Presidenten: Etter ønske fra kommunalkomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 45 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 10 minutter, de øvrige grupper 5 minutter hver.

Videre vil presidenten foreslå at det ikke blir gitt anledning til replikker etter de enkelte innlegg, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Aud Gaundal (A) (ordfører for saken): Dette dokumentet foreslår komiteen vedlegges protokollen. Bakgrunnen for det er at det i dokumentet er mye som samsvarer med de synspunktene som er omtalt både i St.meld. nr. 49, Om boligetablering for unge og vanskeligstilte, og i innstillinga til denne meldinga.

I stortingsmeldinga om Husbankens virksomhet i 1996-97, St.meld. nr. 14 for 1998-99, blir det fastslått at Husbanken må kunne tilby finansiering også ved nybygging i storbyene og pressområdene. I brevet fra statsråd Brustad til komiteen blir dette understreket ved at det sies at man går inn for at Husbanken «kan stå friere i sine kostnadsvurderinger og at låne- og tilskuddsutmåling blir tilpasset deretter slik at kravene til egenkapital blir overkommelig.» Statsråden opplyser videre at Husbankens avdelingskontor for Østlandet skal ha til oppgave å forestå et nært samarbeid med kommunene og utbyggerne i denne regionen.

I likhet med statsråden er komiteen derfor mot at en lager en separat avdeling av Husbanken bare for Oslo. Det å bygge opp dette, bl.a. med eget regelverk, finner heller ikke flertallet i komiteen hensiktsmessig. Det som er viktig å understreke, og som også er forslagsstillernes intensjon, er at Husbankens rolle i Oslo må styrkes.

Komiteen viser også til at man har til behandling et forslag fra stortingsrepresentantene Jan Petersen, Sverre J. Hoddevik og Erna Solberg om å gjøre Husbanken om til en bank for førstegangsetablerere.

Det andre forslaget dette dokumentet omhandler, er spørsmålet om en langsiktig plan for bygging av minimum 2 000 billige boliger pr. år for ungdom i de kommende ti år.

Her viser komiteen til at Boligutvalget, som Regjeringen Bondevik oppnevnte, skal se på de langsiktige perspektivene. Det er nødvendig å gjøre noe i forhold til boliger for ungdom, men en slik tiårsplan mener komiteen bør kunne tas fram når Boligutvalget har avsluttet sitt arbeid i løpet av 2001 og vi har fått en egen stortingsmelding om boligpolitikk i et lengre perspektiv. I brevet fra statsråd Brustad vises det også til at Regjeringa har et klart mål om å komme over 2 000 rimelige boliger til ungdom pr. år.

Forslaget har mange gode intensjoner som Regjeringa allerede har varslet. Ikke minst ble det synlig gjennom «En solidarisk boligpolitikk», som statsråd Brustad la fram i sommer. Her er både statens og kommunenes utfordringer grundig omtalt. Statens ansvar er bl.a. flere studentboliger, flere utleieboliger, særlige tiltak for de bostedsløse og mer aktiv bruk av Husbankens virkemidler i Oslo. Flere må få etableringslån, og vi må få en bedre utnyttelse av eksisterende boligmasse.

Men også kommunene har et ansvar: Det må bli mer kommunal tilrettelegging for økt boligbygging i pressområdene, og en mer aktiv planpolitikk er stikkordet, ikke bare tomter til høyest mulig pris, men en bevisst politikk slik at tomtearealer til utbygging for unge og vanskeligstilte belastes med en lavere tomtekostnad.

I Dokument nr. 8:68 for 1999-2000 blir det påpekt at offentlige myndigheter, entreprenører og finansinstitusjoner må samarbeide tettere. Dette er vi helt enig i, da lokale private aktører i stor grad påvirker situasjonen på boligmarkedet i den enkelte kommune. Derfor må de trekkes inn i et boligpolitisk arbeid i kommunene.

Som sagt: Dette forslaget mener komiteen ikke må avvises, men vedlegges protokollen.

