Erna Solberg (H): Jeg har de siste ukene vært fristet til å mene at det må være vanskelig for en del arbeiderpartirepresentanter å ha to tanker i hodet på en gang, iallfall å få knyttet dem sammen i den praktiske politikken. Den nye arbeiderpartiregjeringen ser nemlig ut til å ha store problemer med å se sammenhengen mellom ulike deler av politikken, iallfall virker det slik når det gjelder de signaler de sender ut.

Både landets kommunalminister og landets statsminister må vi egentlig forvente kan ha to tanker i hodet på en gang og se sammenhengen mellom det arbeidet som finansministeren driver, og de føringer statsrådene legger på kommunenes politikk og valg. Når det gjelder eiendomsskatten, ser ikke det ut til å være et faktum.

I forbindelse med Kommunenes Sentralforbunds storbysamling signaliserte statsråden at kommunene som ikke hadde eiendomsskatt, nå bør innføre det. De må iallfall ikke klage på kommuneøkonomien før de har innført eiendomsskatt. Ved fremleggelsen av kommuneøkonomiproposisjonen gjentok statsråden dette. Fra årets fylkesmannsmøte for noen dager siden rapporteres det at statsministeren sendte de samme signaler om eiendomsskatt som kommunalministeren har gjort. Regjeringen synes nesten å ha et korstog for å innføre eiendomsskatt i hele landet. Det er et paradoks når eiendomsskatten er en av de få gjenværende deler av det lokale selvstyret. Dette er altså kommunenes eget beslutningsrom, det eneste beslutningsrommet de nærmest har igjen knyttet til skatt, og det er det beslutningsrommet Regjeringen nå invaderer på en langt mer aktiv og pressende måte enn det tidligere regjeringer har gjort.

Fylkesmennene mener signalene er tydelige. De skal legge vekt på det man kaller «viljen» til å skaffe seg egne inntekter – oversatt til praktisk politikk: innføring av eiendomsskatt ved tildeling av skjønnsmidler og behandlingen av kommunenes budsjetter i årene fremover.

De fleste fylkesmenn tar i disse dager disse forholdene opp med kommunene, med et par hederlige unntak. Jeg har registrert at fylkesmannen i Vestfold mener at dette er et område for lokalt selvstyre som de ikke bør blande seg inn i. Jeg har også tidligere registrert at fylkesmannen i Vest-Agder har samme holdning, og at han derfor ikke har villet ta opp dette forholdet direkte i samtale med kommunene.

Men det som er et større problem knyttet til det som foregår nå, er at kommunene blir ulikt behandlet. Det finnes ingen felles retningslinjer. Det finnes ingen hjemmel for det man holder på med, og det er vel fremdeles slik at dette landet skal styres ved lov, og da er hjemmel lov, hjemmel er ikke føringer i budsjettnotater eller andre steder.

Det lokale folkestyret blir i dag overprøvd av embetsmenn som baserer seg på signaler fra Regjeringen.

Et annet paradoks er at de kommunene som nå utsettes for sterkest press fra statsråden, er kommuner som har opplevd at stortingsvedtak de senere årene har fratatt dem store inntekter, først gjennom fjerning av selskapsskatten, og så presses de samme kommunene i retning av å skulle innføre eiendomsskatt. Og paradokset er at næringslivet i disse kommunene som før har bidratt sterkt gjennom sin andel av selskapsskatten til kommunens økonomi, opplever at fordi det de allerede betaler inn i skatt, er fratatt kommunen, må kommunen innføre skatt på verk og bruk, dvs. næringsvirksomheten, som altså igjen medfører en økt belastning på næringslivet. Det er et vesentlig behov for å avklare hva hjemmelen egentlig er. Det er behov for å sørge for at dette skjer i forhold til en diskusjon om eiendomsskatten i en lovmessig sammenheng. Det er altså slik at når kommunene skal pålegges noe, må det skje gjennom behandling i Stortinget, ikke gjennom signaler gitt bare gjennom styringsdokumenter fra Regjeringen via fylkesmennene. Og det er viktig å sikre en likebehandling på dette området.

I forbindelse med fremleggelsen av kommuneøkonomiproposisjonen var professor Rattsø ute og skapte forventninger om store inntekter overfor kommunen. Det var snakk om oppimot 20 milliarder i inntekter som kommunene kunne ta inn i tilknytning til eiendomsskatt. Vel, det er jo greit å vite at de 20 milliardene i så fall skulle betales av noen. Men enda viktigere er det å vite at det kanskje ikke blir sånn i det hele tatt. Vi har faktisk i denne sal gjort vedtak som medfører at kommunene i årene fremover ikke kan forvente å få inn særlig mye eiendomsskatt, spesielt på boligskatten. Det paradoksale er at mens dette presset pågår fra Regjeringen, er det ingen som vet hva eiendomsskatten i fremtiden vil gi kommunene, fordi hele takseringssystemet knyttet til eiendommer og bolig og eiendomsskatten er under endring. Siden våren 1997 har Finansdepartementet arbeidet med dette. Og det er her jeg synes det er vanskelig å se at man kan ha to tanker i hodet som man klarer å samordne, før man snakker fra Regjeringens side.

