Rolf Reikvam (SV): Jeg vil gjerne stille følgende spørsmål
til kirke-, utdannings- og forskningsministeren:
«Stortinget vedtok ved behandling
av Innst. S. nr. 246 for 1998-1999 at det skulle bli lettere å velge
særløp for elever som trenger en annen kombinasjon
av teori og praksis enn hovedmodellen 2+2. Elever som av
ulike grunner har dårlig erfaring med teorifag, får
ofte problemer med å nå fagbrev etter hovedmodellen.
Mye tyder på at oppmykingen som ligger i Stortingets vedtak,
ikke har nådd fram til skolemyndigheter og elever.
Hva vil statsråden gjøre
for at særløp blir mer vanlig for elever som trenger
det?»
Statsråd Trond Giske: La meg først få avklare hva som
ligger i begrepet «særløp».
Særløp gjelder for enkelte spesielle og særlig
små fag. I disse fagene tegner elevene en lærekontrakt
etter grunnkurs. Vi har i alt 28 lærefag som følger
særløpsmodellen. Det er bl.a. gipsmakerfaget,
gravørfaget, forgyllerfaget, garverifaget, glassfaget,
kurvmakerfaget og tredreierfaget. Hvilke lærefag som skal
ha særløp som opplæringsmodell, er fastsatt etter
råd fra partene i arbeidslivet. Alle særløp
er bekjentgjort i rundskriv fra departementet. I tillegg gir hver
fylkeskommune informasjon om særløp
i egne opplæringskataloger. Dette er helt ordinære
tilbud som elevene står fritt til å søke.
Etter Stortingets behandling av St. meld. nr.
32 for 1998-99 og Innst. S. nr. 246 for 1998-99 har departementet
arbeidet med strukturen for videregående opplæring. Rådet
for fagopplæring i arbeidslivet, RFA, bistår departementet
i koordineringen av dette arbeidet i forhold til opplæringsrådene.
Innen 1. juni skal departementet få råd fra RFA
om hvordan en forenklet struktur for videregående opplæring
bør være. I dette arbeidet inngår også vurdering
av særløp.
Når det gjelder fleksibilitet i forhold
til den pedagogiske og organisatoriske tilretteleggingen av opplæringen for elevene,
vil jeg først vise til Forskrift til opplæringsloven. Her
gis det adgang for elever som er særlig lite skolemotiverte,
til å inngå lærekontrakt, slik at hele
opplæringen foregår i bedrift. Dette skjer etter
sakkyndig vurdering.
Begrunnelsen for å kreve sakkyndig
vurdering er at den teoretiske opplæringen er samlet på grunnkurs
og VKI. Denne opplæringen egner seg best for opplæring
i skole, og lærebedriftene er vanligvis ikke i stand til å gi
opplæringen.
Like viktig er prosjektet «Differensiering
og tilrettelegging i videregående opplæring».
Prosjektets hovedmål er å finne fram til arbeidsmåter
som bidrar til at den enkelte elev i størst mulig grad
får en opplæring som er tilpasset hans eller hennes
forutsetninger og behov. For å realisere dette målet
er det iverksatt mer enn 1 000 ulike prosjekter rettet
mot pedagogiske og organisatoriske forhold. Som eksempel vil jeg
nevne integrering av teori og praksis, yrkesretting av felles allmenne
fag, utprøving av nye vurderingsformer, samarbeid med lokalt
arbeidsliv og endringer av organisatoriske forhold som arbeidsdeling,
arbeidstid og fleksible timeplaner.
Alle fylkeskommuner og skoler er involvert
i prosjektet, og fra statlig nivå satses det 30–40
mill. kr årlig, i tillegg til fylkeskommunens egeninnsats.
Rolf Reikvam (SV): Jeg takker for svaret. Jeg er litt overrasket
over at statsråden i så liten grad går
inn på selve problemstillingen. Jeg er enig med ham i definisjonen
av «særløp» – kanskje
litt uheldig i denne sammenhengen, for det som er poenget, er å ha
tilbud til elever som eksempelvis trenger å velge et alternativt
løp når de er ferdige med grunnskolen, dvs. at
de starter eksempelvis i bedrift.
Jeg føler nok at statsråden
tar forholdsvis lett på dette. Det er mange elever som
av ulike grunner har problemer med teori, som ofte har aversjon
mot skole. Noe av målet da vi behandlet Innst. S. nr. 246,
var bl.a. å myke opp og gjøre det litt enklere
for elever å velge alternative veier fram til fagbrev,
særløp I, men også å starte
direkte i lære. Det må vi ta på alvor.
