Presidenten: Etter ønske fra energi- og miljøkomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 45 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene: Arbeiderpartiet 10 minutter, de øvrige grupper 5 minutter hver.

Videre vil presidenten foreslå at det ikke blir gitt anledning til replikker etter de enkelte innlegg, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, har en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Bent Hegna (A) (ordfører for saken): Stortinget behandlet i fjor St.prp. nr. 52 for 1998-99, som avsluttet en nær sagt årelang diskusjon for å få avklart den kraftkrevende industriens kraftvilkår. Gjennom flere år var det stor utålmodighet for å få avklart disse forholdene.

Da Stortinget omsider fikk et forslag fra Bondevik-regjeringen, var komiteen noe i tvil om hvorvidt dette var holdbart i forhold til EØS-avtalens regler. Komiteen fikk brev fra daværende statsråd Anne Enger Lahnstein med forsikringer om at forslaget var holdbart i forhold til avtaleverket. I tillegg til brevet uttalte statsråden også i debatten at hun ikke var i tvil om at det opplegg regjeringen gikk inn for, var «innenfor EØS-avtalen». Statsråden gjentok det samme i et senere innlegg.

Innenfor denne rammen behandlet komiteen saken og gjorde enkelte endringer for å lette overgangen til et nytt kraftprisregime som var noe enklere for bedriftene. De endringene komiteen gjorde, er så langt heller ikke blitt kommentert fra ESA.

Saken vi nå behandler, St.prp. nr. 78 for 1999-2000, går på at ESA har innsigelser mot at avtaler inngått på et tidligere tidspunkt til en svært lav pris, avsluttes og legges inn i det nye systemet, og gir en lavere pris for den nye avtaleperioden enn markedspris.

For å møte dette foreslår departementet enkelte endringer, bl.a. å la de eksisterende kontraktene løpe tiden ut før nye trer i kraft. Dette er av marginal betydning for bedriftene, og det er kun SV i komiteen som er av den mening at saken bør utsettes på grunn av at vi har hatt liten tid til behandlingen. For ikke å gjøre usikkerheten større enn nødvendig for bedriftene, og siden komiteen mener at det kun er en marginal endring, vil komiteens flertall anbefale forslaget.

Det er også et poeng for komiteen å unngå at ESA går til en formell sak om dette. Vi har oppfattet at det er delte meninger i industrien om konsekvensene av nye, lange runder, hvor tiden går og usikkerheten fortsetter.

Konklusjonen i komiteen er at saken er av relativt liten betydning. Derfor vil vi ikke spre ny usikkerhet om dette og vil anbefale forslaget fra Regjeringen.

Det har også i denne runden blitt stilt nye spørsmål om leieavtalene mellom Tyssefaldene og Statkraft. Komiteen er av den oppfatning at disse avtalene skal inngås på like vilkår som de andre avtalene, og komiteen har fått forsikringer fra statsråden om at saken følges nøye. Det er en stor sak for bedriftene i Odda, en stor sak for lokalsamfunnet. Mye står på spill, og en avklaring er nødvendig.

Til slutt vil jeg også understreke at når det gjelder Vestnorsk Industristadmuseum, skal det innbetales 10 mill. kr på et fond fra 2001. Dette var også forutsetningen da Stortinget behandlet årets budsjett. Det må stå fast, selv om tidspunktet for inngåelse av leieavtalene utsettes noe.

Øyvind Vaksdal (Frp): Den saken vi behandler i dag, er i realiteten en justering av det industrikraftregimet som Stortinget behandlet i fjor, men som nå må endres etter at ESA har gjort sine vurderinger av dette regimet. Dette har representanten Hegna allerede vært inne på.

Jeg vil imidlertid minne om både advarsler og forslag fra Fremskrittspartiet og Høyre da saken ble behandlet i fjor, for nettopp å unngå den situasjonen vi nå har kommet opp i. Vi foreslo den gang å tilbakesende industrikraftproposisjonen til regjeringen for å få forhåndsklarert med ESA prinsippene for tildeling av kraftkontrakter, og så komme tilbake til Stortinget i løpet av høsten 1999. Dette ble imidlertid nedstemt.

