Odd Roger Enoksen (Sp): Statsminister Jens Stoltenberg varslet allerede i Regjeringens tiltredelseserklæring for et år siden at modernisering og fornyelse av offentlig sektor ville være et av Regjeringens viktigste prosjekt. I sin tale til landsmøtet i Arbeiderpartiet den 10. november i fjor høst sa statsministeren at sosialdemokratisk lederskap betyr å rydde opp, og tilføyde at det har det norske folk krav på. Av statsministeren ble fornyelse definert som flere og bedre tjenester, enklere regler, mindre administrasjon, og at tjenestene er der når vi trenger dem. Alt dette er godt sagt og gode intensjoner i forhold til den modernisering som Regjeringen mener det er nødvendig å gjennomføre. Regjeringen vil også ta sikte på å bli husket for å ha modernisert Norge.

Mange lokalsamfunn vil komme til å bli berørt av den moderniseringen som Regjeringen legger opp til, i form av tapte arbeidsplasser når statlige etater som Forsvaret, helsevesen, post, tele, politi, by- og herredsrett skal reformeres. Vi vet ennå ikke hva Regjeringen tenker å gjøre i forhold til kommunene og fylkeskommunene. Men det vi vet, er at man bl.a. har til hensikt å avvikle tapskompensasjonen for kommunene, noe som vil bety at spesielt mange småkommuner vil få trangere økonomiske rammer. Det vil selvsagt også ha stor betydning for utviklingen i kommunesektoren.

Vi vet også at mange av de samme kommunene som nå blir berørt av omleggingen av statlige virksomheter, også blir berørt av strukturendringer i næringslivet – strukturendringer som går svært fort. Vi ser at omstilling og fusjoner innenfor bank- og finansverdenen fører til at avdelingskontorer forsvinner, ansatte mister sine jobber og må flytte eller finne annen virksomhet å knytte seg til.

Vi ser at innenfor oppdrett har vi hatt omfattende fusjoner med langt færre og større enheter enn det vi har hatt tidligere. Det fører til at både ledelsesfunksjoner, markedsfunksjoner, forskning og merkantile funksjoner blir sentralisert og forsvinner fra mange lokalsamfunn. Fiskeriministeren har lagt opp til at det skal innføres enhetskvoter innenfor fiskerinæringen, og han hevdet i media i Nord-Norge i forrige uke at vi har for mange industribedrifter, og at det er nødvendig å få til en restrukturering også av fiskerinæringen med tanke på å få færre enheter. Når man samtidig legger opp til at man skal ha enhetskvoter i kystflåten, får man altså både større fartøy og færre industribedrifter, noe som igjen vil føre til at mange lokalsamfunn blir rammet av mangel på råstoffleveranser, og man vil da også oppleve der at man vil få avskalling av arbeidsplasser.

Vi ser kraftige strukturendringer innenfor landbruk og næringsmiddelindustri, som har gått over mange år. Vi ser i tillegg en sterk maktkonsentrasjon innenfor handel som både fører til at nærbutikker forsvinner og at små lokale leverandører og industribedrifter ikke når opp i konkurransen med de store kjedene og dermed heller ikke har et marked å levere til.

Endringene i privat næringsliv er ikke i hovedsak et tema for denne interpellasjonen og er da heller ikke berørt av det vedtaket som Stortinget gjorde i 1995, men hører med i et helhetsbilde fordi det berører mange lokalsamfunn. Og endringer i privat næringsliv kan i aller høyeste grad påvirkes av oss politikere gjennom de rammebetingelser som vi legger i forhold til skattepolitikk, konsesjonsvilkår, hva slags landbruk vi vil ha i framtiden, for å ta noen eksempler.

Men Regjeringens prosjekt om modernisering av offentlig sektor vil føre til at vi får større enheter, vi får større stat, vi får mindre folkestyre, vi får mer sentralisering, og på sikt tror jeg at vi kommer til å få mer privatisering. Og det er her de statlige myndighetene har et særlig ansvar for å ta tak i den utviklingen vi nå ser. Det distriktsopprøret vi nå opplever i Finnmark og i andre deler av landet, er ikke syting fra folk som føler at staten bidrar med for lite subsidier, men det er mennesker som er oppgitt, som føler at livsgrunnlaget forsvinner. Det er mennesker som har investert i bolig, hvor man ser at verdier blir borte, det er mennesker som har investert i bedrifter, hvor markedet forsvinner, og hvor dermed verdiene av de investeringene man har gjort over lang tid, blir borte. Og det er summen av de endringene vi ser her, som er viktige og ofte katastrofale for mange lokalsamfunn.

I 1995 gjorde Stortinget følgende vedtak:

«Stortinget ber Regjeringen fastlegge rutiner som sikrer at konsekvensene for distriktspolitikken blir utredet som en del av beslutningsgrunnlaget, når Stortinget skal avgjøre om politikken på viktige samfunnsområder skal legges om.»

Dette vedtaket ble gjort mot Arbeiderpartiets stemmer, men ikke desto mindre forplikter selvsagt det vedtaket Regjeringen i forhold til å følge opp når man har store omstillingsprosjekter på gang, sånn som vi nå ser på en rekke områder – og ikke minst i en sammenheng hvor disse omstillingene og den moderniseringen som Regjeringen har gjort til sin hovedoppgave, gjøres samtidig på veldig mange områder.

Mange kommuner og lokalsamfunn har bygd opp en betydelig infrastruktur for å støtte opp om den statlige virksomheten som fins i kommunen. Dette gjelder i særlig grad i forhold til Forsvaret, som ofte representerer mange arbeidsplasser i små lokalsamfunn, men det gjelder også i forhold til annen stor statlig virksomhet. Det er bygd opp en infrastruktur rundt skoler, barnehager, musikkskoler, helsetjenester, for å betjene et befolkningsgrunnlag som ofte har utgangspunkt i et betydelig antall statlige arbeidsplasser. Og det er helt opplagt at den omstillingen det nå legges opp til, vil få alvorlige konsekvenser for disse kommunene.

Jeg vil derfor i denne omgang ikke først og fremst diskutere fornuften i det moderniseringsprosjektet som Regjeringen har satt i gang, men den måten man håndterer det på, og håndteringen av Stortingets vedtak fra 1995, hvor det klart sies at det skal gjøres konsekvensutredning. Dersom man først ser det som nødvendig å foreta omstilling i det omfang som Regjeringen har lagt til grunn, så fins det også muligheter til å kompensere for tap av arbeidsplasser gjennom aktiv deltakelse i omstillingsarbeidet, gjennom desentralisering av statlige arbeidsoppgaver, slik som sentrumsregjeringen fikk utredet i sin tid gjennom en rapport som ble ferdigstilt i Arbeids- og administrasjonsdepartementet i februar 2000, hvor det framgår at et betydelig antall statlige arbeidsplasser kan desentraliseres ved hjelp av moderne teknologi og legges til områder som taper arbeidsplasser som følge av statlig omstilling. Det arbeidet bør gjøres uansett.

Mitt spørsmål til statsministeren blir da til slutt: Hva vil Regjeringen gjøre for å vise de samlede konsekvensene av de nevnte forslag som Regjeringen nå jobber med?

Statsminister Jens Stoltenberg: Norge har mer enn noe annet land i vår del av verden ført en målrettet politikk for å sikre bosetting og sysselsetting i hele landet. Vi skiller oss fra andre land både når det gjelder bosettingsmønster og når det gjelder likeverdighet i levekår over hele landet. Likevel har vi store utfordringer i distriktspolitikken. Utflyttingen fra distriktene har vært forholdsvis stabil i flere tiår. Hovedutfordringen i dag ligger i lavere fødselstall i mange distriktskommuner, bl.a. på grunn av manglende eller redusert tilbakeflytting til utkantkommuner.

