Ingebrigt S. Sørfonn (KrF) (ordførar for saka): Slik eg har oppfatta Dokument nr. 8:40, er forslagsstillarane sitt hovudføremål å sikra ei ryddig og grundig behandling av skatteendringssaka.

Av innstillinga går det fram at komiteen ønskjer ein god, grundig og forsvarleg prosess framfor ei rask behandling der tidsfristen vert det viktigaste. Reint praktisk vil dette kunna innebera at eit nytt skattesystem ikkje er operativt før 1. januar 2003. Komiteen ser det som den beste løysinga at Regjeringa til hausten kjem med ei melding til Stortinget om hovudprinsippa i skatteendringssaka. Gjennom ein slik saksbehandlingsprosedyre kan me òg sikra ein god prosess, der både fagmiljø og næringsliv kan koma med viktige innspel og vurderingar.

I budsjettavtalen mellom Arbeidarpartiet og sentrumspartia heiter det bl.a. i punkt 12, om eit nytt system for beskatning av nærings- og kapitalinntekter:

«Partene er enige om at denne skattereformen skal bygge på følgende prinsipper:

a. en mer rettferdig fordeling

b. nøytralitet mellom ulike investerings-, finansierings- og virksomhetsformer

c. en effektiv beskatning av kapitalinntekter

d. en tilnærming mellom beskatning av kapital og arbeid slik at delingsmodellen dermed blir avviklet.

Den midlertidige utbytteskatten faller bort ved overgangen til det nye skattesystemet for 2002.»

Sidan komiteen er einig om at prosessen skal starta med ei melding til Stortinget om korleis desse hovudprinsippa skal følgjast opp, har ikkje fleirtalet gått inn på enkeltelement i saka, bortsett frå ein omtale av den såkalla KAF-modellen. Bakgrunnen for at denne er kommentert, er at modellen har fått omtale i nasjonalbudsjettet, St.meld. nr. 1 for 2000-2001. Om KAF-modellen seier fleirtalet at dei ser veikskapar ved ein slik modell i høve til dei viktige premissane om at eit nytt skattesystem skal stimulera til verdiskaping og leggja til rette for nyskaping, slik at Noreg vert attraktivt både for etablering og for lønsame bedrifter.

På vegner av Kristeleg Folkeparti finn eg det elles nødvendig med eit par presiseringar. For det første er det heilt klårt at Kristeleg Folkeparti stiller seg bak prinsippet om grøne skattar. Når me ikkje stemmer for det mindretalsforslaget som ligg føre, kjem det av at me er usikre på om denne saka er rette staden for å skaffa eit godt utgangspunkt for dette viktige prinsippet.

For det andre vil eg streka under at utbyteskatten sin mellombelse karakter kjem klårt fram både i budsjettavtalen og i merknader til budsjettinnstillinga. Føresetnaden var at utbyteskatten skulle avviklast ved innføring av det nye skattesystemet frå og med 2002. Når det no ser ut til at denne innføringa vert utsett eit år, vert forholda rundt avviklinga av den mellombelse utbyteskatten ei sak som må finna si løysing i samband med behandling av skatteopplegget for 2002.

Eg er svært glad for den breie semja om å bruka litt meir tid på dette viktige arbeidet. Det vil gje oss heilt andre moglegheiter for ein grundig dialog med og gode innspel og vurderingar frå både fagmiljø og næringsliv. Forhåpentlegvis vil dette òg føra til at det nye skattesystemet vil få eit breitt politisk fundament her i huset.

Britt Hildeng (A): Gjennom flere år er skattekompromisset av 1992 blitt uthulet og undergravd gjennom vedtak av skiftende stortingsflertall. Således har forholdet mellom skatt og arbeidsinntekt og skatt på nærings- og kapitalinntekt blitt skjevere og skjevere.

