Marit Nybakk (A): Ukontrollert spredning av atomvåpen og nukleært materiale utgjør kanskje den største trusselen mot menneskeheten, mot sivilisasjonen og mot miljøet på kloden vår. I dag stammer ikke trusselen om kjernefysisk krig fra stormaktsrivalisering i en todelt verden. Den er der i form av spredningsfare til land med totalitære og uberegnelige regimer. Den er der fordi bitre regionale konflikter blusser opp, der partene kappes om å vise hvem som har de teknologisk beste atomrakettene. Den er der ved at atomvåpenkompetanse og spaltbart materiale etter Sovjetunionens fall er ute av kontroll, og kan bli et pressmiddel i hendene på terroristgrupper. Den er der på grunn av miljøfaren ved atomavfall og reaktorer i dårlig forfatning i Russland og andre postsovjetiske stater. Den er der fordi en del land i den tredje verden skaffer seg ekspertise, teknologi og nok spaltbart materiale til å utvikle kjernevåpen. Den er der også på grunn av økt tilgjengelighet av høyteknologi, som kan brukes både til sivile og til militære formål.
Men atomtrusselen blir ikke mindre ved at Russland ikke ratifiserer START II-avtalen eller at Senatet i verdens mektigste nasjon, USA, ikke ratifiserer prøvestansavtalen og fortsetter å utvikle nye våpen gjennom laboratorietesting. Senatets avgjørelse, og for ikke å snakke om Indias og Pakistans atomopprustning, med Kashmir som en udetonert bombe i bokstavelig forstand, skaper også uro om hva som kan skje med ikkespredningsavtalen under tilsynskonferansen i april 2000. Jeg vil også vise til det Erik Solheim sa i sin interpellasjon om Asia, der han understreket at den største atomtrusselen i dag ligger nettopp i Asia, både i skjæringspunktet India-Pakistan, men også i forhold til Kina og Korea. Det er uro knyttet til det som skjer i forhold til atomopprustning i den del av verden.
2. september i år hadde Kjell Dragnes en kommentarartikkel i Aftenposten der han fortalte at dommedagsklokken på førstesiden av «Bulletinen for atomforskere» står på ni minutter på tolv. Etter Pakistans og Indias prøvesprengninger i fjor flyttet Leonard Reiser – i nevnte bulletin den 11. juni i fjor – viserne fem minutter fram, til ni minutter på tolv. Forskerne ville imidlertid samtidig vise at de gamle atommaktene ikke har lyktes med sine nedrustningsforhandlinger, at det ser ut til at forsøkene på å hindre spredning har slått feil, og at de enorme mengdene av atomvåpen fra den kalde krigens dager ikke er blitt redusert, slik man hadde trodd og håpet i begynnelsen av dette tiåret.
«Dommedagsklokken» var syv minutter på tolv da den dukket opp i juninummeret av Bulletinen i 1947. Siden er den blitt justert flere ganger, i tråd med skiftende internasjonale politiske konjunkturer. Dragnes skriver:
«Etter de siste resultatløse drøftelsene mellom USA og Russland, og etter at India har proklamert et omfattende atomprogram, er det ingen grunn til å tro at klokken vil bli flyttet tilbake med det første.»
Vi må bekjempe alle typer ødeleggelsesvåpen: kjemiske våpen, bakteriologiske våpen og atomvåpen. Men atomvåpen og radioaktivitet står fortsatt på mange måter i en særstilling når det gjelder død og ødeleggelse.
Eva Nordland holdt 6. august 1997 – det var på Hiroshimadagen – hovedtalen ved fredsbautaen på Youngstorget. Hun fortalte bl.a. om Hiroshima-bombens ødeleggelser på en skole. Av 300 elever, sa hun, overlevde 17 de første minuttene. Luften var sot, aske, støv, alt stummende mørke. Fra atomskyen kommer ufattelige drønn. Grusom lukt og smak sprer seg, glassbiter flyr med en kraft som tar liv, der noen ennå er i live. Bygninger hadde fordampet til småbiter. I grunnen under var jord og røtter brent. Mennesker som ikke var døde, slepte seg mot vannkilder eller togstasjoner.
Hun sa mye mer, men dette viser også hvilket ødeleggelsesvåpen atombomben er, og dagens atomvåpen er nok betydelig sterkere enn den atombomben som falt over Hiroshima. Verden ble i grunnen aldri den samme etter Hiroshima-bomben. Energien og styrken i atomvåpen, i dag mange, mange ganger større, er av en karakter vi knapt kan fatte.
Mangel på troverdig vilje til å eliminere atomvåpen utgjør en stor trussel mot menneskeheten. Vi har i etterkrigsperioden hatt den glede å oppleve at det er innført forbud mot både kjemiske og biologiske våpen, men forbudet mot og elimineringen av atomvåpen lar vente på seg.
Det er ikke tvil om hvor opinionen i Norge befinner seg når det gjelder atomvåpen. En meningsmåling fra juli i fjor viser at 92 pst. mener at Regjeringen skal arbeide aktivt for et forbud mot atomvåpen. Det er selvfølgelig ikke gjort over natta, og det vil kreve et politisk og diplomatisk arbeid, også langs de små skritts vei, noe jeg tror vi skal erkjenne.
Vi har hatt flere innspill for å komme atomvåpen til livs, bl.a. kom Canberra-kommisjonen fra 1996 med en rekke forslag. Samme år ble traktaten om et totalforbud mot kjernefysiske prøvesprengninger vedtatt og åpnet for undertegning på FNs generalforsamling. Og ikkespredningsavtalen ble i 1995 forlenget på ubestemt tid. Fra norsk side var det den gangen nettopp viktig å få avtalen ikke-tidsbegrenset. I 1997 la Malaysia og 47 andre land fram den såkalte Malaysia-resolusjonen, som ble vedtatt av nedrustningskomiteen i FN den 10. november mot 26 stemmer, og med 24 avholdende. Norge var blant dem som avholdt seg fra å stemme.