Mønsteret har vært det samme gjennom flere tiår. Flyttingen har økt i økonomiske oppgangstider og gått tilbake i økonomiske nedgangstider. Men på grunn av viljen til å bruke sterke politiske virkemidler har ikke utviklingen i Norge hatt samme konsekvenser for bosettingsmønsteret som i mange andre land.

Regjeringens mål er å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret og sikre likeverdige levekår for alle. Det er en ambisiøs målsetting, men den er riktig fordi det handler om viktige verdier når det gjelder utviklingen i Norge. Det handler om å legge til rette for at vi kan ha gode lokalsamfunn i hele landet. Og det handler ikke minst om at distriktene har mye å bidra med til resten av landet, og at et spredt bosettingsmønster gir oss et mer mangfoldig samfunn – et rikere Norge.

Skal vi nå målet, må vi være villige til å bruke politiske virkemidler og drive politisk styring. Det gjør vi i dag, og det akter vi å fortsette med.

Samtidig er ikke Norge frikoblet fra hva som skjer i verden omkring oss, og heller ikke fra den teknologiske utviklingen og utviklingen i folks ønsker når det gjelder valg av bosted og yrke. Like lite som vi kan bestemme politisk hva slags folketall vi skal ha i hver enkelt kommune, kan vi bestemme politisk hvor folk skal bo og jobbe. Vi kan heller ikke tvinge fram investeringer som bedriftene selv ikke ønsker å gjennomføre. Distriktspolitikken må bygge på de store ressursene, det pågangsmotet og den skaperevnen som finnes i distriktene. Vår oppgave er å gjøre det mulig å bo og jobbe i distriktene, slik at folk selv kan gjøre det valget. Regjeringens program for fornyelse av offentlig sektor betyr omlegginger i mange virksomheter. Vi ønsker å forbedre det offentlige tilbudet etter hvert som kravene til tjenesteyting øker. Vi vil vri ressursene fra administrasjon til tjenesteproduksjon. Vi vil vekk fra sentralstyring og over til økt lokalt selvstyre. Og vi vil vri innsatsen fra områder med synkende behov til områder med økende behov.

Dette kan være krevende og til dels smertefulle omstillinger, men det er likevel god distriktspolitikk. Gode, tilgjengelige offentlige tjenester er avgjørende for bosetting og sysselsetting i Utkant-Norge. Dersom vi ikke greier å bruke arbeidskraften riktig, viser det seg ofte at det særlig er i utkantene vi ser at folk blir rammet av mangel på nøkkelpersonell som helsepersonell, lærere og andre viktige yrkesgrupper. Lærermangel, legemangel og sykepleiermangel er ikke minst noe som rammer Distrikts-Norge. Derfor vil fornyelsespolitikken og distriktspolitikken være tett samkjørt.

La meg gi noen eksempler:

• Politireformen innebærer at vi halverer antallet politidistrikter. Dermed kan vi få nær 500 flere politifolk ut av kontorene og inn i aktivt politiarbeid. Det blir mindre byråkrati og mer politi. Det blir ikke færre politistillinger i distriktene, men flere politifolk i bygd og by.

• Regjeringen vil foreslå statlig overtakelse av sykehusene, fordi vi vil motvirke forskjeller i helsetilbudet her i landet og hindre et todelt helsevesen. En slik todeling av helsevesenet vil lett bety at helsetilbudet øker der markedet er størst, i sentrale strøk, og svekkes i utkantene. Sykehusreformen betyr et sterkere offentlig helsevesen, noe ikke minst Distrikts-Norge er tjent med.

• Forsvarsreformen er en reform for et sterkere og mer slagkraftig norsk forsvar. Det blir omstillinger i enkelte kommuner. Det skal vi møte med et eget omstillingsprogram til 250 mill. kr. Vi samler ressursene i Forsvaret. Vi nesten halverer antallet arbeidsplasser ved Forsvarets sentrale ledelse i Oslo, mens f.eks. Åmot med Rena leir og Elverum får vekst i antall forsvarsarbeidsplasser. Samlet innebærer forsvarsreformen større personellreduksjoner i Oslo enn i hele Nord-Norge til sammen.

• Også kommunene må fornyes. Også er her parolen: ut av kontorene, flere tjenester som folk trenger, mindre byråkrati og administrasjon. Derfor vil vi legge opp til at kommunene skal få økt selvstyre og mindre detaljstyring fra Oslo.

• Offentlig sektor skal bli mer tilgjengelig. Målet er offentlige servicekontorer i alle landets kommuner innen utgangen av 2003.

• Mange av tjenestene kan i dag leveres døgnet rundt ved hjelp av informasjonsteknologi. Bruk av IT gjør at geografisk avstand betyr mindre. Det tjener distriktene på. Det har vært store omstillinger i telesektoren, som representanten Enoksen nevnte, men det har gjort at Norge er blant de landene som har mest bruk av Internett og størst tetthet av datamaskiner og mobiltelefoner. Og kostnadene går ned. I 1990 kostet en telefonsamtale på 10 minutter mellom Hammerfest og Oslo mer enn 22 kr. I dag koster den mindre enn 3 kr. Det er viktig for Distrikts-Norge at telesektoren er omstilt. Finnmark var f.eks. det første norske fylket som fikk en fulldigitalisert teleinfrastruktur. Nå jobber vi med å legge til rette for utvikling av bredbåndstjenester i hele landet, noe som vil gjøre enda flere tjenester tilgjengelig, og som Distrikts-Norge tjener på. Derfor må vi fornye og bygge ut telesektoren i Norge.

Likevel kan vi ikke se bort fra at i enkelte kommuner kan summen av endringene bli store og ha negative konsekvenser. Men svaret kan ikke være å unnlate å gjennomføre nødvendige omstillinger i offentlig sektor. Svaret må være å møte utviklingen med aktive tiltak:

• Regjeringen vil starte et program for å flytte oppgaver ut fra sentralforvaltningen i Oslo. Regjeringen har fått til tre viktige utflyttinger i løpet av sitt første år: Kystdirektoratet skal flyttes til Ålesund, Produkt- og Elektrisitetstilsynet skal flyttes ut av Oslo til Tønsberg og Domstolsforvaltningen til Trondheim. Regjeringen har besluttet at heretter skal ny statlig virksomhet normalt lokaliseres utenfor Oslo. Unntak fra dette må begrunnes særskilt. Det er nå fastsatt konkrete retningslinjer for dette som skal vedtas med kongelig resolusjon, og det vil bli fulgt opp aktivt fra Regjeringens side.

• Vi vil gå inn for at kommuner som får betydelig samlet nedgang i antall arbeidsplasser, vil kunne gis ekstraordinær bistand til nyskaping og omstilling. Tidligere var dette avgrenset til steder hvor hjørnesteinsbedrifter ble lagt ned. Kommunalministeren er i drøftinger om Vadsøs situasjon ut fra slike problemer, og Vardø har fått støtte ut fra en lignende begrunnelse.

Kampen for å sikre trygg norsk matproduksjon er også en kamp for landbruket i distriktene. Her fører vi en aktiv politikk. Vi må legge opp til at bonden har et solid inntektsgrunnlag, samtidig som vi gjennom konsesjonspolitikken sikrer at bosettingen kan opprettholdes også uten gårdsdrift. I tillegg til dette har vi lagt fram et verdiskapingsprogram sammen med landbruksnæringen, med tiltak som både gagner norsk matproduksjon generelt og distriktslandbruket spesielt.

Fiskeri- og havbruksnæringen er en av våre mest internasjonale næringer der hele 95 pst. av produksjonen går til markeder utenfor Norge. God fiskeri- og havbrukspolitikk er også god distriktspolitikk.

