningsorganer. Det er lettere å forholde seg til og gripe fatt i det enn i de mindre konkrete utviklingsprosjektene. Men her etablerer vi et senter der vi har understreket at det er utviklingsoppgavene som det skal tas fatt i, her skal en ikke sitte med forvaltningsoppgaver – de skal i hvert fall gjøres til et minimum.

I tiltredelseserklæringen gjorde statsministeren dette med en enklere og mer effektiv offentlig sektor til et hovedpoeng, og gjorde det klart at det er en viktig sak for den nye regjeringen. Vi i SV er enig i dette, og vi er villig til å se på offentlig sektor med sikte på forenkling og fornying. Det vi nå gjør, er å opprette et nytt organ. La meg likevel presisere, for ikke å bli misforstått, at det ikke er snakk om nye stillinger. Det er en samordning av to statlige kontorer, Eksamenssekretariatet og Nasjonalt læremiddelsenter samt deler av departementet. Denne omorganiseringen bør vi likevel benytte for å se om ting kan gjøres annerledes i den samlede offentlige forvaltning som har ansvaret på ulike nivåer for skoleutvikling.

Det er etter min oppfatning mange grunner til å vurdere rollen til de statlige utdanningsdirektørene og deres ansvar i forhold til skoleutvikling. Det er grunn til å diskutere hvilke oppgaver de skal ha, hvilket ansvar de skal ha, og hvorledes de skal forholde seg til dette nye senteret som vi nå etablerer – hvem som skal ha ansvaret direkte i forhold til kommunene og fylkeskommunene. Jeg håper statsråden går inn og ser litt på dette forholdet, ser på de ulike nivåene og hvem som skal gjøre hva, og ser på om vi kan effektivisere og rasjonalisere en del av dette. Jeg tror det der ligger et potensial både for å få til en mer effektiv virksomhet, og også for å styrke selve utviklingsbiten i skolen. Utdanningsdirektørene har både tilsynsoppgaver og utviklingsansvar overfor kommunene. Uten å gi de endelige svarene i dag er det mange grunner til å vurdere hvilke posisjoner og oppgaver dette leddet skal ha når det gjelder fremtidig utviklingsarbeid i skolen.

Det er viktig at vi får senteret på plass, og alt tyder på at vi får dette på plass nå til høsten, slik at det da kan være oppegående. Jeg tror, jeg er helt sikker på, at det har viktige og spennende oppgaver foran seg.

Odd Einar Dørum (V): Begrunnelsen for senteret og hva det i hovedsak skal gjøre, er klart presentert av det flertallet som Venstre er en del av.

Jeg vil benytte anledningen til å markere to synspunkter.

Jeg har i lengre tid vært opptatt av – og det har også partiet mitt vært – hvordan den vanlige lærer skal kunne stå oppreist i en undervisningssituasjon, enten det er i et klasserom eller det er i en arbeidsgruppe. Jeg tror det er svært viktig å blankpusse og gjenreise den lærerrollen, og jeg tror det er helt avgjørende for at den lærerollen skal lykkes, at man i evalueringsarbeidet finner balansen mellom det ansvar hjemmet har, det ansvar andre faggrupper som skal trekkes inn i skolen, har, og det ansvaret læreren skal ha. Hvis ikke den gjennomsnittlige, normale, vanlige lærer klarer å stå oppreist, kommer det til å bli en rystende kontrast mellom de forventninger og pedagogiske reformer som formuleres av pedagogiske teoretikere og av stortingspolitikere, og den situasjonen læreren skal stå i. Dette bygger jeg på samtaler i lengre tid med slike lærere og besøk på skoler. Og bakgrunnen for å understreke det så sterkt som jeg gjør, er at skal idealene våre, slik de er nedfelt i mange omfattende og ærgjerrige norske skolereformer, holde, må de også finne det grensesnittet i møtet med den vanlige lærers undervisningssituasjon, slik at personen står løpet. Jeg er overbevist om at et senter som dette vil bidra til det.

