Presidenten: Etter ønske fra næringskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 35 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 5 minutter, Fremskrittspartiet 5 minutter, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre til sammen 10 minutter, Høyre 5 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter og representanten Bastesen 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det ikke blir gitt høve til replikker etter de enkelte innlegg, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses bifalt.

Leif Helge Kongshaug (V) (ordfører for saken): Denne saken – behandlingen av Dokument nr. 8:72 – gjelder forslag om å tillate fortsatt bruk av fôrtilskuddet sinkbacitracin. Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre, mener at det fortsatt må tillates bruk av sinkbacitracin som fôrtilskudd. Jeg tar det som gitt at flertallet selv vil fremføre sin argumentasjon. Et mindretall derimot, medlemmene fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, slutter seg til Regjeringens syn om å forby antibiotika i dyrefôr, i dette tilfellet tilsetning av sinkbacitracin.

Selv om det ikke er rapportert funn av bakterier som er resistente overfor sinkbacitracin, har spesielle studier vist at det hos enkelte bakterier finnes resistensmekanismer mot bacitracin. Et forbud får støtte både fra WHO og EU, som har forbudt sinkbacitracin brukt som fôrtilsetning. Norge legger betydelig vekt på dyrehelse og matsikkerhet. Det vil være uheldig om Norge på dette området vil ha en mindre restriktiv politikk enn EU. EU-domstolen legger større vekt på folkehelsen enn økonomiske hensyn i den sak som produsentene av sinkbacitracin har anlagt mot EU. Domstolen avslo også å utsette forbud inntil rettslig avgjørelse foreligger.

Diskusjonen om mat, økologi og smittevern illustrerer hvordan samfunnsmedisin og politikk overlapper hverandre, griper inn i hverandre. Ut fra den kjensgjerning henvendte jeg meg til det samfunnsmedisinske miljøet for å søke kunnskap. Der ble jeg gitt referanser til professor Steinar Westin på Institutt for samfunnsmedisinske fag. Jeg viser til flertallet i komiteen, som mener at «for at man skal kunne forby et spesielt stoff må det foreligge en vitenskapelig dokumentasjon» osv. Hva sier så professor Westin om dette? Jeg siterer:

«Men det som stadig forskrekker oss – det noen av oss leger nesten ikke får oss til å tro – er at antibiotika i mange varianter fortsatt brukes som vekstfremmere og fôrtilsetning. … Mekanismene bak den raskere tilveksten er ikke helt klarlagt, og har muligens interessante paralleller i humanmedisinen. … det norskproduserte bacitracin, er stadig i bruk som fôrtilsetning. At man får seg til å avvente det som etterlyses som positive bevis for at slik bruk kan bidra til å indusere resistens i humanpatogene mikrober, det begriper jeg ikke.»

Og det er det en professor som sier. Han sier videre:

«For her burde ethvert rimelig økologisk resonnement ha medført forbud for lenge siden. Vi vet nok om kryssresistens og smittsom resistens til det. … Man må så å si vente til resistensen har oppstått, til ulykken har skjedd,» for først da har en bevis.

Videre sier professoren:

«Som leger bør vi uopphørlig legge inn sterke meldinger om at denne bruken av antibiotika er galskap. Og la oss slippe å høre gladmeldinger om at dette med bacitracin er en norsk eksportsuksess! Ute eller hjemme – like galt er det.»

Når det kommer til spørsmålet om mat, økologi og folkehelse må vi ifølge Westin ikke styres av politikere med kort hukommelse og liten evne til å se viktige sammenhenger. Biologisk materiale, dyr og dyreprodukter oppfører seg annerledes enn biler, kjøleskap og vaskepulver. Det er denne kunnskap og viten som må legges til grunn når vi behandler en så viktig sak som denne. Mitt inderlige håp er at selv om det er et flertall i komiteen, vil det ikke være et slikt flertall i denne saken i denne salen.

Med disse ordene anbefaler jeg Stortinget å gå inn for mindretallsforslaget i komiteen, og jeg vil på vegne av Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre ta opp mindretallsforslaget.

Presidenten: Leif Helge Kongshaug har tatt opp det forslag han refererte til.

Marit Nybakk (A): Jeg kan forsikre representanten Kongshaug om at jeg ikke kommer til å snakke om biler og kjøleskap, men jeg kommer kanskje til å snakke om mennesker.

I 1988, for elleve år siden, ble jeg som Oslo-representant på Stortinget kontaktet av Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund og de tillitsvalgte ved Apothekernes Laboratorium, som nå heter Alpharma. 370 ansatte var truet av nedleggelse eller utflagging. Bedriftens hovedprodukt, sinkbacitracin, var foreslått forbudt fra 1. januar 1989, som en del av en større sak om antibiotika i dyrefôr.

Oslo hadde på det tidspunktet mistet ca. 40 000 industriarbeidsplasser og industrirelaterte arbeidsplasser. En hel generasjon industriarbeidere over 50 år gikk på 1980-tallet ut i førtidspensjon eller i uførepermisjon. Der befinner de seg fortsatt.

Samtidig var norsk farmasøytisk industri i ferd med å bli en viktig eksportnæring og viktig for norsk verdiskaping, slik at vi også da kanskje kan få penger til andre sektorer i dette landet. Det er, uansett hva forrige representant sier, også en viktig del av dette.

Etter en samlet henvendelse fra en tverrpolitisk Oslo-benk for elleve år siden, foretok Landbruksdepartementet grundige vitenskapelige undersøkelser av fôrtilskuddet sinkbacitracin. Daværende landbruksminister Gunhild Øyangen unntok sinkbacitracin fra forbudet mot antibiotika i dyrefôr på et faglig og vitenskapelig grunnlag. Sinkbacitracin, som er et rent naturprodukt, hadde vært brukt i mange land i flere tiår, uten at noen hadde kunnet påvise uheldige konsekvenser eller virkninger. Tvert imot – tilgjengeligheten til produktet hadde hindret bruk av sterkere stoffer med resistensvirkninger. Og jeg vil gjerne legge til: Dette er altså ikke et hormonpreparat.

