Signe Øye (A) (ordfører for saken): Innst. S. nr. 4 fra finanskomiteen gjelder et forslag fra representanten Erna Solberg om å endre reglene for folkeregisterregistrering slik at studenter kan få valgfrihet til å registrere seg i den kommunen de bor i under studieperioden.

I dag er det slik at studenter fortsatt blir registrert i sin opprinnelige hjemkommune selv om de studerer og bor i en annen kommune i mange år. Forslaget peker på en del problemer ved dette, bl.a. at studenter vil være avskåret fra å påvirke og delta i det politiske liv i den kommunen og det fylket de oppholder seg i i studietiden. Samtidig vil det av praktiske hensyn være vanskelig fortsatt å delta i den politiske aktiviteten i hjemkommunen. At det igjen er grunnen til at valgdeltakelsen blant ungdom mellom 20-25 år er lav, mener jeg er noe usikkert, men at det kan være en sammenheng, skal man ikke se helt bort fra.

Hvor studentene skal være registrert i studietiden, har vært et omdiskutert tema ved flere anledninger. Dette fordi det også har betydning for overføringene til kommunene. Overføringene går i dag til den kommunen hvor studenten er registrert i Folkeregisteret. Derfor har vertskommuner for universiteter og høyskoler hatt et ønske om en endring av dagens regelverk, og Stortinget har tidligere bedt Regjeringen om å utrede forholdet mellom vertskommunene, utdanningsinstitusjonene og studentsamskipnadene.

Departementet har i brev til komiteen – brevet er vedlagt innstillingen – orientert om at reglene for bostedsregistrering av studenter for tiden er til vurdering i departementet.

Departementet har ikke konkludert, men ser på flere mulige løsninger som aktuelle. Departementet mener også at det er viktig å se på de ulike økonomiske virkningene for de berørte kommunene, avhengig av om de har netto utflytting eller tilflytting og om de mottar inntektsutjevnende tilskudd eller ikke.

Et flertall bestående av alle, unntatt Fremskrittspartiet og Høyre, viser til brevet fra departementet og mener det er riktig å avvente det arbeidet som nå gjøres der. Det samme flertallet vil derfor ikke ta stilling til realitetene i Dokument nr. 8:70 eller brevet fra departementet, men avvente det arbeidet som nå foregår, og ber om at saken kommer til Stortinget i egnet form i løpet av høsten. Dermed skulle ikke saken bli særlig forsinket.

I innstillingen gis det også fra flertallet uttrykk for at verdien av studentenes muligheter for å være politisk aktive skal tillegges vekt.

På denne bakgrunn tilrår komiteen at forslaget vedlegges protokollen.

Mindretallet i komiteen, medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, går inn for at forslaget skal vedtas. Jeg regner med at disse partiene gjør greie for sitt syn i saken.

Erna Solberg (H): Sjelden har jeg sett en innstilling som oser slik av byråkrati som flertallets innstilling i denne saken. Det er fremmet et Dokument nr. 8-forslag som dreier seg om demokratiske rettigheter og muligheten til å påvirke vårt samfunn der vi bor, og så er svaret at effektene på økonomien til kommunene må vurderes nærmere, og at man må ha noen objektive kriterier for å velge. Svaret fra Venstre er at dette egentlig står i deres utdanningspolitiske program, men de må vente til byråkratene har ferdigutredet saken.

Denne saken – spørsmålet om registrering, ikke spørsmålet om valgfrihet – har vært til behandling i fem år i Finansdepartementet. Spørsmålet har vært om man skulle skifte hovedprinsipp. Da jeg fremmet dette Dokument nr. 8-forslaget, var det bl.a. på basis av studentorganisasjonenes ønske om at det ikke var det som skulle være hovedbiten, men heller valgfrihetselementet, de demokratiske rettighetene man har til å kunne påvirke der man bor. Alle andre prinsipper her vil medføre at enkeltmennesker får mindre mulighet til å påvirke sin hverdag. Skulle man velge det som antydes fra Finansdepartementet, at alle over 22 år skulle registreres et annet sted, så betyr jo det at alle de som er over 22 år og er politisk aktive hjemme, men er borte ett år eller to for å få seg en videre- eller etterutdanning, på en måte mister muligheten til å fortsette sitt politiske arbeid der de kommer fra.

