Se også behandlingen av sak nr. 1 og sak nr. 2 på formiddagsmøtet.

Statsminister Jens Stoltenberg: For de fleste av oss er Norge et godt land å leve i og et godt land å bo i. Og det er det fordi Norge i løpet av det forrige århundret ble forvandlet fra et fattigsamfunn til et velferdssamfunn. Den forvandlingen var mulig fordi vi bedre enn de fleste andre land greide å virkeliggjøre to viktige verdier: verdien av å skape og verdien av å dele. Våre inntekter økte, og sammenlignet med andre land har vi greid å fordele godene godt.

Vi har sammen gjort Norge til mulighetenes samfunn. Nå gjelder det å ta disse mulighetene i bruk, ved fortsatt å skape og fortsatt å dele. Skal vi lykkes med det, må vi ta vare på vår aller viktigste ressurs: menneskene og de kunnskaper og ferdigheter vi sammen har.

Den viktigste begrensningen for fortsatt vekst og utvikling er ikke mangel på penger, men knapphet på hender og hoder. I et samfunn som mangler arbeidskraft, er det dobbelt meningsløst at folk går arbeidsledige. Og det er et nederlag både for den enkelte og for fellesskapet når mennesker støtes ut av arbeidslivet gjennom langtidssykemelding og uføretrygding. Vi må sikre at vi bruker hendene og hodene riktig og der de trengs mest.

Norge har et godt helsevesen, som behandler flere pasienter enn noen gang før. Det er ikke noe land i Europa som har flere leger i forhold til antall innbyggere enn Norge. Likevel har vi legemangel, og helsevesenet er ikke godt nok. Det er for mange pasienter som må vente for lenge på behandling.

Norge har en god skole med tusenvis av dyktige lærere. Nesten ingen andre land har flere lærere i forhold til elevtall enn Norge. Ikke noe land bruker mer penger pr. elev enn vi gjør i Norge. Likevel opplever vi lærermangel noen steder, og skolen er ikke god nok. Vi må gjøre mer for å heve kvaliteten og øke trivselen i skolen.

Norge har et godt politi. I de siste årene er det knapt noen annen offentlig etat som har hatt større vekst i antall ansatte enn Politiet. Likevel føler mange utrygghet, og at Politiets tilgjengelighet er for liten.

Norge trenger sterke universiteter og sterkere og bedre høyskoler. Siden 1994 har antallet vitenskapelig ansatte økt med nesten 40 pst. Men antallet studenter har økt med bare 10 pst. Det er flere lærere pr. student enn før. Likevel bruker mange studenter for lang tid på studiene sine, og mange lykkes ikke med å bli ferdige.

Dette og mange andre eksempler er noe av bakgrunnen for at Regjeringen vil fornye offentlig sektor. For offentlig sektor er ikke en grå og kjedelig virksomhet. Offentlig sektor er alle de viktige tjenestene innen utdanning, helse, velferd, forsvar og politi som vi alle sammen er så avhengige av, og derfor må vi sørge for at de er organisert på en god måte.

Vi vil fornye offentlig sektor fordi det gjør oss bedre i stand til å skape et mer rettferdig samfunn, med mer trygghet og mindre forskjeller. Men vi gjør det også fordi en god og veldrevet offentlig sektor er viktig for norske bedrifter og deres verdiskaping.

Bedriftene er avhengige av at vi kan gi alle et tilbud om god utdanning, at vi trapper opp den norske forskningsinnsatsen, at vi bygger ut våre veier og annen infrastruktur – og at offentlige tjenester er lett tilgjengelige. Derfor er vi i gang med både å forbedre og fornye våre offentlige velferds- og tjenestetilbud.

Vi rydder opp i helsevesenet. Alle får fast lege. Vi har foreslått en omfattende reform av sykehusene. Vi sletter 18 milliarder kr i sykehusgjeld og andre forpliktelser i fylkeskommunene. Befolkningen skal få et bedre helsetilbud.

Vi vil ha flere og billigere barnehager. Allerede i år øker staten støtten pr. barnehageplass. Neste år følger vi opp med nye penger slik at vi får flere og billigere barnehager.

Vi trenger en bedre skole, med mer kvalitet og mer trivsel. Vi har sikret lærerne et vel fortjent lønnsløft, til gjengjeld har elevene fått mer undervisning. Vi har innført lesetester, og realfagene skal styrkes.

Vi vil gjenreise heltidsstudenten. Studentene får 1 000 kr mer pr. måned i stipend hvis Regjeringens forslag går igjennom. Det er den kraftigste forbedringen i studiefinansieringen noensinne. Til gjengjeld skal stipendene først utbetales når eksamen er avlagt, og det vil utvilsomt bidra til å styrke motivasjonen for å gjennomføre studiene.

Vi omorganiserer Forsvaret, og vi omorganiserer Politiet. Det vil gi oss et sterkere forsvar og mer politi i nærmiljøene. Det blir mindre administrasjon, mindre byråkrati, mer politi og mer trygghet.

Vi vil ha døgnåpen forvaltning, flere tjenester på Internett og enklere tilgang til offentlige etater i alle kommuner. Vi fjerner regler, fjerner forskrifter og gir kommunene økt selvstyre. Også det blir det mindre byråkrati og administrasjon av.

Noen sier at Regjeringens arbeid med fornyelse bare handler om strukturer og organisering. Men det er galt. Fornyelse handler om tjenester for den enkelte, om å skape bedre tilbud for flere, om å legge til rette for en bedre hverdag, om å få mer igjen for skattekronene. Det er viktig for alle oss som er avhengige av gode offentlige velferdstjenester, og det er viktig for norske bedrifter – vår evne til å skape og vår evne til å dele.

En av de viktigste utfordringene vi står overfor som nasjon, er forvaltningen av Norges oljeformue. Vi skal bruke oljepengene til å styrke velferden og trygge arbeidsplasser og verdiskaping i dag. Samtidig skal vi sikre velferd og arbeid også til framtidige generasjoner. Derfor har Regjeringen foreslått en langsiktig retningslinje for bruk av oljepengene: at vi skal bruke avkastningen av oljefondet. Det er som god skogforvaltning, vi skal hugge tilveksten. Få ting er viktigere for utviklingen av Norge i årene som kommer, enn hvordan vi forvalter inntektene fra olje- og gassvirksomheten. Derfor er jeg glad for at det er bred oppslutning i Stortinget om vårt forslag til ny retningslinje for bruk av oljepenger i norsk økonomi. Det er en styrke for landet at vi evner å finne felles løsninger og svar på store og viktige spørsmål. Det er også gledelig at det er tilslutning til de nye retningslinjene for Norges Bank og pengepolitikken.

De siste ukene har flere partier hatt sine landsmøter. Der har de gitt sine svar på hva de mener Norge trenger. Noen sier at tiden er kommet for økte forskjeller og for å gi mer til dem som har mest fra før. Det mener ikke Arbeiderpartiet, og det mener ikke Regjeringen. Noen mener at tiden er kommet for omfattende kutt i sykelønnsordningen, og at langtidssykmeldte skal tape titusenvis av kroner. Det mener ikke Arbeiderpartiet, og det mener ikke Regjeringen. Og noen mener at tiden er kommet for omfattende kutt i den norske bistanden til de fattigste i den fattige verden. Også det er Arbeiderpartiet og Regjeringen uenig i.

For Arbeiderpartiet er valget klart: Langtidsprogrammet viser at vi har gode muligheter for å videreutvikle velferdssamfunnet og skape et enda bedre Norge, et Norge med mindre forskjeller, bedre og sterkere velferdsordninger, et Norge der vi lever i et mangfoldig samfunn, og der vi evner å ta vare på miljøet.

Jeg mener det er mulig å bygge flertall for en slik politikk – en politikk som både ivaretar vårt behov for å skape og vårt behov for å dele, en politikk som både gir oss en sterk offentlig sektor og et sterkt næringsliv.

De neste fire årene byr på viktige veivalg for Norge. Det kan være en utvikling for større forskjeller, dårligere felles velferdsordninger og mer usikkerhet. Eller det kan være en utvikling for en trygg økonomi, mer og bedre velferd, og for et samarbeid om fornyelse.

Regjeringen ønsker å ta Norges store muligheter i bruk. Vi inviterer til bredt samarbeid om dette.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Kjell Magne Bondevik (KrF): Jeg er enig med statsministeren i hans innledende bemerkninger om at velferdssamfunnet Norge, som vi i store trekk er stolte av, er bygd opp under bred politisk enighet. Og det pålegger partier, enten en sitter i regjering eller i opposisjon, et ansvar for å samarbeide på tvers av partigrenser for å videreutvikle dette velferdssamfunnet.

Når Kristelig Folkeparti for sin del mener at det er behov for en annen regjering enn den nåværende, så er det ikke først og fremst på grunn av målsettingene til den sittende arbeiderpartiregjering, men fordi vi på viktige politikkområder ser at den til dels går i en annen retning enn hva den verbalt gir uttrykk for. Vi ser det i miljøpolitikken. Denne regjeringen kom jo til makten fordi den absolutt ville bygge sterkt forurensende gasskraftverk som vil gjøre det vanskeligere å følge opp våre internasjonale miljøforpliktelser. Vi ser det i familiepolitikken, hvor vi har en regjering som på grunn av en ensidighet i økonomiske støtteordninger vil redusere småbarnsfamilienes valgfrihet når det gjelder omsorgsform for sine barn. Vi ser det i distriktspolitikken, hvor vi har en regjering som også har nedprioritert viktige distriktspolitiske virkemiddel og i disse dager også fører en politikk overfor en viktig primærnæring som landbruket som vanskeliggjør bosetting i distriktene.

Når det gjelder skolepolitikken, som det også er bred enighet om å satse på i de kommende år, så er det etter vårt syn behov både for en indre og en ytre opprustning av skoleverket, med vekt på verdiformidling og kvalitet, og på en ytre opprustning først og fremst når det gjelder læremiddel og skolebygg. Vi ser nå at mange skolebygg rundt omkring i landet forfaller. Mitt spørsmål til statsministeren er: Er statsministeren enig i at vi trenger også ekstraordinære virkemiddel hvor stat og kommune kan gå sammen, slik en f.eks. gjorde når det gjaldt eldrereformen, for å få en opprustning av skolelokalene, og ikke bare henvise det til en ofte skrantende kommuneøkonomi?

Statsminister Jens Stoltenberg: Jeg er helt enig med representanten Bondevik i at vi er enige om mange ting. Jeg mener at det er en fordel og en styrke, og jeg er blant de politikere som mener at det er bare dumt å konstruere større forskjeller enn det faktisk er.

Når det gjelder Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti, er det slik at i svært mange viktige og avgjørende spørsmål innenfor velferdspolitikk og fordelingspolitikk har vi stått sammen om de viktige veivalgene. Det gjør at jeg mener at sentrum har mer å vinne ved å samarbeide med Arbeiderpartiet, enn ved å velge å gå mot høyre og samarbeide med Høyre og Fremskrittspartiet. Alle de sakene som Bondevik nevnte, er saker der det er lettere å finne sammen med Arbeiderpartiet for gode løsninger for landet, enn å velge å gå til Høyre og Fremskrittspartiet, enten vi snakker om miljø, distriktspolitikk eller mer satsing på felles velferdsordninger, som f.eks. en god offentlig skole til alle.

Når det gjelder miljø, var vi enig med sentrumspartiene i det aller meste i den energimeldingen som Bondevik-regjeringen la fram. Vi var uenige på ett punkt, nemlig i spørsmålet om å ta i bruk gass til kraftproduksjon i Norge. I meldingen la regjeringen Bondevik opp til omfattende import av kraft – det var deres svar – bl.a. import av kraft som var produsert av norsk gass som vi hadde eksportert til våre naboland. Vi mener at det er mer miljøvennlig, ikke mindre miljøvennlig, å produsere kraften selv, istedenfor å importere kraft fra andre land, slik Bondevik-regjeringen la opp til i sin energimelding. For øvrig var vi enige om satsing på energisparing og mange andre viktige tiltak, men der var sentrum uenig med høyrepartiene.

Når det gjelder barn, var det under den forrige regjeringen at det ble bråstopp i barnehageutbyggingen. Nå legger vi fram tiltak for å få i gang igjen barnehageutbyggingen og for å få ned satsene. Jeg er glad for at det er enighet om de tiltakene Regjeringen har varslet.

Når det gjelder skole, er vi i gang med en opprustning, bl.a. når det gjelder lærerlønninger og økt undervisningstilbud til elevene gjennom en bedre organisering av skoledagen.

Jan Petersen (H): Høyres skatte- og avgiftsbudskap er klart: Nok er nok, skatte- og avgiftsnivået skal ned.

De siste seks månedene har imidlertid fortalt at Arbeiderpartiets skatte- og avgiftsbudskap ikke er like klart. De startet ut med de høyeste skatte- og avgiftsøkningene i manns minne. De fulgte opp med en momsreform som de mente var klar til gjennomføring – og avisene har siden vært fulle av eksempler på underlige grensedragninger. Deretter fortalte finansministeren at nå var tiden kommet for å ikke øke skatten – og det viste seg å bety at nettopp en del skatteformer skulle øke. Så ble vi varslet om en skattereform, men man ville ikke si hva den skulle inneholde. Og så fikk vi høre om flypassasjeravgiften, som ESA mente måtte endres, hvoretter finansministeren mente at da måtte man heve avgiftene på de stedene i landet hvor den ikke ble betalt. Han kunne ha valgt å sette dem ned. Så reiste utenriksministeren til Drammen og trente med Linjegods. Og etter at alle andre hadde fortalt at treningsmoms ikke var liv laga, fortalte utenriksministeren – som om det var en helt ny idé – at det hadde han også kommet til. Deretter deltok jeg i en debatt med statsministeren, hvor han sa at han var litt enig med Høyre når det gjaldt toppskatten. Og mandag var han tilbake ved utgangspunktet i «Politisk kvarter», der han fortalte oss hvorfor vi var nødt til å ha et høyt skattetrykk.

Jeg har to spørsmål: Synes statsministeren at Arbeiderpartiets skatte- og avgiftsbudskap har den nødvendige klarhet? Hva er det egentlig velgerne kan vente seg av Arbeiderpartiet på skatte- og avgiftssiden, hvis Arbeiderpartiet skulle fortsette i regjeringskontorene?

Statsminister Jens Stoltenberg: De landene i verden som har det høyeste skatte- og avgiftsnivået, er Sverige, Finland og Danmark. Norge har nesten like høye skatter og avgifter som våre nordiske naboland, men ikke like høye skatter og avgifter som dem.

Samtidig er det ingen tvil om at uansett hva slags oversikter, rapporter eller sammenlikninger man gjør – senest kom det en omfattende oversikt fra FN – der man forsøker å si hvilke land det er best å bo i, hvilke land som har de beste velferdsordningene, og hvilke land som greier å ta best vare på innbyggerne sine, så er svaret nettopp Sverige, Finland, Danmark og Norge. Og det er en viss sammenheng mellom det at de nordiske landene har verdens høyeste skatte- og avgiftsnivå – Norge er ikke helt på topp, vi ligger under våre naboer – og samtidig er de landene der det er best å bo for de aller fleste.

Det er ikke slik at man kan gå inn for 20–30–40 milliarder kr i lavere skatt, slik Høyre nå slenger om seg med, og samtidig hevde at vi kan ta vare på et av verdens beste velferdssamfunn. Det henger ikke sammen. Enten er det slik at Høyre vil gjennomføre dramatiske kutt i våre fellesordninger – gode offentlige skoler, universiteter, andre velferdsordninger – eller så lover Høyre vesentlig mer enn de noen gang kommer til å være i nærheten av å kunne innfri når det gjelder å redusere statens inntekter.

Vi ser noe av det – vi har fått en smakebit. Bare for å innfri bitte lite grann av Høyres skatteløfter har man foreslått at langtidssykmeldte, kreftsyke og trafikkskadde skal tape 30 000 kr i året. En gjennomsnittlig lønnstaker med vanlig inntekt og normalt, gjennomsnittlig sykefravær taper 4 000–5 000 kr i året – mye, mye mer enn det en vanlig lønnstaker vil få i lettelser med Høyres skatteopplegg. Vanlige folk taper med Høyres skatteopplegg, fordi man strammer inn på viktige ordninger for vanlige folk for å gi skattelette til dem som har aller mest fra før av. Det vil ikke Arbeiderpartiet.

Carl I. Hagen (Frp): Jeg vil gjerne følge opp dette med skatter og avgifter.

Er statsministeren enig i at når det gjelder sammenlikningen med Danmark, Finland og Sverige, er det en vesensforskjell fra Norge, idet våre naboland ikke har overskudd i sine statsbudsjetter, mens Norge nå har over 200 milliarder kr i overskudd? Og – som statsministeren selv sa – det er ikke mangel på penger som er hindringen for en del, det er mangel på arbeidskraft. Hvorfor i all verden er det da galt å gjennomføre en del betydelige avgiftslettelser og skattelettelser for folk flest? Samtidig som man i revidert nasjonalbudsjett gjør det klart at overskuddet går opp med titalls milliarder kroner, får det norske folk nå beskjed om at bensinprisen har gått opp. Hvorfor i all verden kan ikke Regjeringen være med på å benytte en del av overskuddet til å sette ned skatter og avgifter? Det behøver ikke å gå ut over noen andre utgiftsområder om man gjør det. Vi har en mulighet som ingen av de andre har, til faktisk å sette ned skatter og avgifter, slik at folk flest får en fordel av at det er en god økonomi. Vi hadde også hatt muligheten til – som vi foreslo – å dele ut aksjer i Statoil til det norske folk istedenfor å ta betalt for dem for annen gang.

Mitt andre spørsmål: Statsministeren sier at lærerne har fått et velfortjent lønnsløft. Er statsministeren enig i, når de har vært så fornuftige som han selv skryter av når det gjelder lærerne, at det er på tide i den kommende langtidsperioden å sørge for at sykepleiere og hjelpepleiere får et tilsvarende velfortjent lønnsløft, slik at vi gjennom lønnsfastsettelsen sikrer tilgang på den arbeidskraften innenfor denne sektoren som kommer til å bli nødvendig?

Statsminister Jens Stoltenberg: Jeg er helt enig i at det er en forskjell på Norge og Danmark. Danmark har høyere skatter og avgifter samlet sett enn Norge, og Danmark er ikke med dagens politikk i stand til å synliggjøre hvordan de med sikkerhet kan finansiere framtidige pen-sjoner og velferdsforpliktelser. Det er Norge. Og det som er så enestående, er at vi er blant de få land i verden som har ført en økonomisk politikk som gjør det mulig for oss å si at vi både skal bedre velferden og trygge arbeidsplassene i dag – til dagens generasjoner – og samtidig greie å sette til side, slik at vi kan si at vi kan stå for de forpliktelsene folketrygden har om 5 år, 10 år, 20 år og 30 år. Det er knapt noe annet land som kan gjøre det, og som kan vise til så gode resultater i forhold til å holde folk i jobb og bygge ut velferdsordningene skritt for skritt.

Den politikken har Fremskrittspartiet vært mot hvert eneste år, og de har alltid sagt at vi har gått i gal retning. Likevel har helsevesenet blitt vesentlig bedre, eldreomsorgen har blitt vesentlig bedre, og kjøpekraften til alle grupper, også pensjonister, har økt år for år. Og da tror jeg det er bedre å videreføre en ansvarlig og ryddig økonomisk politikk enn å gi seg ut på den type eksperimenter som Fremskrittspartiet tar til orde for, der man altså fullstendig ser bort fra at problemet ikke er mangel på penger, men nettopp mangel på arbeidskraft.

Sjeføkonom Tor Hersoug i Næringslivets Hovedorganisasjon, som Fremskrittspartiet noen ganger viser til som et sannhetsvitne, har nylig skrevet en artikkel der det er enkelte ting jeg er dypt uenig i, men han advarer sterkt mot å tro at man bare kan redusere skatter og avgifter uten å redusere statens utgifter. Da får vi inflasjon, økte renter og nedbygging av norske bedrifter. Det advarer vi mot. Derfor vil vi ikke gjøre det. At Fremskrittspartiet bare overser den type veldig grunnleggende sammenhenger i økonomien, er et problem for Fremskrittspartiet, men det er altså ikke et problem for oss.

Odd Roger Enoksen (Sp): Det er selvsagt ikke til å komme bort fra at det er et problem for oss alle sammen at vi har en kombinasjon av det som folk flest oppfatter som et relativt høyt skatte- og avgiftsnivå, og det at mange heller ikke føler at man får nok igjen for de skatter og avgifter man betaler inn til fellesskapet. Der er Regjeringen prisverdig nok i gang med det de kaller modernisering av offentlig sektor. Så skal ikke jeg ta opp til diskusjon innholdet i den moderniseringen som Regjeringen er i ferd med – der er det ikke sikkert vi er like enige om alt.

Men poenget er at vi på en del områder ser at det er store uløste oppgaver. Representanten Bondevik stilte spørsmål ved ett slikt område, og jeg merket meg at statsministeren ikke svarte på hans spørsmål. Dersom vi i fellesskap skal være i stand til å demme opp for et stadig økende krav om lavere skatter og avgifter, er det viktig at vi tar på alvor de områder der befolkningen i større og større grad føler seg misfornøyd med det man gjør.

Statsministeren sa i sitt innlegg at det er «knapphet på hender og hoder», at det er meningsløst at mennesker går arbeidsledige, og avsluttet med å invitere til bredt samarbeid. Denne invitasjonen tar vi gjerne imot, og jeg har da en utfordring til statsministeren, nettopp i tråd med det jeg også innledet med, nemlig den misnøye som mange gir uttrykk for på enkelte områder. LO Industri har dokumentert at det fins ca. 3 000 ledige arbeidere innenfor anleggssektoren. Samtidig fikk vi i nyhetene på TV 2 i går kveld se en bygd som har vært isolert i flere uker, fordi staten mangler 100 000 kr til å sette veien til denne bygda i en stand som gjør det mulig å komme til og fra. Vi ser at det nesten ukentlig går steinras på E10 mellom Narvik og Bjerkvik som setter både liv og helse i fare for dem som trafikkerer denne veien daglig. Og så har vi altså flere tusen ledige hender på den sektoren!

Min utfordring til statsministeren er: Vil statsministeren være med på et initiativ for å få de 3 000 ledige i arbeid for å utføre høyst nødvendige oppgaver på denne sektoren?

Statsminister Jens Stoltenberg: Jeg er helt enig med representanten Enoksen i at vi ikke får nok igjen for skattekronene. Derfor er vi opptatt av å få mer igjen for skattekronene. Derfor har vi fra første dag arbeidet med å fornye offentlig sektor, for da kan vi få mer velferd for de pengene og ressursene vi setter inn.

Men samtidig tror jeg vi skal være enige om at vi får svært mye igjen. Det vi får igjen, er et av verdens aller beste velferdssamfunn, med sine mangler og svakheter, men det fins kanskje ikke noe annet land i hele verden som har bedre velferdstilbud samlet sett til sine innbyggere enn Norge. Det kan kanskje være at noen av våre nordiske naboer har det, men de har vel omtrent det samme skattenivået som vi har – faktisk litt høyere. Så vi får mye igjen. Men vår ambisjon er å få enda mer igjen. Derfor vil vi fornye og forbedre våre offentlige velferdsordninger.

