Presidenten: Etter ønske fra finanskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 3 timer og 35 minutter, og at taletiden blir fordelt slik:

Arbeiderpartiet 85 minutter, Kristelig Folkeparti 30 minutter, Høyre 30 minutter, Fremskrittspartiet 25 minutter, Senterpartiet 15 minutter, Sosialistisk Venstreparti 10 minutter, Venstre 10 minutter, Tverrpolitisk Folkevalgte 5 minutter og en av de uavhengige representantene 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg av hovedtalerne fra hver partigruppe og etter statsminister og finansminister, og tre replikker med svar etter innlegg fra parlamentariske ledere og etter øvrige medlemmer av Regjeringen.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Dag Terje Andersen (A) (komiteens leder og ordfører for sak nr. 1): Langtidsprogrammet gir oss en mulighet til å diskutere de mer langsiktige linjene i politikken, til å løfte blikket litt utover de daglige enkeltsakene og diskutere utviklingstrekk over tid.

Det langtidsprogrammet vi diskuterer nå, er det første i et nytt århundre. Det forrige århundret var preget av en utvikling der vi ved inngangen til århundret var blant Europas absolutt fattigste land, til vi ved utgangen av det var blant de rikeste land i verden, et land preget av høy sysselsetting, en stor andel fellesgoder, forholdsvis jevn fordeling av rikdom sammenliknet med andre land og stor grad av trygghet. Det gir oss et godt utgangspunkt for å velge veien videre – vi har bedre muligheter enn de fleste.

Den velferden vi i dag nyter godt av, er bygd ut gradvis – skritt for skritt. Hele veien har det å ha et verdiskapende næringsliv som legger grunnlag for de verdiene vi senere skal fordele, vært virkemidlet for å utvikle samfunnet videre. Det siste eksemplet på reformer – eldrereformen – er et godt eksempel på nettopp det. En møysommelig planlegging har ført til at vi etter hvert kommer opp i nesten 30 000 boenheter, bruker 34 milli-arder kr og har planlagt både personellsiden og driftssiden, sånn at målet om en bedre eldrereform blir en realitet.

Solidaritetsalternativet har gitt gode resultater. Vi har fått økt sysselsetting, begrenset prisstigningen, fått velferdsløft og samtidig reallønnsforbedringer. Regjeringens langtidsprogram tar sikte på å videreføre solidaritetsalternativet. Skal vi klare det, er modernisering av offentlig sektor, effektiv bruk av ressurser og flere tjenester for hver krone oppgaver vi nå har gått løs på, og som vi må videreføre.

Ikke minst innenfor helsesektoren er dette åpenbart. Norge er blant de land i verden som bruker mest penger på helse, men likevel er vi ikke helt på toppen når det gjelder resultater i helsetjenesten. Vi er det land i Europa som har best legedekning, men likevel er det mangler i helsevesenet som vi har behov for å gjøre noe med. Da må vi sette inn flere ressurser, ja, men vi må også bruke ressursene på en bedre måte. Det er bakgrunnen for at vi nå tar belastningen med å foreslå – og forhåpentligvis gjennomføre – en sjukehusreform som tar sikte på at ansvarsfordelingen skal bli klarere, og at samordningen av ressursene skal bli bedre. Det er også bakgrunnen for at vi i disse dager gjennomfører fastlegereformen, sånn at vi også kan få en mer effektiv bruk av primærhelsetjenestens ressurser. Det er grunnen til at vi vil videreføre de helseplaner vi har satt i gang innen f.eks. områdene kreft og psykiatri.

Også innenfor barne- og ungdomssektoren mener vi tiden nå er inne til ytterligere løft. Med den forrige regjeringen opplevde vi at barnehageutbyggingen stoppet omtrent opp – i hvert fall bremset den kraftig opp. Vårt mål foran den neste perioden er først og fremst å få flere barnehager, sånn at valgfriheten blir reell for de mange foreldre som i dag ikke har tilgang på barnehageplass, og så gjøre barnehageplassene billigere.

Vårt mål er å ha en skolefritidsordning som ikke ekskluderer barn ut fra personlig økonomi. Vårt mål er at vi skal ha en skole uten egenandeler – en likeverdig, god, offentlig skole. Vi mener det er en kvalitet i seg selv at barnet til direktøren og barnet til arbeideren går på den samme gode, offentlige skolen. Vi mener også det vil være en riktig prioritering å sørge for at kostnadene til bøker i videregående skole blir redusert. Alle disse tingene er viktige i seg selv, men de er også viktige for å bidra til å skaffe tilgang på arbeidskraft og gjøre det mulig for et ungt ektepar at begge deltar i arbeidslivet.

Innstillingen til langtidsprogrammet viser tydelig at de forskjellige partiene stort sett har sine egne merknader. Innstillingen er preget av særmerknader, og jeg vil si: Noen merknader er spesielt sære!

Men på noen avgjørende punkter er det bred enighet, og det er det som er omhandlet i en egen melding fra Regjeringen, St.meld. nr. 29, om retningslinjer for den økonomiske politikken. Den 29. mars i år godkjente man i statsråd fastsetting av ny forskrift for pengepolitikken. Stabilitet i valutakursen over tid er målet med pengepolitikken, men det er fastsatt et operativt mål for gjennomføringen som peker mot stabil inflasjon på 2,5 pst., med muligheter for en svingningsmargin på +/- 1 pst. Videre er det sagt at målet skal være «framoverskuende», og at man bør se bort fra kortsiktige forstyrrelser av midlertidig karakter. Norges Bank praktiserte tidligere den gamle valutaforskriften med sikte på et inflasjonsnivå på 2 pst. Det er altså et nytt signal, men det er åpenbart – ut fra de reaksjonene som er kommet etter fastsetting av den nye forskriften – at det ikke blir oppfattet som et dramatisk signal; det gir stabilitet over tid. Derfor er jeg veldig glad for at et klart flertall tar disse retningslinjene til etterretning.

Samtidig ble det lagt fram retningslinjer for budsjettpolitikken, og det mest sentrale elementet der er at vi for framtiden skal basere oss på å bruke realavkastningen av oljefondet. Vi skal fortsatt arbeide for konjunkturutjamning, som det blir sagt i meldingen. Men den forutsigbarhet som nå er lagt inn i hvordan vi etter hvert skal ta realavkastningen av de pengene vi har på bok, inn i økonomien, er et bidrag til å unngå raske forandringer som resultat av f.eks. kortsiktige svingninger i oljeprisen. Det er en styringsregel som gir forutsigbarhet for næringslivet og for utviklingen av velferdsgodene i samfunnet. De hovedlinjene er det bred enighet om. Det er bare SV og Fremskrittspartiet som ikke er med på å gi sin tilslutning til dem, og jeg syns det er grunn til å gi honnør til saksordføreren, Per-Kristian Foss, som har bidratt til å bygge den brede plattformen som her er lagt til grunn. Da er det lagt et solid fundament for den økonomiske politikken framover. Det er en bred enighet som ikke blir omkastet av eventuelle regjeringsskifter, og det er en stabilitet og forutsigbarhet i den økonomiske politikken. Det gir alle aktuelle regjeringsalternativer noenlunde de samme rammer, og det gir dermed klarere valg mellom de forskjellige regjeringsalternativene. Det vil f.eks. si at hvis en ønsker å slå om seg med store skatteløfter, ja, så blir det mindre til velferd.

Vårt alternativ er fortsatt utbygging av velferden, skritt for skritt, det er solidaritet nasjonalt og internasjonalt og en bærekraftig miljøpolitikk bygd på ansvarlige og forutsigbare økonomiske rammevilkår. Slik vil vi bruke muligheten i et av de land, kanskje det landet, som mer enn noe annet kan kalle seg mulighetenes samfunn.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Lars Gunnar Lie (KrF): Kristeleg Folkeparti har i arbeidet med langtidsprogrammet lagt til grunn at vi ønskjer ei samfunnsutvikling i åra som kjem, der dei mellommenneskelege verdiane får større plass – ein politikk som har sitt ankerfeste i vår nasjonale og kristne kulturarv. Dei utfordringane vi står framfor, er å tryggja eit verdigrunnlag for styring av samfunnet, sikra forsvarleg miljømessig utvikling og medverka til positiv utvikling for distrikta og stabile rammevilkår for næringslivet. Vi meiner at auka satsing på forsking og utvikling der ein har tett samarbeid med lokalt næringsliv, vil vera viktig for nyskaping, særleg innanfor fiskeri og havbruk.

Komiteleiaren var i sitt innlegg inne på nokre av desse områda, men det eg saknar mest, er vilje til å satsa i distriktspolitikken. Arbeidarpartiet seier i ein merknad i innstillinga at dei «slutter seg til ønsket om å bevare hovedtrekkene i bosettingsmønsteret». Dette vitnar om lite engasjement for å gje handlefridom til å føra ein aktiv distriktspolitikk. Derfor vert mitt spørsmål til representanten Dag Terje Andersen: Kva for konkrete tiltak er det Arbeidarpartiet vil setja i verk for å få til ei god utvikling i distrikta, slik at det vert noko meir enn eit «ønske om»?

Dag Terje Andersen (A): Det området som representanten Lie nå tok opp, er nettopp et av de områdene der jeg for min del er overbevist om at man finner den beste løsningen i et samarbeid mellom sentrum og Arbeiderpartiet. Jeg tror det er der de beste løsningene for distriktene ligger. Det er grunnen til at vi i det statsbudsjett vi har lagt fram og i den kommuneøkonomiproposisjonen som kom samtidig med revidert nå sist fredag, har lagt opp til kraftig vekst i kommunesektoren – en styrking av kommunesektoren langt ut over det som har skjedd noen gang tidligere. Det er grunnen til at vi satser på aktiv næringsutvikling i distriktene, der det jo er vi og sentrum som står sammen om å forsvare ordninger som foreslås fjernet av høyresiden bl.a. Det er ikke tvil om at noe av grunnlaget for en sterk utvikling i distriktene i Norge må være den offentlige sektoren – kommunesektoren, statlig virksomhet i distriktene osv. Derfor er det med stor forundring jeg ser i Innst. S. nr. 229, side 7, spalte 1 at Kristelig Folkeparti har valgt å bli med Høyre på en formulering om at det skal være et mål at veksten i offentlig sektor ikke skal være høyere enn veksten i fastlandsøkonomien. Hvis det er alvorlig ment, er det et klart signal om et nytt linjevalg der den offentlige sektoren blir mindre prioritert enn det den har vært tidligere. Og jeg er ganske sikker på at skulle Kristelig Folkeparti utgjøre et flertall sammen med høyresidens partier i et slikt standpunkt, så vil det gå kraftig ut over distriktene.

Per-Kristian Foss (H): Jeg vil takke for den honnør som ble meg til del som saksordfører for innstillingen om den omtalte St.meld. nr. 29. Det gjelder den brede enigheten som er etablert, men også de dissenser som nylig ble sitert. Jeg er like fornøyd med begge deler.

Den enighet som er etablert, er viktig. Det er viktig å ha enighet om det generasjonsperspektivet det er å etablere en slags rammeforståelse for yttergrensen av hva man kan ta ut av det vi kaller petroleumsfondet, men som er oljefondet. Vi får håpe den enigheten kan beholdes, også når det reises spørsmål om å begynne å ta ut på forhånd før man tar inn i statsbudsjettet. Det foreligger som kjent også forslag om det fra fjorårets budsjettforlik.

Jeg hadde tenkt å snakke om skatt i denne sammenheng, og jeg registrerer at stadig flere arbeiderpartirepresentanter mener at nok er nok og frykter å komme tilbake til Stortinget for å vedta nye skatter og avgifter. Oslo Arbeiderpartis selvutnevnte kampkandidat, Rune Gerhardsen, varsler bål på Youngstorget over unødvendige forskrifter og en kamp mot finansministerens avgifter. I fjorårets debatt var det faktisk uenighet om toppskatten, men nå for tiden sier statsministeren at han er «litt» enig med Høyre når det gjelder toppskatten. Jeg har lyst til å utfordre finanskomiteens leder og Arbeiderpartiets hovedtalsmann i skattespørsmål til å utdype hva «litt» enighet med Høyre innebærer når det gjelder toppskatt, og hvorfor en slik enighet faktisk etableres etter at man har vedtatt hva toppskatten skal være for vanlige arbeidsinntekter i inneværende år. Kan vi altså stole på et parti som ikke snur i tide, men snur etter at det er for sent?

Dag Terje Andersen (A): Ja, for det første er jeg enig i at det er en fordel for alle at vi har noen økonomiske rammer som er relativt felles for å forhindre raske omkastninger i økonomien.

Så til skatt. Jeg har registrert at Høyre har et behov for å snakke mye om skatt, og at de i noen sammenhenger har behov for å framstille skattesystemet som verre enn det det er, for å få sving på diskusjonen.

Det er en realitet at Norge i nordisk sammenheng, eller sammenliknet med andre land som har et høyt velferdsnivå, ikke har et spesielt høyt skattenivå, det gjelder personbeskatning, det gjelder næringslivsbeskatning, det gjelder eiendoms- og boligbeskatning. Men vi ligger høyt på ett område, og det er på avgifter – ikke spesielt høyt på moms, men spesielt høyt på noen avgifter. Her har vi foreslått lettelser for å bli mer lik de landene som ligger rundt oss, og som vi har en betydelig handelslekkasje til.

Vårt svar for neste periode er først og fremst å bruke handlingsrom til å treffe dem som trenger det best. Derfor vil vi først og fremst kvitte oss med egenandeler i skolen, gjøre barnehagene billigere og mer tilgjengelige osv. Men så har vi også sagt at det ikke er noen rimelighet i at toppskatt, trinn 1, skal slå inn i store alminnelige arbeidstakergrupper – da er innslagspunktet for lavt. Det er én av de ting vi vil prioritere innenfor ansvarlige økonomiske rammer, for det har aldri vært meningen at alminnelige inntekter eller noe i overkant av alminnelige inntekter skal treffes av toppskatten. Det er det signalet som statsministeren har sendt ut, og som jeg har inntrykk av at det er bred enighet om. Jeg registrerer at Høyre i sitt alternativ for i år foreslo en grense på 300 000 kr, og at de nå snakker om 320 000. Jeg vet ikke om det er å vende i tide, eller om det snarere er å snu i utide.

Siv Jensen (Frp): Gjennom hele innlegget til representanten Dag Terje Andersen ble det snakket mye om de langsiktige linjene, reformer, modernisering av offentlig sektor, men skatt ble bare så vidt nevnt. Det ble kun nevnt i én sammenheng, og det var i et spark til andre partier om store skatteløfter, som ifølge Dag Terje Andersen ville gi mindre til velferd. Avgifter ble ikke nevnt med ett ord i presentasjonen av Arbeiderpartiets syn på langtidsprogrammet. Det betyr en utfordring, fordi skatte- og avgiftssystemet og skatte- og avgiftsnivået er et av de områdene som folk flest og for så vidt også næringslivet er mest opptatt av for øyeblikket, har minst forståelse for for øyeblikket, og hvor det hersker stor mismatch mellom det folk oppfatter som et rettferdig skatte- og avgiftsnivå, og det de føler de får tilbake for alt de betaler inn i statskassen. Derfor kunne det være interessant å høre hvilke langsiktige linjer representanten Dag Terje Andersen ser for seg i skatte- og avgiftspolitikken fra Arbeiderpartiet. Når han i sin siste replikk understreket at avgiftene i Norge er relativt sett høyere enn i våre naboland, og man samtidig vet at høye avgifter i seg selv kanskje er det som rammer mest usosialt, som betyr at de som har minst fra før, må betale mer i avgifter, ja, så er det klart at dette er en stor utfordring, fordi folk sliter med å få endene til å møtes. Og da kunne jeg godt tenke meg å vite på hvilke områder det er Dag Terje Andersen ser for seg lettelser i avgiftene, og hvor raskt og i hvilket tidsperspektiv man kan se for seg reduksjoner i skatte- og avgiftstrykket i Norge.

Dag Terje Andersen (A): Ja, jeg sa at det totale skatte- og avgiftsnivået i forhold til de totale inntektene i landet faktisk er lavere enn i landene rundt oss, vi måtte faktisk øke det nivået med 50 milliarder kr hvis vi skulle komme på samme nivå som Sverige. Innenfor den totaliteten ligger vi høyere enn våre naboland på avgifter, på en god del skatter ligger vi lavere. Representanten Jensen viste til avgifter som mest usosialt; jeg ville nok heller si det ville være å gjennomføre Fremskrittspartiets finanspolitiske opplegg, for det ville jo gi en dramatisk renteøkning og virkelig ramme hardt dem som har lite, og sørge for å fordele mer til dem som har mye.

Vi kommer ikke til å love mer når det gjelder skatt, vi kommer ikke til å delta i den konkurransen i det hele tatt. Men vi gjør en del. Bensinavgiften er for første gang nå fra nyttår faktisk satt ned med 50 øre, dieselavgiften er satt ned, slik at vi i sum kommer opp i 1,13 kr i løpet av året, og avgifter på kassetter og på videogrammer er satt ned. Det er en lang rekke avgifter som vi faktisk har ryddet opp i, og ingen av de tingene ble det ryddet opp i da Fremskrittspartiet var med og vedtok budsjett for Norge. Fremskrittspartiet har gjort det to ganger, men da gikk avgiftene opp, de steg mer enn prisstigningen, på sprit, på tobakk, på bensin, på diesel. Så Fremskrittspartiet – ja, nå blir kanskje presidenten fornærmet – prater om avgifter, men det er faktisk vi som gjør noe med det.

Og så: Hva vil vi gjøre i framtiden? Ja, den første runden kommer 1. juli. Til tross for at mange prøver å lage et russerevynummer ut av den momsreformen som skal gjennomføres da, vil summen av den forandringen som skjer på avgifter 1. juli, inkludert reduksjon i bensinavgiften, som er en del av pakken, gjøre at en vanlig familie med to barn vil få en netto lettelse på 1 800 kr. Det er vårt neste skritt. Vårt hovedmål er allikevel å bygge ut velferden (presidenten klubber).

Presidenten: Når presidenten klubber, er det ikke fordi han er fornærmet, men fordi taletiden for lengst er overskredet.

Johan J. Jakobsen (Sp): Arbeiderpartiet og i særlig grad statsministeren har i det siste fokusert sterkt på at alternativet til en arbeiderpartiregjering er en såkalt høyredominert regjering – jeg holdt på å si: med alt dens vesen. Og mange vil spørre: Hvor troverdig er denne skremselsagitasjonen fra Arbeiderpartiets side? For den politiske virkelighet er jo at Arbeiderpartiet i stor grad og i store saker søker støtte i Stortinget nettopp fra de partier som Arbeiderpartiet samtidig prøver å skremme velgerne med.

Hvilke saker dreier det seg om? Det er store saker. Vi kan nevne det faktum at utenriksministeren har varslet at det ikke er utelukket at det kan bli en norsk EU-søknad i neste periode. Her baserer Arbeiderpartiet seg på støtte fra Høyre. Vi har en omstridt sykehusreform, som i alle fall langt på vei frikobles fra den folkevalgte styringen. Vi har strukturendringer, omstillinger, sentralisering som svekker det offentlige tjenestetilbudet, og som har skapt grunnlaget for Finnmark-opprøret. Vi har miljøpolitikken med gasskraftsaken, og vi har også registrert at Arbeiderpartiet nå er mer over på høyre side i sin vurdering av Bush-administrasjonens undergraving av Kyoto-avtalen. Lars Gunnar Lie nevnte distriktspolitikken, vi kunne nevne landbrukspolitikken, hvor det skjer en forskyvning i disfavør av de mindre og mellomstore bruk.

Hvis Arbeiderpartiet skal fortsette å skremme med høyrepolitikk, bør ikke partiet også snart ta den politiske konsekvensen av denne agitasjonen, istedenfor å skremme med en politikk som Arbeiderpartiet selv er i ferd med å bli en del av?

Dag Terje Andersen (A): Hvis den replikken var ment som en invitasjon til Arbeiderpartiet til samarbeid, så takker jeg i så fall for det. Det er mulig det var ment som en mild henstilling. Det kan i hvert fall ikke karakteriseres som noen råflørting fra representanten Jakobsens side, men jeg skal velge å tolke det positivt.

For det som har skapt diskusjon om eventuell sentrum-høyreinnflytelse i samfunnet i den siste tiden, er jo ikke skremsler fra Arbeiderpartiet. Det kommer av at partier som f.eks. Senterpartiet har åpne landsmøter, og det kommer ut hva de driver med. Og når de gjør det omtrent samtidig som Kristelig Folkeparti og Venstre har landsmøter som peker i en helt annen retning, og som dag for dag gjør det klarere at avstanden mellom sentrumspartiene i mange saker er større enn mellom enkelte av sentrumspartiene og Arbeiderpartiet, så er det ikke noe rart at mange stiller spørsmålet om det er sånn at deler av sentrum – og jeg har ikke mistenkt Senterpartiet for å være en del av det – kunne tenke seg å går mer i retning av Høyre og kompaniskap den veien. Det understrekes ved det sitatet jeg brukte i sted, i forhold til at Senterpartiet heldigvis ikke er med i den merknaden som Kristelig Folkeparti og Venstre er med på, som legger opp til en bevisst begrensning av veksten i offentlig sektor. Det er ett eksempel på at det er klare skiller mellom partiene.

Det skal ikke være noen tvil om at vi på de saksområdene som Jakobsen nevnte, som landbruk, distriktspolitikk og kommuneøkonomi ikke minst, faktisk har lagt inn så mye penger både i fjorårets og årets opplegg at vi ikke bare har holdt det vi har lovet, men vi har faktisk holdt det Senterpartiet har lovet – og det har aldri Senterpartiet selv gjort. Det burde være en godt grunnlag for videre arbeid til beste for distriktene.

Øystein Djupedal (SV): Representanten Andersens siste svar til representanten Jakobsen kan vel vanskelig forstås på noen annen måte enn som en invitasjon til Senterpartiet og ikke en invitasjon til sentrum. Her bruker altså Andersen hele sin replikk til å fortelle om hvor stor grad av likhet det er mellom Senterpartiet og Arbeiderpartiet i viktige spørsmål, og ikke likhet mot sentrum. I så måte er det et veldig interessant signal, for hvis en skal oppsummere den stortingsperioden vi snart har bak oss, så har jo uforutsigbarhet og manglende langsiktighet i politikken kanskje vært det som kjennetegner denne perioden best. Vår nåværende statsminister oppsummerte de første to og et halvt år med at det var en historisk svak regjering som gikk av, som samarbeidet i hytt og pine i alle retninger, også mot ytterste høyre. Etter den tid har vi hatt en regjering som også har samarbeidet i alle retninger i hytt og pine, helt uten forutsigbarhet og helt uten langsiktighet i politikken.

Det det betyr, er vel at både representanten Andersen og mange i Arbeiderpartiet nå ser at hvis man skal kunne gjennomføre de store reformer som står omtalt i langtidsprogrammet, så kreves det mer faste konstellasjoner. Dette har statsministeren selv smelt døren ettertrykkelig igjen for, og sagt at den politiske avstanden til de to partier som sannsynligvis ligger nærmest Arbeiderpartiet, er for stor. Dette er jo et ganske interessant signal, for det må da bety at Høyre og Kristelig Folkeparti er partier som ligger Arbeiderpartiet nærmere.

Så har det akkurat vært gjennomført en LO-kongress, der signalene var det helt motsatte, nemlig at langsiktighet i politikken var det viktigste. Her må det bygges allianser blant de partier som er opptatt av å videreutvikle velferdsstaten og ikke bygge den ned.

Min utfordring til komiteens leder, Andersen, er da: Er han enig med statsministeren i disse betraktninger? Er det slik at Arbeiderpartiet faktisk ønsker å sitte i en mindretallsregjering, avhengig av Kristelig Folkeparti den ene dagen, avhengig av Høyre den andre dagen og avhengig av Fremskrittspartiet den tredje dagen, uten langsiktighet og forutsigbarhet i de store oppgaver som Andersen selv tok opp i sitt innlegg? Eller mener han faktisk slik som parlamentarisk leder i Arbeiderpartiet tidligere har sagt, og som også partiets leder Jagland har sagt, at det beste for landet er en flertallskonstellasjon som kan tenke langsiktig? Er Andersen mer enig med Yngve Hågensen enn han er med sin egen statsminister?

Dag Terje Andersen (A): For det første er jeg enig med representanten Djupedal i at den uforutsigbarhet som har preget denne perioden når det gjelder parlamentarisk grunnlag, ikke gir god stabilitet for gjennomføring av viktige reformer, for ikke å snakke om orden i økonomien. Så Djupedals utgangspunkt er jeg helt enig i.

Så spør representanten om jeg er enig med statsministeren. Og det er jeg. Men jeg er ikke enig i Djupedals fortolkning av statsministeren, for jeg har registrert gjentatte ganger at både statsministeren og andre som Djupedal nevnte, har understreket ønskeligheten av mer stabile styringsvilkår framover, og har ikke oppfattet at det er noen nye signaler i forhold til det. Men jeg har registrert at statsministeren har kommentert det faktum at det i dag ikke er vilje blant andre partier som er i stand til å utgjøre et flertall sammen med Arbeiderpartiet, til enten å ha et sånt avklart politisk parlamentarisk forhold eller – enda mer usannsynlig – eventuelt å danne felles regjering. Så signalet om stabilt grunnlag for regjering står fast, og jeg er derfor uenig i Djupedals fortolkning av statsministeren.

Men poenget i mitt forrige svar til representanten Jakobsen var egentlig at den siste tid har vist oss at i hvert fall Kristelig Folkeparti og Venstre åpenbart skjeler mer og mer til plan B, som det er kalt, altså et alternativ der Senterpartiet eventuelt ikke er med. Det ville for så vidt være en avklaring, men vi har ikke fått noen avklaring av det politiske grunnlaget for en slik eventuell gruppering. Det eneste som er klart i en slik gruppering, er at Bondevik ønsker å bli statsminister. Det er ingen avklaring av hva som eventuelt skal være det politiske grunnlaget for det.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Per-Kristian Foss (H) (ordfører for sak nr. 2): Jeg skal ikke gå inn i debatten om stabile parforhold. Jeg må nok si at jeg tror et vanlig publikum som har sittet og hørt på denne debatten, med spenning ville sett frem til Stortingets neste debatt nettopp om definisjonen av «stabile parforhold». Jeg skal innledningsvis imidlertid bare replisere et par ting til debatten om skatt i det replikkordskiftet som nå nylig er tilbakelagt.

Arbeiderpartiet har en meget selektiv fremstilling av sitt eget budsjettopplegg. Det er riktig at det bak 12 milliarder kr i skatte- og avgiftsøkninger ligger enkelte lettelser. Men det folk er opptatt av, er jo summen av hva de får, ikke at enkelte ting har gått litt ned, mens andre ting har gått mange ganger mer opp. Finanskomiteens leder gir også inntrykk av at Norge som skatteland i grunnen ligger sånn midt på treet. Det er korrekt at det er et par land som foreløpig ligger over oss i samlet skatt og avgifter i prosent av BNP, Fastlands-Norges BNP, men det varer ganske kort. Hvis den svenske regjeringens prognoser for skatteandelen holder til 2002, og hvis vi fortsetter som vi har gjort, har Norge passert Sverige i skatteandel innen 2002. Danmark er også på god vei ned, så da vil vi altså ha nordisk rekord, som i den sammenheng også er på toppen blant OECD-landene.

En annen måte å måle det på i forhold til bedriftene, er f.eks. å se på skatteandelen, altså hva bedriftene betaler i skatt i prosent av BNP eller i prosent av samlet beskatning. Uansett sammenligning ligger Norge både over OECD-gjennomsnittet og over gjennomsnittet i EU. Det kommer man rett og slett ikke unna.

Regjeringens langtidsprogram viser klart at det er behov for et regjeringsskifte. Meldingen inneholder mange gode analyser, men Regjeringen kommer med få svar. Jeg kan faktisk ikke huske noe tidligere langtidsprogram som har hatt så lite konkret politikk i seg.

Høyre kritiserte i sin tid Bondevik-regjeringen for at den ikke tok tak i problemene, men isteden oppnevnte stadig nye utvalg som skulle utrede alt – jeg hadde nær sagt – mellom himmel og jord.

Arbeiderpartiet var den gang enig i denne kritikken – før de selv overtok regjeringskontorene. Statsminister Stoltenberg gikk så langt at han den gang, altså før sin statsministertid, karakteriserte Bondevik-regjeringen som «enestående svak».

Men hva gjør Arbeiderpartiet nå? Jo, de setter ned enda flere utvalg for å utrede enda mer. For å ta et eksempel: Det er intet annet enn handlingslammelse når Stoltenberg-regjeringen nå har oppnevnt en ny kommisjon for å utrede pensjonsspørsmålene. Jeg har tatt med meg på talerstolen to utredninger om pensjonsspørsmål – de veier til sammen 1,8 kg og inneholder 800 sider ferdig utredning – fra Moland-utvalget og Olsen-utvalget. Her gis mange svar og mange alternativer, men Stoltenberg-regjeringen har altså valgt å skyve problemet foran seg ved å utrede enda mer.

Hvis Bondevik-regjeringen var «enestående svak» fordi den stadig nedsatte nye kommisjoner, finnes det ikke ord som kan beskrive Stoltenberg-regjeringen når den utreder utredningene.

Høyres standpunkt i disse trygdespørsmålene er klart. Vi ønsker en trygghetsreform av folketrygden der vi setter av midler på folks egne pensjonskonti. Vi har faktisk tillit til folk flest, og er sikre på at de vil forvalte sine egne pensjonsmidler på en god måte.

Dessverre er langtidsprogrammet skuffende også på andre områder. Regjeringen gir uttrykk for store ambisjoner med sine planer for fornyelse av offentlig sektor. Det konkrete innholdet er imidlertid særdeles svakt. Det ser ut som om Regjeringen tror at fornyelse av offentlig sektor er å skifte navn på ulike etater og flytte ansvaret litt rundt omkring innenfor den offentlige forvaltning. Målet er kanskje å gi inntrykk av handlekraft, samtidig som man ikke blir uvenner med Kommuneforbundet. Men konkrete resultater blir det lite av.

Jeg vil minne Arbeiderpartiet på at det ikke er noe mål i seg selv å omorganisere. Målet er å skape systemer som virker bedre, og som sørger for et bedre tilbud til innbyggerne, til en lavere kostnad.

