Presidenten: Etter ønske fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 15 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 25 minutter, Fremskrittspartiet 10 minutter, Kristelig Folkeparti 10 minutter, Høyre 10 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter, Venstre 5 minutter og representanten Bastesen 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra hovedtalerne for hver partigruppe og fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen.

Videre vil det bli foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

Det anses vedtatt.

Ranveig Frøiland (A) (leiar i komiteen): Det siste året har vi verkeleg fokusert på utdanningspolitikken og synt trongen for ein framtidsretta kunnskaps- og utdanningsstrategi. Ikkje berre gjennom den tøffe valkampen, men òg i tida etterpå har vi hatt store diskusjonar kring viktige område som utfordringane på ungdomstrinnet, lærarrekrutteringa og at vi treng eit kraftig lyft for forskinga. Når vi no har fått ein ny utdanningsminister som peikar ut retninga med ei frisk satsing på heile utdanningssektoren, har eg von om at dette vil vera eit prioritert område for eit breitt fleirtal i Stortinget.

Til grunn for denne satsinga ligg målet om at alle skal få moglegheit til å ta del i det nye kunnskapssamfunnet. Utdanningspolitikk er òg fordelingspolitikk: Gjennom kunnskap og utdanning skal alle få ein sjanse til å realisera evnene sine, og gjennom framleis å fokusera på utdanning skal vi styrkja og vidareutvikla velferdsstaten.

Skulen skal ikkje vera ein institusjon som eksisterer og lever sitt eige liv på sida av samfunnet. Skulen er ein viktig del av samfunnet og påverkar samfunnet, i like stor grad som skulen òg vert påverka av omverda. I eit Noreg der utviklinga kvar dag går i retning av større skilnader, treng vi etter mitt syn skulen meir og meir som ein felles møteplass for barn med ulik bakgrunn. Difor er eg heilt samd i statsråden sin visjon om fellesskulen.

Å ha ein felles skule er viktigare enn nokon gong, fordi toleranse og forståing best får grobotn når born frå ulike kulturar og religionar nyttar tida saman og ikkje lever i åtskilde verder sjølv om dei bur på same stad.

Høgresida vil heilt sikkert angripa oss i Arbeidarpartiet her i dag og seia at vi vil rasera privatskulane. Men mitt hovudpoeng er ikkje at eg er mot privatskular. Eg er først og fremst for ei auka satsing på den offentlege skulen.

Eg respekterer foreldra sin rett til å velja skule for sine born. Noreg skal følgja dei internasjonale avtalane som vi har inngått, vi vil på ingen måte forby privatskulane. Det eg stiller spørsmål ved, er at medan dei offentlege skulane kvart år må kjempa for pengane på lik linje med alle andre gode formål som f.eks. tiltak for eldre, sjuke og vegar, kan dei private skulane krevja sin lovfesta rett til støtte uavhengig av budsjettsituasjonen. I einskilde tilfelle har vi òg sett at oppretting av ein privatskule riv grunnlaget vekk frå den offentlege skulen på staden eller svekkjer kvaliteten i stor grad, fordi kommunen får reduserte løyvingar. Arbeidarpartiet legg vekt på at òg dei unge som vel offentlege løysingar, må ha rett til ein god skule.

Den beste måten å dempa veksten i privatskular på, er å ha ein offentleg skule som er så god som råd er. Til ein viss grad dreiar dette seg om ressursar, det vil seia pengar til skulane og kommunane, men like viktig er det òg at skulane klarer å ta i bruk det handlingsrommet som ligg i dei nye læreplanane når det gjeld å utvikla ein gode skule – eller ein frisk skule, som tar i bruk lokale krefter, spelar på elevane sine evner og nyttar nye læreformer. I dag er det ikkje kateterundervisninga som står i sentrum, men erfaringslæring, gruppearbeid og arbeid med prosjekt. Representanten Odd Einar Dørum har tidlegare her i salen etterlyst den gamle normallæraren. Eg er redd for at den læraren nok høyrer til ein utdøyande rase.

Når dagens elevar skal ut i arbeidslivet, må dei ha lært å finna fram i kunnskapsjungelen, dei må kunna formidla kunnskapen sin til andre, og dei må kunna samarbeida. Men for å læra dette er det ikkje nok berre med ein god læreplan. Mange av skulane våre er bygde for tradisjonelle undervisningsformer, og mange av lærarane våre føler at dei ikkje får nok høve til å tileigna seg ny kompetanse på desse områda. Dette er noko vi må ta på alvor. Kvalitet må vera ei fanesak for den offentlege skulen.

For ikkje lenge sidan handsama Stortinget handlingsplanen for rekruttering til læraryrket. Eg trur at alle her i salen var einige om at utan gode lærarar hjelper det lite å snakka om auka kvalitet i skulen. Eg har vitja fleire skular den siste tida, og har fått inntrykk av at veldig mykje avheng av initiativet og innsatsviljen til den einskilde lærar. Vi må medverka til å skapa eit skulemiljø der alle vert oppmoda til å utvikla gode læringsmåtar, sjølv om vi nokre gonger har knappe rammer. Men vi må òg vera villige til å prioritera skulen, både sentralt og lokalt. Gjennom rekrutteringsmeldinga kom det fram mange gode forslag til forbetringar, som statsråden må jobba vidare med.

Det er viktig at alle får rett til ein god skule. Ein slik skule vil Arbeidarpartiet jobba for, og vi må gjerne kalla han «fellesskulen».

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ulf Erik Knudsen (Frp): Jeg registrerer at statsråden, når han presenterer Arbeiderpartiets fremtidige skolepolitikk, ønsker fleksibilitet, rettferdighet, intensitet, skaperkraft og kvalitet i skolen.

Det høres jo veldig flott ut, og det er noe vi alle kan være enig i. Det er bare det at den skolen som Arbeiderpartiet står for, og som dette partiet har bygd opp gjennom sin maktposisjon i det norske samfunnet, verken er preget av fleksibilitet, spesiell rettferdighet, særlig intensitet, skaperkraft eller spesielt god kvalitet. Sammenligner man med andre land, viser det seg tvert imot at kvaliteten er svært lav.

Når nesten alle tvinges inn i Arbeiderpartiets likhetsskole, som er preget av manglende frihet, manglende sunn konkurranse, og som er uten skikkelig kvalitetskontroll, er det nesten nødt til å bli slik. Jeg vil her minne om at Arbeiderpartiet har stemt imot alle konstruktive forslag fra Fremskrittspartiet om å få til skoleevaluering, om å få en uavhengig inspektørordning eller et tilsyn som kan føre kvalitetskontroll med skolen.

Når det gjelder skaperkraft og fleksibilitet, har vi faktisk en svært byråkratisk og regelstyrt skole hvor de fleste tvinges inn i en offentlig enhetsskole, enten de vil eller ei.

Mange steder styres skolevalget av kretsgrenser og tvang. Selv elever på videregående skoler kan i de fleste tilfeller ikke få velge hvor i sitt fylke de vil ta sin utdanning.

Det snakkes varmt om rettferdighet. Er dette rettferdig? Er det rettferdig at vi ikke likebehandler private og offentlige skoler økonomisk? Er det rettferdig at de som føler at en offentlig skole ikke har den nødvendige kvalitet, skaperkraft og fleksibilitet som de ønsker, og som derfor ønsker å etablere en egen skole, skal ha sterke begrensninger på dette? Fremskrittspartiets svar på dette er et klart nei! Jeg vil gjerne høre representantens svar.

Ranveig Frøiland (A): Eg synest eg har høyrt dette innlegget frå Framstegspartiet før, det er skrive og gjenteke på same måten kvart år. Det vert ikkje rettare av den grunn. Vi har ein god skule, men vi må altså snakka meir og gjera meir når det gjeld kvalitet, det er vi opptekne av. Vi kan samanlikna oss med andre land. Rapportar som vi har fått – og det kjem fleire denne veka – viser at vi på alle måtar kan samanlikna oss med ulike land når det gjeld satsing på skulen.

Så høyrde eg at representanten Knudsen i innlegget sitt kritiserte den offentlege skulen. Det som er det viktigaste for meg, er at vi satsar på den offentlege skulen, at vi får eit godt tilbod, at skulen får god kvalitet. Og det er ikkje sant at Arbeidarpartiet ikkje er oppteke av mangfaldet i skulen, at alle skal få ta utgangspunkt i sine føresetnader og evner. Det er viktig, det har vi gjort, og det kjem vi framleis til å gjera. Det er viktig at vi har eit privat supplement, men vi må ikkje gløyma at dei aller fleste unge går i den offentlege skulen, og det er i den offentlege skulen vi må satsa på betre kvalitet. Det er det viktigaste, og der vert nok ikkje Arbeidarpartiet og Framstegspartiet einige. Men eg er iallfall heilt overtydd om at det som Arbeidarpartiet står for, er det beste for elevane i skulen.

Elsa Skarbøvik (KrF): Skolen skal være en felles møteplass for alle barn, sa Ranveig Frøiland.

Jeg er enig i at skolen er en møteplass. Men å gi et likeverdig tilbud er ikke det samme som å gi et likt tilbud. Initiativ, engasjement og motivasjon er ikke noe som kan vedtas, det må skapes, og avstanden fra skrivepulten i departementet til klasserommet er stor. Den offentlige skole består av enkeltskoler som lever i spenningsfeltet mellom mangfold og enhetlige rammer. Initiativet må komme nedenfra, slik det er blitt oppmuntret til de siste årene ved at sentrumsregjeringen ville snu en tung skolepolitisk pyramide.

At Arbeiderpartiet nå tar et oppgjør med enhetsskolen som ensrettet, er bra, men når fellesskolen defineres ut fra status, religion og intelligens, slik det er gjort i redegjørelsen, blir det helt galt. Uansett får man aldri alle elever inn i samme skole, med de samme lærerne, med de samme reiser osv., fordi vi bor på forskjellige steder. Elevene på privatskolene har også en slik forskjellig sammensatt bakgrunn.

Og jeg vil spørre: Er det prinsipielt forskjell på skoler som begrunnes i alternativ pedagogikk og skoler som begrunnes i livssyn? Vi har en statsminister som har valgt en Steinerskole, og jeg har valgt å gå på Kristelig Gymnasium – er det noen forskjell prinsipielt? Hvorfor er de 1,55 pst. av elevene som går i privatskole, en trussel? Det beste middel – det er jeg enig i – er å satse på god kvalitet i offentlig skole. Men hva er Arbeiderpartiets syn på foreldreretten?

Ranveig Frøiland (A): Kristeleg Folkeparti og dei andre sentrumspartia og Arbeidarpartiet har veldig mykje felles i skulepolitikken, i utdanningspolitikken – ein politikk som vi har stått saman om i den tida vi hadde ei sentrumsregjering, og som eg sjølvsagt håpar at vi står saman om òg i åra som kjem.

Når det gjeld foreldreretten, sa eg i innlegget mitt at eg ikkje berre har stor respekt for den – eg respekterer den faktisk, det skulle berre mangla, og det har vi lagt til rette for at vi skal gjera. Men foreldra sin rett til å velja skule er ein ting, kva staten skal vera med og finansiera av det, er ein annan diskusjon. Og det er då eg vil peika på at slik som situasjonen er i forhold til budsjettdiskusjonane her i Stortinget, har ein kutta når det gjeld skule, har ein kutta når det gjeld utdanning – og så har vi ei privatskulelov som gjer at privatskulane uavhengig av budsjettsituasjonen får dekt ein viss prosentdel. Det trur eg det er viktig å peika på. Eg er ikkje prinsipielt imot privatskulen, men det er viktig for meg å få ein god offentleg skule.

Det er heller ikkje slik at Arbeidarpartiet sin skulepolitikk er at alle skal få eit likt tilbod. Det har det ikkje vore, og det skal det framleis ikkje vera. Men vi skal ha eit likeverdig tilbod til alle, uavhengig av kvar dei bur, kva ressursar dei har, og kva evner dei har til å gjera noko ut av skulen. Det har vi alltid stått for, og om vi kallar det einskapsskule eller fellesskule er på ein måte det same. Det er ikkje eit oppgjer med noko, men fellesskulen er faktisk noko som folk føler dei er inkluderte i. Derfor er det viktig å bruka dei orda som er riktige.

Så spør representanten om det er prinsipiell forskjell på skular med alternativ pedagogikk og livssynsskular. Arbeidarpartiet har tidlegare når vi har behandla dette, sagt at den prosentsatsen som gjeld etter privatskulelova, bør gjelda vidare for skular med alternativ pedagogikk. Men når det gjeld livssynsskular, som ofte er om ikkje ein trussel, så noko som kjem i staden for offentleg skule, bør dei få ein mindre prosentsats.

Petter Løvik (H): Eg skal i liten grad kommentere sjølvskrytet på vegner av Arbeidarpartiet – og det sterke innslaget av AUF-retorikk som ligg i statsråden sitt innlegg, men det som slår meg, er forskjellen på Arbeidarpartiet i opposisjon og Arbeidarpartiet i regjeringsposisjon. Medan Arbeidarpartiet i opposisjon gjekk saman med Høgre om å auke omstillingsmidlane til høgare utdanning, går dei no i praksis inn for å redusere desse. Kva er forandra? Ser ikkje Arbeidarpartiet framleis behovet for omstilling innanfor høgare utdanning?

I opposisjon gjekk Arbeidarpartiet saman med Høgre om ei løyving på 2 mill. kr til Urbygningen ved Universitetet i Oslo – eit lite beløp, men ei svært viktig sak. No foreslår Arbeidarpartiet i posisjon å kutte ut dette beløpet. Ser ikkje Arbeidarpartiet at dette både er pinleg og smått?

Så seier statsråden i si utgreiing at opplæringa må vere fleksibel slik at alle elevar får eit tilbod tilpassa sine evner og føresetnader. Ja, dette er som om Høgre sjølv skulle ha sagt det – men kva med praksis? Vil det seie at òg dei elevane som er svært flinke på eit eller anna område f.eks. i ungdomsskulen, anten det er teoretiske eller praktiske fag, skal få mulegheit til større valfridom, slik Høgre har foreslått? Kan Arbeidarpartiet støtte Høgre sine tankar på dette området?

Statsråden seier også, prisverdig nok, at han vil ha større skaparkraft og mangfald. Når det gjeld grunnskulen, har Noreg, som alle i denne salen veit, eit av dei mest sentralstyrte skulesystema i verda. Vil Arbeidarpartiet no gje lærarane større fridom, f.eks. når det gjeld bruk av ressursar på den enkelte skulen? Vil Arbeidarpartiet også løyse opp i den forskriftsfestinga som ligg i den pedagogiske delen av læreplanen av 1997?

Ranveig Frøiland (A): Det var ikkje noko sjølvskryt i innlegget mitt, det var ei skildring av situasjonen og den politikken vi vil føra.

Kan vi ikkje av og til ta oss tid til å gleda oss litt over den skulen vi har i dag, som faktisk er veldig bra, og som toler samanlikning med dei andre landa i Europa? Det går faktisk an. Det er ikkje alltid nødvendig, synest eg, at vi i Stortinget skal måla ut om kor svart det er, kor negativt det er. Det er veldig mykje bra i skulen, og vi har veldig mange gode lærarar som gjer ein utmerkt jobb – det har eg sett ettersom eg har fått høve til å vera med rundt på ein del skular i den korte tida eg har vore leiar i komiteen. Og desse bør vi rosa av og til.

Når det gjeld statsråden sitt innlegg, kjem vi tilbake til det. Det er ikkje halde. Det skal statsråden gjera seinare.

Når det gjeld omstillingsmidlar til universitet og høgskular, er det nødvendig med omstilling. Slik ser vi det, og vi var saman med Høgre med på å auka midlane til omstilling. Og så er det slik i eit revidert budsjett at når vi i Arbeidarpartiet har ein avtale med mellompartia om at vi skal halda oss til ein sum og bruka pengane etter det – og no er det altså overskridingar både når det gjeld utbetalingar til folketrygda, til KFOR-styrkane og til ulike andre ting – har vi sett oss forplikta av denne avtalen til å redusera på andre postar. Eg er ikkje glad for kuttet på 10 mill. kr til omstillingsmidlar, men dei er i alle fall ikkje tekne frå midlar som dei har fått. Dei lyt ikkje kutta, dei får mindre til omstilling. Så får vi koma tilbake til korleis ein skal klara å få til den omstillinga som er heilt nødvendig. Det er eit viktig arbeid som skal gjerast frå universiteta og høgskulane si side.

Eg var ikkje overraska over at eg fekk eit spørsmål om dei 2 mill. kr til Urbygningen. Det er viktig å gjera noko i forhold til den. No veit jo både representanten Løvik og eg at 2 mill. kr ikkje er alt som skal til. Det er byrjinga. Så må ein koma tilbake til heilskapen. Eg trur det er heilt nødvendig. Revidert budsjett er enno ikkje handsama. Vi får sjå kva som skjer. Budsjettet til hausten er òg viktig i den samanheng.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Ursula Evje (Frp): Statsrådens utspill i media om organisering, kvalitet og ikke minst skole for alle skapte forventninger til redegjørelsen. Etter å ha hørt hva som virkelig lå i sekken, stiller jeg spørsmål ved om statsskolen i perioden fra 1945 til 2000 har vært en klassedelt, segregerende skole.

Når jeg hører statsrådens løfter og tanker for fremtiden, blir neste spørsmål: Hva i all verden gjorde egentlig statsråd Hernes med flere fra Arbeiderpartiet med skolen vår – spesielt når statsråd Giske uttrykker seg som om den norske skole har seilt under falskt flagg i mange, mange år? Det virker som om opprettelse av private skoler har vært påkrevet i enda større grad enn i dag, ut fra det bildet statsråden tegner av statsskolen.

Barneloven slår fast at det er foreldrene som er ansvarlige for sine barns dannelse og opplæring. Det blir derfor betenkelig når nye statsråder søker å vanne ut foreldrenes rett og plikt til å velge den skolegang de opplever som best for sine barn.

