Se også behandlingen av sak nr. 1 og 2 på formiddagsmøtet.

 

John I. Alvheim (FrP): Årets stortingsvalg gav et borgerlig flertall på Stortinget bestående av Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet med tillegg av to distriktsmandater fra Venstre. Valget er på en måte historisk idet den sosialistiske blokken med Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet nå er i klart mindretall i denne sal.

Vi har fått et naturlig og klarere skille mellom de politiske blokkene, og det lå godt til rette for en flertallsregjering, men en slik regjeringsdannelse ble blokkert av Kristelig Folkeparti. Fremskrittspartiet måtte imidlertid trå til som fødselshjelper for den nye samarbeidsregjeringen vi nå har fått. La meg legge til at heller ikke politisk fødselshjelp er gratis i dette landet.

Debatten i dag tar utgangspunkt i to dokumenter, nemlig trontalen fra den avgåtte Stoltenberg-regjeringen og den nåværende regjerings tiltredelseserklæring. Legger man disse to dokumentene ved siden av hverandre, er det forbausende stor likhet når det gjelder fromme ønsker og uforpliktende løfter om at vi alle skal få det så mye bedre med de ulike regjeringsalternativene. Det er dog en prinsipiell, avgjørende forskjell på de to foreliggende dokumenter, nemlig dette at trontalen og Stoltenberg-regjeringen tar utgangspunkt i det kollektive menneskesyn, mens Samarbeidsregjeringens politikk bygger på enkeltmenneskets frihet, integritet og tilrettelegging for personlig livsutfoldelse. Dette er en viktig forskjell. Ut fra denne betraktning kan det vel neppe være en overraskelse for noen at Fremskrittspartiet med sitt ideologiske ståsted gav sin støtte til å etablere den nye samarbeidsregjeringen. Som det fremgår av tiltredelseserklæringen fra den nye regjeringen, har den sin verdiforankring i rettsstatens demokratiske prinsipper og den kristne, humanistiske kulturarv.

Fremskrittspartiet har også det samme ideologiske ståsted. Et tankekors er det da for meg å registrere at det er Fremskrittspartiets verdisyn og menneskesyn som skulle utelukke partiet fra regjeringssamarbeid. Jeg tror en skal være meget forsiktig med i det politiske liv å karakterisere politiske motstandere etter en religiøs verdiskala.

Fremskrittspartiet ser med spenning frem til den politikk og ikke minst de politiske resultater denne regjeringen vil frembringe. På mitt eget fagfelt, helse og omsorg, er det mye å gripe fatt i for å bedre velferden og livskvaliteten til et betydelig antall norske borgere. Jeg tar som gitt at sykehusreformen blir gjennomført som planlagt fra Odelstingets side, uten forsinkelser av noen art. Jeg forutsetter også som antydet i Sem-erklæringen, at pasientrettighetsloven blir endret så snart som mulig, slik at det gis juridisk rett til behandling for pasienter som oversitter den tidsfrist som er fastsatt fra faglig hold.

Jeg regner også med at Regjeringen i sitt forslag til statsbudsjett øker den innsatsbaserte finansieringen fra 50 pst. til 60 pst., noe alle sykehus har bedt om. Dette har jo også vært et Høyre-krav de seneste år, og jeg regner det da som rimelig sikkert at dette kommer på plass. Jeg forventer også at kryptaket i finansieringsordningen blir fjernet, slik at sykehusene får full DRG-betaling for all pasientbehandling, og at det ikke settes tak på antall behandlede pasienter.

Det er min og Fremskrittspartiets anbefaling til Regjeringen når det gjelder opptrappingsplanene innen kreftomsorg og psykiatri, at disse planene blir gjennomgått på nytt for å se om kart og terreng er sammenfallende. Jeg har personlig en mistanke om at både psykiatriplanen og kreftplanen ikke lenger er à jour med de intensjonene Stortinget i sin tid hadde om en betydelig opprusting av psykiatrien og kreftomsorgen. Innen kreftomsorgen er det særlig mangel på strålebehandling som er iøynefallende, og det skorter også en god del på livshjelpsbehandling i terminalfasen og et generelt bedre tilbud om smertebehandling ved våre sykehus.

Vi har fortsatt uverdige og uakseptable forhold innen eldreomsorgen, og som nylig er avdekket i en rapport fra Den norske lægeforening. Nå må vi én gang for alle ta på alvor den situasjonen vi har hatt i eldreomsorgen over lang tid. Det er virkelig et tankekors at vi nå etter å ha brukt 26 milliarder på opprustingen av eldreomsorgen, har en dårligere sykehjemsdekning enn da reformen ble påbegynt tre år tilbake i tid, og at vi har alvorlig svikt i den interne omsorgen i veldig mange offentlige sykehjem. Når sykehjemsdekningen er så dårlig som den er, skyldes det etter min mening at kommunene har prioritert omsorgsboliger av rent økonomiske grunner, og derfor har latt være å bygge tilstrekkelig med sykehjemsplasser for de mest pleietrengende. I denne sammenheng mener jeg at både den tidligere Bondevik-regjeringen og Stoltenberg-regjeringen i for liten grad har fulgt opp og påsett at behovet for sykehjemsplasser ble dekket i første fase av eldreplanen. Fremskrittspartiet mener at eldreplanen må videreføres, men da med en sterkere prioritering av sykehjemsplasser for å dekke behovet for slike plasser innen utgangen av 2003.

Fremskrittspartiet legger inn i budsjettforslaget for 2002 en økning på 300 000 kr til investeringstilskuddet for bygging av sykehjemsplasser for å understreke nettopp den prioriteringen jeg har omtalt.

Jeg vil også på vegne av Fremskrittspartiet overfor denne regjeringen signalisere at vi har et sterkt ønske om at rusomsorgen flyttes ut av sosiallovgivningen og over til helselovgivningen, og at omsorgen blir et statlig ansvar fra 2003. Det samme ønske har vi også når det gjelder tannhelsetjenesten, som i dag dessverre befinner seg i et alvorlig vakuum.

Fremskrittspartiet har i denne valgkampen sterkt fokusert på det tyveri som begås av staten i forhold til ektepar som blir pensjonister, hvor ekteparet til sammen blir frastjålet ca. 25 000 kr i pensjon. Dette mener vi er dypt urettferdig, idet pensjonen må betraktes som en individuell forsikring og en rettighet pensjonistene har krav på. Argumentet for å gjøre dette kuttet i ektefellenes pensjon er at det skal være billigere husholdning for to enn for en. Dette er en argumentasjon som Fremskrittspartiet avviser kontant. Pensjonen er en rettmessig ytelse for den enkelte som i sitt yrkesaktive liv har innbetalt sin pensjonspremie. Jeg vil henstille til Regjeringen allerede i neste års statsbudsjett å påbegynne en nedtrapping av trekket i pensjonen for ektepar og samboerpar.

Selv om det ikke var uventet, har jeg med stor skuffelse registrert at Samarbeidsregjeringen signaliserer en mer restriktiv holdning til gen- og bioteknologiproblematikken. Sem-erklæringen annonserer således at den vil gå imot terapeutisk kloning og forskning på befruktede egg. Fremskrittspartiet er selvfølgelig enig i at gen- og bioteknologien kan stille oss overfor etisk vanskelige valg hvor føre var-prinsippet har en relevans, men dette prinsippet må ikke bli så sterkt at vi forhindrer norske forskningsmiljøer og norske klinikere i å kunne delta på internasjonalt høyt nivå når det gjelder utvikling av gen- og bioteknologien. Vi må utnytte også denne teknologien på en positiv måte til beste for våre medmennesker. Jeg har ingen forståelse for tankegangen om at vi i Norge skal kunne benytte forskningsresultater fremkommet på forskning ute, men som vi ikke vil tillate å forske på i eget land.

