Øystein Djupedal (SV) (ordfører for saken): Dette er et Dokument nr. 8-forslag fremmet av fire representanter, som gjelder fjerning av beskatning av utgifter til behandling av sykdom.

Slik innstillingen fremstår, er den nok noe forvirrende, for det som fremstår som et flertall i innstillingen, er ikke flertallet i stortingssalen. Det betyr at jeg i all hovedsak skal begrunne synet til det som fremstår som et mindretall her, men som er flertallet i salen – Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet.

Grunnen til at vi går mot dette forslaget og foreslår å avvise det, er både skattepolitisk og helsepolitisk. Alt er for så vidt like viktig, så la meg ta det etter tur.

Hvis man skulle åpne for denne typen skattefritak for behandling av sykdom, ville det ført til en ganske dramatisk forskjellsbehandling av arbeidstakere. Det ville kunne bety at hvis to arbeidstakere fikk den samme sykdommen, kunne den ene få betalt behandlingen av sin arbeidsgiver, mens den andre måtte gå til en privat klinikk og betale dette selv. Den siste arbeidstakeren ville jo allerede ha blitt beskattet av de midlene han må betale sin behandling av, mens den andre arbeidstakeren ville fått dette skattefritt. Dette ville selvfølgelig ført til en helt uakseptabel forskjellsbehandling, som samtidig ville bryte med helt sentrale skattepolitiske målsettinger som det i utgangspunktet er bred enighet om i Stortinget, nemlig at alle former for inntekt skal beskattes, helt uavhengig av i hvilken form inntekten er mottatt, enten som lønn, naturalia, dekning av privatutgifter eller annen økonomisk støtte.

I tillegg vil dette føre til at det i praksis vil være arbeidsgiver og ikke helsevesenet som prioriterer hvem som skal få behandling i Norge. Det er grunn til å tro at det vil være den enkelte ansattes posisjon på arbeidsplassen som vil være utslagsgivende for om arbeidsgiver vil dekke denne kostnaden eller ikke. Det betyr en helt uakseptabel forskjellsbehandling, og at det ikke vil være helsepolitiske begrunnelser, men andre begrunnelser for hvem som vil få dette tilbudet.

I tillegg har vi all mulig grunn til å tro at hvis dette hadde blitt innført, så ville det ført til en betydelig vekst i det private behandlingstilbudet, noe som etter flertallets mening ikke er ønskelig. Det er allerede knapphet på ressurser i det offentlige helsevesenet, og det er ikke noen tvil om at dette vil føre til en oppblomstring av private helsetilbud og helseklinikker.

Bare for at det skal være sagt: Det er en tverrpolitisk målsetting i denne sal om at det offentlige behandlingstilbudet skal bedres. Man bruker også betydelige midler nå for å få redusert helsekøene, bl.a. ved kjøp av helsetjenester i utlandet, som Stortinget gikk inn for før jul, da det ble bevilget 1 milliard kr. Dette er ikke benyttet fullt ut, men hovedmålsettingen er at ledig behandlingskapasitet i utlandet skal benyttes for å avhjelpe norske helsekøer.

Det som også er et viktig poeng for flertallet for å gå mot dette, er at det vil virke grovt diskriminerende på alle de som ikke har en arbeidsgiver, de som altså ikke er i arbeidsmarkedet. Det tilbudet som forslagsstillerne her ønsker, vil, uten unntak, dreie seg om folk som har en arbeidsgiver. Det vil bety at store grupper av det norske folk vil falle utenfor denne muligheten. Det gjelder selvfølgelig kronisk syke, det gjelder studenter, hjemmearbeidende, barn, ungdom, pensjonister, for ikke å snakke om arbeidsledige, som da ikke vil få denne muligheten. Det betyr at dette vil virke sterkt diskriminerende, og det gjør også at flertallet ønsker å gå imot.

Det som også er et poeng, men som ikke er det viktigste, er selvfølgelig at om dette vil få noe omfang, vil det føre til betydelig bortfall av skatter og avgifter, som da må dekkes inn på annen måte.

