Se også behandlingen av sakene 2-8 på formiddagsmøtet.

Ottar Kaldhol (A): Regjeringa sitt forslag til budsjett og avtalen med sentrum legg eit godt grunnlag for vekst og auka aktivitet på viktige velferdsområde. Budsjettet gjer det også mogleg konkret å møte fleire utfordringar i tida framover.

Ei av dei største utfordringane vi står overfor i samfunnet, er at det er for lite folk til dei oppgåvene som må utførast både i offentleg og privat sektor. I tillegg kjem alt det andre som vi også ynskjer å gjere. Det er fleire måtar å møte dette på, og i budsjettavtalen er det peika på at auka innvandring er noko som skal vurderast.

Det er i denne samanhengen også viktig at arbeidslinja i sysselsettinga og trygdepolitikken vert styrkt, at arbeidsmarknadsetaten fungerer raskt og effektivt, og at arbeidsmarknadstiltaka syter for å kvalifisere folk til dei ledige jobbane. Det betyr også at ein må legge til rette for at det er mogleg å kombinere arbeid og trygd, arbeid og pensjon.

Det som etter mi oppfatning vil gi den beste og mest varige løysinga i eit samfunn der omstilling både er positivt og nødvendig, er å ha eit heilskapleg utdanningstilbod med omsyn til fornying eller foredling av enkeltmennesket sin kunnskap og kompetanse.

Stabile rammevilkår for næringslivet er ikkje lenger åleine eit spørsmål om økonomi og tilskot til næringsutvikling. Det er i dag i hovudsak eit spørsmål om tilgang på kvalifisert arbeidskraft. Arbeidarpartiet har fått gjennomført mange reformer på utdanningsområdet. Det viktigaste i denne samanhengen er nok, etter mi oppfatning, realkompetansereforma, som gir full aksept for yrkespraksis som grunnlag for studiekompetanse for dei som måtte ynskje det. Dette er ikkje berre ei godkjenning av yrkes- og fagutdanninga. Det vil også vere avgjerande for at vi skal kunne møte behova for meir arbeidskraft, slik at arbeidstakarane får eit tilbod om kontinuerleg fornying av kunnskap og kompetanse. Livslang læring, som dette inneber, skaper også tryggleik og grunnlag for utvikling for dei som skal takle omstilling i arbeidssituasjonen og endring i livssituasjonen.

Det er derfor grunn til å reagere sterkt på dei forslaga som Framstegspartiet og Høgre kjem med i dette budsjettet. I ei tid der presset på jobben hardnar til, samstundes som enkeltmennesket også skal takle omstilling i arbeidet og i samfunnet, vert ein frå Framstegspartiet og Høgre møtt med tiltak som ikkje kan seiast å vere stimulerande eller tillitskapande for dei som ynskjer å medverke aktivt for å kome ut av ein vanskeleg situasjon.

Det kan heller ikkje seiast å vere særleg konstruktivt og framtidsretta når ein vil angripe desse menneska med økonomiske straffetiltak gjennom kutt i sjukelønsordninga. At dette også skal brukast til å finansiere skattelette til dei som har mykje frå før, seier mykje om manglande forståing for dei utfordringane vi står framfor, men kanskje mest om kva verdiar desse partia legg vekt på når ein skal prioritere mellom arbeidstakarane og dei som hentar store inntekter på aksjeutbytte.

Det ligg fleire politiske avklaringar i dette budsjettet, og det er viktig for alle som ynskjer å delta i å bygge landet i tida framover, at ein kan kjenne seg trygg for at fleirtalet, dvs. Arbeidarpartiet og sentrum, vil sikre det viktige fundamentet som sjukelønsordninga er for arbeidstakarane. Denne ordninga er bygd på rettferd mellom arbeidstakarane og eit verdisyn som i denne samanhengen også handlar om rettferdig fordeling av dei verdiane som vert skapte. No er det heldigvis ikkje fleirtal for ein slik arbeidstakarfiendtleg politikk, og det vil nok heller ikkje verte fleirtal i folket for desse to partia ved neste val. Denne politikken bør også vere svært avklarande for arbeidstakarane rundt om i landet.

Forskjellen på ein politikk der heilskap og menneskeverd er fundamentet, og ein politikk der enkeltsakene er dominerande, kjem godt fram når ein gjennom enkeltsakene held medaljens framside opp mot folket. Men det som mange gløymer, er at når ein gjer det, vert også ein sjølv avspegla i medaljens bakside.

Kjellaug Nakkim (H): Det er bare å konstatere at resultatet av budsjettforliket innebærer økte skatter og avgifter for både næringsliv og befolkning.

Arbeiderpartiet er såre fornøyd fordi inntektssiden er den samme som i Regjeringens budsjettforslag, bare med en litt annen fordeling. Sentrumspartiene er fornøyd og stiller seg helt og fullt bak resten av budsjettet – og dermed bak Arbeiderpartiets politikk.

Budsjettforliket innebærer også at vi i rekordfart får gjennomført en momsreform som har vært diskutert siden 1990, og som forskjellige regjeringer har kviet seg for å legge fram. Dette skjer uten noen vurdering av overgangsordninger, eller av den konkurransevridningen som vil oppstå, for enkelte næringer.

En gjennomføring av halv matmoms er viktigere for Senterpartiet enn en skikkelig prinsipiell drøfting av momsreformen først, slik Bondevik-regjeringen la opp til. Halv moms på matvarer, som vil koste 6 milliarder kr på årsbasis, skal finansieres ved at momsen så økes. Konsekvensen er at alle varer blir dyrere fra 1. januar, også matvarer. Halv moms vil ifølge ekspertene ikke ha noen som helst innvirkning på grensehandelen, da den kun vil gi en reduksjon i matvareprisene på 5-6 pst. Grensehandelproblematikken er således et påskudd for å kunne innfri Norges Bondelags ønsker.

SIFOs undersøkelse viser at matvarer i Sverige i snitt er 40-50 pst. billigere enn i Norge. En rekke andre undersøkelser viser at sentrale dagligvarer er vesentlig billigere i Sverige. Dette vil bli en gavepakke til butikkjedene i Norge og til landbruksnæringen. Den bebudede omstillingen innen landbruket vil nå antakelig bli utsatt i tid.

Representanten Signe Øye tror tydeligvis ikke på SIFOs undersøkelse eller på andre undersøkelser som viser at matvareprisene i Sverige er langt rimeligere enn i Norge. I svar på min replikk tidligere i dag sa hun at dette ikke er riktig.

Jeg vil tro at SIFO er mer troverdig enn Signe Øye. Det er kun en omlegging av landbrukspolitikken som kan få matvareprisene ned mot svensk nivå.

Konjunkturavgiften på arbeid, som Regjeringen foreslo, er blitt erstattet med saldoavskrivninger og en konjunkturavgift på næringsbygg. En forbedring, hevder sentrumspartiene. Ja, for noen bedrifter er det det. Men konjunkturavgiften på næringsbygg er blitt mottatt med en storm av protester. Nok en gang har næringslivet blitt overrumplet med en ny avgift. Det er etter mitt syn liten forståelse både i Arbeiderpartiet og i sentrumspartiene for at næringslivet trenger forutsigbare og ikke minst stabile rammebetingelser.

Dessverre er det ikke første gang det blir foretatt slike brå endringer i rammebetingelsene. Næringslivet, som ved sin verdiskapning gjør det mulig å opprettholde våre velferdsordninger, trenger nettopp stabile rammebetingelser. Nå vurderer flere selskaper å flytte ut av Norge. Tomra vurderer det, Rimi vurderer det, Color Line vurderer det, og ikke minst de nye, voksende IT-bedriftene vurderer det – bare for å nevne noen. Det høye skatte- og avgiftsnivået er årsaken til en slik vurdering, i tillegg til lite forutsigbare rammebetingelser.

Det er forståelig at bedriftene foretar en slik vurdering når andre land setter ned det samlede skattetrykk. Selv om bedriftene ikke skulle bestemme seg for å flytte ut, kan jo beslutningen om å selge seg ut til utenlandske selskaper som har hovedkvarter i land med et bedre skatteregime, komme i stedet. Og det er vel ikke det vi ønsker.

I tillegg kan vi i dag lese om undersøkelsen Teknologibedriftenes Landsforening har utført, hvor det går frem at hver tiende teknologibedrift vurderer å flytte satsingen på forskning og utvikling utenlands. Dette begrunnes med at rammebetingelsene for FoU og innovasjon i Norge ikke er konkurransedyktige, og at det er skatteincentiver og større forutsigbarhet i den offentlige støtten som må til. Det bør satses langt sterkere på FoU, slik Høyre foreslår. Å ilegge forskningen moms, slik flertallet vil, er heller ingen oppmuntring.

Hele ledelsen i Arbeiderpartiet, pluss avgiftspolitisk talsmann Erik Dalheim, har lovet å senke avgiften på brennevin. Det har også Kristelig Folkepartis leder lovet. Resultatet av budsjettforliket er at det ikke blir noen reduksjon – et direkte løftebrudd. Dette er en ren gavepakke til næringslivet i Sverige og Danmark, og til stor glede for smuglerne. I tillegg har man strøket bevilgningen til økt overvåkning av grensen. Er det noe rart at smuglerne jubler?

Vi skal gi sentrumspartiene ros for at de ikke har økt elavgiften for prosessindustrien, og for at de har fjernet svovelavgiften, satt den ned til 1999-nivå. Men i stedet har de pålagt industrien en elavgift på administrasjon, og dette er jo noe som øker byråkratiet. Jeg trodde Venstre gikk inn for et enklere Norge. Det ser ikke slik ut.

Eirin Faldet (A): Distriktene er avhengig av bil som det viktigste transportmiddelet. Gode samferdselsløsninger er et viktig distriktspolitisk virkemiddel og forutsetningen for bosetting og næringsvirksomhet.

Arbeiderpartiet vil at veiinvesteringene først og fremst skal gå til å oppruste og vedlikeholde allerede eksisterende veinett, f.eks. til rassikring. Utbyggingen av stamveinettet skal fortsette, og i deler av landet må også riksveinettet bygges ut.

Ut fra nærings- og bosettingshensyn må veiene i fylkene styrkes. Vi vil prioritere veiinvesteringer som bidrar til å løse miljø-, helse- og sikkerhetsproblemer. Fraktutjevning på drivstoff skal bidra til en mest mulig lik bensinpris i hele landet.

Store deler av landet er avhengig av fly for transport over lengre strekninger. Arbeiderpartiet vil at staten fortsatt skal bidra med offentlig kjøp av flytjenester etter anbudsprinsippet for flyruter som ikke er kommersielt lønnsomme, slik samferdselsministeren har signalisert at han vil gjøre når det gjelder Røros.

Krav til miljø og sikkerhet har ført til at det produseres stadig mer miljøvennlige biler. Vi mener dette er en utvikling som bør stimuleres ytterligere. Forskning på og utvikling av bilmotorer som kan benytte annen energi enn bensin og diesel, bør intensiveres.

Vi vil at det fra norsk side skal arbeides internasjonalt for å få flere land med på å stille krav til bilindustrien om utvikling av mer miljøvennlige biler. Nasjonalt vil vi stimulere til økt utprøving av alternativ energi som gass, elektrisitet og hydrogen. Forsøkene som er i gang med gass som drivstoff i busser og drosjer, er svært positive. Vi vil at avgiftssystemet skal stimulere til utprøving og overgang til alternativ energi.

Hvert år mister over 300 mennesker livet på norske veier, og mer enn 12 000 blir alvorlig skadet i trafikkulykker. Dette kan vi ikke akseptere. På samme måte som når det gjelder fly- og jernbanetrafikk, vil Arbeiderpartiet at en «nullvisjon» skal legges til grunn også i veitrafikken. Det innebærer økt satsing på kontroller og holdningsskapende arbeid, men også nye tiltak som hardere reaksjoner ved brudd på trafikkreglene og prikkbelastning av førerkort. Arbeiderpartiet vil komme nærmere inn på trafikksikkerhet når vi skal behandle Nasjonal transportplan til våren.

Det er stor tilfredshet med at reiseliv og skiheiser nå er fritatt for moms. Denne beslutningen betyr mye for mange i denne bransjen. Reiselivet i Norge skaper store ringvirkninger for vårt samfunn og bidrar i stor grad til å opprettholde levedyktige samfunn, spesielt i de områder der industri og jordbruk ikke lenger har dominans.

Reiselivsnæringen består av et stort og rikt mangfold av mindre bedrifter og virksomheter som tilbyr ulike opplevelser og aktiviteter. En stor del av disse aktivitetsbedriftene innen reiselivet er små, med begrensede fortjenestemuligheter. Reiseliv er ikke noen entydig næring, men et system av ulike bransjer og funksjoner som til sammen oppfyller den reisendes behov, og gir den reisende en opplevelse. Dette kan kanskje være tilbud om rideturer i skog og mark eller turer med hundesleder, elgsafari m.m. Slike tilbud kan være svært gode også for mennesker med bevegelseshemninger.

Det er mangfoldet av virksomheter som skaper kvalitetsmessig gode tilbud. I Hedmark har bl.a. Trysil hatt et sterkt engasjement i utviklingen av reiselivets muligheter og vært opptatt av at også naturturismen, som en del av det lokale næringsliv, ikke blir svekket.

I det videre arbeidet med forskrifter håper jeg at aktivitetsbedrifter også kan defineres som reiseliv, noe som vil hjelpe flere kommuner i Hedmark, ikke minst Trysil.

Jorunn Ringstad (Sp): Samfunnet er i rask utvikling. Ny teknologi gir høve til heilt nye måtar å løyse oppgåver og utfordringar på. Dette får verknad også for offentleg sektor. Det er difor rett og nødvendig at offentleg sektor blir gjennomgått og eventuelt fornya. Der det er mogleg, må ei endring føre til meir produksjon av tenester og mindre byråkrati, kontroll og regelstyring. Men det er viktig at det som blir kalla fornying og modernisering, ikkje blir synonymt med rasjonalisering, sentralisering og nedlegging av tenester.

I samband med statsbudsjettet har det vorte lansert forslag om å endre tal likningskontor. Dette er berre eitt eksempel på at statlege arbeidsplassar blir borte frå mange kommunar og samla i større einingar. Når ein ser at nokre få arbeidsplassar blir borte, verkar det kanskje ikkje så farleg, men når nedleggingane skjer på område etter område, blir summen av arbeidsplassar som blir borte, ikkje uvesentleg. Dette har fleire negative sider. Blant anna vil det føre til at nærleiken til brukarane blir borte. Med lange avstandar blir servicen ofte dårlegare. Ei anna negativ side er at variasjonen i arbeidsplassar i fleire lokalsamfunn blir mindre, kompetansearbeidsplassar blir borte.

Offentlege servicekontor kan vere ei løysing som kan erstatte fleire av arbeidsplassane og dei tenestene desse skal utføre. Det er viktig at arbeidet med å få på plass offentlege servicekontor blir intensivert. Dersom det går for lang tid frå arbeidsplassar blir borte til servicekontora er på plass, vil det vere vanskeleg å få samla tenestene i ei ny organisering.

Regjeringa sitt framlagde samferdselsbudsjett for 2001 er etter mange si meining det dårlegaste samferdselsbudsjettet på mange år, ja, enkelte seier det dårlegaste på 20 år. Det er f.eks. ein klar nedgang i løyvingane til riksvegar. Også løyvingane til Jernbaneverket sine investeringar i linja har gått ned. Rett nok inneheld budsjettforslaget ein auke i løyvingane til vegvedlikehald, men ikkje meir enn at departementet reknar med at vegkapitalen, også i 2001, vil bli redusert med 500-600 mill. kr. Dette er situasjonen i ei tid der det ikkje er mangel på pengar.

Sjølvsagt skal vi vere varsame med å bruke så stor del av oljeformuen at det fører til auka inflasjon, med dei negative konsekvensane det vil føre med seg. Men det må vere fornuftig å vurdere situasjonen i anleggsbransjen før ein avviser større innsats i bygging av infrastruktur. Gjennom rapporten «Markedssituasjonen for anlegg», utarbeidd av ECON Senter for økonomisk analyse, og også av opplysningar frå bransjen sjølv er det klart at det i anleggsbransjen er ledig kapasitet i dag, og det vil vere det også i 2001. Ja, etter dei opplysningane vi har, vil det i 2001 truleg vere mellom 2 000 og 3 000 anleggsarbeidarar som går på tomgang eller er heilt arbeidsledige. Utan arbeid kan desse ledige anleggsarbeidarane bli avhengige av arbeidsløysetrygd eller arbeidsmarknadstiltak. Då må det vere betre at desse utfører nødvendig arbeid i anleggssektoren, spesielt i ei tid der vi veit at det er svært store etterslep på vedlikehaldssektoren både på jernbane og vegar, mange igangsette anlegg blir drivne urasjonelt og nye viktige anlegg ikkje blir starta opp. Det er eit faktum at det er mogleg å auke produksjonen innanfor anlegg med mange prosent med den eksisterande maskinparken og utan å auke tal tilsette. Manglande oppdrag i tida framover vil kunne føre til konkursar i næringa. Med den spesialiseringa som er i alle bransjar, er det heller ikkje slik at anleggsarbeidarane kan gå rett inn i jobbar i andre bransjar.

