Sigvald Oppebøen Hansen (A) (ordførar for saka): Denne innstillinga bygger på eit privat forslag frå fleire representantar frå SV som gjer framlegg om statlege tiltak for å bevare gamle handverks- og industrifag.

Det er i dag 27 fag som er definerte som små og verneverdige. I tillegg til dette er det om lag 30 fag som ligg i grenseland til å kunne reknast som små og verneverdige. I sum betyr dette at nær ein tredel av alle lærefaga er små og verneverdige.

Det er ein samrøystes komite som peikar på det viktige i å ta vare på og verdsette den fagkompetansen desse faga representerer, både ut frå næringspolitiske og kulturelle årsaker. Når ein er einig i dette, er det like viktig at desse faga blir dokumenterte gjennom fag- eller sveinebrev.

I og med at dette handlar om små fag som i all hovudsak blir utøvde i små verksemder, vil det vere vanskeleg for bedriftene på eiga hand å sjå seg i stand til å ta på seg ansvar for ein lærling aleine. Dette betyr at fleire bedrifter må slå seg saman og bli organiserte gjennom eit eige opplæringskontor. Eit opplæringskontor er pr. definisjon eit organ for bedrifter som samarbeider om opplæring for lærlingar. Slike kontor har fylkeskommunane og bedriftene eit felles ansvar for å opprette.

Komiteen peikar på at Opplæringskontoret for små og verneverdige fag berre dekker nokre få fylke. I tillegg har dei problem med dårleg økonomi. Årsaka til dette er at mange bedrifter slit med å betale lønn for lærlingen. Slik sett må opplæringskontoret bruke det meste av lærlingtilskotet til å dekke lønn til lærlingen. Komiteen er kjend med at departementet har løyvd 1 mill. kr både i 1999 og i inneverande budsjettår gjennom Sekretariatet for små og verneverdige fag på Lillehammer, for å hjelpe til i den økonomiske situasjonen for opplæringskontora. For å sikre opplæringskontora forsvarlege arbeidsforhold tilrår departementet at ein aukar satsane for tilskot til lærekontraktar i små og verneverdige fag. Dette sluttar komiteen seg til. Det ville blitt uklare ansvarsforhold dersom staten skulle finansiere og organisere enkelte opplæringskontor med ei eiga løyving.

Komiteen sitt fleirtal meiner at det bør etablerast fleire kontor som til saman dekker heile landet. Komiteen er kjend med at det er bedriftene som avgjer kvar dei ønskjer å etablere opplæringskontor, og kva for geografisk område det skal omfatte. Det betyr at korkje departementet eller Stortinget kan bestemme kvar desse skal bli etablerte, og det er vel heller ikkje ønskjeleg ut frå ansvarsfordelinga i vidaregåande opplæring. Derfor er det viktig at me legg forholda til rette for at fleire kontor kan bli etablerte, og at desse kontora da kan få ei organisering slik at dei kan dekke heile landet.

Framstegspartiet har uttrykt bekymring over ei slik oppsplitting av opplæringskontor som fleirtalet ønskjer, og eg reknar med at dei sjølve vil argumentere for dette seinare i debatten.

Når det gjeld å definere fag som er små og verneverdige, der kunnskap har gått frå generasjon til generasjon, meiner komiteen at det er viktig at lista over fag ikkje blir statisk, men derimot blir oppdatert med jamne mellomrom for å få eit system som er nokolunde føreseieleg.

Til slutt ber komiteen om at departementet gjer ei vurdering av funksjonane til Sekretariatet for små og verneverdige fag på Lillehammer – om dette kontoret fungereretter intensjonen – og vidare at departementet kjem attende til Stortinget med ei slik vurdering på ein eigna måte.

Ursula Evje (Frp): Det fremgår med all mulig tydelighet av innstillingen at det ikke er stor grad av uenighet mellom partiene i denne saken. Fremskrittspartiet er også helt på linje med de øvrige partier, noe som meget klart kommer frem i innstillingen både når det gjelder bedriftenes ansvarsområde og når det gjelder betaling, tilskuddsordninger m.m.