I siste statsbudsjett tok Regjeringen tak i dette og foreslo en skjerping av nærings- og kapitalbeskatningen, bl.a. gjennom innføring av utbytteskatt på mottakerens hånd. I sin fremleggelse erkjente Regjeringen at forslaget om utbytteskatt, slik den ble foreslått, hadde noen svakheter – svakheter i den forstand at dersom den i sin nåværende form skulle være en permanent ordning, kunne en bl.a. se enkelte muligheter for skattetilpasninger som over tid kunne gi en uheldig finansieringsstruktur av selskapene. Blant annet på denne bakgrunn varslet Regjeringen at den i forbindelse med neste års statsbudsjett ville vurdere utbytteskatten i sin nåværende form og vurdere innføring av skatteendringer som ville kunne gi et skattesystem som bedre ivaretok hensynet til mer rettferdig fordeling og større effektivitet og nøytralitet i utlikningen av skatten.

I denne forbindelse redegjorde Regjeringen i proposisjonen for at den vurderte en alternativ modell for økt skatt på kapitalinntekter. Modellen innebar innføring av et progressivt element også i kapitalbeskatningen ved at avkastningen utover normalavkastningen ville kunne bli skattlagt noe høyere.

I forbindelse med budsjettforliket ble det gitt tilslutning til at Regjeringen i forbindelse med neste års budsjett skulle legge fram et forslag til et nytt system for beskatning av nærings- og kapitalinntekter, og at denne skattereformen skulle bygge på fire nærmere beskrevne prinsipper, som tidligere er referert av saksordfører.

Etter budsjettbehandlingen har det kommet sterke ønsker om en bredere debatt før innføring av et nytt skattesystem, noe som da også kommer til uttrykk gjennom forslaget fra stortingsrepresentantene Foss og Brende. Arbeiderpartiet kan også se at det er fordeler med å være mer fleksibel hva gjelder tidshorisont for behandling av det som kan bli en større skattereform. Og det ville være tragisk om en viktig skattereform og skattedebatt druknet i en hissig prosedyredebatt. Vi er derfor enig i at det kan være ønskelig å behandle de varslede skatteendringene i form av en melding, og bruke den tiden som er nødvendig, slik at berørte parter ikke sitter igjen med en følelse av overkjøring.

Siv Jensen (Frp): Det er veldig fristende allerede nå å begi seg inn i en skattedebatt. Jeg skal forsøke ikke å gjøre det, men heller forholde meg til prinsippene rundt viktigheten av en bred, omfattende skattedebatt i dette hus.

I forbindelse med budsjettarbeidet i høst og selv etter at budsjettforliket var inngått, var det ikke vanskelig å registrere betydelig uenighet i synet på skatt mellom forlikspartnerne. Allerede i debatten som fulgte etter budsjettforliket, var det åpenbare sprik i synspunktene fra Arbeiderpartiet og særlig Kristelig Folkeparti. Det synliggjør for meg at enigheten som kom til syne i budsjettforliket, er svært skjør og basert på en langt fra gjennomdrøftet diskusjon om hvor man egentlig vil med det norske skattesystemet.

Jeg synes det er ganske besnærende når hovedpunktet for behovet for en gjennomgang er, som det ble nevnt av saksordfører, en mer rettferdig fordeling. Det begrepet er etter hvert blitt så forslitt. Det har vært det toneangivende, overliggende begrep, særlig i sosialdemokratisk tenkning, i hele etterkrigstiden. Det betyr at vi har hatt et halvt århundres debatt hvor utgangspunktet for beskatningen har vært mer rettferdig fordeling, uten at man på det halve århundret har klart å komme frem til en modell eller en løsning som er i samsvar med uttrykket en mer rettferdig fordeling, og det i en tid hvor det samme sosialdemokratiet selv har styrt nasjonen, hovedsakelig gjennom hele perioden. Det synes jeg er det største paradokset. Hvis man mener at man vil ha et skattesystem hvor rettferdig fordeling ikke bare skal være slagordet, men faktisk gjennomsyre hele skattesystemet, får man skaffe det. Det er man et langt stykke unna, etter min vurdering. Hva er mer rettferdig fordeling? Det er også en viktig debatt å ta. Begrepet er så forslitt at man snart ikke vet hva det egentlig betyr.