Når det gang på gang kommer oppslag i media som påviser at statsskolen ikke holder mål i forhold til barns krav på en trygg og oversiktlig skolehverdag, blir det for meg kaotisk og nær på uredelig når adgangen til å velge skole utenfor statsskolen blir beskåret eller fullstendig fjernet ved systematisk undergraving og reduksjon av tilbudet. Arbeidet søkes videre legitimert ved synsing og argumentasjon uten faglig substans.

Jeg skal vise hva jeg sikter til. Professor Terje Ogden sa allerede i 1987 i Atferdspedagogikk i teori og praksis, side 13, følgende om integreringstiltak i skolen:

«Disse tiltakene er isolert sett velbegrunnet og har nok blitt opplevd som en hjelpende hånd av mange elever og deres foresatte, men det kan også føre til ansvarsfrihet og manglende kompetanseutvikling i den ordinære skole.»

Er det dette sitatet statsråden sikter til?

Videre er det i en NOVA-rapport fra 1998 ved Sørlie og Nordahl påvist hvordan skolen tenderer til å sørge for diagnoser av patologisk karakter, dvs. at det tas utgangspunkt i at det er noe galt med eleven. Da unngår man at det blir stilt for tydelige spørsmål ved skolens selvstendige bidrag når problemene velter inn over oss alle.

Det virker som om vi igjen har fått noe nytt å forholde oss til når det hevdes at vi er på vei inn i kunnskapssamfunnet, og videre at kunnskap i stadig mindre grad er konstant. Dette er korrekt, men det forundrer meg at dette synes å være ferskvare for statsråden og Arbeiderpartiet.

Allerede i St.meld. nr. 54 for 1989-90 uttales det at atferdsproblematikk i form av atferdsvansker eller sosiale eller emosjonelle vansker ser videre ut til å være et stort og antatt økende problem i både grunnskolen og videregående opplæring.

Fremskrittspartiet har tatt disse forholdene innover seg for lenge siden, og derfor gjentar vi og fremmer forslag basert på nødvendigheten av at et samfunn basert på kunnskap, når kunnskapen er i kontinuerlig forandring, satser på kvalitet i grunnlagsmaterialet som den foranderlige kunnskapen bygger på. Uten en veloverveid kvalitetsvurdering av opplæringen, som alle får, kan vi miste fotfestet totalt og ikke bare være ute og gli som nå. Jeg vil hevde at den kunnskapsmessige glattisen stadig blir glattere dersom vi ikke strør i tide.

Hva betyr en rettferdig utdanningspolitikk i et rettferdig samfunn? Dette er ingen konstant, slik det kan oppfattes i redegjørelsen, men i høyeste grad en variabel eller rett og slett en ukjent faktor i en uoppstilt ligning.

Fleksibilitet i en ønsket «frisk» skole er avhengig av mer enn ord. Rettferdighet må baseres på mer enn én ideologi. Statsrådens lettvinte bruk av et så vidt ladet begrep som ensretting er mer enn spesiell. Først ramser han opp forskjellige trosretninger, og plutselig smyger han inn sosial status; én skole for fattige barn og én skole for rike barn.

Det er betenkelig hvis en statsråd søker å skjule statsskolens dimensjoner av tilkortkomming ved å vri det over på fattig eller rik-problematikk, og derved skli utenom en høyst påkrevet debatt om statsskolens faglige innhold og dugelighet.

Jeg vil så ta opp forslagene nr. 5 og 8.

Presidenten: Representanten Evje har tatt opp forslagene nr. 5 og 8, slik hun gjorde rede for.

Det blir replikkordskifte.

Sigvald Oppebøen Hansen (A): Framstegspartiet står for ein konserverande skule – alt det som er, skal bevarast og konserverast. Det er svært få nye tankar i representanten Evjes innlegg. Det gjeld kateterundervisning, gapestokk, karakterar og folkeskikk. Det er gjengangarar i Framstegspartiets skuledebattar dei siste åra. Slik kjem ein ikkje vidare med å utvikle kvalitet og fleksibilitet og ikkje minst eit utdanningstilbod for dei som ikkje har fått så god ballast i oppveksten.

Framstegspartiet brukar mange ord på området private skular. Arbeidarpartiet er ikkje imot private skular, men me meiner at fellesskulen, som nå er lansert, er viktig. Den tar vare på evner og anlegg, den viser respekt for dei ulike verdiane den enkelte tek med seg inn i skulefellesskapet, og det er ein skule som er tilpassa den enkelte eleven. Dei siste 30 åra har me faktisk fått eit fleirkulturelt samfunn i dette landet, og det må me òg ta vare på i utdanningssamanheng.

Mitt spørsmål til representanten Evje er: Kva for politikk har Framstegspartiet på desse områda som eg nå har nemnt?

Når Arbeidarpartiet vurderer etablering av private skular, er det enkelte moment som me må vege. Det er bl.a. omsynet til den offentlege skulen, om skulen fremmar likestilling mellom kjønna og om den tek i vare dei forpliktingane som Noreg har teke på seg seg gjennom ratifisering av FNs barnekonvensjon. Kva for kriterium legg Framstegspartiet i botnen for at dei skal kunne godkjenne private skular? Er det slik at det er berre fritt fram? Er det slik at det er dei vala foreldras gjer, som heile tida skal vere gjeldande?

Ursula Evje (Frp): Når representanten Oppebøen Hansen vinkler sin replikk til meg slik, faller det riktig for meg å si at det er med stor forundring jeg leser at Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet har trukket tilbake godkjenningen av Oasen Barneskole i Songdalen kommune i Vest-Agder. Denne skolen ble godkjent for knappe to måneder siden. Vet ikke statsråden og Arbeiderpartiet hva ordene stabilitet og forutsigbarhet betyr for foreldre og barn når det gjelder mulighet til valg av skole?

Når det videre gjelder hva vi legger til grunn for rett til å velge skole, er det naturligvis den loven vi vedtok, basert på ratifiserte konvensjoner, menneskerettsloven, for et drøyt år siden. Der står det faktisk – og jeg har sagt det før fra denne talerstolen – at det skal være en soleklar rett for foreldrene å kunne velge noe annet enn det offentlige alternativet. Det står videre, like klart, at det skal være en rett at dette skal være gratis. Og dermed faller jo hele argumentasjonen for innsnevring, for at det ikke skal være offentlig betalt, bort. Dette har vi vedtatt. Det står i artikkel 13, og jeg blir forundret over at det tar så lang tid å få dette til å synke inn i denne sal.

Elsa Skarbøvik (KrF): Fremskrittspartiet er også opptatt av private skoler, slik Kristelig Folkeparti er, og det er bra.

Men jeg vil utfordre Fremskrittspartiet når det gjelder dette med innholdet i den offentlige skolen, som vi også selvfølgelig må forholde oss til, slik det er i dag, og da vil jeg først og fremst spørre om Fremskrittspartiets elevsyn. Fremskrittspartiet fokuserer stadig på dette med disiplin og ro og orden når de skisserer sin løsning på dagens utfordringer. Men dette kan da ikke være nok? Det er ingen helhetlig løsning bare ut fra dette, og jeg ønsker at Fremskrittspartiet utdyper nærmere sitt syn på eleven. Hva betyr det at vi også må ha initiativ og motivasjon i skolen, som ikke bare kan vedtas, men som må skapes? Hvordan kan man gjøre dette?

Når det gjelder de pedagogiske og faglige utfordringer som er i dag, må vi også videreutvikle skolen i dagens samfunn. Da holder ikke gårsdagens løsninger. Hva er Fremskrittspartiets syn på eleven?

Ursula Evje (Frp): Hvis jeg skal ta dette spørsmålet bokstavelig, må jeg svare som om 550 000 elever i grunnskolen var én elev. Det er de vitterlig ikke. De er 550 000 originale og forskjellige individer, og derfor kan man ikke ha ett syn på elevene i den norske skolen.

Når det gjelder innholdet i den offentlige skolen, har Fremskrittspartiet gang på gang gitt beskjed om at innholdet må baseres på konstante verdier vi kan forholde oss til, og som vi kan kontrollere, sikre og evaluere.

Når det gjelder disiplin, ro og orden, er jo det ytre rammetiltak som må på plass for å sikre et godt læremiljø. Midt i en krig får man ingen positiv læring, og for mange fremstår skolen i dag som en krigsarena. Oslo-skolen er et godt eksempel, og representanten Dørum vil sikkert med glede fortelle om det.

Når det gjelder å skape initiativ og motivasjon hos elevene, så er dette en del av handlingsrommet mellom skole og foreldre som likeverdige partnere i forbindelse med å gi dannelse til barna. Men da må skolen komme ut av det skolen har vært i uhyggelig mange år – pedagogene tror de er allmektige og føler ikke at det er behov for å se på foreldrene som likeverdige partnere i dette samspillet. Og det tror jeg at de må ta innover seg. Jeg har fremmet forslag mange ganger, forslag om konflikthåndteringsløsninger m.m. Alt er blitt nedstemt. Man kan godt spørre meg – jeg belærer gjerne, men det har liten effekt.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Arne Lyngstad (KrF): Vi er inne i kunnskapssamfunnet. Den nye måten å organisere arbeidet på i vårt århundre vil være basert på kunnskap, læring og innovasjon. Dette setter utdanningspolitikken i fokus, og redegjørelsen peker på flere utfordringer og sammenhenger. Jeg har spesielt merket meg med glede ønsket om å gjøre utdanningssamarbeid med fattige land mer sentralt. Dette er helt i tråd med Kristelig Folkepartis prioriteringer i bistandspolitikken.

Ofte framstilles teknologi som motoren i de raske samfunnsendringene, men teknologi alene skaper ikke endring. Det er menneskets respons på teknologi som skaper forandring. I vårt århundre vil teknologien fremme et skifte i kultur og atferd fordi vi kommuniserer mer med flere. Kunnskapssamfunnet stiller også nye krav til ledelse. I siste årbok fra BI pekes det på at etikk og omtanke i personlig handling er grunnleggende suksessfaktorer for ledelse i kunnskapsøkonomien. En sterkere erkjennelse av og begrunnelse for at læring også må fokusere på etikk og verdiformidling kan vi knapt få. Derfor må skolen understreke menneskeverdet og menneskerettighetene og vise omsorg for elevene under ansvar for seg selv og fellesskapet. Det er en forflating av verdigrunnlaget når deltakelse oppheves til viktigste norm. Innholdet i skolens verdiformidling og den praktiske etterlevelse må stå i sentrum. Sann læring starter med innflytelse av sann omsorg.

I sin redegjørelse ønsket statsråden å framstå med en frisk politikk. Etter å ha sett den konkrete oppfølging med å utsette viktige forsøk med ny ressurstildeling i skolen og et engasjert angrep på mulighetene for friskoler, har denne friske retorikken blitt svært falmet.

For Kristelig Folkeparti er det uforståelig at om lag 1,8 pst. av elevene i Norge er den største trusselen mot norsk offentlig skole og blir det viktigste for å få en rettferdig skole. Det må jo være viktigere å fokusere på forholdene for de øvrige 98 pst.!

Statsråden har denne uka fulgt opp med å avslå godkjennelse av en friskole i Vest-Agder ved å legge avgjørende vekt på kommunens begrunnelse om nedgang i elevtall og fare for nedleggelser av skoler. Dette er en utøvelse av et skjønn når det gjelder privatskoleloven som flertallet på Stortinget avviste før jul. En konsekvens av statsrådens skjønn må være at foreldreretten bare kan gjelde i byer og folkerike områder. Dermed begrenses en demokratisk rettighet etter geografi og bosted i Norge. Et slikt demokratisyn deler ikke Kristelig Folkeparti. Statsrådens skjønn her undergraver formålet med privatskoleloven og muligheten for foreldrene i Distrikts-Norge til å hevde foreldreretten. Vi er sterkt uenig, og finner skjønnsutøvelsen tvilsom etter lovens intensjon.

Kristelig Folkeparti mener det er viktig å videreutvikle norsk skole til en bedre skole. Ut fra behovene vi ser, er det nødvendig å fokusere på den profesjonelle lærer, den aktive eleven og utnyttelsen av de lokale handlingsrom i skolen. Jeg oppfatter redegjørelsen som en støtte til en slik fokusering. Jeg savner imidlertid en sterkere prioritering, f.eks. til fordel for ungdomstrinnet. Behovet for fleksibilitet i betydning tilpasset opplæring for den enkelte elev og bruk av ulike læringsmiljø deler Kristelig Folkeparti med statsråden. Vi vil imidlertid tilføye at fleksibilitet også forutsetter større frihet for skolene og lærerne. En satsing på kvalitet er også riktig. Derfor blir rekrutteringspolitikken for lærere med lønn og etterutdanningstilbud så viktig. Her gjenstår det å se hva Regjeringen vil. Men vi trenger også en debatt om hva som er kvalitet. I Kristelig Folkeparti ønsker vi et prosessorientert kvalitetsarbeid i skolen fordi tid og sted, altså situasjonen, er et viktig element i kvalitetsbegrepet. Det kan være fare for en ensretting av skolen ved å gjennomføre nasjonale indikatorer for kvalitet, dermed blir fleksibiliteten fort en floskel. Jeg stiller meg derfor avventende og spørrende til hva dette som statsråden her varslet, vil bety for Skole-Norge og den enkelte lærer.

Mjøs-utvalget har lagt fram sine forslag til endringer i høyere utdanning. I Kristelig Folkeparti er vi glad for forslagene, og imøteser debatten. Kristelig Folkeparti vil gi universitet og høgskoler større frihet, og vi ønsker en tilpassing av gradssystemet til internasjonale standarder. Vi ønsker imidlertid å studere nærmere markedsorienteringen i forslaget til finansieringssystem, bl.a. hva det vil bety for høgskolene i distriktene.

Etter redegjørelsen konstaterer jeg at den nye statsråden vil videreføre mye av det sentrumsregjeringen stod for. Men samtidig ser jeg endringer i det ideologiske fokus. Mens en kristendemokrat ville ha understreket balansen mellom individ og fellesskap, opplever jeg en sosialdemokratisk statsråd å være opptatt av de kollektive verdiene i skolepolitikken. Derfor forsvinner fokus bort fra den enkelte elev og foreldrenes rettigheter. Det er et tilbakeskritt.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Rune E. Kristiansen (A): Kristelig Folkeparti har inntil nylig hatt statsråden i Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, og jeg var spent på hvilken innfallsvinkel representanten Lyngstad ville ha på den nye statsrådens redegjørelse. Jeg var ikke overrasket over bekymringene for friskoler, men jeg synes ærlig talt at statsråd Giske har lagt terskelen rimelig lavt når det gjelder ikke å fremprovosere for mye i forhold til det samarbeidet Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti har hatt. Jeg hadde i hvert fall forventet at representanten Lyngstad hadde hatt et mer positivt syn på det som statsråden la sterk vekt på, nemlig en rettferdig utdanning, som vel for de aller fleste, uavhengig av politisk parti, er et område som er bekymringsfullt. Og det er jo det som ligger som en grunnleggende tråd i statsrådens redegjørelse.

Men det kunne vært interessant om representanten Lyngstad kunne synliggjort noe mer hva han er uenig i i de linjene som redegjørelsen trekker opp, ikke minst i forhold til nettopp fellesskolebegrepet og grunnlaget for en rettferdig utdanning for alle, og også en tilpasset opplæring, som er helt grunnleggende i redegjørelsen. Da behøver jeg ikke å få en ny runde om friskolens betydning, men vil bare få synliggjort noe mer hva han ikke er enig i i de prinsipielle hovedtrekkene i statsråd Giskes redegjørelse.

Arne Lyngstad (KrF): Representanten Kristiansen sa at den nye statsråden forsøkte å unngå å provosere for mye i redegjørelsen. Det synes jeg er et godt tegn og skulle ønske at det hadde vært så vel. Men når noe av det mest engasjerende i statsrådens redegjørelse nettopp gikk på angrepet på friskolene, er det et veldig klart signal om et linjeskifte, og det er et linjeskifte som provoserer oss.

Videre la jeg også merke til at fokuseringen på ungdomstrinnet var veldig svak. Jeg synes at en sterkere fokusering på og prioritering av ungdomstrinnet ville vært en invitasjon til samarbeid med Kristelig Folkeparti, og jeg vil tro også mange andre i denne salen.

Det er klart at rettferdig utdanning også er viktig for Kristelig Folkeparti. Lik rett til utdanning er en sentral målsetting og en sentral verdi også for oss. Det er også ønskelig med en sterkere vekt på tilpasset opplæring. Men da blir det for meg viktig å få fram at tilpasset opplæring betyr fokusering på den enkelte elev og ikke nødvendigvis en måte å skifte retorikk fra enhetsskole til fellesskole på, slik jeg opplever at dette brukes fra statsrådens side.

Ulf Erik Knudsen (Frp): Det var ikke så mange konkrete programerklæringer som utdannelsesstatsråd Trond Giske kom med da han tiltrådte som statsråd. Det eneste som vi klart og tydelig så i media, var at statsråden ønsket å gjøre det vanskeligere for private skoler. Etter hva jeg forstår, er Kristelig Folkeparti opptatt av dette.

I Norsk Skoleblad nr. 11 for 2000 heter det:

«Utdanningsminister Trond Giske (Ap) varsler at han kommer til å praktisere privatskoleloven strengere enn sin forgjenger Jon Lilletun (KrF).»

Ifølge Skolebladet vil statsråden ha en annen holdning til privatskolene enn Kristelig Folkeparti-statsråden hadde.

«Godkjenning av privatskoler handler om å utøve skjønn», skriver Norsk Skoleblad, og siterer hva statsråd Giske skal ha sagt til avisen Aftenposten. Han skal ha sagt at han kommer til å forvalte skjønnet langt mer restriktivt enn sin forgjenger.

Nå er det jo slik at statsråd Lilletun hadde et klart stortingsflertall i ryggen i sin praksis i forhold til private skoler. Både Høyre, Fremskrittspartiet og sentrumspartiene ønsket et liberalt skjønn på dette området. Enkelte av oss hadde sågar ønsket at Lilletun skulle gått vesentlig lenger enn hva han gjorde, men vi kan la det ligge i denne sammenheng.

