Ursula Evje (Frp): Jeg har her fremmet en interpellasjon basert på en nedleggelse av småskoler som vi har vært vitne til gjennom mange år, og som ikke ser ut til å ta noen ende.
Bekymrede foreldre klager, naturligvis, de er redd for sine egne barn. Lærerlagets leder har tatt problemet opp i mange forskjellige sammenhenger. Jeg er dypt og oppriktig uenig med henne i en lang rekke ting, men når det gjelder nedleggelse av småskoler i distriktene, er vi 100 pst. samstemte. Dette er ikke bra. Det er rett og slett en politikk basert på selvskudd uten snev av fremtidige vyer om et fortsatt liv i Distrikts-Norge. For ordens skyld vil jeg gjøre den ærede forsamling oppmerksom på at Norge er mer enn de store byene med et tillegg av Tromsø.
Grunnen til offentlig rasering av barns trygghet i nærmiljøet sies å være dårlig kommuneøkonomi. Er den norske kommuneøkonomien virkelig så dårlig at barn, syke og eldre må sendes på legd i velferdssamfunnet?
Enhver kommune har tilstrekkelige midler til å sikre de kommunale kjerneområdene på en forsvarlig måte dersom det politiske flertall ønsker å gjøre det. Eller mener statsråden at overføringene til skolene i kommunene ikke sikrer en forsvarlig skoledrift?
Hva er så det viktigste ansvarsområdet for kommunene? «Elementary, dear Mr. Watson.» Det er å ivareta og sikre innbyggernes primære behov etter lov, på innbyggernes premisser. Skole er et viktig premiss for at yngre mennesker vil bosette seg utenfor tettområdene og de store byene. Uten skoler hjelper det ikke mye med virkemiddelpakker som kun vedtar at et geografisk område ikke kan anses å være noe annet enn et underutviklet strøk i forhold til de mer urbane områder.
Den såkalte Agdermodellen – det matematiske beregningsgrunnlaget som endrer voksne og barn til tall – legger opp til at store sentrale skoleenheter er billigere for kommunene å drive. Hvem vil ta på seg ansvaret for dette regnearket hvis liv går tapt? Jeg velger ikke å karakterisere beregningsmodellen, som setter økonomi over den enkeltes muligheter og trivsel.
Fremskrittspartiet derimot vil, som jeg regner med at alle vet, ha en skole hvor pengene skal følge den enkelte elev. Denne modellen betyr at foreldrene har kontroll med hvor barnet skal gå på skole og hvilke faglige kvaliteter som skal legges til grunn, og hvor rammene i L97 gir et relevant minimum av basiskunnskap.
Når så Volda, skolekommunen par excellence i Norge, helt plutselig vil legge ned fem skoler – det var det de begynte med, i øyeblikket er det bare to, men flere ligger i kjømda – og busse barna langs de kanskje mest rasutsatte veier i Norge, må det være en total kortslutning.
Framlegget til behandling i skule- og kulturutvalet den 16. februar 2000 sier:
«Ved mange av kombinasjonane til endring i skulestrukturen vil den nye skulevegen vere på strekningar med rasfare.»
I en kommune med Voldas spesielle geografi er det ikke alternative veier til disse rasutsatte skoleveiene. Det spiller formodentlig ingen stor rolle for den enkelte om en blir tatt av et stein- eller jordras, eller om det er en snøskavl som detter i hodet på en. Et menneske eller en skolebuss blir ganske sjanseløse mot disse enorme kreftene. Er det en ansvarlig skolemodell å utsette barn i statsskolen for dette hver dag, 200 skoledager i året? Det blir 400 ganger forbi rasfarlige strekninger pr. år pr. barn. Vi vet av all statistikk at risikoen for uhell øker proporsjonalt med lengden på veien som blir trafikkert. I tillegg vet vi at det på disse veiene går ras hvert år, men vi vet aldri når raset går.
Jeg vil be statsråden utdype hvordan vi skal forstå L97, som sier at skolen skal være et kulturbærende sentrum i nærmiljøet. Hva blir nærmiljøet for barn som bor flere kilometer borte fra dette kulturbærende sentrum? Og hvordan skal statsråden sørge for at disse barna kan bruke denne institusjonen også utenom skoletid? For det er vel slik at disse barna skal ha samme mulighet som andre for sosialt samvær med jevnaldrende?
Videre vil jeg tillate meg å sitere en liten snutt til fra saksframlegget:
«Det inneber også at det vert trangt på ein del skular. Det gjeld Mork, Austefjord og Folkestad. Den sistnemnde skulen treng eit klasserom til om to år.»
Kort kan det sies at nedleggingen innebærer økte skyssutgifter, økte SFO-utgifter på grunn av dårlig kommunikasjon for enkelte, økte bygningsmessige kostnader i løpet av en relativt kort periode, samtidig med at kommunene skal opprettholde et forsvarlig kvalitativt nivå på undervisningen. Det likeverdige opplæringstilbudet for barn i Volda kan meget fort komme i en kritisk situasjon. Hvis det likeverdige kvalitative opplæringstilbud settes under press ved en innsparing av de beregnede 225 rammetimer pr. uke, skjer følgende:
«Det vert såleis innspart om lag 80 timar pr. veke meir enn det som trengs for å halde oppe rammetimetalet på noverande nivå.»
Tenk det; ikke å øke rammetimetallet, men holde det oppe på det nåværende nivå! Det konkluderes med at kvaliteten på de skolene som ikke nedlegges, blir bedre, både fordi rammetimetallet på disse skolene ikke reduseres, og fordi andre udefinerte poster skal styrkes vesentlig. Jeg har her igjen et nytt spørsmål: Hvordan kan noe bli bedre når det ikke blir styrket? Man beholder jo bare rammetimetallet. Hvordan kan en administrasjon i en kommune hevde at dette blir bedre enn det de har? Det henger jo bare ikke på greip. Alt blir i realiteten ved det gamle, med unntak av at flere elever skal stues sammen på det samme antall timer. Vi snakker her om en sum på den fantastiske størrelse av ca. 390 000 kr høsten år 2000. I tillegg er det i fremlegget en innsparing på spesialundervisningen på 5 pst. Dette er ikke holdbart. Det er så naivt og lite gjennomtenkt at det blir tilnærmet spenstig.
