Presidenten: Etter ønske fra forsvarskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 10 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 20 minutter, Fremskrittspartiet 10 minutter, Kristelig Folkeparti 10 minutter, Høyre 10 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter, Venstre 5 minutter og representanten Steinar Bastesen 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det ikke blir gitt anledning til replikker etter de enkelte innlegg, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Ingvald Godal (H): (ordførar for saka): Forsvarskomiteen legg fram ei samrøystes innstilling i denne saka, som gjeld vårt militære engasjement på Balkan og finansieringa av dette i inneverande år.

Situasjonen i Kosovo er vanskeleg, og det herskar stor uvisse når det gjeld den vidare utviklinga. NATOs øvstkommanderande i Europa har på denne bakgrunnen bede om at KFOR-styrken blir forsterka. Regjeringa vil koma attende til Stortinget med ei vurdering av engasjementets lengd og omfang i samband med neste års budsjett. Komiteen tar dette til etterretning.

Komiteen har òg merka seg at hovuddelen i vårt attverande bidrag til SFOR-styrken blir avvikla i august i år, og er einig i dette.

Hovudårsaka til at Regjeringa legg fram denne proposisjonen no er ei massiv overskriding når det gjeld kostnadene ved KFOR-engasjementet. Den er på heile 1 289 mill. kr. I budsjettet for inneverande år var dei samla kostnadene for Forsvarets deltaking i internasjonale operasjonar rekna til 860 mill. kr. Det vart sagt at det knytte seg stor «usikkerhet» til desse kostnadene. Under arbeidet med budsjettet i forsvarskomiteen i fjor haust vart det klart at Regjeringa berre hadde tatt med utgifter til KFOR for rundt rekna fyrste halvår, trass i at det var heilt klårt at engasjementet ville vara ut året og lenger. Ein samla komite peika på denne underbudsjetteringa og understreka at budsjettet så langt råd er, skal dekke alle forventa utgifter. Regjeringa opplyste at ho ville koma attende til saka i revidert, og ein samla komite føresette at dette då ville skje i samsvar med prinsippet om tilleggsfinansiering, som Stortinget vedtok under handsaminga av gjeldande langtidsmelding, og gjentok og understreka under handsaminga av budsjettet i fjor haust. No syner det seg at løyvinga berre dekker KFOR-operasjonen ut april, og at prinsippet om tilleggsfinansiering er brote, idet ein halv milliard kr blir trekt inn frå kap. 1760 post 45 for å dekke ein del av overskridinga. Dette siste vil dei forskjellige partifraksjonane ta stilling til i finanskomiteens innstilling til revidert.

Ein samla komite er samd i at Noreg må stå fast ved det ansvaret me har teke på oss i Kosovo, og at det ikkje er aktuelt å redusere storleiken på det norske bidraget no. Komiteen føreset likevel at alle moglegheiter for innsparing blir vurderte, utan å gå på akkord med tryggleiken til personellet og dei pliktene Noreg har teke på seg. Komiteen føreset òg at nødvendige tiltak blir sette ut i livet for å unngå at slike forhold som her er avdekte, gjentek seg.

Det er etter mi meining svært alvorlege forhold denne saka dreier seg om. Når ein berre tek med utgiftene for eit halvt år i eit budsjett, trass i at ein veit at dei vil påløpe heile året, og så kallar det «usikkerhet», då ligg det etter mi meining farleg nær grensa til feilinformering av Stortinget.

I løpet av 1990-talet har det altfor ofte hendt at ein kjem attende til kostnader i revidert og då brukar kap. 1760 post 45 som ein ymsepost for alt mogleg anna enn «Nyanskaffelser av materiell» i Forsvaret, som desse midlane er øyremerkte til. Når den førre regjeringa var avhengig av støtte frå Høgre og Framstegspartiet i budsjettsamanheng, vart det sett ein stoppar for dette. Men no er me altså atter ute på den same galeien. Fenomenet er ei ikkje uvesentleg medverkande årsak til den doble ubalansen i Forsvaret i dag. Skikkeleg planlegging og økonomisk hushaldering blir umogleg når ein held fram på denne måten. Forsvarsstudiar og langtidsmeldingar blir langt på veg bortkasta.

Denne saka dreier seg òg om ei klar undervurdering av kostnadene i samband med KFOR-operasjonen. Noreg har no delteke med store styrkar på Balkan i mange år, og ein burde såleis ha eit godt grunnlag for å vurdere kostnader ved operasjonar i dette området. Ein sterkt medverkande faktor til undervurderinga var her at den dåverande regjeringa ikkje nytta høvet under luftkrigen til å planlegge for den bakkeoperasjonen alle visste måtte koma før eller seinare. Då grønt ljos for planlegging omsider kom, vart det hastverksarbeid, med dei konsekvensane det alltid har for m.a. grundig gjennomgang og kostnader. Dette bør ein òg ta lærdom av i framtida.

Med desse orda vil eg anbefale innstillinga.

Lodve Solholm hadde her teke over presidentplassen.

Grethe Fossli (A): Forsvarskomiteen har fulgt utviklingen på Balkan nøye etter at en satte inn fredsbevarende styrker i Kosovo. Operasjonen er spesiell, fordi den hadde en noe spesiell start, hvor også Norge var involvert etter hvert.

Komiteen besøkte i vinter soldater som var på opplæring for å reise til Balkan. Under dette besøket erfarte vi at sikkerheten til soldatene stod i høysetet, og at de under dette oppdraget måtte bruke utstyr som de ikke var vant til. Blant annet gjelder det sikkerhetsutstyr som vi vanligvis ser hos politiet ute i verden.

I tillegg vet vi at det på kort varsel måtte skaffes utstyr, og en del kjøretøyer måtte pansres på kort varsel. Hastverk gjør at en ofte ikke får det billigste.

Stortinget ble varslet i St.prp. nr. 1 for 1999-2000 om at det var knyttet usikkerhet til kostnadene, så det var forventet at vi ville få et tillegg, og det var ingen overraskelse at vi fikk denne proposisjonen. Det som imidlertid var en overraskelse, var beløpets størrelse. Rundet av litt – 1,3 milliarder kr er mye penger.

Derfor er den kritikken komiteen fremfører i merknadene, vel begrunnet. Det er ingen tvil om at Forsvaret og Forsvarsdepartementet gjennom mange år har erfaring fra internasjonale operasjoner, både på Balkan og i andre deler av verden. Selv om denne operasjonen er spesiell, som jeg har nevnt tidligere, kan en ane at det denne gangen har vært litt dårlig styring på bruken av penger. Det er vanskelig for oss å gå inn i de enkelte postene og analysere disse, men at materiellkostnadene er høyere enn vanlig, er ingen unnskyldning.