Nå er ikke flertallet i denne sal endret siden Giske tiltrådte som utdannelsesminister. Da mener jeg det er viktig for oss å opprettholde den positive linje som var i forhold til de private skolene, og min partikollega Ursula Evje har i dagens møte lagt fram to forslag som vil imøtekomme dette. Mitt spørsmål til representanten Lyngstad er: Har Kristelig Folkeparti forandret politikk og er nå imot sin egen politikk slik den var for noen uker siden, eller vil de støtte disse forslagene?

Arne Lyngstad (KrF): Jeg har også registrert at statsråden har ønske om å praktisere et strengere skjønn når det gjelder friskolene. Jeg har også registrert at det har han gjort allerede – et skjønn i en sak som jeg er uenig i, som jeg redegjorde for i mitt innlegg.

Kristelig Folkeparti har ikke endret linje i disse sakene når det gjelder friskolene. Vi har sagt hele tiden at vi legger vekt på god forvaltning av loven etter dens intensjoner. Det er en linje som vi fortsatt vil slåss for og stå på, og det betyr også at vi må være tydelige på hvilke prinsipper som skal ligge til grunn for godkjenningen av skolene. Bare å henvise til en liberal praksis kan oppfattes som et signal om full åpning for alle skoler uten å vektlegge kvalitetskravene, men kvalitetskravene er det fortsatt nødvendig å holde fast ved.

Petter Løvik (H): Berre for å ha gjort det heilt klart: Også Høgre meiner sjølvsagt at det er veldig mykje bra i dagens norske skule. Vi meiner også at det er den offentlege skulen som skal bruke dei største ressursane, og som skal ha hovudfokuseringa, men det betyr ikkje at alt er bra, og at den offentlege skulen aleine kan løyse dei utfordringane vi står overfor.

Representanten Lyngstad var i sitt innlegg inne på at friskheita til statsråd Giske allereie var falmande. Og når ein koplar den utsegna til utsegner om sentrum sin skulepolitikk som kom for eitt års tid sidan om at sentrum sin skulepolitikk er ei bleik avskygging av Arbeidarpartiet sin skulepolitikk, blir det vel ikkje så svært mykje farge igjen på akkurat den politikken. Då er mitt spørsmål: Kunne det ikkje kanskje vere ein idé å snu litt på hovudet og kikke mot Høgre og sjå nærare på alle dei gode tinga som ligg i vår politikk?

Lyngstad frykta Arbeidarpartiet sitt fleksibilitetsomgrep som floskel, og det er ikkje representanten Lyngstad og Kristeleg Folkeparti åleine om. Representanten Lyngstad var også innom private skular, som vi og Kristeleg Folkeparti har sett som eit nyttig supplement og ikkje berre som eit supplement for dei som har rikeleg med pengar og ressursar; vi meiner at vi må ha tilskotsordningar som gjer friskulane til eit alternativ for alle. Samtidig var representanten Lyngstad – sannsynlegvis med stor rett – uroa for det omgrepet kvalitet som statsråd Giske brukte i innleiinga si.

Då er mitt spørsmål: Kunne det ikkje når det gjeld desse tre områda og på mange andre område, kanskje vere ein idé, som eg sa, å kikke litt den andre vegen for å sjå om vi ikkje kunne få ei lita dreiing i den retninga der både Kristeleg Folkeparti og Høgre høyrer heime, mot høgre i skulepolitikken?

Arne Lyngstad (KrF): Det er riktig at vi i fjor fikk høre at sentrums skolepolitikk var en blek avskygning av Arbeiderpartiets politikk. Den gangen svarte jeg – og det mener jeg fortsatt – at Kristelig Folkeparti og sentrum førte en skolepolitikk som vi hele tiden har stått for. Vi ønsker en satsing på den offentlige skolen. Derfor er det så viktig å fokusere på situasjonen for de 98 pst. av elevene i skolen – ikke de 2 pst. Derfor er det også viktig at vi får en forbedret kommuneøkonomi, som gjør at en kan få gitt ressurser til kommunene rundt omkring, slik at de også har noe å drive for. Her har vi en stor utfordring, og vi ser med spenning fram til kommuneøkonomiproposisjonen som Regjeringen vil legge fram i morgen.

For Kristelig Folkeparti har det hele tiden vært politikkens innhold som har vært avgjørende for hvem vi samarbeider med. Det står vi på fortsatt. Og når man ser på det, vil man se at vi har samarbeidet med partier på ulike måter. Jeg kan gi et eksempel som jeg tror vil glede Høyre, og det er det forslaget som også Arbeiderpartiet har gitt sin tilslutning til, nemlig om å oppheve godkjenningsordningen for lærebøker. Det er et eksempel på at vi også samarbeider med andre sider, mens det i konkrete saker også er naturlig å samarbeide med Arbeiderpartiet når vi har felles syn. Kristelig Folkeparti har hele tiden vært opptatt av å føre sin egen skolepolitikk og vinne gehør for den.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Inge Lønning (H): Det er alltid spennende å lytte til den første redegjørelsen fra en ny statsråd og særlig spennende denne gang, fordi jeg tror at vi for første gang i manns minne har fått en ny kirke-, utdannings- og forskningsminister som har brukt i hvert fall den første måneden av sin statsrådstid til å være kirkeminister og være relativt usynlig på de to andre feltene departementet har ansvar for. Desto viktigere blir jo da den debut han har i Stortinget når han skal legge frem sine utdanningspolitiske vyer.

Det er mye godt å si om statsråd Giskes utdanningspolitiske redegjørelse. Den har en høyt utviklet retorikk, og det mener jeg som en kompliment – forutsatt at det også viser seg å være innhold bak ordene i neste omgang. Den har et høyt ambisjonsnivå. Statsråden ønsker å se Norges utdanningspolitiske utfordringer i et globalt perspektiv, ikke bare i et nasjonalt perspektiv. Det er også prisverdig. Statsråden legger stor vekt på kvalitet og sier at den store utfordring vi står foran, er nettopp å løfte kvaliteten på alle nivå i det norske skole- og utdanningssystemet. De ti årene som ligger bak oss, har vi vært svært opptatt av å utvide kapasitet, ikke minst i høyskole- og universitetssystemet. Nå er det på tide at vi interesserer oss for innholdet og kvaliteten i utdanningen. Alt dette er utmerket!

La meg også føye til at jeg lyttet med svært stor interesse til statsrådens opptatthet av fleksibilitet og mangfold. Nesten alt det han sa om dette temaet, kunne ord for annet ha vært hentet fra Høyres utdanningspolitikk gjennom de siste 20 år. Det som gjenstår på alle disse områder, som jeg tror det er et stort flertall i Stortinget som kan stille seg bak, er naturligvis operasjonaliseringen. Der må jeg nok si at statsrådens redegjørelse skuffer i noen grad. Riktignok er det slik at utdanningspolitiske og andre redegjørelser fra statsråder nødvendigvis beveger seg på et høyt generaliseringsnivå, men jeg synes nok at statsråd Giskes utredning i så måte lå enda noen hakk høyere enn det vi er vant til, og at det var enda færre konkretiseringer av hvorledes statsråden akter å ta i tu med kvalitetsutfordringen, hvorledes statsråden ønsker å sikre at vi får større mangfold, at vi får mer tilpasset undervisning, tilpasset den enkelte elev. Det må være fortsettelsen. Hvis de avsnittene som jeg nå har kommentert på en positiv måte, skal ha noen verdi, må fortsettelsen ligge i konkretiseringen, og den konkretiseringen håper jeg at statsråden vil komme til Stortinget med snart.

Et av de avsnittene i statsrådens redegjørelse som jeg lyttet til med særlig stor interesse, var det som har innledningen «Vi vil ha en utdanning hvor kvalitet er et overordnet mål». Der stiller statsråden selv fem retoriske spørsmål, som lyder slik:

• Vi bruker 15 milliarder kr på høyere utdanning. Vi må spørre: Får vi nok igjen for alle de pengene vi bruker?

• Vi har 21 000 ansatte i sektoren. Vi må spørre: Får vi det maksimale ut av all den kunnskapen de sitter inne med?

• Er forskningen god nok?

• Rekrutterer vi de beste lærerne?»

Og så det aller beste spørsmålet:

• Blir elever og studenter stimulert til å yte sitt aller beste, til å strekke sine prestasjoner til det ytterste, til å bryte sine egne grenser?»

Alle disse spørsmål er aldeles fortrinnlige retoriske spørsmål, og jeg er fristet til å spørre statsråden om hva han mener er svaret på dem. Min personlige arbeidshypotese er at svaret er nei på samtlige fem spørsmål, og hvis ikke statsråden hadde vært enig med meg, hadde han kanskje ikke funnet det bryet verdt å stille spørsmålene. Men igjen, hvis det er riktig at svaret på alle disse spørsmålene er nei, blir jo det virkelig interessante og det avgjørende: Hva akter statsråden å gjøre med det, særlig med hensyn til de to siste spørsmålene? Rekrutterer vi de beste lærerne? Gitt at svaret er nei: Hvorledes skal vi snu den trenden? Hvis elever og studenter i dag ikke blir stimulert til å yte sitt aller beste, til å strekke sine prestasjoner til det ytterste, ja, da er igjen spørsmålet: Hvilke konkrete tiltak ser statsråden for seg for at vi skal få det til? Vi er 100 pst. enige om målene, men jeg har en mistanke om at vi kan være uenige om virkemidlene, og da er det viktig at vi får den uenigheten klarlagt.

På ett punkt må jeg si at statsrådens redegjørelse er direkte skuffende, og det er det avsnittet hvor han retter sine kanoner inn mot friskolene i dette land. På det punkt er det nemlig et påfallende fravær av alt som minner om globale perspektiver, av sammenlikning med andre lands utdanningssystemer – dette er hjemmestrikket norsk, og det er hjemmestrikket etter en særdeles gammel, dogmatisk modell.

Når statsråden hevder at det å åpne for friskoler skaper «ensretting», er det ganske tankevekkende tatt i betraktning at han er statsråd i en regjering hvor man for første gang i norgeshistorien har en statsminister som har tilbragt hele grunnskoletiden i en privat skole. Det er mulig at han av den grunn er mer ensrettet enn gjennomsnittet i befolkningen, eller at han ville vært mindre ensrettet hvis han hadde gått i den offentlige skolen, men selve påstanden er helt meningsløs etter mitt skjønn.

Hvis det hadde vært riktig at private skoler skaper ensretting, måtte jo danskene ha vært åtte ganger mer ensrettet enn nordmenn er, for det er åtte ganger så stor andel av grunnskoleelevene som går i friskoler i Danmark. Jeg har ikke registrert at det er en slik forskjell på dansker og nordmenn. Det finnes heller ikke et eneste demokrati i denne verden, etter mitt kjennskap, som deler denne oppfatning av at betingelsen for at man skal utvikle et åpent, tolerant samfunn, er at alle går i samme skole minst i ti år, kanskje endog i tretten år.

Arbeiderpartiet har etter mitt skjønn et grunnleggende tvetydig forhold til private skoler. Man anklager oss andre for å snakke mye om dem, men det er ingen som snakker mer om dem enn Arbeiderpartiet selv, men alltid i negative ordelag og alltid for å begrense skolenes muligheter så mye som det lar seg gjøre.

Når komitelederen i dag sier at riktignok aksepterer man foreldreretten, men den behøver ikke ha noen økonomiske implikasjoner fra samfunnets side, og til og med antyder at det er en sosial forskjell mellom de foreldre som ønsker et alternativ av livssynsgrunner, og de foreldre som ønsker det av pedagogiske grunner – de siste skal man støtte økonomisk fullt ut, de andre skal man ikke støtte – skulle jeg gjerne høre begrunnelsen for det. Antyder man med det at de foreldre som ønsker et livssynsalternativ i skolen er rikere, har bedre økonomi, er sosialt bedre stilt? Svaret på det er etter min kjennskap til det norske samfunn desidert et nei. Hvis man ønsker å markere sosial forskjellsbehandling av folk, skal man gjøre akkurat som komitelederen anbefalte – da skaper man en urettferdig skole i dette land.

Til sist fleksibilitet – et konkret punkt: Høyre fremmer et forslag som jeg med dette tar opp, om å forsere behandlingen av Berg-utvalgets innstilling. Det er en del av fleksibiliteten i det norske skoletilbud at vi mangler et tilpasset tilbud mellom videregående opplæring og universitets- og høgskolenivå. I statsrådens redegjørelse kan man lese det slik at han akter å vente med oppfølgingen av Berg-utvalgets innstilling til man kan behandle den sammen med Mjøs-utvalget og Aamodt-utvalget. Det ønsker vi ikke. Vi ønsker å få den saken så raskt som mulig til Stortinget, og jeg håper at det vil være et flertall for det.

Når det gjelder fleksibiliteten gjennomgående i det norske skolesystem: Statsråden står overfor et dilemma på dette punkt. Hvis man skal gi langt større frihet enn i dag til den enkelte skole, til den enkelte lærer, til den enkelte klasse, må det sikres at det kvalitative nasjonale tilbud er likeverdig for alle. Og mitt spørsmål er da: Betyr statsrådens nye vektlegging av fleksibiliteten at han også vil ta det nødvendige skritt og følge opp Høyres ønske om et uavhengig skoletilsyn som fortløpende kan evaluere kvaliteten i skolen?

Øyvind Korsberg hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Representanten Lønning har fremsatt det forslaget han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Tomas Norvoll (A): I statsrådens redegjørelse og i undersøkelser vi har fått de siste dagene, ser vi at den norske skolen på mange måter er veldig bra og tåler sammenlikning med alle andre skolesystemer. Men det vi må diskutere, er hvordan vi skal komme videre for å gjøre den enda bedre, og for å komme enda nærmere den skolen vi alle sammen vil ha. Da synes jeg med respekt å melde at det blir litt puslete når det man ser både fra Inge Lønning nå og fra tidligere talere fra opposisjonen, er at de henger seg opp i diskusjonen rundt de private skolene.

Vi blir kritisert for at vi har et veldig anstrengt forhold til private skoler, at det er bare 2 pst. som går der, og at det jo ikke kan være så viktig. Men da er det litt skuffende at det Inge Lønning henger seg opp i, er nettopp de 2 pst. Det han bruker tiden sin på, er nettopp de 2 pst. og forskjellen som ligger i politikken der. Jeg skulle virkelig ønske at vi kunne bruke tiden på å diskutere hva vi skal gjøre for å få den offentlige skolen – fellesskolen – så bra som mulig. Vi er nok uenige om mange ting der, men jeg tror at det er en del grep som vi kunne tatt i fellesskap hvis vi hadde valgt å ha en mer kreativ innstilling til det.

Men jeg må få lov til å stille et spørsmål i forbindelse med private skoler, siden Inge Lønning brukte så mye tid på det. Jeg må få lov til å spørre konkret: Mener han at det er bedre for mangfold og integrering at kristne barn, muslimske barn og humanetiske barn går på samme skole, i samme klasse og møtes hver dag, eller mener han at det er bedre for integrering og mangfold at de går på forskjellige skoler, i forskjellige klasser og aldri møtes?

I mine øyne er det svaret gitt. Det er åpenbart at det er en stor fordel at barn fra forskjellige samfunnslag, fra forskjellige miljø, fra forskjellige kulturer og fra forskjellige religioner møtes ofte og på den måten lærer hverandre å kjenne, og kan lære om hverandre og av hverandre. Det er det motsatte som er ensretting, å skille ut de enkelte gruppene, la dem holde på for seg selv, for at de først når de kommer ut i det voksne samfunnet, skal møte folk som er annerledes. Det er ikke med på å styrke integreringen.

Inge Lønning (H): Spørsmålet om hva som kommer ut av ulike måter å organisere skolen på, er et empirisk spørsmål. Det kan gjøres til gjenstand for forskning, og det finnes massevis av forskning på det, bl.a. i våre naboland Danmark og Sverige, hvor man på barnetrinnet i mange år har hatt både egne muslimske og egne jødiske skoler. De forskningsrapportene som jeg har lest, drar alle i retning av én konklusjon, nemlig at integreringen lykkes bedre på den måten når man kommer opp på ungdomstrinnet. Og grunnen til det er ikke vanskelig å skjønne, den ligger i at foreldrene føler større trygghet når deres valg blir respektert og ikke overkjørt av et politisk beslutningssystem. Det skaper større trygghet både hos foreldrene og hos barna.

Når jeg brukte en del av tiden i mitt innlegg på dette, er det fordi statsråden i sin redegjørelse etter mitt skjønn gikk enda høyere på banen enn Arbeiderpartiet har gjort på mange år, nettopp i å erklære en prinsipielt begrunnet krig mot friskole-prinsippet i Norge. Det er ideologisk sett en usedvanlig viktig debatt. Og for flertallet i Stortinget var det så sent som i desember i fjor klinkende klart at Arbeiderpartiets ønske om å innskrenke adgangen til å gjøre bruk av foreldreretten ikke blir akseptert.

Jeg må si, med henvisning til en konkret sak som har vært streifet tidligere i dagens debatt, at jeg er helt enig med representanten Lyngstad i at departementets omgjøring av godkjenningen av privatskolen i Songdalen er direkte på kollisjonskurs med stortingsflertallets vedtak av 14. desember i fjor. Og jeg konstaterer med forbløffelse at statssekretæren i et intervju i Fædrelandsvennen 16. mai sier at denne avgjørelsen var en relativt enkel avgjørelse. Det forbløffer meg at det er enkelt å trosse stortingsflertallet.