Med ein slik situasjon meiner vi i Senterpartiet at det er rom for å bruke litt meir oljepengar i infrastrukturbygging. Vi meiner at med 1,5 milliardar kr kan vi ta igjen litt av etterslepet på vedlikehaldet, drive anlegga meir effektivt og få sett i gang nye viktige anlegg, samtidig som vi avhjelper situasjonen i anleggsbransjen. I forhandlingane med Arbeidarpartiet lukkast det ikkje for sentrumspartia å få gjennomslag for dette. Det er tydeleg at når det gjeld å leggje til rette for busetjing i heile landet og å skape gode vilkår for næringslivet, har Senterpartiet større ambisjonar enn Arbeidarpartiet.

Eg er likevel glad for at budsjettforliket mellom sentrum og Arbeidarpartiet førde til at samferdselssektoren fekk litt påplussing, sjølv om det vart heilt andre storleikar enn det Senterpartiet meiner er nødvendig. Men ei påplussing til investeringar, kollektivtransport og ferjer er betre enn ingenting.

Eg vil heilt til slutt stoppe opp litt ved ferjer og ferjekostnader. For fastbuande og næringslivet langs heile kysten er ferjekostnader ei ekstra utgift. Senterpartiet har som målsetjing at ferjene på sikt skal bli gratis. Ferjene er ein del av vegen, og det er urimeleg at det skal koste ekstra å passere delar av vegen. Når ein er avhengig av å bruke ferje for å krysse ein fjord, må ein betale. Dersom det blir bygt bru over eller tunnel under ein fjord, blir det gratis. Dette er urimeleg.

Gunhild Øyangen (A): Budsjettforliket mellom Arbeiderpartiet og sentrum sikrer stabilitet, lav rente og fortsatt gode fellesskapsløsninger i Norge. Vi så det i arbeidet med utjamningsmeldingen: Privat rikdom og grådighetskultur må tøyles for å sikre en mer rettferdig fordeling. Arbeiderpartiet vil videreutvikle et samfunn der vi tar vare på hverandre. Behandling og omsorg skal ytes etter behov. Privat etterspørsel skal verken avgjøre hvor i landet helsetilbud skal være tilgjengelige eller hvem som skal få behandling.

En bærende tanke i Arbeiderpartiets politikk er å gi flest mulig mennesker anledning til ut fra egne evner å delta i arbeids- og samfunnsliv. Noen grupper er blitt hengende etter i velferdsutviklingen, og det haster med å få lagt fram en handlingsplan for sosial og økonomisk trygghet. Det er alvorlig at 70 000 barn har en vanskelig hverdag, der de må gi avkall på helt alminnelige goder.

Arbeiderpartiet vil ha et samfunn der en ikke skal få økonomiske bekymringer på toppen av sykdom. Derfor vil vi ikke ha en brutal omlegging av sykelønnsordningen, slik Høyre og Fremskrittspartiet går inn for. Utgiftene til syke- og uføretrygd har økt. Dette er tegn på et hardere arbeidsliv. Vi må ha en aktiv og bedre politikk for at flest mulig skal klare å kvalifisere seg for arbeidslivet. Vi må gi bedre muligheter for å kombinere arbeid og barn, og arbeid og trygd.

Budsjettforliket innebærer en vesentlig styrking av offentlig sektor. Vi trenger et høyt nivå på offentlige helse- og omsorgstjenester. Vi må reformere og fornye tjenestene. Helsevesenets omdømme må bedres gjennom å bli mer pasientvennlig. Skal det lykkes, må det også bli bedre organisert.

Regjeringen tar sikte på en rask etablering av statlig eierskap til sykehusene, og at disse skal styres etter foretaksmodellen. Det er viktig å sikre regional forankring og innflytelse når den store sykehusreformen skal gjennomføres.

De nye helselovene skal tre i kraft neste år. Da skal pasientene ha krav på større forutsigbarhet. En skal få vite hvilken hjelp en kan få, og når en kan forvente å få behandling. Den nye fastlegeordningen skal sikre alle adgang til en fast lege. Det vil gi større trygghet og stabilitet i forholdet mellom lege og pasient.

Budsjettet for 2001 følger opp satsingen på de fire omfattende handlingsplanene. Innsatsen for eldre styrkes med nesten 4 milliarder kr. Dette gir rom for ytterligere 5 000 sykehjemsplasser eller omsorgsboliger. Rekrutteringen av personell er heldigvis bedre enn plantallene. Stadig flere hender blir stilt og må stilles til rådighet i pleie- og omsorgssektoren.

Vi vil forsere kommunenes oppstart av noen tiltak og tilfører psykiatrien ytterligere 70 mill. kr.

Vi har mange oppgaver som må løses bedre, men budsjettforliket viser at fellesskapsløsningene fortsatt har en solid forankring i Det norske storting.

Christopher Stensaker (Frp): Atter en gang må vi dessverre konstatere at Arbeiderpartiet og sentrum legger fram et bedrøvelig budsjett, og spesielt er det bedrøvelig på veisektoren. Sentrumspartiene var som vanlig høyt oppe og lovet en stor økt innsats på veisektoren. Som vanlig ble det dessverre med lovnaden atter en gang.

Vi konstaterer at Regjeringen faktisk foreslår å redusere nettorammen. Riksveiinvesteringene reduseres og det på et dårlig veinett, som burde hatt en økning på minimum 100 pst.

Regjeringen og sentrum har overhodet ikke skjønt at det er veisektoren som er den dominerende transportåren i Norge. Av det totale transportarbeidet innenlands stod veitransporten for rundt 85 pst. av persontransporten og 50 pst. av godstransporten. Jernbanene utfører kun 5 pst. av persontransporten og 8 pst. av godstransporten. Investeringstakten i stamveinettet reduseres, men noen alternative transporttilbud foreslås ikke etablert. Resultatet blir et rent nedskjæringsbudsjett uten virkemidler for å løse problemene i norsk samferdsel.

Fremskrittspartiet vil peke på at veikapitalen har blitt betydelig redusert de siste årene. Dette er sterkt bekymringsfullt, og etterslepet er nå kommet opp i 8 milliarder kr. Det må avsettes ca. 600 mill. kr mer pr. år til vedlikehold utover dagens nivå for at etterslepet ikke skal øke ytterligere. Fremskrittspartiet har i sitt alternative budsjett lagt inn en økning på 600 mill. kr til vedlikehold. Fremskrittspartiet ønsker gode og sikre veier, ikke veier som i dag, med sporete og hullete veidekker og kanter som gir etter samt dårlig vinterbrøyting. Dersom dagens nivå på vedlikehold fortsetter, vil etterslepet i planperioden øke ytterligere, fordi manglende vedlikehold gir en akselererende nedbryting av veien.

For å forsere utbyggingen vil Fremskrittspartiet også satse på privat utbygging og drift, såkalt OPS. Det forutsettes imidlertid at avgiftene til staten reduseres, slik at man ikke betaler flere ganger for den samme veien.

Vegdirektoratet må stå for planleggingen av riksveiutbygging, men selve byggingen bør overlates til private entreprenører. Vedlikehold av veier bør settes ut på anbud til private entreprenører, og nye veiprosjekter som betinger direkte eller indirekte offentlige investeringer, skal undergis en kost-nyttevurdering før prosjektene prioriteres.

Fremskrittspartiet er også betenkt over at de ordinære bevilgningene til veiformål over statsbudsjettet reduseres omtrent proporsjonalt med økningen i bompengeinnbetalinger. Fremskrittspartiet ser det også som bekymringsfullt at store summer brukes til administrasjon og drift av bomselskapene istedenfor å bygge et effektivt veinett.

Det er betenkelig at staten tar inn hele 40 milliarder kr på bil og bilbruk, og gir så lite som 10 milliarder kr tilbake totalt på drift og vedlikehold av veiene, og bare litt til investeringer i nyanlegg. Det lille de gjør av investeringer i dette landet, er stort sett gjort for de 2 milliarder kr som tas inn i bomavgifter.

Fremskrittspartiet vil sette inn ytterligere 600 millioner kr til vedlikehold av riksveiene våre og 1,6 milliarder kr til nye riksveiinvesteringer, totalt et tillegg på om lag 2,2 milliarder kr utover Regjeringens forslag. I tillegg til dette foreslår Fremskrittspartiet å bruke 1,5 milliarder kr av utenlandsbudsjettet til å la utenlandske entreprenører bygge ut våre veier innenlands.

Etter oljealderen er Norge totalt avhengig av å ha fått på plass en god infrastruktur, og da er det en underlig strategi å satse alt på kollektivtrafikken. Det er ikke kollektivtrafikken som i fremtiden skal frakte norske eksportvarer, som fisk, møbler og papir, til kontinentet.

Elsa Skarbøvik (KrF): To profilområder for Kristelig Folkeparti ble særlig nedprioritert i arbeiderpartiregjeringens forslag til budsjett. Kirken og privatskolene opplevde dramatiske kutt, og budsjettforliket kan nesten kalles en livredningsaksjon. Nå er budsjett for privatskoler og kirke økt med over 100 mill. kr.

Det arbeiderpartiregjeringen hadde tilgodesett Kirken med i sitt budsjettforslag, kom ut på minussiden i forhold til forrige budsjett. Tilskuddene til den lokale kirken ble kuttet mer enn de 35 nye prestestillingene kostet. Regjeringen la opp til et kutt i de kirkelige fellesrådene på 25 mill. kr. Regjeringen ville åpne for overføringer fra Opplysningsvesenets fond til presteboliger, Nidaros domkirke og det kirkelige medlemsregisteret. Dette ble gjort før økonomimeldingen er blitt drøftet i kirkelige organisasjoner og storting. Å innføre et slikt prinsipp i budsjettsammenheng uten at det blir drøftet i de demokratiske organer, er betenkelig, og disse midlene er nå blitt tilbakeført ved budsjettforliket.

Jeg må spørre hvor sammenhengen er mellom ord og handling når Arbeiderpartiet vil forsvare en aktiv folkekirke, som vi har hørt før i dag, samtidig som de bygger den ned i budsjettet. Sakte, men sikkert, har Arbeiderpartiet begynt å ta frivillig sektor inn i sin politiske retorikk. Men det synes som om Arbeiderpartiet ikke har særlig sans for det folkehøyskoler og privatskoler bidrar med av mangfold i vårt demokratiske samfunn.

Sentrumspartiene har i budsjettforhandlingene fått tilbake stipendet til 19-åringene som velger ett år på folkehøyskole etter videregående – ett år for modning og ettertanke. Hadde denne stipendordningen blitt kuttet, ville det vært en reell trussel mot rekrutteringen til folkehøyskolene.

Likeså har vi fått på plass manglende lønnskompensasjon også for lærere i private skoler, høyskoler og folkehøyskoler, studieplasskutt og tilskudd til private skole- og kirkebygg.

Hvorfor ser ikke Regjeringen verdien av de private skoler og høyskoler, men tvert imot kaller disse skolene for ensrettede? Statsråd Giske sier i Skolefokus nr. 19:

«Jeg frykter vi får en ny type friskoler dersom privatskolevesenet slippes løs: Skoler som er fri for mangfold, fri for likestilling, og annet vi mener det er verdt å kjempe for.»

Jeg kan forsikre statsråden om at selv om jeg også har gått på privatskole, har jeg lært både om mangfold og om likestilling. Jeg ser ingen motsetning mellom dette og det å kjempe for en god offentlig skole.

Kristelig Folkeparti er derfor glad for at vi har fått styrket posten for kvalitetsutvikling i grunnskolen med 25 mill. kr. Dette er en videreføring av skolepakka som Bondevik-regjeringen introduserte, og som særlig skal styrke ungdomstrinnet. Det vil gjøre flere skoler i stand til å fremme pedagogisk utviklingsarbeid og muliggjøre tilpasset opplæring. Kristelig Folkeparti ser alvorlig på at ungdomstrinnet nærmest har falt mellom to stoler – 6-åringsreformen på den ene side og Reform 94 på den andre. En bedre ungdomsskole får vi med motiverte lærere som blir skolert i de nye faglige utfordringer som de nå står midt oppe i.

Den 10. oktober ble evalueringen av KRL-faget lagt fram. Den viser at det store flertall av foreldre – 86 pst. – opplever dette faget som bra for sine barn. Det oppleves som både spennende og meningsfylt, og har fremdeles forbedringsmuligheter. Utfordringene til lærernes kompetanse i dette faget er derfor påtrengende. Det trengs særlige ressurser til videre- og etterutdanning av lærere. Dette gjelder først og fremst faglig innhold, men også det å lære å kommunisere med foreldre, slik at det skapes tillit mellom hjem og skole. Derfor må KRL-faget fortsatt være et prioritert fag innen etterutdanning for lærere.

Kristelig Folkeparti ønsker en god offentlig skole med et felles fag for kunnskap og dialog om tro. En forutsetning for dette er da at kristendom er en sentral del av faget.

Vi er ikke ferdig med å dyktiggjøre lærere etter 3-årsbolken som vi nå har hatt siden L97 startet. Noen karakteriserer ungdomsskolen som et oppbevaringssted for ungdom. Jeg vet at skolene er så mye mer enn dette. Det drives utrolig mye godt og kreativt arbeid, men vi vet også at mange lærere sliter med umotiverte elever, med møter og papirarbeid. Så her er det fremdeles mye å gjøre.

Kristelig Folkeparti har gjort merkbare politiske grep i et budsjett der kuttene var dramatiske i viktige sektorer.

Grethe G. Fossum (A): Å lage nasjonalbudsjett for Norge er en interessant oppgave. Det skal prioriteres, balanseres, anbefales og forhandles. Statens inntekter og utgifter blir debattert grundig for å avklare balansepunkt mellom de to størrelser. Men den egentlige hovedhensikten med et nasjonalbudsjett er å prioritere og fordele velferd.

Statens inntekter, slik som skatt og avgifter, er med på å gi mer eller mindre velferd til ulike grupperinger. Arbeiderpartiet har i dette budsjettet bevisst ønsket å styrke helsevesenet, gi mer til eldreomsorg og til barnehager, og styrke utdanning og forskning.

De aller fleste i denne salen ser at det finnes forskjeller i det norske samfunn. Mange ser også forskjellen mellom de politiske partiene. Av og til er jeg litt takknemlig for at Fremskrittspartiet er så annerledes enn de andre partiene. Det er i svært mørke stunder. Noen ønsker av partipolitiske grunner å gjøre disse forskjellene enda større enn de er, for å skaffe flere velgere til eget parti. Men jeg tviler veldig på om den beskrivelsen av velferden i dagens Norge som ble fremført av representanten Siv Jensen i går formiddag, var helt korrekt. Vi har alle øyne i hodet og ser på den ene siden næringslivsfolk som koster på seg høye lønninger, fine hus, flotte biler og dyre hytter, mens det på den andre siden finnes barn som lever under fattigdomsgrensen, og offentlig fattigdom ved enkelte av våre skoler. Jeg synes derfor ikke det er urimelig at de som har store inntekter, f.eks. gjennom aksjeutbytte, må betale mer i skatt. Skatt på aksjeutbytte er derfor en prioritering. Det vil si at de som har mest, også skal yte mest, slik at vi får bedre og flere velferdsgoder for folk flest.

Fremskrittspartiet er ikke enig i den slags prioriteringer. I sitt alternative statsbudsjett går de imot skatt på aksjeutbytte, og de går imot formuesskatt. De er stort sett misfornøyd med at vi har et skattesystem i Norge som gjør at vi trekker penger inn fra næringslivet og også fra vanlige arbeidsfolk for sammen å betale en del av fellesgodene våre. I sine merknader til budsjettavtalen stiger Fremskrittspartiet virkelig til de store høyder når de polemiserer over rettferdig fordeling. De skriver:

«Disse medlemmer kan ikke se at verken Regjeringens opprinnelige forslag eller budsjettforliket fører til en mer rettferdig fordeling.»

De skjønner heller ikke hva «avtalepartnerne mener med en rettferdig fordeling». Jeg kan lese av Fremskrittspartiets alternative statsbudsjett at de heller aldri vil komme fram til en rettferdig fordeling. I hvert fall når det gjelder meg personlig, har jeg en helt annen oppfatning av rettferdighet enn Fremskrittspartiet. Jeg hadde håpet at det var en slags felles forståelse for at de pengene vi fikk inn til den norske stats felleskasse, skulle brukes til å gi befolkningen tilbud på mange forskjellige områder.

