Siri Frost Sterri (H): På FN-møtet for de minst utviklede landene som ble holdt i Oslo i slutten av januar i år, uttalte Bangladesh" industriminister Tofail Ahmed:

«Uten at de rike land åpner sine markeder for varer fra de fattigste landene, vil det aldri bli etablert noe bærekraftig næringsliv i våre land.»

Bangladesh er et av de minst utviklede landene i verden og en av hovedmottakerne av norsk bistand i Asia. Det er antatt at minst 50 millioner bangladeshere lever under det FN har definert som en fattigdomsgrense.

Og det er altså økt adgang til de rike landenes markeder som står øverst på myndighetenes agenda. Det er på tide at Norge tar dette på alvor og setter dette spørsmålet høyere på sin utviklingspolitiske dagsorden.

Høyre har gjennom mange år vært pådriver for økt vekt på handel og liberalisering av internasjonale markeder som utviklingsstrategi. Vi har hevdet at det kan synes meningsløst å yte økonomisk utviklingsbistand samtidig som mottakerlandenes inntektsmuligheter begrenses gjennom handelsrestriksjoner. Nord-Sør/Bistandskommisjonen av 1995 gav oss støtte i dette synet, men vi har møtt sterk skepsis fra partiene til venstre for oss i Stortinget. Fokus har i for stor grad vært rettet mot hvor stor andel av BNI Norge er villig til å gi i bistandsoverføringer. Sett i lys av disse partienes manglende engasjement for å åpne grensene våre for landbruksvarer fra u-land, bør kritikken mot Høyre når det gjelder bistandsnivå, gi disse partiene en flau smak i munnen.

Arbeiderpartiet og sentrumspartiene uttrykte i innstillingen om bistandsmeldingen i 1996 skepsis til å integrere de fattigste landene i verdensøkonomien. De uttalte bl.a. at en globalisert økonomi kan «bidra til sementering av urettferdighet». Men det er jo nettopp det å sementere et handelssystem som gir industrilandene fordelene av å kunne beskytte sine markeder, som skaper urettferdighet. Det bidrar ikke minst til at mange utviklingsland forblir råvareleverandører uten mulighet til å utvikle sin egen foredlingsindustri. Derfor bør handelsliberalisering være en sentral del av en strategi for økt vekst og utvikling i de fattigste landene.

I rettferdighetens navn vil jeg legge til at vi har kommet et stykke på vei siden behandlingen av bistandsmeldingen i 1996. Økonomisk utvikling og næringsutvikling i u-landene er blitt et viktigere satsingsområde for norsk utviklingspolitikk. 23 pst. av den samlede bilaterale bistanden gikk i 1999 til tiltak for å fremme produksjon og annen næringsvirksomhet i utviklingslandene. «Strategi for støtte til næringsutvikling i Sør» som Bondevik-regjeringen la frem, fikk bred støtte i Stortinget og er videreført av den nåværende regjeringen. Den bygger på erkjennelsen av at det er ved å utvikle et næringsliv med egen inntjeningsevne landene på lang sikt kan utvikle seg selvstendig.

«Strategi for støtte til næringsutvikling i Sør» fokuserer på ulike virkemidler, ikke minst innebærer gjeldsletteplanen et betydelig løft for å forbedre investeringsklimaet i gjeldstyngede utviklingsland. Regjeringen har også videreført samarbeidet med norsk næringsliv for å utnytte deres kompetanse og erfaring i arbeidet med å utvikle næringsutviklingsprogrammer for spesifikke land.

Likevel mangler Norge etter Høyres mening en troverdig og aktiv strategi for å bedre u-landenes adgang til internasjonale markeder. Det gjelder en strategi for både en friere og en mer rettferdig verdenshandel. I-landenes tollsatser mot utviklingslandene er 30 pst. høyere enn de gjennomsnittlige tollsatsene i verdenshandelen. Den rike verdens toll mot utviklingslandenes foredlede produkter er fire ganger så høy som toll mot samme varer fra i-land. Det er med andre ord langt igjen til fri handel.

Det finnes nok dokumentasjon som viser en positiv sammenheng mellom handel og fattigdomsreduksjon. Norsk Utenrikspolitisk Institutt, NUPI, har i en rapport som ble publisert i fjor, som heter «Globalisering og ulikhet – verdens inntektsfordeling og levestandard 1960-1998», presentert resultater som viser at inntektsforskjellene mellom land faktisk har minket kontinuerlig siden slutten av 1960-tallet, og særlig raskt i årene 1993-98, da globaliseringen skjøt fart over hele verden. Disse norske undersøkelsene støttes av en studie utført av Harvard universitet, som viste at u-land med åpen handelspolitikk i perioden 1970-90 hadde en økonomisk vekst på 4,5 pst. i året. Land med stengte grenser hadde til sammenligning en vekst på bare 1 pst. Den samme tendens finnes også for i-land, og viser at frihandel ikke er et nullsumspill der noen vinner og andre taper.

Ettersom varehandelen dominerer den internasjonale økonomien, kan senking av allerede lave tollsatser gi store gevinster. En undersøkelse fra EU-kommisjonen fra 1999 viser at en halvering av verdens handelshindre vil føre til økonomiske gevinster på opp til 400 milliarder euro pr. år. Det er som å legge en økonomi av Nederlands eller Sør-Koreas størrelse til verdensøkonomien – hvert år.

Men u-landene rammes også av andre u-lands proteksjonisme, siden handel oftest foregår mellom naboland, og siden det ofte er høyere tollsatser her enn mellom industrilandene. Derfor kan argumentet om at fattige land må beskytte sine markeder for å bygge opp sin industri, være like skadelig for utviklingen som den manglende markedsadgangen på våre markeder.

Selv om Norge aldri har gitt flere kroner i bistand enn nå, synker vår vareimport fra verdens fattigste land. I 1999 gikk u-landsimporten ned med 10 pst. Under 12 pst. av den norske vareimporten kommer fra u-landene, men denne importen fra de fattigste landene står ifølge Finansdepartementet likevel for 44 pst. av tollinntektene våre. Toll på klær fra utviklingslandene står alene for 22 pst. av de samlede tollinntektene.

