Presidenten: Etter ønske fra justiskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 15 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 25 minutter, Kristelig Folkeparti 10 minutter, Høyre 10 minutter, Fremskrittspartiet 10 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter og Venstre 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra hovedtalerne fra hver partigruppe og etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Tor Nymo (Sp) (ordfører for saken): Stortinget har i dag til behandling representanten Hagens forslag om å bevilge kompensasjon til Tore Sandberg på 900 000 kr for å dekke skattekrav som følge av gave Sandberg mottok fra Per Liland, og omkostninger for å bli fritatt for skattekravet.

Saken er av svært prinsipiell karakter, men jeg velger først å knytte noen kommentarer til Sandbergs innsats i den såkalte Liland-saken. Liland-saken er et mørkt kapittel i norsk rettshistorie. Uskyldig dømt sonet Per Liland 14 år i fengsel og 10 års sikring før han ble frifunnet. Selv en rekordstor erstatningsutbetaling kan ikke bøte for et ødelagt liv. Det er grunn til å tro at uten Sandbergs innsats for å få renvasket Liland ville saken neppe blitt gjenopptatt og Liland frikjent. Det står derfor stor respekt av den innsatsen som Tore Sandberg gjorde. Når systemet selv ikke fanger opp slike feil som i Liland-saken, er slik frivillig innsats som den Sandberg la ned, avgjørende for at urett kan rettes opp. Etter min mening er det bare rimelig at en slik innsats påskjønnes fra samfunnets side.

Etter Senterpartiets oppfatning er det imidlertid viktig å holde fast på den prinsipielle kompetanseforskjellen mellom på den ene side domstolene som dømmende myndighet og på den annen side Stortinget som lovgivende myndighet. Stortinget skal holde seg til å avgjøre hvilke rettsregler domstolene skal dømme etter, og domstolene skal dømme i den enkelte sak. På denne bakgrunn mener jeg at det ikke er riktig å gå inn i realitetene i domstolens avgjørelse, slik mindretallet gjør i komiteinnstillingen. Selv om en sak isolert sett framstår som svært omstridt, bør Stortinget vise stor tilbakeholdenhet med å overprøve domstolens avgjørelse. På denne bakgrunn avviser da også et flertall i komiteen dette Dokument nr. 8-forslaget.

Jeg vil avslutningsvis igjen trekke fram den frivillige innsatsen som Sandberg la for dagen i Liland-saken. At Sandberg ble tilkjent 100 000 kr i billighetserstatning, skulle egentlig bare mangle.

På vegne av Senterpartiets stortingsgruppe vil jeg derfor konkludere med at vi ikke vil gå inn i selve vurderingen, men at skattleggingen i denne konkrete saken framstår som uforholdsmessig trykkende, eller særlig ubillig.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Bjørn Hernæs (H): Det er heldigvis ikke ofte vi opplever en så utpreget nidkjærhet på statens vegne som den representanten Nymo gav uttrykk for i dette innlegget. Etter en serie med honnørord om det meget alvorlige i saken, blir konklusjonen den stikk motsatte – mange vakre ord, men ingen handling.

I det hele tatt er det en forunderlig argumentasjon, fordi hele argumentasjonen går på det opprinnelige forslaget. Det er ikke bare flertallet som har avvist det, det har jo i realiteten også mindretallet avvist i og med at vi har funnet en annen måte å løse dette problemet på. Det er altså ikke noe forsøk fra mindretallets side på å blande seg inn i noen form for domstolsbehandling.

Men slik som representanten Nymo avsluttet innlegget sitt, vil jeg gjøre et forsøk på om mulig å få et klart svar. Ønsker representanten Nymo og Senterpartiets stortingsgruppe at skattekravet mot Tore Sandberg skal frafalles, eller ønsker han det ikke? Hvis han ønsker det, er det en meget elegant måte å gjøre det på, og det er å støtte forslaget fra Høyre og Fremskrittspartiet.

Tor Nymo (Sp): Det jeg gav uttrykk for i mitt innlegg, var ikke på noen måte et forsøk på å bruke honnørord i en slik viktig sak. Hvis representanten Hernæs hadde hørt etter, ville han ha oppfattet understrekingen av alvoret i denne saken og også det oppriktige uttrykket for respekt og takk for det Tore Sandberg her har gjort, nemlig å få gjenopptatt Liland-saken.

Så til realiteten: Som jeg gav uttrykk for i mitt innlegg, reiser denne saken en problemstilling som gjør at det er viktig å skille her. På den ene siden er Stortinget den lovgivende myndighet og avgjør dermed hvilke rettsregler som styrer skattesaken som her er omhandlet. Men jeg tror også representanten Hernæs er kjent med at det fra de miljøer som kanskje har stor sans for mindretallets forslag, gis uttrykk for at de har full forståelse for at Stortinget ikke vil gå inn for å instruere kommunale og fylkeskommunale myndigheters avgjørelser ut fra en prinsipiell betydning.

Som jeg gav uttrykk for, ville vi ikke gå inn på mindretallets forslag, men jeg tror faktisk at det jeg la vekt på i slutten av mitt innlegg, og som jeg tror flertallet i komiteen også slutter seg til, vil være klare føringer for hvordan man ønsker at denne saken skal følges opp.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Vidar Bjørnstad (A): Jeg kan i all hovedsak slutte meg til saksordførers redegjørelse for flertallets innstilling i denne saken.

