Presidenten: Etter ønske fra næringskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 15 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 25 minutter, Kristelig Folkeparti, Fremskrittspartiet og Høyre 10 minutter hver, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Venstre og representanten Bastesen 5 minutter hver.

Videre vil presidenten foreslå at det ikke blir gitt høve til replikker etter de enkelte innlegg, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Ivar Kristiansen (H) (ordfører for saken): Norge har reservert seg mot de vedtak som er fattet i Den internasjonale kvalfangskommisjonen, IWC, og Konvensjonen om internasjonal handel med truede plante- og dyrearter, CITES, om fangstforbud av vågehval og listingen av vågehval som truet dyreart. På tross av det bestemte imidlertid norske myndigheter i 1987 at vågehvalfangsten skulle stilles i bero inntil sikre bestandsvurderinger forelå. Flere undersøkelser og registreringer som har vært foretatt, viser at ikke minst de bestandene som Norge har beskattet, på ingen måte kan betraktes som utryddingstruet. Det jeg henviser til her, er de sentral- og nordatlantiske vågehvalbestandene. Komiteen mener på denne bakgrunn at det er høyst forsvarlig og nødvendig å fortsette uttaket av vågehval. Dette bidrar ikke minst til å sikre en bedre økologisk balanse innenfor viktige oppvekstområder for fisk.

Norge fanger vågehval av to bestander som til sammen utgjør 200 000 dyr. Fram til 1984 hadde vi et årlig fangstuttak på rundt 2 000 dyr. Etter 1983 har Norge drevet en symbolsk fangst på i gjennomsnitt 300 dyr, altså gjennom de siste 17 år. For i år er de norske fangstmennene tildelt en kvote på 549 dyr – en kvote som også ut fra et vitenskapelig grunnlag kunne og burde ha vært satt atskillig høyere. Faktum er at etter 1983 har vågehvalbestanden i nordområdene økt med minst 40 000 dyr. Ifølge Fiskeriforskning i Tromsø forsyner disse nye 40 000 dyrene seg i nordområdene av ca. 200 000 tonn torsk og samme kvantum av andre fiskearter. Selens og hvalens uttak av biomasse bidrar i dag til en betydelig økologisk ubalanse – en ubalanse som heller ikke lenger kan forsvares økonomisk. Selbestanden i Østisen forventes i dag å bestå av godt over 2 millioner dyr.

Norge har praktisert et selvpålagt eksportforbud av vågehvalprodukter ved at det ikke er gitt tillatelse til eksport. Selv om det foreliggende Dokument nr. 8-forslaget nok ville ha fått flertall i Stortinget, er det grunn til å gi Regjeringen honnør for å ha skiftet standpunkt og politikk i denne saken.

Fra Høyres side anser vi det som viktig og nødvendig å se hvalfangsten som en integrert del av fiskeripolitikken. Hvalfangsten er svært viktig for flere lokalsamfunn, og mulighetene som ligger i økt verdiskaping, ligger selvfølgelig i mulighetene for markedsadgang. Jeg går ut fra at komiteen og departementet har samme ambisjon når det gjelder ønsket om at den praktiske eksport kan komme i gang ved at det gis eksportlisens.

Videre går jeg ut fra at statsråden i dag vil redegjøre for om det DNA-register som skal og bør på plass, er kommet på plass, eller om vi snakker om kort tid før dette anses for å være tilfredsstillende på plass.

Jeg går ut fra at det må være en misforståelse i den skriftlige redegjørelsen når statsråden henviser til at dette register ventes å bli operativt i år 2001. Dette står i så fall i en viss motsetning til det som har vært sagt tidligere om at det bare var få uker igjen til dette systemet var ansett for å være på plass. Og jeg ber som sagt statsråden om å avklare dette forhold.

Jeg går også ut fra at det ikke foreligger noen hjemmel for å kunne nekte eksport til Island. Island har ikke egen hvalfangst og vil allerede i dag være i stand til å kunne foreta de nødvendige undersøkelsene og det som måtte være nødvendig for å få DNA-registreringen og systemene tilfredsstillende på plass. Jeg ber også om at statsråden her presiserer de eventuelle uklarhetene som måtte ligge i dette spørsmålet.