Summa summarum er flertallets holdning at dette ikke er et godt forslag. Intensjonen i forslaget er vi for så vidt enig i, at man skal få redusert helsekøene i Norge og få mennesker tilbake i arbeid. Det er en målsetting som jeg tror de fleste partier vil stille seg bak. Det virkemidlet som her foreslås, har så mange skyggesider og så mange sterkt diskriminerende sider at det vil være uakseptabelt. Det vil føre til en helt uakseptabel forskjellsbehandling av arbeidstakere i arbeidsmarkedet og vil også kunne undergrave det offentlige helsetilbudet.

På den bakgrunn tar jeg opp forslaget om at Dokument nr. 8:86 avvises.

Presidenten: Øystein Djupedal har tatt opp det forslaget han refererte til.

Britt Hildeng (A): Jeg bestrider ikke de gode intensjonene og bekymringene som ligger bak forslaget om skattefritak når arbeidsgiver betaler for sykebehandling av sine ansatte eller noen utvalgte av sine ansatte. Bekymringen for at pasienter opplever å måtte vente lenge på behandling av sine lidelser, deler vi alle. Derfor kan forslaget, dersom en bare greier å ha én tanke i hodet om gangen, virke besnærende. Men om en ser det i sammenheng, blir medisinen som foreskrives, gal. For det logiske neste skrittet i forlengelsen av forslaget er at arbeidsgivere etablerer private helseforsikringer for en del av sine ansatte, noe som vil bidra til at det skapes et større marked for private klinikker, som igjen kan undergrave det offentlige helsetilbudet og prinsippet om likeverdighet i behandling. Resultatet kan fort bli et todelt helsemarked.

Ut fra en helhetsvurdering må en stille spørsmål om det er riktig at fellesskapet gjennom skattelette skal betale et privilegium for noen få, eller om det er slik at vi må føre en politikk som sikrer alle et nødvendig velferdsgode. I velferdslandet Norge har vi til nå hatt en konsensus om at alle som har behov for behandling i forbindelse med sykdom, skal være sikret det gjennom et godt offentlig og gratis helsevesen, og kvaliteten skal være slik at den tilfredsstiller alle – høy og lav. Det stiller krav til vårt helsevesen med hensyn til både kvalitet og kapasitet. Disse kravene roper ikke på skattelette. Derimot stiller det krav til fellesskapets vilje til å være med og finansiere et slikt helsevesen, slik at det kan være godt for alle.

Forslaget vi behandler nå, berører både helsepolitiske og skattepolitiske prinsipper. Helsepolitisk har det vært bred enighet om at det er behovene og helsepolitiske vurderinger som skal være bestemmende for den behandling en får, og på hvilken måte en prioriteres dersom det er ventetid.

Konsekvensen av dette forslaget er at muligheter for behandling bestemmes ut fra tilfeldigheter og ut fra hvilken arbeidsgiver en har, og arbeidsgiverens betalingsvillighet. Personer i nøyaktig samme helsesituasjon med ulike arbeidsgivere kan bli behandlet helt ulikt, den ene får behandling, den andre ikke. Dette henger dårlig sammen med våre helsepolitiske målsettinger om likeverdig behandling.

I brev til komiteen understreker nåværende finansminister, på samme måte som finansministeren i Bondevik-regjeringen, at likebehandling av alle typer inntekter er et grunnleggende prinsipp i skattelovgivningen, og at enhver fordel vunnet ved arbeid er skattepliktig, noe som gjelder uavhengig av om fordelen ytes i form av kontanter, naturalia, dekning av privatutgifter eller annen økonomisk støtte. Dersom en skulle innføre særskilte unntaksregler som innebærer skattefritak for dekning av private helseutgifter, vil det ut fra skattelovgivningen innebære en uakseptabel skattemessig forskjellsbehandling mellom arbeidstakere. Således støtter Arbeiderpartiet vurderingene og konklusjonen til både nåværende finansminister og finansministeren i Bondevik-regjeringen. Vi støtter videre forslaget fra komiteen om at forslaget avvises både ut fra helsepolitiske og skattepolitiske prinsipper.