Fremskrittspartiet vil føre en positiv og konstruktiv politikk i samarbeid med den nye regjeringen, men dette betinger faktisk at Regjeringen også er positiv og konstruktiv i samarbeid med Fremskrittspartiet. Det korrigerte statsbudsjett fra Samarbeidsregjeringen vil gi et signal om hvorvidt denne regjeringen vil ha et godt forhold til Fremskrittspartiet eller ikke. Jeg håper den vil ha et godt forhold til Fremskrittspartiet.

Til slutt tar jeg opp to forslag. Det ene lyder som følger:

«Stortinget ber Regjeringen følge opp Regjeringen Stoltenbergs positive holdning til etablering av sprøyterom.»

Det andre lyder:

«Stortinget ber Regjeringen fremme de nødvendige forslag for å overføre ansvaret for rusmisbrukere til helsevesenet.»

Presidenten: Representanten Alvheim har tatt opp de forslag han har referert.

Det blir replikkordskifte.

Knut Storberget (A): Etter nå å ha hørt representanten Alvheim forklare igjen sitt ideologiske ståsted og for så vidt behovet for enkeltmennesket for frihet og fravær av fellesskapsløsninger, blir jeg slått av den enorme oppmerksomhet representanten Alvheim skaper i helse- og sosialpolitikken, ikke minst verbalt, og som oftest bare i den ene enden av tiltakskjeden.

Det hjelper svært lite bare å sette inn tiltak når mennesket er blitt pasient, eller f.eks. på kriminalpolitikkens område når ungdommen har begått en kriminell handling. Den mest effektive helsepolitikk er å forebygge sjukdom, skape færre pasienter. Den mest effektive kriminalpolitikk, og den mest behagelige, er å forebygge kriminalitet. Her er ikke Fremskrittspartiet kjent for å gå foran. Vi hørte få toner om dette fra sosialkomiteens leder.

Fremskrittspartiets politikk har vært det motsatte av forebygging, bl.a. en politikk for økt tilgjengelighet på rusmidler og lokal nedbygging av fritidstilbud for barn og ungdom. Av den grunn får jeg lyst til å utfordre representanten Alvheim og spørre om han er enig i at en slik fokusering på forebygging nå er nødvendig for bl.a. å effektivisere norsk helsevesen og redusere norsk kriminalitet. Jeg vil også spørre han: Vil Fremskrittspartiet bidra til å forebygge ved bl.a. å redusere alkohol- og narkotikatilgjengeligheten og dermed totalforbruket av rusmiddel, og eksempelvis øke tilskuddet til nødvendig satsing på barne- og ungdomsaktivitet?

John I. Alvheim (FrP): Jeg vet ikke om representanten Storberget, som i denne perioden er ny i salen, har hatt anledning til å kikke i de politiske dokumenter som vi har fremkommet med i dette storting. Det kan han umulig ha gjort hvis han vil stemple oss som ikke å være for en forebyggende helsetjeneste på alle felter. Vi er faktisk det. Det er vi alle i dette huset. Men det som har vært problemet, og som nærmest har forhindret den innsatsen vi alle ønsker på det forebyggende helsearbeidet, har vært at køen på utsiden av behandlingssykehusene våre har vært så stor og sterk at man har måttet prioritere dem som faktisk var syke, og det har gått ut over det forebyggende helsearbeidet.

Det er stor diskusjon om hvorvidt alkoholmisbruk har noen relevans til tilgjengelighet på alkohol. Får man ikke tilgang på vanlig måte i vanlige utsalg, restauranter og pol, så vet vi alle som sitter her, at det er rike muligheter for å få tilgang til alkohol på det svarte markedet. Så jeg har ikke tro på at restriktive holdninger i forhold til omsetning av alkohol vil være med på å forbedre situasjonen når det gjelder misbruk av alkohol. Alkohol er en lovlig vare, og det må vi bare akseptere. Jeg kan ikke tro at det er noen her som vil nedlegge forbud mot alkoholsalg eller -servering.

Forebygge ved å redusere narkotikatilgjengelighet – ja, du verden, jeg går gjerne sammen med Storberget og hvem som helst i denne salen for å redusere tilgjengeligheten på narkotika. Men jeg er slett ikke sikker på at det er en riktig politikk at de stakkars narkomane, heroinmisbrukerne, fortsatt skal stemples som kriminelle. Det tror jeg er en dårlig vei å gå.

Olav Gunnar Ballo (SV): Jeg registrerer at Samarbeidsregjeringen i sin redegjørelse gir uttrykk for at det skal være et mål for tilbudet av helsetjenester at det skal være uavhengig av bosted og økonomi. Det vi har sett gjennom en årrekke nå, er at økonomien blir mer og mer avgjørende. Vi ser f.eks. at man i forbindelse med budsjettet vil få en økning av egenandelene på 3,5 pst., og det har – med skiftende regjeringer – vært en økning i egenandelene gjennomgående de siste årene. Vi ser også at det er kommet til en rekke egenandeler, bl.a. på rekvisisjoner til fysikalsk behandling, på legeerklæring i forbindelse med konsultasjon hos lege, og kostnader for ulike tjenester i helsevesenet, som mange etter hvert ikke vil kunne bære. Jeg registrerer at Fremskrittspartiet i forbindelse med Budsjett-innst. S. nr. 11 for 2000-2001 understreker følgende:

«Fremskrittspartiet vil gå imot enhver økning av egenandelene som det legges opp til i dette budsjettet.»

Nå ser vi at Fremskrittspartiet kan bli tungen på vektskålen nettopp i forbindelse med det nye budsjettet til Samarbeidsregjeringen. Jeg vil derfor spørre John I. Alvheim: Er det sånn at Fremskrittspartiet vil gi prioritet til det området, slik man beskriver, så man hindrer økte egenandeler, slik arbeiderpartiregjeringen har foreslått, med 3,5 pst.? Eller vil Fremskrittspartiet gjøre det samme som man gjorde da man inngikk i en budsjettallianse for budsjettet for 1998, at på tross av fromme formuleringer der man sa at man ikke skulle være med på å øke egenandelene, så prioriterte ikke Fremskrittspartiet det i det hele tatt? Er det sånn at vi nå kan stole på Fremskrittspartiets betraktninger på dette området, at de vil stille krav overfor Regjeringen om at egenandelene på helsetjenester ikke skal øke?

John I. Alvheim (FrP): Først dette med økende egenandeler, som representanten Ballo viste til at en har fått i primærhelsetjenesten. Ja, og det er takket være fastlegeordningen, som også representanten Ballo lovpriste og vel lovpriser fremdeles. Nå må man altså betale 70 kr for å få utlevert sin egen journal fra den legen man har flyttet fra, til den legen man har flyttet til. Det er jo en helt unødvendig utgift som er påført pasientene. Og slik er det blitt: egenandeler for resepter, konsultasjoner over telefon, osv. Så det er ikke blitt noen lukrativ ordning for pasientene sett ut fra et økonomisk ståsted.

Så var det forholdet mellom liv og lære. Vi har i de siste budsjettene i den forrige perioden primært gått imot enhver økning av egenandelene. Så viser jeg til samarbeidet med Bondevik-regjeringen de to årene den satt, hvor vi inngikk et budsjettforlik. Nå vet ikke jeg om Olav Gunnar Ballo og Sosialistisk Venstreparti noen gang kommer i den situasjon at de må inngå forlik med andre partier for å løse situasjonen rundt et statsbudsjett, men det vi fikk til med Bondevik-regjeringen den gang, var at vi fikk beholde taket på de egenandelene som var foreslått økt, men vi måtte akseptere den generelle økningen av de øvrige egenandelene. Og det var en økning som var formidabel. Det var den største økningen av egenandelene som jeg noen gang har sett i dette hus, med Bondevik-regjeringen den gang. Men det er det man må betale for å gå inn og kompromisse. Jeg tror alle og enhver skjønner at det ikke var med lett hjerte vi gjorde det, men vi måtte altså prioritere det ene mot det andre, og så ble det slik.

