Signe Øye (A) (ordfører for saken): Først til en inkurie: Departementets svarbrev av 3. april 2001, som det vises til, er ikke vedlagt innstillingen, og det vil måtte bli rettet opp i en ny variant.

Dokument nr. 8:88 for 2000-2001 om at en del av selskapsskatten igjen skal tilfalle kommunene, er et forslag fra stortingsrepresentantene Sverre J. Hoddevik, Michael Momyr og Erna Solberg.

Det er ikke mer enn knapt ett år siden Stortinget sist avviste et tilsvarende forslag fra Fremskrittspartiet, så dette er det man trygt kan kalle en omkamp. Stortinget vedtok i statsbudsjettet for 1999 at etterskuddsskatten eller selskapsskatten i sin helhet skulle tilfalle staten, og at kommunesektoren skulle få dette kompensert ved økt skatt fra forskuddspliktige. Grunnen til at et flertall i Stortinget gikk inn for denne omleggingen, var at man ville oppnå en jevnere inntektsfordeling både mellom kommunene og mellom fylkeskommunene, for det er faktisk slik at mens skatt fra personlige skattytere er forholdsvis jevnt fordelt mellom kommunene, var skatten fra selskaper ujevnt fordelt. Dermed kunne noen kommuner gi sine innbyggere et mye bedre tjenestetilbud enn f.eks. andre kommuner. Omleggingen har ført til en jevnere inntektsfordeling. Det var også slik at selskapsskatten kunne variere mye fra år til år, noe som gjorde det vanskelig for kommunene å vite hvor store inntekter de egentlig ville få.

Arbeiderpartiet mener – i en tid der alle partier på Stortinget går inn for et enklere Norge med mindre byråkrati – at omgjøringen av selskapsskatten var et riktig grep for å få til et enklere Norge. Det var sentrumspartiene også enig i, for det var faktisk kommunalminister Ragnhild Queseth Haarstad fra Senterpartiet og Bondevik-regjeringen som foreslo det i 1998, og det fikk flertall i Stortinget.

Kommunal selskapsskatt er administrativt meget ressurskrevende. Det gjelder oppgjør av inntekts- og fradragsposter mellom kontor og produksjonskommune, og det gjelder særlig den etterfølgende fordelingen mellom disse kommunene når det gjelder selskapets gjeldsrenter mv., basert på endelig fastsatt nettoinntekt i hver av kommunene. Det er nok bare å nevne den såkalte Hydro-saken, der tvister mellom 50 kommuner, staten og Hydro-selskapene om fordeling av inntektsgrunnlag for skatt helt tilbake fra 1966 fremdeles ikke er avsluttet.

Å vedta nå at en del av selskapsskatten igjen skal tilfalle kommunene, slik Høyre og Fremskrittspartiet går inn for – uten et omfattende utredningsarbeid – viser i hvert fall at disse partiene egentlig ikke er så opptatt av å gjøre ting enklere og dermed redusere byråkratiet, slik vi ofte hører fra de samme partiene. I innstillingen skriver Høyre og Fremskrittspartiet at «det må utarbeides fordelingskriterier som gir en mer rettferdig fordeling av selskapsskatten enn tidligere» – hva de nå legger i det utover at ikke alt skal tilfalle den kommunen der konsernet har sitt hovedkontor. Det er i hvert fall en innrømmelse av at ordningen var urettferdig slik den var, selv om de stemte imot den gang.

Stortinget har allerede vedtatt at selve ordningen med å gjøre selskapsskatten statlig skal evalueres når ordningen har virket noen år. Derfor vil saken komme tilbake til Stortinget om ikke altfor lang tid. Det er derfor flertallet, bestående av alle partier unntatt Høyre og Fremskrittspartiet, går inn for at saken vedlegges protokollen.

Arbeiderpartiet, SV og representanten Falch ser at det kan være behov for å legge til rette for at næringslivet skal finne det attraktivt å etablere seg ute i kommunene. Det kan gjøres på mange måter. Det er i dag ikke uvanlig at bedrifter etterspør gode barnehagetilbud, gode skoletilbud og skolefritidsordninger når de skal etablere seg. Og om man antar at statlig selskapsskatt har ført til mer pendling, slik Kristelig Folkeparti, Høyre, Fremskrittspartiet og Senterpartiet skriver i innstillingen, er tilrettelegging for boligbygging meget avgjørende. Det er mye annet kommunene kan gjøre for at det skal bli attraktivt å etablere seg der, og som gir mer skatteinntekter til kommunekassa.