Det andre perspektivet er at jeg vil ta ordet som distriktsrepresentant for Oslo – jeg sier det litt spøkefullt. Det er min påstand at Oslo-skolen på en måte kanskje har en større indre variasjon enn skolene i hele Norge har. Oslo-skolen har en spesiell utfordring fordi den mer enn noe annet sted i Norge skal fremme en undervisningssituasjon hvor det også er et meget, meget stort innslag av mennesker med en fremmedspråklig bakgrunn. Det statistiske grunnlaget for Oslo-skolen i grunnskolen nærmer seg 30 pst. Det sier seg selv av kravene i undervisningssituasjonen da er meget spesielle, og jeg vil benytte sjansen til å gi ros til det utall av lærere som står godt i den situasjonen. Men samtidig vil jeg understreke at pedagogisk er det nå på tide å sette denne undervisningssituasjonen enda sterkere på dagsordenen enn det vi har gjort til nå.

Jeg har sammen med komiteen vært på befaring bl.a. på Gran skole i Groruddalen – noe jeg tror representanten Anneliese Dørum viste til – som på mange måter kan stå som et godt eksempel på hvor vanlige lærere står oppreist, hvor andre voksne trekkes inn i skolesituasjonen, hvor andre yrkesgrupper brukes, og hvor det lokalt på skolen, så langt jeg kunne bedømme det, er skapt et læringsklima som må være en spennende utfordring for alle som er opptatt av det jeg nå snakker om. Men jeg vil spesielt be statsråden om å ha årvåkenhet for dette feltet, fordi det er min påstand at norsk integreringspolitikks – hva skal jeg si – suksess utover det vi har fått til til nå, er helt avhengig av hva som skjer i klasserommet.

Etter å ha hatt noen andre roller i mitt liv vil jeg si at hadde det ikke vært så mange gode, vanlige, normale lærere, ville kriminalstatistikken sett verre ut. Men for å sørge for at det fortsatt skal være slik, tror jeg disse lærerne, de andre voksne de samarbeider med, barna de har et forhold til, og foreldrene i Oslo-skolen, så spredt og så sammensatt som skolen er, må ha større oppmerksomhet. Oslo-skolen har også gitt bidrag til norsk skole. Det har vært fremragende pedagoger som i historiens løp har gjort det. Da vi var på befaring på Sagene skole, kunne vi se bilder av Anna Sethne på veggen – en av norsk pedagogikks virkelig store pionerer.

Jeg synes det er helt avgjørende at når vi senere i dag skal diskutere grendeskoler i Volda, som er et helt legitimt diskusjonstema i Stortinget, er det på tide at jeg som «distriktsrepresentant» bidrar sterkt til at Oslo-skolen kommer på den nasjonale dagsordenen. Og jeg vil utfordre mine komitekollegaer og Stortinget til å bidra til det, fordi jeg tror at ikke bare skjebnen til de barna som går her, men også norsk integreringspolitikks suksess står og faller med hvordan vi klarer det her. Her har vi nøkkelen til å skape mange gode situasjoner i møtet med det flerkulturelle Norge, men her har vi sannelig også nøkkelen til å gå rett vest med det meste av det vi gjør hvis vi ikke setter dette i større grad i fokus.

Det er blitt sagt av de fleste som har jobbet med levekår i storbyen Oslo og de fleste som har jobbet med integrering, at det er skolen som er alfa og omega for å lykkes, så på den måten vil jeg be statsråden ta det med seg. Jeg er overbevist om at dette er problemstillinger som man vil forstå, men jeg tror det krever en betydelig oppmerksomhet for at det skal bli mer enn forståelse både hos stortingsrepresentanter og statsråder som er villige til å forstå.

Statsråd Trond Giske: Med enkelte merknader har kirke-, utdannings- og forskningskomiteen sluttet seg til opprettelsen av Nasjonalt senter for læring og utvikling, slik det fremgår av St. prp. nr. 38. Jeg er glad for det, og jeg har også lagt merke til at komiteen understreker at utviklingsoppgavene må settes i fokus i det nye senteret, og at forvaltningsoppgavene må begrenses til det som er nødvendig for å utføre utviklingsarbeid og forsøk. Det er jeg også enig i. Det nasjonale senteret skal ha som oppgave å forvalte utviklingen, ikke å utvikle forvaltningen.