I dag har Alpharma produksjonsanlegg både i Oslo, Buskerud og Nord-Trøndelag. Produktet sinkbacitracin fra Alpharma har hatt inntil 70 pst. av verdensmarkedet, og er ikke bare bedriftens basisprodukt, men et av Norges viktigste enkeltstående eksportprodukter. Alpharma er i tillegg en vesentlig produsent av medisiner og farmasøytiske produkter i Norge, og et viktig norsk alternativ til de flernasjonale farmasigigantene. Farmasøytisk industri er fremdeles blant den delen av norsk næringsliv som inn i kunnskapsalderen sikrer verdiskaping og dermed grunnlaget for vårt velferdssystem.

Det er nødvendig og riktig med en restriktiv holdning til bruk av antibiotika, og jeg er den første til å erkjenne det. Men over 40 års bruk av sinkbacitracin har altså ikke påvist muligheter for kryssresistens. Derfor understreker også flertallet i næringskomiteen at det å anføre et føre var-prinsipp, ikke er særlig relevant i dette tilfellet. Denne holdningen deles bl.a. av Veterinærinstituttet i et høringsbrev til Landbruksdepartementet av 26. april 1999.

Det kan legges til at da EU satte Alpharmas produkt på forbudslisten i desember i fjor, førte det bl.a. til at britiske bønder måtte ta i bruk et mye sterkere og resistensvirkende fôrtilskudd med til dels drastiske konsekvenser. Dette viser vel at EUs beslutning har mer med proteksjonisme å gjøre enn med vitenskapelig korrekthet. Sinkbacitracin fra Albac har nemlig i dag store deler av det amerikanske markedet.

Det er for øvrig presisert i brev fra Utenriksdepartementet at Norge i henhold til EØS-avtalen står fritt i denne saken. Komiteflertallet har da også understreket at Norge her må foreta en helt selvstendig vurdering av saken.

Kan jeg til slutt komme med et hjertesukk: Et paradoks i Landbruksdepartementets iver etter å forby sinkbacitracin er at det i Norge finnes tre fôrtilskudd som mange vurderer som betydelig tøffere, nemlig koksidiostatika. Hvorfor foreslår ikke Landbruksdepartementet å forby disse? Nei, fordi disse brukes i norsk kyllingoppdrett, og et forbud ville bety slutten for næringen. Dette må i beste fall kalles dobbeltmoral fra Landbruksdepartementets side. I og med at det er veldig mange som har gått gjennom også disse stoffene, er det i hvert fall ikke riktig å komme og si at dette er helt andre typer produkter – det er det, men de er i hvert fall ikke rene naturprodukter. Det er bare det at arbeidsplassene i den næringen i Landbruksdepartementets øyne trolig er mye viktigere enn industriarbeidsplasser. For meg betyr begge kategoriene arbeidsplasser mye.

Øystein Hedstrøm (Frp): Alle de politiske partier i Stortinget er enige om at det er nødvendig med en årvåken holdning til bruk av antibiotika i dyrefôr. Årsaken er bl.a. faren for utvikling av resistens.

Men denne saken handler om hvorvidt vi skal gå vesentlig lenger enn nødvendig og faglig begrunnet ved å innføre et generelt forbud mot fôrantibiotika i Norge. Det er det Regjeringen nå har til vurdering.

Jeg mener det i slike sammenhenger er riktig å lytte til hva som er de faglige standpunktene, ikke bare innføre et generelt forbud fordi vi skal være mest mulig restriktive. Derfor syns jeg det er viktig å legge vekt på det bl.a. Veterinærinstituttet har som konklusjon i sin høringsuttalelse til et eventuelt forbud:

«På grunnlag av de argumenter som er anført ovenfor anser en at det ikke er faglig grunnlag for et generelt forbud mot fôrantibiotika i Norge. Et forbud vil kunne få uheldige konsekvenser.»

Så vidt jeg forstår, er det altså ikke faglige grunner til at Regjeringen ønsker å innføre et generelt forbud.

Veterinærinstituttet peker på at et forbud vil kunne få uheldige konsekvenser, ja, instituttet skriver:

«Et generelt forbud mot bruk av fôrantibiotika bør vurderes opp mot de følger som oppstår ved forbudet. Det er grunn til å anta at et forbud,» … «kan resultere i behov for bruk av terapeutiske stoffer. Ut fra vår nåværende viten kan slik bruk av enkelte terapeutiske stoffer være mer betenkelig, både pga. resistensproblematikken og også ut fra restkonsentrasjonsproblematikken.»

Alle antibiotika er forskjellige med hensyn til struktur og egenskaper. Hver substans må derfor vurderes hver for seg. Det gjelder også for sinkbacitracin. All forskning gjennom over 40 år har vist at dette stoffet ikke gir resistensproblemer. Stoffet virker kun i tarmen. Det tas med andre ord ikke opp i vevet, og det brytes raskt ned i naturen.

Det vil heller ikke være relevant å referere til føre var-prinsippet som grunnlag for Regjeringens holdning. Veterinærinstituttet skriver at et generelt forbud kan føre til tilstander som er mer betenkelige.