Innledningsvis vil jeg også uttrykke respekt for det omfattende arbeid Sandberg har nedlagt, og som har vært nødvendig for at saken det her dreier seg om, har blitt gjenopptatt og Liland frifunnet.

Frivillig innsats er verdifull, og i denne saken avgjørende for å rette opp urett som er begått. Det er ikke urimelig at samfunnet påskjønner en slik innsats, og jeg viser i denne sammenheng til at Sandberg ble innvilget erstatning på 100 000 kr fra Stortingets billighetserstatningsordning i 1999 som en påskjønnelse for de omkostninger og den omsetningssvikt Sandbergs firma hadde hatt i den tiden han arbeidet med Liland-saken. Innsatsen hadde stor grad av frivillighet ved seg, men jeg vil også minne om at Sandbergs arbeid skjedde under utøvelse av næringsvirksomhet, og at de driftsutgifter Sandberg hadde i sitt bistandsarbeid, er ansett som fradragsberettigete driftsutgifter i hans firma.

Sandberg mottok også et beløp på 1,1 mill. kr fra Per Liland for sitt arbeid med saken. Det dagens innstilling dreier seg om, er hvorvidt staten skal betale kompensasjon til Sandberg for det skattekravet som gaven fra Liland har utløst, og som er rettskraftig avgjort av domstolene, videre om omkostningene Sandberg har hatt ved rettslig prøving av skattekravet, skal refunderes, noe domstolene også har tatt stilling til. Fordi det dreier seg om en rettssak mellom en skattyter og staten, er det altså domstolene som avgjør hvordan den økonomiske byrden ved saksomkostningene skal bæres. Det er her flertallet i komiteen mener det må legges til grunn prinsipielle vurderinger av forholdet mellom lovgivende myndighet og domstolene. Det er domstolenes oppfatning at loven ikke har hjemmel til å dekke Sandbergs utgifter ved Liland-saken, og at gaven på 1,1 mill. kr er skattepliktig. Stortinget bør være svært tilbakeholdent med å gå inn i en enkeltsak og overprøve domstolenes avgjørelse, ved å instruere forvaltningen på en løsning som vil undergrave eksisterende lover og regler. Det er dette mindretallet gjør. Ja, de tolker faktisk loven i en enkeltsak om hva som er nødvendige utgifter. De forutsetter at om det hadde vært hjemmel, skulle domstolene godtatt alle utgiftsoppgaver automatisk. Jeg mener det er utvilsomt at slike synspunkter fra lovgiver, forutsatt et flertall her for instruksjon om full kompensasjon, ville ha skapt presedens. Uansett ville det ha vært skatteplikt også om domstolen hadde tilkjent Sandberg et vederlag i medhold av reglene om erstatning eller dekning av saksomkostninger i frifinnende rettssaker. Vederlag – som beløpet på 1,1 mill. kr – skattlegges uansett om det kommer fra private eller fra det offentlige.

Mindretallet mener ikke at lovreglene i dag er urimelige, og foreslår ingen endring. Er det slik at domstolens anvendelse av lover skal gjelde for noen, men ikke for andre? Enkeltsaker må avgjøres etter gjeldende lov- og regelverk, og gjelde likt for alle. Stortinget skal benytte seg av sin lovgivende myndighet til å endre eksisterende lovverk der domstolen avdekker manglende hjemmel, eller det skjer avgjørelser i enkeltsaker som Stortinget vil endre på. Det er jo ofte også slik saker dukker opp. En er uenig i hvordan en enkeltsak er håndtert, og tar opp spørsmålet om lov- og regelverk her bør endres. Det er det som Stortinget skal behandle. Det kreves imidlertid en vurdering på et bredere grunnlag enn dagens innstilling gir mulighet for, av om lovgivningen på dette området bør endres for behandlingen av framtidige saker av denne type. Jeg mener det er grunnlag for at det skal skje en slik vurdering.

Etter dagens regelverk finnes det imidlertid bestemmelser om billighetsnedsettelse av skatt med hjemmel i skattebetalingsloven. Jeg ser at det utfra sakens innhold og spesielle karakter kan anføres rimelighetsgrunner for en slik søknad, men vil likevel understreke at avgjørelsesmyndigheten her er tillagt de aktuelle organer i skatteforvaltningen, og må skje innenfor rammene av gjeldende lov- og regelverk.

Lodve Solholm hadde her teke over presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Bjørn Hernæs (H): Også representanten Bjørnstad begynte med et uttrykk for anerkjennelse og til og med respekt for det arbeidet som Tore Sandberg har utført. Han gikk mer konkret til verks enn representanten Nymo, han fastsatte til og med – med tilsynelatende stor tilfredshet – verdien på den respekten til 100 000 kr, som Sandberg har fått i en tidligere billighetserstatning. Uttrykket «raust» vil man vel neppe bruke om den type holdning.

Ellers var mesteparten av innlegget en prosedyre i forhold til § 438. Hvorfor representanter for flertallet finner grunn til å drive den prosederingen, er det ikke lett å forstå. Det er jo i realiteten akseptert av alle at den loven er slik som den er. Vi skal nok komme tilbake til om det bør være rimelig å forandre på den loven.