Kjerneelementet i det som har vært lagt som føringer for det nye boligtakseringssystemet, er et forlik som ble inngått mellom Arbeiderpartiet og Senterpartiet, et forlik som sentrumsregjeringen la til grunn for det arbeidet de skulle drive med, et forlik jeg forutsetter at man – og jeg har sett signaler fra finansministeren – kommer til å legge til grunn for det videre arbeid med takstsystemet. Dette forliket vil føre til at kommunene får mye mindre inntekter, hvis det som ble lovet før valget i 1997, er riktig. Da er også det presset som pågår meget urimelig. Forliket baserer seg på saksordførerens, hobbyarkitekten og oppmålingssjefen Per Olaf Lundteigens, eget takseringssystem, hvor man i utgangspunktet sa at etter hans regneregler skulle en vanlig bolig på 150 m2 unntas fra ulike boligskatter i årene fremover. Man skulle få skattefrihet med hensyn til fordelsbeskatning, formuesskatt og eiendomsskatt, og dette boligtakseringssystemet skal danne grunnlaget for alle disse tre skatteartene.

En del av oss sa at det er for godt til å være sant, i alle fall når Arbeiderpartiet var med på forliket – vi tror det ikke før vi får se det. Det er kanskje derfor Arbeiderpartiets statsråder ikke har problemer med ikke å ta hensyn til dette, de har ikke tenkt å gjennomføre det sånn som det var sagt. Men hvis man skal tro dem på det forliket de har inngått, betyr dette i praksis at store deler av kommunens inntekter fra eiendomsskatten kommer til å forsvinne. Samtidig ville det være helt ulogisk av en kommune som vet at man kan få et nytt takstsystem i løpet av ett–tre år, i dag å sette i gang taksering etter den loven de kan sette i gang takseringen etter, nemlig eindomsskatteloven. De pengene de i dag vil legge ut på å ha taksering, vil være penger ut gjennom vinduet, hvis det nå kommer et nytt takseringssystem. Jeg har i alle fall registrert at finansministeren til Dagbladet i forbindelse med fremleggelsen av revidert nasjonalbudsjett sier at han planlegger å legge dette frem i løpet av høsten.

I så fall er vi i en situasjon der kommunene presses til å gjennomføre vedtak som de ikke vet de økonomiske konsekvenser av i fremtiden. De presses også til å fatte vedtak om, og kanskje igangsetter, taksering etter et system hvor reglene for taksering vil endre seg, og man får et nasjonalt takseringssystem istedenfor et takseringssystem, som i dag, med stor grad av frivillighet knyttet til den enkelte kommune, men hvor rammene for det er gitt i eindomsskatteloven.

Derfor mener Høyre at kommunalministeren burde gitt det omvendte signal til fylkesmennene i dag, nemlig at kommuner som ikke har eiendomsskatt, og som derfor vil påføre seg kostnader knyttet til det å innføre eiendomsskatt gjennom taksering, burde stoppe det arbeidet frem til Stortinget har fått behandlet premissene for eiendomsskatt og for hele boligtakseringen.

Utformingen av dette ut fra forliket basert på Lundteigens modell, var slik at eiendomsskatten til kommunene primært skulle gå på såkalte store boliger, men skulle være sosialt fundert. Spørsmålet er selvfølgelig hvor stor troverdighet dette forliket etter hvert kommer til å ha. Men hvis det skal være slik, vil det bety at flertallet av landets kommuner sannsynligvis ikke har mer enn en håndfull boliger som vil bli beskattet, eller vil ha et grunnlag for eiendomsskatt. I praksis vil gjennomføringen av det nye takseringssystemet medføre at takseringen sannsynligvis vil koste mer enn de inntektene kommunen vil få i fremtiden. Det paradoksale er at mens man har argumentert for å fjerne f.eks. selskapsskatten på grunn av skjeve fordelingsvirkninger, vil eiendomsskatten i fremtiden ha vel så skjeve fordelingsvirkninger med et slikt takseringssystem fordi det bare vil være de kommunene som har ekstra rike folk med store boliger, som får noe særlige inntekter fra denne eiendomsskatten. Og selv om mange tror at det er mange rike i Norge, er det fremdeles rimelig få. Det er mulig vinningen går opp i spinningen.

Jeg synes statsråden bør kommentere disse forholdene og gi et klarere signal til fylkesmennene, og gi klare signal til Stortinget om hvor veien går videre i forhold til eiendomsskatt for kommunene, og ikke minst bør man sørge for å få en bedre hjemmel for å pålegge kommunene eiendomsskatt enn det man har i dag, da hjemmel ikke er gitt i form av lov.

Statsråd Sylvia Brustad: Kommunene kan kreve inn eiendomsskatt etter reglene i eiendomsskatteloven. I 1999 benyttet halvparten av landets kommuner seg av denne muligheten til å kreve inn eiendomsskatt. Kommunene kan skrive ut eiendomsskatt for eiendommer i tettbygde strøk og for verk og bruk. Det gjør at det er enkelte kommuner som ikke kan kreve inn eiendomsskatt. Andre kommuner kan gjøre det, men velger å ikke benytte seg av denne inntektsmuligheten.

Eiendomsskatten er en frivillig kommunal skatt, som lokalpolitikerne selv kan avgjøre bruken av. Jeg finner likevel grunn til å understreke at kommuner med dårlig økonomi og et utilfredsstillende velferdstilbud må ta på alvor det økonomiske potensialet som ligger i det å ta i bruk eiendomsskatt.

I interpellasjonen gir representanten Erna Solberg uttrykk for at eiendomsskatten ikke skal trekkes inn ved vurderinga av statlige overføringer til kommunene. Dette forholdet ble vurdert av Stortinget i forbindelse med behandlinga av kommuneøkonomiproposisjonen for 2000. I proposisjonen er dette omtalt på følgende måte:

«Det inntektsutjevnende tilskuddet i inntektssystemet omfatter kun kommunenes skatt på inntekt og formue. Eiendomsskatt, konsesjonskraftinntekter og eierinntekter er blant de inntektene som av den grunn ikke inngår i grunnlaget for det inntektsutjevnende tilskuddet. I retningslinjene heter det at dette ikke er til hinder for at fylkesmennene i skjønnstildelingen kan ta hensyn til slike inntekter i en totalvurdering av kommunenes økonomi.»

