Elsa Skarbøvik (KrF): Jeg vil stille følgende spørsmål til kirke-, utdannings- og forskningsministeren:

«Mange nordmenn arbeider med bistand, misjon, industri og annet arbeid i utlandet. Forskning og erfaring har de senere år vist at lange internatopphold for barn vekk fra foreldrene kan være uheldig. Misjonsorganisasjoner som driver norske skoler i utviklingsland og har elever fra et større geografisk område, ønsker best mulig ordninger for elevene.

Hvilke alternative løsninger ser statsråden, så barn med foreldre i utviklingsland kan få et forsvarlig skoleopplegg?»

Statsråd Trond Giske: Det er et ansvar for foreldre med barn i grunnskolealder som velger å bosette seg i utviklingsland i en periode, å forsikre seg om at barna får opplæring under forhold som foreldrene anser som gode for dem.

Den norske stat bidrar likevel på forskjellige måter til at barn med foreldre i utviklingsland får et forsvarlig skoleopplegg.

Privatskoleloven har en eksplisitt lovbestemmelse om godkjenning av norske skoler i utlandet. Disse skolene, med unntak av tre norske avdelinger ved internasjonale skoler, følger norske offentlige planer. Departementet yter tilskudd til en rekke slike skoler både i og utenfor Europa.

Videre kan norske statsborgere som er elever ved utenlandske eller internasjonale grunnskoler i Norge eller utlandet, få tilskudd til kompletterende undervisning på tre fagområder: norsk, kunnskap om det norske samfunnet og kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering. Dette tilskuddet blir gitt i samsvar med privatskoleloven og kan i visse tilfeller også bli gitt til EØS-borgere.

Det er om lag 1 700 elever hvert år som mottar støtte til kompletterende undervisning. De som får tilskudd til kompletterende undervisning, forutsettes å få sin skolegang i en utenlandsk eller internasjonal skole. Kompletterende undervisning har som hensikt å gi barn som går på utenlandske eller internasjonale skoler, kunnskap om norske forhold innenfor de nevnte fagene, slik at en senere integrering i norsk skole kan skje på en enklest mulig måte.

Norsk nettskole gir et tilbud om grunnskoleundervisning innenfor norsk, kunnskap om det norske samfunnet og kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering for norske elever i utlandet. Tilbudet omfatter klassetrinnene fra 5. til og med 10. klasse og retter seg primært mot barn av ansatte i utenrikstjenesten, ansatte i internasjonale virksomheter og misjonsorganisasjoner. Siden 1998 har Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet gitt ca. 2 mill. kr i støtte til Norsk nettskole for å vinne erfaringer med nettbasert grunnskoleundervisning. Hvis erfaringene fra dette prosjektet er gode, vil jeg på noe sikt vurdere mulighetene for å utvide den nettbaserte opplæringen. Jeg tror utviklingen av slike nettbaserte opplegg vil kunne være et alternativ som vil bistå foreldrene på en enda bedre måte enn i dag.

Elsa Skarbøvik (KrF): Takk for svaret!

Jeg er klar over at vi har kompletterende undervisning, og det la vi jo inn ekstra penger til i siste statsbudsjett. Og det var jo slik at Regjeringen ønsket å ta bort også denne muligheten. Men det jeg spør om nå, er om det fins andre muligheter. For mange elever er det jo ikke bare spørsmål om å få undervisning i disse tre fagene. De kan ikke gå på den lokale skolen, som også kan være langt unna, og det er ikke det som passer for elevene, og det er langt til den norske skolen. Her er det snakk om f.eks. at barn bor hjemme hos foreldrene visse deler av skoleåret for å unngå å bo på internat, som jo har vært brukt i lang tid. Særlig gjelder dette i Afrika, på småskoletrinnet. Og da har de altså fått undervisning på foreldrenes bosted i stedet for på skolestedet. Kan det også være mulig å finne fleksible ordninger her, slik at dette kan løses?

Statsråd Trond Giske: Det kan det kanskje.

Jeg vil tro at det jeg sa i mitt første svar om økt bruk av nettbasert læring, kan være en slik løsning. Nå er vi jo klar over at det er ikke alle plasser hvor misjonsorganisasjonene arbeider, at nettilknytningen er den beste, men også der kommer det etter hvert ny teknologi som gjør at det kan være en mulighet, og dermed at man kan få en mer individuelt tilrettelagt undervisning, selv om man da ikke er i et miljø med flere norske barn eller kanskje andre internasjonale grupper som kan gå sammen om en skole.

Men vi har jo forholdsvis store utfordringer her hjemme når det gjelder å få til en desentralisert skolestruktur. Det legges ned grendeskoler, det legges ned skoler fordi det blir for få elever, og da er det ikke rart at vi heller ikke klarer å få til en tilsvarende spredt skolestruktur for alle de norske barna vi har ute i verden. Det blir gjerne sånn at det er noen få norske barn på et sted, og da må man finne løsninger for hvert enkelt tilfelle. Det vil sikkert være et mangfold av løsninger som må brukes.

Elsa Skarbøvik (KrF): Ja, og det er der jeg utfordrer statsråden til å komme med disse mulige løsninger, fordi jeg vet at det er gitt avslag fra departementets side på nettopp denne strukturen som jeg skisserte i stad. De får ikke støtte slik som de har fått før. Jeg er klar over at ansvaret for barna ligger hos foreldrene, men også den norske stat har et ansvar. Ifølge privatskoleloven § 26 skal man også legge til rette for støtte til undervisning for elevene. Så når man har et fast opplegg i tilknytning til en slik norsk skole i et u-land – som jeg selv har undervist på og har god erfaring med – der foreldrene, som jeg vet følger godt opp, tas med som hjelpelærere, kan det da godkjennes at disse elevene likevel får støtte fullt ut som elever tilknyttet den norske skolen? Det er det jeg alternativt spør statsråden om.

Statsråd Trond Giske: Jeg har ikke mulighet til fra talerstolen å kommentere den konkrete søknaden som representanten Skarbøvik viste til. Det får vi eventuelt komme tilbake til ved en annen anledning. Det er ikke mulig i denne omgangen å ta den enkeltsaken over bordet.

Men rent generelt tror jeg ikke det er noen uenighet om at også norske barn i utlandet bør få mulighet til å tilegne seg grunnleggende ferdigheter og kunnskaper som gjør at integreringen i norsk skole når de kommer tilbake,blir best mulig. Men det er klart at vi har utfordringer i forhold til den spredte bosettingen som disse barna naturlig nok har, og de ulike situasjonene som er i det nærmiljøet de er i. Så her må vi bare se på de søknadene vi får, behandle dem enkeltvis og se på hvilke muligheter som fins i hvert enkelt tilfelle. Men også foreldrene til disse barna og de organisasjonene som de jobber for, må gjøre en betydelig innsats for å få dette til å fungere.