Mens sinkbacitracin er klassifisert som antibiotika i fôrvareloven, er tre andre stoffer klassifisert som koksidiostatika. Disse stoffene er også antibiotika. I motsetning til sinkbacitracin brukes slike stoffer i Norge i dag – ca. 5 tonn årlig. Stort sett hver eneste kylling blir gitt ett av disse tre antibiotika i fôret daglig. Så et betimelig spørsmål må være: Hvorfor skal Norge ha et forbud mot et produkt som nesten ikke er i bruk her i landet, mens andre antibiotika, såkalte koksidiostatika, som brukes til kyllingproduksjon her hjemme, fortsatt skal være tillatt? Noen kan jo ut fra dette få den oppfatning at den norske regjering ønsker å beskytte landbruksnæringen, noe som også representanten Nybakk var inne på.

Det er også andre konsekvenser av et slikt generelt forbud. Sinkbacitracin produseres i dag av Alpharma. Dette selskapet har en betydelig virksomhet, med over 500 medarbeidere og flere fabrikkanlegg i Norge.

Vi er alle godt kjent med at EUs landbruksministerråd har vedtatt å innføre et midlertidig forbud fra 1. juli 1999 mot bruk av fire antibiotika i dyrefôr, deriblant sinkbacitracin. Men denne saken er ikke avsluttet. Alpharma har reist to saker mot EU. Bedriften har reist sak for å få utsettelse av det midlertidige forbudet. Dette har EU-domstolens førsteleddsinstans avslått, med den begrunnelse at et slikt midlertidig forbud ikke har tilstrekkelig økonomisk skadevirkning for Alpharma. Bedriften har også reist sak der den krever en reversering av vedtaket, fordi det ikke er vitenskapelig forankret. Denne saken er ennå ikke behandlet.

Bedriften har dessuten brakt saken inn for WTO, med den begrunnelse at EUs vedtak har en handelspolitisk virkning som strider mot traktater som Norge er bundet av.

I en slik situasjon ønsker regjeringen i Norge å innføre et generelt forbud, mens en viktig, norsk bedrift er midt inne i en prosess med EU og WTO.

Fremskrittspartiet inngår i det flertall her i Stortinget som vil motsette seg dette. Flertallet er uenig med Regjeringen i sak. Det er ikke på noe klargjørende vis begrunnet en fare ved fortsatt bruk av fôrtilskuddet sinkbacitracin.

Det kan heller ikke være riktig at den norske regjering i denne sak skal løpe foran EUs organer i EU-tilpasning når det skjer i konflikt med viktige, norske interesser.

Karin Andersen (SV): Saken om tilsetningsstoffet sinkbacitracin – som har et så vanskelig navn at jeg nesten ikke greier å si det – dreier seg sjølsagt om de vitenskapelige bevis eller ikke-bevis som kan føres, men den dreier seg også om hva slags holdning Norge som land skal ha når det gjelder den totale bruk av antibiotika, og om å ha en generell politikk når det gjelder det.

Det er innlysende bl.a. at våre muligheter til å påvirke holdninger i andre land når det gjelder bruk av antibiotika, vil bli kraftig redusert hvis vi aksepterer produksjon av sinkbacitracin – når det er forbudt i resten av Europa. At det er manglende kunnskap om utviklingen av antibiotikaresistens, behøver ikke bety at slik resistens ikke fins. Jeg syns det er litt sørgelig at man ikke ser de overordnede politiske sidene ved denne saken, og at vi, når vi står fritt, velger en holdning som gjør at vi mister den muligheten vi har til å være brekkstang når det gjelder slike viktige saker. For her dreier det seg om den totale bruk av slike midler.

Det har vært tatt til orde for at det fins andre midler som brukes i større grad i norsk landbruk, og som er godkjent, koksidiostatika. Det kan reises noe tvil om mengden bruk av disse, og om farligheten av disse kan sammenliknes med farligheten ved bruk av sinkbacitracin. Realiteten er at saken vi behandler i dag, gjelder et stoff som norsk landbruk sjøl har valgt å fase ut, og der bl.a. Norsvin sier i en uttalelse at de tilrår et forbud, for da vil næringslivet, som produserer, straks kunne finne noe som er bedre. Det er et svært godt argument. Men det fins slike stoffer, og det kan være grunn til å være bekymret når det gjelder mengden av dem. Den bekymringa deler SV.

Departementet bør se meget alvorlig på bruken av disse midlene. Det er ikke noen grunn til å ha en slags proteksjonistisk holdning i forhold til bruken av dem, mengden av dem, eller om de i det hele tatt skal være godkjent. Det syns jeg må være helt på det rene. Å bruke det som et argument for at man nå skal øke på, eller la være å innføre forbud fordi man ønsker å eksportere produktet, syns jeg er en for kortsiktig argumentasjon.

Det burde være slik at det er opp til produsenten av de forskjellige stoffer å bevise at produktet er ufarlig, ikke at myndighetene i ettertid skal bruke mange år på det samme, og at risikoen skal måtte manifestere seg i skader før man kan forby et medikament.

Føre var-prinsippet er et vanskelig prinsipp å praktisere når det gjelder hvor mange års bruk som er tilstrekkelig for at man skal kunne si om stoffet er farlig. Dette er vanskelig, og det er et vitenskapelig spørsmål som jeg ikke skal begi meg inn på. Men jeg ser at mengden slike stoffer er for stor og må minskes. Derfor er det et politisk standpunkt når SV ønsker å støtte Regjeringa i denne saken.

Jeg viser også til det som står i innstillinga om at det er mulig å få stoffet godkjent for bruk på indisier, hvis man i norsk landbruk skulle ønske å bruke det. De behovene man sjøl har på dette området, kunne vært dekket her.

Jeg ønsker på generelt grunnlag å si at vi ikke bør ha som norsk politikk at vi skal være romslige når det gjelder slike regler. Det er viktig at vi gjennom et regelverk og gjennom en miljøprofil setter krav til vår industri som gjør at den klarer å utvikle seg, kan være i forkant og kan være konkurransedyktig også i framtida. Det gjør vi ikke ved å være romslige på en slik måte at man kan fortsette å produsere noe som vi vet vil bli faset ut.