I sin innstilling til denne proposisjonen uttaler en samlet kommunalkomite at den har merket seg den redegjørelsen Regjeringa gir for kriteriene for tildeling av skjønnstilskudd. I innstillinga går et mindretall, fra Fremskrittspartiet og Høyre, imot at nivået på avgifter og eiendomsskatt skal påvirke tildelinga av skjønnstilskuddet.

Jeg tolker dette slik at flertallet i komiteen støtter gjeldende praksis, hvor eiendomsskatt som en frivillig skatt ikke inngår i grunnlaget for det inntektsutjevnende tilskuddet i inntektssystemet; ved tildeling av skjønnsmidler kan imidlertid eiendomsskatt inngå i en helhetlig vurdering.

Jeg er opptatt av å fordele de statlige overføringene til kommunene på en mest mulig rettferdig måte. Det innebære bl.a. at alle kommuner har krav på å bli behandlet likt i skjønnstildelinga, uavhengig av om de krever inn eiendomsskatt eller ikke. En kommune med eiendomsskatt vil eventuelt beholde sine skjønnsmidler selv om den har en bedre kommuneøkonomi eller et bedre tjenestetilbud enn kommuner uten eiendomsskatt. På samme måte kan en kommune uten eiendomsskatt ikke forvente at staten skal gå inn med økte overføringer for å dekke opp for de inntektene den har takket nei til ved ikke å ha eiendomsskatt.

Kommunaldepartementet får fra tid til annen henvendelser fra kommuner som ber om økte statlige overføringer på grunn av at kommunen har økonomiske problemer. Hovedregelen er at skjønnsmidler kun kan tildeles på grunnlag av forhold som kommunen selv ikke har herredømme over. Det kan imidlertid unntaksvis gis ekstra skjønnsmidler til en kommune som ber om hjelp til å komme ut av en vanskelig økonomisk situasjon som den selv har skylda for. I en slik situasjon ser jeg det som rimelig om staten vurderer hvorvidt kommunen utnytter sitt eget inntektsgrunnlag, før det gis økte overføringer.

Kommunens inntekter fra eiendomsskatten er bl.a. avhengig av skattegrunnlaget, dvs. takstverdien på eiendommen. I interpellasjonen hevder representanten Solberg at kommuner som nå iverksetter taksering, vil risikere at utgiftene til taksering er bortkastede penger. I interpellasjonen vises det til at hele takseringssystemet for eiendomsskatt på boliger er under endring. Dette er selvfølgelig hele Regjeringa klar over.

Finansdepartementet arbeider som kjent med oppfølging av Eiendomsskatteutvalgets innstilling fra 1996 om en ny lov om eiendomsskatt. Utvalget foreslo bl.a. at ligningsverdiene også bør benyttes som grunnlag for utskriving av eiendomsskatt, men forutsatte at det må gjennomføres en revisjon av takstgrunnlaget for ulike typer eiendommer.

I oppfølgingsarbeidet er det behov for å se eiendomsskatten i sammenheng med de øvrige delene av skattesystemet. Reglene for taksering av bl.a. bolig- og fritidseiendommer vil også være av sentral betydning ved utforminga av nye regler. Det har derfor vært ansett hensiktsmessig å avvente den nærmere utforminga av ny eiendomsskattelov til disse spørsmålene er avklart. Det er ikke tatt stilling til når forslag til ny eiendomsskattelov vil bli fremmet for Stortinget.

Det tas imidlertid sikte på å legge fram forslag til nytt takseringssystem for boliger og fritidseiendommer for Stortinget i løpet av dette året. Det vil bli lagt til grunn at det nye takseringssystemet også skal være utgangspunkt for utskriving av eiendomsskatt, jf. forutsetningene fra flertallet i finanskomiteens innstilling i 1997 om boligtaksering og prinsipper for boligbeskatning.

Som det framgår, knytter det seg usikkerhet til hvor lenge de gjeldende takseringsreglene vil ha virkning som grunnlag for utskriving av eiendomsskatt for ulike typer eiendommer. Det må påregnes at gjeldende regler fortsatt skal legges til grunn utover eiendomsskatteåret 2001. Det må også tas i betraktning at det nye takseringssystemet kun vil omfatte bolig- og fritidseiendommer. For andre eiendommer vil det fortsatt være behov for takster fastsatt på annet grunnlag enn det jeg nå har nevnt.

Eiendomsskatteutvalget så også nærmere på hvilke eiendommer som skal omfattes av eiendomsskatten. Utvalget var av den oppfatning at eiendomsskatten i utgangspunktet bør omfatte alle faste eiendommer i en kommune, og ikke være begrenset til eiendommer i tettbygde strøk og verk og bruk. Regjeringa vil vurdere dette spørs-målet i den videre oppfølginga av Eiendomsskatteutvalgets innstilling, da vi ser at gjeldende regelverk kan være problematisk i dag. Derfor er det en del som taler for at en burde endre det på dette punktet.

I interpellasjonen stiller representanten Solberg spørsmålet om jeg nå vil ta et initiativ for å stoppe fylkesmennenes arbeid for å få innført eiendomsskatt i nye kommuner før nytt takstsystem er vedtatt og etablert. Jeg ser ikke på dette som en aktuell problemstilling i og med at det ser ut som om de gjeldende takseringsreglene fortsatt vil bli lagt til grunn i flere å framover. Jeg er imidlertid opptatt av at alle kommuner skal behandles likt når det gjelder spørsmålet om skjønnsmidler og eiendomsskatt. Av den grunn kan det være behov for å presisere overfor fylkesmennene hvordan de skal håndtere dette spørsmålet i forbindelse med skjønnstildelinga for 2001.