Så er det klart at det er ingen skatter og avgifter som er populære. Alle skulle gjerne sluppet å betale skatt og likevel få velferd, men det er slik at skal vi ha velferd, så må vi betale skatt. Det henger sammen. Og det Regjeringen har gjort, er å bidra til at vi får et bedre og mer rettferdig system. Derfor har vi redusert inntektsskatten for dem med de laveste inntektene, og for noen år siden bidrog Arbeiderpartiet til å redusere overtidsskatten fra opptil 70 pst. ned til under 50 pst., og vi har foreslått å justere noen avgifter som vi mener har blitt urimelige. For eksempel har vi, som den første regjering noen gang, redusert avgifter på diesel og på bensin. Det ble aldri gjort da vi hadde borgerlige regjeringer her i landet.

Vi vil foreslå ytterligere forbedringer i skattesystemet for å få et mer rettferdig system, og lettelser for dem som har minst. Det vi advarer mot, er å gi store lettelser til dem som har mest, slik at det samlet sett må kuttes på viktige velferdsordninger for dem som trenger dem.

Når det gjelder anleggssektoren, har ikke Regjeringen noe grunnlag i dag for å varsle nye tiltak utover det som er en videreføring av dagens budsjett i revidert nasjonalbudsjett, og så får vi komme tilbake til eventuelle nye tiltak i statsbudsjettet.

Kristin Halvorsen (SV): Regjeringen og statsminister Stoltenberg er nå i den situasjonen at det blåser nordavind fra alle kanter. Det er en helt selvvalgt situasjon. Det er tydeligvis den situasjonen som Regjeringen gjerne vil være i etter neste stortingsvalg også, for statsministeren sa den 2. mai at deres alternativ var en mindretallsregjering fra Arbeiderpartiet uten en forpliktende samarbeidsavtale med det som kan være et flertall i Stortinget. Og da kommer det fortsatt til å blåse nordavind fra alle kanter. Da kommer fortsatt Regjeringen til å være i den situasjonen at de må slåss skatt for skatt, avgift for avgift, sektor for sektor med moderniseringsprosjektene.

Vi tror at veldig mange i Norge gjerne ville vært med på et stort solidaritetsprosjekt, gjerne ville vært mobilisert for å bli med på noe som var større enn dem selv, og som sendte på noen andre frekvenser enn til den enkeltes lommebok og den enkeltes lønnskonto. Mange vil være med og si: La oss bruke fire år til å gjøre det viktigste først. Skole og utdanning for alle mennesker er det viktigste vi kan investere i for framtiden, slik at alle mennesker kjenner seg igjen i et utdanningstilbud, slik at de evnene man har, som er gode fra før av, blir gjødslet og dyrket videre fram og alle kan vokse. Mange vil være med på et prosjekt som sier: Hør her, i et av verdens rikeste land må vi stille oss slik at alle har de samme mulighetene, vi må bekjempe forskjeller, vi skal være et land som er et godt land å bo i for alle. Veldig mange ville vært med på et prosjekt som sa: La oss nå glemme bensinavgiften, la oss nå heller få oss en kollektivtrafikk som er slik at selv statsråd Kosmo gjerne vil ta toget. Det hadde vært en visjon å få! Hvorfor i all verden satser ikke regjeringen Stoltenberg på et stort prosjekt som kan føre til litt hjertebank, og som kan invitere flertallet i Stortinget til et forpliktende samarbeid i fire år, slik at verdens rikeste land kan gjøre det viktigste først?

Statsminister Jens Stoltenberg: Regjeringen satser på et stort prosjekt. Det er å ta vare på, videreutvikle og forbedre et av verdens beste velferdssamfunn. Og det gjør vi både ved å bygge ut velferdsordningene og ved å fornye dem. Og det er ikke noe lite prosjekt!

Min opplevelse er at de som ser oss ta tak i helsevesenet, føler at det er ganske stort det vi gjør der i forhold til 100 000 ansatte – vår aller største virksomhet, nemlig sykehusene. De jeg møter i Forsvaret tror jeg også føler at det er en ganske stor omstilling man der står overfor. De jeg møter i Politiet gir også uttrykk for at det ikke er noen liten omstilling vi nå gjør, og den kvalitetsreformen vi har for høyere utdanning, er den største reformering av høyere utdanning på veldig mange år, og de studentene som får et skikkelig løft i studiefinansieringen, tror jeg opplever det som en viktig forbedring av en viktig velferdsordning. Så det er altså mange store reformer på gang, som alle sammen trekker i samme retning, nemlig hvordan bygge ut og skape et bedre velferdssamfunn for de mennesker som bor her, og samtidig ta vare på en trygg og god økonomi. Det er et stort prosjekt. Og hvorvidt Halvorsen får hjertebank eller ikke, skal ikke jeg mene noe om, men jeg mener altså at det skaper et samfunn med mer varme og mer hjerterom, og det er et samfunn vi ønsker.

Så merker jeg meg ellers at noen i sin replikk i dag har ment at Regjeringen har for høye skatter, noen gir uttrykk for i sin replikk at de mener vi ligger omtrent der vi skal ligge, mens Kristin Halvorsen – så vidt jeg skjønner – mente vi skal ha høyere skatter. Og da er vel det et uttrykk for at Arbeiderpartiet har lang tradisjon for at vi i mindretallsposisjon kan styre landet og få flertall for en ansvarlig og god politikk, som gjør at vi gjennom mange år har tatt skritt for skritt og brakt dette samfunnet framover – både når det gjelder verdiskaping, evnen til å skape, og evnen til å dele.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Kjell Magne Bondevik (KrF): Det siste statsministeren sa, og det representanten Halvorsen sa i sin replikk, var vel egentlig i kodespråk – en henvisning til den interne debatten i Arbeiderpartiet om hvorvidt Arbeiderpartiet skal satse på en koalisjon bl.a. med SV, eller hvorvidt Arbeiderpartiet skal gå for bare å satse på en mindretallsregjering fra Arbeiderpartiet. Og her har det vært skiftende signaler fra Arbeiderpartiet og fra statsministeren selv. Jeg har jo forstått at Kristin Halvorsen har blitt svært skuffet over at statsministeren ser ut til å ha kommet til at en koalisjon mellom Arbeiderpartiet og SV – og Senterpartiet også, som Kristin Halvorsen ønsket – ikke er aktuell. Jeg skjønner godt hvorfor statsministeren har kommet til en slik konklusjon. Men vi registrerer også med interesse at det er fremtredende folk i Arbeiderpartiet og i Arbeiderpartiets sentralstyre som står for noe annet, så her er det i hvert fall ikke noen langsiktig, klar linje fra regjeringspartiet.

For de fleste er Norge et godt land å bo i. Velferdssamfunnet har vært bygd opp i stor grad av politisk enighet om viktige prioriteringer. Innstillingen til Regjeringens langtidsprogram for neste stortingsperiode viser da også stor grad av enighet om hvilke områder som bør prioriteres. Og dette kan og må vi samarbeide om i norsk politikk, på tvers av partigrenser og regjeringskonstellasjoner. Når Kristelig Folkeparti mener det er behov for et regjeringsskifte i Norge, er det ikke fordi Arbeiderpartiets generelle målsettinger er så feilaktige, men fordi den praktiske politikk på flere områder går i gal retning i forhold til uttalte visjoner. La meg nevne noen eksempler på det.

Regjeringen har ifølge langtidsprogrammet som visjon å gi alle barn og unge trygge og gode oppvekstvilkår. Men da må vi ved siden av å styrke de offentlige institusjoner også styrke familiens stilling. Småbarnsforeldre må selv få velge omsorgsform for barna sine. Den skal ikke dirigeres fra offentlige myndigheter gjennom økonomiske støtteordninger, slik Arbeiderpartiet i praksis legger opp til. Derfor vil vi ha en annen familiepolitikk, med valgfrihet som krever tilbud både om rimeligere barnehageplasser og om kontantstøtte.

Regjeringen har videre som visjon at Norge skal ha et nyskapende næringsliv med sterke bedrifter og trygge arbeidsplasser. Nå har vi sett, ikke minst i forslaget til statsbudsjettet som kom i fjor høst, at Regjeringen i praksis har lagt opp til en nokså bedriftsfiendtlig politikk. Regjeringen foreslo kraftige skatte- og avgiftsbyrder på næringslivet, noe som er det motsatte av å skape sterke bedrifter og trygge arbeidsplasser. Sentrumspartiene lyktes gjennom budsjettforliket å rette opp de verste av disse skjevhetene. Men vi trenger en mer offensiv næringspolitikk enn det Regjeringen legger til grunn.

Regjeringen sier den har en visjon om et samfunn som ivaretar hensynet til naturen og vårt felles miljø, både nasjonalt og internasjonalt. Men arbeiderpartiregjeringen kom jo til makten fordi den i allianse med Høyre vil bygge forurensende gasskraftverk, noe som vil gjøre det vanskeligere å oppfylle våre internasjonale forpliktelser om reduksjon i klimautslippene.

Regjeringen sier at den vil støtte det frivillige arbeid, men i praksis har Regjeringen, som ved framlegget til statsbudsjettet i fjor høst, fremmet forslag som for mange frivillige organisasjoner ville ha betydd dårligere arbeidsvilkår. Heldigvis greide sentrumspartiene å rette også dette opp. Vi er nå inne i Frivillighetens år. På tross av dette har ikke Regjeringen skikkelig fulgt opp pålegg fra budsjettavtalen i fjor høst om en gjennomgang av momsreformens virkninger for de frivillige organisasjoner.

Vi ser også på andre områder at Regjeringen trekker i gal retning, f.eks. ved en for sentralistisk skolepolitikk og ved en kirkepolitikk med tendenser til statlig overstyring av Den norske kirke som trossamfunn. Det er derfor behov for en annen kurs og for en ny regjering.

I 1997 representerte nettopp innstillingen til Regjeringens langtidsprogram opptakten til et regjeringsskifte som gav landet en sentrumsregjering. Derfor er det politisk viktig at sentrumspartiene igjen har skrevet seg sammen i omfattende fellesmerknader i dagens innstilling, under overskriften «Sentrum - tar ansvar igjen». Det er nettopp hva vi er beredt til. Vår innstilling peker ut en annen retning innenfor bl.a. familiepolitikken, miljøpolitikken, næringspolitikken, distriktspolitikken og Europa-politikken i forhold til det arbeiderpartiregjeringen står for.

I Norge har vi relativt mange partier, og intet parti kan alene oppnå flertall. Det kreves samarbeid på tvers av partigrenser. I så måte er det i seg selv verdifullt at de tre sentrumspartiene har utviklet så mye felles politikk. Så er vi uenige på en del områder, men vi har vist at vi kan nå fram til omforente løsninger både gjennom forhandlinger i opposisjon og i regjeringssamarbeid.

Noen forsøker nå å avskrive en sentrumsregjering. Jeg tror at disse kloke av skade bør være forsiktige i så måte. Selv har jeg så gode erfaringer med en sentrumsregjering og i ledelsen av den at vi gjerne prøver det alternativet igjen. Men vi er selvsagt avhengige av valgresultatet og de drøftinger som deretter skal finne sted.

Den gamle blokkpolitikken og todelingen i norsk politikk er over. Sentrum representerer et eget alternativ som har sin styrke dels ved at vi fører en økonomisk politikk i den nødvendige balansen mellom offentlig og privat sektor, til forskjell fra partiene til høyre og venstre for oss, som legger for ensidig vekt på en av de to faktorene, og dels ved at vi prioriterer annerledes enn andre partier, med større vekt på verdispørsmål, på miljø- og distriktspolitikk, på frivillig sektor og ved en aktivisering av lokaldemokratiet. Vi la også på viktige deler av disse områdene fram egne handlingspakker i forbindelse med langtidsprogrammet.

I fellesmerknadene til langtidsprogrammet markerer sentrumspartiene også at vi vil fortsette utbyggingen av de sentrale velferdsgodene, hvorav helsetjenestene, eldreomsorgen og skolen kanskje er de aller viktigste. Når det gjelder helsetjenesten, er Arbeiderpartiet nå om dagen først og fremst opptatt av statlig overtakelse av sykehusene. Jeg tror det er ganske likegyldig for pasientene om sykehusene eies av staten eller fylkeskommunen, hvis de ikke får den behandling de trenger og har krav på. Derfor er det viktigere at vi nå først og fremst følger opp der manglene er størst innenfor helsevesenet, nemlig de områdene som er forsømt – psykiatri, kreftomsorg og anskaffelse av mer moderne utstyr ved sykehusene. Dette kan bidra til å kutte køene til helsetjenester. Derfor vil sentrumspartiene konsentrere seg om å følge opp de opptrappingsplanene som vi selv la fram forslag om for Stortinget på disse områdene.

Også når det gjelder eldreomsorgen, er vi nå inne i en utbyggingsperiode i et samarbeid mellom stat og kommune. Dette er ikke gjennomført i alle kommuner, og vi må sørge for at så skjer.

Vi står nå foran en periode hvor vi også må ta nye krafttak innenfor skolevesenet. Det trengs både en indre opprusting i form av sterkere vekt på kvalitet og verdiformidling, og det trengs en ytre opprusting av skoleverket med ressurstilførsel for innkjøp av mer moderne læremiddel og opprusting av skolelokaler. I mange kommuner har skolebygninger over lang tid forfalt. Det henger selvsagt bl.a. sammen med en stram kommuneøkonomi. Jeg tror ikke vi nå lenger kan forvente at det problemet alene blir løst ved å henvise til kommuneøkonomien. Jeg tror det vil være tid og rom for, etter hvert som investeringsboomen i eldreomsorgen begynner å avta ifølge de planer vi har vedtatt, at stat og kommune også kan gå sammen om å ruste opp skolebygningene og læremiddel på en måte som virker rettferdig overfor de kommunene som tross alt har prioritert dette relativt høyt i den senere tid.

Jeg stilte statsministeren et konkret spørsmål om han var åpen for en slik felles dugnad mellom stat og kommune. Jeg fikk intet svar på det. Men jeg retter gjerne utfordringen på nytt videre til Regjeringen og til Arbeiderpartiet, i et forsøk på at vi kan samle oss om noe som er konkret og viktig for utbyggingen av den viktige bærebjelken i det norske velferdssamfunn som heter skole og utdanning.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Tom Thoresen (A): Det sikreste man kan si om resultatet etter valget, er vel at det er forholdsvis usikkert. Og da kan man selvfølgelig markedsføre både mer og mindre sannsynlige regjeringsalternativer. Man kan selvfølgelig også posisjonere seg etappevis og i ulike alternativer. Det er et fritt valg for ethvert parti. Jeg vil også registrere at sentrumsalternativets troverdighet ikke er helt uavhengig av at en fri og uavhengig presse refererer fra de politiske debattene og de landsmøtene som har vært holdt.

Det som derimot er sikkert, er at landet skal ha et budsjett som skal vedtas, også til høsten – for 2002. Lars Sponheim mente i Trondheim at det var helt uaktuelt å samarbeide om et budsjett som var lagt fram av regjeringen Stoltenberg. På spørsmål i radioen i går morges om Bondevik var enig i det, svarte han: Ja, jeg er enig i hans analyse. I Dagsavisen i dag sier Bondevik at spørsmålet kom litt «brått på», men at han i hovedsak er enig med Sponheim, mens derimot Enoksen mener at det er det budsjettet som blir lagt fram, som viser hva det skal være mulig å samarbeide om når det gjelder høstens budsjettbehandling.

Dette viser at Sponheim mener at det logiske er å søke et samarbeid med Høyre og Fremskrittspartiet. Det er ikke Enoksen umiddelbart villig til å være med på, og for Bondevik kom det litt «brått på». Jeg tror det er viktig at vi får en klargjøring av det nå.

Kjell Magne Bondevik (KrF): Det er riktig at omtrent det sikreste når det gjelder høstens valgresultat, er at det er et usikkert utfall. Det er imidlertid én ting som er sikkert ved valgresultatet, og det beklager jeg sterkt, og det er at Tom Thoresen ikke vil være stortingsrepresentant fra høsten av. Hadde jeg hatt noen makt over det, skulle jeg gjerne ha sørget for at i hvert fall det ble annerledes enn det som nå blir utfallet.

Men så til spørsmålet om hva som vil skje til høsten. Det jeg sa i radio og på det punktet har gjentatt i Dagsavisen i dag, er at jeg i hovedsak var enig i Sponheims analyse. Det har jeg utdypet i Dagsavisen dit hen at hvis regjeringssituasjonen fortsatt er uavklart på det tidspunktet budsjettet blir lagt fram, vil jeg se det som unaturlig om sentrum, som har ambisjoner om å erstatte arbeiderpartiregjeringen, skulle tre unnsettende til i forhold til et framlagt arbeiderpartibudsjett. Hvis regjeringssituasjonen på det tidspunkt derimot skulle være fullstendig avklart, kan det selvsagt forholde seg annerledes.

Vi har vist ansvar i opposisjon og har bidratt til budsjettløsninger, som vi også gjorde i fjor høst, fordi vi fikk satt et kraftig stempel på det og dermed kunne ta ansvaret for resultatet. Men jeg må nok si at jeg stiller meg noe mer spørrende til hva Arbeiderpartiet har tenkt i neste stortingsperiode – det kan jo Arbeiderpartiet avklare senere i debatten – hvis det skulle komme en ny sentrumsregjering. For statsministeren og andre har gjentagne ganger sagt at en slik regjering vil måtte lene seg mot høyresiden. Det må i tilfelle bety at Arbeiderpartiet vil melde seg ut av budsjettforhandlinger og mulige budsjettforlik og gjøre en ny sentrumsregjering avhengig bare av høyrepartiene. Det ville etter mitt skjønn være uansvarlig. Da ville en være tilbake så å si i Jagland-perioden – de to første årene av denne stortingsperioden. Det håper jeg inderlig Arbeiderpartiet ikke vil gjøre! De bør bidra og være konstruktive.

Carl I. Hagen (Frp): La meg begynne med å spørre Kjell Magne Bondevik hvorledes han ser for seg at det skulle bli en avklaring på regjeringsspørsmålet før budsjettbehandlingen til høsten. Han har gjort det klinkende klart i diverse medieopptredener at det er uaktuelt for Kristelig Folkeparti å sitte sammen med Fremskrittspartiet for å diskutere disse spørsmål, selv om det skulle bli et flertall av Kristelig Folkeparti, Høyre og Fremskrittspartiet og – om nødvendig – Venstre. Hvorledes tenker han seg da at det skal bli en avklaring i disse spørsmålene før budsjettbehandlingen? Det har jeg litt problemer med å forstå. Det kunne vært interessant om Bondevik kunne klargjøre det. Han kan vel ikke forvente at vilje og ønske fra Fremskrittspartiet skal være så veldig positive når man ikke engang vil drøfte disse spørsmålene med oss.

Så til et annet spørsmål. Hvis det er slik som Sponheim har gitt uttrykk for, at de tre sentrumspartiene eventuelt skal innta den samme holdningen til arbeiderpartiregjeringen under budsjettbehandlingen til høsten som han selv har beskyldt Arbeiderpartiet for å ha de første to årene av denne perioden – da de altså på grunn av en sak, nemlig kontantstøtten, ikke ville ha drøftinger med Regjeringen – er det jo i tilfelle den holdningen man legger opp til, hvis man ikke engang vil drøfte et budsjettforlik med arbeiderpartiregjeringen.

Så har jeg et spørsmål til en sak vi har stått sammen om. Det gjelder kontantstøtten og valgfriheten for barnefamiliene, som Bondevik også innledet sitt innlegg med nå. Når kan vi forvente at Kristelig Folkeparti skal utvide valgfriheten for alle barnefamilier med barn under skolepliktig alder slik at prinsippet om valgfrihet gjøres likt for dem som har barn både i to-, tre-, fire- og femårsalderen? Vi vil gjerne ha det raskt i neste periode. Når kan vi forvente støtte fra Kristelig Folkeparti til en utvidelse av kontantstøtteordningen oppover i aldersgruppene?

Kjell Magne Bondevik (KrF): Først til spørsmålet om hvordan det kan være mulig å få en avklaring av en regjeringssituasjon før en kommer til høstens budsjettbehandling. Vi har jo flere eksempler i senere politisk historie på at en har fått det, og det ville forundre meg litt om f.eks. Fremskrittspartiet – siden det var Hagen som hadde replikk – skal sitte i ro og vente på en sak, eventuelt budsjettet, til høsten, før de avklarer hvordan de vil forholde seg til et regjeringsalternativ.

Men jeg ser i hvert fall helt klart to muligheter for at det kan skje tidligere. Den ene er om Arbeiderpartiet skulle få et så dårlig valgresultat – og gallupene om dagen er jo ikke så veldig gode for regjeringspartiet – at statsministeren velger å ta konsekvensen av dette og gå, selv om han ikke, slik Jagland gjorde i 1997, har stilt et bestemt krav til oppslutning på forhånd. Men jeg vil jo tro at det fins en nedre tålegrense også for denne regjering, og at det kan tenkes en situasjon hvor de tar konsekvensene av det og går. Da må det dannes en ny regjering. Blir dette raskt klart, må partiet sette seg ned og forhandle. Og sentrum er klar!

For det annet: Om ikke så skulle skje, kan selvsagt partier som utgjør et alternativ – slik som sentrum – i perioden etter et valg og til Stortinget møtes fremforhandle en klar regjeringsplattform, og gjøre det klart at vi er innstilt på å overta og søke makt. Det kan andre partier, som Fremskrittspartiet, måtte ta stilling til. Det har skjedd tidligere. Hvis Fremskrittspartiet da skulle velge å si at vi tar ikke stilling til det, har en i praksis valgt fortsatt arbeiderpartiregjering – og det vil jo i tilfelle være interessant.

Når det gjelder kontantstøtten, har ikke vi programfestet å gå videre med den oppover i aldersgruppene. Vi har derimot programfestet at vi vil øke beløpet, slik at det holder noe mer tritt med det som var forutsetningen, nemlig tilsvarende statstilskuddet til barnehagene. Vi har i stedet prioritert andre familiepolitiske tiltak, som økt pappapermisjon.

Kristin Halvorsen (SV): Først vil jeg gjerne gratulere stortingsrepresentant og parlamentarisk leder i Kristelig Folkeparti, Bondevik, med at han har oppdaget situasjonen i skolen. Nå har vi holdt på her i mange år og fortalt at skolen trenger en opprustning, ikke bare noe småklatting. Senest i forrige valgkamp – altså for to år siden – var SV et uansvarlig overbudsparti når vi sa at det trengtes en nasjonal dugnad for å ruste opp skolen, og at vi burde begynne med ungdomsskolen.

Så er jo spørsmålet om velgerne skal forholde seg til fast fisk eller til løse løfter før valget. Det ligger faktisk et forslag fra SV til behandling i Stortinget nå, et forslag om et statlig bidrag til å trappe opp og ruste opp grunnskolen over en fireårsperiode – vi begynner med ungdomsskolen – med 2,5 milliarder kr pr. år. Det er ikke ett øre for mye. Samtidig må en ruste opp på innholdssiden for å sikre mangfold, trivsel og alt det vi vet skal til for at trygge unger får maksimalt med kunnskap. Jeg vil gjerne vite om disse nye tonene fra Kristelig Folkeparti nå betyr at SV kan få et flertall for forslaget, i det minste støtte fra Kristelig Folkeparti.