Det å være student i dag er veldig lite ensartet. Noen er det i ti år – det er altfor lenge selvfølgelig – på et annet sted enn der de kommer fra, noen er det i ett år. Det går derfor ikke an å lage noen objektive regler som kan tilpasses hvordan studentene enkeltvis oppfatter sin situasjon. Derfor syns vi at valgfrihet burde vært prinsippet man hadde lagt seg på. Og man kunne kanskje skåret igjennom når det gjelder det problemet man diskuterer, om det skal være distriktspolitikk eller bypolitikk som skal avgjøre valget mellom hvem som skal få pengene for studentene, den kommunen de opprinnelig kommer fra, eller den kommunen hvor utdanningsstedet er. Og så må man diskutere vertskommunenes forpliktelser.

Problemet er, hvis man er for valgfrihet, at ingen beregninger som kommer fra Finansdepartementet, vil kunne fortelle noe om hvordan utslagene i kommuneøkonomien blir, for det vil jo avhenge av hvordan folk velger. Det går ikke an å regne ut det, det tror jeg ikke Finansdepartementet faktisk har kreativitet nok til å tenke på. Det er altså snakk om over 100 000 personer som da eventuelt kan velge å være registrert annerledes enn de er i dag.

Jeg er glad for at man på en måte ikke har lagt forslaget dødt, at det kan komme opp igjen i løpet av høsten, men jeg syns Stortinget burde tatt stilling til prinsippene, og så burde utredningene, basert på de hovedprinsippene, komme i ettertid. Det bør ikke nødvendigvis være slik at byråkratiet skal gå foran med utredninger uten at det egentlig er gjort noe valg av prinsipp, slik jeg inviterte Stortinget til å gjøre i denne saken. Så får vi håpe at Venstre velger å følge sitt eget vedtatte program i neste omgang, og ikke lar seg styre av alle byråkratene som sitter i departementet.

Jeg vil for øvrig få lov å ta opp forslaget i innstillingen.

Presidenten: Erna Solberg har tatt opp det forslag hun refererte til.

Per-Kristian Foss (H): Behandlingen av denne saken er et velegnet eksempel på hvorfor politikk etter hvert kommer i miskreditt. Det har to årsaker.

Man får i denne saken et inntrykk av at flertallet i og for seg ikke er mot forslaget, men fordi det fremmes av Høyre, vil man helst ikke støtte det. Det er noe mange partier av og til har opplevd. Folk flest syns sånt er ganske dumt. Hvis det er vett i det, hvorfor ikke da støtte det? Er man satt her for å drive en lek, eller er man satt her for å ta standpunkt til reelle problemer som gjelder folk flest? Nå står det ikke i innstillingen direkte at man ikke vil støtte forslaget, men det er det som egentlig står, for innstillingen er et «goddagmannøkseskaft»-svar.

Forslaget fra Høyre, støttet av Fremskrittspartiet, med all respekt, er en invitasjon til å ta et prinsippstandpunkt. Det er ikke, som flertallet tror, et forslag om at alle studenter skal flyttes til vertskommunen, altså der de studerer. Det hadde det nemlig vært mulig økonomisk å beregne virkningen av for den enkelte kommune. Men dette er en invitasjon til valgfrihet, til at den enkelte student selv skal kunne velge. Det er ikke engang et pålegg om å velge, men det er en valgmulighet. Jeg vet ikke hvor mange som vil velge. Men det er interessant at denne valgfriheten velger altså representantene for regjeringspartiet. Og det er ikke så uvanlig å si at slike prinsippspørsmål kan vi ikke ta standpunkt til før Finansdepartementet har utredet det, det er en form for servilitet som regjeringspartier ofte må underlegge seg. I seg selv bidrar det til problemer for de partier som til enhver tid sitter i regjeringsposisjon, det tror jeg flere har opplevd. Men det verste her er jo på en måte at partier som nå er i opposisjon, også underlegger seg den samme form for servilitet og sier at et prinsipielt standpunkt kan man ikke ta stilling til før man har fått beregnet de økonomiske konsekvenser av Finansdepartementet – ja for den saks skyld hvilket som helst departement. Det syns jeg er uttrykk for en utrolig servilitet, og jeg skjønner at representanter for sentrumspartiene i denne debatten holder kjeft, eller det heter vel å holde munn, fordi dette er et uttrykk for en mangel på politisk tenkeevne, koordineringsevne eller selvstendighet. Men jeg vil gjenta: Uttrykket «servilitet» er dekkende.