Fremskrittspartiet, med sine kjerneinteresser som helse, eldreomsorg, politi og det militære, finner det ikke helt nødvendig å fordele særlig mye penger til andre velferdsoppgaver. La meg ta et eksempel: Kulturområdet skal på Fremskrittspartiets alternative budsjett skjæres ned med 42,8 pst. Det tilsvarer om lag 800 mill. kr. Avisene skal ikke få pressestøtte, samene skal ikke ha avistilbud, norske filmer skal ikke få støtte. Slik kunne jeg fortsette og ta alle områdene på kultursiden. Det er faktisk slik at en del kulturtilbud er ulønnsomme, i den forstand at man ikke tjener penger på dem. Men jeg kan forsikre Fremskrittspartiet at de gir mange andre gleder, bl.a. i form av inspirasjon og tilhørighet til et lokalsamfunn. Kulturtilbudene kan ikke alltid styres etter markedsprinsippet, og derfor må staten gi støtte for at vi i det hele tatt skal få kulturtilbud. Det er en del av våre velferdsordninger, at penger fra staten gir oss mulighet til å få kulturtilbud.

Det er også interessant å lese at Fremskrittspartiet er litt misfornøyd med at sentrumspartiene samarbeider med Arbeiderpartiet denne gangen. Gjennom sitt alternative budsjett ville Fremskrittspartiet tilby sentrumskameratene både skattelette og styrking av det kommunale tilbudet. Frekkheten lenge leve! Sentrumspartiene kunne riktignok fått en skattelettelse i størrelsesorden 8,7 milliarder kr, men forslaget om hvordan styrkingen av kommunaltilbudet skulle foregå, virker noe søkt. Riktignok står det i budsjettforslaget fra Fremskrittspartiet at dersom man går inn for deres skattesystem og deres lønnssystem, vil man kunne se nedskjæringer som en økning. Men det er vel ganske langt fram i tid – og forhåpentligvis en tid som ikke vil komme. Kommunene våre lever faktisk fra dag til dag, og ikke for å kunne spise en gang i fremtiden.

Ett av spørsmålene som Fremskrittspartiet ikke er spesielt opptatt av, er om vi har nok arbeidskraft til å løse alle utfordringene. Med et kontantstøttesystem som trekker arbeidskraft fra helseomsorgen bl.a. ut av aktiv tjeneste, og med en høy sysselsetting er det vanskelig å få folk til å arbeide innenfor helse, omsorg og på sykehjem. Men enten er dette et problem som Fremskrittspartietikke ønsker å finne noen løsning på, eller så svarer de med større produktivitet. Betyr det at hjelpepleierne skal være kortere tid hos de eldre? Og siden arbeidsinnvandring er et ikke-tema i Fremskrittspartiet, er ikke det noen løsning heller. Apropos arbeidsinnvandring: Fremskrittspartiet er nok ikke helt stuerent, for hvis arbeiderne kommer fra Sverige, Danmark eller Finland og er entreprenørbedrifter som ønsker å bygge veianlegg i nærheten av grensen, er det OK at de kommer. Fremskrittspartiet er så ivrig etter å bruke penger i utlandet at de til og med ønsker å bygge – for norske skattebetaleres penger – veisystemer i Sverige for svenskene.

Arbeiderpartiet er opptatt av et samarbeid med de fagorganiserte og er villig til å støtte de rettighetene som er fremforhandlet, bl.a. i tariffavtaler. Fremskrittspartiet ønsker å ødelegge slike systemer. De sier nei til ventelønn, som vanlig, og sykelønnsordningen skal de syke selv betale store deler av – og det er som kjent god fremskrittspartipolitikk.

I et innlegg i dag kom representanten Carl I. Hagen til å si at det beste for den norske befolkningen er det Fremskrittspartiet vil. Og da må jeg spørre meg: Er det det beste for den norske befolkningen at kulturtilbudene reduseres, at distriktene får redusert arbeidskraften innenfor landbruket, at rentene økes og at de syke må betale for å få tilskudd til å være borte fra jobben? Jeg kan ikke se det.

I mitt innlegg har jeg prøvd å belyse baksiden av Fremskrittspartiets alternative budsjettforslag, noen av de problemområdene som representanten Siv Jensen ikke berørte i sitt innlegg. Jeg skjønner godt at det er vanskelig for Fremskrittspartiet å vise fram baksiden. Nå er det slik at Arbeiderpartiets budsjett er snudd opp ned og ut og inn – alle problemene er tatt fram, belyst og kommentert. Jeg tror det er på tide at Fremskrittspartiets alternative budsjett belyses fra alle kanter, og det skal jeg være med på og hjelpe til med så godt jeg kan.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Kenneth Svendsen (Frp): Regjeringen foreslo i sitt forslag til statsbudsjett å speilvende merverdiavgiftssystemet. Det betyr at alle som i dag ikke betaler moms på tjenester, skal gjøre det heretter. For å komme i mål med forhandlingene i arbeiderparti-sentrumsblokken, fikk vi en del unntak.

Sirkus skal ikke betale moms, luftfarten skal ikke betale moms, reiselivet skal ikke betale moms, adgangsbilletter til alpinanlegg skal ikke være underlagt momsreglene, og fornøyelsesparkene skal ikke betale moms – og godt er det! Men tivoli skal betale moms – forstå det den som kan! Et stasjonært tivoli, dvs. en fornøyelsespark som stort sett har samme utstyr som et tivoli, om enn større, skal slippe å betale moms, mens på et tivoli som reiser rundt til «den ytterste nøkne ø» i distriktene, ja, der skal barna betale moms. Men bor man i Oslo eller i Kristiansand og går i en fornøyelsespark, da skal barna der slippe å betale moms – litt av et verdisyn! Og så klør disse representantene seg i hodet og spekulerer på hvorfor folk flytter fra distriktene. Det stod i avisen i forrige uke at det aldri har vært mer flytting fra de tre nordnorske fylkene enn i dag. Gaven fra Arbeiderpartiet – selvfølgelig i tillegg til diesel- og bensinavgiftene, alt som rammer distriktene spesielt hardt, der vi har verdensrekord – er nå at den underholdningen barna har i distriktene, skal pålegges en ekstra avgift.

Kan representanten Fossum, om mulig, forklare meg logikken i det?

Grethe G. Fossum (A): Representanten Kenneth Svendsen kom med en noe spesiell påstand. Jeg håper ikke det er sant, for det kan vel ikke være slik at grensetilfeller i momslovgivningen skal gi seg uttrykk i spesielle verdisyn – som at hvis man er for moms på tivoli, har man ett verdisyn, og hvis man er for moms på sirkus, har man et annet verdisyn. Slik er det faktisk ikke.

En annen ting representanten Kenneth Svendsen sa, var at han skjønte godt at folk flyttet fra distriktene fordi man har et arbeiderparti som foreslår momssystemer der man ikke unntar tivoli fra moms. Slik kan det heller ikke være. Det er helt andre grunner til at folk flytter fra distriktene enn om de har tivoli der eller ikke. Det tror jeg at representanten Kenneth Svendsen og jeg kan være enige om.

Jeg kan forsikre representanten Kenneth Svendsen om at dersom man hadde innført et system som det han og hans parti har tenkt å gjøre i forhold til jordbruket, og at dessuten en del tillegg i forhold til Nord-Norge ikke vil bli utbetalt til kommunene, ville han komme til å se et ras av folk som ville flytte andre steder. Det tror jeg man skal ta på alvor, i stedet for å gå på en grenseoppgang i et spesielt momssystem som departementet faktisk skal se nærmere på, for å finne grensene. Jeg tror at folk bør være reddere for det systemet som Fremskrittspartiet legger opp til, enn for et momssystem fra Arbeiderpartiet og sentrumspartiene.

Bror Yngve Rahm (KrF): La meg bare innledningsvis få si at jeg synes Grethe Fossum holdt et veldig godt innlegg i kveld der jeg kan skrive under på veldig mye – et oppgjør med deler av Fremskrittspartiets politikk som jeg synes var på sin plass, og som var både velbegrunnet og velformulert.

Det er bare et par punkter jeg kunne tenke meg å utfordre Grethe Fossum på. Det hender av og til at vi møter oss selv i døren enten vi er i posisjon eller i opposisjon – det rammer oss alle fra tid til annen, tror jeg. Et tema som Grethe Fossum engasjerte seg veldig sterkt i da den forrige regjeringen styrte, var i forhold til et konkret forslag som daværende regjering hadde gjennom Valgerd Svarstad Haugland, om å legge foreldrefradraget inn i barnetrygden. Den gang møtte Svarstad Haugland til dels veldig skarp kritikk fra Grethe Fossum og andre i Arbeiderpartiet. Nå gjør Arbeiderpartiet det samme i sitt opprinnelige budsjettforslag, og mitt spørsmål til Grethe Fossum må da naturlig nok bli: Hva er det som har endret seg siden den gang, og hvorfor er Grethe Fossum så taus om dette?

Punkt to gjelder kultur, som også Grethe Fossum var inne på. Dette er et tema som hun beundringsverdig har kjempet for i mange år, kanskje uten å få noen særlig oppslutning om sine prioriteringer i forhold til sin egen partigruppe. Jeg har lyst til å stille henne et spørsmål. Det var jo sentrum som faktisk måtte til for å få et løft på 75 mill. kr på kulturbudsjettet. Føler Fossum i finanskomiteen at det er vanskelig å kjenne på at det er sentrumspartiene som må få kulturmidlene på plass? Og punkt to: Støtter hun sin egen kulturminister, som offentlig gir uttrykk for et håp om at sentrumspartienes budsjettprioriteringer skal nå fram?

Grethe G. Fossum (A): Det er ofte vi sier og gjør ting som blir brukt mot oss i andre omgang – slik er det. Når det gjelder forsørgerfradraget innlemmet i barnetrygden, hadde i hvert fall jeg personlig en redsel for at det skulle medføre at barnetrygden ville bli såpass høy at det ville bli vanskelig å pris- og lønnsjustere den. Jeg har ingenting prinsipielt mot at den blir lagt inn der, men jeg ser absolutt problemene med at det koster veldig mye penger å pris- og lønnsjustere barnetrygden. Det var den praktiske grunnen til det.

Når vi nå har fått dette forslaget, er det ingen prinsipiell motstand mot det, men rett og slett en praktisk motstand. Nå er det slik som det er, og da er vel representanten Rahm enig, siden hans regjering foreslo dette tidligere.

Den andre problemstillingen har med kultur å gjøre. Jeg har lyst til å si at det alltid må to til for en tango, og det er jo alltid slik at damene gjør det baklengs og i høyhælte sko, så de har en større utfordring. Men det er slik at Arbeiderpartiet og sentrum har gått sammen om en prioritering på 75 mill. kr når det gjelder kultur, og jeg synes at vi samlet skulle glede oss over det, både Arbeiderpartiet og sentrumspartiene.

Petter Løvik (H): Representanten Fossum påstod i sitt innlegg at utdanning og forsking er ting som er prioritert av arbeidarpartiregjeringa. Ei slik prioritering vil sjølvsagt Høgre vere med på, men så er det då dette med samsvar mellom ord og handling. Statsråd Giske sa tidlegare i dag i sitt innlegg:

«Velgerne mener ofte at vi politikere må være mer opptatt av handling enn av prat. Jeg er enig.»

Det er kloke ord, eg vil faktisk gå så langt som å seie at det var dei to klokaste setningane i statsråd Giske sitt innlegg. Det er kanskje stygt å seie det så direkte, men eg er litt i tvil om Arbeidarpartiet har tenkt i praksis å gjennomføre dei mange gode orda dei har hatt om utdanning og forsking.

La meg ta to konkrete eksempel og stille to konkrete spørsmål til representanten Fossum. Det eine gjeld det vi alle var einige om i Stortinget tidlegare i år, om at vi skulle opp i forskingssamanheng på OECD-gjennomsnitt i løpet av fem år. No er budsjettet for år ein i ferd med å bli vedteke – vi ser sannsynlegvis ikkje tilnærming til OECD-gjennomsnittet. Då er mitt første spørsmål: Står målsettinga om at vi skal opp på OECD-gjennomsnittet i løpet av fem år, dvs. dei fire resterande åra, framleis fast?

Det andre gjeld utsegner som kom frå Arbeidarpartiet då vi debatterte meldinga om rekruttering til læraryrket. Då sa representanten Rune Kristiansen frå Arbeidarpartiet – etter Aftenposten – at Arbeidarpartiet i tillegg til lønslyft føreslår forskjellige tiltak for å betre arbeidsvilkåra for lærarane, og at desse er rekna ut å koste 1,5 milliardar kr kvart år i ein femårsperiode. Dette – det er eit enkelt reknestykke – er 7,5 milliardar kr ekstra i løpet at ein femårs-periode. Når det ikkje er teikn til dette lyftet det første året, står Arbeidarpartiet ved dei 7,5 milliardane og får dei fordelt over dei kommande fire åra?

Grethe G. Fossum (A): Jeg tror veldig mange politiske forskjeller går på skole og utdanning. Jeg kan se at vi har en del felles ting som vi ønsker å få til, som dette med forskning i forhold til både fremtiden og innenfor skolesystemet. Og Arbeiderpartiet står, slik statsråd Giske sa tidligere i dag, fast ved forskningsutviklingen fram til år 2005. Det kan representanten Løvik være trygg på.

Når det gjelder det som han spurte om i forbindelse med rekrutteringsmeldingen, er dette en sum som er meg ukjent. Men når Arbeiderpartiet gikk inn for rekrutteringsmeldingen og la en rekke tiltak inn i den, betyr det at vi har tenkt å følge det opp. Det er lettere å følge det opp nå når vi sitter i regjering, og det vil bli gjort. Men om summen er 7,5 milliarder kr, vil jeg verken love eller si er riktig akkurat nå.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Oddvard Nilsen (H): Det vil være kjent at problemene i norsk samferdsel er mange og til dels meget alvorlige. Alvoret i situasjonen er blitt understreket av diverse ulykker innen sektoren i løpet av det siste året. I tillegg har det vært nesten konstant driftskrise innenfor f.eks. jernbanesektoren i Norge. Reiser man rundt i dette landet, møter man gjenspikrede tunneler, halvferdige broprosjekter, ufullendte veistrekninger over hele Norges land – dette griner mot en overalt.

Med bakgrunn i disse erfaringene var Arbeiderpartiets framlegg til budsjett for samferdsel uforståelig – ja faktisk nesten uforsvarlig. Den alvorlige situasjonen i norsk samferdsel vil Arbeiderpartiet møte ved å foreta en reduksjon på ca. 660 mill. kr på samferdselsbudsjettet, og tar man de tekniske tingene ved flyttingen over til fylkeskommunen, nærmer vi oss 1 milliard kr mindre enn i inneværende år. Dette budsjettet er faktisk lavere enn samtlige budsjetter i 1990-årene, og det er slett ikke i nærheten av å løse de utfordringer som norsk samferdsel står overfor. Derfor ble budsjettframlegget også møtt med hoderisting fra alle – absolutt alle – som har den minste peiling på tilstanden i norsk samferdsel. Det er åpenbart at Arbeiderpartiet i løpet av ganske kort tid på en eller annen måte har mistet enhver kontakt med situasjonen i norsk samferdsel.

La meg nevne to eksempler. For det første: Etterslepet knyttet til vedlikeholdet av våre veger var ved inngangen til år 2000 på 8 milliarder kr. Når vi nå går ut av dette året – eller inn i det neste – vil det være på 9,3 milliarder kr. Det fører selvsagt til at vi også mangler ressurser til helt nødvendig brannsikring og oppgradering av våre tunneler.

Og det andre eksemplet: I Bergensområdet har brannvesenet pålagt Hordaland vegkontor å utføre visse brannsikringstiltak i tunneler. Og følgende står å lese i St. prp. nr. 1 fra Samferdselsdepartementet:

«Selv om det er kommet til enighet lokalt om å utsette de tyngste tiltakene til 2004, er det behov for i størrelsesorden 120 mill. kr i perioden 2001-2003 for å etterkomme kravene. Av dette er det behov for 50 mill. kr i 2001. På landsbasis er det satt av totalt 40 mill. kr til brannsikring av eksisterende tunneler i 2001. Dette medfører at det bare vil være rom for å gjennomføre en liten del av de pålagte tiltakene for Bergen.»

Når man leser slikt og ser hva man følges opp med av penger, tror man nesten ikke hva man leser. Og det sier seg selv at dette er helt uakseptabelt. Det undrer faktisk oss i Høyre at man kan skrive den slags og samtidig kutte bevilgningene til den samme sektoren. Ja, det er uhørt!

Årets framlegg til budsjett er også det siste i fireårsperioden. En kan derfor nå også evaluere måloppnåelsen i forhold til planverket. Det er virkelig begredelig lesning. Vi har ikke nådd ett eneste mål, verken når det gjelder reduserte transportkostnader, eller – enda verre – måltallene for skadde og drepte i trafikken.

Dette bør selvsagt ikke komme overraskende på noen. Den manglende måloppnåelsen henger selvsagt sammen med kuttene i bevilgningene til samferdselssektoren. Den negative trenden har gått over flere år, men det framlagte budsjettet fra Arbeiderpartiet for 2001 er periodens desidert dårligste.