I fjor lanserte Brasil, Egypt, Irland, Mexico, New Zealand, Slovenia, Sverige og Sør-Afrika et nytt initiativ: New Agenda Coalition. Norge avholdt seg i fjor fortjenstfullt fra å stemme – stemte ikke mot, slik det lå an til en stund, og jeg vil gi utenriksministeren ros for den håndteringen.
I år har New Agenda Coalition lagt fram et revidert forslag for FNs generalforsamling – og denne gangen er de sju og ikke åtte, hvis jeg har registrert riktig. Jeg synes det er viktig at Norge fram til avstemmingen i FN har løpende kontakt med de øvrige nordiske land, med allierte og andre for å diskutere hvordan resolusjonen skal håndteres. Vi bør drive fram en aktiv opinion. Årets tekst er betydelig mykere enn fjorårets. Det vil være av stor betydning at Norge og flere NATO-land stemmer for denne NAC-resolusjonen. Det vil samtidig være et signal om at Regjeringen og Norge nå ønsker å sette eliminering av atomvåpen på dagsordenen.
Voteringer i denne type spørsmål er Regjeringens ansvar. Og som jeg sa: Dette ansvaret ble i fjor håndtert med stor kløkt. Det er selvfølgelig ikke slik at FN-resolusjoner løser de utfordringene som atomtrusselen stiller oss overfor, i alle fall ikke alene. Men de har likevel en enorm politisk, moralsk og symbolsk effekt.
Med den nye teksten i NAC-resolusjonen bør Norge i år stemme for. Om nødvendig bør Norge gå inn og bidra til å få justert teksten slik at både Norge og andre likesinnede land vurderer denne resolusjonen slik at man kan stemme for den. Det er særlig enkelte allierte land, som f.eks. Italia, Nederland og Tyskland, og naturligvis Sverige, Brasil og Sør-Afrika, som bl.a. står bak denne resolusjonen, som man må ta kontakt med for å diskutere ikke bare justeringer, men også mulighetene for å stemme for.
Utenriksminister Knut Vollebæk: Kjernefysisk nedrustning er en av de viktigste oppgavene på den internasjonale politiske dagsorden og en prioritert oppgave for Regjeringen. Gjennom flere år har Norge sammen med andre land fremmet resolusjonsforslag på dette feltet. Rustningskontroll, nedrustning og ikke-spredning er også sentrale områder for vårt arbeid i NATO. Sammen med andre nærstående land arbeider vi aktivt på nedrustningskonferansen i Genève og innenfor rammen av ikkespredningsavtalen. Samtidig legger vi inn en betydelig innsats for å møte utfordringene fra andre masseødeleggelsesvåpen og konvensjonelle våpen, som biologiske og kjemiske våpen, antipersonellminer og håndvåpen.
Vi hilser velkommen politiske initiativ som vil redusere kjernevåpnenes rolle i internasjonal politikk, og som kan samle nødvendig støtte og gi konkrete resultater. Jeg er enig med interpellanten i at det i dag er flere trekk som gir grunn til bekymring når det gjelder arbeidet med å redusere kjernevåpnenes rolle i internasjonal politikk.
Russland har fremdeles ikke ratifisert START II-avtalen. Dette har så langt blokkert for nye forhandlinger om ytterligere reduksjoner. De indiske og pakistanske prøvesprengningene i fjor var en alvorlig undergraving av ikkespredningsregimet. India og Pakistan har heller ikke vist politisk vilje til å avstå fra ytterligere kjernefysiske tester eller til å frasi seg kjernevåpenopsjonen. Det multilaterale arbeidet ved nedrustningskonferansen i Genève og innenfor rammen av ikkespredningsavtalen har vært preget av stillstand. Forhandlingene om et avtalefestet forbud mot produksjon av spaltbart materiale for våpenformål er f.eks. ennå ikke kommet i gang.
Det amerikanske senatets nei til ratifikasjon av prøvestansavtalen er også dypt beklagelig. Beslutningen gir et svært uheldig politisk signal i en tid da ikkespredningsregimet er under press, og den multilaterale dialogen om nedrustningspolitiske spørsmål er fastlåst. Samtidig vil jeg understreke at Regjeringen setter pris på president Clintons forsikringer om at USA ikke vil gjenoppta prøvesprengninger. Clinton-administrasjonen vil også fortsette bestrebelsene på å sikre amerikansk ratifikasjon. Dette ble gjentatt under presidentens besøk i Norge.
Selv om alle land har et ansvar for arbeidet med atomnedrustning, hviler hovedansvaret på kjernevåpenmaktene. Det er kjernevåpenmaktenes politiske vilje til nye forpliktelser på nedrustningsområdet som er avgjørende for å nå resultater.
Den fastlåste situasjonen som for tiden preger den multilaterale dialogen om disse spørsmålene, krever innspill og initiativ som legger til rette for et mer konstruktivt samarbeidsklima. Slike initiativ må utformes på en måte som er samlende og ikke splittende. Jeg tror at den beste strategien for Norge er å satse på politiske prosesser hvor vi kan gi realistiske, konkrete og konstruktive bidrag. Derfor foreslo Norge i 1. komite i FN tidligere i høst følgende seks praktiske tiltak:
For det første må tilsynsprosessen for ikkespredningsavtalen revitaliseres. Det er viktig at partene på neste års tilsynskonferanse enes om en strategi som kan gjøre denne prosessen til et verdifullt instrument for arbeidet med å hindre spredning og fremme nedrustning.
For det andre er det viktig å opprette en arbeidsgruppe ved nedrustningskonferansen i Genève med ansvar for løpende drøftelser om kjernefysisk nedrustning. Dette kan bl.a. gi kjernevåpenmaktene en mulighet til å informere om tiltak og resultater som følge av ensidige og bilaterale initiativ og derigjennom demonstrere sin nedrustningspolitiske vilje.