Per-Kristian Foss (H): Jeg vil gjerne be siste taler i et senere innlegg utvikle synspunktet om at enhver fordel vunnet ved eget arbeid skal beskattes. Det er gjort en serie unntak fra det prinsippet. Jeg ber representanten f.eks. tenke over hvilke fordeler hun selv nyter som stortingsrepresentant hver dag med adgang til gratis garasjeplass og gratis helsestudio. Jeg vet ikke om dette innebar at stortingsrepresentanter er særlig unntatt, eller om hun vil innføre skatt også på disse områdene for arbeidstakere som har slike fordeler. Det er sikkert mange som vil interessere seg for å få et synspunkt på det.

Men tilbake til hva denne saken egentlig gjelder. Det er riktig, som det ble sagt, at det er et flertall i innstillingen, bestående av representanter fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, som støtter forslaget om at arbeidsgivers utgifter til behandling ved sykdom fritas for arbeidsgiveravgift og inntektsbeskatning. Det er grunn til å tro at dette flertallet kanskje kan bli et mindretall i stortingssalen, skjønt hvis en legger vekt på de uttalelser Arbeiderpartiets representanter stadig kommer med når de ikke er i denne salen, om skatt og avgifter og summen av det hele, skulle en virkelig tro at det er et reelt flertall i salen som ønsker det. Jeg har registrert at representanter for Senterpartiet har uttalt seg meget positivt om det forslaget som nå foreligger, så skulle man her stilles fritt, har jeg en slags anelse om at det ville bli et flertall som faktisk ønsket dette. Men det kommer et valg snart, og vi får se om forholdene forandrer seg.

Senterpartiet skriver i en merknad i innstillingen at de

«mener det kan være gode grunner isolert sett til å støtte forslaget om skattefritak der arbeidsgiver kjøper helsetjenester som får arbeidstaker raskere tilbake i arbeid. Både for den enkelte og for bedriftene vil det kunne være gevinster å hente på å gi skattefritak for privatfinansierte operasjoner».

Det er jeg helt enig i. Imidlertid argumenterer Senterpartiet videre mot det samme standpunkt, og skriver at

«det er betenkelig at prioriteringen av hvem som har størst behov for rask behandling i større grad vil bli tatt av arbeidsgivere, og ikke først og fremst på medisinsk grunnlag. Dette kan åpne for en utvikling i retning av et sorteringssamfunn».

Jeg synes denne siste siterte uttalelse vitner om en ganske grunnleggende mistillit til arbeidsgivere. For det første er det ikke slik at flertallet i denne sal sannsynligvis vil gå for et forbud mot at arbeidsgiver betaler operasjoner. Det vil de fortsatt gjøre for de arbeidstakere som det er særlig verdifullt å få raskt tilbake på plass, og i bedrifter som har god økonomi til det. Det vil fortsette. Sorteringen vil bare bli enda mer finmasket. Hvis man hadde fulgt forslagsstillerne, hadde man altså åpnet for at flere bedrifter og flere arbeidstakere kunne vært omfattet av en slik ordning. Så diskrimineringen – hvis det i det hele tatt skulle ligge det element i det – blir i alle fall mindre med å gå for forslaget.

For det andre må jeg si at det hovedsakelig dreier seg om personer som ikke er høyt prioritert i den helsepolitiske køen. De kommer jo rimelig raskt frem. Dette dreier seg om operasjoner av den type som gjør at man er satt ut av arbeid, men der pasienten ikke har så livstruende eller så plagsomme sykdommer at man er høyt prioritert. Da er det jo en del arbeidsgivere som tenker ganske rasjonelt, at det er bedre å få denne mannen eller denne kvinnen tilbake i jobb så fort som mulig, tatt i betraktning at det er mangel på arbeidskraft i de aller fleste bransjer. Og det synes jeg faktisk er en ganske fornuftig tanke.

Det er også i debatten lagt frem det argument at det kan skje forrykninger i køen ved at noen blir operert ved at bedriften f.eks. kjøper operasjonskapasitet ved en privat klinikk som ikke er inkludert i det offentlige tilbud, eller ved en utenlandsk klinikk. Da kan en altså risikere at den samme utenlandske klinikken av en annen fylkeskommune er brukt til operasjoner, f.eks. hofteoperasjoner, som man må vente til dels meget lenge for å få utført. Vi kan altså risikere at en privat bedrift kjøper operasjoner ved en klinikk som også det offentlige Norge bruker og fullt ut statsstøtter, men pasienten bor tilfeldigvis ikke i den riktige fylkeskommunen.