Gjennom forliket med sentrum er budsjettet blitt styrket noe. Det fortjener sentrum jammen ros for. Det ser faktisk ut som om sentrum er mer til gagn for norsk samferdsel utenfor regjeringskontorene enn de var da de i sin tid satt i dem.

Høyre har i hele perioden forsøkt å øke bevilgningene til samferdsel, dessverre uten at vi har fått flertall i denne sal. Det gjør vi også i budsjettet for 2001, men vi kan bare konstatere her og nå at vi heller ikke denne gangen får flertall.

I tillegg til økte økonomiske ressurser er det behov for betydelige omorganiseringsgrep i norsk samferdsel. Det er nødvendig å effektivisere bruken av de ressursene vi har. Det kan bl.a. skje gjennom økt konkurranse innen samferdselssektoren. Det er absolutt ingen grunn til å opprettholde tunge offentlige monopoler når det er åpenbart at forbrukerne vil være langt bedre tjent med flere aktører og økt konkurranse.

Det er ikke slik at Posten er til for Posten og NSB for NSB. De er faktisk til for forbrukerne i dette landet. Det er derfor helt uakseptabelt at forbrukerne skal lide fordi Arbeiderpartiet mener at statsmonopoler er viktigere enn å gi forbrukerne gode tjenester.

Høyre mener ikke det, men det overrasker kanskje ingen.

Tom Thoresen (A): På dette tidspunktet i en så stor og generell debatt som finansdebatten er, pleier en vanligvis å dele ut karakteristikker om debatten, kanskje ikke først og fremst her i salen, men svært ofte i de tilstøtende rom. Og da sies det vel i dag, som vanlig er ved slike karakteristikker, at debatten har ikke vært særlig dramatisk. Og det er nettopp hensikten. Hensikten med å inngå et budsjettkompromiss som sikrer et flertall i stortingssalen for hele budsjettet, for hele sammenhengen mellom budsjettets inntekts- og utgiftsside, er nettopp å fjerne dramatikk. Vi ser også at tunge finansanalytikere gir oss ros for å ha oppnådd dette, bl.a. fordi Stortinget på den måten gir sitt bidrag til at økonomien er slik under kontroll at vi f.eks. ikke lar budsjettbehandlingen i Stortinget bli en ytterligere drivkraft mot høyere rente. Bare her har vi oppnådd ganske mye. Det er jo faktisk slik at presset på renten og ustabiliteten i økonomien er det som til syvende og sist kanskje vil ramme hardest alle enkeltindividene i dette samfunnet, men også de kollektivene som skal bære en stor del av det offentlige velferdsprogrammet, f.eks. kommunene.

Det finnes jo, som jeg nevnte i en tidligere replikk, visse rituelle øvelser rundt et slikt kompromiss, f.eks. hvor mye den ene part har måttet gi, og hvor mye den annen part har fått igjennom. Det er nyttig for å understreke hva som har vært de politiske utgangspunktene, og sånn sett kan man snakke om hvor mange milliarder som er blitt flyttet på under dette budsjettforliket. Og der går det an å regne på mange måter. Det rimeligste er kanskje å si at hvis vi holder endringene i momspakken utenfor, så er det bokført flyttet på ca. 8,3 milliarder kr i forbindelse med dette budsjettkompromisset.

Men dette er ikke det viktigste. Det viktigste er at Arbeiderpartiet og mellompartiene sammen for annet år på rad har gjort den jobben å sikre et flertall for hele budsjettet. I fjor stilte Arbeiderpartiet opp på det for en mindretallsregjering, i år har mellompartiene stilt opp på det overfor Arbeiderpartiets regjering.

Vi befinner oss et år før valget, så man skal ikke gi seg for sterke spekulasjoner i vold når det gjelder hva dette vil føre til av langsiktige samarbeidsforhold i norsk politikk og heller ikke hvilken form slike langsiktige samarbeidsforhold kan tenkes å få. Men det er åpenbart at det eksisterer et politisk tyngdepunkt med Arbeiderpartiet og mellompartiene på den ene side og Høyre og Fremskrittspartiet på den annen side. Det ser vi sterkest i fordelingspolitikken. Det er påtakelig at Fremskrittspartiets og Høyres talere gjerne snakker om skatter og om skattenivå, de snakker ikke fullt så gjerne om fordeling.

For egen del er jeg f.eks. glad for at vi nå har fått en midlertidig skatt på aksjeutbytte, selv om prosentsatsen er noe lavere enn den Regjeringen foreslo. Ikke først og fremst av hensyn til høyere skatter, men fordi utbytte av aksjer er noe av det som genererer den største forskjellen i det norske samfunn. Det var derfor også et hovedelement da Stortinget behandlet den såkalte forskjellsmeldingen. Og da er en viktig skillelinje ikke bare det som går på utgifter og inntekter, men hvordan fordelingspolitikken skjer og hvem inntekter og utgifter rammer. Da kommer Høyres og Fremskrittspartiets kutt i sykelønnsordningen og overfor verdens fattige i et særlig relieff.

Per Sandberg (Frp): I og med at representanten Fossum brukte ni og et halvt minutt av sitt ti minutters innlegg på Fremskrittspartiet, skal jeg prøve å være grei og bruke fire og et halvt minutt av mine fem tildelte på Arbeiderpartiet.

Det har vært sagt mye i denne debatten, og det meste er kanskje sagt, så jeg skal bare komme med noen eksempler på hva statsministeren sa tidligere i dag, og som på en måte også ble sagt av statsministeren i fjor. Jeg vil gjerne sitere fra forhandlingene i finansdebatten i fjor, hvor Jens Stoltenberg sier:

«Det har vi gjort fordi vi har fått gjennomslag for viktige endringer i budsjettet, endringer som vil bidra til mer rettferdig fordeling og mer fellesskap. Dermed er vi med på å snu retningen i norsk politikk.»

Så åpner Jens Stoltenberg sitt innlegg i Stortinget i dag med å si at i år har vi inngått et budsjettforlik med sentrumspartiene som inneholder rettferdig fordeling, tidenes satsing på kommunene, flere og billigere barnehager, og at Arbeiderpartiet har gjort jobben sin i forhold til renteutviklingen.

Det er her jeg får store kvaler i forhold til det som blir sagt. Hvis det var sånn at Arbeiderpartiet i fjor hadde funnet en ny retning i forhold til utviklingen for folk flest i dette landet, og at de nå igjen har funnet det, så blir jeg meget skeptisk. For alle vet hvordan utviklingen har vært i 2000. Hele lønnsoppgjøret til arbeidstakerne er blitt oppspist av renteutviklingen. Gjennomsnittlig alle kommuner sliter med å få budsjettene sine på plass osv. Barnehagene bl.a. er blitt dyrere. Så alt det som Stoltenberg sa i finansdebatten i fjor om at alt skulle bli så mye bedre i år, har slått feil. Nå sier han det samme, og jeg tror ikke jeg trenger å være noen stor gambler for å si at den samme utviklingen vil vi se i 2001. Kommunene vil få like store vanskeligheter med å få budsjettene sine i havn, barnehagene vil bli dyrere, renten vil stige, og man vil ikke få en rettferdig fordeling, for barnefamilier og pensjonister vil komme ut med et meget stort minus også i 2001. For det er ikke sånn at Arbeiderpartiet og sentrumspartiene nå prøver å ta fra de rike og gi til de fattige. Jeg kunne ha gitt en hel masse eksempler på det, men jeg skal ta bare ett. Det gjelder Arbeiderpartiets fanesak når det gjelder fødselspenger. Jeg har på vegne av komiteen stilt spørsmål til departementet om hvem det er som mottar fødselspenger. Tallene fra departementet er helt klare: Det er de som tjener mest, det er de som tjener over 6 G, som henter ut mest fødselspenger. De som henter ut minst, er selvsagt de som har de laveste inntektene.

Og så sier de i dette forliket at kommunene har fått økte rammer. Jeg vil gi et eksempel der også. På familiebudsjettet er midlene til familievernkontorene i fylkene, som tidligere var øremerket, nå flyttet over til rammeoverføringene til kommunene. Dermed sier de at det er økte rammeoverføringer. De sier ingenting om at øremerkede midler er forsvunnet.

Så kommer dette med konjunkturavgift på næringsbygg. Her sitter altså Senterpartiet og forhandler fram et forlik med Arbeiderpartiet som er direkte distriktsfiendtlig. 10 pst. konjunkturavgift på næringsbygg er det ene og alene distriktene som vil tape på. Og så står de og klør seg i hodet fordi folk flytter fra distriktene!

Jeg skal ta et eksempel til. Arbeiderpartiet sitter i regjering. De øker skatter og avgifter generelt for alle i dette landet for 2001. I dag fikk jeg min regionavis, der det var vist til tre eksempler. Tre kommuner i Nord-Trøndelag skal neste år øke kommunale avgifter fra 10 til 14 pst. Alle sammen innfører eiendomsskatt i tillegg til det Regjeringen har vedtatt for neste år. Og hvem er det som styrer i disse kommunene? Det er Arbeiderpartiet. I alle ledd Arbeiderpartiet er representert, er det å innføre skatter og avgifter den eneste tanken de har. Og jeg har skjønt tegningen: Den enkleste måten å styre og herse med folk på, er å gjøre dem fattige. Det er vanskelig å styre et folk som er oppegående og har nok av egne ressurser.

Øyvind Korsberg hadde her overtatt presidentplassen.

Åse Wisløff Nilssen (KrF): I budsjettforliket mellom sentrumsregjeringen og Arbeiderpartiet er det på justissektoren lagt inn 31 mill. kr til advokatsalærer for å holde en tidligere inngått avtale om en opptrappingsplan for salærsatsen. Avtalen ble inngått mellom Advokatforeningen og Justisdepartementet under sentrumsregjeringen.

Politi- og lensmannsetaten styrkes med 17 mill. kr til driftsmidler, noe som vil komme godt med.

Spørsmålet om politiet skal ha egen helikoptertjeneste, vil bli tatt opp som egen sak i løpet av våren 2001.

Tilskudd til spesielle rettshjelpstiltak økes med 2 mill. kr til studentrettshjelpstiltakene. Studentene gjør et godt arbeid og får mye ut av pengene.

Kristelig Folkeparti vil også understreke betydningen av at den omorganisering som Bondevik-regjeringen satte i gang i justissektoren, nå blir videreført.

Trygghet og rettssikkerhet er fundamentale verdier i samfunnet. Kriminalitet er angrep på den enkeltes trygghet og integritet og mot samfunnets fellesverdier. Årsakene til kriminalitet er sammensatte og mangfoldige, og derfor trengs det ulike tiltak på mange samfunnsområder. Vi må ha mange tanker i hodet samtidig for å finne de beste og mest effektive tiltakene, og det finnes ingen enkle løsninger. Fellesskapet trenger gode leveregler som påpeker den enkeltes ansvar for egne handlinger, og i tillegg den enkeltes ansvar for fellesskapets beste.

Det forebyggende arbeidet må drives på tvers av etater og faggrupper i et bredt samarbeid. Det er mye kunnskap om risikofaktorer. Disse kunnskapene må vi kunne benytte på en bedre måte. Mange oppfatter taushetsplikten som et hinder for konstruktivt samarbeid. Da må vi se på om taushetsplikten er riktig formulert. Det må være et mål at taushetsplikten beskytter enkeltpersoner, samtidig som den ikke hindrer viktig tverrfaglig samarbeid.

Når en kriminell handling først har skjedd, mener Kristelig Folkeparti det er viktig med rask saksbehandling i alle ledd, fra politietterforskning via domstolene og til gjennomføring av straffen. Unge bør prioriteres i rettsvesenet. Det er spesielt viktig at førstegangskriminelle opplever at samfunnet svarer resolutt, selv om handlingen ikke skulle være så alvorlig, ved å bruke nulltoleranseprinsippet. Det kan være med på å forhindre en videre kriminell løpebane.

Å lære konfliktløsning og å bruke skolemekling er gode tiltak, både forebyggende og for å hanke inn dem som viser tendens til å befinne seg i en risikosone.

Videre har konfliktrådene vist seg å gi gode resultater, og bør brukes mer.

Menneskeverdet forplikter oss til å hjelpe kriminelle til å bli gode samfunnsborgere. Fengselsstraff må utformes slik at den dømte gjennom både egeninnsats og positive, individuelt tilpassede programmer utfordres til sosial rehabilitering. Men rehabilitering av kriminelle er et krevende arbeid. Her kan etter- og videreutdanningsreformen bli en viktig satsing. Det å få en ny sjanse til opplæring og utdanning med arbeid som mål, vil ha en positiv effekt. Men skal man lykkes, er det viktig med et godt ettervern og en reell mulighet for arbeid og bolig. Det er med på å hindre tilbakefall og motvirke en fortsettelse av et kriminelt handlingsmønster.

Hvert år blir mellom 7 000 og 9 000 kvinner voldtatt i Norge. Av de anmeldte voldtekter blir kun én av ti menn dømt. Voldtekt er den mest underrapporterte forbrytelse som begås. Nå meldes det om økte tall for anmeldelser. Det er bra. Det blir imidlertid en viktig oppgave for politi, påtalemyndighet og domstol å sørge for at disse anmeldelsene blir fulgt opp på en effektiv måte. Det mangler nok fortsatt en del på både kompetanse og vilje til prioritering av slike saker. Dette er forhold som justiskomiteen har satt søkelyset på, og som fortsatt må følges opp av Justisdepartementet. Også holdningsskapende arbeid generelt er viktig for å få folk til å forstå alvorlighetsgraden av slike handlinger.

Sigvald Oppebøen Hansen (A): Støtt og stadig høyrer me at det er ikkje forskjell på dei politiske partia her i landet. Påstandar om at ein ikkje lenger ser forskjell på Arbeidarpartiet og dei andre partia, har blitt imøtegått, tydeleg dokumentert gjennom finansinnstillinga og denne debatten. Budsjettforliket mellom sentrum og Arbeidarpartiet stadfestar at det berre er små saker som er skilnaden på desse partia. Men det er stor avstand mellom budsjettvenene på den eine sida og høgrepartia på den andre sida.

Heile utdanningssamfunnet har vore prega av omfattande reformer dei siste ti åra. Arbeidarpartiet tar utgangspunkt i viktige verdiar når me utformar ny politikk. Når det gjeld skule og utdanning, har våre verdiar og idealar om likskap og solidaritet ført til ei erkjenning av at det er gjennom like moglegheiter til å skaffe seg utdanning at det viktigaste grunnlaget for eit solidarisk samfunn blir lagt.

Det er nettopp gjennom fellesskulen at me kan medverke til utjamning mellom menneske med ulik sosial og kulturell bakgrunn – ein skule der direktøren sin son kan gå saman med industriarbeidaren sin son, der dei skuleflinke og dei mindre skuleflinke gjensidig kan stimulere og hjelpe kvarandre. Og i eit samfunn der kunnskap og kompetanse blir stadig viktigare for arbeidstakarane og dermed òg for næringslivet sine moglegheiter, står satsing på utdanning heilt sentralt – òg for å medverka til ei utdanningsdemokratisering i vårt land.

Budsjettforliket auka ramma til utdanning, og det er bra. Men prioriteringa går sterkt i retning av styrking av private skular og våre universitet. Det er vel og bra at universiteta får betre økonomi, men i eit framtidsperspektiv er det òg viktig å nemne våre høgskular, som òg slit med å få endane til å møtast. I neste runde må det ei sterkare satsing til på våre offentlege høgskular.

Budsjettforliket gav også utteljing for auka satsing på forsking. Det har i fleire år no vore brei semje om å satse sterkare på forsking. Når denne innstillinga blir vedteken, vil det bli eit forskingsfond på i alt 7,5 milliardar kr. Og det er det verkeleg dimensjonar over. Nå står det att å forvalte desse midlane på ein god måte, slik at både offentleg sektor og næringslivet kan hauste gode resultat i framtida.

Til slutt: Eg registrerer at fleire representantar frå det private næringslivet meiner at det etter forliket blir for dyrt å bli verande i Noreg – til og med han som seier han vil gjere Noreg billegare. Det er det norske skatte- og avgiftssystemet som får desse næringslivsleiarane på slike tankar, og då særskilt den nye skatten på aksjeutbytte og formuesskatten. Det er naturlegvis heilt greitt å vere ueinig i delar av det norske skattesystemet. Dei fleste av oss blir forarga når me opplever eit system som ein på mange måtar føler er litt urettferdig. Men korleis skulle det blitt i dette landet dersom alle truga med utflytting kvar gong dei meinte at dei blei råka av det dei meiner er ein urett?

Sjølvsagt har eg respekt for næringslivsleiarar og den innsatsen mange av dei står for. Men slike reaksjonar står i grell kontrast til næringslivet sitt engasjement i samfunnsdebatten. Ja, til og med frå kyrkja sin talarstol har enkelte næringslivsleiarar formana dei rike til å ta ansvar og utøve god samfunnsånd. Dette er etter mi meining dobbeltmoral.