For det tredje må Russland snarest mulig ratifisere START II-avtalen. Videre bør USA og Russland starte forhandlinger om en START III-avtale om ytterligere reduksjoner av de kjernefysiske beholdningene.
For det fjerde må taktiske kjernevåpen inn på den nedrustningspolitiske dagsordenen. For eksempel kan lagre av russiske våpen av denne typen raskt bli redeployert og spille en destabiliserende rolle i konfliktutsatte områder.
For det femte må vi intensivere arbeidet med å øke antallet ratifikasjoner av prøvestansavtalen. Dette vil styrke det politiske presset på signatarstater som ennå ikke har ratifisert.
For det sjette må forhandlinger om et internasjonalt forbud mot produksjon av spaltbart materiale for våpenformål settes i gang snarest mulig.
På fjorårets generalforsamling i FN ble det stor oppmerksomhet omkring resolusjonsforslaget om kjernefysisk nedrustning som ble lagt frem av den såkalte New Agenda Coalition, eller 7-landsgruppen, som det er i år – i fjor var det som representanten Nybakk sa, 8 land, Slovenia er ikke med i år. Fra norsk side delte vi resolusjonens hovedmålsetting om en kjernevåpenfri verden og dens vektlegging av behovet for ny bevegelse i nedrustningsarbeidet. Norge valgte allikevel å avstå under voteringen, i likhet med praktisk talt alle andre ikkekjernevåpenstater i NATO og Europa.
Resolusjonsteksten inneholdt etter vårt syn en rekke problematiske elementer og forslag. Den formidlet bl.a. en grunnleggende skepsis til kjernevåpenmaktenes nedrustningsvilje, i stedet for å bidra til et mer konstruktivt samarbeidsklima. USA og Russland ble nevnt spesielt, mens resolusjonen ikke fant grunn til å navngi India og Pakistan, som nylig hadde gjennomført en serie kjernefysiske prøvesprengninger.
Resolusjonen skar alle kjernevåpenmakter over én kam og gav et misvisende bilde av de nedrustningstiltakene som i første rekke vestlige kjernevåpenmakter har gjennomført de siste årene. Videre ville resolusjonens forslag om en spesialkonferanse om kjernefysisk nedrustning etter norsk syn komplisere og svekke den multilaterale dialogen på ikkespredningsområdet.
Årets resolusjonsforslag er mer positivt, som representanten Nybakk sa. Det er imidlertid fortsatt en rekke problematiske sider ved teksten. Et hovedproblem er som før at tilnærmingen preges av en grunnleggende skepsis til at kjernevåpenmaktene tar nedrustningsforpliktelsene sine alvorlig. Alle kjernevåpenmaktene skjæres fortsatt over én kam. Resolusjonen nevner heller ikke i år India og Pakistan. Dette er utilfredsstillende og ubalansert.
Jeg vil her understreke at Indias og Pakistans kjernefysiske tester i fjor var de første som ble foretatt av ikke-erklærte kjernevåpenstater på 24 år. De innebar et alvorlig anslag mot ikkespredningsregimet og de normene som er etablert. En slik dramatisk begivenhet bør selvsagt omtales.
Ved å foreslå en ny internasjonal konferanse om kjernefysisk nedrustning lagt utenfor ikkespredningsprosessen risikerer man å undergrave oppfølgingsarbeidet med ikkespredningsavtalen. Dette knytter an til tekstens hovedbudskap, nemlig at det vi trenger, er en ny agenda. Vårt syn er at vi først og fremst trenger ny bevegelse og fremdrift i den eksisterende agendaen og de etablerte prosessene. Vi har mer å vinne på å styrke den multilaterale dialogen innenfor rammen av ikkespredningsarbeidet fremfor å opprette nye konferanser.
Ut fra ønsket om å støtte intensjonene i resolusjonen, tok jeg på et tidlig stadium kontakt med den svenske utenriksministeren for å se om det skulle være mulig å få til nødvendige endringer i teksten. Disse konsultasjonene fortsetter. Flere NATO-land er kommet til, men det har vist seg vanskelig å få gjennomslag for våre synspunkter.
Etter mitt syn er ikke de endringene som er blitt foretatt så langt, tilstrekkelige til at vi kan stemme for. Forslagsstillerne må vise vilje til å ta problemene på alvor. Det innebærer bl.a. at resolusjonen også må ta avstand fra Indias og Pakistans prøvesprengninger.
Hvis vi ikke får gjennomslag for synspunktene våre, vil vi dessverre også i år måtte avstå på resolusjonen. Samtidig vil vi fortsette engasjementet vårt for nedrustning, som den prioriterte oppgaven det er for Regjeringen.
Marit Nybakk (A): Jeg vil takke utenriksministeren for svaret.
Det er ikke vanskelig å være enig i at vi først og fremst trenger ny bevegelse, slik ministeren uttrykte det, og framdrift innenfor rammen av ikkespredningsavtalen. Det tror jeg det er bred enighet om, og også at det viktigste er å få oppslutning om tiltak som reelt sett fører til atomnedrustning, og at Norge selvfølgelig opptrer i de ulike fora og bidrar til å styrke den multilaterale dialogen innenfor rammen av ikkespredningsarbeidet.
Men om man fortsetter den tidligere agendaen, går det også an å gå inn på en ny agenda. Resolusjonen som er fremmet i FN nå, har en viktig politisk signaleffekt – noe jeg også understreket i mitt første innlegg – i arbeidet mot en kjernevåpenfri verden, for å eliminere atomvåpen. Jeg setter pris på at Regjeringen har gått aktivt inn i et arbeid for å få til endringer i resolusjonen slik at den kan støttes fra norsk side.