Jeg vil så rette oppmerksomheten mot et par forhold. Det går for det første på det som står i den skriftlige redegjørelsen fra departementet om at eksportlisensforskriftene skal ut på høring. Jeg går ut fra at den type høring ikke er av noen omfattende karakter, iallfall ikke når det gjelder tidsmessig bruk av en høringsprosess, fordi hvalfangerne og de som har forberedt seg på å komme i gang med eksport, nå venter på at de skal få lov til å sette i gang. Da kan vi ikke ha en omfattende høringsprosess gående når det gjelder disse spørsmålene.

Til slutt vil jeg bare si til dem som måtte mene at denne eksporttillatelsen er av en omstridt karakter, at det vel bare er å slå fast at protestene og den oppmerksomhet denne saken har fått i de internasjonale miljøene, er av minimal karakter og ikke bør gi noen grunn til bekymring for hva slags virkninger denne type eksport vil kunne få for den øvrige eksport av norske fiskeprodukter eller andre produkter. Det tror jeg vi skal være glad for. Vi skal gjøre alt som er nødvendig for å forsvare eksport av vågehvalprodukter, og samtidig gjøre oppmerksom på at uttak av vågehval er viktig, og at det er nødvendig også for å skape den økologiske balansen som det er behov for, for å få den bedre på plass i våre nordområder.

Helt til slutt vil jeg si at jeg går ut fra at Regjeringen har den nødvendige beredskap for å få informasjon på plass der det eventuelt måtte være behov for å drive brannslukking hva angår protester mot og misforståelser rundt saken.

Rita Tveiten (A): Kvalfangst har til alle tider vore ein naturleg næringsveg for kystbefolkninga. Den har medverka til at folk har kunna ha levebrød, og at dei dermed har kunna halda hus og heim på kysten.

Me har ca. 75 kvalartar, og dei er ein del av havet sitt økosystem. Dei et fisk og konkurrerer med fisken om maten. Næringsbehovet for dei ulike kvalane pr. dag tilsvarar faktisk ca. 5 pst. av kroppsvekta, og då kan ein tenkja seg sjølv at det går med ganske store mengder. Men ingen ynskjer overutnytting av nokon av artane.

All hausting av naturressursane våre må haldast på eit nivå som er i samsvar med det naturen toler. Når det gjeld fangst av vågekval, er det fullt ut forsvarleg å driva fangst og økonomisk utnytting av denne naturressursen, som fornyar seg årleg. Det er det berande prinsippet for all utnytting av naturen, og kvalen er såleis ikkje i ei særstilling i dette høvet.

Den viktigaste grunnen til å opna for eksport av vågekvalprodukt er at norsk ressursforvalting er tufta på det heilt tydelege prinsippet om berekraftig forvalting basert på vitskaplege kriterium. Dette prinsippet må også gjelda for kval, fordi det elles kan setja heile grunnlaget for hausting av levande marine ressursar i fare. Det er òg grunn til å minna om at kvalen er øvst i næringskjeda og vil, om bestanden kjem ut av kontroll, ha bruk for så store mengder fisk og anna råstoff frå havet at det får direkte konsekvensar for kvotane som fiskarane kan ta, og som først og fremst skal gå til mat til folk.

Norsk kvalpolitikk har lege fast frå me tok opp att fangsten av vågekval i 1993. Det har vore eit mål å få normalisert forholda rundt fangsten, også når det gjeld eksport.

Noreg har prøvd å få til internasjonal aksept for handelen med vågekvalprodukt gjennom CITES, der artar og bestandar som er truga av utrydding, får si behandling. Det er vitskapleg dokumentert at vågekvalbestandane me driv fangst på, ikkje er truga av utrydding – tvert imot er bestandane i svært godt hald.

For å sikra at det berre er kvalprodukt frå lovleg norsk kvalfangst som kjem på marknaden, vert det etablert eit DNA-register for vågekval. Dette registeret skal brukast til å overvaka handelen med norske produkt, slik at denne kan skiljast frå mogleg handel med kvalprodukt frå andre kjelder.