De endringer som nå er foretatt, og som er i tråd med ESAs vurderinger, er ikke store, men de kan i en overgangsfase virke noe brutale for enkelte. Over tid vil dette imidlertid jevne seg ut. Jeg er tilfreds med at et stort flertall i komiteen står bak innstillingen, og at komiteen har handlet raskt, slik at vi kan få rettet opp det vedtaket som er gjort, og få på plass et nytt regime snarest.

Vi har imidlertid registrert en viss uenighet mellom Statkraft og Tyssefaldene om enkelte forhold når det gjelder fortolkningen av våre tidligere vedtak, og at departementet vil ta stilling til disse tvistepunktene. Komiteens flertall sier i innstillingen at de vil følge saken nøye.

Jeg vil på bakgrunn av dette utfordre statsråden på om departementet har gjort sine vurderinger og tatt stilling til disse tvistepunktene, om han kan gi oss en orientering om utviklingen i saken, eller om han eventuelt kan si noe om tidsperspektivet for å få løst denne tvistesaken.

Hilde Frafjord Johnson (KrF): For ett år siden behandlet Stortinget St.prp. nr 52 for 1998-99, Om Statkrafts industrikontrakter og leieavtaler. Da gikk Stortinget inn for hovedtrekkene i forslaget fra sentrumsregjeringen. Stortinget var opptatt av at industrikraftregimet skulle ligge innenfor rammene av EØS-avtalen, som også representanten Hegna – sakens ordfører – var inne på. Forslaget fra sentrumsregjeringen var et akseptabelt tilbud til industrien og i utgangspunktet et avbalansert regime i forhold til slik vi så at EØS-reglene skulle fortolkes.

Så fikk man altså reaksjonen fra ESA. Forslaget til endringer i industrikraftregimet som nå er presentert for Stortinget, fører i utgangspunktet til en dårligere løsning for flere av bedriftene. Dette er ikke en ønsket situasjon. Forslaget om å oppheve vilkåret om terminering fører til at man tar ESAs innvendinger til etterretning. Men det fører også til en vanskeligere overgang for noen av bedriftene som i dag har andre vilkår. Fra Kristelig Folkepartis side er vi ikke enige i at dette er en marginal endring, som representanten Hegna indikerte. Derfor mente da også Kristelig Folkeparti i utgangspunktet at det burde vært mulig å bruke noe mer tid på denne saken og eventuelt gå noen ekstra runder for å få til en mer tilfredsstillende løsning. Gjennom spørsmål til statsråden har vi imidlertid fått avklart at dette ville være meget problematisk. Da ville prisene trolig måtte økes for berørte bedrifter. Dette gjør at vi fra Kristelig Folkepartis side likevel vil støtte forslaget slik det er lagt fram, og vi har sluttet oss til flertallet i denne saken.

Når det gjelder leieavtalene for Tyssefaldene, har flertallet vist til innstillingen om industrikraftregimet og til budsjettinnstillingen for i år. Kristelig Folkeparti har også merket seg at departementet har mottatt brev fra Statkraft og AS Tyssefaldene om forhold det er uenighet om. Vi forventer, i tråd med innstillingen, at departementet tar stilling til tvistepunktene. Her må det skjæres gjennom. Da dette spørsmålet sist var oppe i Stortinget i forbindelse med behandlingen av St.prp. nr. 52, var en av forutsetningene for etableringen av leieavtalene at det ikke skulle være forskjell på å leie og å eie, og at dette i og for seg gikk ut på ett.

Leieavtaler er meningsløse dersom de ikke skal medføre forbedrede ordninger og vilkår i forhold til det som ville vært tilfellet ved rene kommersielle eller markedsbaserte løsninger. I Kristelig Folkeparti forutsetter vi derfor at statsråden i den videre behandlingen av saken følger opp Stortingets intensjoner – og de er altså bedre betingelser, betingelser som kan tilsvare eierskap. Jeg forventer at statsråden i sitt innlegg i dag kan bekrefte at han vil sørge for at Stortingets intensjoner blir ivaretatt. Fra Stortingets side vil vi, som vi har sagt i innstillingen, følge saken nøye.

Jan Tore Sanner (H): Det er riktig som flere talere har vært inne på, at det var mye diskusjon da vi behandlet St.prp. nr. 52 for 1998-99. Det var mange reaksjoner fra industrien, som mente at prisen var for høy, og det var også en usikkerhet knyttet til om kontraktene var robuste nok i forhold til konkurransemyndigheten ESA.