Så er det én interessant ting som har skjedd i denne debatten om langtidsprogrammet, og det er den påfallende manglende interesse fra Høyre for å ta replikker på Kristelig Folkeparti. Nå er jo også diverse meningsmålinger sånn at Høyre kan få et bedre valgresultat enn sentrumspartiene til sammen. Jeg vil gjerne vite hva Bondeviks plan B går ut på. Hvis stortingsvalget gir som resultat at Venstre, Kristelig Folkeparti, Høyre og Fremskrittspartiet har flertall i Stortinget, og Høyre er større enn sentrumspartiene til sammen, vil da Kristelig Folkeparti og Kjell Magne Bondevik gå i forhandlinger med Høyre om å danne en alternativ regjering? Og vil de lunke bakveien til Carl I. Hagen for å trygle om hans aksept for en slik regjeringsdannelse?

Kjell Magne Bondevik (KrF): I rekken av elskverdigheter i denne relativt milde debatten vi har hatt i dag, gir jeg gjerne SVs leder, Kristin Halvorsen, en honnør tilbake for standhaftig å ha vært opptatt av situasjonen i skolen. Men å påstå at vi nå først skal ha oppdaget situasjonen i skolen, er en fortegning av situasjonen for Kristelig Folkeparti, og sentrumspartiene i det hele tatt.

Jeg viser for det første til at da vi satt i regjering, fant vi ut at vi måtte skaffe rom i budsjettet både for en oppfølging av den eldreomsorgsplanen som var vedtatt før vår tid, og ikke minst for de tre helseplanene som vi selv la fram, hvor det er et enormt behov: psykiatri, kreftomsorg og utstyrsanskaffelser til sykehusene. Det må vi åpent si ikke gav det samme rom på andre områder som vi skulle ønske.

Høsten 1999 la vi imidlertid fram en opptrappingsplan for enkelte prioriterte områder også for skoleverket, det gjaldt spesielt IKT, informasjons- og kommunikasjonsteknologien, og det gjaldt tiltak for bedre etter- og videreutdanning for lærere, spesielt i ungdomsskolen, og jeg er enig med Kristin Halvorsen i at det er der skoen kanskje trykker aller hardest. Vi var innstilt på, og sa også, at etter hvert som budsjettene gav rom for det, når de kraftigste prioriteringene innenfor helse- og eldreomsorgen ville begynne å flate ut, så skulle skolen være det neste området som skulle få en kraftig opptrapping. Derfor er ikke dette noe vi plutselig nå har oppdaget, men det er en linje i det vi har sagt, og dette er vi innstilt på å følge.

Jeg driver selvsagt ikke behandling av Dokument nr. 8-forslag her på talerstolen. Det vi vil sette inn av ressurser når det gjelder skolene framover, skal vi innpasse i våre budsjett. Vi akter ikke å drive budsjettbehandling mellom budsjettene, og vi har også en budsjettavtale med Arbeiderpartiet for dette året.

Når det gjelder regjeringssituasjonen, har Kristelig Folkeparti et klart alternativ, det er sentrumsalternativet. Vi satser på at vi skal bli større enn andre alternative grupperinger – også Høyre – etter valget. Det er ikke galluper som avgjør, og derfor vil jeg ikke spekulere mer i Kristin Halvorsens spørsmål.

Presidenten: På bakgrunn av observasjoner gjør presidenten oppmerksom på at talerstolen fortsatt beveger seg opp og ned lydløst, og må oppmode om at man ikke bryter i stykker den politiske joystick på høyre side.

Replikkordskiftet er dermed omme.

Jan Petersen (H): Det som vel er realiteten etter dette replikkordskiftet, som etter utallige andre debatter om samme tema, er at Arbeiderpartiet som alternativ står klart. For øvrig er det en del uavklarte spørsmål. Det betyr rett og slett at velgerne har i sin hånd å løse dette spørsmålet og gi de nødvendige avklaringer. Det er jeg meget tilfreds med.

Det som derfor må og bør stå i sentrum nå, er hva partiene vil. Og hvis vi skal se på hva selve utfordringen består i, tror jeg vi kan si det slik at det er å utløse de store mulighetene som Norge har. Potensialet for gevinst og potensialet for tap er begge ganske store. I en verden med åpne grenser og med en knallhard og rask teknologisk forandring skal det tas raske og klare grep for å greie å mestre denne situasjonen. Jeg tror det var Jan Syse som i sin tid sa det slik: Det hjelper ikke om du er på rett vei hvis du bare sitter der. Det er derfor altså ganske avgjørende at man er villig til å ta de rette grepene i tide. Det gjelder ikke bare å erkjenne hva man skal gjøre.

Nå skjønner jeg det slik at Regjeringens selvbilde går på at man er i gang med veldig mange reformer. I møte med Kommuneforbundet kan jeg godt skjønne at Regjeringen føler det er slik, men i møte med virkeligheten og de tingene som skal løses, ligger Regjeringen ganske langt på etterskudd på en rekke områder. Tenk bare på hvor lang tid det tok å få en skikkelig energireform fra Regjeringen. Tenk på de ganske vage grepene som nå gjøres for å skaffe oss mer arbeidskraft, som jo er selve hovedutfordringen i norsk økonomi. Tenk på det faktum at vi allerede har hatt to svære utredninger om pensjoner, og så går Regjeringen jammen i gang med å utrede én gang til istedenfor å ta beslutninger. Tenk på det som nå sies i innstillingen om behovet for å bevare norsk konkurranseutsatt næringsliv, og samtidig knaller man til med de største skatte- og avgiftsøkningene i manns minne, og har ingen grep for det. Attpåtil greier man å rose seg av at man har lagt frem en reform når det gjelder Forsvaret, som også er nødvendiggjort av mange års sulteforing, ikke minst skapt av Arbeiderpartiet. Derfor er de reformene Regjeringen legger på bordet, sene og for små i forhold til de store utfordringer Norge står overfor.

Av de grep som må gjøres, er for det første å få til en helt annen og bestemt satsing på skole, utdannelse og forskning. Det er riktig at mye er bra i norsk skole, men at mye er bra er en målsetting som ikke er god nok. Vi må sørge for å ha et av verdens beste utdanningssystemer å tilby våre barn. Men det betyr at vi er nødt til å gjøre mye mer når det gjelder å sørge for en skikkelig lærerutdannelse, det å rekruttere lærere. Vi er nødt til å sørge for mer frihet og en større utfordring til skolene og mer dybde i utdanningen av lærere. Det svaret Arbeiderpartiet gir, ja, det dreier seg om varm mat, skolefritidsordning og en kamp mot byrådet i Oslo. Det er for dårlig. Til og med på de områdene som Regjeringen gjør til sine, f.eks. når det gjelder barnehageutbygging, ligger man 275 mill. kr under Høyres budsjettforslag. Det viser at det er mye retorikk og lite realitet.

Statsministeren avklarte i et av sine replikksvar at han nå har lagt seg på en linje hvor han forsvarer høyskattelinjen til Regjeringen. Det er i hvert fall et klart svar. Men det bygger på den illusjonen at Norge kan være et skattepolitisk annerledesland, og det kan ikke bære, det har Arbeiderpartiet erkjent tidligere. Og det er mye å ta tak i – det dreier seg om toppskatten, hvor statsministeren er litt enig med Høyre, og det dreier seg ikke minst om de store avgiftene, det være seg elavgift, rushtidsavgift, flyseteavgift og hva man nå måtte finne.

Det er nødvendig å gå videre med moderniseringen. Heller ikke her tør Arbeiderpartiet å gå videre. Tenk om man hadde tort å nedlegge fylkeskommunen og bestemt seg for å legge eierskapet til sykehusene til staten! Og hva gjøres for å sørge for at vi har plass til et vitalt konkurranseutsatt næringsliv? Det er kanskje et av de mest brennende spørsmål, ikke fordi det ikke er nødvendig med omstillinger i norsk næringsliv, men fordi vi må ha et vitalt næringsliv. Det dreier seg om denne nasjonens evne til å skape nytt og til å tilpasse seg en verden i rask forandring. Det er jo det som kommer til å avgjøre vår velferd.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Per Ove Width hadde her overtatt presidentplassen.

Hill-Marta Solberg (A): Ingen er vel i tvil om at Høyre i tiden framover kommer til å snakke mye om skatt. Representanten Petersen innledet også i dag med å si at det var viktig å snakke om hva partiene vil, og vi har alle fått med oss at skatt kommer nok Høyre til å snakke mye om. Men det koster å vinne fram i skattedebatten, så Høyre har dratt i gang en annonsekampanje har jeg sett, som skal være med og finansiere deres skatteaksjon, der de henvender seg til ulike yrkesgrupper og faktisk også ber om støtte for å få litt trøkk i Høyres skatteaksjon. Det som overrasker meg sterkt, er at i en slik annonse har Høyre også en invitasjon til sykepleiere. For som Høyre sier: «Men det plager oss i Høyre at vanlige folk med helt vanlige inntekter skattlegges som om de var steinrike.» Det er beklagelig at denne skatteannonsen til Høyre ikke sier noe om medaljens bakside. Den sier ingenting om at en kommunetilsatt sykepleier, som det er flest av, med en gjennomsnittlig årsinntekt på 252 000 kr ikke har toppskatt i dag, at de med Høyres skatteløfte får en skattereduksjon på noen få hundrelapper, mens Høyre på den andre siden er villig til å ta fra de samme sykepleierne flere tusen i året gjennom å redusere sykelønnen. For ifølge organisasjonen til disse sykepleierne er et gjennomsnittlig sykefravær for en sykepleier tilsatt i kommunesektoren 10–12 dager fordelt utover året, og det gir mange tusen i tapt inntekt. Og skulle vedkommende være så uheldig å bli sykmeldt et helt år, vet vi at virkningen er dramatisk, da taper man 25 000 kr og mer med Høyres opplegg.

Så mitt spørsmål til representanten Petersen er: Plager ikke det Høyre, plager det overhodet ikke Høyre at deres samlede opplegg i økonomien har en sånn virkning for disse yrkesgruppene?

Jan Petersen (H): Jeg må innrømme at jeg undres over hulheten i Arbeiderpartiets argumentasjon når det gjelder sykelønnsordningen. En skal være klar over at når Hill-Marta Solberg bruker eksemplet med de som er syke ett år, overser hun helt ubekymret det faktum at på dag 366 ramler inntekten som en stein. Det er Arbeiderpartiet for. Derfor blir den argumentasjonen hun legger opp til, ganske hul. Når folk blir ledige, så ramler inntekten med en tredjedel. Det er også helt greit for Arbeiderpartiet. Men så er det ikke grenser for hvor mye retorikk man tar ut på et område som det er bredt erkjent at det må gjøres noe med, og som sosialdemokratiske regjeringer andre steder har gjort noe med. Dette blir for snevert.

Men så til selve skattespørsmålet, for det interessante er at Hill-Marta Solberg tok utgangspunkt i en inntekt på 252 000 kr, og når det gjelder inntekter, så stod vi jo sammen på det punktet. Men det Hill-Marta Solberg glemmer, er at avgiftskomponenten er en viktig del av Høyres satsing. Og når en i Norge satser så mye på avgifter som en gjør, ja så er det noe som rammer blindt, rammer uavhengig av inntekter, og som legger en ganske tung byrde på de enkeltmenneskene som skal betale. Og derfor undrer det meg at Arbeiderpartiet ofte bare snakker om skatt. Høyre snakker om skatter og avgifter samtidig, det er en total belastning dette dreier seg om, og vi kommer derfor godt ut av det i forhold til alle inntektsgrupper. Og jeg tror ikke Hill-Marta Solberg skal undervurdere den reaksjonen som er ute, den er at nok er nok, og vi møter den i alle inntektsgrupper.

Valgerd Svarstad Haugland (KrF): Eg håpar at SV merkar seg at om ikkje Høgre tar replikk på oss, tar vi replikk på dei.

Eg har lyst til å peika på for representanten Petersen at ein av grunnane til at vi får så veldig stort trykk på dette med skattar og avgifter, er kanskje at enkelte politikarar frir uhemma til veljarane når det gjeld akkurat dette området.

Eg vil streka under før eg går vidare i replikken at dette ikkje er ein invitasjon til regjeringsforhandlingar, eg føler behov for å seia det etter alt som har blitt sagt av veldig mange i salen før her i dag.

Høgre er store på meiningsmålingane, og dei ynskjer å koma i regjering. Då må dei òg ha tenkt at det dei foreslår, skal få gjennomslag i Stortinget. Eg veit ikkje kor mange milliardar Høgre ynskjer i skattelette. Nokre opererer med 19 milliardar, andre opererer med 40 milliardar, og så viser dei til at dei alltid har hatt budsjett som har gått i balanse. Ja, men 6–7 milliardar av desse pengane som har fått budsjettet deira til å gå i balanse, går på sjukelønnsordninga, og det er eit formidabelt kutt. 2–3 milliardar, eller 1–2, alt ettersom, har gått på bistandsmidlar. Det finst det heller ikkje fleirtal for i denne salen. Og då er mitt spørsmål til Høgre: Kven er det som skal ta kostnadene med desse 19 milliardane, eller 40 milliardane, som ein skal kutta, når ikkje rammene skal aukast noko særleg? Det er ikkje fleirtal for å ta 6–7 milliardar på sjukelønnsordninga, og det er heller ikkje fleirtal for å kutta hjelpa til dei fattigaste i verda. På ein eller annan måte må iallfall veljarane få svar på kven som skal ta kutta. Det er lett å seia at vi skal kutta mykje i skattar og avgifter, og eg kan sjølv vera med på nokre av kutta, men her blir dimensjonane så store at veljarane må ha krav på å veta kven som skal bli ramma av dette når så store summar skal gå til skatte- og avgiftslette.

Jan Petersen (H): Jeg er ikke uenig i at dette ikke er stedet for å forhandle, jeg skal heller ikke prøve på det, men vil bare minne om historien. Vi hadde gode erfaringer for gradvis å få skattetrykket ned på 1980-tallet, og 1999 var det år hvor vi virkelig fikk et trykk på budsjettsamarbeidet – ja, det var det eneste år på 1990-tallet hvor antall mennesker som betaler toppskatt, gikk ned. Så vi har sammen kunnet dytte til en positiv utvikling som gir meg håp for fremtiden.

Så fikk jeg inntrykk av at Svarstad Haugland mente at jeg syntes det var et problem å få et trykk på skattespørsmålene. Jeg må bare innrømme at jeg synes det er helt strålende å få dem så sentralt i debatten som vi gjør, fordi det treffer et viktig spørsmål der ute. Og jeg har inntrykk av at store deler av den politiske klasse er litt ute av synkronisering med folket i det spørsmålet. Det tror jeg kanskje man skal tenke litt nøyere over.

Når det så gjelder kildene for skattelettelser, kan man vel si at det er tre viktige kilder her. Det ene er omdisponeringer på årets budsjetter. Det har jo Høyre, som det riktig ble påpekt, vist hvert eneste år at vi får til, og derfor har vi høy troverdighet på det punktet. Så dreier det seg om den økonomiske veksten som kommer hvert eneste år. Det vil selvfølgelig være en viktig kilde til skattelettelser. Det er ingen grunn til at den i hovedsak skulle gå til offentlig forbruk. Og så vidt jeg skjønner, tenker vel også Svarstad Haugland i de retninger, hvis jeg ikke oppfatter innstillingen helt galt. Så er det også en god del som kan skaffes frem med modernisering i offentlig virksomhet, og det er også en viktig kilde. Tenk om man hadde hatt ryggrad til å legge ned fylkeskommunen, til å gjøre noe vesentlig når det gjelder dette svære planleggingsbyråkratiet vi har, osv. Så her er det muligheter.

Så jeg tror nok at et systematisk, langsiktig samarbeid ville skape en helt annen slankere nasjon som vil være mer på hugget, og det tror jeg vi alle sammen vil ha glede av.

Per Erik Monsen (Frp): Jeg har oppfattet det slik at Høyre følger Arbeiderpartiet og Finansdepartementet når det gjelder synet på budsjettbalansen og ikke minst synet på at bruk av penger over statsbudsjettet virker likt, uansett hva pengene brukes til. Oljeformuen blir nå omplassert i finansiell formue i utlandet.

Er Høyre enig i at det i gitte situasjoner kan være fornuftig å omplassere noe av denne formuen i realkapital i Norge, når dette kan gjøres enten ved å bruke pengene i utlandet til f.eks. kjøp av sykehusutstyr, som vil øke effektiviteten i det norske helsevesen, eller ved å utnytte ledig kapasitet i Norge?

Akkurat for tiden har vi et meget godt eksempel på hvordan det kan gjøres. Vi har bekreftede tall på at det er over 3 000 ledige i anleggsbransjen, og bransjen selv sier at 80–90 pst. av det tunge anleggsutstyret nå står ledig – altså ikke er i bruk.

Er Høyre enig i at det i en slik situasjon kan være fornuftig å bruke noen milliarder av den kapitalen vi har i utlandet, til å bedre infrastrukturen i Norge?

Jan Petersen (H): Når det gjelder de 3 000 ledige i anleggsbransjen, må jeg si at Monsen er vel vitende om at Høyre gjennom mange år har lagt et betydelig større trykk på utvikling av infrastruktur i Norge enn det flertallet i Stortinget har gjort. Vi har i hver eneste budsjettbehandling lagt vekt på å følge opp det vi har lovet tidligere når det gjelder investeringer i transport. Vi kommer til å følge opp det vi i år har lagt opp til i Transportplanen. Dette har vi skaffet rom for i våre ordinære budsjetter, fordi vi mener det er en så viktig oppgave. Og jeg er stolt av at Høyre på mange måter er veipartiet fremfor noen i Norge.

Når det så gjelder spørsmålet om bruk av oljepenger, vil jeg bare minne om at vi var blant de partiene som stemte for denne ekstra utenlandsmilliarden, som jeg tror på mange måter var et interessant eksperiment, også fordi den fikk frem en god del ledig kapasitet her hjemme.

Men så må jeg si at et av de aller viktigste grepene vi nå kan ta, og som jeg synes vi bør ta, er at vi bør få oss en skikkelig pensjonsreform. Det tror jeg er en trygghetsreform for folketrygden, og det tror jeg er en av de aller viktigste og aller største tingene vi gjør. Og så gjelder det at vi nå husholderer skikkelig med det vi har her hjemme, at vi ser i øynene at det som er et hovedspørsmål – ja, kanskje det aller viktigste spørsmålet – er å skaffe oss mer arbeidskraft her i landet, ellers får vi problemer. Og da er det forferdelig leit at Fremskrittspartiet til de grader faller av ved at de ikke tør f.eks. å åpne for arbeidsinnvandring. Nettopp et slikt standpunkt er med på å skape problemer innenlands i Norge. Det er ikke pengene som først og fremst er problemet, det er arbeidskraften, og der skygger Fremskrittspartiet unna.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Hill-Marta Solberg (A): Denne debatten om Langtidsprogrammet 2002-2005 gir så langt ingen nye politiske avklaringer, avklaringer som kunne si noe om den parlamentariske situasjonen inn i en ny stortingsperiode.

Innstillingen viser derimot at partiene bruker langtidsprogrammet som en anledning til å blankpusse partiprofil mer enn som en anledning til å berede grunn til politiske avklaringer. Mer enn halve innstillingen er da også særmerknader fra partifraksjonene. Sentrumspartiene leverer mer enn 50 sider med fellesmerknader, som skal være en slags plattform for sentrumspolitikk og for en sentrumsregjering i neste stortingsperiode. Er så dette avklarende? Nei, er svaret mitt, det er overhodet ikke avklarende. Dette er en fellesmerknad som er så generell at de fleste partiene nok kan si seg enig i det meste. Her er ingenting av de uavklarte tingene tatt opp.

Mens finanskomiteen har arbeidet med innstillingen om langtidsprogrammet, har de tre sentrumspartiene samtidig holdt sine landsmøter. Før disse landsmøtene så ingen andre enn sentrum en ny sentrumsregjering som realistisk. Etter at de tre landsmøtene er avholdt, er det grunn til å spørre om det ikke nå er slik at heller ikke sentrum lenger tror på sitt eget alternativ. Når både Kristelig Folkeparti og Venstre har åpnet for et mulig regjeringssamarbeid med Høyre, er vel det sannheten. Og representanten Jan Petersen har god grunn til å si seg godt fornøyd med den situasjonen, slik han også gjorde i sitt innlegg i dag. Etter å ha hørt representanten Bondeviks innlegg i dag er ingen heller i tvil om at Kristelig Folkeparti vil i regjering, og at Bondevik gjerne vil bli statsminister igjen – men for hva slags regjering og for hvilken politikk er derimot temmelig uklart. Jeg har ikke forhåpninger om at dette skal bli klarere gjennom dagens debatt. Etter all sannsynlighet vil det være et uavklart spørsmål inn i den kommende valgkampen.

Det skjer likevel noe som er viktig i dag. Arbeiderpartiregjeringens forslag til nye retningslinjer for den økonomiske politikken får bredt flertall her i Stortinget. Det er svært positivt, og det er viktig. Når Høyre, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre sammen med Arbeiderpartiet vedtar en ny handlingsregel som sier at de skal bruke realavkastningen av oljefondet, legges en viktig premiss for den økonomiske politikken fast. Gitt det flertallet også sier om at konjunkturer skal hensyntas – og konjunkturene vil etter all sannsynlighet være de samme for alle partiene – er man altså enige om spillerommet. Det må være grunnlag for å si at dette er en viktig avklaring som gir en stor grad av forutsigbarhet for styringen av den økonomiske politikken framover.

Men selv om partiene er enige om den ytre rammen, er forskjellene store, særlig merker Høyre seg ut med sine skatteløfter. Innenfor den samme rammen vil deres langsiktige skattepolitikk, slik de selv beskriver den, gi mindre inntekter til felleskassen, tilsvarende bortimot 40 milliarder kr. Dette er skatteløfter som da skal finansieres krone for krone gjennom reduserte utgifter til offentlig velferd. Høyres skattemedalje har med andre ord en brutal bakside. Slik vi kjenner Høyres budsjetter her i Stortinget, senest fra inneværende års budsjett, betyr det dramatisk reduksjon i sykelønn – flere har påpekt det i dag – det betyr kraftig kutt i bistand, det betyr kutt i landbruksoverføringer og i distriktsrettede tiltak, for å nevne noe. Så problemet med Høyres økonomiske politikk er ikke deres holdning til rammen, der er de patent. Det uansvarlige går på Høyres måte å finansiere sine rause skatteløfter på. Jeg kan ikke skjønne det annerledes enn at de partiene som nå kanskje drømmer om regjeringsmakt sammen med Høyre, først må over en avgrunn for å kunne bli enige i disse spørsmålene.

Senest på NRKs «Politisk kvarter» i går hevdet Bondevik at vi trenger et skattenivå omtrent på dagens for å kunne trygge et skikkelig velferdssamfunn. Han gjentok det samme i dag. Det er Arbeiderpartiet enig i. For Arbeiderpartiet vil et hovedmål for politikken være å videreutvikle det norske velferdssamfunnet. Derfor lover ikke vi store skatteletter. Vi vil ha et arbeidsliv med plass til alle. Vi lover barnehageplass, halvering av foreldrebetaling, en bedre skole og et godt helsevesen. Så gjenstår det å se om lysten på regjeringsmakt er viktigere enn den politiske muligheten til å sikre nettopp et skikkelig velferdssamfunn, slik Bondevik formulerte det.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Kjell Magne Bondevik (KrF): Arbeiderpartiets parlamentariske leder var opptatt av sentrumspartienes merknader i dagens innstilling, og mente det der var mange uavklarte spørsmål. Jeg tror ikke en skal undervurdere betydningen av slike omfattende fellesmerknader, de var i 1997 faktisk opptakten til det regjeringsskiftet vi fikk det året. Fellesmerknadene fra sentrumspartiene denne gangen er faktisk mer omfattende og konkrete enn de var i 1997, og jeg mener vi har funnet en god balanse mellom det at partiene går til valg på egne program og at vi utformer mye felles politikk. Men dette er noe Arbeiderpartiet ikke har erfaring med. De har jo gjort spørsmålet om regjeringssamarbeid med andre partier bare til teori – så langt, og aldri utprøvd det i praksis i moderne politisk historie.