Til slutt: Det er ikke vanskelig for Regjeringa å ha to tanker i hodet på en gang, slik representanten Solberg hevder. Når representanten hevder det, kan vel det ha sammenheng med at Høyre ikke liker de svarene de får.

Erna Solberg (H): Statsråden har helt rett i at vi ikke alltid liker de svarene hun gir. Det er ikke derfor vi mener at Regjeringen har vanskelig for å ha to tanker i hodet på en gang. Problemet er at vi ikke ser at det man jobber med på den ene siden, faktisk får konsekvenser for hvordan man forholder seg til kommunene. Og jeg synes det er rart at man bare fordi man regner med å ha samme takseringssystem i 2001, faktisk mener at det er grunnlag nok for å igangsette taksering.

Jeg minnes da Bergen kommune i min tid som kommunepolitiker måtte retaksere boligene i Bergen kommune. Da kostet bare retakseringen et sted mellom 100 000 og 200 000 kr, og det var altså bare et spørsmål om å retaksere den delen som gikk på klager og endringer i en del av byen. Det er ganske mye penger det er snakk om for å taksere boliger. I utgangspunktet innebærer dagens eiendomsskattelov at man faktisk går og fastsetter takst på hver enkelt bolig. Det finnes ingen enkle måter å beregne dette på, man må rett og slett foreta den befaringen og ha folk til å gjøre det. Og hvis det kommer et helt nytt takseringssystem i 2002 eller 2003, betyr det at de fleste kommuner som fatter prinsippvedtak om å innføre eiendomsskatt høsten 2000, vil måtte gjøre takseringen i 2001, for så å legge til grunn takseringen for beskatning i 2002. Jeg vet ikke om en eneste kommune som har klart å få penger inn samme året som de har fattet vedtak om å innføre eiendomsskatt, fordi takseringen tar så lang tid. Det er klare frister i loven for klagebehandling, f.eks. for hvilken takst som settes. Det betyr at det er rimelig unaturlig for noen kommuner å iverksette eiendomsskatt på det nåværende tidspunkt, når hele takseringssystemet er til revurdering. I tillegg er det jo vanskelig, hvis en skal basere kommuneøkonomien i årene fremover på en mye høyere inntekt ut fra dagens eiendomsskattelov, når det er helt klart at løftene i forliket mellom Senterpartiet og Arbeiderpartiet var at man skulle ha mye mindre boligskatt, og at det kommer til å ha en virkning også for hvor mye man kan ta inn i eiendomsskatt. Jeg synes det er så mange ting i luften for øyeblikket knyttet til dette at statsråden burde revurdere sitt standpunkt og heller si at selv om Arbeiderpartiet prinsipielt er for at det skal være mer eiendomsskatt, så bør man iallfall ikke presse kommunene til å kaste penger ut gjennom vinduene, som er det man holder på å gjøre, fordi man i enkelte kommuner er redd for at man f.eks. ikke skal få godkjent låneopptaket sitt neste år, eller fordi man er redd for at man må vise god vilje for å få tildelt skjønnsmidler som man egentlig skulle få.

Så synes jeg også at statsråden trekker et stortingsflertall langt. Det er forskjell på å ha retningslinjer som sier at det ikke er noe til hinder for at fylkesmennene i skjønnsdelingen kan ta hensyn til inntekt, til omtrent å pålegge fylkesmennene å ta sånne hensyn.

Statsråd Sylvia Brustad: For det første er det ikke riktig at Regjeringa baserer kommuneøkonomien på at kommuner nå skal presses til å ta inn eiendomsskatt, som er bortkasta penger. Det vil jeg ta avstand fra. Det Regjeringa og jeg har gjort under presentasjonen av kommuneøkonomiproposisjonen, er at vi har påpekt et potensial som er i en del kommuner ved bruk av eiendomsskatt. Det forbeholder vi oss retten til å gjøre. Og for igjen å bruke som eksempel den byen vi nå er i, som faktisk heller ikke får noe særlig skjønnsmidler, og som heller ikke vil bli berørt av eventuelle skjønnstildelinger, så er det ingen tvil om at det er et potensial – hvis flertallet i denne byen vil ta inn penger fra eiendomsskatten – til en verdi av mellom 500 mill. og 650 mill. kr. Nå er det mulig at flertallet i byen ikke mener at det er nødvendig å bruke dette på andre ting i denne byen. Men jeg forbeholder meg retten til å mene at det er et potensial, som vi faktisk vil gjøre kommunene oppmerksom på.

Så oppfatter jeg at det er et flertall i Stortinget som står bak den praksis vi har i dag når det gjelder skjønnstildelinga – riktignok minus Høyre og Fremskrittspartiet, som har gitt uttrykk for det under flere behandlinger, også sist det ble behandlet i kommunalkomiteen i Stortinget. Men resten av de politiske partiene har sagt at den praksisen slutter de seg til.

Det er viktig å understreke at de vanlige overføringene til kommunene selvfølgelig er uavhengig av om eiendomsskatten skal telle eller ikke.

Når det så gjelder skjønnstildelinga, sies det, slik praksisen er i dag, at det kan tas hensyn til det i en total og helhetlig vurdering. Det er viktig å presisere. Men jeg er klar over at det praktiseres litt ulikt mellom noen fylkesmenn, derfor ser jeg behov for å kunne presisere overfor alle landets fylkesmenn hvordan dette skal forstås ved skjønnstildelinga for 2001.