Men vi har noen helt klare og tydelige betenkeligheter. Vi er urolige for at det ønskes opprettet kontorer for meget små fag mer spredt utover landet, og at nødvendig samordning, helhetssyn og en ensartet behandling av de interesserte lærlinger kan bli utvannet.

Vi er også betenkt fordi vi aner konturene av opprettelse av tilbud i skoler rundt omkring i egne skolelinjer. Kvaliteten på utdanningen vil da sakte, men sikkert forvitre. En kvalitetsforringelse vil medføre ytterligere svekkelse, noe vi klart ser innen flere fag etter innføringen av Reform 94.

I tillegg må vi ta innover oss at geografisk beliggenhet er av underordnet betydning i forhold til bevaring av fagene og styrking av kvaliteten i de små fagmiljøene. Og her snakker vi faktisk om fagmiljøer som pr. i dag er så små at vi ikke kan bruke betegnelsen «bedrifter» på dem som driver disse. Det er snakk om kanskje bare én eller to fagpersoner igjen på landsbasis. Det må vi ta innover oss. Jeg snakker kanskje og har bekymring på vegne av det som er ekstremt lite, og som er i ferd med å dø. Når det gjelder områder som er noe større, kan jeg nok være mye enig. Vi er videre bekymret for at tilgang på ressurser i fremtiden, når store deler av bevilgningene skal brukes til administrasjon, vil tørke inn.

Fremskrittspartiet vil peke på at det er prioriteringer som må gjøres. Vi erkjenner at prioriteringer ikke er det politikere er flinkest til, verken her i Oslo eller på landsbasis. Og dette vil bli særdeles vanskelige økonomiske prioriteringer. Vi vil peke på at der det ikke finnes mer enn f.eks. 1–2 fagpersoner igjen på landsbasis, vil det fort oppstå vanskeligheter med utarbeidelse av opplæringsplaner i det enkelte fag. Det er da fagpersonene i systemet som må være med og lage disse faglige planene – ingen andre. Vi kan ikke sette skrivebordsfolk til å lage opplæringsplaner for fag som de ikke kan noen ting om. Når så lærlingene er ferdige med sin opplæring og skal prøves for en prøvenemnd, får vi et betydelig troverdighetsproblem. De som sitter i prøvenemndene, må i disse tilfellene nødvendigvis være de samme som har laget opplæringsplanene. Det må være de samme personer som har hatt ansvaret for lærlingen under opplæring i denne enmanns-/tomannsbedriften. Og disse samme personene må også delta som spesialister i prøvenemndene. Dette er bukken og havresekken hvis vi ikke er meget varsomme, er forutseende og kan vise ekstremt stor grad av fleksibilitet og omtanke.

Denne brosjyren som jeg har her, «Bli medeier i Opplæringskontoret for små og verneverdige fag», tar for seg 20 av disse fagene, men det er minst ett fag som totalt mangler. Det er antakeligvis så lite at man rett og slett har glemt det. Det er storurmaker. Dette faget gjelder store urverk – større enn store vekkerklokker – det gjelder f.eks. rådhusklokka i Oslo. Det er et lite fag, også i europeisk sammenheng. Jeg tror det har mindre enn ti i Europa i dag, en av dem er i Norge. I slike små faglige sammenhenger kreves det virkelig et stort personlig engasjement, det kan ikke presses inn i et opplæringskontor et eller annet sted. Og det kreves en meget stor offentlig fleksibilitet og smidighet, noe Fremskrittspartiet føler ikke er det vi ser mest av i offentlige sammenhenger. Skal det lykkes også å ivareta disse små, tror vi at veien om en geografisk fordeling av opplæringskontorer basert på bedrifter, viser at noen ikke helt har fanget opp den store bredden i det vi snakker om her.

Marit Tingelstad (Sp): Senterpartiet ser det som svært viktig å sikre kompetansen innen gamle håndverksfag, ikke minst med hensyn til å ivareta kulturarven. Innstillingen viser at det er stor enighet i komiteen om dette; vi støtter også økningen av antallet opplæringskontor. Men så er det nødvendig at ord følges av handling, og med det budsjettmidler.