Så lurte representanten Hill-Marta Solberg på om lysten til regjeringsmakt er viktigere enn politikken. Det kan være en grei innfallsvinkel til mitt spørsmål.

Miljøpolitikken og spesielt klimapolitikken skiller Arbeiderpartiet og sentrum. Arbeiderpartiet hadde åpenbart så stor lyst til regjeringsmakt at de gikk inn for å øke forurensningen av klimagasser ved å ville bygge forurensende gasskraftverk.

I et radiointervju rett etter påske i år skapte statsministeren uklarhet om Regjeringens vilje til å følge opp Kyoto-avtalen om begrensning av klimautslipp på grunn av den nye amerikanske presidentens motstand mot denne avtalen. Og det var ikke bare vi i sentrum som reagerte. Arbeiderpartiets eget medlem i miljøkomiteen i Stortinget, Gunn Karin Gjul, reagerte da hun i Aftenposten den 18. april sa at hun hadde ventet at statsministeren var langt mer offensiv enn han har vist seg i klimapolitikken. Istedenfor å bremse mener Gjul at Norge må satse enda mer.

Mitt spørsmål til Arbeiderpartiets parlamentariske leder er: Vil Arbeiderpartiet nå bremse arbeidet for å redusere klimautslippene hvis USA ikke tiltrer Kyoto-avtalen? Vil Arbeiderpartiet la president Bush avgjøre Norges innsats i kampen for å redusere klimautslippene?

Hill-Marta Solberg (A): Jeg vet for så vidt at representanten Bondevik ikke liker å høre det, men faktum er at det som skjedde for et drøyt år siden, var at regjeringen Bondevik kom i Stortinget og i realiteten søkte avskjed fordi man forsøkte å tvinge et flertall på plass i en sak der man var meget klar over hva som var det samme flertallets standpunkt i spørsmålet om gasskraftverk. Og som det også har vært pekt på i tidligere replikkordskifter i dag, var det i tilknytning til den saken som da var til behandling, nettopp Arbeiderpartiet og sentrumspartiene som var enige om det meste, og det nettopp på grunnlag av et dokument fremlagt av regjeringen Bondevik. Det var altså det ene punktet i spørsmålet om hva som var riktig miljøpolitikk på gasskraftsiden, som skilte. Det synes jeg representanten Bondevik også må minnes om. Det var Bondevik som fremmet et kabinettsspørsmål her i Stortinget vel vitende om hvilket flertall han hadde med å gjøre. Det er også en del av historien.

Så til spørsmålet. Nei, det vil aldri være slik at Arbeiderpartiets miljøpolitikk skal styres verken av Bush eller andre som måtte ha makten i USA. Men det som allikevel er en kjensgjerning i den globale sammenhengen, er at det blir vanskelig for et samlet internasjonalt samfunn å nå sine mål hvis ikke USA gjør sin del av jobben. Denne erkjennelsen tror jeg også at representanten Bondevik må komme til. Skal vi oppnå gode resultater når det gjelder klimasituasjonen, er vi avhengige av at nettopp USA gjør sin del av jobben. Og hvorfor? Jo, fordi de står for den største delen av utslippene. Når de er ansvarlige for omtrent 25 pst. av utslippene, sier det seg selv at det har en negativ virkning på den globale miljøpolitikken hvis USA ikke gjør sin del av jobben. Det var nettopp det forholdet som også statsministeren pekte på. Og jeg er ganske overbevist om at det vet også representanten Bondevik.

Ansgar Gabrielsen (H): Noe av det som har preget denne fireårsperioden som nå går mot en avslutning, er mangel på stabilitet når det gjelder næringslivets rammebetingelser. Arbeiderpartiet har nærmest anstrengt seg til det ytterste for å svekke konkurranseutsatt næringslivs rammebetingelser. Det har vi sett igjennom flere budsjettbehandlinger, og man opplever at for hver sjette måned er dette gjenstand for fornyede vurderinger.

Vi vet at store deler av norsk konkurranseutsatt næringsliv ligger i distriktene. Representanten Solberg var inne på distriktspolitikk og overføring og mangel på overføring til distriktene. I distriktene ligger fiskeindustrien. Der ligger oppdrettsnæringen, der Arbeiderpartiet nå vil inndra hundretalls millioner kr i avgifter for at de i det hele tatt skal få lov til å drive med oppdrett. Norsk kraftkrevende industri ligger i distriktene, Arbeiderpartiet vil innføre hundretalls millioner kr i elavgift for å svekke de betingelsene. Aktørene i de maritime cluster ligger i distriktene, leverandørindustri, sjøfolk, rederier osv. – sånn kan man fortsette.

Det største angrepet mot bosetting i distriktene står Arbeiderpartiet for gjennom sitt nærmest monomane angrep på rammebetingelser for det næringslivet som ligger der. Så skal man kompensere dette med «plaster» som består i 200–300 mill. kr mer til SND, og så skal man gi et par hundre millioner kanskje mer til bøndene i et jordbruksoppgjør for å kompensere for den dårlige samvittigheten man måtte ha for de samme distriktene.

Mitt spørsmål til Arbeiderpartiets parlamentariske leder er: Ser ikke representanten Solberg at overføringer, intravenøst, til distriktene på ingen måte er å foretrekke fremfor å gi næringslivet i de samme distriktene rammevilkår som gjør at de kan overleve, at bosettingen kan fortsette?

Hill- Marta Solberg (A): Jeg synes kanskje at representanten Gabrielsen på Høyres vegne skulle trå litt mer varsomt når det gjelder å angripe i forhold til rammebetingelser, og ikke minst knyttet opp mot industri.

1980-tallet var et tiår da Høyre hadde betydelig politisk makt i Norge, da de faktisk i lange perioder satt med regjeringsmakt. Og vi gikk inn i en fase der vi opplevde en dramatisk nedbygging i norsk industri. Større nedbygging enn vi hadde i den perioden, skal man lete lenge etter! Da gikk titusener av industriarbeidsplasser faktisk tapt, og vi kom i en veldig vanskelig situasjon for norsk industri og for norsk næringsliv.

Det er en situasjon som vi vet er blitt snudd. Det er ikke på tross av Arbeiderpartiets politikk; tvert imot, det er på grunn av Arbeiderpartiets politikk. Arbeiderpartiet har ført en politikk ikke minst i forhold til næringslivet, ikke minst i forhold til lønnsdannelse som har bidratt til et oppsving i næringslivet vårt, og som har brakt oss dit vi er i dag, at vi i dag i denne debatten i mange innlegg har hørt at vi er et av de samfunn i verden som har de beste mulighetene. Og vi har greid å få slike rammevilkår for vårt næringsliv at vi sannsynligvis er det landet i verden som har høyest sysselsetting – i hvert fall i Europa, men jeg tror faktisk i hele verden, over 80 pst. Og dette bruker da representanten Gabrielsen som eksempel på at det ikke føres en politikk som gjør det mulig å drive næringsaktivitet i dette landet. Selvfølgelig gjør det det! I dag er situasjonen at næringslivet vårt faktisk skriker etter arbeidskraft.

Så til virkemidler knyttet til distriktene. Ja, jeg mener faktisk, og det mener Arbeiderpartiet, at det er et både – og. Selvfølgelig er generelle rammevilkår for distriktene viktig. Det er derfor vi også har spesielle virkemidler knyttet til f.eks. Nord-Troms og Finnmark på skatt og på avgiftssiden. Det er derfor vi har hatt en differensiert arbeidsgiveravgift. Men virkningene av Høyres politikk, med dramatiske kutt i jordbruksoverføringene og fjerning av det meste av distriktspolitiske virkemidler, ville slått tungt inn i mye av distriktenes næringsliv.

Kenneth Svendsen (Frp): Norge har i dag en vesentlig dårligere veistandard enn de øvrige land i Europa. En undersøkelse NHO har gjennomført, viser at transporten i Norge er 50 pst. dyrere enn i EU. Sånne kostnadsforskjeller er på sikt ødeleggende for næringslivet.

Kostnadsforskjellene skyldes i hovedsak høye avgifter, dårlig veistandard som fører til stengte fjelloverganger om vinteren, trailervelt, ventetid på ferje, skader på kjøretøy, etc.

Fremskrittspartiet har gang på gang foreslått å øke bevilgningene til veibygging og vedlikehold av veinettet. Arbeiderpartiet har gang på gang avvist å bruke mer penger på veibygging. Og standardsvaret har vært at dette fører til press i norsk økonomi.

Behovene er enorme. Bare i Solbergs hjemfylke er det store rasproblemer ved E6 i Narvik, der det heldigvis ennå ikke har gått liv. Men på en så sterkt trafikkert vei som E6 kan det bare være et tidsspørsmål.

Nå er situasjonen en gang sånn at i år ser det ut til at vi får en ekstra inntekt fra oljeutvinningen på i overkant av 40 milliarder kr. Det vil si at vi har penger som kan brukes uten å bruke av de pengene vi skal sette av til framtida. Så er det sånn at vi har ledige hender i anleggssektoren. Folk går arbeidsledige. 3 000 anleggsarbeidere! Det vil si at vi har ledig arbeidskapasitet. Kan representanten Solberg forklare meg hvordan det blir press i norsk økonomi ved å sette disse 3 000 arbeidsledige anleggsarbeidere i arbeid med å bygge vei, sånn at vi kan få en bedre transport i dette landet?

Hill-Marta Solberg (A): Som jeg sa i mitt innlegg, skjer det én viktig ting i dag i Stortinget – en meget viktig ting – og det er at det brede flertallet stiller seg bak Arbeiderpartiets og Regjeringens forslag til nye retningslinjer for den økonomiske politikken. Men Fremskrittspartiet har ikke funnet det riktig å være med på å definere en slik handlingsregel for hvordan vi skal bruke av oljeinntektene i norsk økonomi. Det illustrerer for så vidt også bakgrunnen for det spørsmålet som representanten Svendsen stiller. Fremskrittspartiet har i alle år siden jeg kom i dette huset, operert med sin helt egen virkelighetsforståelse av hvordan den økonomiske politikken kan styres her i landet. Det har de gjort i alle saker, det har vi sett gang på gang her i Stortinget. Nå hadde Fremskrittspartiet egentlig anledning til å gå i dialog med de andre partiene om hvordan vi skal fase inn disse inntektene – som også på lang sikt tar vare på velferd – i norsk økonomi på en forutsigbar og trygg måte. Der har Fremskrittspartiet valgt å stille seg utenfor.

Det er ganske kort tid siden Stortinget behandlet Nasjonal transportplan. I den planen hadde faktisk Regjeringen foreslått en betydelig økning av de årlige bevilgningene, og som sikkert representanten Svendsen kjenner til, ble det under behandlingen her i huset ytterligere lagt til innsats knyttet nettopp til veisektoren. Det er derfor ikke riktig at her blir det bare mindre og mindre. Det er faktisk lagt en plan for samferdsel for de nærmeste årene som ligger over det nivået som er brukt på samferdsel de senere år.

Når representanten også velger å bruke lokale eksempler, kan jeg gjøre ham oppmerksom på at regjeringen Stoltenberg har foreslått å forsere planarbeidet maksimalt knyttet nettopp til rasproblematikken ved Leirvik-tunnelen. Veikontoret er her på etterskudd. Det blir satt fortgang i det for å gi en mulighet til å rydde opp i den problematikken så tidlig som overhodet mulig.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Carl I. Hagen (Frp): Kristin Halvorsen sa i sitt innlegg at det nesten mest spennende ved denne debatten var det åpenbare frieriet fra Høyre til Kristelig Folkeparti som fremkom ved at Høyre ikke tok replikk på Kristelig Folkeparti, som de tidligere har gjort. Jeg har i denne sammenheng også merket meg at de på en måte fikk «kurven» fra Valgerd Svarstad Haugland, som tok replikk på Høyre. Det er altså ikke inngått en gjensidig fredsavtale mellom disse to partier. Det er fra den ene part. Noe av det samme gjelder åpenbart når Kristin Halvorsen, selv om hun ikke er kommet så langt som til å la være å ta replikk, i mange sammenhenger frir til Arbeiderpartiet, men ikke så langt som Høyre overfor Kristelig Folkeparti. Men også der er resultatet stort sett det samme.

Og hvis det er slik, og det begynner jeg faktisk å lure på, at dette er noe av det mest spennende som faktisk skjer, da synes jeg man kanskje burde begynne å se på formålet med å lage slike langtidsprogrammer, som det er meget kostbart å lage. Det blir masse utredningsarbeid i regjeringskontorene og masse arbeid her i Stortinget, med tykke dokumenter og lang debatt i stortingssalen uten at det egentlig kommer noe særlig mer ut av det enn man kan få ved heller å følge en debatt mellom parlamentariske ledere i Holmgang eller en debatt i et annet TV-program. Da synes jeg statsministeren nå burde vurdere å si farvel til det siste planøkonomiske forsøket på å styre utviklingen i detalj fire år frem i tiden, ved ganske enkelt – som jeg også forstår stortingspresidenten har sans for – å vurdere å stoppe langtidsprogrammene. I tidligere tider var det i realiteten den siste debatten før valget, som regel når regjeringskabalen skulle legges, som var langtidsprogrambehandlingen i Stortinget. I så måte var det spennende i 1989, det var spennende i 1985 og det var spennende særlig i 1981, men nå er det altså en helt ny situasjon. Da kunne vi kanskje spare oss alle for det vi nå gjør, og som jeg også er i ferd med å gjøre: Jeg snakker om Fremskrittspartiets fortreffelige politikk, mens de andre snakker om sin – etter deres oppfatning – fortreffelige politikk.

Det som er litt rart med oss her i Norge, er, som Hill-Marta Solberg sa, at vi har forskjellige virkelighetsoppfatninger. Vi ville trodd at når det f.eks. i revidert nasjonalbudsjett kommer fra en regjering at merinntektene til staten er blitt 40-50 milliarder kr, ville det vært allmenn jubel i befolkningen, for da ville vi kanskje kunne få det noe bedre. Når man får så mye nye inntekter, kunne vi kanskje forvente at man satte ned noen av de skatter og avgifter som er påført befolkningen, for på den måten å formidle en fordel til folk flest. Men når staten og den sittende regjering øker sine budsjettinntekter med 40-50 milliarder kr, er det altså et stort gjesp. Det forandrer ingen ting for Regjeringen, det er ingen glede over at vi nå kan la være å ta så mye penger fra folk flest, som det burde være. Så det er helt riktig som Hill-Marta Solberg sa, vi har en helt annen virkelighetsoppfatning, og vi synes at vi i større grad må kunne nyttiggjøre oss den økonomiske handlefriheten som vi har.

Når det gjelder innfasing av de såkalte oljepengene – som om det er noen egne penger – i norsk økonomi, har jo tidligere tider vist at det har vært høyst forskjellig. Det har vært situasjoner hvor man har brukt flere titalls milliarder kroner; noe av Fastlands-Norge har gått med underskudd på flere titalls milliarder kr. Nå går altså underskuddet i Fastlands-Norge ned med ca. 5-6 milliarder kr som følge av revidert, uten at det betyr noe som helst. Det å lage forhåndsregler synes vi er galt. Det må være bedre å se på situasjonen i det enkelte år, altså virkeligheten i det enkelte år, og ikke styre etter et forhåndsoppsatt kart, slik som de øvrige partier legger opp til, for plutselig er terrenget annerledes enn det kartet som man tegnet for en stund siden.

Fremskrittspartiet har den grunnholdning at vi er til for befolkningen, og når landet går meget bra, burde det være en fordel om vi reduserte litt på skatter og avgifter, slik at vi fikk prisstigningen ned og derved mulighet for rentekutt. Jeg har ikke møtt så mange utenfor denne sal som forstår det Regjeringen hevder, nemlig at hvis avgiftene går ned, så går prisene opp. Det rare er jo at Regjeringen selv sier at når den reduserer momsen på matvarer fra 1. juli, kan man forvente lavere priser. Hvorfor er det da ikke slik at når man reduserer bensinavgift, elavgift etc., går også prisene ned?

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Tom Thoresen (A): Jeg vet ikke om deler av Hagens resonnement var slik å forstå at Fremskrittspartiet er sterkt uenig i det Fremskrittspartiet var veldig ivrig etter å understreke i fjor, nemlig at et revidert nasjonalbudsjett reviderer det budsjettet som er vedtatt, og skaper verken nye politiske satsingsområder eller nytt forbruk. Det har vi altså budsjettbehandlingen til.

Men med alt forbehold om at vi antakelig kan få en interessant diskusjon framover om langtidsprogrammets stilling og debattform her i huset, er det altså også den avgitte innstilling om retningslinjer for den økonomiske politikken vi diskuterer i dag. Her er altså et bredt flertall enig med Regjeringen om en langsiktig strategi for bruk av oljeinntektene, der det legges opp til å bruke den årlige forventede realavkastning fra Statens petroleumsfond. Det er Fremskrittspartiet ikke enig i. Da reiser jo spørsmålet seg om hva slags økonomiske mekanismer Fremskrittspartiet har oppdaget som gjør at de har helt andre rammebetingelser enn alle andre seriøse deltakere i norsk økonomisk debatt. Vi kan sannelig være uenige om mange ting – men innenfor den økonomiske virkelighet vi er i.

Blar jeg litt videre, finner jeg at man tar avstand fra en type økonomisk tenkning som kalles «korporativ keynesianisme». Hva er nå det for en teori? Er det f.eks. den teori som sier at når arbeidstakere, arbeidsgivere og regjering samarbeider og oppnår å få arbeidsledigheten ned, produktiviteten opp og reallønnsforbedringer for medlemmene, så er det en foreldet økonomisk teori? Jeg mottar gjerne – og dette mener jeg alvorlig – en manuduksjon fra Carl I. Hagen om hva dette egentlig betyr.

Carl I. Hagen (Frp): Det er relativt jevnt i disse debatter at nestlederen i Arbeiderpartiet er den som blir tildelt replikk på meg. Hvis jeg skulle være så heldig å bli innvalgt igjen på Stortinget, må jeg, i likhet med Kjell Magne Bondevik, si at noe jeg kommer til å savne i neste periode, er at Tom Thoresen ikke vil være her for å kunne fortsette med disse replikkene.

Så til innfasing av oljeinntekter. Som om vi skulle ha helt andre rammebetingelser! Vi har ganske enkelt andre politiske synspunkter. Jeg husker mange debatter, særlig fra den tiden da vi hadde 150 000–180 000 arbeidsledige. Da sa faktisk Arbeiderpartiet at tiden var inne for å øke de offentlige utgiftene, at man ikke nødvendigvis skulle øke inntektene, men skulle få stimulans i økonomien. Vi har av og til hatt litt sans for det. Det er den realøkonomiske situasjonen som er avgjørende.

Nå er det mange i denne sal som sier at vi har mangel på arbeidskraft. Jeg kjøper ikke den, for jeg leste i en annonse fra LO Oslo og Akershus fra mai der de påpekte at det var 70 000 arbeidsledige. Det var 90 000 deltidsansatte, særlig i helse- og eldreomsorgssektoren, og mange av dem ville gjerne ha heltidsstillinger, men det var mangel på penger. Det er en stor arbeidskraftsreserve i form av folk som er ansatt i deltidsstillinger. Vi vil gjerne bruke penger i helsevesenet og i eldreomsorgen for å få dem over på heldagsstillinger. Det er ikke mangel på arbeidskraft. Det er mangel på penger. De internasjonale konjunkturer er for øyeblikket litt nedadgående, og sentralbanksjefer setter ned renten for å få fortgang i økonomien. Særlig i IT-bransjen er det ganske betydelige oppsigelser og permitteringer. Vi er villige til å gjøre ting innenfor det som er fornuftig, f.eks. som vi har skissert i denne debatten: La oss bevilge en god del mer penger, f.eks. et par milliarder kr til veisektoren for å få sysselsatt dem som er ledige der, slik at det blir en realfordel for norsk samfunnsliv.

Lars Gunnar Lie (KrF): Langtidsprogrammet skal prøva å dra opp dei litt lengre politiske linene, slik ein også har prøvd i innstillinga i år.

Stortinget har ved fleire høve i slike innstillingar funne grunnlag for regjeringserklæringar og regjeringssamarbeid. Denne innstillinga inneheld også slike signal frå sentrumspartia si side. Framstegspartiet har gjennom sine merknader ikkje gjeve nokon slike signal, og det kunne vera interessant å veta kvifor.

Dei lange linene i politikken gjev også prinsipp for økonomisk vekst, utvikling og korleis den veksten skal nyttast. Finanspolitikken bør rettast inn mot økonomisk vekst, seier Framstegspartiet. Det er ikkje Kristeleg Folkeparti usamd i. Men samstundes klagar Framstegspartiet på at det vert lagt altfor stor vekt på budsjettbalansen, også slik i innlegget til representanten Hagen no. Det er iallfall einsidig fokusering på etterspurnadssida i økonomien, meiner partiet. Dette har ført til at Framstegspartiet har kunna koma med lovnader om meir til det meste, dessutan omfattande skattelette. Det meste av pengane som Framstegspartiet ønskjer å pøsa ut i økonomien, meiner dei kan absorberast av veksten i økonomien. Dette synest Framstegspartiet å vera nokså åleine om. Ikkje eingong Sosialistisk Venstreparti har så god råd til alle gode føremål. Eg vil seia det slik at ein treng ikkje tru på keynesiansk teori for å verta uroa for verknaden av ein slik politikk. Eg endar derfor opp med eit enkelt spørsmål: Vil Framstegspartiet akseptera høgare prisstiging, primært høg prisstiging?

Carl I. Hagen (Frp): Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte, men igjen insinuerer Lars Gunnar Lie at hvis vi reduserer bensinavgiften slik at bensinprisen synker til mellom 7 kroner og 6 kroner og 50 øre, betyr det prisøkning! Hvis vi reduserer elavgiften slik at den blir mindre, hvis vi reduserer kjøpsavgiften på bil, hvis vi reduserer en rekke avgifter, skulle det altså bli prisstigning av det!

Jeg begriper det ikke. Lars Gunnar Lie sier selv at når man reduserer momsen på matvarer, går prisene ned. For det er jo det vi bruker mye penger på. Vi pøser dem ikke ut, vi lar være å trekke så mye inn fra det norske folk i form av avgifter! I vårt budsjett for dette år foreslo vi ca. 40 milliarder kr i skatte- og avgiftslettelser, og så reduserte vi netto utgifter med 20 milliarder kr. Enkelt sagt foreslo vi altså å redusere overskuddet i statsbudsjettet med 20 milliarder kr – fra de 170 milliardene det lå an til, og ned 20. Men likevel, et gigantisk overskudd.