Så til hva som skal utredes. Jeg vil da spørre finansministeren – jeg har gitt opp å spørre representanter for opposisjonspartiene: Hvordan mener finansministeren at det er mulig økonomisk å kostnadsberegne effekten av dette? Jeg skal ta et eksempel: I Oslo er det ca. 60 000 studenter, og disse 60 000 studentene får altså velge om de vil bo i Oslo eller om de vil bo i den kommunen de kommer fra. Det er vel ingen grunn til å tro at flertallet vil velge utflytting. Men her finnes det altså en valgfrihet, det er mulighet for at én student velger utflytting og bosetter seg i Oslo, og for at 60 000 studenter gjør det. Hvordan vil finansministeren økonomisk kostnadsberegne det? Det blir et komplisert regnestykke i mange alternativer. Her peker man bl.a. på den usikkerhet som ligger i om de kommuner som avgir studenter, altså studentenes bostedskommuner, etter dagens ordning har fraflytting eller tilflytting. Da vil jeg spørre finansministeren: Hvordan har han tenkt å beregne det? Har Finansdepartementet prognoser for forventet fraflytting i de kommende ti år? De prognosene skulle det vært interessant å få innsikt i, særlig tror jeg det vil gjelde for kommunene.

Så peker også flertallet på at det kan ha virkninger for om de mottar inntektsutjevnende tilskudd eller ikke. Det har sammenheng med det foregående. Men det momentet man ikke har tatt hensyn til, hvis man skal komplisere det ytterligere, er, for å vende tilbake til eksemplet, følgende: Vil Oslo kunne tjene på at 60 000 studenter velger utflytting til Oslo, det skulle man jo umiddelbart kunne tro, for deres biinntekter – studentene jobber en god del på si i dagens system – vil da kunne beskattes i Oslo? Men nei, slik er ikke regnestykket, for det kommer inn ytterligere et moment her: Ved at 60 000 studenter flytter til Oslo, vil andelen eldre pensjonister av befolkningen gå ned, så Oslo vil ikke vinne økonomisk på en slik effekt. Men det kommer jo an på om det er 60 000 som vil gjøre dette valget eller om det bare er 1 000 eller 500. Det jeg forsøker å problematisere her, er at dette i praksis er umulig å beregne. Det å beregne resultatet av et valg som ikke tilligger Finansdepartementet, ikke Kommunaldepartementet, ikke den enkelte kommune, men den enkelte student selv, er i praksis umulig. Men jeg utfordrer finansministeren til å avdekke denne beregningsteknikk som skal gjøre at vi får et blendende klart regnestykke med hensyn til effekten og resultatet for hver kommune som får fraflytting, og for vertskommunene som får en mulig tilflytting.

Siv Jensen (Frp): Jeg har lyst til å følge opp litt med hensyn til de utfordringene som representanten Foss gav finansministeren.

Én ting er å be Finansdepartementet regne på disse tingene og kanskje fremskrive en mulig utvikling når det gjelder studenters tilflytting og fraflytting. Men det er vel som regel slik at hvis departementet skal foreta den type beregninger, så har det også en hensikt, nemlig at de skal følge opp beregningene eller konsekvensanalysene sine med forslag som skal dempe den negative virkningen for den enkelte kommune, og helt sikkert også dempe den positive virkningen for andre kommuner, kjenner man Finansdepartementet rett. Og da vil det være vel så interessant å vite hvordan Regjeringen i så fall ser for seg en slik konsekvensvurdering, og hva man skal følge det opp med i praksis. Betyr det f.eks. at man skal endre på overføringssystemet til kommunene som følge av at man får en massiv til- eller fraflytting av studenter? Jeg syns man vikler seg inn i en diskusjon, også i dette brevet fra departementet, som vitner om at her er man overhodet ikke interessert i å ta stilling til prinsippet, nemlig at hver enkelt borger i nasjonen skal få større valgfrihet, større rett til selv å bestemme hvor de ønsker å bosette seg. Men her vikler man seg altså inn i en diskusjon som mer går på hva dette betyr økonomisk for de respektive kommuner, og glemmer å ta hensyn til borgeren. Jeg trodde man hadde et nedfelt prinsipp i dette samfunnet om at man hadde kommuner, fylkeskommuner – som vi for så vidt ikke vil ha lenger – og stat, fordi de skulle legge forholdene til rette nettopp for innbyggerne. Og da blir det enda mer besynderlig når stortingsflertallet her ivrig følger opp Finansdepartementet og ønsker denne type beregninger lagt til grunn for å ta stilling til et prinsipp om hver enkelt students rett til å foreta noen valg.

