Presidenten: Etter ønske frå justiskomiteen vil presidenten føreslå at debatten blir avgrensa til 45 minutt, og at taletida blir fordelt slik på gruppene:

Arbeidarpartiet 10 minutt og dei andre gruppene 5 minutt kvar.

Vidare vil presidenten føreslå at det ikkje blir gitt høve til replikkar etter dei enkelte innlegg, og at dei som måtte teikne seg på talarlista utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.

– Det er vedteke.

Jørn L. Stang (Frp) (ordfører for saken): Å sitte i justiskomiteen er meget interessant på flere måter. Det ene er at man har forskjellig type saker til behandling. Det er ikke bare å fastsette strafferammer, diskutere politi, diskutere fengsel eller domstoler. Denne saken gjelder lovmessige rettigheter for transseksuelle, og komiteen har vektlagt behandling av transseksuelle, dvs. kjønnsskifteoperasjon og ikke noe annet, selv om vi vet at det er mange andre spørsmål som melder seg i sakens anledning.

Jeg vil gjerne henvise til hovedproblemstillinger knyttet til behandling av personer som ønsker å skifte kjønn, og at det først og fremst ligger under Sosial- og helsedepartementets område. Komiteen viser til at kjønnsskifteoperasjoner i dag kan skje med vedkommendes samtykke i henhold til medisinske indikasjoner. I den anledning vil jeg understreke at de generelle reglene om spesialisthelsetjenesten og pasientrettigheter ivaretar i dag de transseksuelles tilgang til behandling på linje med andre som har behov for helsehjelp.

Det vises til lov av 2. juli 1999 nr. 63 om pasientrettigheter § 2-1 om rett til nødvendig helsehjelp. Denne bestemmelsen gir pasienter en rett til nødvendig helsehjelp dersom bestemte vilkår er oppfylt. Helseministeren antar i brev til komiteen at transseksuelle som ønsker å skifte kjønn, ofte vil kunne oppfylle vilkårene og falle inn under rett til nødvendig helsehjelp.

Det vises videre til at Rikshospitalet i dag har et tilbud til denne pasientgruppen hvor det bl.a. er engasjert psykiater, hvor nye pasienter på venteliste evalueres, og hvor pasienter som venter på kirurgisk behandling, kan sendes til utlandet, eksempelvis Belgia, som har ekspertise på kjønnskonvertering.

Videre har komiteen merket seg at til tross for at ulike forhold knyttet til transseksuelle synes å være dekket under generelle lovbestemmelser, vil departementet likevel vurdere behovet for en særlov på dette området for eventuelt å gi klare retningslinjer i forbindelse med transseksuelle og kjønnsskifteoperasjoner. Hvordan enkelte partier vil stille seg til en særlov, vil man ved en senere anledning komme tilbake til.

Vi merker oss videre at det bl.a. skal undersøkes hvordan slike spørsmål er håndtert i andre land, og vi ber samtidig om at det gis en tilbakemelding om denne vurderingen ved en egnet anledning. På den bakgrunn og ut fra de signaler som er fremkommet i uttalelsen fra helseministeren, anbefaler vi at Dokument nr. 8:35 for 2000-2001 vedlegges protokollen. Til slutt vil jeg opplyse om at sosialkomiteen har en uttalelse hvor de i hovedsak slutter seg til justiskomiteens merknader.

Olav Gunnar Ballo (SV): Det kan være ganske illustrerende for transseksuelles rettigheter i Norge at vi kommer til å bruke vesentlig mindre tid på denne debatten enn man har gjort på debatten om hvorvidt en skattepliktig borger i Norge skal måtte betale sin skatt. Det synliggjør behovet for at man går inn og gjør noe her. I 1972 fikk Sverige lovfestet rettigheter for transseksuelle. Vest-Tyskland og Italia fulgte etter i 1982, og Nederland og Tyrkia i 1985 og i 1988. Det er helt åpenbart at det er behov for en lovregulering også i Norge.

Det ene området hvor det er behov for lovregulering, gjelder retten til kjønnsskifte. Det vi har sett ved Rikshospitalet, er en uverdig situasjon, der man, i motsetning til slik saksordføreren fremstilte det overhodet ikke har vært sikret rettigheter. Sammen med Annelise Høegh tok jeg i april 2000 opp overfor helseministeren at behandlingen av transseksuelle hadde opphørt ved Rikshospitalet. Siden den gang har det vært en kamp og en spissrotgang for de transseksuelle for å få stablet på beina et nytt tilbud. Så sent som i går, den 19. mars, kunne vi se i NRK-programmet «Puls» at behandlingstilbudet ennå ikke var på plass, til tross for at direktøren ved Rikshospitalet fremstilte det som at alt var i sin skjønneste orden, da sosialkomiteen besøkte Rikshospitalet i januar.