Uansett må man i hvert fall kunne slå fast at alt arbeidet knyttet til skattereformen av 1992 gradvis har blitt undergravd, fordi vi nå har fått på vei inn igjen i skattesystemet den progresjonen man da fjernet. Det er blitt større forskjell mellom kapitalbeskatning og skatt på inntekt, men igjen ser man tankegangen fra sosialdemokratiet, som Britt Hildeng nettopp redegjorde for, nemlig at dette tok Regjeringen tak i ved å skjerpe beskatningen. Det er det samme systemet hele tiden. Man hører aldri om hvordan man kan tenke og se for seg løsninger hvor skattesystemet kan endres slik at det blir en lettere beskatning. Da må man også bringe inn i debatten hva skatteinntektene faktisk skal dekke. Hva skal offentlig sektor ha ansvaret for å finansiere på vegne av befolkningen? Det tror jeg også er en viktig del av debatten. Det må være større samsvar med det folk oppfatter som grunnlaget for hvorfor de betaler skatt, og da kommer betalingsvilligheten inn i mye, mye sterkere grad enn i dag.

Det avgjørende for en fremtidig behandling av dette må være at vi ikke kommer i samme situasjon som vi gjorde i høst, hvor momsreformen ble knyttet direkte opp mot budsjettet. Det var en uholdbar situasjon etter min vurdering, fordi man ikke fikk frikoblet diskusjonen om hvordan hele momsgrunnlaget og momssystemet skulle se ut, fra behovet for å saldere budsjettet. Vi ser at det har medført betydelige komplikasjoner i etterkant. Det har vært stor uenighet, stor pågang knyttet til de endringer som ble vedtatt på momssiden, og det har vært flere forsøk på omkamper, naturlige forsøk på omkamper, spør en meg. Vi kan ikke komme i den samme situasjonen når vi skal gå gjennom en så viktig problemstilling som et skattesystem er. Derfor er det avgjørende at fremleggelsen av et nytt skattesystem blir totalt frikoblet fra høstens budsjettbehandling og på ingen måte blir knyttet sammen, for det vil føre oss inn i en umulig debatt hvor vi igjen kommer i en salderingsdiskusjon. Det er vi ikke tjent med når vi skal diskutere så viktige spørsmål.

Uansett er vi i hvert fall kommet til et nivå hvor vi har nådd et metningspunkt for skattevilje både i næringsliv og i befolkning. Det burde i hvert fall bety at vi må se på et flatere skattesystem på et lavere nivå.

Per-Kristian Foss (H): Det forslag som nå drøftes, fra meg og representanten Brende, tar utelukkende utgangspunkt i behandlingen av skattesaken. Starten var jo budsjettforliket fra ifjor høst, også denne gang, hvor man la opp til en hurtigbehandling av noe som kunne synes å bli en meget omfattende skattereform. En slik hurtigbehandling fant vi uforsvarlig og i strid med Stortingets tradisjoner – altså ingen meldingsbehandling, men rett i et budsjett. Det har to virkninger. Det ene er at det ikke blir noen høringsrunder på det. Det blir heller ingen mulighet for Stortinget til å diskutere prinsippene løsrevet fra en budsjettsammenheng, og det har den virkning at budsjettforlik jo vanligvis ikke har den bredde som større konsensusløsninger bl.a. i skattespørsmål har som en slags tradisjon, får vi si, fra 1990-tallet.