Det er nødvendig å omorganisere for å få dette til, men det er ikke slik at en hvilken som helst omorganisering gir bedre resultat. Det er i hvert fall ikke slik at Regjeringens reformer utløser det forbedringspotensialet vi vet ligger der. Å gå utenom så elementære ting internasjonalt som å gjøre konkurranseutsetting til et allment prinsipp i all offentlig forvaltning, er virkelig å gå utenom hovedproblemet. Likebehandling f.eks. avgiftsmessig av offentlig utført virksomhet og privat utført virksomhet burde være en selvfølgelighet for å sikre seg den beste tilgang på de rimeligste tjenestene. Men Regjeringen går unna også dette problemet, i likhet med hva Kommuneforbundet forlanger.

Regjeringen understreker flere steder i langtidsprogrammet – og det er godt faglig underbygd – at tilgangen på arbeidskraft er en av de viktigste utfordringene vi står overfor. Samtidig ser vi at Arbeiderpartiet går sammen med Fremskrittspartiet for å begrense arbeidsinnvandringen. Vi ser at Arbeiderpartiet går sammen med SV og Senterpartiet for å forhindre at folk får raskere behandling ved sykdom, ved at arbeidsgiver betaler behandlingen. Vi ser at Arbeiderpartiet går sammen med sentrumspartiene for i alle fall å utsette endringer i pensjonssystemene som kan gi bedre incentiver til å arbeide nå. Det er én rød tråd i spørsmålet om mangel på arbeidskraft, og det er at Arbeiderpartiet er med på å forhindre alle tiltak som kan løse problemene. Det meste skyver man foran seg og skyver til side.

I stedet for å lage politikk for å løse landets problemer bruker statsministeren og finansministeren krefter på å angripe de løsninger som finnes og som er brukt i andre land. Regjeringen er opptatt av at Høyre vil ha egenandel i sykelønnsordningen, og hvilke virkninger dette vil få for enkelte. Samtidig er ikke Regjeringen villig til å ta de nødvendige grep i sykehussektoren som kunne ha gjort at syke får behandling raskere. Der møter man på vesentlige innvendinger – igjen fra Kommuneforbundet.

I stedet for å finne løsninger bruker statsministeren sin tid til å regne ut hva en kreftsyk kvinne får i egenandel i sykelønnsordningen med Høyres forslag. Men at egenandelen for den samme kvinnen er nærmere 50 pst. hvis sykdommen blir varig og hun går over på uføretrygd, sier statsministeren ingenting om. I Høyre synes vi ikke det er urimelig at også de som har lønnet arbeid, skal betale en viss egenandel ved sykdom, når de som har langvarige lidelser, må betale mye mer.

Jeg klarer ikke helt å forstå logikken i Arbeiderpartiets politikk på dette området. Den eneste logiske forklaringen jeg kan tenke meg, er at det er langt færre fagorganiserte blant de uføretrygdede, slik at spørsmålet om egenandel i sykelønnen er et spørsmål om arbeidstakerrettigheter for LO-medlemmer, ikke om et balansert velferdssystem for alle grupper i samfunnet. Jeg håper at denne min påstand ikke er riktig, men jeg utfordrer Arbeiderpartiet til å gi sin forklaring på den logikk og den holdning de står for.

For Høyre er skole og utdanning viktig. En god allmennutdannelse er det beste bidrag til å utjevne forskjeller i samfunnet og til å gi alle like muligheter. Vi er alle forskjellige med utgangspunkt i ulike hjem. Stimulansen vi får i våre hjem fra våre foreldre, kan variere. En middelmådig skole er ikke god nok til virkelig å utjevne disse forskjellene og til å gi alle like muligheter til å komme seg frem i samfunnet. Det må en bedre skole til for virkelig å virke sosialt utjevnende.

I stedet for å komme med løsninger for å gi barna en bedre skole, er Arbeiderpartiet ensidig opptatt av skolefritidsordningen. Utover dette er Arbeiderpartiets eneste bidrag til skoledebatten gjentatte forsøk på å svartmale situasjonen i en utvalgt kommune, nemlig Oslo. Dette har ikke noe annet mål enn å sverte Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti som har byrådsansvar i Oslo. Men de sier ingenting om hva som er Arbeiderpartiets alternative politikk. Når kritikken mot Oslo-skolen samtidig er fullstendig uberettiget, viser dette hvor desperat regjeringspartiet er blitt. Det er et faktum – for å ta de enkle tall – at det i perioden 1992–96 ble brukt i gjennomsnitt 245 mill. kr i året på skoleinvesteringer i Oslo. Det var under et sosialistisk Arbeiderpartiet/SV-byråd. Under de borgerlige byrådene siden 1997 er det brukt i gjennomsnitt 991 mill. kr til samme formål.

Med Høyre i byråd er det dermed brukt fire ganger så mye årlig på vedlikehold og nybygg i forhold til arbeiderpartibyråd. At det fortsatt ikke er bra nok i Oslo-skolen, er helt sant. Men det gjøres mer enn noen gang, og årsaken til at man har et etterslep, en enorm oppryddingsjobb, er mangelen på innsats under Arbeiderpartiet/SV-byrådene.

Et annet viktig område for Høyre er skatter og avgifter. Vi mener faktisk at Ola Nordmann skal få lov til å bestemme over mer av egen inntekt. Folk begynner å bli lei av stadig nye skatter og avgifter. Nok er nok i det rike Norge. Ja, dette vinner nå gjenklang langt inn i Arbeiderpartiets stortingsgruppe, så langt jeg har forstått uttalelser til avisene.

Skatter og avgifter dreier seg derfor om folks privatøkonomi, om hvor langt lønningsposen skal rekke. Men det dreier seg også om å ta vare på det næringsliv vi har. Ikke nødvendigvis akkurat de bedriftene vi har i dag, men et næringsliv som er konkurransedyktig, dynamisk og som bidrar med utvikling og kunnskap til hele samfunnet. Dette dreier seg om å sikre arbeidsplasser og verdiskaping, mangfold og utvikling. Derfor tar Høyre til orde for et klart lavere skatte- og avgiftsnivå for norsk næringsliv. Her pleier Arbeiderpartiet å komme med den samme gamle leksa – og jeg venter den i replikkrunden: Det er ikke bare skatter og avgifter som avgjør konkurranseevnen. Nei, det er helt riktig. Det er mye annet også. Samferdsel og infrastruktur er viktig, men det er jo ikke områder hvor Arbeiderpartiet har spesielt mye godt å peke på, og hvor man har ligget på et rimelig lavt investeringsnivå. Utdanning og forskning er viktig. Her er ikke svaret skolefritidsordning, men bedre kvalitet i hele vårt skoleverk. En bredde i næringslivet, med en kraftig underskog av små og mellomstore bedrifter, er viktig. Men her er Arbeiderpartiets mål åpenbart å satse sterkere på offentlig sektor og dermed fortrenge vekstmuligheten for de mange små og mellomstore bedriftene.

Den sveitsiske høyskolen IMD sammenligner hvert år verdens mest konkurransedyktige land. Sammenligningen er basert på 293 ulike kriterier, altså noen flere enn de jeg nå har vært inne på! Her tar man hensyn også til de «andre tingene» som Arbeiderpartiet snakker om. På fire år har Norge falt fra femte plass til tyvende plass på denne rangeringen.

Det er dessverre for mye som går i gal retning, ikke bare når det gjelder skatter og avgifter. Dette bekreftes også av OECDs rapport om at Norge vil få svært lav produktivitetsvekst i årene som kommer. Dette bekreftes av at vi ser en stadig nedgang i industrien, med færre sysselsatte og tap av markedsandeler, slik det fremgår av revidert nasjonalbudsjett, som ble lagt frem sist fredag.

Det er derfor tomt prat når Arbeiderpartiet prøver å dekke seg bak at det er andre ting som er viktig for konkurranseevnen. Vi er faktisk dårligere på de andre tingene også.

I St.meld. nr. 29, der jeg er saksordfører for innstillingen, la Regjeringen frem forslag om retningslinjer for den økonomiske politikken. Regjeringen foreslo en retningslinje om at vi skulle bruke av oljeinntektene tilsvarende den forventede realavkastningen av petroleumsfondet, men dog tilpasset konjunktursituasjonen fra år til år.

Jeg er glad for at et flertall i finanskomiteen har kommet med viktige presiseringer i forhold til Regjeringens opplegg. For det første understreker nå et flertall, også Arbeiderpartiet, at et sterkt og konkurransedyktig næringsliv er en forutsetning for å videreutvikle velferdssamfunnet. Et flertall i komiteen stadfester også at det er et mål å opprettholde rom for en konkurranseutsatt sektor om lag av samme omfang som i dag.

Jeg er også glad for at Arbeiderpartiet er med på merknader som nyanserer resultatene av solidaritetsalternativet. Solidaritetsalternativet har ikke fungert de siste årene på grunn av at kostnadsveksten har vært for høy. Flertallet slår fast at det er partene i arbeidslivet som har ansvaret dersom arbeidsledigheten øker.

I spørsmålet om handlingsregel for bruk av oljepenger får hovedtrekkene i Regjeringens forslag tilslutning. Dessverre er det bare Høyre og Fremskrittspartiet samt representanten Bastesen som mener at vi i tillegg bør bruke oljepengene på en trygghetsreform av folketrygden.

Jeg er imidlertid glad for at flertallet i komiteen understreker at Regjeringens forslag til handlingsregel må tilpasses konjunktursituasjonen, og at handlingsregelen – om inntil realavkastning av petroleumsfondet – må vurderes fortløpende for å fange opp utilsiktede virkninger og ny informasjon.

Det er også et viktig signal at flertallet i komiteen mener at økt bruk av oljepenger skal benyttes til tiltak for å bedre produktiviteten i norsk økonomi, og at skatte- og avgiftspolitikken, utdanning og forskning og infrastruktur er viktig i denne sammenheng.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Dag Terje Andersen (A): Jeg har forståelse for at lederen av Oslo Høyre har et stort behov for å prøve å forklare hva som skjer i Oslo-politikken. Det er jo ofte der eksemplene kommer fra når det er mangler i velferdssamfunnet som vises fram. Resultatene av høyrestyret er klare, og jeg skjønner godt representantens behov for å bortforklare dem.

Jeg vil imidlertid heller ta tak i det representanten pekte på som er helt riktig, nemlig at en vesentlig del av utfordringen framover både for privat næringsliv og for utviklingen av offentlig sektor blir å skaffe arbeidskraft, å sørge for at vi har de hendene som skal gjøre de jobbene vi som samfunn prioriterer. Det blir feil når representanten sier at vi ikke jobber i forhold til det. La meg nevne noen eksempler: En av begrunnelsene for at vi foreslår et kortere og mer effektivt utdanningsløp innenfor høyere utdanning, er at de unge skal komme et år tidligere ut i arbeidslivet. En av begrunnelsene for full barnehagedekning er å gi også ungdom i etableringsfasen mulighet for å delta aktivt i arbeidslivet. Arbeidsmarkedspolitikken har til hensikt å hjelpe folk tilbake til arbeidslivet hvis de har blitt arbeidsledige. Tiltak som etter- og videreutdanningsreformen, kombinasjonen av arbeid og trygd, en aktiv seniorpolitikk, muligheten til fleksibel pensjonering er alt sammen virkemidler for å gjøre tilgangen på arbeidskraft både sikrere og altså også bedre.

Mitt spørsmål, i og med at representanten Foss med rette er opptatt av tilgang på arbeidskraft, er: Vil han da støtte de forslagene som jeg her nevnte, som Høyre ved en lang rekke tidligere anledninger har avvist?

Per-Kristian Foss (H): En av årsakene til at jeg tar opp forhold i Oslo-politikken, er slett ikke mine egne tillitsverv, men det faktum at vi opplever i grunnen det selsomme at man nesten skulle tro det var kommunevalg og stortingsvalg samtidig, for Regjeringen bruker en vesentlig del av sin tid på å reise land og strand rundt og fortelle om hvor galt det er i Oslo-politikken. De driver en form for uberettiget kritikk av det sittende byråd, utgått av Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre. Derfor syns jeg kanskje noen fakta hører hjemme, selv om jeg registrerer at representanten Andersen ikke har fått tallene helt med seg. Men det kommer etter hvert.

Jeg kan ikke registrere at vi har gått mot noen av de forslag som representanten Andersen nevnte, snarere tvert imot, vi har bedre forslag. Barnehageprisene ville ha vært lavere i hele år hvis Arbeiderpartiet i fjor hadde stemt for økt statsstøtte til barnehagene, men de stemte imot. Nå kommer de med deler av vårt forslag fra i fjor, som en stor nyvinning. Riktignok tar de fra andre barnehagekonti, så det er ikke fem øre i ny satsing på barnehagene.

Så sier man at studentene kommer ett år tidligere ut i arbeidslivet som følge av Regjeringens forslag. Det er det vel ingen andre enn eventuelt statsråd Giske som tror. Det er vel og bra å tenke den tanken at man skal få større muligheter til å være heltidsstudent, men man blir ikke det bare ved å tenke på det. Da må det legges inn mer ressurser for å støtte hovedfagsstudentene slik at tempoet kan holdes, og det må legges mer ressurser inn i studiefinansieringsordningen. Hvis det gjøres i tråd med Mjøs-utvalgets innstilling og ikke i tråd med stortingsmeldingen, vil vi være sterkt for det – ikke som noen tvang for å bli heltidsstudent, det kan være gode grunner for veksling mellom arbeidsliv og studier, og jeg trodde det skulle være unødvendig å minne Arbeiderpartiet på det, men tidene har forandret seg. Den som vil være heltidsstudent og komme tidligere ut i arbeidslivet, skal imidlertid få en mulighet til det. Vi skal ikke bremse de forslagene, snarere tvert imot, vi vil fremme bedre forslag også på det punktet.

Einar Steensnæs (KrF): Det er verdiskapingen og arbeidsplassene som gir grunnlag for å kunne utvikle velferdssamfunnet vårt. Det er derfor viktig å gi stabile, gode og forutsigbare rammevilkår til bedriftene. Kristelig Folkeparti har i denne sammenheng vært med på å foreslå en rekke stimuleringstiltak rettet mot næringslivet, særlig mot bedrifter som er eksponert for internasjonal konkurranse. Ved siden av dette har vi også foreslått endringer i skattesystemet, slik at avstanden mellom skatt på kapital og skatt på arbeid blir redusert.

Vi ønsker også å støtte etablering av små og mellomstore bedrifter i distriktene, bl.a. ved å bruke SND som et viktig virkemiddel. På den måten kan risikokapital gjøres tilgjengelig for disse bedriftene.

Høyre har så langt jeg kan huske i hvert fall, aldri hatt noen særlig sans for tiltak som SND representerer. Det har vært en del av deres politikk. Men nå synes jeg partiet går enda et steg lenger. På side 26 i innstillingen, i andre spalte nederst, står det å lese følgende i Høyres merknader:

«Selektiv næringsstøtte til bedrifter og bransjer bør derfor avvikles til fordel for bedre rammebetingelser for all næringsvirksomhet.»

Høyre går inn for å få norsk skattenivå ned på sammenlignbart nivå med det en har i EU. Det er greit. Men selv i EU-land har en fastholdt selektiv næringsstøtte, bl.a. til maritime næringer, f.eks. refusjonsordning for sjøfolk og den særskilte rederibeskatningen. Men Høyre varsler altså nå at de ønsker å fjerne slike ordninger. Er det slik dette er å forstå?

Per-Kristian Foss (H): Denne replikken ble jeg veldig glad for – bare det å høre representanten Steensnæs frykte at Høyre vil gå lenger i avvikling av selektive næringsstøtteordninger enn EU, i redsel for at vi ikke skulle være tilstrekkelig EU-konforme. Det er en replikk med et utgangspunkt jeg liker.

Man kan diskutere hva selektiv næringspolitikk er. Hvis man hadde fulgt vårt opprinnelige forslag om en sjømannsbeskatning mer av den gamle typen, hadde man unngått direkte støtteordninger. Jeg tror faktisk det hadde vært en mer bærekraftig utvikling. Jeg tror det hadde gitt det Steensnæs kalte «stabile, gode og forutsigbare rammevilkår», om vi hadde valgt en slik modell framfor en ren subsidieordning.

Nå ser vi at de andre nordiske land legger om sine støtteordninger, sine sjømannsbeskatningsordninger. Vi må stikke fingeren i jorda. Det er kanskje ikke det riktige uttrykket akkurat i den maritime bransje, men jeg tillater meg allikevel å si at vi iallfall må orientere oss i forhold til hva andre land gjør på dette området.

Når det gjelder risikokapital, SND: Det er vel ikke de ordninger i SND som har betydd tilførsel av risikokapital som vi har stemt mot. Vi har faktisk ment at SND burde innrettes sterkere nettopp mot nyskapingsbedriftene, gjennom både tilskudds- og støtteordninger. Men de må være generelle. Jeg tror ikke det er en god måte å støtte nyskapingsvirksomhet på å gjøre den utelukkende avhengig av adresse. Jeg minner om at Høyre og Kristelig Folkeparti har stått sammen med et stortingsflertall om å opprette de såkalte START-fondene. De har både vært landsomfattende og vært regionale, altså basert i fire–fem regioner i tillegg til den landsomfattende ordningen. Vi håper det er et bra tilskudd. Men la meg si det slik: Når jeg reiser rundt og møter bedrifter, uansett hvor i landet det er, opplever jeg at det er rammebetingelsene generelt man klager på. Det er mangel på god samferdsel og gode veier, og ikke minst er det den uforutsigbarhet som lå i fjorårets budsjettforlik, de klager aller sterkest på.

Kenneth Svendsen (Frp): Jeg har nå sittet på Stortinget i snart fire år, og jeg har deltatt i utarbeidelsen av statsbudsjettet i disse fire årene. Spesielt har jeg arbeidet med skatte- og avgiftspolitikken, deriblant avgiftene på bil og bilbruk.

Fremskrittspartiet har i alle disse årene fremmet forslag om reduksjon i engangsavgiften på personbiler. Vi har fremmet forslag om reduksjon i bensin- og dieselavgiften utover Regjeringens forslag i 2001, om reduksjon i omregistreringsavgiften, årsavgiften, vektårsavgiften og motorsykkelavgiften. Dette har vi selvfølgelig gjort fordi vi har sett at dagens bilpolitikk rammer alle. Spesielt rammer den barnefamiliene, som har behov for en litt større bil. Men ikke bare brukerne av bilene er tapere. Miljøet er en stor taper, ved at utskiftningstakten av kjøretøyene er for lav. Derfor kjører store deler av den norske befolkningen rundt i eldre biler uten katalysator. Jeg nevner dette fordi det i Høyres merknad på side 40 står følgende:

«Blant annet vil disse medlemmer redusere den samlete avgiftsbelastningen på bil.»

Som jeg sa innledningsvis, har jeg sittet i finanskomiteen i fire år. Jeg har ikke registrert at Høyre har foreslått å redusere bilavgiften. Ikke har de redusert importavgiften på bil, ikke registreringsavgiften, ikke vektårsavgiften, og ikke har de fremmet forslag om å redusere bensin- og dieselavgiften. Riktignok kastet de seg på Regjeringens forslag om reduksjon i disse avgiftene på 82 øre. Men de fulgte ikke Fremskrittspartiets forslag om 3 kr literen, som hadde monnet. Da kommer vi til årsavgiften på personbiler. Her valgte Høyre å følge Fremskrittspartiets forslag om en reduksjon på 300 kr – og det er bra! Men sett i sammenheng med det Høyre skriver i innstillingen til langtidsprogrammet, kan ikke dette ses på som en lette for bilistene. Mitt spørsmål blir derfor: Synes Høyre 300 kr i året er en avgiftslette som monner? Eller har Høyre tenkt å legge om sin avgiftspolitikk for bilistene i valgåret?

Per-Kristian Foss (H): Siden representanten Svendsen nevnte barnefamiliene: Høyre mener vel – i all enkelhet og uten å fornærme noen – at akkurat det å sette ned bensinavgift, årsavgift, vektårsavgift og hva det måtte være, ikke er det mest målrettede tiltak for å hjelpe barnefamiliene! Jeg ser at barnefamilier i dag er en stor transportbedrift, ikke minst som følge av barnas behov for å komme seg rundt, når begge foreldre er yrkesaktive, men jeg tror nok at i forhold til å hjelpe barnefamiliene har vi et budsjettopplegg for inneværende år som har sine sterkeste sider på andre områder.

Representanten spurte om det vi har lagt opp til i budsjettet for inneværende år, representerer Høyres bilpolitikk. Ja, når det gjelder en demping av bensin- og dieselavgiftene, har vi i vårt program sagt at det må være ganske viktig å få disse avgiftene ned på – jeg vil kalle det – et nordisk nivå. Det betyr at vi må gå ned. Jeg tror det er viktig ut fra grenseoverskridende næringsvirksomhet, og jeg tror det er viktig ut fra en slags form for aksept for at avgiftene, iallfall i Norden, må være temmelig like. Vi har i Norden velferdsstater som er like, og vi har en miljøpolitikk som er lik – iallfall er den bundet av samme regler. Vi er altså ikke så ulike i den nordiske familien. Så å få iallfall disse avgiftene ned på et nordisk nivå, måtte det være mulig å få bred aksept for.

Om det er så det monner, som representanten spurte om, kommer vel an på ståstedet. Vi har en noe annen tilnærming til økonomisk politikk enn Fremskrittspartiet. Hvis man leser denne innstillingen, vil det fremgå at Fremskrittspartiet mener at penger brukt på Fremskrittspartiets måte, i størrelsesordenen titalls milliarder, ikke skaper inflasjon. Det er meg bekjent ingen oppegående økonom i Norge som deler den oppfatningen. Men vi får komme tilbake senere i debatten og få henvisninger til hvor denne enkle oppskrift er å finne. Hvis det er så enkelt, vil vel kanskje flere gjøre det samme. Men jeg tror dette er en sterk overforenkling av de økonomiske sammenhenger.

Odd Roger Enoksen (Sp): Jeg er enig med Per-Kristian Foss i at det er behov for regjeringsskifte.

Høyre har jo bidratt særdeles sterkt til at vi har den regjering som vi har i dag, men jeg forstår likevel at Høyre er ivrig etter å innta regjeringskontorene. Nå har jeg også forstått hvem Høyre ønsker å ha med seg dit. At det er to av de partiene som Høyre bidrog til å kaste ut av regjeringen for et år siden, får stå sin prøve. At de samme to partiene har valgt andre samarbeidspartnere, får også stå sin prøve. Men mitt spørsmål til Høyre er: Hva slags politikk har Høyre tenkt å gå i regjering på?

Den saken sentrumsregjeringen valgte å gå på i fjor – gasskraftsaken – var altså så viktig for alle de tre partiene som da satt i regjering, at vi valgte å gå av på den. Jeg registrerer at Høyre i sine merknader til langtidsprogrammet slår fast at gasskraftverk skal bygges i tråd med Stortingets vedtak. Jeg registrerer også at Høyre i den samme innstillingen skriver at disse medlemmer «vil arbeide for at Norge blir medlem i EU som raskt som mulig». I og med at innstillingen er skrevet for den neste fireårsperioden, går jeg ut fra at man har tenkt å arbeide aktivt for å nå det målet i den stortingsperioden vi går inn i.

Jeg registrerer også at Høyre går til valg på, og i innstillingen tar til orde for, kraftige skattelettelser – det har vært nevnt beløp helt opp imot 40 milliarder kr. Vi har også hørt at både Kjell Magne Bondevik og Lars Sponheim har tatt kraftig avstand fra en sånn politikk, senest i Politisk kvarter i dag.

Mitt spørsmål til Per-Kristian Foss blir derfor – jeg forventer ikke at representanten Foss skal innlede noen regjeringsdrøfting eller regjeringsforhandling fra Stortingets talerstol, men det kunne i det minste være interessant å få et svar, i og med at Høyres leder tidligere har stått klippefast på sine krav om ingen skatte- og avgiftsøkninger: Vil det også gjelde i disse – jeg går ut fra – sentrale spørsmål for Høyre?

Per-Kristian Foss (H): Ja, Høyre og Senterpartiet er iallfall enige om én ting, og det er at vi vel ikke er de partiene som best passer sammen. Sånn sett får vi registrere det, og se om det er saker vi kan finne sammen om. Det hender det også, selv om det ikke var dem representanten Enoksen nå konsentrerte seg om.

Jeg syns også det er interessant, i og for seg, at det innledes drøftelser allerede nå om et mulig regjeringsprogram mellom Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre. Jeg tror imidlertid det er litt lurt å vente med det til velgerne har sagt sitt, for hvilken tyngde vi legger inn i de forhandlingene, må jo ha noe sammenheng med hvilken tyngde velgerne faktisk utstyrer partiene med. Jeg tror velgerne vil sette pris på om vi venter til de har sagt sitt, sånn i all enkelhet.

Når det gjelder gasskraftsaken, vil jeg si det slik at energibalansen iallfall ikke har blitt noe bedre siden forrige regjeringsskifte. Behov for tilførsel av ny energi fra andre kilder enn norsk vannkraft er blitt større i den senere tid. Teknologien for å rense er blitt bedre, så jeg tror det er alle muligheter for at en slik sak kan realiseres. Stortingsflertallet har sagt sitt. Nå er det egentlig opp til aktørene å foreta en prisvurdering, og så vurdere om/når de vil igangsette et prosjekt.

Så til EU-spørsmålet. La meg si det slik at det tror jeg man kan se på med den aller største trygghet. Hvis det skal reises på nytt, må det jo forutsettes at folket gjennom en folkeavstemning, iallfall slik jeg ser det, har gitt uttrykk for at de ønsker å søke på nytt – for så kanskje i neste runde å godkjenne et forhandlingsresultat. Vi kan iallfall trygt si at det spørsmålet avgjør ikke folk gjennom det stortingsvalg vi nå går i møte.

Til slutt: Når det gjelder skatt, kan jeg kanskje oppmuntre representanten Enoksen med å si at han har vært med på betydelige skattelettelser – mer enn han er klar over. I replikkordskiftet med Siv Jensen prøvde Dag Terje Andersen nemlig å si at forliket i 1999 ikke gav lettelser. Jo, det gjorde det: lettelser i alkoholavgiftene, og ned med marginalskatten. Det har Enoksen vært med på. Det syns jeg var veldig hyggelig.

Kristin Halvorsen (SV): Dette er en litt stillferdig, men ganske interessant debatt foran neste stortingsvalg. Vi merker oss at Andersen godblunker til Senterpartiet, og vi merker oss Steensnæs" meget stillferdige, vennlige og forhandlende tone overfor Høyre, og også den ellers meget ramsalte Per-Kristian Foss" vennlige svar til Kristelig Folkeparti. Ja, til og med Senterpartiet fikk jo en utstrakt hånd og en vennlig påminnelse om hvor mye høyrepolitikk de har vært med på. Særlig replikkordskiftet med Steensnæs var langt inne i Kristelig Folkepartis såkalte plan B og forhandlinger om selektiv næringsstøtte. Jeg ville jo trodd at det gikk kanskje noen forhandlingsrunder før man var helt nede på selektiv næringsstøtte.

Jeg tror vi er inne i en interessant situasjon på den måten at norsk politikk er i ferd med å polarisere seg noe. Jeg tror at både Høyre og SV står med klare alternativer for velgerne og for noen av de viktigste veivalgene vi står overfor de neste fire årene. Jeg tror at velgerne oppfatter det store sentrum, sentrumspartiene og Arbeiderpartiet som veldig like i den politiske retorikken.

Da er det viktig å få fram: Hva er på en måte forskjellene i forhold til hvordan tyngdepunktet kommer inn i norsk politikk etter neste valg? For SV er det viktig å være helt tindrende klar på hva vi mener bør gjøres først. Vi ønsker å ruste opp fellesskapet først – skolen først, barnehagetakstene og kvaliteten på barnehagene først. Men Høyre sier jo skattelette først, og så pynter de litt på med skole. De annonsekampanjene som Høyre har hatt, har lovet bort 19 milliarder kr i skattelette. Hvis de skal harmonisere med EU-standard på skatter og avgifter, har man brukt 40 milliarder kr. På hvilket sted i rekkefølgen over Høyres prioriteringer kommer egentlig skolen?

Per-Kristian Foss (H): Svaret er på offentlig sektor: først – skole i betydning utdanning. Jeg vil gjerne også legge inn i det begrepet forskning. Forskning henger nært sammen med hele utdanningssystemet vårt og er kanskje et av de områdene vi har mest ugjort på i Norge.

Og der skal jeg gjerne komme med den utstrakte hånd og si at jeg stiller meg gjerne sammen med SV også jeg, i et arbeid for å få til økte bevilgninger til skolen. Jeg husker faktisk en valgkamp for to år siden hvor Høyre og SV var de eneste partiene som torde å si at vi syns faktisk at lærerne bør få høyere lønn. Vi ble skjelt ut av samtlige andre partier for at det var utidig å mene noe om det, og iallfall da og ikke på den måten, osv. osv. Siden har det skjedd. Så det nytter å bygge allianser, og jeg gjør det gjerne i alle retninger som kan skape flertall. Det var ikke akkurat et regjeringsgodblunk i det! Men det ligger altså et ønske fra vår side om å prioritere utdanning.

Det som skiller Høyre og SV, er at vi faktisk ser sammenhengen mellom økonomi, næringsliv og en konkurranseutsatt sektor som kan bidra til verdiskaping, og en offentlig sektor som rett og slett kan betales av dette. Mange velferdsland – man behøver ikke å gå lenger enn til Sverige – har opplevd at dersom den offentlige sektor blir for svær, for tung, og verdiskapingen for svak, brekker den offentlige sektor sammen. Svenske sosialdemokrater var nødt til å foreta innstramninger i den svenske velferdsmodellen som går langt utover hva noen har foreslått i norsk politikk, fordi det bar galt hen, fordi man ikke hadde balansen mellom verdiskaping og fornyelse av offentlig sektor. Den offentlige sektor ble for svær og for tung.

Der mangler SV noe i sine perspektiver. Jeg syns SV av og til har interessante analyser, om vi ikke alltid ender på samme konklusjoner i politikk, men akkurat der syns jeg SVs analyse er for enøyd, konsentrert utelukkende om offentlig sektor.

Pluss én ting til. I dag er det en tilleggsbegrunnelse for å lette skattene for folk flest: Vi må få folk til å stå på mer. Det er faktisk en del som har lyst og mulighet til å jobbe litt mer. Noen har kanskje lyst til å gå over fra deltid til heltid, noen kanskje lyst til å stå på litt ekstra på overtidssiden. Da må det lønne seg. Det bidrar til mer arbeidskraft og til å løse velferdsproblemer i Norge.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Valgerd Svarstad Haugland (KrF): I langtidsprogrammet omtalar Regjeringa Noreg som «mulighetenes samfunn». Det er vel ikkje nokon som kan vera ueinig i ein slik karakteristikk. Vi har høg sysselsetting og låg arbeidsløyse. Vi har ein solid økonomi og godt utbygde velferdstenester. Trass i dette kan ting sjølvsagt gjerast betre.

