Per Roar Bredvold (Frp): Jeg ønsker å stille forsvarsministeren følgende spørsmål:

«Forsvarets overkommando/Hæren (FO/HST) har besluttet at mobiliseringsutstyr, våpen, ammunisjon og uniformer, ikke lenger skal være utlevert til mobiliseringsdisponert befal i Hæren.

Ser statsråden noen betenkeligheter med denne «avvæpningen» av landets reserveoffiserer, selv om det gis mulighet for enkelte til å unngå dette gjennom avtalen som er inngått mellom NROF og FO/HST?»

Statsråd Bjørn Tore Godal: Først vil jeg gjøre oppmerksom på at denne inndragningen av våpen og utstyr bare berører mobiliseringsdisponert befal i Hæren. Pr. i dag er det om lag 12 000 våpen ute blant dette mobiliseringsbefalet.

Bakgrunnen for tiltaket har i det vesentlige vært behovet for å få bedre kontroll, også sikkerhetsmessig, over de våpen som er ute blant Hærens mobiliseringsbefal. Jeg gjør i denne forbindelse oppmerksom på at det også er en rekke befal som ikke lenger er disponert i mobiliseringsforsvaret, men som fortsatt innehar sitt mobiliseringsutstyr.

Jeg er derfor ikke enig med representanten Bredvold når han omtaler den iverksatte ordning som en «avvæpning» av landets reserveoffiserer. Jeg kan forsikre representanten Bredvold om at også jeg ser denne gruppen offiserer som viktig for vårt mobiliseringsforsvar. Det inndratte utstyr vil nå imidlertid bli oppbevart på mobiliseringslager, og det befal som fortsatt er mobili- seringsdisponert til Hærens avdelinger, vil få sitt utstyr utlevert ved sin avdeling ved eventuell mobilisering.

Når det gjelder eventuelle betenkeligheter med den iverksatte ordning, gjør jeg oppmerksom på at mobiliseringsdisponert befal i Hæren, som for andre styrker, er forutsatt å inngå i en avdeling. De skal ikke vanke rundt enkeltvis i terrenget. En slik avdeling vil neppe være i stand til å løse sitt forutsatte oppdrag i en mobiliseringssituasjon om befalet ikke er i stand til å møte nettopp ved avdelingen. Det viktigste er derfor å sikre at også mobiliseringsbefalet kan møte ved sin fastsatte avdeling. Dette gjøres bl.a. ved å iverksette mobilisering så vidt tidlig at det også muliggjør en overføring mellom og innen landsdelene. Det innebærer at Hærens kampkraft neppe kan måles ut fra enkeltsoldater med håndvåpen, men må ses i lys av den kampkraft de respektive avdelinger har etter frammøte. På denne bakgrunn og i lys av situasjonen for øvrig ser jeg det iverksatte tiltak fra de fagmilitære myndigheters side som ubetenkelig. Det er tvert imot forsvarlig.

For ordens skyld gjør jeg oppmerksom på at tiltaket ikke omfatter befal og soldater tilhørende Heimevernets avdelinger.

Per Roar Bredvold (Frp): Jeg takker statsråden for svaret.

Jeg tror at både statsråden og vi andre som ser Forsvaret som en svært viktig del av det norske – og det internasjonale – samfunn, ønsker å bidra til at Norge skal ha et så godt forsvar som mulig.

Men ved dette pålegg om innlevering av både våpen og utstyr tror jeg det dessverre vil skje en reduksjon av motivasjonen hos mange av våre reserveoffiserer. Mange ser på det som en nedbygging av Forsvaret, og at beredskapen dermed svekkes. Men det viktigste er likevel, slik jeg ser det, at den yrkesmessige stolthet, samhold, m.m. kan forsvinne.

Ser statsråden at motivasjonen for dem som gikk inn i Forsvaret for å ta ansvar, yte litt mer og dermed bidra til å forsvare landets, Kongens og flaggets heder, på sikt kan bli borte, med de følger dette kan få?

Bjørn Tore Godal: Nei, jeg ser i grunnen ikke den faren.

Det å vite at mitt våpen er oppbevart på en tilfredsstillende måte ved den avdeling jeg skal tjenestegjøre ved i en mobiliseringssituasjon, må jo være det vesentlige. Den yrkesmessige stolthet som måtte bestå i å ha børsa så å si i skapet hjemme, hvor den forutsetningsvis ikke skal brukes, ser jeg ikke helt poenget ved. Det tilfredsstillende må være at våpenet er der når man trenger det, og det er i oppsatt enhet når enheten fungerer sammen.