Departementet har i proposisjonen vist til fire hovedårsaker til overskridelsene, og vi er ikke uenig i at sikkerheten er satt i høysetet, og at utstyret dermed måtte bli dyrere. Det er også bra at soldatene har fått mer og bedre trening. Det er imidlertid driftsutgiftene som er den store posten, og som ifølge departementet ble betraktelig dyrere.

Det er bra at departementet nå er i ferd med å foreta en full gjennomgang av det inntrufne, slik at vi for ettertid kan unngå slike overraskelser. Det er vel dessverre ikke den siste internasjonale operasjonen vi må delta i, slik verden ser ut i dag.

Helt til slutt: Inndekningen av dette beløpet varslet Regjeringen at den ville komme tilbake til i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett. Forslaget til inndekning er nå kjent av Stortinget, og det er ikke uenighet om at komiteen tidligere har uttalt at utgiftene til internasjonale operasjoner finansieres i tillegg til den ordinære forsvarsrammen. Regjeringen har denne gang valgt ikke å følge dette fullt ut. Årsaken er nok det store beløpet, og en av årsakene til dette kan synes å være dårlig styring fra Forsvarets side. Derfor er det vel naturlig at Forsvaret selv er med på å dekke noen av disse utgiftene, noe statsråd Godal påpekte tidligere i dag i spontanspørretimen.

Per Ove Width (Frp): I og med at det er en samlet komite som står bak beslutningen i innstillingen, skulle det være unødvendig å dra dette ut utover det som er sagt. Jeg syns saksordføreren fikk med seg det som er vesentlig i dette.

Det jeg kanskje syns er litt merkelig fra sistnevnte talers side, er å si at Forsvaret her har bommet. Det er ikke Forsvaret, det er departementet som har bommet. Og at Forsvaret har fått ytterligere behov og er ute i utenlandsoppdrag, bør ikke være Forsvarets problem, det er vårt problem her, og det er også derfor vi står her i dag og skal dekke inn ting som er tatt utover budsjettet.

Det står i innstillingen at det vises til St.prp. nr. 44 for 1999-2000, hvor det opplyses at bevilgningen over kap. 1792 på 860 mill. kr vil dekke KFOR ut april 2000, mens FN-observatører og redusert SFOR-deltakelse er dekket ut året. Det opplyses videre at det totale behov for å kunne delta med planlagt styrkesammensetning i KFOR i år 2000 er på 2 149 mill. kr, hvorav 1 786 mill. kr gjelder KFOR. Det er således behov for en ytterligere bevilgning på 1 289 mill. kr utover de allerede bevilgede 860 mill. kr. Dette har vært sagt før, og erkjent.

Videre sier komiteen at det «også dreier seg om en klar undervurdering av kostnadene forbundet med KFOR-operasjonen». Vi har deltatt på Balkan i en årrekke, og det står også at Forsvaret «således burde ha et godt grunnlag for å anslå kostnader for operasjoner i dette området.» Det er for så vidt riktig, men her har nok også de som har sittet og regnet på dette i departementene, gjort en grundig undervurdering. Det komiteen er veldig opptatt av, er at disse tingene ikke gjentar seg.

Det som vi i Fremskrittspartiet syns er litt merkelig, er at det her bevilges penger samtidig som det trekkes 500 mill. kr ut av budsjettet for Forsvaret. Så det er ikke friske penger i sin helhet som kommer, men det blir altså tatt penger innenfor rammen. I Budsjett-innst. S. nr. 7 for 1999-2000 står det:

«Komiteen er enig i at Norges engasjement i internasjonale fredsoperasjoner er en integrert del av norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk. Samtidig understreker komiteen nødvendigheten av at kostnaden ved slike engasjement konsekvent finansieres som tillegg til den ordinære forsvarsrammen, og minner om at Stortinget la dette til grunn under behandlingen av gjeldende langtidsmelding (St.meld. nr. 22 (1997-1998)) i juni i fjor.»

Likevel går man her ut og tar penger ut av budsjettet – altså ikke friske penger. Dette er ikke Fremskrittspartiet enig i, og vi vil komme tilbake til dette i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett, og ikke finansiere på denne måten.

For øvrig er vi tilfreds med komiteens tilråding om at det blir bevilget de pengene som skal til for å få dekket de kostnadene som er kommet i tillegg.

Anne Brit Stråtveit (KrF): Vel ett år etter at NATO startet sine operasjoner i Kosovo, kan en spørre hvordan situasjonen ville vært hvis NATO ikke hadde grepet til våpen, og hvilke konsekvenser det ville hatt. Men vi ønsker og har en konkret vilje til å skape fredelige levevilkår for folk i Kosovo-området.

NATOs generalsekretær Lord Robertson sa i en tale for ikke lenge siden at operasjonen i KOSOVO var nødvendig fordi vi i dette området så den verste etniske rensingen på 50 år. Han mente at det ellers fortsatt ville foregått en systematisk henrettelse av kosovoalbanere. Samtidig pekte han på konsekvensene hvis ikke NATO hadde grepet til våpen, og mente utallige mennesker ville forblitt i flyktningeleirene uten håp om å kunne vende hjem. Han mente også at det var for tidlig å snakke om full suksess for både NATO og det vestlige demokratiet, men at det var uriktig å kalle operasjonen mislykket. Kristelig Folkeparti deler disse synspunktene.

I St.prp. nr. 1 for 1999-2000 avsatte regjeringen Bondevik 860 mill. kr til internasjonale fredsoperasjoner, hovedsakelig til den NATO-ledede fredsstyrken i Kosovo. Regjeringen påpekte den gang at det var usikkerhet knyttet til kostnadene på grunn av oppdragets karakter og videre omfang, og at Regjeringen ville komme tilbake i revidert med spørsmål om ytterligere bevilgninger.

Det har vist seg at bevilgningene bare dekker utgiftene til KFOR ut april i år. Jeg er derfor glad for at en samlet komite går inn for å øke bevilgningene til norske styrker i utlandet slik at den fredsbevarende oppgaven vi har påtatt oss og er i gang med, kan fortsette.