Familien er den grunnleggande sosiale eininga i samfunnet. Ingen kan fullt ut erstatta familien i å gi kjærleik og omsorg til eigne born. Det er i fyrste rekkje foreldra som har ansvaret. Då må dei også bli vist tillit! Dette har vore eit fundament i Kristeleg Folkeparti sin politikk. Det vil det òg vera i tida framover.

Fedrar i dag er meir opptatt av å vera saman med borna sine. Sjølv om mykje har skjedd, er det framleis langt igjen. Difor er innføring av sjølvstendig oppteningsrett til fødselspermisjon, som sentrumsregjeringa fekk gjennomslag for, viktig for å oppmuntra til meir tid saman. Kristeleg Folkeparti meiner det er behov for å gjera endå meir.

Fedrekvoten har vore vellukka. Det er fire viktige veker for born og far. Kristeleg Folkeparti vil utvida fødselspermisjonen og reservera seks nye veker for far og born. Desse seks vekene, saman med dei fire frå før, er tid som er viktig for kontakten resten av livet.

Tid, valfridom og fordeling er viktig i familiepolitikken. Familiar har ulike behov. Difor er det òg nødvendig å legga til rette for ulike løysingar.

Sentrumsregjeringa innførte kontantstøtta. Evalueringa som er lagd fram, viser at den er viktig både for tid, valfridom og fordeling.

Evalueringsrapporten om kontantstøtta konkluderer med at ordninga har ein utjamnande effekt. Det går relativt mest til dei som har minst.

Nesten 2/3 av dei som mottar kontantstøtte, er heime med borna. Nesten 1/3 av desse seier at kontantstøtta har gjort dette valet mogleg. Mange tusen arbeider eller studerer mindre. Over halvparten av desse seier at kontantstøtta har gjort valet mogleg. Den gir altså tid.

Men kontantstøtta handlar om meir enn pengar. Ordninga er eit uttrykk for ideologi og samfunnssyn – kva som er viktige fellesskap og arenaer for born og foreldre, kva arbeid i samfunnet som skal verdsettast høgare. Det er ikkje rom for ei slik ordning innanfor dei sosialdemokratiske A4-løysingane. Men det er ikkje lenger Arbeidarpartiet som gjer valet for foreldra. No er det dei sjølve. Den fridomen og tilliten vil Kristeleg Folkeparti slåst vidare for.

Valfridom betyr alternativ å velja mellom. Valfridom for småbarnsforeldra betyr barnehageplass til alle som ynskjer det. Mange stader er det framleis køar. Difor treng vi fleire barnehageplassar.

Bondevik-regjeringa la fram ei offensiv barnehagemelding. Vi foreslo kommunal plikt til å tilby plassar. Vi foreslo ein plan for å få fleire plassar. Vi foreslo tiltak for lågare foreldrebetaling. Så godt som eit samla storting står bak dette. Difor vil ikkje Regjeringa bli bremsa i gjennomføringa av politikken. Sentrumsregjeringa si barnehagemelding, som er grunnlaget for den politikken som no blir ført, har brei forankring i Stortinget. Det er ein styrke for arbeidet for å nå måla.

Kristeleg Folkeparti sin familiepolitikk har ein heilskap. Vi dekker mangfaldet av behov hos ulike familiar. Kristeleg Folkeparti vil slåst for kontantstøtta. Vi vil ha fleire og billegare barnehagar. Vi vil legga til rette for meir tid mellom born og far. Kristeleg Folkeparti er familiepartiet.

Eit lærande samfunn treng ein god skule. Den gode skulen skal formidla kulturarv, verdiar og kunnskap, men også hjelpa borna til meistring, utfalding og sosial utvikling. Kristeleg Folkeparti vil legga til rette for eit aktivt og stimulerande læringsmiljø der elevane blir utfordra til å læra gjennom utforskande eigenaktivitet framfor tradisjonell undervisning prega av meir passiv og mottakande læring.

Skuletilbodet skal vera likeverdig for alle grupper og over heile landet. Samtidig skal opplæringa pregast av mangfald og lokale tilhøve.

Kristeleg Folkeparti har tru på mangfald i skulen. Private skular er viktige både som supplement og som korrektiv til den offentlege skulen. Difor vil Kristeleg Folkeparti verna om foreldreretten og slåst for privatskulelova.

Arbeidarpartiet stemte i si tid mot privatskulelova. Det ville gjort støtta til private skular som KG, Steiner-skulane, Montessori-skulane og andre langt meir usikker. Det ville blitt eit tilbod for dei med rike foreldre.

Framover vil Kristeleg Folkeparti legga vekt på:

• Gode skulelokale – når hovudtyngda av bygginvesteringane i eldreomsorga er over, må innsatsen rettast mot skulen.

• Elevane må i større grad læra å sjå samanhengen mellom skule og arbeidsliv. Auka vekt på entreprenørskap gjennom elevbedrifter er viktig.

• Fleire yrkesgrupper må trekkast inn i skulen, dels for å avlasta lærarane, dels for å tilføra skulen auka kompetanse.

I langtidsprogrammet skriv Regjeringa at ein vil «legge fram et forslag til kvotesystem … som kan iverksettes dersom Kyoto-protokollen trer i kraft». Statsministeren har utdjupa dette og stadfesta at Regjeringa vil bremsa innsatsen dersom USA held fast på sin motstand mot Kyoto-avtalen.

Klimaforhandlingane er inne i ein kritisk fase. Då er det nødvendig med land som går i spissen og viser initiativ. Den posisjonen meiner Kristeleg Folkeparti at Noreg skulle hatt.

Vi treng satsing på enøktiltak og nye fornybare energikjelder, slik sentrumsregjeringa la opp til i energimeldinga. Kristeleg Folkeparti sin ambisjon er at Noreg skal bli internasjonalt leiande innanfor enøk og nye fornybare energikjelder.

Vi treng satsing på kollektivtrafikken for å få ned utsleppa frå vegsektoren. Kristeleg Folkeparti vil ha ei berekraftig satsing for å få fart på kollektivtilbodet. Billettane skal bli billegare. Tilbodet skal bli betre.

Vi er inne i «Frivillighetsåret». Frivillige organisasjonar er sjølve fundamentet i eit aktivt kulturliv i dei fleste lokalsamfunn. Kristeleg Folkeparti vil støtta opp under desse aktivitetane – anten det gjeld kyrkje- og kristenliv, kulturliv, natur- og miljøvern, helse- og sosialsektoren, idretten eller ungdoms- og nærmiljøet. Dei frivillige organisasjonane er viktige verdi- og tradisjonsformidlarar, ikkje minst for born og unge. Gode rammevilkår er nødvendig for at dei framleis skal vera i stand til å ta vare på denne sentrale samfunnsrolla.

I denne og i siste perioden sette vi i gang store satsingar på eldre og helse. Vi har prioritert utbygging av tilbodet for dei eldste i samfunnet. Vi er i startfasen av prioriteringa av psykiatrien. Vi har planar for kreftomsorga og kjøp av utstyr til sjukehusa våre. Alt dette vil Kristeleg Folkeparti ikkje gløyma, men følgja opp også i neste periode.

Kristeleg Folkeparti meiner vi best får gjennomslag for denne politikken gjennom eit samarbeid med dei andre partia i sentrum, trass i det andre har påstått her i salen i dag. Både gjennom to og eit halvt år i regjering og gjennom tida i opposisjon har vi vist evne til å få gjennomslag for politikken. Sentrum sin posisjon, med høve til samarbeid både mot høgresida og Arbeidarpartiet, har gitt gode politiske løysingar. Difor går Kristeleg Folkeparti til val på sentrumsalternativet.

Arbeidarpartiet går til val på det som etter kvart er blitt deira einaste alternativ. Også det er eit mindretalsalternativ. Også Arbeidarpartiet legg opp til å henta vekslande støtte og nokre gonger stå saman med sentrum, andre gonger saman med Høgre og Framstegspartiet. For å få gjennomslag for sin politikk er Regjeringa avhengig av Høgre og Framstegspartiet. Og dei vedkjenner seg det. Ut frå den logikken Arbeidarpartiet sjølv legg til grunn om sentrumsalternativet, kunne ein då spørja om ei arbeidarpartiregjering er ei høgredominert regjering.

Ei mindretalsregjering er avhengig av å henta vekslande støtte. Eg meiner likevel at Arbeidarpartiet går i samarbeid med høgresida på feil område:

• Det er samarbeid i miljøpolitikken. Den «høgredominerte» miljøpolitikken skaper uro hos born og unge.

• Det er samarbeid i landbrukspolitikken. Den «høgredominerte» landbrukspolitikken skaper uro i distrikta.

• Det er samarbeid om sjukehusreforma. Den «høgredominerte» helsepolitikken skaper uro hos pasientar, tilsette og fagrørsla.

Spørsmålet som vil bli stilt når perioden for dette langtidsprogrammet er over, er: Tok vi i bruk «mulighetene»?

Den største politiske utfordringa er å fordela og forvalta jorda sine ressursar slik at dei som kjem etter oss, har noko å leva av. Den jobben kan vi ikkje overlata til dei som kjem etter oss. Den må vi ta. Dessverre grip ikkje dagens regjering den sjansen.

Det er eit stort behov for omstilling og nyskaping i norsk næringsliv. I ein stadig tøffare konkurransesituasjon er det viktig å gi næringslivet vilkår som gjer at dei kan hevda seg i ein internasjonal marknad. Dessverre grip ikkje Regjeringa den sjansen heller.

Vi må ta heile landet i bruk. Det meste av verdiskapinga skjer i distrikta – i små og mellomstore verksemder, som er ryggrada i norsk næringsliv, og i landbruket, som er viktig for matvaretryggleik, ressursforvalting og busetting i distrikta. Dette treng vi også i framtida. Då må vi sikra gode kommunikasjonar, rammevilkår og optimisme. Dessverre grip ikkje Regjeringa den sjansen heller godt nok.

Både langtidsprogrammet og retningslinjene for den økonomiske politikken skal diskuterast i dag. Representanten Sørfonn vil koma grundigare inn på pengepolitikken seinare, men nokre få ord frå meg også om den. Kristeleg Folkeparti er samd med Regjeringa i at målsettinga med den økonomiske politikken må vera arbeid for alle, rettferdig fordeling, vidareutvikling av det norske velferdssamfunnet og ei berekraftig utvikling. Dette er viktig for å medverka til stabil økonomisk utvikling, slik at vi får den verdiskapinga som må til for å halda oppe velferdsnivået vårt. Vi må i denne samanhengen stimulera og legga til rette for eit konkurransedyktig næringsliv. Regjeringa har endra retningslinjene for pengepolitikken. Den blir retta inn mot låg og stabil inflasjon. Dette er berre ei formalisering av den praksisen vi har i dag. Regjeringa har også opna for å bruka noko meir av avkastninga frå oljefondet. Kristeleg Folkeparti har tidlegare tatt til orde for å sjå på om det ikkje er mogleg å gjera dette på ein målretta og forsvarleg måte, slik at det ikkje aukar temperaturen i økonomien. Seinast i haust argumenterte Regjeringa mot det. No har dei snudd. Det er bra, men det er viktig at desse pengane blir brukte på rett måte.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Oddbjørg Ausdal Starrfelt (A): Representanten Svarstad Haugland har i løpet av den siste veka, og no her, gitt inntrykk av at det var Bondevik-regjeringa som tok initiativ til ei auka satsing på barnehagar. Det tiltaket som verkeleg vil monna, var det Stortinget ved Arbeidarpartiet som tok initiativ til, og heldigvis fekk me fleirtal for det. Det er rett at Stoltenberg-regjeringa har følgt opp stortingsfleirtalet med lovnad om auka statlege løyvingar for å sikra utbygging og redusert foreldrebetaling. Og det er me sjølvsagt alle glade for på vegner av ungane.

Så til dette med fornying av offentleg sektor, som representanten Svarstad Haugland ikkje sa noko om. Me behandla i går ei forvaltingspolitisk utgreiing i denne salen. Svarstad Haugland sin partifelle Ola T. Lånke sa ikkje eitt ord om konkurranseutsetjing, sjølv om dette var eit tema. Og Senterpartiet gjekk endå lenger i å forsvara ein sterk offentleg sektor utan konkurranseutsetjing. Difor er det med undring eg no les at sentrum i innstillinga i dag seier:

«Det er nødvendig med en langsiktig og bærekraftig balanse i denne utviklingen for å bevare en effektiv og tilstrekkelig konkurranseutsatt sektor.»

Eg skulle gjerne ha visst kva det tydde, og på kva område sentrum vil konkurranseutsetja.

Konkurranseutsetjing, og særleg då på område der ein produserer og fordeler velferd, kan skapa uvisse om ein velferdspolitikk som skal omfatta alle, uavhengig av kvar dei bur, og kor tjukk lommeboka er. Når sentrum samtidig, i innstillinga om retningslinjer for den økonomiske politikken, seier at veksten i offentleg sektor ikkje skal vera høgare enn veksten i verdiskapinga i Fastlands-Noreg, kan det vera grunn til å vera bekymra for velferdstilbodet. Kan befolkninga då rekna med ei satsing på eldre og helse, på barnehagar, på ein betre skule og alt som representanten snakka om, eller er dette bare nok eit eksempel på at Kristeleg Folkeparti har døra på gløtt for eit regjeringssamarbeid med høgresida?

Valgerd Svarstad Haugland (KrF): Eg får seia som Per-Kristian Foss sa i førre runde, at han var glad for spørsmålet. Spesielt gjeld dette fyrste del av spørsmålet, der ein representant frå Arbeidarpartiet igjen går ut og seier at det er Arbeidarpartiet som skal ha æra for barnehagepolitikken her i denne salen. Eg har lyst til å minna om at den barnehagemeldinga som vart handsama her tidlegare, var det Bondevik-regjeringa som la fram. På det eine området der det var forslag til endringar, hadde vi ei finansieringsordning der kommunane skulle betala 30 pst., foreldra 30 pst. og staten 40 pst. Det vart gjort om med full støtte også frå Kristeleg Folkeparti si gruppe her i salen, til 20 pst. på foreldra, 30 pst. på kommunane og 50 pst. på staten. Det må sjølvsagt følgjast opp med overføringar frå staten. Og Kristeleg Folkeparti har gitt full støtte til den omlegginga. Det blir noko meir på staten og noko mindre på foreldra, men det møtte ikkje motstand verken frå Kristeleg Folkeparti si gruppe eller frå Regjeringa.

Når regjeringa Stoltenberg no med stor medieomtale gjennomfører det som faktisk eit stort fleirtal her på Stortinget har vedtatt at dei skal gjera, synest eg ikkje det er noko å ropa særleg mykje hurra for. Dei gjennomfører berre den politikken som fleirtalet står for.

Det var òg mange andre tiltak i barnehagemeldinga i tillegg til det punktet som eg peikte på her. Det andre som vart endra – dessverre – var at vi ynskte å innføra ei plikt for kommunane til å gjera avtaler med dei private barnehagane slik at dei òg skulle kunna få ned prisane for foreldra. Det gjekk dessverre ikkje eit stortingsfleirtal inn for, og no ser vi at statsråden og Regjeringa ikkje akkurat har hatt fortgang i arbeidet med å få til ei avtale mellom kommunane og dei private barnehageeigarane. Difor har vi framleis stor forskjell i prisnivå mellom kommunale og private barnehagar. Det kunne gått fortare viss ein hadde gjort som regjeringa Bondevik foreslo, men det ville ikkje stortingsfleirtalet.

Eg synest vi no kan legga den striden bak oss og vera einige om at det er langt fleire enn Arbeidarpartiet som ynskjer satsing på barnehagar. Den utstrekte handa synest eg det er på tide at Arbeidarpartiet tar imot.

Per Ove Width hadde her overtatt presidentplassen.

Per Erik Monsen (Frp): Jeg skal holde meg til samme tema som forrige replikant, nemlig et tema som representanten Svarstad Haugland for så vidt ikke var inne på i sitt innlegg, men som er av vesentlig betydning, i hvert fall for oss.

Fremskrittspartiet ser det slik at for å få en fornying og ikke minst en rasjonalisering av offentlig sektor, er det viktig at vi får anledning til å konkurranseutsette de offentlige tjenestene. Dette gjelder i statlig sektor, men kanskje i særlig grad i kommunal sektor. Og da er det én ting som er helt grunnleggende, nemlig at man får bort den urettferdigheten som ligger i at ikke kommunene får momskompensasjon for alle tjenester de kjøper. Her har Kristelig Folkeparti vært veldig uklare.

I 1995, i Innst. O. nr. 25 for 1994-95, var de krystallklare. Siden har de ved to anledninger vært særdeles uklare og faktisk stemt imot muligheten for å få til en generell momskompensasjonsordning. Jeg siterer fra innstillingen fra 1995:

«Disse medlemmer mener at de tungtveiende, prinsipielle argumentene for like konkurransevilkår tilsier at det gjennomføres en generell ordning. Disse medlemmer vil bemerke at gjeldende regler fungerer diskriminerende og urettferdig for dem som rammes, selv om omfanget varierer fra bransje til bransje. Disse medlemmer vil videre vise til at en generell ordning også har den fordel at den vil forebygge uheldige utslag etter hvert som problemet eventuelt utvikler seg til nye områder.»

Det har det nå gjort, nemlig ved at momsgrunnlaget er utvidet, og at momssatsene er hevet. Det er altså et større problem nå enn det var tidligere.

Mitt spørsmål skal være så konkret som mulig: Mener Kristelig Folkeparti i dag det de mente i 1995, eller mener de det de har vist ved et par anledninger senere, hvor de har stemt imot en generell ordning?

Valgerd Svarstad Haugland (KrF): Fyrst til punktet om konkurranseutsetting, som òg førre replikant spurde meg om. Kristeleg Folkeparti er absolutt for konkurranseutsetting, og vi meiner det er eit av dei verkemidla vi kan ta i bruk, spesielt innan kommunal sektor. Men vi er ikkje blåøygde heller når det gjeld konkurranseutsetting. Det er veldig viktig at vi følgjer opp dei tiltaka som i dag er i gang, i forhold til konkurranseutsetting, og dreg erfaringar av det. Vi har òg ei slags differensiering mellom konkurranseutsetting innanfor tenestebehandling, f.eks. av pleietenester og slike ting, og ein del tekniske tenester. Det er mykje enklare å konkurranseutsetta dei tekniske tenestene enn behandling av menneske, som f.eks. eldreomsorga. Vi har òg gått inn for å konkurranseutsetta det, men då med strenge krav til kva ein skal krevja av dei som får anboda.

Når det gjeld momsgrunnlaget, som Monsen tok opp, var det ein av dei tinga som vi tok opp med Regjeringa i budsjettbehandlinga i haust. Vi bad Regjeringa utgreia dette når sjølve momssaka skulle leggast fram. Ei av dei sakene som vi trekte fram, var frivillig sektor og å legga moms på tenester der. Det andre gjekk på det området som Per Erik Monsen nemnde i sitt innlegg. Dette vil vi vurdera i samband med arbeidet med revidert budsjett. For å seia det slik: Det ideelle hadde sjølvsagt vore å stå for det vi stod for i 1995. Vi må gå djupare inn i detaljane i Regjeringa sitt opplegg. Vi har ein avtale med Arbeidarpartiet, og så får vi sjå kva vi får til. Men eg er einig i det vi sa i 1995.

Øystein Djupedal (SV): Denne vennlige tonen som har vært mellom Kristelig Folkeparti og Høyre i dag, er interessant. Det som kanskje er noe av det mest interessante, er at det ikke ble tatt replikk. I stortingssammenheng er det et tegn på relativt stor grad av enighet når man ikke finner noe å ta replikk på. Det er i så måte et interessant signal, særlig med tanke på det vi egentlig diskuterer her. Vi diskuterer altså et langtidsprogram.

Der har sentrum valgt å legge fram noe som vel må betraktes som en regjeringserklæring. I hvert fall er det 34 sider med tekst som omhandler de fleste punkt, vil jeg tro, i norsk samfunnsliv, bortsett fra noen viktige. Men denne såkalte regjeringserklæringen er ikke verdt spesielt mye når man fra Høyres side ikke engang finner grunnlag for å pirke litt borti dette.

Det som er interessant, er det som ikke står i denne regjeringserklæringen. Det gjelder særlig på tre viktige punkt. Det ene er synet på sykelønn. Det andre er synet på statlig eierskap. Senterpartiet går ut begge ganger. Men det som kanskje er det mest interessante, er at man ikke klarer å bli enig om hvordan man skal innrette den økonomiske politikken framover. Det betyr at denne merknaden som flere har vært inne på i tidligere replikkordskifter, er ganske sentral. Det to av disse tre sentrumspartiene er med på å si, er at den offentlige sektoren skal vokse mindre enn privat sektor. Det vil over tid bety at forskjellen mellom gutterommet og klasserommet vil bli større. Det vil bety at den armoden vi ser i offentlige velferdstjenester i dag, vil fortsette, det private forbruket skal øke enda mer på bekostning av det offentlige. Dette gjelder et fundamentalt syn på hvordan vi ønsker samfunnsutviklingen. Jeg er veldig glad for at Senterpartiet fant ikke å kunne være med på denne merknaden, for det betyr at Senterpartiet har et noe mer nyansert syn. Skal vi løse de store utfordringene vi har innenfor skole, barnehager, kollektivtrafikk, må vi ha ledige hender for å løse disse velferdsoppgavene. Her velger Kristelig Folkeparti å gå sammen med høyresiden om at offentlig sektors vekst skal begrenses. Dette er altså et fundamentalt syn på hvordan framtiden skal være, og min utfordring til representanten fra Kristelig Folkeparti er hva hun måtte mene om denne betraktning.

Valgerd Svarstad Haugland (KrF): Fyrst vil eg oppfordra Øystein Djupedal til å høyra etter kva eg òg seier, og ikkje berre på kva alle andre seier om kva Kristeleg Folkeparti vil. Det er ganske viktig når ein skal vurdera kva tankar Kristeleg Folkeparti har om regjeringssamarbeid. Djupedal kan vera trygg på at om ikkje Høgre tok replikk på Kristeleg Folkeparti, kjem i alle fall Kristeleg Folkeparti til å ta replikk på Høgre.

Så til spørsmålet om skilnaden på dei tre sentrumspartia. Sjølvsagt, det er tre forskjellige parti, og vi har noko ulik politikk på enkelte område. Men i ein viss periode verka det som om det var større semje mellom dei tre sentrumspartia enn det var innan Arbeidarpartiet. Vi har vist gjennom to og eit halvt år at vi har klart å koma fram til semje sjølv om vi har hatt tre forskjellige program å gå ut frå. Djupedal nemnde tre område der vi er ueinige, men eg er sikker på at vi skal klara å bli einige der òg.

Så har eg lyst til å minna Djupedal om at det står ikkje at offentleg sektor skal veksa mindre. Det står at det skal vera ein balanse. Det står «over tid», «en målsetting at veksten i offentlig sektor over tid ikke skal være høyere enn veksten i verdiskapingen i Fastlands-Norge.» Kvifor er vi med på ein slik merknad? Jo, dersom vi skal ha hender som skal legga grunnlaget for at vi i neste omgang skal ha høve til å satsa på skule, på infrastruktur, på helse, må vi ha nokon som skaper verdiane. I dag har vi det litt lettvint. Vi har eit stort oljefond, og det er freistande å bruka det. Men dersom vi tenkjer framtidsretta, må vi òg ha ledige hender for privat sektor som kan vera med på å skapa verdiar som igjen skal trygga velferdssamfunnet. Dersom ein les denne merknaden litt grundigare, ser ein at det står at det skal vera ein balanse, det skal vera over tid. Det er ikkje snakk om at vi kvart einaste år må gjera opp ein rekneskap, der den offentlege sektor ikkje skal stiga meir enn den private.

Men det eg òg har lyst til å nemna (presidenten klubbar) – dersom eg hadde hatt tid!

Grethe G. Fossum (A): Et annet viktig politikkområde for Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti er familiepolitikken, og vi er, begge partiene, enige om at det er viktig å tilrettelegge for god omsorg for barna, samtidig som begge foreldrene har mulighet til å delta i yrkeslivet. Jeg understreker begge, fordi både norsk og internasjonal forskning viser at det trengs en aktiv politikk for å oppnå at begge deltar.

Evalueringen av kontantstøtten foreligger, og den viser følgende: Mor er riktignok sammen med barna mer – 1 ½ time mer pr. uke – til en kostnad av 3 milliarder kr. Og far jobber like mye, eller kanskje mer. Kontantstøtten har dermed blitt en morsordning og har ført til ulikheter mellom fedres og mødres yrkesaktive liv. Da kontantstøtteordningen ble innført – riktignok med en høringsfrist på tre uker, det er halvparten i forhold til det man nå beskylder Regjeringen for å gjøre når det gjelder sykehusreformen, det er tross alt seks ukers høringsfrist der – ble den daværende statsråden advart mot likestillingsproblematikken, minoritetsproblemer, sosialklientenes problemer og barnehageutbyggingen. Og evalueringen ligger der.

Har Kristelig Folkeparti tenkt å gjøre noen som helst slags forandringer i forhold til kontantstøtten? Og hvorfor er det slik at man ved foreldrepermisjonen kan bruke tvang på fedrene? Hvorfor kan man ikke bruke tvang når det gjelder kontantstøtten, for å få fedrene til å bruke mer tid sammen med barna? Jeg skulle like å vite forskjellen på de to tingene.

Valgerd Svarstad Haugland (KrF): Grethe G. Fossum seier her, som eg har høyrt frå Arbeidarpartiet veldig mange gonger, at foreldra brukar berre 1 ½ time meir saman med borna sine. Eg har prøvd å seia nokre gonger at måten å rekna ut på er ganske spesiell, fordi veldig mange av dei som er med i dette reknestykket, har vore heime heile tida allereie i utgangspunktet. Så dersom ein skal ha den reelle veksten av tid mellom foreldre og born, må ein berre dela det på dei som har endra åtferd og brukar mindre tid i arbeidslivet enn det dei gjorde før. Då får ein langt fleire timar enn den halvannan timen.

Så er eg einig med Grethe G. Fossum i at fedrane ikkje akkurat har imponert, men det hadde eg faktisk ikkje venta meg. Det vart åtvara i høyringsrundane om at dette ikkje var eit likestillingsgrep. Eg sa då ganske klart at kontantstøtta ikkje er eit likestillingsgrep, det er eit grep for at foreldra skal få meir tid med borna sine.

Vi i Kristeleg Folkeparti ynskjer å peika på at vi kan ta andre grep for å fremma likestillinga, og då vil vi jobba for at vi skal auka fedrekvoten når det gjeld foreldrepermisjon. Eg trur at det viktigaste grepet for å betra balansen mellom kven som er mest heime med borna sine når dei er små, er lønsproblematikken. For så lenge mor tener mykje mindre enn far, vil mødrene bruka meir tid heime enn fedrane. I dei familiane der mor og far har omtrent same utdanningsnivået og omtrent same løna, viser faktisk ein del undersøkingar at då brukar dei òg mykje meir lik tid saman med borna sine enn i familiar der det er stor skilnad mellom mor og far si inntekt.

Det viktige grepet som vi då vil invitera Grethe G. Fossum til, er at vi kan sjå på likestillingslova og kanskje gjera betre grep enn det statsråden har foreslått i endring av likestillingslova til no, for å få likelønsdebatten på banen, for då vil vi òg kunna syta for at fordeling av tid mellom born og far blir noko betre enn det er i dag. Eg trur vi er heilt einige i det biletet som Grethe G. Fossum teikna. Vi er ikkje fornøgde med resultatet – heller ikkje eg.

Kristin Halvorsen (SV): Det er jo mange ting som kunne sies om kontantstøtten. Det som jeg synes er mest synd med den, er at man har brukt 3 milliarder kr pr. år til en reform som gir så lite konstruktive resultater for unger, og at de pengene kunne vært brukt mye bedre, f.eks. på å sette ned barnehageprisene og sikre barnehagetilbud til alle barn.

Nå er jo dette et tema som er stadig mer interessant, for et av de spørsmålene som stortingsvalget dreier seg om, er om man overhodet skal røre kontantstøtten, eller redusere den, slik Senterpartiet har vedtatt på sitt landsmøte, eller om den skal videreføres akkurat sånn som nå, med de kostnadene det har i form av manglende innsats for skole og barnehage på den andre siden.

Nå sier Valgerd Svarstad Haugland at det er ulik politikk på enkelte områder. Men den mye omtalte merknaden i Innst. S. nr. 229 viser jo en retning på samfunnsutviklingen. Vi kan bare ta for oss noen av de utfordringene vi står overfor. Vi har altså en eldrebølge på gang i Norge, og nå vet vi at eldrereformen i veldig stor grad har vært en boligreform. Vi trenger omsorgspersoner som kan utføre tjenestene for de eldre framover; det kommer til å avgjøre kvaliteten. Og det betyr én ting: Det trengs flere hender, det trengs flere ansatte. Og hva er det politiske valget, skal det skje i offentlig sektor, eller skal det skje i privat sektor? På samme måte kommer man til å se det også når det gjelder barneomsorgen.

Jeg leste det brevet som Senterpartiet hadde sendt til LO-kongressen, hvor Senterpartiet påpekte at slektskapet mellom LO og Senterpartiet var mye større enn mellom Arbeiderpartiets ledelse og LO-kongressen. Men her dras det jo opp et nytt tema, nemlig privatisering og konkurranseutsetting. Hvordan skal vi løse de omsorgsoppgavene som ligger foran oss? Er det sånn at denne merknaden er å forstå slik at betydelige deler av helt nødvendige omsorgsoppgaver må utføres i privat regi, hvis ikke rokkes balansen som Kristelig Folkeparti synes er så ekstremt viktig?

Valgerd Svarstad Haugland (KrF): Ein av dei tinga som evalueringa av kontantstøtta viser, og som eg faktisk hadde vona Kristin Halvorsen kunne vore glad for, er at det er eit av dei mest utjamnande tiltaka som er foreslått og innført. Gamle SV-politikarar har skrive ein del kronikkar om det. Eg synest det er bra. Dei som har minst, får relativt mest, og dei som har mest, får altså relativt minst. Så den utjamnande effekten har vore mykje betre enn ved mange av dei andre tiltaka som ein kan retta mot småbarnsforeldra. Når det gjeld reknestykket her, at 3 milliardar kr blir brukt på nesten ingenting, er det ganske lettvint, men eg trur eg vil koma tilbake til det lite grann seinare.