Inge Lønning (H): Dagen før Regjeringen presenterte sitt budsjettforslag i år, utropte kirke-, utdannings- og forskningsminister Giske seg selv til årets budsjettvinner. Deretter trakk han seg tilbake fra slagplassen og har ikke latt noen lyd høre til forsvar for det budsjettforslaget han selv har lagt frem, før i dag. Det forsvaret var konstruert over lesten angrep er det beste forsvar. I mellomtiden har praktisk talt hele Universitets- og Forsknings-Norge kritisert budsjettforslaget sønder og sammen. Og statsrådens svar den ene gangen han opptrådte offentlig, på Forskerforbundets årlige seminar i oktober måned, var at kritikerene, deriblant samtlige universitetsrektorer i dette land, ikke hadde forstått noen ting.

Nøyaktig det samme svar har statsråden brukt når han har blitt kritisert for andre deler av forslaget, bl.a. et kirkebudsjett som er meget kreativt ved at det forskutterer konklusjonene på en stortingsmelding som statsråden ennå ikke har levert Stortinget.

På disse områdene har budsjettforliket heldigvis rettet opp de verste skjevhetene. Det er kommet inn en økning på universitetsbudsjettene på 210 mill. kr, og jeg vil i den sammenheng gi honnør til Venstre, som fremfor noen har stått på for å få dette til. Det er en respektabel innsats.

Det er også kommet inn en kraftig oppretting av den diskriminering som lå i Regjeringens budsjettforslag når det gjelder private skoler med henblikk både på lønnskompensasjon og på oppfølging av alminnelige pris- og lønnsutviklingsforutsetninger. Også på dette punkt har budsjettforliket brakt tingene noenlunde på plass. Det er gledelig.

Men jeg vil jo ikke unnlate å bemerke at det hadde vært vesentlig lettere for sentrum å få gjennomslag for alle sine hjertesaker på dette området hvis de hadde samarbeidet i en annen retning. Da ville det også ha vært mulig å få gjennomslag for et enda bedre budsjett når det gjelder å følge opp forskningsmeldingen, dens forutsetninger og dens målsetting. Det hadde også vært vesentlig lettere å få gjennomslag for prinsippet om likebehandling av private og offentlige tilbydere.

La meg også nevne en detalj som forsterker inntrykket av et ganske usedvanlig svakt budsjettforslag på områdene forskning og utdanning. I budsjettproposisjonen leser man en henvisning til at norske statsborgere og elever ved utenlandske eller internasjonale skoler pr. i dag har rett til å få tilskudd til dekning av skolepenger og tilskudd til kompletterende undervisning i norsk og andre fag. Uten ytterligere kommentar, uten en eneste begrunnelse, sier Regjeringen i sitt budsjettforslag at denne støtten skal fjernes. Den ene – den til kompletterende undervisning – endatil midt i skoleåret, den andre først med virkning fra annet halvår 2001.

Jeg håper at den påplussing Arbeiderpartiet sammen med sentrumspartiene har gjort i Stortinget på dette budsjettkapittel, også innebærer at man akter å ta bort dette helt meningsløse forslag. Men det føyer seg jo inn i et bilde som begynner å bli velkjent når det gjelder den nåværende utdanningsministers politikk. Han har sittet i ganske lang tid på søknaden fra Den Franske Skolen her i Oslo uten å gi noe svar, til tross for at statsminister Stoltenberg diskuterte problemet med sin kollega da han var på besøk i Frankrike tidligere i år.

Dette forslaget innebærer en ytterligere vanskeliggjøring av den økonomiske situasjonen til de få internasjonale skolene vi har. Det føyer seg også godt inn i bildet på det punkt at utdanningsministeren har foreslått å redusere gebyrstipendet for utenlandsstudenter ganske dramatisk – og dette i en tidsalder da alle er enige om at globalisering og internasjonalisering representerer en utfordring for norske ungdommer, for det norske samfunns fremtid. I en slik situasjon foreslår man å ta bort alle ordninger som stimulerer norske barn og unge til å velge internasjonal utdanning.

Oddbjørg Ausdal Starrfelt (A): «Angrep er det beste forsvar», sa representanten Lønning. Ja, i hans innlegg var det stort sett angrep og ingen ting av Høgres politikk, så då meiner han visst det er eit godt kjenneteikn på eit innlegg.

Regjeringa Stoltenberg la fram eit statsbudsjett i god sosialdemokratisk fordelingsånd. Stortinget gjer i dag vedtak som i stor grad følgjer opp dette framlegget. At resultatet vert oppfatta å vera i god sentrumsånd òg, skulle gje god von om fornuftig samarbeid framover – samarbeid som gjev gode resultat for verda sine fattige og trengande, og samarbeid som er til gode for folk flest, og for dei som treng det mest i Noreg.

Fordelingspolitikk er noko meir enn utdelingspolitikk – det er å ta frå dei som har mest, for å gje til dei som har minst. Eg er glad for budsjettet på vegner av dei liva me kan redda, og den lidinga me kan vera med på å avverja via vaksinasjonsprogram for barn i verda. Eg gler meg òg på vegner av dei sjukmelde som ikkje i tillegg skal straffast med å få redusert løn, og på vegner av dei permitterte og dei oppsagde i leverandørindustrien som kan få tilbod om arbeidsmarknadstiltak. Høgresida sitt alternativ ville m.a. ramma desse gruppene. At budsjettet i tillegg er ansvarleg og vil medverka til å halda renta nede, er heller ikkje å forakta for folk flest.

Den generelle politikken har òg mest å seia for familiane. Mange har snakka om det i denne debatten. I tillegg vedtek me her i dag å auka statstilskotet til barnehagar for barn under tre år med 2 prosentpoeng. Det skal og bør føra til at foreldrebetalinga vert redusert. Målet er å auka statstilskotet til 50 pst. og det kommunale tilskotet til 30 pst., slik at foreldrebetalinga kan reduserast monaleg.

Eg er glad for at familieministeren for eit par veker sidan i spørjetimen stadfesta at ho vil følgja nøye med og om naudsynt koma tilbake med framlegg om lovendringar dersom ikkje auka statstilskot fører til lågare foreldrebetaling.

Det ligg inne midlar til 6 000 nye barnehageplassar i 2001. Med dei plassane kjem me endå nærare målet om full barnehagedekning. Det kan ikkje seiast for ofte: Det er berre når alle som ynskjer det, har tilgang til ein barnehageplass dei har råd til å betala, at målet om full barnehagedekning er nådd.

Menneske lever ikkje av brød åleine, heiter det. Det er sant i ulik grad, avhengig av folk sin økonomiske situasjon, og sjølvsagt avhengig av prioriteringar. På besøk på Aust-Timor tidlegare i haust fekk eg stor forståing for at brød – eller kanskje litt vidare grunnleggjande fysiske behov – var det som opptok folk mest, anten dei fekk hjelp frå verdas matvareprogram for å overleva eller dei kunne arbeida for 2,5 kg ris pr. dag eller etter kvart ta til å fø seg sjølve med ris eller grønsaker dei hadde dyrka. Dei var òg opptekne av å få tak på husa før regntida. Og dei tok imot oss med dansande og syngjande barn – altså kultur, noko å leva for. Det var godt å sjå i praksis at m.a. norsk støtte kjem fram og hjelper. Og det var godt å høyra på u-hjelpsministeren då ho gjorde greie for auka norsk innsats og for arbeid for å få meir ut av pengane. g her tek høgresida ein annen veg.

Det å få meir ut av pengane er jo òg ei utfordring for oss her heime. Difor skal me fornya offentleg sektor sånn at me får meir tid til å pleia gamle, undervisa barn og bruka mindre til papirarbeid og rapportskriving. Me bør òg få meir ut av pengane på område som gjev oss noko å leva for, m.a. kultur. Difor har kulturministeren sett i gang eit omfattande utgreiingsarbeid for å vurdera stoda og koma med framlegg til endringar. I tillegg heiter det i kulturbudsjettet at Regjeringa i seinare dokument og budsjett vil leggja fram ein heilskapleg plan for opprusting av Kultur-Noreg. I Arbeidarpartiet sitt program seier me at det skal vera ei kraftig årleg opptrapping fram mot 2005. Det er eg glad for og stolt over. At forliket mellom sentrum og Arbeidarpartiet gav auka løyvingar til kulturføremål, gjev god von om at me kan få fleirtal for dette i denne salen.

Eg vil til slutt peika på nokre område som skal rustast opp allereie neste år:

• Alle barn i grunnskulen, ca. 580 000, skal få tilbod om ein såkalla «kulturell ryggsekk» som skal føra til ein kraftig auke når det gjeld barn og unge sin tilgang på kulturopplevingar.

• Alle bibliotek skal kunna tilby breidbandtenester, og biblioteka skal i endå større grad verta møteplassar som sikrar alle tilgang til slike tenester.

• Filmsektoren skal omorganiserast og opprustast. Det er igjen snakk om både å få meir ut av dei ressursane me har, og å tilføra nye. Norsk filmproduksjon er viktig, ikkje minst for å ta vare på norsk språk og kultur.

• Pressestøtta får ein auke.

Så me er i gang med ei opprusting av kultursektoren i Noreg, og opprustinga skal styrkjast i komande år.

Rigmor Kofoed-Larsen (KrF): Jeg er glad for at Kristelig Folkeparti har bidratt til flertall for en god momsreform. Gjennom halvert moms på matvarer sikrer en at de familiene som bruker den største delen av inntekten sin på mat, kommer bedre ut. Dette er sentrumspartiene fornøyd med. Jeg vil imidlertid trekke fram en annen viktig del av justeringene i momsreformen.

For Kristelig Folkeparti var det en viktig sak å unngå merverdiavgift på reiseliv og kollektivtransport, slik Regjeringen hadde foreslått. Dette er meget viktig for et fylke som eksempelvis Oppland, som er et utpreget reiselivsfylke. Regjeringen foreslo også at fornøyelsesparker og alpinanlegg skulle ilegges moms – ikke bare lav sats i tråd med hoveddelen av reiselivsnæringen, men normal sats. Jeg har vanskelig for å skjønne begrunnelsen for dette. Spesielt i distriktene er de ulike delene av reiselivsnæringen svært avhengige av hverandre, og hotellene som først og fremst har næringslivet som kundegrunnlag, er ikke de som er mest avhengig av momsfritak. De som retter seg mot privatkunder, mot enkeltpersoner og som lever av turistene, derimot, er avhengig av fritak for moms. Og disse hotellene er igjen avhengig av at turistattraksjonene som trekker folk til stedet, er interessante.

På Sørlandet er det undersøkelser som indikerer at 40 pst. av alle som kjøper overnattingstjenester, besøker Dyreparken. I mitt fylke er situasjonen den samme når det gjelder til alpinanlegg. En svært stor del av vinterturistene kommer på grunn av alpinanleggene. Dersom ikke sentrumspartiene hadde sikret momsfritak for alpinanlegg, ville mange anlegg fått det svært problematisk og kanskje også risikert nedleggelse, med store ringvirkninger for lokalt næringsliv og bosetting. Jeg er derfor glad for at Kristelig Folkeparti og sentrum fikk gjennomslag for momsfritak for hele reiselivsnæringen, inkludert alpinanlegg og fornøyelsesparker.

Gjennom budsjettavtalen med Arbeiderpartiet har sentrum sikret flertall for en bedre miljøpolitikk. Innsatsen for energiøkonomisering økes med 60 mill. kr, og samtidig øker elavgiften med én øre mer enn Regjeringen foreslo. Det vil gi økte incentiver til å satse på energiøkonomisering. Det er vel ikke til å legge skjul på at vi nordmenn i forhold til folk i våre naboland sløser med elektrisitet og ikke har vondt av incentiver til sparing.

Budsjettavtalen har også sikret 190 mill. kr til å styrke kollektivtrafikken. Kollektivreiser har steget mer i pris enn de fleste varer de siste årene, langt mer enn drivstoff. Samtidig står vi i fare for at tilbudet nå blir dårligere fra neste år. Derfor er det svært positivt at vi har kunnet sette av 190 mill. kr til å opprettholde og styrke kollektivtilbudet neste år. Det er et skritt i riktig retning, både for trafikksikkerhet og for miljø.

Budsjettavtalen har også sikret flertall for 10 mill. kr mer til Redningsselskapet, og den har sikret flertall for 115 mill. kr mer til riksveginvesteringer.

I går åpnet Lærdalstunnelen på E16 – stamvegen og den ferjefrie forbindelsen mellom Oslo og Bergen. I Oppland gjennom Valdres er det flere strekninger på nettopp E16 som trenger opprusting for å kunne ta den økte trafikken som nå vil komme som følge av tunnelen. Opprusting handler også om å effektuere stamvegvedtaket om E16 – ingen ny debatt om dette!

Kristelig Folkeparti sikret også gjennom budsjettforliket bedre vilkår for frivillige organisasjoner. For det første slipper disse organisasjonene konjunkturavgiften. Den ville rammet hardt. Organisasjonene har ikke noe produkt de kan øke prisen på, og de får ingen kompensasjon fra staten. Vi har også sikret at konsekvensene av momsomleggingen for organisasjonene skal utredes og vurderes. Men kanskje viktigst: Vi har sikret at ikke alle de dramatiske kutt i støtten til de frivillige organisasjonene blir vedtatt. En rekke frivillige lag og organisasjoner innenfor ulike departementers budsjett sikres gjennom forliket samme støttenivå som i fjor. Arbeiderpartiets forsøk på å kutte ned på støtten til frivillig sektor får ikke flertall. «Frivillig-Norge vant budsjettet» var en overskrift i media. «Forliket mellom sentrum og Arbeiderpartiet snudde frivillige organisasjoner fra tapere til vinnere i kampen om budsjettkronene.»

Sist, men ikke minst: Barne- og ungdomstiltak, med en økning på 31 mill. kr, sammen med styrking av kulturtiltak og gjennomslag for tilskudd til arbeid med rusproblemer er en viktig satsing på barnas og ungdommens oppvekstmiljø, som Kristelig Folkeparti er fornøyd med.

Anne Helen Rui (A): Etter at budsjettforliket mellom Arbeiderpartiet og mellompartiene ble kjent, kunne man få inntrykk av at Forsvaret er under politisk ild fra alle kanter. Ord som «skandale» er brukt av Jan Petersen i Dagbladet den 24. november. Spesielt er situasjonen i Luftforsvaret nevnt. Årsaken er et kutt på 100 mill. kr på driftsbudsjettet til Luftforsvaret.

Når det gjelder kuttet i Luftforsvaret, er det viktig å påpeke følgende: Det er i hovedsak dyrere drivstoffpriser som gjør flysituasjonen vanskelig i dagens luftforsvar. Nå på slutten av året vil Luftforsvaret gjennom budsjettomgrupperingsproposisjonen og salderingen bli tilført penger slik at de kan fylle opp sine drivstofflagre. Luftforsvarets ressurstilgang ved inngangen til neste år er derfor vesentlig bedre enn i år.

Jeg har forståelse for at Høyre syns det er trist å være uten innflytelse på neste års budsjett, og budsjettkutt er svært sjelden populært. Men å hevde at det er en skandale for landet eller en trussel for forsvarsevnen, gir et feilaktig bilde av virkeligheten.

Det er få områder i norsk politikk som har gjennomgått så store endringer som Forsvaret de siste ti år. Samtidig er det få områder hvor virkeligheten har endret seg så mye som i sikkerhetspolitikken. I 1989 var verden preget av todeling og kald krig. Warszawapakten var motpolen til vår egen allianse, NATO. Ti år etter, i 1999, ble tre land som tidligere var medlemmer av Warszawapakten – Polen, Ungarn og Tsjekkia – medlemmer av NATO. Men samtidig som 1990-tallet var preget av fløyelsrevolusjoner, nye demokratier og NATO-utvidelse, opplevde vi den verste krigen i Europa siden annen verdenskrig.

Både bortfallet av Warszawapakten og krigen i det tidligere Jugoslavia viser de enorme endringer som Europa og verden har gjennomgått på 1990-tallet. Når verden forandrer seg, tvinger det seg fram endringer i vår politikk. Våre verdier og våre mål står fast, men våre virkemidler må vi alltid passe på er hensiktsmessige.

Jeg er derfor stolt av det norske forsvaret og over Norges deltakelse i fredsbevarende arbeid. Når vi er ute i verden, får vi stadig høre hvor godt fornøyd man er med våre unge fredsbevarere – hvor flinke de er til å snakke med befolkningen og skape tillit og forståelse, hvor alvorlig de tar oppgavene, hvor mye kreativitet de utviser for å få løst oppgavene så godt som mulig. De får sin lønn, og det er bra, men jeg vil gjerne fra denne talerstol si tusen takk til dem som har vært ute, dem som nå er ute, og til dem som skal ut i neste omgang.