Eit tilleggskrav er at det vert sett vilkår for eksportlisens, og at eksporten berre vert tillaten til land som gir importlisens, og som kan føreta DNA-testing gjennom eit liknande system som det me har.

Det er grunn til å minna om at komiteen har understreka at erfaringane med etablering av det norske registeret må gjerast tilgjengeleg for land som ynskjer å utvikla eitsystem for DNA-testing av importerte vågekvalprodukt. Når det vert lagt så sterk vekt på DNA-testinga, er det fordi det internasjonale samfunnet skal kunna ha full tiltru til vårt forvaltingsregime. Noreg er ein stor fiskerinasjon – nr. 10 på verdsbasis – men me er verdas fremste og største eksportør av sjømat. Me har ein liten heimemarknad, og 95 pst. av produksjonen vår går til eksport. I eit slikt perspektiv må det leggjast stor vekt på å formidla at me verkeleg legg vekt på ei forvalting av ressursane i havet som har respekt for havet si toleevne.

Det er vitskaplege data som skal liggja til grunn for våre kvotetilrådingar, og me skal arbeida for at me skal vera verdas fremste fiskerinasjon, der me ligg fremst i utviklinga av ei berekraftig ressursforvalting, og der me ligg fremst i utviklinga av fangstteknologi og havbruk og i industriell utvikling. Det har Stortinget tidlegare med brei penn slått fast gjennom behandlinga av perspektivmeldinga, som me hadde oppe til behandling for to år sidan.

Det er grunn til å gle seg over at det er så stor semje i Stortinget knytt til denne saka, at det er prinsippa om ei berekraftig ressursforvalting som skal liggja til grunn, at det er vitskaplege data som skal styra uttaka våre, og at dette skal formidlast ut til verdssamfunnet på ein truverdig og ærleg måte. Det er det grunn til å gle seg over. Det må me ta vare på, og det må me flagga for alt det er verdt framover.

Jon Lilletun (KrF): Eg har nokre få merknader sjølv om det i og for seg ikkje skulle vere naudsynt ut frå at det er ein samrøystes komite, men eg har nokre prinsipielle vurderingar som eg synest det er grunn til å kome med på vegner av Kristeleg Folkeparti.

For det fyrste gjev vi tilslutning til dei skritta Regjeringa har teke i forhold til eksport av vågekval. Så kan ein spørje: Var det då naudsynt å behandle dette forslaget så omfattande i salen? Grunnen til at eg synest det, er at det er viktig at vi viser verdssamfunnet at det er eit samla storting som står bak Regjeringa i den avgjerda som dei har teke.

Historisk er det klart at vi har ting på samvitet i forhold til forvalting av kval. Her er det gjort eit oppryddingsarbeid. Vi er i dag på vitskapleg trygg grunn, og vi handlar ansvarleg ut frå eit totalsyn på den økologiske balansen i havet. Kvotane som vert sette, er kanskje i minste laget ut frå kva som burde beskattast når ein tenkjer på fisken. Samstundes har eg forståing for den vurderinga som fiskeriministeren og Regjeringa har gjort, at ein her skal følgje det systemet for kvotetildeling som internasjonale organ har trekt opp. Difor er det òg grunn til å gje tilslutning til det.

Eg vil anbefale Regjeringa òg i åra framover å arbeide for å få ei internasjonal forståing for at alle ressursar er viktige å forvalte ansvarleg og viktige å foredle til gode produkt, og likeins for at ein kan gå inn i verdshandelen med desse produkta. Det er grunn til å gle seg over, slik representanten Rita Tveiten gjorde, at det er eit samstemmig storting som tek desse avgjerdene. Eg synest det var nødvendig å ta ordet på vegner av Kristeleg Folkeparti for å understreke det, sjølv om det er ein samstemmig komite.

Øystein Hedstrøm (Frp): Det er gledelig og en seier for hvalnæringen at fiskeriministeren 16. januar i år varslet at Regjeringen ville åpne for eksport av vågehvalprodukter fra Norge. Det er også et gjennomslag for Fremskrittspartiets forslag som Stortinget har til behandling i dag. Vi forutsetter at Regjeringen nå legger forholdene til rette slik at eksporten av vågehvalprodukter kan komme i gang på en tilfredsstillende måte, slik som bl.a. saksordføreren var inne på.