Med andre ord – det var denne behandlingsmåte vi angrep, og derfor fremmet vi forslag om å få en meldingsbehandling først. Vi så for oss at en slik melding burde kunne legges frem i løpet av våren. Til det fikk vi to typer reaksjoner fra regjeringspartiet. Først fikk vi reaksjonen at det var da helt unødvendig, for det var bare noen detaljendringer man ville gjøre, endringene var ikke av det omfang at det var nødvendig å legge dem frem i en melding. Så gikk man etter noen uker over til det motsatte argument og sa at det var så omfattende endringer man ville foreslå, at det ikke ville være tid til å legge det frem i en melding i vår, i april–mai eksempelvis. Det ble til slutt finansministerens forklaring også. Vi får holde oss til denne forklaringen, men jeg registrerer at begge to har vært med i Arbeiderpartiets argumentasjon utad i løpet av de siste ukene. Imidlertid er konklusjonen blitt nok et brudd på budsjettforliket, og det er jeg veldig glad for, for i det forliket var det veldig mye jeg ikke var glad for, så alt som kan gå bort fra det, får vi registrere som litt uryddig, men dog bedre enn det som var avtalt opprinnelig. Det som det nå legges opp til, er selvfølgelig at det ikke legges inn i høstens budsjettbehandling, men at det fremmes en melding som Stortinget på vanlig måte kan behandle uavhengig av budsjettet, og at man får lov til bl.a. å gjennomføre de høringer som det er ganske god erfaring for, for når man skal endre skattesystemet, har man en tendens til å være på jakt etter skattehull, men for hvert man tetter, oppstår det minst to nye. Det er kanskje ikke Stortingets representanter de beste til å gjennomskue, det er ikke vår ekspertise å finne skattehull, men du verden hvor mange gode advokater vi har utenfor dette hus som lever av å finne hullene og å peke på dem også i forslagene. Så det kan være klokt å ta seg tid til å analysere skatteforslag ut fra den modellen.

Derfor er det bl.a. viktig at dette ikke skjer i hastige kompromisser i sene nattetimer med den form som budsjettforlik ofte har. Det tror jeg faktisk er en felles interesse hvis man er ute etter å skape skattesystemer som er bærekraftige, og som har en rimelig bred politisk basis. Dette innebærer jo i så fall at mulige skatteendringer ikke kan behandles før i 2002 og gjøres gjeldende fra 2003, men det er vel til å leve med. Det ubesvarte spørsmålet er hvor lenge den midlertidige utbytteskatten skal vare. Det overlater jeg til de partier å svare på som er tilhenger av denne form for skattemodell.

La meg, siden et par har berørt selve skattesystemet, bare gi følgende to kommentarer: Man kan diskutere prinsippene for rettferdighet i beskatningen, men det har vel lenge vært ganske bred enighet om at det ville vært en fordel om vi hadde klart å nærme satsene for marginalbeskatning av lønnsinntekt til satsen for gjennomgående beskatning av kapitalinntekt. Det nedsatte prisverdig nok regjeringen Bondevik et utvalg for å analysere. De fant frem til at det var fornuftig å gå i den retningen. Det det utvalget fikk i oppgave, var å gjøre det innenfor en provenynøytral ramme. Det tror jeg vil være vanskelig. Det var umulig også da vi gjennomførte skattereformen av 1992. Jeg tror man skal se hen til det samme i denne sammenheng.

Men det som har skjedd siden 1992, er at man har økt forskjellen mellom de to skattesatsene ved å øke marginalskatten for en del høyere inntekter. Dog har Arbeiderpartiet gjennom hele denne stortingsperioden stått fast på det prinsipp ikke å heve 28-satsen for mindre lønnsinntekter og for kapitalinntekter. Det tror jeg er klokt. Vi har i mellomtiden sett at andre land faktisk nå går motsatt vei, altså ikke opp med denne skattesatsen, men ned. Tyskland skal i løpet av få år – to til tre, så vidt jeg er informert om – senke sin sats for kapitalinntekter til 25, den er nå rundt 32. Det var faktisk identisk med det forslag Høyre la frem ved behandlingen av skattereformen av 1992. Men denne gang skjer det altså i Tyskland og i regi av en sosialdemokratisk regjering.