Statsråd Kåre Gjønnes: I Innst. S. nr. 272 for 1996-97 om matkvalitet og forbrukertrygghet har Stortinget bedt Regjeringen foreta en vurdering av konsekvensene ved et eventuelt forbud mot bruk av fôrantibiotika i Norge. Jeg regner med at dette ble gjort i erkjennelse av at bruk av antibiotika som tilsetning til fôr vil bidra til å øke mulighetene for utvikling av resistente bakterier. Slik resistens vil også kunne overføres fra én bakterie til en annen og skape problemer ved behandling av infeksjonssjukdommer. Regjeringen har derfor i lengre tid vurdert å innføre et generelt forbud mot bruk av antibiotika som tilsetning i fôr.

Et forslag til endring av fôrvareforskriften om innføring av et generelt forbud ble sendt på høring i januar 1999. Høringsinstansene er delt i sin oppfatning av forslaget. Landbruksnæringen, helsemyndighetene og deler av fagmiljøene støtter forslaget, mens industrien og andre deler av fagmiljøene går imot. Selv om det ikke er rapportert om funn av bakterier som er resistente overfor sinkbacitracin, har spesielle studier ifølge Veterinærinstituttet og Norges veterinærhøgskole vist at det hos enkelte bakterier finnes resistensmekanismer mot bacitracin.

Regjeringens restriktive holdning til dette spørsmålet har støtte i uttalelser fra Verdens helseorganisasjon, som anbefaler at det ikke brukes antibiotika som tilsetning i fôr dersom stoffet også brukes i medisin. EU bygger også sitt eget forbud mot bruk av fire antibiotiske stoffer, herunder sinkbacitracin, bl.a. på denne anbefalingen fra WHO.

Norge har unntak fra EØS-avtalen når det gjelder antibiotika i fôr. Dette unntaket gjør at vi ikke er bundet av EUs forbud. Det at Norge fortsatt tillater å bruke stoffer i fôr som er forbudt i EU, kan imidlertid bli tillagt vekt når det gjelder vår anseelse som matprodusent.

Norge har generelt hatt en god dyrehelse og en restriktiv bruk av legemidler i fôr. Dersom Regjeringens forslag ikke følges opp, vil det bli lagt merke til at Norge har en mindre restriktiv politikk når det gjelder sinkbacitracin enn hva land vi kan sammenligne oss med, har.

Stortingets vedtak vil også kunne medvirke til at vår egen landbruksnæring kan innta en mindre restriktiv holdning til bruk av denne type fôrtilsetning, noe som jeg mener er bekymringsfullt.

Jeg regner med at debatten kanskje ville vært en annen hvis dette forbruket hadde vært betydelig større i egen matvareproduksjon enn det som er tilfellet i dag.

Når det hevdes at eksport av sinkbacitracin til andre land avhenger av at det er tillatt i produsentlandet, i dette tilfellet Norge, henger dette sammen med at disse landene ikke har lovgivning på området. Dette gjør etter min mening at vi burde utvise ekstra stor varsomhet.

Når det i debatten henvises til koksidiostatika, vil jeg vise til, som komiteen også er orientert om, at departementet har bedt om en gjennomgang av disse stoffene for å få dem vurdert på samme måte, i og med at jeg har stilt de samme spørsmålene i forhold til bruken av dette. Jeg er av den oppfatning, og Regjeringen er av den oppfatning at enhver tilsetning av stoffer i fôr som det kan settes spørsmålstegn ved, skal en ha en restriktiv og søkende holdning til – det må ikke prege produksjonen i norsk landbruk.

Stortingets vedtak i dag vil bety at jeg i tråd med dette må stoppe det pågående arbeidet med en endring av fôrvareforskriften om et generelt forbud mot bruk av antibiotika som tilsetning i fôr. Jeg synes det er et rimelig strengt pålegg overfor landbruksministeren og overfor Regjeringen, men statsråden må naturligvis ta det til etterretning.

Jeg håper at vi er enige om at det viktigste i enhver produksjon av mat, er at vi har miljøforhold som gjør at man ikke trenger tilsetning av denne typen antibiotikum i fôret for eventuelt å motvirke uheldige miljøforhold som måtte være i den produksjonen som pågår. Derfor er den viktigste utfordringen at vi har et produksjonsmiljø som gjør at en unngår å bruke disse stoffene som vi snakker om i dag. Jeg innrømmer at jeg ikke er glad for dette vedtaket, men naturligvis må jeg ta det til etterretning.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Morten Lund (Sp) : Jeg er overbevist om at det er et tidsspørsmål før et forbud mot antibiotika i fôr tvinger seg fram. Det er det folk vil ha, det er spørsmål om når forbudet kommer. Det er bestandig gode argumenter å bruke hensynet til arbeidsplasser, men av og til må de argumentene vike. Dette er et spørsmål om antibiotika skal brukes for å bekjempe sykdom, eller om det skal kunne brukes for å forebygge sykdom hos friske dyr, eller kanskje til og med for å øke veksten hos friske dyr. Jeg er veldig skuffet over at det ser ut til å ende med et flertall mot det forbudet som er foreslått fra departementet, dette er i utakt med alle tunge trender i tiden. Det er ingen som krever å få bruke antibiotika i dyrefôr i Norge. Landbruket ønsker å bli kvitt mulighetene for å bruke det, og forbrukerne krever trygghet for at maten er rein og fri for skumle tilsetningsstoffer. Folk blir mer og mer skremt over sånne stoffer.

Flertallet er i utakt med det norske folk, og flertallet er i utakt med anbefalingene fra Verdens helseorganisasjon, som sier at vi skal sikre oss at medisin virker når medisin trengs for å bekjempe sykdommer. Antibiotika har vært enormt viktig for å bekjempe alvorlige folkesykdommer. Vi må passe på så vi har de mulighetene i den kampen fortsatt. Helsetilsynet og Veterinærhøgskolen har bl.a. argumentert på denne måten.