Per Erik Monsen (Frp): Jeg må si jeg er noe forundret over siste talers utlegninger om at kommunene skulle gjøre det attraktivt for bedriftene å etablere seg. Det er jo nettopp det motsatte som er tilfellet; det er uinteressant for kommunene i mange deler av Norge å få etablert bedrifter. Det er det som er problemet, og det er derfor dette forslaget foreligger. Jeg skal prøve å si noen ord om hvorfor det er slik.

Da Stortinget la om selskapsskatten fra å være delvis kommunal til å bli ren statsskatt, var begrunnelsen, som det er sagt, at det heftet stor usikkerhet ved den, og at den var ujevnt fordelt mellom kommunene. Det var et problem. Det ble påstått at en omlegging ville ha en god fordelingseffekt. Men poenget må være at for at det skal foregå en fordeling, må det skapes noe å fordele. Kommunene må ha et incentiv for å legge forholdene til rette for næringslivet og for å prioritere næringsutvikling.

At kommunene også har andre motiver for å drive næringsutvikling enn inntektene fra selskapsskatten, er ikke ubetinget sant. For mange kommuner er det nok riktig at det er en nær sammenheng mellom arbeidsplasser og skatteinntekter, men det gjelder langt fra alle. Det forutsetter at det er slik at alle – eller i hvert fall nesten alle – innbyggerne har sin arbeidsplass i egen kommune. Slik er det ikke alle steder, særlig ikke i områder med tett bosetting eller i forholdsvis små kommuner. Jeg skal ta et par eksempler fra mitt eget fylke som viser hvor galt det kan bli.

Eksemplene er altså fra Vestfold, hvor arbeidsplass og bolig ofte ligger i forskjellige kommuner. Tønsberg, som er fylkeshovedstad, har veldig mange statlige og fylkeskommunale arbeidsplasser, og i tillegg en betydelig industri og servicenæring. Tønsberg importerer arbeidskraft fra alle omliggende kommuner. Når Tønsberg nå ikke lenger får skatteinntekter fra selskapene, er det ingen interesse i kommunen for å legge forholdene til rette for nytt næringsliv; det betyr bare utgifter. Derfor har Tønsberg for en tid tilbake sagt nei takk til en bedrift med 250 arbeidsplasser, og legger nå ut tidligere industriarealer til boligområder.

Nabokommunen Stokke, som er en typisk jordbrukskommune med liten befolkning, men som har relativt bra med arealer, er på en måte i samme situasjon. Der ble det gjennom et interkommunalt samarbeid med betydelige kostnader lagt ut et stort næringsområde som heter Borgeskogen. Det viser seg nå at bare 10 pst. av de som arbeider i dette næringsområdet, bor i Stokke kommune, og kommunen sitter etter bortfall av selskapsskatten stort sett bare igjen med utgifter, og utgiftene er økt betydelig for å dekke store investeringer. Det er vanskelig å se for seg at de folkevalgte i Stokke vil gå inn for å utvikle nye industriområder med det første.

Dette er bare et par eksempler fra mitt eget nærområde, men skal en tro alle uttalelser som er kommet fra kommuner rundt om i landet, er de langt fra enestående. Det vil derfor bli kamp om skattebetalerne, mens næringsutvikling vil havne langt ned på mange kommunale prioriteringslister.

Det hadde kanskje ikke vært så farlig hvis vi kunne vært sikre på at bedriftene ville slå seg ned i andre norske kommuner, men det er slett ikke sikkert. Det kan like godt hende at man ikke starter bedrifter, eller at man velger å etablere seg i utlandet. Dette kan umulig sies å være en fornuftig politikk.

At komiteens flertall ikke støtter forslaget, kommer jo ikke som noen stor overraskelse. Det eneste lyspunktet jeg kan se, er en evaluering av omleggingen, og da er det å håpe at flertallet ser hvor galt dette er.