Eg veit òg at for SV tener det best at vi har eit bilete av at Senterpartiet ligg nærare Arbeidarpartiet og SV enn sentrum. Det biletet prøvde Øystein Djupedal å skapa i sin replikk til meg. Det biletet prøver no Kristin Halvorsen òg å skapa, og det biletet høyrer eg at Kristin Halvorsen prøver å skapa kvar gong ho er med i ein TV-debatt. Det må vi berre leva med. Senterpartiet har valt Venstre og Kristeleg Folkeparti. Kristeleg Folkeparti har valt dei to andre sentrumspartia, og det er vårt valalternativ. Det som blir litt frustrerande, er når alle andre snakkar om det alle andre seier om oss. Men lytt sjølve etter kva vi seier og les òg kva som står i innstillinga i forhold til ting vi er einige om. Vi har altså vist i 2 ½ år at vi klarar å koma fram til semje, og vi har òg stort sett vore einige om det meste etter at vi gjekk ut av regjering.

Når det gjeld den merknaden som ein har tatt opp nokre gonger i replikkvekslinga, så er det viktig å satsa på skule, på infrastruktur, på helse og på alt dette. Om vi skal ha råd til å gjera det òg i framtida, så er det viktig at vi legg til rette for at næringslivet skal kunna skapa verdiar. Difor har vi vore med på denne merknaden. Den er balansert, men den viser ei retning. Det inneber ikkje at vi skal bruka rein matematikk kvart einaste år, men den viser at vi òg ynskjer eit næringsliv som skal skapa grunnlag for at vi skal kunna byggja vidare på velferdssamfunnet.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed avsluttet.

Siv Jensen (Frp): Det er grunn til å ta avstand fra Regjeringens uambisiøse og pessimistiske vekststrategi som kommer til syne i langtidsprogrammet. Stoltenberg-regjeringen legger opp til at vi bør ha lav økonomisk vekst de nærmeste årene. Og det følger godt i sporet til den forrige arbeiderpartiregjeringen, som også la opp til svært lav økonomisk vekst langt inn i dette århundret. Hvis en slik lav vekstbane blir realisert, vil Norge gå fra å være et av verdens rikeste land, målt i bruttonasjonalprodukt pr. innbygger, til å havne på jumboplass i OECD-sammenheng.

Ifølge OECDs rapport om norsk økonomi, som ble offentliggjort i februar, var Norge i 1999 det tredje rikeste landet i OECD-området. Hvis vi gjør et lite eksperiment og sammenlikner veksten i norsk økonomi med veksten i meksikansk økonomi, og legger til grunn en vekst i den meksikanske økonomien på 3,5 pst., vil altså Mexico gå forbi Norge, med den planen som ligger i langtidsprogrammet. Det er et paradoks at Regjeringen legger opp en politikk hvor vekst i norsk økonomi ikke er viktig. Det er nødvendig med en finanspolitikk som legger til rette for økt økonomisk vekst. Det betyr en politikk for tilbudssiden i økonomien som igjen fører til økt vekst i bruttonasjonalproduktet.

Høyere vekst betyr økte private og økte offentlige forbruksmuligheter, som igjen vil gi folk flest et høyere velferdsnivå. Og et høyere velferdsnivå vil synliggjøres gjennom høyere disponible inntekter for husholdningene og et langt bedre offentlig tjenestetilbud. Derfor er det uansvarlig av Regjeringen ikke å snu den negative trenden vi nå er inne i. Regjeringen legger fortsatt altfor mye vekt på budsjettbalansen. Den legger altfor mye vekt på hvordan budsjettet virker på etterspørselen. Og det er en for ensidig fokusering på etterspørselssiden, og ikke minst på rammevilkårene for den tradisjonelle fastlandsindustrien.

Økonomisk vekst fremmes av en politikk som stimulerer folk til å arbeide, av en politikk som gjør at produktiviteten øker. Og det får vi kun til ved å legge til rette for økte investeringer i norsk økonomi, slik at den kapitalen og arbeidskraften som er tilgjengelig, brukes på en mer effektiv måte. Mange studier, mange rapporter, viser at det er enorme effektivitetstap i norsk økonomi på grunn av politisk styrt sløsing med ressurser.

Det er etter Fremskrittspartiets syn helt nødvendig å legge om veksttakten i norsk økonomi sånn at vi klarer å oppnå en vekstrate på minst 2,1 pst. frem til 2050. Her legger altså Regjeringen opp til en gjennomsnittlig vekst i bruttonasjonalproduktet pr. år på én skarve prosent, vel vitende om hvilke gevinster en høyere veksttakt vil gi norsk økonomi – grunnlag for vekst, grunnlag for velstand, grunnlag for at folk flest får et bedre utgangspunkt.

Regjeringens langtidsprogram betyr også at vi i løpet av svært kort tid vil bli forbigått av vårt naboland Sverige. I 1997 var Sveriges bruttonasjonalprodukt pr. innbygger 76 pst. av Norges. Og hvis Sverige klarer å realisere en relativt normal vekstbane i årene fremover, vil altså Sverige gå kraftig forbi Norge i løpet av en 20 års tid.

Stoltenberg-regjeringen tror altså ikke at norsk økonomi kan vokse ytterligere uten at vi får økt inflasjon og dermed også økte renter. Fremskrittspartiet tror at man er nødt til å fokusere mer på produktivitetsforbedringer, på økt sysselsetting – gjennom både kortsiktige og langsiktige virkemidler. Det betyr også i større grad langsiktige, men gode, stabile rammebetingelser for norsk næringsliv. Vi er inne i en ond sirkel, hvor skattene og avgiftene går opp, noe som danner grunnlaget for sterkere press i lønnsdannelsen. Den onde sirkelen klarer vi ikke å bryte med mindre vi gjør noe fundamentalt med hele skatte- og avgiftssystemet i landet. Hvis det er slik, som for så vidt alle partiene ser ut til å være enige om, at noe av det man frykter mest, er lønnsveksten, fordi det kanskje er den faktoren som bidrar mest til å svekke norsk næringslivs konkurransekraft i forhold til utlandet, hvorfor fortsetter man da med den samme medisinen, som åpenbart ikke virker inn på sykdommen som er anvist?

Vi er inne i en dyptgripende endring i hele samfunnsstrukturen. Den er faktisk like dyptgripende som det vi gikk gjennom i fremveksten av industrialismen. Men det er et økende misforhold mellom de utfordringene vi har, og de løsningene som blir skissert fra Regjeringens side. Da Stoltenberg-regjeringen tiltrådte, var hovedsaken for Regjeringen å foreta en fornyelse av offentlig sektor. Regjeringen påpekte gang på gang, og gjør det for så vidt ennå, at omstilling er avgjørende for at den offentlige sektor skal levere gode velferdsløsninger i tiden fremover. Jeg er helt enig i at fornyelse av offentlig sektor er en av de viktigste oppgavene en regjering kan ta fatt på. Knapt noe land i den vestlige verden har et så stort potensial til å rasjonalisere offentlig sektor som Norge. I løpet av det året Regjeringen nå har sittet, burde den ha kommet med forslag på en rekke områder. Den burde ha kommet med forslag om å konkurranseutsette store deler av statlig virksomhet, forslag om å avvikle fylkeskommunen, om å forenkle det offentlige regelverket, om å selge statlig eiendom og om å gjennomgå muligheten for å rasjonalisere ulike statlige og kommunale oppgaver. I stedet ser vi total unnfallenhet og total mangel på vilje til å realisere alle de ord som Regjeringen har brukt siden den tiltrådte. Som om ikke det er nok, har man nå en fullgod mulighet til virkelig å foreta et av de viktigste grepene for å vise at man ønsker å effektivisere offentlig sektor, og det kan man gjøre gjennom helsereformen. Når staten overtar ansvaret for de statlige sykehusene, sitter fylkeskommunen igjen med omtrent ingen oppgaver. Den naturlige oppfølgingen av det ville være å avvikle fylkeskommunen som forvaltningsledd. Men hva gjør Regjeringen? Til tross for at Regjeringen snakker varmt om behovet for omstilling, effektivisering, rasjonalisering og fornyelse, går altså statsråden ut og leter etter nye oppgaver å tilføre den samme fylkeskommunen bare fordi den skal bestå. Det bærer ikke bud om vilje fra Regjeringens side til faktisk å følge opp det den nå har hamret inn i hodene på oss alle sammen det siste året, om å fornye offentlig sektor.

Det er et paradoks at de områdene hvor vi vil tjene mest på å investere i i dag, er de områdene Regjeringen satser absolutt minst på. I første rekke gjelder dette infrastrukturinvesteringer. Kostnadene både for næringsliv og for familiene vil gå dramatisk ned som følge av at vi får en mer effektiv infrastruktur. Likevel er det et område Regjeringen overhodet ikke satser på. Gjennom langtidsprogrammet er det veldig vanskelig å spore en særlig omfattende og utstrakt vilje til å komme med en kraftig opptrapping av investeringene til infrastruktur i Norge.

Så til pengepolitikken. Det ble sagt av Dag Terje Andersen i hans hovedinnlegg at det ikke ble noen dramatikk i markedet da Regjeringen varslet omleggingen av pengepolitikken. Det er heller ikke så veldig rart. For til tross for at Regjeringen later som om det har vært ført en pengepolitikk for å holde kronekursen mest mulig stabil i forhold til euroen, har de facto sentralbanksjefen lagt opp pengepolitikken for lenge siden. Alle signaler og alt Sentralbanken har gjort i forhold til å styre rentene og pengepolitikken, har nettopp vært basert på lav og stabil inflasjon. Det at Regjeringen plutselig oppfatter at det er uttalt politikk fra Sentralbanken, og legger opp til å endre valutaforskriften i takt med det, får selvsagt ingen dramatiske konsekvenser i et marked som for lenge siden har oppfattet at det er slik pengepolitikken er.

Hovedproblemet både med langtidsprogrammet og andre meldinger som kommer fra Regjeringen, er at man har en regjering som ynder å gjøre minst mulig, men samtidig gjøre det den kan for å opprettholde regjeringsmakten. Det blir det ikke vekst av, og det blir heller ingen endringer som fører til at folk flest får det bedre i Norge.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Erik Dalheim (A): Tilbake til hverdagen. Det går så det suser i dette landet. Så å si alle som ønsker det, er i jobb. Utfordringen er å holde balanse i økonomien slik at renten ikke går opp. I denne situasjonen fortsetter Fremskrittspartiet å pøse på med penger i skattelette som om det skulle være mulig å oppheve de økonomiske tyngdelover. Fremskrittspartiet gir skattelettelser og avgiftslettelser i størrelse bortimot 40 milliarder kr årlig, skattelettelser som først og fremst kommer dem som har mye fra før, til gode. Samtidig rapper de penger bl.a. fra syke og svake ved å innføre egenandeler for å være syk i hvert fall i størrelsesorden 3 000–4 000 mill. kr i året.

Jeg forstår godt at en slik politikk kan være salgbar overfor dem som eksempelvis tjener 1 mill. kr, og som får 100 000 kr i skattelettelse av Fremskrittspartiet ved at toppskatten fjernes. Men hvordan kan Siv Jensen og Fremskrittspartiet forsvare ytterligere egenandelutvidelse, sett i forhold til hva nedbyggingen av spleisingen på skole, helse og omsorg og økt rente vil bety, f.eks. for slike som jeg kjenner – ei småbarnsmor i kassa på ICA, som tjener 200 000 kr? Det er liksom litt besnærende det å redusere skatter og sånn. Men for vanlige folk er det slik at det å spleise på kostnadene, som er litt varierende gjennom et liv, er ikke så dumt. Når man i den sammenheng går gjennom Fremskrittspartiets regnestykker, er det dramatisk å se hvem som får mer og hvem som får mindre.

Siv Jensen (Frp): Først må jeg si at jeg overhodet ikke forstår spørsmålet fra representanten Dalheim. Det hørtes ut som om replikken burde vært stilt til Høyre og ikke til Fremskrittspartiet, da det fortrinnsvis er Høyre som er opptatt av, mye mer enn Fremskrittspartiet, å fjerne toppskatten i skattesystemet. Fremskrittspartiet har gjennom hele denne fireårsperioden i mesteparten av sine skatteletteforslag vært opptatt av dem med de lavere og midlere inntektene nettopp fordi det er den sikreste måten man kan løfte opp dem som har det aller vanskeligst fra før.

Når representanten Dalheim henviser til småbarnsmoren i kassa på ICA, så burde kanskje representanten Dalheim tenke over hvilke konsekvenser det vil ha for henne, med hennes lave inntekt, at Arbeiderpartiet får flertall i Stortinget for å øke nettopp elavgiften, som altså fører til at hun får mindre penger igjen fordi hun må betale mer i strømregning. Det er usosialt. Den samme småbarnsmoren får også problemer hvis hun skal kjøpe seg bil – hvis hun i det hele tatt har råd til det – for å frakte sine dyrebare barn rundt, med alle de forslag til avgiftsøkninger som Dalheim og hans parti går inn for. Den samme småbarnsmoren får tilsvarende store problemer hver gang Arbeiderpartiet øker egenandelene i helsevesenet, hver gang Arbeiderpartiet øker egenandelene for kjøp av medisiner på blå resept. Den samme småbarnsmoren får også problemer, kanskje ikke nå, men senere, fordi Arbeiderpartiet skaper flertall i Stortinget for gjennomgående å underregulere grunnbeløpet i pensjonen. Og hvis Erik Dalheim mener at det er en sosialpolitikk som bidrar til å jevne ut forskjellene mellom de som har mye og de som har lite, da lurer jeg på hvor dette kommer til å ende. For det er nettopp denne politikken som Arbeiderpartiet har representert gjennom hele etterkrigstiden, som har ført til økte forskjeller, og som har ført til at folk sliter med å få endene til å møtes, og derfor er det også grunnlag for et totalt skifte i politikken.

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF): For oss i Kristeleg Folkeparti er det viktig å ha eit samfunn som er prega av nærleik bl.a. mellom publikum og avgjerdstakar. Me meiner at det skaper både tryggleik, interesse og medansvar og er utviklande for ekte demokratiske prosessar.

Det er mange eksempel på at velmeinte samordningstiltak og rasjonaliseringsprosessar både i offentleg sektor og i privat næringsliv har enda med stort byråkrati og ein større avstand mellom ulike partar. Her er det nemleg sterke mekanismar som verkar, og utan aktive mottiltak kan veldig lett rasjonaliseringseffekten forsvinna og verta til det motsette.

Framstegspartiet seier ein god del om innsparing som følgje av ei eventuell avvikling og oppgåveoverføring frå fylkeskommunen. Men eg finn ikkje noka drøfting av korleis dei skal hindra det eg nett nemnde. Og då vert mitt eine spørsmål: Kva slags grep har Framstegspartiet tenkt å bruka, slik at desse sterke mekanismane endå ein gong ikkje skal få fritt spelerom, dersom Framstegspartiet sitt mål om avvikling av fylkeskommunen skulle få gjennomslag?

Vidare meiner me i Kristeleg Folkeparti at ein aktiv distriktspolitikk er nødvendig for å ta vare på vekst og utvikling, for å sikra mangfald og for å vidareutvikla det nødvendige gjensidige avhengigheitsforholdet som faktisk eksisterer mellom by og distrikt. Derfor prøvde eg med interesse å finna ut kva Framstegspartiet meinte om sin distriktspolitikk, men det var litt vanskeleg. For under kapitlet om dette temaet i innstillinga til langtidsprogrammet viser Framstegspartiet til omtale i fraksjonsmerknaden, men då eg såg etter der, fann eg ikkje noko. Så mitt spørsmål vert då: Når det gjeld distriktspolitikken til Framstegspartiet, er den overlaten til kreftene sitt frie spel, eller har Framstegspartiet ein distriktspolitikk?

Siv Jensen (Frp): Først til dette med å avvikle fylkeskommunen. Jeg forstår ikke at det skulle føre til mindre byråkrati hvis vi opprettholder fylkeskommunen, for det er åpenbart det Kristelig Folkeparti legger opp til. Det som derimot skjer hvis vi fjerner et forvaltningsledd som overhodet ikke bidrar til annet enn å være en betydelig kostnad for det norske samfunnet totalt sett, er at vi kan overføre noen oppgaver til kommunene, andre oppgaver til staten. Det har to fordeler. Den ene store fordelen er at vi gjennom de grepene styrker kommunenes selvråderett, styrker kommunenes direkte kontakt med innbyggerne og styrker kommunenes rett til å avgjøre flere oppgaver på vegne av innbyggerne i kommunene. Det burde også Kristelig Folkeparti være enig i. Den andre fordelen ved å overføre en del av de oppgavene som i dag tilligger fylkeskommunen, til staten, er at innbyggerne over hele landet får tilgang til de samme tjenestene, det samme tilbudet, uavhengig av hvor de bor. Det burde også Kristelig Folkeparti være enig i, særlig med tanke på det neste spørsmålet som ble stilt, om en aktiv distriktspolitikk.

Jeg mener at Fremskrittspartiet fører en svært aktiv distriktspolitikk gjennom å legge forholdene til rette for at folk skal kunne bo i hele landet. Men det betyr at man må skape infrastruktur som gjør det mulig å bli boende, at man lar bedriftene som skaper verdier rundt omkring i distriktene, få beholde mer av verdiskapingen sin sånn at de kan styrke sine vekstmuligheter, styrke arbeidsplassene, skape flere arbeidsplasser, og igjen øke verdiskapingen i det norske samfunnet totalt sett. Det er altså ikke sånn at en aktiv distriktspolitikk ene og alene detter ned i landbrukspolitiske løsninger. Det dreier seg om å la folk få lov til å bestemme mer over sin egen hverdag. Det dreier seg om å ha tro på at folk faktisk bor der hvor de har lyst til å bo. Men da skal vi bidra gjennom politiske løsninger, gjennom infrastruktur, gjennom skatter og avgifter og gjennom sterke bedrifter.

Børge Brende (H): Først må jeg si at jeg er litt overrasket over at representanten Siv Jensen brakte Høyre inn i replikkordskiftet med Erik Dalheim, der han tok opp spørsmålet om den sosiale profilen i Fremskrittspartiets skatteløfter. I Fremskrittspartiets nylig vedtatte stortingsvalgprogram er det vedtatt flat skatt. Høyre står for flatere skatt. Mitt spørsmål til Siv Jensen er: Hvordan kan man greie å unngå at de som betaler mest skatt, også får de største skattelettelsene i et system med flat skatt? Fremskrittspartiet har satt seg selv på sidelinjen under behandlingen av langtidsprogrammet ved å samle alt de mener, bakerst, slik at ingen andre kan slutte seg til det. Tidligere har man vært opptatt av – og i alle fall forsøkt – å få flertall. Det er man åpenbart ikke lenger.

Jeg har studert Fremskrittspartiets synspunkter, og jeg må innrømme at jeg er litt forvirret. Fremskrittspartiet har et avsnitt bakerst i «lefsa» som de kaller «Finanspolitikk – Tæring etter næring». Her står det:

«Offentlig virksomhet må avkreves balanse mellom utgifter og inntekter.»

Videre står det at man vil «redusere det offentliges andel av bruttonasjonalproduktet». Betyr det at Fremskrittspartiet ikke lenger vil bruke oljepenger? For dersom det offentliges andel av BNP skal reduseres, kan man ikke sette ned skatter og avgifter uten å bruke oljepenger. Eller betyr det at Fremskrittspartiet regner oljeinntektene inn blant offentlige inntekter, og dermed mener at de offentlige utgiftene kan være like store som oljeinntektene og skatteinntektene til sammen? Hvordan vil i så fall det henge sammen med Fremskrittspartiets mål om at offentlig sektor skal blir mindre? Det er jeg spent på å få høre. Eller er det slik at Fremskrittspartiet både vil ha en større og en mindre offentlig sektor – på én gang? Er det kanskje slik at Fremskrittspartiet både vil og ikke vil bruke mer oljepenger?

Siv Jensen (Frp): Det var mange spørsmål. Jeg skal prøve å rekke gjennom alle.

Først til spørsmålet om flat skatt. Børge Brende bør nok lese vårt nylig vedtatte program bedre, for det står ikke – og Fremskrittspartiet har ikke vedtatt – at vi vil ha flat skatt. Vi har derimot tatt til orde for flatere skatt. Grunnen til det er at vi ønsker et system med betydelige bunnfradrag, nettopp for å sikre dem med lavere og midlere inntekter. Men det er klart at det vil være mange avgrensningsproblemer ved en omlegging av skattesystemet. Den aller viktigste grunnen til at man skal legge om skattesystemet, er at det skal virke mer effektivt: Vi skal styre kronene dit de vil gi mest av seg, og samtidig sørge for at det har en viss omfordelingseffekt. Det er nødvendig.

Så til det lille sidesporet at vi tilsynelatende har satt oss på sidelinjen ved å samle alle våre merknader bakerst. Jeg vil minne representanten Brende om at dette ikke var noe Fremskrittspartiet foreslo i behandlingen av langtidsprogrammet. Det var sentrumspartiene som ikke ville ha tilslutning fra noen partier til sine merknader, uavhengig av om de kunne få flertall for dem eller ikke, og det torpederte for så vidt all mulighet i behandlingen av langtidsprogrammet til å skape varierende flertall for ulike standpunkter. Jeg har registrert at samtlige partier har fulgt det opp. Derfor undrer jeg meg noe over den skarpe kritikken på akkurat det området.

Så til det offentliges andel av bruttonasjonalprodukt. Fremskrittspartiet er opptatt av å redusere offentlig sektor over tid, særlig for å bidra til en mer effektiv ressursbruk. Men det betyr ikke at staten og offentlig sektor som sådan ikke skal ha hovedansvaret for de områder Fremskrittspartiet har definert som kjerneoppgaver, dvs. de oppgaver som er årsaken til at vi krever inn skatter og avgifter – f.eks. bygging av veier, et godt og likt skoletilbud over hele landet, helsetjenester som er troverdige, og som ikke gir oss køer, osv. – for vi ønsker en felles finansieringsplattform.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Framstegspartiet har levert ein omfattande merknad til langtidsprogrammet. Noregs forhold til EU er ikkje vurdert, med eit unntak: Støtte til at Noreg deltar aktivt i «EUs arbeid på støyfeltet». Kanskje har det å gjera med at Carl I. Hagen ikkje ynskjer støy om dette spørsmålet i neste periode. Han har sagt at han meiner det ikkje er nødvendig å reisa spørsmålet om norsk EU-medlemskap i komande stortingsperiode. Framstegspartiet sine representantar vil likevel no måtta ta stilling til eit grunnlovsforslag frå Høgre, der målet er å gjera det lettare å melda Noreg inn i EU. Mitt fyrste spørsmål er: Vil Siv Jensen støtta eit slikt forslag?

Mitt neste spørsmål går direkte på innleiinga i Framstegspartiet sin merknad. Her legg partiet opp til ei hylling av marknadsøkonomien og den internasjonale frihandelen, samtidig som ein seier klart ifrå om at spesielle tiltak som tek vare på produksjonen i vårt eige land, skal vekk. Framstegspartiet går altså langt i det å fjerna seg frå den korrigeringa av marknadskreftene som mange meiner er heilt nødvendig for å ta vare på folkestyret, miljøet og fordelinga. Inneber denne framstillinga, som minner svært mykje om grunnhaldningane i EU, at Framstegspartiet eigentleg meiner at Noreg burde vore medlem av EU?

Siv Jensen (Frp): Jeg opplever at representanten Meltveit Kleppa blander sammen to ganske sentrale forhold. For det ene spørsmålet hun reiser, gjelder Fremskrittspartiets syn på et eventuelt norsk medlemskap i EU, og der har Fremskrittspartiet tatt et klart valg, ikke minst fordi vi gjennom siste folkeavstemning hadde et klart nei-flertall i Norge. Det har vi respekt for, ikke minst fordi vi ønsker bindende folkeavstemninger om så sentrale spørsmål – at de skal avgjøres av folket og ikke av denne salen. Det betyr at vi må ha respekt for det denne befolkningen faktisk gir uttrykk for, over litt lengre tid enn det man altså legger opp til ved å reise en ny EU-debatt. Vi vet hvor mye EU-debatten splitter det norske folk. Vi vet at den splitter familier, og vi vet at den splitter folk på arbeidsplassene. Vi har altså ikke på noe tidspunkt ønsket å reise en ny EU-debatt. Derfor er jeg litt forundret over at det spørsmålet kommer til Fremskrittspartiet. Fremskrittspartiet har jo nesten vært klarere enn Senterpartiet når det gjelder å respektere folkemeningen og synet på et norsk EU-medlemskap.

Så til det andre spørsmålet: Det at Fremskrittspartiet arbeider for økt frihandel og et velfungerende markedsøkonomisk system, betyr at vi ønsker å legge forholdene til rette for at norske bedrifter skal være konkurransedyktige også i forhold til europeiske bedrifter. Det betyr at vi må føre en økonomisk politikk – en skatte- og avgiftspolitikk – som ikke er så totalt forskjellig fra et gjennomsnitt i EU at det i seg selv skaper en konkurranseulempe for våre egne bedrifter. Det betyr ikke det samme som å ønske seg inn i et medlemskap, men det betyr å ta innover seg konsekvensene av det som skjer internasjonalt, det som skjer fra land til land, og som påvirker konkurransekraften landene imellom. Det som påvirker bedriftenes evne til å overleve i kampen, er hva slags politikk vi fører i denne sal. Derfor burde også Meltveit Kleppa være mer opptatt av lavere skatter og avgifter, slik at våre bedrifter kan overleve over tid.

Øystein Djupedal (SV): Jeg la merke til at skremselsbildet for utviklingen av norsk økonomi var at vi om 30 eller 50 år ville ha lavere velstand enn Mexico. Jeg vil bare si at hvis Mexico virkelig kan komme opp på vårt nivå i løpet av 30–50 år, tror jeg det er aldeles utmerket for Mexico, men også for oss.

Det som fikk meg til å ta ordet, og som fikk meg til å kvekke da jeg leste det, var en lang merknad fra Fremskrittspartiet på side 141 i innstillingen om bekymringen over at norske arbeidstakerorganisasjoner besitter for stor makt, og at man presser lønningene uten at det er grunnlag for det. De skriver følgende om dette problemet:

«Dette problemet mener Fremskrittspartiet gradvis må løses ved at de lover som regulerer arbeidsmarkedet endres, slik at lønninger i større grad blir bestemt individuelt.»

I europeisk historie kjenner vi noen få eksempler på at staten har gått inn og sagt at arbeidstakere og arbeidsgivere ikke skal få lov til å organisere seg fritt. Disse eksemplene kjenner vi fra Tyskland og Italia fra mellomkrigstiden og krigstiden, og vi kjenner dem fra Øst-Europa, der det heller ikke var organisasjonsfrihet.

Fremskrittspartiet må altså besitte et helt fundamentalt feil syn på hvordan arbeidsmarkedet faktisk er, eller så har de et grunnleggende udemokratisk syn på hvordan man skal få lov til å organisere seg. Det er nemlig slik at arbeidstakere har lov til å organisere seg – hvis man vil. Man har lov til å knytte seg sammen i organisasjoner – hvis man vil. Man kan inngå tariffavtaler med sin motpart – hvis man vil. Hvis man ikke vil, har man altså en frihet til det. Dette er ikke et spørsmål som reguleres av Stortinget. Men det å si at man ønsker at disse lover, disse avtalene som arbeidstakere og arbeidsgivere faktisk inngår, skal forbys, kjenner vi bare fra Mussolinis Italia, fra Hitlers Tyskland og fra Stalins Russland. Det betyr at det kanskje er en åpenbar misforståelse, eller så må representanten Jensen få oppklare for meg: Mener hun virkelig i fullt alvor at Stortinget skal gripe inn i partenes frie forhandlingsrett og organisasjonsrett, eller er dette å forstå som en inkurie? Jeg håper for Jensens del at det er det siste.

Siv Jensen (Frp): Jeg tror nok at representanten Djupedal har valgt å lese Fremskrittspartiets merknader som en viss mann leser en viss bok.

Det er ikke slik at vi ønsker å hindre retten til fri organisering i Norge. Det har Fremskrittspartiet alltid vært en tilhenger av, og det kommer vi alltid til å fortsette å være en tilhenger av. Vi vil heller ikke forby avtaler som inngås mellom parter i arbeidslivet. Det vi derimot har pekt på, er en del effekter av det sentrale lønnsoppgjøret, altså den sentrale lønnsdannelse i Norge som har gått over tid, og som faktisk fører til at store lønnsmottakergrupper i Norge blir holdt nede.

I tillegg må det også være mulig å se på de lover som fastsettes av denne salen, og som aktivt bidrar til å regulere arbeidsmarkedet. Det gjelder bl.a. overtidsbestemmelser, og det gjelder bl.a. hvordan vi regulerer vikartjenester. Der har dette stortinget gjentatte ganger holdt igjen på de mulighetene til lovendringer som ville bety et mer fleksibelt arbeidsmarked, og en lovgivning som er mer i takt med det folk ønsker. Vi ser en utvikling i arbeidsmarkedet nå hvor stadig flere ønsker større fleksibilitet, større muligheter til å arbeide på andre tidspunkt enn det tradisjonelle 8-16-systemet. All lovregulering i Norge er knyttet opp mot det. Det betyr at skal vi ta kravene om økt fleksibilitet på alvor, må faktisk også lovgivningen bli mer fleksibel, mer tilpasset de ønskene og de kravene som er mer og mer gjennomtrengende blant de fleste arbeidstakere i Norge. Det er faktisk ikke lenger slik at LOs syn i enhver sammenheng er representativt for den jevne arbeidstaker.

Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet.

Odd Roger Enoksen (Sp): La meg starte med å si at jeg er enig med komitelederen i at vi har et godt utgangspunkt for en videre utvikling av velferdssamfunnet. Vi lever i et av verdens rikeste land. Vi har høy sysselsetting, og vi har fortsatt relativt god fordeling mellom ulike distrikter i landet og mellom innbyggerne.

At det er slik, skyldes selvsagt til dels de rike naturressursene som har skapt grunnlaget for sysselsetting og økonomisk vekst – jorden, skogen, fisken, de rike mineralressursene, vannkraften og ikke minst olje og gass. Men det skyldes også i stor grad forutseende og kloke politikere, som fikk vedtatt konsesjonslovene for å ta vare på eierskap til vannkraften, som har forvaltet olje og gass på en måte som har skapt sysselsetting og høy verdiskaping i landet, som har ivaretatt en langsiktig forvaltning av fiskeressursene, og som også opp gjennom tidene har bidratt til at vi har en rettferdig fordeling og en sterk offentlig sektor som skal gi alle den samme rett til utdanning, til helsetjenester og omsorg, og ikke minst også en politikk for å ta hele landet i bruk. På en rekke områder kan vi imidlertid nå se at en del av dette bildet slår sprekker, og at vi er på vei inn i en ny tid.