Jeg deler for øvrig også utenriksministerens vurderinger av at India og Pakistan må nevnes i resolusjonen. At Indias og Pakistans atomprøvesprengninger faktisk var de første som ble foretatt av ikke-erklærte kjernevåpenstater på 24 år, er viktig å understreke, og også det at atomtrusselen i den delen av verden kanskje er den største vi har sett på lenge; at vi må ta avstand fra disse prøvesprengningene, er det ikke tvil om, og det bør også inn i resolusjonen.
Jeg synes at NAC-resolusjonen og initiativet er prisverdig, fordi man har grepet fatt i den vedvarende trusselen mot menneskerettene som atomvåpen er, og fordi – som jeg sa – det er viktig at man av og til får slike resolusjoner i FN som gir viktige signaleffekter. Man prøver å leve opp til det arbeidet som generalforsamlingen i FN startet allerede i 1946, nemlig å prøve å fjerne atomvåpen og andre masseødeleggelsesvåpen fra nasjonale arsenaler. Det jeg synes var interessant i det utenriksministeren sa, var at han har tatt kontakt for å se om det er mulig å komme fram til en enighet mellom ulike typer land om denne resolusjonen – det ville da på den ene siden være Sverige, Sør-Afrika etc., og Sverige er vel nøkkelnasjonen i denne sammenhengen – for å få de endringer som Norge og eventuelt andre land, som Italia, Nederland, ønsker, men også for å få snakket med Italia, Tyskland, Nederland og andre. Det italienske senatet har så vidt jeg vet, gått inn for å støtte denne resolusjonen, og jeg håper at og vil også spørre utenriksministeren om Norge i sluttinnspurten vil gå inn og intensivere arbeidet for å se om man kommer fram til enighet.
Presidenten: Utenriksminister Vollebæk får ordet. Neste taler er Bjørn Tore Godal.
Utenriksminister Knut Vollebæk: Jeg kan forsikre interpellanten om at vi holder et meget høyt aktivitetsnivå når det gjelder denne saken, nettopp ut fra at vi ønsket å stemme for resolusjonen. Det var vår intensjon: å prøve å få til det i år. Derfor tok vi – som jeg sa – på et svært tidlig stadium kontakt med Sverige for å få i gang en dialog. Jeg er enig med interpellanten i at intensjonene i denne såkalte NAC-resolusjonen er prisverdige, og det er derfor med beklagelse vi må si at vi så langt ikke har kommet i mål når det gjelder å få forståelse for vårt syn. Vi vil fortsette dette arbeidet frem mot det tidspunkt da avstemningen vil finne sted. Det er positivt at flere NATO-land har engasjert seg i dette, at vi har en gruppe medlemmer som, på samme måte som oss, ser dette som et viktig anliggende og en sak som vi bør prøve å få bevegelse i, fordi, som interpellanten sier, det er ingen tvil om at signaleffekten, den politiske betydningen av en resolusjon som peker frem mot en atomvåpenfri verden, er viktig. Men skal en slik resolusjon tas på alvor, må vi, som interpellanten også viser til, ta utgangspunkt i de reelle problemer vi står overfor, og da er Indias og Pakistans prøvesprengninger ett av de store problemene.
Vi har tidligere i dag drøftet Asia. Det er ingen tvil om at situasjonen i Asia er labil, og at situasjonen i Pakistan er svært labil. Pakistan er altså en atommakt, og hvis vi ikke også kan få engasjert Pakistan i nedrustningsarbeidet, tror jeg vi står overfor en svært alvorlig situasjon på det indiske kontinent. Men jeg kan forsikre representanten om at vi vil fortsette dette arbeidet helt frem til det tidspunktet da resolusjonen vil komme opp til avstemming, nettopp for å prøve å få til en forståelse.
Presidenten: Det blir som i enkelte fotballkamper behov for innbyttere, den annonserte taler Bjørn Tore Godal blir midlertidig byttet ut med Kjell Engebretsen.
Kjell Engebretsen (A): Det kan være spennende å sitte på innbytterbenken, da vet man ikke hva som skjer.
Når vi diskuterer atomvåpen i Norge, er det ikke slik at vi har en debatt som går på om man er for eller mot atomvåpen. Det vi diskuterer, er strategier for å få nøytralisert og fjernet disse våpnene, og der er vi gudskjelov svært enige. Så er spørsmålet: Hvor fast skal man være, eller hvor smidig skal man være? Det å kunne denne balansen er jo diplomatiets redskaper.
Når utenriksministeren sier at det har vært vanskelig å slutte seg til denne NAC-traktaten fordi den inneholder en del bemerkninger om at man ikke har all verdens tillit til den reelle vilje hos atommaktene til faktisk å gjøre noe, er ikke det så helt ueffent. Det er – så langt jeg kan forstå – en viss grunn til å ha den type mistanker, slik som det nå ser ut. Men da er vel spørsmålet hva som er hensiktsmessig, hvordan man faktisk skal oppnå at noe skjer.
Jeg må spørre utenriksministeren om jeg har forstått ham riktig, at dersom man klarer å få inn visse omformuleringer slik at India og Pakistan nevnes slik de bør i denne traktaten, så kan vi stemme for den? Eller er det slik at i tillegg til dette må også enhver form for kritikk eller mistanke om atommaktenes manglende vilje eller evne til nedrustning fjernes fra denne traktaten?
Når jeg sier at det er grunn til å ha en del slike formuleringer, er det naturligvis på bakgrunn av Russlands manglende evne eller vilje til å ratifisere START II-avtalen, det som nettopp skjedde i USA med deres avvisning av å ratifisere prøvestansavtalen, og naturligvis India og Pakistan, som har hatt sine prøvesprengninger, og Kina, som også er aktiv. De landene som står bak NAC-resolusjonen, er land som vi logisk sett kan stå temmelig rakrygget sammen med i denne saken.
