Presidenten: Etter ønske fra næringskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 50 minutter, og at taletiden fordeles slik:

Arbeiderpartiet 10 minutter, de øvrige gruppene 5 minutter hver og én av de uavhengige representantene 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det ikke blir gitt anledning til replikker etter de enkelte innlegg, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Mimmi Bæivi (A) (ordfører for saken): Forslaget som i dag fremmes, vil bli nøyere gjennomgått og realitetsbehandlet i forbindelse med behandlingen av revidert nasjonalbudsjett. Derfor ser jeg ingen grunn til å bruke mye tid på denne saken i dag.

Jeg vil likevel få vise til at det stod en omtrent samlet næringskomite, med unntak av Fremskrittspartiet, bak budsjettinnstillingen fra i høst, hvor det står:

«Komiteens flertall … mener det er grunn til å følge nøye med på utviklingen for ulike støtteordninger som skipsbyggingsindustrien i EU har. Særlig gjelder dette støtte til avvikling, omstrukturering, nyskaping, FoU, miljøvern og regional investeringsstøtte.»

For Arbeiderpartiet er det naturligvis av stor betydning at konkurranseevnen ikke svekkes i forhold til våre konkurrenter. Regjeringen har signalisert at den fortsatt vil gi norsk skipsbyggingsindustri internasjonalt konkurransedyktige rammevilkår. Det vil her være naturlig å ha et nært og godt samarbeid med alle parter i næringen. Det vil i den forbindelse bli tatt et initiativ fra Regjeringen til å utvikle et omstillings- og nyskapingsprogram for skipsbyggingsindustrien.

For Arbeiderpartiet er det viktig å ta vare på våre stolte tradisjoner som skipsbygger- og sjøfartsnasjon og sikre denne næringen for fremtiden.

Leif Helge Kongshaug (V): Skal norske verft hevde seg i en stadig hardere konkurranse, er stikkordet kompetanse. Det er viktig at en er på plass, og at en er på plass til rett tid. I Norge har vi en fragmentert skipsbyggingsindustri med mange små verft, underleverandører og skipskonsulenter. Vi kan være stolte over den maritime klyngen vi har flere steder langs kysten, ikke minst i mitt eget hjemfylke Møre og Romsdal, som er blant de fremste i verden.

En del av oss kjenner til prosjektet Seaway@2010. Dette prosjektet skal mobilisere den maritime sektoren til økt forsknings- og utviklingsinnsats. Dette er et initiativ som næringen selv har tatt. Det er viktig at det offentlige blir en effektiv lagspiller i økonomisk sammenheng, og at virkemiddelapparatet er tilpasset slik at samarbeidet går knirkefritt og ubyråkratisk. Ellers registrerer jeg at EU igjen vurderer å gjeninnføre verftsstøtte i en eller annen form. Jeg oppmoder statsråden til å følge godt med – og det er jeg rimelig trygg på at hun vil – i et eventuelt nytt regelverk som måtte bli innført i EU, og at hun om nødvendig kommer tilbake til Stortinget med saken, slik at norsk verftsindustri sikres like konkurransevilkår med andre verft i Europa.

I sitt svarbrev til næringskomiteen sier statsråden at hun vil komme tilbake til innholdet i Dokument nr. 8-forslaget i revidert nasjonalbudsjett. I revidert nasjonalbudsjett sies det at en fram mot statsbudsjettet for 2002 vil vurdere saken.

Det som er viktig for Venstre, er det jeg sa innledningsvis, at fortrinnet og mulighetene for norske verft er å ligge i fremste rekke når det gjelder kompetanse, og at vi er der til rett tid. Skal kompetansen være nyttig som konkurransefaktor, er det også helt vesentlig at en følger med i løpet og er tidlig ute. Derfor understreker forslagsstillerne at saken haster, og at en ikke hele tiden må komme tilbake til, men la ting skje også i det offentlige. Noe av det viktigste som nå må skje, er satsing på FoU, og her tåles lite utsettelse.

Når det gjelder det nye konseptet for hurtigferger, kalt FerryCat, forstår jeg av media at dette har gått i orden. Jeg har ikke rukket å sjekke hva Regjeringen sier i revidert nasjonalbudsjett om det, og om det eventuelt står noe om det der. Men om media denne gangen skulle ha rett, vil jeg gi ros til statsråden for å ha bidratt til nødvendig framdrift av dette konseptet, for dette er morgendagens fergeløsningsprosjekt, etter min mening.

Jeg vil gjerne også utfordre statsråden til å kommentere punkt 2 i forslaget vårt – om det er slik at det fins noen ordninger som kan bidra til at utviklingskostnadene i forbindelse med hurtigfergene blir dekt, slik at prosjektet med FerryCat får den nødvendige framdrift.