Det å bruke medisin når dyrlegen mener at det trengs, burde gi bedriften en mulighet for å legge om produksjonen og få stoffet inn på medisinlisten. Det er mange bedrifter som er nødt til å legge om produksjonen sin på grunn av endrede miljøkrav og helsekrav. Ofte ser vi at slike bedrifter greier å finne lønnsomme omlegginger. Jeg kan bl.a. nevne tungindustrien, som har renset bort støvet fra utslippene sine, og som har fått et lønnsomt salgsprodukt. Alpharma kjenner jeg som en bedrift som er dyktig til å utvikle nye ting, bl.a. innenfor fiskevaksine og beslektede områder, og jeg tror at den bedriften når forbudet kommer – for det forbudet vil komme – vil greie å sysselsette sine folk.

Modulf Aukan (KrF): På 1970-talet og utover var det vanleg med to fôrtypar, særleg i svinefôret: vekstfôr utan antibiotikatilsetjing og vekstfôr tilsett antibiotika. Særleg for å hindra tap av speddyr ved avvenning var spesielt antibiotika brukt mot kolibakterieangrep. Dette var ein vond sirkel næringa måtte kome ut av dersom den skulle ha truverde som leverandør av trygg mat. Derfor har store ressursar vorte nytta for å koma på offensiven for å styrkja immunforsvaret til dyra, slik at ein på den måten held sjukdomar på avstand.

Dette har i stor grad lukkast i Noreg, og no kjem fleire land etter. Det neste skrittet no var å fjerna høvet til å tilsetja antibiotika i fôr. Då er det stortingsfleirtalet hoppar av og får kalde føter. Det er leit – og kortsiktig.

Når EU i tillegg kjem til den same konklusjonen, med eit forbod, burde dette i det minste vera eit signal til fleirtalet om at dette har noko for seg. Antibiotika tilsett i fôr er ein kompensasjon for mangelfullt dyrestell. Derfor vil ein få ei betring både når det gjeld tilvekst og yting der ein har mange dyr og manglar i drifta elles – på kort sikt. På lang sikt derimot minner dette meg om bestefaren min når han fortalde om tida på vintertorskefisket: Det var ein kortvarig varme på fingrane når ein slo lens på sjøvottane.

Unn Aarrestad (Sp): Det er eit merkeleg forslag som er reist her. Kven har eigentleg bedt om dette? Er det norsk landbruk i tru på å få friske dyr, eller er det norske forbrukarar som reknar med å få i seg nok antibiotika til å halda seg friske til alle tider? Nei, etter det eg er kjend med, har ingen av dei som det er viktigast å spørja i ei slik sak, bedt om det eller på noko vis ønskt det. Landbruksnæringa har tvert om utøvd den sjølvpålagde praksisen mot bruk av antibiotika i fôr.

Derimot jublar dei tilsette ved Alpharma AS på Skøyen i Oslo over det som ser ut til å verta vedtaket. Desse har i ei årrekkje vore verdas største bacitracinprodusent. Då Regjeringa varsla forbod, ropte selskapet varsku. Det har seg nemleg slik at halvparten av eksporten frå dette firmaet er heilt avhengig av at stoffet er godkjent i Noreg. Mange importland krev nemleg bevis for at sinkbacitracin er godkjent i produksjonslandet.

«Det er avgjørende for oss at det ikke blir forbudt i Norge», seier direktøren i Alpharma, Einar W. Sissener, til Nationen 3. desember. «Det er derfor med stor glede og tilfredshet vi ser at vi har politisk støtte for våre argumenter», seier han vidare.

Eg har elles stor forståing for representanten Nybakk sitt engasjement for industriarbeidsplassar i Oslo, men det undrar meg stort at fleirtalet ikkje tenkjer vidare på følgjene av det dei gjer her. Her tillet ein med opne augo framleis bruk av fôrtilskotet sinkbacitracin for å redda arbeidsplassar, utan å sjå på kva følgjer det kan få. Så snevert burde det ikkje vera lov å tenkja!

Representanten Opseth sa i debatten tidlegare i dag at Arbeidarpartiet var minst like oppteke av rein mat som Senterpartiet, men han skjønte ikkje kvifor ein alltid måtte hengja dette med rein mat på EU. Senterpartiet må finna andre slagmarker når dei ikkje likar EU, sa Opseth i dag.

Her har me nå ei sak om rein og trygg mat heilt utanom EU, der me ikkje treng å tenkja på EØS-direktiv eller anna. Og kva føreslår så Arbeidarpartiet og Høgre og Framstegspartiet? Jau, å tillata sinkbacitracin i dyrefôr, med dei følgjene det kan få. Når greier desse partia å ta ei sjølvstendig vurdering i forhold til rein og trygg mat, når det er det forbrukarane vil ha? For det er ingen tvil om at bruk av antibiotika i dyrefôr på lang sikt vil kunna føra til utvikling av resistente bakteriar, både hos dyr og menneske. Det seier òg mange av høyringsinstansane.

Bjarne Håkon Hanssen (A): Det har i denne debatten vært mye snakk om å være føre var, vise forsiktighet, ha en aktiv, kritisk holdning og utøve stort skjønn når man skal vurdere fortsatt å tillate sinkbacitracin brukt i Norge.

Jeg synes det undervurderes at dette stoffet har vært på markedet i 40 år. Ifølge Veterinærinstituttet er det gjennomført «relativt omfattende undersøkelser» – som er det begrepet Veterinærinstituttet bruker – uten at det overhodet er mulig å påvise kryssresistens.

