Presidenten: Etter ønske fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 5 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 20 minutter, Kristelig Folkeparti 10 minutter, Høyre 10 minutter, Fremskrittspartiet 5 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter, Venstre 5 minutter og representanten Steinar Bastesen 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det ikke blitt gitt høve til replikker etter de enkelte innlegg, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Ranveig Frøiland (A) (leiar for komiteen): Arbeidarpartiet vil ha ein god skule med rom for alle, uavhengig av sosial bakgrunn, religionstilknyting, evner og verdigrunnlag. Skulen er ein møteplass for mangfaldet, og den skal gje alle likeverdige moglegheiter. Skulen skal òg representera ei felles plattform for barn og unge.

Forslaget vi handsamar i dag, dreiar seg om Oasen barneskule, som har eit undervisningsopplegg som er felles for mange skular, ACE-pedagogikken. Eksempel frå læreheftet i samfunnsfag, som eg tek sterk avstand frå, og som er direkte støytande, er omtalte i ein del av avisene i dag, spesielt i Verdens Gang: Kvinna skal vera mannen underdanig både i heimen og på jobb. – Det er heldigvis forelda politikk.

Debatten i dag handlar òg om korleis vi ønskjer at Skule-Noreg skal sjå ut, og det handlar om kvaliteten i skulen. For meg er faktisk barna det viktigaste. Eg tvilar heller ikkje på at det er målet for dei andre partia òg.

Kristeleg Folkeparti, og då spesielt Bondevik, har skulda Arbeidarpartiet for manglande toleranse i synet på privatskular. Dette er eit bomskot og viser at han ikkje følgjer med i timen. Arbeidarpartiet meiner at vi skal ha eit supplement til dei offentlege skulane gjennom privatskular. Arbeidarpartiet kjem framleis til å godkjenna privatskular, slik vi har gjort og gjer gjennom det lovverket som vi har forvalta gjennom tiår. Toleranse betyr å akseptera. Vi aksepterer og respekterer privatskular som eit supplement til den offentlege fellesskulen så lenge dei fell inn under privatskuleloven sine føresegner.

Men vi ønskjer ikkje privatskular med ekstremt undervisningsopplegg, utan omsyn til religion, livssyn eller verdiar. Privatskuleloven seier at departementet skal godkjenna undervisningsplanar. Det betyr at departementet har plikt til å gå gjennom læreplan og undervisningsopplegg.

Regjeringa er forplikta etter lovverket som Stortinget har vedteke, til å utøva eit visst skjønn. Det skjønnet er utøvt i denne saka. Med bakgrunn i loven og forarbeida meiner vi at statsråden si handsaming av søknaden frå Oasen private barneskule er riktig.

Forslagsstillarane etterlyser likskap for loven, og at ein legg lovens formålsparagraf til grunn. Betyr dette at privatskuleloven si formålsføresegn inneber at vi må godkjenna kvar søknad om å oppretta ein privatskule på religiøst grunnlag, utan å vurdera undervisningsopplegget? Betyr likskap for loven at ei ny regjering er bunden av kva den førre har vedteke? Og betyr likskap for loven at statsrådar ikkje skal utøva det skjønnet som loven seier at statsråden skal gjera?

I oktober 1999 fekk utdanningsminister Lilletun melding frå likestillingsombodet om ACE-skulane sine læremiddel. Ombodet peikte på at læremidla var i strid med likestillingsloven. Lilletun valde ikkje å ta omsyn til dette.

I tillegg fekk Lilletun brev frå Den norske kyrkja si nemnd for kvinne- og likestillingsspørsmål. Dei slo fast at ACE-pedagogikken

«kan neppe påstås å være særlig kristelig, men den representerer en underordningsideologi som kan gjøre stor skade for jenters og gutters kjønnsidentitet og selvbilde».

Lilletun oversåg dette òg, og godkjende skulen.

Så seier Lilletun til VG i går at han

«aldri godkjente ACE-pedagogikken, men søknadene fra kristne livssynsskoler».

Går det an å fråskriva seg ansvaret på den måten som Lilletun gjer?

Eg har lyst til å føya til at i 1995 galdt det ei sak om muslimske skular. Statsråd Hernes sa nei til muslimske skular etter ei totalvurdering òg bygd på skjønn. Framstegspartiet var ikkje oppteke av foreldreretten i den saka, så dei sa ingenting til det. I 1999 sa Lilletun ja til muslimske skular, og han grunngav dette med foreldreretten. I Arbeidarpartiet aksepterte vi at statsråden hadde rett til å utvisa skjønn, og vi gjorde ingenting med det, trass i at vi visste at vi hadde fleirtal i salen saman med Framstegspartiet. Det er sagt i loven at ein skal utvisa skjønn, og det er det òg viktig at kvar regjering kan få gjera.

Det er enkelte av forslagsstillarane som har sagt at private skular er det viktigaste i forhold til foreldra sin rett til å velja skule for sine born. Eg er einig i at foreldra sin rett til val av skule er både viktig og riktig. Men når ein skule krev midlar frå staten i forhold til privatskuleloven, skal foreldra føla seg trygge på at staten krev kvalitet på undervisninga og materiellet tilbake.

Elsa Skarbøvik (KrF): Det er en spesiell sak det dreier seg om i dag. Det dreier seg om intet mindre enn demokratiske prinsipper som åndsfrihet og toleranse.

Først vil jeg slå fast at Kristelig Folkeparti er sterk tilhenger av en god offentlig skole. Det skulle bare mangle, for der går jo 98 pst. av elevene våre. Men samtidig satser Kristelig Folkeparti også på at det er en demokratisk rettighet at det gis muligheter for alternativer til det dominerende skolesystem. Derfor har vi en privatskolelov. Visstnok er det overlatt til statsråden å utøve et visst skjønn når det gjelder godkjennelse. Men det er ikke ensbetydende med egen makt, slik statsråden i denne saken har utøvd. Han vil ikke ha noen ACE-skole uansett. Derfor forandrer han stadig sine begrunnelser for avslag.

I kgl. resolusjon står det:

«Det må likevel settes grenser for hvor langt en skole kan gå i å vektlegge religiøse forhold i undervisningen.»

Oasen skole vil inkludere den kristne tro i alle fag. Dette er ikke noe nytt. For kristne friskoler har dette alltid vært et mål. Kristentroen skal ikke bare prege fagene, men også det sosiale livet på skolen. Det er derfor en har egne kristne skoler.

Paragraf 3 i privatskoleloven sier:

«For å bli godkjend med rett til tilskot etter denne lova må skolen anten vera

a. Skipa av religiøse og/eller etiske grunnar» osv.

Det gjelder altså skolen som sådan, ikke bare et kristendomsfag.

Statsråden går høyt på banen som kirkeminister med sine handlinger som tolerante og tilpasset minoritetene. Men hvordan passer dette på ham som utdanningsminister? Skal toleransen bare gjelde de handlinger som han selv er enig i?

Kristne skoler eller muslimske skoler må kunne eksistere selv om Giske eller jeg ikke måtte like dem. Vi kan ikke si at vi utdanner til demokrati i et statlig ensrettet samfunn. I skolen må åndsfrihet og ytringsfrihet råde. Og vi snakker om foreldrenes barn – ikke statens barn.

Statsrådens toleranse testes nå på om han vil tillate skoler som er i overensstemmelse med grunnleggende tanker om levende demokrati – om foreldrerettigheter og åndsfrihet. Dette har vært alle eneherskeres mareritt opp gjennom historien.

Statsråden har verdimessige problemer med denne saken, for han følger jo ikke egne verdier med hensyn til selvbestemmelse og valgfrihet i forhold til foreldrebestemte skoler, og viser intoleranse overfor annerledes tenkende. Dette merker vi godt når vi hører statsrådens karikatur av denne skolen utenfor dette hus.

I Norge har vi flere ACE-skoler som tidligere er godkjent med de samme undervisningsplaner som Oasen vil bruke. Jeg spør: Hva annet mener departementet skal gjelde enn likhet for loven?