Marit Tingelstad (Sp): Jeg velger å være litt tilbakeskuende i min innledning i replikken til representanten Lønning. Jeg viser til hva han sa i fjor i debatten om redegjørelsen som daværende statsråd Lilletun holdt i mai. Han sa at han uten forbehold kunne slutte seg til de fire følgende punktene:

• å styrkje kvaliteten i og mellom alle ledd i utdanningssystemet

• å fremje nyskapings- og utviklingsarbeid, mangfald og fleksibilitet

• å flytte meir av fokus frå sentrale styringsnivå til lokale handlingsrom

• å styrkje og konkretisere verdiperspektivet i opplæringa»

Så langt er vi altså helt enige, Høyre og sentrumspartiene. Men når vi kommer til budsjettprioriteringer, ser vi jo at det er forskjeller – som nevnt her før. Og selv om skolefritidsordningen ikke er en bit av det ordinære opplæringssystemet, er den en viktig del av barnas totale fritidsaktivitet og læringsmiljø. Og det forundrer meg at Høyre, som er svært opptatt av utdanning og opplæring, ikke ser at det å fjerne så mye midler fra skolefritidsordningen særlig vil gå utover de foreldrene som har litt dårligere råd, fordi kommuneøkonomien er så stram.

Jeg ønsker å få Høyres mer prinsipielle syn på dette med helhetslæring. Vi vet at fritidsaktiviteten hos barn er svært avgjørende for læring, og derfor har jeg tillatt meg å stille dette spørsmålet, selv om det ikke ble berørt av Lønning i dag.

Inge Lønning (H): Grunnen til at dette ikke ble berørt av meg i dag, er at det heller ikke ble berørt av utdanningsministeren i hans utdanningspolitiske redegjørelse, og det er den som ligger til grunn for debatten. Men selvfølgelig er spørsmålsstillingen utdanningspolitisk interessant, så jeg svarer gjerne på utfordringen fra representanten Tingelstad.

Når Høyre har fremmet budsjettforslag på den måten vi har gjort i de seneste årene, er det ikke fordi vi ser noe galt ved SFO, eller at vi ønsker at tilbudet skal trappes ned. Det skyldes ganske enkelt at vi ut fra behovet for å prioritere – og det behovet blir mer og mer påtrengende også innenfor utdanningspolitikken – gjøre de fundamentale tingene først, har kommet til at det er uforsvarlig å anvende så store midler sentralt på å opprettholde et tilbud som gjelder barnas fritid – på bekostning av barnas skoletid, for å sette det litt på spissen. Vi er av den oppfatning at skole- og utdanningspolitikken tross alt dreier seg om skolens primæroppgave, nemlig å gi det best mulige læringstilbud til barn og unge. Og det som skal ivareta barnas sosiale behov og ikke minst foreldrenes sosiale behov – for det er jo like mye det som er motiveringen for SFO som barnas behov – må vike for de primære formålene. Det er en prioritering Høyre kommer til å holde fast ved. Og dette med å utvikle kvaliteten i skolen, er jo også når det kommer til stykket, et spørsmål om prioritering av ressurser og om hva man anser viktigst, og hva som må gjøres først. Etter vår oppfatning er det rimelig at en større andel av fritidstilbudet økonomisk dekkes dels av kommunene, dels av foreldrebetaling – ikke av staten.

Presidenten: Flere har ikke tegnet seg til replikk.

Marit Tingelstad (Sp): Kunnskap er grunnlaget for all utvikling. Men dersom ikke kunnskap anvendes med klokskap, har den ingen mening. Dette må være det bærende elementet i all læring og kunnskapsformidling.

Utdanningsministeren vil ha en frisk skole, og framførelsen av redegjørelsen var frisk i formen. Jeg håper nå at Giske klarer å skaffe friske penger til utdanningssektoren.

Når Giske legger så stor vekt på Arbeiderpartiets innsats for skolereformene, må han samtidig ha registrert kritikken overfor den sterke sentraldirigeringen som preget Reform 94 og L97. Det var jo nettopp dette sentrumsregjeringen med Lilletun i spissen tok tak i og gjorde noe med. Vi framhevet at dialogen med lærerne og det lokale handlingsrommet måtte tas i bruk langt mer enn tidligere arbeiderpartiregimer stod for. Enkelte bruker faktisk uttrykket «paradigmeskifte» om Lilletun-perioden i Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet. Kan vi håpe at Giske vil følge dette sporet når også han tar til orde for bedre utnytting av handlingsrommet og vil gi mer frihet til skolene?

Skolen må bli mer fleksibel, sier statsråd Giske. Det synet støtter jeg fullt ut. «Særlig i ungdomsskolen er det nødvendig å tenke annerledes», fortsetter statsråden. Og det var alt han sa om ungdomstrinnet! Til min overraskelse ser jeg at Regjeringen i revidert nasjonalbudsjett fjerner 14 mill. kr som Stortinget bevilget til forsøk med alternative delingstall på ungdomstrinnet. Hva slags signal gir det? Jeg hadde faktisk forventet konkrete forslag fra den nye statsråden. Jeg viser til forslag til romertallsvedtak, V, i Innst. S. nr. 120, der Arbeiderpartiet som eneste parti under behandlingen stemte imot at den enkelte skole skulle få større frihet til å organisere arbeidet og til å disponere arbeidstiden for bl.a. å gi mer plass til den enkelte lærers kreativitet. Jeg er derfor ikke så sikker på Arbeiderpartiets egentlige vilje til å foreta de endringene som statsråden tar til orde for i sin redegjørelse.

Evalueringen av Reform 94 viste at strukturendringene var kommet på plass, men at endringer i selve læringsprosessene på langt nær var nådd. Derfor er det viktig med stor satsing på etter- og videreutdanning for lærerne. Sentrumsregjeringen fremmet flere forslag om større handlefrihet og mer fleksible utdanningsløp for videregående opplæring, noe Stortinget fulgte opp. Det står fortsatt mye igjen før samhandling skole–næringsliv kan sies å være tilfredsstillende. Ikke minst må en få fortgang i arbeidet med opplæringskontrakter for unge som har delkompetanse som mål. Jeg minner også om at Stortinget har bedt om at det gjøres forsøk med deling av rådgivningstjenesten i yrkesrettet rådgivning og mer PP-rådgivning.

Det er positivt at kvalitet er vektlagt sterkt av statsråden. Senterpartiet går inn for skolebasert vurdering som fundament i kvalitetsutviklingen. Vurdering skal være en naturlig del av selve læringsprosessen. Tempodifferensiert opplæring tilpasset den enkelte elev og egenvurdering må stå sentralt. Elev, lærer og foresatte har et felles ansvar for vurderingen på det faglige så vel som på det sosiale området. Senterpartiet er glad for at den strategien som ble lagt i kvalitetsmeldingen, St.meld. nr. 28 for 1998-99, fikk tilslutning fra et flertall, og jeg forventer at statsråden følger opp dette. Ikke minst vil det nye utviklingssenteret få en viktig rolle på dette området. Statsråden la også stor vekt på kvalitetssikring i høyere utdanning.

I Senterpartiets program har vi formulert det slik:

«Norge må ha et kvalitativt godt og dynamisk tilbud innen høyere utdanning.»

Komiteen har i flere innstillinger rettet søkelyset nettopp mot kvaliteten i høyere utdanning. Statsråden har derfor sterk støtte på dette området.

Senterpartiet ønsker en sterk offentlig skole, og vi ønsker at denne skal være en integrert del av hvert lokalsamfunn. Men vi er bekymret for at den stramme kommuneøkonomien kan true dette målet ved at skoler legges ned. Statsministeren lovet mer penger til kommunene, slik tidligere kommunalminister Odd Roger Enoksen også gjorde. Derfor har Senterpartiet store forventninger til kommuneøkonomiproposisjonen.

Giske vil ha en intensiv og effektiv skole. Isolert sett er jeg enig. Men jeg er usikker på hva som egentlig menes. Spør en lærere, svarer de at skoledagen er svært stressende. Jeg vil utfordre statsråden og spørre om han er villig til å se nærmere på hva som kan gjøres med dette. Er det sikkert at målstyringsprinsippet, som de nye læreplanene er bygd over, er det beste? Vi vet at dette krever veldig mye tilbakerapportering og skjemautfylling. Senterpartiet ønsker derfor frigjort mer tid for lærere til å være sammen med elevene i læringsprosessen. Ønsker den nye statsråden å være med og vurdere det nøyere?

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Synnøve Konglevoll (A): Representanten Tingelstad tok tak i flere konkrete problemstillinger som vi må jobbe videre med. Jeg oppfattet henne som veldig konstruktiv i sitt innlegg. Senterpartiets ledere har også de siste årene påpekt at den beste politiske løsningen for å oppnå en mer rettferdig fordeling ligger i skjæringspunktet mellom sentrum og Arbeiderpartiet.

Jeg er enig i at Arbeiderpartiet og sentrum har mye til felles, og vi har også stått sammen om mange utdanningsreformer. Men i den tiden sentrumspartiene har sittet i regjering, har det skjedd en utvikling i sentrum som har bekymret meg. Jeg opplever at sentrumspartiene da de stod sammen i regjering, i økende grad har kommet med kritikk av Arbeiderpartiet sammen med Høyre. Man har kritisert vår felles skole. I den tiden sentrum har styrt, har de, som flere har vært inne på, bl.a. stått for en langt mer liberal politikk i forhold til private skoler. Mens bevilgninger til de offentlige skolene må holdes opp mot andre satsinger både i statsbudsjettet og i kommunesektoren, sånn som eldreomsorg, sykehusdrift, samferdsel og kultur, så har vi altså en privatskolelov som gjør at private skoler automatisk får bevilgninger fra staten. Vi bruker nå over 1 milliard kr på private skoler i Norge. Jeg vil derfor spørre representanten Tingelstad: Ser representanten Tingelstad at dette er en utvikling som er problematisk?

Marit Tingelstad (Sp): Jeg var på Stortinget i perioden 1993-97 – det var ikke Synnøve Konglevoll. Hadde hun vært det, hadde hun nok merket at selv om Senterpartiet og Arbeiderpartiet stod sammen i mange skolepolitiske saker, var vi også kritiske til en del av den politikken som Arbeiderpartiet fikk gjennomført, bl.a. ved hjelp av Høyre. Vi ønsket ikke innføring av bl.a. 6-åringsreformen. Så det er ikke slik at vi har vært svært enig med Arbeiderpartiet i all tid før, og nå plutselig er enig med andre partier. Sånn er det ikke. Vi følger vår politikk, som vi har nedfelt i vårt partiprogram. Vi har hatt en forpliktelse i et trepartisamarbeid gjennom Voksenåserklæringen, og det har vi stått på. Der står det at vi støtter privatskoleloven. Det har ikke kommet noe forslag om endringer i den som vi har funnet å støtte.

Representanten Konglevoll sier at det er en mer liberal politikk på privatskolesektoren. Hvis det er tilfellet, vil jeg være observant. Det er slik at det er departementet som skal praktisere privatskoleloven, og det er departementets mandat å gjøre det. Vi har allerede hørt i debatten at det har vært noe ulik bruk av skjønn fra forrige til nåværende statsråd, og det er iallfall ikke mitt og Stortingets mandat å gå inn og gjøre noe med det – da må i tilfelle privatskoleloven endres. Men jeg er enig med Arbeiderpartiet i at dersom vi får en sterk tendens til at private skoler blir til hinder for de offentlige skolene – hvis de virkelig blir det – da må vi se nøyere på dette. Men jeg har gått ut og sagt til media og står på det, at da må vi se på økonomisk kompensasjon til de kommunene som eventuelt vil miste tilskudd på den måten.

Ulf Erik Knudsen (Frp): Nå var det ikke mulig for meg å få et klart svar fra representanten Arne Lyngstad om hvordan man fra Kristelig Folkepartis side kom til å forholde seg til de to forslagene fra Fremskrittspartiet i dag. Disse forslagene har ganske åpenbart som intensjon å gjeninnføre den politiske linje som sentrumsregjeringen førte i forhold til private skoler. I og med at Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre har kunngjort at de fortsatt har et nært samarbeid, er det naturlig å stille spørsmålet til det nest største partiet i denne konstellasjonen. Mitt spørsmål til representanten Tingelstad er derfor: Ønsker Senterpartiet en gjeninnføring av den politiske linje som sentrumsregjeringen førte med hensyn til private skoler, eller har man stukket halen mellom bena og forandret politikk?

Marit Tingelstad (Sp): Vi har en arbeidsfordeling mellom storting og regjering. Det har jeg respekt for. Ikke alle partier har like mye respekt for det. Jeg minner om det stortingsregjereri som Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet bl.a. forfektet og gjennomførte når det gjaldt IT Fornebu. Det ønsker ikke Senterpartiet å følge opp, vi ønsker å la de ulike organer følge de mandater de har fått. Derfor mener jeg at de forslagene som ligger framme nå, er svært «regjerende», for å si det sånn. Jeg har sett litt på dem, men jeg skal studere dem nøye. Det er ikke naturlig for oss å gå inn og stemme for slike forslag som egentlig betinger detaljkunnskap, særlig det ene, i en saksbehandling som jeg ikke har noen forutsetninger for å sette meg inn i i dag.

Inge Lønning (H): Jeg har stor forståelse for det syn på rolledelingen mellom storting og regjering som representanten Tingelstad skisserte i sitt nettopp avgitte svar. Det ligger imidlertid et kinkig problem under denne diskusjonen om en endring av praksis uten å endre lovgivning. Statsråden har jo flere ganger annonsert en endring av praksis, samtidig som han har sagt at han ikke ønsker å fremme forslag om lovendring.

I det svaret som departementet har avgitt til Songdalen kommunestyre av 15. mai i år, heter det at departementet legger «til grunn at forvaltningen har anledning til å endre tidligere praksis fra et gitt tidspunkt». Man må vel lese det dit hen at forvaltningen i dette tilfellet betyr den politiske ledelse hvis det kommer en politisk ledelse som gir andre signaler enn den tidligere. Som generelt synspunkt kan det muligens være holdbart, men i denne sak har jo Arbeiderpartiet så sent som i fjor høst fremmet et Dokument nr. 8-forslag i denne sal der man nettopp ønsket å be Stortinget om tilslutning til en annen form for skjønnsutøvelse. Dette ble avvist av stortingsflertallet, men så legger man nettopp den skjønnsutøvelsen til grunn allikevel. Det forekommer meg å være ganske ugreit når det gjelder rollefordelingen mellom regjering og storting.

Mitt spørsmål til representanten Tingelstad går på det som flertallet uttalte i komiteinnstillingen i fjor høst, og som Senterpartiet også var med på:

«Flertallet fremhever foreldreretten som gjeldende prinsipp uavhengig av kommunestørrelsen og ønsker ikke at store deler av landet skal bli avskåret fra statsstøtte etter privatskoleloven. Flertallet ønsker fortsatt en godkjenningspraksis som ikke forskjellsbehandler by og land. Det må foreligge svært tungtveiende argumenter for å fravike dette overordnede prinsipp.»

Er dette fremdeles Senterpartiets oppfatning?

Marit Tingelstad (Sp): Dette er ingen enkel sak – det prøvde jeg å si i stad også. Vi vet fra lignende saker at f.eks. kommunestyret har uttalt seg og mener det ene og det andre. Men det er vanskelig å gå inn i denne konkrete saken og svare på om vi mener det ene eller andre, i hvert fall fra mitt ståsted.

Jeg står på det vedtaket jeg var med på før jul, selvsagt gjør jeg det. Nå har jeg likevel, senere, sett litt på det en har av dokumenter før odelstingsvedtak, i forbindelse med forberedelser av loven, og der ble det sagt at det var rom for skjønn. Jeg har registrert at Stortinget, komiteen i sin tid, senere strammet det noe inn. Det er grunnen jeg har brukt når jeg har sagt at jeg tror en kan utøve noe mer skjønn enn det har vært gjort før.

Jeg ber om forståelse for at jeg trenger å sette meg bedre inn i dette på det prinsipielle plan, men jeg tror det riktigste må være at en går inn og ser på loven hvis en skal kunne begynne å endre på dette. Selvsagt står vi på foreldreretten, slik vi har sagt i Voksenåserklæringen at vi gjør. Vi har også i vårt program nedfelt at vi mener privatskoler har sin berettigelse som et supplement til den offentlige skolen. Men jeg gjentar: Vi er litt på vakt hvis det blir en sterk vekst som kan true den offentlige skolen. Mitt håp er at vi får den offentlige skolen så god at det ikke blir så interessant å starte opp private skoler. Likevel ligger foreldreretten til grunn.

Lodve Solholm hadde her teke over presidentplassen.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Rolf Reikvam (SV): Skolen er vanskeligere å reformere enn den katolske kirke. Det var en tysk katolsk prest som sa dette for en tid siden. Jeg går ut fra at utgangspunktet var erfaringer fra Tyskland. Og jeg skal ikke påstå at jeg har inngående kjennskap til den katolske kirke, men som den universelle og verdensomspennende kirken den er, ligger det i sakens natur at den er rimelig konservativ og sannsynligvis da også vanskelig å endre.

Det jeg derimot vet en del om, er den norske skolen. I løpet av de siste ti årene har grunnskolen og den videregående skolen gjennomgått omfattende strukturelle og organisatoriske endringer. Dagens skole er til tross for dette et resultat av industrisamfunnet. Den hierarkiske måten å organisere den på er gjort med utgangspunkt i hvordan arbeidslivet var organisert i industrisamfunnet. Måten å organisere fagutdanningen på i den videregående skolen er et resultat av industrisamfunnets måte å definere ulike faggrupper på. Skolen utdannet – og den utdanner fortsatt – for et livslangt arbeidsforhold, der det var forutsatt at det skjedde forholdsvis små endringer i arbeidsmåter og i teknologi. Inndelingen i de teoretiske fagene hadde den akademiske universitetstradisjonen som utgangspunkt – med klare og opptrukne skiller mellom de ulike fagene. Og fortsatt er det slik at det aller meste av opplæringen blir organisert i arbeidsøkter på 45 minutter. I løpet av en arbeidsdag kan elevene arbeide med seks forskjellige fag.

La meg likevel understreke at det skjer en utvikling og mye spennende innenfor skolen, både grunnskolen og videregående skole, men fortsatt er hovedbildet klart: Den tradisjonelle opplæringen blir fortsatt drevet.