I årets budsjett er det satt av 1 922 mill. kr til internasjonale operasjoner. Fra april til oktober skal Norge sammen med Danmark lede KFOR-hovedkvarteret i Kosovo. Dette er viktig og riktig. Det er viktig i dagens situasjon for Kosovo og Jugoslavia. Men det er også viktig for Norge – vi bidrar til å skape stabilitet og fred på vårt eget kontinent. Det er ikke slik at Norge og Europa er uberørt av krigen og konfliktene i det tidligere Jugoslavia. Det er moralsk riktig av Norge å delta i arbeidet for å trygge freden, selv om det er i et annet land. Men det har også å gjøre med vår egen sikkerhet, og det forventes av oss av våre allierte.

Det er imidlertid også viktig for Norge og det norske forsvar fordi ledelse av en slik operasjon vil tilføre oss vital kompetanse. Derfor er det absolutt ikke noen motsetning mellom det å delta ute og hjemme. Deltakelse i internasjonale operasjoner vil også gi Norge innflytelse på den internasjonale arena. Uten norsk deltakelse i NATO og FN eller uten norsk samarbeid med EU svekker vi Norges rolle og innflytelse internasjonalt. Kort sagt: Norsk deltakelse gir nytt håp om fredelig utvikling i framtidas Jugoslavia, og den gir norsk innflytelse.

Til neste år skal vi diskutere «det nye forsvaret» og de omstillinger som er riktige og nødvendige som et resultat av den nye tid. Det vi imidlertid kan være sikre på, er at internasjonalt engasjement og behov for internasjonal deltakelse ikke vil bli mindre. Vi skal derfor være stolte av – og ikke svartmale – situasjonen for vårt eget forsvar.

Presidenten: Neste taler er Ingvald Godal. Men etter det presidenten kan registrere, er ikke Godal til stede i salen, og heller ikke noen av de neste talerne på talerlisten. Vi går da over til en treminutter – Gunnar Halvorsen.

Gunnar Halvorsen (A): Takk for forfremmelsen!

Budsjettet som finanskomiteen nå legger fram, er et budsjett som sikrer trygghet i finanspolitikken. Renten er nå sannsynligvis på vei nedover, arbeidsledigheten og prisstigningen er under kontroll. Partene i arbeidslivet har gjennomført realistiske lønnsoppgjør. Norge har et godt utgangspunkt.

Jeg forutsetter at andre vil trekke fram de eventuelle negative sider ved budsjettforliket. Jeg har valgt å se på en del positive saker.

For første gang er avgiftene på bensin og diesel satt ned, med 1,20 kr og 1,13 kr inklusiv moms. Aldri har vel overføringene til kommunene vært større, og det er viktig, for det er kommunene som møter mennesker i omsorg, pleie, undervisning og mye, mye mer.

Momsreformen er stor og omfattende og egentlig en egen sak. Å innføre moms på tjenester er nødvendig, og er innført over hele Europa. Men innføringen skaper selvfølgelig store forandringer for enkelte næringer, og justeringer av momssatsene var nødvendig. At matmomsen reduseres til 12 pst., er viktig, ikke minst for store barnefamilier.

Skatter og avgifter er alltid et vanskelig spørsmål. Det som må være utgangspunktet, er rettferdighet og betaling etter evne. Utbytteskatten blir jo bare for i år og neste år, og for 2002 skal det lages et nytt skattesystem. Det blir en spennende debatt. Etter min vurdering må reformen resultere i at skatt på arbeid og «svette» reduseres. Det er ikke rettferdighetsforståelse for et system der kapitalinntekt beskattes med 28 pst., mens arbeidsinntekt kan komme opp i 55 pst. En mer lik skatteprosent og et bunnfradrag på kanskje opp mot 100 000-130 000 kr før man betaler skatt, vil etter min vurdering kunne gi et mer rettferdig skattesystem.

Avgiftene i Norge må på sikt bli mer like dem i våre naboland og landene ellers i Europa. Det er ikke mulig å operere med så store avvik i en tid da folk er så mobile. Det er også viktig for næringslivet at investeringsavgiften skal fjernes.

At forliket mellom Arbeiderpartiet og sentrum fører til at det ikke blir avgift på elektrisitet brukt i produksjon i industrien, er gledelig. I tillegg er det enighet om å halvere den lave satsen på SO2-avgiften. Grunnen til at dette har skjedd, er et innspill fra fagbevegelsen og industrien.

I Aust-Agder har fagbevegelsen ved Arendal Smelteverk og Norton i Lillesand brukt demokratiet, og det faglig-politiske samarbeidet ble altså hørt. Det er konstruktivt fra fagbevegelsen og bedriftene som har utslipp av SO2, at de ikke ønsker at avgiftene skal fjernes, men et fond som er øremerket til rensing, og et bedre indre og ytre miljø.

Presidenten: Da registrerer presidenten at vi kan gå tilbake til den ordinære talerlisten, med femminuttersinnlegg.

Rita Tveiten (A): Eg seier meg lei for at eg forrekna meg på tidspunktet. Og dette som eg har venta på i heile dag!

Det er grunn til å gleda seg over budsjettforliket mellom sentrumspartia og Arbeidarpartiet. Det er i skjeringspunktet mellom sentrumspartia og Arbeidarpartiet me finn dei beste løysingane for landet, slik eg ser det.

Norsk næringsliv er å finna i ein globalisert økonomi. Det betyr at me alle må læra oss til å leva i endring. Politikarane si oppgåve er ikkje å stå imot endringar, men å leggja til rette for å tola og veksa på desse endringane. Eg likar uttrykket: Skal du koma fyrst til mølla, må du symja mot straumen. Det er mykje å henta ved å vera fyrst ute med nyskaping. Det er det eg får ut av dette uttrykket.

Store næringsutøvarar som verkeleg har suksess, peikar på at det er ved å liggja i front når det gjeld å handtera endringar, at dei kan ha håp om å lukkast. Det betyr at me må satsa på å auka endringskompetansen både i norsk næringsliv og i skuleverket. Men slik kompetanse åleine er ikkje nok. Me treng verkemiddel som står i høve til utfordringane. Difor må verkemiddelbruken overfor norsk næringsliv endra seg i takt med utviklinga. Det er gjennom at me tek heile landet og ressursane me rår over, i bruk, at me kan tryggja velferda vår. Ikkje minst gjeld det å ta i bruk både kvinner og menn.

Mange norskforankra føretak er små i internasjonal samanheng. Difor er det viktig med sterke norske kapitalmiljø som kan sikra tilgang på eigenkapital. Det er ein tankekross at det er greitt å medverka til styrking av utanlandske selskap, men at det skal vera omstridt å leggja til rette for at privat og statleg kapital kan samarbeida om å etablera eit investeringsselskap som kan medverka til å vidareutvikla eksisterande og dynamiske næringsmiljø og ta del i større omstruktureringsprosessar. Me treng tolmodig, men også krevjande kapital til både små og store verksemder, på og utanfor børs, heime og ute.

Me er heldige som har eit ressursgrunnlag i landet vårt som kan danna basis for klyngjebygging basert på marin sektor. Velferd er avhengig av at det finst busetnad og arbeidsplassar i heile landet, og at me har inntekter som kan fordelast på ein måte som sikrar ei slik utvikling.

Norsk fiskeri- og havbruksnæring har potensial til å sikra ei vidareutvikling av velferdsstaten. På nokre område er me velutvikla og i verdsfronten. På andre område har me potensial, men det må utviklast og utløysast. Fellesnemnaren for å få utløyst potensialet er forsking og utvikling. Me må få fram midlar til dette formålet, og det viser også budsjettet. Eg kan nemna at det er utvikla ein strategiplan for norsk skjelnæring som strekkjer seg over fire år. Denne konkluderer med at det trengst 275 millionar offentlege kroner til forsking og utvikling. Berre denne næringa kan sikra oss eksportinntekter i milliardklassen i åra som kjem. Eigentleg dreier det seg om eit nytt oppdrettseventyr. Det er snakk om både nytenking og nybrottsarbeid. Det sikrar grunnlag for busetnad og arbeid langs kysten.

Men det skal meir enn sysselsetjing til for å ta heile landet i bruk. Eg trur ikkje det er lengten etter cappuccino som er drivkrafta i flyttestraumen inn mot meir tettbygde strok. Eg trur faktisk det er tilgangen på kulturtilbod. Eg har også ved tidlegare budsjettbehandlingar teke til orde for at dei ulike rammeområda på budsjettet burde ha overført kvar på sitt område eit høveleg beløp til rammeområdet for kultur. Det trur eg framleis på. Nyskaping og omstilling, som eg tidlegare i innlegget har ivra for, treng kreativitet. Det er gjennom tilgang til t.d. musikkskulen, eller kunstskulen som det heiter no, at det vesle barnet kan få møta og utvikla sine kreative sider. Det er min påstand at satsing her vil visa seg i eit langsiktig perspektiv når me skal ha fram næringslivsaktørar som skal stå for nyskaping og omstilling. Me har ikkje råd til å la vera ei slik satsing om me skal nå målet vårt om vidare velferd i landet vårt.

Ola T. Lånke (KrF): I år er det 250 år siden komponisten Johann Sebastian Bach døde. Dette er nok blitt markert på ulik måte utover verden. Johann Sebastian Bach var en stor kunstner og har etterlatt seg et rikt materiale. Det samme har svært mange andre kunstnere, og de representerer ulike uttrykksformer. I vår tid har vi også mange som beriker oss, og disse er en enorm inspirasjonskilde for våre barn og unge.

Vi kan så spørre: Hva har Johann Sebastian Bach og de andre med statsbudsjettet å gjøre? Faktisk en god del. Statsbudsjettet er statens viktigste politiske rammeverk for fordeling og styring av offentlige ressurser, altså et instrument til å sikre alle innbyggere et visst mål av utdanning, helse- og sosialtjenester, kort sagt velferd. Av og til kan en finansdebatt som dette lett etterlate et inntrykk av at budsjettet er et mål i seg selv, men et budsjett må hele tiden måles i forhold til hvordan det bidrar til å opprettholde – eller øke – folks levekår og livsstandard.

I vårt land er jeg ikke i tvil om at det er det siste som er det viktigste. Et land som befinner seg på toppen av velstandskurven, må prioritere livsstandard og immaterielle verdier som motvekt mot grådighetskultur og materialisme. Dette har mange sider.

Jeg vil understreke kulturen, det frivillige organisasjonsarbeid og de sosiale nettverk, og dette henger sammen. Det er her Johann Sebastian Bach kommer inn. Årtusenskiftet har til en viss grad bidratt til å sette fokus på kultur og livsverdier, men mest verbalt, ikke så mye når det gjelder å legge til rette de økonomiske forutsetningene. Derfor var Regjeringens forslag til statsbudsjett for år 2000 en skuffelse. Flere har påpekt dette.

For kultursatsingen var forslaget et nullbudsjett og ikke det løft for kulturen som Arbeiderpartiet flere ganger har varslet. For frivillig sektor betyr budsjettforslaget en dramatisk nedprioritering. Jeg vil minne Arbeiderpartiet om at de sosialdemokratiske partiene i land som England, Tyskland og Danmark legger stadig større vekt på å bygge det sivile samfunn og støtte det frivillige arbeid.

Da vi her i Stortinget behandlet den såkalte frivillighetsmeldingen tidligere i perioden, var Arbeiderpartiet i opposisjon og talte varmt for det frivillige arbeid. Det er skuffende at Arbeiderpartiet i Norge ikke følger opp sine uttalte intensjoner og følger eksemplene til søsterpartiene i andre land.

Vi har lagt merke til Regjeringens høye profil når det gjelder å ville modernisere og effektivisere offentlig sektor, mens den overser at det er nødvendig å øke den frivillige og kulturelle satsing. Det ene må gjøres og det andre ikke lates ugjort. Derfor ble budsjettforliket en redning både for kulturen, for frivillig sektor – ja også for Arbeiderpartiet.

Den som har stelt med frivillig barne- og ungdomsarbeid, og tatt del i kulturelle aktiviteter, vet noe om hva som kommer ut av små midler. Penger til kultur er som gjødsel for åkeren. Sentrumspartiene har ønsket å ta dette på alvor. Penger til kultur får det til å vokse. Verdier skapes, barn og unge aktiviseres, sosiale relasjoner og nettverk skapes. 23 mill. kr til lokale kulturhus betyr enormt for å sikre videre satsing på arenaer for kulturell utfoldelse i distriktene. Til sammen 40 mill. kr til tilskuddsordning for barn og unge i organisasjonene bidrar til å øke den lokale aktivitet vesentlig.

10 mill. kr til de regionale symfoniorkestrene betyr svært mye for musikklivet ute i landet, fordi de deltar på mange plan. Og 8 mill. kr ekstra for å styrke arkiv, bibliotek og museer vil være en viktig start på en større satsing på dette området. I stortingsmeldingen om arkiv, bibliotek og museum, som nå er til behandling, legges det opp til et kraftig løft over flere år for å styrke disse institusjonene i deres arbeid med å ivareta og videreformidle kulturarven og skape viktige kulturelle møteplasser. Dette er også penger som gir ringvirkninger.

Det samme gjør bevilgningene til litteratur for barn og unge, berging av kulturbåten «Innvik» osv. – vi kunne ha fortsatt oppramsingen. Hele 75 mill. kulturkroner gir mangfoldig igjen. Det samme vil økt satsing over andre departementers budsjetter gjøre. Bevilgninger til kulturelle og frivillige sosiale aktiviteter over statsbudsjettet utløser ikke bare økonomiske ressurser andre steder i samfunnet, det frigjør også menneskelige og åndelige ressurser i form av kreativitet og skapende innsats. Det er forebyggende i mer enn én forstand, fordi det gir overskudd og setter farge på våre hverdager, noe som ikke bare er helsefremmende, men som også virker konfliktdempende og brobyggende.

Det er ikke sikkert at Johann Sebastian Bach ville brydd seg så mye om dette om han hadde levd, men enhver økning på kulturbudsjettet tror jeg han ville ha satt pris på.

Inger Stolt-Nielsen (H): Statsbudsjettet kom uten at Regjeringen hadde fulgt opp Stortingets vedtak av 16. juni om at det samtidig skulle legges frem forslag til tiltak som skulle sikre norske sjøfolks konkurransedyktighet. Vedtaket hadde sin bakgrunn i at stortingsflertallet hadde forstått, og i interpellasjonsdebatten i mai gitt uttrykk for, at konkurranseforholdene for norske sjøfolk var blitt vesentlig forverret. Det var bekymring for rekruttering og lærlingplasser, og tiden var inne for en vurdering av alternativer til dagens refusjonsstøtte.

Premissene i budsjettet gav likevel et håp. Refusjonsstøtten skulle videreføres med uendret sats og innretning, og Regjeringen gav signaler om at den ville ta fatt i problemene og komme tilbake til saken. Hva skjer? Det kommer et tillegg nr. 7 og en St.prp. nr. 21, hvor Regjeringen trekker inn 40 mill. kr, og setter store og viktige flåtegrupper utenfor ordningen.

Retningslinjene for utbetalingen av refusjonsstøtte bygger på et forhandlingsreferat, datert den 14. februar 1994, og det gir ikke noe avtalefestet grunnlag for denne inndragningen. Som en del av statens forpliktelser står det i avtalen at staten vil bidra med 340 mill. kr, og at refusjonen skal gis for sjøfolk som er bosatt i Norge, er berettiget til sjømannsfradrag og er ansatt i den konkurranseutsatte del av flåten. Det står intet om at fartøyene må føre last, og intet punkt i den undertegnede avtalen indikerer at avtalen kan tolkes slik. Ifølge denne avtalen skulle retningslinjene bygge på de konkrete punkter som alle de tre partene hadde akseptert og undertegnet den 14. februar.

På de fartøyer som nå lures ut av refusjonsordningen, er det ansatt et sted mellom 1 500 og 2 000 norske sjøfolk. Det søkes rettferdiggjort ved å si at denne flåtegruppen er forholdsvis lite konkurranseutsatt! Vet departementet og Regjeringen i det hele tatt hvilke skip som er registrert i eller utenfor Norge? Jeg har her en liste med 15 utenlandsregistrerte offshorerederier som konkurrerer om kontrakter bare på norsk sokkel. Blant dem er verdens største og mest konkurransedyktige rederier, med de aller fleste av sine sjøfolk fra EU-land, og som benytter de konkurranserammer EØS-avtalen åpner for. Noen av dem har også norsk spisskompetanse i utvalgte stillinger. World wide er konkurransen enda skarpere, og offshoreflåten opererer world wide.

Har departementet overhodet peiling på hva de driver på med i forhold til maritime næringer? Sammen med bøyelasterne er de rederiene som nå rammes, de som har gått i front for å bevare en helhetlig norsk maritim cluster, med eiere som pløyer sine overskudd tilbake til bedriften og går i forkant for kompetanseutvikling, stadige miljøforbedringer om bord, og med et ekte engasjement for de lokalsamfunn de rekrutterer fra, og de sjøfolk de har på hyrelisten. Det er Kyst-Norge som rammes av dette. Hele 33 mill. kr trekkes ut fra rederier i Rogaland og Sunnhordland, med et pennestrøk og uten debatt, og tydeligvis uten at de som gjør dette, har kunnskap om konkurranseforholdene.

