Rolf Reikvam (SV): Dette har blitt en gjenganger av en sak.

I Innst. S. nr. 144 for 1995-96 vedtok et flertall i Stortinget:

«Stortinget ber Regjeringen utarbeide bestemmelser i lovverket for å ivareta det fysiske arbeidsmiljø for elever i tråd med de bestemmelser som gjelder for vanlige arbeidstakere.»

I Ot.prp. nr. 46 for 1997-98, Om lov om grunnskolen og den vidaregåande opplæringa, opplæringslova, ble spørsmålet behandlet på en forholdsvis grundig måte. Departementet understreket at det ikke hadde vært mulig å gjennomføre nødvendig utredningsarbeid på en forsvarlig måte. Det ble også presisert at forslaget, som de da jobbet med, måtte på vanlig høring, og det hadde det ikke vært mulig å få til. Dessuten skrev de at forholdet til Arbeidstilsynet måtte avklares, og heller ikke dette var det blitt tid til. For å få til en grundig og god behandling var det opprettet en arbeidsgruppe for å avklare det rettslige grunnlaget og nødvendige avgrensninger i gjeldende lovverk.

Så heter det endelig i proposisjonen:

«Departementet vil gjere framlegg om lovreglar om arbeidsmiljøet for elevar så snart den nødvendige utgreiinga er gjennomført.»

Det vi kan slå fast ut fra det som foreligger i proposisjonen, er at dette utredningsarbeidet må ha startet en gang i 1997. Altså har de holdt på med å utrede dette i minst fire år. Nå i vår er utredningsarbeidet åpenbart ferdig, og et forslag er sendt på høring. Forslaget er et utkast til en ny paragraf i opplæringsloven. Det er altså ikke snakk om et nytt lovverk, men det er snakk om å legge inn en paragraf i opplæringsloven. Jeg vil gjerne sitere det forslaget som nå er ute på høring som svar – jeg understreker at det er som svar – på de mange vedtak som Stortinget har gjort. Det som er ute på høring, er følgende:

«Alle grunnskolar og vidaregåande skoler skal vere helsemessig tilfredsstillande. Skolane skal planleggjast, byggjast, tilretteleggjast og drivast slik at det på ein allment akseptert måte blir teke omsyn til helsa, hygienen og tryggleiken til elevane. Samarbeidsutvalet ved grunnskolar, skoleutvalet ved vidaregåande skolar, og elevrådet og foreldrerådet, har rett til å uttale seg og komme med framlegg i alle saker som gjeld arbeidsmiljøet på skolen.»

Det har i de to stortingsperiodene vi har drøftet denne saken, vært et omfattende engasjement for å få fortgang i saken. Fram til slutten av februar 2000 viste også Arbeiderpartiet stor aktivitet gjennom ulike spørretimer – i ordinære og muntlige spørretimer. I den muntlige spørretimen den 12. januar 2000 hadde Tomas Norvoll et spørsmål til daværende kirkeminister Jon Lilletun, og han avsluttet spørsmålet på en glimrende måte, som jeg har lyst til å sitere:

«Hvorfor tar det så lang tid? Synes statsråden det er greit at mange elever har arbeidsforhold ingen andre ville akseptert?»

Statsråden den gang var som vanlig glad for spørsmålet, og beklaget at saken hadde tatt lang tid. Han lovte rask reaksjon, og ville komme tilbake til Stortinget med en vurdering og eventuelt forslag til endringer. Nå fikk ikke den statsråden mulighet til å komme tilbake til Stortinget med forslag, av kanskje spesielt én grunn, nemlig at regjeringen gikk av før det var mulig å få fremmet et eventuelt lovforslag. Og det var kanskje heldig.

18. mai i fjor – etter at det ikke var kommet noe forslag og etter at vi bare hadde holdt på i tre år med stor aktivitet – hadde vi en debatt i Stortinget på bakgrunn av statsrådens utdanningspolitiske redegjørelse, og et flertall i Stortinget vedtok da et forslag fra SV, der vi bad Regjeringen legge fram et lovforslag innen høsten 2000, altså innen jul i fjor. Det var jo en knapp tid, og SV har forståelse for at det kunne være problematisk for Regjeringen. Vi aksepterte vel at det ville gå utover vinteren før vi fikk et forslag, men nå har vi ventet lenge.