Det må være klinkende klart at Volda kommune, som alle andre kommuner, står fritt til å bruke av sine frie midler til skoledrift. De står ikke bare fritt, men finansieringen av statsskolen er lagt opp slik at en minimumsløsning blir finansiert via rammetilskuddet, og resten skal finansieres av kommunenes frie midler. Det er merkverdig hvor vanskelig det er for en del kommuner å innse at uten innbyggere har ikke kommunen noen berettigelse og bør antakeligvis legges ned som eget forvaltningsorgan. Vil ikke folk bo der, de yngre, så dør jo de gamle ut, og til slutt vil dette være et faktum.
Det er viktig å vise til at Volda kommune og Møre og Romsdal ikke er spesielle i denne sammenhengen, selv om også Herøy kommune visstnok ønsker å legge ned et enda større antall skoler. Hordaland er i samme situasjon, og Nord-Trøndelag stiller høyt oppe på listen. Sågar i statsrådens eget hjemfylke, Sør-Trøndelag, er det flere kommuner som fremmer ønske om skolenedleggelse. Bjugn kommune, som vi alle kjenner av omtale, er en av dem. Det er med en viss undring en observerer at politikere og administrasjon i denne utsatte kommunen ønsker å bryte ned det trygge nærmiljøet for å sentralisere elever til større skoleenheter lenger borte fra hjemmet enn strengt tatt nødvendig.
Jeg skal ikke omtale hver enkelt skole eller kommune; det vil ta altfor lang tid. Jeg vil isteden snakke litt om rassikringsplanen for riks- og fylkesveiene i Møre og Romsdal. Den viser at mye er gjort i forhold til rassikring i dette fylket, men det er betenkelig mye som står ugjort før barn kan busses uten mål og mening. Stedsnavn og navn på rasutsatte områder som ikke er sikret, vil ikke hjelpe de tilstedeværende representanter spesielt mye, med unntak av de som bor i fylket. Å snakke for disse representantene er vel å snakke for døve ører, siden de ikke på selvstendig grunnlag har tatt nødvendig initiativ i saken på et langt tidligere tidspunkt enn det jeg har kunnet gjøre.
Denne interpellasjonen har vært fremmet tidligere, for Lilletun. Han fikk ikke anledning til å ta den. Jeg har fremmet den igjen for den nye statsråden, og jeg vil vise til at det har gått to ras på disse veiene siden jeg fremmet interpellasjonen. Det siste var den 30. mars. Jeg håper at noen kan gjøre noe med denne saken.
Statsråd Trond Giske: Avgjørelser om skolenedleggelser har stor betydning for foreldre og elever og hele lokalsamfunnet. Det er derfor viktig at kommunen sørger for at sakene er så godt utredet som mulig før vedtak fattes. Blant annet er det viktig at kommunen utreder forholdet til skoleskyssen.
I en sak om skolenedleggelse skal kommunen ha rimelig kjennskap til synspunktene til dem som berøres av nedleggelsen. I den sammenhengen vil det være naturlig at samarbeidsutvalget ved skolen blir hørt. Ved at sakene blir lagt fram for samarbeidsutvalget ved de aktuelle skolene, får også de impliserte partene kunnskap og varsel om at skolen kan bli lagt ned, og de kan få gitt uttrykk for sitt syn på saken før vedtaket er fattet. Ved at foreldre og elevene på den måten får delta i prosessen, vil det også være lettere å akseptere vedtak om skolenedleggelse.
Etter opplæringsloven § 11-1 skal det ved hver grunnskole være et samarbeidsutvalg hvor også foreldrene er representert. Samarbeidsutvalget har rett til å uttale seg i alle saker som gjelder skolen.
Jeg vil også vise til opplæringsloven § 8-1 første ledd annet punktum:
«Kommunen kan gi forskrifter om kva for skole dei ulike områda i kommunen soknar til.»
I innstillingen til opplæringsloven uttaler kirke-, utdannings- og forskningskomiteen bl.a. følgende:
«Komiteen viser til at regulering av kretsgrenser bestemmes av kommunen gjennom forskrift, jf. § 8-1. Spørsmål om skolestruktur og eventuelle nedleggelser av skoler berører foreldre og nærmiljø stort. Komiteen mener det er viktig å gi foreldre mulighet til å uttale seg om disse spørsmål før beslutninger fattes. Komiteen vil i denne sammenheng vise til at departementet i sin kommentar til § 8-1 første ledd andre punktum legger til grunn at forvaltningsloven § 37 innebærer at blant andre foreldrerådet eller samarbeidsutvalget ved de enkelte skoler skal høres før kommunen vedtar forskriften.»
Sivilombudsmannen har vurdert flere saker om skolenedleggelser og har presisert at saksbehandlingsreglene i slike saker må følges. Han har også gitt Stortinget en særskilt melding om det, der han fremholder betydningen av at de vedtaket direkte gjelder, får anledning til å uttale seg. Jeg viser i den forbindelse til Innst. S. nr. 90 for 1998-99, Innstilling frå kontroll- og konstitusjonskomiteen om særskild melding om sivilombodsmannen (Stortingets ombodsmann for forvaltninga) si undersøking av fire saker om nedlegging av skular.
I innstillingen understreket flertallet i komiteen at alle parter i en sak har krav på å bli hørt før endelig vedtak treffes. Flertallet pekte videre på samarbeidsutvalgets funksjon i forhold til uttaleretten, men det kunne ikke se at kommunen hadde plikt til å legge spørsmål om skolenedleggelse fram for samarbeidsutvalget i forkant av de folkevalgte organers behandling av disse sakene. Det ble understreket at når kommunen opprettet samarbeidsutvalg for å håndtere slike spørsmål, var det etter flertallets oppfatning svært dårlig forvaltningsskikk ikke å høre disse instansene. Flertallet understreket også at kommunen skal ha størst mulig frihet til å organisere sin virksomhet tilpasset lokale forhold og behov.
Jeg vil derfor understreke betydningen av at kommunen følger regler for god forvaltningsskikk i behandling av saker om skolenedleggelser. Jeg vil likevel understreke at det er kommunen som har myndighet til å treffe de endelige avgjørelsene, dersom den holder seg innenfor det regelverket som gjelder på området. Det er kommunen selv som bestemmer hvilke skoler en kommune skal ha. Jeg har derfor ikke anledning til å gi kommunen pålegg om hvordan skolestrukturen i kommunen skal være. Jeg tar heller ikke sikte på å legge fram lovforslag som endrer dette.
Når det gjelder rassikring og trygge skoleveier og trygge veier for alle, var Arbeiderpartiet en pådriver i budsjettsamarbeidet for å få en økt bevilgning til det. Jeg er helt overbevist om at arbeidet for rassikring vil bli fulgt opp også av den nye regjeringen.