Regjeringen forsvarer inndragningen med at ordningen er blitt mindre brukt i 2000 enn beregnet. Ja, selvfølgelig! Det burde vært opplagt alt i mai. I kystflåten er mer enn 300 arbeidsplasser gått tapt gjennom utflagging, og i løpet av året har ikke mindre enn 18 kystfraktrederier gått konkurs – 15 flere konkurser enn i et dårlig, omtrentlig normalår, med tilsvarende tap av sjømannsarbeidsplasser. Det er resultatet av de skatte- og avgiftsøkninger denne flåtegruppen har fått de siste årene, og som beløpsmessig overstiger det de får i refusjonsstøtte.

Statsråd Knudsen synes å tro at norske sjøfolk kan bli konkurransedyktige kun i kraft av sin faglige dyktighet. Andre lands sjøfolk er også dyktige, og gjennom bedrede konkurranseforhold og bedret utdannelse skjerpes nå konkurransen. Faglig dyktighet utvikles om bord. Da må det legges til rette for en NOR-flåte som har gjennomgående norsk mannskap. Dagens lærling skal bli morgendagens spisskompetente toppoffiser, men da må vi sikre grunnstammen av norske sjøfolk. Vi kan ikke ut fra rekrutteringsgrunnlaget plukke ut de dyktigste. Det er erfaring om bord i kombinasjon med utdannelse som skaper de dyktigste. Og vi er nå i en situasjon der vi risikerer å fase ut vår maritime kompetanse og overlate vår kyst til utlendinger, med de langsiktige konsekvenser det vil ha.

Jeg er glad for at næringskomiteens leder, Morten Lund, vil være budsjettkameratenes pådriver for å rette opp den skaden som ikke lot seg rette opp i finansinnstillingen. Det kan gjøres ved å forfølge 16. juni-vedtaket og forlange at Regjeringen i løpet av våren gjør som de ble bedt om den 16. juni, og kommer tilbake til Stortinget med forslag til tiltak som kan trygge norske sjømannsarbeidsplasser og gi våre sjømenn forutsigbarhet og langsiktighet.

Lodve Solholm hadde her teke over presidentplassen.

Per Ove Width (Frp): Vårt forsvar er inne i en av sine største kriser siden 1930-årene. Vi er i ferd med å gi opp ambisjonen om invasjonsforsvar i en landsdel og et tilstrekkelig balansert forsvar i resten av landet. Hæren er på sparebluss, Sjøforsvaret seiler ikke lenger i våre nordlige farvann, og kampflyvåpenet står på bakken, bokstavelig talt, med brukne vinger.

I Regjeringens budsjettproposisjon gis det ingen signaler om at det er noen lysning i sikte for 2001. På side 25 i budsjettproposisjonen fra Forsvarsdepartementet står det rett ut at nødvendig ammunisjon til utdanning og trening vil holdes på et absolutt minimum. Øvelsesaktiviteten er redusert slik at samvirkekompetansen blir opprettholdt på et minimumsnivå. Og videre sies det bl.a.:

«Reduksjon av drivstoff, reservedeler, ammunisjon og trening mm., vil over tid få stor betydning for den operative evnen til avdelingene i Forsvaret.»

Den doble ubalansen som har fått lov til å bygge seg opp over lengre tid, har derfor skapt et kritisk behov for omstilling, og den prosessen skal Stortinget ta stilling til i vårsesjonen neste år når vi behandler den neste langtidsproposisjonen for Forsvaret. Før vi kommer så langt, kan vi imidlertid oppleve at Forsvaret har råtnet på rot før vi får tilstrekkelig effekt ut av omstillingen. I inneværende langtidsperiode er vi allerede 1,75 milliarder kr under forutsetningene i gjeldende langtidsmelding, noe som et bredt flertall her i huset sluttet seg til våren 1998. Allerede i sin opprinnelige form var budsjettforslaget minst 1,2 milliarder kr under de forutsetninger som både Forsvarspolitisk utvalg og Forsvarsstudien 2000 fra forsvarssjefen har lagt til grunn.

Med dette som bakgrunn er det Arbeiderpartiet og sentrumspartiene inngår et budsjettmessig forlik. Og hvilke signaler er det så vi får fra dette forliket? Ikke bare er Forsvarets budsjett ytterligere redusert med 100 mill. kr, noe som ytterligere forsterker avvikene fra gjeldende planforutsetninger, men de har maktet det kunststykket å ta hele kuttet på Luftforsvarets driftsbudsjett. Var det et sted man ikke skulle kutte, var det i hvert fall der.

For ordens skyld: Luftforsvaret er den forsvarsgrenen der driftssituasjonen er desidert mest kritisk. Av omgrupperingsproposisjonen fra Forsvarsdepartementet går det fram at det for inneværende år har vært nødvendig med en netto tilførsel på 124 mill. kr for å holde denne forsvarsgrenen mer eller mindre operativ gjennom dette året. Av dette beløpet på 124 mill. kr er ytterligere 25 mill. kr krisehjelp for i det hele tatt å kunne holde et minimum av våre F-16 fly på vingene.

Situasjonen i Forsvaret er dramatisk og alvorlig. Vi er et av verdens rikeste land. Samtidig som Regjeringen ønsker å vise at den har ambisjoner generelt med store bidrag til internasjonale fredsoperasjoner og innmelding i all verdens militære styrkeregistre, og vi i samarbeid med Danmark skal lede KFOR-styrken på Balkan, forhandler den samme Regjeringen bort mulighetene for å gi de samme styrkene et minimum av nødvendig trening og øving. Dette er umoralsk.

Det er grunn til alvorlig bekymring for effekten av de schizofrene signalene vi her sender til våre allierte om viljen og evnen til å holde orden i vårt eget forsvarshus, samtidig som vi mer enn noensinne trenger å fremstå som en troverdig alliansepartner. Det finansielle grunnlag for Forsvarets nasjonale og internasjonale virksomhet som Stortinget vedtar senere i dag, gir dessverre ingen grunn til optimisme på Norges og Forsvarets vegne.

Presidenten: Dei talarane som heretter får ordet, har ei taletid på inntil 3 minutt.

Tor Nymo (Sp): Det budsjettet vi skal votere over her i kveld, er et budsjett Senterpartiet har god grunn til å være tilfreds med.

Jeg kommer fra en landsdel der Regjeringens budsjettforslag ble møtt med sterke protester. Det står i sterk kontrast til den nærmest panegyriske omtalen av Regjeringens budsjettforslag som er kommet til uttrykk fra flere av Arbeiderpartiets talere i denne debatten.

Statsministeren brukte f.eks. i sitt innlegg uttrykket som «tidenes satsing på norske kommuner» og tidenes satsing på norsk eldreomsorg osv. Det må han gjerne mene. Men det står i sterk kontrast til den oppfatning hans partifeller har, bl.a. i mitt fylke Troms.

Arbeiderpartiordføreren i Balsfjord er f.eks. så fortvilt over den økonomiske situasjonen i kommunen at han offentlig har gått ut og nærmest bedt om at kommunen blir stilt under administrasjon.

Det er altså flere enn Senterpartiet som har sett behovet for å styrke kommuneøkonomien. Kommunene kan nå glede seg over at de neste år får 1,2 milliarder kr mer enn det arbeiderpartiregjeringen foreslo i oktober.

Senterpartiet gikk inn i budsjettforhandlingene med fem hovedkrav: halv moms på matvarer, rettferdig fordeling bl.a. gjennom skatt på aksjeutbytte, styrking av kommunenes inntekter, mer midler til samferdselsinvesteringer og økt satsing på kultur. Vi har i budsjettopplegget fått gjennomslag på alle disse områdene.

Halv moms på matvarer er god fordelingspolitikk fordi det er barnefamiliene i lavinntektsgruppene som tjener mest, om lag 4 500 kr pr. år, på en slik omlegging. Gjennom en økning i overføringene til kommunesektoren på 1,25 milliarder kr bidrar budsjettforliket til å sikre kommunale tjenester som barnehageplasser, skoletilbud og helse- og omsorgstjenester. Senterpartiet hadde ønsket en sterkere satsing på kommunene gjennom en gjeldsletteordning, som ville bedret kommunenes økonomi med 2 milliarder kr i 2001. Dette ville ikke Arbeiderpartiet være med på.

Senterpartiet er fornøyd med at arbeidsplasser reddes ved at arbeiderpartiregjeringens forslag til konjunkturavgift og økt elavgift for industrien er fjernet, samt at det ble flertall for å fjerne moms på reiseliv. Samlet sett er dette et budsjettopplegg som er godt for landet, og som bidrar til å dempe presset i retning av ytterligere renteøkninger.

Petter Løvik (H): Venstres leiar, Lars Sponheim, karakteriserte tidlegare i dag sentrumspartia som «det maktpolitiske vegkryss» i norsk politikk. Eg har lært gjennom mange år, både i trafikk og politikk, at vegkryss ikkje er ein plass der ein skal opphalde seg over tid. Eit vegkryss er ein plass der ein skal velje ei retning og fortsette vidare. Eg føler at den retninga som bl.a. Venstre har tatt no, med den sterke skatteauken både for næringsliv og for befolkning som er gjennomført i forlik med Arbeidarpartiet, er ei feil retning. Men det får Venstre sjølv svare for.

Derimot er eg bekymra for at også mange bedrifter står i eit vegkryss i og med det budsjettforslaget som no er lagt fram, og som vi dessverre nok kjem til å vedta ein del av i kveld. Det vegkrysset er for veldig mange bedriftseigarar eit spørsmål om ein skal halde fram med å utvikle bedrifta si i Noreg, eller om ein skal måtte flytte til utlandet.

Ein del av oss stortingsrepresentantar frå fleire forskjellige parti, har i dag fått tilsendt eit brev frå den tillitsvalde ved Ekornes fabrikker. Eg dreg fram dette som eit eksempel på den fortvilinga vi har ute i næringslivet. Den hovudtillitsvalde er veldig skeptisk til budsjettforliket, og spesielt til den konjunkturavgifta på 10 pst. som blir påførd nybygg og påkosting av bygg ved dette forliket.

Sykkylven er inne i ein særs positiv periode. Det er bygt ei ny bru der, som vi hadde gleda av å vere med på å innvie under leiing av kulturministeren for berre ein månads tid sidan. Dette har skapt optimisme, og Ekornes skal gjennom ei stor utviding på grunn av ein veldig god ordretilgang. Det dei tillitsvalde no fryktar, er at dette vil måtte stoppe opp, og at Ekornes må gjere det same som andre bedrifter på andre sida av fjorden allereie har måtta gjere, flytte ut av landet på grunn av bygge- og produksjonskostnader.

Så langt om sjølve konjunkturavgifta. Men det er ein ting til som eg finn grunn til å stille spørsmål til finansministeren om, sidan han er til stades, eventuelt til andre av forlikskameratane: I forliket som er inngått mellom Arbeidarpartiet og sentrum, står det om konjunkturavgifta:

«Avgiften skal ikke pålegges bygg som er kontrahert før 18.11.2000.»

No veit vi at i ein byggeprosess er det mange trinn. Her er intensjonsavtalar, og her er bindande avtalar. Det er ille om Stortinget vedtek denne avgifta i kveld, men det er endå verre om ikkje Stortinget veit kva som ligg i dette med «kontrahert før 18.11.» Eg ber statsråden innstendig om eit klårt svar.

Ivar Kristiansen (H): Representanter fra mellompartiene og regjeringspartiet har brukt disse to dagene på mer eller mindre å prøve å stigmatisere Høyre ved å fremsette påstander om at det man legger frem i sitt alternative statsbudsjett, har karakteren av å være usosialt.

Av dem som har gått lengst, er faktisk landets statsminister, og i tillegg lederen av Kristelig Folkeparti. Det merkelige er at man tar i bruk ord som beskriver Høyres kutt i sykelønnsordningen, som et forhold som gjør at partiet nærmest er uspiselig som samarbeidspartner.

Statsministeren bruker uttrykk som at Høyre står bak kalde tall. Han sier at Høyre foreslår usosiale kutt. Dette illustrerer på mange måter at man velger å resignere i forhold til det som skjer i utviklingen innenfor norsk sykelønn. Det statlige bidraget neste år for å holde tritt med utviklingen innenfor den ukontrollerte økningen i sykefravær vil utgjøre 25 milliarder kr. Samme andelen må privat sektor utbetale. Økningen i kostnad fra i år til neste år vil på statens hånd alene komme på 5 milliarder kr. Høyre inntar samme standpunkt som Kristelig Folkeparti har hatt, og nå velger jeg å sitere fra Kristelig Folkepartis handlingsprogram:

«Kristelig Folkeparti går inn for justering av sykelønnsordningen ved innføring av 2 karensdager og reduksjon av sykelønnen til 90 % av full lønn.»

Det er altså det Høyre tillater seg å foreslå. Men det blir fra de samme aktørene kalt «usosialt», og det blir kalt «kalde tall».

Når vi er inne på begrep som «kalde tall», vil jeg peke på at det er representanter og ledere fra disse partier som står bak den største sykehuskø vi har hatt i landet gjennom tidene. Vi har 290 000 personer i sykehuskø. Vi har en gigantisk kø innenfor psykiatrien, og verst stilt er faktisk de mange kreftpasienter som må vente på behandling, bl.a. innenfor lindrende stråleterapi.

Det norske sykefravær utgjør i år et nivå som tilsvarer 200 000 årsverk. Når Høyre tillater seg å foreslå å gjøre noe med situasjonen, og faktisk står for en politikk som er den samme som Kristelig Folkeparti bl.a. står for, blir man presentert i dette forum som å stå bak kalde tall og for en utilnærmelig politikk. Mer kan det ikke snus på hodet i denne debatten. Jeg hadde håpet at man skulle bli fritatt for denne type stigmatisering i finansdebatten.

Gunnar Breimo (A): Når jeg på tampen av denne viktige debatten finner grunn til å ta et 3-minuttsinnlegg, er det for å uttrykke ønsket om at samarbeid mellom Arbeiderpartiet og sentrum må bli mer stabilt og i neste omgang mer formalisert. Den aller viktigste grunnen til at samarbeidet må forsterkes, er nødvendigheten av å ta noen tunge tak for å rette opp en del grelle skjevheter i det norske samfunnet. Og da tenker jeg spesielt på at vi har hele 70 000 barn her i landet som må leve under fattigdomsgrensen. Og jeg tenker på det forebyggende arbeidet for å forhindre at unger og ungdom kommer ut på skråplanet, forhindre rekruttering til narkomiljøer og rennesteiner.

Det beste med årets budsjett er de grepene som tas for å få til en bedre fordelingspolitikk. Endelig ser det ut som om et bredt flertall innser at det er nødvendig. Endelig innser et samlet flertall nødvendigheten av å ta fra de rikeste for å hjelpe de fattigste. Men det som nå skjer, må bare være en begynnelse.

Siden vi ikke kan bruke oljepenger uhemmet, må det skje en omfordeling fra privat forbruk til fellesskapet. Men da må et bredt politisk flertall stille seg bak en slik politikk.

Jeg håper partiene i tiden som kommer, kan la være å utdype forskjeller som sett i forhold til de store utfordringene, må anses som mikroskopiske. Når f.eks. representanten Bondevik gjør tilskuddet til de frivillige organisasjonene til en hovedsak for å vise forskjell i holdninger, blir det for smått. Det er nok å minne om at hans egen regjering ikke ville gjennomføre den nye tilskuddsordningen før demonstrasjoner på Løvebakken og støtte fra hele opposisjonen, inklusive Arbeiderpartiet, tvang den til det. At det er reell politisk uenighet om visse spørsmål, må selvsagt både aksepteres og respekteres.

Tilbake til de 70 000 fattige barna. I sin tale i Oslo Domkirke i forbindelse med åpningen av Stortinget sa biskop Stålsett at barna venter på hjertets språk i politikken. Det var godt sagt. Selv i vår rikdom bør det ikke være vanskelig å sette seg inn i hva det betyr for et barn ikke å kunne delta sammen med de andre, ikke ha så fine klær som de andre, ikke ha de samme tingene som andre tar som en selvfølge, ja kanskje ikke engang ha tilgang til mat på linje med andre unger.

En slik situasjon er uverdig og umenneskelig. Det er heller ikke naturgitt at det må være slik. Stortingsflertallet kan gjøre noe med det. Det er viljen som det gjelder, i første omgang viljen til samarbeid om det som er det viktigste.

Og det aller viktigste i tiden som kommer vil være å bekjempe den økende egoismen som gror fram i det norske samfunnet. Jeg merket meg spesielt at representanten Svarstad Haugland gav uttrykk for at å støtte Høyre på ett spesielt område, som nettopp handler om solidaritet, ville være som å miste sjela si. Det utsagnet lover godt for samarbeidet framover.

Hallgeir H. Langeland (SV): Eg vil seia nokre ord om forslaget om fredsskatt – sak nr. 6.