Økt kriminalitet og vold i Kosovo gjør det nødvendig med fortsatt militært nærvær og fortsatt norsk deltakelse i NATO-styrker på Balkan. Vi skal være med og beskytte minoriteter, kontrollere grenser og hjelpe til med å opprettholde lov og orden slik at den sivile befolkning kan kjenne seg trygg, og slik at et demokratisk og fleretnisk samfunn kan vokse fram. Kristelig Folkeparti er derfor enig i at vi må stå ved våre forpliktelser i Kosovo, og på bakgrunn av de erfaringene som er gjort med hensyn til kostnader ved deltakelse i en slik fredsoperasjon, må vi øke utgiftene til norske styrker i utlandet med nesten 1,3 milliarder kr.

Vi vil påpeke viktigheten av at personellsikkerheten i slike operasjoner blir ivaretatt. De erfaringer som er gjort i Kosovo, vil gjøre oss bedre i stand til å anslå kostnader ved fortsatt deltakelse eller ved nye, lignende operasjoner i framtiden.

Gudmund Restad (Sp): Det er bred politisk enighet om at Norge må delta i fredsoperasjonene på Balkan. I inneværende år er vårt største bidrag knyttet til den NATO-ledede internasjonale fredsstyrken i Kosovo, KFOR. Norge stiller her med en forsterket mekanisert infanteribataljon på i overkant av 1 200 personell. I forhold til Norges folketall er dette et meget solid bidrag sammenlignet med de fleste, for ikke å si alle andre land.

Den 13. april i år debatterte Stortinget Forsvarets deltakelse i internasjonale operasjoner. Der framkom de viktigste argumentene for Norges deltakelse i slike operasjoner. Jeg skal ikke gjenta argumentene her og nå, men nøye meg med å henvise til mitt innlegg i nevnte stortingsdebatt.

Kostnadene ved vår deltakelse i internasjonale operasjoner er meget betydelige. Stortinget har lagt til grunn at bevilgningene til slike operasjoner skal skje utenom forsvarsrammen. De årlige utgiftene løper normalt opp i om lag 1,5-2 milliarder kr. Budsjettmessig er dette en stor utfordring.

Etter forslag fra regjeringen Bondevik vedtok Stortinget i fjor høst en bevilgning til internasjonale operasjoner i 2000-budsjettet på 860 mill. kr som var forutsatt å dekke utgiftene for om lag første halvår. Forslaget var basert på anslag utarbeidet av Forsvaret. Usikkerheten om omfanget av vårt engasjement i annet halvår var hovedgrunnen til at det opprinnelig ikke ble foreslått bevilgninger for mer enn første halvår. Et beløp tilsvarende forventet bevilgningsbehov for annet halvår var imidlertid avsatt på Ymse-posten.

Nå viser det seg at for å kunne videreføre vårt nåværende engasjement på Balkan ut året, vil det være behov for en tilleggsbevilgning på nærmere 1,3 milliarder kr. Det er betydelig mer enn det som var mulig å forutse da budsjettet for 2000 ble utarbeidet høsten 1999. Dermed løper de totale kostnadene for vår deltakelse i internasjonale operasjoner i 2000 opp i hele 2 149 mill. kr, hvorav 1 786 mill. kr gjelder KFOR. Av beløpet til KFOR brukes 440 mill. kr til opplæring i Norge, 290 mill. kr til anskaffelser og resten, 1 056 mill. kr, til drift i operasjonsområdet.

Det gis i proposisjonen en kort, nærmest stikkordmessig forklaring på de økte utgiftene. Det er vanskelig å vurdere holdbarheten i den gitte forklaringen. Det må imidlertid være lov å uttrykke en viss forundring over at det har vært mulig å undervurdere kostnadene ved KFOR-engasjementet så vidt sterkt. Vel har KFOR-operasjonen et skarpere preg enn tidligere operasjoner, f.eks. SFOR, men noe mer treffsikre anslag burde det vært mulig å framskaffe på et tidligere tidspunkt.

Det er viktig at Stortinget får seg forelagt så sikre kostnadsanslag som mulig når det inviteres til å fatte viktige beslutninger, hva enten det gjelder store investeringer eller, som i dette tilfellet, deltakelse i fredsoperasjoner. Senterpartiet mener at vi må stå ved de forpliktelsene Norge har påtatt seg når det gjelder deltakelse i KFOR-operasjonene. Vi støtter derfor forslaget om en tilleggsbevilgning på 1 289 mill. kr.

Regjeringen har i revidert nasjonalbudsjett foreslått hvordan de økte utgiftene, bl.a. til KFOR, skal dekkes inn. Blant annet foreslås forsvarsrammen redusert med 500 mill. kr. Jeg ønsker ikke å forskuttere Senterpartiets standpunkt hva gjelder inndekning. Det får vi komme tilbake til når revidert nasjonalbudsjett skal behandles senere i vår.

I de siste dagene er spørsmålet om et nytt norsk engasjement i Libanon brakt på bane. Utenriksminister Thorbjørn Jagland skal ha tatt initiativ til et slikt engasjement under NATOs utenriksministermøte i Firenze i forrige uke. Han skal ha gått langt i å love norsk deltakelse i en forsterkning av UNIFIL. Hvis dette skulle bli fremmet som et konkret forslag overfor Stortinget, får vi komme tilbake til saken da. Men som min umiddelbare og foreløpige reaksjon vil jeg si at det ikke er realistisk å legge til grunn en økning av bevilgningene til internasjonale operasjoner utover de vel 2,1 milliarder kr vi bruker i år. Det vil også være svært problematisk å skaffe nødvendig kvalifisert personell. Norge bør dessuten kunne sies å ha tatt sin del av oppgavene i Libanon, hvor vi hadde et over 20-årig sammenhengende nærvær fram til november 1998. Om lag 25 000 nordmenn har i årenes løp deltatt i UNIFIL-styrkene. Nå bør andre land kunne ta sin tørn i Libanon. Jeg er enig i at det kan være behov for en forsterket FN-innsats i Libanon etter at israelerne nylig trakk seg tilbake etter 22 års okkupasjon.

Norge bør nå konsentrere sin deltakelse i internasjonale operasjoner først og fremst til Balkan og sørge for at vi gjør en best mulig innsats der.

Hallgeir H. Langeland (SV): La meg fyrst knyta ein kommentar til det som Restad frå Senterpartiet var inne på til slutt, dette med Libanon. Det er klart at Noreg har spela ei så sentral rolle i Oslo-prosessen at det vil synast veldig rart om ikkje Noreg skulle vera med med bidrag også der. Det er signalet frå SV når det gjeld den saka. Me veit òg at det fort kan blussa opp igjen. Eg trur det hastar med å få på plass styrkar i området, med norsk deltaking, for at me ikkje skal få ei ny oppblussing.