Vi vil ta hele kysten i bruk. Ved tildeling av nye konsesjoner for lakse- og ørretoppdrett vil et av hovedkriteriene være å få til ny virksomhet i områder som er lite utnyttet til havbruksformål, men som har et stort potensial. For å sikre et mangfoldig eierskap til oppdrettskonsesjoner har fiskeriministeren nylig vedtatt regler om eierbegrensning innen lakse- og ørretoppdrett. I trålflåten er det knyttet ulike bindinger i form av leveringsbetingelser til de fleste av de fartøyene som eies av fiskeindustrien. Slike bindinger må opprettholdes også ved industrielle eierskifter. Ved Norway Seafoods" kjøp av andeler i Findus-trålerne i Hammerfest ble fartøyene pålagt leveringsbetingelser som sikrer at fartøyene skal levere til anlegg i Hammerfest. Dette er med på å sikre arbeidsplasser og investeringer når Norway Seafoods nå bygger ny fabrikk.

By og land er gjensidig avhengig av hverandre. Vi vil satse videre på eksisterende næringsliv og fremme etablering av nye bedrifter i distriktene. Ved å ta hele landet i bruk kan vi sikre tilgang på råvarer og utvikle nye produkter.

Regjeringens program for fornyelse av offentlig sektor er forankret i Arbeids- og administrasjonsdepartementet. Det er kommunalministeren som har ansvaret for å sikre kommunenes og distriktenes interesser i forhold til hvert enkelt program og i forhold til den samlede fornyelsen. Fornyelse av offentlig sektor betyr sterkere distrikter og et bedre offentlig tjenestetilbud.

Odd Roger Enoksen (Sp): Det er helt riktig at vi selvsagt ikke kan bestemme hvor folk skal bo, men vi kan legge til rette for at folk skal kunne bo der de ønsker å bo. Undersøkelser som er gjort bl.a. mens undertegnede var kommunalminister, viser at et stort antall mennesker, faktisk flertallet av befolkningen, kan tenke seg å bo i Distrikts-Norge og på landsbygda dersom det blir lagt til rette for at man skal kunne ha sitt arbeidssted der, bl.a. ved hjelp av moderne teknologi. Statsministeren nevner tiltak på en rekke områder som etter statsministerens oppfatning viser at Regjeringen i sum fører en god distriktspolitikk. Det er med respekt å melde ikke den oppfatning folk rundt omkring i det ganske land har av det som nå skjer fra Regjeringens side.

Statsministeren har nevnt en rekke eksempler, og jeg skal ta opp noen av dem, for jeg registrerer at i forhold til de konsekvensutredningene som Stortinget har fastlagt gjennom sitt vedtak i 1995, har ikke statsministeren nevnt konsekvensvurderingen for lokalsamfunn og enkeltsamfunn som i stor grad blir berørt av statlige omstillingsvedtak.

For det første er de eierbegrensningene som fiskeriministeren og Regjeringen har lagt til rette for innenfor havbruk, av en slik karakter at de i sum vil føre til at landets største oppdrettsanlegg faktisk kan bli dobbelt så stort som Nutreco – det største oppdrettsanlegget vi har – er i dag, med en utvidelse av konsesjoner i framtiden. Det gir en begrensning som ikke vil ha praktisk betydning, og når man da i tillegg ser at mens sentrumsregjeringen foreslo at retildeling i Finnmark og Troms skulle skje til eiere som hadde én eller to konsesjoner fra før, og skje til de minste, så stemte altså et flertall i Stortinget, med Arbeiderpartiets stemmer, ned det forslaget, og sa at alle skulle behandles likt, også de store. Resultatet av det ble selvsagt at de store eierne fikk enda større makt innenfor oppdrettsnæringen. Det er jo en utvikling som lokalsamfunn ikke er tjent med.

Det samme ser vi i forhold til landbruk. Selv om statsministeren nå hevder at vi skal legge til rette for et småskalalandbruk og et desentralisert landbruk, så har landbrukspolitikken i Arbeiderpartiets siste regjeringsperioder fra Gunhild Øyangen ble landbruksminister ført til stadig større bruk og stadig færre bruk. Jeg ser nå at det er flere av Arbeiderpartiets folk som har en annen retorikk, og som hevder at det ikke skal skje i framtiden. Men det gjenstår å se.

Jeg er glad for at Arbeiderpartiet har fulgt opp det arbeidet som ble igangsatt fra sentrumsregjeringens side, både med hensyn til utflytting av statlige oppgaver og med hensyn til det lokaliseringsvedtak som også lå til grunn for sentrumsregjeringens arbeid om at statlig virksomhet skal lokaliseres utenfor Oslo. Det er et helt nødvendig vedtak å få gjennomført. Men det er altså ikke slik at 500 politifolk automatisk vil komme ut i gatene ved at det blir færre politidistrikt. Det er nemlig også en del etterforskningsarbeid som skal gjøres, og som krever en del politifolk i administrative stillinger. De lokalsamfunn som blir berørt av at politietaten forsvinner, mister altså en del arbeidsplasser, noe som kan få drastiske konsekvenser for enkeltsamfunn, på samme måte som når Forsvaret legger ned sin virksomhet. Det er i grunnen også de utredningene og de konsekvensvurderingene som jeg har spurt om, og som jeg så langt ikke har fått svar på.

Statsminister Jens Stoltenberg: Det er riktig at Stortinget fattet vedtak i 1995. Siden den gang har Senterpartiet sittet i regjeringskontorene i to og et halvt år, og de la så vidt jeg vet, ikke fram noe mer omfattende konsekvensutredning av omstilling av offentlig sektor enn det denne regjeringen praktiserer.

Det vi f.eks. gjorde da vi la fram forsvarsreformen, var at vi redegjorde for virkningene i de enkelte kommuner, og vi satte av 250 mill. kr til omstilling i de kommunene som rammes. Og da vi la fram domstolsreformen og politireformen, redegjorde vi også for virkningene i de enkelte kommunene. Det vil også være en samlet framstilling i regionalmeldingen, som kommunalministeren legger fram om kort tid. I den grad representanten Enoksen mener at det skulle ha vært noe mer omfattende konsekvensutredninger, hadde han altså hatt god anledning til å utarbeide dem da han selv var kommunalminister. Han reduserte f.eks. kraftig antall postkontorer her i landet og foretok også andre typer omstillinger i offentlig sektor.

Hovedpoenget er at det er for mye administrasjon og for lite tjenesteproduksjon i offentlig sektor. Antall ansatte i norske kommuner har økt med 37 personer hver eneste dag i ti år. Det er 150 000 flere ansatte i norske kommuner i dag enn for ti år siden, og det har vært økning i praktisk talt hver eneste kommune. Det er bra, for det betyr flere lærere, flere sykepleiere, flere politifolk og flere andre viktige offentlig ansatte i stat, fylke og kommune. Men det er også et problem at vi på tross av det har legemangel. Norge er det landet i verden med flest leger i forhold til innbyggertall. Likevel har vi legemangel. Vi er det landet i verden som har de høyeste utgifter pr. elev og flest lærere i forhold til elevtall. Likevel har vi lærermangel. Da sier vi at i tillegg til å bevilge mer penger, må vi også organisere disse virksomhetene bedre. Det er jo et paradoks at når vi nesten halverer antall ansatte i Forsvarets overkommando, så øker forsvarsevnen. Og når vi halverer antall politidistrikter, så får vi bedre politi, mer etterforskning, mer kriminalitetsbekjempelse, men altså mindre byråkrati. Jeg godtar at det betyr omstilling på Huseby. Jeg godtar at det er krevende for noen kommuner å miste politimesteren og politidistriktet. Men jeg godtar ikke at det er galt å gjøre det, for det er helt nødvendig at vi får mer politi ut i gatene for å bekjempe kriminalitet, at flere lærere bruker mer tid på undervisning, og at flere leger bruker mer tid på å pleie pasienter. Det er simpelthen for mye administrasjon og for lite tjenesteproduksjon. Det er det vi prøver å gjøre noe med. Det kan være smertefulle omstillinger, men det er altså helt nødvendige omstillinger.