Leif Lund (A): Jeg vil bare følge opp litt av det statsråden sa. Jeg deltok på en storbykonferanse her i Oslo, hvor interpellanten, Erna Solberg, var til stede. Vi fikk oss forelagt problemene som storbyene har. Det var vel ikke noen stor uenighet på den konferansen om byenes problemer, det var først og fremst store rusproblemer, psykiatriske problemer – i Oslo spesielt – og andre ting. Derfor er det svært overraskende at når vi i Norges nest største by, Bergen, tar inn 300 mill. kr i eiendomsskatt og forsøker å skape noen midler selv, så gjør de det stikk motsatte i denne byen, og tar vekk 600 mill. kr. De er jo ikke med på å skape egne midler. Samtidig ligger det i kommuneøkonomiproposisjonen, som faktisk statsråden støtter, et hovedstadstillegg på 330 mill. kr. Jeg er ikke helt begeistret for det tillegget – vi skal jo vurdere det, så får vi jo se ved behandlingen av kommuneøkonomien. Men det er nesten litt tankevekkende at staten skal gå inn med midler til en kommune som ikke gidder å skape egne midler – som vi har anledning til å gjøre – i en størrelsesorden på 600 mill. kr.

De vikarierende argumentene til Erna Solberg om retakseringen i Bergen til 200 000 kr monner ikke skikkelig i forhold til det Bergen tar inn. Jeg synes det er en sammenblanding av en rekke ting, både taksering og eiendomsskatt. Utgangspunktet er at representanten Erna Solberg ikke ønsker noen skatt i det hele tatt. Men da må hun fortelle oss i storbyene som har et problem, og spesielt denne byen, hvordan de skal kunne være med og skape seg verdier, som de har mulighet til å skape gjennom f.eks. eiendomsskatten.

Torbjørn Andersen (Frp): I Ot.prp. nr. 44 for 1974-75, Om lov om eigedomsskatt til kommunane, gis det klart uttrykk for at kommunene skal stå relativt fritt når det gjelder innføring av eiendomsskatt.

Men den friheten som det her vises til, kan neppe sies å være særlig reell lenger, så lenge det i dag er et klart press fra flere fylkesmenn på kommunene for at de skal utnytte sitt inntektsgrunnlag maksimalt før man vil vurdere tildeling av eventuelle skjønnsmidler. I hvilken grad det skal kunne tas hensyn til at eiendomsskatt er innført, eller må innføres, før en eventuell skjønnstildeling, ble sist omtalt i St.prp. nr. 69 for 1998-99, Om kommuneøkonomien 2000 m.v. I denne proposisjonen heter det at

«dette ikke er til hinder for at fylkesmennene i skjønnstildelingen kan ta hensyn til slike inntekter» – underforstått eiendomsskatten – «i en totalvurdering av kommunenes økonomi».

Det vil altså si at det politiske flertall i praksis slett ikke har vurdert det dit hen at kommunene skal få stå relativt fritt når det gjelder innføring av eiendomsskatt, slik det ble uttrykt i Ot.prp. nr. 44. Komiteflertallet, med unntak av Fremskrittspartiet og Høyre, har altså her uttalt at fylkesmannen i praksis nå har fri adgang til å stille eiendomsskatten som et kriterium for tildeling av skjønnsmidler. Det er etter mitt syn sterkt å beklage at eiendomsskatten faktisk er blitt obligatorisk i visse situasjoner.

Fremskrittspartiet gikk derfor konsekvent imot at nivået på avgifter og eventuell eiendomsskatt skal kunne påvirke tildeling av skjønnsmidler fra fylkesmannen. Men det synes å være etablert en gjeldende praksis i dag der eiendomsskatten inngår i en helhetlig vurdering når det gjelder tildeling av skjønnsmidler, selv om eiendomsskatten altså ikke inngår i inntektssystemet og heller ikke inngår i det inntektsutjevnende tilskuddet. Gjeldende praksis er derfor svært uheldig, både i forhold til den lokale selvråderetten og i forhold til de tidligere føringene på innføring av eiendomsskatt. Dette burde etter mitt syn vært tatt sterkere til følge av statsråden.

Konklusjonen må derfor være at kommunene blir presset til å innføre denne særdeles upopulære eiendomsskatten, selv om det – slik jeg ser det – opprinnelig ikke var meningen. Interpellantens hovedpoeng, at statsråden bør ta initiativ for å stoppe fylkesmannens videre arbeid for å få innført eiendomsskatt i nye kommuner før nytt takstsystem er vedtatt og etablert, har vi i Fremskrittspartiet stor forståelse for.

Anita Apelthun Sæle (KrF): Det er eit prinsipielt viktig, men ganske vanskeleg spørsmål interpellanten tek opp. For når ein kommune vert fattig nok, når eldreomsorg og skule lir, og når kommunekassa er slunken nok, har mange kommunar innført eigedomsskatt sjølv om det har vore streka sterkt under at kommunar for så vidt kunne vera avhengige av den konkurranseføremonen som fråværet av eigedomsskatt må vera for ein kommune. Vi kan derfor lett konkludera med at kommunar utan eigedomsskatt ikkje er fullt så skrapa som dei fleste som har sett seg nøydde til å innføra ein slik skatt. Eg trur problemet er at dei kommunane som har innført eigedomsskatt, ser det slik at ein del kommunar som ikkje har gjort det, er i ein betre situasjon enn dei sjølve er i.