Departementet oversendte læremidler som ACE-skolene bruker, til likestillingsombudet for vurdering. Det ble konkludert med at disse læremidlene bryter likestillingsloven, og dette ble så påklaget. Oasen barneskole har opplyst at den vil rette seg etter og følge det vedtak som ble gjort av Klagenemnda for likestilling, og jeg spør: Har ikke departementet da oppnådd sitt mål ved å få skolen til å følge likestillingsloven?

Videre står det å lese at elevene må vise toleranse også når deres livssynsmessige ståsted er forskjellig. Jeg spør: Gjelder dette også for statsråder? Det som er saken her, er at undervisningsopplegget stemples som svært individualisert, og jeg spør: Er samarbeid utelukket når vi i den offentlige skole har individuelle læringsplaner og driver med prosjektarbeid på tvers av fagene?

Departementet har også antatt at prinsippene i FNs barnekonvensjon ikke vil bli ivaretatt. Departementet setter spørsmålstegn ved om skolen oppfyller de krav som ligger i FNs barnekonvensjon artikkel 29 d. Ja, kanskje vi skulle se nærmere på innholdet i denne artikkelen, nemlig at barnets utdanning skal ta sikte på «å forberede barnet til et ansvarlig liv i et fritt samfunn i en ånd av forståelse, fred, toleranse». Videre, i punkt 2:

«Ingen del av denne artikkel eller artikkel 28 skal oppfattes slik at det gripes inn i personers og organisasjoners frihet til å opprette og lede utdanningsinstitusjoner».

Jeg er enig i at visse krav må stilles til alle skoler. De demokratiske prinsipper må gjelde. Derfor må vi drive etter godkjente fagplaner. Jeg minner om at godkjenningsordningen for lærebøker er tatt bort.

Jeg vil da ta opp forslaget, og jeg regner med at en ny søknad fra Oasen barneskole blir sett på med nye øyne og behandlet så raskt som mulig.

Presidenten: Elsa Skarbøvik har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Inge Lønning (H): Denne saken dreier seg ikke om hvorvidt Stortinget liker eller misliker ACE-pedagogikk. Denne saken dreier seg heller ikke om hvorvidt den til enhver tid sittende statsråd liker eller misliker profilen på de skoler som sender søknad om godkjenning i henhold til privatskoleloven.

Målsettingsparagrafen i lov om private skoler av 14. juni 1985 lyder slik:

«Føremålet med denne lova er å medverka til å sikra at det kan skipast og drivast private skular.»

Det innebærer selvsagt ikke som komitelederen antydet, at forslagsstillerne skulle mene at enhver som sender inn en søknad, automatisk har krav på å få den godkjent. Loven fortsetter med å definere helt klare vilkår som skal legges til grunn for vurdering av søknaden, og det er departementets plikt å sørge for at disse vilkårene blir tilfredsstilt.

I 1999, nærmere bestemt 1. mars, sendte departementet brev til Levende Ord Grunnskole i Bergen, som er en skole av samme slag og med samme undervisningsplaner som Oasen barneskole, hvor departementet definerte en rekke forutsetninger for å godkjenne skolen. Der stod det bl.a. følgende:

«Skolen skal ivareta tilpasset opplæring for den enkelte elev, og må vektlegge samarbeide mellom elevene, også på tvers av fagene. Dette gjelder for alle klassetrinn.

Skolen må legge vekt på utvikling av sosiale relasjoner og fellesskap, herunder likestilling mellom kjønnene. Dette må tas i betraktning ved valg av materiell og arbeidsmåter.

Skolen har for øvrig sin undervisningsmessige frihet, jfr privatskoleloven § 4, herunder frihet til bruk av ACE-materiellet så langt det er formålstjenlig ved gjennomføring av opplæringen etter de læreplaner skolen har fått godkjent etter privatskoleloven § 3 bokstav a.

Departementet ber om en bekreftelse på at dette medfører at skolen vil trekke tilbake de øvrige delene av sin ACE-søknad. Skolen vil etter dette ha sin godkjenning etter privatskoleloven § 3 bokstav a.»

Dette er en forbilledlig utøvelse av det som er departementets forpliktelse etter privatskoleloven. Når det i forslaget fra forslagsstillerne sies at man forventer at en eventuelt ny søknad blir behandlet ut fra «prinsippet om likhet for loven», som er et selvsagt prinsipp i enhver rettsstat, er det for å henvise til at det ikke går an i én sak å bruke noe som vilkår for godkjenning og i neste sak som er identisk med denne, å bruke det samme som begrunnelse for avslag. Det er et helt eklatant brudd på kravet om likebehandling.

Forslaget forutsetter at formålet med privatskoleloven ikke er å verne den til enhver tid sittende statsråds frie skjønnsutøvelse. Det er ikke for det formål Stortinget gir lover. Stortinget gir lover for å sikre norske borgere en rimelig grad av forutsigbarhet når de ønsker å gjøre bruk av de rettigheter som de er tilkjent både etter internasjonale konvensjoner som Norge har undertegnet, og etter nasjonal norsk lovgivning.

Jeg startet med å si at denne saken ikke dreier seg om hvilken sympati eller mangel på sympati man måtte ha for det som kalles for ACE-pedagogikk. La meg også understreke siden en del av den pressekampanje man har sett i den seneste tid, har fremstilt det som om det er i egenskap av pedagogiske alternativer at disse skolene har søkt om godkjenning, at det er det faktisk ikke. De har søkt om godkjenning etter livssynskriteriet i privatskoleloven. Det dreier seg ikke om hvorvidt man liker den teologi som særmerker de menigheter som ønsker å drive disse skoler. Jeg vil anta at de fleste i dette land vet at min teologi ligger et stykke unna den teologi som gjelder i disse grupperinger. La meg også føye til at jeg ville for egen del ikke ha drømt om å sende mine barn til denne skolen. Men det er faktisk ikke det det dreier seg om. Det det dreier seg om, er respekten for de foreldre som ut fra sin samvittighetsoverbevisning ønsker at det er dette skoletilbudet deres barn skal få.

Det som er problemet ved statsrådens håndtering av denne sak, er at den etterlater et inntrykk av vilkårlighet og uryddighet. Etter noen få dager i statsrådsstolen trakk statsråden tilbake den godkjenning den forrige regjering hadde gitt, den gang med én eneste begrunnelse, nemlig innsigelsen fra kommunestyret i Songdalen og ut fra hensynet til en forventet nedgang i barnetallet i den offentlige skolen i kommunen. Deretter presiserte Stortinget i juni i fjor lovteksten, for å gjøre det klart at privatskoleloven ikke kan tolkes slik at dette hensyn alene kan sette til side prinsippet om foreldrenes frie valgrett. Deretter skiftet statsråden begrunnelse ved å definere problemet som et spørsmål om likestillingsloven og hvorvidt læremateriellet var i overensstemmelse med likestillingsloven. Til tross for at skolen i brev til statsråden erklærte at den ville rette seg etter utfallet av likestillingsombudets behandling av saken, medførte dette en forsinkelse på over et halvt år før statsråden i det ankesvaret han la frem og fikk Kongen i statsråd til å vedta, skiftet ut også denne begrunnelsen med tre nye begrunnelser, hvorav ingen hadde vært inne i saken på et tidligere tidspunkt. Man står altså overfor den relativt unike forvaltningspraksis at man har beholdt konklusjonen og skiftet ut premissene etter hvert som det viste seg at de første premissene ikke kunne brukes. De tre premissene som er lagt inn i den kongelige resolusjonen, er etter mitt skjønn både enkeltvis og til sammen ubrukelige. Ikke et eneste ett av dem holder mål i forhold til privatskolelovens kriterier for godkjenning av skoler.

Man kan føre lange debatter om rollefordelingen mellom Regjeringen og Stortinget i sin alminnelighet og i saker av denne art. Det er selvfølgelig riktig at det ikke er Stortingets oppgave å behandle enkeltsaker, men det er Stortingets oppgave å se til at Regjeringen gjør det den skal gjøre i forvaltningen av norsk lov. Og særlig når det gjelder en mindretallsregjering, er det Regjeringens oppgave å utvise den smule musikalitet som kreves for å oppfatte hva stortingsflertallet mener, og så innrette seg etter det.