De unge som i dag får sin opplæring i skolen, skal ut i et arbeidsliv som er preget av:

For det første: Den tradisjonelle hierarkiske strukturen vil ikke lenger være dominerende på arbeidsmarkedet. Arbeidet vil i større grad være prosjektbasert, der et hovedkrav til ansatte blir evne til fleksibilitet og at de er i stand til å arbeide på tvers av tradisjonelle fagskiller. Arbeidslivet vil bli demokratisert med større ansvar til den enkelte.

For det andre: Fagene vil endre innhold i større tempo enn tidligere. Den teknologiske utviklingen vil snu opp ned på tidligere fag og arbeidsprosesser.

For det tredje: En må skifte arbeid oftere enn tidligere, både fordi den enkelte selv ønsker det og også fordi arbeidsplasser vil komme og gå i et større tempo enn i det tradisjonelle industrisamfunnet.

For det fjerde: Utdanning/opplæring må i større grad ses i et livslangt perspektiv. Voksne vil etterspørre kompetanse i hele yrkeskarrieren og sannsynligvis også som pensjonister.

Dette er noen av utfordringene for skolen og utdanningssektoren, og en er nødt til å gi noen svar på dem.

Dersom skolen skal møte behovet fra voksne, kan vi ikke ha en skole der alle starter på samme tid. Vi kan ikke forvente at alle voksne som har behov for opplæringstilbud, er klar til å starte på samme tid, dvs. den 20. august, for det var ikke den 20. august den voksne hadde behov for et kurs, for opplæring, men den 20. februar, fordi det var den datoen arbeidsplassen ble nedlagt. Det betyr at en må organisere opplæringen slik at en tar inn elever hele året. Og dette må få konsekvenser for både organiseringen av skoledagen og de ulike fagene. Arbeidet må på en helt annen måte inndeles i tema. Fagene må inndeles i moduler som ikke er avhengige av hverandre på sammen måten som i dag.

I et av forslagene våre ønsker vi derfor en prøveordning med at barn starter på skolen den dagen de fyller seks år. Og hva er poenget med det? Jo, en av hensiktene med det er å bryte ned noen av strukturene og den tradisjonelle måten å tenke på. Gjør man det, må skolen omorganisere, den må legge om sin virksomhet, fordi man må ta hensyn til når de ulike elevene kommer inn i skolen. Dette ville være et første forsøk og en viktig erfaring som vi da håper skal få konsekvenser for hele skolen, også videregående skole, der en må legge om sine opplegg, sin måte å organisere undervisning på, sin måte å organisere fag på, sin måte å tilby opplæring på.

Jeg fremmer våre fire forslag. Det første tar opp organisatoriske endringer. Vi ber også om en stortingsmelding der vi får samlet erfaringer, slik at vi kan få en grundig diskusjon om de forsøk som foregår i skolen, og de utviklingserfaringer som vi har fra skolen.

Presidenten: Representanten Reikvam har teke opp dei forslaga han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Ursula Evje (Frp): Jeg vet ikke riktig hvordan jeg skal kommentere representanten Reikvams forslag uten å få påtale for uhøvelig oppførsel i denne sal, men jeg skal gjøre et forsøk.

For en tid tilbake var også jeg i samtaler med grupper av forskjellige fagpedagoger. De var alle opptatt av å skille mellom å foreslå stadig flere organisatoriske tiltak og å komme opp med kvalitative grep i det handlingsrommet som vitterlig er mellom lærer og elev. En av de tilstedeværende forklarte litt leende at det synes å være en trend blant personer med mindre kunnskap om skole å tro at man kan organisere seg vekk fra forfall og negative trender.

Jeg oppfatter representanten Reikvams forslag som en vårbukett av lite konkrete ønsker for fremtiden, og har et konkret spørsmål: Er det mulig å gjøre statsrådens arbeid noe enklere ved å være presis i formuleringen av forslag til endringer, slik at vi unngår årelange forsinkelser basert på vaghet og uspesifiserte fremstillinger?

Rolf Reikvam (SV): SV har prøvd å komme med fire rimelig konkrete forslag, som jeg også regnet med at Fremskrittspartiet fikk tak i.

Første forslag gjelder en del organisatoriske endringer, rimelig konkrete. Det ene strekpunktet går på aldersblanding; vi ønsker en aldersblanding også i fulldelte skoler. Det betyr at ulike klassetrinn skal gå sammen, nettopp fordi de skal kunne lære av hverandre. Vi har gode erfaringer med det. Det er et rimelig konkret forsøk på å utvikle skolen videre.

Det tredje strekpunktet går på det som jeg nevnte med seksåringene, at de ikke skal starte skolen på samme tidspunkt. Det er ikke naturlig at alle begynner på jobb samme dag uansett. Det er ikke slik i arbeidslivet. De som jobber i en gruppe, begynner ikke til nøyaktig samme tid og jobber og slutter samtidig, folk kommer derimot inn i grupper på ulike tidspunkt, lærer å tilpasse seg og utvikle seg. Slik bør også skolen være, og det er det vi foreslår for seksåringene, at en seksåring starter på skolen i det øyeblikket han fyller seks år. Nå var ikke vi så glade i 6-årsreformen, så egentlig skulle det være sju år, hvis vi hadde fått det som vi ville. Men det er litt uinteressant nå, poenget er at en starter skolen den dagen en fyller år. Det vil få noen konsekvenser for det pedagogiske opplegget i skolen, og det er det vi er opptatt av å få fram. Det må få noen konsekvenser for måten å organisere opplæringen på. Det er rimelig konkret og greit.

Det neste forslaget vårt går på det at vi ønsker en stortingsmelding om de erfaringer som vi har med de forsøk som er ute i skolen i dag, og de endringer som skjer, slik at det blir informasjon om det som foregår, og slik at vi kan få en samlet debatt om dette og kan diskutere om dette er gode forsøk. Det tredje forslaget går på øremerkede bevilgninger for å stimulere forsøk, og det fjerde går rett og slett på å få et forslag til en egen lov.

Jeg takker for at jeg fikk anledning til å gå gjennom dette, at representanten gav meg den muligheten, men det burde være rimelig enkelt å forstå også for Fremskrittspartiet.

Arne Lyngstad (KrF): Representanten Reikvam åpnet med å si at skolen er vanskelig å reformere, og jeg tror han har et viktig poeng i at det er en viss treghet i systemet. Jeg er glad for at skoleutvikling stod i fokus i hans innlegg. Dette er en debatt som er både viktig og fremtidsrettet. Jeg tror vi alle sammen er enige i at vi trenger flere forsøk med ny organisering og arbeidsmetoder i skolen. Det skjer veldig mye bra i norsk skole, og mange skoler er allerede godt i gang.

Kristelig Folkepartis tilnærming til skoleutvikling har vært at denne utviklingen må komme nedenfra. Derfor er det så viktig å gi lærere og skoleledelse selvtillit og rom for at de skal kunne prøve ut nye grep i skolehverdagen. Det gjelder derfor å stimulere disse gruppene til en aktiv skoleutvikling. Det var også årsaken til at Kristelig Folkeparti tok initiativ til en generell forsøksparagraf i opplæringsloven. Og mye av det som representanten Reikvam nå foreslår og tar til orde for i sine forslag, er allerede i gang rundt omkring i skolene.

Nettopp fordi vi har vært opptatt av at initiativ skal komme nedenfra, blir det for meg litt rart at vi liksom fra sentralt hold skal ta initiativ og prøve å styre skoleutviklingen. Det er en tilnærming som jeg tror blir litt feil. Men det er viktig at vi gir positive signaler på at vi ønsker skoleutvikling. I forslaget til revidert nasjonalbudsjett foreslår Arbeiderpartiet og statsråd Giske å utsette forsøket med ny ressurstildeling i skolen, som var lagt inn i budsjettet for i år. Hvilke signaler mener representanten Reikvam et slikt forslag gir, og er han enig i en slik utsettelse?

Rolf Reikvam (SV): La meg ta det siste først. Jeg syns det er et meget dårlig forslag å kutte ut den bevilgningen – ikke fordi det sannsynligvis betyr så veldig mye, for bevilgningen var i utgangspunktet altfor liten, men fordi det er et dårlig signal å gi ut til Skole-Norge, Utdannings-Norge, i den situasjonen som vi er i. Jeg håper inderlig at det ikke blir vedtatt, men at vi opprettholder den bevilgningen, slik at den gulrota til å prøve ut den type ordninger fortsatt blir liggende der. Det er et viktig signal å gi.

Jeg er også enig i at initiativ, nye forsøk, bør komme nedenfra. De blir vanligvis de beste. Meningen med disse forslagene er jo ikke å på en måte dytte på noen noe de ikke ønsker, men det er å legge til rette for at de skal kunne ønske det, og at vi som storting da gir noen signaler om hva slags utvikling vi ønsker. Det er lagt opp til at Stortinget ber Regjeringen ta initiativ til å prøve å få dette til, men hvis skolen ikke vil, hvis kommunene og fylkeskommunene som driver skolene, ikke ønsker å prøve ut den typen ordninger, kan ikke vi dytte på dem noe som helst. Poenget er å gi noen føringer og gi noen signaler.

Når det gjelder det som går på å bruke økonomi, bruke øremerkede midler, bruke gulrøtter for å få i gang ting, ligger jo det i et av forslagene våre, og det håper jeg man kan være enig om. Hvis man ønsker å få til skoleutvikling, er man nødt til både å gi noen signaler og å legge inn noen gulrøtter. Hver gang vi fremmer forslag av denne typen, får vi vite at dette er i gang, dette funker, dette er unødvendig. Men da må man iallfall kunne støtte forslaget vårt hvor vi ber om å få en oversikt over hva som er i gang, slik at vi kan få en diskusjon på det grunnlag. Det er et av forslagene – vi ber departementet legge frem for Stortinget en oversikt over de viktigste organisatoriske og pedagogiske forsøk, slik at vi kan få en skikkelig og grundig debatt om det er dette vi ønsker, om det er den veien vi ønsker å gå.

Presidenten: Fleire har ikkje bede om ordet til replikk.

Odd Einar Dørum (V): Statsrådens redegjørelse kommer mot slutten av et halvår med mange spennende bidrag til norsk utdanningsdebatt. Det ferskeste bidraget er Mjøs-utvalgets innstilling om framtiden for høyere utdanning i Norge. Selv om jeg er uenig i enkelte av forslagene, slik som at akademiske institusjoner skal styres som statsforetak, er Mjøs-utvalgets hovedanliggende det samme som i Venstres utdanningspolitikk, og like gyldig på alle nivåer i skolen – dvs. mindre vekt på statlig detaljstyring, mer vekt på selvstyre ved den enkelte skole, faglig stolthet og kreativitet, og økt samspill mellom skole og samfunn.

Etter å ha hørt statsrådens redegjørelse er jeg ennå usikker på hvor dypt erkjennelsen av disse prinsippene stikker i den nye regjeringen. Kanskje er det når alt kommer til alt tradisjonell sosialdemokratisk systemtenkning og sentraldirigering som skal skape Giskes friske skole.

Utdanningsministeren la vekt på å gi alle muligheten til å delta i kunnskapssamfunnet. Det er et helt sentralt poeng. Dersom vi bare legger vekt på å dyrke fram de beste hodene og glemmer bredden, vil vi ikke lykkes, verken med å skape et godt samfunn for enkeltmennesket eller med å vinne fram i kunnskapsøkonomien. Det gjelder også innenfor høyere utdanning og forskning.

Disse akademiske miljøene er fundamentet for kunnskapssamfunnet. Dette fundamentet må være stødig og solid i form av forskningsmiljøer som gis mulighet til å utvikle kunnskap over et bredt register, både gjennom grunnforskning som ikke umiddelbart gir over streken-tall i en kost-nytteanalyse, og på områder som er av direkte betydning for framtidig næringsliv og verdiskaping. Kunnskapssamfunnet skal ikke bare ha forskere som gjør det myndighetene vil! Forskning har en demokratisk og kulturell begrunnelse som er minst like viktig i årene framover som den har vært i framveksten av vårt pluralistiske, liberale demokrati. Og i lys av dette vil jeg melde betydelig uro over de utsagn som er kommet i revidert nasjonalbudsjett i forbindelse med Teknologirådet og signaler om endret mandat og sammensetning.

Det betyr at det må settes trykk på oppfølgingen av forskningsmeldingen, i form av rask og kraftig opptrapping av samfunnets samlede forskingsinnsats. Det betyr også at en vesentlig del av forskningsmidlene må være frie, i form av økte grunnbevilgninger. Jeg synes ikke Regjeringen til nå har vist tegn til å innfri de selvskapte forventningene på dette området, bl.a. slik det er uttrykt i revidert nasjonalbudsjett.

Statsråden trekker fram betydningen av valgfrihet og mangfold i utdanningspolitikken. Jeg tror det henger nøye sammen med å gjøre det lokalt mulig å engasjere seg i skolens innhold. Et godt samspill mellom skole og lokalsamfunn, med motiverte lærere som pådrivere, gir trolig større utbytte enn de fleste departementale utredninger.

En slik kurs staket den forrige regjeringen ut, og dette må ikke få stoppe opp. Den enkelte skole må gis frihet til å utvikle seg, og læreren må gis tillit som skapende pedagog, kunnskapsformidler og trygg voksenkontakt.

Frustrasjonen over ikke å ha denne tilliten, men bare være en tilfeldig brikke i et velsmurt skolebyråkrati, vet jeg mange lærere føler på kroppen hver eneste dag. Klarer vi ikke å ruste opp lærerrollen og ta vare på dem som har skolen som virkested, er alle andre skolereformer lite verdt. Det handler selvsagt om lønn, men også om mye annet. Skal det igjen bli attraktivt å velge læreryrket, må skolen gi mulighet til å være personlig utviklende for den enkelte lærer og til å belønne den som tenker nytt og utradisjonelt. I den sammenheng melder jeg uro over det kuttet på 14 mill. kr som er gjort i forbindelse med styrkingstiltak på ungdomsskoletrinnet. Og jeg vil også melde uro over de signalene vi får fra ulike hold om en synkende respekt for realfagenes betydning i skolen, og som til slutt melder seg med en slik styrke at vi nesten må stille spørsmålet om det er forstått i praksis at også realfag representerer en del av allmennutdannelsen på alle trinn i vårt skoleverk.

Lærerrollen var mildt sagt ikke det dominerende temaet i redegjørelsen. Jeg håper det ikke er et tegn på at Arbeiderpartiet nå er mer avmålt interessert i lærerne enn de var i opposisjon i mars da Stortinget behandlet lærerrekrutteringsmeldingen.

Avslutningsvis vil jeg komme med et perspektiv som betyr spesielt mye her i landets hovedstad, hvor man i grunnskolen har opp til 30 pst. fremmedspråklige elever. Er skoleverket vårt godt nok rustet til å møte integreringsspørsmålene? Har vi f.eks. tatt tilstrekkelig hensyn til at Oslo-skolen må løse noen oppgaver som er ekstraordinære i nasjonal målestokk, og som gir ringvirkninger i hele landet dersom de ikke lykkes? Jeg har besøkt mange skoler i Oslo de siste ukene og fått se glimrende eksempler på at slik integrering kan lykkes, men vi har også smertelige erfaringer på det motsatte, og jeg kjenner også til dem. Dette perspektivet må vi også ha med oss dersom kunnskapssamfunnet skal tjene til sosial og demokratisk utvikling og ikke bli et samfunn som skaper nye klasseskiller. Det forundrer meg, gjennom ulike politiske roller, å se hvor kort man f.eks. er kommet med å rekruttere allmennlærere med språklig minoritetsbakgrunn inn i den vanlige normale skolen. Vi har vært flinke til å få fram morsmålslærere, men allmennlærerne har vi ikke klart. Jeg vil nesten spisse det til: Det har nesten vært gjort mer fra det norske politiets side med å rekruttere innvandrere med kompetanse og bakgrunn inn i politiyrket enn det jeg synes er gjort for å rekruttere allmennlærere som rollefigurer til den norske normale allmennskolen, som er så viktig for enhver samfunnsutvikling og for den fellesskolen som statsråden og jeg faktisk har som en grunnleggende verdi.

Jeg vil på dette grunnlag ta opp det forslaget som er omdelt:

«Det henstilles til Regjeringen å foreta en samlet vurdering av integreringsutfordringene i Oslo-skolen, og legge dette fram for Stortinget som egen sak.»

Presidenten: Representanten Odd Einar Dørum har teke opp det forslaget han refererte.

Det blir replikkordskifte.

Ursula Evje (Frp): Jeg vil først si meg meget fornøyd med forslaget som representanten Dørum har fremmet her i dag. Det viser stor vilje til å gå inn i også nye saksfelt.

På den annen side kan jeg bli litt betenkt når det stilles forslag om problemer som allerede er godt belyst. Vel har Norge høye inntekter, men Stortinget bør ikke tape troverdighet ved at det foreslås å utrede ting som allerede er belyst i flere forskningsrapporter over tid.

Til representantens orientering vil jeg anbefale en evaluering av Oslo kommunes spesialundervisning, hvor bl.a. integreringsproblematikken er viet bred faglig omtale. Tittelen på denne er «Idealer og realiteter», NOVA-rapport 20:1998, utført av Terje Overland og Thomas Nordahl. For ytterligere oppfølging kan jeg dernest anbefale rapporten som heter «Er det bare eleven?» av Thomas Nordahl. Men den er av mer generell natur. Felles for begge er påpekingen av at det ikke er samsvar mellom lov og regelverk og skolens utøvende praksis.

Jeg er også kjent med at Justisdepartementet allerede i 1995 i samarbeid med Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet under statsråd Hernes introduserte et tiltak som gjelder skolemekling. Det kan være av interesse å spørre representanten Dørum, som tidligere justisminister, om dette har tilført skolen kompetanse når det gjelder bl.a. integreringsproblematikken. Ble det ikke allerede før regjeringsskiftet initiert en evaluering av prosjektet for skolemekling?