Inger Stolt-Nielsen (TF): Jeg våger den påstand at Regjeringen bedriver forhalingspolitikk i forhold til maritime næringer både til lands og til vanns.

Vår EØS-tilknytning pålegger norsk næringsliv en god del forpliktelser, men regelverket åpner også for ulike støtteordninger som kan forrykke de internasjonale konkurranseforhold, dersom de ikke følges opp på samme måte fra land til land. Det synes for meg at Regjeringen ligger etter andre industrinasjoner i Europa i forhold til å sikre nasjonalt næringslivs konkurransedyktighet.

Da statsbudsjettet ble lagt frem i høst, ble det fra Regjeringens side gitt uttrykk for at man ville ha høy beredskap for å møte eventuelle nye støtteordninger rettet mot skipsverftene når den direkte kontraheringsstøtten falt bort. Støtte til utvikling av nye skipstyper er en slik ordning, som det er mulig å gjennomføre innenfor EU-regelverket. Men Regjeringens vilje til å bidra til ny utvikling innen skipsbygging og utvikling av nye skipstyper, og derved bidra til å opprettholde kystens næringsliv, synes meg noe halvhjertet.

Av St.prp. nr. 84 fremgår det at Regjeringen ønsker å gi norske skipsverft tilnærmet de samme rammebetingelser som øvrige skipsverft innenfor EØS-området. – Tilnærmet de samme rammebetingelser. Hvorfor ikke de samme? Og hvorfor skal Norge vente og se til alle andre har fått etablert nye ordninger? Hvorfor ikke bidra til at Norge kan være i første rekke i utviklingen av ny teknologi i maritime næringer?

Nå er jeg klar over at ordrebøkene stort sett er fulle frem til utgangen av 2003, og tilsynelatende har det da ingen hast med nye støttetiltak. Men det er jo så at dersom en ønsker å opprettholde en jevn sysselsetting, nytter det ikke å vente til de første oppsigelsene kommer før en tar de nødvendige skritt for å bidra til den forskning og utvikling som er nødvendig for å opprettholde og utvikle norske skipsverfts kompetansemessige konkurransedyktighet, og derved sysselsettingen i verftsindustrien.

Det er ikke så forferdelig lenge siden spørretimene i Stortinget var preget av situasjonen som oppstod i verftsindustrien da virkningen av redusert kontraheringsstøtte slo inn, og da det omtrent samtidig ble bråstopp i investeringene ved de oljerelaterte verftene. Den strukturelle ledigheten rammet kysten hardt, men det ble snakket vekk som overkapasitet og behov for omstilling av arbeidskraft. Nå snakker næringen selv om behovet for omstrukturering og spesialisering, der klyngeeffekten kan utnyttes bedre, forutsatt at kontraheringsvolumet er tilstrekkelig stort.

Skal næringen få til den omstillingen det er behov for, vil det bli nødvendig å øke forskningsinnsatsen i de miljøer som i dag driver skipsbyggingsindustri. Næringen vil øke sin egen forskningsinnsats, men det er rimelig å forvente at også staten bidrar med midler som kan sikre at norsk skipsbyggingsindustri beholder både sine kompetansefortrinn og sin konkurransekraft. Skal man nå det mål at Norge skal forsterke sin posisjon som verdensledende innen maritim transport, industri og offshoreoperasjoner frem mot 2010, må Regjeringen vise en positiv holdning til å bidra til forskning og utvikling, og programmer og ordninger med fokusering på den maritime klyngen bør være i forkant av utviklingen ellers i Europa, ellers vil vi bli forbikjørt av nasjoner som i større grad ser verdien av kompetansevedlikehold og kompetansevekst innen maritim sektor. Da er det ingen grunn til at Regjeringen skal sette seg på gjerdet og vente og se hva andre gjør. Regjeringen må bruke de muligheter som ligger i tillatte støtteordninger til programmer for omstrukturering, nyskaping, regional investeringsstøtte, forskning og utvikling og miljørelatert støtte. Da holder det ikke at næringsministeren så gjerne vil, men ikke får det til, fordi finansministeren har satt seg på pengesekken. At Regjeringen skyver alle utfordringer i maritime næringer over til neste budsjettår, forsterker mitt inntrykk av at dersom bare Regjeringen klarer å hale dette ut til over valget, så kan styret rundt et eventuelt regjeringsskifte og innlagte snubletråder i fremlagt budsjett ta oppmerksomheten vekk fra de løfter man har kommet med i denne stortingsperioden, og som Arbeiderpartiet ikke har politisk vilje til å følge opp. Da kan man kanskje få den utviklingen som er skissert i regionalmeldingen, at de maritime miljøer på Nordvestlandet vil bryte sammen. En slik politikk vil vi i Kystpartiet motarbeide, og jeg tror ikke at Arbeiderpartiet skal føle seg altfor trygg på at alle kystens vaktbikkjer vil være borte når nytt storting trer sammen til høsten.