Den gjennomsnittlige tollsatsen på importen fra utviklingslandene var på 4 pst. Tollbelastningen varierer mye mellom varegrupper. Gjennomsnittlig effektiv tollsats på f.eks. klær er på 14 pst., som er betydelig høyere enn gjennomsnittlig tollbelastning på varer fra Japan eller USA.

Norge gir tollfrihet for en lang rekke varer gjennom tollpreferansesystemet for de minst utviklede landene. Men vi har også en lang liste med unntak av varer, hvor de fattigste landene må betale 70 pst. av tollsatsen for å komme inn på det norske markedet. Og vi unntar bl.a. varer som korn, mel og fôrstoffer. Dessuten er ikke nulltoll iverksatt for alle MUL-land som eksporterer til Norge. Så vidt jeg har brakt på det rene, er nulltoll kun iverksatt for et 20-tall av de 48 MUL-landene. Hvordan vil statsråden forklare dette?

Høyre mener dette ikke er godt nok. Selv om vi har tollfrihet for en rekke varer fra de 48 fattigste landene, har vi høye tollsatser på viktige varegrupper fra andre utviklingsland. Høyre mener vi nå må gå videre og vurdere å utvide antallet land som kan nyte godt av tollpreferansesystemet.

Det mest oppløftende initiativet på lenge når det gjelder u-landenes markedsadgang, er kommet fra EU, som den 26. februar i år vedtok å innføre full tollfrihet for verdens 48 fattigste land for alle varer unntatt våpen. EUs vedtak gir verdens fattigste land økt markedsadgang på de europeiske markedene. Selv om ordningen vil innebære lange overgangsordninger for bananer fram til 2006 og for ris og sukker fram til 2009, skal tollfritaket iverksettes umiddelbart for samtlige andre varer.

Et viktig poeng er at EU for første gang har brukt utviklingspolitiske argumenter for ensidig å fjerne tollbarrierer. Nøkterne vurderinger av egeninteressen er blitt satt til side. Det er et stort fremskritt og gir håp til de fattigste landene i forkant av neste forhandlingsrunde i WTO. Høyre fremmet i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet at Norge skulle gjøre det samme, nemlig å fjerne all toll for varer fra MUL-landene og fjerne sikkerhetsmekanismer som stopper importen fra u-landene dersom den blir for høy. Forslaget fikk dessverre kun støtte fra Fremskrittspartiet og Venstre.

Derfor utfordrer Høyre nå Regjeringen og statsråden. Vil Norge følge EU og gi fri markedsadgang for alle varer fra MUL-landene? EUs tiltak er blitt møtt med gratulasjoner fra generaldirektøren i WTO, men foreløpig med taushet fra norske myndigheter.

Statsråd Anne Kristin Sydnes: Bistand alene kan ikke løse fattigdomsproblemene i verden. Bistanden er og kan aldri bli mer enn en del av det som skal til for å skape varig og bærekraftig utvikling. Bistanden er en livsviktig nødvendighet, særlig for de fattigste landene. Men bistand er ikke nok.

En strategi for å skape utvikling må bygge på hele spekteret av økonomiske, sosiale og politiske virkemidler. Ensidig vekt på bistand eller handel bidrar til å opprettholde fattigdom og avhengighet. Bare sammenheng og helhet bidrar til utvikling.

De aller fattigste landene mangler flere av de grunnleggende forutsetningene for å delta i verdensøkonomien. De mangler helsetilbud og utdanning. De har små og lite velutviklede økonomier. De mangler effektive og demokratiske styringssystemer. Derfor må en strategi for økt handel med de fattigste landene støtte opp under både bistand, næringsutvikling og handel. Det gjør Arbeiderpartiets politikk.

Dette er vår strategi:

Punkt 1: Regjeringen øker bistanden.

Årets statsbudsjett gir en kraftig økning i bistanden – faktisk den sterkeste økningen på tiår.

Et populært slagord har vært «trade, not aid». Slagordet innebærer en ansvarsfraskrivelse. Skal de fattigste landene ha noen forhåpninger om å bli en del av verdenshandelen, trenger de både bistand og handel. Dette ble senest understreket av lederen for Verdens Handelsorganisasjon, WTO, under en konferanse om handel og utvikling i London 19. mars i år, hvor vi begge deltok.

Handel oppstår ikke av seg selv, i et vakuum.

Handel forutsetter kunnskap og kompetanse. Hvilken kompetanse skal man bygge på hvis jenter og gutter må arbeide på tobakksplantasjer og ikke får tilgang på grunnutdanning?

Handel forutsetter en frisk, arbeidsfør og produktiv befolkning. Hvordan skal man sikre den menneskelige kapital i land og samfunn, særlig i Afrika, der hiv/aids-epidemien direkte rammer 20–35 pst. av befolkningen og er i ferd med å bryte ned familie- og samfunnsstrukturer?

Handel forutsetter et robust samfunnsmaskineri. Hvordan kan man utvikle næringsliv uten fungerende infrastruktur, i samfunn underminert av korrupsjon og uten effektive og demokratiske politiske institusjoner?

Alle som vil, ser at det ikke går – uten bistand! Derfor satser Regjeringen på å øke bistanden. Det er hjelp til overlevelse og et anstendig liv, og det er hjelp til selvhjelp.

Punkt 2: Regjeringen styrker innsatsen for næringsutvikling.

Årets statsbudsjett representerer en betydelig styrking av støtten til økonomisk utvikling, investeringer og næringsutvikling i våre samarbeidsland. Ordningene er forenklede og fokuserte for å sikre at vår støtte skal bli enda mer effektiv.

NORFUND er utviklet til et virkemiddel som kan bidra til å skape økonomisk dynamikk og nyskapning i de fattigste landene. Vi vil skape nye og sterkere allianser med de fattigste landene.

I januar var Norge – som interpellanten nevnte – sammen med FNs konferanse for handel og utvikling, UNCTAD, vertskap for et internasjonalt seminar om privat sektors rolle i å skape utvikling, med vekt på investeringer og næringsutvikling. I mai arrangeres FNs tredje konferanse om de minst utviklede landene, MUL, i Brussel, hvor Norge vil delta aktivt.