Ursula Evje (Frp): Statsråd Giske har gitt en utmerket fremstilling av hvordan dette fungerer, og helt klart satt fingeren på systemets utilstrekkelighet og foreldrenes manglende mulighet til å kunne påvirke disse resultatene. Han har beskrevet det i detalj. Det eneste han glemte å sitere, var sin egen partifelle Kosmo, som sa: Vi har jo hørt alle. Hva mer kan de forvente? Det er vi som bestemmer.
Dette er en rimelig arrogant måte å drive politikk på.
Statsråden sa at sakene blir lagt fram for SAU for at man skal få «kunnskap» om nedleggelse. Men skal ikke foreldrene kunne øve noen som helst slags påvirkning på disse nedleggelsene, som blir forsvart med at kommunene ikke har økonomi til å drive med sine primæroppgaver?
I min hjemkommune, som har vært styrt sammenhengende av Arbeiderpartiet nær sagt siden tidenes morgen, har man en lang rekke saker – «kjekt å ha»-saker – som har forrang foran lovpålagte oppgaver. Dette tror jeg ikke er spesielt, jeg tror ikke det. Jeg tror det er ganske normalt i de fleste kommuner. Beklageligvis tror jeg ikke det spiller så mye rolle hvem som leder dem heller, og det er enda mer skremmende.
Men det som er viktig her, er at § 8-1 i opplæringsloven også sier at elevene skal ha rett til å gå på den nærmeste skolen. Det bør kunne tolkes slik at har en elev rett til å velge det nærmeste, har han også rett til å velge noe annet. Den fortolkningen har Statens Utdanningskontor i Oslo og Akershus lagt opp til og brukt i to saker hittil.
Det jeg imidlertid var mest opptatt av, var ikke om saksbehandlingsreglene var fulgt i denne saken, men om det er relevant – og gjennomtenkt godt nok – å bruke kommuneøkonomi som unnskyldning for å sette barnas liv og helse på spill, uten at statlige tiltak på skoleveien er gjennomført før dette skjer. Vi kommer i den situasjon at dersom barn blir drept på vei til skolen – og det kan meget vel skje – har faktisk barneliv en pris. De er verdsatt i den enkelte kommune og i denne sal, og det vil ikke jeg og Fremskrittspartiet være med på. Vi vil heller ikke tømme distriktene for folk, som flertallet synes å ville.
Statsråd Trond Giske: Jeg blir egentlig litt forvirret av interpellanten. På den ene siden har jeg oppfattet at både hun og Stortinget ønsker større lokalt selvstyre, større lokal tilpassing, større lokal frihet i utøvelse av skolepolitikken. Samtidig tar man her fra Stortingets talerstol nærmest en detaljert oppramsing av lokale grendeskoler som man er uenig i blir nedlagt. Man kan ikke få begge deler samtidig – skal man ha et lokalt selvstyre, må det selvstyret være reelt. Vi kan se til at forvaltningsskikk blir fulgt, at folk blir hørt, at man sikres deltakelse, men kommunenes innbyggere velger selv sine lokalpolitikere, og de har ansvaret for å gjøre det valget. Hvis representanten Ursula Evje er misfornøyd med de lokalpolitikerne, kan hun få anledning til å gjøre noe med det i kommunevalget i 2003 ved å stille opp der i den lokale valgkampen og bidra til at andre politikere blir valgt, og at andre beslutninger blir tatt.
Så blir jeg også forvirret av tolkningen og understrekingen av § 8-1, om at man har rett til å gå på den nærmeste skolen. Så vidt jeg har oppfattet, har representanten Evjes parti vært en sterk pådriver for såkalt fritt skolevalg, nemlig at elevene skal kunne velge fritt hvilken skole de vil gå på, og at karakterer og andre forhold skal bestemme hvem som kommer inn hvor. Det er ikke forenlig med retten til å gå på den nærmeste skolen – det er tvert imot motsatt. Jeg er helt enig i det som Evje nå sier, om retten til å gå på nærmeste skole, og derfor har jeg vært og er fortsatt kritisk til fullt frislipp på skolevalg. Det betyr ikke at en kommune ikke kan nedlegge grendeskoler. Man skal fortsatt få lov til å gå på den nærmeste skolen, for hvis den grendeskolen er nedlagt, er det en annen skole som er den nærmeste skolen. Paragrafen kan ikke tolkes dit hen at enhver skolestruktur blir fastfrosset fordi det eksisterer en nærmere skole som man da ikke kan nedlegge, for da får man ikke gå på den nærmeste skolen.
Det tredje som jeg blir forvirret av, er at man ønsker å gi kommunene muligheten til å opprettholde grendeskolene. Man ønsker å gi mulighet for fylkene til å investere mer i rassikring samtidig som man står for en politikk som dramatisk vil redusere kommunenes og fylkeskommunenes inntektsgrunnlag ved en dramatisk reduksjon av skatter og avgifter. Ursula Evje sier at barneliv har en pris, og hvis et barn dør på veien av ras, har det en pris. Ja, det er veldig mange ting vi kunne gjøre både innenfor helsevesen, innenfor rassikring, innenfor annet sikringsarbeid for å sikre liv. Men det krever penger, og hvis man samtidig skal fjerne avgifter på tobakk og alkohol, redusere eller fjerne formuesskatt, fjerne eiendomsskatt, redusere moms, redusere inntektsskatten, fjerne toppskatten – til sammen kanskje 100 milliarder kr, hvis man følger Fremskrittspartiets program – ja da har helt sikkert mange liv en pris. Men nedsettelse av avgifter på tobakk og alkohol er altså for enkelte viktigere.
Tomas Norvoll (A): Arbeiderpartiet er selvfølgelig for en god kommuneøkonomi, vi er for en god skole, og vi er for en trygg skolevei. Når jeg hører denne debatten og denne interpellasjonen, synes jeg faktisk det nesten er litt komisk. For Fremskrittspartiet har bestandig vært opptatt av å kutte i offentlig sektor, de har vært opptatt av å privatisere offentlige tjenester, også skoleverket, og de har vært opptatt av å fjerne sentralstyring. Det har på en måte vært noe trygt og greit over det – vi har visst hvor de stod, og vi har visst hvor de kom i enhver debatt. Men nå, plutselig, en time før påskeferien, hopper altså representanten Evje opp og kjemper for grendeskolen og viser en rørende omtanke for kommuneøkonomien. Jeg syns dette er overraskende.