Hvilke utfordringer står vi så overfor nå ved begynnelsen av et nytt århundre? Jeg skal begrense meg til å peke på noen.

En av de grunnleggende utfordringene er selvsagt å ta vare på det vi har bygd opp, bygge videre på de verdier og på de styringsmekanismer som har gjort at Norge er et godt land å bo i, at vi har klart å slå ring om eierskap til naturressursene, at vi har klart å få til en rettferdig fordeling. Her ligger en av de store utfordringene, for vi ser at i en tid med økt globalisering og økt press på disse styringsmekanismene slår det sprekker, og flere og flere faller utenfor.

Vi står også overfor store utfordringer i forhold til miljøet, og spesielt innenfor klimapolitikken. Vi står overfor utfordringer i forhold til å sikre at oljeformuen også kommer framtidige generasjoner til gode, og ikke minst også, som jeg sier, sikre råderett over naturressursene.

Regjeringen har lagt fram forslag til retningslinjer for bruk av oljeinntektene og har gjennom media framstilt dette som en regel for økt bruk av oljepengene. Nå åpner finansministeren pengesekken, kunne man lese i avisene da forslaget kom. Den gleden ble kortvarig. Budsjettet i fjor høst bar bud om at det ikke kunne brukes en krone mer uten at det ville ødelegge norsk økonomi. Revidert nasjonalbudsjett, som ble presentert sist fredag, sier det samme. Om seks måneder, 1. januar 2002, skal det imidlertid i henhold til de reglene som nå er lagt fram fra Regjeringens side, være mulig å bruke mer penger. Tro det den som vil! Det er selvsagt konjunktursituasjonen og kapasiteten i økonomien som vil komme til å være avgjørende for om Regjeringen legger opp til å bruke mer penger. Det er et paradoks for mange, og det er vanskelig å forstå at i en tid hvor landet svømmer over av penger, så ser man i det daglige rundt seg at ting ikke strekker til, og at pengene ikke strekker til for å få løst helt selvsagte oppgaver.

I nyhetene på TV i går kveld kunne vi se en bygd som nå faktisk hadde vært isolert i flere uker, og som hadde utsikter til fortsatt å være isolert i flere uker, fordi veien ikke var kjørbar. Det ville kostet 100 000 kr å utbedre veien. Staten manglet penger, var svaret, og kunne ikke gjøre det. Det samme opplever vi på E10 mellom Narvik og Bjerkvik, hovedfartsåren i nord over til Sverige. Der går det ukentlig steinras som stenger veien, og som utgjør fare for liv og helse. Staten har ikke penger. Jeg vil faktisk tro at når vi samtidig ser at det går mer enn 3 000 ledige bare i anleggssektoren, vil kostnadene ved ledighetstrygd bare i Nordland være større enn det det koster å rydde opp i de utfordringene vi her ser.

En av utfordringene vi står overfor i forhold til bruk av oljefondet, er å gå aktivt inn og bruke oljepenger på områder hvor det er ledig kapasitet i økonomien, bruke oljepenger til investeringer i kunnskap, i forskning og ikke minst i bedrifter som er framtidsrettet, og som vil være lønnsomme og gi arbeidsplasser og inntekter også i framtida. Vi må ikke låse oss isolert sett bare til en regel om å bruke realavkastningen, men vi må gå inn aktivt og bruke oljefondet på områder der det er rom for det.

Det er stor enighet om at marin sektor, olje og gass, maritim sektor og IT-næringen vil komme til å bli de viktigste næringene for Norge i framtida. Dette er næringer hvor storparten av arbeidsplassene vil komme i Distrikts- Norge. Det trengs derfor en kraftig omlegging av distriktspolitikken for å kunne sikre at vi også i framtida tar hele landet i bruk, og at vi får tatt ut det verdiskapingspotensialet som fins i disse næringene.

Det er ingen naturlov som styrer bedrifter og folk mot sentrale strøk. Bak den sterke sentraliseringen som vi har sett, ligger det politiske vedtak. Det er mulig å bremse sentraliseringen, det er også mulig å snu flyttestrømmen, dersom det er politisk vilje til det. Dessverre har det så langt vært vanskelig å få en slik politisk vilje etablert.

50 pst. av alle som ble spurt i en bostedsvalgundersøkelse som sentrumsregjeringen fikk gjennomført, svarte at de gjerne kunne tenke seg å bosette seg i Distrikts-Norge. Arbeid var den viktigste forutsetningen for å kunne gjennomføre det og kunne ta et slikt valg. Det er derfor en viktig politisk oppgave å sørge for at vi gir folk mulighet til å bosette seg i alle deler av landet.

En rapport som jeg fikk utarbeidet mens jeg var kommunal- og regionalminister, viser hvordan staten har brukt sine investeringer til å forsterke presset i Oslo-regionen, og dermed også bidratt til å øke sentraliseringen.

Rapporten viste at i 1998 fikk Oslo og Akershus totalt 55 pst. av de statlige investeringene. De andre fylkene mottok i 1998 andeler av de totale investeringene på under 5 pst. – samtlige fylker. Utviklingen har gått i den retning hele det siste tiåret, en større og større andel til Oslo og Akershus, som har økt sin andel av investeringene fra 20 pst. i 1989 til altså 55 pst. ti år senere.

Dette er en utvikling som det er nødvendig å gjøre noe med. Det skyldes ikke bare Gardermoen og Rikshospitalet, det skyldes også en sentralisering av investeringer på en rekke andre områder, som delvis har sammenheng med demografiske endringer og delvis sammenheng med politiske valg. Derfor er det også nødvendig å ha en aktiv politikk i forhold til utflytting av statlige arbeidsplasser. Jeg er glad for at arbeiderpartiregjeringen har fulgt opp det sentrumsregjeringen satte i gang, nemlig å innføre en regel om at alle nye statlige arbeidsplasser skal lokaliseres utenfor Oslo, og at man også har tatt fatt i den rapporten som ble lagt fram av Arbeids- og administrasjonsdepartementet om desentralisering ved hjelp av IKT, hvor det framgår at 1 000–1 500 arbeidsplasser enkelt kan flyttes ut av Oslo og være med og skape et grunnlag for sysselsetting og desentralisering. Dette betyr at det relativt enkelt og raskt – og med stor økonomisk gevinst – kan flyttes ut arbeidsplasser og også bidra til å få et bredere arbeidsmarkedstilbud i alle deler av landet.

Skal vi imidlertid klare å legge til rette for at folk skal få bo hvor de vil i landet og stimulere til kunnskapsintensive arbeidsplasser i distriktene, må vi også motarbeide det digitale Forskjells-Norge som Regjeringens politikk vil føre til. Skal vi skape vekst og utvikling, må den digitale allemannsretten realiseres – alle i landet må få tilgang til bredbånd.

Store deler av Distrikts-Norge ligger langt etter i utbyggingen av et slikt nødvendig tilbud. Regjeringens tidsplan for utbygging ser allerede ut til å sprekke. Det er også store prisforskjeller mellom sentrum og periferi på tilknytning og bruk av høyhastighetsnett. Det er uakseptabelt at bedrifter og skoler i Distrikts-Norge skal betale en høyere pris for å benytte seg av ny teknologi enn det man gjør i sentrale strøk.

Ett resultat av mangel på infrastruktur er at bedrifter rett og slett ikke tar sjansen på å etablere seg på mindre steder. Et oppslag i Dagens Næringsliv, basert på en undersøkelse gjort av konsulentselskapet Byggstrategi, viser f.eks. at IT-selskapene konsentrerer sine investeringer til Oslo. Utenfor Oslo er IT-selskapenes investeringer stort sett fraværende, til tross for at vi faktisk kunne ha sett den motsatte utviklingen dersom vi hadde ført en aktiv politikk for en slik utvikling, og ikke bare latt markedet bestemme hvor etableringene skal komme.

Regjeringens landbrukspolitikk er også – med støtte i Stortinget – i ferd med å rive bort grunnlaget for matproduksjon i deler av landet. Vi ser nå at vi har en sterk bruksnedgang, en akselererende bruksnedgang. De siste ti årene har det hver dag blitt lagt ned åtte gårdsbruk. Dette forsterkes nå, og vi ser at Regjeringen dessverre har med seg et stortingsflertall når man nå arbeider for et mer EU-likt landbruk. Det er en utvikling som går sin gang, til tross for at vi det siste halvåret har sett konsekvensene av en slik landbrukspolitikk. Vi vil ha trygg mat, det norske folk vil ha trygg og ren mat, ikke et industrialisert landbruk basert på stadig større enheter, slik som Regjeringens og stortingsflertallets politikk vil føre til.

Regjeringen har både i Europa-meldingen og i langtidsprogrammet understreket at Norge må ha handlefrihet når det gjelder tilknytning til EU, og at Norge til enhver tid må vurdere om EØS-avtalen og andre samarbeidsordninger er tjenlig som redskap for å ivareta grunnleggende norske interesser. Utenriksministeren har ved flere anledninger gitt uttrykk for at det ikke kan utelukkes at en ny søknad om norsk EU-medlemskap kan bli sendt i neste stortingsperiode. På denne bakgrunn og ut fra det som er sagt her i dag, kan man trekke den konklusjon at vi har et stortingsflertall som fortsatt vil jobbe for EU-medlemskap, og at det vil være høyst aktuelt å fremme en søknad i løpet av neste periode.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Erna Solberg (H): Jeg tror at representanten Odd Roger Enoksen og jeg kan være enige om at det er viktig at vi utvikler systemene våre i offentlig sektor når det gjelder endringer og nye reformer, spesielt med henblikk på hvordan de virker i forhold til distriktene og hvordan de virker i forhold til de mindre kommunene i Norge.

Derfor har jeg lenge vært forbauset over et standpunkt fra Senterpartiet, som jeg også tok opp med Anne Enger Lahnstein i gårsdagens fornyelsesdebatt, nemlig spørsmålet om utvidelse av momskompensasjonen for kommunene. Nå er det slik at vi får iverksatt en ny reform fra 1. juli. Den reformen innebærer at en rekke tjenester som ikke minst småkommunene i Norge må kjøpe inn fra private, blir momsbelagt. En rekke store kommuner har råd til å holde sin egen kommuneadvokat, de har råd til å ansette folk for å løse disse problemene, de kjøper mindre av tjenester, men produserer mer selv. Småkommunene – og det er en viktig del av deres aktivitet – etterspør dette ofte lokalt, og gjør det på en måte som sørger for at det lokale næringslivet blir mer robust. Men dem vil altså Senterpartiet nå påføre en merkostnad på 24 pst., noe som kommer til å medføre at kommunene får dårligere økonomi fordi man må betale 24 pst. mer for nødvendige tjenester hvis man skal utrede noe og f.eks. må bruke advokathjelp for å utrede eiendomsbeskatningen rundt omkring i landet. Det er ikke få kroner som har gått med til det, og slike tjenester vil altså bli belagt med 24 pst. mer skatt fra 1. juli. Men det er altså en rekke små aktiviteter her som kan gå dukken fordi det offentlige etter hvert vil få problemer med å etterspørre dem lokalt ved et så høyt kostnadsnivå som vi nå vil få, eller vi må velge å ansette folk selv for å løse disse problemene. Det vil undergrave det lokale næringslivet.

Mitt spørsmål til Enoksen er: Vil Senterpartiet fortsatt ikke være med på å innføre en generell momskompensasjon til beste både for distriktene og kommunene?

Odd Roger Enoksen (Sp): Jeg vil først få lov til å si at jeg ville ha sett det som særdeles positivt om Høyre kunne ha vist den samme omsorg for de små kommunene også i andre sammenhenger, f.eks. når vi diskuterer inntektssystemet, der Høyre har vært en av de ivrigste pådriverne for å få lagt om inntektssystemet til fordel for større kommuner og vekstkommuner på bekostning av de minste kommunene og kommuner med nedgang i folketallet. Men la nå det ligge i denne omgang.

Jeg er enig med representanten Solberg i at det faktisk er nødvendig å se på den type ordninger som representanten peker på. Det var da også bakgrunnen for at sentrumspartiene – i motsetning til Høyre som valgte å sette seg på sidelinjen i behandlingen av hele momsreformen i høst – ble enig med Arbeiderpartiet om at virkningene av at det blir innført moms på nye tjenesteområder, skal vurderes i forhold til konkurransevridning mellom ulike sektorer. Da var det fra vår side tenkt på konkurransevridning mellom store og små banker, hvor de store bankene gjerne har ansatt IT-konsulenter selv, mens små banker kjøper disse tjenestene og dermed også får en kostnad gjennom moms som de store bankene ikke vil få, på samme måte som representanten Solberg helt riktig peker på, at små kommuner ofte ikke ansetter – og heller ikke bør ansette – IT-konsulenter, advokater osv., som man i mindre grad har behov for, og hvor nettopp kommunens kjøp av denne type tjenester danner grunnlag for at man også skal kunne ha selskap i de små kommunene. Jeg ser at de vurderingene ikke er gjort i det framlegg som Regjeringen har lagt fram for Stortinget, og vi vil selvsagt komme tilbake til det og drøfte en videre oppfølging av det i forbindelse med behandlingen av revidert nasjonalbudsjett.

Torstein Rudihagen (A): Lat meg først seie at det var veldig mykje av det som representanten Enoksen sa, som eg er einig i – det var veldig mykje god sosialdemokratisk politikk i det.

Det er mange som seier at dei ikkje ser forskjell på partia i Noreg, og det gjer det uklart og er ein del av årsakene til vandringa partia imellom. Men når vi ser på innstillinga til langtidsprogrammet, på budsjettbehandlinga og for så vidt på den alminnelege politiske debatten, synest eg at det i alle fall når det gjeld retningar, utkrystalliserer seg eit klart skilje mellom høgre- og venstresida i norsk politikk. På mange måtar står vi overfor eit verdival, valet mellom å vidareutvikle og vidareføre dei nordiske velferdsgoda og det ein kan kalle for den amerikanske modellen, der enkelte i større grad må kjøpe si eiga velferd.

Enoksen var veldig opptatt av ein sterk offentleg sektor og ei rettferdig fordeling, og eg kunne gjerne tenkt meg at han presiserte kvar dei står i dette biletet der vi har ei sterkare polarisering mellom ei høgre og venstre side i norsk politikk. Vi registrerer jo til dei grader at både Kristeleg Folkeparti og Venstre nå orienterer seg meir mot Høgre, sjølv om dei opererer med det som eit B-alternativ.

Eg vil peike på overfor representanten Enoksen at det står klart i langtidsprogrammet at vi i Arbeidarpartiet er opptatt av at fordelinga òg skal gjelde geografisk. Vi er opptatt av å få til ein betre kommunikasjon over det ganske land for å styrkje kommuneøkonomien, satse på regionale høgskular, regionale helsetenester, regionale utviklingsmiljø og regionsenter for med det å ta heile landet i bruk, nettopp det som òg Enoksen peikte på. Dette er tiltak Arbeidarpartiet vil sette i verk nettopp for å sikre busetting, aktivitet og velferd over heile landet. Eg håpar at Enoksen er einig i det som er Regjeringa sitt langtidsprogram på dette området.

Odd Roger Enoksen (Sp): Jeg er faktisk grunnleggende uenig med representanten Rudihagen i at Kristelig Folkeparti og Venstre orienterer seg mot Høyre. Tvert imot, begge partiene har gjennom sine landsmøtevedtak bekreftet at de står fast på sentrum. Det har de gjort i motsetning til hva de gjorde vedtak om for fire år siden, og dermed har de kommet Senterpartiet i møte i synet på at det fins et selvstendig tredje tyngdepunkt i norsk politikk, som vi har argumentert for i årtier. Vi har også gjennom regjeringsdeltakelse i lag i to og et halvt år vist at det er tilfellet og nå også på nytt igjen i utforming av felles merknader til langtidsprogrammet, som viser hva disse partiene står for i fellesskap.

Det er selvsagt riktig at vi har mye felles tankegods med Arbeiderpartiet på en rekke områder. Det gjelder ikke minst i fordelingspolitikken og i synet på offentlig sektor og på bygging av velferdssamfunnet, på samme måte som vi på andre områder har felles tankegods med Høyre. Men så er det dessverre slik at på en del av de sentrale områdene i norsk politikk ser vi at det er nettopp Arbeiderpartiet og Høyre som står i lag om en utvikling som går i helt feil retning. Det er nok å nevne gasskraft og miljøpolitikk, hvor de i hovedsak finner hverandre. De finner hverandre ikke bare i de enkelte spørsmål, men på en rekke andre områder. Vi kan nevne landbrukspolitikken, hvor Arbeiderpartiet har nesten blankofullmakt fra Høyre i denne sal til å gjøre hva som helst. Vi ser her at vi nå går i retning av et mer EU-likt landbruk, med sterk bruksnedleggelse og med en utvikling innen næringen hvor yrkesutøverne etter hvert ikke vil ha en inntekt til å leve av. Vi ser det i synet på EU-medlemskap, hvor disse to partiene, begge to, har som mål å få Norge som EU-medlem og går inn for EU-tilpasning hver eneste dag. Vi ser det i sykehusreformen, hvor statlig overtakelse av sykehus nå gjennomføres med støtte fra høyrepartiene. Og vi ser det i forhold til tvangssammenslutning av kommuner, hvor Høyre på landsmøtet nå endret sitt standpunkt og altså imøtekommer Arbeiderpartiet i synet på at det skal være mulig å foreta vedtak om tvangssammenslutning av kommuner. Dette er viktige områder hvor Arbeiderpartiet og Høyre står i lag mot sentrumspartiene.

Kenneth Svendsen (Frp): Sentrumspartiene skriver i sine merknader på side 103 om distrikts- og regionalpolitikken:

«Gode tjenestetilbud, reduserte avstandskostnader, interessante arbeidsplasser og konkurransedyktig næringsliv er viktig.»

Det er ingen tvil om at dette er gode og viktige ord. Det er akkurat det de er, ord som Senterpartiet er ekspert på å bruke i festtaler og ved hyggelige anledninger. Men skal disse ordene omgjøres til handling, må det ligge vedtak bak, enten i form av lovendringsforslag som gjør det lettere for befolkningen og næringslivet i distriktene, f.eks. at kommunene selv skal kunne avgjøre om bedrifter som ønsker å satse på snøscooterkjøring som en del av utviklingen av turistnæringen, skal kunne gjøre det, eller i form av forslag til bedre avskrivningsregler, økning i bevilgningene til utbygging av veier eller vedtak om skatte- og avgiftslette som reduserer avstandskostnadene. Da Senterpartiet var i regjeringsposisjon, foreslo de ingenting av det de sier de skal gjøre. Og flyttestrømmen fra Distrikts-Norge var så stor som aldri før.

NHO har slått fast at transportkostnadene i Norge er 50 pst. høyere enn i EU. Da Senterpartiet satt i regjering, økte avstandskostnadene ved at diesel- og bensinprisene steg. De økte kostnadene for transport på vei ved at realbevilgningene til veibygging ble redusert. Veikapitalens tilstand ble dramatisk forverret under sentrumspartienes regjering, og dermed kostnadene for Distrikts-Norge i forhold til sentrale strøk. Fremskrittspartiet har gang på gang i budsjettene foreslått å redusere avstandskostnadene ved å senke drivstoffavgiftene, ved å øke bevilgningene til veibygging og ved å senke skatte- og avgiftsnivået for bedriftene. Senterpartiet har hele tiden gått motsatt vei, de har økt skatte- og avgiftsnivået og redusert bevilgningene til veibygging.

Resultatet var slående da Senterpartiet satt i regjering: Folk flyttet som aldri før fra Distrikts-Norge. Hvor mange bevis trenger Senterpartiet på at deres distriktspolitiske medisin er feil? Er det nå nødvendig å avfolke hele Distrikts-Norge før Senterpartiet skifter medisin?

Odd Roger Enoksen (Sp): Jeg vet ikke hvor Kenneth Svendsen har sin informasjon fra, men for iallfall å gjøre det enkelt for representanten Svendsen kan jeg ta med meg statistikk fra Statistisk sentralbyrå og komme på hans kontor, slik at han ved selvsyn kan se at nedgangen i folketallet i Distrikts-Norge, faktisk for alle deler av landet, ble redusert i den perioden Senterpartiet satt i regjering. Det var en til dels ganske sterk nedgang i fraflytting fra enkelte deler av Distrikts-Norge.

I motsetning til Fremskrittspartiet, som ønsker å bruke statlige midler på å bygge motorvei mellom svenskegrensa og Göteborg for å lette transporten i andre land, har faktisk Senterpartiet i alle budsjettbehandlinger prøvd å prioritere både fylkesveier og infrastruktur i Distrikts-Norge. Vi har også sagt i den fellesmerknaden som jeg hadde med meg opp på talerstolen i stad, at vi ønsker å grunnlovfeste det kommunale selvstyret og gå sterkt i retning av lokalt selvstyre. Det ønsker vi bl.a. å gjøre ved å opprettholde fylkeskommunen og gi fylkeskommunen større makt for å kunne ivareta en regional utvikling. Dette er det stikk motsatte av hva Fremskrittspartiet ønsker. De vil ha mer stat, mer marked og en utvikling som ensidig vil gå på bekostning av Distrikts-Norge. Det gjelder faktisk også på et område som representanten Svendsen tok opp, hvor det slås fast at de ønsker mer lokal innflytelse i forhold til bruk av snøscooter.

Så er det selvsagt riktig at Norge har høyere transportkostnader enn gjennomsnittet i EU – til dels svært mye høyere. Kenneth Svendsen kommer fra samme landsdel som meg og burde vel ha registrert noe av årsaken til at det er sånn. Det er ikke mulig i et land som Norge, med den spredte bosettingen og så store avstander, å komme ned på de samme transportkostnadene som man har i andre EU-land. Jeg har faktisk selv i enkelte år hatt så mye som 150 reisedøgn i Nederland, et land man kan kjøre på tvers av i løpet av tre timer, og der det bor 16 millioner mennesker. Det sier seg selv at man opererer med andre transportkostnader i slike land enn det vi gjør i Norge.

Øystein Djupedal (SV): På mange måter har det vært en svært interessant politisk vår med tanke på Senterpartiets utvikling gjennom disse månedene, for nå er det vel omtrent bare Senterpartiet som retorisk fremdeles snakker om sentrum som et alternativ, samtidig som Senterpartiet er det partiet som mest aktivt søker støtte andre steder enn i sentrum. Det synes jeg i seg selv er interessant, fordi Senterpartiet åpenbart har mer politisk slektskap med andre partier enn dem man angivelig skal gå til valg sammen med. I det dokumentet vi i dag diskuterer, er dette synlig flere steder.

Jeg prøvde i stad å utfordre representanten Valgerd Svarstad Haugland på hvorfor Kristelig Folkeparti gjorde som de gjorde, uten at jeg ble spesielt klok av det svaret. Derfor vil jeg gjerne få utfordre representanten Enoksen på følgende: Senterpartiet har heldigvis ikke blitt med på en merknad sammen med Kristelig Folkeparti og høyresiden som klart slår fast at veksten i det offentlige forbruk hele tiden skal være lavere enn veksten i det private forbruk, at denne kontrasten mellom det private og det offentlige forbruk hele tiden skal gå i disfavør av det offentlige, noe som vil bety at kontrastene i vårt samfunn vil øke. Det vil bety at offentlige velferdstjenester over tid ikke vil kunne måle de behov og de krav som befolkningen legitimt har med hensyn til hvordan velferdstjenestene skal være. Jeg er veldig glad for at Senterpartiet her ikke er med, sammen med SV og Arbeiderpartiet. Og jeg kunne godt tenke meg å få Senterpartiets begrunnelse for hvorfor man synes at denne merknaden var såpass ubehagelig at man valgte å stå utenfor, for det er selvfølgelig en politisk begrunnelse for det.

Det som også er interessant i innstillingen til langtidsprogrammet, er at Senterpartiet på viktige punkt som går på strukturpolitikk, velger å alliere seg med SV. Det setter vi også pris på. I synet på statlig eierskap, ikke minst, og i synet på europapolitikken har SV og Senterpartiet mye felles. Jeg tror nok at det på mange måter er dette fellesskapet med hensyn til strukturpolitikk som gjør at vi i mange spørsmål føler oss svært bekvemme med å være enige med Senterpartiet. Jeg tror ikke Senterpartiet er like bekvem med å være i selskap med de to andre sentrumspartiene.

Odd Roger Enoksen (Sp): For det første må jeg få lov til å si at SV strekker forskjellene i den merknaden noe lenger enn det jeg oppriktig talt mener det er grunnlag for å gjøre. Når Senterpartiet valgte å ikke være med på den merknaden som Djupedal gjentatte ganger har referert til, har det sammenheng med to ting. Det ene er at jeg ikke ser noe behov for å låse oss i forhold til hvor stor andel offentlig sektor skal utgjøre i forhold til privat sektor. I en tid med store oljeinntekter og muligheter gjennom disse oljeinntektene til å ha en noe større offentlig sektor enn det de fleste andre land kan tillate å bevilge seg og dermed sette i verk reformer og tiltak gjennomført i offentlig regi som andre land ikke kan gjøre, så jeg ikke noe behov for at vi skulle låse oss i forhold til en slik politikk. Dernest kommer det faktum at dersom det skal være mulig å nå de målsettinger vi har om å styrke eldreomsorgen, helsesektoren og ikke minst utdanningssektoren, vil offentlig sektor måtte komme til å øke i årene framover. Det tror jeg alle må erkjenne.

Men samtidig må det selvsagt over tid være en balanse mellom utvikling i offentlig og privat sektor. Det er et av de områdene hvor Senterpartiet og SV skiller ganske ettertrykkelig lag, etter min oppfatning, fordi SV ikke i tilstrekkelig grad erkjenner at verdier ikke bare kan forbrukes og fordeles, de må også skapes. Vi må ha et privat næringsliv. Til tross for de store oljeinntektene må vi over tid ha et privat næringsliv som gir grunnlag for den velferd som vi alle sammen er avhengig av, og som vi alle sammen ønsker oss. Derfor skal det være en viss balanse. Men jeg mener at det var unødvendig å låse seg i en slik formulering som de øvrige partiene her har valgt, og vi gikk derfor ut av den merknaden.

Torstein Rudihagen (A): Eg har berre lyst til å følgje opp det svaret som representanten Enoksen gav meg i stad. Da prøvde han nokså febrilsk – etter mitt syn – å halde på sentrumsalternativet som ei form for union. Men den førre replikkrunden mellom Enoksen og SV-representanten viser at her er det prinsipielle forskjellar mellom Senterpartiet på den eine sida og dei to andre sentrumspartia på den andre sida når det gjeld satsinga på offentleg sektor sett i forhold til verdiskapinga elles.

Men det er da litt merkeleg å høyre at Kristeleg Folkeparti nå gjer alt dei kan for å bortforklare denne merknaden, og nå gjer faktisk òg Senterpartiet det same. Dei seier at dei ikkje vil låse seg inne. Men Kristeleg Folkeparti har gong på gong sagt at denne merknaden ikkje kan lesast slik at ein låser noko som helst. Her skal ein ha stor fleksibilitet.

Det andre Enoksen gjorde, var å prøve å klistre Arbeidarpartiet på Høgre i landbrukspolitikken. Det er faktisk ikkje meir enn eitt år sidan vi behandla ei landbruksmelding lagd fram av Bondevik-regjeringa, der nettopp Arbeidarpartiet og sentrum stod i hop om det som skulle vere landbrukspolitikken i tida framover. Og det var nokre vesentlege element her, bl.a. at vi skulle bevare eit småskalalandbruk over heile landet. Men samtidig såg ein at det blir færre og færre som lever av landbruket, og derfor skulle ein prøve å styrke dei bruka som har eit ressursgrunnlag godt nok til at bonden kunne ta ut heile eller delar av inntekta si der. Det er nettopp det som nå ligg i det tilbodet som landbruksministeren har kome med, og som låg til grunn for jordbruksoppgjeret i fjor. Dessutan stod vi saman om å prøve å styrke inntekta av det landbruket sjølv produserer, nemleg å stimulere til ei ny verdiskaping. Står ikkje Senterpartiet lenger ved det vi i fellesskap var einige om i landbrukspolitikken i fjor?

Odd Roger Enoksen (Sp): Senterpartiet står ved hvert eneste ord vi var enige om i forbindelse med innstillingen i fjor vår, og jeg skulle faktisk ønske at Arbeiderpartiet hadde gjort det samme. Jeg tror ikke at yrkesutøverne i landbruksnæringen opplever det som om man står fast ved de formuleringene man valgte i fjor. Jeg tror ikke de yrkesutøverne i landbruksnæringen som i dag forhandler med staten, opplever at Arbeiderpartiet har tenkt å gi yrkesutøverne i landbruket en inntekt å leve av på linje med andre grupper.

Det skulle vel være tilstrekkelig å bruke representanten Gabrielsen som sannhetsvitne på nytt i forhold til at det ikke tok mer enn én måned etter at innstillingen til jordbruksmeldingen var behandlet i Stortinget, før Arbeiderpartiet ettertrykkelig forlot det forliket vi var enige om i forbindelse med framlegging av jordbruksoppgjøret i fjor vår.

Det er faktisk ikke slik at jeg på noen som helst måte har gjort febrilske forsøk på å stå fast ved sentrum. Vi er tre ulike partier som på en del områder har et ulikt ståsted. Det vil vi også komme til å ha framover. Men vi har faktisk vist at til tross for at vi har ulikt syn på en del områder – og til dels på områder som er vanskelige for disse tre partiene – har vi klart å samarbeide med hverandre i regjering på en måte som i den perioden styrket samholdet mellom de tre partiene. Det har Arbeiderpartiet ennå igjen å oppleve. Når jeg hører Arbeiderpartiets representanter beskrive forskjellen på de tre partiene her, som om det skulle umuliggjøre et samarbeid, må jeg si at da stiller jeg meg spørsmålet: Har Arbeiderpartiet noen gang ment det alvorlig når man har tatt til orde for en flertallsregjering i lag med andre partier? Og har man i så fall forstått at det vil være partier som har ulikt syn på en del områder, og at et slikt samarbeid ikke betyr fusjon mellom flere partier eller underkastelse av de minste partiene i forhold til de største? Det er nettopp det samarbeid innebærer: forståelse for hverandres egenart.

Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet.