Erna Solberg (H): Saksordføreren sa at dette var repetisjon av et tidligere forslag. Det er det i og for seg, men det er en del elementer i Dokument nr. 8-forslaget som også er nye. Grunnen til at det ble fremmet, var at det så ut som om det var en bevegelse i enkelte partier for å gjøre noe annet enn det vi gjorde da selskapsskatten ble innført. Senterpartiet vedtok på sitt landsmøte at de ville gå inn for å tilbakeføre en del av selskapsskatten til kommunene, og det gav oss et berettiget håp om at det kanskje var en bevegelse i sentrum, ikke minst fordi en rekke representanter, også fra andre sentrumspartier, tilsynelatende ofte gir signaler om at de synes at dette er feil. Nå var det et håp om at man kanskje hadde en bevegelse som ville gjøre det mulig å få til endringer.

Hvorfor er så disse endringene viktige? Det er viktig å ha incentiver i vårt system for å utvikle næringslivet, men dessverre fins det – som også forrige representant var inne på – en rekke eksempler på at omleggingen for noen år tilbake ikke har skapt incentiver i forhold til næringsvirksomhet. På en rekke områder hvor man har et felles arbeidsområde, ser ikke den enkelte kommune at den får gevinst ved f.eks. å legge ut større områder til industrivirksomhet. Det er også slik at med det systemet vi har i dag, vil de kommunene som legger til rette for – eller som tidligere kanskje ville latt seg overtale til å legge til rette for – mer miljøproblematisk og mer transportkrevende næringsvirksomhet, oppleve at det er lite attraktivt. Områder som krever veiutløsning og som båndlegger viktige områder, gir ingenting tilbake til kommunen direkte. Spørsmålet er jo da om en indirekte ser seg tjent med det ved å få nye arbeidsplasser.

Vi er i en situasjon i Norge hvor vi har mangel på arbeidskraft. Mange kommuner mangler arbeidskraft til de virksomheter de allerede har, og som man kanskje ikke fokuserer så mye på. I en situasjon hvor man ikke ser at man kan vinne noe økonomisk på det, blir det enda mindre. I tillegg er det feil struktur i forhold til deler av Distrikts-Norge, som nok ville tjent på å tilrettelegge for arbeidsplasser, fordi det burde være en større sammenheng her i forhold til det tilbudet en kan få i et område som faktisk er fremgangsrikt og lønnsomt, som burde virke attraktivt på arbeidskraft, og som dermed burde være et sted hvor arbeidsplasser ble etablert i større grad enn i dag. I dag er det slik at alle distriktskommuner, uansett om det er kommuner som nesten bare har offentlig sysselsetting, og som egentlig ikke har en fremtid når det gjelder å kunne leve av egen virksomhet, eller om det er kommuner som har stor næringsvirksomhet, og som avgir store ressurser til resten av storsamfunnet, får samme dårlige kommuneøkonomi ved at selskapsskatten altså har skiftet eier, uansett hva de bidrar med i kassen. Dette er typisk i mange av distriktskommunene langs kysten. Mange av kommunene her har et stort og aktivt næringsliv, og siden den gangen man gjorde endringene i selskapsskatten, har de opplevd at det har skjedd mange grunnleggende strukturendringer. Går et personlig eid selskap over til å bli et aksjeselskap, går alle skatteinntektene inn til staten i stedet for at de tidligere gikk inn til kommunene. Det er jo ikke logikk i dette.

Det er ikke slik at all skatteinntekt fra næringsvirksomhet går til staten. Hvis en er organisert som personlig selskap, går inntekten til kommunene, men i det øyeblikket en organiseres til aksjeselskap, går plutselig inntekten til staten. For enkelte kommuner beløper dette seg til titalls millioner kroner som er forsvunnet de senere årene, f.eks. på grunn av omstrukturering i fiskerinæringen. Det betyr at det som er lønnsomt for den enkelte, blir en belastning for kommunene.

I tillegg er det heller ikke logisk at de som legger til rette for alle typer næringsvirksomhet eller utnyttelse av ressurser på alle andre områder enn kraftområdet, ikke skal få noe igjen fra den næringsvirksomheten som er der, mens kraftkommunene skal få masseinntekter fra sin kraftvirksomhet. Ressursen energi har altså en helt annen behandling i vårt skattesystem enn det alle andre typer ressurser har. I så måte er det ikke logisk at man skal ha et sterkt ideologisk engasjement for at det ene er noe som skal beskattes lokalt, mens det ikke skal være noen mulighet for lokal beskatning av all annen bruk av ressurser.