Det har vært en viss uro og usikkerhet fra norsk side om beslutningen om eksport ville bli møtt med internasjonale reaksjoner. Til nå har motkreftene ikke vært særlig sterke, slik vi politikere her i Norge har oppfattet det gjennom mediene. Dette kan bl.a. bero på at Norge i langt større grad enn tidligere høster internasjonal anerkjennelse for sin bærekraftige hvalfangst. Likevel, det som har vært den største hindring for en fornuftig beskatning, har vært den internasjonale opinion, holdningene i Den internasjonale hvalfangstkommisjonen og diverse miljøvernorganisasjoner. Derfor bør det åpnes for å organisere en kampanje for økt forståelse for sel- og hvalfangst ved hjelp av norske utenriksstasjoner og profesjonelle informasjonsfirmaer, mener vi i Fremskrittspartiet. Man må ha en beredskap og øke informasjonsmuligheten til de mange som er interessert i denne saken internasjonalt. Fremskrittspartiet har i sitt alternative forslag til statsbudsjett for inneværende år fremmet forslag nettopp om dette, om å avsette 50 mill. kr til slike kampanjer.

Det er stor grad av vitenskapelig enighet om det spørsmålet vi i dag debatterer. I mange år er det foretatt sikre bestandsvurderinger, og ved å gjenoppta fangsten og aktivisere reservasjonen Norge inntok etter Den internasjonale hvalfangstkommisjonens vedtak om et kommersielt fangstforbud i 1982, er det blitt gitt et bidrag til å bevisstgjøre IWC-medlemmene om hva som er kommisjonens mandat, nemlig å arbeide for en bærekraftig forvaltning av hvalfangst.

Det som er en realitet i dag, er at bestanden av sjøpattedyr er i betydelig vekst og gjør kraftig innhogg i fiskebestandene. Skal Norge realisere det vekstpotensialet som er mulig innenfor fiskeriene, må forholdene legges til rette, og økt beskatning av hval og sel må ses på som en selvfølgelig forutsetning for å få dette til.

Spørsmål om bærekraftig hvalfangst, handel og eksport dreier seg i realiteten om å følge opp de prinsippene som er nedfelt i Agenda 21. Vi snakker da først og fremst om en bærekraftig høsting, men også om økonomisk utvikling, om arbeidsplasser og om opprettholdelse av en levende kystkultur.

Nå skal snart statsråden gripe ordet, og det er reist en del spørsmål i debatten til ham. Jeg vil også våge meg frempå med et spørsmål. Som jeg sa i mitt innlegg, er det, slik vi oppfatter det her i Stortinget – jeg tror det er en allmenn oppfatning blant flertallet av politikerne – kommet veldig små reaksjoner internasjonalt fra miljøvernorganisasjoner og andre interessegrupper. Statsråden har jo kontakt med utenriksstasjoner og på annen måte internasjonale miljøer. Hva er hans oppfatning av dette? Vil vi ikke kunne regne med at det kommer særlige internasjonale reaksjoner? Og bør vi ha en beredskap i tilfelle det kommer?

Leif Helge Kongshaug (V): Beskatning av sjøpattedyr, det være seg hval eller sel, må være en del av en helhetlig bærekraftig forvaltning av havets ressurser. De sentral- og nordatlantiske vågehvalbestandene som Norge beskatter, er ikke utrydningstruet. Det fastslår også vitenskapelige undersøkelser og bestandsvurderinger.

Utnyttelse av fornybare naturressurser innenfor sikre biologiske rammer er et viktig prinsipp, som også må legges til grunn når det gjelder hvalfangst. Det er viktig at ikke følelser og irrasjonelle argumenter blir avgjørende i forvaltningen av våre ressurser. Det gjelder i høyeste grad også de marine ressursene.