Gandhi sa for ein del år sidan: Det finst ingen veg til freden – freden er vegen. Sidan då har det vore hundrevis av krigar, og millionar av menneske er drepne i krig. Og det er ikkje berre soldaten som døyr, nei, det er eit aukande tal sivile som må lida for krigens terror. Det har me sett i Vietnam, i Kambodsja, på Afrikas Horn, i Irak, i Nagorno-Karabakh, i Tsjetsjenia, på Balkan og nå i det siste i Palestina.

Moderne krigar blir for det meste finansierte over skattesetelen. For mange menneske som er motstandarar av å løysa konfliktar med våpenmakt, er det moralsk liten forskjell på å fyra av døyelege våpen og å betala andre for å gjera det.

Retten til tanke- og samvitsfridom står høgt som menneskerett og er nedfelt i m.a. FNs menneskerettserklæring, artikkel 18. Og Nürnberg-dommane stadfestar at individuelt samvit står over pålagt ordre.

Eg og SV ønskjer å få vurdert og utgreidd moglegheita til å utvida prinsippet om fritaking for militærteneste, slik at det òg blir mogleg å overføra skatt til fredsskapande arbeid. Men innanfor desse murane her er det lite gehør for eit slikt forslag, sjølv om mange her i huset har vore positive i samtalar med m.a. kvekarar. Utanfor dette huset er oppslutninga og forståinga ei anna. Svært mange ønskjer ei slik utgreiing – frå Rosemarie Køhn, Berge Furre og Odd Børresen til Jakob Jervell. Ei mengd framståande personar i det norske samfunnslivet ønskjer denne utgreiinga. Desse folka forstår at eit menneskes samvit og overtyding er eit alvorleg spørsmål, og dei meiner at Stortinget må utgreia ei utviding av militærnektarlova.

I 1999 stødde 57 MP-ar – Members of Parliament – frå Labour i England eit liknande forslag. På Stortinget er det altså berre ni frå SV.

Ved inngangen til det nye årtusen sa statsminister Bondevik: «Norge må være en fredsnasjon – en aktør for konfliktløsning og fredsskapende arbeid» – ein nasjon som følgjer Nordahl Grieg sin strategi: «Skaper du menneskeverd, skaper du fred.» I dag stør ikkje Bondevik og andre her i huset forslaget som tek vare på folks alvorlege overtyding, og som vil gje auka innsats for fredsskapande verksemd.

Øyvind Korsberg (Frp): Det har vært en lang debatt, og mange av de talerne som har hatt ordet, har kommet inn på miljø, klima og dårlig vær.

Da Kyoto-avtalen ble klubbet gjennom for tre år siden, ble avtalen hyllet som et historisk første skritt for å bremse såkalte globale menneskeskapte klimaendringer. Problemet med Kyoto-avtalen er at det er en avtale som er uferdig, har mange hull og mangler. Den sier hvor mye hvert enkelt land skal redusere sine utslipp med, men mangler et regelverk for hvordan dette skal skje. Før det er på plass, kan ikke landene vite hvor mye det vil koste dem å innfri forpliktelsene, og før prislappen er klar, vil de ikke ratifisere avtalen. Det kan jeg skjønne meget godt, og det er jeg selvfølgelig svært glad for, for hele den såkalte klimaproblematikken er tuftet på et svært usikkert grunnlag og har en prislapp ingen kjenner størrelsen på.

De endeløse diskusjonene om de mange løse trådene i Kyoto-avtalen har langt på vei lammet nasjonalt miljøvernarbeid.

Sur nedbør er resultat av luftforurensning. Det er derfor skuffende å være vitne til at Regjeringen også denne gangen reduserer bevilgningen til kalking av vassdrag. Det er viktig å begrense luftforurenset utslipp ved hjelp av teknologi samt å bevilge nok midler til å redusere skadevirkningene.

Årlig slippes det ut 29 000 tonn svoveldioksid i Norge, der prosessindustrien står for 2/3 av utslippene. Da Stoltenberg-regjeringen la fram sitt statsbudsjett i oktober, skapte det stor usikkerhet og frustrasjon for prosessindustrien. En videreføring av høy svovelavgift, økning av elavgiften og innføring av konjunkturavgift medførte store frustrasjoner i bransjen. Heldigvis førte protestene fra industrien til at Regjeringen og sentrumspartiene ble nødt til å reversere mye av forverringen som ble skapt ved fremleggelsen av statsbudsjettet. Ett av de grep som ble gjort, var å føre svovelavgiften tilbake til nivået før revidert nasjonalbudsjett i vår. Svovelutslipp er forurensning. Det ønsker prosessindustrien å gjøre noe med. Prosessindustrien ønsker at avgiften skal gå inn i et miljøfond, som skal finansiere rensetiltak. Det synes vi i Fremskrittspartiet er fint, og vi har derfor fremmet følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen legge frem forslag om opprettelse av et fond, hvor svovelavgiften fra prosessindustrien går inn. Dette fondet skal brukes til miljøforbedrende tiltak innen prosessindustrien.»

Med andre ord er det snakk om en ren miljøavgift som vil utløse og finansiere rensetiltak, og da blir det for meg uforståelig dersom noen av partiene i dette huset som ivrer for en Kyoto-avtale, stemmer imot dette.

Inge Lønning (H): Etter to lange dagers ferd mot natt er det meste sagt, det meste er også sagt mange ganger. Blant annet har vi som gjennomgangsmelodi i denne debatten lyttet til retorikken som forlikskameratene har lagt seg til når det gjelder hensynet til de fattige, i noen versjoner heter det til og med de fattigste blant de fattige. Det er en prisverdig omsorg, men den er ikke spesielt troverdig når den kommer fra partier som i fellesskap ønsker å beskytte det norske markedet mest mulig effektivt mot nettopp de fattigste blant de fattige.

La meg også bemerke at det er en litt forunderlig form for prioritering man er blitt enige om når man for fremtiden vil binde opp 6 milliarder kr årlig i halvert matmoms. Det er mulig at det er god næringspolitikk i forhold til den næring som fra før av er aller mest skjermet og subsidiert i Norge. Men det er helt bestemt ikke god ernæringspolitikk, og som helsepolitikk betraktet er det så langt bak mål som det er mulig å komme. Derfor bekymrer det meg litt at helseministeren, som var innom i sted, har forlatt salen igjen, for jeg hadde tenkt å utfordre ham til å gi en aldri så liten vurdering av den situasjon at vi i Norge i dag har et av de største helseproblemer i økende overvekt i praktisk talt alle aldersklasser av befolkningen. I den situasjonen finner man det for godt å gjennomføre en momsreform som gjør det billigere å ete – også for dem som forsøker å ete seg i hjel – og dyrere å trene. Som helsepolitisk tiltak er det ganske kuriøst.

Det som bekymrer meg aller mest, er at man antakelig innfører dette uten at det er noe reelt flertall i denne sal som har noen tro på at dette er et fornuftig tiltak. Arbeiderpartiet har ikke hatt det som primærstandpunkt. Venstre har ikke hatt det som primærstandpunkt, og så vidt jeg har oppfattet, heller ikke Kristelig Folkeparti. I realiteten er det ett eneste parti som tror på dette, men de har til gjengjeld en kullsviertro på det, og det er Senterpartiet – ja, og så muligens Fremskrittspartiet. Det er jo også en litt spesiell allianse. Da er det litt pussig at det på grunn av de underlige forliksforhold blir flertall for å gjennomføre denne reformen, og den er nok dessverre av de reformer som det er umulig å gjøre noe med når den først er gjennomført.

Inger Stolt-Nielsen (H): Ikke bare sjøfolk, som ikke kan flagge ut, og deres rederier berøres av forverrede konkurranseforhold. Med betydelig tap av sjømannsarbeidsplasser og en sannsynlig utflagging vil hovedkomponentene i det maritime kluster gå tapt, og det sysselsetter i dag ca. 70 000 arbeidstakere.

Flere talere både fra Arbeiderpartiet og sentrumspartiene har i løpet av denne debatten fremhevet at budsjettforliket er et bidrag til å trygge arbeidsplasser. Det er nok riktig når det gjelder offentlige arbeidsplasser, men svært mange arbeidsplasser i privat sektor balanserer på en tynn linje mellom røde og svarte regnskapstall, og dette forsterkes ved dette budsjettet. Er det slik at sentrum og Arbeiderpartiet på denne måten vil frigi arbeidskraft til bruk i offentlig sektor? Da må jeg få minne om at arbeidskraft er levende mennesker med ulike evner, anlegg og interesser, og med høyst ulike forutsetninger for yrkesvalg. Og det grunnleggende for det gode liv, ja, det er muligheten for å arbeide med noe en har anlegg og interesse for. Når yrkesperspektivet smalner, vil stadig flere falle utenfor. Er dette en utvikling som denne regjeringen ønsker?

Tidligere statsråd Restad fikk den 24. mars 1999 et bekymringsspørsmål fra Arbeiderpartiet om ledigheten i verftsindustrien. Det ble besvart med at isolert sett var ikke dette så negativt, for det var stor mangel på ledige hender i omsorgsyrkene. Oppfølgingsspørsmålet var da om statsråden ville sørge for at det ble lagt inn tilstrekkelige midler til omskolering i rammene ved revidering av budsjettet.

Er det fortsatt slik man tenker i Arbeiderpartiet og de samarbeidende partier? Skal sjøfolk og de 75 000 andre som i dag arbeider med maritime næringer, sammen med alle de andre i konkurranseutsatte næringer som nå får betydelige problemer, settes på skolebenken for å bli sykepleiere og omsorgsarbeidere? Er det blant disse samarbeidspartiene i det hele tatt noen vilje til å gi konkurranseutsatte næringer levelige rammer, og heller satse på at mangel på arbeidskraft i andre sektorer møtes med adgang til friere rekruttering av dertil fagutdannet utenlandsk arbeidskraft? Vil Regjeringen følge opp utfordringen som er kommet fra Høyre? Vil Regjeringen og samarbeidspartiene sørge for at konkurranseutsatt næringsliv fortsatt skal være liv laga i Norge, eller er det bare når nasjonalt eierskap er statlig, at det er interessant, for Regjeringen har jo sagt i budsjettproposisjonen at vi trenger langsiktig norsk eierskap? Vi trenger også langsiktig privat norsk eierskap. Vil Regjeringen og samarbeidspartiene følge opp dette?

Øystein Djupedal (SV): På side 164 i den innstillingen som nå er trykt opp, har det kommet en feil i SVs forslag nr. 16 når det gjelder bevilgninger på rammeområder. Disse står riktignok rett i omtalen av de ulike rammeområder i innstillingen, men i oppsamlingsforslaget på side 164 har dette blitt feil, så jeg ber om at dette korrigeres.

Hr. Lønning hadde et ganske interessant innlegg om matmoms, der han tar for seg de helsepolitiske begrunnelsene for hvorfor dette ikke er klokt. Det kan han sikkert si han føler som næringspolitiske begrunnelser, og det er nok riktig. Det som er det mest interessante, er likevel at den begrunnelsen som er gitt, er verken helsepolitisk eller næringspolitisk, den er begrunnet ut fra hensynet til småbarnsfamiliene. Det er liksom det store kronargumentet, at det er småbarnsfamiliene som ønsker dette. Men er det noen som har spurt småbarnsfamiliene? Om de fikk 6,5 milliarder kr, hva hadde de lyst til å bruke disse 6,5 milliardene til? For helårsvirkningen av halv matmoms er altså 6,5 milliarder kr. Det er det dobbelte av kontantstøtten, for å bruke et billedlig eksempel.

Jeg er helt overbevist om at hvis noen hadde spurt småbarnsforeldre, f.eks. meg selv, om hva jeg ville ha ønsket hvis jeg hadde muligheten til å bruke 6,5 milliarder kr til beste for småbarnsforeldre, ville jeg ikke ha kommet på lav matmoms. Jeg ville ha kommet på halvert barnehagesats, jeg ville kanskje ha kommet på økt barnetrygd, jeg kunne tenkt meg at barna mine fikk et måltid på skolen, jeg kunne tenkt meg at vi fikk trygge skoleveier, og jeg kunne tenkt meg at vi fikk bedre skoler. Jeg kunne tenkt meg mange ting som jeg er helt overbevist om at alle småbarnsforeldre, uavhengig av politisk farge, ville synes var svært gode og målrettede tiltak for småbarnsforeldre. Men jeg tror ingen ville ha kommet på at lav matmoms nødvendigvis var et genialt forslag overfor småbarnsforeldre.

Så sies det også at dette er en gevinst som skal komme forbrukeren til gode. Etter gjentatte utfordringer til representanten Enoksen, sier han at dette er det jo lett å kontrollere, for det er bare å se i butikken at prisene blir lavere. Jeg skulle gjerne ha likt å utfordre representanten Enoksen når han går i RIMI en fredag ettermiddag med kalkulatoren og finner ut at akkurat nå skal prisene ned 7,5 pst., som er det Finansdepartementet har kalkulert med at avgiften vil medføre i reduksjon av pris. Jeg skulle likt å se de småbarnsforeldre som faktisk klarer å omregne en pris på 137,65 kr til å bli minus den reduserte matmomsen.

Det som er realiteten i dette som i alle andre ting, er at mange vil spise av lasset før forbrukeren selv. Det har skjedd i Sverige, og det har skjedd i Tyskland, der man etterpå har kalkulert hvordan dette har gått. Bonden vil ta litt ekstra, butikken vil ta litt ekstra, de som leverer varene vil ta litt ekstra, og forbrukeren får selvfølgelig en liten gevinst, men han er overhodet ikke i nærheten av den gevinsten som han faktisk var tiltenkt. Det er dette som er den faktiske begrunnelsen for Senterpartiet. Det betyr at Senterpartiet nå har blitt RIMI-Hagens beste venn, eller Reitans beste venn, for det er de som vil få størst gevinst av dette forslaget. Og så vil selvfølgelig også bonden få litt, og det var vel grunnen til at Senterpartiet i utgangspunktet ønsket dette.

Børge Brende (H): Det er noe surrealistisk over den budsjettavtalen som ligger på bordet i dag mellom sentrum og Arbeiderpartiet. Mens vi i flere år i Norge nå har hatt stor forutsigbarhet i vårt skattesystem, er skattekompromisset fra 1992 – med den avtalen som nå ligger på bordet – blitt uthulet. Man har ikke lenger sikkerhet for at det som Stortinget har lagt som premisser skal videreføres. Og for dem som ønsker å investere, er det veldig negativt.

Det var en del bærende elementer i skattekompromisset i 1992 som også var forutsetningen for et bredt politisk grunnlag. Blant annet skulle ingen betale mer enn 50 pst. skatt av inntekten sin. Nå ordnet sentrum og Arbeiderpartiet det slik i fjor at man har en marginalskatt på 55,3 pst. Det var også slik at de som satte pengene i banken, ikke skulle ha noe lavere skatt enn de som investerte i næringslivet og i arbeidsplasser. Nå har de som investerer i IT-bedrifter, i viktige bedrifter i Distrikts-Norge, fått den klare beskjeden at de skal ha 28 pst. pluss 11 pst. på skatten.

Vi har tidligere avvist en gradering av momsen, og ikke minst har Arbeiderpartiet vært en garantist for et merverdiavgiftssystem hvor det ikke skulle være uthulinger, og hvor det heller ikke skulle skapes usikkerhet og et stort byråkrati. Nå har vi fått en gradering av momssat- sen. Vi startet med mat, men hvorfor skal man f.eks. betale halv moms på potetgull og hel moms på barneklær? Dette kommer til å bidra til at vi fremover får en stor debatt om hva det skal være full momssats på, og hva det skal være halv momssats på. Og ikke minst av kontrollhensyn burde dette vært avvist. Det var jo også Arbeiderpartiets egen avgiftspolitiske talsperson inne på i Stortinget i går.

Det som har skjedd, er at Arbeiderpartiet i løpet av et halvår har endret skattepolitisk kurs. I vår skrev de i sitt reviderte nasjonalbudsjett at mulighetene til å øke skatte- og avgiftsinntektene er begrenset i årene som kommer. Så slår de til et halvår etterpå med tidenes skatteøkninger. Det stod også at skatte- og avgiftsnivået i Norge allerede er høyt, sammenliknet med andre land. Men i hele høst har statsministeren og finansministeren sprunget landet rundt og prøvd å fremstille det som om vi i Norge har et veldig lavt skattenivå. Det har altså skjedd i løpet av et halvt år. Og grunnen til at finansministeren og statsministeren måtte gjøre dette, var for å kunne forsvare endringer i skattesystemet som de for et halvår siden var imot.

Det er, som sagt, noe surrealistisk over dette, og vi kommer til å betale en pris for at vi nå går en annen vei enn resten av Europa når det gjelder utviklingen i skatte- og avgiftssystemet. Det betyr færre arbeidsplasser i Norge.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sakene nr. 2–8.

(Votering, sjå neste spalte)

Hans J. Røsjorde gjeninntok her presidentplassen.