I denne sak har man sett det relativt unike at en allianse fra Human-Etisk Forbund, via muslimer og til alle deler av kristne kirkesamfunn i Norge har skrevet brev til den norske regjering og uttrykt bekymring når det gjelder Regjeringens forhold til åndsfrihet og religionsfrihet. Det har ikke skjedd før i fredstid, og det burde etter mitt skjønn bekymre kirkestatsråden og utdanningsministeren – begge to i én person – og det burde også bekymre landets statsminister, for det er relativt sjelden at så brede allianser oppstår i det norske samfunn.

Det forslaget som er fremmet, er både i form og innhold et moderat forslag når det gjelder å ivareta Stortingets kontrollfunksjon i forhold til Regjeringen. Forslaget sier at Oasen barneskole har krav på det som andre søkere har, nemlig en dialog med departementet – den dialogen har de i statsrådens tid aldri oppnådd – og å finne ut av om de vilkår som eventuelt skal stilles for godkjenning, kan aksepteres av skolen. I så tilfelle vil saken være løst. Så langt jeg kan forstå, kan stortingsflertallet ikke velge en mykere og vennligere form i forhold til en sak hvor man kunne ha valgt en vesentlig krassere form.

Ursula Evje (Frp): Spørsmålet rundt godkjenningen av private skoler generelt og Oasen barneskole spesielt har blitt behandlet i denne sal tidligere. Så sent som i mai–juni i fjor var Oasen et viktig tema. Vi i Fremskrittspartiet så allerede den gang at Arbeiderpartiet ville gjøre alt som stod i deres makt for å forhindre at denne skolen og lignende skoler fikk godkjenning. Det var på dette grunnlag vi foreslo en klar instruksjon allerede den gang. Troen på statsråden var den gang stor, og vi ble stående sørgelig alene.

Det er gledelig at det nå er flertall for å ta et skikkelig tak i denne form for praksis som statsråd Giske og Arbeiderpartiet bedriver. Selv om barna har gått glipp av et år på denne skolen, er det jo fortsatt slik at det er bedre sent enn aldri. Fremskrittspartiet vil for egen del også vise til de treneringer og problemer arbeiderpartiregjeringen finner å belaste andre som søker om godkjenning, med. Dette gjelder bl.a. Montessori-skoler. Et annet eksempel kan være søknad om godkjenning av en skole i Bjoa, Ølen kommune, som nå er trenert på grunn av juridiske formaliteter knyttet til søknaden. Dette gjelder f.eks. også Alta kristne grunnskole.

Det burde ikke være for mye forlangt at statsråden enkelte ganger kunne vise et minstemål av toleranse overfor mennesker med andre ønsker og synspunkter enn den sentralstatlige arbeiderpartitenkningen. Innbyggernes behov og egenoppfatning av hva som er best for barna – deres barn – må aldri underordnes en ideologisk sosialistisk idé om likhet som kveler og fornekter tanken på individets egenart og ukrenkelighet. Barn i Norge må også omfattes av de samme menneskerettigheter som vi forlanger at andre land praktiserer.

Giske har gjennom media i mange saker synset og trodd nesten i vilden sky. At vi har en statsråd som kaster ut synspunkter i hytt og vær, får så være, men når han fratar mennesker retten til å velge, da har vi og samfunnet et betydelig demokratisk problem. Spesielt problematisk blir det når statsrådens avslag baserer seg på mer eller mindre kvalifisert synsing. Spekulasjoner à la «muligens vil noen av læremidlene kunne stride mot likestillingsregler» kan ikke i seg selv være nok. Dette løses enkelt ved at godkjenningen gis under forutsetning av at norsk lov følges.

ACE-skolene har jo vist at når det har blitt slått fast at noen bøker ikke er forenlig med likestillingsmyndighetenes krav, er disse bøkene fjernet fra undervisningen. Dersom Arbeiderpartiet mener at lærerne skal granskes med tanke på holdninger, ordbruk og vurderinger, kan vi få en interessant kontroll, for vi forutsetter at Arbeiderpartiet forholder seg til norsk lov og forbudet mot vilkårlighet og den slags i forvaltningen.

En gjennomgang av lærernes formidlingskompetanse og kvalitet vil Fremskrittspartiet på ingen måte sette seg imot. Vi har ønsket dette i Arbeiderpartiets statsskole gjennom svært lang tid, uten å ha fått medhold. Det at Arbeiderpartiet vil forme alle barn i sitt bilde, kan ikke være en god nok grunn til å nekte andre å velge et annet ideal. Nettopp mangfold gir mulighet til å finne et tilbud som er godt egnet nettopp til ens unike og helt spesielle barn. Vi setter pris på mangfold. Muligheten for å kunne få det tilbudet som passer best i den situasjonen man er i, er viktig for Fremskrittspartiet. Det er beklagelig at Arbeiderpartiet konsekvent mener at valgfrihet kun skal gjelde dem med tykk lommebok. De kan jo betale for den opplæringen de mener deres barn bør få. Foreldrenes rett og plikt til å velge det beste for sine barn er avhengig av at det finnes muligheter for å foreta valg, og at det finnes økonomiske rettigheter for den enkelte.

Marit Tingelstad (Sp): La meg innledningsvis understreke at Senterpartiet ønsker en sterk offentlig skole der det skal være rom for alle. Vi vil ha en skole der alle kan integreres, uavhengig av funksjonsnivå, etnisk bakgrunn eller trosretning.

Norge har til for få år siden vært et homogent samfunn, i den forstand at vi har hatt noenlunde lik kulturbakgrunn. Dette er radikalt endret de siste årene. Dette har bl. a. ført til at vi her i Stortinget har innført KRL-faget. Faget skulle samle barn fra alle trosretninger ut fra intensjonen om at den offentlige grunnskolen er viktig som fellesarena for barn og unge.

Privatskoleloven er imidlertid opprettholdt i respekt for foreldrenes rett til å velge opplæring etter sin egen overbevisning. Det hevdes fra flere hold at det vil komme flere søknader om å få opprette kristne skoler på grunn av at det er for lite kristendom i KRL-faget i dag. Dette vil sannsynligvis bli et svært sentralt debattema i ukene som kommer.

Senterpartiet mener det er en utfordring å skape en så god og inkluderende offentlig skole at det ikke blir noen stor etterspørsel etter andre alternativ. Men å tro at vi klarer å unngå at enkelte foreldre ønsker seg et annet alternativ, er etter mitt syn å være blåøyd.

Hva gjør vi så? Man kan endre privatskoleloven, dog slik at internasjonale konvensjoner ikke brytes. Men det er å spå om framtiden, og jeg går ikke lenger inn på det.

Senterpartiet har et restriktivt syn på oppretting av private skoler med offentlig tilskudd som ikke bygger på alternativ pedagogikk, ut fra målet om at vi primært ønsker én skole for alle. Programmet for neste periode sier imidlertid at forutsatt at godkjent læreplan og norsk lov følges, må samme regler gjelde.

Senterpartiet har lagt likebehandling til grunn for sin holdning i denne saken, altså at de skolene som ble godkjent i mars i fjor, må ha krav på samme behandling. Songdalen kommunestyre anket godkjenningen ut fra situasjonen for kommunens egne skoler. Det er et vektig argument som Senterpartiet har vurdert i helheten. Vi støttet derfor ikke et forslag fra Fremskrittspartiet i mai i fjor om at statsråden skulle godkjenne Oasen. Men etter at søkeren påklaget kommunens anke, og det ikke er reell fare for den offentlige skolen i Songdalen, ble andre argumenter lagt til grunn fra departementets side. I en slik situasjon må man ha lov til å spørre om det virkelig var vertskommunens tarv som var viktigst, eller om det var avdekkingen av et håpløst læremateriell angående likestilling og en spesiell metodikk som var hovedgrunnen for avslaget. Eller er det det at statsråden ikke liker skoleslaget, som er hovedgrunnen for avslaget?