Som Vidar Bjørnstad så riktig sier, tar vårt forslag utgangspunkt i skattebetalingsloven § 41, hvor det er hjemlet nettopp for denne type behandling, og hvor man har innført ordene «særlig ubillig».

Jeg vil spørre representanten Bjørnstad: Hvis ordene «særlig ubillig» noensinne skal ha noe meningsfylt innhold, er det mulig å få utfordret Vidar Bjørnstad til å antyde i hvilken sak de i så fall skulle gjelde?

Vidar Bjørnstad (A): Jeg har fortsatt ingen problemer med å gjenta en anerkjennelse i forhold til det i hovedsak frivillige arbeidet som er nedlagt fra Sandberg i Liland-saken, og uttrykke respekt for den innsatsen som er gjort. Men jeg vil òg legge vekt på at jeg tror slik frivillig innsats skjer mange steder i forhold til urett som er begått. Jeg vil i hvert fall være varsom med å kvantifisere, karakterisere og gradere urett. Det er veldig individuelt og kan oppleves like sterkt i en sak som ikke nødvendigvis har dette omfang, knyttet til det en kaller justismord i denne saken.

Så er det påskjønnelsen. Ja, jeg brukte bare begrunnelsen fra Stortingets billighetserstatningsutvalg i forhold til beløpet på 100 00 kr. Jeg vil òg bemerke at det aldri er ment at billighetserstatning skal kompensere med full erstatning for tapt beløp, eller i dette tilfellet, som Høyre gjør, å bruke Billighetserstatningsutvalget som salderingspost nettopp for å tilkjenne et eksakt erstatningsbeløp.

Representanten Hernæs sa at han er enig i at denne saken er avgjort av domstolene. Men konsekvensen av Hernæs" og Høyres forslag i dag er at de faktisk presser på en avgjørelse i en enkeltsak som vil undergrave tolkningen som domstolene har gjort av eksisterende lovverk. Vi ønsker ikke å foreta noen saksbehandling av en enkeltsøknad om skattebetaling eller ettergivelse av skatt her i denne salen. Jeg gjentar at vi ser at det kan anføres rimelighetsgrunner for en slik søknad, men avgjørelsen ligger i de aktuelle organer i skatteforvaltningen.

Presidenten: Fleire har ikkje bede om ordet til replikk.

Finn Kristian Marthinsen (KrF): Det er ett spørsmål som står i sentrum for denne saken, og det er spørsmålet: Skal Stortinget gjøre om resultatet av rettsavgjørelsen?

Når representanten Hernæs sier at det som saksordfører Nymo og representanten Bjørnstad har fremført så langt i debatten i dag, dreier seg om en prosedyre, må det være ut fra den forståelse at vi finner grunn til – som det står i flertallsmerknaden – å skulle forsvare vårt standpunkt. Ja, hvem forsvarer ikke sitt standpunkt? En av hovedgrunnene til at man tar ordet i disse debattene, er jo å forklare for dem som ikke deler ens oppfatning, hvorfor man er kommet til det resultatet man er kommet fram til.

For Kristelig Folkeparti dreier det seg faktisk om at Stortinget ikke skal gjøre om resultatet av rettsavgjørelsen. Det er ikke det samme som at man ikke har en forståelse for problematikken, at den er kompleks og sammensatt på en slik måte at ved å vektlegge ulike momenter kan man komme til ulike resultater. Vi har i fellesmerknaden som flertallet har i denne saken, ikke gitt uttrykk for honnørord, men gitt uttrykk for det vi faktisk mener er riktig. Det er en beskrivelse av en sak som i vårt system ikke har vært god, og vi skulle ønske at den ikke hadde hatt det resultat som den hadde. Og vi gir anerkjennelse til Tore Sandberg for det arbeidet han har utført. Men vi finner det samtidig problematisk som et lovgivende organ å skulle gå inn i det som det dømmende organ har ansvar for, og si at det resultatet gjør vi i stortingssalen om. Men samtidig som vi har sagt dette, peker vi på at det finnes regler om billighetsnedsettelse med hjemmel i skattebetalingsloven, men at avgjørelsen i slike saker hører inn under de aktuelle organer i skatteforvaltningen. Det er ikke for å finne en lettvint bakvei for å antyde noe om at vi skulle ønske at dette var gjort annerledes – selv om vi kanskje, når sant skal sies, skulle ønske at det hadde vært et annet resultat. Vi i Kristelig Folkeparti ser at en skattlegging framstår som ubillig i denne saken, men vi finner allikevel ikke grunn til å gå inn i det konkrete resultatet som foreligger. Domstolsavgjørelsen mener vi skal stå fast, samtidig som vi gir et signal om at den kan behandles og følges opp på en annen måte, og at selv om det kanskje er en helt spesiell sak som vi forhåpentligvis ikke får om igjen i vårt system, bør den ikke danne presedens – det skal ikke være slik man gjør dette siden.

Det saksordføreren har sagt, og det representanten Bjørnstad har sagt, er framstillinger som Kristelig Folkeparti slutter seg til i denne saken.

Bjørn Hernæs (H): Jeg hadde håpet at jeg fra representanter fra de partiene som har vært på talerstolen til nå, hadde sluppet å bli møtt med denne form for iskald kynisme og formalbetraktninger. Her står man opp en etter en og forteller at dette er leit og fælt, men å være med på en høflig anmodning til Regjeringen om å ta kontakt med sine forskjellige organer i skatteforvaltningen, nei, så langt vil det være aldeles umulig å gå for disse tre partiene.