I likhet med hva Fremskrittspartiet har understreket i denne debatten, ønsket Høyre primært å sende St.prp. nr. 52 tilbake, nettopp fordi vi den gang var klar over at det var usikkert om kontraktene var robuste nok i forhold til våre forpliktelser i henhold til EØS-avtalen. Det fikk vi ikke gjennomslag for. Men på bakgrunn av de forsikringer som ble gitt om at dette skulle holde, gav Høyre sin subsidiære støtte til de forslagene som lå i St.prp. nr. 52. I ettertid har det vist seg at de ikke var robuste nok, og man må nå foreta en justering.

Vi mener også at det er viktig å begrense usikkerheten, og at det understreker behovet for en rask behandling. Hadde denne saken blitt utsatt, ville det skapt et inntrykk av at her var det grunnlag for en omkamp, noe vi vet at det ikke er i henhold til de betingelsene vi må holde oss innenfor.

Jeg skal ikke gjenta det som nå er sagt om Tyssefaldene og den diskusjonen og uenigheten som har vært i den forbindelse, men understreke at fra Høyres side ønsket vi primært å gå for et eiealternativ, med andre ord at det skulle være mulig å kjøpe kraftverkene tilbake. Den gang ble det understreket meget sterkt at forskjellen på å eie og å leie var svært marginal. I den tolkningen som Statkraft legger til grunn, er det ikke noen marginal forskjell på leie- og eiealternativet. Da vil det heller være en marginal forskjell på en ordinær kraftkontrakt og leiealternativet.

Jeg slutter meg i hvert fall til det som er sagt – at det må være operasjonelle rettigheter for leietaker, og det må gjelde både effekt og kraftproduksjon, slik at Stortingets intensjoner blir fulgt opp.

John Dale (Sp): Statkrafts industrikontraktar og leigeavtalar står på Stortingets dagsorden igjen, fordi EFTAs overvakingsorgan hevdar at det kanskje ligg eit element av statsstøtte i avtalane. Regjeringa har med rette tilbakevist påstandar om ulovleg statstøtte, men finn det likevel lite klokt å engasjera seg i langvarige rettsprosessar. Det har lite for seg. For å seia det enkelt: Om tvistemålet vert ført vidare, vil vinninga kunna gå opp i spinninga. Denne konklusjonen er det all grunn å slutta opp om.

Dei kontraktar og avtalar det her er tale om, utgjer eit kraftregime som kan sikra delar av norsk industri energitilførsel basert på langsiktige solide vilkår. Rett nok kan det verka som eit tankekors at avtalar vert inngått i ein periode med låge marknadsprisar. Men dette er ei klassisk problemstilling, der det kortsiktige vert målt opp mot det langsiktige. Fram til no har det vore ein akseptert tankegang at det kan vera gunstig for industrien å betala for langsiktig energitryggleik. For dermed kan industrien også betre dra nytte av kortsiktige, men gunstige kjøp av kraft i marknaden. Det er no opp til industriverksemdene å ta stilling til kontraktane. ESAs innblanding har ikkje rokka ved realitetane i kraftregimet.

Det er difor ikkje slik, som det går fram av merknaden frå SV, at ESAs trugsmål om å gå til sak fullstendig har snudd om på ein stortingsproposisjon som vart handsama i Stortinget for mindre enn eitt år sidan. SVs problemstilling er oppkonstruert, og må vel vera det for å kunna byggja opp under eit krav om å bruka lengre tid på å diskutera situasjonen etter at ESA greip inn. Samanhengen her er så innlysande at det ikkje treng undra nokon at SV står åleine i komiteen med sine merknader.

Rett nok kan SV visa til at det frå enkelte hald, mest frå fagforeiningar, har kome krav om utsetjing av saka. Det er ikkje uventa, fordi debattar om kraftregima engasjerer sterkt i enkelte område av landet. Spørsmålet handlar om arbeidsplassar og lokalsamfunn. Men det synest som om det i all hovudsak rår semje om den framgangsmåten Regjeringa har nytta seg av i den aktuelle situasjonen.