Jeg nevnte telesektoren. Jeg skjønner at det er smertefullt. Men at en telefonsamtale ikke koster 22 kr, men 3 kr, er faktisk veldig viktig for Distrikts-Norge.

Berit Brørby (A): God kommuneøkonomi er også god distriktspolitikk. Derfor økte Arbeiderpartiet kommunesektorens inntekter med 5 milliarder kr for 2001.

Arbeiderpartiet viser gjennom handling at vi satser på fellesskapsløsninger og slår ring om den offentlige velferden i hele landet. Å sette kommunene i stand til å levere basistjenester som barnehager, eldreomsorg, grunnskole og kultur er av de aller viktigste distriktspolitiske grep vi kan ta. Det vi alle ønsker, er at velferden skal være rett utenfor døren vår, uansett om vi bor i Finnmark, i en liten bygd i Midt-Norge eller i Oslofjordområdet. Vår politikk er å fjerne urettferdighet og å utjevne forskjeller i Kommune-Norge. Men for sterk sentral styring er ingen garanti for likhet i tilbudet. Tvert imot svekker en altfor sterk sentral styring muligheten til påvirkning og løsninger tilpasset det enkelte nærmiljø og individ. Ansvar og myndighet må derfor flyttes nærmere folk og ut i landet til kommuner hvor folk bor. Det er den retningen Arbeiderpartiets politikk har.

Vi har startet avviklingen av detaljstyringen av kommunesektoren og åpner for mer kommunalt selvstyre gjennom å innlemme øremerkede tilskudd tilsvarende over 1 milliard kr i kommunesektorens inntektssystem. Meg bekjent var det ingen dramatisk nedgang i øremerkingen under Senterpartiets tid i regjeringskvartalet.

Arbeiderpartiet har fått flertall for omlegginger av kommunenes inntektssystem. Interpellanten trekker ut én av flere komponenter, nemlig avviklingen av tapskompensasjonen. Det er urimelig i seg selv å trekke fram én enkelt komponent i et komplisert inntektssystem. Siden vi la om inntektssystemet i 1997, har flere kommuner tapt urimelig mye på at de opprettholdt tapskompensasjonen. Den har ikke vært rettferdig og derfor ikke ønskelig å bevare. Arbeiderpartiet ønsker en jevnere inntektsfordeling mellom kommunene for å sikre et likeverdig tjenestetilbud over hele landet. Slik tror vi at vi kan motvirke sentraliseringskreftene.

Når det er sagt, er det grunn til en viss bekymring for den økonomiske situasjonen i kommunesektoren. Det tar Arbeiderpartiet ansvaret for gjennom å bevilge mer penger og flere frie midler til sektoren. Kommunenes gjeld økte under Senterpartiets tid i regjering, og en kan jo spørre seg hva Senterpartiet i posisjon gjorde for å bedre økonomien i kommunesektoren – ikke så iøynefallende mye.

Offentlig sektor står for mange arbeidsplasser i store deler av landet, og derfor er fornyelse av offentlig sektor god distriktspolitikk. Svekker vi offentlig sektor, svekker vi også tilgangen på arbeidsplasser i alle deler av landet. Arbeiderpartiet er nå i gang med å fornye offentlig sektor. Det er en stor og vanskelig utfordring, og jeg vil oppfordre representanten Enoksen til å være konstruktiv i den videre prosessen. Det er alltid lettere å være «god» i opposisjon enn i posisjon.

Presidenten: Erna Solberg er neste taler. – Presidenten beklager. Dette gikk litt kjapt. – Neste taler er Kjell Magne Bondevik, som tidligere annonsert, dernest Erna Solberg.

Dette må ikke tolkes slik at presidenten er ivrig etter å få fortgang i debatten!

Kjell Magne Bondevik (KrF): Jeg skal heller ikke tolke det slik at det er litt ubehagelig for presidenten at Kristelig Folkeparti er blitt det største opposisjonspartiet i Stortinget på grunn av spesielle omstendigheter! Jeg regner med at det ikke var det som lå bak.

Utviklingen i Distrikts-Norge gir grunn til bekymring. Vi har fått et Finnmark hvor det etter hvert kan bli et distriktsopprør, og jeg tror faktisk det ikke er helt tilfeldig at det kommer under et arbeiderpartistyre. Sentraliseringen drives fram av tunge, økonomiske krefter. Det er nødvendig at politiske myndigheter bevisst setter inn motkrefter. Da Arbeiderpartiet overtok regjeringsmakten for et år siden, så vi umiddelbart tendenser til svekkelse av distriktspolitiske virkemidler. Allerede i sin første budsjettrevisjon, revidert nasjonalbudsjett våren 2000, skar Regjeringen ned på flere distriktspolitiske budsjettposter. Regjeringen håndterte også landbruksoppgjøret i fjor vår slik at det ble brudd, etter at det hadde vært enighet mellom staten og begge bondeorganisasjonene under sentrumsregjeringen. Dette sendte negative signaler ut i Distrikts-Norge.

I distriktspolitikken framover er bl.a. følgende virkemidler viktige:

• Tiltak må rettes mot målgrupper som kvinner, ungdom og innflyttere/tilbakeflyttere til distriktene.

• Det må skje en bevisst satsing på kompetanseoppbygging i distriktene. Dette må også være førende for SNDs virksomhet.

• Rammevilkårene for næringspolitikk, så vel for primærnæringer som for industri og tjenesteytende næringer, må legges til rette slik at vi kan stimulere også mindre enheter, som så mange by- og bygdesamfunn er avhengige av.

• Moderniseringen av den offentlige tjenesteproduksjonen må styres også ut fra distriktspolitiske vurderinger.

Alt kan ikke være som før. I så måte er jeg enig med statsministeren. Men gjennom moderne IKT, servicekontorer og andre virkemidler kan sentraliseringen motvirkes. Det er etter mitt syn ikke så ofte nødvendig som mange synes å tro, at en må slå sammen små enheter til store, noe som da gjerne gir sentralisering, men vi skulle tenke mer på hvordan vi bruker de nye moderne virkemidlene, ikke minst informasjons- og kommunikasjonsteknologien, for å beholde tjenestetilbud rundt omkring i kommunene.

Det er nødvendig med modernisering både av Forsvaret og av politietaten, som statsministeren spesielt nevnte. I hvilken grad dette kommer distriktene til gode, kan imidlertid med de forslag Regjeringen har lagt fram, i høy grad diskuteres. Vi får håpe at det vil gi bedre politi og bedre forsvar. Men jeg tror også Regjeringen med fordel kunne ha tenkt mer distriktspolitiske kriterier i omorganiseringsprosessen.

Erna Solberg (H): Det hender at slike debatter i Stortinget gjør at man får enkelte bilder i hodet. Og jeg må si at det var ett bilde som ble fremkalt i mitt hode da representanten Enoksen holdt sitt innlegg, nemlig bildet av Ludvig – «Det er fali, det» – den «personen» som er redd for det meste, ikke minst for forandring, og som er en del av den norske folkesjelen.