Jeg må si at det mens jeg har sittet her på Stortinget i denne fireårsperioden, er få saker som har rystet meg så mye som denne med hensyn til den holdningen transseksuelle blir møtt med i Norge og de manglende tilbudene de står overfor. Det å si at man er sikret rettigheter gjennom ulike lovhjemler i dag, slik som lov om pasientrettigheter, er jo helt feil. Det synliggjøres jo i praksis.

I tillegg opplever transseksuelle en spissrotgang knyttet til at de skal få registrert nytt personnummer, i forhold til adopsjonsrettigheter, i forhold til rettigheter knyttet til giftermål osv., osv. Det betyr at hver enkelt person som går gjennom dette, må gå sine egne veier for å finne løsninger. Slik kan vi ikke ha det. Jeg må si at justiskomiteen har behandlet denne saken med en harelabb. Jeg synes at de overhodet ikke har fanget problemstillingen som forslaget tar opp. Jeg hadde forventet at iallfall Høyre og Arbeiderpartiet, og jeg vil også si mellompartiene – Fremskrittspartiet har jeg ingen forventninger til i denne saken – i fellesskap hadde sagt at selvsagt skal dette på plass.

De eksemplene som er nevnt fra andre land, synliggjør at Norge på dette området ligger langt etter andre land. Vi ligger nesten 30 år etter Sverige. Det kan hende at vi kommer til å ligge mer enn 30 år etter Sverige. Det har jeg tenkt å spørre justisministeren direkte om: Vil justisministeren nå ta initiativ til at vi også i Norge får en lovregulering slik at man ikke bare sikrer dem som er i behov av det, lovmessig rett til operasjon ved kjønnsskifte ut fra gitte kriterier, men at de også sikres rettigheter knyttet til personnummer, i forhold til adopsjon – at alle disse forholdene reguleres i en lov, slik at man får de tingene på plass? Etter mitt syn er justiskomiteen altfor uklar i forhold til at dette skal komme på plass. Man overlater det til departementet. Da er det helt naturlig å stille det spørsmålet til justisministeren, når nå justisministeren er til stede i salen i dag.

Statsråd Hanne Harlem: Det viktige må jo være at vi har lovregler som sikrer denne gruppen rettigheter. Helseministeren har i et svar til komiteen gått gjennom en del av de reglene det dreier seg om.

Avslutningsvis åpner også helseministeren i brevet for at man skal vurdere behovet for en særlov. Jeg er helt enig i at man bør vurdere behovet for en særlov. Men når man sier «vurdere», og ikke sier at ja, vi vil fremme forslag om en særlov, er poenget nettopp det at det ikke er sikkert at det er en særlov som er den beste måten å regulere dette på, men det viktige er at rettighetene ivaretas, og at man for så vidt sikrer en skikkelig gjennomgang av de forskjellige lovreglene som gjelder, for å bedre situasjonen for denne gruppen. Så kan det hende at særlov er den rette måten å gjøre det på. Den vurderingen har Regjeringen lovet å gi gjennom det brevet helseministeren har sendt til justiskomiteen.

Presidenten: Dei talarane som heretter får ordet, har ei taletid på inntil 3 minutt.

Olav Gunnar Ballo (SV): Jeg takker justisministeren for svaret. Jeg oppfatter at det helt sentrale i statsrådens svar er at det vil bli foretatt en lovgjennomgang på dette området, og at man vil sikre transseksuelle deres lovmessige rettigheter, uansett om det da blir i en særlov eller på andre måter.

Jeg har for min del lagt inn en merknad om at jeg forventer at det skjer i første halvdel av neste stortingsperiode. Med mindre statsråden har klare motforestillinger mot et slikt tidsperspektiv og ønsker å kommentere det, regner jeg med at det skulle være et realistisk tidsperspektiv.

Statsråd Hanne Harlem: Umiddelbart høres jo ikke et slikt tidsperspektiv helt umulig ut for noen. Men når jeg ikke ønsker å bekrefte det ved taushet, er det fordi det, som representanten Ballo er kjent med, dreier seg om lovregler og bestemmelser på veldig mange områder. Da er det vanskelig for meg med sikkerhet å kunne si at de forskjellige som må involveres i det, har mulighet til det. Men utover det er jeg enig i at det i løpet av første halvdel av neste stortingsperiode burde være mulig å gi en slags status for hvordan situasjonen er samlet sett når det gjelder regelverket.

Presidenten: Fleire har ikkje bede om ordet til sak nr. 3.

Hans J. Røsjorde gjeninntok her presidentplassen.