Bent Høie (H): Først vil jeg benytte anledningen til å takke John Alvheim for den positive holdningen til og omtalen av Samarbeidsregjeringens politiske grunnlag som han hadde i sitt innlegg. Spesielt gledelig er det, men ikke overraskende, at representanten Alvheim legger vekt på den nye regjeringens verdigrunnlag, et verdigrunnlag som ikke minst gjenspeiler seg i Regjeringens helse- og sosialpolitikk. Fremskrittspartiet og de samarbeidende partier har mange felles punkter her, ikke minst det å etablere et system som kan fjerne det todelte helsevesenet som Arbeiderpartiet har skapt i Norge, der de som har råd til det, kan kjøpe seg behandling på private sykehus, mens vanlige folk må ta til takke med offentlige helsekøer.

Det som skuffer meg i John Alvheims innlegg, er hans avslutning om gen- og bioteknologi, der en kunne få inntrykk av at det var forskerne og de mest liberale landene som til enhver tid skulle sette grensene for den type aktivitet. Det er en holdning som i hvert fall ikke stemmer overens med Høyres verdigrunnlag. Jeg tror det er nødvendig at vi er villige til å sette grenser som kanskje skaper problemer for forskerne våre, men som likevel er helt nødvendige for å opprettholde et menneskeverd.

John I. Alvheim (FrP): Det er problemer for pasientene vi skaper hvis vi i dette landet ikke skal engasjere oss i denne forskningen innen gen- og bioteknologi og utforske og nyte godt av de resultater som der fremkommer. Det er pasientenes interesser vi ivaretar.

Når det gjelder terapeutisk kloning, er det et faktum at man dyrker stamceller for å behandle mennesker med alvorlige, dødelige sykdommer. Jeg trodde vi var innstilt på å gjøre det i Velferds-Norge. Jeg har full respekt for dem som ut fra et etisk ståsted ikke kan gå så langt, men vi er i stand til å gå så langt i positiv retning, slik at vi kan nyttiggjøre oss denne teknologien som man kan nyttiggjøre seg utenfor landets grenser. Vi må ikke komme i den situasjon at vi får en akterutseilt fagekspertise på dette området fordi vi ikke får lov å forske på teknikken.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Representanten Harald T. Nesvik har bedt om ordet utenom talerlisten for å fremsette et forslag.

Harald T. Nesvik (FrP): Jeg vil på vegne av Fremskrittspartiet fremme følgende forslag:

«Retningslinjene for den ordinære regulering av pensjonistenes inntekter endres slik at første setning lyder: «Siktemålet for reguleringa skal vera å gi pensjonistar med folketrygdpensjon ei inntektsutvikling i takt med lønnsveksten for øvrig i samfunnet og i tråd med dei prinsipp og mål som er lagde til grunn for gjennomføringa av det inntektspolitiske opplegget elles».»

Presidenten: Harald T. Nesvik har tatt opp det forslaget han refererte.

Øystein Djupedal (SV): Formiddagens møte avklarte hva som er, og hva som kommer til å bli, denne regjeringens store mare: en regjering som innbyrdes spriker når det gjelder vektlegging av politikk, og – ikke minst – med et fremskrittsparti som kontinuerlig på den ene side vil ydmyke og på den andre side støtte Regjeringen. Det er i dette helt uoversiktlige og meget vanskelige landskap vi har fått en ny regjering. Jeg vil anta at særlig for Kristelig Folkeparti må dette fortone seg som et mareritt, hvis en tenker på at denne regjeringen skal ha en horisont og en levetid. Det betyr at det handlingsrommet som denne regjeringen har vektlagt at den har, stadig vekk innskrenkes fordi det nå vil bli klart for alle og enhver at denne regjeringens parlamentariske grunnlag består av de borgerlige partiene og ingen andre. Det betyr ikke at SV vil være negativ til å støtte eller komme i dialog med Regjeringen når det måtte være aktuelt, men dette fastlegger veldig klart det vi hele tiden har sagt, og det som regjeringspartiene hele tiden har benektet.

Det at Regjeringen også spriker når det gjelder vektlegging av politikk, tydeliggjøres også veldig klart i dag av de parlamentariske lederne for de to største regjeringspartiene. Dette vil selvfølgelig over tid kunne gå seg litt mer til, men samtidig vil det være slik at det i denne Regjeringen er stor indre spenning.

Disse partiene har valgt å inngå i en regjering med et parlamentarisk grunnlag der Carl I. Hagen utgjør den politiske støtte. Om dette partiet sa Bondevik ifølge VG i forrige uke – det var knyttet til en situasjon der Kristelig Folkeparti måtte støtte seg på Høyre, Venstre og Fremskrittspartiet:

«Da må vi basere oss på det liberalistiske ytterste høyre i norsk politikk. Dette er umulig for Kristelig Folkeparti. Da svikter vi vårt ansvar i arbeidet for de svakstilte …».

Det er altså det partiet som Kristelig Folkeparti ikke har villet ta i med ildtang tidligere, som nå utgjør det parlamentariske grunnlaget for Regjeringen.

Det skal bli interessant å se hvor mye høyrepolitikk Kristelig Folkepartis velgere tåler, for det vil være utslagsgivende for hvordan dette vil gå.

Dette er en borgerlig regjering, det er det bare å fastslå når en leser Sem-erklæringen. Og la meg trekke fram tre politikkområder som veldig klart peker i en sånn retning. For det er sånn hvis man leser denne erklæringen og også hvis man leser erklæringstalen til hr. Bondevik, at man vil se at Kristelig Folkeparti har stukket av med de pene ordene, mens Høyre har stukket av med pengene. La meg trekke fram disse tre områdene bare for å vise retningen, for det er også snakk om store strukturelle grep som selvfølgelig vil merkes. Det første er det temaet som jeg og parlamentarisk leder i Høyre tidligere i dag var i en liten klinsj om, nemlig det som går på statens eierskapspolitikk. Om dette står det i Sem-erklæringen:

«Statlige virksomheter skal ikke tilby produkter og tjenester på rene markedsmessige vilkår som private kan gjøre like godt eller bedre.»