Jeg skjønner godt at representanter fra Senterpartiet kan være redd for de strukturendringene som skjer, men jeg skjønner ikke at de mener at distriktenes fremtid vil være flere ligningsfunksjonærer som ser på hver enkelts ligning, istedenfor en kvalitativ bedre ligning, flere folk i Forsvaret, med en struktur som ikke gir et bedre forsvar, men som bare er der av distriktspolitiske hensyn, eller mer administrativ styring i politivesenet. Denne typen tiltak bedrer ikke situasjonen for folk i distriktene, det gjør det heller ikke mer attraktivt å bo i Distrikts-Norge. Det som vil gjøre det mer attraktivt å bo i distriktene, er å gjøre Distrikts-Norge konkurransedyktig for de levedyktige fremtidsnæringene vi har, og for de ressursnæringene som allerede er en vesentlig del av Distrikts-Norges næringsgrunnlag. Og da dreier det seg om andre virkemidler enn å hermetisere offentlig sektor i Distrikts-Norge. Det dreier seg om å satse på skikkelige, gode rammevilkår for det private næringsliv, og om å satse på bedre samferdsel og bedre infrastruktur. Vi kommer aldri til å få et levedyktig Distrikts-Norge hvis vi skal satse på den politikken at det offentlige skal løse oppgaver vi egentlig ikke trenger å løse lenger, bare fordi oppgavene ligger i Distrikts-Norge.

Det er heller ikke sånn at endringer i kommunenes inntektssystem, f.eks. i tapskompensasjonsordningen, nødvendigvis bare rammer Distrikts-Norge. Sannheten er jo at de som får mest penger ut av den såkalte tapskompensasjonsordningen i dag, er Oslo, Asker og Bærum – ganske store beløp. Det vi i Høyre er opptatt av, er altså å få inn i inntektssystemet andre elementer enn en kunstig kompensasjon for at kommuner tidligere har fått for mye, elementer som avspeiler de objektive kriteriene og kostnadsstrukturene som er forskjellige, og som også tar hensyn til de problemer som er i Distrikts-Norge. Vi har bl.a. tatt opp spørsmålet knyttet til fraflytting og det at man får terskelverdier, at vårt inntektssystem ikke passer i forhold til det, fordi man ved fraflytting blir sittende med mye infrastruktur som man ikke bruker, og som man ikke så lett kan tilpasse. Det er motsatsen til det å være opptatt av vekstproblematikken i andre deler av landet.

Jeg tror at istedenfor å møte fremtiden med frykten for globalisering, burde vi møte fremtiden med å stole på at vi kan skape et Norge som er konkurransedyktig. Og da kan vi altså ikke være redd for alle de endringene som vi er nødt til å gjøre for å forbedre offentlige tjenester.

Siv Jensen (Frp): Når man hører representanten Enoksen, kan man få inntrykk av at Distrikts-Norge kun vil ånde og leve ved hjelp av betydelige subsidier, en betydelig offentlig sektor og ikke minst et sterkt subsidiert norsk landbruk.

Jeg har i hvert fall erfart hver gang jeg har vært ute og snakket med bedriftsledere, med næringslivet i Distrikts-Norge og ikke minst med distriktsbefolkningen som sådan, at de – alle sammen – på ingen måte er opptatt av å få mer subsidier. De er ikke opptatt av å motta flere subsidier, mer støtte og mer hjelp. Det de alle er opptatt av, er en næringspolitikk som gjør at bedriftene i distriktene kan få beholde mer av sin verdiskaping – ja, de er opptatt av en skatte- og avgiftspolitikk som gjør det mulig å overleve. Og jeg må si jeg er forundret over at Enoksen fremfører en interpellasjon om distriktspolitikk uten å nevne de kanskje aller mest sentrale virkemidlene for nettopp å holde et konkurransedyktig og levedyktig Distrikts-Norge i ånde: Hvorfor i alle dager sa ikke representanten noen verdens ting om behovet for å bygge ny infrastruktur og bedre veier for å få bedre fremkommelighet, som vil bidra til å redusere transportkostnadene for bedriftene, som produserer betydelig verdiskaping, og som er avhengig av å komme raskere til markedene? Det var overhodet ikke nevnt.

Og når man snakker om kommuneøkonomien, hvorfor tar man ikke da en visitt til selskapsskatten, som var kanskje det viktigste grunnlaget for kommunene til å skaffe seg mer skatteinntekter gjennom næringsetableringer? Det var åpenbart ikke viktig.

Jeg fikk også inntrykk av da jeg hørte på Kjell Magne Bondevik, at det ble ført en slik fantastisk vellykket distriktspolitikk under Bondevik-regjeringen, og at det skjedde et brått skifte i det øyeblikk Stoltenberg-regjeringen kom til. Jeg må jo da minne om at «Et enklere Norge», som var det store satsingsprosjektet til sentrumsregjeringen, og som kanskje var en av nøklene til at også Distrikts-Norge og bedriftene der ute ville fungere bedre, bare førte til at vi fikk flere skjemaer og mer byråkrati.

Det er slik at delingsmodellen er et av de største hindrene for en rekke av de små og mellomstore bedriftene, de familieeide bedriftene rundt omkring i Distrikts-Norge. Et sentralisert lønnsdannelsessystem bidrar også til å drive kostnadene i været for bedrifter som kanskje kunne hatt et bedre levegrunnlag ved lokale lønnsdanninger. Det dreier seg om en streng konsesjonspolitikk innenfor oppdrettsnæringen, det dreier seg om en firkantet fiskeripolitikk.

Når man snakker om skaperevne i distriktene, må man la distriktene både få skape og beholde verdiene sine. Det gjør man i første rekke gjennom næringspolitikken og skatte- og avgiftspolitikken, ikke minst. Man gjør det ikke gjennom økt elavgift, gjennom å fremme forslag om konjunkturavgift, fremme forslag om økt moms, fremme forslag om å øke skatte- og avgiftsbyrden for de bedriftene som faktisk ber om to ting, nemlig et enklere Norge og et lavere skatte- og avgiftsnivå.

May Britt Vihovde (V): Venstre meiner at det er rett at offentleg forvaltning stadig fornyar seg og tar i bruk ny teknologi for å gjera oppgåvene mest mogleg rasjonelt, med færre menneske. Men føresetnaden er at ein set borgaren i sentrum og utfører tenestene sine på ein god måte. Staten er til for den einskilde, ikkje omvendt. Rasjonalisering av drift skal føra til enklare og meir effektiv service og tenesteproduksjon, ikkje dårlegare.

Venstre meiner me må sjå på moglegheitene, ikkje truslane ved den teknologiske utviklinga. Det må òg distrikta gjera. Ei av dei største utfordringane geografiske utkantar har framover, er å konkurrera om arbeidskraft, ikkje minst den velkvalifiserte og høgt utdanna. Då må samfunna gjera seg attraktive for moderne menneske med mange behov. Norske distriktssamfunn har mange føremoner i så måte og må klara å utnytta og utvikla desse.

Me vil elles peika på særleg to perspektiv i denne debatten:

For det første må me unngå at rasjonalisering i det offentlege berre skaper nye arbeidsplassar i sentrale strøk. Teknologien kan gjera det fornuftig å sentralisera ein del tekniske og administrative oppgåver, men dei kan like godt liggja i bygder som i sentrale byområde. Det må førast ein aktiv politikk for å lokalisera offentlege verksemder til samfunn som treng tilførsel av arbeidsplassar, og som samstundes kan tilfredsstilla dei behov tenesta har for rekruttering og miljø.

Statsministeren nemnde flytting av Kystdirektoratet til Ålesund og sa at denne regjeringa var opptatt av at unntak måtte bli særskilt grunngitt dersom ein valde ikkje å flytta ut arbeidsplassar. Eg reknar med at ein held fast ved vedtaket om å flytta Luftfartsverket sitt øvingssenter til Tjeldsund for samlokalisering med brannskulen for å utnytta den kompetansen som finst der.