Så til denne saka her. Når ein dreg ut på eit eventyr, må ein rekna med at det kjem ein del rekningar, og av det nye NATO-konseptet som ein prøvde på Balkan i fjor, er det klart at det blir etterverknader, som ein må vera med på å rydda opp i. Såpass ansvar må ein ha, og det ansvaret tar også me i SV. Men samtidig skal ein vera klar over at denne bombeaksjonen som ein seier blei krona med siger, har skapt ein bròte med nye problem, og denne aksjonen hadde altså ikkje noko FN-mandat då den blei sett i verk. Det gjer at det er store innvendingar, men sjølvsagt må me betala rekninga som ein nå får. Faktisk er det slik at den rekninga venteleg blir rimeleg stor veldig lenge dersom det skal vera mogleg å skapa fred der nede. Me burde òg sjå på dei humanitære sidene inne i sjølve Jugoslavia, der infrastrukturen er øydelagd, og der boikotten fyrst og fremst rammar sivilbefolkninga. Der har òg det nye NATO-konseptet medverka til å auka problema gjennom den bombinga som blei føretatt. Så her er det mange oppgåver som gjer det nødvendig for meg å seia at neste gong det nye NATO-konseptet skal prøvast ut, skal ein tenkja seg meir om enn det ein gjorde denne gongen. Etter mi meining er det ikkje nokon siger ein har sett. Det ein har sett, er at det ein må gjera på førehand, er det som er viktig, slik at Stortinget må vera innstilt på å bruka fleire midlar til førebyggande aktivitet i slike område for å unngå å måtta gå til slike aksjonar som ein har hatt i Kosovo.

Mi utfordring til forsvarsministeren er om ein frå departementet si side legg opp til ei drøfting, ei slags evaluering, av den konflikten som ein hadde, og som førte til bombeaksjonen. Blir det frå Regjeringa si side lagt opp til ei vurdering av dette? Blir det lagt opp til ein meir grunnleggande debatt om dette nye NATO-konseptet, som altså i realiteten gjer at det nye NATO kan operera utan FN-mandat? Vil det bli ein debatt i Stortinget om dette?

SV støttar innstillinga.

Gunnar Halvorsen (A): St.prp. nr. 44 gjelder finansiering og deltakelse av norske militære på Balkan. Stortinget var klar over at budsjettforslaget ikke ville dekke de internasjonale operasjonene for mer enn det første halvår, og at de reelle utgiftene skulle komme fram i revidert nasjonalbudsjett. Tallene som nå kommer fram, viser at Bondevik-regjeringen sterkt hadde underbudsjettert. Det er nå nødvendig med en ytterligere bevilgning på nesten 1,3 milliarder kr. Så store tilleggsbevilgninger krever at noen foretar en gjennomgang, slik at dette ikke gjentar seg.

Når det gjelder SFOR, er jeg enig i at det er vanskelig å organisere to organisasjoner, og at det er bedre å konsentrere seg om KFOR. At Regjeringen foreslår å legge ned SFOR fra kontingentskiftet 15. august, er jeg derfor enig i.

Det er altså de tørre tall, satt opp på en bokholderiteknisk korrekt måte, som preger både proposisjonen og innstillingen i denne saken. Men bak de tørre tallene og de store summene – 1 289 mill. kr – ligger det et blodig tiår på Balkan. Foreløpig er det umulig å fastslå antallet drepte og fordrevne. Tusenvis av mennesker er fortsatt savnet. Gamle grenser er opphevet, nye grenser er kommet til. Ufattelige overgrep mot enkeltpersoner og grupper har som kjent vært gjennomført.

Den svenske FN-offiseren Bo Pellnæs, som på midten av 1990-tallet var Chief Military Observer i Bosnia-Hercegovina, skriver i sin bok «Utan slut» om det kroatiske angrepet i Meduli-lommen i september 1993: «I løpet av dagen overleverte kroatene 50 lik til serberne gjennom vår formidling. FN fant deretter et titalls lik. Av de lik man totalt overleverte til serberne var mange maltrakterte og brente. Et par eldre kvinner var skutt gjennom bakhodet på kort hold. Man fant også at samtlige hus i området var sprengt og brent og alle husdyr var slaktet.»

Enhver realistisk analyse tilsier at vi dessverre ikke ser slutten på konflikten på Balkan i den nære framtid. Og det er nå – etter at avtaler mer eller mindre frivillig og etter militære intervensjoner er påtvunget partene – at den tunge veien mot ny samfunnsbygging og implementering av fredsavtalen skal iverksettes.

Her i Norge har vi tatt et etnisk-moralsk verdivalg i tillegg til de rasjonelle forsvars- og utenrikspolitiske veivalg, og med stor grad av politisk samstemmighet her i denne salen, har vi bidratt med betydelige militære styrker på Balkan de siste knappe ti år. Selvsagt har våre bidrag kostet, og de vil måtte koste også i tiden som kommer. Dagens innstilling er et signal om dette.

En viktig forutsetning er at de kvinner og menn som på våre vegne gjør en slik usedvanlig god innsats på Balkan, har det beste utstyret og tilstrekkelig med trening og øving før de settes inn i sine virkelig fredsopprettende oppdrag. Forsvarskomiteen inspiserte øvelse «Kosovo» forut for innsettingen av NORBN II i mars i år og ble meget imponert over den grundighet og seriøsitet som preget utdanningen. Samtidig vet vi at uten en slik realisme i utdanningen vil man ikke kunne løse vanskelige oppdrag i innsettingsområdet. Den tidligere forsvarssjefen, general Arne Solli, påpekte så riktig i en kronikk i Dagbladet 27. november 1998: «Forsvarets troverdighet skapes ikke i klasserom.»

Egentlig hadde jeg tenkt at innlegget i sin helhet kunne være en hyllest til de kvinner og menn som på våre vegne representerer vårt land på en slik utmerket måte, og at vi ved å bevilge de summer som har vist seg nødvendige for å opprettholde våre styrker på Balkan, kunne ha fokusert denne debatten både på hvordan vi med en samordnet innsats av militære og sivile enheter kunne ha styrket framtidig samfunnsbygging på Balkan, og på hvordan vi best mulig bør ta vare på dem som returnerer etter utenlandstjeneste og har pådratt seg fysiske og psykiske lidelser.

Som kjent foreligger det forslag om at deler av de ekstra utgiftene til drift av utenlandsoperasjoner som vi med stor sannsynlighet vedtar senere i dag, skal dekkes inn ved at Forsvarets investeringskapittel skal reduseres med 500 mill. kr. Som saksordfører for investeringskapitlet vil jeg ærlig og oppriktig få si at jeg finner dette noe problematisk, både fordi en så stor andel av investeringsbudsjettet halvveis i budsjettåret er bundet i juridisk bindende kontrakter, og fordi dette altså bryter med de prinsipper som Stortinget har vedtatt. For meg er dette slett ikke en uproblematisk situasjon, men vi får se hva som skjer ved behandlingen av St.prp. nr. 61 for 1999-2000.