Og hvorfor skulle det bli prisstigning – det spør jo også arbeiderpartifolk om – av å redusere avgiftene? Jeg begriper det ikke. Jeg begriper heller ikke at hvis man gir skattelettelser til folk flest slik at de ikke er så avhengig av å gå til sin bedrift, til sin arbeidsplass, og kreve lønnsøkning for å stå stille kjøpekraftsmessig eller for å oppnå en viss forbedring i forhold til prisstigningen, så skulle det i seg selv medføre prisøkning! Det er jo nettopp når man går til sin arbeidsplass, til sin bedrift, og krever høyere lønn at bedriftene som følge av den høyere lønnsutbetalingen og den høyere arbeidsgiveravgiften osv. må øke sine priser for å dekke inn de økte kostnader til lønn! Så når vi gir skattelettelser i stedet for det, slipper vi den prisøkningen.

Så jeg står fast ved – og jeg prøvde å beskrive hva som var keiserens nye klær for en god stund siden – at her er det altså vi som er den lille gutten, og det er det store flertallet i denne salen som er keiseren som ikke skjønner at når man setter ned skatter og avgifter, setter man ned prisene, og dermed rentene.

Per-Kristian Foss (H): Carl I. Hagen sier ofte at han ikke «begriper». Jeg tror det skyldes at han, når det gjelder det siste tema han var inne på, ikke helt har fått med seg at en nedsettelse av avgifter – som jeg er en sterk tilhenger av, det er vel og bra – kan ha virkning på prisstigningen, prisstigningstakten, på kort sikt, men det har ingen virkning i forhold til renten. For det som ligger til grunn for Norges Banks vurderinger av behovet for å sette renten opp eller ned, er det man kaller det underliggende inflasjonstrykket. I den beregning inngår ikke avgifter i det hele tatt. Så sånn sett tror jeg ikke man skal overdrive virkningene.

Jeg har bare lyst til å fokusere litt på det Fremskrittspartiet skriver om pengepolitikken. Der er det nå etablert bred enighet. Fremskrittspartiet har ivret lenge for en omlegging til et inflasjonsmål. Det har i praksis nå skjedd. Men samtidig skriver Fremskrittspartiet det jeg faktisk må si er relativt – ja, jeg kunne fristes til å bruke uttrykket «underlige», men jeg vil i hvert fall si – originale merknader om pengepolitikk. De har nå fått det for seg at det er pengemengden som skal være Norges Banks redskap for å regulere. Til det må jeg bare si at Norges Bank er i dag ikke de som bestemmer pengemengden. Jeg kjenner faktisk ikke noen økonom som mener at pengemengderegulering i en liten økonomi i et lite land – i en åpen, global økonomi – er et virkemiddel som nytter i det hele tatt. Norges Banks eneste virkemiddel nå er renten, utelukkende renten.

Det er i og for seg originalt å ha andre synspunkter enn flertallet – det kan til tider virke stimulerende – men det virker for meg som et lite tilbakeskritt å tro at man skal drive pengemengderegulering for å unngå inflasjon. Og jeg kunne vel stille spørsmålet på følgende måte, i og med at Hagen ofte påberoper seg fremtredende økonomer når han snakker om omlegging av den økonomiske politikken: Hvilken fremtredende økonom – eller hvilken økonom i det hele tatt – er det som står bak dette resonnementet om pengemengderegulering i Norges Bank?

Carl I. Hagen (Frp): Først må jeg si at det var meget interessant å få bekreftet av Per-Kristian Foss at han også er enig i at hvis man reduserer avgifter, går prisene ned, som han sier, på kort sikt.

Det kommer an på hvor lang den korte sikten er, for de fleste er faktisk opptatt av prisene de betaler i butikken! Og hvis det er slik at økonomien er god, også på litt lengre sikt, er det jo fullt mulig å gjøre den samme operasjonen en gang til. Jeg er klar over at ikke alle kan gjøre dette, men den gode økonomien vi har i Norge, gjør det altså mulig å påvirke også på litt sikt prisstigningen som folk flest er opptatt av. Og de studerer ikke det såkalt underliggende inflasjonstrykket. Det tror jeg heller ikke Norges Bank ville gjøre på lang sikt, for hvis prisene som folk flest møter, er relativt stabile, og det er en lav inflasjonstakt, er det det som etter min oppfatning vil gjelde for rentefastsettelsen.

Hvis ikke jeg husker helt feil, har man i de siste rapportene fra Norges Bank om at man ikke har satt ned renten, også vist til den delen av prisene som gjelder avgiftsøkninger. Og det er jo det som er det viktige i realøkonomien, de prisene som man der finner.

Det er klart at hvis man gjør det samme med skattene, hvis man reelt sett senker skattetrykket, som jeg nevnte i sted når det gjelder bedriftene, vil man se at skattesatsene har direkte innflytelse på bruttolønnskrav – lavere satser eller høyere bunnfradrag. For i lønnsoppgjørene – og det tror jeg ikke Foss har fått helt med seg – er det den reelle kjøpekraft som er grunnlaget for kravene. Ved hvert eneste lønnsoppgjør er det kjøpekraften som ligger til grunn, og den er avhengig av hva man samme året har gjort med skattetrykket.

Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Senterpartiet set søkjelyset på enkeltmennesket sitt ansvar for seg sjølv og for andre. Vi vil arbeida for eit styresett med meir makt for dei mange, med spreiing av makt, kapital og eigedom. Vi meiner det er gjennom folkeleg engasjement og folkevald styring vi best kan løysa miljøproblem, få fleire i arbeid, sikra utjamning mellom grupper, regionar og land, sikra nasjonal og lokal råderett over naturressursane og norsk eigarskap i bedriftene.

Vi vil i lag med Kristeleg Folkeparti og Venstre grunnlovfesta lokalt sjølvstyre. Vi er djupt ueinige med Høgre, som på den eine sida snakkar varmt om fridom for den enkelte, men som står klar når Arbeidarpartiet ber om støtte, anten det gjeld bruk av tvang for å slå kommunar saman, for fjerning av tapskompensasjon, noko som undergrev det økonomiske grunnlaget for småkommunane, eller for vurdering av medlemskap i EU neste periode.

Senterpartiet ynskjer ein offentleg sektor som i praksis viser Samhalds-Noreg framfor Marknads-Noreg. Skal vi sikra barn og unge ei meir likeverdig plattform, må vi ta innover oss situasjonen i mange kommunar i dag. Budsjetta går ikkje saman. Regjeringa har sjølv gitt ei realistisk beskriving av gjeldssituasjonen og kvifor det er slik. Eldrereforma og seksårsreforma er underfinansierte. I eit langtidsprogram skulle ein kunna forventa ein plan for å retta opp den ubalansen vi i dag ser mellom oppgåver og midlar i kommunesektoren.

Senterpartiet har overfor dei andre partia i Stortinget tatt initiativ for å sikra tiltak overfor barn og unge, der det alt ser ut til å vera eit fleirtal i ord, men ikkje i handling. Det gjeld full barnehagedekning, det gjeld lågare foreldrebetaling, vekk med eigendelane i grunnskulen, auka tilskot til musikk- og kulturskular og støtte til barn og unges kontakttelefon.

I 1997 klarte Stortinget, faktisk etter initiativ frå Senterpartiet, å samla seg om eit breitt forlik på eldresektoren. Då galdt det ein handlingsplan for ei betre eldreomsorg. No gjeld det eit lyft for ungane våre dei neste fire åra.

Senterpartiet meiner det er påfallande at Regjeringa ikkje er meir offensiv i si oppfølging av utjamningsmeldinga. Meldinga vart lagd fram i 1999. Den dokumenterte at det hastar med oppfølging overfor nokre av dei som har det vanskelegast i vårt samfunn. Arbeidarpartiet prøvde under stortingsbehandlinga våren 2000 faktisk å bortforklara at det er fattige i dette landet. No er erkjenninga felles for mange parti. Lat oss då i fellesskap syta for at alle forslaga kjem over frå beskriving til handling. Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet og Venstre står saman òg der. Vi ber om ein handlingsplan, og vi ynskjer at dei forslaga som gjeld ungane, skal koma fyrst.

Regjeringa har rett nok i sitt langtidsprogram ei beskriving av ulike tiltak. Det er faktisk den same beskrivinga om igjen, som altså fyrst stod i utjamningsmeldinga, som så vart følgd opp frå Stortinget i fjor, og så seier Regjeringa no at den vil iverksetja desse tiltaka innanfor dei neste fire åra. Vi var med i det fleirtalet som i juni i fjor i Stortinget bad om ein plan for dei ulike tiltaka. Vi meiner at i ein slik plan høyrer det heilt klart heime ei oversikt over kva tid dei ulike tiltaka skal fasast inn. Elles kan vi risikera at det går nye år før det no blir gjort noko meir for dei som det hastar aller mest for. Eg vil utfordra finansministeren til å koma med ein plan i 2002 for ei forpliktande oppfølging i budsjettet.

Statsråd Karl Eirik Schjøtt-Pedersen: Norge er mulighetenes samfunn! I langtidsprogrammet trekker Regjeringen opp en politikk for å gjøre mulighet til virkelighet.

Norge står bedre rustet enn kanskje noe annet land til å møte framtidens utfordringer. Vi har lav arbeidsledighet, høy velstand og et næringsliv som går godt. Vi har en svært kompetent arbeidsstyrke. Vi har store olje- og gassinntekter, som vi i stor grad setter til side for framtiden. I tillegg har vi et samfunn preget av samhold, mangfold, engasjement og deltakelse.

Men samfunnsutviklingen framover vil avhenge av de valgene vi treffer. Regjeringens hovedmål er å videreutvikle og fornye det norske velferdssamfunnet gjennom å sikre grunnlaget for verdiskaping og rettferdig fordeling i årene som kommer.

Regjeringen vil ta nye løft for barn og ungdom. Vi vil bygge flere og billigere barnehager, øke kvaliteten i skolen og videreutvikle skolefritidsordningen. I tillegg vil vi gi frivillige lag og organisasjoner bedre kår.

Vi vil rydde opp i helsevesenet og sikre gode helsetilbud i alle deler av landet. Vi vil fortsette utbyggingen av helse- og omsorgstjenestene, drive sykehusene bedre og redusere ventelistene.

Vi vil ha et arbeidsliv med plass for alle. Vi vil tilby arbeid framfor trygd, og samtidig gjøre det enklere å kombinere arbeid og trygd. Vi vil skape nye arbeidsplasser der folk bor, utnytte mulighetene i de enkelte regionene og legge ny statlig virksomhet ut i distriktene.

Velferdssamfunnet må hele tiden videreutvikles for å sikre grunnlaget for verdiskaping, velferd og rettferdig fordeling. Det stiller store krav både til å prioritere og til å forandre og fornye. Siktemålet med reformene i offentlig sektor er å få flere og bedre offentlige tjenester tilpasset brukernes behov, ved at tjenestene organiseres bedre, og ved at det blir flere hender som kan settes inn på prioriterte områder. Arbeidet er allerede godt i gang, bl.a. gjennom de initiativ vi har tatt for å styrke sykehusene, høyere utdanning, politiet og Forsvaret.

Et hovedpoeng i langtidsprogrammet er at velferdsutviklingen framover først og fremst avhenger av hvordan vi utnytter arbeidskraftressursene i samfunnet. Verdien av vår menneskelige kapital er mer enn 13 ganger større enn verdien av hele petroleumsformuen. Deltakelse i arbeidslivet er samtidig noe langt mer enn å heve lønn. Arbeid sikrer inntekt for den enkelte, men gir også sosial tilknytning og mulighet til å bruke evner og ressurser. Regjeringen vil derfor styrke arbeidslinjen i sysselsettings- og trygdepolitikken. Dette forutsetter et tett samspill med partene i arbeidslivet. Regjeringen legger derfor vekt på å videreføre det inntektspolitiske samarbeidet, hvor partene i arbeidslivet gjennom moderate lønnsoppgjør skal bidra til å sikre en sterk konkurranseutsatt sektor.

Norge har hatt en eventyrlig vekst og velstandsutvikling etter annen verdenskrig. Ved å legge til rette for nyskaping, omstilling og økt produktivitet vil Regjeringen legge til rette for økt verdiskaping og dermed også velferd.

Norsk næringsliv må sikres konkurransedyktige rammevilkår. En økonomisk politikk som sikrer stabilitet og reduserer usikkerhet, er helt sentral i en slik sammenheng. Samtidig vil Regjeringen styrke vekstkraften i økonomien. Regjeringen vil redusere skatten på arbeid, bl.a. ved at færre skal betale toppskatt. Regjeringen vil styrke forskningsinnsatsen og styrke utbyggingen av infrastruktur.

Regjeringen vil bevare hovedtrekkene i bosettingsmønsteret og skape likeverdige levekår i alle deler av landet. Da er det også nødvendig å legge til rette for lønnsom næringsutvikling i alle deler av landet ved å satse på de fortrinn som finnes i de ulike områdene, og ved å utvikle vekstkraftige regioner.

I årene framover står Norge overfor betydelige langsiktige utfordringer, med avtakende oljeinntekter og økende utgifter til pensjoner, helse og omsorg som følge av aldringen av befolkningen. Oljeinntektene har gitt oss mer offentlig velferd og lavere arbeidsledighet enn vi ellers ville hatt. Samtidig har vi gjennom petroleumsfondet lagt stor vekt på at vi skal legge til side størstedelen av de store inntektene vi har nå, slik at vi kan stå bedre rustet til å møte de framtidige utfordringene. Petroleumsfondet har nå fått en betydelig størrelse. Fondet er forventet også å vokse betydelig i årene framover. Dette gjør det nødvendig med en klar handlingsregel for bruken av fondet.

Dette er bakgrunnen for de nye retningslinjene for budsjettpolitikken som ble lagt fram sammen med langtidsprogrammet. Ut fra de nye retningslinjene skal statens bruk av oljeinntekter baseres på den forventede realavkastningen av de oljeinntektene vi har spart opp i petroleumsfondet. Det gir en jevn og forsvarlig bruk av oljeinntektene i årene framover, slik at vi unngår for raske omstillinger i økonomien. På denne måten sikrer vi en sterk konkurranseutsatt sektor, samtidig som vi sikrer at det offentlige velferdstilbudet ikke bygges ut i et omfang som senere gjør at det må bygges ned igjen. Den nye handlingsregelen tar samtidig hensyn til at utgiftsbehovet øker på lengre sikt, ved at petroleumsfondet bygges videre opp etter hvert som staten mottar nye oljeinntekter.

Det er som en god forvaltning av skogen – vi hugger bare tilveksten. På denne måten bidrar petroleumsfondet til å sikre velferden og pensjoner for framtiden, og gir samtidig rom for forsvarlig bruk til beste for dagens generasjoner.

Budsjettpolitikken må fortsatt ha et hovedansvar for å stabilisere utviklingen i norsk økonomi. Regelen for bruk av oljeinntekter over statsbudsjettet tar utgangspunkt i en normal konjunktursituasjon. I en situasjon med høy aktivitet bør en holde tilbake i budsjettpolitikken, mens det i nedgangstider kan være behov for større bruk av oljeinntekter for å sikre full sysselsetting.

Samtidig som Regjeringen foreslår nye retningslinjer for budsjettpolitikken, var det etter Regjeringens syn behov for en klarere forankring av pengepolitikken for å støtte opp om en stabil økonomisk utvikling. Den nye forskriften for pengepolitikken fastsetter at pengepolitikken skal sikte mot stabilitet i den norske krones verdi, nasjonalt og i forhold til våre handelspartnere. Den skal samtidig understøtte budsjettpolitikken ved å bidra til å stabilisere utviklingen i produksjon og sysselsetting. Den operative gjennomføringen av pengepolitikken skal i samsvar med dette rettes inn mot lav og stabil inflasjon, definert som en årsvekst i konsumprisene som over tid er nær 2,5 pst.

Retningslinjene innebærer kontinuitet i utøvelsen av pengepolitikken. De nye retningslinjene for pengepolitikken, sammen med de retningslinjene for budsjettpolitikken som nå trekkes opp, vil legge et godt grunnlag for fortsatt stabilitet i valutakursen.

Jeg er glad for at det er bred politisk enighet om de nye retningslinjene for budsjett- og pengepolitikken. Det er svært viktig for å sikre en stabil ramme for den økonomiske politikken.

Det framstår nå to klare alternativ i norsk politikk – det ene med basis i Arbeiderpartiet, det andre med tyngdepunkt i høyrepartiene. Innstillingen til langtidsprogrammet viser dype verdimessige forskjeller mellom disse tyngdepunktene.

Arbeiderpartiet vil styrke og fornye de offentlige velferdsordningene slik at alle skal sikres likeverdig tilgang til velferdstjenester med bedre kvalitet. Høyrepartiene vil svekke de offentlige velferdsordningene.

Arbeiderpartiet vil sikre rettferdig fordeling mellom dem som har mye, og dem som har lite. Høyrepartiene vil øke forskjellene.

Arbeiderpartiet vil føre en aktiv distriktspolitikk. Høyrepartiene vil svekke distriktspolitikken.

Arbeiderpartiet vil styrke det internasjonale bistandsarbeidet. Høyrepartiene vil svekke det.

Dette gir klare verdimessige valg for velgerne når de til høsten skal velge nytt storting. Og det gir klare verdimessige valg for de partiene som ligger mellom disse tyngdepunktene, og som skal avgjøre hvilket tyngdepunkt som får gjennomslag for sine verdier.

Høyre har nylig gått inn for å redusere statens inntekter med 40 milliarder kr. Det er like mye som vi i dag bruker på sykehusdrift. En slik skattelette vil måtte medføre en dramatisk endring av det norske velferdssamfunnet.

De enorme skattelettelsene til de rikeste vil høyrepartiene finansiere med bl.a. å kutte i sykelønn, distrikts- og næringspolitikk og i bistanden til de aller fattigste i verden. Samtidig foreslås det ikke minst betydelige kutt når det gjelder sykelønnsordningen for ganske alminnelige arbeidstakere.

De som tjener på høyrepartienes opplegg, er de som tjener mye, og som alltid er friske. De som taper, er de som er syke i samfunnet.

Det er forskjeller på partiene i norsk politikk. Det er grunnleggende verdimessige skiller mellom Arbeiderpartiet og høyrepartiene i spørsmål som dreier seg om velferd, om solidaritet og om rettferdig fordeling. Velgerne står derfor overfor noe mer enn et regjeringsvalg – det er et verdivalg. Det er det også for partiene i Stortinget.

Hans J. Røsjorde hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Valgerd Svarstad Haugland (KrF): Regjeringa har opna for bruk av noko meir av avkastinga frå oljefondet. Det tok Kristeleg Folkeparti og sentrumspartia til orde for alt under budsjettforhandlingane i haust, men då fekk vi plent nei. Vi viste til ein ECON-rapport om kapasitetsreserven i anleggsbransjen. Målretta bruk innanfor denne bransjen kunne gjort godt for ugjorde oppgåver i infrastrukturen vår, og òg sett dei ubrukte ressursane i aktivitet. Regjeringa sa nei. Men no har ein altså opna for å bruka noko meir.

Og så kjem revidert. Der blir det atter ein gong sett ei ramme som skal vera absolutt. Og mitt spørsmål er: Kvifor skader vi den økonomiske situasjonen ved å bruka noko meir no, mens vi f.eks. ikkje skader den økonomiske situasjonen ved å bruka 4 milliardar kr meir til neste år? Vil det skada den økonomiske situasjonen å ta f.eks. ECON-rapporten på alvor og bruka noko meir – eg snakkar ikkje om milliardar av kroner, men eg snakkar om noko meir i anleggssektoren, slik at kapasiteten vår i denne sektoren ikkje blir send ut av landet på oppdrag. Altså: Kvifor skader det den økonomiske situasjonen om vi brukar pengane før jul, men ikkje om vi brukar 4 milliardar kr til neste år?

Eg har faktisk litt problem med å forstå dette, og eg trur det er veldig mange med meg som ikkje skjønar at det skal vera så absolutte krav til rammer for inneverande år, medan vi til neste år altså kan opna sekken for om lag 4 milliardar kr. Kan finansministeren forklara det for meg?

Statsråd Karl Eirik Schjøtt-Pedersen: Det har i lang tid vært en diskusjon om hvordan vi skal bruke oljeinntektene. Og det har jo aldri vært slik at det har vært spørsmål om vi skal bruke dem eller ikke. Spørsmålet har vært tidspunktet for bruk.

Jeg tror det er viktig at vi legger til grunn at når vi behandler langtidsprogrammet for de neste fire år, trekker vi opp linjer for den økonomiske politikken i den perioden, og det er også et naturlig tidspunkt for å vurdere hva slags retningslinjer som bør brukes i forhold til petroleumsfondet. Regjeringen har for sin del konstatert at petroleumsfondet nå har nådd et omfang som er så stort at det er viktig å ha en klar handlingsregel for hvordan man skal disponere fondet. Og Regjeringen har kommet til at det er fornuftig å legge til grunn en jevn og forsvarlig bruk av oljeinntektene. Det er en regel som tilsvares av realavkastningen av petroleumsfondet. Men samtidig er det viktig, som også komiteen har understreket, å understreke betydningen av stabilitetshensynene i økonomien. Så det er altså to viktige knagger i de nye retningslinjene for budsjettpolitikken: hensynet til stabilitet og hensynet til innfasing av oljeinntektene.

Så reiser representanten Svarstad Haugland spørsmål om det da ikke hadde vært rom for å bruke noe mer allerede i 2001. Da er det for det første viktig å understreke at den nye handlingsregelen formelt sett gjelder fra neste budsjettår. Men det er også slik at om denne handlingsregelen hadde vært gjort gjeldende for 2001, så hadde det altså ikke vært rom for å bruke mer oljepenger i norsk økonomi. Snarere tvert imot – vi bruker mer i 2001 enn det som følger av handlingsregelen.

Når jeg har advart mot å bruke mer penger f.eks. ved behandlingen av revidert budsjett, har jo det sammenheng med at det er et sterkt press i norsk økonomi. Og dersom vi nå skulle få en situasjon hvor enkelte partier mente at det var rom for enten å bevilge mer eller å redusere skatter og avgifter uten tilsvarende dekning andre steder i budsjettet, ville det innebære en ytterligere stimulans til økonomien. Det er det ikke rom for i den økonomiske situasjonen som vi nå er i, og det ville ha som resultat at risikoen for renteøkning i denne situasjonen ville øke.

Per-Kristian Foss (H): Det er litt for fristende å minne dem som nå er opptatt av å stimulere bygg- og anleggsnæringen om at det må være en nyvunnet kunnskap, for så sent som i november–desember i fjor gikk de samme partier inn for å bremse utviklingen i næringen ved å pålegge den en konjunkturavgift, som riktignok ble fjernet, men det var nå alvorlig ment, formoder jeg. I tillegg har bygg- og anleggsbransjen blitt påført økte skattekostnader gjennom dårligere avskrivningsregler. Så dette bør jo henge litt i hop, da, for å si det slik.

Jeg har lenge forsøkt å få klarhet i hva som er arbeiderpartiregjeringens skattepolitikk. Det er mulig at en revidert behandling ikke holder for å få svar på så kompliserte spørsmål, men jeg søkte tilbake til det reviderte nasjonalbudsjettet i fjor. Da skrev den relativt nyutnevnte finansminister Schjøtt-Pedersen følgende:

«Mulighetene til å øke skatte- og avgiftsinntektene er begrenset i årene som kommer. Skatte- og avgiftsnivået i Norge er allerede høyt sammenliknet med andre land.»

Etter dette økte man skattene og avgiftene med 12 milliarder kr. Da må spørsmålet mitt være: Er det da slik at skattenivået i år er superhøyt? Eller hva er graderingen etter høyt? Hvis det er høyere enn høyt, vil jeg utfordre finansministeren til å finne ordet for det.