Jeg blir nødt til å gå litt dypere inn i denne saken enn de overfladiske betraktningene som de tre forutgående talerne har gitt. Dette er en sak som er så grotesk at den forhåpentligvis mangler sidestykke i Norge. Bare det å antyde at noen standpunkter i denne saken skulle skape noen form for presedens, er jo på en måte indirekte å si at det norske rettsvesen må være pill råttent. Vi må legge til grunn at dette i all hovedsak er en helt enestående sak, og vi må ha lov til å legge til grunn at også domstolene mener det når de sier at denne uretten ikke ville blitt avdekket og til en viss grad gjort god igjen – jeg understreker: til en viss grad gjort god igjen – hvis det ikke hadde vært for det arbeid som Tore Sandberg og familien Ekroth har gjort i denne saken.

Og da står vi altså i den situasjonen at et menneske etter å ha fått ødelagt et helt liv, blir tilkjent en erstatning fra staten i penger, som selvfølgelig aldri kan være noe annet enn et plaster på såret. Så velger Per Liland å bruke en del av den skattefrie erstatningen han har fått av staten – jeg understreker at han bruker en del av den skattefrie erstatningen han har fått av staten – til å gi en utstrakt hånd til den mannen som mer enn noen annen har sørget for at han har fått denne oppreisningen. Og så er altså statens lover slik at det erstatningsbeløpet som de skattefritt har kunnet gi, slår skattemyndighetene kloa i deler av, slik at man via skattelovgivningen de facto reduserer den erstatningen som statens organer har tilkjent Per Liland.

Det må da være noe som heter moral i saker, og særlig gjelder dette når skatteloven faktisk har tatt innover seg at det kan finnes saker som er så urimelige at de faller utenfor det som har vært lovgivers intensjon med lovgivningen. Man har derfor klausulen i skattebetalingsloven § 41 som gjør at hvis man ønsker det, hvis man vil, og hvis man synes det er en sak som fortjener det, er det mulig å se bort fra skattekravet.

Jeg vil få lov å sitere fra Ot.prp. nr. 17 for 1951 på side 97, hvor det står:

«De foreslåtte regler må imidlertid også gis anvendelse i andre særlige tilfelle, f.eks. hvor skattelovenes regler har gitt seg spesielt uheldige utslag overfor en enkeltstående skattepliktig i strid med det som har vært lovgivernes mening.»

Skattedirektoratet understreker at samtidig som slike tilfeller forekommer sjelden, er de imidlertid ikke begrenset til situasjoner der søker har dårlig råd. Det er altså ikke det det dreier seg om.

Derfor sier mindretallet i dagens innstilling at vi finner de nevnte og siterte bestemmelser om lemping av skatt etter alternativet «særlig ubillig», fullt ut dekkende for skattekravet mot Tore Sandberg, og vi henviser, som jeg tidligere har sagt, til skattebetalingsloven § 41.

Nå kan jeg godt være enig i at det er mulig å finne en løsning på saker ad forskjellige veier. Det har vært gitt noen kryptiske formuleringer – mindre fra Vidar Bjørnstad enn fra Tor Nymo og Finn Kristian Marthinsen, men særlig fra de to sistnevnte er det gitt noen kryptiske formuleringer – om at egentlig er man enig i forslaget om at kravet på skatt av 1,1 mill. kr bør frafalles. De er også enig i at man bør utvide billighetserstatningen fra de 100 000 kr med ytterligere 200 000 kr, slik at den samlede billighetserstatning blir 300 000 kr. Dette er altså beløp som i all hovedsak vil tilsvare de 1,6 mill. kr som tidligere har vært omtalt, etter at skatt i så fall ville ha vært betalt.

Så vidt jeg forstår, er begrunnelsen for at de ikke kan slutte seg til dette, at de mener at en norsk statsråd ikke skal kunne ha den myndighet i helt spesielle tilfeller, som omtalt i skatteloven, å gi sin oppfatning til kjenne overfor de aktuelle organene. Men her må man jo enten mene at det skal man ikke ha, eller så må man mene at det kan man. Og i løpet av denne debatten blir vi nødt til å få klargjort om Tor Nymo og Finn Kristian Marthinsen mener at skattekravet bør frafalles, og at det er rimelig at Sandberg får en billighetserstatning, slik vi har foreslått. Hvis det kan gis uttrykk for fra denne talerstol på en slik måte at statsråden kan fortelle oss at hun har oppfattet budskapet, er det i orden, selv om det da blir veldig vanskelig å forstå hvorfor de ikke kan slutte seg til det vi har foreslått. Men jeg vil understreke at vi trenger det signalet i tydelig språk fra Stortingets talerstol, om man mener at skattekravet bør frafalles, og om billighetserstatning bør gis. Om man da sier det i en form som man mener man har gitt signalet i, uten at det på noen måte kan oppfattes som at man griper inn i aktuelle organer, ja, det får bli en formuleringskunst som får bli opp til de andre. Jeg ønsker bare å konstatere at hvis man ikke får denne type uttalelse, og dette da medfører at de underliggende organene tolker det dit hen at Stortinget er av den oppfatning at det ikke skal gis slik erstatning, vil det ikke etterpå bli mulig å påberope seg at man har vært i god tro, at man egentlig har ment noe annet enn det man har sagt og gjort.