Jeg kunne godt tenke meg å høre finansministeren utrede litt om dette, hvordan disse konsekvensanalysene skal følges opp i praksis, for det ville bli ganske kostelig, vil jeg tippe, hvis man skulle ta mer hensyn til det enn til prinsippene.

Terje Johansen (V): Det er med en viss beundring jeg iakttar representanten Foss" intense engasjement i en sak hvor Regjeringen faktisk forventes å komme tilbake med et konkret forslag i løpet av høsten, dvs. i løpet av vel en måned.

For Venstres vedkommende er det klart at vi støtter prinsippet i Høyres framlegg. Men med en viss regjeringserfaring bak oss finner vi at det er vanlig høflighet å avvente Regjeringens framlegg. Og jeg må si at jeg ser fram til at representanten Foss får en erfaring i regjering som gjør at hans engasjement og intensitet kan få utløp på andre måter enn gjennom det som er lagt fram her.

Statsråd Karl Eirik Schjøtt-Pedersen: Jeg er lei for at jeg ikke kan dele representanten Terje Johansens ønske om at Per-Kristian Foss skal få en slik regjeringserfaring. Men det er åpenbart riktig, som representanten Johansen viser til, at det kan være fornuftig å forberede en sak best mulig før man tar et standpunkt.

Det har i de siste årene versert en debatt om hvordan studenter skal folkeregistreres. Det er i dag slik at de formelle reglene i forhold til skattlegging og folkeregistrering faktisk er noe forskjellige, selv om de i praksis har nærmet seg. Det er en av årsakene til at det i brevet fra departementet er vist til en aldersgrense som ett vurderingspunkt.

Jeg er for det første meget skeptisk – for å si det mildt – til en generell endring i retning av at studenter generelt skal bostedregistreres på studiestedet. Det er heller ikke det forslagsstillerne her fremmer forslag om. Hvis man skal fremme endringer i forhold til dagens regelverk, er det i prinsippet to mulige måter å gjøre det på. Det ene er å åpne for en fullstendig valgfrihet, som forslagsstillerne her tar til orde for. Et annet alternativ er å fastsette klarere administrative regler som fastsetter skjæringspunkter, f.eks. hvor lenge man har vært borte fra det opprinnelige hjemstedet osv. Dette er momenter til vurdering. Jeg er skeptisk til å fastsette slike generelle regler som fastslår at folkeregistrering skal endres på et gitt tidspunkt. Administrative hensyn taler for en slik løsning. Jeg mener at relativt sterke, reelle hensyn taler i motsatt retning. Jeg har stor forståelse for det forslaget som forslagsstillerne her har reist, om at studentens egen vurdering av sin tilknytning bør tillegges betydelig vekt, og også hvor vedkommende ønsker å drive et samfunnsengasjement, et politisk engasjement.

Men det er ulike momenter som vi er nødt til å få fram før et standpunkt her kan tas. Det ene er – som for så vidt representanten Foss var inne på: Hva er de ulike politiske og økonomiske konsekvenser av de ulike valg som er aktuelle å gjøre? Det er også et viktig moment dette som representanten Foss viser til, at i det alternativ hvor studenten selv velger, kan vi ikke med sikkerhet fastslå hvordan folkestrømmene kommer til å være. Men det er likevel viktig å få belyst hva de mulige konsekvenser av et slikt forslag er. Dette holder departementet altså på med. Det ønsker vi å presentere for Stortinget i en egnet form, og vi mener det er viktig at man også har det med.