Dette kan egentlig da ikke forstås på noen annen måte enn at staten overhodet ikke skal drive forretningsvirksomhet der det er mulig å tenke seg at det finnes private aktører. Men hvis vi tenker igjennom hva staten rent faktisk eier, så driver staten en hel masse forretningsvirksomhet, av historiske årsaker, av ressursmessige årsaker eller av tilfeldigheter, som da staten fikk de private bankene i fanget. Bare tenk gjennom følgende: Telenor, Statoil, Hydro, DnB, Statnett, Statkraft, Luftfartsverket, NSB – bare for å nevne noe av det som er statens store portefølje. Hvis man da skal forstå denne regjeringserklæringen riktig, så skal altså staten ikke drive virksomhet overhodet der det kan tilbys tjenester eller produkter bedre i det private markedet. Det vil bety – og det er selvfølgelig også Regjeringens målsetting – et storstilt salg av statens virksomhet. Og staten trenger nødvendigvis ikke å eie alt det staten eier, det er så riktig. Men samtidig vil det da være sånn – og det viser jo all erfaring – at når staten skal selge ut store deler av sin portefølje, som vi også har sett i siste periode, så selger staten dette for en langt lavere pris enn det det faktisk er verdsatt til. Dette har vi sett ved salg av Telenor, vi har sett det ved salg av Fokus Bank, og vi har sett en rekke andre eksempler. Det betyr altså at det vi nå kanskje står overfor, er at staten i realiteten vil selge ut store deler av de verdiene fellesskapet har, for spottpris. Det har vi sett historisk, og det vil vi sikkert også se igjen. For for denne Regjeringen er sannsynligvis privatisering er et mål i seg selv – de tenker nok sånn at nå må vi sørge for å få privatisert mest mulig mens vi har sjansen – ikke et middel for at bedrifter skal bli bedre. Det kan bety en storstilt privatisering som verken næringsvirksomheten eller staten vil tjene på. Man har en slags formening om at private i utgangspunktet nødvendigvis driver butikk bedre enn staten, og det kan man ha en polemikk om, men den skal ikke jeg ta her. Men hvis vi ser hvordan en del private norske bedrifter husholder med sitt bo – ta Kværner eller ta Braathens – så ser man at det er ikke nødvendigvis eierskapet som avgjør om en bedrift er vellykket eller ikke vellykket, det er andre forhold som også spiller inn.

I Norge er det faktisk sånn at statlig eierskap er nødvendig for i det hele tatt å ha hovedkontorfunksjoner og ha viktig næringsvirksomhet i Norge. Vi har dårlige, lite nasjonalt orienterte kapitalister. De selger ut straks de får muligheten, straks de får et bud. Vi har dessverre sett altfor mange eksempler på at de private ikke står inne i norske bedrifter med et langsiktig perspektiv, slik vi har sett i mange andre land. Det betyr at staten er nødt til å fylle en rolle, der det private for så vidt kan fylle en rolle i andre land. Men dette vil være en stor strukturell endring som jeg håper at vi ikke skal lykkes med, men som jeg dessverre frykter ut fra en ren ideologisk høyrepolitikk. For det finnes mange sterke ideologiske høyremennesker i den nye regjeringen.

Det andre punktet som jeg tenkte jeg skulle trekke fram som viser i hvilken retning dette vil gå, er punktet om skatt og avgift. Ikke noe punkt i denne regjeringserklæringen er så klart på i hvilken retning man vil. Man har til og med tallfestet det til 25 milliarder kr pluss investeringsavgift. En så stor reduksjon av statens inntekter må selvfølgelig betales. Det er ikke mulig slik som hr. Foss gjentatte ganger har sagt, at dette kan betales med vekst i økonomi og oljepenger. Dette vil uvilkårlig medføre betydelig nedskjæring av offentlig virksomhet en eller annen plass. Hvor dette blir, vet foreløpig bare Regjeringen. Men dette vil da uvilkårlig også føre til større forskjeller, for det vil bli dårligere velferdstilbud. I tillegg vil det bety at disse skatter og avgifter nødvendigvis vil ha den effekt at de som sitter øverst ved bordet, får en større lettelse enn de som sitter nederst ved bordet. All erfaring med Høyres skatteforslag viser at dette også vil være tilfellet her. Og det vil bety at dette punktet vil være et punkt for større forskjeller i det norske samfunn – det motsatte av det Kristelig Folkeparti drev valgkamp på, nemlig at man skulle ha mindre forskjeller, man skulle ivareta de fattigste, og man skulle sørge for et samfunn med større rettferdig fordeling. Dette punktet i regjeringserklæringen viser veldig klart at det er Høyre som har hånden på det økonomiske rattet, mens kanskje Kjell Magne Bondevik har de store ord om rettferdighet og solidaritet.

La meg også trekke fram et tredje punkt som viser i hvilken retning denne Regjeringen ønsker å gå. I regjeringserklæringen står det veldig klart at veksten i statsbudsjettet skal være mindre enn veksten i verdiskapingen i Fastlands-Norge. Dette høres selvfølgelig meget komplisert ut. Men det det i realiteten betyr, er at veksten i det fellesforbruket vi her i denne sal vedtar, skal til enhver tid være lavere enn det som er veksten utenfor dette hus. Og det vil bety at det legges et bånd på hvilke tiltak dette hus kan gjøre. Det betyr at når vi ønsker å satse på skole, på eldreomsorg, på sykehus, på barnehager eller hva det er, så må dette selvfølgelig betales, og dette betales i all hovedsak over statskassen. Men her skal man altså legge en begrensning i statens muligheter til pengebruk for å dekke viktige velferdsoppgaver, og denne begrensningen ligger i veksten i fastlandsøkonomien. Dette er tradisjonell høyrepolitikk, for der mener man helt faktisk at det private forbruket til enhver tid skal være høyere enn det offentlige forbruket. Og det er for så vidt fair nok å si det. Men det denne Regjeringen da veldig klart sier, er at fellesskapsverdiene, fellesskapsforbruket, skal til enhver tid ikke være større enn det som finnes i fastlandsøkonomien.

Disse tre punktene viser veldig klart – jeg kunne også trukket fram flere, men dette gjelder den økonomiske politikken – at dette er en borgerlig regjering. Og dette vil enda klarere bli en borgerlig regjering med alle disse operasjonene som denne Regjeringen skal få lov til å gjennomlide under Carl I. Hagens ledelse. Han vil til enhver tid sørge for at ydmykelse og støtte vil gå hånd i hånd, sånn at denne Regjeringen selvfølgelig ikke felles, men sånn at den til enhver tid skal skjønne hvem det egentlig er som sitter med styringen.

Det finnes alternativt flertall for en annen politikk i denne sal som ikke gir Carl I. Hagen innflytelse overhodet – og det er jo SVs erklærte mål. Vi synes ikke det er godt for det norske folk at Carl I. Hagen skal ha frontrollen i denne typen politisk spill. Og det betyr at vi får nå se hvordan dette går fra Kristelig Folkepartis ståsted, men det er Kristelig Folkepartis velgere som avgjør hvor mye høyrepolitikk denne nasjonen skal få.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Tore Nordtun (A): Dette er en debatt som omhandler rikets tilstand og styring, og i den forbindelse vil jeg spørre representanten Djupedal, nestlederen i SV, om hans syn på hvordan de skal bruke sin politiske makt i Stortinget etter at de er kommet inn med en så stor gruppe.

Djupedal sa bl.a. at han skulle støtte Regjeringen når det ble aktuelt. Det er vel og bra. Men hvis det skulle bli aktuelt å støtte andre koalisjoner her, hvordan ser Djupedal på det? Hvordan vil SV nå bruke sin politiske makt? Jeg vil videre spørre nestlederen i SV om hvordan han ser på formuleringene i SVs program med hensyn til den innbitte motstanden mot EØS-avtalen, at Schengen-samarbeidet skal snus helt på hodet og forkastes, at medlemskapet i NATO skal være en saga blott – ut av det. Er dette invitasjon til et samarbeid? I Djupedals gruppe er det personer som er mer komfortable med Rød Valgallianses program enn med SVs, ble det sagt to dager før valget.

Kan vi få nestlederen i SVs oppklaring på disse områdene?

Øystein Djupedal (SV): Jeg kan berolige min gode venn Tore Nordtun med at det er SVs program alle våre representanter er valgt på.