For det andre må samfunnet ha respekt for og ta på alvor den frustrasjonen som gjer seg gjeldande der ein nå byggjer ned aktivitet utan at andre oppgåver blir tilførte. Lokalsamfunn som mister større offentlege verksemder, må ha storsamfunnet si merksemd og støtte til fornying og omstilling. Einskildsamfunn og einskildmenneske må ikkje sitja igjen med heile rekninga etter at staten har redusert eller lagt ned verksemd.

Venstre meiner at Noreg ikkje kan møta morgondagen med strukturkonservatisme og utviklingspessimisme. Den teknologiske utviklinga gir mange moglegheiter til større fridom og meir spennande arbeidsoppgåver. Offentlege organ kan gjera tenestene rimelegare å produsera og dermed betre for brukarane. Difor kan mange verksemder samlast i servicetorg og på andre måtar, slik at dei same tenestene kan ytast med mindre innsats.

Statsministeren nemnde by og land hand i hand. I den samanhengen er det òg viktig å peika på at offentlege og private arbeidsplassar må vera nokolunde likeverdige og utviklast i dei same lokalsamfunna. Det gjer at ein får utnytta kompetansen og får rekruttert det personellet ein treng både til det offentlege og private. Det å utnytta den verdiskapinga og dei ressursane som finst ute i Distrikts-Noreg, er utruleg viktig. Det finst utruleg masse ressursar, verdiskaping og kompetanse.

Karin Andersen (SV): Det er noen som sier at denne debatten dreier seg om et utviklingspessimistisk eller et utviklingsoptimistisk syn. Jeg oppfatter det slik at debatten heller dreier seg om å makte å se helheten av de ulike enkeltvedtak som blir gjort, at det er det dette i hovedsak dreier seg om.

Jeg er veldig enig med statsministeren når han sier at det trengs mer politisk styring. Målsettingen for denne politiske styringen må jo da være interessant. Det er at det skal være likeverdige og gode levekår over hele landet. Likeverdige og gode levekår er et veldig bredt sammensatt begrep. Noe av utgangspunktet, slik jeg oppfatter det, da vedtaket om å få konsekvensutredninger av de distriktspolitiske virkningene av vedtak ble gjort – jeg satt ikke på Stortinget da – var nettopp at man ønsket å få fram et slikt helhetsperspektiv: Hvordan virker dette? Nå er det en veldig bit for bit-politikk – man vedtar langs sektorgrensene hver for seg, og helheten blir litt lite tydelig. Det ser vi, for plutselig slår vedtak ut ulikt over hele landet.

Jeg oppfatter at det var utgangspunktet for Stortingets vedtak den gangen. Jeg oppfatter også at verken regjeringen Bondevik eller regjeringen Stoltenberg har vært særlig interessert i å følge opp det vedtaket Stortinget gjorde. Jeg skjønner nå av debatten at hvis vi skal få slike utredninger, må Stortinget vedta det på nytt, og så får vi da håpe at kanskje nye regjeringer er villig til å følge det opp. For det er viktig å se helhet og ikke bare bit for bit. Det blir en sektorfiksert måte å diskutere politikk på og ikke en helhetsorientert måte. Arbeidet med Oppgavefordelingsutvalgets utredning ligger nå snart ferdig hos Regjeringen. Ønsket er at man i den sammenheng greier å se «helheten framfor delheten», og at de distriktspolitiske virkningene er en veldig viktig del av det.

Det er mange kommentarer en kunne hatt til den debatten som har vært ført her, men jeg har lyst til å si noe til det representanten Bondevik nevnte. Han nevnte en rekke mer eller mindre finsiktede virkemidler som han mente Stortinget bør vedta. Jeg må si at jeg er litt uenig i det. Dette dreier seg om de næringspolitiske eller distriktspolitiske virkemidlene under SND eller under Kommunaldepartementet. SVs holdning har hele tida vært at slike midler bør samles i helhetlige potter og gis til kommuner og fylker – eller om det blir hetende regioner etter hvert – slik at de ut fra egne behov og lokale forutsetninger kan rette virkemidlene inn mot det de ønsker. Da vil vi få de riktige virkemidlene, og vi vil få de distriktspolitiske virkningene av dem som distriktene sjøl er mest opptatt av.

Dag Terje Andersen (A): Jeg merket meg at interpellanten uttalte seg generelt positivt til modernisering av offentlig sektor, men hadde mange betenkeligheter når det kommer til at det konkret skal gjøres. Slik sett kjenner vi igjen Senterpartiet fra forrige gang de var i opposisjon. Det å tilby folk ingen endring ser ut til å være ideen til Senterpartiet, slik det var forrige gang vi var i regjeringsposisjon.

I løpet av 1990-tallet fikk vi huden full av kjeft – hvis en kan si det slik på parlamentarisk språk, president – for endringene i landbrukspolitikken. Gunhild Øyangen, daværende landbruksminister, moderniserte landbrukspolitikken. Et viktig grep i den sammenheng var, slik de innvidde vet, korn- og kraftfôrpolitikken – det var stor strid om den. Den var Senterpartiet veldig imot, og vi fikk mye kjeft. Den ble ikke forandret noe på da Senterpartiet kom i regjering. Da ble det som vi hadde fått kjeft for, videreført. Det samme gjaldt i fiskeripolitikken og for så vidt også i industripolitikken. Vi kan vise til gode eksempler, Kirkenes og Mo i Rana, der offensive lokalpolitikere og – ikke tilfeldig kanskje – arbeiderpartiordførere har gått i spissen for omstillingsprosesser som har gitt trygghet i de samfunnene for morgendagens næringsliv. Men det har vært mye bråk når omstillingen har skjedd. Rena var et eksempel på det. Senterpartiets ordfører krevde at Arbeiderpartiets regjering måtte gjøre noe. Arbeiderpartiets regjering gjorde noe og berget Rena, men da Senterpartiet kom i regjeringskontorene, viste det seg at det ikke var mulig for dem å berge Rena Karton – angivelig på grunn av et EØS-regelverk som ikke var forandret i forhold til den gangen vi i den forrige regjering berget Rena.

Utgangspunktet mitt er at omstilling er vanskelig, og jeg tror kanskje at det av hensyn til trygghet i omstillingsprosesser hadde vært av verdi om det var noe større sammenheng mellom det en sier om slike prosesser i opposisjon, og det en gjør i posisjon. For det er ingen tvil om at på disse områdene er det ingen som har lovet så mye og holdt så lite som den sentrumsregjeringen som representanten Enoksen var en del av. Jeg har registrert at representanten Enoksen nå har vært i Nord-Norge og forklart hvorfor det var umulig å få til en annen distriktspolitikk for Senterpartiet da de satt i regjering. Da blir spørsmålet mitt: Er det Kristelig Folkeparti og Venstre som er så aldeles håpløse i distriktspolitikken at det selv med Senterpartiet i regjering er umulig å få til brukbar distriktspolitikk?

Presidenten: Dag Terje Andersen var noe i tvil om parlamentariske uttrykk. Presidenten mener at de uttrykk Dag Terje Andersen brukte, kan passere, i og med at «kjeft» i parlamentarisk sammenheng sjelden trenger dypere enn huden.

Rigmor Kofoed-Larsen (KrF): Et av de virkelig store problemene i mange distriktskommuner er mangel på kompetansearbeidsplasser. Det er et stadig tilbakevendende spørsmål i møte med politisk ledelse når jeg er rundt på kommunebesøk. Hvor blir det av ungdommen? De med utdanning blir borte, hvordan få dem tilbake? Eller: Hva er meningen med den sentraliseringen av statlige arbeidsplasser som pågår – bedriftsøkonomi eller samfunnsøkonomi?