Odd Einar Dørum (V): Representanten Evje har gått totalt glipp av hovedpoenget med forslaget mitt. Poenget med forslaget var ikke å foreta en katalogisering av eksisterende forskningskunnskap, men det var å be om en politisk vurdering og et politisk initiativ. For det er bare slikt trykk som skaper endringer. Fra mange sider av mitt liv, bl.a. den sosialpolitiske, er jeg vel kjent med skuffer med tonnevis av utredninger, og jeg vet forskjellen mellom utredninger og politisk handling. Så når jeg fremmer forslaget, er det basert på min observasjon av antall utredninger om det emnet jeg har tatt opp, og den innsikt jeg har i hva som skjer. Jeg tror at slik oppmerksomhet fra landets politiske ledelse vil skape inspirasjon hos vanlige lærere som står i jobben, for mange av dem gjør nettopp en beundringsverdig innsats. Men mange av disse lærerne opplever også at manglende fokusering fører til at de blir stående igjen alene. Det kan mange berette om. Men la oss ikke gjøre det slik at vår evne til å slå opp i forskningsrapporter – for dem er det mange av – eller slå opp på Internett for den saks skyld, skal erstatte politisk trykk og evne til å tenke selvstendig politisk. Det er bare ved å sette ting på en politisk dagsorden at det skapes endringer – det deler i hvert fall statsråd Giske og jeg, at det er på den måten man skaper politisk endring, både som stortingsrepresentant og i andre roller. Jeg antar at representanten Evje er enig med meg i det.

Så takker jeg for alle saksopplysninger som ble gitt i spørsmålet.

Petter Løvik (H): I Venstre sitt stortingsvalprogram kan ein lese:

«Alle elever, både de ressurssterke og ressurssvake, må få muligheten til å gå på skole hvor de får utviklet sine evner.»

Dette er Høgre heilt einig i, sjølv om vi kanskje ikkje på same måten som Venstre likar å skilje mellom ressurssterke og ressurssvake elevar. Høgre ser det på den måten at dei fleste har ressursar på eit eller anna område; dei har område der dei er ressurssterke. Men poenget er at ein må få høve til å utvikle også desse sidene, ikkje berre dei som er svake. Eg trur Venstre og Høgre er meir på linje her enn Venstre og Arbeidarpartiet.

På same måten seier Venstre:

«Skolen må i større grad vektlegge individuelle forskjeller.»

Det er også gode ord å høyre for ein Høgre-mann.

Venstre går for fritt skuleval, Venstre går for at private skular skal vere med og gi det nødvendige mangfaldet. Heller ikkje på desse områda er Arbeidarpartiet så heilt klart på linje med det Venstre og Høgre meiner. Venstre har også programfesta at dei vil behalde karakterane frå ungdomstrinnet. Og det er om ikkje stikk i strid, så nokså nært stikk i strid med det som Arbeidarpartiet ved fleire tilfelle har uttrykt.

Når representanten Dørum i sitt innlegg i dag i tillegg uttrykte usikkerheit om innhaldet i statsråden sin retorikk og samtidig var bekymra for den manglande satsinga på realfag – som Høgre har peika på mange gonger – synest eg det kanskje burde vere interessant for representanten Dørum og hans parti å sjå litt andre vegar og vere med og bygge opp eit breitt alternativ til det som representanten Dørum karakteriserte som eit sosialdemokratisk system – og eg oppfatta ikkje det som honnørord frå representanten. Eg vil gjerne ha kommentarar frå Venstre og Dørum på det området.

Odd Einar Dørum (V): Representanten Løvik har foretatt helt korrekte sitat fra Venstres program. Han har også helt rett i at det var begrepet «sosialdemokratiet» jeg tok fatt i, ikke begrepet «sosial». Jeg vektla det ganske sterkt i innlegget mitt.

Jeg skal gjerne spisse til innlegget mitt på en slik måte at det også blir en utfordring til Høyre. Man kan gjerne se innlegget mitt som et oppgjør med den rådende ideologi, hvor sosialøkonomisk tenkning til de grader gjennomsyrer alle måter å arbeide på at til slutt skal du, enten du er jurist, yrkesskoleutdannet, lærer eller hva det måtte være, høres ut som en økonom. For å møte dette må man gjenreise respekten for fag, stoltheten i fag, man må gjenreise respekten for at folk kan noe i fag. Jeg syns det er urovekkende, etter møte med mange som jobber i skoleverket, at det ikke er slik.

Når det så gjelder muligheten for en dyktig lærer til å få fram det beste i folk, har jeg selv gått i en klasse på et tidspunkt da det het folkeskole, hvor jeg veldig mange år etterpå registrerte at man fikk 50 pst. av klassen til å ta det som da het artium, på et tidspunkt da normalen var 5 pst. Det går på det andre punktet i innlegget mitt, at hvis man ikke får gjenreist respekten for læreren – det betyr ikke bare læreren som en person som skal belønnes, og som skal være stolt av kunnskapen sin, men også muligheten for trygghet og disiplin i en normal undervisningssituasjon – lykkes vi ikke. Jeg tror at det er veldig viktig å lykkes med dette. Og det helt avgjørende poenget mitt: Vi kan ikke tenke slik f.eks. om våre akademiske institusjoner at vi ser på dem som statsaksjeselskap. Vi må jo skjønne at samfunnet består av ulike institusjoner, markedet i næringslivet, hvor det er uovertruffet, hjemmet og skolen.

Jeg stod på klassisk Venstre-grunn. Men at Venstre og Høyre møtes en del steder, akkurat som Venstre og Arbeiderpartiet gjør det, er en del av norsk skolehistorie, og det kommer til å fortsette å være slik.

Presidenten: Fleire har ikkje bede om ordet til replikk.

Statsråd Trond Giske: Det er av sine egne en skal ha det, heter det i et gammelt munnhell. Og slik må det også være. Det er vi som er venner av den offentlige fellesskolen, som må være de fremste til å være kritisk og til å utvikle den videre.

Jeg har varslet at jeg vil forsvare den norske skolemodellen. Det betyr ikke at jeg skal mure den inne blant høye murer, tvert imot. Det beste forsvaret av fellesskolen er å sørge for at den er i stadig forandring og forbedring, at den aldri stagnerer og gror fast i gamle mønstre i tidligere tiders måte å gjøre ting på.

Jeg er klar over at det ikke er ideologi og ideologidebatt som vil vinne kampen om framtidas skole, men det er gjennom konkrete reformer som sikrer at det offentlige utdanningssystemet leverer tjenester som folk er fornøyd med.

Kvalitet er det grunnleggende. Foreldre som sender barna sine på skolen og skolefritidsordningen, har krav på kvalitet. Elever som skal gis et grunnlag som skal vare livet ut, har krav på kvalitet. Studenter som låner store beløp, forlanger kvalitet. Arbeidstakere som skal etterfylle kunnskap for å kunne fortsette i arbeidslivet, er avhengig av kvalitet. Og lærere og alle andre som skal formidle kunnskap, er avhengig av kvalitet i etterutdanning, utstyr og materiell.

OECD har nettopp lagt fram sin rapport «Education at a Glance» om grunnskolen og videregående opplæring. Der kan vi lese at vi ligger godt an i Norge. Men vi kan bli bedre. For å bli bedre må vi ha gode indikatorer på hvordan vi kan utvikle skolen. Vi må ha bedre måleinstrument. Noe har vi allerede. Når vi leverer materiale til internasjonale kartlegginger, bruker vi slike indikatorer. Men jeg vil sette i gang et systematisk og intensivt arbeid for å lage skikkelige indikatorer. Det kan dreie seg om normerte prøver, som vi allerede har, det kan dreie seg om spørreskjema og evalueringsskjema, det kan dreie seg om forskningsprosjekter – ikke, som noen var opptatt av tidligere her, mer skjema og byråkrati. Vi må gjøre det på en enkel og systematisk måte, slik at vi kan få gode indikatorer på hvordan vi står.

Representanten Lyngstad uttrykte en viss bekymring for at indikatorer kan spore til ensretting. Jeg ser problemstillingen, og det må unngås. Det er ikke slik at en ensrettet skole er en bedre kvalitetsskole. Men én ensretting er jeg for, og det er en ensretting mot sterkere grunnleggende kvalitet i alle skoler.

Vi må passe oss for å gjøre skolene like. Det fins mange veier til målet. I dagens læreplan er det stort rom for lokal og individuell tilpasning. Mitt mål er at fellesskolen skal trekke til seg alle de pedagogene som har gode ideer og dristige planer, og at det skal være rom for dem i fellesskolen. Derfor er jeg grunnleggende enig i veldig mange av de forslagene som SV har fremmet. Det drives mye godt forsøksarbeid. Men jeg er også enig i det som ble understreket herfra, at mye av utviklingen og den forsøksvirksomheten som skal drives, må komme nedenfra.

Jeg tror det er en grunnleggende enighet mellom Arbeiderpartiet og sentrum i synet på utvikling av skolen. Vi vil videreføre satsingen som ligger i skolepakken med forsøk og utvikling. I synet på fleksibilitet istedenfor ensretting innenfor stramme kunnskapsdefinisjoner, i synet på integrering av de svakeste elevene, i synet på evaluering og i synet på en offentlig fellesskole tror jeg vi har mye felles.

Jeg har flere ganger sagt at jeg frykter en gjennomkommersialisering av utdanningen. I de siste dagene har vi sett oppslag om reklame i skolen, om flere og flere innslag av kommersialisering. Det er viktig å sikre at selve innholdet i undervisningen ikke formes av særinteresser. Reklame som framstår som reklame, er noe det går an å forholde seg til og bygge opp et forsvar mot. Langt mer komplisert blir det når f.eks. oljeselskaper sponser flott undervisningsmateriell der deres virksomhet blir framstilt som miljøvennlig. Men samtidig skal skolene ha kontakt med samfunnet rundt seg, også med næringslivet. Jeg vil sette i gang et arbeid for å sikre at skolene ikke blir en arena for massiv påvirkning fra særinteresser med midler til å sponse flotte opplegg, og at vi kan få en reklamefri skole, samtidig som vi sikrer at skolen i hverdagen har kontakt med samfunnslivet rundt seg.

Til slutt: Jeg er glad for det som særlig representanten Lyngstad understreket, at vi også skal satse på utvikling i andre land og satse på de fattige innenfor utdanningssiden. Jeg var selv sist uke i Zambia og undertegnet en avtale med Zambia om samarbeid om å utvikle deres grunnskole, og jeg er glad for at vi får støtte for det arbeidet også her i Stortinget.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ursula Evje (Frp): Statsråd Lilletun hadde i sin tid et uttrykk som jeg ikke var spesielt glad i. Han sa at veien blir til mens vi går. Jeg er av den prinsipielle oppfatning at jeg ønsker å vite hvor jeg skal gå, ikke komme til et eller annet mer eller mindre tilfeldig utgangspunkt.

Når det gjelder de sjenerøse utlegningene om realkompetanse og statsråd Giskes syn på høyrepartiene i denne sammenheng, stiller jeg meg undrende til bruken av flertallsformen. Jeg forutsetter at statsråden har satt seg inn i innstillingen hvor spørsmålet om realkompetanse ble behandlet, og likeså forslag og vedtak i den forbindelse. Hvilken strategi legger statsråden opp til for at det flertall som stod bak vedtaket om innføring av realkompetanse og denne kompetansens egenverdi, også har mulighet til å danne flertall for det videre arbeid og utvikling av lover, regler og ikke minst en forutsigbar praktisering av kvalitetsfastsettelsen av denne meget viktige kunnskapsmengde over hele landet?

Statsråd Trond Giske: Jeg er klar over hvilke samarbeidskonstellasjoner som har vært i Stortinget med hensyn til de enkelte vedtak rundt realkompetanse, og jeg er glad for at flertallet var som det var.

Jeg deler også representanten Evjes litt kritiske holdning til uttrykket «veien blir til mens man går». Det er en gang blitt omskrevet til at «flyet blir til mens man flyr», og det sier litt om at det kanskje ikke bestandig er så uproblematisk.

Jeg er enig i at man må ha en klar målsetting med hvor man går. Og vi har flere mål med kompetansereformen, med å bringe inn begrepet «realkompetanse». Det ene er at den enkelte person, det enkelte individ, skal få verdsatt og få et formelt papir på den kompetansen hun eller han faktisk innehar. Det betyr også at vi får en større intensitet i utdanningen ved at folk ikke trenger å ta om igjen ting man faktisk allerede har innabords. Det fører til at man raskere får kvalifisert arbeidskraft ut i arbeidslivet. Det fører også til at man på en bedre måte kan utnytte den samlede kompetanse og kunnskap som er i samfunnet vårt, og at utdanningsinstitusjonene sparer ressurser.

Jeg er glad for at Fremskrittspartiet har støttet deler av Arbeiderpartiets syn på spørsmål rundt kompetansereformen, men jeg er overbevist om at det er et ganske bredt flertall i Stortinget som vil støtte det arbeidet vi skal ha framover for å få til en skikkelig kompetansereform og en livslang læring i praksis.

Arne Lyngstad (KrF): Jeg syns det var en interessant redegjørelse statsråden gav til Stortinget, og mange av hans analyser er riktige. En del av prioriteringene viser også vilje til å videreføre tenkningen fra Bondevik-regjeringen, med ett viktig unntak. Jeg er også glad for de signalene som statsråden nå kom med i innlegget sitt om kommersialiseringen i skolen. Jeg er helt enig i de bekymringene han der gav uttrykk for, og jeg vil vise til at det allerede er nedsatt et offentlig utvalg som skal se på reklamepresset på barn. Jeg syns det er viktig at skolen også er bevisst på hva som er på markedet, og hva næringslivet her forsøker å få skolen med på.

Det jeg savnet i redegjørelsen, var en tydeligere prioritering av ungdomsskolen. Derfor er det skuffende at statsråden i revidert nasjonalbudsjett vil utsette forsøket med ny ressurstildeling i skolen. Kristelig Folkeparti samarbeider gjerne med Arbeiderpartiet og andre parti som ønsker å satse og gjøre noe når det gjelder ungdomsskolen.

I likhet med representanten Løvik syns jeg det er interessant å se forskjellen på Arbeiderpartiet i opposisjon og i regjering. Før jul var det veldig viktig for Arbeiderpartiet å få i stand en restaurering av Urbygningen ved Universitetet i Oslo. Nå strykes også bevilgningene til dette i revidert nasjonalbudsjett. Og i februar fremmet Arbeiderpartiet forslag om å få framlagt undersøkelser fra Statens utdanningskontorer i fylkene om kommunenes ressursbruk i skolen. Det ble vedtatt, men vi hørte ikke noe om det og problemstillingene rundt dette fra statsråd Giske. Ifølge media viste undersøkelsene at kommunene bruker mindre på skolen nå enn tidligere. Kan statsråden bekrefte at det nå skjer en forskyving av kommunenes ressursinnsats bort fra skolen, og hva vil statsråden gjøre med det?

Statsråd Trond Giske: Det er selvsagt ingen utdanningsministers eller kanskje ingen statsråds hyggeligste oppgave å skulle skjære i sine egne budsjetter, men da vi kom til regjeringskontorene og overtok ansvaret for gjennomføringen av budsjettet som sentrum og Arbeiderpartiet stod sammen om i fjor, fikk vi på bordet en lang rekke utgifter som det ikke fantes dekning for i budsjettet. Og hvis vi da skulle klare å holde den stramheten som sentrum og Arbeiderpartiet var enige om i fjor – og vi vet begge hva som skjer i forhold til renteøkning og vanskeligheter for folk flest hvis vi ikke klarer å holde den stramheten – var det nødvendig også å se på hva vi på utdanningsbudsjettet kunne utsette til senere. Det er bakgrunnen for at det dessverre ikke var plass til alle de tingene som lå i budsjettet. Men det var faktisk også plass til noen nye ting, bl.a. fikk vi 40 mill. kr ekstra til innføring av en lovfestet rett til videregående opplæring for alle voksne. Så utdanningssiden som helhet kom ikke dårlig ut av Regjeringens behandling av revidert, og jeg håper det også er tilfellet i Stortinget.

Jeg er helt enig med representanten Lyngstad i at ungdomstrinnet trenger ekstra oppmerksomhet. Det har blitt fokusert mye på den videregående skolen gjennom Reform 94 og på barnetrinnet gjennom Reform 97. Nå er det ungdomstrinnets tur, og der har man kanskje noen av de største utfordringene, men også noen av de største mulighetene. Jeg tror muligheten for å få større ansvar for egen læring, reformer i forhold til skolehverdagen, i forhold til time- og klasseoppdeling osv. er veldig stor på ungdomstrinnet, og jeg tror det kan utløse veldig mye kreativitet, skaperevne og intensitet i grunnskolen.

Det er også viktig at kommunene får brukt ressursene sine fornuftig. Det vi konkret vil gjøre med det, er å se på om vi kan ha færre øremerkede overføringer til kommunene, større lokalt selvstyre og større råderett for kommunene selv over hvordan de bruker midlene sine.

Inge Lønning (H): Statsråden bruker konsekvent den nye betegnelsen «fellesskolen». Jeg har lagt merke til at en del av Arbeiderpartiets talere i debatten sliter litt mer med å styre tungen riktig på dette punkt, men jeg går ut fra at den øvelsen vil man klare.

Men det som for meg står som et helt åpent spørsmål, er hva dette skifte av betegnelse egentlig betyr, eller, litt mer presist, om det betyr noe i det hele tatt, om det innebærer noen forandret forståelse av skolepolitikken fra Arbeiderpartiets side. For å gjøre det litt mer konkret: Før statsråd Giske overtok, hørte vi fra Arbeiderpartiet i denne sal gjentatte ganger at man var opptatt av at enhetsskolebegrepet skulle utvides, slik at det skal omfatte både grunnskolen og videregående opplæring. Hvorledes forholder det seg med det nye begrepet «fellesskolen»? Hvor stort omfang har det i statsrådens språkbruk? Det vil jeg gjerne ha et svar på.

Statsråden kommenterte ingen av de forslagene som er fremsatt i debatten, og jeg går ut fra at han vil komme tilbake til det senere. Men det ene forslaget om håndteringen av Berg-utvalgets innstilling skulle jeg gjerne ha statsrådens kommentar til, om hans redegjørelse er slik å forstå at han ikke akter å følge opp denne saken som egen sak, men akter å vente til innstillingene fra Mjøs-utvalget og Aamodt-utvalget også kan forelegges for Stortinget.