Jeg må likevel si at dersom Regjeringen hadde sagt at her legger vi bort alle vitenskapelige betraktninger og går på et rent prinsipielt standpunkt, nemlig å forby all bruk av antibiotika i fôr, kunne vi på en måte ha hatt en prinsipiell og ideologisk debatt i Stortinget om det i dag. Men det er jo ikke det Regjeringen gjør. Regjeringen går inn for å forby ett fôrtilskudd, mens man ikke har noen holdning på prinsipielt grunnlag til bruken av koksidiostatika.

Etter å ha hørt alle de innleggene som går på ren mat, og statsrådens store bekymring for at fortsatt bruk av sinkbacitracin skal tillates, er det naturlig å stille spørsmålet: Vil statsråden og sentrum nå anbefale norske forbrukere ikke å spise norsk kylling? Er det farlig for norske forbrukere å spise norsk kylling? Det brukes 5 tonn årlig av et fôrtilskudd hvor det altså tillates bruk av antibiotika. Og definisjonen fra Veterinærinstituttet er helt åpenbar: Koksidiostatika er også et antibiotikum. Det spørsmålet henger nå helt klart i lufta her i salen. Jeg synes ikke minst statsråden bør ha en holdning til hvorvidt man her nå skal akseptere bruk av et stoff som nærmest fører til uren mat, utrygg mat, farlig mat, for norske forbrukere.

Veterinærinstituttet er helt klar i sin konklusjon; at problemet med det forslaget som kan føre til at vi forbyr både sinkbacitracin og eventuelt koksidiostatika, er at vi sannsynligvis får et regime innenfor veterinærmedisin som innebærer at vi må bruke andre stoffer som virkelig kan føre til de problemene mindretallet er bekymret for. Og det velger man ikke å kommentere i det hele tatt. Dermed blir dette symbolpolitikk, og flertallet akter ikke å bidra til det.

Torstein Rudihagen (A): Einskilde gjer debatten til eit spørsmål om for og imot bruk av antibiotika som fôrtilsetting. Det dreiar seg ikkje om det i det heile. Det dreiar seg heller ikkje om at nokon her har ei mindre restriktiv haldning når det gjeld fôrtilsetting. Det dreiar seg berre om eit bestemt stoff, sinkbacitracin, som har vore brukt i 40 år utan at det finst nokon som helst dokumentasjon på skadeverknad.

Det blir referert til landbruksnæringa, og det blir referert til den norske befolkninga, at vi er i utakt med folkemeininga. Men om det er slik at norsk landbruksnæring er så veldig imot slike tilsettingar, korfor går dei da ikkje imot koksidiostatika som blir brukt innanlands i kyllingoppdrett? Dersom dei hadde vore noko meir truverdige, hadde dei gjort det.

Statsråd Gjønnes var òg inne på at debatten kanskje hadde vore ein annan om stoffet sinkbacitracin hadde vore til innanlands bruk. Ja, det trur eg gjerne, men da på ein noko annan måte enn det som kanskje statsråd Gjønnes tenkjer på. Da trur eg nemleg at om vi sjølve hadde sett at vi hadde hatt nytte av dette stoffet, så hadde det ikkje vore så maktpåliggande å forby det. Dei to andre stoffa som blir brukte i kyllingproduksjonen, har vi nytte av, og dermed er det heller ingen som pressar på for å forby det.

Men når det gjeld sinkbacitracin, er det veldig mange andre som har nytte av det, ikkje minst fattige land, for dette er eit stoff som blir brukt til å auke næringsopptaket hos dyr, slik at dei utnyttar fôret på ein langt betre måte enn om dei ikkje skulle få denne tilsettinga. Eg har faktisk høyrt at verdien av dette i fattige land svarar til den kornproduksjonen som skal til for å fø hundre tusen personar.

Når det gjeld andre land, bør det òg vere nokså relevant at dette trass i alt er eit stoff som så langt er dokumentert å ha berre positiv verknad og mykje å seie for mange folk. Dermed burde ikkje Noreg bli oppfatta som mindre restriktiv i forhold til tilsettingar som opnar for bruk av sinkbacitracin.

Derfor er dette ikkje eit spørsmål om for eller imot antibiotika generelt. Hadde det vore det, hadde vi òg mått ha inkludert dei andre stoffa.

Asmund Kristoffersen hadde her overtatt presidentplassen.

Ansgar Gabrielsen (H): Det begynner å bli litt følelsesladete innlegg her innimellom, og det er klart at når man argumenterer med å kalle et gitt stoff for skummelt tilsetningsstoff, da begynner man å spille på spesielle ting. Og når statsråden sier at det vil bli lagt merke til i EU at vi ikke følger dem, så er det vel slik at man i EU er vant til at vi gjør andre ting her i Norge.

Det diskusjonen dreier seg om, er altså om vi skal forby et stoff som ikke benyttes i Norge, og Regjeringen vil altså fortsatt tillate bruk av de stoffene som brukes i norsk kyllingproduksjon. Så vidt jeg har skjønt, brukes det 5 tonn antibiotiske stoffer i norsk kyllingproduksjon. Da er spørsmålet mitt til statsråden: Hvis det er slik at man på et generelt grunnlag vil forby antibiotika som fôrtilsetning, må det bety at en egentlig må fraråde norske forbrukere å kjøpe norsk kylling – som i dag ligger i forretningene like utenfor dette huset – ikke fordi det stoffet som vi i dag diskuterer, er tilsatt i fôret, men fordi de stoffene vi ikke diskuterer, er tilsatt. Og det må jo bety at en som et avbøtende tiltak for at vi ikke kan kjøpe norsk kylling, må importere EU-kylling, hvor det nettopp er forbud mot dette stoffet. Dette blir å snu tingene litt på hodet etter mitt skjønn.