Temaene investeringer, næringsutvikling og handel kommer stadig høyere opp på dagsordenen, både her hjemme og internasjonalt. Vi skal være pådriver og alliansepartner for de fattigste landene i dette arbeidet.

Punkt 3: Regjeringen vil senke terskelen for at de fattigste landene skal kunne delta i verdenshandelen. Vår politikk skal henge sammen. Vår bistand og vår handelspolitikk må trekke i samme retning. Bistand uten handel er som en selger uten marked.

De fattigste landenes andel av verdenshandelen er nå under 0,5 pst. Utviklingslandene er enstemmige i sine krav om forbedret adgang til industrilandenes markeder. Disse kravene er vi enig i. Vi må åpne markedene våre for varene som de fattigste landene produserer.

Norge har et åpent handelssystem med toll- og kvotefri import for de aller fleste produkter fra MUL. Regjeringen avviklet ved årsskiftet de siste teko-kvotene. Norge er med det et av de få land som har fjernet alle kvoter for klær og tekstiler.

Regjeringen tar utviklingslandene på alvor, også når dette kan komme i konflikt med andre norske interesser. For få uker siden besluttet Regjeringen å opprettholde fri import av struts fra de fattigste landene, til tross for krav fra norske strutseprodusenter om importbeskyttelse. Og vi ønsker å gå videre.

EU har som nevnt nylig innført toll- og kvotefri markedsadgang for alle produkter, unntatt våpen fra MUL, med visse overgangsordninger for tre sensitive landbruksprodukter.

Regjeringens mål er å øke importen fra de fattigste landene. Vi arbeider for tiden med ulike forslag til hvordan vi kan senke terskelen for importen fra dem.

Handel skal bygge på et åpent og rettferdig regelverk. Dette kan best gjøres gjennom Verdens Handelsorganisasjon, WTO. Skal vi lykkes i arbeidet for et mer rettferdig og regelbasert handelsregime, må vi bygge bro over de motsetningene som stoppet forhandlingene i Seattle. I en ny forhandlingsrunde vil jeg legge vekt på at det foretas tollkutt på eksportprodukter av særlig interesse for utviklingslandene.

Et rettferdig internasjonalt regelverk forutsetter at landene har ressurser og kompetanse til å bruke det. Derfor legger Regjeringen vekt på faglig bistand. Vi besluttet nylig å bidra med nærmere 5 mill. kr til et nytt fond som skal yte handelsrelatert bistand til de fattigste landene.

Økt handel med de fattigste landene tjener ikke bare dem. Det kan også tjene norske forbrukere. Ved import til Norge skal vi selvfølgelig ikke gi noen særfordeler til utviklingslandene når det gjelder kravene som stilles til kvalitet, miljø, sikkerhet og helse. En solidarisk handelspolitikk skal også være god forbrukerpolitikk.

Ingen kjede er sterkere enn det svakeste ledd. En handelsstrategi for de aller fattigste landene dreier seg om å etablere rammebetingelser og forutsetninger for næringsutvikling og økonomisk fremgang.

• Det krever en sunn økonomi.

• Det krever en velfungerende infrastruktur og tilgang på energi.

• Det krever at man bekjemper sykdommer som hiv/aids.

• Det krever bærekraftige investeringer og produksjon.

• Det krever respekt for menneskerettigheter.

• Det krever et velferdssystem og rettferdig fordeling.

• Det krever kamp mot korrupsjon og dårlig styresett.

Med andre ord: Det krever bred innsats over hele linjen.

Høyre og representanten Frost Sterri skal ha kreditt for sitt engasjement for økt handel med utviklingslandene. Men Høyre svekker samtidig mulighetene for at de fattigste landene skal kunne delta i en friere og mer rettferdig verdenshandel. I år foreslo Høyre et kutt i bistanden på over 2,7 milliarder kr. Det ville ha gitt en ODA-andel på 0,69 pst.– altså under FNs målsetting om 0,7 pst. – og langt fra målet om 1 pst. av BNI. Dette ville ha stilt giverlandet Norge i et dårlig lys.

Dette er ikke noe nytt. Hvert år foreslår Høyre å kutte i bistanden. Og hvert år foreslår Høyre at vi skal bruke 2–3 milliarder kr mindre på å bidra til utvikling. Det blir det ikke mer utvikling av. Det er ikke å bedre rammevilkårene. Og det er heller ikke en vei å gå hvis u-landene skal med i verdenshandelen.

Siri Frost Sterri (H): Jeg velger å overhøre statsrådens noe krampaktige utfall mot Høyre på slutten av innlegget. Jeg vil imidlertid, som statsråden, understreke at strategien for økt markedsadgang for u-landene også må omfatte vår innsats i internasjonale fora og i særlig grad i WTO.

Norge har vært en aktiv bidragsyter i utformingen av WTOs grunnprinsipper. Vår handel med andre land har vært en sentral forutsetning for vår egen velstandsutvikling, og det er viktig for våre eksportnæringer å ha anerkjente og forutsigbare kjøreregler for handel over landegrensene.

Det samme gjelder selvsagt også for utviklingslandene. Deres rammebetingelser kan ikke forbedres vesentlig uten en ny forhandlingsrunde i WTO. Flertallet av medlemslandene i WTO er utviklingsland. Siden disse landenes andel av verdenshandelen foreløpig er liten, må de ha overgangsordninger for å få mer tid til å gjennomføre sine forpliktelser nasjonalt, samtidig som de beholder alle rettigheter som medlemmer i WTO. Særlig viktig er tvisteløsningsmekanismene, som sikrer at regler og fremforhandlede avtaler blir etterlevd, og forhindrer at sterke industriland overkjører den svakere part når det oppstår handelskonflikter.

Høyre mener at Norge må ha en forhandlingsprofil i WTO som er u-landsvennlig. Derfor bør vi nå følge etter EU og innføre tollfrihet for alle varer fra MUL før den kommende ministerkonferansen i WTO i Qatar i november i år. Det vil gi de minst utviklede landene et klart positivt signal. På den måten vil statsråden også kunne bidra så det monner – ved å gjøre et slikt innspill under FN-konferansen for de minst utviklede landene som skal holdes i Brussel i mai i år. Hun vil få Høyres støtte ved et slikt initiativ.