Dagrun Eriksen (KrF): Interpellanten tar opp et viktig tema. Tidligere var det nok et større engasjement og debatt i Norges befolkning om temaet ikke-spredning, nedrustning og eliminering av atomvåpen. Men saken har ikke mistet sin store betydning. I dag drøftes disse temaene på en internasjonal arena. Det har skjedd fremskritt. Men vi ser også en økt takt i utprøving av denne type våpen og manglende fremskritt. Jeg tenker her spesielt på prøvesprengningene som India og Pakistan utførte i fjor. Det amerikanske senatets nei til ratifikasjon av prøvestansavtalen og Russlands vegring mot å ratifisere START II-avtalen innebærer også bekymringsfulle stans i utviklingen. Det virker som om det er blitt hardere fronter og mindre samarbeidsånd i arbeidet med å nærme seg en atomfri verden. 7-landsinitiativet, som det nå er, New Agenda Coalition, presenterer i høst et nytt resolusjonsforslag. Interpellanten spør om Regjeringen vil gå aktivt inn i forhandlingene i FN med sikte på å stemme for NAC-resolusjonen. For oss i Kristelig Folkeparti er det en forutsetning for å stemme for en slik resolusjon at den bidrar til å løsne et til dels stillestående samarbeidsklima og vil bidra til resultater, og at vi ikke nå lager nye arenaer, men jobber innenfor de etablerte rammer som finnes. Dette er en altfor viktig sak til å flagge høye standpunkter og symbolske prinsipper. Det vi må oppnå, er resultater. Da er det viktig å liste seg forsiktig. Det er viktig å anerkjenne det som allerede er gjort. Det er viktig med en rettferdig behandling av ulike land. Det er viktig med en ny giv i samarbeidet mellom kjernevåpenmaktene. Og det er viktig med et stadig internasjonalt press. Jeg håper at interpellanten er enig i at dette er viktige ting som må vurderes i forhold til NAC-resolusjonen og om Norge skal stemme på den.
Mitt råd på veien til utenriksministeren er: Dette er ikke en sak der vi har råd til å gå ned med flagget til topps. Dette er en sak hvor resultater er det viktigste.
Siri Frost Sterri (H): Forslaget fra den såkalte New Agenda Coalition om full atomnedrustning ble også debattert i Stortinget i fjor på denne tiden. Da påpekte utenriksministeren betydelige mangler i forslaget, bl.a. når det gjelder fordelingen av ansvaret for ratifiseringen av Start II-avtalen, som initiativet fordelte likt mellom Russland og USA. Utenriksministeren viste også til formuleringer i initiativets preambulum som var problematiske, bl.a. den at atommaktenes nedrustningsvilje ble trukket i tvil nærmest som en forutsetning for initiativet.
Norge avstod altså i fjor, sammen med andre land, fra å stemme for dette initiativet og foreslo i koalisjon med Canada og Japan endringer til 8-landsgruppens initiativ. En ny versjon av New Agenda Coalition-forslaget ble fremlagt for FN den 22. oktober i år.
Spørsmålet er imidlertid om endringene i dette dokumentet er av substansiell art. Høyre ser ingen grunn til at Norge skal endre standpunkt på bakgrunn av det nye dokumentet. Dette fordeler fremdeles ansvaret for Start II-avtalen likt mellom Russland og USA, til tross for at Senatet altså har ratifisert denne avtalen, og til tross for mange initiativ for å få Russland til å gjøre det samme. Enkelte detaljer påpekt av utenriksministeren ved forrige korsvei er heller ikke endret.
Jeg vil minne interpellanten, Marit Nybakk, om at bakgrunnen for FNs bekymring var prøvesprengningene til India og Pakistan. I den forbindelse tok Norge et direkte initiativ sammen med bl.a. Australia, Canada og New Zealand om en resolusjon som fordømte prøvesprengningene. Som Høyres leder, Jan Petersen, bemerket i fjorårets debatt, var det opprinnelige initiativet for svakt på ikkespredningsområdet. Dette har ikke endret seg i det nye forslaget.
Det er viktig at Regjeringen bevarer en viss realpolitisk teft i disse spørsmålene. Derfor er Høyre så langt tilfreds med Regjeringens holdning presentert av utenriksminister Vollebæk i denne debatten. Men Høyre uttrykte i fjorårets debatt at Regjeringen også burde kunne benytte seg av et mer aktivt virkemiddel enn å avholde seg fra å stemme, ved å stemme imot tekster man ikke er fornøyd med. Jeg finner grunn til å gjenta dette nå.
La meg avslutningsvis også bare bemerke at det er et tankekors at denne debatten nå blir reist fra Marit Nybakks side to dager etter USAs presidents besøk her i landet.
Øyvind Korsberg hadde her overtatt presidentplassen.
Monika Soltveit Gabrielli (Sp): Først vil eg seie at representanten Marit Nybakk har reist ein viktig interpellasjon.
Kampen mot atomvåpen er nok ikkje så synleg i dag, slik det er blitt sagt tidlegare, som under den kalde krigen. Folk flest føler seg ikkje så truga. Men mykje tyder på at vi bør vere minst like opptatt av nedrusting no som før, først og fremst fordi atomvåpennedrustinga nesten har stoppa. For nokre veker sidan sa Senatet nei til å ratifisere prøvestansavtalen. Samtidig har opinionen i Russland snudd. Tidlegare var ca. 70 pst. av befolkninga i Russland mot atomvåpen, mens no er 70 pst. for desse våpna. Vidare har Kina sagt at dei vil investere 78 milliardar kr i å forsvare landet mot eventuelle angrep. Og India og Pakistan sine prøvesprengingar viser at atomvåpen igjen blir spreidde til nye land.
Situasjonen er med andre ord urovekkande internasjonalt, og det er viktig at Noreg gjer det vi kan for å snu utviklinga. Noreg må bruke dei kanalane vi har, for å påverke.