Men representanten Foss ser bort fra en annen problemstilling som en slik sak utløser: Hvordan skal Statens lånekasses ordninger vurderes i forhold til en endret folkeregistrering? Skal f.eks. det tradisjonelle borteboerstipendet, reisestipendet, bortfalle hvis man endrer bosted? En logisk konsekvens av det forslaget som her framsettes, er at hvis studenten velger å bosette seg på studiestedet, har han ikke lenger en reiseavstand til bostedet, som er en forutsetning for slike stipender. Men det er ikke selvsagt at det skal være konklusjonen. Derfor mener vi at det vil være riktig å bruke noe tid på å gjennomgå det. Men det ville for så vidt være nyttig om representantene Foss og Solberg her avklarer at den logiske konsekvens av forslaget er at studenter som bostedregistreres på studiestedet, ikke lenger har disse rettighetene. Det er den logiske, direkte følge. Og hvis det blir den logiske konklusjonen som representantene fra Høyre og Fremskrittspartiet trekker, er det en nyttig illustrasjon for det videre arbeid. Men det er ikke en selvsagt konklusjon, og derfor må det vurderes før man kommer tilbake og konkluderer med hva den framtidige ordningen bør være.

Jeg vil for egen del gjerne signalisere at jeg har forståelse for den intensjonen som ligger bak forslaget. Den skal bli ivaretatt i det videre utredningsarbeid, og så vil vi komme tilbake og orientere Stortinget på en egnet måte om det videre arbeidet.

Lars Gunnar Lie (KrF): Eg vil nemna eit par, tre moment i tilknyting til denne saka. For det første vil eg visa til saksordføraren sitt innlegg og streka under veldig sterkt frå mi side at det ikkje må gå lang tid før dette kjem attende til Stortinget, slik at vi kan ta stilling til realitetane.

Lat meg òg leggja til at sjølvsagt står vi ved det vi var med på i Budsjett-innst. S. nr. 12 for 1999-2000:

«Stortinget ber Regjeringen snarest legge fram en sak om forholdet mellom vertskommune, utdanningsinstitusjonene og studentsamskipnadene.»

Det skal også vera med i dei vurderingane som vert gjorde frå departementet si side.

Og vidare, som eit lite råd til departementet: Eg har svært liten sans for det resonnementet som departementet nemner når det gjeld fylte 22 år.

Per-Kristian Foss (H): Det er mulig det er galt å ha et engasjement i en sak som har vært til utredning i fem år. Men jeg er faktisk såpass utålmodig at jeg synes samfunnsendringer bør ha et noe større tempo, i alle fall de vi har rimelig grad av oversikt over. Dette er ikke en del av den globale økonomi, ikke en del av markedet og ikke del av våre avtaler med internasjonale organisasjoner. Dette er noe vi faktisk kan håndtere selv her i landet.

Vi beklager oss som politikere ofte over at vi kanskje har overlatt vel mye til det ene og det annet, det være seg til marked, til organisasjoner eller til avtaler. Men dette kan vi faktisk styre selv. Og da synes jeg det å vise evne til å fatte en prinsippbeslutning, og så ta konsekvensen av det, er uttrykk for politisk vilje og politisk styring. Så kan man si: Ville man sett annerledes på dette om man hadde sittet i regjering? Ja, det er mulig det, men det ville i så fall ikke være noe jeg ville skryte av. Det synes jeg ikke ville være noe fordelaktig for meg. Og så til dette om jeg mente at en fem års hvilepause for å utrede et slikt spørsmål var rimelig: Jeg håper ikke jeg kommer til å mene det.

Jeg tar med en viss grad av humor og allikevel med stor hjertelighet imot støtte fra Venstre til å ønske meg som finansminister! Jeg skal ta det med meg, uten at jeg tror det vil være av avgjørende betydning for mulighetene for regjeringsdannelse.

Så til selve spørsmålet. Det vi inviterer til her, er ikke, som finansministeren også sa, et vedtak om generell flytting fra hjemstedskommune til vertskommune. Det er det mulig å lese ut av forslaget. Det vi faktisk tar til orde for, er et meget begrenset forslag om valgfrihet. Det er det mulig å ha oversikt over, men det er ikke mulig å kostnadsberegne. Det har finansministeren bekreftet. Det er ikke mulig å kostnadsberegne noe man ikke vet hva er. Man kan selvfølgelig lage alternativer av alt fra at 1 promille velger å bruke retten til at 100 pst. gjør det, men det ville være fullstendig bortkastet arbeid, om jeg så skal si, for ingen av delene ville være særlig relevant.

