Presidenten: Stortinget mottok mandag meddelelse fra Statsministerens kontor om at følgende regjeringsmedlemmer vil møte til muntlig spørretime:

• statsråd Tore Tønne

• statsråd Bjarne Håkon Hanssen

• statsråd Olav Akselsen

De annonserte regjeringsmedlemmer er til stede, og vi er klare til å starte den muntlige spørretimen.

De representanter som i tillegg til de forhåndspåmeldte ønsker å stille hovedspørsmål, bes reise seg. –

Vi starter da med første hovedspørsmål, fra representanten Hilde Frafjord Johnson.

Hilde Frafjord Johnson (KrF): Jeg ønsker å stille et spørsmål til statsråd Olav Akselsen. Det vedrører gasskraftverk.

I tilleggsmeldingen til St.meld. nr. 8, Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand, St.meld. nr. 33, sier Regjeringen at det ikke er nødvendig å endre forurensningsloven for å omgjøre utslippstillatelsene for de planlagte forurensende gasskraftverkene. Lovavdelingen sier i sin berømte uttalelse av 6. mars at det kan reises ganske tungtveiende rettslige innvendinger mot å gi utslippstillatelse etter forurensningsloven, med mindre en har høy grad av sikkerhet for en tilnærmet tilsvarende reduksjon av utslipp andre steder.

Når Regjeringen nå vil omgjøre utslippstillatelsene, burde en ha klart tiltak som sikrer at de totale CO2-utslippene ikke vil øke. Det er bl.a. dette som ligger i lovavdelingens forutsetning. Regjeringen har imidlertid kommet med 20 ord om hva de vil gjøre på klimaområdet – og ingen nye tiltak. Jeg kan ikke skjønne annet enn at Regjeringen ved ikke å følge opp lovavdelingens forutsetning kan stå i fare for å handle i strid med forurensningsloven, med mindre klimakravene til de nye gasskraftverkene blir knalltøffe. Hva blir klimakravene?

Statsråd Olav Akselsen: Når det gjeld spørsmålet om lovbruk i samband med gasskraftverk, har ein frå Arbeidarpartiet si side hella til å hevda at det ikkje er behov for lovendringar. Me meiner no at dei undersøkingane som er gjorde i departementet, viser at det var eit standpunkt som det var grunnlag for å halda på.

Det er sjølvsagt slik at når det gjeld klimaspørsmålet, må Arbeidapartiet – orsak, Noreg – ha ei offensiv haldning, uavhengig av spørsmålet om bygging av gasskraftverk. Så lenge me var i regjering, var det ei offensiv satsing for å få gjennomført klimaforhandlingane – arbeidarpartiregjeringa hadde ei offensiv haldning og var pådrivar i det arbeidet. Eg vil minna om at sentrumspartia, som den gongen var i opposisjon, var motstandarar av store delar av det som til slutt blei Kyoto-avtalen. Dei har heldigvis endra haldning på det punktet seinare, slik at òg dei no støttar intensjonane i klimaavtalen.

Det er no eit arbeid på gang for å sjå korleis Noreg skal følgja opp sine forpliktingar. Det kjem m.a. fram når ein snakkar om det kvotehandelssystemet som i desse dagar er ute til høyring, og der ein vil ha ei offensiv haldning til dette.

Når det gjeld gasskraftsaka, var det faktisk slik at alle faglege instansar i Noreg som uttalte seg om dette, hevda at utsleppet ville gå ned dersom ein fekk gasskraft i Noreg. Det har pr. i dag ikkje vore nokon forskingsinstitusjonar eller offentlege institusjonar på dette området som har hevda noko anna, og derfor legg me til grunn at klimautsleppa vil gå ned dersom ein byggjer gasskraftverk i Noreg, rett og slett fordi dei vil fortrengja meir forureinande energi i andre land.

Hilde Frafjord Johnson (KrF): Jeg er helt enig med statsråden i at Arbeiderpartiet kan trenge en mer offensiv holdning i dette spørsmålet. Jeg registrerer at statsråden har lite konkret å si.

For å sikre at en opererte innenfor rammen av forurensningsloven og i forhold til lovavdelingens uttalelse, burde man godtgjøre hvilken utslippsreduksjon man vil få på andre steder eller ved Regjeringens tiltak. Det foreligger altså ikke. Det er 20 ord om dette i en tilleggsmelding – 20 ord og ingen konkrete tiltak. Og jeg registrerer at heller ikke her kan statsråden si noe mer om hvilke konkrete tiltak Arbeiderpartiet vil foreslå.

Men jeg vil gjerne gi ham en sjanse til. Stortingsflertallet – inkludert Arbeiderpartiet – har sagt at kvotehandel og andre typer tiltak skal være supplerende til hovedtyngden, som skal være nasjonale tiltak. Hvordan har Arbeiderpartiet tenkt å sikre at vi oppfyller våre Kyoto-forpliktelser, når vi – uten gasskraftverk – står overfor en utslippsøkning på 23 pst.? Er det norske bilister som skal betale mer i bensinavgift? (Presidenten klubber.) Er det kraftkrevende industri – Odda, Sauda – som skal ta mer? (Presidenten klubber igjen.) Er det sokkelen som skal ta mer? Hva vil tiltakene være?

Presidenten: Presidenten ber om at spørrer holder seg innenfor den angitte tidsfrist på 1 minutt.

Statsråd Olav Akselsen: Me kan godt ta diskusjonen om kven som har vore offensive og ikkje i denne saka. Så lenge Arbeidarpartiet sat med styringa, bl.a. under Jagland-regjeringa, var det ei offensiv haldning for å få til desse Kyoto-avtalane. Det internasjonale samfunnet støtta faktisk opp om dei ordningane som Noreg den gongen forfekta, og som eg gjerne minner spørjaren om at sentrum var imot. Sentrum meinte den gongen at alle utslepp skulle skje innanfor Noregs grenser. Det hadde vore interessant å vita kva følgjene av det ville bli.

Kyoto-avtalen er ein internasjonal avtale, derfor må ein sjå fleire land under eitt. Me meiner at ein skal bruka alle verkemiddel i Kyoto-avtalen for å oppnå dei målsetjingane som er sette der. Dessutan er det jo slik at me vil ha ei rekkje tiltak i Noreg, det er ting som eg jobbar med (presidenten klubbar). Eg vil òg hevda at dersom ein synest det var for lite (presidenten klubbar igjen) … ja, greitt.

Presidenten: Ja, tidsfristen innenfor reglementet gjelder også statsråder.

Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Kristin Krohn Devold (H): Jeg vil gjerne stille et spørsmål til helseminister Tore Tønne.