Under behandlingen av det siste statsbudsjettet foreslo Fremskrittspartiet å kutte 11 615 000 000 kr – 11,6 milliarder kr – i kommunesektoren. Jeg vet ikke hvor mye en grendeskole koster i gjennomsnitt, men jeg innbiller meg at en får en del grendeskoler for 11,6 milliarder kr, så det må være et eller annet som ikke henger sammen. Jeg tror jeg kan gå så langt som til å si at det Ursula Evje presterte her i dag, må være norsk mesterskap i dobbeltkommunikasjon. Man kutter altså dramatisk på kommuneøkonomien, og så beklager man seg når man ser at tjenestene blir dårligere. Nå får vi om noen få uker sjansen til å diskutere kommuneøkonomi her i salen på nytt, og jeg er litt spent på hvor Fremskrittspartiet skal havne da – dvs. jeg er ikke så fryktelig spent, for jeg regner med at da er de tilbake i det samme gamle sporet.
Jeg har opplevd at det har vært en ganske stor tverrpolitisk enighet om at vi må få til større grad av lokalt selvstyre, vi må få flere beslutninger fattet lokalt. Det er noe jeg har opplevd at de aller fleste partier, de aller fleste her i salen, har vært enig i – man har ønsket at de lokale myndighetene skal ta mer av avgjørelsene i stedet for at alt skal foregå i denne salen. Da er det litt overraskende når nå Fremskrittspartiet plutselig går stikk imot dette og ønsker å gå inn og detaljregulere hva slags skoler i distriktene som skal bestå, og hva slags skoler som skal nedlegges. Og nå har man sett en del debatter rundt omkring i kommunene om nedlegging av grendeskoler, og jeg har ikke opplevd at Evjes partifeller i Fremskrittspartiet i kommunene har stått på barrikadene for å prøve å berge små skoler – jeg tror knapt det finnes eksempler på at det har skjedd. Det jeg lurer på, er om det nå er slik at dette er en totalt ny tenkning fra Fremskrittspartiet, og at vi kan forvente oss at Fremskrittspartiet i de lokale kommunestyrene og de lokale fylkestingene kommer til å stå på for å berge en desentralisert skolestruktur og kommer til å kjempe hardnakket for hver eneste grendeskole rundt omkring i landet.
Per Sandberg (Frp): Situasjonen i Volda er ikke enestående. Derfor blir jeg litt overrasket når både statsråden og representanten fra Arbeiderpartiet etterlyser eksempler på at Fremskrittspartiet har stått på og kjempet for bygdeskolene. Jeg vil anbefale både statsråden og representanten Norvoll å ta seg en tur til Nord-Trøndelag. For det er ikke lenger siden enn torsdag at kommunestyret i Levanger kommune med Arbeiderpartiet i spissen foretok en massiv nedleggelse av bygdeskoler. Dette skjedde rett og slett fordi Arbeiderpartiet og Senterpartiet i fellesskap i 15-20 år har vanstyrt økonomien i Levanger kommune på en slik måte at man stod overfor valget enten å legge ned skoler eller å komme under statlig administrasjon. Og når Arbeiderpartiet i den kommunen fikk valget mellom disse to alternativene, valgte de altså å legge ned skolene.
Dette er en interessant debatt, og jeg deler selvfølgelig statsrådens syn på at samarbeidsutvalgene skal høres før nedleggelser. Det blir de selvfølgelig også – det skulle bare mangle. Men så skiller statsråden og undertegnede lag. For når han snakker om at kommunene har myndighet, vet jeg ikke hvorvidt han peker på administrasjonen eller politikerne. Min erfaring er at det er administrasjonen som foretar nedleggelsene, og at det skyldes rolleskiftet i forvaltningen, der politikerne har blitt utredere og administrasjonen de som tegner opp løpet.
Når det gjelder valgfriheten, er det ikke riktig det statsråden sier. Det at eleven har rett til å velge den nærmeste skolen, påstår han er det motsatte av Fremskrittspartiets modell. Men Fremskrittspartiets modell er akkurat det at foreldre og elever fritt skal få velge. Og da kan de velge den nærmeste skolen, og stort sett tror jeg at foreldre og elever ønsker det, men det kan selvfølgelig være eksempler på at de ønsker andre valg. Situasjonen er i dag den at myndighetene som statsråden kaller det, eller lokalpolitikerne sitter på sin taburett og peker på hver enkelt elev og sender dem fra den ene kanten av kommunen til den andre. Det er akkurat den problematikken som ville forsvinne gjennom Fremskrittspartiets system der pengene følger eleven. Og da vil jeg si med en gang – for det blir vel en del av debatten senere, tenker jeg – at vi selvfølgelig ønsker å differensiere og ta høyde for de lokale forholdene slik at det blir en differensiert pris.
Så har jeg også lyst til, selv om dette ikke er en debatt om kommuneøkonomi, å peke på de tallene som er kommet fram i forhold til underskuddet i kommunene, og å se på de eiendomsforholdene som kommunene har. Kanskje er ikke våre kommuner så fattige likevel.
Elsa Skarbøvik (KrF): Kristelig Folkeparti er også bekymret for grendeskolenes situasjon. Skolesektoren havner ofte i en klemme mellom andre sektorer i en presset kommuneøkonomi, bl.a. på grunn av øremerking til gjennomføringen av reformer for å nå viktige nasjonale mål innenfor eldreomsorg og helse. Dette må vi ta på alvor og sørge for at skolen sikres tilstrekkelige midler. Men jeg er ikke sikker på at grendeskoler kommer særlig godt ut om pengene bare følger eleven, og jeg er heller ikke overbevist om at Fremskrittspartiets forhold til kommuneøkonomi vil bedre grendeskolenes vilkår.
Kristelig Folkeparti har tro på det lokale selvstyret og ønsker å legge til rette for lokale prioriteringer. Men det er da av avgjørende betydning at det sikres mer frie midler i kommuneøkonomien slik at det blir muligheter også for å opprettholde grendeskolen. I den forbindelse var det et viktig signal som kom fra sentrumsregjeringen, da det ble lagt inn 50 mill. kr ekstra i rammen i fjor for å sikre fortsatt opprettholdelse av grendeskolene. Det var nettopp fordi man tok disse skolenes situasjon på alvor.
Skolen har en stor betydning for et levende lokalsamfunn og for å beholde bosettingen i et lokalmiljø. Dessuten bidrar skolen i sin undervisning til å opprettholde og videreutvikle lokale tradisjoner.