Flere opplæringskontor skal primært hjelpe elever som ønsker seg lærekontrakt i små og gamle håndverksfag, men de skal også hjelpe verksteder/bedrifter å legge til rette for lærlinger. Dette kan også skje ved at enmannsbedrifter går sammen i opplæringsringer, der de hver for seg tar ansvar for deler av fagopplæringen. Poenget er å få de små bedriftene til å ta «belastningen» med å være lærebedrift. Som sekretariatet for verneverdige fag sier i sin informasjonsbrosjyre:

«Å ha lærling er en utfordring. De er kreative, ser på virksomheten med unge øyne, er krevende og er en ressurs for bedriften.»

Dette betinger at vedkommende bedrift eller virksomhet har både nødvendig kapasitet og kompetanse. Det er viktig å ha dette for øye når en skal se denne saken i et helhetlig perspektiv.

Opplæringssystemet i Norge har fått kritikk for å være for byråkratisk. Det er derfor avgjørende at de foreslåtte opplæringskontorene blir noe mer enn papirflyttere. Kontoret må være et kompetanseknutepunkt for bedrifter og lærlinger. Det blir departementets utfordring – sammen med de aktuelle opplæringsrådene for håndverksfagene – å sørge for at så skjer.

I brosjyren fra sekretariatet for verneverdige fag har jeg talt opp til hele 58 fag som kommer under den kategorien vi nå omtaler. Det er et betydelig antall.

Opplæringen i små, verneverdige håndverksfag har vært tatt opp på Nordisk Råds nivå, og det er viktig at de nordiske landene samarbeider om opplæring innen dette fagområdet. I tillegg til å nevne sekretariatet for verneverdige fag vil jeg også minne om at håndverksregisteret på Maihaugen bør brukes for å hjelpe elever, lærlinger og lærebedrifter så langt det er hensiktsmessig. En må heller ikke overse at fagopplæringskontorene i de enkelte fylker besitter kompetanse på en del av de gamle verneverdige fagene. De nye opplæringskontorene vi omtaler i innstillingen, skal inneha den spisskompetansen som ikke de ordinære fagopplæringskontorene har mulighet for å fylle.

SV fortjener ros for at saken er satt på dagsordenen. Jeg vil også vise til at jeg selv tidligere har tatt opp hvordan en skal sikre en høgere utdanning utover fag- eller svennebrev innenfor bygghåndverksfagene. En arbeidsgruppe har lagt fram en innstilling overfor Kirke- utdannings- og forskningsdepartementet. Jeg regner med at denne blir behandlet i forbindelse med Berg-utvalgets innstilling og oppfølging, slik den forrige statsråden var innstilt på. For også innen de praktiske håndverksfag trengs det en faglig fordypning utover fag- eller svennebrev. Det handler om intet mindre enn å ta vare på vår kulturarv, en kulturarv som har sin opprinnelse flere hundre år tilbake. Denne håndbårne kunnskapen kan ikke erstattes av moderne teknologi, men den nye teknologien kan være et hjelpeverktøy for nødvendig FoU-arbeid innen fagfeltet, ikke minst med hensyn til registrering og dokumentasjon. Eksempel på dette fikk komiteen ved sitt besøk på Universitetet i Bergen i fjor. Der fikk vi se hvordan IKT og andre medier blir brukt for å studere flere hundre år gamle håndverksprodukter og håndverksteknikker ned til de minste mikroskopiske detaljer innen glasshåndverket. Nå er jeg langt utenfor det som gjelder oppretting av opplæringskontor for små og verneverdige håndverksfag, men i et helhetsperspektiv syns jeg det passet å ta det med her.

Rolf Reikvam (SV): I antall læreplasser og fagbrev er dette en liten sak. Den er likevel viktig fordi det for flere av fagene er snakk om å forvalte sentrale deler av kulturarven. Dette er fag som er truet fordi de mangler tilgang på unge kandidater, og ikke minst fordi det ikke fins organiserte opplæringstilbud som stimulerer unge til å velge disse fagene. Hvis det ikke gjøres noe, vil helt sikkert mange av disse fagene dø ut. Noen vil si at det vil skje uansett. Men det er likevel viktig at vi klarer å ta vare på fag og teknikker som er nødvendige for at viktige kulturminner ikke blir ødelagt.