Jeg vil også henlede statsrådens oppmerksomhet mot de bilaterale investeringsavtalene Norge har med andre land, for de er fra norsk side frosset i noen år i påvente av WTO-forhandlingene. Høyre vil be Regjeringen vurdere gjenopptakelse av forhandlingene om bilaterale avtaler, slik de andre nordiske landene for lengst har gjort. Jeg merket meg at dette ikke ble omtalt i statsrådens innlegg. Jeg imøteser derfor et svar også på dette, samtidig som jeg håper hun kan kommentere noe nærmere det faktum at det for mange av MUL-landene ennå ikke er iverksatt nulltoll ved eksport til Norge.

Statsråd Anne Kristin Sydnes: Jeg vil i denne runden, ettersom jeg får anledning til å komme tilbake én gang til, bare knytte et par merknader til innleggene fra interpellanten.

Vi er helt enig i at handel er svært viktig for utvikling. Jeg tror kanskje uenigheten knytter seg til bistandens betydning for å fremme de fattigste landenes evne til å delta i internasjonal handel.

Jeg var nylig på en konferanse om handel og de fattigste landene, bl.a. sammen med lederen i Verdens Handelsorganisasjon, som gav sterkt uttrykk for betydningen av ikke bare direkte handelsrelatert bistand, men bistand over hele linjen, som jeg nevnte innledningsvis, nettopp for å kunne skape omgivelser som gjør det mulig å fremme næringsutvikling, for deretter å kunne delta i internasjonal handel. Det er åpenbart at utviklingslandene må gis økt adgang også til det norske markedet. Det er også Regjeringens mål og vår arbeidsplan.

Jeg vil også kommentere et poeng som ble trukket fram, nemlig at EU nå får ros fra WTO-sjefen for sitt vedtak. Det er helt riktig, og med god grunn. Vi synes dette vedtaket er veldig interessant, og det bør inspirere noen og hver. Det er faktisk også slik at WTO-sjefen har mye godt å si om det norske GSP-systemet, noe han bl.a. gav uttrykk for under den konferansen vi begge nettopp deltok på.

Ellers har jeg lyst til å knytte en merknad til WTOs rolle, som jeg også ser som svært viktig. Her har jeg lyst til å si litt mer allment at når det gjelder globalisering og den globaliserte økonomien og de fattigste landenes interesser, er det svært viktig at vi klarer å ivareta og bygge ut en sterk internasjonal, offentlig global sektor, hvor WTO er en av disse viktige institusjonene som vi må videreutvikle og gi utviklingslandene økt adgang til å delta i. Men det gjelder også andre institusjoner, herunder Verdensbanken og Pengefondet.

Kjell Engebretsen (A): Jeg tror at denne interpellasjonen mer er et uttrykk for forskjell i strategisk tenkning enn forskjeller i hva vi ønsker å oppnå. Interpellanten ønsker økt handel med de fattigste landene, og det er et ønske som nok deles av alle i denne sal.

Det er Høyres oppfatning at fri handel og et åpent marked i seg selv skaper løsninger og framgang. Det er ikke alle som er enig i det. Det er vår oppfatning at visse grunnleggende forhold må være på plass for at dette skal fungere, og at det ikke bare skal fungere til kapitalens og eiernes beste, men også til beste for folkene i disse landene.

Vi må ikke stille oss slik at de fattigste landene gjennom de gunstige handelsbetingelsene de skal ha, blir en slagmark for kapitalinteresser som i sin iver etter å utnytte disse betingelsene ikke bidrar til utvikling i landene, men kanskje tvert imot utarmer både naturressurser og arbeidskraft. Det må heller ikke bli slik at disse landene ufrivillig blir transittland for varer som fører til verdiskaping et helt annet sted enn i de landene vi nå har vår interesse rettet mot.

Når enkelte partier hevder at vi kan redusere vår økonomiske bistand nå, og at dette vil bli dekket opp gjennom å bedre vilkårene for handel, er det et eksperiment som jeg ikke tror har særlig stor sjanse til å lykkes.

Den økonomiske bistanden skal være med på å sette fattige land i stand til å delta i verdenshandelen på en solid og vedvarende måte. Et godt fundament må være helsevesenet, utdanningen, infrastrukturen naturligvis og myndighetenes kontroll med kriminalitet, som eksempelvis korrupsjon. Alt dette er en forutsetning for at disse landene selv skal kunne bestemme sin utvikling og ikke være i den situasjon at det er andre kapitalinteresser som styrer og bestemmer utviklingen i dette landet.

Så må jeg få lov til å si at jeg har stor glede av at Høyre nå tar opp dette spørsmålet, men det er ikke slik at dette er en kamp som Høyre har kjempet heroisk for i lang tid. I juni i fjor – det er ikke så veldig lenge siden – sa Høyre at man måtte regulere importen av landbruksprodukter fra MUL-landene. Slik at det er nok en erkjennelse som har kommet helt i det siste.

Hilde Frafjord Johnson (KrF): Det er bra at Stortinget blir invitert til debatt om u-landshandel. Utfordringen er for det første at det antas at u-landene taper dobbelt så mye i inntekter på tollbarrierer som de mottar i bistand, og at avvikling av alle tollsatser ville medføre 14 pst. økning i eksportinntektene for Afrika sør for Sahara og i deres BNP. Og så en tankevekker til, et stort paradoks: Vestlige industriland subsidierer sitt landbruk med 30 milliarder US-dollar mer enn hele Afrikas BNP til sammen. Det er et ganske stort paradoksalt tall, som bør være en tankevekker for oss alle.

Men hva har vi så gjort? Sentrumsregjeringen fremla en omfattende strategi for næringsutvikling i Sør og la opp til økt satsing på tre områder: internasjonale rammevilkår på investerings- og handelssiden, styrking av u-landenes posisjon i så måte i WTO, bistand og markedsadgang. Vi foreslo også i forbindelse med budsjettet for 2000 å avvikle alle tollbarrierer eller kvoter på tekstiler for MUL-landene.