Så til sist et konkret spørsmål. Vil statsråden når det gjelder håndteringen av søknader om godkjenning av private skoler, legge den forståelse til grunn som stortingsflertallet vedtok i desember i fjor, eller vil han legge til grunn den forståelse som lå i Dokument nr. 8-forslaget fra Grete Knudsen og Thorbjørn Jagland som ble forkastet av Stortinget?

Statsråd Trond Giske: Uttrykket «fellesskole» tror jeg de fleste i Arbeiderpartiet kommer til å ha veldig små problemer med. Med det menes en skole hvor barn med forskjellig religion, forskjellig sosial bakgrunn osv. kan gå sammen. Det gjelder for så vidt både grunnskolen og den videregående skole. Vi har fått en lovfestet rett til treårig videregående skole som partiet Høyre riktignok stemte imot, men som vi fikk flertall for sammen med sentrum, og som sikrer at man også der i den forstand har en fellesskole.

Når jeg liker uttrykket «fellesskole» bedre enn «enhetsskole», er det fordi jeg synes det bedre gir uttrykk for at også den offentlige fellesskolen skal være en mangfoldskole, skal ha forskjellige løsninger tilpasset forskjellige lokale forhold og forskjellige individuelle behov hos den enkelte elev.

Når det gjelder spørsmålet om Berg-utvalgets innstilling, er situasjonen den at høringsfristen er 15. juni. Jeg er redd for at tiden kan bli knapp til å behandle høringsuttalelsene ordentlig og seriøst og så bringe saken til Stortinget innenfor den fristen som representanten Lønning har satt i sitt forslag. Det er også viktig å se Berg-utvalgets innstilling i sammenheng med innstillingene fra Mjøs-utvalget og Aamodt-utvalget, nettopp fordi forslagene fra Berg-utvalget griper rett inn i både inntak til og avkorting i forhold til høyere utdanning samt finansiering av utdanning på det nivået som Berg-utvalget har foreslått. Derfor har jeg sagt i min redegjørelse at jeg ønsker å se det i sammenheng. Om det betyr at vi kan få et forslag fram til Stortinget før selve stortingsmeldingen om Mjøs-utvalget, ser jeg som svært aktuelt, men hvilken tidsramme vi kan få på det, er det for tidlig å si her fra talerstolen i Stortinget nå.

Så i forhold til praktiseringen av privatskoleloven: Min praktisering av privatskoleloven vil være slik at den er innenfor intensjonen i loven. Men jeg mener at det er statsrådens skjønn som må ligge til grunn for skjønnsutøvelsen, på samme måte som det også gjorde for min forgjenger.

Marit Tingelstad (Sp): Først vil jeg si meg glad for Giskes utsagn om at han er mot sponsing og reklame i skolen. Det var betryggende.

Et intervju med statsråden i Norsk Skoleblad nr. 13 starter slik:

«Forskjellen på Jon Lilletun (KrF) og Trond Giske (Ap) som utdanningsminister er at Giske mener at han vil være mer reformvillig og handlekraftig.»

Intet mindre.

Etter at Reform 94, Reform 97 og snart kompetansereformen er på plass, tror jeg det er viktig med en viss konsolidering av stillingen, som det heter, ikke i den forstand at skoleutviklingen skal stanse eller stivne, men at det nettopp blir mer fordypning enn det har vært til nå, at man gir mer tid til lærere og skole til dette.

Giske sier videre i intervjuet:

«Lilletun hadde for mange baller i lufta samtidig. Jeg vil plukke dem ned og handle.»

Så bruker han som eksempel at handlingsrommet i læreplanen må bli bedre brukt. Hva nytt er det i det? Er det noe Lilletun blir husket for, så er det nettopp det å bruke handlingsrommet mer. Hernes var den som gav dette veldig stramme rammer, bare spør lærerne.

Så kastet jeg i stad fram en ball til Giske i mitt innlegg. Har statsråden noe syn på dette med målstyringsprinsippet? Jeg er klar over at det er kort tid til å svare på det nå, men et bitte lite tips kanskje.

Så er det slik at Ap-fraksjonen de to siste årene særlig har vært veldig aktiv for å få til arbeidsmiljølov for elever, og Giske skrev på nettet i Dagbladet den 18. februar at «vi må få skikkelige arbeidsmiljøregler også for elevene». Til Norsk Skoleblad nr. 13 sier han, nå som statsråd:

«Egentlig er det ikke så avgjørende hvordan reglene er, men at kommunene har penger til å gi elevene skikkelig innemiljø.»

Det er jeg enig med statsråden i. Hva er så grunnen til at Giske har snudd så på hælen på disse få ukene?

Statsråd Trond Giske: Jeg tror ikke jeg er sitert riktig når det sies at min forgjenger hadde for mange baller i luften, men jeg konstaterte at han hadde satt i gang en masse baller som nå måtte plukkes ned. Det er for så vidt, må jeg si, for mitt vedkommende en stor fordel. Det er klart at når det ligger en ferdig utredning fra Mjøs-utvalget og Aamodt-utvalgets innstilling ligger til behandling, når vi har en rekke av disse grunnlagsdokumentene, er det en veldig stor fordel å ta over som statsråd, for dette utredningsarbeidet er da allerede gjort. Men jeg vil jo si at det er det neste skrittet, utforming av konkrete forslag og gjennomføring av endringer i praksis, som er det avgjørende. Sånn sett er det et privilegium å få lov å være den som, i hvert fall foreløpig, sitter og har ansvaret for det.

Når det gjelder målstyringsprinsippet, tror jeg det er et godt prinsipp. Jeg tror vi skal sette opp noen mål for skolen, og så skal man gi større tilpasningsmuligheter lokalt i hver enkelt kommune og kanskje på hver enkelt skole.

Jeg deler representanten Tingelstads bekymring for det skjemaveldet og rapporteringsveldet og det byråkratiet som vi ikke bare ser rundt målstyringen, men også rundt en del av de forsøkene som vi setter i gang. Av og til kan man lure på om søknadsskriving og rapportskriving koster mer enn de få kronene som den enkelte skole får til konkrete forsøk. Det er en ting som jeg vil se nærmere på.

Til sjuende og sist er det kommuneøkonomien som avgjør kvaliteten på skolen, også når det gjelder arbeidsmiljø for den enkelte elev. Det betyr ikke at vi ikke skal ha klare regler for det, og jeg har sagt også i redegjørelsen at jeg mener at den diskusjonen må vi snart si er over og komme til en konkret lovgivning som sikrer elever en god arbeidsmiljørettighet. Det er et paradoks når vi skal inn i livslang læring, at folk skal veksle mellom en arbeidsplass hvor man har lovfestet rett til et skikkelig arbeidsmiljø, og en skoleplass hvor man ikke har det.

Rolf Reikvam (SV): Det gleder meg at statsråden er enig i SVs fire forslag. Det betyr at vi er langt på vei til å få flertall i løpet av dagen, og det gleder meg.

Så til to eller tre spørsmål – jeg får se hva jeg får tid til. For en tid siden behandlet Stortinget en melding om rekruttering til læreryrket. Ifølge VG i dag har OECD lagt fram en statistikk hvor man sammenligner lærerlønningene i de ulike OECD-landene, og der kommer Norge ganske langt ned, helt på bunnen. Nå forventer jeg ikke at statsråden skal mene noe om lønn midt under forhandlingene – ikke så veldig mye iallfall. Men mitt ene spørsmål blir: Ser han på denne statistikken, det at Norge ligger så lavt og er så lite villig til å se på bruken av lønn overfor lærergruppene, som et alvorlig signal i forhold til muligheten for å rekruttere, og at dette i seg selv er et så alvorlig signal at det også på lengre sikt kan svekke rekrutteringen hvis det får fortsette?

Det andre spørsmålet går på noe av det han sa, nemlig at han var opptatt av å få fram flere indikatorer som man kan bruke når vi skal sammenligne oss med andre land med hensyn til hvorledes norsk skole egentlig er, og det ble nevnt en utvidet bruk av normerte prøver. Det var nye signaler fra Arbeiderpartiet. Det har ikke vært framme de siste årene at en skal bruke mer normerte prøver. Vi vet at i den grad man bruker mer standardiserte og sentraliserte, normerte prøver, betyr det mer ensretting, og vi får en enda mer ensrettet skole. Det står i kontrast til det han sa for øvrig, så det overrasker meg. Jeg vil gjerne at han kommenterer det og utdyper noe mer dette med normerte prøver.

Så til det siste spørsmålet. Det gjelder Teknologirådet, noe også Dørum var inne på tidligere i dag. Det er et SV-produkt. Vi har iallfall en del av æren for at det ble etablert, og det skal være et uavhengig råd, som skal være med på å få i gang samfunnsdebatten. Er statsråden enig i at det er behov for å endre mandatet og endre sammensetningen, og også overflytte det til et annet departement?

Statsråd Trond Giske: Først til lærerlønn. Det er riktig at OECD-rapporten viser at norske lærere ligger lavt sammenlignet med andre i forhold til lønn. Men den viser også at norske lærere ligger lavt i antall undervisningstimer pr. år i forhold til andre lærere. Jeg mener at det er en sammenheng her. Uten at vi trenger å gå konkret inn i lønnsforhandlingene fra Stortingets talerstol, kan jeg si at jeg skulle ønske meg en skole hvor lærerens arbeidstid kunne brukes mer fleksibelt, slik enkelte skoler allerede har forsøkt. Jeg har tidligere også sagt fra Stortingets talerstol at lærerlønn er en viktig rekrutteringsfaktor, og det understreket jo også Stortinget i behandlingen av rekrutteringsmeldingen.

Så bare kort til dette med Teknologirådet. Det skal, som representanten viste til, overføres til et annet departementet. Det har jeg sluttet meg til. Men jeg er enig med representanten i at den rådgiverrollen som Teknologirådet har hatt i forhold til ny teknologi, må bevares. Om Teknologirådet i tillegg skal ha andre oppgaver, får vi komme tilbake til, og det ligger til en annen statsråd å utforme forslag til det. Men at dagens rådgiverrolle blir ivaretatt, vil iallfall jeg være opptatt av.

Så til det med indikatorer. Jeg tror ikke det er riktig sitert når representanten Reikvam sier at vi skal ha utvidet bruk av normerte prøver. Men at vi også skal ha det som en faktor i evalueringen av kvaliteten i norsk utdanning, er jeg en sterk tilhenger av. Jeg er 100 pst. enig med dem som sier at normerte prøver bare måler en del av kunnskapsbegrepet, og at en for sterk fokusering på normerte prøver vil kunne gi en ensretting. Men konkret faktakunnskap eller «hva-kunnskap» som OECD bruker som formulering, er også en del av kunnskapsbegrepet, og det måler normerte prøver på en god måte, og det vil jeg være en tilhenger av å bruke i evalueringen av kvaliteten i norsk skole.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet omme.

Ulf Erik Knudsen (Frp): Slike redegjørelser som den som er grunnlaget for dagens debatt, kan oppfattes på svært mange måter. Det har også dagens debatt til fulle vist. Redegjørelsene er ofte generelle, og man kan ofte velge å tolke inn positive ting og vurderinger man selv deler. Jeg må innrømme at jeg har vanskelig for å gjøre dette. Til det bar stastrådens redegjørelse i for stor grad preg av en festtale, med ordøvelser uten reelt innhold.

Redegjørelsen bar preg av selvskryt med hensyn til Arbeiderpartiets initiativ når det gjelder reformer i skoleverket. Jeg skal ikke stikke under en stol at det har vært noe bra med de reformer som vi har hatt, men det må ikke gis et inntrykk av at alt er fint og flott i den norske skole.

Det er fortsatt store svakheter og spesielt med hensyn til resultatene av utdanningen. Vi ser klart og tydelig at norske elever gjør det dårlig i forhold til elever i andre land, spesielt i forhold til dem det er naturlig å sammenligne seg med. Vi ser store problemer med vold, uro og mobbing i skolen – et tema som var nesten fraværende i redegjørelsen til statsråden. Vi ser drastiske reduksjoner i rekrutteringen av lærere. Listen kunne gjøres svært lang.

Når det gjelder slike store og omfattende problemer, hjelper det ikke å bytte navn fra enhetsskole til fellesskole. Et navnebytte endrer ikke de faktiske forhold.

Jeg etterlyser statsråd Giskes konkretisering av den nye profilen for vår skole. Er det noe annet enn et nytt tynt lag av kosmetikk han vil sørge for? Hva er alternativet til de problemer man ser i skolen i dag? Er det mer av den samme medisin som vi har forsøkt i en årrekke, eller er det behov for dyptgripende reformer som ikke baserer seg på 68-generasjonens forfeilede tankegods?

Man vil kanskje spørre: Hva er Fremskrittspartiets alternativ? Fremskrittspartiets modell for den norske skole er presentert i en rekke sammenhenger i denne sal. Det er en skolemodell som henter det beste fra det norske skolesystemet og fra skolesystemer verden over, både fra Sverige, Danmark, USA, New Zealand, Tyskland og kanskje særlig Storbritannia, hvor jeg må si at Arbeiderpartiet og statsråd Giske har svært mye å lære av sitt søsterparti Labour.

Vi ønsker å erstatte dagens rammetilskudd til skolene med en stykkpris pr. elev. Det kan også kalles en skolesjekk, eller, som Mjøs-utvalget kaller det, en voucher.

Vi ønsker å la elevene og deres foreldre, ikke kretsgrenser og statlig eller kommunalt regelverk, avgjøre hvilke skoler elevene skal gå på.

Vi ønsker å avbyråkratisere skolen ved å la departementet utarbeide eksamener og fastsette pensum for kjernefagene, mens det skal være en stor frihet for den enkelte skole i valget av undervisningsmetoder og læremidler innenfor de rammene som pensum trekker opp.

Vi ønsker å likestille alle private og offentlige skoler med hensyn til utbetaling fra det offentlige. De skal få samme stykkpris og for øvrig likebehandles, slik man gjør i svært mange andre land.

Vi ønsker å gjøre de offentlige skolene til selvstyrte stiftelser med styrer som består av representanter for foreldre og ansatte ved skolene – kanskje også med andre kompetente mennesker, f.eks. fra næringslivet.

Vi ønsker å ansette skoleledere på åremål, gi lærerne lønn individuelt, basert på deres kunnskaper og innsats, et system som for øvrig vil spore til forbedringer hos lærerstanden og til nyrekruttering. For å få tak i og holde på de virkelig gode lærerne må vi betale godt. Statsråden bør merke seg at dette er et godt kjent prinsipp i alle deler av samfunnet for øvrig.

Vi ønsker å satse mer på lærernes personlige engasjement og ansvarsfølelse. Lærerne må bli mindre belastet med møter og papirarbeid, slik at de kan bruke mer tid på elevene.

Vi ønsker å la elever og foreldre evaluere lærerne, fagområder, utdannelsesopplegg og arbeidsmiljø ved skolen, osv.

Vi vil sette i verk konkrete tiltak for å skape nødvendig ro og orden i klasserommene, slik at læringen, som er det helt sentrale ved skoledagen, skal settes i høysetet. Og det er jo oppsiktsvekkende at dette temaet var fraværende i statsrådens redegjørelse.

Vi ønsker også en langt strengere kvalitetskontroll av skolen, med bl.a. uavhengige inspektørordninger, slik mange andre land har begynt med.

Komiteens leder mente at hun hadde hørt mye av dette fra Fremskrittspartiet før. Og det stemmer, det må jeg innrømme, men hun skal få høre det igjen.

Hans J. Røsjorde hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Anneliese Dørum (A): Når jeg hører representantene fra Høyre og Fremskrittspartiet på talerstolen her, skulle jeg ønske at de kunne ha fått litt opplæring i hvordan mennesker lærer, for det er en komplisert mekanisme. En lærer ikke godt bare ved bruk av straff, belønning, karakterer, prøver og skolepoliti. Det er en komplisert mekanisme, og mennesket må være trygt og lykkelig i situasjonen hvis det skal kunne tilegne seg kunnskap.

Arbeiderpartiet ønsker en skole av høy kvalitet. I motsetning til Høyre, som mener at vi kun kan få kvalitet ved å ha et skolepoliti som sørger for at skolene fungerer slik som Høyre mener de skal fungere, tror vi at skolens viktigste utfordring er å utvikle et inkluderende arbeidsfellesskap, hvor elever, skolens personale og foreldre kan legge til rette for et læringsmiljø hvor den enkelte elev i samarbeid med andre kan få utvikle sine beste egenskaper. En forutsetning for dette er at skolen organiseres på en måte som gir rom for ulike måter å lære på, og ulike måter å møte lærestoffet på praktisk og teoretisk. Læreplanene våre oppmuntrer til en slik måte å organisere læringen og skolehverdagen på, og skolene har stor grad av frihet til å organisere opplæringen slik de vil. Allikevel lykkes vi ikke slik som vi skulle ønske.

Det kreves selvfølgelig tiltak for at vi skal få en slik skole – en skole for alle, også for de problematiske elevene, for elever med vanskelig sosial bakgrunn, for elever som kommer fra ulike kulturer og andre kulturer enn vår egen. De må også finne sin plass og trives i skolen. Det blir en sentral oppgave for skolen å tilrettelegge læring på en måte som fører til at elevene går ut av skolen med en grunnleggende tro på at de er verdifulle mennesker som samfunnet har bruk for. Skolen må ha en struktur der elevene lykkes mer enn de mislykkes. Først da vil de også kunne ta – og vokse på – nederlag.

Mye av den uroen vi ser i skolen i dag, skyldes at skolen ikke har klart å ta innover seg opplæringslovens krav om at opplæringen skal tilpasses den enkelte elevs evner og forutsetninger. Her må det innsats til på flere områder, som jeg nevnte i stad. Skolen må få flere ressurser. Lærerne må føle at de oppvurderes – yrket deres må oppvurderes av samfunnet på flere måter. Vi må følge opp det som Stortinget sa når det gjaldt meldingen om lærerrekruttering, og vi må ha pedagogisk utviklingsarbeid.