Da Stoltenberg oppnevnte sin nye regjering, var Tore Tønne et av de mest positive og spennende navnene, og det gav løfter om evne og vilje til å modernisere offentlig sektor, ikke minst sykehussektoren. Derfor håper jeg at Tore Tønne også er villig til å følge opp i praksis.

Når det gjelder sykehusene våre, har noen en organiseringsform som heter AS. Det gjelder Lovisenberg Sykehus i Oslo, og det har vist seg meget effektivt og vellykket. Hvorfor vil Arbeiderpartiet og Tore Tønne hindre at også andre sykehus og sykehuseiere som ønsker å bruke denne spesielle organisasjonsmodellen, kan få gjøre det?

Statsråd Tore Tønne: Jeg vil for det første si at spørsmålet om framtidig organisering av sykehus nå er til behandling i Stortinget på grunnlag av en odelstingsproposisjon fremlagt av den forrige regjering. Jeg skal være forsiktig med å gå inn på selve behandlingen av den, men der fremmes det i hvert fall forslag om mulighet til å etablere fylkeskommunale sykehus – og det gjelder det vesentligste innenfor sykehussektoren i dag – som egne rettssubjekter. Det anser jeg for å være et meget viktig skritt på veien mot en – skal vi si – fristilling av sykehusene i forhold til dagens situasjon med fylkeskommunene som eier.

Når det så gjelder spørsmålet om aksjeselskaper i denne sektoren, er det ikke noe til hinder for at de ikke offentlig eide sykehus etableres som aksjeselskaper, slik representanten her viser til. Når det gjelder de offentlige sykehus, har jeg gitt uttrykk for at det er meget viktig at ansvaret for denne sektoren er et offentlig ansvar, og et udelt offentlig ansvar. Aksjeloven har svært mange viktige og riktige prinsipper når det gjelder styring av rettssubjekter først og fremst i næringslivssektoren, men for så vidt også i en del andre sektorer. Disse bestemmelsene lar seg utmerket godt praktisere innenfor de forslag til rettssubjekter som nå foreligger. Jeg er skeptisk til at aksjelovens bestemmelser om begrenset ansvar for eieren skal gjøres gjeldende innenfor offentlige sykehus.

Kristin Krohn Devold (H): Dette er en viktig sak, ikke minst for Oslo fylke. Det spiller mindre og mindre rolle for innbyggerne hvem som eier sykehuset. Det viktigste er at sykehuset tilbyr tjenester som kommer alle innbyggerne til gode. Lovisenberg, som er Oslos tredje største sykehus, får altså benytte seg av denne modellen, som har vært vellykket, mens Oslos nest største sykehus, Aker, som betjener det samme publikum, foreløpig forhindres fra å bruke denne modellen.

Hovedforskjellen mellom AS-modellen og den fylkeskommunale foretaksmodellen er at aksjeloven gir en unik mulighet til økonomistyring, økonomikontroll. Man kan bruke de regnskapsprinsippene som er nedfelt i regnskapsloven, og som har lange tradisjoner i Norge. Nettopp når vi vet at økonomistyring er de offentlige sykehusenes hovedproblem, vil jeg gjerne høre Tønnes svar på hvordan man kan løse dette konkrete problemet med økonomioppfølging, slik man kan i aksjeloven, men ikke for kommunale foretak.

Statsråd Tore Tønne: Jeg mener altså at det forslag som nå ligger til behandling i Stortinget, åpner for at man får sykehusselskaper som frittstående rettssubjekter, hvor mulighetene til f.eks. økonomistyring vil være de samme som i et aksjeselskap. Det vil være mulig å lede og administrere sykehusene etter så å si de samme regler, og det vil være regnskaper etter regnskapslovens bestemmelser. Men den viktigste forskjellen som representanten her ikke nevner, er at aksjeselskapet har som sin grunnidé å begrense eierens ansvar for rettssubjektet. Jeg mener at så lenge vi tross alt har en situasjon hvor det offentlige har ansvaret for sykehusene, og vi mener at det skal være et udelt ansvar, er det selvmotsigende å innføre en selskapsform som som grunnidé begrenser det offentlige ansvar.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Olav Gunnar Ballo.

Olav Gunnar Ballo (SV): Statsråden har i mellomtiden gitt svar på noe av det jeg hadde tenkt å spørre om, men jeg vil likevel spørre ham om et par ting.

En grunnidé i forhold til et aksjeselskap skal jo være at man driver ut fra forretningsmessige prinsipper, og at det også skal være rom for å gå konkurs. Ser statsråden så store begrensninger i bruken av aksjeselskapsmodellen for sykehus at det faktisk vil være svært vanskelig rent praktisk å kunne håndtere driften av sykehus ut fra en sånn modell?

I tillegg vil jeg spørre: Ser statsråden det som mulig å benytte regnskapsloven også i forhold til andre modeller enn aksjeselskapsformen, f.eks. kommunale foretak eller kommunale selskaper, sånn at man på den måten kan få til det som Høyre-representanten her tar opp, uten at man tar aksjeselskapsmodellen i bruk?

Statsråd Tore Tønne: Jeg kan bekrefte at med gjennomføringen av det forslag som nå ligger i Stortinget om organisering av sykehusselskaper som frittstående fylkeskommunale rettssubjekter, vil det åpnes for både å føre regnskap etter regnskapslovens prinsipper og å gjennomføre styring, økonomistyring osv. ved disse sykehusene i praksis etter de samme prinsipper som de som gjelder innenfor aksjeloven. Men som representanten peker på, har aksjeloven altså som grunnidé at eierens ansvar er begrenset. I det ligger også at aksjeselskaper kan gå konkurs. Det er ikke en papirbestemmelse, det er en reell bestemmelse, og jeg er meget betenkt over å åpne for en praksis hvor det i det hele tatt er mulig for offentlige sykehus å gå konkurs.

Presidenten: Sonja Irene Sjøli – til oppfølgingsspørsmål.

Sonja Irene Sjøli (H): Jeg er enig med helseministeren i at sykehusene er et offentlig ansvar. Men vi ser jo at de i det sosialdemokratiske Sverige nå prøver ut AS-modellen, og jeg kunne tenke meg å høre hva helseministeren mener om det. Det som går an i Sverige, burde vel også gå an i Norge.

Ser ikke også helseministeren at et overordnet statlig ansvar for finansiering og oppgavefordeling mellom sykehusene kombinert med lokal frihet til å organisere slik som de finner det best, vil gi pasienter bedre og raskere behandling? Og ansvaret blir plassert der ansvaret hører hjemme: i Regjeringen og i Stortinget. Den ansvarsfraskrivelse og det svarteperspillet som vi nå ser mellom stat og fylkeskommune, taper pasientene på.