Det er verdt å merke seg at spørsmål om skolenedleggelser i kommunene har utløst et sterkt lokalt engasjement. Grendeskolenes positive betydning i lokalsamfunnene må ikke undervurderes. Ofte har skolen en funksjon langt utover det å være lærested. Den er også et samlingssted og en møteplass i ulike sosiale sammenhenger. Undersøkelser har f.eks. vist at fådelte skoler er mer aktive i bruk av IKT, da det ser ut til å være lettere å kunne få til endringer i mindre enn i større skoler.
Skolenedleggelser i kommunene har også utløst lokalt engasjement for private skoler. Derfor vil en satsing på å opprettholde grendeskoler være en satsing på opprettholdelse av den offentlige skolen.
For å sikre at skoler ikke nedlegges unødig er det viktig å ha en grundig prosess forut for selve avgjørelsen. Det var derfor viktig at sentrumsregjeringen i innstillingen til opplæringsloven fikk gjennomslag for forskriftsfesting av at foreldrene skal være høringsinstans ved skolenedleggelse. Foreldrenes medbestemmelsesrett er dermed sikret på en bedre måte enn tidligere.
Antall nedleggelser de senere årene har vært stabil. Det dreier seg om 20-30 skoler de siste årene. «Sett skolen på dagsordenen, og folk engasjerer seg», skrev Kommunal Rapport den 13. april. Det vises til en undersøkelse der ca. 60 pst. av ordførerne har opplevd press i forbindelse med skolesaker. «Hadde det ikke vært for engasjementet fra foreldrene, ville disse … skolene blitt lagt ned», sier varaordføreren i Strand. Det viser at det går an å få politikere til å snu.
Petter Løvik (H): Det er fire grunnar til at eg tek ordet i denne debatten. Men la meg, før eg begynner på realitetane, seie at sjølvsagt er det veldig mykje bra og positivt å seie om dei små skulane.
Den første grunnen er at representanten Evje i interpellasjonen kjem med påstandar overfor min heimkommune Volda, i alle fall indirekte, som eg ikkje kan la stå uimotsagde. Det blir nærast gitt eit inntrykk av at her er ikkje foreldra blitt høyrde, og lokalsamfunnet er ikkje blitt høyrt. Det har kome 246 fråsegner til denne saka frå foreldre, elevar og grendelag, og dei er på ingen måte eintydige. Det har vore halde høyringar. Det har vore utgreidd 17 forskjellige alternativ. Det har vore gjort faglege utgreiingar om økonomiske, pedagogiske og sosiologiske sider, og dette arbeidet har gått over fleire år. Det har vore halde store møte der foreldra og andre har kome til orde. Den bør i alle fall ikkje Volda kommune ha hengande på seg.
Den andre grunnen er at sjølv om det er veldig mykje bra med grendeskulane, er det ikkje noko eintydig om ein liten skule er bra eller dårleg for elevane. Av dei to skulane som skal leggast ned i Volda frå hausten, har den eine seks elevar, og den andre har elleve elevar. Den tredje skulen som skal leggast ned neste haust, ville om tre-fire år hatt fem elevar igjen. Vi snakkar om tre skular med til saman 22 elevar som skal dekke årsklassane 1-7, og då er det spørsmål om dette er verkeleg gode løysingar. Personleg er eg i tvil om ein klarer å få eit godt pedagogisk tilbod i desse, men det er klart at det kan i enkelte skular går bra, i andre skular gå dårlegare. La meg også understreke at dei innsparingane som skjer her, skal kome skulen til gode i form av rammetimetal som ein elles måtte ha kutta dramatisk.
For det tredje gjeld det dette med rassikring og rasfare. Eg bur ved ein av dei fjordane som er veldig rasutsette, og eg kjenner dette ut og inn. På dei strekningane som representanten Evje nemner, reiser det dagleg skuleelevar til og frå skule. Folk reiser til og frå trening og annan organisert aktivitet. Så kan eg få hjelp frå Framstegspartiet til å skaffe meir midlar til rassikring til Møre og Romsdal, vil eg sjølvsagt seie ja takk til det.
For det fjerde: Det spørsmålet som i grunnen opptek meg mest, er å få gjort klart kva det eigentleg er representanten Evje vil. Kva er det Framstegspartiet konkret vil gjere? Det blir sagt at pengane skal følgje elevane. Ja vel, la oss gå ut frå 30 000 kr, som er gjennomsnittet for driftskostnader. Skal ein drive Steinsvik skule for seks gonger 30 000 kr, altså 180 000 kr i året, eller Hjartå skule for 150 000 kr i året? Den modellen går ikkje på småskular. Då er spørsmålet: Skal Stortinget eller andre meir inn og detaljstyre kommunane ved å nekte kommunane å legge ned skulane, eller vil ein ha øyremerkte midlar? Det må kome eit konkret svar og ikkje berre ei problemskildring.
Marit Tingelstad (Sp): Jeg er noe usikker på hvordan jeg skal tolke signalene i den første setningen i interpellasjonen til Ursula Evje. Her sies det: «På grunn av påstått dårlig kommuneøkonomi fremmer administrasjonen stadig oftere forslag om nedlegging av små skoler» osv. Det kan vel ikke være noen tvil om at mange kommuner sliter med meget stram kommuneøkonomi i dag. Har ikke Fremskrittspartiet fått med seg det? Interpellanten har antakelig registrert, som meg, at det fra kommuneadministrasjonens side foreslås nedlagt flere skoler enn det politikerne til slutt vedtar. Det har det kommet dokumentasjon på i det siste. Det er i seg selv veldig bra og viser at lokaldemokratiet fungerer.
Jeg tviler ikke på at de eksemplene som interpellanten har i interpellasjonen, samsvarer med virkeligheten. Men når det er sagt, forutsetter jeg at vedtakene som er gjort av lokalpolitikerne, er fattet etter grundige vurderinger og ikke etter påstått dårlig økonomi, som interpellanten kaller det. Hvis det var slik som interpellanten hevder, måtte vi jo anbefale etterutdanningskurs for kommuneadministrasjonen, for å si det litt flåsete, men det er ikke vårt bord.
Jeg har merket meg at Fremskrittspartiet prøver å gjøre seg til talsmann for kommuneøkonomien, sist lagt ut av representanten Vidar Kleppe her i salen i går. Men når en kjenner til Fremskrittspartiets alternative budsjettforslag, blir dette hult. Krokodilletårer kan en kalle det. Jeg er sikker på at kommunepolitikerne ikke hadde fått det lettere om Fremskrittspartiets forslag om stykkprisprinsippet eller det såkalte pengene følger eleven-prinsippet skulle ha blitt gjennomført. Jeg tror ikke foreldrene hadde fått mer kontroll heller, slik Ursula Evje hevdet. Det koster selvsagt mer å ha tre skoler med 30 elever enn én skole med 90 elever. Når kommunepolitikerne vil prioritere slik, er det fordi de mener det er det beste for elevene og lokalsamfunnet som helhet.