Odd Einar Dørum (V): Jeg er selvfølgelig som forslagsstiller glad for at man kan slå fast at det er et bredt ønske om å få til billige boliger. Jeg skulle gjerne ønsket at man var kommet lenger nå, men jeg tar til etterretning at man avventer Boligutvalgets arbeid. Jeg skal derfor nøye meg med å knytte to merknader til den innstillingen som foreligger.

Den ene merknaden er at jeg tror man skal ta veldig alvorlig og veldig grundig det som er de spesielle administrative og forvaltningsmessige grep for at Husbanken skal fungere effektivt i en kommune som Oslo. Når forslaget er formulert slik som det er gjort fra min og May Britt Vihovdes side, er det bygd på ganske lang erfaring. Og det er ikke alltid slik at de blikk som man har, sett fra statens side, og gjerne fra en statsrådsposisjons side, alltid er lik det som er det riktige når man skal prøve å få løsningene nedenfra, slik bl.a. statsråden har oppfordret til. Så den markering som ligger i forslaget om å finne ordninger for Husbanken i storbyområdet Oslo som i praksis fanger opp livssituasjonen her, er vårt hovedanliggende, og jeg håper at det hovedanliggendet kan bære lenger enn den positive støtten vi har fått fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, som på vegne av sentrum står for disse synspunktene i komiteens innstilling, for jeg synes det er vel verdt å ha det vurdert. Det hjelper ikke å ha gode intensjoner hvis man ikke oppfatter det som er den helt spesielle og i noen sammenhenger for mange mennesker dramatiske utfordring på boligmarkedet i hovedstaden.

Den andre merknaden min er rett og slett fra denne talerstol å gi den saksopplysning at i den byrådsavtale som nå er framforhandlet mellom Venstre, Kristelig Folkeparti og Høyre i Oslo, inngår det en forpliktelse om at fjerdedelen av nyproduksjonen av boliger i Oslo skal være utleieboliger. Det betyr at det i hovedstaden er knyttet en forpliktelse til å sørge for at mennesker som har behov for utleieboliger, kan få det. Og det sier seg selv at for å få dette til, kreves det et samarbeid mellom kommunen, staten, finansieringsinstitusjoner som Husbanken, utbyggere og mange, mange andre. Derfor legger jeg til grunn at den opplysningen som jeg nå gir, vil bli tatt med i Boligutvalgets avsluttende arbeid. For det er viktig at det som nå skjer i hovedstaden, og som det er lagt kommunalpolitisk grunnlag for, også får et motsvar når Husbankens ordninger skal legges til rette for å få dette til. Selv oppfatter jeg det som politisk viktig og som et ganske sterkt signal at konstellasjonen mellom Høyre og de to sentrumspartiene tar denne forpliktelsen. Dette er ikke den tradisjonelle sosiale boligbyggingen, men det er billigboliger for at mennesker som enten er i en etableringsfase, i en spesielt vanskelig livssituasjon hvor inntekten er lav, eller rett og slett er nyskilt eller separert, som mange i Norge er, skal ha en sjanse. Så det er rett og slett å utnytte mulighetene i markedet, utnytte den situasjonen som er til stede når mange entreprenører vil bidra. Men det krever at Husbanken stiller opp.

Med disse synspunktene, som jeg tror vil være viktige for Boligutvalgets avsluttende arbeid, vil jeg gjerne legge dette fram i salen. Jeg mener også at det bør statsråden oppfatte som en tilbakekvittering fra mennesker som bærer politisk ansvar i hovedstaden, om at man er villig til å ta et tak og stille opp. Det bør også være et positivt eksempel for andre deler av landet, hvor jeg vet at det skjer mye. Men her er det altså en konkret forpliktelse knyttet til et måltall.

Jeg er glad for at det har kommet en slik utvikling, og ser det i sammenheng med det som saksordføreren for øvrig har gitt uttrykk for fra talerstolen.

