Karita Bekkemellem Orheim (A): I juni i år foretok FNs generalforsamling en oppsummering av hva som hadde skjedd på de fem årene som hadde gått siden FNs konferanse om befolkning og utvikling i Kairo. Det er grunn til å spørre i hvilken grad det har skjedd en omlegging, slik handlingsplanen la opp til, fra tradisjonell familieplanlegging og befolkningskontroll til et helhetlig reproduktivt helsetilbud.
Kvinners helse skiller seg fra menns både i sykdomsforekomst og type lidelser og ved bruken av helsetjenester. Generelt kan en si at kvinner har lavere prioritet i behandlingsapparatet, fordi leger og helsepersonell mangler kunnskaper om kvinners sykdommer.
Anslag fra WHO og UNICEF viser at ca. 585 000 kvinner mister livet hvert år i forbindelse med svangerskap og fødsler. 75 000 av disse anslås å miste livet på grunn av aborter som er utført av ukyndige eller uten nødvendig utstyr. 99 pst. av disse dødsfallene skjer i utviklingsland.
Utover dette får 15 millioner kvinner hvert år skader, infeksjoner og andre komplikasjoner i tilknytning til graviditet – skader som har konsekvenser for kvinnenes videre liv og helse. Ca. 25 pst. av alle graviditeter er uønskede på grunn av manglende prevensjonstilbud, feil bruk av prevensjon, dårlig informasjon, utilfredsstillende metoder, partners motstand overfor prevensjonsbruk eller seksuelle overgrep.
Mer enn 30 millioner mennesker bærer i seg hiv-viruset. 42 pst. av dem er kvinner, og prosentandelen av kvinner ser bare ut til å øke, fordi kvinner ofte er svært maktesløse i forhold til smittekilden.
Dette urovekkende bildet er noe av bakgrunnen for at Befolkningskonferansen i Kairo vedtok en handlingsplan, hvor en skulle gå fra tradisjonell familieplanlegging og befolkningskontroll til et helhetlig reproduktivt helsetilbud.
Reproduktive rettigheter baserer seg på spesifikke menneskerettigheter, som retten til liv, retten til frihet og personlig sikkerhet, retten til ikke å bli diskriminert på grunnlag av kjønn, alder, rase eller religion, men også retten til å oppnå best mulig helsetilstand, retten til utdannelse og retten til å motta og formidle informasjon. Reproduktive rettigheter innebærer retten til selv å bestemme når og om en vil ha barn, og retten til å slippe uønskede seksuelle relasjoner, men også retten til å slippe å sette liv og helse unødig i fare i forbindelse med reproduksjon.
Et reproduktivt helsetilbud skal omfatte alt fra svangerskapskontroll, fødsels- og barselhjelp, prevensjonsveiledning, behandling og forebygging av kjønnssykdommer og seksualopplysning.
En av pionerene i Norge når det gjelder reproduktiv helse, Katti Anker Møller, understreket at «vi elsker moderskapet og vil dets vel, men i full frihet og under vårt eget ansvar».
Grunnen til at arbeidet med menneskerettighetene fokuserer på seksuell og reproduktiv helse, er at denne siden av kvinnehelse er sterkest politisert, og eksisterende praksis er sterkt knyttet til normer for seksualatferd, forholdet mellom kjønnene, barneoppdragelse m.m. Det kan derfor være vanskelig å få til forandringer innenfra.
Handlingsplanen som ble vedtatt i Beijing i 1995, forplikter regjeringene som deltok, å sikre at all politikk skal reflektere integrering av kjønnsperspektivet. Dette forutsetter bl.a. at myndighetene gjennomfører en forhåndsvurdering av alle beslutninger, tiltak og programmer for å se hvordan de berører kvinner og menn.
Handlingsplanen inneholder mange konkrete forslag til hva land må arbeide videre med når det gjelder helsespørsmål. I en tid med store endringer i befolkningssammensetning og verdigrunnlag, økende kulturelt og religiøst mangfold og økende avstand mellom fattige og rike er handlingsplanen viktig for arbeidet med å integrere kjønnsperspektivet i alle lands helsepolitikk.
For å nå ut med et helhetlig tjenestetilbud i forhold til reproduktiv helse mener mange at større deler av den finansielle støtten fra det multilaterale og bilaterale system må kanaliseres direkte til de frivillige og private organisasjonene.
I dag går mesteparten av midlene fra multilaterale organisasjoner til det enkelte lands myndigheter, som ofte vegrer seg for en omlegging av helsetjenestene. Vi vet at det er mye ressurser som går tapt i byråkratiske prosedyrer, korrupsjon og uforklarlige forsinkelser. Og det pågår diskusjoner bl.a. innad i FNs befolkningsprogram og FNs utviklingsprogram om mulighetene for å kanalisere den finansielle støtten direkte til frivillige og private organisasjoner for å øke effektiviteten i implementeringen.
Jeg mener at Norge bør engasjere seg i denne debatten og bruke politiske virkemidler for å få til en omlegging av finansieringsprosedyrene. Norge har bl.a. bidratt med nesten tre milliarder norske kroner til FNs befolkningsprogram siden organisasjonen ble etablert i 1969, og det bør være i Norges interesse at disse pengene brukes på en forsvarlig og mest mulig målrettet måte.
Det kan synes som om det er de frivillige organisasjonene, kvinne- og helseorganisasjonene, som har tatt handlingsplanene fra Kairo mest på alvor og har gått foran med pilotprosjekter.
Kvinners helse i de fattige landene kan sammenliknes med kvinners helse i Norge for 100 år siden, da reproduksjon, infeksjoner og mangelsykdommer utgjorde en stor fare for kvinners liv og helse. Samtidig ser det ut som situasjonen for kvinner i de fattige landene stadig blir forverret, og det får store helsekonsekvenser. Dette perspektivet synes jeg trekkes lite inn i bistanden til helsesektoren i våre samarbeidsland. Norge har ingen bistandspolitikk for reproduktiv helse, slik som f.eks. Sverige har.
Norge markerte seg sterkt både på Kairo-konferansen og Beijing-konferansen, og det forplikter oss til å følge opp dette engasjementet rundt reproduktiv helse, både på hjemmeplanet og i det internasjonale samfunnet.
Hva gjør Regjeringen for å følge opp sin del av handlingsplanen fra Kairo og Beijing?
Hans J. Røsjorde hadde her gjeninntatt presidentplassen.