Eg er glad for det svaret statsråd Vollebæk gav interpellanten. Samtidig er eg glad for Noregs kritikk av Senatet da dei sa nei til å ratifisere prøvestansavtalen. Til saman viser dette at Noreg har blitt klarare i sitt syn og meir villig til å bruke dei kanalane vi har til å påverke.
Undersøkingar har vist at 92 pst. av det norske folket er imot atomvåpen, og det forpliktar oss. Det er derfor etter Senterpartiet si oppfatning viktig at utanriksministeren held fram arbeidet med å få inn dei nødvendige endringane, slik at vi kan få ein resolusjonstekst det er mogleg for Noreg å stemme for. Men vi meiner også det er viktig at Noreg aktivt bruker dei kanalane vi har til å kjempe for atomvåpennedrusting.
Erik Solheim (SV): Noe av det som har gjort mest inntrykk på meg de siste årene, er en bok med bilder tatt av en japansk militærfotograf som kom til Nagasaki et par timer etter at atombomben var sluppet over byen. De lidelsene som avdekkes der – og som også interpellanten skildret – gjør det aldeles klart at bruk av atomvåpen i seg selv er en forbrytelse mot menneskeheten og en forbrytelse mot all sivilisert atferd. Jeg synes derfor det er svært positivt at Marit Nybakk har tatt opp denne interpellasjonen, og jeg er på ingen måte enig i Siri Frost Sterris kritikk om at man må kjenne den amerikanske presidentens reiseprogram før man kan ta opp en interpellasjon om vesentlige spørsmål i Stortinget.
Atomvåpen var oppfattet av oss alle som den store trusselen under den kalde krigen. Da var det frykten for en altoppslukende atomkrig vi var mest opptatt av. Den faren er etter all sannsynlighet over, men faren for bruk av atomvåpen i konflikt er antakelig større enn den var under den kalde krigen. Vi står overfor en mulig fare for at mellomstore land, helt ustabile stater, sågar terrorgrupper kan komme i besittelse av atomvåpen i de nærmeste årene. Jeg er derfor litt bekymret for det jeg oppfatter som for mye diplomatisk finesse i utenriksministerens innlegg. Når intensjonene i 7-landsgruppens resolusjonsforslag åpenbart er gode – det ble også bekreftet av utenriksministeren – når det ikke dreier seg om pariastater eller diktaturer, men seriøse og viktige medspillere for å finne et internasjonalt kontrollregime, kan ikke vårt utgangspunkt være å veve dette inn i en uendelig rekke av diplomatiske finesser for å vurdere om vi skal stemme for eller mot.
SVs syn er at vi bør stemme for resolusjonen. SV vil også – vi får se hvordan det utvikler seg de nærmeste ukene eller dagene – vurdere å fremme forslag i Stortinget om å be Regjeringen stemme for en slik resolusjon.
Det har vært fokusert på at India og Pakistan bør inn i resolusjonen. Jeg deler selvsagt det synet. Jeg deler derimot ikke det synet som ligger under hos en del talere, om at India og Pakistan er selve hovedproblemet. Det må fokuseres på de maktene som har et ufattelig antall atomvåpen, som fortsatt besitter disse, og hvor det i stor grad er et politisk redskap i verden. Så lenge verken Russland eller Amerika er villig til en tilstrekkelig reduksjon, blir det vanskelig – jeg sier ikke umulig, men vanskelig – å pålegge andre land de kontrollregimene vi må ha. Og hvis Norge lar være å stemme, er jeg redd for at dette i det internasjonale samfunn ikke oppfattes som noe annet enn at vi er litt for redd for å ta avstand fra amerikansk politikk. Vi blir oppfattet som å gå i amerikanske fotspor. Det vil være slik det blir sett på i nesten hele resten av verden, uansett hvilke diplomatiske trekk og sider ved resolusjonen vi her i Stortinget fokuserer på når det eventuelt blir bestemt å avholde seg fra å stemme.
Harald Hove (V): Det å utvikle atomvåpnene tok relativt kort tid, i alle fall fra det var mulighet for praktisk nytte – bare noen få år. Det har allerede tatt mye lengre tid å begrense utbredelsen av atomvåpen og nå det målet vi har, nemlig å avvikle atomvåpnene. Dessuten vil vi hele tiden, også om vi får avviklet atomvåpnene, dessverre være i den situasjonen at selve kunnskapen om hvordan de produseres vil være der. Atomvåpen har allerede ført til store lidelser og representerer et stort potensial for enda større lidelser. Det representerer på mange måter den store trusselen mot menneskeheten.
Som Marit Nybakk påpekte: av de såkalt ABC-våpnene er de biologiske og kjemiske våpnene forbudt. Atomvåpen er dessverre ennå ikke forbudt, selv om ikkespredningsavtalen må oppfattes slik at den representerer et forbud mot atomvåpen for de land som ikke har atomvåpen på forhånd.
Arbeidet for å hindre spredning og for å redusere antallet atomvåpen, med endelig avvikling som mål, er viktig. Og på mange måter er vel det mest alvorlige som er helt aktuelt, tross alt situasjonen i India og Pakistan, og den må tas alvorlig og må nødvendigvis være med i en resolusjon om atomvåpenspørsmål som skal kunne vedtas i dag.
Venstre er glad for det omfattende og sterke engasjement som utenriksministerens redegjørelse viste i dette spørsmålet. Venstre gir i likhet med utenriksministeren en klar tilslutning til målene om en resolusjon som gir klar beskjed om at man ønsker en fortgang i arbeidet med avvikling av atomvåpen. Når det så gjelder spørsmålet om framgangsmåte og hvilke resolusjonstekster som vil være akseptable, er det et spørsmål om hva som er tjenlig og nyttig, og kan være et vanskelig avveiningsspørsmål.