Så har vi hatt en debatt i forhold til landbruksimporten, og det er ingen tvil om at vår GSP-ordning til nå, frem til EUs forslag nå ble fremlagt, har vært meget omfattende og offensivt i forhold til andre land vi kan sammenlikne oss med. EU har nå faktisk fulgt etter Norge, og de har passert oss litt på målstreken med en ordning med tollfrihet for alle varer.

Det som er viktig i denne sammenheng, er å støtte opp under det som jeg forstår statsråden nå signaliserer, nemlig en gjennomgang av det handelsrelaterte rammeverket i forhold til u-landene. Jeg synes det er positivt at en vil gå gjennom det og se hva en eventuelt kan gjøre mer fra Regjeringens side. Jeg er også enig i den helhetlige tilnærmingen som statsråden legger opp til, nemlig at både bistand, støtte til næringsutvikling og økt handels- og markedsadgang er viktig samtidig.

Samtidig er jeg skuffet over at jeg har fanget opp noen signaler om at den avbindingslinjen som i hvert fall den foregående regjering la seg på når det gjaldt norsk støtte til Verdens Matvareprogram, ser ut til å ha vært snudd av den regjering som nå sitter, og jeg imøteser, ikke minst ut fra debatten etter den britiske utviklingsministers forslag om full avbinding, hvilken debatt som da kan komme her i Stortinget. For også dette henger sammen.

Det nytter ikke å lage en «quick fix» i forhold til u-land og handel og markedsadgang. De vil ikke automatisk kunne utnytte markedsadgangen, og det tror jeg erfaringene våre fra 1995-1996 viser. De fleste MUL-land har fått markedsadgang til Norge gjennom full tollfrihet, minus tre vareslag, og man har ikke klart å benytte det. Det viser hvor viktig det er at vi har et offensivt grep for å hjelpe utviklingslandene til å utvikle et diversifisert næringsliv, til institusjonell utbygging, til utdanning, kompetanse og til å lage eksportlinjer fra deres produksjon og til Norge, slik at markedsadgangen kan utnyttes. Det dreier seg ikke om «trade not aid», det dreier seg om «trade and aid».

Ansgar Gabrielsen (H): Frihandel med varer og skipsfartstjenester la grunnlaget for Norges utvikling fra å være et av Europas fattigste land på midten av 1800-tallet til en utviklet industrinasjon drøyt 50 år senere. Det norske skipsfartseventyret var mulig fordi det etter opphevelsen av navigasjonsakten i Storbritannia var fritt fram for norske skip å frakte gods fra et land til et annet. Norsk sjømannskap og kunnskap og norske naturressurser kombinert med markedsadgang og jevn økning i verdenshandelen var en vellykket blanding. Norsk skipsfart og norsk industri nøt godt av at tiden fram til første verdenskrig var preget av frihandel. Det er unødvendig å nevne i denne forsamlingen at vi i dag har en av verdens mest komplette maritime clustere. Det skjedde ikke gjennom almisser, men gjennom markedsadgang.

Norges offensive interesser i WTO og frihandelssammenheng er klart viktigere enn de defensive. Industri- og tjenesteytende virksomhet må få bedre markedsadgang. Norsk fiskerinæring er særlig avhengig av bedre markedsadgang for å utvikle seg videre både innenfor oppdrett, foredling og utvikling av nye fiskeprodukter. En innsats for å bedre de fattige landenes markedsadgang av landbruksvarer og andre råvarer går som hånd i hanske med en strategi for å bedre markedsadgangen for fisk. Overfor EU og USA har Norge og mange av utviklingslandene på dette området i stor grad felles interesser. Det gjelder bl.a. reduserte tollsatser på matvarer og reduserte muligheter til å misbruke antidumpingbestemmelsene i WTO-avtalen som et proteksjonistisk virkemiddel. Den offisielle politikk tar imidlertid ikke høyde for dette og legger for stor vekt på norske defensive interesser, som å hindre import av landbruksvarer.

Det er utvilsomt i u-landenes interesse å legge bedre til rette for internasjonale investeringer. Igjen kan vi se hen til Norge på 1800-tallet. Fra midten av 1800-tallet foregikk det en relativt stor britisk kapitaleksport til Norge. En rekke spinnerier, tekstilfabrikker og annen virksomhet ble igangsatt i Norge med britisk kapital. Det var viktig for utviklingen av nasjonal industriell kompetanse og velstandsutvikling i Norge. Det er viktig at u-landene får de samme mulighetene. Norge må derfor prioritere arbeidet med å etablere et felles internasjonalt regelverk for investeringer.

Så til slutt: Det var interessant å få statsrådens beskrivelse av Regjeringens strutsepolitikk. Det fatale i strutsesaken er ikke det siste vedtaket, men det at man brukte titalls millioner av BU-midlene til å få folk til å starte opp med strutsefarmer i Norge som selvfølgelig ikke ville være konkurransedyktige i forhold til de naturlige omgivelsene en struts bør være i.

Øystein Hedstrøm (Frp): Interpellanten reiser et viktig og relevant spørsmål: Hvordan skal vi bidra til velstand og utvikling i de fattige land gjennom økt handel, og hva foretar Regjeringen seg med dette?

Samtidig som Norge aldri har gitt flere milliarder i bistand har vareimporten fra de aller fattigste land vist en synkende tendens eller stagnert. Jeg skal komme inn på matproduksjon spesielt, der en del land er helt avhengig av å eksportere for å hente inn valuta og kunne bygge seg opp.

Til Dagens Næringsliv 22. januar i fjor uttalte daværende stortingsrepresentant og nåværende statsminister, Jens Stoltenberg, følgende:

«Den rike verden kan ikke fortsette å ødelegge u-landenes landbruk ved å dumpe sin overproduksjon.»

Fremskrittspartiet er helt enig i statsministerens uttalelser. Når vestlige land, inkludert Norge, dumper kjøtt og andre landbruksprodukter i verdensmarkedet for å støtte opp om eget landbruk, bidrar ikke det til at sultende mennesker kan spise mye og billig indrefilet. Det som skjer i en del u-land, er at man selger kjøtt fra kvegdriften, som er dyre kalorier, og for pengene kjøpes ris og korn, som er billige kalorier.