Jeg har lagt meg på minne en uttalelse fra Human-Etisk Forbund – det har vært mange henvendelser til komiteens medlemmer om dette – og jeg siterer:

«Dersom KUF er bekymret over undervisningsstoffet i privatskolene, kan det stille krav til et minimumspensum – som gjerne må omfatte undervisning om likestilling i Norge, men man bør ikke nekte godkjenning fordi man ikke liker deler av det pensum det legges opp til.»

Jeg viser for øvrig til at Statens utdanningskontor i Vest-Agder hadde anbefalt at skolen burde godkjennes høsten 1999.

Det er den ulike behandlingen av samme type skoler på samme tid som Senterpartiet mener er uheldig. La det være klart at vi tar avstand fra skoler som legger opp til ensretting og indoktrinering. Det har jeg uttalt flere ganger. Og det er jo nettopp det departementet gjennom sin tilsynsfunksjon skal påse at ikke skjer.

Jeg tillater meg å nevne at jeg har hatt henvendelser fra folk som jeg kjenner godt, som har sine barn i kristne skoler som følger deler av ACE-metodikken. De kjenner seg ikke igjen i beskrivelsene som er framkommet i flere medier.

Videre har statsråden uttalt seg negativt om at elever drilles i bibelvers. Jeg vet ikke om det å lære bibelvers er drilling, men jeg er så gammel at jeg lærte både salmevers og bibelhistorie utenat da jeg gikk i folkeskolen, så jeg klarer ikke å hisse meg opp over at foreldre som bekjenner seg til den kristne tro, faktisk ønsker å integrere kristendom i opplæringen. Dette skal selvsagt ikke fortrenge faginnlæringen.

Jeg vil igjen vise til en uttalelse fra Human-Etisk Forbund:

«Toleranse handler nettopp om å kunne leve med oppfatninger og holdninger en selv er dypt uenig i.»

Det er generelt sett en utfordring for mange i det norske samfunn å forholde seg til dette idealet. Senterpartiet mener at likebehandling for loven er det viktige prinsippet i denne saken. Norsk lov og godkjent læreplan skal selvsagt følges. Demokratiaspektet likeså vel som likestillingsaspektet er ikke minst viktig i en slik sammenheng.

Rolf Reikvam (SV):

«Opplæringens mål er å ruste barn, unge og voksne til å møte livets oppgaver og mestre utfordringer sammen med andre. Den skal gi hver elev kyndighet til å ta hand om seg selv og sitt liv, og samtidig overskudd og vilje til å stå andre bi.»

Dette er innledningen til den generelle del av læreplanen som er felles for grunnskolen og videregående skole.

For ca. to år siden hadde jeg en interpellasjon etter at departementet hadde godkjent Regnbuen skole i Lørenskog. Dette er en skole som er drevet av samme organisasjon som den som står bak den skolen vi i dag diskuterer. Min påstand den gangen var at skoler som benyttet den amerikanskinspirerte ACE-pedagogikken, ikke skulle ha vært godkjent som støtteberettiget. Dette begrunnet jeg med bl.a. for det første at ACE-pedagogikkens opplegg er grunnleggende i strid med læreplanen i grunnskolen. For det andre praktiserer de et vurderingssystem og straffemetoder som ikke er i samsvar med læreplanens syn på læring. For det tredje opererer de i strid med opplæringsloven på en del sentrale områder.

Først til læreplanen. Et grunnleggende prinsipp i grunnskolens læreplan er at elever har krav på tilpasset opplæring, at det tas hensyn til elevenes evner og forutsetninger. Dette gjennomsyrer både den generelle delen og faglæreplanene. Innholdet i fagene skal stimulere og fremme kreativitet, samarbeidsevne, miljøbevissthet, identitet, forståelse av grunnleggende verdier og kulturarv, allmenndanning med fagkunnskap.

Gjennom formidling av kunnskap, fakta og holdninger og ikke minst ved valg av arbeidsmetoder og praksis skal målene nås. Samarbeid mellom elever, lærere og skoleledelse er nødvendig for å utvikle skolen som et læringsmiljø og en arbeidsplass.

Opplæringen skal fremme demokratiske arbeidsformer og medvirke til at elevene utvikler sosiale ferdigheter. Læreplanen understreker at det skal gjennomføres prosjektarbeid både innenfor og på tvers av fagene.

Et vurderingssystem der en bruker straff og belønning overfor 6-åringer, som ikke har muligheten til å se sammenhengen i det, bryter grunnleggende med læreplanens syn på læring. Det må i all læring være samsvar mellom forseelse og straff.

Det jeg for to år siden ikke hadde muligheten til å gjennomskue, var skolens ledelses åpenbare forakt for opplæringsloven. Etter privatskoleloven § 14 gjelder kravene til utdanning i opplæringsloven også i privatskoleloven. I Skolefokus nr. 6 for i år uttaler rektor ved Regnbuen skole bl.a.:

«Det kan faktisk være en fordel hvis man skal være lærer ved en ACE-skole at man ikke har lærerutdanning, for da tar man ACE-pedagogikken lettere.»

Det mannen sier, er at han «gir blanke» i norsk lov, samtidig som han regner med at fellesskapet skal finansiere virksomheten. Det er grunn til å minne om at kun én av skolens lærere har godkjent utdanning. I ettertid har vi også fått dokumentert at deler av undervisningsmaterielet som benyttes, er i konflikt med likestillingsloven. Utdanningsdirektøren i Oslo og Akershus har nå foretatt en vurdering av skolen, og den skulle ikke ha vært godkjent med statsstøtte. Dette sa vi da skolen ble godkjent.

Saken gjelder ikke Regnbuen skole i Lørenskog, men den dreier seg om en skole som skal drives på samme ideologiske grunnlag. Vi vet at organisasjonen som står bak, har ambisjoner om å etablere flere titalls skoler i løpet av de nærmeste årene. Det er ingen gode grunner til at fellesskapet skal finansiere denne type skoler. Vi kan ikke hindre at de blir opprettet, men det er vårt ansvar å påse at barn får den opplæring de etter norsk lov har krav på. Derfor skal ikke disse skolene ha tilskudd, fordi de på sentrale områder bryter opplæringsloven og andre lover. De bruker læringsmetoder, undervisningsmateriell og vurderingsformer som er i strid med læreplanene, og – ikke minst – de har ledere som åpenbart viser en forakt for det opplæringssystem og de lover som Stortinget har vedtatt.

Dette dreier seg ikke om bare én bestemt skole, men et opplæringssystem som departementet er pliktig til å vektlegge ved vurdering av statsstøtte. Derfor har statsråden gjort rett når denne skolen ikke blir gitt statsstøtte.

Odd Einar Dørum (V): Det bryter på ideologi på dypt vann i denne saken. Slik Venstre ser det, handler det til sjuende og sist om hvordan minoriteter skal behandles av en majoritet når det først eksisterer internasjonale konvensjoner, og det eksisterer nasjonal lovgivning. For Norge har sluttet seg til internasjonale konvensjoner som går inn på foreldrerettigheter og livssynsfrihet og religionsfrihet, og vi har nasjonal lovgivning i privatskoleloven som regulerer hvordan dette skal håndteres.