Øystein Djupedal (SV): La meg først si at jeg synes det var ualminnelig mye klokt i det Senterpartiets leder nå hadde å si for å forklare forskjellene i denne merknaden. Etter mitt skjønn er det den definisjonen som Senterpartiet nå gir – at man ikke ønsker å låse seg inn i en forståelse av den økonomiske utvikling – som er den eneste forståelige måten å forstå denne merknaden på. Det er jo selvfølgelig derfor saksordføreren fra Høyre har lagt inn denne merknaden, for hvis det skulle være slik at det ikke var politikk i den, så burde den selvfølgelig aldri ha stått der.

De neste fire år vil være ganske avgjørende for hvilket samfunn vi kan skape i Norge. Norge er et rikt land – på ressurser, på penger og ikke minst på mennesker. Norge er, som noen liker å si det, mulighetenes samfunn. Men dessverre, i denne stortingsperioden har vi ikke benyttet de mulighetene vi har. Norsk politikk er drevet fra dag til dag – uten langsiktighet eller forutsigbarhet verken for næringslivet eller for landets innbyggere. Vi har langt på vei misbrukt de enestående mulighetene dette rike landet har. Vi har misbrukt muligheten til å skape verdens beste skole, vi har misbrukt muligheten til å være et foregangsland – som vi var – i miljøpolitikken, vi har misbrukt muligheten til å vise handlefrihet utenfor EU, vi har misbrukt muligheten til å skape en bedre barneomsorg, vi har misbrukt muligheten til å satse på høyere utdanning og forskning, og ikke minst har vi misbrukt muligheten til å starte omleggingen fra den svarte oljeøkonomien, hvor vi er i dag, til den grønne kunnskapsøkonomien.

Denne perioden har i stor grad vært preget av spill – spill om hvem som skal samarbeide med hvem, med et kontinuerlig skiftende flertall i Stortinget, slik at den vanlige borger ikke har hatt mulighet til å vite hvem som faktisk står bak de vedtak Stortinget har gjort. Dette bærer også politikken preg av. Det er ingen politiske vedtak som har holdbarhetsdato, men i denne perioden er de ikke engang datostemplet. For politiske journalister har nok dette vært en fin fireårsperiode, men for landet har det ikke vært noen god situasjon.

Det å gjøre det viktigste først er en god leveregel for SV, og det viktigste er å ivareta og bygge ut velferdsstaten med bedre og billigere velferdstjenester. De neste fire årene vil presset fra høyresiden om å bygge ned velferdsstaten bli enda sterkere, og ropet om lavere skatter og avgifter har vi allerede hørt i månedsvis, og også i denne debatten. De lavere avgifter og skatter høyresiden ønsker, vil uvilkårlig føre til mindre ressurser til barnehager, til skoler, til kollektivtrafikk og til høyere utdanning, og vil føre til høyere egenandeler. Dette er det altså de politiske tvillingene i skattepolitikken – Høyre og Fremskrittspartiet – som ønsker. Men det verste er at man later som om det er mulig å fjerne ca. 40 milliarder kr fra statsbudsjettet uten at noen skal merke det.

Dette er SVs hovedutfordring: å sørge for at høyresiden ikke får makt og innflytelse, fordi denne politikken er dypt usosial og fordi SV har en alternativ politikk hvor vi ønsker å satse på fellesskap, ikke på egoisme. For SV er barn og unge det viktigste vi kan gå til valg på, og det viktigste i langtidsprogrammet. Det betyr å skape verdens beste skole, bedre og billigere barnehager – og flere barnehager. Det som ligger i det reviderte nasjonalbudsjettet som nylig ble lagt fram, er jo et eksempel på hvordan man bløffer når man sier at man skal satse på barnehager. Der tar man altså og omdisponerer penger fordi det ble bygd for få barnehageplasser i fjor, og så later man som om dette er en stor satsing.

Innenfor forskning har vi gjennom hele denne perioden egentlig hatt et stortingsflertall som ønsker å satse på høyere utdanning og forskning. SV har fått vedtatt at vi skal opp på OECD-nivå i gjennomsnitt når det gjelder forskningsinnsats. Samtidig ser vi at norsk forskning går på sparebluss. Dette er Regjeringen enig i, dette var den tidligere regjeringen enig i, og så skjer det altså ingenting. Skal vi bli en ledende kunnskapsnasjon på viktige felt innenfor vårt næringsliv, er altså satsing på forskning og høyere utdanning noe av det aller viktigste.

Vi ønsker å satse på kollektivtrafikk. Det betyr altså at det nedslitte i kollektivtrafikken som vi har i mange byer, må forbedres. Vi har bortimot det laveste tilskuddet til kollektivtrafikk i Europa. Dette rike landet har altså ikke råd til å satse på kollektivtrafikk. Det gjør at folk selvfølgelig bruker privatbil. Som når statsråd Kosmo ikke lenger bruker NSB, da ser folk at kvaliteten ikke er god nok, at det er for dyrt og dårlig. På denne måten bygger vi ned kollektivtrafikken, ikke det motsatte.

Vi ønsker at Norge igjen skal bli en ledende miljønasjon, som går foran i spørsmål om klimagassutslipp og som tar dette på alvor. Det betyr nei til bygging av gasskraftverk, og det betyr mange tiltak, bl.a. grønn beskatning som gjør at vi vrir beskatningen fra inntekt og over til det som er miljøskadelig forbruk (presidenten klubber).

Jeg forstår av klubbingen fra presidenten at jeg ikke har mer tid, men jeg vil gjerne ta opp forslaget fra SV som er omdelt i salen.

Lodve Solholm hadde her teke over presidentplassen.

Presidenten: Representanten Djupedal har teke opp det forslaget han refererte til.

Elles er presidenten av den meininga at ordet «bløff» i den samanhengen representanten Djupedal brukte det, ikkje er eit parlamentarisk uttrykk.

Det blir replikkordskifte.

Grethe G. Fossum (A): En skulle etter beskrivelsen av alle de sjansene Norge har misbrukt de siste fire årene, nesten ikke tro at vi bodde i samme land.

Jeg er i hvert fall enig med representanten Djupedal i én ting, at Norge er i en særstilling ved at vi har store inntekter av oljevirksomheten og at vi har muligheter som ingen andre land har. Det betyr at vi må bruke de mulighetene med klokskap. Balansen mellom å løse viktige samfunnsoppgaver og holde igjen for overoppheting av norsk økonomi stiller oss faktisk overfor ganske vanskelige valg.

Da jeg hørte på representanten Djupedals innlegg her, var jeg glad det bare varte i fem minutter, ellers hadde vi fått høre at enda mer var viktig. Det aller viktigste var velferdsstaten, det aller viktigste var barn og unge, det aller viktigste var kollektivtrafikken og det aller viktigste var å være en ledende miljønasjon. Da er spørsmålet mitt til SV: Hva er det man egentlig vil? Har vi råd til å ha en SV-politikk som går ut på at alt er det aller viktigste? Jeg vil utfordre SV på dette at når man vil modernisere og få til noe i forhold til velferdssamfunnet, så skal man ha mer av det gamle og bruke mer penger på det gamle. Hvilke oppgaver innenfor velferdssamfunnet vil SV f.eks. kvitte seg med, slik at man har muligheter til å bygge opp nye løsninger som det nye, moderne samfunnet trenger?

Øystein Djupedal (SV): Jeg vil takke fru Fossum for en god replikk. Jeg vil anta at hun ikke er uenig i alt det jeg har sagt.

Begrepet «velferdsstat» er et begrep som inneholder barn, unge, kollektivtrafikk, eldreomsorg, sykehus – mange ting. Velferdsstaten er det fundamentet som vårt siviliserte samfunn bygger på. For SV er det helt avgjørende at dette ikke bare ivaretas, men videreutvikles. Det betyr ikke nødvendigvis at alle de løsningene som lå til grunn for gårsdagens velferdsstat, skal føres inn i framtiden, men det betyr at dette sikkerhetsnettet skal det aldri være tvil om. Det skal aldri være tvil om at vi skal gi ungene våre den best mulige start i verden, med barnehageplasser, med en god skole og med god høyere utdanning. Blir man syk, skal det være et sykehus til å ta seg av det uten at vi har skyhøye egenandeler. Dette har vi jo råd til.

Så spør representanten Fossum om hva vi ikke skal drive på med. Det er sikkert mange ting vi ikke skal drive på med. Vi hilser statsråd Kosmos reformer i den offentlige sektor i all hovedsak velkommen. Vi er interessert i å se på om det brukes penger i det offentlige som vi ikke trenger å bruke. Mer effektivitet i den offentlige sektor, ja, gjerne. Det skal aldri være tvil om at det viktigste for SV er velferdsstatens fundament. Det at man skal kunne bruke sine evner til gavn for seg selv og fellesskapet på en måte som gjør at samfunnet videreutvikles. Det viktigste er, som jeg sa, velferdsstatens fundament, men i velferdsstaten ligger det selvfølgelig mange ting.

Hvis en om 20–30 år skal se tilbake på den perioden som nå ligger bak oss, tenker jeg at mange vil si at vi hadde en økonomisk handlefrihet som ikke noe annet land noensinne har hatt. Det finnes ikke et annet land i verden som noensinne har hatt den handlefriheten. Den skal brukes med kløkt og varsomhet, og vi skal ikke overopphete økonomien. Men det er klart at det finnes mange ting det går an å bruke mer penger på for å få et bedre velferdssamfunn. Der trodde jeg faktisk at SV og Arbeiderpartiet i all hovedsak var enige. Motstykket til det å bruke penger på det viktigste er høyresidens svar, skatte- og avgiftslettelser. Dette slåss de for, skatt for skatt, avgift for avgift. Det blir det mindre velferdsstat av.

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF): Dei frivillige organisasjonane representerer stor breidd og mangfald. I dag ser me ei ny og spennande samhandling mellom det offentlege, den tradisjonelle frivilligheita og dei nye aksjons- og organisasjonsformene. Frivillige organisasjonar skal vera eit sjølvstendig korrektiv og supplement til det profesjonelle i samfunnet, og på den måten òg vera eit verktøy for styresmaktene til å løysa velferdsutfordringar i samfunnet. Verdien av desse organisasjonane sin innsats er faktisk sett til fleire titals milliardar kr pr. år. Kristeleg Folkeparti vil ta vare på eit velferdssamfunn med breidd og med mangfald, der òg frivillig sektor har sin naturlege og nødvendige, ja uerstattelege plass. Dette krev at frivillig sektor får levelege vilkår med pårekneleg økonomi, m.a. ved hjelp av ulike økonomiske støttetiltak.

I langtidsprogrammet snakkar SV om ein velfungerande velferdsstat, og representanten Djupedal utdjupar det ytterlegare i siste replikksvar. Men eg finn ikkje at dei i det heile har brukt uttrykket velferdssamfunn. Det hadde difor vore interessant å få ei avklaring av korleis SV vurderer frivillige lag og organisasjonar sin samfunnsinnsats, og om dei vil stimulera til å ta vare på og utvikla det mangfaldet som denne sektoren representerer. Knytt til dette kjem sjølvsagt òg det naturlege spørsmålet om SV er villig til å medverka til at frivillige lag og organisasjonar vert sikra økonomisk tilfredsstillande vilkår.

Øystein Djupedal (SV): Jeg vil gjerne takke representanten Sørfonn for en god replikk, og svaret er ja. Jeg tror nok Kristelig Folkeparti og SV i all hovedsak er enig i hvor viktig frivillig sektor er for det siviliserte samfunn. Jeg vil tro at de fleste av oss, både selv og gjennom våre barn og familier, deltar i en rekke lag og foreninger som vi synes er uendelig viktige. Dette gjør vi fordi de er en del av vårt nærmiljø, vi deltar i borettslaget, vi deltar i idrettslaget, vi stiller opp for barna våre i korps osv. Det er klart at samfunnet eller staten aldri vil kunne erstatte dette, og det er ikke noe mål at staten skal erstatte dette. Men det er et mål at disse lag og foreninger skal ha et økonomisk fundament som gjør det levelig for dem, for jeg ønsker ikke, og ingen i SV har noensinne engang tenkt den tanken, at dette skal fullfinansieres av det offentlige. Det ligger en egenverdi i dugnad, det ligger en egenverdi i loddsalg, det ligger en egenverdi i å delta selv for å skaffe penger til noe en tror på, og dette er ting som vi ønsker videreført. Men det er klart at støtten fra det offentlige til det store, verdifulle arbeidet som foregår innenfor korpsbevegelse, idrettsbevegelse eller frivillige organisasjoner, over tid har gått ned, og det må jeg si er veldig bekymringsfullt, for dette er svært verdifullt arbeid. Og jeg imøteser gjerne når som helst en invitasjon fra Kristelig Folkeparti for at dette skal bli bedre. Det som nå vil være den store utfordringen på kort sikt, er at denne momsreformen som er vedtatt og blir innført snart, selvfølgelig må kompenseres fra det offentlige, slik at man ikke får disse utilsiktede virkningene med økt kostnad på porto m.m., som gjør at lag og foreninger kommer dårligere ut. Vi vil selvfølgelig, og her håper jeg også at Kristelig Folkeparti er enig, bidra til at lag og foreninger og frivillig sektor ikke kommer dårligere ut enn i dag, gjerne bedre.

Børge Brende (H): Det har åpenbart skjedd en del endringer i norsk politikk når Arbeiderpartiets og SVs adrenalin øker på grunn av en komitemerknad som Kristelig Folkeparti, Venstre, Høyre og representanten Steinar Bastesen har gått sammen om, der det står at man ønsker «å ha en balanse i forholdet mellom privat og offentlig sektor i norsk økonomi». Er det slik å forstå at SV ikke ønsker at det skal være noen balanse mellom offentlig og privat sektor? Det står videre i merknaden, og det har også Djupedal gjort et poeng av, at «det må være en målsetting at veksten i offentlig sektor over tid ikke skal være høyere enn veksten i verdiskapingen i Fastlands-Norge», med vekt på over tid. Nå utgjør det offentliges andel av Fastlands-Norge 55 pst. Mener ikke SV det er grenser for hvor stor den offentlige sektoren kan være? Ser ikke SV at det er en sammenheng mellom en robust privat sektor og det velferdssamfunn vi har og det velferdsnivå vi kan bevilge oss? Har ikke SV lært noe av det som skjedde i Finland og Sverige da man så at industrien falt sammen, hvilke følger det også fikk for velferdssamfunnet?

Så til et annet tema som jeg kanskje ikke får noe kompliment fra Djupedal for å ta opp, eller som han er glad for at jeg tar opp. Det er jo ingen som kan være så moralsk høystemt som SV, der imponerer man jo til stadighet. Men både Kristin Halvorsen og Øystein Djupedal har jo til dem å være vært påfallende stillfarende når det gjelder at deres miljø- og energipolitiske talsmann har foreslått Nobels fredspris til Castro. Castro er og blir en diktator. Han viser ikke respekt for menneskerettighetene. Han kaster folk i fengsel. Djupedal er raskt ute og krever at Regjeringen skal rydde opp når en i Petroleumsfondet trår feil med sine investeringer. Fortjenstfullt, men hvordan har han tenkt å rydde opp i nominasjonen av Castro. Vil ledelsen rydde opp, slik at vi heretter slipper at SV nominerer diktatorer til Nobels fredspris bare fordi regimet kaller seg rødt?

Øystein Djupedal (SV): Som representanten Brende vel er kjent med, er det en rett hver enkelt stortingsrepresentant har, å foreslå kandidater til Nobels fredspris. Det har også Hallgeir Langeland gjort. Han har ikke konsultert SVs gruppe eller SVs ledelse om det, men det står ham helt fritt å foreslå de kandidater han måtte mene er riktige. Han har også forbilledlig gått ut med det og sagt det offentlig, i motsetning til andre som også har foreslått samme kandidat, men som ikke har sagt det offentlig. Jeg må også innrømme at jeg ikke har oversikt – det har ingen andre enn Nobelkomiteen – over hvilke kandidater som foreslås av de ulike representanter i Stortinget. Jeg har ikke peiling, kanskje Brende har det. Men jeg er ikke sikker på at alle disse som er foreslått, er like høyverdige, og jeg minnes jo med gru at Høyre har støttet flere kandidater som i ettertid ville ha vist seg å være åpenbart uverdige til å motta denne prisen. Vi har ingen problemer med at representanten Langeland har foreslått det han gjør, men, som sagt, verken gruppen eller ledelsen er konsultert, og vi ville frarådet det hvis han hadde bedt om den typen råd.

Så til det som går på denne merknaden, som har avstedkommet en del interesse. At Høyre har lagt inn denne merknaden, det forstår jeg. Det er jo Høyres politikk i et nøtteskall, nemlig denne grenseløse tro på at vekst i det private næringsliv er det som genererer velstand. Så enkel er jo ikke årsakssammenhengen. Stortinget vil vedta en hel rekke store reformer fremover. Hvis disse skal finansieres, er det vanskelig å tenke seg at disse skal kunne finansieres alene av fastlandsøkonomien, som det her står. Det å holde hele petroleumssektoren utenfor er jo i seg selv en merkverdighet – jeg har lyst til å bruke ordet «merksnodighet» – for det betyr i realiteten at man ikke skal kunne bruke den økonomiske handlefriheten som denne geologiske tilfeldigheten har gitt oss i Nordsjøen. Vi ønsker ikke å se sånn på økonomien, en kan ikke skille ut en så stor bit av økonomien og si at dette skal vi ikke bruke. Det vi som ikke har sluttet oss til denne merknaden, sier, er jo at vi skal bygge velferdsstaten videre, og over tid betyr det at veksten i det offentlige kan være høyere enn veksten i det private.

Per Erik Monsen (Frp): Jeg ønsker å ta utgangspunkt i noe som representanten Djupedal sa i innledningen til sitt innlegg, nemlig «verdens beste skole». Han sa at vi har gått glipp av muligheten til å skape verdens beste skole. Men det faktiske forhold er jo at Norge satser mer enn nesten alle andre land på skole. Vi har tettere lærerdekning enn nesten alle andre land. Spørsmålet mitt må jo bli: Hvordan ser SV for seg verdens beste skole?

Jeg har med interesse lest SVs merknader, og de går stort sett ut på å redusere sentrale læreplaner – flere lokale forsøk. Vi har hatt en mengde reformer i norsk skole de senere årene. Resultatene har stort sett blitt dårligere leseferdigheter hos elevene, dårligere matematikkunnskap, vi får tilbakemelding fra universitetene om stadig lavere kunnskapsnivå hos studentene og dårligere rating for norske studenter ved utenlandske universiteter.

Spørsmålet blir da: Hvilken skole vil SV egentlig ha, og hvordan vil de få dette til? Vil de bare pøse inn mer penger i den norske skolen – selv Regjeringen innrømmer jo at bare å øke bevilgningene ikke nødvendigvis fører til positive resultater – eller vil SV se på innholdet i skolen? Kan SV f.eks. tenke seg et samarbeid med næringslivet og ta noe mer hensyn til næringslivets behov, se mer på realfagene og ha visse felles standarder for norsk skole totalt sett?

Øystein Djupedal (SV): La meg takke for en god replikk, for dette er et sentralt spørsmål. For tre uker siden var jeg på 25-års klassefest for Sverresborg ungdomsskole, der vi møttes for første gang på 25 år. Vi satt i det samme klasserommet. Jeg satt på den samme pulten på den samme skolen som jeg gikk på da jeg gikk ut i 1976. På pulten stod det Sweet, Slade og Thomas. Jeg husker det godt. Thomas må jo snart være 60 år, og Sweet og Slade gikk av moten tidlig, en gang på slutten av 1970-tallet. Det var seks forskjellige pulttyper, de var altså ikke modernisert i det hele tatt siden jeg gikk ut for 25 år siden.

Dette har også en del med norsk skole å gjøre. Og det å tro at man kan skape en god skole uten mer ressurser, er naivt. Ressurser i seg selv er jo ikke tilstrekkelig, men det kan skape et rom for læring som det lyser litt mer av – ikke bare forfall – og at det er noen som har satset på det. Det er ikke uten grunn at det er kjøpesentrene som lyser. Der satser vi, men ikke på skolebygningene. Det har faktisk noe med hvordan elevene møter hele den hverdagen som skolen er. Det betyr at vi ønsker mer ressurser til skolen, og særlig ønsker vi å prioritere ung-domsskolen, som har kommet i skyggen av de to store reformene vi har hatt – 6-åringene inn i skolen og reformen for videregående skole. Ungdomsskolen er den mest forslitte og forfalne delen, også innholdsmessig, av norsk skole. Men den andre biten som er viktig, er å skape innhold i norsk skole som er mer i tråd med den tid vi lever i.

Jeg tror nok at det har vært en veldig sterk tendens til å sentraldirigere norsk skole for mye. Større grad av frihet, frihet til å legge opp lærestoff, frihet til å finne pedagogiske måter, men ikke frihet til å distansere seg fra kunnskap. For kunnskap er selvfølgelig den aller viktigste biten i skolen. Vi ønsker en kunnskapsskole, men vi ønsker ikke en puggeskole. Vi ønsker en skole som motiverer til læring, ikke som pisker inn læring. Og dette er jo egentlig hovedforskjellen på Fremskrittspartiets skolepolitikk og SVs skolepolitikk.

Odd Roger Enoksen (Sp): I Innst. S. nr. 229, side 3 andre spalte, skriver SV i en merknad at på grunn av mangelen på arbeidskraft, mener dette medlem at «en viss forskyvning fra konkurranseutsatt til skjermet sektor kan aksepteres». Det betyr selvsagt i praksis at industriarbeidere skal over i skjermet sektor.

Mitt første spørsmål til representanten Djupedal er derfor: Hvilke industriarbeidere er det som skal miste sine jobber for både å flytte til andre deler av landet og gå over i andre yrker? Er det verftsarbeiderne, er det ansatte i aluminiumsindustrien, er det ansatte i fiskeindustrien som, ifølge SV, skal miste sine jobber for å dekke etterspørselen etter arbeidskraft i skjermet sektor?

Mitt andre spørsmål er: Hvordan har SV tenkt å gå fram for å få til den overgangen fra konkurranseutsatt til skjermet sektor som det her tas til orde for? Konkurranseutsatt sektor er konkurranseutsatt og er det frie næringslivet som vi har i dette landet og som har en faktor som er avgjørende for sysselsettingen, nemlig konkurranseevnen og kostnadsnivået. Så dersom SV skal nå sitt mål, må det være gjennom en kostnadsøkning som skaper dårligere konkurransevilkår i forhold til konkurrenter i andre land. Betyr det at SV har tenkt å bruke kostnadsnivå, rente, skatt eller andre faktorer for å bygge ned konkurranseutsatt sektor?

Øystein Djupedal (SV): I fjorårets statsbudsjett la Regjeringen fram forslag om noe man kalte en konjunkturavgift, for å dempe etterspørselsveksten i den private delen av økonomien til fordel for den offentlige delen av økonomien. Dette gikk ikke gjennom i Stortinget, bl.a. med Senterpartiets støtte, men det kom en annen konjunkturavgift, som i prinsippet er det samme. Denne ble forresten også fjernet like etterpå da man så at den ikke hadde den tilsiktede virkning. Men poenget med denne typen tiltak var nemlig å avhjelpe arbeidskraftmangelen i offentlig sektor. For det er et faktum at en del av den presstendensen vi nå ser, skyldes manglende arbeidskraft og et næringsliv som i mange år har gått svært bra. Helt nøkternt vurdert tror jeg at utviklingen i Norge over tid vil bli som vi her bare konstaterer, og som også stod i statsbudsjettet, nemlig at arbeidskraftbehovet i offentlig sektor vil vokse.

Så kan man angripe dette på en helt annen måte: Hvordan skaffer vi flere hender? Og velferdsstaten og norsk næringsliv har bruk for flere ledige hender. Disse kan man skaffe på en hel rekke måter. Den reformen SV tok til orde for og som senere er vedtatt, nemlig etter- og videreutdanningsreformen, er én måte å kvalifisere de ukvalifiserte på. Det å få arbeidsledige inn i jobb er selvfølgelig noe av det aller letteste. Men det å åpne for økt arbeidsinnvandring f.eks. gjennom en Green Card-ordning, som man har i USA, kan være ett tiltak. Det å la studentene jobbe mer ved siden av studiet kan være et annet tiltak. Det å la pensjonister jobbe mer ved siden av kan også være et tiltak. Arbeidsledige under 50 år skal garanteres jobb i løpet av relativt kort tid. I hvert fall skal de kalles inn til intervju på arbeidskontoret for at man skal prøve å tilrettelegge for det. Og kanskje er det aller viktigste tiltaket å hindre økning av uførepensjonister, som gjennom flere år har vært eksplosjonsartet, og de utgjør nærmere 300 000 personer. Det er klart det er mulig å tenke seg at her fins det arbeidskraft som både norsk industri og norsk offentlig sektor vil ha bruk for for at vi skal kunne skape et bedre samfunn.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Terje Johansen (V): For et sosialliberalt parti er det enkelte menneskets frihet, lykke og velferd målet for samfunnet. Venstres politikk forener frihet for den enkelte med ansvar for fellesskapet og for hverandre.

I Venstres menneskesyn ligger en overbevisning om at vi alle har evne til å skape det gode liv både for oss selv og andre. Vi tror at mer mangfold og rom for individuell frihet og livsutfoldelse vil gi et mer medmenneskelig samfunn. Frihet er en forutsetning for å ta ansvar for egne handlinger og å vise hensyn til sine medmennesker.

Venstre har visjoner for en liberal fremtid:

• om et samfunn preget av toleranse, rettferd og likeverd

• om frie og delaktige borgere som tar ansvar både for seg selv og for fellesskapet

• om et samfunn tuftet på nestekjærlighet, omsorg og respekt for hverandre, uavhengig av bakgrunn, kultur og status i samfunnet

• om en bedre verden der godene fordeles mer rettferdig, og alle får mulighet til å leve et godt liv

Vi i Venstre tror dette er mulig. Vi har et samfunnssyn preget av optimisme og tro på fremtiden.

I begynnelsen av det 21. århundre står de liberale verdiene sterkere enn noen gang tidligere. Individuell frihet, respekt for individet og menneskerettighetene er anerkjente verdier for stadig flere. Enkeltmennesket har fått økt frihet som gir nye muligheter for menneskelig vekst. Samtidig må vi finne gode fellesskapsløsninger som tar vare på både friheten og ansvaret. Dette er Venstres ærend i norsk politikk.

Venstre har i behandlingen av dette langtidsprogrammet, i likhet med det forrige, stått sammen med Kristelig Folkeparti og Senterpartiet om omfattende merknader til politikk for å forandre Norge. Blant de viktige sakene er styrking av lokaldemokratiet gjennom langt større frihet for kommunene, storsatsing på det frivillige Norge og en aktiv miljø- og distriktspolitikk. Dette er sentrumsverdiene.

I 1997 la den tilsvarende fellesmerknaden grunnlaget for sentrumsregjeringen. Den politikk sentrum står sammen om i dette langtidsprogrammet, vil kunne danne grunnlag for den nye regjering Norge trenger.

Venstre vil ha reformer som sikrer enkeltmenneskenes rettigheter og valgfrihet. Venstre vil føre en streng personvernpolitikk, slik at du har rett til å vite hva andre vet om deg. Venstre vil lovfeste genetisk ikke-diskriminering, slik at ikke ny teknologi brukes til å sortere mennesker. Venstre vil ha en tilgjengelighetsreform som letter funksjonshemmedes tilgang på servicetilbud, arbeid og utdanningsmuligheter.

Fremtidens samfunn vil være flerkulturelt. Økt arbeidsinnvandring vil tilføre det norske samfunn mer mangfoldig kompetanse og lette integreringsprosessen mellom nordmenn og innvandrere. Venstre vil grunnlovfeste retten til å søke asyl og øke antallet kvoteflyktninger.

Venstre mener valg av livssyn er et strengt personlig valg. Venstre vil derfor fremskynde prosessen med et skille mellom kirke og stat, og endre formålsparagrafene for offentlige institusjoner slik at de blir inkluderende for alle og synliggjør grunnleggende verdier.

Alle beslutninger i samfunnet bør tas nærmest mulig dem det angår. Venstre vil grunnlovfeste det lokale selvstyret og flytte makt ut fra stat og embetsverk. Staten styrer i dag kommunene og fylkeskommunene gjennom en omfattende rettighetslovgivning, regler, pålegg og øremerkede tilskudd.

Venstre vil gjenreise det lokale folkestyret ved å gi de lokale folkevalgte reell makt over avgjørelsene i egne lokalsamfunn. Kommunene må få større frihet til selv å fastlegge sitt eget skattenivå. Øremerkingen må reduseres til et minimum og erstattes av frie midler. Venstre går inn for at kommunene skal kunne holde valg når de selv ønsker det innenfor valgåret. Dermed vil lokalvalgene få et reelt lokalt preg, og de lokale saker vil stå i fokus i lokalvalgskampen.

Venstre vil ha et åpnere og enklere Norge. For mye makt skjules i lukkede beslutningsprosesser få har innsyn i, og gjennom unødig komplisert regelverk. Venstre vil ha en kraftig forenkling av det offentlige byråkratiet og av lov- og regelverk.

Venstre vil møte den globaliserte økonomien ved å bygge opp sterke verdensomspennende spilleregler, institusjoner og samarbeidsordninger. Økonomisk globalisering må følges av globalisert politikk.

Fattigdommen i sør må bekjempes gjennom å slette fattige lands gjeld og styrke investeringer og bistand. Norge må gi full markedsadgang og tollfrihet for alle varer fra de minst utviklede landene. Menneskerettigheter, demokrati og strenge miljøkrav må ligge til grunn for Norges innsats internasjonalt.

Venstre vil sette utdanning og forskning fremst i prioriteringen av samfunnets oppgaver. Bare slik kan alle få mulighet til å utfolde evner og skaperkraft.

Venstre vil gi skolene ressurser, tillit og frihet til å slippe løs lokal skaperkraft. Vi vil ha en egen læringsmiljølov for elver og studenter, som bl.a. sikrer elevene mer innflytelse på egen hverdag. Læreryrket må gjøres mer attraktivt gjennom lønn, arbeidsvilkår og frigjøring fra byråkratisk overstyring, unødvendig mange møter og detaljplaner.

Venstre vil de neste fire årene heve norsk forskningsinnsats betydelig. En vesentlig del av dette skal være å gjenreise den frie grunnforskningen etter mange års sultefôring. Venstre vil frigjøre midler, slik at universiteter og høyskoler kan gi studentene bedre oppfølging. Vi vil ha en rask og betydelig bedring av studentenes økonomi og en større satsing på bygging av utleie- og studentboliger.

Et mangfoldig og skapende kulturliv er ingen luksus. Det er tvert imot med på å gjøre livet verdt å leve. Venstre vil at en større del av statsbudsjettet skal brukes på kulturformål. Venstre vil samle og klargjøre det statlige ansvaret for kunst og kultur i en egen kulturlov.