Når Stortinget i dag har gjort sitt vedtak, må Statkraft og industrien få sine avtalar i hamn fram til 15. september i år. Dette arbeidet er alt i gang. Og vonleg går det bra. Men komiteen er kjend med at departementet har motteke brev så vel frå Statkraft som frå A/S Tyssefaldene, og bakgrunnen er usemje om korleis leigeavtalane er å forstå. Det er departementet si sak å ta stilling til slike tvistemål. Når fleirtalet i komiteen vil følgja utviklinga nøye, slik det står i innstillinga, er det fordi me meiner at det ikkje bør rå tvil om at leigeavtalar inneheld operasjonelle rettar for leigetakaren – eg tenkjer på effekt og kraftproduksjon – og at leigeavtalane prinsipielt skil seg frå kraftkontraktar. Eg viser til det som vart sagt av representantane Frafjord Johnson og Sanner på dette punktet.

Eg vil også visa til det representanten Hegna sa om innbetaling av fondsmidlar til museumsprosjektet i Tyssedal. Det er jo som kjent ein del av dei avtalane som skal setjast i verk. Eg sluttar meg heilt til det representanten Hegna sa på dette punktet.

Til sist kjenner eg behov for å få sagt at det er utidig å oppleva at EFTAs overvakingsorgan har gripe inn i ei sak som dette. Noreg har eit solid standpunkt, og våre argument er gode. Ikkje desto mindre verkar det som det nidkjære ESA her vil demonstrera si makt. Det har hendt før. Og kvar gong dette skjer, får me ei påminning om at me gjennom EØS-avtalen får erfara kva det vil seia å verta delaktig i EUs demokratiske underskot, slik talsmenn for EU sjølve karakteriserer tilstanden. På dette punktet har korkje SV eller Senterpartiet noka historisk skuld, i det minste er det tilfredsstillande å kunna konstatera det.

Hallgeir H. Langeland (SV): For så vidt er det riktig det som representanten John Dale sa i forhold til EØS-avtalen. Men eg synest det er litt rart at Senterpartiet likevel vel å legga seg flate for ESA i denne saka. Det må eg seia forundrar meg litt.

Så til Hegna og for så vidt Arbeidarpartiet og Senterpartiet, som er inne på at SV liksom er dei einaste som peiker på m.a. demokratiproblemet i denne saka. Ja, innanfor dette huset er det slik. Men Hegna, som gammal medlem i Norsk Kjemisk, veit veldig godt kva Norsk Kjemisk har sagt om dette. Dei har nemleg uttalt veldig klart at dei ønskjer ei utsetting av saka. Og det forundrar meg då at arbeidarpartifolk som tidlegare stod på barrikadane for det fagforeininga står for, gløymer det når dei hamnar innanfor veggane her. Det er forunderleg, spør ein meg.

Det som er realiteten, er at fleirtalet i Stortinget då dei inngjekk EØS-avtalen, mot Senterpartiet og SV sine røyster, sa at me har full sjølvråderett over det meste, men praksis viser jo noko heilt anna. Fungerande olje- og energiminister på den tida sa til komiteen at ein ikkje måtte røra for mykje ved desse tinga, og at ein ikkje måtte bestemma for mykje over desse tinga her, for då fekk ein ESA på nakken. Eigentleg måtte ein ikkje gjera noko som helst med den saka som Regjeringa la fram, for då ville det bli bråk. Og så blei det bråk likevel. Sjølvråderett og sjølvråderett, fru Blom! Det er ikkje mykje av det i denne saka her.

Då blir det noko feigt når alle i komiteen unntatt SV berre seier at dette må me gjera raskt, me skal ikkje utfordra ESA, og me skal ikkje gå inn i ein prosess i forhold til det. Me aksepterer på ein måte at me har mista sjølvråderetten på dette området. Ikkje minst forunderleg er det at Senterpartiet ser ut til å vera på det sporet.

For SV er dette først og fremst ei sak om å syta for at det norske demokratiet fungerer når ikkje andre demokrati fungerer. Det er først og fremst ei sak om å syta for at fagforeiningar og grupper som ønskjer å uttala seg om dette, får høve til det. Stortingsfleirtalet seier at det ikkje er nødvendig for fagforeiningane å uttala seg om dette, sjølv om dei ber om det. Stortingsfleirtalet seier altså at alle fagforeiningar og dei som ønskjer å uttala seg om dette, eigentleg ikkje veit kva dei snakkar om. Bakgrunnen for at SV ønskjer å bruka meir tid på denne saka, er at me vil kunna gå inn i materien på ein skikkeleg måte og syta for at dei som ønskjer å uttala seg om saka, får høve til det.

Me konstaterer at det forslaget berre vil få SV sine stemmer, men det betyr ikkje at me ikkje tar det opp.