Statsråd Hilde Frafjord Johnson: Representanten Bekkemellem Orheim har etterlyst hvordan Norge overholder sine bistandsforpliktelser til reproduktiv helse og kvinnehelse i forhold til handlingsplanen fra Kairo om befolkning og utvikling fra 1994. Jeg setter pris på denne muligheten til å fortelle hva vi gjør. Før jeg går mer detaljert inn på den norske bistanden, vil jeg si noen ord om den konteksten bistanden er gitt i. Jeg vil også si noe om det politiske arbeidet som har gått parallelt med selve bistanden.
Konferansen om befolkning og utvikling i Kairo i 1994 representerte et brudd med tidligere tilnærming til befolkningsspørsmålet. Før Kairo var fokuseringen noe ensidig på reduksjon av fødselstall. Dette førte til at individets behov – kvinnens behov – og rettigheter kom i bakgrunnen. Det er en rekke eksempler på menneskerettighetsbrudd forbundet med dette i form av påtvunget prevensjon, inklusive sterilisering og abort. I andre land var det på den annen side sterk mistillit til befolkningsregulerende tiltak.
Konferansen i Kairo la i stedet vekt på menneskerettigheter og den enkeltes behov for helsetjenester knyttet til menneskelig reproduksjon og seksualitet. Dette inkluderer eksempelvis tiltak for å redusere mødredødeligheten, tiltak mot seksuelt overførbare sykdommer, inklusive hiv/aids, tilgang på familieplanlegging, tiltak mot ufruktbarhet og kamp mot omskjæring av kvinner. Utdanning for kvinner ble også sterkt vektlagt. Menn ble trukket mer med i dette arbeidet. Erfaring har vist at en slik bredere tilnærming også er den mest effektive måten å få til en reduksjon i fødselstallene på.
Befolkningsspørsmål ble også satt inn i en bredere utviklingssammenheng. Målet er å skape bedre balanse mellom økonomisk utvikling, miljø og befolkningsvekst, men samtidig avvikle systemet med oppfylling av kvoteordninger og konkrete mål for befolkningsvekst som i praksis førte til menneskerettslige overgrep.
Hva har vi så gjort? FNs befolkningsfond, UNFPA, er en viktig pådriver for oppfølgingen av konferansens handlingsplan i FN-systemet. Helt fra etableringen i 1969 har Norge vært en betydelig økonomisk støttespiller. Vi kommer svært positivt ut i rapporter om giverlandenes bidrag til oppfølging av Kairo-konferansen. Norge er i dag fjerde største bidragsgiver til UNFPA og økte støtten fra 175 mill. kr i 1994 til 210 mill. kr i 1998. Norge er i rute i forhold til de kvantifiserte målsettingene fra Kairo. Dette reflekterer at Regjeringen har helsemessige tiltak på dette området som et svært viktig satsingsområde. Samtidig har vi nådd målsettingen om at helse skal ha 10 pst. av den bilaterale bistanden. UNFPA bruker omtrent to tredjedeler av sine programressurser til å støtte nasjonale reproduktive helsetjenester. En stor del av dette går fortsatt til familieplanlegging, men organisasjonen har gradvis engasjert seg på bredere basis i andre reproduktive helsespørsmål som hiv/aids og andre seksuelt overførbare sykdommer, egne programmer for ungdom, tiltak mot omskjæring av kvinner, helsekontroll for gravide, fødselshjelp m.v. Dette er også spørsmål som har vært aktivt tatt opp fra norsk side i UNFPAs styre. Organisasjonen har i mange land gitt betydelig støtte til utvikling av ny policy og utviklingsstrategi på dette området og vært en pådriver for endringer som styrker kvinnens stilling. 70 pst. av UNFPAs midler går til de fattigste landene.
Den internasjonale føderasjon for familieplanlegging, IPPF, har vært en annen viktig kanal for bistand til dette feltet.
I tillegg gis betydelige bidrag til reproduktive helseprogrammer i regi av Verdensbanken og Verdens Helseorganisasjon, WHO. Gjennom WHO har Norge støttet et forskningsprogram om menneskelig reproduksjon, programmet for kvinnehelse og rådgivningsprogrammet om menneskelig reproduksjon. Disse programmene følges nå aktivt opp av WHO. I programmet for kvinnehelse har synliggjøring av vold mot kvinner vært et viktig forskningsområde. Den årlige støtten til disse programmene har økt med over 50 pst. fra 1994 til 1999. I tillegg ble det i 1997 og 1998 gitt egen støtte til WHO for å sikre integrering av kjønnsrolleaspektet i hele organisasjonens arbeid.
Det bilaterale utviklingssamarbeidet innen helsesektoren dreier seg i stadig større grad om bredere nasjonale helsesektorprogrammer. En godt fungerende distriktshelsetjeneste er en forutsetning for å nå det store flertallet av kvinner bl.a. for å redusere mødredødelighet eller møte de helsemessige utfordringene i forbindelse med hiv/aids-epidemien. Vi arbeider for at reproduktiv helse skal få en tilstrekkelig andel av ressursene innenfor helsesektoren. I tillegg har NORAD de siste årene støttet UNFPAs landprogram i flere land, for tiden tiltak som omfatter kvinnehelse i Uganda, Etiopia, Zimbabwe, Tanzania, Angola, Mosambik og Nicaragua. Etter Kairo har NORAD også støttet frivillige organisasjoners arbeid, som representanten Bekkemellem Orheim var inne på, bl.a. til tiltak mot omskjæring av jenter. Samtidig vil jeg gjerne understreke at de frivillige organisasjoner aldri kan erstatte det offentlige apparatet på helseområdet, heller ikke når det gjelder kvinners rettigheter. WHO har mottatt støtte fra oss til utvikling av en strategi for reproduktiv helse i Afrika.
Omfanget av hiv/aids-epidemien har, særlig i mange fattige afrikanske land, fått så store dimensjoner at konsekvensene er følbare i alle sektorer i samfunnet. Kvinner, og særlig unge jenter, er spesielt utsatt. Derfor er dette ikke bare et spørsmål om reproduktiv og såkalt seksuell helse. All bistand til disse landene må ses i lys av epidemien. Norge har de siste to årene satset enda mer på dette feltet. Bistanden til FNs fellesprogram mot hiv/aids har også fått betydelig økt støtte. Mer kommer; jeg har i fellesbrev fra helseministeren og meg til generaldirektør Harlem Brundtland bedt om at WHO satser spesielt innenfor hiv/aids-problematikken.