Nå har jeg sett at finansministeren ikke skriver slikt inn i dokumentene lenger, men publiserer gjennom VG at man ikke skal få høyere skatter neste år. Men som i enhver popularisert forsikringsbrosjyre står det noe med liten skrift, og mine spørsmål gjelder den lille skriften. Er denne garantien en garanti for at ingen skatter går opp neste år? Har denne garantien gyldighet utover 2002 hvis så skulle skje at Arbeiderpartiet får ansvar for å regjere i de kommende fire år?

Statsråd Karl Eirik Schjøtt-Pedersen: Som statsministeren var inne på i sin replikkrunde, er skatte- og avgiftsnivået i Norge, selv om det er høyt i en internasjonal sammenlikning, lavere enn i de land som vi vanligvis sammenlikner oss med, lavere enn i Sverige, lavere enn i Finland, lavere enn i Danmark.

Jeg har for egen del gitt uttrykk for at Regjeringen ikke vil legge opp til å øke det samlede skatte- og avgiftsnivået fra 2001 til 2002. Det står jeg selvsagt fast ved. Men jeg må i skattedebatten si at jeg i disse dager reagerer relativt sterkt bl.a. på en brosjyre som Høyre sprer ut over det ganske land, hvor man gir uttrykk for at Regjeringen i år har økt skatter og avgifter med nærmere 3 000 kr pr. person. Det er en gedigen politisk bløff.

For det første: Ser vi på skatten isolert sett, er endringene pr. person om lag 0 for inntekter opp til 450 000 kr. Derimot er det en økning på nær 14 000 kr for inntekter over 600 000 kr i gjennomsnitt. Men det er jo ikke slik at om en person som f.eks. Kjell Inge Røkke skulle få 100 mill. kr i skatteøkning på grunn av utbytteskatten, kan det forklares som 20 kr pr. person. Det blir meningsløst.

For det andre er det slik at momsreformen innebærer at en familie med to barn vil få en lettelse på 1 100 kr. Men det er også slik at om vi tar alle skatter og avgifter som gjennomføres i 2001, og ser på årsvirkningene av dem for en husholdning, er virkningen om lag 0. Da håper jeg også at Høyre holder tilbake for å spre så feilaktige opplysninger som de nå gjør. Det må vel være rimelig å anmode om en viss rimelighet i debatten, selv om det nærmer seg valg.

Carl I. Hagen (Frp): I sammendraget i innstillingen står det:

«Det ville være uheldig om store svingninger i avkastningen i fondet fra år til år skulle forplante seg til fastlandsøkonomien gjennom endringer i bruken av oljeinntekter over statsbudsjettet. For å motvirke slike svingninger bør den forventede realavkastningen av Petroleumsfondet, og ikke den faktiske, danne utgangspunktet for innfasingen av oljeinntektene. Ved beregning av den forventede realavkastningen er det lagt til grunn en realrente på 4 pst. Videre tar beregningene utgangspunkt i størrelsen på Petroleumsfondet ved inngangen til budsjettåret.»

Hvis vi sier, for argumentets skyld, at det var 350 milliarder kr i petroleumsfondet ved inngangen til dette året, tilsvarer 4 pst. – hvis dette var gjort gjeldende – 14 milliarder kr i innfasing av oljeinntekter i år. Er det slik å forstå at det er denne måten å tenke på man skal ha for fremtiden, at det er det man får ved dette regnestykket, som skal avgjøre og være en bunnplanke i budsjettet? Hvor mye oljeinntekter vi skal bruke, begynner man med, istedenfor omvendt, som man har gjort nå. Hvordan kan dette egentlig bli jevn innfasing? For øyeblikket forventer man at det ved inngangen til neste år er 600 milliarder kr i fondet, og da vil beløpet øke fra 14 milliarder kr til 24 milliarder kr. Hva har Regjeringen tenkt å gjøre under revidert behandling av budsjettet når det vil bli betydelige endringer i alle andre skatter og avgifter? Skal man da gjøre brå endringer i budsjettet? I år la man opp til å bruke 12 milliarder kr av oljeinntektene, og nå ligger det an til 5-6 milliarder kr i revidert. Da burde man egentlig justert dette, slik at man opprettholdt denne bunnplanken på 12 milliarder kr, som man la opp til. Hvordan kan dette bli en jevn innfasing? Det blir helt avhengig av alt det andre.

Mitt siste hjertesukk til Karl Eirik Schjøtt-Pedersen: Hva galt har det norske folk gjort som gjør at arbeiderpartiregjeringen ikke vil la dem nyte godt av den gode økonomien i form av langt lavere skatter og avgifter enn det Regjeringen legger opp til, og slik at vi i realiteten kunne fått kostnadsveksten i næringslivet ned og prisstigningen ned, og dermed kanskje fått litt lavere rente? Hva galt har det norske folk gjort som fortjener en slik behandling som Arbeiderpartiet gir dem?

Statsråd Karl Eirik Schjøtt-Pedersen: Det er riktig, som representanten viser til, at petroleumsinntektene skal fases gradvis jevnt inn i økonomien, om lag i takt med forventet realavkastning av petroleumsfondet. Så er det en viktig understrekning, at ved beregningen av størrelsen på realavkastningen, hvor mye som tas inn i økonomien, korrigeres det på vanlig måte for variasjonen i skatteinntekter som følge av aktiviteten i økonomien, regnskapsopplegget, særskilte inntekter og utgifter av liknende karakter, f.eks. særskilt høye overføringer fra Norges Bank. Derfor er det slik at man ikke automatisk kan beregne 4 pst. av det som er innestående på petroleumsfondet ved inngangen til året, man må også se på de andre regnskapsstørrelsene, slik Regjeringen har redegjort nærmere for.

Her er også svaret på spørsmålet om hvorfor ikke kortsiktige endringer i skatte- og avgiftsinntekter til staten som følge av endret aktivitet i økonomien, umiddelbart kommer inn og bidrar til at man kunne bruke mer uten at det hadde virkning på aktiviteten. Det er slik at i den grad det er en økt aktivitet som forklarer at man får økte skatte- og avgiftsinntekter, virker skatter og avgifter som det som i økonomien kalles for en automatisk stabilisator, og har da ikke den virkningen som Hagen her prøvde å gjøre rede for.

Jeg synes ellers at det er viktig å understreke at når det gjelder Norges Banks rentefastsettelse, er det slik at Norges Bank skal se bort fra kortsiktige forhold, bl.a. kortsiktige utslag av avgiftsendringer. Det er det også redegjort for i retningslinjene for pengepolitikken.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Regjeringa har mange fine mål for dei nærmaste fire åra. Dessverre er langtidsprogrammet ikkje fullt så offensivt når det gjeld handling.

Til Per-Kristian Foss: Ved nyårsskiftet var det 2 000 ledige innan anleggssektoren. Det var det som gjorde at sentrumspartia slost inn 400 mill. kr ekstra til vegsektoren. Nokre av oss ville brukt endå meir, og me har fått rett når me ser marstala. Og då til finansministeren: No viser marstala at det er 3 000 ledige innan anleggssektoren. Av dei er det 357 berre i eit fylke som Rogaland. LO Industri har i eit eige brev til Regjeringa bedt om at det blir brukt 2 milliardar kr for å ta vare på kompetanse og utstyr for å sikra vegvedlikehald og utbetring. Næringslivet i distrikta er faktisk i ein situasjon – og det gjeld både mitt og andre fylke – der vegar må nedklassifiserast, der akseltrykket ikkje kan vera så høgt, med dei følgjene det får for mange bedrifter, og der foreldre må gå i uro for at det går ras på skulevegen. Då blir det for lite samsvar mellom det Regjeringa seier om ein offensiv distriktspolitikk, og det som skjer, dersom ein ikkje tek dette innover seg. No har finansministeren moglegheit til å syta for meir framkommelege vegar i distrikta samtidig som folk får arbeid.

Det er nokre grupper som ventar på at finansministeren følgjer opp utjamningsmeldinga. Vil han syta for ein plan for innfasing av dei ulike tiltaka i budsjettet for 2002?

Statsråd Karl Eirik Schjøtt-Pedersen: Jeg merker meg at representanten gir uttrykk for at Regjeringen har mange hva jeg oppfatter som positive mål i langtidsprogrammet. Jeg har stor tro på at i mange av disse sammenhengene er det et nært sammenfall i syn og et nært sammenfall i mål mellom partiene i sentrum og Arbeiderpartiet, og jeg har derfor håp om at det skal være mulig å få flertall for å gjennomføre den typen tiltak.

Så gir representanten uttrykk for at hun ikke er fullt så imponert og mener at det ikke er fullt så offensivt når det gjelder handling. Nei, det kan jeg ikke være enig i. Denne regjeringen har altså sittet i godt og vel ett år. Vi er i ferd med å gjennomføre en sykehusreform som legger totalt om styringsformene i helsevesenet, som er helt avgjørende for å få styring med utviklingen der. Vi har lagt fram en reform av høyere utdanning, vi har lagt fram en reform av Politiet, vi har lagt fram en reform av domstolene, vi har lagt fram en reform av ligningsforvaltningen. Kort sagt: Regjeringen har i løpet av dette året lagt fram et stort antall reformer som viser handlekraft, og som gjør grep som er helt nødvendige for å få til en fornyelse og forsterkning av den offentlige sektor.

Regjeringen har også fulgt opp når det gjelder barnehagesektoren. Vi har gjort klart at vi ønsker flere og billigere barnehager. Innen 2003 skal alle som ønsker det, få tilbud om barnehageplass. Og Regjeringen har allerede i revidert budsjett satt av penger slik at man fra 1. juli kan få satt ned foreldrebetalingen som et første ledd i den satsingen overfor barnehager som ligger i langtidsprogramperioden.

På Finansdepartementets område har vi i tillegg til å legge fram langtidsprogrammet, lagt fram momsreformen og lagt fram en boligtakseringsreform. Kort sagt: Jeg er rimelig fornøyd med det Regjeringen har lagt fram av saker.

Når det gjelder spørsmålet om utjamningsmeldingen, har Regjeringen lagt fram en handlingsplan i langtidsprogrammet. Den vil vi selvsagt følge opp i budsjettene som kommer.

Øystein Djupedal (SV): Når jeg hører finansministeren forklare de økonomiske sammenhenger, må jeg si at jeg minnes det gamle ord som sier at verken politikk eller økonomi er eksakte vitenskaper. Og jeg synes dette var svært godt illustrert i de innlegg vi nå har hørt.

Hvis det resonnementet som hr. Schjøtt-Pedersen nå drar, er riktig, burde vi kunne brukt 6,6 milliarder kr mer i årets økonomi, for dette er altså mindreforbruket av oljepenger ut fra den eksakte strek som Stortinget vedtok i statsbudsjettet i høst. Den gangen var det umåtelig viktig at vi ikke brukte en eneste krone mer, for det ville føre til uro og ubalanse i norsk økonomi.

Så går altså fastlandsøkonomien så det koster. Vi får nesten 10 milliarder kr i økt skatteinngang. Det betyr mindre forbruk av oljepenger, og ut fra det resonnementet som her er gitt, skulle det selvfølgelig bety at vi da kunne ha brukt 6,6 milliarder kr mer i økonomien uten at dette førte til ubalanse.

Alle skjønner jo at det kan vi ikke gjøre. Det skjønner til og med SV – dette går ikke. Og det betyr at den vitenskapen som man nå prøver å regulere økonomien ut fra, i beste fall er en vitenskap med en stor grad av skjønn. For det vi da i tillegg får, er en sentralbank som er uavhengig av de politiske beslutninger. Og dette er et tveegget sverd. Det betyr, hvis Stortinget mener det er riktig at Stortinget skal bruke mer penger for f.eks. å få løst problemene med arbeidsledighet, hvis vi har det, eller andre viktige velferdsoppgaver, at vi altså nå har institusjonalisert et opplegg der det finnes en overkikkador, en overdommer over de folkevalgtes beslutning. Dette er i seg selv et demokratisk problem, nemlig følgende forhold: Stortinget gjør vedtak som man mener er riktig ut fra visse program og ut fra det som er riktig for nasjonen, men så har man altså sagt at det finnes en instans som ikke er valgt av noen, og som har muligheten til å sitte nede i Norges Bank og si at nå synes vi at Stortinget holder på med ting de ikke skal, nå setter vi opp renta for å stramme inn og kjøle ned økonomien, for Stortinget er ikke i stand til å gjøre den jobben.

Dette er jo de facto det systemet som etableres, og dette er et demokratisk problem sett fra mitt ståsted. Det er nemlig viktig at pengepolitikk og finanspolitikk trekker i samme retning, og at det ikke finnes en instans som ikke er folkevalgt, som kan stå over dette.

Disse mine betraktninger vil jeg gjerne høre finansministerens syn på. Ser han ikke at dette kan være et demokratisk problem?

Statsråd Karl Eirik Schjøtt-Pedersen: Nei, det gjør jeg ikke – i den forstand at jeg er enig med representanten i at det er viktig at pengepolitikken og budsjettpolitikken drar i samme retning. Som det understrekes i solidaritetsalternativet, er budsjettpolitikken, pengepolitikken og inntektspolitikken alt deler av en helhetlig økonomisk politikk. Men det er ikke et demokratisk problem, i den forstand at hvis Stortinget ønsker å bruke flere penger, så kan selvfølgelig Stortinget gjøre det. Men hvis Stortinget ønsker å bruke flere penger, og samtidig fastholder den operasjonelle retningslinjen om at prisstigningen skal holdes innenfor en ramme på om lag 2,5 pst., så er det ikke alltid at de to tingene henger helt sammen. Derfor er det slik at budsjettpolitikken selvfølgelig vil være helt avgjørende for hva slags virkemiddelbruk som er nødvendig for å nå den pengepolitiske retningslinjen som er trukket opp.

Regjeringen har ment at det er fornuftig å innrette den pengepolitiske retningslinjen slik den er lagt fram. Vi mener at det er godt samsvar mellom den pengepolitiske og den budsjettpolitiske retningslinjen, og jeg er glad for at det har vært et bredt flertall i Stortinget som har sluttet seg til det.

Så gir representanten uttrykk for at på grunn av at det er brukt mindre oljepenger i år, så burde man strengt tatt hatt rom for å bruke mer. Jeg må få lov til å minne om at de retningslinjene som nå gjelder for budsjettpolitikken, knytter seg til aktiviteten i økonomien, og aktiviteten i økonomien tar seg selvfølgelig opp som følge av at det er økt aktivitet i den private sektor, noe som gir seg utslag i bl.a. økte skattebetalinger. Derfor er det ikke slik at det er rom for å bruke mer, hvis man skal holde seg innenfor det budsjettopplegget som ble lagt fram i fjor høst. Og jeg må få lov til å gjenta det jeg også sa ved presentasjonen av revidert nasjonalbudsjett: De som måtte tro at man nå kan øke utgiftene eller redusere inntektene uten tilsvarende inndekning på andre deler av budsjettet, påtar seg et stort ansvar i forhold til den videre renteutviklingen.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Kristin Halvorsen (SV): Noen ganger tror jeg man må stille seg selv noen helt grunnleggende spørsmål. Og det grunnleggende spørsmålet man bør stille seg hvis man er stortingsrepresentant og ønsker å stille til gjenvalg, er kanskje: Hvorfor i all verden er vi her? Er det for å slåss kapittel for kapittel, post for post, avgift for avgift og skatt for skatt? Eller er det fordi vi har noe annet på hjertet?

Jeg mener at hver generasjon har en forpliktelse til å overlate til den neste generasjon noe som er bedre enn det man fikk selv. Det er det ansvaret man har, ikke bare som enkeltperson eller som familieperson, det er det ansvaret man har i politikken.

Jeg tenkte på det da jeg var på hytta på søndag, for jeg har foreldre som oppfører seg akkurat sånn. De har stadig prosjekter på gang for at den hytta som de arvet av sine foreldre, skal være i bedre stand for den generasjonen som jeg tilhører, og som skal overta hytta etter dem. Derfor er det stadig prosjekter på gang – ikke fordi hvert enkelt lille prosjekt for seg er all verden, men fordi de skal overlate noe som er i god stand, og bedre, til den generasjonen som kommer etter dem. Derfor bytter de ut den gamle utedoen, som er miljøskadelig og ikke spesielt festlig, med en ny biodo.

Hva er da vår generasjons viktigste politiske prosjekt? Det er ikke nødvendigvis å bygge flere kvadratmeter, men det er å gi neste generasjon et bedre utgangspunkt enn det vi har hatt selv.

Hvilke områder er viktigst? Vi vet at Norge blir et mer og mer flerkulturelt samfunn. Da er spørsmålet: Skal vi gjøre den jobben lettere for neste generasjon, eller skal vi gjøre den vanskeligere? Vi har en forpliktelse til å sørge for at neste generasjon kan leve i et samfunn der alle mennesker blir vurdert som individer, uansett hudfarge og uansett etnisk bakgrunn. I dag lever vi i et diskriminerende samfunn. Spør alle dem som får jobbsøknadene sine i retur. Spør alle dem som prøver seg på boligmarkedet og blir avslått fordi de har en annen etnisk opprinnelse.

Vi har en forpliktelse på miljøområdet til å overlate til neste generasjon et bedre utgangspunkt enn det vi har selv. Det gjør vi ikke nå. Nå overlater vi en miljøpolitikk til neste generasjon som gir dem et dårligere og vanskeligere utgangspunkt enn det vi hadde selv – med CO2-utslipp som går rett i været, hvor vi kan asfaltere hele østlandsområdet slik at vi kan kjøre bil absolutt hele tiden, men med en kollektivtrafikk som ligger sørgelig etter. Vi har et standard- og vedlikeholdsslep på 20-30 år i Oslo Sporveier på banestrekningene. Vi har en forpliktelse overfor neste generasjon til å gjøre vår del av jobben sånn at CO2-utslippene kan gå ned og ikke øke opp i skyene, noe som gjør at deres jobb blir vanskelig.

Vi har et ansvar overfor neste generasjon for at forskjellene i Norge ikke skal øke mer enn de har økt. Vi vet at vi har et bedre samfunn enn veldig mange andre fordi forskjellene er forholdsvis små. Vi vet at hvis et borgerlig stortingsflertall får kutte i sykelønnsordningen, så øker forskjellene. Vi vet at vi i et av verdens rikeste land kan sette oss så høye mål at vi kan avskaffe fattigdom, sånn at alle unger har råd til å delta i det som det er vanlig å delta i. Vi vet at vi har en mulighet bedre enn noen generasjon før oss til å ruste opp skole- og utdanningssystemet sånn at det står og lyser, og sånn at unger og ungdom føler seg respektert, føler seg investert i, gir dem et utgangspunkt til å bli bedre til det de er gode på fra før. Vi vet at vi har en mulighet til å vise solidaritet med andre folk enn oss selv på en helt annen måte enn det vi gjør i dag.

SVs landsmøte har slått meget klart fast: Vi ønsker å delta i en flertallskonstellasjon som kan gjøre noe med de viktigste utfordringene for framtiden. Denne debatten har vist at det fins bare ett parti som inviterer velgerne til å være med på en forpliktende flertallskonstellasjon om de sakene som vi syns er viktigst. Vi vet at mange velgere som ligger mellom SV og Arbeiderpartiet, er enig med SV, ikke med Arbeiderpartiet, som vil regjere alene. Vi vet at mange velgere som ligger mellom oss og Senterpartiet, er enig med SV, og ikke med et senterparti som skal sitte på Høyres og Hagens nåde.

Denne debatten viser én ting: Det er stillingskrig i Stortinget – velgerne avgjør!

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Signe Øye (A): SVs merknader i innstillingen inneholder mange fromme ønsker for de neste fire årene. Det er det ingen tvil om. Det går stort sett på mer til de fleste. Samtidig vil SV redusere letevirksomheten på sokkelen, særlig i nord, og dermed blir det mindre oljepenger til felleskassen.

Arbeiderpartiet og SV er enige på mange områder, men på to vesentlige områder i innstillingen spriker politikken. Det gjelder den økonomiske politikken og pengepolitikken. SV vil forbeholde seg retten til å bruke mer av oljefondet fra år til år enn det Regjeringen legger opp til. SV er skeptisk til den foreslåtte omleggingen av pengepolitikken og sier at vi nå kan risikere at dersom Stortingets finanspolitikk blir for ekspansiv, kan dette bli opphevet av en innstramming av pengepolitikken. Som vi alle vet, betyr det høyere rente for det fleste og rammer spesielt dem med høye boliglån og lave inntekter. Ja, slik var det også før vi la om pengepolitikken, og slik er det nå, men likevel vil SV forbeholde seg retten til å bruke enda mer oljepenger. Og da er mitt spørsmål til representanten Halvorsen: Hva er det egentlig SV vil gjøre annerledes, og i hvilken situasjon mener SV det er mulig å bruke mer penger?

Kristin Halvorsen (SV): Det er min faste overbevisning at SV er Stortingets mest ansvarlige parti. Jeg syns at stortingsflertallet, alle unntatt SV, er særs uansvarlige når de mener at i år 2001 skal man f.eks. når det gjelder samferdselspolitikken, prioritere å senke bensin- og dieselavgiften med 2,5 milliarder kr og sultefôre kollektivtrafikken. Det mener jeg er direkte uansvarlig. Det er en holdning som ikke nødvendigvis er kjempepopulær i første runde, men vi er villig til å stå for den.

Så blir jeg ganske smålei av Arbeiderpartiet, som mener at den politikken de til enhver tid fører, er den eneste ansvarlige. Når Arbeiderpartiet nå legger opp til hva en kan kalle et oljepengeregime, vil resultatet av det være det SV foreslo i merforbruk av oljepengene. Dette er forslag om å bruke oljepenger som inntil to minutter før langtidsprogrammet var lagt fram, var uansvarlig SV-politikk. Vi mener det kan være situasjoner der det er ansvarlig å bruke mer oljepenger, men kanskje også situasjoner der det er ansvarlig å bruke mindre oljepenger enn det Arbeiderpartiet legger opp til. I en situasjon med arbeidsløshet er det ansvarlig å bruke mer oljepenger, fordi et samfunns viktigste ressurs er den menneskelige kapitalen, enten det er i form av armer og bein eller hoder. Det største sløseprosjekt et samfunn kan gjennomføre, er en politikk for høy arbeidsløshet. Og vi har mange oppgaver som kan gjøres hvis vi kommer i en situasjon med høy arbeidsløshet, og vi har penger og handlefrihet til å gjøre det.

Vi kommer ikke til å delta i den skattedumpingskrigen som denne valgkampen kanskje blir. Ikke fordi vi elsker hver eneste skatt og avgift i seg selv. Jeg kjenner ingen som elsker skatter og avgifter. Vi syns til og med at en del av disse skattene og avgiftene er dustete, men vi er villig til å si: Hør her, vi mener at noe annet er viktigst, og det vil vi gjøre først, nemlig styrke fellesskapsløsningene, fordi det er det restene av det sosialdemokratiske Norge står og faller på.

Presidenten: Presidenten er noe i tvil om «dustete» er parlamentarisk ordbruk, men lar tvilen henge over forsamlingen.

Kristin Halvorsen (SV): Det var om noen avgifter, og jeg regner med at det kanskje har en viss sympati fra presidentens side.

Presidenten: Presidenten har ingen sympatier i en slik sammenheng, i hvert fall ikke uttrykt.

