Stortinget - Møte onsdag den 9. mai 2001 kl. 10

Dato: 09.05.2001

Tilbake til spørretimen

Spørsmål 19

Ivar Kristiansen (H): Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til miljøvernministeren:

«Det britiske miljødirektoratet har på høring forslag til ny utslippstillatelse av radioaktive stoffer fra Sellafield-anlegget, hvor de svært høye grensene på radioaktivt utslipp foreslås opprettholdt helt frem til 2006. Utslipp fra Sellafield-anlegget på et slikt nivå vil gi ubotelig skadevirkning på fisk, skalldyr, oppdrettsnæring og havmiljøet for øvrig langs norskekysten.

På hvilken måte protesterer Regjeringen mot disse ødeleggende utslipp overfor sine britiske kolleger?»

Statsråd Siri Bjerke: I Miljøverndepartementets høringsuttalelse til det britiske miljødirektoratets forslag om å la utslippene av technetium-99 gå urenset i havet helt til 2006 framholder vi at det foreslåtte utslippsnivå er helt uakseptabelt, og krever at utslippene reduseres kraftig allerede fra i år. Jeg har personlig tatt saken opp med min britiske kollega Michael Meacher under et møte tidligere i år. Der understreket han at en endelig beslutning ikke er fattet av den britiske regjering. Jeg tok også saken opp med mine nordiske kolleger under det nordiske miljøvernministermøtet i februar, og oppfordret dem til å avgi høringsuttalelser til det britiske miljødirektoratets forslag, slik Norge har gjort. Det har tidligere vært rettet en rekke henvendelser om saken til britiske myndigheter, både fra norsk side og i form av felleshenvendelser fra de nordiske miljøvernministrene.

Også innenfor OSPAR-konvensjonen samarbeider Norge med bl.a. de øvrige nordiske landene for å legge press på britiske myndigheter for å redusere utslippene fra Sellafield. Reprosesseringen er den dominerende kilden til utslipp av radioaktiv forurensning til det marine miljøet. Vi arbeider derfor i OSPAR for at alt brukt kjernebrensel på sikt skal lagres i stedet for å reprosesseres. Norge var med på å fremme et vedtak om dette på fjorårets OSPAR-møte i København. Vedtaket fikk flertall, men ikke tilslutning fra Storbritannia og Frankrike.

Forslaget fra det britiske miljødirektoratet er et høringsdokument som inneholder flere alternative løsninger. Den gunstigste løsningen sett med norske øyne legger opp til en grense for utslipp på 10 Tbq allerede fra 2001, og det er dette alternativet vi har bedt britene om å velge i første omgang. Det forslaget det britiske miljødirektoratet går inn for, innebærer at gjeldende grense på 90 Tbq opprettholdes helt fram til 2006, noe som vil medføre fortsatt forhøyede verdier av technetium-99 langs norskekysten. Det britiske miljødirektoratet vil trolig ta endelig stilling til hvilket alternativ de går inn for før sommeren. Da vil også den britiske regjeringen i forlengelsen av dette ta stilling til saken.

Regjeringen har mottatt et stort antall henvendelser fra kommuner, fylkeskommuner og miljøorganisasjoner med krav om stans i utslippene og stenging av reprosesseringsanlegget i Sellafield. For å synliggjøre dette engasjementet og legge ytterligere press på britiske myndigheter overleverte Utenriksdepartementet den 7. mai disse henvendelsene til den britiske ambassaden sammen med en redegjørelse for Norges syn i denne saken. Som tidligere omtalt, vil også statsministeren ta spørsmålet om utslippene fra Sellafield opp under sitt møte med sin britiske kollega Tony Blair i juni.

Ivar Kristiansen (H): Jeg takker for svaret.

Det går helt tydelig fram at det er ingen verdens ting som tyder på at britiske myndigheter akter å gjennomføre noe annet enn det de tar sikte på, nemlig å forholde seg til dagens utslippsnivå helt fram til 2006.

Det er ingen ting som forurenser og ødelegger mer langs norskekysten enn det radioaktive stoffet technetium sammenlignet med annen forurensning, for det har en irreversibel effekt. Og når vi ser at skadevirkningene langs norskekysten bare de siste ti årene er firedoblet, så ser vi hvor dette går. Bare for å halvere nedbrytningstiden av stoffet technetium går det altså mer enn 200 000 år. Det er som kjent relativt lang tid.

Det er en for passiv holdning til disse spørsmålene. Det holder ikke etter min oppfatning med henvendelser til ambassaden og den tosidige kontakt man har hatt hittil. Man har ikke oppnådd noen form for resultater etter min oppfatning.

Statsråd Siri Bjerke: Jeg deler den bekymringen som representanten Kristiansen gir uttrykk for når det gjelder langtidsvirkningene av såpass høye utslipp av technetium-99 som det mest vidtrekkende alternativet fra det britiske miljødirektoratet vil innebære.

Jeg deler ikke oppfatningen om at vi har en passiv holdning til dette fra norske myndigheters side. Her snakker vi om direkte henvendelser på politisk nivå. Jeg er opptatt av å finne de aller beste måtene vi både kan protestere på og gradvis nå fram på.

Det at den britiske miljøvernministeren har et engasjement i saken, oppfatter jeg som et positivt signal. Nå får vi se hva norsk og ytterligere nordisk og annet press kan medføre for løsningene framover. Vi må bruke alle de kanalene vi har i dette arbeidet, og håpe at det vil gi resultater.

Ivar Kristiansen (H): For norsk næringsvirksomhet langs kysten, for marin sektor, er den utvikling vi ser på dette området, fatal. Jeg er sikker på at nåværende miljøvernminister husker daværende miljøvernminister Thorbjørn Berntsens karakteristikker av sin britiske kollega godt – ti år tilbake i tid. Da brukte han meget sterke adjektiv. Nå er skadevirkningene og nivået på utslippene – irreversible sådan – blitt fire ganger større. Når vi husker hva Thorbjørn Berntsen kalte sin kollega i Storbritannia for flere år tilbake, og med de ødeleggende virkningene utslippene fra Sellafield har hatt så langt, og utslippene skal være på dagens nivå til 2006, hva mener dagens miljøvernminister vil være den dekkende og rette karakteristikken av hennes britiske kolleger?

Statsråd Siri Bjerke: Det kunne være fristende litt spøkefullt å replisere til representanten Kristiansen at daværende miljøvernminister Berntsens karakteristikk ikke fikk så stort gjennomslag i forhold til den situasjonen vi nå kan peke på, slik at det kanskje ikke er karakteristikker som er det viktigste virkemiddelet for å nå fram. Personlig tror jeg nok at det bare er et sterkt, tydelig, langvarig press fra ulike hold, og fra norske myndigheters side spesielt, som kan gi resultater i denne saken. Vi må gjøre det vi kan direkte overfor Storbritannia, men vi må også arbeide sammen med andre land, slik vi gjør – de nordiske bl.a., for å forsøke å få fram alternativer til reprosessering, som tross alt er utgangspunktet for hele denne virksomheten. Men jeg kan forsikre om et minst like sterkt engasjement, selv om språkbruk kan være annerledes.