Når det gjelder den såkalte KAF-modellen, altså en idé om å beskatte overskuddet progressivt – dess bedre en bedrift gjør det, dess mer skal den betale også prosentvis inn til felleskassen – er det å si at den modellen har vi allerede i denne innstillingen og i budsjettinnstillingen i fjor høst tatt skarpt avstand fra, av to grunner. For det første fordi det er meget dårlig næringspolitikk å straffe selskaper som gjør det godt. I den nye økonomien ser vi typisk nok at mange selskaper prøver seg. Mange selskaper går over ende, men noen lykkes. Og når de lykkes, lykkes de virkelig godt. Det er ingen grunn til å ha et skattesystem som sender slike selskaper til Sverige eller andre land hvor man ikke har denne typen skattemodeller, og hvor man heller ikke har formuesskatt av den modellen vi har. Dette ville være meget ødeleggende hvis man er opptatt av å fremme denne typen selskaper, som den nye økonomien – hvis vi skal kalle det det – har fått en del vellykkede eksempler på.

Min andre begrunnelse er at denne type modell – KAF-modellen, som her er omtalt – er en åpen låvedør for omgåelser. Det er mange, mange muligheter for å påvirke egenkapitalen, oppsplitting av selskaper osv., som gjør at det er en enorm invitasjon til tilpasninger. Så det bør man analysere meget grundig. Om man så skulle være uenig med meg i første punkt – altså at man ønsker å behandle selskaper som går godt, ekstra hardt, som en slags straff for at det går godt – bør man iallfall se på om denne modellen ikke rett og slett er en veldig åpen mulighet for omgåelser. Og de som har mulighet for omgåelser, er jo de selskaper som har de største ressurser. Så igjen kan vi oppleve at småselskaper som gjør det godt, blir de som straffes, i motsetning til store enheter innenfor samme bransje.

Per Ove Width hadde her overtatt presidentplassen.

Øystein Djupedal (SV): Denne saken har også sin bakgrunn i et forlik om fjorårets statsbudsjett som Høyre ønsker en omkamp om. Jeg skal for så vidt ikke gå inn på om dette var en klok del av budsjettforliket. Men det som iallfall er ganske åpenbart, er at Høyre ønsker denne saken opp på nytt fordi man ønsker at skatt skal bli en sentral del av valgkampen. Det er for så vidt helt legitimt.

Men hvis man ser bort fra de rent partiegoistiske hensyn og ser hva denne saken faktisk dreier seg om, dreier den seg altså om en premiss som er gitt for en helt ny skattereform. Hvis man tenker på den prosessen som lå foran skattereformen av 1992, var det en svært omfattende prosess over mange år. Det som man har foreslått i budsjettforliket, er en skattereform av et veldig omfang, og som har en hastighet som er helt uforsvarlig. Man hadde altså tenkt at dette skulle gjennomføres fra neste år. Biter av et så omfattende skattesystem skulle legges fram for Stortinget og ha virkning, antar jeg, allerede fra 2002. Det er i seg selv en meget uansvarlig form for behandling.

Det vi har i Stortinget gjentatte ganger, er jo den typen omkamper vi stadig får, ved at det hele tiden dukker opp nye skattehull. Det er mange grunner til å se på vårt skattesystem. Ikke minst er det store urettferdigheter i vårt skattesystem som med fordel bør rettes opp. Men hvis man ønsker å lage et skattesystem som er mer rettferdig, ikke minst når det gjelder beskatning av kapital og arbeid, krever det selvfølgelig at man har den nødvendige tid til rådighet for å nå de mål som er satt. Det betyr at jeg oppfatter det tempo som det er forsøkt lagt opp til her, som helt uansvarlig. Det vil bety at vi vil få en liten bit av en skattereform som i seg selv selvfølgelig vil være så mangelfull at det vil være gefundenes fressen for alle mulige slags skatteadvokater, og det vil altså igjen medføre mange nye hull og nye problemer.