Vi har nå fått et statlig utviklingssenter, som skal ha som oppgave bl.a. å bistå den enkelte skole med å vurdere hvordan de løser oppgavene de har, og med å sette i gang forsøk og utvikle skolen til å bli en bedre arbeidsplass for elever og lærere.

Vi har mange oppgaver foran oss, men vi må ikke glemme at vi har en god skole, og at det drives mange gode og interessante forsøk rundt om i Norges land. Jeg har lyst til å nevne Oppegård kommune, som har ansatt to miljøarbeidere ved hver ungdomsskole. Disse er på skolen, jobber med elevene i friminuttene og har også kontakt med dem i fritiden. De er med på å skape et godt miljø i skolen. Vi tror det må flere voksne inn i skolen. Dette er en måte å gjøre det på.

Så vil jeg til slutt si meg glad for at statsråden tok opp dette med reklame i skolen. Vi vet hvordan det har gått i USA og Canada, hvor de store multinasjonale selskapene og store TV-selskapene sørger for å komme inn i skolen ved å gi løfte om støtte til teknisk utstyr mv., og som belønning får påvirke elevene med sine produkter.

Elsa Skarbøvik (KrF): Sist mandag var jeg på skolebesøk i Sandefjord, der en elev sa det slik: «Her er det fint å være, for her blir jeg sett.» Det var ikke en vanlig ungdomsskole, men den lille Breidablikk skole, som er et alternativ for elever som ikke passer inn i normalskolen. Det var fint å snakke med disse elevene, som der fikk tettere oppfølging og mer voksenkontakt enn ellers. «Her kan de vokse i sin takt,» sa rektor. «Dette er ingen spesialskole, men elevene skal ha nytte av å gå her.»

Dette er ett eksempel på å bruke mulighetene i tilrettelagt opplæring, som statsråden sier i redegjørelsen er et av hans viktigste budskap. Men til dette trengs det ekstra ressurser. Ikke alle kommuner har råd til dette. Vi har mye frisk ungdom, mange friske lærere, og trenger altså flere friske penger. Jeg vil særlig utfordre statsråden når det gjelder ungdomstrinnet. Hvilke sykdomstegn er det han ser siden han vil ha en frisk skole? Hva må til for at dette ikke bare blir lek med bokstaver, men også innhold? «Særlig i ungdomsskolen er det nødvendig å tenke annerledes», er et sitat fra redegjørelsen.

Hvordan kan da statsråden forsvare å kutte 14 mill. kr i revidert nasjonalbudsjett som nettopp skulle gå til forsøk med alternativ tildeling av timer på ungdomstrinnet? Jeg forstår det er på bekostning av en reform for voksne. Forslaget ble jo fremmet for å få en mer fleksibel bruk av timeressurser og større likhet når det gjelder lærertetthet. Dette ville gi større lokal frihet i forhold til organisering av opplæringen. Erfaring først, og eventuelt lovendring etterpå.

Sentrumsregjeringen la fram en skolepakke på 225 mill. kr i budsjettet sist høst. Denne skulle være en del av en fireårig satsing på til sammen 900 mill kr. Jeg er enig med statsråden i at kvaliteten på lærerne er nøkkelen til kvalitet i skolen. I St.meld. nr. 12 blir lærerne omtalt som nøkkelpersoner. Det meste av satsingen i år 2000 går til å styrke lærerrollen og lærernes kompetanse. Mulighetene til å kunne utnytte og bruke IKT i skolen er en faglig og pedagogisk utfordring. Permisjons- og hospiteringsordninger for lærerne blir også iverksatt etter at dette ble prioritert i budsjettet. Dette er starten på en ordning hvor lærerne får mulighet til å oppdatere seg og videreutdanne seg, noe som er både nødvendig og ønskelig. På denne måten sikres lærerne påfyll av ny kunnskap, som elevene igjen vil nyte godt av. Disse satsingsmidlene skulle bidra til å fremme nyskapings- og utviklingsarbeid, mangfold og fleksibilitet. Det lokale mangfoldet styrker engasjementet ved skolene og dermed kvaliteten.

Kristelig Folkeparti ønsker å flytte fokus fra sentrale til lokale arenaer og styrke samarbeidet mellom skole, foreldre, arbeidsliv og samfunnet for øvrig. På denne måten kan det oppnås en styrket kontakt som kan bidra til den etterlyste entreprenørånden.

Det er gledelig at Arbeiderpartiet vil at det fortsatt skal satses på utdanning innenfor bistandsarbeidet ved at samarbeidet mellom KUF og bistandsmyndighetene følges opp. Jeg er enig i at utdanning antakelig er den viktigste nøkkel til utvikling. Det er en moralsk plikt for et av verdens rikeste land å bidra til demokratibygging i verden i dag, og da må vi øke vår bistandsandel, ikke svekke den, slik det er gjort i revidert nasjonalbudsjett. Dette står ikke på Kristelig Folkeparti, og det vet Arbeiderpartiet!

Mange av de tiltakene i utdanningssektoren som sentrumsregjeringen påbegynte, følges opp, men den samme gamle kritikken mot privatskolene er skuffende. Årets utdanningspolitiske redegjørelse bekrefter at Arbeiderpartiet fortsatt ikke vil se det mangfoldet og de valgmulighetene privatskolene representerer. I stedet velger de nok en gang å gå ned i skyttergravene og gjemme seg bak et nytt begrep – fellesskolen. Jeg er enig i at enhetsskolen kan oppfattes som ensrettingsskole. Men definisjonen av ensretting blir helt feil i statsrådens redegjørelse. Ensretting er ikke når man har frihet til å velge, men når man ikke har noe valg. Skal ikke foreldrene gis den tillit det er selv å kunne velge hva de tror er best for sine egne barn? Og hvis foreldrene ikke blir betrodd dette, hvem er da den nærmeste til å vite? Er det staten?

Når Arbeiderpartiet velger å se bort fra foreldreretten, viser dette at de ideologiske skillelinjene mellom Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti ligger fast. For Kristelig Folkeparti er valgmuligheter en forutsetning i et demokrati. Derfor må en rettferdig skole inkludere både en god offentlig skole og privatskoler. Det er ingen motsetning her.

De private skolene er et godt supplement til den offentlige skolen. Det er også god grunn til å minne om at privatskoleloven først og fremst ble laget for å ivareta retten til å opprette private skoler på annet grunnlag enn i det offentlige, ikke på konkurrerende grunnlag! Dette står ikke i motsetning til at Kristelig Folkeparti ønsker en god offentlig skole.

Sigvald Oppebøen Hansen (A): Dagens undervisning, og særskilt den allmennfaglege delen av undervisninga, gir eit inntrykk av at den er prega av sterke skilje mellom faga, sjølv om me også møter tverrfaglege prosjekt. Risikoen ved slike sterke fagskilje er at det bygger seg opp ei rekkje barrierar for elevane si læring i staden for at dei ulike faga saman skal understøtte læringa. Nå skal eg raskt legge til at det skjer svært mykje bra, òg av fagintegrering, men det er kateterundervisninga og ei oppsplitting i timar à tre kvarter som framleis er normalen hos dei fleste.

I livet utanfor skulen vil elevane møte – og må løyse – komplekse arbeidsoppgåver. Me veit derfor at når me praktiserer pedagogikken med vekt på å arbeide på tvers av dei ulike faga, når me fleire mål samtidig. Det mandatet som samfunnet har gitt skulen, er å utvikle det heilskaplege og integrerte mennesket.

Men me snakkar framleis i vårt samfunn om allmenn kunnskap kontra praktisk kunnskap. Denne inndelinga har også til nå prega utdanningssamfunnet og er sentrale problemstillingar i dei nye utdanningsreformene. Stortingsmeldinga om vidaregåande opplæring f.eks. slo fast at dei to ulike læretradisjonane skal møtast – den akademiske læretradisjonen med rot i tradisjonelle latinskular, og dei yrkesretta læringstradisjonane, slik dei har vist seg gjennom lærlingordninga, i yrkesutdanning i skule under heile industrisamfunnet sin framvekst.

Forholdet mellom livet i klasserommet og arbeids- og samfunnslivet har under utviklinga av det moderne samfunnet vore eit av dei grunnleggande problema i idéskapinga omkring utdanningsspørsmåla. Motsetnader mellom kateter og prosjektlæring, realskule og framhaldsskule, kursplandeling, nivågrupper, yrkesskule og gymnas har skapt mange politiske debattar, skuledebattar om det indre liv i skulen, og har vore grunnlag for mange utgreiingar.

Ansvar for eiga læring og prosjektretta undervisning er nå sentrale omgrep i utdanningsreformene, men det er dessverre langt mellom ideal og realitetar. Beskjedane som blir gitt i styringsdokumenta og i den generelle delen i læreplanen om tilrettelegging av undervisning, om praktisk tilnærming til allmennfaga samt differensiering og tilrettelagt undervisning, står ofte i motsetnad til realitetane i skulekvardagen med timeplanlegging, oppstykking av dagen i 45 minuttars bolkar, lærarspesialitetar, prøver og eksamensformer.

Den tradisjonelle latinskulen var bygd omkring eit kateter med einsidig kommunikasjon og einvegs mating av kunnskap. På same måten var verkstadmodellen bygd på meisterlæring utan vidare teoretisk forståing.

I dag er begge desse variantane for snevre læringsmodellar for ungdom som skal førebu seg til eit vakse liv i eit moderne og teknologisk samfunn. Tileigning av kunnskap krev ein meir allsidig læringsprosess enn ein einvegs modell. Samstundes vil eit komplisert samfunn føresette deltakarar med meir allmenn kunnskap enn det som er knytt til eit eige fag eller handverk. Derfor må einskapsskulen, eller fellesskulen om ein vil, sameine desse og slik tilrettelegge det eg vil kalle demokratiet sin pedagogikk.

Eit av paradoksa i utdanningssamfunnet si utvikling er at mange alternativ har blitt etablerte for elevar med dårlege læringserfaringar, av mange kalla «verstingar». Slike alternativ har gjerne tatt utgangspunkt i handa sitt arbeid – lære gjennom å gjere ting og gjennom arbeidsskuleprinsippet. Først har dei blitt slått ut frå det tradisjonelle teoretiske og ofte oppsplitta skulesystemet, deretter blir det bygt opp ulike alternative kollektiv med tilbod og metodar som eigentleg burde ha gjennomsyra heile skulen si verksemd.

Framtida sine samfunnsborgarar vil nok vere meir avhengige av å kunne fungere i kunnskapssamfunnet. Den beste eigenskapen dei kan få med seg, vil vere evna til å finne fram ny kunnskap, evna til å bruke kunnskapen sin, formidle den og samarbeide med andre over grenser.

Om vår fellesskule skal ha sjanse til å famne alle elevar i ein kvalitetsskule som kan konkurrere med kvar privat ordning, må den finne si praktiske utforming innanfor ramma av følgjande stikkord: dialog, gruppearbeid, samhandling, problemløysing og prosjektlæring.

Synnøve Konglevoll (A): For Arbeiderpartiet er lik rett til utdanning helt grunnleggende i fordelingspolitikken. Lik rett til utdanning innebærer at alle skal ha rett til god utdanning og til utdanning som inspirerer til mer læring.

På slutten av 1990-tallet var det mange som ønsket seg en reformpause. Det er etter mitt syn ei meningsløs innstilling. Norge er et av verdens rikeste land, og vi har klart å fordele rikdommen ganske bra. Norge er mulighetenes samfunn. Vi må derfor ikke bare ha høye ambisjoner innenfor utdanningspolitikken, vi må ha som målsetting å ha verdens beste skole. Derfor kan vi ikke ha noen reformpause i utdanningspolitikken. Vi må tvert imot hver eneste dag se fremover og spørre oss: Hvordan kan vi jobbe for å få verdens beste skole, og hvordan skal vi gå fram for at det skal være en skole for alle?

Det kommer kanskje ikke som en bombe på dem som er til stede her i salen, men jeg synes den utdanningspolitiske redegjørelsen som ble holdt i Stortinget den 4. mai, var bra, rett og slett.

Jeg skal ikke bruke mye tid til å kritisere den forrige utdanningsministeren, men for å si det sånn: Det var en befrielse å høre en utdanningsminister som har høye ambisjoner og klare målsettinger. Jeg håper flere enn jeg ble inspirert av å høre den redegjørelsen. For nå er det behov for en frisk innsats i utdanningspolitikken. Da skal vi ta utgangspunkt i at det er mye bra innenfor norsk utdanning. Mange av de målsettingene som utdanningsminister Giske la opp til i redegjørelsen, er målsettinger som det er bredt flertall i Stortinget for allerede. En av dem er at vi skal ha en fleksibel utdanning.

Høyresida anklager ofte Arbeiderpartiet for at vi vil kjøre alle gjennom ei likhetskvern. Men det er en helt feilslått kritikk, for vi vil jo faktisk det motsatte. Vi vil gi alle rett til utdanning på egne premisser, ei utdanning som er tilpassa den enkeltes evner og forutsetninger. Skal alle sikres ei likeverdig utdanning, må hver enkelt møtes med ulike tilbud.

Slik sett er det egentlig ikke noe nytt innholdsmessig når vi nå innfører begrepet «fellesskolen» istedenfor enhetsskolen. Men jeg håper det er et begrepsskifte som bedre kan få fram hva vi står for, og hva f.eks. Læreplan 97, L97, faktisk står for. Det viste seg ved evaluering av grunnskolereformen at f.eks. skoler med mange innvandrere er av de skolene som har kommet lengst i å nå målene i L97, nettopp fordi de er helt nødt til å ta på alvor at elever er forskjellige.

Skolen må bli mer fleksibel, men ikke bare for barn og ungdommer. Noe av det aller viktigste i etter- og videreutdanningsreformen dreier seg om å gi dem som ikke har fullført grunnskolen eller videregående opplæring, en ny sjanse til å greie det, og som innebærer at opplæringa skjer med utgangspunkt i den enkeltes ønsker og behov.

En fleksibel skole dreier seg ikke bare om tilpassa opplæring, det dreier seg i tillegg om at vi skal ha et mangfold i den offentlige skolen. Hvis alle undervisningsopplegg skal være like, kommer vi ingen vei videre. Den beste måten å gjøre skolen bedre på er jo nettopp å dra nytte av gode erfaringer med ulike måter å gjøre ting på.

En god offentlig skole med mangfold er dessuten den beste måten å unngå at elever splittes opp etter religion og på andre måter i ulike private skoler. Vi vil ha en skole der det er plass til alle, uansett religion og sosial bakgrunn. Nettopp denne sammenhengen, at vi vil ha en god skole med plass til alle, at vi vil ha en felles skole og at vi derfor må ha en fleksibel skole, er helt grunnleggende dersom vi skal nå målet om en mer rettferdig utdanningspolitikk.

Jeg skal ikke prøve å oppsummere debatten. Men sjøl om de andre partiene sjølsagt har vært opptatt av å synliggjøre uenighet, håper jeg likevel at det her er en grunnleggende tenkning og forståelse som vi kan samle flertall for i Stortinget, og som kan danne grunnlaget for nye utdanningsreformer.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

André Kvakkestad (Frp): Jeg vil først påpeke at det er interessant å konstatere at utdanningsministeren tok ordet «enkeltmenneskets» i sin munn hele to ganger i begynnelsen av sin redegjørelse. Det kan være en positiv utvikling, selv om det på ingen måte bidrog til at resten av redegjørelsen bar bud om at en hadde innsett at undervisning retter seg mot mange enkeltmennesker – og ikke mot enkelte grupper.

Det ble i redegjørelsen tatt til orde for at en må skaffe seg et skikkelig verktøy for å undersøke kvaliteten, og at alle må finne seg i å bli vurdert. Da er det noe underlig at Arbeiderpartiet konsekvent stemmer ned alle forslag om ekstern og pålitelig evaluering. Men det er kanskje en god dobbeltkommunikasjon å snakke om kvalitet og vurdering – og innføre kollegasynsing basert på svevende kriterier.

Statsråden påpekte, som riktig er, at kunnskap og utdanning i økende grad internasjonaliseres. En skulle da forvente at Regjeringen tok konsekvensen av dette og la opp til en undervisning basert på enkeltmenneskets ønsker og behov. Men den gang ei! En ønsker snarere en enda sterkere ensretting enn den en har med dagens statsskole – dette med bakgrunn i følgende uttalelse:

«… at vi uansett bakgrunn går på den samme skolen, har de samme lærerne, leser de samme bøkene,»

Dette får en til å tenke på regimer jeg tror heller ikke Arbeiderpartiet ønsker å sammenlikne seg med.

Denne ensrettingen, sammen med den frykt statsråden har for valgfrihet av undervisningstilbud, setter ting i et litt underlig lys når han samtidig snakker om «lokal tilpasning til lokale forhold» og «Større mangfold krever større frihet». Det er jo nettopp dette mangfoldet, denne friheten og tilpasningen, han arbeider for å fjerne og forhindre. Men det er muligens slik at frihet, sett fra Regjeringens ståsted, er muligheten til å foreta lokale tilpasninger under frihet, så fremt denne, fortsatt fra Regjeringens ståsted, foretas på landsplan og en fortsatt skal lese de samme bøkene og ikke annen, kritisk litteratur.

I et samfunn i rask forandring og hvor internasjonal konkurranse gjør seg gjeldende på stadig flere områder, er det viktig at Norge skaffer seg en så bred plattform som mulig. Alternativ kunnskap og kompetanse må anses som et gode. Det kan være at denne alternative kunnskapen og kompetansen kan vise seg å være det som er nødvendig for nyskaping og utvikling i fremtiden.

Presidenten: Den reglementsmessige tid for formiddagens møte er straks omme. Presidenten vil foreslå at møtet heves, og at behandlingen av sak nr. 2 på dagens kart fortsetter når nytt møte settes kl. 18. – Det anses vedtatt.

Behandlingen av sak nr. 2 fortsatte på kveldsmøtet.