Når det så gjelder spesialsesjonen i FNs generalforsamling i juni/juli i år, ble det dokumentert betydelige framskritt på mange av de områdene handlingsplanen fra Kairo dekker. Det har skjedd betydelige endringer på policy-nivå og i lovverket i en rekke land. Blant annet har flere land forbudt omskjæring av jenter eller satt i verk tiltak for å fjerne denne praksisen. Det er positivt.
De finansielle ressursene som er stilt til rådighet fra industriland for gjennomføringen av handlingsplanen, er imidlertid langt mindre enn forventet i Kairo. Det er fortsatt mye ugjort i mange land. Utviklingslandene under ett kommer bedre ut, men i de fattigste landene i Afrika har investeringene vært helt marginale. Det er også i disse landene at behovene, herunder behovene blant kvinner, er størst. Mødredødeligheten er svært høy, og fødselstallene forblir høye. Hiv/aids har rammet spesielt hardt.
Det er vanskelig å spore framgang med hensyn til å redusere mødredødeligheten. Norge delfinansierte derfor i november 1997 et ekspertmøte i Colombo der dette problemfeltet ble gjennomgått. Regjeringen la stor vekt på å få til et godt sluttresultat for kvinners reproduktive helse ved spesialsesjonen i New York. Den norske delegasjonen fikk gjennomslag for flere konkrete forslag, kanskje viktigst blant disse: tilgangen på kyndig fødselshjelp for å redusere mødredødeligheten.
Ungdommens behov var et sentralt, men samtidig mer kontroversielt tema under spesialsesjonen. Dette var et område der vi fra Norge var særlig aktive pådrivere under forhandlingene. Spørsmålet om rett til konfidensielle helsetjenester, tiltak mot hiv/aids og seksualundervisning i skolen stod sentralt. Her kom ofte ungdoms behov og rettigheter i konflikt med flere lands oppfatning av foreldres rettigheter. Det lyktes likevel å styrke dette området i betydelig grad. Skolens ansvar for informasjonsformidling på alle trinn i grunnskolen ble understreket. Viktigheten av å involvere ungdom i utviklingen av tiltak rettet mot dem ble også vektlagt i flere sammenhenger. Ungdomsgruppen vil også bli særlig fokusert i det videre arbeidet rettet mot hiv/aids-epidemien.
Det norske utgangspunktet for forhandlingene i spesialsesjonen var å unngå en gjenåpning av handlingsprogrammets innhold i tråd med den instruksen som ble gitt fra generalforsamlingen i FN. Bakgrunnen for dette var bl.a. å unngå tilbakeslag fra Kairo-konferansen på viktige områder innenfor reproduktiv helse og kvinners rettigheter.
De mest kontroversielle spørsmålene under forhandlingene ved siden av tilbud til ungdom var oppfølging av utrygge aborter og angrepillen. Under kapitlet om familieplanlegging var særlig et forslag om angrepillen kontroversielt. Konflikten stod mellom land som oppfattet angrepillen som et prevensjonsmiddel, og de land som anså dette som et abortmiddel, og derfor som en gjenåpning av abortdebatten fra Kairo. På grunn av den sterke motstanden fra flere land foreslo den norske delegasjonen et kompromissforslag der referansen til angrepillen kunne bli stående, men der det ble tatt inn en referanse til nasjonal lovgivning. I sluttdokumentet ble likevel den spesifikke referansen til angrepillen tatt ut. I stedet ble det referert mer generelt til viktigheten av å ta i bruk teknologiske nyvinninger og økt bruk av kurante, men for lite brukte metoder. Dette illustrerer at de taktiske vurderingene har betydning for sluttresultatet.
Jeg har som statsråd fra norsk side mottatt svært positive tilbakemeldinger fra UNFPAs leder Nafis Sadik, som berømmet den meglerrollen Norge spilte under forhandlingene. Hun mente den hadde vært viktig for det positive utfallet av spesialsesjonen.
UNFPA har et klart mandat som stemmer godt overens med norske bistandsmålsettinger på den sosiale sektor. Fra norsk side er det viktig å sikre UNFPA arbeidsvilkår til å fylle sin pådriverrolle i oppfølgingen av Kairo-konferansen. Organisasjonen vil derfor fortsatt få sterk støtte til sitt arbeid fra norsk side, og fra Regjeringens side.
I oktober i år er vi blitt seks milliarder mennesker. Ifølge prognosene ved Kairo-konferansen skulle vi ha nådd denne milepælen ett år tidligere. Det viser at vi er på rett vei. Fortsatt opplever mange land at befolkningsveksten er en stor utfordring. Befolkningsveksten må komme mer i takt med den økonomiske utviklingen og landenes kapasitet til å tilby utdanning, helse og andre sosiale tilbud. Veien å gå for å nå dette målet ble staket ut i Kairo, og den veien er bygd på menneskerettigheter og utvikling av sosiale tjenester. Her vil kvinnerettigheter stå i fokus. Det legger Regjeringen svært stor vekt på. Dette er en strategi Regjeringen har tro på og fortsatt vil støtte aktivt opp om.
Karita Bekkemellem Orheim (A): Jeg vil takke statsråden for svaret.
Som vi alle husker, holdt Norge en meget høy profil ved de to siste konferansene. Vi husker vel alle at Gro Harlem Brundtland måtte ha egne sikkerhetsvakter på grunn av drapstrusler i forbindelse med hennes og Norges holdning særlig til abortspørsmålet og til ungdomsseksualitet. Den norske regjeringens anbefaling ble brukt til å utforme kapitlet om kvinnehelse i handlingsplanen fra Beijing. Beijing-konferansen gikk videre i forhold til Kairo-konferansen, idet det ble henstilt til landene å revidere lover som straffet kvinner som hadde tatt ulovlig abort.
Kvantifiserte målsettinger er nådd, sier statsråden. Føler bistandsministeren at vår støtte på en god nok måte går til denne målgruppen? Og i hvilken grad har det faktisk skjedd en omlegging, slik handlingsplanen legger opp til? Jeg vil også spørre statsråden om hun ikke er enig i at det faktisk er de frivillige organisasjonene, kvinne- og helseorganisasjonene, som har tatt handlingsplanen fra Kairo mest på alvor, og gått foran med pilotprosjekter.