Det er bred enighet i Stortinget om å åpne for tillatelse til eksport av norske hvalprodukter. Vågehvalprodukter kan være et viktig element, en faktor, i verdiskapingen langs kysten. Historien viser at dette har vært en viktig næring som også i framtiden kan gi et viktig bidrag til verdiskapingen. Her som på andre områder er det viktig med videreforedling og produktutvikling. Det gjelder hval, men det gjelder også i høyeste grad sel. Sel har vært et tema ved ulike anledninger her i salen, og jeg vil oppfordre fiskeriministeren til å være aktiv med hensyn til tilrettelegging både med tanke på en bærekraftig beskatning, produktutvikling og bruk av midler, gjerne gjennom SND-systemet, til å få et løft når det gjelder videreforedling og produktutvikling av de ressursene som vi her snakker om. Det som er viktig når en diskuterer slike prinsipper som i dag, er å finne balansen i forhold til det som er et riktig uttak når det gjelder ressurser, og ulike aksjonsgrupper som vil ha medinnflytelse – finne en balanse som gjør at vi både har det som en næring og samtidig ikke skader andre næringer der vi er avhengig av å eksportere. I denne saken synes jeg at den linjen vi nå legger oss på – den måten dette har vært taklet på – er god, og jeg vil ut fra det også gi ros til Regjeringen, som har snudd i denne saken.

Statsråd Otto Gregussen: Som kjent ble det kunngjort den 16. januar i år at Regjeringen er innstilt på å kunne gi eksportlisens for norske vågehvalprodukter.

Den viktigste grunnen til å åpne for eksport er betydningen for norsk ressursforvaltning av å stå fast på prinsippet om bærekraftig forvaltning basert på vitenskapelige kriterier. Dette prinsipp må også gjelde hval, fordi det ellers kan sette hele grunnlaget for høstingen av de levende marine ressurser i fare.

Tillatelse til å eksportere produkter av vågehval vil bli gitt på nærmere bestemte vilkår og i form av eksportlisens. Tillatelsen vil være betinget av at det samtidig utstedes en CITES-tillatelse fra Direktoratet for naturforvaltning. Fiskeridepartementet arbeider nå med å utforme en konkret ordning for utstedelse av eksportlisens. Departementet vil om kort tid sende ut på høring et utkast til endring av eksportlisensforskriften, med tanke på å gjøre eksporten operasjonell.

Slik tillatelse vil imidlertid ikke kunne utstedes før et DNA-register for norskfanget vågehval er ferdigstilt og operativt. Systemet er nå gjenstand for testing og kvalitetssikring, slik at det skal bli så godt som mulig. Det er av avgjørende betydning at dette registeret holder en kvalitet som ikke kan trekkes i tvil. Derfor kan jeg pr. i dag ikke gi en konkret dato for når dette vil bli ferdigstilt, men det er ikke snakk om veldig lang tid før vi har dette på plass. DNA-registeret vil bli brukt til å overvåke handel med norske produkter og skille slik handel fra mulig handel med hvalprodukter fra andre kilder.

Eksport av vågehvalprodukter fra Norge kan, på grunn av at denne arten omfattes av CITES-liste I, bare skje til de land som på tilsvarende vis som Norge har reservert seg mot listingen i CITES. Dette betyr at vi kan eksportere til Japan, Island og Peru. Andre land som er medlemmer av CITES, kan ikke tillate innførsel av vågehval til kommersielle formål.

Den norske fangsten er nå etablert som et faktum, og den vies mindre og mindre oppmerksomhet fra så vel andre lands regjeringer som miljøorganisasjoner. Det var antatt at åpning for eksport av hvalprodukter ville kunne skape protester som i stor grad ville være irrasjonelle. Disse ville ventelig primært komme fra verneorganisasjoner, men også fra myndigheter i land der slike organisasjoner står sterkt. Så langt har reaksjonene vært relativt begrensede. Det er registrert offisielle reaksjoner fra bl.a. USA og Storbritannia. For øvrig er det i liten grad registrert reaksjoner. Saken har vært omtalt i utenlandske medier, men i beskjeden grad. Jeg er ikke kjent med at det er meldt om reaksjoner blant publikum mot norske produkter som følge av beslutningen om å åpne for eksport.