Valgerd Svarstad Haugland (KrF): Eg er faktisk einig i ganske mykje av det Kristin Halvorsen sa i sitt innlegg, bl.a. det med å forvalta jorda på ein slik måte at neste generasjon kan ta over noko som er betre enn det vi sjølve tok over. Der har vi kome på bakbeina, kan ein seia, i Noreg. Å gi neste generasjon eit betre utgangspunkt er Kristeleg Folkeparti einig i.

SV har i mange år vist eit stort engasjement for barnehagar, eit engasjement som òg Kristeleg Folkeparti deler fullt ut. SV har òg vist eit like stort engasjement mot kontantstøtta, noko Kristeleg Folkeparti ikkje støttar. Ei fjerning av kontantstøtta skal betala barnehagesektoren, ifølgje Dokument nr. 8-forslag frå SV. Neste generasjon treng eit betre utgangspunkt. Vi veit at foreldra spør etter meir tid saman med borna sine. Vi veit òg at dei tre fyrste åra av borna sine liv kanskje er dei viktigaste åra for å gi dei ein trygg oppvekst. Difor har vi altså foreslått og innført kontantstøtta.

Men eg har òg lyst til å utfordra Kristin Halvorsen på det reint økonomiske i dette. For ved å fjerna ei ordning som kostar 3 milliardar kr, skal ein kunna bruka dette berre på barnehagar for å få full dekning. Men poenget er at dersom vi fjernar ei ordning, så skapar vi nye behov. Og dersom vi fjernar ei ordning, må vi byggja langt fleire barnehagar enn det som ligg i barnehageplanane. Difor blir det ikkje så mykje pengar å henta som Kristin Halvorsen gir uttrykk for både i Dokument nr. 8-forslaget og elles. Såpass god økonom trur eg faktisk representanten er, at ho ser det.

Eg vil òg peika på eit anna område, nemleg utjamning mellom fattige og rike i landet. Vi ser at kontantstøtta har hatt ein utjamnande effekt. Korleis vil Kristin Halvorsen betala den meirutbygginga av barnehageplassar som ho må gå inn for ved fjerning av kontantstøtta? Og korleis kan ho òg gå imot ei støtte til barnefamiliane som faktisk viser at dei som har minst, får mest, og dei som har mest, får minst? Dette er eit poeng i evalueringsrapporten eg aldri høyrer verken folk frå Arbeidarpartiet eller SV nemna noko om. Eg vil oppfordra representanten til å ta med seg òg det positive – og kanskje freda kontantstøtta for framtida.

Kristin Halvorsen (SV): Når SV er opptatt av barnehager, er det først og fremst fordi vi mener at det er et godt utgangspunkt for alle barn i Norge å kunne være noen timer i barnehagen og få det fellesskapet og den oppfølging som man kan få der. Det er også bra for foreldrene å ha fagpersoner å diskutere sine egne barn med. Mye av det man tror er helt spesielt, er jo fullstendig normalt – der har jeg sjøl erfaring med beroligende samtaler med godt fagpersonell fra barnehagen. Det er bakgrunnen for at vi ønsker oss at barnehagene ikke skal prises som et avsindig luksusgode, sånn som det gjøres i Norge. Vi syns det er hinsides når svenskene innfører 1 140 kr i maksimalpris, og vi har 4 000 kr for veldig mange. Det ville ført til mye større fleksibilitet og mulighet for småbarnsforeldre hvis man kunne slippe å jobbe overtid og kanskje redusere stillingen sin litt fordi utgiftene ble mindre. Dette er jo svære beløp for de fleste familier.

Så er jeg helt enig med Valgerd Svarstad Haugland: Selvfølgelig ville det betydd at man måtte bygge mange flere barnehager. Det er helt riktig. Og hvis man fjernet hele kontantstøtten, ville man bare kunne redusere til svensk nivå for det antall barnehageplasser vi har pr. i dag. Så det er en reform for framtida som kommer til å koste mer penger. Men vi ønsker å være veldig klare på barnehagens verdi for barna, og hvilken valgfrihet det gir foreldre som har muligheten til å velge en god barnehageplass. Derfor sier vi jo ikke bare det. Vi sier jo at vi vil gjerne ha det som en individuell rett også, så man faktisk kan velge den barnehageplassen.

Så til spørsmålet om fordelingspolitikk. Etter at svangerskapspermisjonsordningen er bygd ut, vet vi at det er omtrent 20 pst. som ikke har opptjente rettigheter til svangerskapspermisjon. Vi har diskutert å øke det beløpet som er engangsstønad ved fødsel, og utbetale det som månedlige beløp, sånn at en lager en slags minstesvangerskapspermisjon for dem som ikke har opptjent fulle rettigheter. (Presidenten klubber.) Det ville være et fordelingspolitisk grep også – og ikke dustete.

Presidenten: Representanten har nå brukt opp sine rettigheter når det gjelder taletiden.

Ansgar Gabrielsen (H): Takk for at presidenten påser at det blir rettferdig fordeling.

Om SV kan det sies mangt, og om Kristin Halvorsen kan det selvfølgelig også sies mangt. At det er et standhaftig parti og en standhaftig partileder, er helt sikkert. Og hovedinnlegget hun holdt her, synes jeg var veldig bra. Det var jo et typisk konservativt innlegg om generasjonsperspektiv, om odling av fast eiendom og overlevering til neste generasjon osv. Det eneste jeg reagerte på, var lovprisningen av alternativet til utedo, som jeg ikke helt forstod. Men på enkelte områder er SV også der gjenkjennelig og står i motstrid til hva Høyre står for. Et av de områdene er det man måtte kunne kalle privatisering, konkurranseutsetting osv., der får både SV og Kristin Halvorsen nærmest allergiske anfall bare ordet nevnes, og håndbremsen slås på.

Men i dagens innstilling som er til behandling, er det formuleringer som enten er kommet inn ved en feil, eller så tyder de på kursendringer. For det står vitterlig under kapitlet om fornyelse av offentlig sektor:

«Brukere av offentlige tjenester har krav på et tilbud som dekker deres behov, har god kvalitet og som leveres til avtalt tid. Dette medlem vil derfor gå inn for å prøve ut en ordning med forbrukergarantier. Dersom kommunene ikke kan levere tjenester til avtalt tid, skal brukerne gis alternativer … Slike ordninger kan for eksempel prøves ut innen avfallshåndtering, TT-transport eller hjemmehjelp.»

Mitt spørsmål er: Hva er disse alternativene til offentlig avfallshåndtering, offentlig TT-transport eller offentlig hjemmehjelp? Hva er det dette innebærer? Er det rett og slett en trussel mot de offentlig ansatte i kommunen for at de skal skjerpe seg, som SV har slått inn på?

Kristin Halvorsen (SV): Hvis Gabrielsen jubler over min hyllest til den faste og private eiendomsretten, så bør han ikke juble for tidlig, for hytta står nemlig på en festetomt. Og hvis ikke vi hadde klart å slå tilbake Høyre og Fremskrittspartiet i sin tid, så hadde ikke vanlige folk kunnet hatt hytter i det området som min familiearv ligger i.

Så er jeg jo veldig fornøyd med at Høyre har oppdaget vår offensive innsats når det gjelder offentlig sektor. For dette er jo motsatsen til den enøyde privatiserings- og anbudsutsettingen som Høyre bedriver rundt omkring i Kommune-Norge, og som gjør at folk i veldig mange tilfeller har fått dårligere tjenester. La meg ta et par eksempler: Oslo Sporveier har jo innført en garanti. Den betyr at hvis T-banen ikke kommer, så har man rett til å få dekket drosje på den strekningen man skulle reise. En liknende ordning burde vi ha f.eks. når det gjelder TT-tjenesten. I Oslo var situasjonen følgende: Oslo Taxi mistet kontrakten de hadde med kommunen for transport av funksjonshemmede. Den fikk Falken. Det betydde at svært mange funksjonshemmede som var i jobb, ble stående i én time, to timer, tre timer og vente på at bilen skulle komme. Det var anbudsutsettingen, det var høyrepolitikken. Det var til og med historier om funksjonshemmede som stod på trappa og frøs i timevis på julaften, fordi man ikke klarte å levere de tjenestene som høyrepolitikken skulle effektivisere. Da burde disse menneskene hatt rett til å ta en taxi isteden på kommunens regning.

Vi tror at man må stille store krav og lage tjenestene slik at den vanlige forbruker i kommunen vet at han kan stole på dem. Det kommer ikke til å være slik framover at folk står med lua i handa utenfor et kommunalt kontor og bukker og skraper og er takknemlige hvis de få hjelp, tvert imot. Særlig for oss, som vil forsvare at man skal løse oppgaver i fellesskap og skattefinansiere en velferdsstat og en velferdskommune, er det svært viktig at standarden på de tjenestene man får, er tipp topp. – Og høyresiden skal ikke få lov å eksperimentere med dem.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Signe Øye (A): Norge er mulighetenes samfunn. Vi har hatt en eventyrlig vekst etter annen verdenskrig. Det skyldes først og fremst at vi har utnyttet arbeidskraften, ressursene og den teknologiske utviklingen på en stadig mer effektiv måte. Det har gitt resultater. Vi har en meget høy andel kvinner i arbeidslivet, og det trenger vi. Vi trenger alle ledige hender. Arbeiderpartiet skal fortsatt satse på nyskaping, omstilling og økt produktivitet og dermed også gi rom for å øke velferden ytterlige i årene som kommer.

Arbeiderpartiet skal satse på vekstkraftige regioner. Vi ønsker å legge til rette for lønnsom næringsutvikling i alle deler av landet. Vi vil legge vekt på å utforme rammebetingelser, slik at næringsmiljøer som er veletablerte og sterke i Norge, som fiskeri og havbruk, olje, gass og maritime næringer er, skal kunne utvikle seg videre. Det er det vi skal leve av i framtiden.

Vi vil bevare hovedtrekkene i bosettingsmønsteret, utvikle robuste samfunn og skape likeverdige levekår i alle deler av landet.

Arbeiderpartiet vil bygge ut bredbåndsnett i alle deler av landet. Dermed kan vi redusere avstandsulempene og utvikle desentraliserte løsninger. Det er ikke mange gode grunner for å lokalisere nye statlige virksomheter til Oslo – det største pressområdet vi har for tiden. Derfor skal statlige nyetableringer skje utenfor Oslo.

Sentrumspartiene mener at Regjeringens distriktspolitikk er passiv. Senterpartiets leder sa at han ville ha en kraftig omlegging av distriktspolitikken. Men hva slags «medisin» det skulle være, sa han ikke noe om. For Arbeiderpartiet hadde det ikke vært noe problem å slutte seg til sentrumspartienes distriktspolitikk i innstillingen – om det hadde vært lov. Men det er det jo ikke.

Da blir det annerledes med Høyres og Fremskrittspartiets distriktspolitikk, der man ikke vil gå inn for å legge ekstra til rette for at distriktene skal kunne utvikle seg. Her er alle tiltakene generelle for hele landet. Høyre vil i år kutte i distrikts- og næringsstøtte og i overføringer til landbruket med nesten 3 milliarder kr, og Fremskrittspartiet sier rett ut at for dem er det «av underordnet betydning hvor veksten kommer».

Enoksen sa i sitt innlegg at Arbeiderpartiet vil gå inn for tvangssammenslåing av kommuner. Det er feil. Vi vil ikke tvinge noen kommuner til å slå seg sammen. Men vi vil legge til rette for frivillige kommunesammenslåinger. Det er noe helt annet.

Arbeiderpartiets hovedsatsing de neste fire årene er flere og billigere barnehager, etter at hele barnehageutbyggingen fikk en bråstopp da kontantstøtten ble innført under Bondevik-regjeringen. Ventelistene er nå lengre enn noen gang. Kristelig Folkeparti-lederen sa tidligere i dag at kontantstøtten har gjort valgfriheten mulig. Det er ikke sant. Når barnehagen ikke finnes eller koster over 4 000 kr, er det svært mange som ikke har noe valg i det hele tatt. Det er det som er sannheten.

Arbeiderpartiet vil gi ungdom en trygg oppvekst. Vi vil øke kvaliteten i skolen. Vi vil ha et bedre helsetilbud enn det vi har i dag, og vi vil ha et arbeidsliv for alle. Derfor tar vi jobben med å rydde opp i helsevesenet og sikre bedre tilbud i alle deler av landet. Vi vil fortsette utbyggingen av helsetjenester og omsorgsboliger, drive sykehusene bedre og dermed redusere ventelistene. Vi vil ikke bare prate, vi gjør noe med problemene. Vi skal klare å fornye og effektivisere offentlig sektor slik at det brukes mindre på administrasjon og mer på å pleie og behandle gamle og syke. Det er ikke bare «å skifte navn», som representanten Foss kalte det i sitt innlegg.

Vi vil ha et arbeidsliv for alle og tilby arbeid istedenfor trygd. Arbeidstakernes opparbeidede rettigheter, som sykelønn, AFP og skattefradrag for fagforeningskontingenten, skal ikke tas fra dem. Det er når man spiller på lag med de ansatte, man oppnår resultater. Det har mer enn én arbeidsgiver erfart.

Tore Nordtun (A): Det er vanskelig å spå, spesielt om framtiden, har en vis mann sagt. Regjeringens langtidsprogram har et visst preg av å være spådommer, men det er kvalifiserte spådommer basert på det beste vi har av analyseverktøy.

Alle i denne sal vet at forholdene i det norske samfunn i 2005 ikke blir nøyaktig slik som det er beskrevet i St.meld. nr. 30. Det er allikevel meget nyttig å prøve å se fire år fram i tid.

Kapittel 9 i langtidsprogrammet omhandler «En framtidsrettet energipolitikk». Jeg støtter ambisjonen om at energiforsyningen i Norge skal være verdens mest miljøvennlige. Her på berget har vi et godt utgangspunkt for nettopp å klare dette, fordi vannkraften er dominerende i vår energiforsyning. Vi mener at det skal legges økt vekt på miljøhensyn i forvaltningen av denne viktige ressursen. Regjeringen har varslet at i framtiden vil økningen i produksjonskapasiteten primært være ved opprustning av eksisterende vannkraftanlegg og skånsomme nye utbygginger. Dette er krevende politisk, fordi det norske elforbruket øker for hvert år som går. Jeg ønsker å ta opp to ting knyttet til energipolitikken.

For det første: Det har vært en viss oppmerksomhet knyttet til Regjeringens framskrivninger vedrørende tilgang og bruk av elektrisitet. I tabell 9.2 i langtidsprogrammet framkommer det beregninger som isolert sett kan indikere at den kraftforedlende industrien kan få om lag 7 TWh elektrisk kraft mindre til disposisjon i 2010 sammenliknet med 2005. Jeg vil peke på at denne tabellen kun inneholder teoretiske beregninger basert på makroøkonomiske framskrivninger. Disse illustrerer at Norge har store utfordringer innenfor energiforsyningen i årene som kommer, og noen grep må vi ta. Framskrivningen gir ikke uttrykk for at Arbeiderparitet har som politisk mål å bygge ned den kraftforedlende industrien. Jeg vil understreke at Arbeiderpartiet ønsker å legge til rette for at kraftforedlende industri skal ha levedyktige rammevilkår også i framtiden. Tvert imot vil Arbeiderpartiet på dette punkt se på hvilke utfordringer vi står overfor for å sikre denne industrien nødvendig energi også i morgen.

For det andre: Det har vært mye fokusering på de økende strømprisene i Norge den siste tiden.

La meg gå litt tilbake. For å dempe veksten i energiforbruket og stimulere til økt forbruk av nye, fornybare energikilder foreslo regjeringen Bondevik å trappe opp avgiften på elektrisitet og fyringsolje over en tiårsperiode, St.meld. nr. 29 for 1998-99. Fra 1. januar 2000 ble avgiften på elektrisitet og fyringsolje økt med 2,5 øre pr. kWh. I budsjettet for 2001 foreslo Arbeiderpartiet en økning på 1,5 øre pr. kWh. Resultatet av budsjettforhandlingene mellom Arbeiderpartiet og sentrumspartiene ble en ekstra øre fra disse, altså en samlet økning på 2,5 øre pr. kWh for i år. Elavgiften er nå på 11,3 øre pr. kWh.

Ser vi på avgiftenes andel i forhold til den sluttpris husholdningene betaler, har denne økt fra 8 pst. i 1990 til 18 pst. i tredje kvartal 2000. Med en økt kraftetterspørsel og økte strømpriser, som vi nå opplever, går elavgiftens andel av totalprisen faktisk ned.

Internasjonalt er det store forskjeller i avgiftene på elektrisitet og fyringsolje. Sammenlikner vi de nordiske landene, er det spesielt Danmark som har høye elavgifter, 70 øre pr. kWh.

Men vi har også forståelse for at folk klager på strømprisene i dag. Det er to ting her, både kWh og overføringsnettet. Men det er minst tre måter å gjøre noe med strømprisen på:

• 1. Vi kan redusere etterspørselen og bruken av strøm.

• 2. Vi kan øke tilbudet og produksjonen av strøm, slik at vi slipper en omfattende import av kraft.

• 3. Vi kan redusere elavgiften.

Jeg må bare understreke at innføringen av energiloven i 1991 gav oss atskillig rimeligere priser.

Arbeiderpartiet ønsker først og fremst å gjøre noe med de to første punktene som jeg nevnte. Gjennom en bredt anlagt strategi må vi bremse veksten i elforbruket, og vi må satse på nye områder, spesielt på vindkraft, varmepumper og gasskraftverk.

Per Ove Width hadde her overtatt presidentplassen.

Ansgar Gabrielsen (H): Norge må fremstå som et attraktivt land for investeringer og utvikling av nye ideer og virksomheter. Verdiene næringslivet skaper, er grunnlaget for samfunnets velstand. Familienes økonomi, arbeidsplassene og kvaliteten på offentlige velferdstjenester avhenger av næringslivets konkurransekraft og evne til å utvikle og fornye seg. Den fremtidige verdiskapingen i Norge bygger på foretaksomhet og innsatsvilje i et mangfold av store og små bedrifter. Den økonomiske politikken må derfor innrettes for å gi bedriftene konkurransedyktige og forutsigbare rammebetingelser.

Det kan se ut som om Regjeringentilsynelatende deler denne målsettingen. Ifølge langtidsprogrammet må den økonomiske politikken være innrettet slik at konkurranseutsatt sektor er tilstrekkelig stor for å finansiere det fremtidige behovet for å kjøpe varer og tjenester produsert i utlandet. Det understrekes at petroleumsformuen langt fra er stor nok til å finansiere dette behovet fremover. Regjeringen mener derfor norsk næringsliv må sikres konkurransedyktige rammebetingelser. Jeg konstaterer at Regjeringens faktiske politikk ikke er egnet til å nå denne målsettingen. Avstanden mellom Regjeringens ord og handlinger på dette området er oppsiktsvekkende stor. På den ene siden understreker Regjeringen behovet for konkurransedyktige rammebetingelser, og på den andre siden har Regjeringen i inneværende års budsjett foreslått og fått gjennomslag for rekordhøye skatte- og avgiftsøkninger, som direkte rammer bedriftenes konkurranseevne.

Nå hørte vi foregående taler si at han hadde forståelse for at folk reagerte på det høye skatte- og avgiftsnivået. Jeg har forstått at det gjelder langt inn i Arbeiderpartiets stortingsgruppe for tiden.

Regjeringen har som uttalt målsetting at offentlig sektor skal fortrenge bedriftenes andel av realressursene i økonomien. Istedenfor å styrke det offentlige tjenestetilbudet gjennom å øke tilgangen på arbeidskraft og stimulere til produktivitetsvekst i offentlig sektor fører Regjeringen en politikk som reduserer sysselsettingen, investeringene og nyskapingen i norsk næringsliv.

Regjeringen har gjentatte ganger funnet grunn til å påpeke at konkurransedyktige rammevilkår også må måles etter andre kriterier enn skattesatser, konkurransepolitikk og andre tradisjonelle næringspolitiske virkemidler. Man skulle forvente at en slik påpeking ble ledsaget av konkrete forslag til økt satsing på f.eks. samferdsel, forskning og utdanning, et mer entreprenørvennlig regelverk eller forbedringer i andre myndighetsbestemte rammebetingelser. Uten slike forslag fremstår denne påpekingen enten som en selvfølgelighet eller som et hjelpeløst forsøk på å bagatellisere det hele. Det gjenstår at de samlede rammebetingelsene Regjeringen kan påvirke, går i feil retning. Og det er forverring i de politikerstyrte rammevilkårene som er årsaken til at Norge faller som en stein på listen over land hvor det er attraktivt å etablere seg.

Høyre er positivt til Regjeringens ambisjon om å ligge i forkant av utviklingen i EU når det gjelder regelverket for offentlige anskaffelser. Et naturlig første skritt i retning av en slik lederrolle vil være å innføre en allmenn momskompensasjonsordning for det offentliges kjøp av tjenester fra private tilbydere. Bare slik kan man sikre konkurransemessig likhet mellom private og offentlige tjenesteprodusenter. Dette aktualiseres av den forestående utvidelsen av merverdiavgiftsgrunnlaget til de fleste tjenesteområdene. Jeg synes også det er positivt at Regjeringen har varslet en gjennomgang av de ulike sidene av konkurranselovgivningen, og særlig av klageordningen for enkeltvedtak av Konkurransetilsynet. Dagens ordning, der Arbeids- og administrasjonsdepartementet er klageinstans, er ikke tilfredsstillende. Høyre har gjentatte ganger fremmet forslag om å opprette en uavhengig klageinstans for Konkurransetilsynets vedtak. Det er ikke behov for nye utredninger av dette spørsmålet. En lovendring bør komme raskt.

Høyre har gjennom flere år arbeidet for en sterkere satsing på samferdsel som kan øke effektiviteten og konkurransekraften i norsk næringsliv. Det er en klar sammenheng mellom gode transportløsninger og et konkurransedyktig næringsliv. Store avstander innenlands, flaskehalser i veinettet og lange transportveier til markedene i utlandet gjør det nødvendig å satse på investeringer i veier og havneanlegg. Høyres målsetting er at alle deler av landet skal ha en sikker og moderne infrastruktur. For å få best mulig samferdselsløsninger ut av hver offentlige krone som brukes på samferdsel, ønsker vi at også private må få anledning til å prosjektere, bygge, vedlikeholde og drive infrastruktur som havner, veier, jernbane og flyplasser.

Det høye norske avgiftsnivået påfører norsk næringsliv en betydelig konkurranseulempe. Derfor ønsker vi å redusere avgiftene på eie og bruk av kjøretøy.

Tom Thoresen (A): Et par talere i debatten har vært så elskverdige å minne meg om at jeg ikke skal være her til høsten. Siden det har vært sagt i vennlige ordelag, vil jeg takke for det. Det forhindrer meg likevel ikke i å interessere meg for hva som skal skje her til høsten. Da er det også sider ved politikken til dem som er rause med komplimenter på det personlige plan, som skremmer meg litt. Det forhindrer ikke at det på tampen av en slik debatt må være lov til å gi uttrykk for både glede, en viss frykt og en viss forbauselse.