Jeg mener at de erfaringene vi har gjort så langt, tilsier at tiden nå er moden for å kanalisere midler mer direkte til kvinneorganisasjoner som har kompetanse innenfor reproduktiv helse. I hvert fall bør man kunne prøve ut enkelte forsøksprosjekter. Statsråden sier at det ikke kan erstatte offentlige myndigheter, men jeg syns at det med tanke på de årene dette har fungert, nå er på tide å prøve ut nye typer virkemidler for å se om de fungerer på en bedre måte enn tilfellet er i dag.
Jeg kan heller ikke helt dy meg for å komme inn på at statsråden representerer et parti som er imot Norges abortlov, og som står for et meget restriktivt syn på prevensjonsveiledning og bedre tilgjengelighet når det gjelder prevensjon o.l. Vi er også kjent med at statssekretær Haaland Matlary i UD var med i Pavens delegasjon til Beijing. Denne delegasjonen var den eneste som reserverte seg mot kapitlet som gikk på kvinnehelse. På tross av Kristelig Folkepartis syn på disse spørsmålene mener jeg at det er viktig at Norge følger opp handlingsplanen og tar sitt ansvar for kvinners reproduktive helse i verden. Og i så måte tolker jeg statsrådens svar som positivt.
Statsråd Hilde Frafjord Johnson: Jeg hadde ikke æren av å ha sikkerhetsvakter rundt meg i New York under spesialsesjonen, men jeg tror nok at de som fulgte debatten og hørte det norske innlegget, oppfattet at her var det en offensiv statsråd og en holdning fra norsk side om at kvinners rettigheter er svært viktig, og at vi følger opp handlingsplanen og vil stå på for at den skal bli fulgt opp også fra andre lands side.
Når jeg nevnte dette med kvantifiserte målsettinger, er de nådd for Norges vedkommende. Vi har oppfylt våre forpliktelser. Men det er klart at det holder ikke med det, vi er nødt til å arbeide for at andre land også oppfyller sine kvantifiserte målsettinger. Og den kampen er langt fra slutt.
Når det så gjelder de frivillige organisasjonene, gir vi faktisk allerede støtte til flere kvinneorganisasjoner og deres arbeid, og vi støtter flere prosjekter nettopp i den retning som representanten Bekkemellem Orheim etterlyste. Grunnen til at jeg fant å understreke i mitt innlegg at den offentlige helsetjenesten er svært viktig, er selvfølgelig at selv om man har noen prosjekter rundt omkring som gjør noe i forhold til kvinners rettigheter i de områdene de gjelder, er det først når man har et offentlig helsetilbud som når ut, at man når den store massen av kvinner. Det er kun gjennom en skikkelig offensiv og ordentlig offentlig sektor, utbygd i distriktene, at man når de fattige og mest marginaliserte kvinnene. Og det er grunnen til at vi legger vekt på den. Selv om vi kanskje kan være misfornøyde med at vi ikke når tilstrekkelig ut og får en ordentlig endring av politikken raskt nok, må vi på en måte ikke gi opp den, for da har vi gitt opp den store massen av kvinner i forhold til denne type helsetjenester. Jeg vil understreke at gjennom den omleggingen vi nå gjør av norsk bistand i samsvar med diskusjoner vi har hatt i Stortinget, ønsker vi å gå mer over på store helsesektorprogrammer, og da vil policy-dialogen med det enkelte land bli veldig viktig. Det er slik man når mange av de fattigste kvinnene. Og som kjent, blant de fattigste er det 70 pst. kvinner og barn.
Når det så gjelder temaet prevensjon på konferansen, kan jeg forsikre om, som jeg også gjorde i mitt innlegg – og jeg tror at de som la merke til den norske holdningen, registrerte det – at Norge hadde en meget offensiv holdning, ikke minst når det gjaldt ungdom og prevensjonsmidler, som var et av de store kontroversielle temaene. Der har vi et syn som er i samsvar med stortingsflertallets. Det tror jeg også har vært reflektert i denne salen de siste årene, så representanten Bekkemellem Orheim kan kanskje følge litt bedre med. Når det gjelder representantens henvisning til statssekretær Haaland Matlary, så representerte hun da Paven. Nå representerer hun den norske regjering når hun er ute og reiser, og da trenger det ikke å være den samme politikken som gjelder – nå er det den norske regjeringens politikk som gjelder, og den er basert på den basis vi har i Stortinget.
La meg til slutt vise til at utfordringen vår ikke bare er å stå på i forhold til kvinners rettigheter, den er like mye å finne en måte å gjøre det på som gjør at vi kan få gjennomslag internasjonalt. Der har Nafis Sadik sagt til oss at vi må prøve å finne en måte å gjøre det på som ikke provoserer og fører til tilbakegang. Det er en stor utfordring for oss alle.
Marit Nybakk (A): Det er urovekkende, og helt uakseptabelt, at to tredjedeler av verdens fattige er kvinner. Det er også helt uakseptabelt at kvinners helse i de fattigste landene best kan sammenlignes med kvinners helse i Norge for 100 år siden, slik interpellanten understreket, dvs. at barnefødsler, illegale aborter, infeksjoner og mangelsykdommer er de største truslene mot kvinners helse. Det er viktig at vi i vår fattigdomsorientering i bistanden trekker inn det perspektivet at fattigdommen feminiseres.
Men kontroll over egen livssituasjon er også viktig i den totale sammenhengen for å bedre kvinners helse. Ett av hovedmålene for norsk bistand er å bidra til å styrke kvinners rettigheter og muligheter til å delta aktivt, og på lik linje med menn, i det økonomiske, sosiale, politiske og kulturelle samfunnsliv. Da er det bl.a. nødvendig å se på kvinners plass i jordbrukssystemet, at de får rett til jorda de dyrker og til inntektene av avkastningen. Det er viktig å satse på håndverk og småindustri, og særlig mikrokreditter har vist seg å ha en positiv effekt på kvinners utvikling rundt omkring i landene i sør, og være et viktig kvinnerettet bistandstiltak.
Vi må også bygge opp om kvinnenettverk, og det vil jeg legge avgjørende vekt på. Vi må legge vekt på kvinners deltakelse i beslutningsprosessen, bl.a. er det viktig at kvinnene deltar i planlegging og gjennomføring av bistandsprosjekter. Derfor må det også legges vekt på å skolere kvinner til å delta i politisk aktivitet for å sikre kontroll over sin egen utvikling.