Vi er nødt til å få en avgjørelse på denne saken, den er så grotesk. Jeg vil gjenta: Vi må anta at den i all hovedsak er helt enestående i norsk rettspraksis, og vi kan rett og slett ikke finne oss i at formalhensyn hindrer at en ny urett blir lagt oppå all den uhyrlighet som tidligere har vært vist, og som er bakgrunnen for komiteinnstillingen og den debatten vi har i dag.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Finn Kristian Marthinsen (KrF): Representanten Hernæs er i dag i moralsk harnisk og bruker hele sitt kroppsspråk for å gi uttrykk for hvordan de som er uenig med ham, er drevet av en iskald kynisme – de mangler faktisk moral, og de står for en grotesk sak. Jeg synes representanten kunne moderere seg noe i beskrivelsen av dem som er i flertall i denne salen. Jeg synes også det er frimodig at representanten Hernæs gjør seg til talsmann for den kunnskap som andre ikke har fått del i, og som fører til at han så å si krever noens hode på et fat. Jeg finner det noe vanskelig å forstå at det skal være nødvendig å bruke så kraftige uttrykk.

Jeg synes derimot det kunne vært voldsomt interessant om representanten Hernæs kunne fortalt Stortinget om de forslag som han representerer, er en overprøving av domstolene, eller om de ikke er det. Det er interessant å få vite. Og hvis det ikke er en overprøving av domstolene, hva er det da? Jeg vil ikke være moralsk forarget i forhold til at representanten Hernæs har et annet ståsted enn undertegnede i denne saken, men det kunne vært greit å ha fått roet det ned og fått svar på de riktige spørsmålene.

Bjørn Hernæs (H): Representanten Marthinsen åpner med å si at jeg er «i moralsk harnisk». Ja, det vedkjenner jeg meg. Jeg er oppriktig i – bruk gjerne ordet – harnisk i denne saken. For jeg synes den i hele sin karakter er helt enestående i sitt slag.

Når Finn Kristian Marthinsen påstår at jeg sier at andre mangler moral, er ikke det min konklusjon, men jeg har forståelse for at representanten Marthinsen kan finne på å karakterisere det på den måten.

Så kommer det konkrete spørsmål om vi oppfatter dette som en overprøving av domstolene. Jeg får bare sitere hva flertallet selv sier:

«Flertallet viser til at det finnes regler om billighetsnedsettelse med hjemmel i skattebetalingsloven, men at avgjørelsen i slike saker hører under de aktuelle organer i skatteforvaltningen.»

Det er noe ganske annet enn å overprøve domstolene. Og jeg mener å ha grunn til å tro at tidligere justisminister Odd Einar Dørum også vil ha en oppfatning om den siden av saken.

Det som blir stående tilbake, er den voldsomme utfordringen fra Finn Kristian Marthinsen – at det må være en overprøving av domstolene for at man skal få dette til. Da gjenstår det ubesvarte spørsmål: Ønsker representantene fra Kristelig Folkeparti – gjerne også fra Senterpartiet – at skattekravet skal frafalles, og hvordan vil de i så fall initiere eller anbefale at det skjer, på annen måte enn en henstilling til Regjeringen om å få det til?

Tor Nymo (Sp): Jeg registrerer representanten Hernæs" vokabular når det gjelder å karakterisere flertallets syn i denne saken. Det kan jeg lite gjøre ved, men jeg ber faktisk om at han respekterer vår ærlige og oppriktige intensjon som er kommet til uttrykk i innleggene våre.

Det som i grunnen forbauser meg betydelig, er at partiet Høyre, som i hvert fall i en del sammenhenger ønsker å stå opp og vektlegge akkurat betydningen av Stortingets rolle vis-à-vis domstolene, nå plutselig i forhold til en konkret sak forlater det prinsippet.

Så vil jeg gjerne minne forsamlingen om at etter at Liland-saken og problemene med å få gjenopptatt den saken kom opp, fremmet undertegnede og representanten Jan Simonsen et forslag i Stortinget om å instruere Regjeringen om å opprette en egen klagedomstol som skulle ta stilling til gjenopptagelsesbegjæringer. Da sviktet partiet Høyre. Da skulle man plutselig be Regjeringen vurdere det. Har man hatt forståelse for de problemene som fulgte i kjølvannet av å gjenoppta Liland-saken, burde man gitt uttrykk for at dette ikke er akseptabelt, og støttet vårt forslag. Det gjorde de ikke, og derfor ønsker jeg å minne representanten Hernæs om det.

Bjørn Hernæs (H): Det er alltid hyggelig å få påminnelser. Men hvis jeg nå skulle forstå Nymo riktig, er han jo opptatt av at dette skattekravet skal frafalles. Det kan da ikke være noe mål å snakke om sneen som falt i fjor, når vi har muligheter til å gå inn i saken nå i dag.

Nymo har helt rett, han kan lite gjøre med mitt vokabular. Det han kan gjøre noe med, vil han tilsynelatende ikke gjøre noe med. Han kan nemlig meget enkelt gjøre noe med å bidra til at skattekravet blir frafalt.