Fra Venstres ståsted handler derfor Oasen-saken om – slik som representanten Lønning beskrev på en utmerket måte – hvordan man skal sikre reell likebehandling og en reell forutsigbarhet i behandlingen. Det bør bl.a. bety at hvis det er noe man undrer seg på i et opplegg, spør man først uten først å konkludere. Det kan også bety, slik som det har vært vanlig før, at hvis det er noe man vil ha oppfylt, så stiller man vilkår. Er det da slik at det faktisk, når man går inn på det ideologiske, er noen minstebetingelser for medlemskap i det norske fellesskapet som gir offentlig støtte? Ja, det er det. For eksempel er det slik at når man oppretter en muslimsk skole, er det en minstebetingelse når man følger norsk lov, at man faktisk følger menneskerettskonvensjonene. Enhver som har prøvd å sette seg inn i debatten innenfor deler av islam, vet at det ikke er ukontroversielt. I deler av den islamske verden er det meget kontroversielt, men det var åpenbart ikke kontroversielt for dem som søkte på Urtehagen i Oslo. På samme måte vil norsk lov, som ligger til grunn for enhver skole, også de som hører inn under privatskoleloven, forutsette at man følger likestillingsloven. Og det vil forutsette, slik som vi sa og har vært forslagsstillere til og gitt uttrykk for, at når vi viser respekt for det livssyn og den tro som foreldrene har, må ikke dette framføres på en slik måte at det tildekker de ulike fags egenart. Det betyr i klartekst at et fag, enten det er matematikk, fysikk eller biologi, må framføres på en skikkelig måte, men man har selvfølgelig lov ut fra sin tro til å fortelle hva den innebærer når den møter dette.

Det er det prinsipielle i denne saken, og det er med stor undring at jeg har sett behandlingen av saken, for jeg har delvis vært til stede på noen møter hvor statsråden har vært, hvor det virker som om undertegnede og en del andre faktisk er for å godkjenne skoler som jeg ikke kjenner til at noen vil godkjenne, og hvor det synes å være slik at en karikering av standpunkter er et bedre debattmessig virkemiddel enn å forholde seg til saklig ordentlighet i behandlingen av en sak.

Jeg synes det er et krav å kunne forvente, når man sitter og behandler norsk lov, at man er strengt saklig. Så kan det godt tenkes at når man kommer inn i sakligheten, så gnistrer det ideologisk for at det er slik det er. Men det er i så fall realt.

Og her kommer jeg til mitt andre punkt. Jeg har den oppfatning at statsråden ved sin håndtering av Oasen-saken også har brutt en uskreven norsk lov som heter å være real. Det å være real i Norge betyr faktisk at man overfor folk som alle skjønner at man ikke liker, ja til og med er sterkt uenig med, opptrer på en slik måte at alle etterpå kan nikke og si: Dette var realt håndtert. Og det er ikke realt håndtert når argumentasjonen skifter fra den ene runden til den andre. Det er ikke realt håndtert når man i offentlige debatter velger å tildele motstandere standpunkter som de ikke har. Det som er realt, er å forholde seg til prosedyrer som gjør at folk er nødt til å svare på riktige og relevante spørsmål, at de må forholde seg til vilkår, og at Statens Utdanningskontor selvfølgelig gjør de tilsynsjobber de skal gjøre.

Og fordi det ikke har vært realt håndtert, oppstår det en allianse i denne sal som noen har forundret seg over, mellom de fem partiene som er her, men også utenfor salen, slik som representanten Lønning viste til, ved at man klarer å holde samlet Human-Etisk Forbund og ulike varianter av den kristne kirke fordi man blir dypt urolig. Eller som en person skrev til meg: Jeg tror ikke jeg liker det som ligger bak dette skoleslaget, men jeg liker enda mindre måten det blir håndtert på. Det var en person som var meget trygg i sitt personlige livssyn, meget trygg i sin egen pedagogikk, men som mener at det er et slags minstemål for hva slags type ordentlighet man utviser overfor folk, og hvor det ikke er nok bare å mislike eller å være uenig, det må håndteres på en ordentlig måte.

Til slutt vil jeg tillatte meg å si det samme i denne saken som jeg sa da jeg i en annen rolle i livet møtte noen som ville innføre et amerikansk kristenprogram i norske fengsler. Da sa jeg at dere er velkommen til å gjøre det så lenge dere holder fast på troens kjerne, men for øvrig forholder dere kulturelt til at det er i Norge dere er. Oversett da idealene til et språk som vinner respekt i Norge. Det står ikke i loven, men jeg tillater meg å gi det kloke rådet til dem som driver innenfor ACE-bevegelsen.

Statsråd Trond Giske: La meg først si noen ord om saksbehandlingen, siden mye av det foreliggende Dokument nr. 8-forslaget omhandler departementets behandling av søknaden fra Oasen Bibelsenter.

Oasen Bibelsenter søkte om godkjenning av Oasen Barneskole etter privatskoleloven 9. september 1999. Skolen skulle bruke de samme læreplanene som tidligere var godkjent for ACE-skoler. Departementet sa ja til søknaden ved vedtak 13. mars 2000, fire dager etter at Bondevik-regjeringen hadde falt i Stortinget, og fire dager før regjeringen Stoltenberg overtok.

3. april 2000 klaget vertskommunen, Songdalen kommune, over departementets vedtak. De viste til at flertallet i kommunestyret gikk mot etablering av skolen fordi de var bekymret for elevtallet i den offentlige skolen.

På bakgrunn av dette omgjorde departementet vedtaket og avslo søknaden 15. mai 2000. Arbeiderpartiet har hele tiden ment at en slik bekymring for nedleggelse av offentlige skoler bør tillegges avgjørende vekt. Jeg har valgt å støtte lokalsamfunnets syn.

Vedtaket ble påklaget av Oasen Bibelsenter 2. juni 2000.

13. juni 2000 endret stortingsflertallet privatskoleloven slik at lokalsamfunnets motstand ikke er god nok grunn til å avvise privatskolesøknader. Det er altså ikke riktig, som representanten Lønning sa, at man fortolket privatskoleloven. Man endret privatskoleloven. Derfor måtte departementet foreta en full behandling av saken for å vurdere alle sider ved søknaden.

Noen har ment at departementet i sin klagebehandling kun kan ta opp til vurdering de sidene ved saken som er tatt opp i begrunnelsen i klagen. Det er ikke riktig. Tvert imot står det i forvaltningsloven § 34:

«Tas klagen under behandling, kan klageinstansen prøve alle sider av saken».

Loven sier også at man

«skal vurdere de synspunkter som klageren kommer med, og kan også ta opp forhold som ikke er berørt av ham.»

Etter kgl. resolusjon 9. februar 2001 ble klagen fra Oasen Bibelsenter ikke tatt til følge.

Læremidlene i ACE-skolene har også fått mye oppmerksomhet. I brev av 21. oktober 1999 skriver Likestillingsombudet at ACE-materiellet bryter med likestillingsloven. Departementet svarte i brev av 23. november 1999 at man ikke har hjemmel til å godkjenne privatskolers læremidler.

Likestillingsombudet gjentar i brev av 25. februar sine spørsmål rundt læremidlene. De gjør samtidig oppmerksom på at selv om det ikke finnes en godkjenningsordning for privatskolers læremidler, stiller likestillingsloven § 7 krav til læremidlene uavhengig av godkjenningsordninger. På tross av dette og på tross av at læremidlene er lagt ved søknaden, velger departementet altså å godkjenne nye ACE-skoler 13. mars 2000.

Etter at jeg overtok, ble ACE-læremidlene oversendt Likestillingsombudet for vurdering 17. juli 2000. Likestillingsombudets avgjørelse i saken forelå 2. oktober 2000. Ombudet kom til at de læremidlene som ACE-skolene benytter, ikke bygger på likestilling mellom kjønnene, og at skolene som benytter læremidlene, bryter likestillingsloven. I brev av 10. oktober 2000 til Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet fra Likestillingsombudet forutsettes det at departementet ikke godkjenner flere skoler som bygger på ACE-pedagogikken før spørsmålet om læremidlenes lovlighet er avgjort av Klagenemnda for likestilling. Klagenemnda fattet vedtak i saken 22. januar 2001.

ACE Norge påklaget Likestillingsombudets avgjørelse til Klagenemnda for likestilling. Likevel skriver de i brev av 23. oktober og 27. oktober 2000 at den ville bruke læremidler som var i tråd med norsk lov.

I dokumentet sies det også at opplæringsloven ikke gjelder skoler som blir godkjent etter privatskoleloven. Dette er ikke riktig. Opplæringsloven § 2-1 første ledd sier:

«Barn og unge har plikt til grunnskoleopplæring, og rett til ein offentleg grunnskoleopplæring i samsvar med den lova og tilhøyrande forskrifter. Plikten kan ivaretakast gjennom offentleg grunnskoleopplæring eller gjennom anna, tilsvarande opplæring.»