Vi i Kristeleg Folkeparti er samde med interpellanten i at eigedomsskatten skal vera ein frivillig kommunal skatt. Kommunane må få ein økonomi som gjev dei ei minimummoglegheit til handlefridom, og derfor er Kristeleg Folkeparti og sentrum så opptekne av å forbetra kommuneøkonomien, for til sjuande og sist er det dette det dreier seg om. Eg trur det er hovudverkemiddelet for at kommunane reelt skal ha den fridomen som vi seier at dei skal ha.

Kristeleg Folkeparti er glad for at kommunalministeren vil presisera overfor fylkesmennene – slik oppfattar eg at det vart sagt her – at dei vanlege tilskota til kommunane er og vert uavhengige av om det vert innført eigedomsskatt. Eg vil setja pris på at dette vert gjort på ein slik måte at det ikkje vert uthola av andre, overordna normer.

Helge Bjørnsen (SV): Interpellanten ber kommunalministeren om å stanse fylkesmennenes arbeid for å få innført eiendomsskatt i nye kommuner før nytt takstsystem er vedtatt og etablert. Hun mener det er uheldig å legge press på kommunene så lenge takstsystemet er under endring.

Jeg mistenker representanten Erna Solberg for å seile under falskt flagg. Hun ønsker rett og slett ikke beskatning på eiendom. Men jeg er glad for at Høyre har registrert at stadig flere kommuner av fylkesmannen blir minnet om at det å innføre eiendomsskatt er en innfallsvinkel til å sikre budsjettbalanse. Så kan man spørre seg om det er fylkesmannen som har ansvaret for statens overføringer til kommunene, og slik sett om det er Høyre eller fylkesmennene som sterkest har bidratt til at eiendomsskatt blir innført i stadig flere kommuner.

Erna Solberg utfordrer statsråden til å ha to tanker i hodet samtidig. Det ser for meg ut som om det i Høyre er behov for å koordinere hvilke to tanker det er hensiktsmessig å ha i hodet samtidig.

Jeg finner det helt legitimt at fylkesmannen gjør oppmerksom på at de kommuner som velger ikke å innføre eiendomsskatt, heller ikke kan regne med å bli forfordelt når det gjelder tildeling av skjønnsmidler. Det er en søkt tanke at de kommunene som styres av politikere som på mer eller mindre prinsipielt grunnlag er mot skatt på eiendom, skal få kompensert dette gjennom skjønnsmidler.

SV mener at eiendom er et naturlig skatteobjekt. Takst på eiendom vil utgjøre en relativt konstant størrelse og er således forutsigbar og godt egnet for kommunal beskatning. Eiendomsskatt har også en sosial profil.

SV mener også at det må komme fortgang i arbeidet med å få etablert et nytt takstsystem, ikke bare fordi takstsystemet, slik det er i dag, både er utilstrekkelig og uferdig, men også fordi det er urettferdig. Det er imidlertid enda mer urettferdig at mange ikke får anledning til å betale eiendomsskatt, og det er ikke bare fordi mange venter på avklaring hva gjelder selve takstsystemet, det er dessverre også store problemer med å tolke loven, slik at en får fastsatt hvilke eiendommer som kan inkluderes i et vedtak om eiendomsskatt. Vårt budskap til statsråden er derfor at det snarest må gjøres endringer i lov om eiendomsskatt til kommunene slik at ingen eiendommer ekskluderes fra retten og plikten til å yte til fellesskapet.

Inge Lønning (H): Jeg hadde egentlig ikke tenkt å delta i dette interpellasjonsordskiftet, men innlegget fra representanten Leif Lund med jevnføringen mellom landets to største byer var for fristende. Jeg har jo et visst forhold til begge disse byene.

Representanten Lund fremstilte det som om det var særlig rosverdig at de folkevalgte i Bergen har lagt så høy avgift på innbyggerne som overhodet mulig, og han omtalte til og med denne aktiviteten som verdiskaping. Det tror jeg er en språkbruk som i alminnelig økonomisk teori vil bli ansett som relativt aparte.

Jeg oppfattet også representanten Lund dit hen at det skulle være særlig daddelverdig at de folkevalgte i landets hovedstad ikke har giddet – som han sa – å utnytte inntektspotensialet fullt ut. Ja, det er naturligvis en mulig virkelighetsbetraktning at det normale for folkevalgte bør være å pålegge borgerne så mange og så høye avgifter og skatter som det overhodet er mulig å gjøre. Det er en virkelighetsoppfatning som jeg for min del ikke deler.

Borgerne er ikke primært skatteobjekter for de folkevalgte, det er tvert imot de folkevalgte som er tjenere for borgerne. Men hvis det er alvorlig ment at vi ønsker å opprettholde det lokale selvstyret i dette landet – og det sier de fleste at de gjør, skjønt i praksis er det veldig ofte slik at det man sier om det kommunale selvstyret, opphører å ha gyldighet i det øyeblikk kommuner velger forskjellige løsninger – og hvis kommunalt selvstyre skal ha noen mening, må jo kommuner ha adgang til å velge forskjellige løsninger, både når det gjelder inntektssiden og når det gjelder utgiftssiden i sitt budsjett.