Statsråd Grete Knudsen: Jeg vil vise til at Regjeringen i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett også har foretatt en bred behandling av skipsbyggingsindustrien. Det er bevilget netto 850 mill. kr i støtte til inngåtte kontrakter og signalisert at Regjeringen fortsatt vil gi norsk skipsbyggingsindustri internasjonalt konkurransedyktige vilkår.

Regjeringen tar sikte på å utvikle et omstillings- og nyskapingsprogram for skipsbyggingsindustrien. Dette programmet blir utformet i samråd med næringen. Som et ledd i dette er det også naturlig å vurdere å styrke de landsomfattende virkemidlene i Statens nærings- og distriktsutviklingsfond og i Norges forskningsråd. Jeg vil i denne forbindelse understreke at dersom innsatsen fra myndighetenes side skal få full effekt, er det nødvendig at næringen selv tar et ansvar for å spesialisere, tar i bruk ny teknologi og tilpasser sin egen næring til nye produksjonsprinsipper. Dette vet vi en del om, etter undersøkelsen som Arild Hervik har foretatt av de maritime næringene. For det som er tilfellet, er at de er altfor lite kompetanserettet. Selv om noen er dyktige, bruker de altfor lite av sin virksomhet til å forbedre seg på kompetansesiden. Og det er helt nødvendig hvis denne næringen skal kunne møte morgendagens utfordringer.

Norsk skipsbyggingsindustri vil være konkurransedyktig i et marked der alle konkurrerer under de samme økonomiske rammevilkårene. Derfor er det et mål for Regjeringen at vi gjennom internasjonale avtaler skal få redusert den statlige støtten til skipsbyggingsindustrien. Og det har hele Stortinget sluttet seg til. Vi følger utviklingen av hva som nå skjer i EU, svært nøye. Industriministrene der skal ha sitt ministerrådsmøte i morgen. Grunnen til at de eventuelt bestemmer seg for å fortsette med støtten, er at Sør-Korea, som har vært i en svært vanskelig situasjon, øker kapasiteten, ikke minst innenfor tankere og containerskip.

Jeg har nettopp vært i Korea og tatt opp disse forholdene direkte med dem, også fordi Norge er en stor skipsbygger i Korea. Jeg vil i Paris i overmorgen ha et eget møte med sørkoreanerne for å diskutere hvordan man kan avhjelpe denne situasjonen, slik at den ikke kommer som en konflikt inn i WTO. For kommer den som en konflikt til WTO, vil det ta flere år før man kan få avgjort å få redusert skipsbyggingsstøtten, hvis EU følger opp Korea. Derfor må vi håpe at det ikke skjer, og at man kan få en ordning der man går over til kompetanseutviklingsprogrammer, slik vi har vært innstilt på fra norsk side.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Inger Stolt-Nielsen (TF): Jeg er klar over de forholdene i skipsverftsindustrien internasjonalt som statsråd Knudsen nå gjorde rede for, men jeg er redd for at det nytter forferdelig lite at vi i Norge skal sitte og holde Korea i ørene, mens Europa altså gjør noe helt annet.

Så vi må ikke vente for lenge. Vi må ikke miste det fortrinn vi har i å være en kompetansenasjon på skipsverft og skipsindustri. Vi ser at næringen selv er klar over sitt omstruktureringsbehov. De er villige til å gå inn økonomisk, de vil spesialisere seg. Vår forpliktelse som storting må da være å bidra innenfor det regelverk som gjelder i EØS-området.

Men det har vært et problem for norsk industri at en liksom stiller ti meter bak når de andre stiller til start. Vi har alltid ett eller annet ved norsk industri – ekstra avgifter, ekstra skatter eller noe lavere støtteordninger – som gir våre næringer en konkurranseulempe i forhold til de europeiske. Vi kan ikke ha det slik. Vi må ha internasjonalt konkurransedyktige rammer for alt næringsliv hvis vi skal klare oss i morgendagens verden. Det gjelder selvfølgelig også kompetansenæringer. Og det som er tilknyttet maritimt næringsliv, er kompetansenæringer; det er faktisk høy kompetanse og mye bruk av IKT. – Men noen sveiser fortsatt platene.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.