Jeg vil på vegne av Venstre få gi uttrykk for et håp om at utenriksministeren i samarbeid med andre land lykkes i å nå fram til en formulering av resolusjonsteksten som gjør at Norge kan få gitt uttrykk for sitt egentlige standpunkt i disse spørsmålene, nemlig å gi en klar støtte til ikke-spredning. Og bare for ordens skyld: Etter vår oppfatning vil det eneste alternativet til å stemme for, være å avholde seg fra å stemme, ikke å stemme imot, slik Siri Frost Sterri på vegne av Høyre gav uttrykk for.
Bjørn Tore Godal (A): La oss ikke i bekymringen over alt det som er ugjort, helt glemme alt det som faktisk har skjedd. 90 pst. av den kjernefysiske kapasiteten i Vest-Europa er borte, den er bygd ned. Vi har altså betydelige resultater når det gjelder strategisk nedrustning, vi har avgjørende resultater når det gjelder den gamle diskusjonen om mellomdistanseraketter, og vi har betydelige resultater når det gjelder de kjernefysiske taktiske atomvåpen. Men det gjenstår veldig mye. Og det som er bekymringsfullt, er selvsagt at verken den russiske duma eller den amerikanske kongress er i den situasjonen at de bryr seg noe særlig om resolusjoner fra FN. I disse landene er det lite folkelig trykk i disse spørsmålene, og det samme gjelder i litt for mange andre land. Derfor er det i seg selv fortjenstfullt at vi på denne måten for annet år på rad får disse tingene fram til en offentlig debatt, som kanskje ikke samler altfor stor offentlig interesse, men som likevel er helt nødvendig om vi skal drive denne prosessen videre fram.
Jeg føler at de momentene som utenriksministeren har påpekt, forsvarer sin plass, og jeg regner med at han legger det seriøse arbeidet i det som han alltid legger i oppfølgingen av sin respons her i Stortinget, slik at vi kommer i en situasjon hvor vi nå kan stemme for en forbedret resolusjon. Jeg viser til det både interpellanten og utenriksministeren har sagt om det spørsmålet.
Det er hevet over tvil at vi også under Arbeiderpartiets regjeringer var opptatt av en del av de samme svakheter som forelå i fjor, nemlig at resolusjonsteksten for det første ikke nevnte land som bør nevnes, men for det andre også kunne bidra til en pulverisering av ansvaret for denne prosessen ved å føre den inn i et bredt nedrustningsforum hvor alle ble sittende og se på hverandre, mens det i realiteten er behov for å peke på noen. Og det er denne påpekingen av noen, de nåværende kjernemakter, inkludert India og Pakistan, som er et springende punkt om vi skal føre denne prosessen videre og fram til mål i en ikke altfor uoverskuelig framtid.
Men jeg gjentar: Jeg føler at hovedpoenget er at i for mange land står disse spørsmålene nå lavere på den politiske dagsordenen enn de gjorde for en del år tilbake. Det er hovedproblemet. Der føler jeg at utenriksministeren og andre fra likt tenkende land har et særlig ansvar for å forsøke å samrå seg med sikte på å komme ut av denne grøfta som vi på mange måter befinner oss i, fordi det er så små tegn til bevegelse både i Moskva og i de vestlige kjernevåpenstater.
Hans J. Røsjorde (Frp): Det er ca. et år siden en tilsvarende interpellasjon ble tatt opp, så dette er for så vidt den eneste årvisse høstøvelse som finner sted – de militære er det blitt så som så med når det gjelder ressursene.
Når det er sagt, vil jeg bare slå fast at fra Fremskrittspartiets side hadde vi et klart ønske om at man i fjor skulle stemme mot resolusjonen fra New Agenda Coalition, og det var – bare for å repetere det – knyttet opp til vår rolle i alliansen. Og når vi da ser voteringsresultatet fra i fjor, hvor det altså var Tyrkia sammen med de kjernefysiske maktene innenfor NATO som stemte mot, mener jeg at vi burde ha tilhørt den gruppen. Nå valgte altså et flertall av NATO-landene å avstå, og situasjonen er vel da den at det som nå er av utfordringer, er å se på veien videre i forhold til et endret forslag. Så vidt jeg forstår, er ikke endringen av det jeg vil kalle substansiell karakter, og jeg tror vi i den situasjonen bør registrere at det beste vi kan håpe, vil være at Regjeringen også denne gang avstår fra å stemme, dersom det er forløpet for andre NATO-stater. Vår forankring bør være opp til våre fremste allierte og mindre til det å skulle være banebrytende og pådrivere gjennom symbolsk effekt.
Jeg tror vi bare må registrere at til tross for forbud mot kjemiske og biologiske våpen, er ikke trusselen om bruk av slike våpen blitt særlig mindre i en ustabil og urolig verden. Faren er nettopp i våre dager, som andre har påpekt, stor for at trusselen om bruk også av kjernefysiske våpen kan øke i tiden som kommer. Da vil det være behov for å kunne møte også disse truslene, ikke bare med ord og voteringer som tar seg godt ut, men ved å være realistiske, slik jeg også oppfattet representanten Dagrun Eriksen, i forhold til resolusjonsteksten og håndteringen av den. Vi kan, etter Fremskrittspartiets mening, rett og slett ikke være de store symbolpådrivere uten også å se på de realistiske konsekvenser. Uten sammenlikning for øvrig vil jeg si at det å være foregangsnasjon og liksom skulle gjøre alle ting veldig bra i en idealistisk sammenheng, kan få en del konsekvenser av negativ karakter. For eksempel vil jeg peke på at CFE-avtalen som i sin tid ble inngått, gav Norge et meget lavt og idealistisk tak på pansrede personellkjøretøyer. Det ble gjennomført i nåværende statsministers periode som utenriksminister. Konsekvensen i dag er at vi ikke engang er i stand til å ta hjem de kjøretøyer som vi opererer i det tidligere Jugoslavia.