Så til det alvorlige elementet i saken, at elever nå må skysses på rasfarlige veger i Volda. Det er klart at skolevegene må sikres uansett hvor det er i landet. I den forbindelse innførte faktisk sentrumsregjeringen en tilskuddsordning til trafikksikkerhetstiltak på fylkes- og kommuneveger, en videreføring av «Aksjon skoleveg». Kommunene kan søke om statlige midler basert på kommunale trafikksikkerhetsplaner. Jeg er på generelt grunnlag helt enig i at kommunene må lytte til hva foreldrene ønsker av skoletilbud. Det skulle bare mangle. Kommunene er til for innbyggernes skyld og ikke omvendt.
Jeg kjenner naturligvis ikke situasjonen i Volda kommune i detalj. Men jeg har sjekket så pass at jeg vet at kommunestyrevedtaket bygger på en ny desentralisert skolemodell. Når det ikke er mer enn – som vi hørte i stad – seks- ni elever ved enkelte skoler, er det naturlig at en vurderer hva som er best for læringssituasjonen. Det er også bygd inn i vedtaket at infrastrukturen må være på plass. Som min kilde sa: Vi kan tenke vi også, ikke bare dere på Stortinget.
Jeg hørte at interpellanten sa noe slikt som at det som var gjort i Volda, var naivt. Det er et sterkt angrep på det lokale selvstyret, og det blir sikkert registrert av politikere som nå vil lese referatet med interesse.
Rolf Reikvam (SV): Jeg forstår statsrådens forvirring. Ursula Evje har åpenbart et ekte engasjement i forhold til de små skolene, i forhold til grendeskolene, men jeg er ganske overbevist om at det samme engasjementet – ja minst like sterkt – finnes rundt om hos norske kommunepolitikere. En gjennomsnitts norsk kommunepolitiker har et minst like sterkt engasjement når det gjelder å forsvare de små skolene, som Ursula Evje har.
Nedlegging av grendeskoler er først og fremst et uttrykk for offentlig fattigdom. Hvis vi ser på den offentlige andelen av økonomien og måler den i forhold til brutto nasjonalprodukt, har den vært synkende på 1990-tallet. I perioder disponerte det offentlige over 50 pst. av bruttonasjonalproduktet. Dette er nå nede mot 40 pst. Det har vært en ganske dramatisk reduksjon i den offentlige andel av økonomien, og dette fører til det vi nå ser, bl.a. med skolenedleggelser.
Det er lite troverdig når det er Fremskrittspartiet som tar opp dette og går løs på lokalpolitikere, for Fremskrittspartiet er det partiet som har gått inn for størst reduksjon i overføringene til kommunesektoren. I årets budsjett ønsket de å redusere rammeoverføringene med flere milliarder kroner. Så kan man vise til at man ønsker en annen modell. Det er greit nok. Men i forhold til dagens modell og innenfor de rammene som vi opererer med i dag, ønsker de en kraftig reduksjon i overføringene til kommunesektoren. I tillegg: De overføringene som de ønsker, skal øremerkes for helse og omsorg. Det vil nok helt klart i enda sterkere grad enn det som er tilfellet i dag, ramme utdanningssektoren.
Som Petter Løvik var inne på, er det litt uklart hva som er Fremskrittspartiets svar. Det er tre muligheter hvis vi ønsker å gjøre noe med dette fra Stortinget. Vi kan endre opplæringsloven, gjøre det vanskeligere å foreta skolenedleggelser rent juridisk. Vi kan gjøre noe med øremerkede midler. Vi kan sette inn øremerkede midler rettet inn mot grendeskoler og små skoler. Vi kan gjøre noe med modellen for overføringer til kommunesektoren, den såkalte Rattsø-modellen, der vi legger inn variabler som i sterkere grad tar hensyn til skolestrukturen enn det som er tilfellet i dag.
Fremskrittspartiet svarer ikke på noe av dette. De svarer ikke på noe av hva de ønsker. Det bør vi få vite noe om – ikke bare et slikt frontalangrep på lokale politikere der man fremstiller dem mer eller mindre som skurker og kjeltringer. Sannsynligvis har de minst like høy moral som en gjennomsnittlig stortingspolitiker.
Ranveig Frøiland (A): Det er mykje godt å seia om grendeskulen. Det trur eg at lokale politikarar rundt omkring er vel så eigna til både å snakka om og ta seg av som vi i Stortinget. Vi kan godt engasjera oss ute – det gjer vi nok òg alle i våre eigne kommunar – for det er faktisk slik, trur eg, at det er eit stort ønske rundt omkring om å halda på grendeskulen. Men når ein her òg snakkar varmt om at ein skal gå på den næraste skulen, høyrest det litt ut som at den lokale grendeskulen ligg akkurat i nabolaget. I mange store bygder der folk bur spreitt, er det gjerne tre kilometer til grendeskulen. Det bør ikkje vera så lett for oss å seia korleis det skal vera rundt i dei enkelte kommunane, for dette klarar kommunepolitikarane utmerkt godt. Det vi skal gjera som storting, er å sikra ein økonomi som gjer at vi kan ha ein grendeskule, sikra eit lovverk som gjer at ein kan ta seg av både folk som bur der og ungane som er der – og at foreldra som har ungane på skulen, kan bli høyrde når det gjeld skulestrukturen.
Eg føler at det er brei semje om korleis lovverket vårt skal vera. Frå Framstegspartiets side er det ikkje peikt på nokon andre lovforslag enn å ha det slik som det er. Det er med reint utgangspunkt i kommuneøkonomien at ein tar opp denne interpellasjonen. Då må det vera tillate her frå denne talarstolen å peika på kva Framstegspartiet har medverka til når det gjeld kommuneøkonomien. Dei har altså gått inn for kutt på over 11 milliardar kr i det som skal gå til å sikra grendeskulane rundt omkring i kommunane. For meg gjev derfor interpellasjonen ei gal vinkling på dette, for vi som storting skal driva med lovverk og regelverk, og så skal det vera kommunepolitikarane, etter mitt syn, som skal ta seg av både grendeskulane og tilbodet elles til elevane i skulen.
Så eg må seia at eg liksom mange andre her ikkje er overraska, men stiller mange spørsmål når Framstegspartiet tar opp dette – Framstegspartiet som har vore dei som har medverka mest til å redusera kommunane si moglegheit til å oppretthalda ein ulik skulestruktur, ved at dei har redusert så mykje når det gjeld midlane til overføring til kommunane.