Opplæringen i privatskolene skal altså være tilsvarende den som gis i den offentlige grunnskoleopplæringen. Og slik må det også være. Det kan ikke være slik at de som går i en privatskole, skal få en dårligere opplæring enn andre barn og tape i forhold til disse.

Behandlingen av spørsmålet rundt ACE-skolene har gjort sterkt inntrykk på meg. Det gjør inntrykk på meg når Kirkerådet skriver at ACE-pedagogikken «representerer en underordningsideologi som kan gjøre stor skade for jenter og gutters kjønnsidentitet og selvbilde». Det gjør inntrykk på meg å se lærebøker med en mor som denger sitt gråtende barn med et balltre. Det gjør inntrykk på meg når det blir avdekket at små barn i opptaksspørsmålene må svare på om de er frelst. Det gjør inntrykk på meg når en ACE-rektor sier at han ser det som en fordel at lærerne som skal undervise i ACE, ikke har lærerutdanning. Det gjør inntrykk på meg når slavehandel nærmest blir beskrevet som Guds måte å kristne negrene på.

Noen av disse sakene er det ryddet opp i, andre ikke.

Foreldreretten er viktig. Foreldre skal ha rett til å velge hva slags tro deres barn skal læres opp i. Men for meg er det også viktig å ta hensyn til barna. Hvert eneste barn i Norge har rett til en god skolegang. Hvert eneste barn har rett til å få den kunnskap og de ferdigheter som skal til for å fungere i samfunnet vårt. Hvert barn skal få gå i en skole som gir en best mulig start på livet. Derfor er det ikke likegyldig hvordan den enkelte skole underviser, hva den underviser i, og hva barna lærer og ikke lærer. Derfor har vi alle et ansvar for å sørge for at barna får et slikt godt tilbud. Og derfor har departementet ikke bare en rett, men også en plikt til å tilse at alle private skoler som skal få støtte, tilfredsstiller grunnleggende krav.

Denne debatten har ikke dreid seg om ja eller nei til livssynsskoler, som enkelte har prøvd å fremstille det som. ACE-skolene representerer en helt ny amerikanskimportert pedagogikk. Den er så ekstrem at Kirkerådet sier at det neppe kan påstås å være særlig kristelig. Så det er heller ikke riktig som det er blitt fremstilt tidligere i debatten her, at det er et samstemt kristelig miljø som støtter ACE-skolene.

I det Norge vi ser vokse fram, med flere kulturer, etniske grupper og religioner, trenger vi møteplasser. Hvor skal disse møteplassene være om ikke på skolen? Det er min utfordring til dem som vil slippe privatskolene fritt – heldigvis tilsvarer de linjene ikke linjene i denne saken. Hvor skal vi møtes? Hvordan skal vi lære å kjenne hverandre? Hvordan skal vi kunne være et samfunn når barn og unge vokser inn i voksenlivet uten det fundamentet det er å vokse opp sammen?

Det er derfor jeg mener at det er så viktig at vi klarer å slå ring om fellesskolen, og at vi klarer å gi den den kvaliteten den fortjener.

Jeg tror dagens vedtak ikke er et skritt i riktig retning, men jeg tar til etterretning at flertallet har et annet syn.

Jeg ser også at ikke alt ved saksbehandlingen har vært like heldig. Jeg skjønner at det ikke kan være så lett å ha en privatskolesøknad inne i departementet når man får et skifte i politisk ledelse. Særlig må det være vanskelig når det skiftet skjer midt i prosessen rundt en slik sak. Derfor har forslagsstillerne et poeng når de skriver at Oasen Barneskole ikke har fått kommentert departementets vurderinger i den siste fasen før endelig beslutning ble fattet.

Jeg vil ta vedtaket Stortinget kommer til å gjøre senere i dag, til etterretning. Når departementet skal behandle en eventuell ny søknad etter lovens bestemmelser, vil jeg sørge for at departementet blir gjort kjent med vedtaket, og gi beskjed om at det skal ligge til grunn for behandlingen fremover.

Arne Lyngstad (KrF): En god offentlig skole vil være det mest nærliggende og beste alternativ for de aller fleste foreldre i Norge. Og som politikere bør vi ha hovedfokus her. Men det er ikke alle foreldre som føler seg hjemme i den offentlige skolen. De under 2 pst. av de norske elevene som velger en friskole, er i realiteten ventilen som sikrer oppslutning om den offentlige skolen med 98 pst. av elevene, og det er forunderlig at det er disse 2 pst. som vekker det største engasjementet i norsk skolepolitikk.

Debatten i dag handler om viktige prinsipper: Skal livssynsskoler få vise sin egenart? Skal foreldrerett bety noe? Skal en demokratisk rettighet som religionsfrihet bety noe? Den sak vi nå behandler, setter disse prinsippene på prøve. De utfordrer også vår evne til toleranse.

Hva er det flertallet vil med dagens forslag? Når jeg har engasjert meg i denne saken, er det for å få en behandling av en eventuell ny søknad bygd på likhet for loven og privatskolelovens formålsparagraf. Jeg ønsker å gi søkere forutsigbarhet og rimelig behandling. I denne saken virker det på meg som om statsråden har trukket konklusjonen på forhånd, for så å finne argumenter som passer fasiten. Men holder argumentene i den kongelige resolusjon? Nei.

Regjeringens begrunnelser kan altså ikke stå uimotsagt, fordi de vil måtte ha pedagogiske konsekvenser for den offentlige skolen i Norge; fordi antakelser ikke kan være avgjørende kriterium, og fordi begrunnelsen uthuler grunnleggende prinsipper som foreldrerett og religionsfrihet. Saksbehandlingen viser en etter min mening uryddighet, slik andre representanter har påpekt, og det er skiftende argumentasjon i løpet av saksbehandlingen.

Hovedproblemet i denne saken er etter min mening at statsråden tegner en virkelighetsforståelse som både er karikert og ideologisk forankret. Det siste synes jeg er greit nok, men innbyggerne i Norge må ha krav på at lovene gjelder uavhengig av Regjeringens ideologi.

Jeg er enig med en av lederne i den sosialdemokratiske bevegelse, Tony Blair, som den 29. mars i år i en tale til the Christian Socialist Movement i Storbritannia sa følgende:

«Church schools are a true partnership between the churches and the government. They are a pillar of our national education system, valued by very many parents for their faith character, their moral emphasis, and the high quality of education they generally provide. Since 1997 we have been glad to form partnerships with other faith groups to provide statefunded schools.»

I denne sammenhengen lyder statsråd Giske mer som en gammelsosialist. Og jeg er ikke i tvil om hva jeg foretrekker – det er Tony Blair.

Kristelig Folkeparti legger vekt på at friskolene skal følge norsk lov. Søkerne må rette seg etter norsk likestillingslov. Videre er det viktig at skolenes egenart får komme til uttrykk på en måte som ikke tildekker fagenes egenart.

Representanten Reikvam viste i sitt innlegg til en annen skole enn Oasen for å begrunne sitt nei til dette forslaget. Det er viktig å minne om at skolene står på egne ben og må vurderes enkeltvis med hensyn til lov og kvalitetskrav. Å si at en sak som angår en annen privatskole, skal være årsak til at denne skolen ikke skal kunne godkjennes, holder ikke.

Til slutt: Statsråden sa under henvisning til Stortingets behandling av privatskoleloven i juni i fjor at Stortinget endret loven. Det riktige er at Stortinget presiserte loven for å klargjøre det skjønnsrom som statsråden påberopte seg i behandlingen. Denne presiseringen var viktig fordi skjønnsrommet ble brukt på en feil måte, en måte som ikke var i tråd med lovens intensjon.