Lars Rise (KrF): Den NATO-ledede internasjonale militære styrken i Kosovo har nå den militære kontrollen over situasjonen, men det gjenstår svært mye arbeid før man kan si at man har skapt fred og forsoning i Kosovo. Målet er jo å etablere et demokratisk og fleretnisk samfunn, og det kan dessverre synes å ligge langt inn i fremtiden.

Men det er et helt overordnet mål å skape fred og forsoning, og jeg hadde lyst til å fokusere litt nettopp på det. Ved den høytidelige åpningen av Stortinget fremhevet Kongen i sin tale dette behovet veldig sterkt, og jeg la merke til at presidenten faktisk hadde det som eneste tema i sin tale ved åpningen av dette stortingsåret. Da er det selvfølgelig et tankekors at vi bruker så lite penger på å skape fred og forsoning og så mye penger på militære formål. Jeg må også, i likhet med representanten Langeland, si at jeg føler at vi bruker for lite penger på forebyggende aktivitet. Så langt er jeg enig med ham. Jeg tror også det kan være behov for å få en drøfting og evaluering av konflikten, og en mer grunnleggende debatt om hvordan NATO skal operere i slike konflikter.

Men jeg merket meg at representanten Langeland stilte seg positiv til at vi skulle delta i en ny UNIFIL-styrke. Han viste til at konflikten kan blusse opp igjen, og at det haster med å sende styrker. Nå er jo ikke dette noe replikkordskifte, men jeg må likevel få lov til å spørre SV: Har SV planer om å øke forsvarsbudsjettet nå? Har man gjort seg slike tanker?

Jeg må få lov til å kommentere representanten Langelands utsagn om at når man begir seg ut på eventyr, og skal prøve ut et nytt forsvarskonsept, blir det store ettervirkninger. Han viste til at det var store skadevirkninger etter de NATO-ledede operasjonene i Kosovo. Jeg syns det er ganske ille at representanten Langeland ønsker å fortsette debatten om bombingen i Kosovo. Det ser ut til at representanten Langeland fullstendig har glemt at Milosevic står ansvarlig for utryddelsen av nærmere 200 000 muslimer, hovedsakelig i Bosnia. Ved en anledning i Sarajevo jaget man tusener av muslimer inn på et fotballstadion. Over 1 000 av disse var barn, og samtlige ble drept. Problemet var vel at man satt for lenge og så på uten å klare å gjøre noe. Så jeg synes at vi nå burde være spart for en diskusjon om det var rett å gripe inn. Nå er det i hvert fall skapt en stabil situasjon, og Norge har bidratt i sterk grad til det. Da synes jeg vi må legge debatten bak oss om hvorvidt det var en fornuftig operasjon som Norge deltok i.

Statsråd Bjørn Tore Godal: Det vil alltid være behov for å evaluere og komme tilbake til hva man har gjort. I min tid som medlem av forsvarskomiteen hadde man en oppfølgende drøfting etter innledning fra daværende forsvarsminister Løwer om erfaringer og såkalte «lessons learned», hva har vi lært i Kosovo. Det sier seg selv at Stortinget i tilknytning til både utenriks- og forsvarspolitiske redegjørelser og temaer må komme bredt tilbake til det, løpende.

Jeg er også enig med representanten Rise i at vi alltid må se på blandingsforholdet mellom forebyggende arbeid og aktuelle militære operasjoner. Det er uten videre slik at det å sette ressursene inn i å forebygge konflikter, selv om det går mye penger med til det – Norge bruker mer enn mange andre land – likevel er billigere enn å bli engasjert i krig og konflikt hvis det først er nødvendig. Jeg tror alle NATO-land og alle FNs medlemsland tenker på samme måten her, men det fritar oss ikke for ansvaret for å gripe inn militært når det er nødvendig, og det var Stortingets vurdering i Kosovo-saken, som kjent.

Den aktuelle saken som foreligger nå, er altså det smule sjokk som jeg ble forelagt kort etter tiltredelsen som forsvarsminister, at det var et tilleggsbehov på til sammen 2,1 milliarder kr for internasjonale operasjoner inneværende år, mot budsjettert rundt 860 mill. kr. Det er riktig at det nok var tatt høyde for at man måtte komme tilbake til annet halvår, men selv om man tok høyde for det, var beløpet ubegripelig stort i forhold til det jeg går ut fra både storting og for den saks skyld regjering hadde regnet med. Jeg ser selvsagt alvorlig på denne type undervurdering av utgifter i en slik størrelsesorden, og jeg har bedt om en full gjennomgang av saken med sikte på å hindre gjentakelse.

Det er riktig, som representanten Width var inne på, at det er departementet og statsråden, for ikke å snakke om statsrådene – det er to i dette tilfellet, eller kanskje bare en – som har ansvaret, men det er for enkelt å si at her ligger løsningen i departementene alene. Det er de ytre etater under ethvert departement som sitter og legger sammen regninger – det er ikke departementene – og finner ut at summen er for stor i forhold til det man hadde tenkt, og så gjør man anskrik. Man burde ha gjort anskrik tidligere, også fra underliggende etater. Men vi går nå gjennom situasjonen i samarbeid med Forsvarets overkommando for å bedre rutinene og for å få helt klare ansvarsforhold i forbindelse med budsjettering og oppfølging av saker av denne karakter.

Noen få ord om inntrykket fra foreløpige rapporter om dette. Økningen i budsjettbehovet skyldes ikke, etter det jeg har fått vite, nye kostnadselementer som var ukjent på planleggingstidspunktet. Økningen skyldtes at vesentlige faktorer og elementer ble utelatt fra budsjetteringen, både i mai og i september i fjor. Dette skjedde fordi faktorer som oppdrag, krav og forutsetninger ikke ble koblet mot den påvirkning det ville ha direkte på ressursbehovet. På grunn av manglende rutiner og press for å holde korte tidsfrister fikk denne mangelen passere upåaktet gjennom Forsvarets organisasjon til Forsvarsdepartementet. Manglene ved beslutningsgrunnlaget hadde i alt vesentlig sin årsak i følgende forhold – jeg tar dem kort og punktvis:

• lønnsbetingelser både under oppøving og i operasjonsområdet

• uforutsett behov for infrastruktur i operasjonsområdet og etablering av leirfasiliteter osv.