Det er iverksatt en egen informasjons- og kommunikasjonsstrategi i et samarbeid mellom Utenriksdepartementet og Fiskeridepartementet for å ha beredskap ved eventuelle reaksjoner mot beslutningen om å åpne for eksport av vågehvalprodukter.

Steinar Bastesen (TF): I grunnen hadde man vel ikke behøvd denne debatten, men siden forslaget ble fremmet og innstillingen ligger på bordet, tror jeg det er nyttig også for fiskeriministeren å få bekreftet at vedtaket som ble fattet 16. januar, var riktig. Det er en utrolig forandring som har skjedd siden 1997, da en søknad om eksportlisens for hvalprodukter ble omtalt som en fare for rikets sikkerhet i svarbrevet fra Fiskeridepartementet. Det er nesten ikke til å tro at det går an å få en slik systemskifting i løpet av tre-fire år. Forholdet mellom Norge og USA når det gjelder akkurat dette spørsmålet, har vel aldri vært bedre enn det er nå. Det har aldri vært så fredelig og så lite spørsmål til norske utenrikstjenestemenn fra USAs side, mens en i 1997 antok at forholdet til rikets sikkerhet ville medføre store problemer. Jeg må spørre: Går det virkelig an at media får lov til å herse og styre med en norsk regjering og Stortinget over så mange år uten at det vises politisk mot og tas beslutninger, slik det nå er gjort? Jeg stiller meg virkelig undrende til at det går an, for hele denne debatten om hval og sel er et norsk mediefenomen som styres av protestindustrien, og stortingsrepresentanter og regjering blir lydige nikkedukker i mediesirkuset. Det er beviset. Beviset ligger på bordet nå. Ingen reaksjoner fra vår argeste kritiker, «Uncle Sam».

Det er hevet over enhver tvil at hvalen beskatter fisk, og det samme gjør alle sjøpattedyr. Faktum er at vågehvalbestanden vokser med 2 pst. pr. år. Det er det internasjonal enighet om. Hundre forskere som møtes i den vitenskapelige komite i IWC, er enige om det. Det betyr en vekst på 2 500 dyr pr. år. Vi tar ut en stakkars femtedel av det. Og så kaller man det forsiktighet. Jeg vil kalle det for overforsiktighet.

Det er veldig behagelig for meg å stå her på talerstolen og være vitne til at hele Stortinget er enig i den politikken som føres, og jeg må stille et konkret spørsmål til fiskeriministeren. Siden det ble sendt en søknad om lisens i 1997, med fare for rikets tilstand og sikkerhet og det hele, har det blitt dokumentert – og fiskeriministeren bekrefter for så vidt det i dag – at det ikke finnes lovhjemmel for å nekte eksport. Nå må det sendes ut en forskrift på høring, sier departementet. Stortinget og eksportørene har blitt ført bak lyset i årene etter at loven om eksport ble opphevet. Forskriften som skal forhindre eksport, er forankret i en lov som vi i Stortinget har opphevet. Det vet departementet om. Samtidig presterer departementet å skrive to begrunnelser i et avslag: én begrunnelse for å eksportere til Japan, der det skal være nok bare å kunne foreta DNA-analyser og samtidig ha en importlisens, mens når man skal eksportere til sine venner på Island – vårt eget folk, vårt broderfolk, som kommer fra Norge – skal det helt andre kriterier til; der skal man ha et oppegående DNA-register, og her kan man ikke påregne å få lov til å selge et kilo spekk. Så viser det seg i ettertid at dette ikke er rett, at dette sannsynligvis er et arbeidsuhell. Hva er det departementet holder på med? Har man ikke juridisk kompetanse og juridisk bistand slik at man i det minste kan få begrepene rett?

Jeg må bare beklage og si at håndteringen av denne saken ikke akkurat har vært strømlinjeformet. Men jeg håper for ettertiden at vi nå får eksporten i gang, slik at vi får slutt på disse debattene og dialogene. Og selv om statsråden kan ha behov for å få støtte i Stortinget, slutter jeg meg til det.

Presidenten: Presidenten vil anta at begrepet «lydige nikkedukker» ikke uten videre passer inn i språkbruken her i salen.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil tre minutter.