Og hva er det vi ser nå etter at selskapsskatten er fjernet? Jo, det dukker opp krav om at nye næringsvirksomheter skal få spesielle avgifter og skatter, for at det skal gi inntekter til lokalsamfunnene rundt omkring. Det blir mer kreativitet og mer press for at man skal beskatte næringslivet mer for å gi inntekter til lokalsamfunnet. Det man gjorde som et grep for å skape større likhet mellom kommunene, var altså et grep som på lang sikt kan gjøre det mindre attraktivt å lokalisere seg i Norge, på grunn av mindre tilrettelegging. Dette var et grep som skaper mindre mobilitet i Distrikts-Norge mellom de områdene som har vekst, og de som ikke har det. Derimot kommer det til å styrke sentraene, fordi det kommer til å svekke de livskraftige vekstområdene utenom de store byene. I så måte er det mange langsiktige negative strukturendringer som kan komme av denne endringen.

Det er ikke noe nytt at Høyre mener at man skal gjøre noe med konsernbeskatningen. Finansdepartementet har i flere år holdt på med å utrede konsernbeskatningen, med Høyres velsignelse. Et enstemmig storting mente man skulle gjøre noe med konsernbeskatningen. Vi har innsett i dette Dokument nr. 8-forslaget at det å gå inn for å gjøre en matematisk riktig fordeling av pengene på hver enkelt bedrift, er for kostnadskrevende og for vanskelig. Derfor har vi sagt at det kanskje er bedre først å sette opp et kriteriesystem for fordeling av de inntektene som et konsern skal betale, og så fordele det ut på de stedene konsernet er lokalisert, i stedet for det kompliserte systemet vi hadde før. Jeg mener selvfølgelig ikke at det som ville komme ut av det, nødvendigvis er 100 pst. rettferdig, men jeg tror det vil være et enklere system enn det man hadde tidligere, og at det er fullt mulig å få det utredet.

Derfor synes jeg at flertallet egentlig burde tenke nytt og sørge for at skattleggingssystemet vårt har de riktige incentivene til økonomisk utvikling i Norge og de riktige incentivene til fordeling mellom distriktskommunene. Da burde man gå tilbake til å si at alle ressurser i Norge skal avleires i inntekter, og at all ressursbruk skal avleires i inntekter lokalt. Det bør bety at selskapsskatten igjen bør få i alle fall én andel som går til kommunene.

Så må vi være opptatt av å få noenlunde likhet, men den likheten skal ikke gå på bekostning av mulighetene for å utvikle de delene av vårt samfunn som nå er dynamiske. Når vi ser på situasjonene som vi har rundt omkring i landet, er jeg dessverre redd for at det skjer. En kommune som f.eks. Ulsteinvik opplever at veldig mange av dem som jobber der, pendler inn. Kommunen har brukt mye penger på å tilrettelegge, men de greier ikke å bygge opp et system med offentlig servicestruktur, fordi de får for lite inntekter i forhold til hva de fikk tidligere, når de også hadde skatteinntekter fra den store næringsvirksomheten de har der. De opplever at de har et dårligere servicetilbud på mange områder enn mange av nabokommunene, fordi folk altså bare pendler inn. Det ville kanskje være bedre for hele området at folk kunne bosette seg nærmere arbeidsplassen sin fordi det var et bedre servicetilbud der, og at man hadde hatt mulighet til dette gjennom at de vekstkraftige delene i Distrikts-Norge fikk litt mer igjen av de inntektene de faktisk skaper.

Jeg tar opp forslaget fra Høyre og Fremskrittspartiet.

Presidenten: Erna Solberg har tatt opp det forslag hun refererte til.

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF): Nokre av dei ulempene som vart lista opp ved kommunal selskapsskatt i samband med overføringa, var at skatteforma gav uheldige fordelingsverknader, spesielt når det galdt forholdet kontorkommune – produksjonskommune. Dette kravde eit ganske stort fordelingsarbeid, noko som kravde byråkratisk innsats i ikkje så liten grad. Det vart understreka at det var monalege variasjonar i inntektene frå år til år.