• materiellmessige konsekvenser av lengre oppøvingsperiode, fra en måned som tidligere, til tre måneder

• antakelsene av at anskaffelser budsjettert for 1999 ville dekke det totale behovet og ikke bare nødvendig utstyr for deployering

• antakelse av at hovedtyngden av materiell i SFOR ville tilfredsstille behov i KFOR

• utelatelse av materiellbehov i forbindelse med oppøving

• undervurdering av de økonomiske konsekvensene i forbindelse med de krav som var satt til personellets sikkerhet

Alt dette burde man ha visst noe mer om og tatt mer konsekvensen av på et tidligere tidspunkt, men det er de faktorer som er nevnt i de foreløpige rapporter.

Følgende tiltak vil bli satt i gang for å hindre tilsvarende underbudsjettering i framtida:

For det første etablering av rutiner som sikrer sammenheng mellom oppdrag og økonomi fra dag 1.

For det andre prioritering av tilstrekkelig bemanning og kapasitet ved Forsvarets organisasjonsledd for budsjettering av internasjonale fredsoperasjoner.

For det tredje utvikling av egnet budsjetterings- og oppfølgingssystem.

Vi må vel føye til at det å være oberstløytnant og major ute i felten og ha ansvar for de operative krav som stilles der og da, ikke alltid samsvarer med en bokholders, enn si ministers behov for å ha orden i regnskapene og i budsjettene. Men denne sammenhengen må jo skapes, og det ansvaret påligger Forsvarets overkommando og underliggende etater, og det påligger departementet og meg et ansvar for å sørge for at de systemene kommer i orden fra dag 1, slik at vi unngår liknende situasjoner i framtida.

Når det gjelder de momenter som er nevnt i tilknytning til Libanon og UNIFIL, skal jeg ikke forlenge debatten uten å vise til at utenriksministeren i egnet form vil komme tilbake til de spørsmålene. Det er hevet over tvil, tror jeg, at alle land i verden føler et ansvar for den situasjonen vi har i Midtøsten generelt og i tilknytning til den israelske tilbaketrekking fra Libanon. Dersom det kommer på bordet et akseptabelt mandat fra FNs side og et militært opplegg for hva FN-styrker konstruktivt kan bidra til i området, må vi se hva Norge eventuelt har av kapasitet for å bidra. Men det sier seg selv at det kommer til å være på et beskjedent nivå i forhold til de store engasjementer vi har i Kosovo, og delvis også enkelte mindre engasjementer andre steder. Og – det sier seg selv – det er ikke aktuelt å finansiere en slik eventuell innsats innenfor rammen av eksisterende operasjoner, eksisterende budsjetter. Det er noe som må tilleggsfinansieres, og det vil Stortinget i så fall få rik anledning til å komme tilbake til.

Kenneth Svendsen hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Hallgeir H. Langeland (SV): Det var eit to og eit halvt minutts innlegg frå representanten Rise som gjorde det nødvendig for meg å koma med ytterlegare oppklaringar i denne saka.

I forhold til Libanon og det at me meiner at det er viktig at Noreg bidrar i fredsprosessen i Libanon, i og med at ein var med i Oslo-prosessen, stiller representanten Rise spørsmålet om me vil auka forsvarsbudsjettet. Det er eit spørsmål som eg set veldig pris på i forhold til den dagen me står framfor i dag, for det fell på sin eigen logikk. Dersom representanten Rise gjer det som er det einaste fornuftige seinare i dag, vil han disponera 400–600 mill. kr i året, ja faktisk 1,2 milliardar kr i året i 30 år, som ein kan bruka til førebygging og andre element som han òg var opptatt av i sitt innlegg. Dette oppfattar eg som eit signal om at Kristeleg Folkeparti nå har tatt til vettet i fregattsaka og ønskjer meir midlar til å bruka bl.a. til FN-styrkar. Det er interessant.

I forhold til det nye NATO og det nye NATO-konseptet, svarte ikkje forsvarsministeren direkte på om det blir lagt opp til ein debatt om det. Men det som er mitt poeng, er jo at ein skal få ei «kva gjorde me galt-evaluering» i Stortinget, der me skal diskutera denne saka. Då vil det nye NATO-konseptet bli ein del av debatten, for det et nemleg på dei premissane ein har operert. Så det forsvarsministeren seier, oppfattar eg som positivt – at det blir lagt opp til det frå Regjeringas side.

Problemet med det nye NATO er jo nettopp dette at ein ikkje held seg til folkeretten på ein korrekt måte, og det er hovudbekymringa til mitt parti.

Hans J. Røsjorde (Frp): De ulike sider ved denne saken har jo nå vært belyst gjennom de innleggene som har vært, og med en komite som står sammen, er det kanskje litt unødvendig å gå noe videre. Men jeg har lyst til å peke på dette med de betydelige økningene i kostnader, som også komiteen har pekt på. Det fremkommer jo gjennom at man fra den forrige regjeringens side kun hadde tatt høyde for ca. første halvår. Det var også det forsvarskomiteen grep fatt i i forbindelse med budsjettet for inneværende år, noe som det også er vist til i innstillingen.

Så kan man jo spørre om det var underbudsjettering, eller om det var manglende vilje til å budsjettere. Det var vel nokså åpenbart at man måtte forvente at det engasjementet skulle fortsette, og det måtte være like klart for den regjeringen som da satt som det var for Stortinget, at her ville det komme utgifter, iallfall i størrelsesorden lik det første halvår hadde kostet. Hvis vi ser på det, er det 400–500 mill. kr mer det ble ut av det.

Nå har jeg lyst til å understreke at det var noe annet også ved inngangen til operasjonene til KFOR, som jeg tror på en måte bidrog til at vi fikk økte kostnader da det hele kom i gang. Fra Fremskrittspartiets side, og jeg tror også fra Høyres side, ble det på et gitt tidspunkt gitt klar beskjed til Regjeringen om at nå må dere forberede dere, for hvis det blir operasjoner i Kosovo, må vi vite hva vi har på plass, slik at om vi får forespørsel, må vi kunne vite hva vi skal svare. Med andre ord: Sett i gang og forbered dere! Det hadde kunnet vært med på å holde kostnadsutviklingen i sjakk etter min oppfatning. Men det gjorde altså ikke regjeringen. Det var nærmest da den væpnede konflikten stod for døren, at man begynte å kaste seg om på krykkene. Så måtte man omdisponere fra SFOR, så måtte man altså gjøre en mengde med kunstgrep for å få dette til. Når så store mengder materiell skal skaffes under tidspress, når kontrakter ikke er i orden, er det ikke så merkelig at det blir høye kostnader. Da er det også merkverdig at man ikke hadde greid å få det på plass. Det kaller jeg dårlig håndverk fra den tidligere regjeringen. Stortinget pekte altså på dette.