Harald T. Nesvik (Frp): Fremskrittspartiet fremmet i Dokument nr. 8:79 i sesjonen 1999-2000 dette forslaget om å oppheve det selvpålagte eksportforbudet av vågehvalprodukt. Og jeg må si at jeg er veldig glad for at fiskeriministeren og Regjeringen den 16. januar i år tok til fornuften – holdt jeg på å si – eller at man i hvert fall valgte å ta det initiativet som Regjeringen har gjort, om å oppheve dette selvpålagte eksportforbudet av vågehvalprodukt.

Det er viktig at vi ser helheten når det gjelder høsting av marine ressurser. Representanten Kongshaug var også inne på det som hadde med sel å gjøre. Det er viktig at vi nå legger en skikkelig strategi for å få ned selbestanden ved å åpne for muligheten for å utvikle produkt som kan eksporteres og selges, slik at vi også på det feltet kan få en bærekraftig utvikling.

Det var vel representanten Tveiten som viste til at hvalen var øverst i næringskjeden. Det er nok riktig når det gjelder havet, men personlig mener jeg at det er mennesket som må stå øverst i næringskjeden. Jeg ser meg faktisk – selv om man kan lure når man følger med i media i disse dager – som over hvalen!

Jeg håper at flest mulig vil få muligheten til å eksportere disse produktene av vågehval, som det ligger an til. Men jeg ble litt skeptisk når fiskeriministeren i sitt innlegg viste til at forskriftene skulle ut på høring. Det ville ta sin tid. Registeret skal på plass før man kan gjøre det, men det ville ikke ta så lang tid. Jeg må bare si at enkelte ganger når jeg har fått tilbakemeldinger også fra denne regjeringen om at ting skal gå raskt, viser det seg at ting som skal gå raskt, tar forferdelig lang tid. Og jeg håper at fiskeriministeren kan gi noen tilbakemeldinger til denne sal om når man kan forvente at disse tingene skal være på plass. Hvis dette kan dreie seg om et halvt år eller et år, går man fortsatt og venter, og lurer på hva som skjer med de produktene som allerede i dag ligger på fryselager. Hva skjer med det hvalspekket som i dag ligger på fryselager og blir utsatt for uttørking, og dermed får lavere kvalitet og videre lavere pris?

Jeg håper at vi nå kan få dette til på en rask og lite byråkratisk måte, slik at vi får satt i gang eksporten raskest mulig. Og jeg håper også at man når det gjelder det innspillet som går på sel, nå ser det som har med høsting av marine ressurser å gjøre, i en sammenheng. La oss prøve å skape marked i utlandet for dette, slik at den norske kystbefolkning får utbytte av det raskt.

Statsråd Otto Gregussen: Det var egentlig spørsmålet til dette DNA-registeret som gjorde at jeg bad om ordet en gang til. Norsk hvalfangstpolitikk har vært basert på at vi har hatt en ansvarlig politikk. Vi har vært i stand til å begrunne vitenskapelig de kvotefastsettelsene vi har gjort. Det har vært basert på internasjonale prinsipp. Den samme tilnærming må vi ha når det gjelder å få dette DNA-registeret på plass. Vi skal gjøre det så fort som det er forsvarlig, men det vil ikke gagne vår sak om vi ikke er sikker på at dette registeret har den kvalitet som er nødvendig, når det iverksettes. Det er ikke når det gjelder høringen av den nye forskriften, snakk om en lang høringstid, men det er snakk om at forskriften skal utarbeides, utkastet skal på normal høring, og så skal forskriften iverksettes så fort som råd. Jeg ser ikke for meg at utarbeidelsen av denne forskriften og vedtakelsen av den i det hele tatt kommer til å forsinke den prosessen som skjer i Norge og i andre land.

Rita Tveiten (A): Eg synest det vil vera dramatisk å gå herifrå i dag når det er grunnlag for den openberre misforståinga at kvalen står øvst i næringskjeda. Eg vil på det sterkaste hevda, sjølv om representanten Nesvik gav uttrykk for ein del tvil, at eg framleis har full tillit til at det er mennesket som står øvst i næringskjeda.

Presidenten: Dermed har Stortinget fastslått dette.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.