Vil helseministeren se på om ansvaret skal ligge hos staten?

Statsråd Tore Tønne: Jeg har hatt anledning til å diskutere sykehusorganisering med svenske kolleger, og det er riktig at det der utprøves modeller som også kan utprøves i Norge.

Og jeg understreker: Jeg har ikke tatt avstand fra at private sykehus også kan være organisert som aksjeselskaper. Som det er pekt på her, har vi eksempler på det i dag. Det er ikke det som er problemet. Men jeg kjenner ikke til eksempler på at man eksperimenterer med offentlig eide sykehus som aksjeselskaper. Jeg har tvert imot fått mange spørsmål om det i det hele tatt kan være en særlig aktuell vei å gå.

Da kommer jeg til den andre kommentaren representanten hadde, om nettopp ansvarsfraskrivelse. Jeg er ikke bare imot ansvarsfraskrivelse, men jeg er altså imot ansvarsbegrensning (presidenten klubber) for de offentlige eiere av sykehusene.

Presidenten: Presidenten må forholde seg til talebegrensninger.

John I. Alvheim – til oppfølgingsspørsmål.

John I. Alvheim (Frp): Det er noe overraskende at man tar opp en sak som ligger til behandling i Stortinget. Det har vært uvanlig, og kom litt overraskende på meg, men når saken først er reist, har jeg et spørsmål til helseministeren.

Sykehusselskap skal ikke ha ansvaret for tariffavtalene. Når vi da vet at over 70 pst. av utgiftene i et sykehus er lønnsutgifter, er det jo et handikap for et sykehusselskap at det ikke har herredømme over dette. Det er heller ikke tillatt for et sykehusselskap å skille ut i egne AS-servicefunksjoner, som kan være nødvendig, og som praktiseres mer og mer i utlandet i forhold til private sykehus. Dette er to ting som atskiller sykehusselskap fra AS, slik at det er ikke de mulighetene i et kommunalt sykehusselskap som det er i et AS.

Når det gjelder dette med konkurs, har jeg liten tro på det. Det er bare et skremselsskudd.

Jeg håper at dette er begynnelsen på noe som en kan gå videre med, og der har jeg veldig stor tro på den nåværende helseministeren.

Statsråd Tore Tønne: Jeg er også noe overrasket over at det her blir nærmest en debatt om en sak som ligger til behandling i Stortinget. Og når en så erfaren representant som Alvheim peker på det, vil jeg bli ytterligere forsiktig med å uttale meg om saken.

Når jeg valgte å uttale meg om spørsmålet om organisering av sykehus som aksjeselskap, er det bl.a. fordi jeg allerede har uttalt meg offentlig om spørsmålet og gitt uttrykk for de betenkeligheter jeg som sagt har til slik organiseringsform.

Når det gjelder spørsmålet om tariffavtaler, som representanten Alvheim tok opp, vil jeg foretrekke å avvente behandlingen i komiteen og i Stortinget.

Når Alvheim sier at dette med konkurs bare er et skremselsskudd, kan jeg forstå det. Men samtidig er det ikke en papirbestemmelse at det er en begrensning i eierens ansvar i aksjeselskaper.

Presidenten: Vi går da til neste hovedspørsmål.

John I. Alvheim (Frp): I spørretimen den 29. mars i år spurte jeg helseministeren om hva han kunne gjøre i forhold til den boikottaksjonen som sykepleierstudentene har satt i verk når det gjelder tjenestegjøring ved norske sykehus i sommermånedene, og som vil føre til store driftsproblemer for de fleste sykehus. Helseministeren svarte den gang at han ville ta kontakt med Kommunenes Sentralforbund for å få oversikt over driftsproblemer som kan oppstå som en følge av aksjonen. Sykehusene har antydet at om aksjonen opprettholdes, vil mellom 1 000 og 1 500 somatiske sykehussenger være ute av drift i sommermånedene juli, august og delvis halve september.

Kan helseministeren i dag bekrefte at konsekvensene av denne boikottaksjonen kan bli så alvorlige som jeg nettopp har antydet, og hvilke beredskapsplaner har helseministeren for å møte denne situasjonen? Det er naturlig at mitt spørsmål går til helseministeren.

Statsråd Tore Tønne: Det er riktig at jeg på det tidspunktet sa at jeg ville ta kontakt med sykehuseierne for å få en bedre oversikt over følgene av slike aksjoner, for, som jeg da også understreket, om det hadde vært avtalebundne som hadde gått til slike aksjoner, ville de ha vært ulovlige. Det er ikke tilfellet her, siden det er studentene som har anmeldt disse aksjonene.

Det som siden er gjort, er at jeg har tatt den kontakt som jeg den gang bebudet, også gjennom Helsetilsynet. Det er sendt brev til alle sykehuseiere om å melde tilbake om deres vurdering av hva som kan bli situasjonen dersom slike aksjoner gjennomføres. Vi vil ha en oversikt over dette ved slutten av denne måneden. Jeg kan derfor på det nåværende tidspunkt ikke akkurat bekrefte omfanget eller alvoret i situasjonen annet enn å si at det er all grunn til å tro at en slik aksjon, om den blir gjennomført, vil få alvorlige konsekvenser. Men omfanget har jeg på det nåværende tidspunkt ikke oversikt over. Det er gitt en frist for å komme med tilbakemeldinger ved utløpet av måneden. Det er ganske naturlig at graden av beredskapstiltak som da vil bli vurdert, også vil være tilpasset det som kommer av tilbakemeldinger fra sykehusene.

John I. Alvheim (Frp): Jeg takker for svaret, men jeg synes nok at det var en litt for defensiv holdning fra helseministerens side. Ferieavviklingen starter i midten av juni måned, så vi har ikke så veldig mye tid på oss.

1 500 somatiske sykehussenger ute av drift i sommermånedene vil gi som konsekvens at det vesentligste av den elektive virksomhet ved våre somatiske sykehus, særlig ved kirurgiske avdelinger, men også ved medisinske, vil opphøre. Dette vil igjen føre til et alvorlig press på innleggelser som øyeblikkelig hjelp.

Verken helseministeren eller Stortinget kan eller bør gå inn i selve grunnlaget for boikotten, men det er både helseministerens og Stortingets absolutte ansvar at pasientene i denne situasjonen ikke lider overlast.

Mitt spørsmål er: Har helseministeren vurdert å ta kontakt med våre nærmeste naboland, eventuelt England og Tyskland, for å etablere en luftbro for alvorlig behandlingstrengende pasienter for det tidsrom konflikten varer, slik at færrest mulig menneskeliv går tapt under denne aksjonen?