Når det gjelder helse, vil jeg også understreke at abort må avkriminaliseres. Jeg tillater meg også i denne sammenhengen å be statsråden om nok en gang å ta opp dette med USAs gjeld til FN, som bl.a. skyldes at den amerikanske kongressen ikke vil gi penger til FN fordi de vil knytte det til at man ikke skal ha familieplanlegging og ikke støtte til abort.
Omskjæring er også blant de mest grusomme overgrep mot kvinner, særlig i Afrika, og må etter min oppfatning ha topp prioritet i Verdens Helseorganisasjon.
Jeg er tilfreds med at bistand til helse økte til ca. 10 pst. i 1998, og jeg vil støtte det representanten Bekkemellem Orheim sa om å prioritere kvinners helse.
Så vil jeg til slutt også si noe om et initiativ som Verdensbanken nylig har presentert, et interessant opplegg for et helhetlig rammeverk for koordinering av utviklingsarbeid i det enkelte land, nemlig Comprehensive Development Framework. Et slikt samarbeid både nødvendiggjør og muliggjør en helhetlig analyse av mottakerlandenes økonomiske og politiske situasjon, og må også trekke inn kvinnenes situasjon i bredden når bl.a. donatorene skal samarbeide om bistand i det enkelte land.
Dagrun Eriksen (KrF): Interpellanten fokuserer på noe som burde engasjere alle. Denne viktige debatten kommer i en tid hvor vi hører et hyl fra hele Norges land om at det er for lite penger både til det ene og til det andre. Når vi av og til våger å løfte nesetippen litt utover landegrensene, virker de problemene vi har her, og som vi sliter med, små. Vi har det godt! Men det gir oss et ansvar overfor land som strever med en utvikling av landet og for enkeltmenneskers rammevilkår. Blant de fattigste i verden som har mindre enn 1 dollar pr. dag å leve for, er 70 pst. kvinner og barn. Samtidig viser undersøkelser at å satse på unge kvinners utdannelse er det som gir mest effekt og best utvikling. FNs konferanse for befolkning og utvikling, avholdt i Kairo, satte dette viktige temaet på dagsordenen. Handlingsprogrammet la særlig vekt på å styrke kvinners stilling, men også på ungdoms behov for opplysning og helsetjenester. Menns rolle og ansvar skal også i sterkere grad synliggjøres.
Innholdet og planene i handlingsprogrammet er et skritt i riktig retning. Problemet har vært finansieringsbiten. En byrdefordeling med to tredjedeler fra utviklingslandene og en tredjedel fra giverlandene var forutsetningen. I en rapport fra FNs befolkningsfond i 1997 pekes det imidlertid på at svikten i ressursene først og fremst er hos giverlandene. Norge er langt fra den dårligste i klassen. Men dette viser hvor viktig det er med et stadig engasjement fra verdens politikere for å løfte disse utfordringene opp. Det er ikke snakk om mye ressurser pr. hode for at de skal få en sjanse til å komme ut av fattigdommens spiral.
Så til kvinnenes situasjon i utviklingsland. For at kvinner skal kunne bidra til utviklingen av eget liv og land, er det noen rammefaktorer som må være i orden: helsetjenester, opplysning, utdanning, natur og miljø, mat, økonomi/kapital. Det viktigste er å få dette inn i et rettighetsperspektiv, det må ikke bare være gode tanker.
Utdanning er kvinners viktigste ressurs. Å styrke og øke andelen jenter som tar grunnutdanning og fullfører den, er viktig. En trygghet for å kreve rettigheter ligger nettopp i kunnskap. Å utdanne en kvinne er å utdanne en hel familie, er et ofte brukt utrykk. På meg virker det logisk, spesielt siden det er kvinner som i hovedsak har ansvaret for oppveksten til den kommende generasjon.
Helse er en annen meget viktig ressurs for å styrke kvinners stilling. Blant annet innen reproduktiv helse er mødrehelse, trygt morskap og tilgjengelig prevensjon viktig.
Disse områdene er viktige satsingsområder for Kristelig Folkeparti i videre kamp for de fattigste. Jeg synes også det er viktig å fremheve konferansens fokusering på mennenes rolle og ansvar. Spesielt når en ser utover salen i dag, tror jeg det kunne være viktig også i et land som Norge å få menns rolle og ansvar inn i en så viktig debatt!
Å satse på kvinners rettigheter og å satse på ungdom er økonomisk billig, men utviklingsmessig veldig lønnsomt. (Presidenten klubber.) Det er å satse på fremtid for enkeltmennesker og fremtid for verdenssamfunnet. – Og takk for den ekstra tiden, hr. president!
Presidenten: Presidenten får bemerke at det nok ikke var en spesialtildeling av tid, men et øyeblikks uoppmerksomhet fra presidenten som gjorde utslaget.
Sonja Irene Sjøli (H): Jeg vil gi honnør til representanten Bekkemellem Orheim fordi hun setter u-landskvinnenes helse på dagsordenen.
I mange år som president i Det internasjonale jordmorforbund arbeidet jeg mye med disse spørsmålene og hadde nært samarbeid med Verdens Helseorganisasjon og UNICEF om ulike såkalte «Safe Motherhood»-prosjekter, og jeg fikk et smertefullt innblikk i u-landskvinnenes situasjon. For majoriteten av verdens kvinner er den, som flere har vært inne på, svært alvorlig. 600 000 kvinner dør årlig som en direkte følge av komplikasjoner i forbindelse med svangerskap og fødsel, og 20 millioner kvinner lider under alvorlig og langvarig sykdom og uførhet. Et skremmende høyt antall kvinner dør på grunn av risikofylte aborter. Hvert år dør 4 millioner nyfødte, og ytterligere millioner er skadet på grunn av dårlig behandling under svangerskap og fødsel. Bortimot 60 pst. av verdens kvinner føder uten kvalifisert hjelp, og 99 pst. av disse bor i utviklingsland. De dør av årsaker vi i utviklede land har greid å rydde ut for lengst. Og når vi vet at det er kvinnene som bærer de tyngste byrdene i forhold til barn, familie, arbeid og den eldre generasjon og i lokalsamfunnet, kan vi knapt forestille oss hvilken tragedie det er for et samfunn når kvinnene blir alvorlig syke eller dør. Skal kvinnene ha mulighet til å overleve, må de få utdanning, de må få frihet til å velge når eller om de vil ha barn, og de må få tilgang til helsetjenester når de er gravide og skal føde. Og liv kan reddes også med små midler. Kvalifisert fødselshjelp er et nøkkelord. Prosjekter som har gitt størst medisinsk uttelling, er noen ukers utdanning og medisinsk utstyr til de kvinner som tradisjonelt bistår ved fødsler i u-land. Som et eksempel vil jeg nevne et prosjekt jeg var delaktig i i Sahel-provinsen i Etiopia, hvor én av tre kvinner døde under fødselen. Etter at de tradisjonelle fødselshjelperne fikk en viss skolering og utstyr til å hjelpe seg med, gikk dødeligheten ned til én av femti.