Dessuten er det også avhengig av andre trekk i samfunnsutviklingen som vi ikke kjenner, deriblant fraflytting og tilflytting i den generelle del av befolkningen. Den demografiske utvikling, altså innslag av alderspensjonister i befolkningen i ulike kommuner, har vi rimelig oversikt over, men heller ikke den indirekte virkningen på deres andel av befolkningen kan de beregne med dette forslaget. Så dette er et spørsmål om å ta politisk standpunkt til et prinsipp som har vært en del av den offentlige debatt i mange år. Det synes jeg faktisk at i alle fall opposisjonspartiene burde ha mannet seg opp til å ta et standpunkt til. Men jeg registrerer at man har tålmodighet til nok en gang å vente.

Finansministerens invitt til å ta standpunkt til hvilke studiefinansielle konsekvenser dette vil ha, vil jeg overhodet ikke ta imot. For hvis Finansdepartementet skal utrede, så får de sannelig også utrede! Den jobben har jeg ikke tenkt å gjøre for dem. Men hadde Finansdepartementet ønsket å komme med en invitasjon til en prinsipiell avklaring av dette, så hadde jeg vært meget interessert i å gjøre det. Og det skal jeg komme tilbake til i andre sammenhenger. Så jeg takker for invitten til saksbehandling, men etter Finansdepartementets eget ønske tror jeg jeg skal overlate den til departementet selv. Jeg har min oppfatning om studiefinansiering og konsekvenser for den, men det skal jeg forbeholde – med all respekt – en noe mer relevant sammenheng og forsamling!

Statsråd Karl Eirik Schjøtt-Pedersen: Først til representanten Lie, som sa han har liten sans for en løsning med et skjæringspunkt på 22 år. Jeg vil veldig sterkt presisere at mitt utgangspunkt er ikke at det skal være en konklusjon. Det som går fram av brevet, er at hvis man ut fra administrative hensyn skulle ha et fast skjæringstidspunkt, ville det være, av grunner som i dag ligger i regelverket, et mulig tidspunkt. Jeg har i mitt hovedinnlegg gitt uttrykk for at jeg i hvert fall ser det er sterke motargumenter mot en slik fast ordning, og det gjør at innholdet i brevet ikke må tolkes slik at det er et standpunkt. Men det er altså et av de ulike vurderingsmomentene.

Så registrerer jeg at representanten Foss ikke vil gi uttrykk for hvilke konsekvenser forslaget fra Høyre vil ha. Nei, det er greit nok, det, men det representanten Foss jo erkjenner med sitt svar, eller manglende svar, er at vi står overfor spørsmålsstillinger og problemstillinger som må avklares, og som Høyre ikke har gitt uttrykk for sitt syn på. De viser til at departementet skal utrede, og viser til at departementet også bør utrede det. Ja, det er jeg helt enig i. Det er også det Stortingets flertall har gitt uttrykk for, at denne typen uklarheter er man nødt til å ha klarhet i før man trekker en konklusjon. Det er vanskelig å tolke representanten Foss annerledes enn at han skyver unna en problemstilling som det er helt nødvendig å ta stilling til, før man tar standpunkt, ved å vise til at videre utredning skal foretas. I så måte tror jeg konklusjonene til representanten Foss er ganske sammenfallende med dem Stortingets flertall trekker, at her er det spørsmål som det ikke er åpenbare konklusjoner på, og som man er nødt til å tenke igjennom før konklusjonene trekkes.

Presidenten: Per-Kristian Foss har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad.

Per-Kristian Foss (H): Hvis jeg kan berolige statsråden, tidligere representanten, bosatt i Finnmark, kan jeg i alle fall si følgende: Høyre har ikke tenkt å endre ordningen for borteboerstipend. Vi har nemlig ikke tenkt å tvinge foreldrene til å flytte med studenten. Hvis f.eks. Finnmark-studenten velger å bosette seg i Oslo for å være politisk aktiv der, så ville det være gledelig for det politiske liv, i alle fall i Oslo. Men reglene er jo slik at det er ikke bostedet, men det er om man bor sammen med foreldrene eller ikke, som er avgjørende for om man får borteboerstipend. Dette er altså ikke et forslag om tvangsflytting av studentenes foreldre!

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.