Fra komiteens flertall understrekes det bl.a. at en samordning av de utviklingsoppgavene som det i dag arbeides med i departementet, Eksamenssekretariatet ved Statens Utdanningskontor i Oslo og Akershus og Nasjonalt læremiddelsenter, vil bidra til et mer helhetlig utviklingsperspektiv på læring, vurderingsarbeid og læremidler. Det vil gi muligheter til å samordne ressursene og til å se flere utviklings- og forvaltningsoppgaver i sammenheng.

Sammen med Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet og statens utdanningskontorer vil fra 1. august 2000 Nasjonalt senter for læring og utvikling utgjøre den statlige utdanningsadministrasjonen på skole- og opplæringsområdet.

Departementet skal ha det overordnede ansvaret for styring av utdanningskontorene og Læringssenteret og samordning av de oppgaver som samlet skal løses av den statlige utdanningsadministrasjonen. Gjennom opprettelsen av Nasjonalt senter for læring og utvikling vil vi kunne iverksette en ny giv for framtidsrettet utviklingsarbeid i skolen, slik at vi kan møte nye utfordringer som følge av de raske endringene vi har i samfunnet.

Departementet skal peke ut hovedområder for forskning og sentralinitiert forsøks- og utviklingsarbeid. Læringssenteret skal konkretisere oppgavene, ta initiativ til løsninger og iverksette tiltak. Senteret skal på selvstendig grunnlag vurdere behovet for utviklingstiltak som iverksettes innenfor de oppdragsrammene som er gitt av departementet. Senteret skal på den måten ivareta sentrale utviklings-, evaluerings- og informasjonsoppgaver, og ha som sin primære funksjon å bidra til kvalitetsutvikling i grunnskolen og den videregående opplæringen. Statens utdanningskontorer skal bistå Læringssenteret i arbeidet med informasjonstiltak og med å stimulere til å iverksette nyskapende utviklingsarbeid i kommunesektoren. Det vil derfor være en viktig samarbeidsoppgave for Læringssenteret og utdanningskontorene å støtte kommuner og fylkeskommuner i arbeidet med kvalitetsutviklingen i skolen og i videregående opplæring. Læringssenteret skal ha et særlig ansvar for å samle og gjøre tilgjengelig ideer, erfaringer og evaluerings- og forskningsresultater fra dette arbeidet.

Med tanke på de utfordringene vi står overfor i utviklingen av skole og opplæring i samfunnet, vil også Læringssenteret på grunnlag av nasjonale undersøkelser, forskningsbaserte evalueringer og andre vurderinger av tilstanden i sektoren, ha som oppgave å levere informasjon og dokumentasjon som kan nyttes som grunnlag for planlegging og gjennomføring av utdanningspolitiske tiltak sentralt og lokalt. Jeg ser med forventning fram til det arbeidet som skal utføres av Nasjonalt senter for læring og utvikling, og sier meg glad for de framtidsmulighetene som er lagt for dette arbeidet i innstillingen fra komiteen.

Så har jeg fått noen utfordringer i denne debatten vi har hatt. Representanten Lyngstad gav meg tre hovedutfordringer. Nå får vi jo rikelig anledning til å komme tilbake til veldig mye av den diskusjonen gjennom den utdanningspolitiske redegjørelsen som jeg har varslet at jeg vil holde, og den debatten som skal komme som en følge av den, men jeg skal gi noen korte svar på utfordringene.

Representanten Lyngstad fokuserte på den profesjonelle pedagog, en friere lærerrolle som gjør at det som nå ligger i læreplanen, kan realiseres. Det har jeg ingen problemer med å slutte meg til, ei heller den understrekingen som Lyngstad hadde av en bevisst og en kvalitetsbevisst skoleleder, etter- og videreutdanningens rolle og IKTs rolle. Å åpne for den aktive elev er jeg også helt enig i. Å sikre elever medbestemmelse og ha motiverte elever i skolen er selvsagt en grunnleggende forutsetning for å realisere de visjonene vi har for skolen.