Som saksordføreren sa, er dette fag som utøves i små bedrifter. Ofte er det kun én ansatt, og det er denne håndverkeren som kan faget, men han har ikke muligheter til å ta imot lærlinger – mange har heller ikke et bevisst forhold til sitt eget fag så de kan være med på å ta imot lærlinger – slik at fag og tradisjon kan bæres videre. For å få nok lærlinger innen disse fagområdene må det derfor til et samarbeid mellom de ulike virksomhetene, slik at de sammen kan ta ansvar for å ta inn en lærling.

Så kan man si at dette initiativet bør komme fra den enkelte bedrift, fra de ulike bedriftene. Erfaringsmessig vet vi at dette vil ikke fungere, og derfor må et slikt samarbeid initieres av myndighetene. Det er først og fremst fylkeskommunens ansvar, men også staten bør ha et ansvar for å dra i gang dette samarbeidet for å få opprettet opplæringskontorer. Dette er gjort en del steder. Vi har i dag kontorer i Oslo og Trondheim og dessuten et kontor i Finnmark som har et spesielt ansvar for de fagene som er knyttet opp til samisk kulturtradisjon. Og så har vi da i tillegg et eget kontor i Akershus som Akershus fylkeskommune selv har opprettet, en egen kulturring som tar ansvar for de spesielle fagene som er knyttet opp til museene i fylket.

Det vi vet, er at i de deler av landet hvor det ikke er opplæringskontorer, og hvor det ikke er etablert et samarbeid, er det vanskeligere å få unge til å velge en læretid i disse fagene. Derfor tror jeg at den modellen med opplæringskontor som er etablert i noen fylker, er en god modell, fordi den kan stimulere unge til å velge disse fagene, og det kan også stimulere bedriftene til å samarbeide om å ta inn en eller flere lærlinger. Derfor er dette en god modell som – som også saksordføreren var inne på – komiteens flertall er innstilt på, og vi peker på at denne modellen må vi greie å spre utover hele landet. Vi ser ikke for oss – jeg oppfatter iallfall flertallet i komiteen slik – at det er vår oppgave å lage en bestemt organisasjonsmodell. Men det som er statens og statsrådens ansvar, er å ta et initiativ overfor fylkeskommunene slik at en kan få til et samarbeid mellom dem og de bedriftene som finnes innenfor de ulike fylkeskommunene, slik at det kan etableres flere kontorer. Vi har pekt på at med et par kontorer til kan landet bli dekket på en god måte.

Vi peker også på at det sekretariatet som ble etablert for noen år siden, ikke vil ha en spesiell rolle hvis vi får til en landsdekkende kontorordning. Vi ber departementet vurdere fremtiden for sekretariatet. Jeg vil bare gi statsråden det råd at han bør se på om dette sekretariatet kan utvikles til et eget kontor, eksempelvis for innlandsfylkene – i dette tilfellet Hedmark og Oppland spesielt – slik at det kan utvikle seg til et eget kontor for disse fylkene som tar ansvaret for å få flere lærlinger og få bedriftene til å samarbeide om å ta inn lærlinger.

Dette er ikke, som Fremskrittspartiet hevder, en form for byråkrati. Disse kontorene er aktive i forhold til bedriftene. De er aktive i forhold til skolene, og dermed gjør de en jobb for at vi skal få flere lærlinger inn i disse små og truede fagene. Hele den argumentasjonen som Fremskrittspartiet har bygd opp, har jeg derfor vanskelig for å forstå. Flertallet peker jo på en avbyråkratisering. Der kan vi gjøre noe ved å omorganisere sekretariatet slik at det blir et aktivt kontor som tegner kontrakter med bedriftene og får unge ut i lære.