Men så skjer det etter min mening katastrofale at selv om Stortinget har slått fast et prinsipp om at utenlandsoperasjoner skal tilleggsfinansieres – det sier altså en samlet komite – gjør man likevel avvik fra dette ved første korsvei. I en slik sammenheng burde det i hvert fall vært en klar forutsetning at underskriverne av dette hadde stått ved det – ikke minst regjeringen som har gått av. Det synes jeg er noe av det mest kritikkverdige i dette.

Per Ove Width (Frp): En tilleggsbevilgning på 1,3 milliarder kr er ganske enormt, og burde vært helt unødvendig. Jeg synes statsråden hadde en litt underlig formulering. Han snakket om at man sitter og legger sammen regningene. Da virker det som om at her har det vært regninger ute et eller annet sted, man får dem inn og legger dem sammen, og så kommer man til et tall som man ikke visste om. Dette er tall som den tidligere regjeringen naturligvis har ansvar for, og som de burde ha kommet fram med på et mye tidligere tidspunkt.

Komiteen påpekte, som komitelederen nettopp nevnte, på et tidlig tidspunkt at dette ville kunne komme til å skje. Da virker det underlig at man i tillegg til at man sitter og legger sammen regninger, også peker på at her er det underliggende etater og avdelinger eller hva man skal kalle det, som tydeligvis har sittet på regninger som man ikke har visst om. Jeg er veldig glad for at den sittende statsråd sier at rutinene nå er under vurdering, og at man ønsker å gjøre noe med det. Det siste håper jeg blir det viktigste. Det virker for meg som om dette delvis har vært ute av kontroll. Og 1,3 milliarder kr er ikke bare å kimse av.

Lars Rise (KrF): Jeg vil gjerne få kommentere det som representanten Røsjorde fremholdt her, som var en nokså skarp kritikk av den tidligere regjering. Jeg vil gjerne få henvise til det som representanten Restad sa i sitt innlegg, at det var lagt inn et beløp i Ymse-posten, men som riktignok ikke var stort nok fordi man ikke hadde oversikten over hvor stort forbruket ville bli. Så når man i fjor høst ikke foreslo mer, var det fordi man rett og slett ikke hadde tall som viste hvor stort dette ville bli.

Så må jeg også få lov å replisere til representanten Langeland: Han hadde svært god anledning til å kommentere sin støtte til synspunktene til det menneskefiendtlige Milosevic-regimet, som stort sett er en gruppe med krigsforbrytere; det er forunderlig at Langeland forbigår i stillhet sin sterke støtte til dette regimet. Men det tjener jo SV til ære at i hvert fall partiet SV ikke var enig med representanten Langeland, og sluttet seg til det som var den enstemmige oppfatning her i huset.

Statsråd Bjørn Tore Godal: Jeg har selvsagt et begrenset behov for å forsvare den foregående regjering, og det er hevet over tvil at det er alvorlig når merbehovet kanskje reelt sett er 500-600 mill. kr mer enn det en burde ha regnet med ut fra det som lå i en forlengelse av mekanismene i første halvår. Jeg tror komiteleder Røsjorde har rett i at det reelt sett er snakk om 500-600 mill. kr i pluss i forhold til det en måtte regne med på et tidligere tidspunkt. Og det er kritikkverdig.

Jeg viser til det jeg sa i mitt innlegg. Det er selvfølgelig ikke sånn at det er manglende evne til å legge sammen regninger som er problemet. Vi visste, ut fra de foreløpige rapporter jeg har fått fra Forsvarets overkommando, hvilke elementer som skulle legges inn i operasjonen, men de var ikke sammenliknet med selve budsjettallene og grunnlaget på de punktene jeg gjorde rede for. Og det er en ganske alvorlig miss i forhold til den reelle budsjettering. Men selv om en så å si tar høyde for at en ikke klarte det, av mystiske grunner, burde en likevel tidligere ha begynt å legge sammen regninger og gitt et varsel til departementet, eller departementet burde hatt ansvaret for å sjekke dette opp tidligere – alt ettersom en ser det – for så på et tidligere tidspunkt å varsle Stortinget om det inntrufne. Jeg tror nemlig det har vist seg å være behov for alle disse investeringene. Det har ikke vært mulig å identifisere noe vesentlig av de 2,1 milliardene til sammen som det ikke var nødvendig å satse på. Men, som sagt, også denne type ting skal budsjetteres for at storting og departement skal ha en reell styring over utviklingen. Det er det viktig for meg å få sagt, og det er det vi nå drøfter med Forsvarets overkommando, slik at vi kan sikre rutinene på en bedre måte, ikke bare i forhold til Stortinget, men også i forhold til Regjeringen og Regjeringens eget arbeid på dette området.

Ingvald Godal (H): Eg synest dette har vore ein grei debatt, og det som naturlegvis er det viktige her, er dei erfaringane me kan trekke for framtida. Eg er difor glad for at statsråden har gripe fatt i saka så effektivt som han synest å ha gjort, slik at me kan unngå å gjere slike feil ein gong til.

Det som eg har lyst til å dvele litt ved, er noko me har vore litt inne på – der trur eg me verkeleg har noko å lære i framtida – og det gjeld at då luftoperasjonane starta, var alle fullstendig klar over at ein bakkeoperasjon måtte koma etterpå, anten ein skarp eller ein fredsbevarande, alle var klar over det. Likevel vart det ein atmosfære rundt det heile der det på ein måte var tabu å planlegge for ein bakkeoperasjon, det var liksom noko som ikkje var fint. Og det gjorde at Forsvaret fekk det så travelt at ein måtte ty til hastverksgreier, som bl.a. Røsjorde var inne på. Det må me lære av i framtida, me må ikkje dulle oss inn i slike tabuførestellingar i slike situasjonar, me må vera nøkterne og realistiske og gjera det som er nødvendig på bakken.

Men så har eg lyst til å føye til når me no diskuterer Balkan: Me var skarpe på Balkan, og det skal me vera stolte av og glade for. Men det forpliktar også. Det er ikkje slik at me kan ha heilt forskjellige lover for kong Salomo og Jørgen hattemakar. Me har andre konfliktar ikkje veldig langt borte der massakreringa av sivile har vore mykje verre enn i Kosovo, f.eks. i Tsjetsjenia. Og det må ikkje bli slik at russarane fordi dei er store og mektige, kan gjera akkurat det dei vil, medan små tyrannar som Slobodan Milosevic kan me vera veldig morske overfor. Eg seier ikkje at me skal bruke same verkemidla overalt, men me må iallfall gjera noko som kan vera effektivt for å avgrense konflikten der den er.