Presidenten: Hallgeir H. Langeland har tatt opp det forslag han refererte til.

Gunnar Kvassheim (V): Representanten Langeland tok utgangspunkt i de standpunkt som fagforeningene ved de involverte bedriftene har hatt i den saken som vi nå diskuterer, og der er vel hovedproblemstillingen at det valg som Stortinget fattet da denne saken ble behandlet i fjor, var i betydelig avstand fra det fagforeningene ønsket. Og jeg opplever det som nå skjer, først og fremst som et gjentatt uttrykk for det. Forskjellen mellom vedtaket i fjor og det resultatet vi nå får, med den justeringen som skal foretas, er ikke stort. Jeg opplever det slik at den justeringen er til å leve med for de involverte aktørene, at en ikke i sum endrer rammevilkårene vesentlig.

Venstre har ingen innsigelser til Regjeringens håndtering av denne saken. Vi tror at alternativet ville vært utsettelser og justeringer som ville vært til ugunst for dem som nå venter på at denne saken skal bli avklart.

Jeg vil for øvrig legge til at jeg syns at den runden som nå går med ESA, bekrefter at Regjeringen traff godt da en bygde opp det kraftregimet som vi i fjor ble invitert til å være med og diskutere, og som fikk bred tilslutning i Stortinget.

Jeg ser det faktisk slik at bruk av ord som språk, mista sjølråderett og feighet, som Langeland brukte, egner seg svært dårlig i forhold til det som ligger av realiteter i saken.

Jeg vil også legge til at det regimet vi nå får, samsvarer veldig godt med det syn Venstre over lang tid har hatt når det gjelder kraftregime og kraftpriser for denne delen av vår industri, og det er tilfredsstillende at dette syn nå har fått bred tilslutning i Stortinget.

Avslutningsvis legger jeg til at de synspunkter som er kommet til uttrykk når det gjelder Statkraft og Tyssefaldenes leiekontrakter, deles også av Venstre.

Statsråd Olav Akselsen: Først vil eg seia meg glad for at komiteen og Stortinget har tatt seg tid til å behandla denne saka, trass i korte fristar. Olje- og energidepartementet mottok brev frå ESA den 12. mai i år om deira syn på denne saka, derfor var det ikkje mogleg for departementet og Regjeringa å presentera denne saka for Stortinget før.

Etter at Stortinget behandla St.prp. nr. 52 for 1998-99, blei 18 bedrifter i fjor sommar gjevne tilbod om langsiktige kraftkontraktar fram til 2020. I tillegg blei industrien gjeven tilbod om nye leigeavtalar for Saudavassdraget, Tysso II i Odda og Svelgen I og II i Bremanger fram til og med 2030.

2. juni i år la Regjeringa fram ein proposisjon med forslag om endringar i vilkåra for desse avtalane. Eg vil presisera at dette forslaget berre er ei mindre justering av det Stortinget vedtok i fjor sommar.

EFTA sitt overvakingsorgan, ESA, har vore i kontakt med departementet fleire gonger som følgje av ei klage på industrikontraktane og leigeavtalane frå miljøstiftinga Bellona. Bellona hevda at dei nye avtalane inneheldt ulovleg statsstøtte og dermed var i strid med EØS-avtalen. Departementet har gjeve ESA utfyllande informasjon om desse avtalane. ESA har no, med eitt unntak, slått fast at det ikkje er i strid med EØS-avtalen å inngå langsiktige kraftkontraktar i tråd med Stortinget sitt vedtak frå i fjor sommar, dei såkalla 52-avtalane.

52-avtalane inneheld fleire vilkår. Eit av vilkåra er at bedriftene må avslutta gamle avtalar på myndigheitsbestemte vilkår med Statkraft. Verdien av dei gamle avtalane blir tatt omsyn til i prisen på dei nye 52-avtalane.

ESA meiner at dette vilkåret, og prisane som følgjer av det, kan føra til at dei nye avtalane med Statkraft inneheld ulovleg statsstøtte. ESA skriv i eit brev til departementet at dei vil opna sak dersom Statkraft og industrien inngår kontraktar og leigeavtalar der dette vilkåret inngår.