Statsråd Tore Tønne: For det første må jeg si at det følger vel av sakens natur at beredskapstiltak mot bebudede aksjoner nødvendigvis må være defensive. Men jeg vil ikke i det legge at vi har en defensiv holdning til å møte de problemer som en slik bebudet aksjon kan reise.

Nå er det også slik at de problemer som dette kan skape, i første rekke må håndteres av de enkelte arbeidsgivere og de direkte ansvarlige for driften av sykehusene. Vi har en del erfaring med de problemer som knytter seg til avvikling av sommerferie ved sykehusene uansett, og de innskrenkninger som det krever. Jeg har det inntrykk at de også har et arbeid i gang med sikte på å se på hvilke muligheter de har til å finne andre løsninger dersom – jeg understreker dersom – aksjonen blir gjennomført og blir vellykket.

Jeg har ikke tatt noe initiativ i forhold til utlandet av den karakter representanten spør om.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Odd Roger Enoksen (Sp): Jeg vil gjerne stille et spørsmål til landbruksministeren.

Det er kanskje uvanlig å bringe inn jordbruksforhandlingene i spontanspørretimen på et tidspunkt hvor forhandlingene pågår, men med bakgrunn i at det for noen få uker siden ble inngått et forlik mellom sentrumspartiene og Arbeiderpartiet her i Stortinget, finner jeg likevel grunn til å gjøre det.

I det tilbud som staten har lagt fram, bryter man med Stortingets politikk på tre områder. Prisene kuttes mer enn det Stortinget slo fast. Det lå nemlig til grunn for det forliket som ble inngått, at man skulle sørge for å få lavere matvarepriser, samtidig som dette skulle kompenseres gjennom et fradrag i skatten. Og siden dette skattefradraget ville tjene de små brukene, var det lagt opp til en justering i strukturprofilen i distriktstilskuddene. I det framlegget som vi nå har sett, kuttes prisene mer enn det Stortinget slo fast. Kompensasjoner er foreslått for et halvt år og ikke for et helt år i det skattefradraget som nå skal innføres, og tilskuddene favoriserer større bruk i større grad enn det justeringen skulle tilsi.

Hva er bakgrunnen for at det blir lagt fram et tilbud som til de grader bryter med det forliket som man inngikk i Stortinget for to uker siden?

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen: Regjeringens utgangspunkt er selvfølgelig at det tilbudet som vi har lagt fram i årets jordbruksoppgjør, er innenfor de retningslinjene som Stortinget har trukket opp. Jeg har sett i media at det har vært en god del debatt om dette med målprisreduksjonene og skattefradraget. Det er jo en direkte kobling i meldingen og i Stortingets behandling mellom reduserte målpriser og et nytt skattefradrag. Men årets jordbruksavtale virker fra 1. juli i år til 1. juli neste år. Det betyr at kuttet i målprisene bare får halv effekt i år 2000. Da synes Regjeringen det er helt rimelig at også skattefradraget gis en halv effekt i år 2000. Ifølge det som Stortinget har sagt i innstillingen fra næringskomiteen, skal det «innføres et inntektsfradrag ved beskatning som gir kompensasjon tilsvarende de reduserte målpriser». Og når vi da får halv reduksjon av målprisene i år, vil Regjeringen ta sikte på at vi i og for seg innfører en ny skatteordning for landbruket fra og med 1. januar 2000, men at den gis halv virkning, altså et fradrag på 18 000 kr første år. Men så vil den få full virkning i år 2001, fordi reduksjonen i målpriser vil ha full virkning i 2001.

Ellers vil jeg selvfølgelig være enig med representanten Enoksen i at det vil være vanskelig for meg å gå inn på alle mulige detaljer knyttet til jordbruksoppgjøret. Vi sitter jo i en forhandlingsposisjon. Det er et tilbud som er lagt fram fra staten, og det er klart at her skal det forhandles. Så får vi komme tilbake og vurdere resultatet når de forhandlingene forhåpentligvis har ført til en avtale.

Odd Roger Enoksen (Sp): Det slås uttrykkelig fast både i stortingsmeldingen og i innstillingen at inntektsfradraget skal gis tilbakevirkende kraft fra og med det år målprisene blir redusert. Det har også ligget til grunn for Stortingets behandling. Men forutsigbarhet bør være et nøkkelord også i forhold til landbruksnæringen. I innstillingen til stortingsmeldingen er det også sagt at jordbruket skal sikres en inntektsutvikling som er på linje med andre grupper i samfunnet.

Er det landbruksministerens oppfatning at det framlagte tilbud til næringen er i tråd med denne målsettingen, og står målsettingen fast i Regjeringens videre arbeid når det gjelder landbrukspolitikken? Når jeg spør om dette, er det fordi det lå i bunnen for hele det forliket som ble inngått, og det er selvfølgelig av interesse å høre om Regjeringen fortsatt står fast ved det man var enig med sentrum om for to uker siden.

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen: La meg først få presisere at når Enoksen sier at det vi gjør med skatt, ikke er i tråd med innstillingen fra næringskomiteen, er jeg altså uenig i det. Jeg siterte at det innføres et inntektsfradrag ved beskatning som gir kompensasjon tilsvarende de reduserte målpriser. Enoksens opplegg, slik det nå fremføres, vil jo gi et skattefradrag som er dobbelt så stort som årets målprisreduksjoner, og det står ikke i innstillingen fra næringskomiteen.

Til det andre spørsmålet: Ja, vi står fast på inntektsformuleringene. Vi står også fast på formuleringer fra komiteen som Senterpartiet har knyttet seg til, om at det er begrensninger i handlingsrommet for inntektsdannelse framover, og

«god utnytting av markedsmulighetene, økt mangfold, et balansert marked, strukturelle endringer og fornuftige kostnadstilpasninger vil i økende grad få betydning for at en slik inntektsutvikling kan oppnås».

Det er jeg enig i.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Jon Lilletun

Jon Lilletun (KrF): Det gjeld òg landbruksforhandlingane, og eg har respekt for at statsråden ikkje kan gå inn i mange detaljar. Dette er så ferskt, og det var eit så grundig arbeid med forliket i komiteen at det er mange av oss som var med på det, som reagerer ganske sterkt. Eg viser òg til kva den utmerkte saksordføraren, Gunnar Breimo, har sagt om dette skattegrepet.

Eg skal sitere for statsråden det som står i meldinga, som statsråden har slutta seg til:

«Inntektsfradraget vil imidlertid bli foreslått innført med tilbakevirkende kraft i den forstand at fradraget får virkning f.o.m. 1. januar i det året målprisene blir redusert i jordbruksforhandlingene.

Provenyvirkningen av fradraget kan anslås til mellom 600 og 700 mill. kr., og det foreslås derfor en målprisreduksjon i tilsvarende omfang.»