Tom Thoresen (A): Foregående talers eksempel fra Storbritannia får meg til å tenke på en gammel historie om skolestatsråden i en konservativ regjering som stod i Underhuset og sa at hun ikke riktig skjønte alt dette maset om den offentlige skolen, for det var ingen hun kjente som sendte sine barn dit. Jeg håper at det er en situasjon som vi aldri skal komme i i Norge.

For å si noe helt overflødig: Stortinget behandler i dag Dokument nr. 8:75, men vi behandler ikke en innstilling fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen. Det har en åpenbar svakhet ved seg, nemlig at det bare er en del av Stortinget som i dokumenterbar form har fått legge fram sine premisser. Og fordi jeg er blant dem som har etterspurt reformer i forhold til hvordan Stortinget skal behandle de såkalte Dokument nr. 8-forslag, håper jeg at presidenten og også det stortingsflertallet som i forrige uke bestemte denne behandlingsformen, tar det ganske viktige momentet innover seg.

La meg få sitere punkt 3 i privatskoleloven § 25 :

«Vedkomande departement avgjer i kvart einskilde tilfelle om skulen tilfredsstiller krava etter denne lova, og om skulen etter ei samla vurdering skal godkjennast med rett til tilskot.»

Her står det flere viktige ting. Det står «i kvart einskilde tilfelle». Det betyr altså at ingen søknad skal behandles summarisk under henvisning til at likeartede eller lignende skoler tidligere har fått godkjenning. En slik summarisk behandling ville være i strid med loven. Det står også «etter ei samla vurdering». Det betyr at mange faktiske forhold kan trekkes inn for å finne ut om det er i samsvar med loven å godkjenne en skole. Her ligger det altså en betydelig grad av skjønn. Det ligger en forpliktelse til å behandle skolene enkeltvis selv der hvor vi skal tilstrebe likhet for loven, men det ligger også en betydelig grad av skjønn, og dette skjønnet ligger til departementet. Hvis man får en meget nærgående overprøving av departementets skjønn, har selvfølgelig stortingsflertallet rett til det, men da bør en også tenke seg om hvor tett innpå den parlamentariske maktfordelingen man går, og hvordan det eventuelt svekker statsrådens ansvar overfor Stortinget.

Så skal ikke jeg ha noen bombesikker oppfatning av hvilke skoler som bør eller skal godkjennes. Inge Lønning sa i sitt innlegg at han regnet med at hans teologiske syn var godt kjent i landet. Det kan ikke jeg rose meg av. Men jeg håper at jeg har en rimelig reputasjon for en viss toleranse. Og toleranse betyr jo at man godkjenner ting man ikke selv er enig i, det være seg livssyn, pedagogisk metode eller hva det måtte være. Men en godkjenning av en skole innenfor et lov- og regelverk er noe langt mer enn å utvise toleranse. Det er et spørsmål om å sette et offentlig kvalitetsstempel i henhold til forvaltning av en lov. Og det kan man ikke feie til side med en enkel moralistisk argumentasjon rundt dette. Det er en forpliktelse som statsråden har, og som Stortinget har en rett til å kontrollere, men etter mitt syn neppe til å overprøve.

Presidenten: Det talere som heretter får ordet, har en taletid begrenset til 3 minutter.

Vidar Kleppe (uavh): Det vi ser i behandlingen av denne saken, er at statsråden angriper det kristne mangfoldet i Norge når han til stadighet er ute med en beskrivelse av Oasen som er feilaktig. Det statsråden skulle gjort hvis han hadde noe å innvende, var i langt større grad å komme i dialog med Oasen, stille krav og få oppklart de uenighetene som har vært omkring læreplanen og det de skal bygge på. Men statsråden er langt mer opptatt av å motarbeide dem som vil noe kreativt, de som vil ha mangfold når det gjelder de kristne skolene i Norge, og det synes jeg er bekymringsfullt.

Jeg synes at foreldrenes rett til å velge hva barna deres skal gjøre, er absolutt det beste. Og her synes jeg ikke statsråden kan overprøve det foreldrene vil. Jeg synes en skal legge forholdene til rette for at foreldrene, i likhet med hvordan det er på alle andre områder i samfunnet, skal få ta ansvar for sine barn, og skal få lov å være med og bestemme på hvilken måte de skal få undervisning. Men det er klart at hvis det er noe som er galt i undervisningen, har statsråden en plikt til å påpeke det og komme i dialog om det. Men jeg synes det en har sett fra Arbeiderpartiet på dette området, der Oasen har blitt motarbeidet fra første dag, savner sidestykke i Norge. Aldri har dialog vært det viktigste for statsråden. Det viktigste for statsråden og departementet har hele tiden vært å framstille i media de personene som har gått i bresjen for dette kristne, gode alternativet, på en måte som jeg synes er en statsråd helt uverdig.

På lik linje med statsråden synes jeg en skal respektere mangfoldet når det gjelder andre menigheter og andre trossamfunn her i landet, og retten som foreldre har til å være med og ha en avgjørende innflytelse i forhold til undervisningen av sine barn. Så det vedtaket Stortinget vil gjøre i dag, er en hjelp på veien slik at statsråden, som etter mitt syn har behandlet denne saken på en uryddig måte, ved at han stadig har endret begrunnelse for ikke å ville godkjenne søknaden fra Oasen, nå kan komme seg ned på beina – ved at flertallet i denne sal i dag feier all tvil til side og gir dem en hjelpende utstrakt hånd slik at de kan få et undervisningstilbud som er barna og de foreldrene som vil at barna skal få en slik undervisning, verdig. Men statsråden må selvsagt følge opp, og hvis det er noe som er i strid med norsk lov, skal det påpekes.

Ulf Erik Knudsen (Frp): Jeg registrerer at særlig Arbeiderpartiet og SV er opptatt av påstandene om at disse skolene ikke er flinke når det gjelder likestilling.

Så vidt jeg har forstått, har man stilt seg åpen for å ta bort de omstridte bøkene. Diskriminering er intet nytt i vårt samfunn. Særlig er det markant i en del av de fremmedkulturelle miljøene. Jeg skulle ønske man hadde vært like opptatt av å ta et oppgjør med den diskriminering, den vold og den tvang som bl.a. kvinner i muslimske miljøer utsettes for. Men dette er kanskje ikke så politisk gangbart for enkelte. Jeg synes vi bør være mye mer opptatt av hvorvidt de barna som går i skoler som bruker hele eller deler av ACE-skolenes pedagogikk, lærer god norsk, matematikk, naturfag osv. – det som er viktig for å klare seg i samfunnet – og lærer dem å respektere andre mennesker, annen manns eiendom osv. Har ACE-skolene volds- og mobbeproblemer og manglende kvalitet, slik vi sliter med i den offentlige skolen? Neppe. Personlig synes jeg at disse tingene er langt viktigere.

Representanten Inge Lønning sa at han ikke ville sende sine barn til denne type skoler. Selv er jeg ikke så kategorisk. Jeg ville ikke sagt nei om jeg trodde at det ville gitt dem en god utdanning. Jeg er også skeptisk til det kvinnesynet som man prediker, men jeg respekterer at man har dette synet.

Jeg tilhører for øvrig kanskje den siste generasjonen som ble satt til å pugge salmevers og synge salmer, og som hadde bibelkunnskap i stor utstrekning på skolen. Jeg tror ikke at vi tok betydelig skade av det.

Til slutt en liten digresjon. Vi har i Norge i dag kommet så langt i likestillingshysteriet at alle lærebøker er fulle av familiebeskrivelser der mor er brannmann og far vasker opp. Det er nesten så det grenser mot mannsdiskriminering.

Inge Lønning (H): Jeg kan berolige representanten Knudsen med at jeg har sluttet med å sette barn til verden, så akkurat det er ikke en påtrengende problemstilling.

Når jeg nevnte det rent hypotetisk, var det bare for å vise til at mine fire barn alle har passert den offentlige skolen tilsynelatende uten å ta varig skade av det. Jeg er fullt ut enig i alt det gode som er sagt både av statsråden og komiteens leder og andre fra Arbeiderpartiet, om at det er utmerket å ha en felles offentlig skole og et felles møtested – forutsatt at det ikke er møteplikt, dvs. at det er frivillig hvorvidt man ønsker å bruke dette tilbudet eller alternative tilbud.