Kristelig Folkeparti ønsker levende distrikter hvor folk trives, med gode bo- og arbeidsmuligheter. Det betyr behov for interessante og utfordrende arbeidsplasser både for kvinner og menn. Da blir det interessant for ungdom å flytte tilbake etter endt utdannelse og enklere for andre å bosette seg. For å kunne velge hvor en skal jobbe, som statsministeren sa i sitt innlegg, kreves det ulike arbeidsplasser med ulik kompetanse, slik at man har reelt valg. Det er nødvendig også for å heve utdanningsnivået for noen av våre distriktsfylker. Slik en del av forslagene fra Regjeringen om omorganisering av offentlige etater er lagt fram, fjernes viktige kompetansearbeidsplasser fra distriktene som de virkelig trenger, og samlokalisering, omstilling og effektivitet bør i særdeleshet konsekvensutredes, slik at man ser ringvirkninger og reell betydning for lokalsamfunn som blir berørt. Også landbruk og annen primærnæring trenger andre arbeidsplasser i nærheten for å sikre den gode utviklingen vi vil ha over hele landet.

For noen år siden skulle teknologien redde distriktene. Alt arbeidet skulle man kunne utføre hjemmefra med datamaskin/PC, og det var det samme hvor man satt og arbeidet. Resultatet så langt er vel ikke slik, men nå er det viktig framover at bredbåndsatsingen blir slik at næringsliv og offentlig virksomhet over hele landet kan nytte den stadige utviklingen av ny teknologi, og at næringslivet også blir konkurransedyktig utenfor sentrale strøk. Det betyr faktisk kompetanse også ut i distriktene.

Nasjonal transportplan, som vi nettopp har behandlet i Stortinget, hadde fra Regjeringens side en sterk fokusering på ressurser til sentrale strøk. For Kristelig Folkeparti var det i behandlingen av denne saken viktig å få til en bedre satsing på distriktene, bl.a. ved økt veisatsing – nettopp i distriktene – og styrking av fergetilbud.

Å bruke politiske virkemidler, som statsministeren sa, er faktisk viktig. Trygghet for framkommelighet er viktig både for bosetting og næringsliv. God samferdselspolitikk er også viktig, både for å beholde og for å utvikle nye arbeidsplasser i Distrikts-Norge.

Oddbjørg Ausdal Starrfelt (A): Målet med offentlege arbeidsplassar er f.eks. trygge oppvekstvilkår. Midlet er bl.a. politi i gatene og for den saks skuld eit godt fungerande forsvar. Men når eg høyrer på representanten Enoksen, høyrest det ut som om arbeidsplassane er målet, ikkje midlet. Meiner representanten Enoksen at distrikta skal haldast oppe ved at ein held fram med urasjonelle og fagleg svake einingar, f.eks. små dommarembete eller likningskontor? Eller ser representanten det på same måten som Arbeidarpartiet, at dette ikkje tener distrikta, og at alternativet med meir solide einingar som frigjer hender til andre oppgåver, ikkje bare er betre for landet, men òg for distrikta? Meiner Senterpartiet og representanten Enoksen at me skal bruka 400 stillingar i politiet til kontorarbeid i staden for i gatene? Ser Senterpartiet i tilfelle at det kan skada distrikta meir enn det motsette? Det er jo bl.a. i distrikta desse politifolka skal arbeida.

Eg opplever det slik at Senterpartiet vil løyva meir til det meste og til den strukturen me har no, og ikkje tar på seg den heilt naudsynte oppgåva det er å etablera fagleg gode einingar og vri innsatsen frå administrasjon til tenesteproduksjon. Senterpartiet sitt alternativ må verta eit sprekkalternativ, anten ved at det vert for dyrt og går mot si eiga krise, eller ved at det vert for dårleg, slik at private løysingar, som korkje Senterpartiet eller Arbeidarpartiet ynskjer, kan verta eit attraktivt alternativ for krevjande og velståande brukarar.

Eg vil invitera Senterpartiet med på eit heilt anna lag i denne samanhengen, ut frå fellesmålet om å halda oppe busetjinga i landet og leggja til rette for at folk skal ha eit godt tilbod i distrikta. Det skal vera eit lag som satsar på døgnopen forvalting – eit strålande tiltak for folk som bur i distrikta – eit lag som satsar på offentlege servicekontor – eit tiltak som har vist seg å vera veldig godt f.eks. i Noregs minste kommune, Utsira – og eit lag som vil vri innsatsen frå administrasjon til tenester i distrikta. Dei politifolka som vert frigjorde frå administrasjon, skal arbeida i distrikta og ikkje sendast til Oslo. Dei som vert overflødige i likningsetaten, skal anten flytta til likningskontoret i nabokommunen eller få tilbod om å omskolera seg til andre yrke der det er stigande behov.

Det har vore nokre eksempel på plassar som har vorte ramma hardt fordi fleire offentlege arbeidsplassar vart lagde ned nokså samtidig. Det vil Arbeidarpartiet takla på to måtar, slik statsministeren sa, ved at fleire statlege arbeidsplassar skal flyttast ut frå Oslo, og ved å gje støtte til etablering av nye arbeidsplassar på desse stadene. Og så er det slik at når me no treng 70 000–100 000 nye hender i offentleg sektor, er det naudsynt å frigje nokre av dei hendene frå andre yrke. Desse nye offentlege stillingane, i barnehagar eller institusjonar i helsetenesta, vil vera i heile Kommune-Noreg og altså i stor grad i distrikta. Forskjellen vil vera at ein i mindre grad vil arbeida med papir og i større grad med folk.

Ivar Kristiansen (H): Interpellanten ber i realiteten Regjeringen, med henvisning til omorganisering av ligningsetat, politietat, by- og herredsrett og for så vidt også Forsvaret, om å vise de samlede konsekvensene av de omstillingstiltak som foreslås. Han viser også til at disse tiltakene kan få dramatiske konsekvenser for mange lokalsamfunn og distriktskommuner i Norge. Faktum er at situasjonen i svært mange distriktskommuner allerede for lengst er blitt dramatisk. Jeg har derfor sjelden sett en mer passiv tilnærming til et problem som bare akselererer mer og mer i negativ retning, og som heldigvis begynner å få nasjonal oppmerksomhet.

Man kunne jo tillate seg å stille et kontraspørsmål: Hva vil være konsekvensen hvis man ikke tar sikte på å gjennomgå og jobbe for en omorganisering, omstrukturering og modernisering? Vi ser hver bidige dag i dette land eksempler på at vi har utsatt nødvendig modernisering av offentlig sektor. Og når svaret på et alvorlig spørsmål er flere offentlig ansatte ute i Distriks-Norge, er jeg redd for at denne typen politikk under vignetten «mer politisk styring» allerede i altfor stor grad har bidratt til å avfolke Distrikts-Norge.

Vi har i denne nasjonen økt antall offentlig sysselsatte med 60 pst. Vi ligger suverent på topp i økning av offentlig sysselsatte i hele Europa. Denne utviklingen kan ikke fortsette. Vi har avfolket fiskerikommunene i dette landet med mellom 25 og 30 pst. i den samme perioden, fra 1970 og fram til i dag. Og da er man nødt til å stille seg selv spørsmålet: Hvor ligger de politiske løsningene? Senterpartiet må jo stille seg selv spørsmålet – etter å ha vært med og hatt en hånd på rattet, og skaffet flertall for budsjettutviklingen de siste ti år – om man ikke skal ta sikte på å navigere i annen retning. Man går til et systematisk frontalangrep på konkurranseutsatt sektor – den sektoren som er stabiliteten og ryggraden for utviklingen i Distrikts-Norge. Statsministeren henviste til at 95 pst. av produksjonen innenfor fiskeriene går til det utenlandske markedet. Jeg skjønner godt at både statsministeren og interpellanten behendig nok unngår å henvise til markedssituasjonen, EU-medlemskap og EØS-tilknytning. EØS-avtalen vil Senterpartiet avvikle, og Arbeiderpartiet vil helst ikke snakke om markedssituasjonen – i hvert fall ikke før valget. Men det er nærmest blitt slik at det eneste vi i dag kan eksportere tollfritt til EU, er tusener av arbeidsplasser i fiskeforedlingsindustrien, arbeidsplasser som vi mer enn gjerne skulle hatt i Distrikts-Norge. Det hadde vært et konstruktivt bidrag til utvikling, i hvert fall i større grad enn å henvise til utviklingen av likningskontorer og rettssystemer.