Det frivillige Norge bidrar med uegennyttig innsats i samfunnet uten å være styrt av offentlige eller kommersielle interesser. Ingen får så mye aktivitet ut av hver krone som det frivillige Norge, der det meste av arbeidet er frivillig og ulønnet. Det frivillige organisasjonsliv blir dessverre i altfor stor grad utsatt for statlig regulering og overstyring.

Venstre vil sette det frivillige Norge fri. Penger som i dag går bort i detaljstyring og byråkrati, kan i stedet skape mer aktivitet i det frivillige Norge. Offentlige støtteordninger må støtte opp under organisasjonenes frihet og uavhengighet.

Vi har i Norge lav beskatning på ressursbruk og forurensing. Samtidig er beskatning av arbeidsinnsats høy. Dette fører til en skjev bruk av samfunnets ressurser og til store samfunnsøkonomiske tap. Det er kostbart å ansette nye medarbeidere, mens det lønner seg å sløse med ressursene og å forurense miljøet.

Venstre vil bruke skattesystemet aktivt i miljøets tjeneste. Vi vil redusere skatt på arbeidsinntekt, og øke den på forbruk og forurensing. Venstre vil innføre flat skatt for alle inntekter, med et stort bunnfradrag som sikrer god fordeling og først og fremst kommer dem med lave inntekter til gode. Venstres miljøskattreform gir bedre rammevilkår for næringslivet, bedrer miljøet og gir en bedre sosial utjevning.

Venstres grønne skattereform vil bidra til å flate ut og på sikt redusere energibruken i Norge. Venstre vil med dette gjøre Norge til et foregangsland for moderne miljøteknologi og satse på forskning på og utbygging av alternative energikilder og gasskraftteknologi uten CO2-utslipp. Norge må konsekvent og utvetydig følge opp internasjonale avtaler om lavere klimagassutslipp. Venstre sier nei til bygging av forurensende gasskraftverk.

Venstre vil satse mer på kollektivtrafikk i og omkring storbyene. Inntekter fra veiprising og bompenger må brukes til å gi et bedre og billigere kollektivtilbud.

Venstre vil ha en fremtidsrettet nyskapingspolitikk hvor de små bedriftene står i sentrum, og det blir like naturlig å skape sin egen arbeidsplass som å bli andres arbeidstaker.

Venstre tror havbruksnæringen kan bli en bærebjelke i nasjonal verdiskaping og gi grunnlag for fortsatt bosetting langs kysten. Vi vil fremskynde dette gjennom en opptrapping av forsknings- og nyskapingsinnsatsen i denne sektoren.

Det trengs omfattende reformer for å utvikle og bevare velferdsstaten. Å hjelpe dem som har minst til et bedre liv, er viktigere enn å flytte på penger mellom det store flertallet som allerede lever i materiell velstand.

Venstre vil gi mer tid og økt frihet til barnefamiliene gjennom en ekstra ferieuke for foreldre med barn under ti år og gjennom mer fleksible arbeidstidsordninger.

Venstre mener at en lang rekke av de økonomiske ytelsene samfunnet tilbyr dem som trenger hjelp, kan samordnes på en måte som gir langt mindre byråkrati, og samtidig unngå at mange mennesker gjøres til passive klienter. En ordning med borgerlønn vil være langt mer fleksibel enn dagens mange og kompliserte ytelser. Også mennesker som av ulike årsaker står utenfor arbeidslivet, kan bidra til samfunnet gjennom frivillig innsats.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Britt Hildeng (A): Det er et langtidsprogram vi behandler, og muligheten til å beskrive hvordan en vil drive en sammenhengende og forutsigbar politikk, er til stede.

Venstres landsmøte mente seg også å trekke opp politiske, langsiktige linjer. Og en borgerlønn, som også Johansen nevnte, på 100 000 kr til alle ble framstilt som den store visjonen og i tråd med Venstres grunnsyn. Riktignok er den visjonen, og det ble understreket, basert på et tredveårsperspektiv og ikke en langtidsperiode på fire år.

Men en må undre seg på hvorfor man må vente i 30 år, og hva det er Venstre mener å se i den framtidige utviklingen som gjør det mulig å gjennomføre forslaget da og ikke nå.

Og et spørsmål til. Nå frir jo Venstre både til Høyre og til sentrum. Men fra hvilke partier og i hvilken utstrekning tror representanten Johansen at Venstre vil kunne få tilslutning til sine såkalte visjoner? Eller er gjennomføringen av forslaget mindre interessant og mer egnet for en kommende valgkamp?

Terje Johansen (V): Begrepet borgerlønn, eller samfunnslønn, har stått på Venstres program i snart ti år. Og i velferdsmeldingen, som sentrumsregjeringen la frem og som Arbeiderpartiet gav sin tilslutning til, er dette begrepet tatt opp, og Arbeiderpartiet har gitt sin tilslutning til å prøve det ut.

Når Venstres landsmøte, som er en edruelig forsamling, i alle fall under programbehandlingen, antydet at det kanskje kunne ta lang tid – 30 år er meg ukjent – så skyldes jo det at vi ikke har så stor tillit til at f.eks. Arbeiderpartiet er så veldig opptatt av å gjennomføre denne visjonen. Venstre tror at dette er fremtidens måte å sørge for at de som har minst i samfunnet, får et visst minimum uten å være klienter, men at de får noe de har krav på fra samfunnet. Og når representanten Hildeng sier at alle skal få det, må jeg si at det tror jeg ikke er innbefattet i denne visjonen. For øvrig er denne visjonen beskrevet i boken om scenarier som akkurat er kommet ut, slik at dette er ikke noe som Venstre står alene om, men som samfunnsvitere og samfunnsøkonomer fra mange leire faktisk gir sin tilslutning.

Det som er hovedhensikten med dette, er å fjerne det millimeterbyråkratiet som bl.a. Arbeiderpartiet er ansvarlig for, og som gjør at de med minst ressurser faktisk er de som drukner i disse finmaskete garnene. Det er dette Venstre først og fremst vil til livs gjennom en forenklet ordning. I tillegg til at mange andre ordninger skal tas opp i dette, vil også en vesentlig del av byråkratiet som vi i dag benytter oss av, forsvinne.

Kenneth Svendsen (Frp): Representanten Terje Johansen fra Venstre brukte mye av tiden til å fortelle om Venstres tro på og verdsetting av det enkelte individ. Men har Venstre en slik tro på det enkelte individ? La oss ta kultur, f.eks. Hvis en enkeltperson ønsker å bruke sin fritid på båt og båtliv, så ønsker Venstre for det første at han skal avgiftsbelegges når han kjøper seg båt. Så skal han avgiftsbelegges hvis han finner ut at han skal ha en motor i den båten, så skal han avgiftsbelegges hvis han kjøper bensin til den båtmotoren, og så skal han med Venstres godkjennelse nå avgiftsbelegges når han legger båten en plass – han må betale båtplassleie. Velger en person derimot å bruke fritiden sin til dans og ballett eller til å synge opera, da ønsker Venstre at han skal få støtte fra staten – er det å tro på det enkelte individ og tro på at man selv kan velge sine fritidssysler?

Det er tydeligvis sånn at man legger avgift på de fritidssyslene som Venstre ikke vil at folk skal ha. Man tar fra dem pengene. Og så gir man til dem som holder på med det som Venstre ønsker at de skal holde på med. Er det troen på det enkelte individ og den retten det enkelte individ har til selv å bestemme over sin fritid?

Venstre hevder hardnakket at de er småbedriftspartiet. Da Venstre satt i regjering, fremmet de forslag som fikk næringslivet til å rase, bl.a. om en forverring av delingsmodellen. I det siste budsjettet sørget Venstre for at avskrivingsreglene for små og mellomstore bedrifter ble spesielt vanskelige. Spørsmålet mitt er: Er det samsvar mellom det Venstre sier og det de faktisk gjør i den virkelige verden?

Terje Johansen (V): Svaret på spørsmålet er ja. Det er samsvar mellom det Venstre mener og det Venstre gjør. I motsetning til Fremskrittspartiet har Venstre ikke bare sittet på sidelinjen og snakket om hva vi vil gjøre, men vi har også vært inne på banen og forsøkt å gjøre noe der hvor spillet egentlig foregår. Forskjellen mellom Venstre og Fremskrittspartiet er jo at vi forsøker å øve innflytelse på tross av at vi er Stortingets minste parti, hvilket Fremskrittspartiet faktisk ikke gir seg selv anledning til – og sannsynligvis heller aldri vil få anledning til, men det er en annen sak.

Representanten Svendsen drister seg til å snakke om kultur, hvilket jo i seg selv er et interessant tema sett fra Fremskrittspartiets side, siden de da har forsverget at det offentlige overhodet bør blande seg bort i kultur. Han snakker om båtliv som en del av kulturbegrepet, og det kan jeg for så vidt være enig i. Men når han snakker om de avgiftene som legges på kjøp av komponenter til å drive båtliv, griper han inn i et skattesystem som ikke har noe med støtte til kulturlivet å gjøre.

Det er faktisk helt riktig som representanten Svendsen antyder, at Venstre til en viss grad ønsker å drive atferdsterapi gjennom skattesystemet. Der skiller vi oss fra en del andre partier, for vi mener at skatter og avgifter faktisk kan påvirke folk i bestemte retninger. Men det vi har tatt sikte på, er å bruke skatter og avgifter i miljøets tjeneste, og det er det som kalles det grønne skatteskiftet. En del av de avgifter som pålegges båtlivet, har faktisk dette til hensikt. Det syns Venstre er bra, at vi begrenser en del av den miljøskadelige bruken.

Ottar Kaldhol (A): Både i og utanfor dette huset viser Venstre stor interesse for Arbeidarpartiet. Men vi som følgjer litt med i politikken, merkar jo at der er ein undertone som klart beviser at denne interessa ikkje akkurat er prega av omsorg for Arbeidarpartiet. Eg vil heller seie det ber preg av meir avmakt i forhold til eit parti som brukar politisk makt til fordeling i samfunnet. Og eg kan love Terje Johansen, som representant for Venstre, at Arbeidarpartiet vil halde fram med å bruke all den makta vi har, til rettferdig fordeling også i forhold til dei velferdsordningane som eit borgarleg fleirtal, der også Venstre er med, vil redusere.

Eg var nesten hensett til nasjonaldagen då eg høyrde representanten snakke om toleranse, rettferd, fridom, fellesskapsløysingar osv. Men når vi ser på Venstre sitt angrep på sjukelønsordninga, står det ikkje i forhold til innlegget som representanten hadde. Eg må verkeleg spørje: Kan Venstre sitt angrep på sjukelønsordninga forsvarast ut frå Venstre si forhistorie og Venstre sin tradisjon? For Arbeidarpartiet er sjukelønsordninga eit sterkt uttrykk for tillit og respekt for arbeidsfolk i dette landet. Kvar i Venstre sitt grunnsyn og tradisjon finn Terje Johansen grunnlag for det angrepet som Venstre no står for? No har Venstre tradisjon for å vise til Sandman-utvalet si innstilling. Det eg spør om, er faktisk Venstre sitt grunnsyn, ikkje Sandman-utvalet si innstilling.

Terje Johansen (V): Jeg finner ikke helt samsvar mellom representanten Kaldhols innledning om at vi ikke skulle være preget av omsorg for Arbeiderpartiet, og det vi ellers står for. Men la nå det ligge.

Spørsmålet hans går på Venstres grunnholdning til sykelønnsordningen. La meg si det på denne måten: Vi i Venstre er faktisk sterke forsvarere av sykelønnsordningen, men den er blitt en klamp om foten økonomisk. Dette vet nå Arbeiderpartiet enda mer om etter at de kom tilbake i regjering og ser at folketrygden øker med 7 milliarder kr i året. Problemet er at denne – den mest kostbare av alle norske velferdsordninger – går til de friske, arbeidsføre. Venstre ser at dersom vi skal få til en bedre fordeling enn vi har i dag, er vi nødt til å be de friske, de arbeidsføre, om å være solidariske med dem som har det verre. Venstre ønsker ikke å herje med sykelønnsordningen, slik enkelte andre partier vil – snarere tvert om. Når vi har vært ute og beskrevet hva slags system vi ønsker oss alternativt, har vi sagt at vi tar utgangspunkt i Sandman-utvalgets forslag, som vi mener er rimelig og balansert. På vegne av Venstre har jeg flere ganger sagt at vi skal gjøre unntak for dem som virkelig trenger det, f.eks. foreldre med små barn og de kronisk syke. Jeg kan også være villig til å ta med kvinner i lavtlønnsyrker. Det som er problemet i dag, er jo at alle, fra direktøren via stortingsrepresentantene og til de aller svakeste, nyter godt av denne ordningen. Når den er i ferd med å sprenge alle rammer, slik at vi ikke har råd til å gjøre noe av alt det andre vi ønsker oss, er det på tide å samarbeide for å finne en løsning.

Per-Kristian Foss (H): Når man hører Terje Johansens frie «drodlerier» fra talerstolen, blir man fristet til iallfall å stille ett spørsmål – kanskje et par. Henger dette i hop? Jeg har registrert at Venstre går inn for en borgerlønn på 80 000 kr. Jeg forutsetter at den skal være skattefri. Hvis ikke ville jo byråkratiet bli ytterligere komplisert. Jeg forutsetter at folk som jobber, også får det samme beløpet skattefritt – altså at bunnfradraget blir 80 000 kr. Det er jo en interessant modell. Hvis Venstre i tillegg skal ha skattesatsene ned slik at de blir likere hverandre, at man altså får en flatere skatt, innebærer jo det at Venstre også er tilhenger av å fjerne toppskatten. Har Venstre sett noe på provenyvirkningene av summen av et fradrag på 80 000 kr og fjerning av toppskatten? Det er det ene spørsmålet mitt. Det andre er: Har Venstre sett på konsekvensene av dette for dem som har lange studier, høye studielån og høy gjeld?

Mitt tredje spørsmål er knyttet til grønne skatter. Venstre svarer på ethvert spørsmål om skatt at de skal ta det igjen på andre områder. Vi skal altså få lettelser i skatten på arbeid. Det synes jeg er positivt. Men så skal vi betale det på andre områder. Jeg forstår at det området man sterkest argumenterer for å ta det igjen på, er området elavgift. Meg bekjent var man i den offentlige utredningen – Lund-utvalget var det vel, som utredet grønne skatter – og den dertil hørende stortingsmeldingen enige om at en avgift på verdens reneste energibærer, vannkraft, ikke var å definere som en grønn skatt. Har Venstre omdefinert det, eller er det andre områder man tenker å ta inn milliardene på, hvis man ikke skal gi skattelettelser samlet sett?

Terje Johansen (V): Jeg kan for det første glede representanten Foss med at i vår modell for borgerlønn, som i de beregninger vi holder på å foreta, faktisk utgjør 100 000 kr i året, inngår det også et skattefritt bunnfradrag for alle på 100 000 kr. At vi ønsker å fjerne progresjonen i inntektsbeskatningen, er også riktig. For å finansiere dette må vi dosere kapitalbeskatningen noe annerledes enn vi har gjort før, og vi regner med at med en flat skattesats på litt i overkant av 30 pst., vil vi få inn mesteparten av det vi gir bort.

Så er det slik at vi mener at for å få til en betydelig skatteomlegging, som det her er snakk om, og som vi faktisk har et prinsippvedtak om i forliket med Arbeiderpartiet – altså sentrum-Arbeiderpartiet – må en slik skattereform smøres med skattelette. Vi tar gjerne en diskusjon med Høyre om hvor stor den skal være. Den kommer ikke til å bli av den størrelse som Høyre foreslår, men vi kan godt tenke oss å smøre en slik reform med noen milliarder kr.

Når det gjelder de grønne skattene, er det slik at elavgiften sammen med merverdiavgiften nå har vært med på å bringe prisen på elektrisk kraft opp på et nivå som vi mener er passende. Vi ønsker ikke å gjøre noe med elavgiften på det nivået som prisen til forbruker nå ligger. Nå har vi kommet på det nivået vi hadde i 1997. Det er det eneste året vi hadde nedgang i forbruket, og det var det vi ville oppnå med dette.

Kenneth Svendsen (Frp): I Johansens svar til meg i stad berørte han ikke mye av næringspolitikken. Det forstår jeg godt, det var klokt å holde seg unna den.

Det er ikke mange vedtak som har rammet små og mellomstore bedrifter så hardt som forverringen når det gjelder avskrivningsreglene, som Venstre var med på i statsbudsjettet. Blant dem som rammes hardest av dette, er transportnæringen. Ikke bare rammes lønnsomheten i bedriftene ved at man må betale mer skatt, men det fører – og det er kanskje det verste – til at man får mindre utskifting av vogntog og lastebiler. Dette fører igjen til, selvfølgelig, at de ansatte får dårligere arbeidsmiljø – det er jo én sak.

Venstre hevder gang på gang at de er så opptatt av miljø, og at de skal ha en grønn skattlegging for å få mindre utslipp. Jeg syns ikke at denne begrunnelsen henger på greip, for ser ikke Venstre at forverringen når det gjelder avskrivningsreglene, fører til at det går mye senere å skifte ut disse trailerne? Med andre ord, det tar mye lengre tid før man får en miljøvennlig euromotor – som forurenser langt mindre – i disse bilene.

Også her snakker Venstre om miljø og grønne skatter, og så gjør de det stikk motsatte! I tillegg kommer selvfølgelig sikkerhetsaspektet ved at denne delen av vognparken blir eldre og eldre, med gamle teknologiske løsninger som fører til mer utrygghet på veiene. Men det er kanskje ikke så viktig for Venstre?

Terje Johansen (V): Gjennom fire år i Stortinget har jeg observert at for representanten Svendsen dreier det seg til syvende og sist, enten man nå tar utgangspunkt i kultur- eller næringspolitikk, om båt eller bil.

Jeg skal innrømme én ting: Når man sitter som et lite parti i diskusjoner om et statsbudsjett hvor man er nødt til å skaffe flertall, er det faktisk ikke mulig å nå frem dit man vil. I arbeiderpartiregjeringens fremlegg til budsjett hadde de lagt opp til en økning av arbeidsgiveravgiften på 1,5 pst. pluss en rekke andre ting – moms på reiseliv ikke minst – for småbedrifter i Nord-Norge som vi fant utålelige. Vi forhandlet da i én uke for å få bort de verste utvekstene, men for å få til inndekning var vi nødt til å tåle noen mindre smerter.

Når det gjelder saldoavskrivningene, er jeg faktisk ganske ulykkelig over at vi måtte være med på det. Men: Jeg må si at i den situasjonen som Norge nå befinner seg i med hensyn til tilgang på arbeidskraft, er jeg helt sikker på at en økt arbeidsgiveravgift på 1,5 pst., som hadde vært til betydelig skade også for langtransportfirmaene, hadde vi ikke klart å få ut av budsjettet igjen i neste runde. Derimot mener jeg at saldoavskrivningene bør vi kunne klare å få ut allerede i neste budsjett, muligens med andre samarbeidspartnere. Jeg tror det er en mindre smerte enn en økt arbeidsgiveravgift ville ha vært, for den måtte betales av alle, enten bedriften går med overskudd eller ikke. Avskrivningene og avskrivningssatsene rammer bare dem som har et overskudd, og ikke alle de småbedriftene – også langtransportfirmaene – som går med underskudd. De hadde vært skadelidende dersom vi ikke hadde gått med på dette kompromisset.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Britt Hildeng (A): Mer enn noen gang kan vi konstatere at vi lever i mulighetenes samfunn. Vi har muligheter til å skape et inkluderende samfunn, der alle kan sikres en sosial og økonomisk trygghet – en trygghet som er en nødvendig forutsetning for å kunne skape et samfunn basert på toleranse og gjensidig respekt. Mulighetene ligger i vårt lands økonomi, i en aktiv arbeidsstyrke, i velutbygde velferdstjenester og i organisasjoner som på en solidarisk måte er villig til å ta del i og ansvar for å videreutvikle vårt velferdssamfunn.

Men det er et gammelt ordtak som sier: «Det skal sterk rygg til å bære gode dager.» Og vi ser klart krefter som vil forskusle våre felles muligheter. Vi har sett en grådighetskultur blant næringslivstopper – en kultur som nødvendigvis må virke provoserende på de mange arbeidstakere som viser moderasjon for å kunne bygge ut velferdsordningene for oss alle.

Høyre og Fremskrittspartiet lokker med skattelette kombinert med en politisk retorikk om frihet for den enkelte. Men konsekvensene av deres politikk er den sterkestes rett, for høyresidens løfter om skattelette er en medalje med svært mørk bakside: nedbygging og etter hvert rasering av den offentlige velferdsstaten. Dagens norske velferdsordninger ble bygd opp gjennom flere tiår og var slett ikke å regne som selvsagte da de ble kjempet fram i sin tid. Dersom høyresidens skatteformler – med lettvinte løfter om gevinst for den enkelte – skal få dominere i årene som kommer, vil den store taperen bli den norske velferdsstaten slik vi kjenner den i dag. Over tid vil det være såkalt vanlige folk som blir hardest rammet av en slik utvikling. Og de sterkeste står igjen.

Et kjernebegrep i Arbeiderpartiets politikk er frihet, frihet til å utvikle seg og delta i samfunnet. Men den friheten bygger også på en forståelse av at dersom frihet skal omfatte alle og være reell, må frihet fra økonomisk og sosial utrygghet være en forutsetning.

En sterk velferdsstat er nettopp forutsetningen for de manges frihet. De som virkelig har opplevd en utvidelse av sin valgfrihet, er de tusener av kvinner som de senere år har tatt spranget fra et isolert liv i familien til deltakelse i den offentlige sfære – i politikk og arbeidsliv. En forutsetning for denne valgfriheten er nettopp en veldreven og velutbygd offentlig sektor.

De nordiske og de søreuropeiske landene har valgt ulike modeller for å utvikle sine samfunn. Det har bl.a. ført til at arbeidsdelingen mellom offentlig sektor, markedet og familien er forskjellig.

De nordiske land preges av høye offentlige utgifter, høy andel av sysselsatte med mange kvinner i arbeid, begrenset økonomisk avhengighet av familien og relativt små økonomiske forskjeller og lite fattigdom. Dette er en samfunnsform som også krever høyt skattenivå.

De søreuropeiske modellene karakteriseres ved lave offentlige utgifter, stor økonomisk avhengighet av familien, der voksne barn bor hjemme og eldre hos sine barn, lav andel sysselsatte med mange hjemmeværende kvinner og relativt stor økonomisk forskjell og relativt mange fattige. Det er en samfunnsform der skattenivået er lavt.

Arbeiderpartiet vil videreutvikle den nordiske velferdsmodellen, men dette stiller krav både til vår solidariske evne og til vilje til å satse på fellesskapet. Arbeiderpartiet har en slik vilje til å satse på fellesskapet.

Inger Stolt-Nielsen (TF): Regjeringens langtidsprogram må ses i sammenheng med andre stortingsmeldinger og -proposisjoner som konkretiserer retningen for Arbeiderpartiets politikk innenfor de ulike politikkområder med stor betydning for den videre utvikling av samfunnet. Gjennomgående synes det meg at retningen på politikken peker mot sterkere sentralisering på distriktenes bekostning.

Verdiene skapes i distriktene, hovedsakelig langs kysten, men verdiskapingsområdene får liten uttelling for dette. Statens investeringer går i all hovedsak til østlandsområdet, til Oslo og nabofylkene. Der statens investeringer går foran, følger de private investeringene etter, og landets samlede investeringskapital bindes i altfor stor grad opp i det sentrale østlandsområdet, der presset i økonomien er størst fra før. Jeg viser til Bjørvika, med all den statlige og private investeringskapital som planlegges brukt rundt selve operaen, og jeg viser til IT Fornebu, med de krav til samferdselsinvesteringer som har kommet i tillegg til de store investeringer staten alt har lagt ned for å øke sysselsettingen i et av landets rikeste områder.

Bare disse to prosjektene, med alt som følger med, vil binde opp investeringskapital i Oslo og Akershus i mange år fremover, og tar all troverdighet ut av Regjeringens fromme ønske om i hovedsak å bevare dagens bosettingsmønster. For hvis ikke distriktene får beholde en større del av sin egen verdiskaping, vil mangel på investeringsmulighet i infrastruktur og kulturutvikling føre til at distriktene ikke bare tappes for sine materielle ressurser, men også for sin menneskelige kapital, fordi det moderne menneske ønsker enkel tilgang til både kulturelle opplevelser og tidsmessig infrastruktur i alle ordets betydninger.

Derfor vil Kystpartiet arbeide for at bedriftsbeskatningen skal tilfalle den kommune der bedriften ligger, og ikke ta veien om statskassen for at distriktene så skal få en del tilbake i form av overføringer som tilsynelatende er storsamfunnets milde gaver til Distrikts-Norge. Uten den verdiskaping som skjer langs kysten, ville Oslo ligge tynt an.

Når oljeinntektene synker, forventes marine produkter å overta som Norges største eksportinntekt. Også marine produkter produseres langs kysten, og Kystpartiet mener at eierskap i næring basert på kystens ressursgrunnlag i størst mulig grad må være lokalt forankret. Det må legges til rette for at kystens og distriktenes verdiskapere får mulighet til en lokalsamfunnsutvikling som øker muligheten for å få næringsklynger rundt primærproduksjonen, og slik bidra til mangfoldighet i næringsutvikling og yrkesvalgsmulighet. Dette kan vi bare oppnå ved å investere i distriktene.

Kystpartiet kan ikke akseptere at kostnadene ved nødvendige investeringer i infrastruktur skal betales av lokalbefolkningen i form av bompenger. Dette er en ekstraskatt som legger urettferdige byrder på folk og næringsliv i Kyst-Norge.

Arbeiderpartiet peker på behovet for omstilling av arbeidskraften, og mye tyder på at sjøfolk er en gruppe som planlegges omstilt til annen virksomhet. Dersom vi ikke ivaretar vår grunnstamme av norske sjøfolk ved å gi dem internasjonalt konkurransedyktige rammevilkår, vil grunnlaget for rekruttering til maritim utdanning falle bort, og vi vil i løpet av få år miste ikke bare den maritime næringsklynge, men også den forvaltningskompetanse vi trenger for å ivareta vår egen kystlinje og kystsikkerhet. Kystpartiet vil derfor sette et kompromissløst krav til at det legges til rette for en grunnstamme på 25 000 konkurransedyktige sjømannsarbeidsplasser.

Arbeiderpartiet har en lite offensiv politikk for å møte stramheten i arbeidsmarkedet. Kystpartiet vil ikke bare ha en bedre skole med lærere som utdannes inn mot skolens ulike trinn og har sabbatsår til kompetanseutvidelse for å øke kunnskapsbredden og forhindre utbrenthet og tidligpensjonering, vi vil også legge til rette for at unge mennesker får arbeidsmuligheter som gir anledning til å ta en modnings- og utviklingspause mellom grunnskole og videregående skole, slik at flere kan finne sin plass i arbeidslivet og ikke som i dag falle utenfor og bli uføretrygdet uten noen gang å ha vært i arbeid. Slik kan vi ikke bare øke arbeidsstokken, men vi kan redusere de offentlige utgiftene som er knyttet til en stadig større gruppe yngre uføretrygdede.

Kystpartiet ser et klart behov for å redusere avgiftsnivået. Dette er en form for usosial beskatning som i særlig grad rammer dem med lav inntekt. Mennesker med lav inntekt må også få en skattelette som gjør det mulig for en fulltids arbeidstaker å leve av egen inntekt. Og vi vil ivareta pensjonistenes kjøpekraft, slik at de blir mindre avhengige av offentlige støtteordninger og i større grad kan kjøpe den tjenesten den enkelte måtte ha behov for.

Til sist vil vi fra Kystpartiet peke på de uheldige virkninger arveavgift og skatt på arbeidende kapital har på grunnstammen i distriktsnæringslivet, de privateide lokale bedrifter der lokale eiere går aktivt inn i utviklingen av sine lokalsamfunn.

Tiden løper fort – jeg ser at det ikke er tid til å komme inn på flere områder av Kystpartiets visjoner for neste periode. Jeg henviser bare til de merknader som ligger inne fra representanten Bastesen.

Ottar Kaldhol (A): Regjeringa sitt langtidsprogram gir ein god samfunnsanalyse og peikar på konkrete moglegheiter for verdiskaping og for å møte velferdsutfordringane i tida framover. Ei av dei største utfordringane er at det er for lite folk til å gjere alle oppgåvene som må utførast både i offentleg og privat sektor. I tillegg kjem alt vi ønskjer å gjere. Arbeidarpartiet vil først og fremst møte denne utfordringa ved å satse på at alle menneska i landet som ønskjer det, får utnytte dei moglegheitene som t.d. arbeidslinja og eit samla utdanningstilbod legg til rette for. Det inneber at det må vere mogleg å kombinere arbeid og trygd og arbeid og omsorg. Men det som vil gi den mest varige løysinga i eit samfunn der omstilling både er positivt og nødvendig, er å ha eit heilskapleg utdanningstilbod som gir fornying og ikkje minst foredling av enkeltmenneska sin kunnskap og kompetanse.

Arbeidarpartiet har fått gjennomført mange reformer på utdanningsområdet. Det viktigaste etter mi oppfatning i denne samanhengen er at den kunnskapen som folk opparbeider seg i yrkespraksis, er akseptert som kunnskap i tilknyting til vidare studium. Dette er ikkje berre ei akseptering av yrkespraksis og fagutdanning, det er faktisk også eit tilbod om kontinuerleg fornying av kunnskap og kompetanse. Livslang læring er positivt for arbeidskraftbehovet, og det skaper også tryggleik og moglegheiter for dei som skal takle omstilling og endring i arbeids- og livssituasjonen.

Fornying av offentleg sektor er også ein del av arbeidet for å møte utfordringa med for lite folk til alle arbeidsoppgåvene i samfunnet. Vi veit at denne fornyinga, som no er godt i gang, ikkje minst handlar om enkeltmennesket sin arbeidssituasjon og om tryggleik i framtida. Det er derfor naturleg for Arbeidarpartiet at denne viktige fornyingsprosessen skjer i nær dialog med dei tilsette og deira organisasjonar.

Vi satsar no store ressursar for at folk skal fornye kompetansen sin, og vi oppmodar folk til å stå lenger i arbeidslivet. Det er derfor eit paradoks for meg at i ein slik situasjon, og i ei tid der presset på jobben hardnar til samstundes som enkeltmenneske skal takle omstilling i jobben og i samfunnet, møter Høgre, Kristeleg Folkeparti, Framstegspartiet og Venstre arbeidstakarane med reduksjonar i sjukelønnsordninga. Det er vel all grunn til å tru at det er dei same menneska som desse partia ønskjer skal medverke til å utnytte moglegheitene for verdiskaping i næringslivet, og som skal vere tryggleiksprodusentar i offentleg sektor. Behovet for verdiskaping og fleire varme hender er godt dokumentert i langtidsprogrammet.

