Presidenten: Dette spørsmålet,
fra representanten Bjørn Hernæs til landbruksministeren,
vil bli besvart av miljøvernministeren på vegne
av landbruksministeren.
Spørsmålet tas opp av representanten
Magnhild Afseth Olrud.
Magnhild Afseth Olrud (H): Etter presidentens opplysning
om landbruksministerens fravær stiller jeg følgende
spørsmål til miljøvernministeren:
«En mindreårig gutt har arvet
familieeiendommen Røhr Store i Ringsaker fra sin grandonkel
og søkt om fritak for boplikt fram til myndighetsalderen.
Fylkesmannens landbruksavdeling i Hedmark har valgt å sette
arverett til side og anbefaler at gutten skal nektes konsesjon.
Vil statsråden utarbeide retningslinjer
som sikrer arverett, forutsigbarhet og likebehandling
i slike saker?»
Statsråd Siri Bjerke: Saken det vises til, ble løst ved at
fylkeslandbruksstyret gav Peder Røhr konsesjon i møte
3. mai 2001. Han fikk konsesjon på vilkår av at
han innen 2013 bosetter seg på eiendommen, for
deretter å bebo og drive eiendommen på en forsvarlig
måte i minst fem år i sammenheng.
Guttens erverv var konsesjonspliktig, og saken
var en ordinær konsesjonssak etter konsesjonsloven. Konsesjonsloven
legger ikke opp til noen særbehandling i de tilfeller mindreårige
arver en eiendom fra et familiemedlem. Det skal foretas
en konkret og individuell vurdering, også i de
tilfellene der det er adgang til å legge vekt på bl.a.
tilknytningen til eiendommen.
Loven nevner en del forhold som skal vektlegges
når en vurderer konsesjonssøknaden. Momenter som
det skal legges særlig vekt på, er om erververen
kan anses skikket til å drive eiendommen, og om han vil
tilflytte eiendommen for selv å drive den.
Når det gjelder arveretten, er den
etter min mening godt sikret i loven ved det at nære slektninger
kan erverve konsesjonsfritt. Andre slektningers arverett
er sikret gjennom den individuelle og konkrete behandling som søknaden
skal undergis. Det dreier seg om en sammensatt skjønnsvurdering
i slike saker hvor en rekke ulike hensyn gjør seg gjeldende.
Det er ikke uvanlig at det kan være ulik oppfatning av
hva utfallet av søknaden bør
bli.
Retningslinjene på dette området
må ikke være mer detaljerte enn at de gir rom
for lokale og individuelle tilpasninger. Det er ellers et grunnleggende
prinsipp i norsk forvaltningsrett at like saker skal behandles likt.
Kravet til likebehandling er imidlertid så godt kjent at
det ikke skulle være nødvendig å gå nærmere
inn på prinsippet i retningslinjene.
Jeg mener derfor at det ikke er behov
for spesifikke retningslinjer for slike tilfeller som det representanten
tar opp.
Lodve Solholm hadde
her teke over presidentplassen.
Magnhild Afseth Olrud (H): Jeg takker for svaret.
Jeg er fullstendig klar over at fylkeslandbruksstyret har
gitt denne gutten konsesjon. Det er i grunnen ikke det spørsmålet
mitt går på, det går på landbruksmyndighetenes
innstillinger og behandling av saken.
Jeg synes denne konkrete saken viser at til
tross for de nylig vedtatte endringer i konsesjonsloven, bl.a. med bortfall
av forkjøpsretten, er konsesjonssøkere ikke sikret at
arveretten respekteres. To relativt like saker, som i dette
tilfellet – en gutt på åtte år
og en på seks år, litt forskjell i størrelsen
på gårdsbrukene – burde kunne behandles
likt.
Kan statsråden si noe om dette kan
bedres i fremtiden?
Statsråd Siri Bjerke: Som jeg sa i mitt svar, tror jeg ikke nye
retningslinjer er veien å gå for å sikre
det vi ønsker å sikre gjennom lovverket.
Det er viktig at retningslinjene ikke er mer detaljerte enn at de
gir rom for det nødvendige skjønn og de individuelle
tilpasningene som loven skal gi mulighet for. Kravet til likebehandling
er såpass godt nedfelt i det lovverket som allerede eksisterer,
at det skulle være unødvendig og ikke noe mer å vinne
på å presisere det ytterligere i lovverket.
Presidenten: Vi går så tilbake
til spørsmåla 8 og 9.