Odd Roger Enoksen (Sp): Til det siste innlegget: Situasjonen er faktisk den at endringer i eierskap i f.eks. oppdrettsnæringen er og vil komme til å være en langt viktigere årsak til at arbeidsplasser innenfor foredling forsvinner, enn adgang til markedene.

Det er ikke slik at det er Kristelig Folkeparti og Venstre som har blokkert mulighetene til å føre en bedre distriktspolitikk. Jeg var på besøk i Finnmark og forklarte både hva vi har gjort i forhold til distriktspolitiske tiltak, hva vi ikke har fått gjort i forhold til de målsettingene vi selv hadde satt oss, og hva vi akter å gjøre i tiden framover. Jeg har aldri sagt og kommer aldri til å si at alt Senterpartiet har gjort og fått gjennomslag for, er perfekt i forhold til distriktspolitiske virkninger. Vi har heller ikke klart å nå fram i forhold til forbedringer i kommuneøkonomi og til mer fristilling av kommunesektoren, som jeg mener er helt nødvendig. Vi har ikke nådd våre mål på det området. Det er jeg ærlig nok til å innrømme. Det innrømmet jeg mens jeg var statsråd. Det innrømmer jeg også når jeg er i opposisjon. Jeg tror faktisk at noen andre også kunne stå seg på å innrømme at man av og til ikke helt har klart å nå fram med de målsettinger man har satt seg. Jeg tror ikke at Distrikts-Norge opprettholdes av offentlig virksomhet. Jeg har reist så pass mye rundt omkring i dette landet at jeg har sett det. Jeg har møtt bedriftsledere som er engasjert, og møtt arbeidstakere som er engasjert – og som har framtidstro.

Det er selvsagt mange sider ved distriktspolitikken som vi kunne ha berørt i en interpellasjonsdebatt, men nå skal vi om få dager få en stortingsmelding om distriktspolitikk. Min interpellasjon var rettet mot ett tema, manglende konsekvensanalyser av det Regjeringen nå gjennomfører. Jeg har ikke fått svar i forhold til det som spørsmålet var rettet mot.

Jeg bor selv i et lokalsamfunn som mer eller mindre over natten mistet 300 arbeidsplasser på slutten av 1980-tallet/begynnelsen av 1990-tallet i forbindelse med den forrige store omstillingsprosessen i Forsvaret. Et lokalsamfunn med 6 000 mennesker som mister 300 arbeidsplasser, tilsvarer faktisk 25 000 arbeidsplasser i Oslo. Det sier seg selv at den type tap av arbeidsplasser får konsekvenser for et lokalsamfunn. Jeg kan ikke forstå at det skal være vanskelig å erkjenne at slik er det faktisk, og at det både skaper problemer for dem som har bygd hus, og skaper frykt for de investeringer man har gjort innenfor næringslivet i forhold til boliger eller hva det måtte være. Ingen som har vært på Andøya en tur og sett boligprisene, eller har hørt om problemene med å få omsatt boliger i et område hvor man har så sterk fraflytting at botnen er gått ut av boligmarkedet, behøver være i tvil om konsekvensene.

Jeg har ikke nevnt ett ord i min interpellasjon om behovet for modernisering av offentlig sektor. Jeg unngikk bevisst den delen av debatten. Det jeg spurte om, var hva man hadde tenkt å gjøre for å få til en konsekvensvurdering av det man nå gjør. Det dreier seg ikke om, som statsministeren prøvde seg med, manglende konsekvensvurdering fra min side. Rett nok kan statsministeren tro at jeg var synsk da jeg satt som kommunalminister. Men det er denne regjering som har satt i gang det man selv kaller for tidenes moderniseringsprosjekt, og man foreslår enhetskvote, man sier at fiskeindustrien må bygges ned, man gikk bort fra forliket i landbrukspolitikken, og man startet på en rekke områder innenfor offentlig forvaltning en omlegging som fører til sentralisering, større enheter og tap av arbeidsplasser i Distrikts-Norge. Jeg konstaterer at man velger den inngangen man gjør i denne debatten. Det tror jeg ikke Distrikts-Norge er tjent med.

Statsminister Jens Stoltenberg: Jeg synes dette har vært en nyttig debatt. Det er bred tilslutning til at offentlig sektor må styrkes. Derfor må den fornyes, ikke minst av hensyn til Utkant-Norge, og jeg gav mange eksempler på det i mitt første svar, og viser til det. Men hovedpoenget er at ikke minst utkantkommuner er avhengig av gode offentlige velferdstilbud for å opprettholde bosetting og arbeidsplasser.

La meg likevel komme med noen refleksjoner i tillegg. Det ene er at det faktisk er slik at selv om det er uenighet om viktige elementer, er det bredere enighet i Norge enn i så godt som alle andre vestlige industriland om at vi skal føre en aktiv distriktspolitikk. Det er viktig, og det er noe vi skal ta vare på i landet vårt. Så får vi heller fortsette å diskutere enkeltelementer, men vi vil vite at vi satser mer på distriktene i Norge enn i andre land. Det er bra, fordi det er viktig for å opprettholde en mer spredt bosetting enn det f.eks. våre naboland Sverige og Finland har lagt opp til.

Vi har vært innom Finnmark. Jeg mener at Finnmark er et flott fylke og et fylke der det er mye pågangsmot, mye optimisme, men der det også er slik at storsamfunnet har tatt et ansvar for å bidra til å opprettholde bosetting og sysselsetting i større grad enn i andre deler av landet, nettopp fordi Finnmark er spesielt utsatt. Det har vi gjort bl.a. gjennom bred tilslutning her i Stortinget om å innføre null arbeidsgiveravgift, innføre ekstra støtte til dem som ønsker å etablere nye private virksomheter, ha null elavgift, ha null moms på elektrisitet, ha lavere toppskatt, ha lavere nettoskatt og alminnelig skatt, ha et eget skattefradrag for alle som skatter i Finnmark og Nord-Troms, ha ekstra høy barnetrygd, ha en egen ordning for avskrivning av studiegjeld, ha lavere avgifter på utenlandsflyginger, og ha andre særskilte ordninger for Finnmark og Nord-Troms. Det er bra at vi har mulighet til å samle oss om en slik politikk, men det er også et uttrykk for at det satses særskilt på vår nordligste landsdel, mer enn på andre utkantstrøk.

Det andre jeg vil si, er at det er åpenbart at for enkelte kommuner innebærer ikke bare det som skjer innenfor privat næringsvirksomhet, men også det som skjer innenfor offentlig sektor, krevende omstillinger. Derfor treffer vi særskilte tiltak overfor en del enkeltkommuner, og jeg redegjorde også for det i mitt første svar. Men jeg vil også si at vi har mange eksempler, som representanten Dag Terje Andersen var inne på, på vellykkede omstillinger som er minst like krevende som dem vi nå står overfor. Selv jobbet jeg med Kirkenes-samfunnet da vi nedla A/S Sydvaranger. Det var 700-800 arbeidsplasser som forsvant. Nå er det optimisme og pågangsmot og flere arbeidsplasser der enn for få år siden. Mo i Rana er et annet eksempel. Rena Karton er et tredje eksempel. Så omstillinger har vi håndtert før og skal greie å håndtere også i framtiden.

Presidenten: Dermed er sak nr. 1 ferdigbehandlet.