Når en begynner å diskutere politisk hvilke stoffer som skal være tillatt og hvilke som ikke skal være tillatt, føler jeg at det er meget vanskelig å gjøre noe annet enn å anbefale at en følger det rådet som kommer fra den kompetente myndigheten, som vi bruker titalls millioner i året på for at de skal gi oss råd, nemlig Veterinærinstituttet. Hvis vi skal sitte og overprøve hvilke medisiner som skal være tilgjengelig på norske apotek, hvilke medisiner som skal være tillatt å bruke og ikke bruke innenfor landbruket, må vi jo støtte oss på dem som har den faglige og vitenskapelige kompetansen. Hvis det blir gjort på bakgrunn av følelser fullt ut – som det kan synes som enkelte gjør her i dag – synes jeg det er noe merkelig, i hvert fall når man blir selektiv. Hvis man sier det helt generelt, så er det én ting. Men i det brevet av 26. april som vi har fått fra Veterinærinstituttet, er det nevnt tre koksidiostatika som også er antibiotika, som er tillatt. Mitt spørsmål til statsråden er: Vil det være logisk, som Veterinærinstituttet anfører, også å forby disse stoffene hvis en innfører et generelt forbud mot antibiotika i fôrstoff, eller synes statsråden det er ok at vi bruker 5 tonn av dette tilskuddet i det kraftfôret som norske kyllinger i dette landet spiser?

Statsråd Kåre Gjønnes: Det har vært flere typer fôrantibiotika i bruk i Norge. Disse har blitt forbudt i tur og orden. I dag står det igjen ett, og dette produseres tilfeldigvis i Norge.

Så i forhold til hvem som forvalter folkehelsa, er det veterinærene, eller er det andre? Verdens Helseorganisasjon sier at en ikke bør bruke den typen antibiotika i fôrtilsetning som også brukes i humanhelsetjenesten. Det er også noe av begrunnelsen i forhold til vurderingen vedrørende sinkbacitracin, som i begrenset grad brukes i humanmedisin, men som dog brukes. Veterinærinstituttet har også sine vurderinger av på hvilken måte dette kan utvikles. Går vi til koksidiostatika, er spørsmålet om dette også brukes i humanmedisin, med tanke på om det kan utvikles kryssresistens. Det er jo det som er spørsmålet i den saken vi snakker om i dag, og jeg har bedt om at den gjennomgangen skal vi ha. Dette er ikke noen dobbeltmoral fra landbruksministeren eller Regjeringens side i forhold til norsk landbruk. Jeg har sagt at vi vil ha en kritisk gjennomgang av de andre koksidiostatika som brukes, for å se om dette kan ha uheldige virkninger også opp mot folkehelsa.

Jeg føler meg rimelig trygg på min argumentasjon i forhold til hva som er intensjonen, og det har ikke vært noen skjulte hensikter i dette i forhold til næringsinteresser som sådanne. Kanskje burde også noen andre tenke gjennom sin argumentasjon i forhold til den påstanden.

Jeg er klar over at det her er Stortinget som bestemmer. Men at dette skal være en likegyldighetssak, at det på en måte ikke kan settes noen spørsmålstegn ved dette, har jeg vanskelig for å skjønne. Jeg håper at søkelyset mot dette vil være skarpt også i framtiden, for en av de største utfordringene vi har når det gjelder folkehelsa framover, er på hvilken måte antibiotika skal brukes til medisinbehandling, uten at det oppstår uheldig antibiotikaresistens på forhånd. Gjør det det, er folkehelsa virkelig i fare i framtiden. Her er det et tiltak som jeg trodde det skulle være rimelig lett å få forståelse for i Stortinget, men slik var det dog ikke. Og det tar jeg naturligvis til etterretning.

Marit Nybakk (A): Landbruksministeren sier nå fra talerstolen at han skal foreta en kritisk gjennomgang av de såkalte koksidiostatika. Det gjør han noe uvillig etter at Stortinget gjennom denne innstillingen har påpekt den omfattende bruken av disse antibiotikastoffene i norsk kyllingproduksjon.

Vi blir tutet ørene fulle hver eneste dag om hvor farlig det er å importere kylling bl.a. fra EU eller andre land. Men det må da være mye farligere å spise norsk kylling, så lenge hver eneste norske kylling trolig inneholder stoffer fra koksidiostatika. Spørsmålet mitt er da: Hvorfor står ikke koksidiostatika på den opprinnelige listen over forbud som statsråden sendte ut på høring? Så vidt jeg vet, gjelder det utelukkende sinkbacitracin, som har hatt unntak fra fôrvareforskriftene siden 1988. Kan det være fordi EU har satt sinkbacitracin på sin forbudsliste? Er det derfor Regjeringen nå vil forby dette stoffet? Er det fordi Regjeringen velger å gjøre dette til en EU-sak, mens vi andre kanskje ser på dette stoffet ut fra hvordan stoffet fungerer, hvordan stoffet virker? Det har vært i produksjon i 40 år. Det er bare påvist positive konsekvenser, ikke noen resistenskonsekvenser, ifølge vitenskapelige undersøkelser.

Så må jeg si at det kan hende at enkelte her bør dempe seg noe i sine uttalelser. Næringskomiteens leder, Morten Lund, sier: Av og til må hensynet til arbeidsplassene vike. Jeg vil gjerne spørre: Hvilke ganger er det at hensynet til arbeidsplasser må vike utover det å skulle forby et stoff som vi ikke har kunnet påvise noen negative konsekvenser av?

Aarrestad sier at vi ikke har spurt dem som det er viktigst å spørre. Hvem er det Unn Aarrestad har spurt om hvorvidt dette stoffet fortsatt skal kunne produseres ved den norske bedriften Alpharma, et produkt som er blant våre viktigste eksportprodukter, og som også dreier seg om arbeidsplasser? Og arbeidsplasser er viktig, enten de er i kyllingproduksjon eller i industriproduksjon.