SV er ikke uenig i at vi skal gjennomgå skattereformen av 1992. Den har vi i utgangspunktet heller aldri stått bak. Ikke minst dette som går på rettferdighet i skattesystemet, er for SV helt sentralt. Men skal vi oppnå det, krever det en lengre høringsrunde. Det krever omfattende utredninger for å nå de mål man ønsker satt. Det betyr at vi – bare for å ta et lite eksempel – må ta opp hele spørsmålet om grønn beskatning, som jo ikke er tatt inn i premissene for denne skattereformen. Men hvis man ser på en tidligere debatt i dag om en redegjørelse om Nordisk Ministerråds strategi for hvordan man skal implementere nye miljøgreier i Norden, betyr det at hvis man ikke tar med den grønne beskatningen også av næringslivet, vil det i utgangspunktet bli en mangelfull reform. I framtida er det all mulig grunn til å tro at en vesentlig del av beskatningen av næringslivet ikke vil være direkte inntektsbeskatning, men grønn beskatning for å vri forbruket i mer miljøriktig retning. Og det er bare for å ta ett eksempel på hvilke premisser som ikke ligger her, men som selvfølgelig må inn. Alt som går på miljøavgifter, alt som går på avgifter i sin alminnelighet, som også næringslivet skal betale, er ikke med i premissene. Det betyr at man har valget mellom enten å lage en liten reform som er minimalisert, som betyr at man egentlig ikke endrer spesielt mye på skattesystemet, eller så har man den varianten å si at dette faktisk er umulig. Og den varianten oppfordrer jeg Finansdepartementet til å velge. Det betyr at dette budsjettforliket, som er lagd i en sen nattetime, og som ikke nødvendigvis er veldig godt konstruert, som andre saker Stortinget har behandlet, trenger lengre tid. Det som også er viktig, som det er sagt av representanten fra Høyre, er at det i slike spørsmål som dette faktisk er et visst poeng å ha et bredest mulig grunnlag i Stortinget. Og det betyr at en omfattende utredning og behandling av denne saken er nødvendig hvis man skal nå de mål som også SV delvis er enig i når det gjelder en del av disse premissene.

Bare et lite tilleggspoeng som går på aksjebeskatningen som er innført fra i år. Den største svakheten ved reformen av 1992 var jo at man gav skatteamnesti for aksjonærer. Heldigvis har Finansdepartementet etter åtte-ni års kamp fra SV innsett at dette var urimelig, og stortingsflertallet har også vedtatt en endring for dette inntektsåret. Nå signaliserer man at dette skal fjernes til fordel for en mer uklar modell. Og la meg for en gangs skyld si at representanten fra Høyre har et godt poeng, for den modellen som her antydes, er etter mitt skjønn ikke spesielt god. Derimot er beskatning på aksjonærens hånd, som nå er innført, en meget treffsikker skattemodell. Den treffer altså akkurat de menneskene vi ønsker å treffe. Over 90 pst. av aksjeutbyttet i Norge er det de 10 pst. rikeste som mottar. Hvis man er opptatt av rettferdighet i skattesystemet, er beskatning av aksjeutbytte den mest treffsikre modellen for å dra inn penger fra dem som med fordel burde ha bidratt mer. Og det betyr altså at den har en sosial profil som er svært god. Det betyr at denne premissen i dette budsjettforliket er svært uheldig, og jeg vil også sterkt oppfordre finansministeren til å se på om ikke faktisk alt det han nå gjennom det siste året har sagt om hvorfor det er riktig med skatt på aksjeutbytte, også videreføres i dette nye skatteforliket – eller hva man måtte ønske.

Vi har i innstillingen sammen med Venstre fremmet et forslag som går på dette med grønn beskatning, og jeg tar herved opp det forslaget.

Presidenten: Øystein Djupedal har fremsatt det forslaget han refererte til.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 10.