Jeg forstår og jeg aksepterer at dette er en sak som det tar tid å utrede, men det finnes grenser for i hvor lang tid man skal utrede. På ett eller annet tidspunkt må noen skjære igjennom og si at nå har vi utredet nok, nå legger vi fram et forslag – et forslag som kanskje ikke er optimalt, men som er det beste vi klarer å få til så langt. Så blir det opp til Stortinget å vedta det som skal bli den endelige lovteksten. Jeg føler nok at den tiden nå er kommet.

Av og til kan man få en følelse av at det ikke er lovtekniske eller andre praktiske eller juridiske problemer som er utfordringen. Det er situasjonen ved mange skoler som er så dårlig at det ikke er mulig å lage en lov som ikke vil måtte få store konsekvenser for mange skoler. Hvis det er frykten for konsekvensene, så vil det selvsagt være avhengig av miljøstandarden som en eventuell lov knesetter. Uansett kan vi ikke være bekjent av at vi har skoleanlegg som har så dårlig standard at de ikke vil tåle konfrontasjonen med det vi regner med skal være minstestandarder for arbeidslivet. Jeg tar det som gitt at flertallet her i salen ikke vil gi standarder som gjør at skolene vil bli fyrtårn rundt om i miljøarbeidet i Norges land. Det alvorlige er at det er barn og unge som blir utsatt for dårlig arbeidsmiljø.

1. januar 1996 trådte det i kraft en forskrift om miljørettet helsevern for skoler og barnehager. Barneombudet har på bakgrunn av denne forskriften foretatt en kartlegging av hvorledes kommunene arbeider med miljøspørsmål i førskoler og barnehager. I følge Barneombudets rapport sier to tredjedeler av kommunene at de har registrert helseproblemer som skyldes innemiljøet. To tredjedeler er et ganske høyt tall. Barneombudet har dessuten anslått at kostnadene blir ca. 14 milliarder kr ved å sette i verk de nødvendige tiltak, slik at forskriftene blir oppfylt. Det er grunn til å merke seg at utstillingsvinduet Oslo står for nærmere 10 milliarder av disse kostnadene, ifølge Barneombudets anslag.

Arbeidsmiljøbestemmelser skal være et hjelpemiddel for elevene og studentene, slik at de selv kan arbeide med sitt eget arbeidsmiljø. Det skal være en opptrening i demokratisk arbeid, der de selv går inn og viser hva som må gjøres. De blir også konfrontert med kostnader og må være med og foreta avveininger sammen med det øvrige personalet. Så dette med arbeidsmiljøbestemmelser er ikke bare en brekkstang, men det er også et viktig hjelpemiddel for å lære barn og ungdom om hvordan vårt system og vårt demokrati fungerer. En viktig del av en arbeidsmiljølov må også gjelde medbestemmelse, elevenes og studentenes medbestemmelse. Det er viktig at en kan samle disse bestemmelsene innenfor ett lovverk. Det vil jeg tro ville være det ideelle.

Helt til slutt: I St.meld. nr. 27, som nå blir behandlet, gir vi studentene større rettigheter i forhold til sitt læringsmiljø. Det ville være glimrende om vi hadde arbeidsmiljøbestemmelser som de kunne bruke i sitt arbeid for å skape et bedre læringsmiljø rundt omkring på våre høyere utdanningsinstitusjoner. Vi venter fortsatt på lovutkastet, og vi venter med spenning.

Statsråd Trond Giske: Innledningsvis vil jeg si at arbeidssituasjonen for elever og studenter er forskjellig på flere viktige områder. For disse to gruppene er det ulikheter i forhold til omfanget av gjeldende lovgivning, ansvarsforhold og faktisk situasjon. Etter min vurdering er det derfor riktig å skille mellom studenter og elever i spørsmålet om regulering av arbeidsmiljøet.

Et annet moment er at i den debatten representanten Reikvam viste til, som har pågått i Stortinget over lang tid, var det opprinnelige vedtaket fra Stortinget at man bad Regjeringen om å utarbeide bestemmelser i lovverket for å ivareta det fysiske arbeidsmiljøet for elevene, i tråd med de bestemmelsene som gjelder for vanlige arbeidstakere. Slik sett er alle de momentene som representanten Reikvam nå drar inn i sin interpellasjon om andre ting som går utover det fysiske, mer enn det som var i det opprinnelige vedtaket fra Stortinget den gangen arbeidet ble påbegynt.