Regjeringa er ikkje einig med ESA, men meiner at avsluttinga av dei gamle avtalane berre er ei teknisk konvertering av dei økonomiske rettane som bedriftene har opparbeidt seg gjennom fleire år. Regjeringa har likevel valt å leggja fram forslag om å fjerna dette vilkåret. Me ønskjer ikkje å gå inn i ein lang og usikker prosess med ESA. Industrien, lokalsamfunna og Statkraft er best tente med ei rask avklaring av dei langsiktige kraftvilkåra. Ei sak med ESA ville utsetja heile prosessen på ubestemt tid.

Regjeringa sitt forslag inneber at dei gamle avtalane blir uforandra fram til dei går ut i perioden frå 2004 til 2010. Det meste av dei nye avtalane vil no bli fasa inn når dei gamle avtalane går ut. Prisen på dei nye avtalane blir høgare enn den ville ha vore om vilkåret om avslutting av gamle avtalar blei halde ved lag. På den andre sida vil bedriftene no nyta godt av at dei gamle avtalane ikkje blir endra.

For dei bedriftene som ikkje har gamle kontraktar med Statkraft, vil forslaget frå i fjor sommar ikkje bli endra.

Fristen for å inngå 52-avtalane var først sett til 1. juli i år. Som følgje av justeringa har eg foreslått å utsetja fristen til 15. september, slik at bedriftene og Statkraft kan få noko tid til å vurdera endringane.

Med desse endringane får ein ei endeleg avklaring på dei langsiktige kontraktane, noko eg ser på som ein stor fordel for dei involverte.

Når det gjeld leigeavtalar, har det heile tida vore ein føresetnad at forhandlingspartane skulle bli einige. Det må vera eit mål som enno står ved lag.

Som eg viste til i brevet av 8. juni, kan likevel Tyssefaldene og Statkraft, dersom semje ikkje blir oppnådd, be om at viktige tvistepunkt blir behandla av departementet. Departementet har no fått brev både frå Statkraft og AS Tyssefaldene der dei tar opp forhold dei er ueinige om.

Departementet har enno ikkje sett seg inn i innhaldet i desse breva. Men eg kan lova at det skal bli gjort ein grundig jobb, først for å sjå om departementet kan medverka til semje mellom partane, og – dersom det blir nødvendig – før departementet tar endeleg avgjerd i saka.

Eg har merka meg komiteen sin merknad på dette punktet, og vil i det vidare arbeidet leggja sterk vekt på signala frå Stortinget.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Bent Hegna (A): Jeg må først få rette opp noe som må være en åpenbar misforståelse fra SV. Langeland hevdet at Hegna var et gammelt medlem av Norsk Kjemisk. Det må være en åpenbar misforståelse. Representanten Hegna er et relativt ungt medlem av Norsk Kjemisk.

Men til spørsmålet om EØS-avtalen, siden SV drar den fram. Jeg skal ikke legge opp til noen debatt om EØS, men i valget mellom en EØS-avtale og tidligere tiders usikkerhet omkring spørsmål rundt subsidier og straff, er det ingen tvil om at både Norsk Kjemisk og industrien velger en EØS-avtale, med de begrensninger den har.

Så til det som Langeland tok opp, at ingen har blitt hørt. Forholdet er at iallfall jeg som saksordfører har hatt møte med nesten alle bedriftene som blir berørt. Vi hadde full runde i fjor med høringer med alle bedrifter og mer til. Så det som er komiteens oppfatning, er at å utsette saken for en ny runde, skaper mer usikkerhet enn det saken fortjener.

Hallgeir H. Langeland (SV): Eg er lei for at eg beskreiv ein representant som til og med er yngre enn meg sjølv, som gammal. Men poenget var at eg trudde at når ein hadde vore i ei fagforeining og jobba aktivt der, ville ein gjerne prøva å oppfylla ein del av dei ideane som den fagforeininga hadde, og det var det eg sakna. Det som står i utsegna frå Norsk Kjemisk, kan heller ikkje Bent Hegna tvila på; det står nemleg at Norsk Kjemisk ber energi- og miljøkomiteen om å utsetja behandlinga av St.prp. nr. 78. For meg er det ganske klar tale og umogeleg å misforstå, spør du meg. Men Hegna, Arbeidarpartiet og stortingsfleirtalet vel altså å sjå vekk frå dei faglege råda dei får.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 7.

Presidenten må rose komiteen for en strukturert og disiplinert gjennomgang av saken, og håper at den gode ånden fortsetter i de kommende saker.