Odd Einar Dørum (V): Representantens hensikter er de beste, men virkemidlene henger jo ikke på greip, iallfall hvis man ser Fremskrittspartiets politikk i sammenheng, men jeg skal ikke bruke tid på det.
Jeg skal heller skissere hvilke modeller man faktisk må gå etter hvis man skal leve ut representantens legning. Enten må man gjøre som Venstre er åpen for, å ha atskillig mindre øremerking på overføringer til kommunene, kombinert med mulighet lokalt til å variere skattøren. Det betyr oversatt til folkelig norsk muligheten til å øke skatten hvis man har et godt lokalt formål som lokale politikere kan velges på og kastes på. Det er den ene modellen.
Den andre modellen, som ville gjort at Fremskrittspartiets og Evjes engasjement hadde vært konsistent, hadde vært en situasjon der Fremskrittspartiet kuttet dramatisk på overføringene til kommunene og hadde en ditto klar post på statsbudsjettet som heter Statsbudsjettpos-ten for stykkprisfinansiering av Fremskrittspartiets fremtidsrettede skole.
Den tredje modellen er å ikke gjøre noe av dette, men generelt se på rammene for kommuneøkonomien. Hvis man ikke vil noen av disse virkemidlene, blir det en ganske brutal kollisjon mellom idealer og virkelighet. Jeg skal ikke drive debatten rett før en påskeferie lenger enn det. Jeg tror alle partier bør rydde opp i hvilke hovedmodeller de velger å gå etter. For de gode hensikter og virkemidler må henge sammen.
Så er det selvfølgelig et virkemiddel til, og det er jo en appell som går til hele Stortinget. På nytt er det en distriktspolitiker fra Oslo som tar ordet. Denne distriktspolitikeren fra Oslo har ikke noe problem med å forstå hvorfor det i Kyst-Norge er et betydelig behov for rassikring. Alle som kjenner den norske geografien – det kan være Volda, det kan gjerne være mange andre steder i Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane, Hordaland og, for også å gå nordover, Troms og Nordland – vil vite at det trengs penger til rassikring. Da vil man når man kommer til samferdselsbudsjettene, få valget mellom hva man bruker penger til. Da vil vi alle som representanter få testet hva vi vil prioritere først, for vi kan ikke prioritere alt først. Men det er en annen måte å forholde seg til representanten Evjes innlegg på, og jeg har respekt for den delen av innlegget der vi blir minnet på at det går ras i deler av landet, at det er en del av det nesten daglige liv, og at det er en utfordring som vi som sitter i landets nasjonalforsamling, er nødt til å ta med oss, uansett geografisk utgangspunkt.
Ulf Erik Knudsen (Frp): En påstand som ser ut til å gå igjen i dagens debatt både fra statsråden, fra Arbeiderpartiet, fra Kristelig Folkeparti, fra SV og nå sist fra Venstre, er at Fremskrittspartiet vil angripe kommuneøkonomien, og at vi derfor burde holdt munn i denne debatten. Dette er feil. Jeg står her med et dokument fra Statistisk Sentralbyrå, det er SSBs MODAG-beregning av Fremskrittspartiets forslag til statsbudsjett for 2000. Denne viser at selv om Fremskrittspartiet kutter noe i rammetilskuddene til kommunene, gir våre andre økninger overfor kommunene, i ISF, i skattøre osv. og den positive virkning Fremskrittspartiets statsbudsjettforslag vil ha på lønnsutvikling og priser, en netto økning til kommunene på 2 421 mill. kr, som er bedre enn sentrumspartiene og Arbeiderpartiets budsjett. Vi må derfor nå en gang for alle få slutt på disse påstandene om at Fremskrittspartiet angriper kommuneøkonomien.
For øvrig merker jeg meg at statsråden mente at det var umulig å ha fritt skolevalg samtidig som man hadde rett til å gå på nærmeste skole. Slik jeg ser det, er det faktisk ikke noe problem å ha to tanker både i hodet og i et regelverk samtidig. Disse prinsipper kan begge inkorporeres i regelverk og lovverk.
Skoler legges ned på grunn av dårlig kommuneøkonomi – det er slått fast, og det sies. Min partikollega Ursula Evje har pekt på at kommunene har de nødvendige ressurser dersom de velger å prioritere riktig. Kommunepolitikeren må prioritere skolen fremfor mindre viktige kommunale oppgaver. Man kan ikke bygge kulturhus eller nytt rådhus eller bevilge penger til tiltak som ikke er innenfor kommunens primæroppgaver, som helse og skole, hvis man ønsker å prioritere disse områdene. Kommunen har betydelige muligheter også til effektivisering.
Helt til slutt: Det påstås også her at Fremskrittspartiets stykkprissystem umuliggjør støtte til grendeskoler. Dette er ikke riktig. Fra denne talerstolen har jeg mange ganger lagt fram forslag om vårt stykkprissystem, og hver gang har dette inneholdt egne ordninger for spesielle regioner når det er behov for det.
Vidar Kleppe (Frp): Jeg må si jeg ble overrasket, spesielt da jeg hørte hva statsråd Giske uttalte i forbindelse med interpellasjonen fra representanten Evje. Jeg blir spesielt overrasket når jeg hører de holdningene som andre partier i denne salen har når det gjelder å prioritere primæroppgavene som kommunene styrer med, nemlig undervisningssektoren og helse- og sosialsektoren. Og hvis det ikke har gått opp for denne forsamlingen at vi i Fremskrittspartiet vil at pengene automatisk skal følge enten pasientene når det er pasientene som har behov, eller skolesektoren ut fra de elevene de har, ja da må jeg si at jeg er bekymret for mine kolleger i andre partier, som ikke skjønner dette.
Et annet konkret bevis på at Fremskrittspartiet er skolesektorens og kommunenes beste venn, er at kontroll- og konstitusjonskomiteen på tampen av fjoråret hadde en revisjon og gjennomgang av Reform 97. Og i forbindelse med Reform 97, hva skjedde? Jo, over 200 kommuner i Kongeriket Norge kunne dokumentere og klagde på at staten ikke tok dem på alvor når de påviste at investeringene på skolesektoren for å gjennomføre denne reformen, ikke var tilstrekkelige. Og det ble avvist av samtlige partier i denne sal, unntatt Fremskrittspartiet. Fremskrittspartiet ville at de kommunene som kunne dokumentere at de hadde større utgifter enn det de hadde fått av midler fra staten, skulle få økonomisk kompensasjon for dette. Og det er et kjempealvorlig problem for kommunene. Kommuner som Oslo, der det er snakk om langt over 100 millioner, Kristiansand kommune og statsrådens egen kommune, Trondheim, har jo hatt en dialog med departementet over lang tid om dette, fordi kommuneøkonomien blir dårlig når ikke de andre politikerne klarer å prioritere primæroppgavene til kommunen. Og når de skal slite med et sånt vedtak i Stortinget i tillegg, er det klart at det blir ikke enkelt for kommunepolitikere som vil bevilge midler til alt, men som ikke er villig til å prioritere.