I St.meld. nr. 27 sa Regjeringen at den vil komme tilbake til spørsmålet om hvordan studenters arbeidsmiljø skal reguleres, i arbeidet med den etterfølgende lovproposisjon.

I mitt svar vil jeg derfor begrense meg til forhold som gjelder høringsforslaget om bestemmelser om elevers arbeidsmiljø i opplæringsloven og privatskoleloven, som det vises til i interpellasjonen.

Problemene knyttet til arbeidsmiljøsituasjonen for elever ble grundig beskrevet i en evaluering som ble utført av Asplan Viak AS fra august 1999 til utgangen av januar 2000. Evalueringen var et oppdrag fra Sosial- og helsedepartementet i samarbeid med Barne- og familiedepartementet og Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet. Alle landets 435 kommuner og 19 fylkeskommuner har fått evalueringen tilsendt, og den er omtalt i pressen. Derfor har jeg ikke sett det som nødvendig å gjenta denne beskrivelsen også i høringsforslaget.

De største problemene knytter seg til inneklima og luftkvalitet. Det skyldes først og fremst at disse forholdene er svært kostbare å utbedre, og også at det ofte tar lang tid å utbedre bygninger med dårlig inneklima og luftkvalitet.

Når det gjelder sanksjonsmuligheter, kan statens utdanningskontorer gi skoleeier pålegg om utbedringer. Som det påpekes i høringsbrevet, kan påleggskompetansen ikke følges av noen form for sanksjonsmuligheter overfor kommuner og fylkeskommuner som ikke følger eventuelle pålegg. Jeg forutsetter imidlertid at kommuner og fylkeskommuner etterlever juridisk bindende pålegg fra statens utdanningskontorer. Dette vil vi vurdere i det videre arbeidet.

Det psykososiale arbeidsmiljøet er ivaretatt i flere bestemmelser som allerede gjelder. Først vil jeg nevne § 12 i forskrift fra 1. desember 1995 nr. 928 om miljørettet helsevern i barnehager og skoler m.v. hvor det står: «Virksomheten skal fremme trivsel og gode psykososiale forhold».

For at både lærere og elever skal kunne trives og yte sitt beste, er det helt avgjørende at både det fysiske og det psykososiale arbeidsmiljøet er på et tilfredsstillende nivå. Det er avhengig av flere forhold, både i form av bestemmelser i lover og forskrifter, men også av holdningene hos den enkelte lærer og elev, noe som til sjuende og sist kanskje er aller viktigst. Dette kommer klart fram i opplæringslovens § 1-2 siste ledd, hvor det står:

«Det skal leggjast vekt på å skape gode samarbeidsformer mellom lærarar og elevar, mellom lærlingar, lærekandidatar og bedrifter, mellom skole og heim, og mellom skole og arbeidsliv. Alle som er knytte til skolen eller til lærebedriftene, skal arbeide for å hindre at elevar, lærlingar og lærekandidatar kjem til skade eller blir utsette for krenkjande ord eller handlingar.»

Jeg er usikker på hva representanten Reikvam mener med «medbestemmelse» for elevene, men etter forslaget til lovbestemmelser har samarbeidsutvalget ved grunnskoler og skoleutvalget ved videregående skoler, og elevrådet og foreldrerådet, rett til å uttale seg og komme med forslag i alle saker som gjelder arbeidsmiljøet på skolen. Det bør kunne gi et grunnlag for brukermedvirkning for elevene og deres foresatte.

Departementets forslag til lovbestemmelser er svar på Stortingets vedtak, og lovbestemmelsene vil bidra til å bedre elevenes arbeidsmiljø gjennom de krav som stilles til skoleeierne, og brukermedvirkning for elevene.

Dette er selvsagt et høringsutkast til uttalelse. Vi må avvente høringsuttalelsene for å se om disse gir grunnlag for å foreta endringer i forslaget til lovbestemmelser. Det er mange som skal si sin mening, og det er et omfattende arbeid som skal gjøres. Deretter vil et endelig lovforslag bli oversendt Odelstinget for ordinær behandling.

Presidenten: Tida som reglementet fastset for føremiddagsmøtet, er straks omme. Stortinget avbryt no forhandlingane, og nytt møte blir sett kl. 18.

Den første talaren på kveldens møte er interpellanten.

Behandlingen av sak nr. 5  fortsatte på kveldsmøtet.