Eg opplever at statsråden plukkar delar av ei innstilling, at det ikkje er ein heil samanheng.

Eg varslar berre på vegner av Kristeleg Folkeparti (presidenten klubbar) at vi ikkje aksepterer at ein tolkar seg vekk frå (presidenten klubbar) det som var ei semje, den dagen det endelege resultatet (presidenten klubbar) kjem til Stortinget.

– Eg ber om orsaking.

Presidenten: Tilgivelse er muligens til stede, men det får vi avvente.

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen: Jeg skal i hvert fall ikke være den som gir det eller ikke.

Men til det Lilletun sier: Jeg hører selvfølgelig alvoret i det som legges fram. Samtidig må jeg nok en gang få lov til å komme tilbake og si, når også representanten Lilletun og Kristelig Folkeparti har sagt at det skal innføres en skatteordning som skal gi en kompensasjon tilsvarende reduksjonene i målprisene, og når reduksjonene i målprisene får halv effekt i år 2000, at det står ingen steder, verken i stortingsmeldingen eller i innstillingen, at det norske landbruket i år 2000 i tillegg skal gis et generelt skattefradrag uten gjenytelse. Det er direkte koblet opp til et målprisgrep som gjennomføres med halv virkning i år 2000. Vi kompenserer da med halv virkning i år 2000, og 650 mill. kr har en virkning før skatt lik 900 millioner.

Presidenten: Johan J. Jakobsen – til oppfølgingsspørsmål.

Johan J. Jakobsen (Sp): Det er nesten utrolig å høre landbruksministerens fortolkning av det som står både i meldingen og i innstillingen, for innstillingen slutter seg jo til – det brukes til og med uttrykket «slutter seg til». Og hvis det var slik at flertallet i Stortinget mente at en sluttet seg til noe annet enn det som står i meldingen, måtte det i så fall ha blitt sagt klart og tydelig ifra om. Nå har vi hørt at saksordføreren har en annen oppfatning enn det statsråden har, ja, til og med representanter for partier som gikk imot dette elementet i landbruksmeldingen, er enig i den fortolkning som bl.a. saksordfører Gunnar Breimo har lagt til grunn.

Jeg vil imidlertid ta opp en litt mer alvorlig side av saken, for dette innebærer jo at Arbeiderpartiet, arbeiderpartiregjeringen og landbruksministeren ikke respekterer det som oppfattes som en avtale og et forlik og et kompromiss. Ser landbruksministeren hvilke konsekvenser det kan ha for andre saker i Stortinget hvis det er slik at opposisjonspartiene ikke kan stole på avtaler og inngåtte kompromisser, inkludert fellesmerknader?

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen: La meg først få si at jeg har diskutert dette spørsmålet med saksordføreren flere ganger, og vi er helt enige om de uttalelsene jeg kommer med her.

For det andre: Hvis det hadde vært slik at Regjeringen overhodet ikke tok hensyn til flertallsinnstillinger fra Stortinget, ville Regjeringen selvfølgelig ikke ha noen god sak.

Mitt utgangspunkt er at det tilbudet som vi har lagt fram i jordbruksforhandlingene, er innenfor det som innstillingen redegjør for av fremtidig landbrukspolitikk. Og jeg føler at jeg har redegjort ganske grundig for særlig dette med skattefradraget, der jeg aldri har sett noen som helst uttale – heller ikke representanten Jakobsen – at norske bønder i første halvår 2000 skal få et generelt skattefradrag uten gjenytelser. Hele tiden har det vært koblinger opp mot målpriser, og det følges til punkt og prikke.

Presidenten: Ansgar Gabrielsen – til oppfølgingsspørsmål.

Presidenten vil minne om at komitebehandling normalt bør finne sted i komiterommene.

Ansgar Gabrielsen (H): Det vil jeg slutte meg helt til.

Det er ikke mer enn 14 dager siden vi diskuterte landbruksmeldingen og norsk landbrukspolitikk for de neste ti år, og omfavnelsene mellom sentrum og Arbeiderpartiet var så klamme at de ikke tok replikker på hverandre engang. Men nå – 12-14 dager etterpå – er man uenig om alt. Hanssen snakker om at framlegget er innenfor dette forliket, mens alle fra sentrum sier at det er utenfor. Og det er jo som kjent umulig å være både utenfor og innenfor samtidig.

Mitt spørsmål er: Burde ikke statsråd Hanssen ha lyttet til tidligere saksordfører Hanssen, som for å unngå dette ville trekke meldingen og legge fram en egen melding om hva Arbeiderpartiet stod for? De som blir rammet av dette, er selvfølgelig norske bønder, som ikke vet verken ut eller inn.

På de siste ti sekundene vil jeg i forhold til landbruksoppgjøret som er på gang, si: Jeg har lest og sett krav fra organisasjonene, jeg har sett Hanssens framlegg. Jeg synes ikke han skulle fire en tomme. Når det er sagt, skjønner jeg at sentrum er frustrert.

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen: Til det siste er det helt klart at vi er i en forhandlingssituasjon, og det er en reell forhandlingssituasjon som gjør at vi nå frem mot helgen går noen spennende timer i møte. Vårt ønske er selvfølgelig å få til en avtale med jordbruksorganisasjonene, og det er vi også innstilt på å bidra til. I så måte må jeg nok skuffe representanten Gabrielsen, som også i årets statsbudsjett på vegne av Høyre egentlig foreslo at man ikke burde kutte 400 mill. kr i årets jordbruksavtale, men 2,4 milliarder kr. Slik sett er det ganske langt mellom Arbeiderpartiets og Høyres landbrukspolitikk. Også derfor føler jeg meg, som statsråd, veldig komfortabel med at vi har lagt et løp i Stortinget der vi vil forsøke å bygge en allianse med sentrum også i fremtidig landbrukspolitikk. Men det vil bli krevende, vanskelig og utfordrende. Det sa jeg også fra om i Stortinget da vi hadde debatten om innstillingen. Men nå får vi se forhandlingsresultatet, og så får vi ta debatten om det når den faktisk skal tas.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Olav Gunnar Ballo (SV): Jeg vil rette mitt spørsmål til helseministeren.

Stortinget har vedtatt en opptrappingsplan for psykiatrien, der hensikten er at man skal få et bedre psykiatrisk tilbud både ved institusjonene og ute i kommunene. Nå viser det seg altså at ikke et øre av de nye driftsmidlene settes inn for å styrke psykiatriske institusjoner innenfor den opptrappingsplanen som vi er inne i. Dette får en rekke praktiske konsekvenser. Dikemark sykehus i Asker skal ferielukke tre poster til sommeren for å minske underskuddet, og det rammer 30 pasienter med alvorlige psykiske lidelser. Fordi det tar lang tid å komme i gang med tiltak ute i kommunene på tross av at man etter hvert får midler dit, vil en rekke pasienter bli rammet og stå uten tilbud.