I Arbeidarpartiet veit vi at å skape tryggleik for alle er eit verdispørsmål, og det er eit politisk fordelingsspørsmål. Vi meiner at folk både skal få og at dei har ein rett til å delta i bygging av landet med dei moglegheitene som Regjeringa peikar på i langtidsprogrammet. Det er ikkje særleg framtidsretta eller tillitskapande når dei borgarlege partia angrip arbeidsfolk med økonomiske straffetiltak gjennom kutt i sjukelønnsordninga. At dette også skal brukast til å finansiere skattelette til dei som har mykje frå før, seier mykje om manglande forståing for dei utfordringane vi står framfor, og ikkje minst seier det mykje om kva slags menneskelege verdiar det her vert lagt vekt på.

Det ligg fleire politiske avklaringar i dette langtidsprogrammet, og det er viktig for alle dei som skal delta i å bygge landet i tida framover, at dei veit at det framleis er parti som vil sikre det økonomiske grunnlaget i sjukelønnsordninga. Arbeidarpartiet meiner at tryggleik for lønn under sjukdom er eit grunnleggande fundament i velferden, og at dette er det mest konkrete uttrykk for tillit og respekt vi kan vise arbeidsfolk. Det må vere avklarande for arbeidstakarane at Høgre, Framstegspartiet, Kristeleg Folkeparti og Venstre meiner at redusert lønn med opptil fleire titals tusen i året skal gi redusert sjukefråvær, og at det skal gi mindre sjukdom. Kvar finn Kristeleg Folkeparti og Venstre dekning for slike holdningar overfor arbeidsfolk i partia sine grunnsyn og historiske tradisjonar? Eg trur ikkje at dette vil gi auka verdiskaping i næringslivet eller fleire varme hender i barnehagane og i omsorgssektoren. Eg trur på at ein får ikkje meir tillit og respekt enn ein viser andre.

Kenneth Svendsen (Frp): Den store forskjellen mellom Fremskrittspartiet på den ene siden og de øvrige partiene på den andre siden i skattespørsmål er troen på det enkelte individ. De øvrige partiene mener at den beste måten folk kan bruke sine inntekter på, er å la staten ta fra dem pengene i skatter og avgifter, for så å la staten bruke disse pengene på de områder der de mener befolkningen skulle brukt sine midler. Ja, det er kommet så langt at hver borger i dette landet må arbeide fra 1. januar til 1. august for staten. Først etter dette beholder borgerne i dette landet sine egne penger. Jeg synes det er underlig at ikke folk gjør opprør, men dette beviser vel egentlig bare at det norske folk er et fredelig folkeferd.

Fremskrittspartiet ser selvfølgelig at en del oppgaver i samfunnet må løses av det offentlige. Men også her skiller Fremskrittspartiet seg fra de øvrige partiene. Mens Fremskrittspartiet ønsker å satse på noen viktige primæroppgaver, som helse, eldreomsorg, kriminalitetsbekjempelse, Forsvaret etc., som staten til gjengjeld skal satse mye på, ønsker de øvrige partiene å bruke befolkningens penger til ett og alt. Fremskrittspartiet har den tro på det enkelte individ at det f.eks. fullt ut er i stand til å planlegge og bruke sin fritid, mens de øvrige partiene mener at staten gjennom budsjettvedtak i Stortinget er den som er best egnet til å planlegge og bruke enkeltmenneskers fritid. Så menn har Fremskrittspartiet den tro på enkeltindivider at de fullt ut er i stand til å forvalte sin fritid, bare staten ikke tar fra dem pengene i skatter og avgifter.

Hvis en person ønsker å bruke fritiden på sin hobby som er å synge opera, danse ballett eller male bilder, så får man lønn fra staten ved at staten tar skatter og avgifter fra befolkningen for deretter i budsjettvedtak å gi dette til disse utøverne. Hvis en derimot har som hobby å drive med båt og båtliv, gjør staten det motsatte. Dette er tydeligvis ikke noe staten ønsker at befolkningen skal drive med, eller de aksepterer ikke den verdi båtliv har for den enkeltperson som velger denne fritidssysselen. For hvilken annen grunn kan det være til at hvis en kjøper seg en båt, må en betale avgift til staten, kjøper en båtmotor, må en betale hestekraftavgift, bruker en båten, må en betale bensinavgift, og nå har Stortinget jammen vedtatt at hvis en leier båtplass og legger båten der, så skal en betale avgift for det også. I tillegg må den enkelte betale formuesskatt for å eie båten. Og som om ikke det skulle være nok, har staten bestemt at båten skal registreres slik at en kan begynne å ta avgift for å eie båten også. Dette beviser at hvis man ikke har de interesser som staten mener man bør ha, tar staten pengene fra den enkelte borger for å bruke dem slik Stortinget egentlig mener man burde ha brukt pengene. Fremskrittspartiet tror på det enkelte individ, og at den enkelte i langt større utstrekning kan avgjøre hvordan fritiden skal brukes.

Så over til et annet emne: distriktspolitikk og veibevilgninger. I svar på min replikk før i dag delte representanten Odd Roger Enoksen, som er fra Nordland, sine erfaringer fra kjøring i Nederland med Stortinget. Det er i og for seg interessant. Jeg vil derimot dele min lange erfaring som sjåfør i Norge, og da spesielt i Nordland, med mine medrepresentanter. Mens representanten Enoksen tydeligvis er mest opptatt av å forklare hvorfor Norge ikke kan ha samme veistandard som Nederland, er jeg mer opptatt av å arbeide for å få så gode veier som mulig i dette landet. Og da nytter det ikke med pene formuleringer i program, da kreves det klingende mynt, for det koster å bygge veinett i Norge. Og da vil jeg spørre: Er penger et problem i Norge, med en ekstrainntekt på 41 milliarder kr mer fra oljevirksomheten enn beregnet i statsbudsjettet? Penger mangler vi med andre ord ikke.

Så er det dette med inflasjon. I revidert nasjonalbudsjett slås det fast at det er mye ledig kapasitet innenfor anleggssektoren. Da har vi altså arbeidskraft også. Det kan vel ikke føre til press i økonomien. Og da kommer vi til å gjøre ord om til handling. Dette gjør Fremskrittspartiet, og vi vil fortsette å gjøre det vi gang på gang har foreslått i statsbudsjettene, nemlig å bevilge mer penger til veibygging slik at næringsliv og befolkning, også i distriktene, får mulighet til å utvikle seg ved at man utjevner de konkurranseulempene som man har ved å bo i distriktene, der det er dårlige veier og store transportkostnader knyttet til det å komme ut med produktene sine. Men det fordrer handling, ikke ord.

Torstein Rudihagen (A): Ein møter ofte påstanden om at det er liten forskjell mellom dei politiske partia i Noreg. Veljarane er i villreie, og vandringa mellom partia er stor. I så måte er innstillinga til langtidsprogrammet og debatten her med på å klargjere forskjellane. Ja, eg meiner at ein ser det same i kvar budsjettdebatt og i sak etter sak, nemleg at det utkrystalliserer seg eit klart skilje mellom ei høgre- og ei venstreside.

På mange måtar står vi overfor eit verdival – eit val om kva samfunnsmodell vi skal ha i framtida, eit val mellom ei vidareføring av den nordiske velferdsmodellen, der vi kombinerer verdiskaping med god fordeling, og ein modell der kvar enkelt i større grad må kjøpe seg velferd. Arbeidarpartiet ønskjer å vidareutvikle eit velferdssamfunn der utfordringa òg er å nå dei gruppene som ikkje godt nok har fått del i dette. Vi vil arbeide for ei rettferdig fordeling som òg må gjelde geografisk. Derfor må vi ha god kommunikasjon over heile landet, styrke regionale høgskular og utviklingsmiljø, regionale helsetenester, regionale nærings- og utviklingsmiljø og satse på regionsenter for å skape eit mangfald i arbeid, oppleving og tenestetilbod, kort sagt ei rekkje tiltak for busetting, aktivitet og velferd over heile landet. I ei tid der den eldre delen av folket utgjer ein stadig større del, og der ein stadig større del av folket har trygd eller tek utdanning, skaper dette ein del utfordringar.

I ein slik situasjon gjer Høgre og Framstegspartiet nok ein gong lovnader om kraftige reduksjonar i skattar og avgifter til den store flaggsaka. Det er sjølvsagt populært. Det kunne vi alle lett gjere oss populære på. Det er vel ingen som ønskjer høge skattar og avgifter for moro skuld. Men samtidig vil vi ha betre velferdsordningar, betre kommunikasjonar, betre kommuneøkonomi, ja betre tilbod nær sagt på alle område. Da kjem ein ikkje utanom at dette må finansierast. Det blir eit spørsmål om kor mykje skattar og avgifter ein må ha, og korleis ein på mest rettferdig måte kan krevje det inn.

Det må vere samsvar mellom utgifter og inntekter, så enkelt er dette. Vil vi la sjuke folk tape store summar i tillegg til byrder med sjukdom, vil vi ha dyrare barnehagar og skulefritidsordningar, vil vi ta bort overføringar til jordbruket og andre distriktspolitiske tiltak, vil vi ha dårlegare skule, helsetenester og eldreomsorg – ja, så kan vi sjølvsagt redusere skattar og avgifter drastisk.

Framstegspartiet sin medisin er å ause inn mykje meir av oljefondet enn det Regjeringa legg opp til. Det er eit enkelt svar på utfordringane. Men dette vil stimulere etterspørselen sterkt i ei tid med manglande arbeidskraft, og dermed føre til aukande pris- og kostnadsvekst og renteoppgang. Korkje konkurranseutsett næringsliv eller folk flest vil tene på det – tvert imot.

Høgre sine løysingar er òg mindre skattar og avgifter. Men dette må betalast med mindre offentleg velferd, m.a. mindre sjukeløn, reduserte overføringar til distrikta, dyrare skulefritidsordningar og auka privatisering. Og dette er jo eit klart val som det er greitt å halde seg til.

Arbeidarpartiet vil vidareføre ein velferdsmodell der det offentlege får ansvar for at ikkje lommeboka eller kvar du bur, skal vere avgjerande for dine moglegheiter til rettmessige velferdstenester. Men da er det to klare føresetnader som må ligge i botnen. Vi må for det første ha ein næringspolitikk som stimulerer til nyskaping og verdiskaping over heile landet.

Utan ei stor verdiskaping og produktivitet blir det ikkje noko å drive tilboda med eller noko å drive fordeling med. Vi må også få eit meir inkluderande arbeidsliv, der langt fleire kan få eit arbeidstilbod og utnytte sine ressursar. Langtidsprogrammet legg opp til klare tiltak for å få dette til.

Den andre føresetnaden er at folk må få att effektive tenester som står i forhold til det skatte- og avgiftsnivået ein har. Derfor må vi ha ein sterk og effektiv offentleg sektor. Utan det blir det inga forståing for å betale skatt og avgifter. Utan det blir det rop på private løysingar. Dette har Arbeidarpartiet og Regjeringa i høgste grad gripe fatt i. Offentleg sektor må styrkast og dermed fornyast. Vi må redusere byråkratiet og auke tenestene. Ei stor verdiskaping og ein sterk offentleg sektor er dei avgjerande føresetnadene for å utvikle vår velferdsmodell vidare.

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF): Dei signala som kjem fram gjennom behandlinga av og debatten om langtidsprogrammet, er særs viktige. Det er bl.a. gjennom desse føringane me kan få fram korleis dei ulike partia ønskjer samfunnsutviklinga i komande stortingsperiode, og her bør det vera mogleg å lesa både likskap og forskjellar mellom dei enkelte parti og konstellasjonar.

Ei grunnleggjande målsetjing i den økonomiske politikken er å leggja til rette for verdiskaping, for arbeid til alle og forsvarleg og langsiktig forvalting av naturressursar og miljø.

Formuen vår frå petroleumsverksemd må forvaltast slik at me sikrar langsiktige og berekraftige løysingar på sentrale velferdsoppgåver, samstundes som me unngår å skapa press i økonomien. Det er difor med ei viss undring me registrerer at Regjeringa i løpet av svært kort tid har endra argumentasjonen på dette feltet. For få månader sidan vart det med styrke hevda at bruk av meir oljepengar ville svekkja grunnlaget for økonomien og medføra svekking av det generelle velferdstilbodet. No har det altså vorte ansvarleg å bruka mykje meir av oljeformuen.

Petroleumsressursane må forvaltast slik at dei òg kjem dei neste generasjonane til gode. Difor meiner me i Kristeleg Folkeparti at bruken av petroleumsinntektene må sjåast i samanheng med konjunktursituasjonen til kvar tid. Me meiner òg at det er interessant å vurdera nærare bruken av desse inntektene opp mot ei eventuell fondering av delar av folketrygdforpliktingane våre.

Eit viktig mål i den økonomiske politikken er at rammevilkåra for ulike sektorar vert stabile og føreseielege. Ei av utfordringane i framtida vert å investera staten sin finansformue i framtidig verdiskaping, utan å skapa uheldige verknader for norsk økonomi. Her kan eit verkemiddel vera å innføra langtidsbudsjettering.

Så må eg få kommentera den merknaden som det er referert til så mange gonger i dag, og som er utlagd til det ugjenkjennelege. Eg synest det kan vera på sin plass å lesa merknaden i samanheng. Det står:

«Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Høyre, Venstre og representanten Steinar Bastesen mener også det er viktig å ha en balanse i forholdet mellom privat og offentlig sektor i norsk økonomi. Både for å sikre fortsatt rom for et konkurranseutsatt næringsliv, og for å gi tilstrekkelige incentiver til økt produktivitet og effektivisering i offentlig sektor, mener disse medlemmer det må være en målsetting at veksten i offentlig sektor over tid ikke skal være høyere enn veksten i verdiskapingen i Fastlands-Norge.»

Eg har ein sterk mistanke om at realiteten i desse formuleringane er heilt i tråd med det som det tidlegare har vore brei politisk forståing for.

Som kjent er den økonomiske politikken samansett av finanspolitikk, pengepolitikk og inntektspolitikk. I eit finstemt samspel skal desse delområda bl.a. sikra målet om stabile rammevilkår for næringslivet og ei sunn økonomisk utvikling. For Kristeleg Folkeparti er det viktig at ikkje finanspolitikken sin innverknad på denne heilskapen vert svekt. Skjer det, vil også den reelle politiske og med det den folkevalde styringa verta svekt.

Finanspolitikken sitt primærområde er å stabilisera utviklinga i etterspørselen etter varer og tenester. Økonomisk vekst vil i seg sjølv skapa rom for ein realvekst i dei offentlege utgiftene. Veksten i offentlege utgifter, eller meir konkret den automatiske utgiftsveksten, aukar for kvart år. Dersom denne veksten held fram med same styrke òg i åra som kjem, vil det leggja beslag på store delar av det finanspolitiske handlingsrommet som vert skapt gjennom auka verdiskaping. Etter Kristeleg Folkeparti sitt syn er det å takla denne situasjonen ei av dei verkeleg store utfordringane i den nære framtida.

Kristeleg Folkeparti er vidare oppteke av at det skal vera attraktivt å arbeida. Me er overtydde om at det via ulike positive verkemiddel må vera mogleg å stimulera til større grad av kombinasjon mellom arbeid og trygd og arbeid og pensjon, til deltidsarbeid, og at utdanning må leggjast til rette slik at fleire kan koma i arbeid.

I Kristeleg Folkeparti har me merka oss at Regjeringa har endra retningslinjene for pengepolitikken, slik at den vert retta inn mot eit inflasjonsmål som over tid skal liggja nær 2,5 pst. Slik me vurderer det, vil ikkje dette i praksis føra til store endringar i pengepolitikken. Det må snarare kunna definerast som ei stadfesting av ein pengepolitikk som alt har vorte utøvd.

Ei balansert økonomisk utvikling med låg pris- og kostnadsvekst er ein av føresetnadane for å oppnå stabilitet i valutakursane. Kristeleg Folkeparti meiner at me må vera varsame med å leggja for store bører på pengepolitikken, for det kan over tid føra til styrking av krona, noko som igjen vil svekkja den konkurranseutsette sektoren. For å ta vare på konkurranseevna bør pris- og kostnadsveksten ned mot same nivå som hos handelspartnarane våre. Dette er også nødvendig for å unngå ei særnorsk høg rente. Som kjent rammar renteauke svært usolidarisk, både for privatpersonar og for næringslivet.

Kristeleg Folkeparti ønskjer å vidareføra det inntektspolitiske samarbeidet mellom staten og partane i arbeidslivet. Trass i ulike svake sider har dette samarbeidet dei seinare åra i sterk grad medverka til å stabilisera den innanlandske økonomiske utviklinga og til å styrkja norsk næringsliv si konkurransekraft. Det er likevel viktig å visa varsemd, slik at ikkje det inntektspolitiske samarbeidet får leggja for sterke føringar på handlefridomen til folkevalde organ. Men trass i inntektspolitisk samarbeid har skilnadene i inntekt mellom ulike grupper i samfunnet auka dei seinare åra. Difor må det vera eit mål at dette samarbeidet i komande langtidsprogramperiode kan føra til ei jamnare inntektsutvikling mellom ulike grupper.

Gjennom skattepolitikken har Stortinget eit mektig verkemiddel for både å medverka til utjamning/fordeling og til å påverka næringslivet sine rammevilkår. Det er ingen tvil om at stabile og føreseielege skattereglar skaper tillit og tryggleik og vil på ein god måte medverka til kreativitet, vidareutvikling og nyskaping. Altså – stabilitet og «forutsigbarhet» blir viktige stikkord.

Me ønskjer at skattesystemet heile tida skal fungera slik at det stimulerer til både utvikling og fornying av næringslivet.

Tida har bore preg av raske omskifte. Dette stiller nye krav til skattelover og -reglar. Internetthandel og fri flyt av kapital er eksempel på at me ikkje kan tenkja isolert berre på innanlandske forhold, men at internasjonal konkurransedugleik også gjeld for det offentlege når me t.d. snakkar om skattelover og -reglar.

Kristeleg Folkeparti har tidlegare teke initiativ for å fjerna formuesskatten på såkalla næringsaktiva, eller arbeidande kapital. Eg skal ikkje leggja skjul på at me var skuffa når dette ikkje lukkast å få til i statsbudsjettet for inneverande år, men me syntest at det forslaget som låg føre, var så dårleg at me ikkje kunne gå for det. Me har likevel ikkje lagt det til sides.

Elles er me i Kristeleg Folkeparti svært opptekne av prinsippet om at grøne skattar etter kvart skal verta meir og meir implementerte i skatte- og avgiftssystemet vårt.

I samband med budsjettforliket for inneverande år mellom sentrumspartia og Arbeidarpartiet vart det bestemt at det skal utarbeidast ein ny skattemodell som m.a. skal byggja på ei tilnærming av skatt på lønnsinntekt og skatt på kapital, ei meir rettferdig fordeling og på nøytralitet mellom ulike investerings-, finansierings- og verksemdsformer.

Me såg tidleg at dersom denne nye modellen skulle innførast frå 1. januar 2002, ville det gje ei uforsvarleg kort behandlingstid, utan moglegheit for ei brei deltaking frå ulike aktørar. Tidleg i vår valde me difor å medverka sterkt til det som etter kvart fekk brei tilslutning i Stortinget, nemleg at me brukar eit år ekstra på å snekra saman denne nye modellen. På den måten vil me sikra at både næringsliv og fagmiljø får koma med gjennomarbeidde merknader og innspel, og at det elles vert nok tid til ei grundig politisk behandling som vonleg kan sikra ei brei politisk plattform for den nye skattemodellen. Me er glade for klåre tilbakemeldingar frå næringslivet om at dei har sett stor pris på at Stortinget valde å bruka litt lengre tid på dette arbeidet.

Me trur at gode løysingar på mange store utfordringar ligg nett i dette at dei ulike aktørane kan medverka i eit samspel der alle får koma til orde, og der alle kan gje uttrykk for sine merknader og koma med ulike forslag til løysingar. Når så den endelege avgjerda skal takast, er det til sjuande og sist eit ansvar for Stortinget. Det er likevel viktig og verdifullt at alle har fått sagt sitt før prosessen er komen så langt. Eg er overtydd om at dette vil gje dei beste løysingane. Det er ingen som vil tapa på opne prosessar.

Prosessen med langtidsprogrammet for 2002–2005 har fått fram mange både spennande moment og synsmåtar som er interessante. Det skal verta interessant å følgja med når dette skal omsetjast i praktisk politikk. Frå Kristeleg Folkeparti si side er me førebudde på å medverka til gode og konstruktive løysingar på dei mange utfordringane som Stortinget vil møta.

Grethe G. Fossum (A): Langtidsprogrammet handler om hvordan Norge best kan løse sine utfordringer i framtida. Det handler også om hvordan partiene vil løse oppgavene som landet står overfor. Heldigvis, synes jeg, har det utkrystallisert seg i to retninger. På den ene siden har vi høyrepartiene, med Fremskrittspartiet og Høyre i spissen, med håp om støtte fra Kristelig Folkeparti og Venstre. På den andre siden står Arbeiderpartiet, SV og kanskje også Senterpartiet.

Å gjennomskue partienes retorikk og finne ut hva de mener i praktisk politikk, er ingen lett oppgave for de vanlige velgerne. Kanskje er det derfor det er så mange som 30–40 pst. som ikke har bestemt seg for hvilket parti de vil velge.

Inni dette langtidsprogrammet som vi snakker om i dag, ligger det en regjeringserklæring. Det er et minste felles multiplum fra sentrumspartiene om hva de ønsker å få til. Den nye Lysebu-erklæringen begynner på side 101 i innstillingen, og hvert av de samarbeidende partiene har fått sin hjertesak. Kristelig Folkeparti har fått verdigrunnlaget, Venstre har fått miljømessig utvikling, og Senterpartiet har fått positiv utvikling av distriktene. Det som er problematisk, er det som ikke er behandlet i denne regjeringserklæringen. Det er faktisk vesentlige saker man er uenig om, bl.a. sykelønnsordningen og kontantstøtte, og man har ingen felles forståelse av hva man skal si til velgerne. Og jeg skjønner godt at velgerne er svært forvirret over å velge et regjeringsalternativ som ikke riktig har bestemt seg for hvordan en så viktig sak for folk flest som sykelønnsordningen skal utformes av et mulig regjeringsalternativ. For meg virker det også etter debatten i dag som om sentrumspartiene ikke egentlig tror på sin egen erklæring.

Men det som bekymrer meg mest, er om velgerne lar seg lure til å tro at 40 mill. kr i skattelette også samtidig betyr at den velferdsstaten vi er vant med, fremdeles skal bestå. I den forbindelse har jeg litt lyst til å fokusere på kvinner og stille spørsmålet: Hva er det egentlig som gir kvinner frihet? Det er ingen hemmelighet at en god velferdsstat, et godt omsorgstilbud for barn og et arbeidsmarked som tar hensyn til kvalifikasjoner, foreldrepermisjoner og at man faktisk har små barn, tiltrekker kvinner.

Vi roser oss av i Norge at vi har en høy fødselsrate, samtidig som vi har mange kvinner ute i lønnet arbeid. Og kvinnene svarer når vi spør dem, at det at de føder mange barn, kommer av at de har trygghet, de har en jobb, og de føler at barna blir tatt vare på når de er på jobben, og dermed tør de også satse på et yrkesliv.

Erfaringene fra Sverige skremmer meg, da man på 1990-tallet opplevde at en økning i arbeidsløsheten, spesielt for unge mennesker og for folk med lav utdanning, samtidig som man hadde en nedskjæring av velferdsgodene til familiene, for første gang førte til en nedgang i fødselsratene for kvinnene, fra 2,1 barn pr. kvinne i 1992 til omtrent 1,5 i 1997.

Kvinner vet at frihet til å velge ligger i velferdsstaten. Og jeg er opptatt av hva slags frihet høyresiden tilbyr nettopp kvinnene. Når svaret er 40 milliarder kr i skattelette, betyr det nesten ingenting for lavtlønte kvinner. Det er ikke de som får skatteletten. De tilbyr kontantstøtte, ofte til kvinner som er hjemme allikevel, og som er en ordning som omtrent halvparten av befolkningen ikke ønsker. De tilbyr en sykelønnsordning som de kaller verdens dyreste, og som vi på venstresiden kaller verdens beste, og som vi skal kjempe med hva det skal være for å beholde. Men det betyr dermed for kvinnene, som har det høyeste sykefraværet, at de taper absolutt mest penger.

De tilbyr også et arbeidsmarked hvor konkurranse, overtid og det å stå på til alle døgnets tider er et varemerke for en god prestasjon. Kvinner velger annerledes og vil da kanskje bli tvunget til å si nei til yrkesdeltakelse for nettopp å ta vare på familien, fordi tilbudene fra det offentlige ikke finnes.

Dette er et samfunn jeg håper man ser alle faresignalene ved, for også høyrekreftene i norsk politikk ønsker vel lik deltakelse av kvinner og menn i det politiske liv. Eller legger de opp til praktiske løsninger som gjør det umulig for kvinnene?

Kjellaug Nakkim (H): Høyre sier: Nok er nok. Men flere i denne sal synes det er utidig mas fra Høyre når vi snakker om å redusere skattene og å sette ned avgiftene. Spesielt Arbeiderpartiet synes det. De hevder at Høyre vil rasere velferdsstaten hvis ikke skatte- og avgiftsnivået blir opprettholdt, dog med et lite forbehold om at innslagspunktet for toppskatten er noe for lavt.

Finanskomiteens leder sa i en replikkrunde nå i dag at Arbeiderpartiet ikke ville være med i konkurransen om lavere skatter. Han berørte heller ikke dette viktige området i sitt hovedinnlegg. Dermed sier han at Arbeiderpartiet er fornøyd med det skatte- og avgiftsnivået vi har i dag.

Skatte- og avgiftsbyrden har nå tydeligvis nådd tålegrensen og mer enn det. Selv flere av partiets egne representanter her på Stortinget har gitt uttrykk for det. Kandidat nr. sju på Arbeiderpartiets liste til stortingsvalget i Oslo går nå ut i media og ber landets befolkning om å sende ham forslag på avgifter som bør fjernes. Skal tro om ikke han får et «run» på e-posten sin. Han vil sågar bidra til å skape «Det nye Arbeiderpartiet», som skal kvitte seg med ryktet som et kjedelig regel- og avgiftsparti. Opprøret er på gang, også innen Arbeiderpartiet.

Men det ser ut til at Regjeringen nå slutter seg til gode, gamle Erik Brofoss" uttalelser da han var finansminister, og at de vil gjøre dem til sine. Det er ganske pussig hva folk kan tåle av skatter, når de først bare har vennet seg til dem, sa han.

Budsjettforliket som ble inngått for inneværende års budsjett, medførte at landets befolkning totalt ble påført en økning på hele 12 milliarder kr i skatte- og avgiftsøkninger, og med på kjøpet fikk de en momsreform – noe Regjeringen må ta hovedansvaret for. Landet har fått en momsreform som er meget dårlig forberedt, og som ikke har vært ute til høring blant dem som blir berørt av reformen. Dette har medført en storm av protester, og Regjeringen har vært på vikende front på de mest omstridte områdene. Det er et hastverksarbeid som bl.a. gir de mange småbedrifter som nå blir omfattet av reformen, liten tid til forberedelser, en reform som medfører at de frivillige organisasjonene må utføre enda mer dugnad enn i dag, en reform som gjør at de som frivillig påtar seg et tillitsverv, må være utdannet som regnskapskyndige for å kunne forholde seg til og overholde de mange innfløkte lover og regler – ellers vil kjøp av slike tjenester medføre enda mere dugnad, da disse også blir langt dyrere enn i dag. Dette vil igjen medføre at det vil bli langt vanskeligere å få folk til frivillig å påta seg slike verv.

Dette har tydeligvis blitt nok for noen og hver, og ikke bare for garva høyrefolk. Overgangsordninger og konsekvenser var det tydeligvis uinteressant for Regjeringen å utrede. Protestene viser det. Høyre vil derfor i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett på nytt foreslå en utsettelse av reformen.

Når statens kasse renner over av penger, begynner folk å undres over at det skal være nødvendig så til de grader å øke skatte- og avgiftstrykket. De spør seg: Er det nødvendig å ha så mange og så høye avgifter for å opprettholde den velferdsstaten vi har – en velferdsstat som ikke fungerer tilfredsstillende, med lange helsekøer, køer av barn til barnehager, dårlige skolebygg, ikke tilfredsstillende undervisning og lange fengselskøer? Jeg kunne fortsette i det uendelige. Hvor mye er det som går ut i rent byråkrati? Og de spør videre: Er det staten som er den beste forvalter av våre penger? De spør på bakgrunn av at Norge ligger i verdenstoppen, slik at de må betale over sju månedslønner i skatter og avgifter. Det er som kjent bare tolv av dem. Er det noe å forundre seg over at misnøyen brer seg når staten ikke kan levere tilfredsstillende velferdstilbud for dem som virkelig trenger det?

En annen ting er at høye avgifter rammer mest usosialt. De rammer dem med lavest inntekt hardest.

Reform av den offentlige sektor trengs. Det er bra at Regjeringen ønsker å effektivisere for å øke handlingsrommet på alle nivåer, at Regjeringen ønsker at organisasjon og tjenesteproduksjon skal baseres på brukernes behov. Men det ser ut til at Regjeringen er handlingslammet når det gjelder konkrete forslag til hvordan brukernes behov skal legges til grunn, og hvordan den offentlige sektor kan bli mer effektiv. Det er bra at Regjeringen vil ha en forskriftsdugnad og arbeide for et enklere regelverk, men skal det kun resultere i at bakerne skal slippe å betale avgift på marsipanlokk på kaka og pynten oppå, men fortsatt måtte betale avgift på marsipan til annet formål, dog kun innrapportert to ganger i året, er ikke det rare forenklingen.

Presidenten: Tida for formiddagens møte er snart omme. Presidenten vil gjera framlegg om at vi no hevar formiddagens møte, og at nytt møte vert sett kl. 18 med statsminister Jens Stoltenberg som første talar – og ser det som vedteke.

Før presidenten hevar møtet, vil presidenten meddele at representanten Siri Frost Sterri, som har vore permittert, igjen har teke sete.

Behandlingen av sak nr. 1 og sak nr. 2 fortsatte på kveldsmøtet.