I debatten i formiddag var det flere interessante signaler, ikke minst fra tidligere statsminister Stoltenberg, som nå orienterer seg etter det store valgnederlaget Arbeiderpartiet har hatt. Og det skjønner jeg godt, for det har vært en debatt vi har etterlyst fra SVs side. Vi gikk riktignok og håpet at vi skulle gjøre et godt valg, men vi innså nok at mer enn 50 pst. ville vi aldri klare alene. Vi har skjønt at skal vi få innflytelse over det vi mener er viktig, er vi nødt til å forholde oss til andre partier. Å forholde seg til andre partier betyr at man både gir og tar. Og vi er mer enn villige og har sagt at vi ønsker å inngå et samarbeid med Arbeiderpartiet, med Senterpartiet eller med andre partier som står oss politisk nær, for å skape flertall for en politikk vi mener går i riktig retning.

Vi har registrert at fram til stortingsvalget nå var det ingen interesse for dette i Arbeiderpartiet, og det var heller ingen interesse for det i andre partier. Nå har vi fått et storting som parkerer både Arbeiderpartiet og SV i første omgang ikke i maktens korridorer, men dessverre litt utenfor. Men jeg synes det er interessant å se at både tidligere statsminister Stoltenberg og også andre av Arbeiderpartiets toneangivende politikere nå orienterer seg mer i retning av at den tid er definitivt forbi da Arbeiderpartiet kunne se for seg at man skulle ha regjering alene.

Jeg synes det er et paradoks at de norske sosialdemokratene er det siste sosialdemokratiske partiet i Europa som har fått den erkjennelsen. I Sverige er det vårt søsterparti og Miljöpartiet som utgjør det parlamentariske flertallet for den sosialdemokratiske regjering, i Tyskland sitter De grønne sammen med sosialdemokratene, i Frankrike sitter vårt søsterparti sammen med sosialdemokratene, og i flere andre land i Europa er dette mønsteret. Dette er mønsteret fordi det nødvendigvis tvinger seg fram. I en så uoversiktlig verden som vi nå har, tror jeg at det å ha et stabilt parlamentarisk styre er viktig, men det er selvfølgelig viktig å ha et stabilt parlamentarisk styre langs en politikk som går mot venstre, og ikke langs en politikk som går mot høyre.

Julie Christiansen (H): Inneværende års statsbudsjett gav det norske folk en solid skatte- og avgiftssmell, en smell som nok er en del av årsaken til at representanten Djupedal i sitt innlegg uttalte at vi mangler nasjonalt orienterte kapitalister i Norge, men som også har hatt en klar negativ sosial slagside. På vårparten kom nyhetsinnslagene om at mennesker til tross for at de hadde arbeidsinntekt, måtte gå på sosialkontoret for å få betalt strømregningene sine. En høyskattepolitikk kombinert med høye avgifter var altså en direkte årsak til at vi fikk flere sosialmottakere i Norge.

Høyre har advart mot de konsekvenser en slik politikk har for menneskers mulighet til å greie seg på egen inntekt. Selvhjulpenhet og selvrespekt henger etter vår oppfatning sammen.

SV har kjørt en valgkamp for de fattigste i Norge, noe jeg respekterer SV for. Mitt spørsmål til Djupedal er: Er SV villig til å se på selvhjulpenhet og det å greie seg på egen inntekt som en målsetting? Og er de, som en konsekvens av det, villig til å se skatte- og avgiftspolitikken i sammenheng og være med samarbeidsregjeringen på dens målsetting om å redusere det samlede skatte- og avgiftstrykket for de lavest lønte?

Øystein Djupedal (SV): La meg takke for en hyggelig replikk, for der var det mange gode ting å ta fatt i.

For å svare på den første biten av din utfordring: Vi er for kapitalister, vi er også for private kapitalister – bare så det er sagt – vi er for et privat næringsliv, og vi er for at alle skal bidra til fellesskapet.

Når det gjelder skatte- og avgiftstrykket, er det klart at det er mange i det norske samfunnet som med fordel kan betale mindre skatt og mindre avgift. Svakheten med det Høyre hele tiden gjør når de snakker om skatt og avgift, er at de ikke er målrettet i det de ønsker. Det betyr selvfølgelig at de som har høyest inntekt og høyest forbruk, relativt sett bestandig får de største lettelsene. Bestandig, uten unntak, er det effekten av Høyres forslag. La oss ta en generell reduksjon av elavgiften som et eksempel. Hvem tjener mest på det? Jo, selvfølgelig tjener de med de største boligene og det høyeste elektrisitetsforbruket mest på det. Minstepensjonisten i en vanlig liten leilighet vil sannsynligvis ikke tjene mye, kanskje en femtilapp eller en hundrelapp i året, mens en som har en enebolig og som lar strømmen gå, som har strøm i carporten og strøm i svømmebassenget, vil tjene mange, mange tusenlapper. Hvis man ønsker at de som sitter nederst, skal få den avgiftslettelsen – og det ønsker vi – så må man foreta en systemomlegging. Man må sørge for å få et toprissystem. Da oppnår man to ting. Man hjelper de som har minst penger, og man sørger for en reduksjon i det totale energiforbruket, hvilket også er et mål.

I SVs skattepolitikk, som vi har fremmet i alle år her i Stortinget, har vi akkurat denne profilen. Vi er ikke veldig bekymret for at de høytlønte må betale mye skatt, for det synes vi er riktig. Men vi er veldig bekymret for at mange som sitter nederst ved bordet, betaler for mye skatt. Derfor er vår skattepolitikk målrettet for at disse skal få lettelser, for i likhet med Høyre mener SV at det beste er hvis man kan livnære seg på egen inntekt. Vi har ikke noe ønske om å dytte noen som helst over i sosialkø. Dessverre er det noen som havner der, og da må vi hjelpe dem. Men det beste for ethvert menneskes selvrespekt og for samfunnet er at man kan leve av egen inntekt. Det er selvfølgelig også SVs mål.

Gjermund Hagesæter (FrP): SV og representanten Djupedal har lenge tatt sterkt til orde for bl.a. høyere kapitalbeskatning. I den forbindelse har jeg et spørsmål: Er ikke representanten Djupedal redd for at en slik skjerpet kapitalbeskatning i en åpen økonomi som den norske vil føre til kapitalflukt og dermed tap av norske arbeidsplasser? Eller mener representanten Djupedal at økonomiske rammebetingelser ikke har noe å si for hvor en bedrift blir plassert?

Øystein Djupedal (SV): Spørsmålet om kapitalbeskatning eller beskatning overhodet reiser selvfølgelig mange vanskelige problemstillinger. Er det mulig for en nasjon å ha en annerledes skatte- og avgiftspolitikk enn sine naboland? Er det mulig å opprettholde et velferdsnivå der staten har inntekter samtidig som man har et helt annet system? Svaret på dette er delvis ja og delvis nei. Det er delvis ja fordi skatte- og avgiftssystemet i alle land i Europa er veldig forskjellig. Det er et av disse områdene som faktisk er harmonisert minst.

Jeg leder akkurat nå en arbeidsgruppe i Nordisk Råd som ser på akkurat dette med kapitalbeskatning i de ulike land i Europa. Og man vil bli veldig overrasket over å se hvor store de faktiske forskjellene er mellom de ulike land i Europa, inkludert Norge – alt fra avskrivingssatser til satser for kapitalbeskatning, til hva man kan trekke fra og ikke trekke fra, skattegrunnlag mv. Det betyr at svaret er ja, det er mulig å ha en annerledes beskatning også av kapital i Norge.