Dumpes kjøtt fra vestlige land i en viss utstrekning, blir u-landenes kjøttproduksjon lavt priset i markedet. Da får de problemer med å brødfø seg selv samt å øke sin levestandard. Det virker ikke som om Regjeringen har forstått dette, for den bedriver ren proteksjonisme innenfor matvaresektoren. Hvor blir det av solidariteten og rettferdigheten overfor den tredje verden? Vi gir tosifrede milliardbeløp i bistand, men nekter disse landene å selge sine produkter når de kan konkurrere på pris og kvalitet.

Ikke minst med Norges vanlige omsorg for utviklingslandenes skjebne burde Regjeringen være klar til å gi omfattende innrømmelser på landbruksområdet. Men her er vi blant verdens gjerrigste, uavhengig av de uttalelser statsråden har kommet med i dag. Vi importerer riktignok litt storfekjøtt – svært begrensede kvoter – fra Botswana, Namibia og noen andre land, etter den såkalte MUL-ordningen. Men det blir ren symbolpolitikk. Og det stopper ikke her. I 1999 dumpet Norge 19 000 tonn sterkt subsidiert og prima storfe- og svinekjøtt til gi bort-priser i verdensmarkedet, delvis i konkurranse med den tredje verden, som ikke har anledning til å være med i en konkurranse om å gi mest subsidier.

Skal Regjeringen få troverdighet i bistandspolitikken, er man nødt til å gjøre noe med matimporten og ta belastningen med å sette norske matprodusenter under større press. Det er tvingende nødvendig å gi u-land adgang til det norske markedet.

Johan J. Jakobsen (Sp): Som flere har sagt, er det et viktig tema interpellanten har tatt opp, og initiativet ville selvsagt ha vært enda mer prisverdig dersom dette hadde vært ledd i et helhetlig og genuint engasjement til fordel for de fattige land. For Høyre må finne seg i å bli minnet om at partiet f.eks. ved budsjettbehandlingen i fjor høst foreslo kutt i den norske bistanden på hele 2,7 milliarder kr, og dette som en delfinansiering av Høyres forslag om skattelette. Og jeg blir litt provosert når interpellanten sier at det er andre i denne salen som bør ha grunn til å ha en flau smak i munnen. Et parti som finansierer skattelette med bistandskutt og kutt i sykelønnsordningen, burde kanskje tenke litt annerledes når det gjelder det spørsmålet.

Ellers må jeg si at jeg er litt overrasket over en del synspunkter som er kommet fram i debatten. Da tenker jeg på de erfaringer vi har høstet gjennom de siste månedene når det gjelder internasjonal handel med matvarer. Det er synd, og det er litt alvorlig hvis det ikke er en erkjennelse av at handel med matvarer ikke kan settes i samme kategori som f.eks. andre industrivarer som tekstiler og klær, det er litt urovekkende hvis det fortsatt er slik at dette behandles og vurderes som nærmest ensartede vareslag.

De handelsmessige rammer fastsettes i stor grad gjennom WTO-forhandlingene, og det er viktig at Norge i WTO-sammenheng tar hensyn til eksportprodukter som er av særlig interesse for utviklingslandene. Både WTO-reglene og de nasjonalt betingede rammevilkår må ta særlig hensyn til de minst utviklede landenes behov for særordninger og det vi kan kalle for positiv forskjellsbehandling. Her har Norge, som statsråden var inne på, vist vilje både til å avvikle kvoter og til å gjennomføre tollreduksjoner.

Jeg vil understreke betydningen av sammenheng og konsistens i norsk handelspolitikk i forhold til den nasjonale politikken. Statsråden nevnte konkret en sak, nemlig strutsesaken. Problemet her er at arbeiderpartiregjeringen gjennom tid har gitt det vi kan kalle «doble budskap», ved først å gi helhjertet økonomisk støtte, bl.a. gjennom BU-midlene, til å satse på nye næringer, og så i neste omgang – når næringene har blitt etablert og en har kommet i gang og har vunnet over barnesykdommene – er en villig til å åpne fullstendig for import, med den nødvendige konsekvens at alle de som har satset på denne næringen, faktisk er nødt til å gi opp fordi de kort og godt går konkurs.

Lisbet Rugtvedt (SV): Jeg er enig med interpellanten i at økt handel med de fattigste landene kan være et viktig bidrag til fattigdomsreduksjon. Det er positivt at Høyre vil bekjempe fattigdom, men troverdigheten til Høyre i disse spørsmålene er ikke helt på topp når partiet samtidig ved hver eneste budsjettbehandling svinger øksa kraftig over bistandsbudsjettet. Høyre ser seg blind på betydningen av frihandel, og ser ikke at en rekke andre betingelser må være til stede dersom en skal lykkes i fattigdomsbekjempelsen.

Skal økt handel føre til færre fattige, må det eksistere et minimum av fordelingsmekanismer, f.eks. ved at økte inntekter brukes til å investere i fellesgoder. Dessuten må det satses på utdanning, og folk må ha tilgang til grunnleggende helseomsorg. Det er bl.a. disse tingene vi støtter gjennom bistandsbevilgningene, og denne bistanden går det ikke an å erstatte gjennom økt handel. Økonomisk vekst betyr heller ikke nødvendigvis velferdsvekst for de aller fattigste.

For å fremme økonomisk vekst holder det heller ikke bare å satse på frihandel. Demokratibygging, helseomsorg og utdanning for alle er faktorer som fremmer økonomisk vekst. Det er vår egen historie det beste beviset for. Når Høyre går inn for dramatiske kutt i den ordinære bistanden og unnskylder dette med at de vil ha økt frihandel, er det langt fra et regnestykke som slår ut til u-landenes fordel. Høyre står for en politikk som vil innebære en mye slappere innsats fra Norge for å bekjempe fattigdom. Når det er sagt, deler SV langt på vei ønsket om at Norge skal føre en handelspolitikk som går mer i u-landenes favør.