At de enkelte skolene må ha en større frihet til å utnytte lokalt handlingsrom, oppmuntre til lokale forsøk og bruke forsøksparagrafen aktivt, er også helt i tråd med det skolesyn og det utviklingssyn jeg har. Så her føler jeg at Lyngstad og jeg er helt på linje i disse hovedutfordringene.

Representanten Løvik nevnte godkjenningsordningen for lærebøker, som det er varslet skal oppheves, og spurte når den saken vil komme. Den vil komme i forbindelse med revideringen av opplæringsloven, som vi har varslet, og vil vel foreligge i begynnelsen av mai, så Stortinget får behandlet den før man går fra hverandre til sommeren.

Når det gjelder lydbøker og punktskrift, vil vi følge opp det arbeidet i nært samarbeid med Kulturdepartementet. Jeg er også glad for at komiteen har sluttet seg til det vi har sagt om det i forslaget fra Regjeringen.

Marit Tingelstad understreket at læreplanen skal være styrende, og at man kan se ting mer i en sammenheng når man får et sånt læresenter. Det er helt riktig. Det er akkurat det som er hensikten, at man kan koble alle de forskjellige elementene til en helhet og drive utviklingsarbeid på en bred front.

Nå satt ikke jeg på Stortinget for ti år siden, men når Rolf Reikvam sier at SV har foreslått dette, stemmer det sikkert. Da må det være en stor tilfredsstillelse for representanten Reikvam å få gjennom SVs forslag, selv om det kanskje ikke var Reikvam selv som satte fram forslaget. Jeg er helt enig i at det er innholdet som nå må stå i fokus. Vi har hatt en periode med veldig store kvantitative reformer: Vi har fått seksåringene inn i skolen, vi har fått en lovfestet rett til treårig videregående utdanning, og vi har også gjort ting i høyere utdanning som har utvidet kapasiteten kraftig. Vi må nå fokusere på innholdet, på kvalitet, på at de elevene som går i skolen, får det tilbudet som de fortjener, at vi får til tilretteleggingen for hver enkelt elev, og at vi bruker ressursene på en best mulig måte.

Jeg er glad for at representanten Reikvam også slutter seg til det arbeidet som vi har varslet, med en effektivisering av offentlig sektor. Jeg tror fleksibilitet, lokal tilpasning og større selvstyre vil være viktige faktorer, men også det som representanten Reikvam understreker, at vi bør se på nivåene også i skolesektoren, samordningen mellom stat, fylker og kommuner, og se hvordan vi samlet sett kan utnytte ressursene på best mulig måte.

Representanten Dørum var opptatt av at den vanlige lærer skal kunne stå oppreist, og at man må gjenreise lærerrollen. Det er ikke noe problem for meg å slutte meg 100 pst. til at lærerne er den viktigste faktoren for å få til en god skole. Det er veldig mange lærere som gjør en enormt god innsats, ikke bare som pedagoger, men også som medmennesker og sosiale utviklere, og læreren er i enkelte tilfeller kanskje den viktigste voksenpersonen i en del elevers liv. Det har jo med generelle sosiale utviklingstrekk å gjøre, som jeg er sikker på at representanten Dørum og jeg er enige om at vi må ta et helhetlig ansvar for å gjøre noe med. Stortinget behandler jo andre viktige store saker i den sammenheng, utjevningsmelding og andre spørsmål. Men lærerne må i lærerrollen få rom til å gjøre den oppgaven som er primæroppgaven, nemlig å sette læreplanene ut i livet og gi elevene den undervisningen som skal til. Nå sier jo læreplanene noe mer enn det som faller inn under et mer snevert kunnskapsbegrep, som jeg føler kanskje enkelte er opptatt av. Vi skal lage en skole som gjør at elevene blir det samarbeidende mennesket og det sosiale mennesket, og det er veldig mange dimensjoner ved skolen. Men jeg er åpen for at den enkelte kommunen f.eks. kan se sine ressurser i sammenheng. De ressursene man bruker på andre velferdstjenester som ungene skal ha, bør ses i sammenheng med skolesituasjonen, slik at lærerne kan få bedre rom til å gjøre sin jobb.