Jeg vil spørre helseministeren hva han har tenkt å gjøre med den situasjonen som nå har oppstått, for at disse pasientene skal få et anstendig tilbud.

Statsråd Tore Tønne: Det er ingen tvil om at det er mangelfulle tilbud innenfor psykiatrien, mangelfulle tilbud for personer med alvorlige psykiske lidelser i Norge. Det er også i hovedsak bakgrunnen for at det er vedtatt å gjennomføre en opptrappingsplan for de offentlige tilbud i psykiatrien.

Jeg tror ikke det er riktig å hevde at den opptrapping som nå er i gang, ikke kommer denne sektoren til gode. Vi har tvert imot en ganske god tilbakemelding på at den gjør det. Vi gjennomfører opptrappingsplanen slik at de mål som er satt for denne, også av Stortinget, skal bli nådd, men det er en opptrapping som nødvendigvis må gå over lang tid. Det er også forutsatt i planen slik den ble vedtatt i Stortinget.

Gjennom denne planen satses det først og fremst på utvikling av kommunale botilbud i den kommunale og lokale sektor. Det er for så vidt også riktig at det i denne planen ikke er en tilsvarende tilgodeseelse av en del av de institusjoner som representanten her peker på. Det er spørsmål som vi må behandle på annen måte, og det er slik sett spørsmål som jeg må få komme tilbake til.

Olav Gunnar Ballo (SV): Jeg hører hva statsråden sier.

Jeg registrerer at innenfor barne- og ungdomspsykiatrien har vi stått overfor den situasjonen at f.eks. Senter for barne- og ungdomspsykiatri i Oslo har måttet avbryte behandling knyttet til spiseforstyrrelser på grunn av personalmangel. Men personalmangel henger jo i sin tur sammen med ressursmangel, mangel på midler. Og spesielt barne- og ungdomspsykiatrien har i mange år vært rammet hardt med til dels totalt manglende tilbud til dem som har psykiske vansker. Regjeringens svar på det i forbindelse med revidert statsbudsjett er å foreslå et kutt på 38 mill. kr, knyttet opp mot barne- og ungdomspsykiatrien.

Jeg vil spørre statsråden hvordan man tenker seg at en opptrappingsplan skal fungere som en opptrappingsplan hvis det Regjeringen tar initiativ til, er å trappe ned istedenfor å trappe opp.

Statsråd Tore Tønne: Jeg vil gjerne gjenta at det faktisk skjer en opptrapping innenfor psykiatrien, slik det også er forutsatt i Stortingets vedtak om denne planen.

Når det gjelder personellmangel, er det riktig at det er en meget viktig side ved dette. Det har også vært pekt på som en beskrankningsfaktor når det gjelder å gjennomføre de reelle tiltakene. Det viser seg imidlertid at vi så langt ikke har så store problemer med å få personell til å gjennomføre de tiltakene som skal gjennomføres, slik det kanskje har vært forutsatt. Tvert imot har vi relativt gode tilbakemeldinger når det gjelder økning i tilgangen på den typen personell som det her er snakk om. Jeg vil også si at det er gitt en prioritet til barne- og ungdomspsykiatri i gjennomføringen av opptrappingsplanen, men – som jeg også har sagt – det tar tid å gjennomføre disse tiltakene.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Ola D. Gløtvold.

Ola D. Gløtvold (Sp): Det som skjer innenfor psykiatrien, er svært bekymringsfullt. Og det er nå ekstra bekymringsfullt hvis de store institusjonene på grunn av ressursmangel, og ikke minst på grunn av personellmangel i forbindelse med ferieavvikling må stenge sine avdelinger. Det som nå skjer, er jo at de midler som skulle ut i primærhelsetjenesten, ikke har nådd fram. Det er mangel på personell, ressurser og oppbyggingssystem, noe som gjør at den satsingen som skulle være i primærhelsetjenesten, ennå ikke har kommet godt nok i gang.

En annen sak som jeg har lyst til å få helseministerens kommentar til, er det at med innsatsstyrt finansiering, den såkalte stykkprisfinansiering, innenfor de somatiske sjukehusene, blir fylkeskommunene og sjukehuseierne både direkte og indirekte oppfordret til å prioritere de somatisk sjuke, som da igjen går på bekostning av psykiatrien og de store institusjonene som skal være der innenfor 2.-linjetjenesten. Jeg har lyst til å høre helseministerens kommentar til det, pluss til dette med at det ennå er for lite satsing i primærhelsetjenesten, hvor de fleste oppholder seg, ikke minst innenfor barne- og ungdomspsykiatrien.

Statsråd Tore Tønne: Igjen har jeg ingen problemer med å være enig i at det er en alvorlig situasjon innenfor psykiatrien. Jeg tror at de tiltak som følger av den opptrappingsplan som er vedtatt, over tid vil avhjelpe dem, og vi må ha tillit til at vi derved langt på vei vil oppnå de mål som er satt. Men vi må erkjenne at dette tar tid.

Det har vært problemer med personelltilgangen. Det tar tid å møte dem, men jeg synes nå tross alt at de tilbakemeldinger vi får når det gjelder akkurat det spørsmålet, er ganske oppmuntrende.

Det er også avsatt midler til investeringer i sykehusplasser innenfor denne sektoren, og vi vil nok også se at det vil gi resultater. Men igjen: Vi må erkjenne at dette tar tid. Når det har vært gitt prioritet til de kommunale og fylkeskommunale tiltak, er det også fordi det skal lette presset på de større institusjonene.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Gunnar Kvassheim (V): Jeg har et spørsmål til olje- og energiministeren.

I gasskraftsaken kom den nye regjeringen i full konfrontasjon med miljøbevegelsen. Statsministeren lovet at Regjeringen skulle beflitte seg på å bygge opp et bedre forhold til miljøbevegelsen under behandlingen av kommende saker. Så har ikke skjedd. I budsjettet er det nye, tunge miljøkutt, og i forrige uke kom det et signal fra Regjeringen som ble møtt med motstand fra miljøbevegelsen. Det gjelder klarsignalet for utbygging av Beiarnvassdraget i Nordland. Hva er grunnen til at statsråden ikke kunne medvirke til at det ble laget en ny konsekvensutredning for dette vassdraget, slik det er et bredt ønske om lokalt, og slik som en samlet miljøbevegelse krever? Den forrige konsekvensutredning er nærmere 20 år gammel og ikke på høyde med det som er dagens miljøstandard.