Så uttrykker han forbauselse over Høyres påståtte sammenblanding av Stortingets og domstolenes rolle. Han sier «plutselig i forhold til en konkret sak».

Dette er ingen plutselig konkret sak. Dette er en sak som i hele sitt vesen er enestående i norsk rettspraksis, og den er til liten ære for den samme rettspraksisen. Gjennom ett eller kanskje to-tre menneskers arbeid har man sørget for at mesteparten av uretten ble rettet opp igjen. Og så skal man som storting ikke kunne anmode den angjeldende statsråd om å bidra til at dette får en løsning, slik at det ikke blir begått ny urett oppå den andre! Hvis vi ikke har saker som er verre i forhold til den helt selvfølgelige prinsipielle holdning til lovgivers og domstolers rolle, ja, da vil vi ikke få det særlig vanskelig i Stortinget.

Finn Kristian Marthinsen (KrF): Det er iallfall all right å registrere at lufta er ferd med å gå litt ut av ballongen, slik at representanten Hernæs etter hvert modererer sin språkbruk. Det er hele saken tjent med. Når Hernæs i sitt svar til meg sier at det var jeg som beskrev dette med manglende moral, må jeg gjøre oppmerksom på at Hernæs sannsynligvis ikke husker hva han selv sa, fordi han var i slik harnisk. Men jeg skrev faktisk ned det representanten uttalte om oss andre.

Det heter jo at angrep er det beste forsvar, og det er det som skjer nå. Jeg spurte aldeles ikke om hva som står i flertallsinnstillingen – jeg tror faktisk jeg vet det bedre enn representanten Hernæs – men jeg spurte om representanten Hernæs mente at dette var en overprøving av domstolene eller ikke. Og jeg gjentar spørsmålet, for jeg syns det er all right å få et svar på det. Det kan han få lov til å gi fra denne talerstol.

Ellers syns jeg også det er uviktig å gjøre dette spørsmålet til et spørsmål om moral, kynisme eller groteske grep fra meningsavvikere. Det er jo ikke det det handler om. Derfor vil jeg igjen gi representanten Hernæs mulighet til å konsentrere seg om det som saken faktisk gjelder.

Bjørn Hernæs (H): Den siste oppfordringen tar jeg med den største glede. Det denne saken dreier seg om, er om det skal frafalles et skattekrav på 1,1 mill. kr til Tore Sandberg i Liland-saken, og om Stortinget skal gi 200 000 kr i billighetserstatning i den samme saken. Det er det saken dreier seg om. Og hvis representanten Marthinsen oppfatter at luften er i ferd med å gå ut av ballongen i forhold til det hovedspørsmålet, får jeg inderlig håpe at det ikke er sin egen oppfatning han gir uttrykk for. Den luften i ballongen er vi nødt til å opprettholde.

Så har han stilt meg et spørsmål. Jeg trodde faktisk det måtte være anledning til å besvare et spørsmål med å henvise til det flertallet som har gitt uttrykk for det som selvfølgelig også er mitt syn. Svaret er nei. Jeg mener at dette ikke er en overprøving, og det må vel være det flertallet også mener i sin merknad i innstillingen. Hvorfor i all verdens rike har de ellers ikke skrevet at det i forhold til skatteloven er en overprøving av domstolene, som de skriver i forbindelse med § 438 når det gjelder den aktuelle saken om skatt?

I den isolerte, avgrensede saken er jeg enig med det nevnte flertallet, og det håper jeg er i orden. Jeg behøver ikke gjenta det sitatet og selvfølgelig ikke bruke ordet «harnisk», men jeg forstår at Finn Kristian Marthinsen føler det beklemmende at jeg er enig med ham i den formuleringen. Jeg er nå det allikevel.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Jan Simonsen (Frp): Tore Sandberg er en person som det er all grunn til å se opp til, ja til å beundre. Han er en hverdagshelt som har ofret flere år av sitt liv og enorme pengesummer for å sikre rettferdighet for en straffedømt drapsmann, som viste seg ikke å være drapsmann likevel. Tore Sandberg burde fått medalje og økonomisk erkjentlighetsgave, ja æresgave, fra staten, som minst skulle dekke utgiftene han har hatt med å vinne frem med sin sak.

Stortinget kan selvfølgelig bevilge så mye penger som Stortinget ønsker til hva som helst og til hvem som helst, og gjør jo det stadig vekk. Det er selvfølgelig ingen overprøving av domstolene. En domstol vurderer om en person har et juridisk krav. I Stortinget trengs det ikke noen juridisk rettighet for at vi kan bevilge penger eller pålegge Regjeringen å gjøre det.

En enstemmig justiskomite peker på at Liland ikke ville blitt renvasket uten Sandberg og Ekroth-familiens frivillige innsats, og legger dessuten til at oppklaring av justismord har en stor samfunnsmessig betydning. Til tross for det er dagens situasjon fortsatt slik at det ikke finnes noen offentlige ordninger som sikrer mulige ofre for justismord advokatbistand eller bistand fra annen type ekspertise.

Stortinget har tidligere nektet å behandle et forslag fra Fremskrittspartiet om å sette ned en kommisjon som skulle gå gjennom incestsaker for å se om det fantes saker som kunne gi rimelig grunn til å gi bistand til å utforme en gjenopptakelsesbegjæring. Det sier noe om Stortingets manglende vilje til å hjelpe mulige ofre for justismord.