For å ta gleden først: Vi har til behandling i dag en innstilling som viser at det er bred enighet i Stortinget om hvordan vi skal innrette vår økonomiske politikk i forhold til å forvalte oljeformuen. Det er godt, fordi et system hvor en skjermer kapitaldannelsen fra oljen, men benytter avkastningen til å bygge samfunnet videre ut, ivaretar flere viktige hensyn, dels det at det simpelthen blir mer penger til samfunnsbyggingen, men dels også at en sikrer en stabilitet i økonomien, og ikke minst at en sikrer at det fond som skal bygges opp for å møte kommende generasjoners krav og behov, ikke minst i forhold til den alderssammensetningen befolkningen etter hvert vil få, er vel ivaretatt. Det sikrer rimeligvis også at vi unngår Ole Brumm-sykens verste farer, nemlig at man legger på seg der man ikke bør legge på seg – og som kjent satte Ole Brumm seg til slutt fast i hulen til Nasse Nøff.

Men dette betyr jo også at vi har definert rammene for hvor den politiske kampen skal stå, og i den kampen og innenfor den rammen er det vi skal fastlegge velferdssamfunnets behov i forhold til individets behov. Og velferdssamfunnets behov er nettopp at det er et velferdssamfunn. Det betyr ikke nødvendigvis at vi alle skal bli rikere hele tiden, men det betyr nødvendigvis at tryggheten skal være til stede når tryggheten trengs. Og tryggheten trengs for å bekjempe arbeidsledigheten, men først og fremst trengs tryggheten når vi bli syke, når vi blir eldre, og når vi av ulike årsaker ikke kan livnære oss av det arbeid og de inntekter vi ellers får. For meg står selve kjernen i den politiske debatten her, og det er også her alternativene trer klart fram: på den ene side i debatten det syn at skatter og avgifter løsrevet fra finansieringen av velferdssamfunnet er et problem i seg selv, og på den annen side det syn at det er tryggheten som er det viktige. Da står valget mellom å gi betydelige skattelettelser, som er hyggelig for det enkelte individ når alt går godt, og å forsvare f.eks. sykelønnsordningen, som er et gigantisk tap for alle, og sterkest for dem som er svakest, når det ikke går godt.

Det er slike ting vi i høytidelige stunder kaller ideologi.

Det betyr selvfølgelig ikke at det ikke er en debatt om skatte- og avgiftsnivå. Til og med i Arbeiderpartiet er det en debatt om skatte- og avgiftsnivå. Det går bl.a. på fordelingsvirkning. Det er derfor Regjeringen har sagt at den skal se på toppskattesatsene i det budsjettet som legges fram til høsten. Men det går altså på fordeling. Det går ikke på å rive grunnen vekk under en finansiert velferdsstat, som er det vi trenger mest av alt – når vi trenger det.

Per Erik Monsen (Frp): Regjeringen skriver i meldingen forholdsvis omfattende om felles velferdsgoder og offentlig sektor og om nødvendigheten av fornyelse og effektivisering, og peker på en del områder hvor det er betydelige mangler i det norske samfunn. Blant annet blir det pekt på at til tross for at Norge er et av de land i verden som har flest leger pr. innbygger, er det fortsatt legemangel flere steder i landet. Vi har også sykehuskøer, som er ukjent i de fleste andre land i den vestlige verden. Norge har også flere lærere pr. elev enn nesten alle andre land. Likevel er lese- og regneferdighetene hos norske elever synkende.

Regjeringen innrømmer også at økt ressursbruk i offentlig sektor ikke nødvendigvis gir resultater i form av økt velferd og bedre offentlige tjenester. Arbeiderpartiet har stort sett lagt premissene for utviklingen av offentlig sektor siden krigen og peker nå selv på hvor lite vellykket det har vært. Det er grunn til å spørre hvorfor det partiet som har hovedansvaret for en ineffektiv og lite rasjonell bruk av skattebetalernes penger, skal være det rette til å stå for den helt nødvendige fornyelsen og effektiviseringen. At de nå ser det som flere andre partier har sett i flere tiår, er neppe begrunnelse god nok.

Effektivitet er ikke, slik mange tror, å arbeide hardt. Tvert imot er effektivitet et spørsmål om å oppnå resultater – helst med så liten innsats som mulig. I privat virksomhet i et fritt marked er det markedet og konkurransen som sørger for at bedriftene er effektive. Ineffektive bedrifter har en tendens til å gå konkurs.

I offentlig virksomhet har vi ingen slik vaktbikkje som sørger for effektiviteten. Det er likevel ingen grunn til at vi skal stille andre krav til offentlig enn til privat virksomhet når det gjelder selve produksjonen av varer og tjenester. At det i offentlig virksomhet er andre hensyn som må tas enn de rent økonomiske, ivaretas gjennom den politiske prosessen, og har egentlig ikke noe med selve vare- eller tjenesteproduksjonen å gjøre. Det er all grunn til å sette søkelyset på effektiviteten i denne sektoren, som legger beslag på en stadig større del av våre inntekter, noe som gir et uakseptabelt høyt skattetrykk, samtidig som det er stor misnøye med mange av de tjenestene som blir produsert.

Den sosialdemokratiske løsningen har alltid vært å pøse mer penger inn i sektoren, i den tro at det alene vil løse problemene, i stedet for å se på om det er organiseringen og effektiviteten det er noe i veien med, og ikke bare tilgangen på ressurser.

Fra privat sektor vet vi at markedet virker, og det fornuftige må da være å bruke markedet til å måle effektiviteten også i offentlig sektor. Det kan vi enkelt gjøre ved å konkurranseutsette den kommunale og statlige tjenesteproduksjonen. Det vil si å la private konkurrere seg imellom og med offentlig ansatte om hvem som kan produsere billigst, når kvaliteten på forhånd er definert. Det er ingen grunn til at de oppgaver det offentlige har ansvaret for, nødvendigvis må utføres i offentlig regi. Det offentlige kan like godt kjøpe disse tjenestene hos private og nøye seg med å være kontrollinstans når det gjelder kvalitet og pris. Men det krever naturligvis at man har den grunnholdning at offentlige tjenester er til for brukerne, og ikke for å skaffe arbeidsplasser i offentlig sektor.

En lang rekke studier og offentlige utredninger både i Norge og i andre land viser at det er penger å spare ved konkurranseutsetting. Men det er spesielt to ting som må være på plass for å få en reell konkurranse. For det første må det offentlige få en reell prising av sine tjenester. I dag er det ofte slik at når offentlige tjenester skal prises, er ikke alle kostnadene med i kalkylene. Ofte er husleiekostnader, deler av administrasjonskostnader o.l. ikke tatt med. For det andre må vi få en momskompensasjonsordning som er generell, slik at ikke private må være 24 pst. mer effektive enn offentlig ansatte for å kunne konkurrere.

Jeg tror ikke Arbeiderpartiet verken tør eller vil utfordre LO på dette området, og hvis Arbeiderpartiet skal ha ansvaret for fornyelse og effektivisering av offentlige tjenester, er jeg redd det er de ansattes interesser som vil være styrende, og ikke slik det burde være, at det er brukernes interesser som er det avgjørende.

Oddbjørg Ausdal Starrfelt (A): Eg tenkte fyrst eg skulle seia nokre ord om eit viktig felt som få, om nokon, har nemnt i dag, nemleg kulturpolitikken – ikkje eingong representantane frå SV, partiet som i alle fall der eg fartar, ofte kallar seg kulturpartiet. Men det var altså ikkje verdt å nemna i debatten om politikken for dei komande fire åra.

Eg er svært glad for at Regjeringa følgjer opp Arbeidarpartiet sitt program og går inn for å leggja til rette for at flest mogleg skal kunna oppleva kunst og kultur, og for at den offentlege innsatsen skal styrkjast i åra som kjem. Det er musikk i øyra mine, kultur i øyra mine. Det vert vidare bl.a. peika på

• at kulturinstitusjonane skal sikrast driftsgrunnlag og investeringsbehov gjennom offentlege løyvingar

• at eigne tusenårsstader skal etablerast i alle fylke fram til 2005

• at det gjennom årlege budsjettforslag skal leggjast fram investeringplanar for bibliotek og museum

I innstillinga vert dette følgt opp av Arbeidarpartiet med at friluftsliv, idrett og fysisk aktivitet og kultur skal stimulera til lokalt engasjement og aktivitet i lokalmiljøet. Frivillige organisasjonar vert framheva som svært viktige i denne samanhengen. I tillegg kjem satsinga på den kulturelle skulesekken, som får tilleggsløyvingar alt nå i revidert nasjonalbudsjett, dersom det går slik som Arbeidarpartiet føreslår. På sikt skal alle elevar i den norske skulen sikrast kulturelle opplevingar, med direkte kontakt med levande kunst og kultur. Det vil sjølvsagt skje i eit samarbeid mellom skule- og kultursektoren, og det vil bare kunna skje dersom innsatsen på kulturfeltet aukar.

Eg var nyleg på Cuba. Der begynte dei musikk- og danseopplæringa for dei minste barna i barnehagen, og dette prega heile det cubanske samfunnet. Det hadde ikkje vore dumt med litt meir levande musikk og dans i den norske kvardagen.

Eg hadde tidlegare i dag ein replikk på Kristeleg Folkeparti-leiar Svarstad Haugland. Ho nytta mykje tid til å kommentera at ho siste veka har prøvd å ta æra for initiativet til ei opptrapping av barnehageutbygginga og til tiltak for å redusera foreldrebetalinga. Eg er samd med henne i at det viktigaste no er at det er brei semje om ei slik satsing, og ingenting vil vera betre for barn og foreldre enn at eit breitt fleirtal no vil følgja dette opp med monaleg større summar frå staten. Det eg er usamd i, er framstillinga om at auka statlege løyvingar berre er eit av mange tiltak for å få dette til. Eit samla Barnehage-Noreg som omfattar både offentlege og private barnehagar, er samde om at det er auka driftsløyvingar som må til – både for å halda på dei barnehagane me har, for å stimulera til bygging av nye og sist, men ikkje minst, for å redusera foreldrebetalinga. Dette vert no følgt opp av regjeringa Stoltenberg. Modellane er ikkje endeleg fastsette, men gjennomsnittleg vil prisane halverast innan 2005. Det må vera ei gåvepakke til norske småbarnsfamiliar. I tillegg vil Regjeringa gjera framlegg om at kommunane vert pålagde utbyggingsplikt for denne sektoren.

Eg har god erfaring med korleis det er å vera to utearbeidande foreldre, og så godt som ikkje ha tilgang til barnehage. Kanossagangen mellom naboar for å få dei til å vera dagmamma vonar eg snart er historie. Det er inga lysteleg oppgåve. Det er vanskeleg å stilla særlege kvalitetskrav, det er ei dyr og inntektsgradert betaling, og syskenmoderasjon kan ein sjølvsagt gløyma. Eg vonar mine og andre sine barn slepp det, og at våre barnebarn får kvalitativt gode tilbod i barnehage til ein pris dei har råd til å betala. Undersøkingar syner at foreldra er svært godt nøgde med barnehagetilboda dei får; det er trygt for barn og foreldre, og dei har høg kvalitet.

Gode og billege barnehageplassar vil auka valfridomen og på den måten setja ordninga med kontantstøtte på prøve. Det valet ei tvillingmor med toåringar som ringde meg i dag, hadde, var å vera heime med kontantstøtte, eller å tapa pengar på å gå ut i fullt arbeid med barna i barnehage. «Småbarnsforeldre må selv få velge», sa representanten Bondevik tidlegare i kveld. Denne familien, med to relativt lågt betalte foreldre i helsesektoren, hadde ikkje det valet. Halvert betaling for barnehageplassar ville sjølvsagt auka denne valfridomen monaleg.

Når eg i dag har høyrt på debatten, er det inntrykket mitt at sentrumspartia lovar meir innsats på dei fleste felta. Det er bra at dei er samde med oss i at det vil vera naudsynt å ha eit skatte- og avgiftsnivå som det me har no. Det kan likevel reisast spørsmål om dette går i hop, om me tek ein merknad frå Kristeleg Folkeparti, Venstre, Høgre og representanten Bastesen på alvor. Her står det faktisk at

«det må være en målsetting at veksten i offentlig sektor over tid ikke skal være høyere enn veksten i verdiskapingen i Fastlands-Norge».

Dette kan vera ei bombe under Velferds-Noreg. Eg har registrert at Senterpartiet ikkje er med på denne merknaden, sikkert ut frå det same resonnementet.

Ranveig Frøiland (A): For Arbeidarpartiet er gode oppvekstvilkår for barn og ungdom veldig viktig, i tillegg til at vi må ha eit arbeidsliv med plass til alle. Bråstoppen i barnehageutbygginga under regjeringa Bondevik førte til store problem for småbarnsforeldre. Arbeidarpartiet meiner at alle familiar som ønskjer det, skal få eit tilbod om barnehageplass til barna sine innan utgangen av 2003, og vi ønskjer å auka den statlege finansieringa slik at foreldra skal få redusert betalinga for barnehageplassen. Tilbod om barnehageplass er med på å gjera oppvekstvilkåra for barna betre.

Eg har lytta med interesse til representanten Bondevik i dag. Han er monoman i sitt ønske om å ta over som statsminister igjen. Politikken er han mindre oppteken av, det er statsministerrolla for seg sjølv som er det overordna. Han tok likevel kaka, synest eg, i replikkordskiftet med statsminister Stoltenberg, då han spurde om Arbeidarpartiet ville vera med på dugnad i høve til opprusting av skulebygg. For ordens skuld: Dette framlegget tok Arbeidarpartiet opp då Bondevik var statsminister. Kristeleg Folkeparti røysta imot, saman med resten av sentrum.

Arbeidarpartiet arbeider for ein god skule for alle. Vi satsar på kvalitet i skulen og på ein skule med plass til alle; vi satsar på den offentlege skulen. Både Foss og Petersen frå Høgre har i dag harselert over at Høgre vil ha kvalitet, medan vi i Arbeidarpartiet berre snakkar om skulefritidsordninga.

Eg aksepterer ikkje at kvaliteten i skulen er dårleg, men den kan gjerast betre. Derfor skal arbeidet med kvalitetsutvikling i skulen førast vidare og vidareutviklast. Det er stor lokal fridom i skulen i dag; forsøk og utvikling skjer over heile landet. Grunnskulen skal vera gratis og fri for eigendelar. Ingen skal stengjast ute frå aktivitetar fordi foreldra ikkje har råd til å betala. Og la meg leggja til at eg er nøgd med at Arbeidarpartiet vil vidareutvikla skulefritidsordninga. Dette er eit kjempegodt tilbod til dei aller fleste barna som vil ha dette frivillige tilbodet, ikkje eit velferdstilbod til foreldra, som Høgre omtaler skulefritidsordninga som.

Med den store lokale variasjonen som er mogleg innafor dagens undervisning, burde Oslo vore ein mønsterkommune når det gjeld skule, for her har jo Høgre-byrådet alle moglegheiter. Høgre styrer skuta her og kunne verkeleg vist at satsing på skule og skulebygningar var noko dei prioriterte. Det er ikkje nok å visa til det talet på kroner og øre som Foss sa vart satsa i Oslo-skulen. Høgre må visa fram kvalitet, og det tyder opprusting av skulebygg. Dessverre kan ein ikkje seia at Oslo er i nokon betre situasjon enn skulane rundt i landet.

Arbeidet med ein god skule startar med lærarane. Den viktigaste ressursen i skulen er den engasjerte læraren. Vi har mange av dei, og gjennom den nye arbeidstidsavtalen har løna auka. Avtalen gjev moglegheit for ei ny organisering av skulekvardagen, og den gjev større rom for bruk av alternative pedagogiske undervisningsformer. I desse dagar arbeider kyrkje-, utdannings- og forskingskomiteen her i huset med reformer i høgare utdanning og forsking. Dette er ei historisk reform, som det er eit stort behov for å få til.

I løpet av dei siste tiåra har Noreg gått gjennom ein utdanningsrevolusjon. Grunnskulen har vorte utvida frå ni til ti år, alle har fått rett til vidaregåande opplæring, og det har vorte opna for opptak til høgare utdanning på bakgrunn av realkompetanse.

Vi brukar over 20 milliardar kr på studentar, universitet og høgskular pr. år. Men den største investeringa er at over 190 000 studentar får høve til å fordjupa seg i og tileigna seg ny kunnskap.

Veksten i høgare utdanning har ført til ein meir mangfaldig studentmasse. Ei raskare kunnskapsutvikling fører til at utdanningsinstitusjonane møter sterk internasjonal konkurranse. Derfor må vi òg leggja til rette for mangfaldet og slik at flest mogleg får ei god gjennomføring av studia sine. Det er i menneskeleg kunnskap den store nasjonalformuen vår ligg.

Asmund Kristoffersen (A): Et langtidsprogram skal være helhetlig. Helhet er særlig viktig for helse- og sosialpolitikken, der det er gode argumenter for alle utgifter, men sjelden enighet om måten å dekke utgiftene på. Det er aktverdig at Kristelig Folkeparti bevilger penger til kontantstøtte, men slikt sikrer i alle fall ikke flere hender i omsorgstjenestene.

Vi trenger 10 000 nye årsverk i offentlig sektor hvert år i programperioden. Da er full barnehagedekning til rimelig pris og rimelige skolefritidsordninger de beste virkemidlene både for å få flere i arbeid og flere på heltid.

Det er ille at noen vil skremme langtidssykmeldte på jobb. Det er ikke korttidsfraværet som øker, men langtidsfraværet. Å gi langtidssykmeldte økonomisk straff i tillegg til alvorlig sykdom er usosialt. Det koster å være syk.

Så er det noen partier som vil straffe de ca. 280 000 pasientene som står i kø og venter på behandling, ved å nekte å være med på å forbedre vårt helsevesen. Ressursinnsatsen i norsk helsevesen er nå slik at helseutgiftene utgjorde 8,9 pst. av BNP i 1998, noe som plasserer Norge på en sjetteplass blant OECD-landene. Målt pr. innbygger lå Norge på tredjeplass i OECD-sammenheng. Norge hadde i 2000 nådd en legetetthet som bringer oss i verdenstoppen, med 293 innbyggere pr. yrkesaktiv lege.

Det vi nå må spørre oss om, er om vi får igjen helsetjenester som står i forhold til tilgjengelige menneskelige og økonomiske ressurser. Svært mye er bra i vårt helsevesen, men mye må bli bedre. Dette må ses i lys av at behovet for helsetjenester synes å øke sterkt på grunn av nye behandlingsmuligheter, økende andel eldre i befolkningen og bedret økonomi hos folk flest.

Jeg tror ikke at folk vil finne seg i at vi har et helsevesen som ikke tilbyr det meste av det folk etterspør. Hvis vi ikke får til dette, vil vi fort få et solid grunnlag for et privat marked med tilsvarende svekket offentlig helsevesen. Det er folk flest ikke tjent med. Derfor vil Arbeiderpartiet i sikker sosialdemokratisk tradisjon bidra til at vi bruker samfunnets ressurser på en måte som gir best mulig tjenester for alle.

Hvordan skal velferdsordningene bevares og moderniseres? Arbeiderpartiet vil fornying ved samarbeid i offentlig sektor. Jeg håper offentlig ansatte gjennomskuer at samarbeid er en bedre vei til likeverdige helse- og sosialtjenester enn motstand mot fornyelse. Med et borgerlig storting vet vi at privatisering blir resultatet. Hvor blir det da av sammenhengen mellom distriktspolitikk og utvikling av velferdsordningene? Tror noen i sentrumspartiene at ISS vil ha noe økonomisk motiv for å etablere sykehjem på Smøla i Møre og Romsdal?

Ingen kan sikre velferdsstaten ved småkutt i ordninger eller ved å bevilge mer til det samme gamle. Fornyelse kan skape usikkerhet i startfasen før alle ser at det nytter. Blir f.eks. sykehusene bedre styrt og bruker sine ansatte til å ta hånd om flere pasienter, er jeg overbevist om at gode helsearbeidere får bedre lønn i forhandlinger med sine arbeidsgivere.

Noen snakker om borgerlønn for å sikre mer penger til de fattigste, nemlig sosialhjelpmottakere. Dette er ingen helhetlig hjelp. Ytelsene til sosialklienter bør økes etter individuell vurdering når dyktige barnevernspedagoger, sosionomer og miljøarbeidere bruker sin faglige kløkt til tettere oppfølging. Det er nødvendig med en helhetlig politikk for at tiltakene i handlingsplanen for sosial og økonomisk trygghet skal virke.

Et velferdssamfunns hjertelag skal kjennes ut fra hvordan vi tar oss av de med størst hjelpebehov. Derfor omfatter handlingsplanen tiltak for vanskeligstilte barnefamilier, langtids sosialhjelpmottakere, unge alvorlig syke uten rett til sykepenger, grupper av funksjonshemmede, personer med psykiske lidelser, personer med rusmiddelproblemer, bostedsløse og visse grupper innvandrere.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Inger Stolt-Nielsen (TF): Man skulle tro at en debatt om Regjeringens langtidsprogram ville avklare alternative retninger for hvilken politikk som skal føres etter valget dersom valgresultatet skulle tilsi et regjeringsskifte. Så har ikke skjedd. Hvem som vil samarbeide med hvem etter valget, og hva de vil samarbeide om, har denne debatten ikke gitt svar på.

Fellesmerknadene var grunnlaget vi gikk til valg på i 1997, sa Bondevik, og mente med det å øke troverdigheten rundt de fellesmerknadene som sentrum har i innstillingen til langtidsprogrammet. Men det er ingen grunn i hele verden til å tro på at sentrumspartiene vil gjennomføre det de sier i fellesmerknadene. De hadde fellesmerknader om transportplanen før forrige periode, og det var flertall i Stortinget for å gjennomføre det hvis de ville, men sentrumspartiene ville ikke. Det var fellesmerknader om å videreføre rammevilkårene for sjøfolk før forrige periode, men sentrumspartiene ville ikke. Så hvorfor i all verden skal en nå tro på at sentrumspartiene vil gjennomføre de tiltakene som ligger i fellesmerknadene? Det ser jeg ingen grunn til å tro på.

Det som derimot har utstaket seg aldeles klart, er at lille Venstre er krystallklart her og står hardt på at dagens avgiftsnivå skal opprettholdes. Der får store Høyre vær så god bøye seg hvis de har lyst til å være med og regjere sammen med lille Venstre. Troverdig, ja, hvem holder dette for troverdig politikk fra sentrumspartiene?

Og Kristelig Folkeparti viser sitt janusansikt: Kanskje vil vi arbeide med Høyre, og kanskje vil vi arbeide med Arbeiderpartiet, men for sikkerhets skyld har vi noen sentrumsmerknader i tilfelle det blir en sentrumsregjering. Ja, jeg må si at denne debatten har avklart hvor lite troverdig sentrum er som samarbeidspartner for andre partier. Jeg synes nesten det er skremmende at det legges opp til en mangel på troverdighet nå i en så alvorlig debatt like før et valg.

Jeg vil få lov å understreke at vi i Kystpartiet i hvert fall er kompromissløse på at vi vil ha økte investeringer ut i distriktene, vi vil ha økte investeringer til vei. Vi er kompromissløse på at vi vil opprettholde rammebetingelser for norske sjøfolk og for maritime næringer, at vi vil ha internasjonalt konkurransedyktige rammevilkår for vårt næringsliv.

Kystpartiet er i dag akkurat 100 pst. større enn Venstre var ved forrige valg, så kanskje noen burde tenke seg et samarbeid med et parti som i hvert fall sier hva de er kompromissløse på. For hvor de andre partiene er kompromissløse – ja, det svever fremdeles over vannene. Det er ingen som vet det.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 1 og 2.

(Votering, se nedenfor)

Hans J. Røsjorde gjeninntok her presidentplassen.