Så fra vår side ønsker vi rett og slett å si nei. Vi skjønner at det ikke vil være mulig, og vår oppfordring er, i forhold til den tekst som foreligger, å avstå.
Marit Nybakk (A): Jeg vil takke for en saklig og fin debatt, og slutter meg til det Bjørn Tore Godal sa om at det er viktig én gang i året å få disse sakene satt på dagsordenen og få en skikkelig debatt.
Til Siri Frost Sterri: Jeg har lyst til å understreke at jeg for det første ikke kan se noen sammenheng mellom president Clintons besøk og denne interpellasjonen. Dessuten er det vel slik at ikke noe presidentbesøk, enten det er fra USA eller andre steder, kan fravriste Norge et ansvar for å ta opp viktige spørsmål i nasjonalforsamlingen, og timingen her var dessuten FN-behandlingen av NAC-resolusjonen og ikke presidentbesøket.
Så vil jeg understreke at jeg synes det er viktig at vi ikke rangerer eller prioriterer atommaktene. Vårt mål må være å fjerne atomvåpen. Jeg vil også igjen vise til det Godal sa om atommaktene, og uttrykke den samme bekymringen over at det er veldig liten diskusjon og lite bevegelse, og over at opinionen ikke er spesielt sterk i forhold til å kvitte seg med atomvåpen i en rekke av disse atommaktene.
Jeg vil gjenta det jeg har sagt, og be utenriksministeren følge opp det han har påbegynt, altså prosessen med bl.a. å få inn India og Pakistan, og andre spørsmål som flere talere har tatt opp i denne debatten. Jeg finner også grunn til å si meg enig med Engebretsen i at det kanskje ikke er så rart at det gis uttrykk for en grunnleggende skepsis til kjernevåpenmaktenes vilje, for ikke å si evne, til å drive med atomnedrustning. Utviklingen viser dessverre at atomtrusselen kanskje er større enn den har vært på lenge, til tross for den nedrustningen vi har hatt.
Jeg er veldig fornøyd med de tiltakene som Norge har foreslått i 1. komite i FN, som utenriksministeren redegjorde for, at tilsynsprosessen for ikkespredningsavtalen revitaliseres, at man oppretter en arbeidsgruppe ved Nedrustningskonferansen i Genève, at Russland naturligvis snarest må ratifisere START II-avtalen, at USA og Russland bør starte forhandlingene om en START III-avtale, og at taktiske kjernevåpen må inn på den nedrustningspolitiske dagsordenen. Jeg synes dette er prisverdig. Jeg vil likevel be utenriksministeren fortsette arbeidet med sikte på å stemme for NAC-resolusjonen, og i tillegg spørre hvordan Norge videre vil håndtere atomvåpenspørsmål også i andre multilaterale organisasjoner.
Utenriksminister Knut Vollebæk: Som jeg redegjorde for i mitt hovedinnlegg, arbeider Regjeringen aktivt for å skape en ny giv i internasjonalt arbeid med kjernefysisk nedrustning og ikke-spredning. Vårt syn er at vi først og fremst trenger ny bevegelse og fremdrift i den eksisterende agenda og etablerte prosesser, snarere enn å lage en ny agenda. Det aller viktigste nå vil være å legge grunnlaget for fremgang under tilsynskonferansen for ikkespredningsavtalen til våren og få i gang forhandlinger om en avtale som forbyr produksjon av spaltbart materiale for kjernevåpenformål.
En annen viktig oppgave fremover blir å få bevegelse i den multilaterale dialogen om kjernefysisk nedrustning og ikke-spredning innenfor rammen av ikkespredningsavtalen og Nedrustningskonferansen i Genève. En snarlig russisk ratifikasjon av START II-avtalen og igangsettelse av forhandlinger om ytterligere strategiske styrkereduksjoner mellom USA og Russland vil være vesentlige bidrag i den sammenheng, ved at de vil skape ny optimisme og vise at kjernevåpenmaktene tar sitt ansvar på alvor.
Jeg vil minne om at den resolusjonen vi har drøftet i dag, er én av et titalls resolusjoner om kjernefysisk nedrustning og ikke-spredning som er til behandling under årets generalforsamling. Vi må ikke glemme at Norge støtter en rekke resolusjoner innen dette området. Sammen med Japan tar vi sikte på å fremme en resolusjon om kjernefysisk nedrustning med sikte på å eliminere kjernevåpen under streng og effektiv internasjonal kontroll. Vi støtter resolusjonen som tar til orde for å etablere hele den sørlige halvkule som atomvåpenfri sone, en resolusjon som vektlegger betydningen av Afrika som kjernevåpenfri sone og resolusjonen om et forbud mot militarisering av verdensrommet.
Jeg vil understreke at det fremdeles pågår konsultasjoner innad i 7-landsgruppen om den endelige tekstutformingen. Norge har en løpende dialog med våre nærstående NATO-allierte i dette spørsmålet og selvsagt med NAC-landene, da spesielt Sverige. Regjeringens beslutning om norsk stemmegivning vil avhenge av at vi får gjennomslag for en tekst som ivaretar de norske synspunkter. Jeg har lyst til å understreke at det å avstå på en resolusjon, ikke betyr at man ikke har noen mening. Det betyr nettopp i denne sammenheng at vi ser intensjonene og støtter dem, men allikevel finner at utformingen, den måten intensjonene er behandlet på, ikke er tilstrekkelig god. Og jeg tror neppe at representanten Solheim i alle sammenhenger vil mene at bare intensjonene er gode, skal vi gå for saken. Vi må se ting i en noe større sammenheng. Det blir også mitt svar til representanten Engebretsen: Vi må selvsagt se resolusjonens tekst i sammenheng til slutt, men India og Pakistan-spørsmålet er viktig i denne totale sammenheng.
Presidenten: Dermed er interpellasjonsdebatten avsluttet.