Tore Sandberg handlet på egen hånd og etter eget initiativ, og han har ikke fått noe igjen for sin innsats unntatt en gave fra Liland selv, som ikke var stor nok til å dekke hans utgifter, og nå står han i fare for å måtte betale skatt for denne gaven. Det vil åpenbart være særlig ubillig og uforholdsmessig trykkende.

For de fleste nordmenn vil det sikkert stå som temmelig urimelig at Sandberg etter sin frivillige innsats blir stående igjen med et økonomisk tap. Carl I. Hagens forslag tar sikte på å sikre rettferdighet og forhindre at Sandberg blir den tapende parten. For Fremskrittspartiet er det ikke vesentlig hvordan staten støtter Sandberg, det viktigste er at han får den støtten han bør få.

Jeg konstaterer at flertallet i justiskomiteen bruker rent formelle grunner for ikke å støtte forslaget fra Høyre og Fremskrittspartiet om at Regjeringen skal bidra til at skattekravet som følge av Lilands gave til Tore Sandberg ettergis.

Det er trist at formalisme skal brukes for å forhindre en fornuftig løsning i form av en rimelig økonomisk støtte til Tore Sandberg. Men jeg registrerer samtidig med glede at representanten Tor Nymo på vegne av Senterpartiet og representanten Finn Kristian Marthinsen på vegne av Kristelig Folkeparti mener at det ville være særlig ubillig dersom Sandberg må betale skatt for gaven fra Liland, og at representanten Vidar Bjørnstad på vegne av Arbeiderpartiet i sitt innlegg uttalte at det var gode rimelighetsgrunner for at Sandberg skulle få ettergitt sin skatt, samtidig som han understreket at avgjørelsesmyndigheten ikke ligger i Stortinget. Og disse uttalelsene fra hovedtalsmennene for Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, sammen med det meget klare innlegget fra representanten Hernæs og mitt eget innlegg, betyr at lovgiverne gir relativt klare signaler til det organ som skal avgjøre Sandbergs skattesak, og jeg vil derfor både håpe og tro at dette skatteorganet tar det med i sine vurderinger.

Jeg tar med dette opp forslaget fra Fremskrittspartiet og Høyre.

Presidenten: Jan Simonsen har teke opp det forslaget han refererte til.

Odd Einar Dørum (V): Ut fra slik saken er framstilt i komiteinnstillingen, og slik det er argumentert fra flertallets side, skal jeg tydeliggjøre hvorfor Venstre stemmer for mindretallets forslag. Vi stemmer de facto for noe jeg vil kalle lex Sandberg. Vi har en situasjon – en helt spesiell situasjon – hvor et individ som har gjort en helt enestående innsats for å rydde opp i en sak som var et justismord, er kommet i klemma, fordi vi enten ikke har lovverk som er presist nok til å fange opp situasjonen – det framgår av betraktningene fra Høyesterett – eller fordi vi på andre måter ikke klarer å finne løsningene. Så kan man stille spørsmålet: Hva gjør man da? Da kan man jo som oftest – og det er vel det vanlige i dette land – lene seg tilbake og si at det var synd. Men nå velger jeg sammen med mindretallet – og jeg oppfatter de facto sammen med et flertall – å gå en vei hvor man finner en løsning, som jeg da i mangel av et bedre uttrykk kaller for lex Sandberg, dvs. at vi ber om at man ved å opptre på en lovmessig korrekt måte finner en løsning som gjør at Sandberg holdes skadesløs for sin særdeles samfunnsgagnlige virksomhet.

Man kan i en sak alltid anføre at dette vil skape presedens. Jeg vet ikke om det skaper presedens i det sosiale landskap å gjøre den type innsats som Sandberg har gjort. Jeg antar at hvis det skulle utløse en presedens, ville vi leve i et veldig lykkelig land, for da ville vi ha et så særdeles utvalg av oppofrende borgere som nærmest setter alt det de har på spill for å hjelpe andre, at det i seg selv ville vært et evigvarende svar på en verdikommisjon. Så jeg tror dessverre ikke at risikoen for en omfattende sosial presedens er til stede, men kanskje nok til at noen, én gang for hver generasjon kanskje, gjør en innsats som ligner på det som har skjedd i denne saken.

Når det gjelder den formelle og juridiske siden av saken, og det må man jo ta på alvor i et land som skal styres etter lov, føler jeg at det fra de ulike parter som har ytret seg i saken, er skapt åpninger for å finne en løsning som gjør at man kan komme ut av saken. Og jeg syns at representanten Simonsen på en utmerket måte oppsummerte det ved bl.a. å vise til formuleringen «særlig ubillig», som da går på Skattedirektoratets melding nr. 5/1998, hvor man kan foreta en såkalt lemping. Jeg skal ikke gå nærmere inn på det annet enn å si at det er mulig å komme ut av det, og er det sluttresultatet i saken, er det vel ikke noe grunnlag for noen av oss til å heve røsten mer enn nødvendig, men da glede seg over at det blir resultatet.

Representanten Simonsen foretok en oppsummering med representantenes navn og parti, og jeg føyer meg til listen i den forstand at jeg for sikkerhets skyld også stemmer for forslaget. Jeg gjør det fordi denne saken har engasjert meg meget sterkt, og fordi jeg ikke syns at vi i Norge er spesielt flinke til å ta vare på dem som blir en slags hverdagslivets helter når det er situasjonen.