En kan gå videre og se på hva kommunene f.eks. har i eierandeler. I kommunale energiverk anslår en verdiene til 200 milliarder kr. Når en går videre inn og ser på eiendommer, er det snakk om at en har for hundrevis av milliarder kroner der også. Så det er klart at kommunepolitikerne ved å prioritere og tenke nytt kan gjøre masse. Men jeg konstaterer at diskusjonen og debatten blir den samme når det gjelder å ta vare på primæroppgavene til kommunen, nemlig at samtlige andre partier i denne salen i stedet for å være konkrete, komme med løsninger, skyter mot Fremskrittsparitet. Men da skyter de feil.
Ursula Evje (Frp): Jeg merket meg at en representant som presidenten tidligere har «banket meg for», fortsatt synes å ha et problem. Videre merket jeg meg at statsråden var forvirret minst tre ganger på under tre minutter. Det er betenkelig.
Vår politikk for kommunesektoren baserer seg så vidt jeg vet – og jeg trodde det var rimelig klart for alle etter alle Carl I. Hagens innlegg om nettopp dette – på at det skal være et statlig garantert ansvar. Det skal følge statlige midler med når det gjelder helse, omsorg og skole. Det vil i prinsippet si at disse sektorene ikke belaster kommunebudsjettet direkte. Det blir direkte finansiert av staten. Og når en da påstår at dette utgjør 30 000 kr pr. elev, er det også så naivt at jeg ikke engang vil minne representanten på hvor han kommer fra. Det er helt og holdent en tåkelegging som ikke burde skje fra denne talerstol og i dette hus.
Større lokalt selvstyre – naturligvis, men man behøver jo ikke styre det som blir direkte finansiert ved at pengene følger eleven for å garantere eleven et minste multiplum av undervisning, av tilrettelagt undervisning og av spesialundervisning, og garantere enhver elev at når de går ut av den norske skolen, kan de både lese, skrive og regne. Det skjer ikke i dag, og det er noe vi er nødt til å ta inn over oss. Og det blir ikke bedre av å sentralisere skoler.
Jeg vil få lov til å minne statsråden om at § 8-1 ble vedtatt i et samarbeid mellom Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, og at fritt skolevalg nettopp må bygge på elevenes og foreldrenes rett til å velge det nærmeste. Men har en rett til å velge det ene, må en også ha rett til å velge det andre hvis det er ønskelig. Men det er verken for meg eller statsråden å bestemme hva som er ønskelig for 500 000 skolebarn i dette landet. Det er en foreldrerett nedfelt i barneloven og snakket om fra alle partier i dette hus ganske så mange ganger – men det kommer svært lite ut av det.
Kirsti Kolle Grøndahl hadde her gjeninntatt presidentplassen.
Statsråd Trond Giske: Jeg er glad for at denne debatten har vist at det er bred tilslutning til hovedpoengene i mitt første innlegg, nemlig at her er det det lokale selvstyret som først og fremst skal gjelde. Vi må påse at lover og regler følges i forhold til at de interessene som er involvert, blir hørt, og selvsagt også at forpliktelsene i læreplanen blir fulgt opp. Jeg forutsetter selvsagt at ikke flere ikke lærer å lese, skrive og regne fordi de må gå på en annen skole i Volda enn den de kanskje opprinnelig hadde tenkt å gå på.
La meg bare oppklare et par ting, for det første dette med rett til nærskole framfor fritt skolevalg. Det kan jo ikke være slik at man fullt ut kan gi rett til fritt skolevalg samtidig som man skal sikre at folk får lov å gå på nærskolen. Man får problemer hvis en nærskole i en kommune er veldig populær slik at søknaden til den blir veldig stor, og man samtidig skal sikre at alle i nærheten skal få gå på den. Man kan jo ikke ha en skole som dimensjonerer størrelsen på skolebygningen og plassen til elevene ut fra søknadene hvert enkelt år. Det tror jeg ville innebære kostnader som til og med ville få Fremskrittspartiets nye løfter om bevilgninger pr. elev til å blekne.
For det andre: Representanten Sandberg var bekymret for at det var administrasjonen og ikke politikerne som bestemte. Jeg husker en kampanje for noen år siden – «Mobb en politiker» – som gikk ut på at politikerne måtte få mindre innflytelse. Jeg er glad for at det kommer nye signaler nå, at politikerne skal ha større innflytelse over disse beslutningene, slik at de valgene de er satt til å gjøre, blitt tatt på det grunnlaget som valgresultatene har gitt.
Så en tredje oppklaring: Det ble i forbindelse med budsjettene og kommuneøkonomien svart at i Fremskrittspartiets alternative statsbudsjett hadde man ikke noen dårligere kommuneøkonomi etter MODAG-beregningen. Jeg henviser til Fremskrittspartiets program hvor man har en lang opplisting av avgifter og skatter som enten skal fjernes eller reduseres, og som i sum antakelig vil innebære en reduksjon i offentlige inntekter på mellom 80 og 100 milliarder kr. I Fremskrittspartiets program står det på side 3 at dette er et program som skal gjennomføres i perioden som vi er inne i. Da mener jeg det kanskje blir en viss dobbeltmoral både å stå for det og markedsføre seg i mange sammenhenger med reduserte skatter og avgifter – som sikkert er en populær sak – og samtidig si at kommunene skal få mer penger. Jeg syns representanten Løvik hadde et aldeles glitrende poeng da han viste til at et gjennomsnittlig elevtilskudd på 30 000 kr umulig kan finansiere en grendeskole med seks personer. Og hvis Fremskrittspartiet i tillegg til å legge om finansieringen skal gjøre dramatiske endringer, som økning i tilskuddet pr. elev, tror jeg en må gå andre veier med skatter og avgifter enn det som ligger i programmet.
Men jeg er glad for at debatten har vist at dagens politikk har bred tilslutning i Stortinget.
Presidenten: Da er vi ferdige med interpellasjonsdebatten.