Erna Solberg (H): Jeg har bare lyst til å komme med et par kommentarer knyttet til forslaget.

Det er slik at i tilknytning til de to forslagene som Dokument nr. 8-forslaget fra de to representantene fra Venstre omfatter, er det også listet opp en rekke tiltak som man mener man burde gjennomføre. Det er nok slik at veldig mange av de tiltakene som er skissert, i praksis har vært skissert tidligere og har vært tatt opp i andre dokumenter, også fra den tidligere sentrumsregjeringen, fra den nåværende ministeren i hennes boliginitiativ og fra andre partier i Stortinget i forbindelse med de forskjellige behandlingene av dokumentene. Til sammen har vi behandlet disse spørsmålene en rekke ganger i løpet av denne stortingsperioden, og det er mange ting som er under arbeid, bl.a. har et hovedgrep vært å ikke vente på Boligutvalget, men faktisk å legge ansvaret for reguleringen og utviklingen av boligbyggingen i Norge der hvor den skal ligge, nemlig i Kommune-Norge, hvor de bl.a. er pålagt, eller er blitt bedt om, å etablere handlingsplaner, og at man ut fra det skal få støtte. Slik sett mener ikke jeg at det initiativet som er tatt fra Høyre og sentrumspartiene i Oslo, bør vente til Boligutvalget er ferdig. Det er faktisk helt i tråd med det som er den rådende politikken som er vedtatt i Stortinget, nemlig at de kommunene som har etablert handlingsplaner og som har prosjekter, også skal kunne få støtte. Dette utvalget vil komme med mer langsiktige planer enn som så.

For oss er noen av disse tiltakene problematiske, fordi på noen områder har vi f.eks. i forhold til plan- og bygningsloven tatt opp spørsmål som gjelder forenklinger. Vi har en litt annen innfallsvinkel til noen av spørsmålene, fordi vi mener at Husbankens rolle skal være annerledes enn det den er i dag. Derfor er det ikke helt 100 pst. dekkende for våre standpunkter at vi nå er med på alle flertallsmerknadene, for vi mener at Husbanken ikke lenger skal drive med byggelån i den tradisjonelle formen – oppføringslån – men at man derimot på lånesiden skal være en toppfinansieringsbank for førstegangsetablerere gjennom avtaler mellom bankvesenet og Husbanken. Det har vi også fremmet i et eget Dokument nr. 8-forslag. Det innebærer også at den delen av det som går på eierleiligheter eller førstegangsboliger for eie til ungdom, ikke lenger skal være et kommunalt ansvar å medvirke til. Det blir en lettelse også for de administrative ressursene i kommunene, og det skal kunne forvaltes gjennom søknader til det normale bankvesenet.

Det gjør også at vi i og for seg ikke er enig i at det skal etableres egne kontorer for Oslo, og vi har en selvstendig begrunnelse for det. Vi ønsker å innrette Husbanken noe annerledes i fremtiden, og vi har følt behov for bare å påpeke det, siden vi nå er med på en del merknader i innstillingen som kanskje skjuler at vi ønsker et litt større systemskifte i forhold til hvordan Husbanken skal fungere overfor ungdom og overfor førstegangsetablerere. Det betyr ikke at vi ikke mener at andre områder, som f.eks. boligtilskuddet, fortsatt skal være en viktig del, men vi ønsker en rendyrket bank for førstegangsetablerere og vanskeligstilte.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Venstre har tatt eit prisverdig initiativ. Dei har drive nærstudiar ute i felten i hovudstaden og ber om at Husbanken får ei eiga avdeling der. Dei meiner at det trengst ein plan over ti år for bygging av billige bustader.

Senterpartiet vil be om at Husbanken si organisering overfor Oslo blir lagt spesiell vekt på i Bustadutvalet, eit utval som skal sluttføra sitt arbeid i løpet av 2001. Vi har òg sans for ein plan over ti år, men vi meiner det er mest føremålstenleg at òg det blir vurdert i Bustadutvalet sitt arbeid.