Så er spørsmålet: Er det ønskelig? Det er en annen bit. Vi mener – og det mener vi veldig klart – at norsk kapital skattlegges meget lempelig. Hvis en ser det i internasjonal sammenheng, skattlegges ikke norsk kapital spesielt hardt. Tvert imot er det sånn at de fleste ærlige kapitalister sier at det ikke finnes noen skattemessig grunn til å flytte næringsvirksomhet fra Norge. Vi ønsker – og det tror jeg også at Fremskrittspartiet vil være enig i – at Norge skal være en velfungerende velferdsstat. Det betyr at staten, samfunnet, må ha inntekter, og staten må ha inntekter fra ulike skatteobjekt – kapital er ett. Jeg har lagt merke til at hvis man sammenlikner med mange andre land som har lavere kapitalbeskatning, så har de mye høyere boligbeskatning og mye høyere eiendomsbeskatning, som er stasjonære skatteobjekt som ikke kan flyttes, mens kapital kan flyttes. Det betyr at det Fremskrittspartiet i Norge står for, er helt atypisk i forhold til alle de partiene de eventuelt kan sammenlikne seg med. De ønsker en hardere beskatning av bolig og eiendom, for de sier at dette kan man ikke flytte, men pengene kan man flytte til Cayman Islands.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Statsråd Dagfinn Høybråten: Samarbeidsregjeringen har som mål for sin helsepolitikk at alle skal gis et likeverdig tilbud av helsetjenester uavhengig av bosted og økonomi. Nærhet, likhet og kvalitet skal være idealet for helse- og omsorgstjenestene. Vi vil løfte fram de mest forsømte områdene, og vi vil satse forebyggende.

Vi står for en folkehelsepolitikk som bygger på den enkeltes ansvar for egen helse. Like fullt må helsetjenesten være en pådriver på dette området fordi helsetjenesten så godt kjenner resultatene av manglende forebygging. Folkehelsepolitikken er derfor også et samfunnsansvar.

Livsstilsfaktorer som kosthold, mosjon, røyking og rus har nær sammenheng med helse. Tobakk forårsaker om lag 30 pst. av krefttilfellene og kostholdsfaktorer sammen med manglende fysisk aktivitet mellom 30 og 40 pst. Disse livsstilsfaktorene er også blant de viktigste årsaksfaktorene til hjerte- og karsykdommer. Vi vil følge opp kreftplanen, og vi vil følge opp kreftplanens satsing ikke minst på dette feltet. Samtidig er det viktig å bygge ut kapasiteten i strålebehandling i nødvendig takt.

Psykiske lidelser og psykososiale problemer representerer store belastninger for de som rammes, for samfunnet som helhet og for tjenesteapparatet. Forebygging av psykiske lidelser og psykososiale problemer må få større plass. Regjeringen vil følge opp gjennomføringen av Opptrappingsplanen for psykisk helse, og vi legger særlig vekt på arbeidet for barn og ungdom med psykiske lidelser. Vi vil løpende vurdere fordelingen av ressursinnsatsen for å sikre en god balanse mellom behov og innsats, slik representanten Alvheim var inne på.

Som helseminister vil jeg nå foreta en gjennomgang av helsetjenestens tilbud til rusmisbrukere. Her er det i dag store mangler og sviktende sammenhenger, som vi ikke minst gjennom de siste ukene har fått dokumentert gjennom media.

Stortinget har vedtatt en reform som innebærer statlig overtakelse av eieransvar og sektoransvar for spesialisthelsetjenesten. Samarbeidsregjeringen vil gjennomføre sykehusreformen. Stortinget har gjennom sin behandling av Ot.prp. nr. 66 for 2000-2001, Om lov om helseforetak m.m., fastsatt rammer for gjennomføringen. Det er så langt gjort et betydelig arbeid for å forberede den. Regionale helseforetak er etablert, og det gjennomføres nå forberedende aktiviteter fram mot overtakelsen av ansvar og eierskap fra årsskiftet. Det vil bli utviklet en styringsdialog med de regionale helseforetakene som understøtter foretaksmodellen.

Når staten ved årsskiftet overtar eierskapet knyttet til tidligere fylkeskommunalt eide virksomheter innen spesialisthelsetjenesten, må denne eierposisjonen benyttes for å realisere helsepolitiske mål. Slik skal eierskapsreformen fylles med innhold. Regjeringen vil benytte sin eierposisjon til aktiv styring for å realisere bedre kvalitet i tjenestetilbudet, effektiv ressursutnyttelse og kortere ventetider for pasientene.

Private virksomheter er et viktig supplement og korrektiv til de offentlige sykehusene. Det frie sykehusvalg og den innsatsstyrte finansiering av sykehus skal utvides til også å omfatte private sykehus som har avtale med regionale helseforetak. Når de avtalemessige rammene lages, må det også ses hen til at helseforetakene fortsatt bærer mange typer kollektivt ansvar, slik som akuttfunksjon, beredskap, utdanning og forskning. Helseforetakenes samlede oppgaver må fortsatt gi grunnlag for rasjonell oppfølging av dette. Men samtidig vil det bli utarbeidet et opplegg som legger til rette for at kjernen i tiltaket – det frie sykehusvalget – også skal omfatte private sykehus. Slik vil tiltaket kunne gi en stimulans til at helsetjenesten får en sterkere forankring hos den enkelte pasient, samtidig som det kan stimulere til bedre kvalitet og effektivitet.

Det er behov for en evaluering av eksisterende finansieringsordninger for alle tjenesteområder innen helsevesenet. Det er videre behov for en utredning av finansieringsordninger innenfor helsetjenesten med sikte på endringer som understøtter den nye organiseringen. Jobb nr. 1 er gjennomføring av sykehusreformen. Dernest vil vi foreta gjennomgangen av finansieringsordningene.

Regjeringen vil følge opp fastlegereformen, men ser behov for å gjennomgå den for å rette opp uheldige virkninger. Spesielt bør henvisningsordningen endres, slik at det er tilstrekkelig med henvisning til spesialist én gang for samme lidelse. Den nye henvisningsordningen har vært i funksjon i noen måneder, men det synes åpenbart at ordningen hittil er blitt praktisert unødvendig firkantet overfor mennesker med kroniske lidelser og eksempelvis kvinner som har et fast og langvarig forhold til en gynekolog. Det vil bli tatt kontakt med Lægeforeningen for å diskutere tiltak for å gjøre praktiseringen så enkel og fleksibel som den er tenkt. Eventuelt kan det bli aktuelt å foreta justeringer i forbindelse med takstforhandlingene til våren.

La meg avslutningsvis minne om at ikke alle sykdommer kan helbredes gjennom behandling. Vi vil likevel alltid kunne gi omsorg og nesten alltid lindre smerte. Det å gi bedre livshjelp til alvorlig syke og døende pasienter vil være en viktig oppgave for denne regjering.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Asmund Kristoffersen (A): Jeg må gratulere statsråd Høybråten med hans comeback, selv om det gikk på bekostning av en kjær arbeiderpartistatsråd.

Å sørge for gode og likeverdige helsetjenester er en av velferdsstatens aller viktigste oppgaver, og uansett hvilke land vi sammenligner oss med, ser vi at en slik organisering er grunnleggende riktig. I så måte ble jeg ikke skremt av det som statsråd Høybråten her sa i sitt innlegg.

Arbeiderpartiet tok et stort løft og kanskje en tung belastning med å reformere sykehustjenesten m.m. En del av reformen tok sikte på å sikre 100 pst. statlig eierskap gjennom statlig driftsansvar. Jeg ser i Sem-erklæringen at fornyelse av offentlig sektor også kan bety privatisering. Jeg synes det ville være trist hvis fornyelse blir forvekslet med privatisering.

Mitt første spørsmål til statsråden er: Er det slik at også offentlige sykehus eller deler av virksomheten planlegges privatisert? Mitt andre spørsmål er: Hvis det skal bli slik som Sem-erklæringen antyder, og som Høybråten også var inne på i sitt innlegg, at private sykehus skal få samme finansiering som de offentlige, skal disse private tilbud på lik linje med offentlige sykehus være forpliktet til f.eks. å ta seg av de samme utdanningsoppgavene for helsepersonell som offentlige sykehus nå er pålagt?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg takker representanten Kristoffersen for hyggelige ord og skal prøve å leve opp til forventningene.