Dette viser egentlig hvor meningsløst dagens system er, og jeg må si at om det skulle være slik at noen – fordi man av arbeidsgiver ønskes raskt tilbake i jobb –kommer foran andre som ikke er i jobb, så er jeg villig til å leve med det, særlig tatt i betraktning at køen går fortere frem for dem som står igjen hvis noen har rykket ut av køen. Ideelt sett burde selvfølgelig ikke kø være noe vi diskuterer, men i realitetenes verden er det dessverre slik, til tross for at vi lever i et land som er blant dem med aller best legedekning i verden og bruker ganske store offentlige utgifter til helsestell, men som ikke gir den uttelling som vi vel alle hadde ønsket.

Per Erik Monsen (Frp): Dette er et forslag som Fremskrittspartiet har ivret for i svært mange år uten at det har fått nevneverdig tilslutning i Stortinget. Det er derfor gledelig at stadig flere partier ser verdien av å fjerne beskatningen av utgifter til behandling av sykdom, selv om det er beklagelig at det heller ikke denne gang ser ut til å kunne bli skapt et flertall.

Det er altfor mange mennesker i dag som venter på nødvendig behandling fra det offentlige helsevesen. Mange blir ventende lenger enn det som er medisinsk forsvarlig. Videre er det et paradoks at mennesker ender opp med å være lenge borte fra arbeidet i påvente av helt enkle inngrep som hadde gjort det mulig å vende tilbake til jobb.

For arbeidsgiver medfører lange sykmeldingsperioder økte kostnader, noe som særlig rammer småbedriftene. Når så arbeidsgiver faktisk er villig til å bekoste behandlingen selv, enten ved private institusjoner eller kanskje i utlandet, burde det være et åpenbart behov for endring av den skattemessige behandlingen av slik privat finansiering. For alle parter ville dette være økonomisk fornuftig, og det ville også kunne føre til betydelige besparelser i trygdeutbetalinger. Det er derfor skuffende at stortingsflertallet også i denne omgang velger å forkaste et meget klokt forslag. Det kan også være grunn til å minne om at en kø faktisk blir kortere når noen forsvinner fra køen, og det er også til fordel for dem som står lenger bak. Det er også grunn til å minne om at det at vi i det hele tatt har denne diskusjonen, bunner rett og slett i at vi har et helsevesen som ikke – av forskjellige grunner sannsynligvis – er i stand til å utføre de oppgaver de egentlig skal gjøre.

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF): Eg må innrømma at eg er litt skuffa over at fleirtalet ser ut til å gjera dette til ein prinsipiell debatt om eit offentleg eller privat helsevesen. Eg hadde i det lengste håpa at debatten skulle dreia seg om det som dette eigentleg gjeld, nemleg ein praksis som er urimeleg, og som for dei som kjem bort i dette, er heilt uforståeleg. Me diskuterer nemleg ikkje i dag om det skal vera tillate eller ikkje at ein arbeidsgivar av og til betaler operasjonar for sine tilsette. Det skjer, det har skjedd, og det vil koma til å skje.

Dei samfunnsøkonomiske vurderingane burde åleine vera nok til å gje tilslutning til det forslaget som ligg føre. Men innlegga frå dei som er mot forslaget, synest eg er prega av lita tru på at arbeidsgivarane har særleg vurderingsevne, eller av at dei kanskje har litt dårleg moralsk og etisk ryggrad. Det er ikkje mi erfaring at det er slik. Mi erfaring er faktisk gjennomgåande motsett. Men det som eg synest er mest urovekkjande og vondast i denne saka, og som vert konsekvensen dersom fleirtalet i komiteen òg vert fleirtalet i salen, er at me vil få ei diskriminering som ikkje er god, nemleg at dei arbeidstakarane som ikkje er i stand til å betala skattekravet, må takka nei til eit slikt tilbod frå arbeidsgivaren, medan dei som har ei noko sterkare økonomisk ryggrad, kan takka ja.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 5.