Lat meg likevel understreka at Senterpartiet er utolsam i forhold til å skaffa fleire bustader. Vi har sjølve i fleire år vore med i regjering og auka Husbanken sine rammer. Vi meiner at Husbanken spelar ei svært viktig rolle når det gjeld å medverka til bustader av nøktern standard i bustadmarknaden. Vi skal få koma tilbake til ei nærmare drøfting av det når vi behandlar Høgre sitt Dokument nr. 8-forslag.

Så vil eg understreka at det er behov for å informera endå meir om bustadtilskotsordninga. Vi har tru på større bruk av tilskotet i forhold til klausulerte bustader, altså bustader der tilskotet blir ståande ved eit eigarskifte. Vi har tru på auka innsats når det gjeld utleigebustader, og vi har ei spesiell interesse når det gjeld å be om at dei ordningane som er, blir lyfta enda meir fram i forhold til bustader for bustadlause.

Venstre understrekar spesielt kommunane si rolle som ein meir aktiv tilretteleggjar. Tidlegare i dag har moglegheita for å disponera både offentlege areal og offentlege bygningar vore understreka. Eg har til slutt berre lyst til å seia at det her ligg initiativ frå sentrumsregjeringa frå før. Det er teke nye initiativ frå kommunal- og regionalministeren. Eg ser av komiteen si historie at fleire av desse tema har vore diskuterte i mange år, kanskje utan at resultatet står i forhold til alle dei orda som er brukte. Lat oss no håpa at vi med det som ligg i budsjettet for 2001, kan summera opp at innsatsen har vore forsterka i 2001, og så får vi i fellesskap hiva oss over det som Bustadutvalet måtte koma med. Det som er viktig når forslaget frå Venstre blir lagt ved protokollen, er at det ikkje blir avvist. Vi må i fellesskap halda fram med ein tverrpolitisk dugnad for å sikra fleire i dette landet ein bustad av nøktern standard.

Karin Andersen (SV): Når det gjelder Husbankens organisering, er vi enig med flertallet. Vi ønsker å fokusere på problemene i hovedstaden, men ser det ikke hensiktsmessig å organisere det i en egen enhet.

Det som dette forslaget tar opp, går jo rett inn i en av SVs hjertesaker. Utgangspunktet er at det norske boligmarkedet er slik sammensatt at det nesten helt mangler den biten som er viktig for unge og folk med dårlig råd, nemlig billige utleieboliger. Det som en ser nå, er jo at kommuner etter hvert leier ut fine leiligheter som skulle vært sosiale utleieboliger, til gjengs leie og markedsleie og oppfører seg som de reneste hushaier. Da blir det lite igjen av den bitte lille boligsektoren vi har som skulle hjelpe de unge og dem som har dårlig råd.

Venstres forslag tar ganske sterkt utgangspunkt i at her skal man bygge mange billige ungdomsboliger uten subsidiering. SV har ikke noe imot at man gjør det. Vi ønsker jo at boligsektoren generelt blir rimeligere. Men problemet er at hvis man skal nå dem som virkelig har problemer, kommer man nok ikke unna det elementet at man må inn med tilskudd. Venstre er òg inne på det i et av underpunktene sine, at f.eks. gratis tomt kan være et godt bidrag i denne forbindelse, enten fra kommunens eller fra statens side. Og det er jo en form for subsidiering. I tillegg må man nok inn med tilskudd av en ganske annen størrelse enn det mange prosjekter får i dag, hvis dette skal nå både den gruppa som Dørum snakket om i sitt innlegg, altså folk som i en eller annen overgangsfase har bruk for en utleiebolig som kanskje ikke har markedspris, og dem som mer permanent har dårlig økonomi og problemer med å klare det alminnelige boligmarkedet.