Jeg har forstått det slik at det er en alminnelig oppfatning at vi har gått altfor langt i overstyring av kommunene, at vi øremerker i altfor høy grad og at valgfriheten for de folkevalgte derfor er altfor liten. Da er det vanskelig å skjønne at det kan være en oppgave for Regjeringen via fylkesmennene å forsøke ytterligere å innsnevre handlefriheten for den enkelte kommune. Rettferdighet betyr jo ikke nødvendigvis at alle skal legge seg på det høyest mulige skatte- og avgiftsnivå. Hvis vi ønsker å ha et element av lokalt selvstyre, må også et bystyre ha adgang til med god samvittighet å gjøre det som bystyret i Oslo har gjort.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Eigedomsskatt er ein frivillig skatt basert på politiske vedtak i den enkelte kommunen. Senterpartiet har som utgangspunkt at når det er slik, skal det ikkje berre vera teori, det skal òg vera praksis. Så er det grunn til å stilla spørsmål ved kvifor det er slik at stadig fleire kommunar vurderer eigedomsskatt. Det har ikkje fyrst og fremst med gleda ved å skriva ut nye skattar å gjera, det har med rammene til kommunesektoren totalt å gjera. Det er i dag ikkje samsvar mellom dei oppgåvene som kommunane har, og dei midlane som er stilte til disposisjon, anten vi snakkar om skule, helse, omsorg eller kultur. Det er ein situasjon som vi skal koma tilbake til i samband med kommuneøkonomiproposisjonen, men reaksjonane så langt i forhold til den proposisjonen som no er lagd fram, er med og understrekar nettopp behovet for auka rammer.

Kva så med dei kommunane som med knappe rammer seier nei til eigedomsskatt og ber staten om ekstra kompensasjon? Nyleg debatterte Stortinget Oslo som hovudstad med sine spesielle problem, og det må vera lov å undrast over at Oslo vel å seia nei til eigedomsskatt når dei veit at dei kunne tøygd midlane lenger, ikkje minst for sine mest vanskelegstilte.

Kommunane har i dag fleire moglegheiter til å trekkja inntektene noko opp, anten vi snakkar om avgifter, eigendelar, avtalar med private selskap eller eigedomsskatt. Dei som seier nei til eigedomsskatt, seier samtidig ja til eit ansvar for sjølve å løysa nokre oppgåver, og etter Senterpartiet sitt syn skal ein ikkje her få i både pose og sekk. Men lat meg understreka: Vi vil ikkje godta ei snikinnføring av eigedomsskatt gjennom direkte oppfordring frå fylkesmennene. Vårt utgangspunkt er at vi no må fokusera på rammene, det skulle eg ynskja òg Høgre var med og gjorde, slik at vi syter for større samsvar mellom oppgåver og midlar. Og vi står bak den merknaden som vi har vore med på, i ein totalsamanheng, og det er noko anna enn for den enkelte fylkesmann å oppfordra kommunane.

Odd Eriksen (A): Statsråden har på mange måter svart grundig nok når det gjelder de utfordringene som representanten Erna Solberg reiste i interpellasjonen. Når jeg likevel velger å ta ordet, er det ut fra de interessante innleggene til både representanten Meltveit Kleppa og ikke minst til representanten Lønning.

Når representanten Meltveit Kleppa viser til at det i utgangspunktet er rammene som er årsaken til at kommuner velger å ta i bruk eiendomsbeskatning, er det for så vidt greit nok. Men jeg synes det blir litt snodig når hun, etter litt over én måned i opposisjon, fokuserer så sterkt på de stramme rammene som kommunesektoren er undergitt.

Kommunenes Sentralforbund har ved flere anledninger presisert at aldri før har kommunesektorens økonomi vært vanskeligere enn i dag, etter nærmere tre år med Senterpartiet i statsrådsstolen i Kommunaldepartementet. Jeg har sagt det før, vi har altså en ryddejobb foran oss, og den skal vi gjøre.

Representanten Lønning var indignert over representanten Leif Lunds innlegg. Jeg hadde kanskje forventet at Lønning, med sin utmerkede bakgrunn, hadde hatt større forståelse for de utfordringene som representanten Lund påpekte. Det er jo nettopp i denne byen, hvor man på grunn av kommunens svake økonomi har de fleste gruppene som faller utenfor samfunnet, at man har valgt å prioritere ikke å ta inn de skatteinntektene man har mulighet til gjennom det systemet vi allerede har i dag. Det er altså slik at veldig mange ressurssvake grupper faller utenfor systemet. Kommunen har ikke råd til de tjenestene man skulle ønske at kommunen stilte opp med for mange av disse gruppene.

Jeg har forståelse for at Oslo har store utfordringer og problemer som må løses på særskilt måte, utfordringer knyttet til at byen er en hovedstad, og at den er, jeg hadde nær sagt, den eneste storbyen vi har her i landet – når vi ser bort fra Bergen, som har sine utfordringer. Men det skulle understreke enda sterkere at de ansvarlige i denne kommunen ser på hva slags inntektsmuligheter de har, og bruker dem.

Det en derfor måtte ha nærmest som et ønske overfor statsråden, er at man, når man jobber videre med problemet eiendomsbeskatning, ser på grunnlaget for denne beskatningen, som også representanten fra SV var inne på, og avklare hvilke eiendommer som bør underlegges beskatning, og derigjennom stimulere til rettferdige ordninger knyttet til denne beskatningstypen.

Erna Solberg (H): Jeg registrerer et sterkt ønske fra svært mange representanter i denne salen om egentlig å være lokalpolitiker her i Oslo, siden de mener at de har så mange gode løsninger på alle problemene her, som altså tilligger det lokale selvstyret.

Jeg synes at debatten om Oslo på en måte blir litt absurd når man glemmer å si at de samme representantene har vært med på å frata byen 1 milliard kr i inntekter i løpet av et år – 1 milliard kr i skatteinntekter som kommunen tidligere hadde, og som er omfordelt til andre. Det er også slik at vi har problemer med å fastsette de objektive kriteriene. Jeg mener at grunnlaget for hovedstadstilskuddet i større grad burde være basert på objektive kriterier enn bare å være en kompensasjonsordning for andre ting man er fratatt.