Så sier «distriktsrepresentanten» med den klingende Oslo-dialekten sin at nå må vi passe på storbyens interesser. Jeg er enig i at storbyene har spesielle utfordringer, og kanskje da særlig Oslo, med en veldig sammensatt elevmasse sosialt, og med andre kulturelle språklige sammensetninger av elevmassen som gjør at skolen her har ekstra oppgaver. Men også i Oslo er det mange lærere som gjør en veldig, veldig god jobb i en trang ressurssituasjon, og vi skal være oppmerksomme på det. Jeg tror Læringssenteret kan bidra til at det også her blir utviklet nye gode ideer og samordnede ideer som kan komme andre til nytte.

Men jeg vil også si at hver enkelt kommune, deriblant Oslo, har et eget ansvar for å sikre at skolene får de ressursene de trenger, bl.a. at man utnytter de inntektsmulighetene som kommunene har. Det finnes kanskje også i Oslo et potensial for det, slik at skolen kunne vært tilført enda mer ressurser uten at man må gå til staten for å få de ressursene.

Men jeg er glad for debatten og at komiteen slutter seg til hovedtrekkene i det som er foreslått, og jeg ser fram til den debatten som vi skal ha i forbindelse med utdanningspolitisk redegjørelse i mai.

Åse Wisløff Nilssen (KrF): «Utvikling og produksjon av lydbøker vil kunne legges til Tambartun kompetansesenter for spesialundervisning», står det i merknadene. Det er bare den lille biten med lydbøker jeg har lyst til å ta opp.

Hovedgruppene for bruk av lydbøker er de blinde og svaksynte, og de trenger én type lydbøker. Men den store gruppen med dysleksi, spesifikke lesevansker – og man kan også legge til gruppen med fysiske funksjonshemninger der mange opplever lydboken lettere tilgjengelig enn papirutgaven – de trenger en litt annen type lydbøker.

Det aller viktigste er å gjøre fagstoffet tilgjengelig for alle elever, og der er vi ikke i dag. For grunnskolen skal alle lærebøker være lest inn fra høsten 2000, men i videregående skole er det fortsatt veldig mye igjen. Det er ingen likeverdig skole så lenge ikke alle får lov til å tilegne seg det nødvendige lesestoff. Noen får ikke med seg den viktige lærdom som forventes av dem også i forhold til det å få karakterer. De blir hengende etter og får skoleproblemer. Det fører ofte til uro og atferdsproblemer. De blir lett oppfattet som problembarn, og etter hvert kanskje også som et problem i samfunnet. Vi vet at det kan bli rusproblemer, og noen hevder seg på den kriminelle løpebane og havner i fengsel.

Det er denne helheten og sammenhengen som jeg utfordrer statsråden til å se nærmere på. Når vi leser i avisene, står det gjerne at elevene i gjengen har dysleksi. Vi leser om noen med atferdsproblemer, og da står det gjerne i en setning at de har lese- og skrivevansker. Vi må skjønne at det er et rop om hjelp. Lydbøker er en av de viktige tingene vi har til å forebygge bivirkningene som vi ikke ønsker.

Lydboken kan man si er dagens – ja nesten gårsdagens – teknologi, og den er i ferd med kanskje å bli overtatt av andre områder. Jeg kan nevne CD-er og programvarer hvor man kan lese eller snakke til datamaskinen og få det på skjermen som skrift, og også få det skriftlige lest opp; eksempelvis utvikler Nordisk Språkteknologi på Voss slik programvare. Jeg håper at det går an å ta i bruk den programvaren for de funksjonshemmede aller først, for å kompensere for den dårlige leseferdigheten og skriveferdigheten. Så min konklusjon blir en utfordring til statsråden om å bidra til at det blir utviklet programvare som kompenserer for dårlig lese- og skriveferdighet, se på behovet for hjelpemidler, se på de hindringer som åndsverkloven og portokostnadene utgjør, og få til en lettere håndtering av de lydbøkene og de hjelpemidlene vi har i dag.

Gunnar Breimo hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 5.