Noe av det som blir viktig nå, er at man sørger for at ressursene i byggebransjen blir brukt til å bygge slike boliger. Man må ikke bruke opp de få tomtene og den kapasiteten vi har, til å bygge luksusboliger for folk som bare skal klatre i hierarkiet. Det er ikke av misunnelse jeg sier dette, men det er rett og slett fordi det er nødvendig at vi nå fokuserer på det som er nødvendig, nemlig å hjelpe dem som ikke kan hjelpe seg sjøl. Derfor er det hyggelig å høre at det nye byrådet i Oslo i hvert fall har fokusert noe på dette og sagt at en fjerdedel av nyproduserte boliger skal være utleieboliger, uten at jeg helt greide å få med meg om de skulle være allmennyttige og ha en lavere pris enn man har i det vanlige leiemarkedet, for det må jo være utgangspunktet hvis dette skal bli et effektivt virkemiddel for å få en boligmasse i Norge som er sammensatt på en slik måte at vi unngår at folk får store sosiale problemer.

Så til ett av strekpunktene som Venstre har i sitt forslag. De har ikke fremmet det som forslag, men som et strekpunkt. Det går ut på at de ønsker tiltak for å hindre at offentlig eide boliger blir stående tomme over lang tid. Det har vi sett skje i flere kommuner, og det er litt ubegripelig når man vet at folk samtidig står i boligkø eller blir henvist til hospits. Noen steder kan det være grunner til det, men det er en praksis som ikke kan få lov til å fortsette.

SV har også sett på dette i andre land. I Danmark har de f.eks. en lov som kalles boligformidlingslov, som går ut på at det offentlige kan gå inn og regulere slik at man ikke kan ha boliger stående tomme når det er folk som står i boligkø. Vi arbeider med dette. Jeg varsler på denne måten at vi ser på disse problemstillingene og muligheten til å fremme et konkret forslag om det. Vi er ikke klare til det, men jeg synes kanskje at også Regjeringa burde se på slike muligheter, for det er faktisk en kapasitet som står der, og som ikke blir brukt. Det synes jeg er uakseptabelt. Svært mange av disse leilighetene er jo også bygd med store statlige subsidier. De har vært nedbetalt gjennom sosialhjelp og folks trygdepenger, og så står de der og blir ikke brukt, eller kommunene bruker dem og krever inn høy husleie. Det er på en måte å spekulere med ressurser som det ikke skulle spekuleres med, men som nettopp skulle være et sosialt gode for dem som har behov for det.

Anita Apelthun Sæle (KrF): Eg begynte innlegget mitt i budsjettdebatten med historia om ei kvinne i Bergen som bur i ein varebil. Uakseptabelt og uverdig i 2000! I pressområda stig bustadprisane, det er ikkje nok bustader. Kanskje ein betre distriktspolitikk kan endra dette på lang sikt? I enkelte distriktskommunar er bustadene rimelege, nokre stader nesten gratis.

Det må vera mogleg å byggja fleire små, rimelege bustader i offentleg regi. Ein kan også stimulera private utbyggjarar til å byggja utleigebustader til nytte både for studentar og for andre som må leiga. Slik det er i dag, kostar det urimeleg mykje i mange byar å byggja utleigeeiningar. Bodø tok konsekvensen av det, har eg vorte fortalt. Dei trong privat hjelp for å skaffa fleire bustader, spesielt for å skaffa studentane hus – Bodø har jo vorte ein studentby. Det er krona med suksess; alle studentane får rimeleg husvære i byen, i motsetning til f.eks. i Bergen, der eit kott kostar usannsynlege 7 000 kr pr. månad, iallfall i haustmånadene.

Oslo er vår hovudstad, og prisane dei siste åra har stige usannsynleg. Husbanken er eit viktig bustadpolitisk verkemiddel, og Kristeleg Folkeparti synest at det måtte vera fornuftig at Husbanken si organisering i Oslo vart slik at fokus på problema her vart forsterka. Det trur vi at Venstre sitt forslag og sentrum sine merknader kunne medverka til.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.