Jeg mener at velgerne i Oslo får stemme på de partier som ønsker å innføre eiendomsskatt. Det bør ikke være sånn at det er bergenserne, de som stemmer på Leif Lund i Bergen, som skal bestemme at Oslo-borgerne skal betale mer skatt! Det bør kanskje osloborgerne få lov til å bestemme over selv, istedenfor at eventuelt bergenserne representert ved Leif Lund, skal avgjøre det valget for dem.

Jeg synes det har vært noen interessante tilbakespill her. Jeg har merket meg at Senterpartiet mener det ikke skal være et press. Jeg oppfattet det slik at også Kristelig Folkeparti egentlig mente det. Jeg mener at det i forbindelse med behandlingen av kommuneøkonomiproposisjonen er en mulighet for å gi noen føringer for premissene for fylkesmennenes befatning med spørsmålet. Det er klart at det er et åpenbart press når både statsminister og kommunalminister gjentatte ganger nevner de samme temaene. Det gjør på mange måter at handlingsrommet oppfattes som veldig lite for en del kommunepolitikere.

Så til spørsmålet om et nytt takstsystem, som egentlig er et annet tema, og som var hovedtemaet for min interpellasjon. For øyeblikket er det så store endringer at dette iallfall er feil «timing» i forhold til å skulle iverksette et press. Høyre mener faktisk at eiendomsskatten er helt frivillig. Det er Høyre-kommuner som har innført eiendomsskatt, og som mener at det er viktig for å gjennomføre enkelte oppgaver, mens andre mener det ikke er det.

Vi har på en måte ikke noen nasjonal policy når det gjelder spørsmålet om eiendomsskatt, bortsett fra at det er en frivillig skatt, og selvfølgelig er det helt urimelig at staten skal presse den på i en situasjon hvor alle rammebetingelsene ligger der. Jeg synes det er rart at Senterpartiet, siden det opprinnelig er deres system som nå ligger til grunn for arbeidet videre, ikke nevnte det faktumet som vi ble anklaget for, nemlig at vi har et ikke-standpunkt til hvorvidt man skal ha eiendomsskatt eller ikke. Vi gikk egentlig inn for mer eiendomsskatt for kommunene enn det Senterpartiet gjorde, fordi Lundteigens modell ville gi så store skattelettelser.

Jeg synes det er så mye som flyter i denne saken, at statsråden burde tenke seg om. Stortinget bør iallfall tenke seg om før vi behandler kommuneøkonomiproposisjonen.

Statsråd Sylvia Brustad: Når representanten Torbjørn Andersen hevder at det at statsministeren og jeg har sagt at eiendomsskatten er et potensial for mer inntekter, betyr at den er blitt obligatorisk, er det feil. Det jeg har gitt uttrykk for, er at eiendomsskatten fortsatt er en frivillig kommunal skatt. Men den kan, slik den forrige regjeringa også praktiserte det, tas hensyn til ved tildeling av skjønnsmidler i en helhetlig vurdering av den totale økonomiske situasjon i hver enkelt kommune. Det er ikke noe nytt i forhold til det som har vært praksisen fram til i dag.

Representantene Meltveit Kleppa og Apelthun Sæle var inne på kommuneøkonomien i et videre perspektiv. Det kommer jeg tilbake til om ikke lenge, og vi får rikelig anledning til å diskutere det da.

Så tok representantene Helge Bjørnsen og Odd Eriksen opp spørsmålet om eiendomsskatten bør gjelde i hele kommunen. Det har Regjeringa til hensikt å gå nøye igjennom og kommer tilbake til så fort som mulig. Jeg ser helt klart at det kan være behov for å gjøre den endringa, men det kommer vi tilbake til.

Når det gjelder spørsmålet om det nye takstsystemet, kommer Regjeringa tilbake til Stortinget med et forslag om det i løpet av året.

Så til representanten Lønning, som bruker ordet «rettferdighet» i betydningen av at Oslo og andre må få frihet til selv å bestemme om de vil bruke eiendomsskatt eller ikke. Ja, det er én måte å se det på. Oslo får selv bestemme hva de vil bruke eiendomsskatten til. Men det må være lov til å påpeke, når vi vet at det her i denne byen vi nå er i, bor noen av Norges rikeste folk og noen av Norges fattigste folk, at det også er noen som betaler regninga for at Oslo kommune og flertallet her ikke bruker det inntektspotensialet som faktisk ligger i å kunne bruke eiendomsskatt. Vi har f.eks. over 7 000 bostedsløse i dette landet, og mange av dem tilhører denne byen her. De oppholder seg i hvert fall i denne byen.

Jeg må også si at vi fra Regjeringas side ønsker lokalt selvstyre. Vi mener vi har lagt til rette for det gjennom flere endringer, både i inntektssystemet og gjennom øremerkede tilskudd, som nå ligger til behandling. Det får vi komme tilbake til og diskutere mer.

Så registrerer jeg at de partier som tidligere stod bak den merknaden om dagens praksis i forhold til skjønnsmidler og eiendomsskatt som har vært ført, fortsatt står bak praksisen om at det skal være en frivillig skatt, men at det heller ikke står i motsetning til at det også må kunne tas hensyn til i en helhetlig vurdering av den totale økonomiske situasjonen.

Så til slutt litt til i forhold til Oslo: Regjeringa har tatt hensyn til Oslos spesielle utfordringer i forslaget til endringer i inntektssystemet ved at vi faktisk foreslår at Oslo kommune i hovedsak får kompensert for det de taper, gjennom hovedstadstillegget, i motsetning til at de isolert sett egentlig skulle ha tapt. Men fordi det er spesielle utfordringer i Oslo, velger vi å gi Oslo mer enn det de egentlig skulle ha hatt.

Presidenten: Dermed er sak nr. 7 ferdigbehandlet.