Når Ranveig Frøiland sier at for Arbeiderpartiet er private skoler et supplement, så er det sikkert en dekkende beskrivelse av partiets holdning. Men for de foreldre som tar imot disse tilbudene, er det ikke et supplement, men et alternativ. Og det er jo det som er hele poenget, at det skal finnes alternativer. Også for de arbeiderpartistatsråder som i årenes løp har sendt sine barn til Steinerskolen – det forekommer jo i de beste kretser – går jeg ut fra at det har vært et alternativ og ikke et supplement. Og man har valgt det bevisst fordi man trodde at barna ville få det bedre og få en bedre læringsprosess på den måten. Det finnes mange land – også i vårt nordiske nærmiljø – som har lang erfaring med å akseptere minoritetsskoler for jødiske barn, for muslimske barn og for andre minoritetsgrupper. Man trenger ikke å gå lenger enn over grensen til Sverige. Og det er ingenting som tyder på at integrasjonen av minoriteter lykkes dårligere i Sverige enn i Norge av den grunn. Tvert imot, all forskning som finnes på dette området, tyder på det motsatte. Der hvor foreldrene føler seg trygge på sitt valg av den skolen de sender barna til på barnetrinnet, lykkes integreringen i storsamfunnet bedre. På samme måte viser en fersk forskningsrapport i Sverige – hvor man nå har syv ganger så stor andel elever i private skoler som det man har i Norge – at det i alle de kommuner i Sverige hvor det er opprettet private skoler de siste åtte år, er en merkbar fremgang i den offentlige skolen, den er blitt kvalitativt bedre av den grunn. Hvorfor frykter man så for at det norske samfunn skal smuldre opp og gå opp i limingen, når det beviselig ikke har skjedd i våre nærmeste nordiske naboland?

Til sist: Jeg er glad for at statsråden landet som han gjorde – trygt og godt på rullebanen – etter at han hadde fløyet meget høyt i sin retorikk, og etter at han hadde brukt en karikatur av det han polemiserer imot. Men han landet godt, og når enden er god, er allting godt.

Rolf Reikvam (SV): Arne Lyngstad kommenterte at jeg brukte Regnbuen skole i Lørenskog som eksempel. Det gjorde jeg fordi det er en skole som er etablert på det samme ideologiske grunnlag, med utgangspunkt i ACE-pedagogikken. Det er en skole som er blitt vurdert av tilsynsmyndighetene. Konklusjonen kom i dag – eller den er i alle fall i ferd med å bli offentliggjort.

Utdanningsdirektøren i Oslo og Akershus – det er jo utdanningsdirektørene som har ansvaret for å føre tilsyn med private skoler generelt – har vurdert denne skolen og har konkludert med at den på visse områder åpenbart opptrer i konflikt med det som er målet med vårt utdanningssystem, og at den ikke burde ha vært godkjent.

Det var utgangspunktet, og det jeg synes det er viktig å ta med seg når vi skal vurdere en ny skole som skal drive med den samme type pedagogikk. Selv om det gjelder ulike skoler, er undervisningsmateriellet stort sett det samme, ideologien og pedagogikken er den samme. Det var mitt utgangspunkt da jeg brukte Regnbuen skole som eksempel.

Hele debatten oser av en viss misforståelse, føler jeg. Det har svevd mange flotte honnørord gjennom salen – Odd Einar Dørum var jo eksponenten for det. Vi skal vise romslighet, vi skal vise redelighet, og vi skal opptre med et kristent sinnelag, det er honnørordene som har føket gjennom salen. Men det er jo ikke det vi diskuterer! Det vi egentlig diskuterer, er om den type pedagogikk, den type skole og den type virksomhet oppfyller de kravene som er nedfelt i privatskoleloven. Det er det vi diskuterer, ikke honnørordene. Min påstand og min argumentasjon er at de på mange områder opptrer i strid med det som er målet til den generelle læreplanen for grunnskolen, og også fagplanene. Og de gir – som jeg sa – «blanke» i opplæringsloven når det gjelder kravet til utdanningspersonalet. Det var utgangspunktet, og det er det vi må vurdere – ikke spørsmålet om romslighet, kristelighet eller redelighet.

Jeg beklager hvis konklusjonen etter denne debatten blir at det mer eller mindre skal være automatikk her, at den type skoler og den type søknader som etter hvert kommer, mer eller mindre automatisk skal godkjennes. Hvis det blir situasjonen, er vi på meget gale veier.

Ursula Evje (Frp): Jeg vil først gripe fatt i noe representanten Frøiland vektla. Det var at disse skolene spesielt stod for et ekstremt verdisyn. Hvem definerer hva som er et ekstremt verdisyn – for 4,5 millioner mennesker? Er det mulig eller ønskelig å vedta felles verdier for alle i Norge? Det er bare et lite spørsmål.

Denne skolen er vedtatt godkjent etter søknad ut fra livssyn. Søknaden gjaldt ikke alternativ pedagogikk, som er den andre muligheten etter privatskoleloven, selv om det for mange synes å ha vært et ønske.

Til Rolf Reikvam: Når han trekker inn Regnbuen skole i Lørenskog, når han blander den opp i dette og forsøker å få politikk ut av det, glemmer han, eller han mangler fullstendig kunnskap om, at både Regnbuen skole i Lørenskog og den private skolen i Skedsmo har fungert som en form for trygghetsbase for elever fra omkringliggende kommuner som er mobbet ut av de offentlige skolene uten at disse skolenes ledere har løftet én liten finger for å beskytte disse barna. Og det er faktisk også innvandrerbarn som er flyttet over på disse livssynsskolene, og det fungerer aldeles utmerket – på tross av at representanten Reikvam tydeligvis ikke aksepterer det.

Hensikten med all opplæring må – uansett hvilken metode som blir brukt – være å forberede barn på et voksent og ansvarlig liv, på å kunne ta vare på seg selv og sin egen familie når de får det en gang i fremtiden. Om Guds ord er så til skade for å gjøre dette, er jeg ikke i stand til å si noe om. Men det er åpenbart at andre her er det.

Når en går videre på denne maniske holdningen som Arbeiderpartiet og SV har til private skoler, ikke bare til ACE-skoler, men også til montessoriskoler – de har den samme holdningen til flere av disse, og de har den samme holdningen til vanlige kristne skoler, som ikke har ACE-pedagogikk – trekker jeg den konklusjon at de er mot privatskoler, og ikke bare mot ACE-pedagogikken.

Så må en gå inn og se på hvorfor de er så enormt nervøse for 2 pst. av 550 000. Jo, det er fordi vi ser et gryende foreldreopprør i Norge, og jeg viser til det representanten Lønning var inne på fra Sverige – det øker, og det øker fort.

Presidenten: Inge Lønning har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Inge Lønning (H): Representanten Tom Thoresen og representanten Rolf Reikvam har begge lagt vekt på og tolket loven dit hen at hver enkelt søknad skal behandles inngående og for seg. Det er det ingen uenighet om. Men jeg finner det riktig å gjøre oppmerksom på at statsråden i sitt innlegg, for øvrig meget prisverdig, innrømmet at på dette punkt hadde saksbehandlingen i dette tilfellet ikke holdt mål, nettopp fordi man ikke hadde gått inn i den dialog som departementet er forpliktet til å gå inn i, med søkerne. Jeg synes det er meget respektabelt av statsråden at han innrømmer det.

La meg til sist bare vise til en av de mange uttalelser fra statsråden som har vært sitert i mediene, hvor han har polemisert mot akkurat denne type skole. I Norsk Skoleblad nr. 4 for i år står det følgende:

«Han sa det ville bli en sann fornøyelse å avvise nye søknader fra skoler som vil drive ACE-pedagogikk.»

Jeg går ut fra etter statsrådens innlegg i dag at han i hvert fall har innrømmet at fornøyelsen bør være en blandet fornøyelse.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.

(Votering, se side 2598)