Vi må legge til rette slik at de elevene som sliter med
teorifag, kan få et alternativ. Vi vet at det har vært
vanskelig for mange elever å få dette tilbudet,
selv om de har hatt muligheten til å tegne lærekontrakt
og har gjort alt arbeidet selv.
Statsråd Trond Giske: Det er viktig å holde tunga rett
i munnen og klare å skille mellom to ulike ting. På den
ene siden har vi særløp, som er en spesiell ordning som
gjelder noen få spesielle og små fag. Det er én
ordning. Så har vi spørsmålet om tilrettelegging
for den enkelte elev eller lærling, og særlig
dem som Rolf Reikvam tar opp, som er skoletrøtte, og hvor
den vanlige skolesituasjonen ikke passer så godt.
Det virker som om SV blander dette litt sammen. Blant
annet kan vi se det i det forslaget som Sosialistisk Venstreparti
reiste i Stortinget 6. oktober 1999, hvor man bad «Regjeringen
legge til rette for … flere særløp for å ta
vare på små fag» og – som man
legger til – «ungdom som trenger en annen kombinasjon
av praksis og teori for å nå frem til fagbrev/annen
kompetanse», og da tilrettelegging, som representanten
Reikvam snakker om. Vi må holde de to tingene atskilt.
En ting er særløpene, som skal ta vare på små fag.
Så har vi differensieringen og tilretteleggingen, som også kan
gjelde de fagene, men som bør gjelde flere fag også,
på grunn av elevenes spesielle læringssituasjon.
Rolf Reikvam (SV): Jeg har ikke noe problem med å holde
tunga rett i munnen. Det er den definisjonen av «særløp» som
vi bruker, at vi får et eget løp etter fullført grunnkurs.
Den er grei nok for meg. Men vi har også de som trenger
et alternativt løp helt fra før de begynner på grunnkurs,
dvs. etter at de sluttet i grunnskolen. For mange er det ikke da
snakk om å legge til rette i videregående skole,
men det er snakk om å gi dem et alternativt løp, hvor
de kan tegne en lærekontrakt når de er ferdig
med grunnskolen. Det er det vi må få ut til folk,
og det er det som må bli lettere.
Det er veldig mange elever som sliter, og som – som jeg
sa i stad – har en aversjon mot nye år på skolen
og å starte på skolen. De er motivert for å gå ut
i lære, de er motivert for å tegne en lærekontrakt,
de er motivert for å starte på en utdanning der
en kombinerer teori og praksis på en litt annen måte.
Og da er spørsmålet: Hvordan skal vi legge til
rette for dem? Da må vi ikke lage noen lange prosedyrer
hvor en skal begynne å analysere skolemotivering og sånne
ting. (Presidenten klubber.) Jeg skulle til å si at disse
ungdommene er klare, de vil, og vi må legge til rette for
dem, uten å stigmatisere dem i utgangspunktet.
Statsråd Trond Giske: Jeg er glad for at vi kanskje har fått
ryddet begrepet «særløp» ut
av verden. Det gjelder helt ordinære lærlinger
uten spesielle teoriproblemer eller tilpasningsproblemer, eller
som er skoletrøtte. Dette er folk som tar helt ordinære
fag, men på en spesiell måte, fordi fagene er
så små og særskilte. Da har vi ryddet det
av veien.
Så kan vi snakke om det som er det
store prosjektet, «Differensiering og tilrettelegging i
videregående opplæring». Jeg er ikke
enig i representantens beskrivelse, at vi tar lett på det.
Tvert imot bevilger vi 30–40 mill. kr årlig til
det prosjektet, og vi har over tusen ulike prosjekt for å se
på mulige tilpasninger. Og her er det ikke snakk om at enten
tar man en yrkesutdanning på vanlig måte – først
i skole, så i lære – eller så går
man i et særløp hvor alt foregår i bedrift.
Her fins det nærmest en glidende skala fra skole til lærebedrift.
Kanskje kan man gå mer i bedriften, men fortsatt ha en
del teori i skolen, kanskje kan man ha mindre ut fra ulike fag og
ulike behov hos den enkelte elev.
Jeg tror heller ikke man skal undervurdere
de skoletrøtte elevenes mulighet og evne også til å tilegne
seg teorikunnskap. Det skal vi ikke stigmatisere på den
måten. (Presidenten klubber.) Jeg tror ikke nødvendigvis
det er teorisvakhet som gjør at man er skoletrøtt,
det kan være helt andre ting. Og det viser seg også at
når man får teorien integrert i sitt fag og interessen
opp på den måten, er muligheten til å tilegne
seg den stor.
Presidenten: Presidenten foreslår at
man holder seg til taletiden i størst mulig utstrekning.