Søkelyset må altså settes mot et bredt spekter av tiltak, som utdanning – som flere har vært inne på – menneskerettigheter, tilgang til grunnleggende helsetjenester, opplysning og tiltak mot kulturell diskriminering. Utvikling av primærhelsetjenesten og utbygging av tilbudene spesielt rettet mot svangerskap og fødsler, sykdommer – inkludert hiv og aids – prevensjon og familieplanlegging må prioriteres.
Jeg er enig med representanten Bekkemellem Orheim i at frivillige organisasjoner, kvinne- og helseorganisasjoner, har gått foran og bidratt med pilotprosjekter på en rekke områder. De må også prioriteres ved tildeling av midler. Jeg er enig i at det må prøves ut nye modeller når det gjelder hjelp. Statsråden sa at de aldri kunne erstatte den offentlige innsatsen, og det er jeg enig i, men de er et viktig supplement og en ressurs som må utnyttes enda bedre.
Ågot Valle (SV): Det går en rød tråd fra denne diskusjonen og over til det seminaret som FOKUS og stortingskvinnene hadde om kvinneretta bistand, fordi kvinners reproduktive helse og helse generelt henger nøye sammen med kvinners tilgang til makt og ressurser og til fattigdomsutviklinga, som flere har sagt i denne debatten.
Verdens kvinner bærer fattigdommen på sine skuldre. Den største feminiseringa av fattigdom skjer på landsbygda i de fattigste landa. Dette er ei utvikling som har sin rot i en stadig tøffere markedsliberalisme, med WTO, Verdensbanken og IMF som redskap, slik de fungerer i dag. Og det er nettopp på bakgrunn av direktiv fra Verdensbanken at de fattigste landa måtte skjære ned på offentlig sektor, noe som betyr et dårligere helse- og utdanningstilbud til kvinnene.
Alice Raymondu fra Filippinene, som var med på kvinnebistandsseminaret, kunne fortelle oss noe om hva som skjer med kvinner når det skjer krakk i en stadig mer liberalisert økonomi. Det skjedde på Filippinene. Da ble fra før av underbetalte kvinner på slavekontrakt bokstavelig talt satt på gata. 500 000 kvinner fra østblokklanda lokkes og selges til bordeller og gateprostitusjon her i vest på grunn av utviklinga av fattigdom – en gedigen trussel mot deres helse.
Å arbeide for bedring av kvinners helse må koples sammen med arbeidet for å få vekk den fornedrende fattigdommen. Det betyr at man må se på de strukturene i en turbokapitalistisk verden som skaper økende fattigdom, og det betyr at man må innrette bistand mot kvinner slik at den kan bidra til utvikling vekk fra fattigdom. FNs utviklingsrapport fra 1995 sa tydelig fra om at den sikreste måten å investere i økonomisk og sosial utvikling på, er å styrke kvinners økonomiske og sosiale posisjon.
Kairo-konferansen fokuserte på et helhetlig reproduktivt helsetilbud, ei omlegging vekk fra ensidig familieplanlegging og befolkningskontroll. Hvem er det så som har tatt handlingsplanen på alvor og får til pionerprosjekter? Jo, det er det flere har sagt her, nemlig frivillige organisasjoner, kvinne- og helseorganisasjoner i de fattige landa. Erfaringene er der som her at når kvinner får bygge nettverk og får anledning til å organisere seg, mobilisere til endring, så skjer det noe. Det er her arbeidet for å opprettholde og øke den såkalte kvinnebevilgningen kommer inn. Den har bidratt til nettverksoppbygging, til mobilisering og til å styrke de som kan og vil gjøre noe ut fra lokale forhold. Og jeg vil gjerne utfordre bistandsministeren til å si om hun fremdeles vil kjempe for kvinnebevilgningene og for 100 pst. finansiering av kvinneprosjekt som nettopp bidrar til mobilisering og nettverksbygging. Jeg er ganske fornøyd med det bistandsministeren sa ut fra hennes arbeid i forbindelse med oppfølgingskonferansen til Kairo-konferansen.
Harald Hove (V): Spørsmål i forbindelse med reproduktiv helse er viktige spørsmål, og det gjelder i høyeste grad også for menn – det er kanskje litt av min motivasjon for å ta et innlegg her å vise at det er situasjonen, men for ordens skyld: på langt nær hele motivasjonen.
Likevel: Kvinner og kvinnehelse blir svært sentralt i forhold til spørsmål om reproduktiv helse. Det er i denne sammenheng også viktig å understreke betydningen av forebyggende helsearbeid, det å sikre en god generell helsetilstand for kvinner, og betydningen av en del spørsmål knyttet kanskje mer direkte til selve fødselssituasjonen, om hygienekunnskap osv. Dette viser at den generelle helsekunnskapen er viktig, og framfor alt er også det generelle kunnskapsnivået hos kvinner viktig. Dette understreker viktigheten av å satse på utdanning av jenter, slik at når de kommer i reproduktiv alder, har de også en kunnskapsmessig forutsetning for bl.a. å kunne forstå bedre spørsmål knyttet til helse og svangerskap. Det betyr at jeg – på linje med Marit Nybakk, Sonja Sjøli og, så vidt jeg kunne skjønne, også Ågot Valle – er opptatt av også de mer generelle spørsmålene, og at kvinners situasjon mer generelt sett er veldig viktig i denne sammenheng. Jeg vil da kanskje særlig fremheve at utdanning av jenter spesielt er et sentralt spørsmål. Det vil også ha sammenheng med kvinners situasjon i samfunnet for øvrig, også knyttet til arbeid og plass i næringsvirksomheten – kort og godt få en sterkere posisjon i samfunnet.