Karin Andersen (SV): Jeg syns denne diskusjonen om farligheten ved stoffet, eller eventuelt ved bruk av andre tilsetningsstoffer, bærer litt galt av sted. Jeg har oppfattet det slik at advarsler mot å spise farlige EU-kyllinger i hovedsak dreier seg om salmonella, som er noe helt annet. Jeg har ikke oppfattet det slik at noen har ment at det – i hvert fall ikke i utgangspunktet – har vært farlig å spise kjøtt fra dyr som har fått et slikt tilsetningsstoff som vi behandler i dag.

Problemet er resistens og kryssresistens, for dette dreier seg om et antibiotikum, og det er det som er farligheten i denne saken. Når medisinen ikke virker lenger, enten det er på dyrebesetningen eller på noen vi er glad i, skjønner vi hva det betyr at vi har vært restriktive og noen ganger kanskje har vært for strenge. For det er viktig. Det øyeblikket vi trenger antibiotika når noen er syke, vet vi hvor viktig dette har vært. Og det er det noen av oss setter over en del andre ting. Så kan noen kalle det følelser, ja vel, men på svært mange områder her er vi nødt til å være svært restriktive. Det er det dette dreier seg om, og ikke om hvorvidt det er farlig å spise en kylling som har spist koksidiostatika.

Så sier noen at hvis dette er symbolpolitikk, skulle vi ha klart det, da er det en prinsippsak. Dette er en sak om farlighet ved kryssresistens og resistens mot farlige bakterier. Det ene gjelder kvalitetsstemplet på norsk landbruk, om vi klarer å holde bruken av disse stoffene nede i norsk landbruk når vi tillater dem av andre grunner. Det andre er om vi klarer å være sterke nok i vår argumentasjon overfor andre land i internasjonale sammenhenger når vi ønsker å få bruken av disse stoffene ned. For jeg tror ikke det er slik at noen her mener at kontrollsystemet på dette området er godt nok verden rundt, og at Norge har en rolle å spille i det å fremme miljøvennlig matproduksjon verden rundt. Da er det ikke sikkert at det er alle de finvitenskapelige bevisene som vinner fram. Vi skulle kanskje ønske at det var slik, men slik er det ikke.

Dette dreier seg også om symbolpolitikk, at man er i stand til å velge en vei og være så tydelig og klar på dette at det ikke er til å misforstå. Dette opplever vi på område etter område i internasjonal politikk. Hvis man går gjennom de bestemmelser som vi har i Norge på forskjellige områder, kan man finne noen små hull, som vi kanskje syns er lite problematiske, og i seg sjøl er de også det, men de kan være den lille tua som velter det store lasset som gjør det mulig å få på plass viktige internasjonale avtaler på disse områdene. Det syns jeg flertallet tar for lite innover seg.

Kjell Opseth (A): No har landbruksministeren vore to gonger på denne talarstolen i denne saka og understreka kor alvorleg han ser på dette for folkehelsa. Dersom det er så alvorleg, burde landbruksministeren trekkje ein annan konklusjon enn den han gjer. Når landbruksministeren vel å bøye seg for Stortinget sitt fleirtal, tek eg det som eit teikn på at det ikkje er så alvorleg som han prøver å gje uttrykk for. I motsett fall, bør landbruksministeren her og no trekkje ein annan konklusjon.

Statsråd Kåre Gjønnes: Landbruksministeren har redegjort for den vurderingen som har vært foretatt underveis under Regjeringens behandling, som jeg har redegjort for overfor næringskomiteen gjennom høring i komiteen og gjennom brev til komiteen. At statsråden gir uttrykk for hva som har vært hans vurderinger i denne sammenhengen, synes jeg en statsråd må få lov til. Samtidig har statsråden sagt at han tar til etterretning det vedtaket som Stortinget fatter.

Ellers må jeg få føye til at i det brevet som gikk til næringskomiteen i forbindelse med denne saken, ble det redegjort for at Landbruksdepartementet gjennom Landbrukstilsynet har bedt Veterinærinstituttet om å avgi en rapport om andre tilsetningsstoffer med antibakteriell virkning, koksidiostatika, innen utgangen av 1999. Det er altså gjort fra departementets og statsrådens side.

Rapporten er oversendt departementet 4. november 1999. Det er komiteen orientert om. Med bakgrunn i denne rapporten har departementet konkludert med at det bør skaffes til veie en del informasjon om disse mer ukjente faktorene før en eventuelt tar stilling til om disse stoffer bør forbys tilsatt fôr. De ionofre stoffene bør betraktes som egen gruppe innen antibakterielle stoffer. Et eventuelt forslag om forbud bør sendes på bred høring blant berørte parter. I den høringsrunden som ble gjennomført i forbindelse med forslag om forbud mot antibiotika i fôr, understreker Fagsenteret for fjørfe og Prior, Norske Eggsentraler, et sterkt behov for lang overgangsperiode dersom et forbud iverksettes.

For å klargjøre når det gjelder koksidiostatika, har jeg orientert komiteen om fremdriften og på hvilket tidspunkt departementet tok initiativ i forhold til den saken som foreligger, og om den konklusjonen som er trukket i forhold i den fagrapporten som jeg har referert fra. Departementet vil naturligvis se på om det er andre ting i forhold til koksidiostatika som bør vurderes, men en må også vurdere dette opp mot det vedtaket som Stortinget etter all sannsynlighet gjør her i dag.

Jeg mener at vi har gitt komiteen og Stortinget oversikt over det arbeidet som har vært gjort, både i forhold til sinkbacitracin og koksidiostatika i forbindelse med denne saken. Jeg innrømmer også å ha problemer med en del navn og uttrykk når jeg er i denne type debatt.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.