Så vart det åtvara imot at kommunane no ville få manglande incentiv for kommunalt tiltaksarbeid, og det vart òg sagt at ein del kommunar ville missa vesentlege inntekter som ikkje ville verta kompenserte, sjølv om det hadde vore løfte om det.

Så langt viser vel oversikta at det er veldig store variasjonar frå kommune til kommune når det gjeld konsekvensane av dette. Dei fleste har kome veldig godt gjennom dette, men for nokre er utslaga ganske store. Det er rimeleg få kommunar dette dreier seg om, men utslaga for dei det gjeld, er store. Nettopp derfor meiner me i Kristeleg Folkeparti at det ikkje nødvendigvis er ei tilbakeføring av selskapsskatten som er det beste, for den har framleis sine ulemper, men at det som trengst, er grep som kan stimulera både til næringslivsutvikling og næringslivsvedlikehald. Derfor går eg ut frå at finansministeren òg har merka seg den fleirtalsmerknaden som går ut på at Regjeringa vert beden om å koma med ei vurdering av kva konsekvensar bortfallet av selskapsskatt har medført for kommunane, med sikte på å finna fram til ordningar som kan skapa skattemessige fordelar for næringsetablering i kommunane.

Heile føremålet her er å ta vare på dei gode incentiv som låg i selskapsskatten, men å få det til på ein betre måte. På denne bakgrunnen har me gått inn for å leggja dette Dokument nr. 8-forslaget ved protokollen.

Odd Roger Enoksen (Sp): Jeg har lyst til å knytte noen få bemerkninger til saken, også utover det som nå ble sagt fra representanten Ingebrigt Sørfonn.

Det er ingen tvil om at den gamle modellen vi hadde for kommunal selskapsskatt, gav svært store inntektsvariasjoner for enkelte kommuner fra år til år. I tillegg til de store variasjonene så vi også at hovedkontorskommunene fikk en urimelig høg andel av skatteinntektene. Den statlige selskapsskatten har derfor fungert slik intensjonen var i forhold til disse to forhold. Den virket utjevnende i forhold til de årlige variasjonene som man tidligere så, og den har også virket utjevnende mellom hovedkontorskommuner og andre kommuner, noe som gjør at man har fått en mer jevn beskatning.

Det er selvsagt et problem, som også Høyre har påpekt over lang tid, at det med en statlig selskapsskatt lett blir mer fokus på bosetting enn på næringsutvikling, og at man over tid kan utvikle et nærings- og bosettingsmønster som stimulerer til pendling i større grad enn det som er heldig. Det gjelder særlig i kommuner som ligger i et geografisk tett bebygd område hvor man har et felles arbeidsmarked, og hvor ingen av kommunene har de nødvendige incitament for å tilrettelegge for næringsetablering.

Det er ikke en helt enkel sak vi behandler her i dag, fordi det er både fordeler og ulemper med statlig selskapsskatt, og det er fordeler og ulemper også med en kommunal selskapsskatt. Fra Senterpartiets side har vi veid både fordelene og ulempene opp imot hverandre, og er med på en merknad der vi ønsker en tilrettelegging for, som Ingebrigt Sørfonn påpekte, at man skal finne ordninger som gir skattemessige fordeler for næringsetablering i kommunene, samtidig som vi over tid ønsker at selskapsskatten gjøres kommunal igjen under en klar forutsetning av at selskapsskatten i større grad blir knyttet til produksjonsstedet enn den var i den gamle ordningen.

Det er riktig som det blir påpekt fra Høyres side, at det kan medføre problemer å få til en sånn avgrensning som det vi her snakker om. Skal selskapsskatten oppleves som rettferdig som framtidig kommunal skatteinntekt, tror jeg det er helt nødvendig at man legger arbeid i å utvikle den type mekanismer hvor ikke hovedkontorskommunen stikker av med mesteparten av inntektene, mens produksjonsstedet ofte blir avspist med smuler. Derfor har også Senterpartiet lagt inn den merknaden som vi står alene om, hvor vi ønsker å få gjeninnført selskapsskatten under en sånn klar forutsetning.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 6.