Når det gjelder norsk utviklingshjelp, er det viktig at den fortsatt skal ha et sterkt kvinnerettet preg. Da er det kanskje ikke så viktig å gjøre dette til et spørsmål spesielt om kvinnebevilgningen på statsbudsjettet, like viktig er spørsmålet om hvordan man innretter bruken av de samlede u-hjelpsmidlene som man anvender.
Når det gjelder svangerskapsplanlegging, vil jeg understreke det som også statsråden sa, at det er flere partier med i denne regjeringen, og at andre partier har et annet syn på abortspørsmålet enn det statsrådens parti har.
Samtidig tror jeg det er viktig at man i tilknytning til disse spørsmålene er noe forsiktig, slik at man ikke kommer i den situasjonen at en del utviklingsland på grunn av religiøse og holdningsmessige spørsmål på en måte lukker seg hvis man for ensidig understreker noen av de etisk vanskelige spørsmålene.
Elsa Skarbøvik (KrF): Kvinnene har en nøkkelrolle i den globale utviklingsprosessen. Rundt om i verden er det oftest kvinnene som har hovedansvaret for barna i deres første år av livet. Riktig ernæring og god læring i denne perioden er grunnleggende for den fysiske og mentale utvikling. Å sikre kvinnenes posisjon og sikre deres rettigheter er derfor en sentral oppgave. Kampen mot undertrykkelse må forsterkes, som f.eks. når tusenvis av jenter fra Nepal blir solgt til bordeller i India, eller omskjæring av jenter skjer i Afrika. Likeså vil kampen mot rusgiftene styrke folkehelsen og styrke kvinners velferd ved at vold mot kvinner reduseres. Ved å satse på bedre tilgang til rent vann vil en også frigjøre kvinners tid til annet arbeid, og helsa bedres.
Befolkningskonferansen i Kairo slo fast at det først og fremst må være kvinners og familiens helse og velferd som må settes i sentrum for befolkningspolitikken. Faktorer som særlig påvirker kvinners og familiens syn på ønsket antall barn, er knyttet til bedre fordeling av verdier som skapes, utdanning og sosial trygghet.
Kristelig Folkeparti mener at bistand nytter, og bistand til utdanning for jenter nytter aller best, viser undersøkelser. Det er ofte kvinner som leder husholdningene blant de fattigste i Afrika. Derfor er kvinner en sentral målgruppe for tiltakene som settes i verk for å overvinne fattigdommen. Tross alt er det fattigdommen som er kvinnenes største problem, og 70 pst. av verdens fattigste er kvinner.
I budsjettet for år 2000 har også Regjeringen vektlagt støtte til menneskerettigheter og kvinners rettigheter. En slik bred tilnærming til tjenestetilbudet for kvinner vil være mer effektiv også i forhold til reproduktiv helse.
Under Kairo-konferansen i 1994 var FNs befolkningsfond, UNPRA, en pådriver og har derfor også fått en sentral plass i oppfølgingen av konferansens handlingsplan. Som utviklingsministeren sa: Norge er fjerde største bidragsyter til UNPRA med over 200 mill. kr i 1998.
WHO skal bistå fattige land med utvikling av helhetlige helsesystemer. Aidsepidemien er et av de alvorligste helseproblemene og utgjør også nå et voksende problem. Bekjempelsen av aids må bli en integrert del av utviklingsarbeidet.
Mødredødeligheten og mødrehelse er viktige temaer i årene framover. Når satsing på helse og utdanning er det som gir størst uttelling i arbeidet for å redusere fattigdom, bør innsatsen derfor økes, særlig i forhold til kvinner. Ringvirkningene av dette er bedre levevilkår, dempet befolkningsvekst, redusert barnearbeid og bedre helse.
Inger Stolt-Nielsen (H): Jeg vil slutte meg til det de foregående talere har sagt om betydningen av at kvinner får del i den velstandsutvikling som en arbeider frem mot i utviklingslandene, at de får den utdannelse de trenger, og at de blir likeverdige deltakere i sine samfunn. Men vi vet at det for veldig mange kvinner er forplantningssituasjonen, den situasjonen de settes i ved reproduksjon, som gjør at de ikke får del i utdannelse, i velferdstilbud, de settes på sidelinjen i altfor stor grad.
Handlingsplanene som statsråden viste til oppfølgingen av, er omfattende og store, og Norge har hatt en høy profil i det internasjonale engasjementet, men det hjelper bare så veldig lite hvis ikke det vi vedtar, og det vi bevilger, kommer de berørte kvinnene til gode.
Det er en viktig debatt Karita Bekkemellem Orheim her har reist. Det er viktig for dem som helsemessig direkte berøres, og det er viktig for oss som bevilger bistandsmidler uten å ha tilstrekkelig kontroll med hvordan disse midlene brukes.
Når Kvinnehelseutvalgets konklusjon på nyere kvinnehelserelatert forskning i u-land er at situasjonen forverres, er det all grunn til å spørre om hvor målrettet norske myndigheter er når bruken av bistandsmidler skal prioriteres.
I Norge, hvor bruken av offentlige midler er gjennomregulert, hvor Stortinget øremerker velferdskroner i langt større grad enn det man gjør i noe annet land det er naturlig å sammenlikne seg med, stiller altså det samme storting svært beskjedene krav til bruken av de betydelige summer som bevilges over bistandsbudsjettet. Det er ganske besynderlig at regjeringer som i stadig mindre grad tiltror sine egne kolleger på lokalplan økonomisk ansvarlighet, til de grader viser tillit overfor både myndighetene i utviklingslandene og de multilaterale organisasjonene.
Reproduktiv kvinnehelsepolitikk er i mange land ikke bare et forsømt, men også et følsomt område. Professor Johanne Sundby som har forsket på kvinnehelse i Afrika, uttaler til Kvinner Sammen, nr.1/99 at reproduktive helsetilbud er vanskelige å få til uten kvinnebevegelsene i de enkelte landene, for mye er kontroversielt innen reproduktiv helse. Det er tross alt de som lever med problemene, som kjenner dem best, og som kan være veivisere for velvillige bistandsorganisasjoner som ønsker å være med og ta et løft for bedre helse for verdens kvinner.