Det som er hovedoverskriften over det jeg sa når det gjelder sykehusreformen, er at Regjeringen tar sikte på å gjennomføre den slik Stortinget har vedtatt den. Og meg bekjent har ikke Stortinget vedtatt at den reformen skal innebære en privatisering av offentlige sykehus. Det som imidlertid denne regjeringen markerer langt tydeligere enn den avgåtte, er at vi ønsker å ta i bruk også private sykehus når det gjelder løsningen av viktige samfunnsoppgaver knyttet til pasientbehandling. Vi ønsker å gjøre det innenfor rammen av avtaler som inngås av de regionale helseforetakene ved disse private sykehusene, og i slike avtaler som vi må utforme et nærmere opplegg for, vil det være naturlig å stille krav til hva disse sykehusene skal levere. I den forbindelse må man også se på den type utdanningsoppgaver som representanten Kristoffersen var inne på.

Jeg tror imidlertid det er viktig at vi signaliserer at trykket på fornyelse i sykehussektoren ikke skal bli mindre med denne regjeringen, snarere tvert imot. Men vi vil sørge for at dette ikke bare blir en ytre endringsprosess, men at det også blir de indre reformers prosess i sykehusene.

Harald T. Nesvik (FrP): Jeg vil også få lov til å gratulere med utnevnelsen som helseminister igjen og ser fram til et konstruktivt og godt samarbeid i tiden som kommer.

Det er slik at dagens helsevesen preges av lange køer. 260 000 mennesker står i kø for å motta behandling. Det er også en situasjon der det er ventelister når det gjelder strålekapasitet, MR-undersøkelser og en rekke andre ting innenfor helsevesenet. Og de private aktørene innenfor helsevesenet er, i hvert fall slik undertegnede og Fremskrittspartiet ser det, ingen konkurrent til det offentlige helsevesenet. De er et supplement, et nødvendig supplement til helsetjenester. Og slik sett var det veldig mye positivt å høre i statsrådens innlegg.

Men jeg må påpeke at det viser seg at det tar veldig lang tid, fra private institusjoner søker om godkjenning og fram til en eventuell godkjenning eller et avslag foreligger. Det virker som om man legger vekt på en rekke forskjellige kriterier, og i hvert fall tidligere nærmest har lett etter utveier slik at man kan si nei til private aktører innenfor helsevesenet. Det håper jeg at denne regjeringen kan få en slutt på, slik at man kan gi mer positive tilsagn i så henseende. Og da vil jeg spørre statsråden: Vil statsråden nå sørge for at det egentlig bare er de faglige kriterier som skal legges til grunn for en godkjenning av private helseinstitusjoner i Norge, og deretter at disse gis refusjon på lik linje med de offentlige helseinstitusjonene?

Jeg håper statsråden kan gi en positiv tilbakemelding på dette, slik at norske pasienter kan gå framtiden trygt i møte.

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg takker for invitasjonen til samarbeid.

For min del vil jeg si at hovedfokuset, uansett virkemidler, må være å sørge for at pasientenes interesser og pasientenes muligheter til å få raskest mulig og best mulig behandling er overordnet. Det må også være avgjørende i forhold til den vurdering som gjøres i tilknytning til søknader om godkjenning som privat sykehus.

Jeg kommer til å følge lovverket slik det er vedtatt av Stortinget, når det gjelder hva som skal til for en slik godkjenning. Når det gjelder spørsmålet om finansiering, som er et annet spørsmål enn spørsmålet om godkjenning som sykehus, vil jeg som helseminister følge de retningslinjer som er trukket opp i Regjeringens tiltredelseserklæring, nemlig at en ser dette i forhold til et samspill med de regionale helseforetakene og en avtale med regionale helseforetak. Vi vil utforme et opplegg for slike avtaler ut fra de hensyn som må ivaretas for å sikre en god og helhetlig helsepolitisk sammenheng i tilbudet.

Olav Gunnar Ballo (SV): Da Odelstinget den 6. juni i år debatterte lov om helseforetak, uttalte representanten Are Næss fra Kristelig Folkeparti følgende:

«Denne loven vil vise seg ikke å være til fordel for noen del av landet.»

Han sa videre:

«Det er likevel en omfattende og radikal endring som foreslås, og det er bemerkelsesverdig at jo mindre peiling Arbeiderpartiets helseministere har på helsevesenet, desto større reformer dukker de opp med. Her synes det å være en årsakssammenheng.»

Næss fortsatte:

«Dette lovforslaget innebærer et helsepolitisk tidsskille, og ikke bare i det ytre, ved at Arbeiderpartiet slår inn på en linje der de må støtte seg til Fremskrittspartiet og Høyre, ja, der disse partier jubler for forslaget som et uttrykk for at Arbeiderpartiet endelig er begynt å føre høyresidens helsepolitikk.»

Også representanten Bondevik tok da stilling til reformen og uttalte:

«Denne reformen betyr i realiteten at viktige beslutninger blir flyttet vekk fra folkevalgte organ med nærhet til brukerne – pasientene. Jeg er redd for at det kan føre til et demokratisk underskudd i vår sykehuspolitikk.»

Jeg vil være rimelig trygg på at de betraktningene som både Are Næss og Kjell Magne Bondevik har kommet med, er betraktninger som helseministeren helt ut deler. Dette er hans egne partifeller. Og jeg vil i forlengelsen av det Bondevik her tok opp, nemlig det demokratiske underskudd som foreligger som en konsekvens av helsereformen, spørre helseministeren helt konkret om hvordan man har tenkt å gripe fatt i helsereformen som Kristelig Folkeparti så klart har gått imot, for å sørge for at det ikke blir et demokratisk underskudd. Hva vil være statsrådens tilnærming for å sikre at man nå i stedet ivaretar demokratiet på en hensiktsmessig måte?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Vi kan sikkert få mye moro i denne salen i denne perioden med å trekke fram sitater fra tidligere debatter.

Jeg for min del legger til grunn at når Stortinget har vedtatt tidenes største forvaltnings- og tjenestereform, i hvert fall i moderne forvaltnings historie, har Regjeringen og den til enhver tid sittende helseminister å gjennomføre det. Den respekt har jeg for vedtak som er fattet i denne sal. Det betyr at jeg er mindre opptatt av å gjenta gamle debatter. Jeg er mer opptatt av å sørge for en trygg og sikker gjennomføring, og det kommer til å bli krevende nok, for det er lagt et meget tidskritisk løp. Det går jeg nå inn i og gjør opp status, og sikrer en god gjennomføring. Men la meg si at jeg er opptatt av at det rundt beslutningene i helsetjenesten skal være en offentlig debatt, og at det skal være en demokratisk utøvelse av helsepolitikken. Med staten som eier vil det i veldig stor grad si at vi må sørge for gode prosesser inn mot de sentrale politiske organer.

Jeg er for øvrig av den oppfatning at det er en ganske god sammenheng mellom de forslag jeg la fram og fikk vedtatt som helseminister i forrige periode når det gjelder fristilling av sykehus, og når det gjelder en sterkere regional samordning, og det som har skjedd med denne reform som Stortinget i mellomtiden har vedtatt. Det er litt andre virkemidler, og det er en litt annen strategi, men det er mange av de samme målene. Derfor føler jeg det absolutt ikke vanskelig å stå her og si at jeg skal gjennomføre Stortingets vedtak.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A): I arbeiderpartiregjeringens forslag til nasjonalbudsjett for 2002 og i finanstalen som jeg holdt den 11. oktober, ble det lagt stor vekt på å beskrive den økte usikkerheten som vi nå ser både i internasjonal og i norsk økonomi. Etter at arbeidet med nasjonalbudsjettet ble avsluttet, er det kommet nye anslag fra ulike institusjoner. Disse kan tyde på at utsiktene til økonomisk vekst neste år vil kunne bli svakere enn lagt til grunn i nasjonalbudsjettet. Jeg brukte mine siste dager i Finansdepartementet til å få grundige analyser av hvordan dette kan påvirke norsk økonomi, og om det bør få konsekvenser for den økonomiske politikken.