Dersom Norge skal ha en utviklingspolitikk som konsekvent fremmer u-landenes interesser, må vi både tillate tollfri handel med varer fra u-land og yte en bistandsinnsats på minst 1 pst. av BNP.

Ved behandlingen av inneværende års budsjett gikk SV derfor sammen med Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre inn for å be Regjeringen om å foreslå ytterligere nedtrapping av tolltariffene fra såkalte MUL-land.

Det å fremme fornuftige investeringer i de fattigste landene vil også være en positiv måte å bidra til økonomisk vekst på. Ved statsbudsjettbehandlingen fremmet SV et forslag om at 5 milliarder kr av oljefondets midler skulle brukes til investeringer i de fattigste landene. Når Verdikommisjonen i dag lanserer ideen om at 10 pst. av avkastningen fra oljefondet bør investeres i u-land, er det derfor bare å si velkommen etter.

Sletting av gjeld er et annet tiltak som er nødvendig dersom de fattigste landene skal komme økonomisk på fote. Norge har en viktig jobb å gjøre i forhold til å få fortgang på gjeldsslettingen.

Men som sagt: SV ser svært gjerne at Norge skaffer seg en mer rettferdig handelspolitikk som innebærer at vi kan handle mer med de fattigste landene. SV ser derfor fram til at Regjeringen, som utviklingsministeren sa, skal legge fram forslag som vil gjøre at vi kan øke handelen med de fattigste landene.

Erna Solberg (H): Det er ikke første gang Stortinget diskuterer spørsmål om handel med utviklingslandene. Det er interessant å merke seg at de partiene som vanligvis har gjort sitt beste for å bremse på handelen med de varer som utviklingslandene faktisk har å selge, er de samme som nå bruker stor kraft og stemmebruk når det gjelder bistand og på at handel kanskje er viktig, men ikke for noen varers vedkommende.

Det er ikke slik Kjell Engebretsen sa, at vi ikke har vært opptatt av dette tidligere. Det vet også Kjell Engebretsen, for i forrige periode satt han i finanskomiteen da vi behandlet preferansesystemet. Han vet også at i den sammenhengen var det Arbeiderpartiet og Senterpartiet som blokkerte for å øke kvotene på handel fra MUL-landene innenfor matvarekategorien, som fremdeles er det området der vi med troverdighet må kunne regne med at de fleste utviklingsland vil ha sitt største eksportpotensial. Det er matvarer – vi kan ikke lure oss til å tro noe annet, det er ikke computere eller ferdigbehandlede varer, men matvarer – som først og fremst vil være det vareslaget som de fattigste landene har mulighet til å få ut på markedet. Det er den samme hellige alliansen mellom Senterpartiet og Arbeiderpartiet som ikke ville øke kvotene, som også ville opprettholde det auksjonsprinsippet man la inn, som har gjort at nettopp de landene som har store problemer med å etablere gode ordninger med hensyn til å selge til Norge fordi de har dårlig utviklet infrastruktur, har fått enda større problemer. Det er så enkelt som at det i en del land, f.eks. i Botswana, har vært problemer med å få nok hermetikkbokser til corned beef. Det er ting vi ikke tenker på skal være et produksjonsproblem, men hvor det å skape kortsiktige kontrakter og kortsiktige avtaler når det gjelder innkjøp til Norge, har gjort at det har oppstått problemer med hensyn til å få levert og bygd opp et marked i Norge.

Når man har lagt opp til et auksjonsprinsipp på de kvotene som det har vært på matvarer fra den type land, har man samtidig gjort det vanskeligere for disse landene å komme inn på markedet fordi man kan risikere at de som har fått i stand avtalene og bygd opp samarbeidet, plutselig skiftes ut. Da får man slike hull som man fikk i 1995-96, hvor det tok fra et halvt år til et år før man igjen importerte gjennom disse kvoteordningene, fordi man hadde byttet leverandør til Norge fordi noen andre hadde vunnet auksjonene.

Det er viktig å skape bredde i den handelen man får med utviklingslandene. Men for utviklingslandenes egen del er det viktig å vite at de har markedsadgang hvis de klarer å få noen til å satse på en produksjon. Og i dag er det slik, i motsetning til det som mange på nei-siden i EU-debatten fremhevet, nemlig at EU var en sinke, mens Norge var så flink, at EU faktisk er et milesteg foran oss når det gjelder å være mottakelig for handel fra utviklingslandene. Det burde vi ærlig talt følge opp.

Ivar Kristiansen (H): Representanten Frafjord Johnsons avslutningsuttrykk, «trade and aid», synes jeg er et godt uttrykk for å ta de steg som interpellanten i denne saken egentlig ønsker å ta fatt på. Det handler jo om en situasjon hvor det samtidig kanskje må være mest snakk om oppbygging av kompetanse i de underutviklede nasjonene, samtidig som vi er nødt til å ta ord som markedssituasjon og kommersialisering i bruk, for disse momentene henger så veldig nøye sammen, og det samtidig som verden er i en situasjon hvor vi ser at velstandskløften mellom de rike og de fattige land øker hver bidige dag.

Da er det forunderlig også i dag å registrere at Senterpartiets talsmann, Johan J. Jakobsen, igjen har en dag med vond smak i munnen og velger polemisk å ta fatt i interpellanten og hevder at Høyre har som motivasjon å kutte i bistandsarbeidet for å finansiere behovet for økt skattelette. Det sier altså representanten for et parti som hver bidige dag gjør alt for å hindre at nettopp et av verdens rikeste land skal komme i en situasjon hvor vi kan kjøpe de eneste produktene som de underutviklede land har å selge til den rike nasjonen Norge.