Med utgangspunkt i den forskning dr. Sundby har gjort på kvinnehelse i Afrika, konkluderer hun med at man bør satse på prosjekter som «la de hundre blomster blomstre», pilotprosjekter, små nyskapende prosjekter i regi av organisasjoner. Og da sikter hun til lokale kvinneorganisasjoner, ikke til de store tungdrevne internasjonale. Vår egen historie bygger opp under nytten av et slikt syn. I Norge var det i stor grad sanitetsforeningene og andre kvinneorganisasjoner som var pådrivere for gode helsetilbud. Kan vi forvente at Norges bistandsmidler til dette formål for u-land øremerkes bedre; og at midlene kanaliseres gjennom mindre, lokale prosjekter fremfor gjennom de store multilaterale organisasjonene, som vi i liten grad har styring over?
Karita Bekkemellem Orheim (A): Jeg syns at det har vært en veldig konstruktiv debatt, der vi har fått anledning til å diskutere kvinnehelse i et bredere internasjonalt perspektiv. Det er ingen tvil om at utfordringene verdenssamfunnet står overfor når det gjelder kvinnehelse, er helt formidable. Det er riktig som representanten Dagrun Eriksen sa, at uten et stadig engasjement fra verdens politikere for disse enorme utfordringene, får vi ikke gjort noen ting. Våre nasjonale problem blir marginale når vi løfter blikket litt utover.
Jeg er også helt enig i at bistand nytter, men i fremtiden vi må se om vi har mulighet til å kvalitetssikre bistanden vår litt mer. Vi vet at regjeringen i India har tatt et oppgjør med fortidens tvang og kontroll med befolkningsprogram, og i stedet innført begrepet «reproduktiv helse». Men det går igjen i alle rapporter at gjennomføringen har kommet kort, og at det fortsatt ikke blir investert i reproduktive helsetjenester.
Representanten Ågot Valle var også veldig riktig inne på kvinners økonomiske og sosiale posisjon. Å styrke den er det eneste som hjelper, hvis vi virkelig skal få et løft i denne saken.
Ifølge handlingsplanen fra Befolkningskonferansen i Kairo i 1994 skal målet være at kvinners reproduktive helse og kvinners fruktbarhet blir satt sterkere på dagsordenen. Og det er viktig at vi sikrer kvinner i den tredje verden oppfølging under svangerskap, fødsel og barselperiode, som representanten Sonja Sjøli også var inne på i sitt innlegg.
Kvinner må få hjelp og assistanse etter seksuelle overgrep og abortkomplikasjoner. Dette er blant noen av de ting vi må sikre skjer ved at våre bistandsmidler i fremtiden blir brukt på en mest mulig målrettet måte. Jeg tolker statsråden dit hen at hun ser de store utfordringene vi har på dette feltet, og at hun fra Norges side følger opp dette på en forsvarlig måte.
Helt til slutt vil jeg si at jeg syns det var spesielt gledelig at en mann deltok i denne debatten om bistand til kvinners helse – takk for det.
Statsråd Hilde Frafjord Johnson: Jeg vil også slutte meg til at dette har vært en konstruktiv debatt, og vi trenger det i forkant av nye utfordringer. Da vil jeg særlig vise til Beijing-konferansen som kommer. Nafis Sadik har i den sammenheng gitt uttrykk for bekymring for et mulig «backlash» i flere av utviklingslandene, særlig når det gjelder kvinners og jenters stilling. Hun har spesielt sendt en utfordring til de nordiske landene om å prøve å finne fram til måter å styrke kvinners stilling i utviklingsland på, uten samtidig å påtvinge landene det hun kaller for uakseptable, vestlige verdier. Her står vi overfor en ganske stor utfordring, som også representanten fra Venstre var inne på, nettopp det å kommunisere slik at vi klarer å vinne gjennom og ikke få «backlash». Den utfordringen skal jeg ta alvorlig. Det er også viktig at vi i fellesskap tar den alvorlig, slik at vi kan klare å vinne nye seirer på vegne av kvinnene, ikke bidra til det motsatte. Det er en kjempeutfordring.
Så til noen av spørsmålene som kom fra enkeltrepresentanter. Først til representanten Nybakk. Vi vil selvsagt fortsette å ta opp med USA betydningen av at de betaler sin gjeld til FN og ikke stiller betingelser.
Til Ågot Valle: Når det gjelder særbevilgningen for kvinner, er det slik at mange av midlene til kvinner og kvinneprosjekter faktisk går utenom bevilgningen. Det er noe av grunnen til at vi har fått diskusjonen om de tre forskjellige særbevilgningene på bistandsbudsjettet. Jeg vil forsikre Stortinget om én ting, og det er at alle typer tiltak som i dag får midler over kvinnebevilgningen og særbevilgningen, fortsatt vil få det. Da går ikke diskusjonen på budsjettposter eller hvordan posteringen skjer, men på at vi skal sikre at akkurat de samme tiltakene som før fikk støtte, får støtte. Hovedutfordringen, som enkelte har vært inne på, er at vi får til en kvinneretting av hele bistanden. Det er jo det som gir de store resultatene.
Så til egenandelsspørsmålet når det gjelder kvinneprosjekter. Hele spørsmålet om egenandeler er til vurdering i Utenriksdepartementet. Det er andre organisasjoner som representerer andre grupper som også har bedt om 100 pst. finansiering, så det er ikke lett å trekke skillene mellom ulike typer prosjekter og ulike typer organisasjoner, slik at jeg kan ikke komme med noen løfter, men bare si at vi nå vurderer hele spørsmålet.
For å understreke det som har blitt sagt om betydningen av kvinners og jenters utdanning: Dette er noe som jeg legger veldig stor vekt på. Det er faktisk nøkkelen til utvikling i veldig mange fattige land. Og da vil jeg vise til det som representanten Nybakk sa om Comprehensive Development Framework, som er det nye koordinerende rammeverket som vi vil få i gang i ulike fattige land verden over. Det vil være nøkkelen til å satse mer på utdanning, mer på helse og ikke minst til å få kvinners rettigheter til å gjennomsyre bistanden fra alle giverland, ikke bare fra Norge. Det er det som vil gi de store resultatene, at vi kan få kvinners rettigheter inn i et perspektiv hvor alle giverlandene drar sammen.
Så vil jeg til slutt peke på en hovedutfordring, som jeg hadde tenkt å bruke hele innlegget mitt på. Det er at vi må satse mer på hiv/aids. Vi har satset forferdelig mye, og vi vil satse mer, men den utfordringen er stor, og i dag er det altså unge kvinner som blir hardest rammet.
Presidenten: Interpellasjonsdebatten er dermed slutt.