Uten sammenligning for øvrig måtte jeg en gang som samferdselsminister fremme en sak for Stortinget for å holde en gammel mann i Kristiansand skadesløs for at man hadde tatt huset fra ham til en vegutbygging som senere ikke fant sted. Da var det faktisk helt nødvendig å fremme en egen proposisjon til Stortinget for å bevilge 100 000 kr. Men jeg gjorde det med full overbevisning, og jeg syns den saken vi står foran her, er prinsipielt mye større og viktigere, og det er bakgrunnen for min stemmegivning. Men jeg konstaterer med glede at det på tvers av partier i salen synes å være en vilje til å finne en løsning når voteringen er avsluttet.

Carl I. Hagen (Frp): Da jeg fremmet dette forslaget, var det ut fra en relativt sterk overbevisning om at dette ville bli enstemmig vedtatt av landets nasjonalforsamling, og at omstendighetene var slik at uansett hva slags regjering og storting man har, vil man aldri gjennom en lovgivning kunne dekke opp enhver tenkelig situasjon.

Her har man altså møtt to lover som begge først og fremst ivaretar hensynet til staten. Den første loven gjaldt det at saksomkostninger ikke kunne tilkjennes Tore Sandberg fordi det ikke forelå noen arbeidsavtale mellom Liland og Tore Sandberg. Det var altså ikke den tiltalte og straffede Liland som hadde engasjert Sandberg. Derfor avslo man å dekke saksomkostningene. Man ivaretok å begrense saksomkostningene. Det andre, og en helt annen lovgivning, dreier seg om skattlegging av gaver, og også der er statens interesser det fremtredende, at man ikke skal kunne betale sine regninger og kalle det en gave for at mottakeren derved skal kunne unngå skatteplikten. Helt naturlig. Men når dette inntreffer i det som vel er det største justismordet i det foregående århundre, hvor Tore Sandberg på egen hånd, og sammen med ekteparet Ekroth, blir kjent med og jobber med saken, og får justismordet oppklart, møter han altså disse to lover, og det synes jeg er helt åpenbart urimelig. Det er jeg glad for at de fleste som har hatt ordet, også er enig i. Og da burde man på en ubyråkratisk måte kunne skjære gjennom. Det er ingen som har hevdet at Stortinget bare kan vedta en billighetserstatning. Det fikk vi ikke til, og vi har derfor i komiteen sluttet oss til et felles forslag sammen med Høyre som vil gi det samme resultatet.

Så har man påpekt at det også ville vært skattepliktig hvis Sandberg hadde fått dekket omkostningene. Og der sier jo domstolene at det ville han ha fått dekket hadde loven vært annerledes. Det er ingen overprøving av domstolene, det er ganske enkelt en nasjonalforsamling som ikke har gitt domstolene anledning til å kunne innvilge saksomkostninger. Det er Stortinget som ikke har gitt den loven, og Regjeringen som ikke har foreslått det, slik at det i realiteten skulle være mulig å dekke saksomkostningene. Det er ikke noen overprøving av domstolene. Tvert om, det er Stortinget som ved å bevilge billighetserstatningen eller støtte det forslaget som foreligger, tar konsekvensen av sine egne feil tidligere ved at man ikke har sørget for en lovgivning som gir rom for at en domstol kunne ilegge erstatningsansvar. Det er altså Stortinget som retter opp en feil som Stortingets mangelfulle lovgivning tidligere har ført til, og som har medført dette resultatet. Det er ikke noen overprøving av domstolene. Domstolene skal hele tiden avsi dommer i henhold til lover gitt av Stortinget, og når Stortinget har gitt en lov som ikke åpner for at domstolene kan gjøre det domstolene selv hadde lyst til, er det Stortingets ansvar å korrigere.

Presedens ble vel også nevnt i debatten. Man kan da vel ikke forutsette at det er en annen sak hvor noen soner en livstidsdom som er feil. For det er jo den eneste presedensen, at det er mange andre saker av andre karakterer. Presedens er i tilfelle også noe som er juridisk, og det vil ikke være noen juridisk eller rettslig presedens om Stortinget eventuelt hadde vedtatt det forslag jeg la frem. Det hadde ikke vært noen rettslig presedens.

Så er det snakket om, som jeg sa i sted, at det ville blitt skatt hvis det var blitt erkjent som saksomkostninger. Da ville beløpet vært ½ mill. kr høyere, for saksomkostningene var 1 620 mill. kr. Bakgrunnen for det beløpet som vi har kommet til, er nettopp at vi har tatt hensyn til at dette i realiteten ville være å dekke alle omkostningene, reelt sett netto. Det er derfor disse tallene er litt forskjellig.

Jeg synes det er litt leit. Jeg synes dette forslaget burde vært gitt en enstemmig tilslutning fra Stortinget. Isteden er det noen som har kommet med noe byråkratisk snikksnakk, helt uvesentlig for den moralske dimensjonen. Selv om vi har sagt det vi har sagt, er det en annen instans som fatter avgjørelsen, og så kan sluttresultatet bli at den som oppklarte denne saken, allikevel blir økonomisk straffet for det av samfunnet. Det synes jeg er meget, meget trist.

Presidenten: Fleire har ikkje bede om ordet til sak nr. 2.