Statsråd Olav Akselsen: Eg burde vel kanskje allereie i mitt første svar i dag ha sagt at det er miljøvernministeren som har ansvaret for oppfølginga av gasskraftsaka og oppfølginga av desse internasjonale avtalane. Det som har skjedd til no, er at Regjeringa har gjeve tilbakemelding til Stortinget innan fristen, om at det ikkje var behov for å endra lovene på det området.

Når det gjeld Beiarn-utbygginga, må eg innrømma at eg er overraska over spørsmålet og vinklinga. Då me diskuterte gasskraftverk, var det mykje debatt om jussen. Det blei stilt spørsmål om ein kunne utføra fleirtalet sin politikk, fordi det var strid om norsk lovgjeving på dette området. Når det gjeld Beiarnvassdraget, er det ingen juridisk tvil. Det er faktisk slik at denne saka har vore behandla. Stortinget gav si tilslutning til utbygging så tidleg som i 1987, og Kongen i statsråd gav konsesjon i 1989. Ein slik konsesjon er bindande, varig bindande, og den kan ikkje gjerast om. Det er altså slik at Statkraft derfor har høve til å byggja ut etter dei konsesjonar som er gjevne, dvs. full utbygging. I mellomtida har likevel Statkraft bedt om å få gjennomføra ei mindre utbygging, ei utbygging med mindre inngrep, og eg kunne ikkje sjå at det var grunnlag for å seia nei til den søknaden.

Ein annan grunn til at eg er overraska over at sentrumspartia tar opp denne saka, er at spørsmålet om Beiarnvassdraget låg i den førre regjeringa i over eitt år. Den førre regjeringa hadde med andre ord meir enn 365 dagar på seg til å behandla denne saka og gje ho eit anna utfall. Eg er heilt sikker på at når det ikkje kom noko initiativ frå den førre regjeringa, og det ikkje blei noko anna utfall, var det rett og slett fordi jussen her er så bindande at det ikkje var noko alternativ. Derfor blei ikkje denne saka behandla av den førre regjeringa. Eg fann ikkje noko grunnlag for å venta med den saka når utfallet av ho likevel var gjeve.

Gunnar Kvassheim (V): Jeg har registrert at Olav Akselsen har sagt at han meldte seg inn i Arbeiderpartiet på grunn av Alta-saken. Det er et nokså oppsiktsvekkende standpunkt i en sak hvor Gro Harlem Brundtland har sagt at en gjorde en feil. På den bakgrunn hadde jeg kanskje ikke grunn til å vente det store engasjementet i forhold til vern av verdifulle vassdrag.

Selv om jussen ligger fast her, er det fortsatt mulighet for å drive politikk, og det er langs det sporet jeg utfordrer statsråden. Hva var grunnen til at en ikke ønsket å signalisere overfor Statkraft at en burde laget en konsekvensutredning selv om en ikke var pålagt dette? Jeg kan forsikre om at den forrige regjeringen arbeidet etter helt andre miljøspor enn det denne regjeringen gjør. Her trenger en bare noen få uker for å konkludere i nok en sak i miljøets disfavør.

Statsråd Olav Akselsen: Det eg har å halda meg til når det gjeld den førre regjeringa, er at den ikkje greidde å behandla denne saka, sjølv om dei hadde over eitt år på seg. Det tar eg som eit signal om at dei ikkje lika utfallet som likevel måtte koma fordi saka var avgjord ut frå juridiske rammer.

Stortinget har vedteke at denne elva skal kunna byggjast ut. Kongen i statsråd har gjeve konsesjon. Det kan ikkje gjerast om. Sjølv om eg skulle ynskt det, kunne eg ikkje gjort noko anna enn å seia ja til ei redusert utbygging, som det no er søkt om.

Så kunne ein sjølvsagt hevda at det hadde vore hyggjeleg om Statkraft gjorde ei ny konsekvensutgreiing her. Men det ville likevel ikkje ha endra situasjonen, for Statkraft har allereie fått konsesjon for å byggja ut dette vassdraget. Nye konsekvensutgreiingar ville difor ikkje ha endra dei realitetane. Her er det gjeve ein konsesjon. Den konsesjonen er bindandane, og det er slik at den kan korkje Stortinget eller Kongen i statsråd gjera om.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Hallgeir H. Langeland.

Hallgeir H. Langeland (SV): Eg er einig med statsråden i at sentrumsregjeringa sjølvsagt sjølv kunne ha gjort noko i denne saka. Dei kunne ha stoppa ho og fått ei konsekvensutgreiing. Det gjorde dei ikkje.

Men nå set jo Arbeidarpartiet på ein måte fart i saka igjen. Ein hadde altså den førre konsekvensutgreiinga om Beiarnvassdraget i 1979. Sidan den tid har ein altså brukt store midlar, bl.a. for å styrkja villaksstammen i Beiarn. Eg må få spørja statsråden: Er det ikkje då i den samanhengen naturleg å sjå på f.eks. kva utslag ei utbygging vil få i forhold til villaksstammen? Er ikkje det ein logisk konsekvens av at ein har brukt midlar for å styrkja villaksstammen?

Statsråd Olav Akselsen: Eg er faktisk ueinig med spørjaren. Langeland seier at den førre regjeringa kunne ha gjort noko. Det trur eg faktisk ikkje var mogleg. Hadde dei kunna det, trur eg dei hadde gjort det. Men her er altså lovene klare: Konsesjonane er gjevne, og Statkraft har løyve til å byggja ut. Det dei har søkt om no, er ei redusert utbygging som gjev mindre miljøinngrep. Eg kunne ikkje sjå at det var grunnlag for å seia nei til mindre miljøinngrep, slik Statkraft no har ønskt.

Når det gjeld situasjonen i denne elva med tanke på laks, er det slik at Jagland-regjeringa sette ned eit utval for å sjå på situasjonen for villaksen i Noreg. Dette utvalet gjekk gjennom lakseelvane våre og foreslo ein god del konkrete tiltak, bl.a. å innføra nasjonale laksevassdrag, der ein tek vare på dei viktigaste vassdraga. Beiarn var ikkje nemnt i den samanhengen.

Eg synest sjølvsagt det er viktig å ta vare på villaksen, og eg er glad for at den nye regjeringa – i motsetnad til den førre – no har foreslått at Stortinget skal innføra prinsippet om nasjonale laksevassdrag.

Presidenten: Hilde Frafjord Johnson – til oppfølgingsspørsmål.