Det er etter min oppfatning grunn til å ha en vond smak i munnen når man har den slags innfallsvinkel til de spørsmålene vi tar fatt på, som interpellanten prisverdig har gått løs på, for det blir rett og slett meningsløst hvis man skal bruke anledningen i dag til å måle vår samvittighet etter hvor flinke vi er politisk til å gi støtte gjennom bistandsbudsjettet målt i forhold til prosentandel av bruttonasjonalprodukt. Det er ikke den veien vi kan og bør gå – når vi bygger opp internasjonale handelshindringer, og når USA produserer 30 pst. mer mat enn nasjonen har behov for, og EU gjør det samme. Hvor mye vi produserer mer enn vi har behov for i Norge, vet jeg ikke, men vi ligger antakelig på linje med det de underutviklede land har å komme på banen med. Det det handler om, er å gi u-landene en markedssituasjon som gjør at investorer kan gå inn og utvikle landene. De må ha et marked å selge sine produkter til. Det er den eneste farbare veien vi kan gå. Jeg tror det er nødvendig i denne sammenhengen at også norsk bistandspolitikk og aktørene rundt norsk bistand, går i seg selv og evaluerer resultatene. Samtidig som vi øker vårt bidrag, ser vi at handelen inn til landet går dramatisk ned. Det er en beklagelig utvikling.

Siri Frost Sterri (H): På slutten av denne debatten vil jeg understreke at den økende forståelsen av behovet for næringsutvikling og økonomisk vekst i u-landene også bør endre holdningen til handel. Vi trenger avtaler som forplikter i-landene til å redusere sine handelsrestriksjoner, avtaler hvor u-landene selv er helt sentrale avtalepartnere.

Den norske Attac-bevegelsen vil sannsynligvis være å finne i Qatar i november, hvor WTO med sine 140 medlemsland skal holde sin neste forhandlingsrunde om friere verdenshandel. Men hvis organisasjonen skal gjøre det samme der som den bidrog til i Seattle, hvor Attac var i fremste rekke for å stanse WTOs forsøk på å få i gang en forhandlingsrunde, gjør de det stikk motsatte av hva u-landene selv ønsker.

Jeg har tidligere sitert Bangladesh" industriminister Tofail Ahmed. Han sa også under FN-seminaret i Oslo at protestbevegelsen i Seattle bidrog til å bremse det viktigste aspektet ved globaliseringen, nemlig å åpne markedene for varer fra utviklingslandene. Fortsatt og økt proteksjonisme blir resultatet når forhandlingsløsningene uteblir i internasjonale organisasjoner som WTO.

Regjeringen har gjennom denne debatten fått anledning til å vise om den ønsker å se norsk handelspolitikk i sammenheng med utviklingslandenes behov for markedsadgang. Svaret så langt er noe nølende. Høyre mener at Norge må ta u-landenes parti. Norge smykker seg med å være verdensmester i direkte pengebistand pr. innbygger til de fattige landene. En helhetlig og solidarisk utviklingspolitikk må innebære at Norge gjør som EU og åpner vårt marked for u-landsvarer.

Jeg vil til slutt komme med et lite sitat fra en artikkel i Aftenposten den 21. mars, av Nobelinstituttets direktør Geir Lundestad:

«Vi bør lytte til utviklingslandene selv. De fleste vil ha mer frihandel fra de rike lands side, ikke mindre. Utviklingshjelp kan være vel og bra. Det er imidlertid langt viktigere at utviklingslandene får eksportere på de områder hvor de tross alt er konkurransedyktige, enten dette er innenfor jordbruk, tekstiler eller stål.»

Han avslutter artikkelen sin på følgende måte, som jeg synes bør gå med klar adresse til Senterpartiet og det bidraget de har levert i denne debatten:

«Mange av globaliseringens kritikere står egentlig for en proteksjonisme som vil skade u-landene.»

Statsråd Anne Kristin Sydnes: Norge må ta u-landenes parti, sier interpellanten. Det vil jeg helhjertet støtte, men det understreker bare betydningen av at vi har en helhetlig tilnærming til disse spørsmålene. Det må være handel og bistand og sammenhengene mellom dem som står i fokus. Det betyr at vi må øke utviklingslandenes adgang til våre markeder, men vi må også øke bistanden. Det har vi en moralsk forpliktelse til å gjøre i den velstanden som vi lever i.

Regjeringen foretar en gjennomgang av vår politikk på dette området, også i forbindelse med forberedelsene til WTO-forhandlingene, med sikte på å realisere vårt forbedringspotensial også på dette området. For et slikt potensial finnes. Vi skal øke importen fra de fattigste landene bl.a. gjennom bedre markedsadgang. Men det er ikke de fattigste som får glede av økt markedsadgang hvis vi ikke også ledsager denne adgangen med faktisk bistand, bl.a. handelsrelatert bistand, men også annen bistand.

Det har vært framhevet at Norge også er avhengig av adgang til andre lands markeder. Ja, og fisk er et veldig viktig eksempel der. Desto viktigere er det at vi klarer å få til en bred runde i WTO-forhandlingene, men da er vi også avhengig av utviklingslandenes tillit. Den tilliten etablerer vi ved å være imøtekommende på handelsområdet, men også ved å vise i praksis at vi er villig til å øke andre ressursoverføringer.

Jeg nevnte behovet for en sterk internasjonal offentlig sektor hvor WTO utgjør en viktig internasjonal institusjon. En annen side ved dette går på bedriftenes samfunnsmessige ansvar, som også er viktig i handelssammenheng og når det gjelder investeringer.

Det var et spørsmål her om hvorfor ikke flere MUL-land har fått implementert GSP-ordningen i sin eksport til Norge. Den viktigste årsaken til det er primært manglende systemer for såkalt opprinnelsessertifisering i disse landene selv. Vi har her et ansvar for å bidra til at de klarer å få dette på plass, og våre ambassader bl.a. jobber aktivt for iverksettelse av GSP-ordningen i land hvor den nå ikke fungerer som den skal. Her er også handelsrelatert bistand viktig.

Når det gjelder EUs forslag, er det viktig å minne oss selv om at det også ligger en sikkerhetsmekanisme knyttet til markedsforstyrrelser i dette. Det er noe vi også har notert oss i vurderingen av vårt eget system.

Strutsesaken vil jeg bare kommentere kort. Det er riktig at det har vært gitt støtte til strutsenæringen. På den annen side måtte vi nesten forvente at norsk strutsenæring fikk konkurranse fra andre land. Strutsens opprinnelsesland er i hvert fall ikke Norge.

Presidenten: Dermed er sak nr. 2 ferdigbehandlet.