Hans J. Røsjorde (Frp): Jeg vil gi honnør til statsråden for den måten han redegjorde på for alle disse underliggende faktorer som var med på å bringe regningen oppover, og mulige forklaringer på dette. Det synes jeg er prisverdig. Det gjenstår altså det nakne faktum at det ble for høyt tempo i det man drev med, det var åpenbart noe som bidrog til akselerasjonen av kostnader. Og det får det politiske miljø ta innover seg i bredde og så prøve å unngå dette for fremtiden, og dette er noe vi har snakket om. Ved hver eneste operasjon har man altså snublet noe i bena fordi man enten ikke har hatt kontrakter klare eller noe annet. Det har skjedd uavhengig av regjeringsansvar. Så vi har fortsatt mye å lære.

Det at man må gå og bestille utstyr og nærmest fra dag til dag skaffe seg leverandører av tungt materiell, gjør at det er veldig lett for den som er selger, å sette prisen, det bringer kostnadene opp. Og alt det andre har altså statsråden redegjort for.

Det som bekymrer meg mest, og som jeg også gav uttrykk for i mitt forrige innlegg, er at vi gjennom det fremlagte reviderte nasjonalbudsjettet bryter med det prinsippet Stortinget nettopp har slått fast, ved å ta 500 mill. kr til utenlandsoperasjoner. Nå har jeg forstått det slik at den avgåtte regjeringen hadde tatt høyde for kostnadene i annet halvår, og kanskje mer enn det også, under Ymse-posten, slik at Ymse-posten åpenbart var der som en buffer for det man måtte vite kom. Jeg tolker det da dit hen at det også er naturlig å forvente at regjeringspartiene fra den avgåtte regjering kikker inn i Ymse-posten som de hadde, og nå stiller opp og bruker de 500 mill. kr på riktig plass gjennom den behandlingen vi senere skal ha. Det hadde vært meget interessant å få bekreftet om representanter for de avmarsjerte regjeringspartier nå kunne si: Ja, vi står fast ved våre prinsipper. Vi vingler ikke rundt omkring. Vi står fast, vi har ryggrad til det. Vi hadde til og med en ymse-post hvor vi hadde tatt høyde for dette. Kanskje manglet det noen millioner, men Ymse-posten pleier å være ganske dryg.

Jeg utfordrer nå de nevnte partier til å fortelle om de står fast på sine prinsipper, og om deres ymse-post fortsatt er giret for å kunne ta de kostnader som man antakelig må ha forutsett.

Presidenten: Representanten Langeland har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Hallgeir H. Langeland (SV): Først til Ingvald Godal: Eg synest hans poeng i forhold til Tsjetsjenia illustrerer kor viktig det er å få ein debatt om nye NATO og vår rolle i forhold til det nye NATO-konseptet. Tsjetsjenia er ein plass, nå har me Etiopia og Eritrea, og me har hatt Aust-Timor. Problemstillinga er så stor at me må ha klare haldningar til dette, og det trur SV òg er viktig i forhold til folkeretten.

Så til representanten Rise, som nok ein gong tvingar meg fram til skriftestolen i forhold til Milosevic: Milosevic er heilt sikkert ein skurk. Han har vore ein skurk, og han har heilt tydeleg gjort fælslege ting. Problemet er at den strategien ein heile vegen har lagt for å ta han, har ført til at ein først og fremst rammar sivile og barn. Akkurat det same skjer i samband med Saddam Hussein – 500 000-600 000 barn har døydd i Irak av den blokaden ein har. Det er mitt poeng i saka.

Presidenten: Statsråd Godal har også hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Statsråd Bjørn Tore Godal: Hva finansminister Restad hadde i Ymse-posten, er det ingen som vet – iallfall ikke jeg. En ting er sikkert: Han har ikke den Ymse-posten lenger, den er det finansminister Schjøtt-Pedersen som har, og der er det ikke 500 mill. kr til dette formålet.

Det andre jeg vil si, knytter seg til dette med for dårlig tid og for dårlig planlegging. Jeg tror vi skal erkjenne at alle mellomstore og små NATO-land kom i bakleksa. Noe av det hadde man selvfølgelig vunnet ved å planlegge tidligere, men jeg må vise til at det tok ganske lang tid før NATO på politisk nivå bestemte seg for nøyaktig hva man hadde behov for. Det var derfor ikke så veldig lett for NATO-landene å forskuttere det. Man fikk en kortere planleggingshorisont enn det man skulle ønske, og det var bare de store – i praksis USA og et par til – som klarte dette så fort som det som var nødvendig.

Gudmund Restad (Sp): Ymse-posten pleier å være dryg, var en påstand fra Røsjorde. Det tror jeg nok oppleves på en annen måte av enhver finansminister. De har nok som regel den oppfatning at Ymse-posten gjerne kunne være større, når man skal forsøke å dekke de utgifter som påløper utover året.

Som jeg sa i mitt innlegg, var det i Ymse-posten lagt inn midler som ville dekke det man normalt kunne forvente av utgifter til internasjonale operasjoner i annet halvår. Men posten var ikke dimensjonert for de ekstrautgiftene som vi nå har sett, det er nevnt beløp på 500-600 mill. kr. Jeg vil ikke protestere på at det kan ligge i den størrelsesordenen, men det er kommet som en overraskelse både på meg og tydeligvis flere.

I tillegg til at det er riktig at jeg ikke disponerer noen ymse-post lenger, som forsvarsministeren påpekte, så er jeg også kjent med at man har fått et lønnsoppgjør, og man er vel også i ferd med å få et pensjonistoppgjør som vil gjøre dypere innhugg i Ymse-posten enn man opprinnelig hadde lagt til grunn i fjor høst. Så jeg tror ikke det er noen dristig spådom å si at det er lite igjen i Ymse-posten når det som skal dekkes derfra, er dekket.

Når det gjelder de 500 mill. kr som er foreslått dekket ved kutt i forsvarsbudsjettet, gjentar jeg bare det jeg sa i mitt tidligere innlegg: Det får vi komme tilbake til når vi skal behandle revidert nasjonalbudsjett senere i vår.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet i sak nr. 3.

Etter ønske fra forsvarskomiteen vil presidenten foreslå at sakene nr. 4 og 5 behandles under ett. – Det anses vedtatt.