Hilde Frafjord Johnson (KrF): Denne saken er en ny sak hvor Arbeiderpartiet er på kollisjons- og konfrontasjonskurs i forhold til en samlet miljøbevegelse. Det som er den store bekymringen, er situasjonen for laksestammen. Og en av grunnene til at dette vassdraget ikke var med i nasjonal laksevassdragsplan og utvalgets arbeid, var bl.a. at det har vært rotenonbehandlet. Nå er laksestammen på vei opp, og dette kan bli et av de virkelig store og flotte laksevassdragene i Norge.

Sentrumsregjeringen brukte tid for å se om vi kunne finne en løsning på problemene knyttet bl.a. til det juridiske, som statsråden var inne på. Og sentrumsregjeringen brukte tid for å prøve å finne et miljøspor som vi kunne følge. Arbeiderpartiregjeringen banket igjennom denne saken i hurtigtogsfart, og dette er blitt oppfattet som en provokasjon av ganske mange innenfor miljøbevegelsen og i de lokalsamfunnene som dette gjelder. Men vi kunne altså hatt en situasjon hvor dette vassdraget hadde blitt tatt inn i det nasjonale lakseutvalgets arbeid.

Jeg vil gjerne ha statsrådens kommentar til det.

Statsråd Olav Akselsen: Eg er heilt ueinig i at den nye regjeringa ikkje har brukt tid på denne saka. Det er òg slik at miljøvernministeren gjekk gjennom denne saka for å undersøkja om det var mogleg å gjera noko.

Når ein då innsåg at her er det ikkje noko anna utfall enn det Regjeringa no har gått inn for, fann vi ikkje nokon grunn til å sitja på denne saka og trenera ho vidare. Det er gjeve løyve til å foreta utbygging av dette vassdraget. Det er ikkje nokon som kan trekkja det tilbake. Når det er ein realitet, kan eg ikkje skjøna at Regjeringa trong bruka meir tid på det enn ein har gjort. Arbeidarpartiregjeringa vil ha ein offensiv politikk når det gjeld å verna villaksen. Men eg må gjenta at denne elva ikkje har vore nemnd i denne samanhengen.

Så vil eg seia at det i samband med energimeldinga var ei målsetjing for store delar av denne salen, inkludert sentrumspartia, å auka vasskraftutbygginga i Noreg for å få meir miljøvennleg kraft.

Presidenten: Vi går da til neste hovedspørsmål.

Harald T. Nesvik (Frp): Jeg vil få lov til å stille et spørsmål til landbruksministeren.

Det var den avgåtte Bondevik-regjeringen som la fram landbruksmeldingen. Men i og med at den nåværende regjeringen ikke trakk den meldingen, må man jo anta at landbruksmeldingen også er denne regjeringens politikk. Men så kommer det signaler fra det pågående landbruksoppgjøret og det tilbudet som staten har lagt fram. Da begynner jeg å bli i tvil om hva som egentlig er Regjeringens politikk.

Jeg vil da spørre statsråden: Er det landbruksmeldingen og Senterpartiets bonderomantiske landbrukspolitikk som er gjeldende også for denne regjeringen, eller vil man nå begynne å se på bønder som selvstendig næringsdrivende innenfor matvareproduksjon?

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen: Det som selvfølgelig er utgangspunktet for det tilbudet som staten har lagt fram i årets jordbruksforhandlinger, er jo den behandlingen som Stortinget gjennomførte den 9. mai, der man vedtok innstillingen som er knyttet opp til den stortingsmeldingen representanten viser til.

Etter min mening er det en innstilling som er godt egnet som et landbrukspolitisk virkemiddel i årene som kommer, fordi den tar inn over seg at norske bønder er selvstendig næringsdrivende som har et ansvar for egen inntekt – altså ikke vanlige lønnsmottakere – samtidig som den i motsetning til representantens parti tar opp i seg at landbruket har flere funksjoner å fylle enn bare å produsere mat. Den tar altså opp i seg alle landbrukets oppgaver i forhold til viktige fellesgoder i det norske samfunnet. Og slik sett er det klart at statsråden føler seg veldig komfortabel med den innstillingen, vi jobber nå iherdig med sikte på at den skal komme til uttrykk, forhåpentligvis gjennom en avtale med jordbruksorganisasjonene om en jordbruksavtale for 2000-2001. Det er klart at den landbrukspolitikken er veldig forskjellig fra Fremskrittspartiets landbrukspolitikk. Fremskrittspartiet har jo gjennom flere budsjettbehandlinger foreslått å halvere jordbruksoverføringene på ett år – altså kutte 6 milliarder kr i jordbruksoverføringene på ett år. Staten har lagt fram et tilbud som innebærer en reduksjon på 400 mill. kr, som et forhandlingsgrunnlag, så her vil det nok fortsatt bli slik at det er en betydelig forskjell på spørrer og svarer.

Harald T. Nesvik (Frp): Jeg er i hvert glad for at Arbeiderpartiet begynner i den retningen, og jeg håper de går videre.

Statsråden nevnte i sitt svar at man ser på norske bønder som selvstendig næringsdrivende, og da er det jo interessant når man går på det politiske her. Så vidt jeg vet, er det ingen andre selvstendig næringsdrivende som har den fordelen som de har i landbruket, både når det gjelder avløsning i forbindelse med ferie og en rekke andre tiltak.

Men jeg vil ta opp et litt annet problem i tilknytning til akkurat den biten. Når den avtalen man er i ferd med å få til med landbruket i forbindelse med landbruksmeldingen, eventuelt kommer på plass, vil man fra l. januar neste år gi et skattefradrag på 36 000 kr for å få ned matvareprisene i Norge. Ser statsråden det problemet det innebærer for konkurrerende virksomhet, bl.a. innenfor sjømatproduksjon? Der har man ikke den vinklingen og de fordelene som landbruket vil få, og man får da en konkurransevridning over mot landbruket, slik at de får ytterligere fordeler når det gjelder pris, i motsetning til det de som produserer sjømat, får. Ser landbruksministeren dette problemet?

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen: Nei, ikke umiddelbart, det må jeg vel innrømme, for det som er utgangspunktet for det pris- og skattegrepet, er jo at nordmenn også i dag spiser sin mengde kjøtt, og de spiser mer hvis de får tilgang på billig kjøtt, og mindre hvis prisen blir for høy. Det som er problemet i dag, er at nordmenn definerer prisen på det norske kjøttmarkedet som for høy, men det fører ikke til at man begynner å spise fisk, det fører til at man kjører til Sverige og handler kjøtt der. Det vi gjør gjennom dette pris- og skattegrepet, er å starte arbeidet med sikte på å få redusert prisen på noen viktige landbruksbaserte matvarer, med sikte på å øke størrelsen på det norske kjøttmarkedet ved å redusere grensehandelen.

Presidenten: Den muntlige spørretimen er nå omme, og vi går over til den ordinære spørretimen.