Mitt råd til statsråden er derfor: Ta et initiativ overfor fylkeskommunene, få til en dialog, få til et samarbeid, slik at fylkeskommunene kan ta et ansvar i forhold til de små bedriftene som har den type fag innenfor sitt område, og få etablert en landsdekkende ordning med kontorer, slik at vi på den måten kan få inn flere lærlinger. Det er mitt råd til statsråden. Statsråden har sikkert mange muligheter til å møte fylkespolitikere og byråkrater fra fylkene, så denne beskjeden bør han greie å få ut til dem. Det regner jeg med. Og jeg tror at flertallet i komiteen er enig i at dette er en god måte å organisere dette på. Det fremkommer jo i innstillingen fra flertallet.

Statsråd Trond Giske: Jeg slutter meg fullt ut til komiteens engasjement for de små og verneverdige fagene. Det dreier seg ikke bare om å sikre fremtidig kompetanse innenfor yrker som det også vil være behov for i fremtiden, men det dreier seg også, som representanten Tingelstad var inne på, om en viktig del av vår kulturarv. Vi har derfor allerede sagt fra Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementets side at vi vil videreføre tilskuddet til opplæringskontorene for små og verneverdige fag, og vi vil også legge bedre til rette for flere lærlingplasser innenfor små og verneverdige fag.

Representanten Reikvam var inne på at vi bør ha et engasjement for å få til en bedre dekning av opplæringskontor over hele landet. Nå er det slik at det er jo ikke staten som oppretter opplæringskontor. Det er det lærebedriftene selv som gjør. Det er derfor lærebedriftene som avgjør hvor de ønsker å etablere opplæringskontor. Men jeg vil, helt i tråd med det representanten Reikvam sa, ta et initiativ og komme i en dialog med de berørte fylkeskommunene om hvordan de bedre kan ivareta lærekontraktene innenfor de små og verneverdige fagene. Vi vil bidra til at fylkeskommunene starter en dialog med bransjene og opplæringskontorene med sikte på å finne gode løsninger for små og verneverdige fag i sitt område.

Det er slik at det er bare om lag halvparten av lærekontraktene i små og verneverdige fag som er tegnet innenfor opplæringskontorene for små og verneverdige fag. Den andre halvparten er tegnet utenom. Derfor vil vi legge til rette for at ikke bare de lærekontraktene som er tegnet via opplæringskontorene for små og verneverdige fag, men også de andre, får gode vekstvilkår. Derfor må vi finne modeller for opplæringskontor og lærlingsystem som er tilpasset begge de to gruppene.

Rolf Reikvam (SV): Jeg skal ikke dra ut debatten, for det er jo bred enighet her, men bare en liten kommentar til det siste statsråden sa, at det også finnes bedrifter utenfor disse opplæringskontorene som tegner lærekontrakter. For all del, selvsagt er det det! En del bedrifter er tross alt noe større, slik at de selv har muligheten til å etablere en ordning med lærlinger direkte, uten å være medlem av et opplæringskontor og dermed forplikte seg i forhold til det. Det er veldig bra, og det må vi ta vare på og utvikle. Men en slik ordning vil først og fremst – og det er det viktig å understreke – gjelde de bedriftene som er noe større enn de små som driver innenfor de fagområdene hvor det kanskje er aller vanskeligst å skaffe rekrutter, hvor det er aller viktigst at vi klarer å ta vare på den tradisjonen som ligger i disse fagene. En må derfor være veldig forsiktig, en må ikke legge seg bakpå og synes at dette fungerer bra i og med at halvparten av kontraktene går utenom kontorene, for det gjelder som sagt de største bedriftene.

Jeg er fornøyd med at statsråden vil ta et initiativ, at han vil snakke med fylkeskommunene, at han vil snakke med bransjene – det er kanskje vanskelig, men i alle fall snakke med bedriftene – og få fylkeskommunene til å snakke direkte med bedrifter som kan være aktuelle. Sånn sett er jeg også fornøyd med statsrådens svar, og at vi har som mål – slik oppfattet jeg statsråden, selv om ikke staten kan pålegge noen det – å få til en landsdekkende ordning med kontorer, slik at de aller minste fagene, de fagene som er aller mest truet, ikke dør mens gresset gror.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.