Svakere vekst internasjonalt vil kunne påvirke norsk økonomi gjennom flere kanaler. En ser klare tegn til svakere eksport av tradisjonelle varer og svakere utvikling for utekonkurrerende industri. Samlet sett trekker dette i retning av at veksten også i norsk økonomi kan bli noe svakere enn forutsatt i nasjonalbudsjettet.

Aktiviteten framover vil likevel ligge på et høyt nivå. Arbeidsmarkedet vil fortsatt være stramt. Samtidig vil tendensene til todeling av økonomien kunne forsterkes i tiden framover. Husholdningenes finansielle situasjon er meget solid, og de vil i tillegg trolig oppleve en sterk vekst i disponibel realinntekt neste år. Sterk vekst i husholdningenes etterspørsel vil på den ene side gi betydelige impulser til de tjenesteytende sektorer og andre næringer som er skjermet for utenlandsk konkurranse. På den annen side vil industrien og andre deler av konkurranseutsatt virksomhet kunne rammes av svakere vekst i den internasjonale økonomi. Styrkingen av den norske krone siden i fjor sommer har bidratt til svekkelse av den kostnadsmessige konkurranseevnen. Dette kommer på toppen av en kostnadsvekst som fortsatt ligger høyere enn hos våre handelspartnere.

Vår vurdering var at disse perspektivene klart peker i retning av at en i tiden framover bør være varsom med å stimulere økonomien ytterligere gjennom finanspolitikken. Vi må minne hverandre om at den økte bruk av oljepenger som følge av handlingsregelen, som arbeiderpartiregjeringen allerede har innarbeidet i budsjettet, i seg selv gir en positiv stimulans for økonomien på 0,6 pst. Dersom man skulle gi ytterligere stimulanser, ville dette øke innenlandsk etterspørsel og dermed presset i arbeidsmarkedet. Samtidig ville dette kunne motvirke en rentenedgang, bidra til en ytterligere styrking av valutakursen og dermed forverre situasjonen for konkurranseutsatt virksomhet.

De nye retningslinjene for den økonomiske politikken som Stortinget behandlet i vår, tillegger pengepolitikken en sterkere rolle i å stabilisere norsk økonomi. Markedet forventer nå en nedgang i rentene. Dersom den nye regjeringen bruker flere oljepenger enn arbeiderpartiregjeringen foreslo, vil det derfor ha to sikre virkninger. Man får et rentenivå som er høyere enn det ellers ville ha vært, og man gjør situasjonen vanskeligere for den konkurranseutsatte delen av næringslivet. Dersom den nye regjeringen likevel bruker flere penger, er det derfor kun et tegn på at Regjeringen ikke klarer å gjøre de vanskelige valgene. Regjeringen klarer ikke å gjøre den jobben den har påtatt seg å gjøre.

Men det er vel også her Regjeringens største utfordring ligger. Sem-erklæringen lover økte bevilgninger til mange gode formål. Samtidig loves 31 milliarder kr i skattelette, først og fremst til dem som tjener aller mest. Dette går ikke i hop. Det kan bare gjennomføres ved kutt i ulike velferdsordninger. Samlet sett vil dette gi større forskjeller mellom folk i Norge.

Men dette dilemmaet kommer man ikke utenom ved å sprøyte flere oljekroner inn i økonomien. Da sender man regningen til unge familier med store boliglån og til ansatte i industrien som sendes ut i arbeidsledighet. Derfor må vi alle kunne forvente at Regjeringen gjør den delen av jobben som ikke ble gjort på Sem – at Regjeringen klarer å velge og klarer å skaffe rom for de løftene som den har gitt.

Statsråd Kristin Clemet: I regjeringserklæringen heter det at Samarbeidsregjeringen vil øke satsingen på utdanning og forskning. Målet er at Norge skal ligge helt i teten internasjonalt når det gjelder ny teknologi, kompetanse og kunnskap. Det kan se ut som et ambisiøst mål, men jeg tror det er et mål som er innen rekkevidde, og jeg tror det er et mål som er meget viktig. Det er viktig fordi det er en forutsetning for at vi skal kunne opprettholde et høyt velferdsnivå. Da snakker jeg ikke bare om materiell velferd, men også om immateriell velferd, fordi kunnskap er kilden til dannelse, til kultur, til mestring og til personlig utvikling. Men det er også viktig fordi det er en forutsetning for å sikre verdiskapingen i et land som er veldig åpent, som er veldig avhengig av andre land, og som må konkurrere med andre og være produktivt, spesielt i en situasjon hvor det er knapphet på arbeidskraft.

Det er viktig å huske at kunnskap og kompetanse kan tilegnes på mange måter, på mange steder, i mange situasjoner – ja, vi gjør det vel hele tiden. Av og til er det kunnskapen som oppsøker oss, slik det ofte er i skolen. Men vi kan også oppsøke kunnskapen, slik vi gjør når vi går på biblioteket. Begge deler er like viktig. Vi skal lære, men vi skal også lære å lære. Men det som samtidig er helt klart, er at samspillet mellom det formelle kompetansesystemet vårt, det offentlige utdanningssystemet og forskningen og det private og uformelle utdanningssystemet og kompetansesystemet naturligvis er helt vitalt og helt sentralt for i hvilken grad vi skal greie å tilegne oss tilstrekkelig kunnskap.

Når jeg sier at jeg tror dette ambisiøse målet om å være helt i teten internasjonalt når det gjelder ny teknologi, kompetanse og kunnskap, er innen rekkevidde, er det fordi vi tross alt har et svært godt utgangspunkt på veldig mange områder. På noen områder er Norge allerede i teten. La meg nevne noen slike områder: Vi er blant de land i OECD som investerer mest i utdanning. Vi er blant de land som bruker mest pr. elev i grunnskole og videregående opplæring. Hvis vi ser på utgiftene til utdanningsinstitusjoner som andel av BNP, er vi tredje best i OECD. Gjennomstrømningen til og med videregående opplæring er en av de aller høyeste i verden. Det er en svært høy andel av elevene som går videre fra grunnskole til videregående opplæring, og det er lite frafall underveis. Vi har en meget høy deltakelse i etter- og videreutdanning, og vi har meget lange tradisjoner innen fjernundervisning, hvilket også har gitt oss en mulighet til å bli veldig gode innen nettbasert læring, der Norge faktisk ligger langt fremme internasjonalt.

Også på innholdssiden er det positive ting. Matematikkunnskapene blant avgangselever i videregående opplæring er i hvert fall over gjennomsnittet, selv om kunnskapen er lavere på lavere trinn i skolen. Voksnes leseferdigheter i Norge er gode, og ungdoms – eller 14-åringers – demokratiforståelse er meget bra sammenliknet med ungdoms forståelse i andre land. Vi har en godt utdannet, samvittighetsfull lærerstand. De aller fleste lærere er meget dyktige og entusiastiske. Vi har et stort antall kvinner som tar høyere utdanning. Dessuten deltar vi i EUs rammeprogrammer om forskning og teknologisk utvikling. Der må vi konkurrere for å være med, og vi har greid oss ganske bra – ja, innenfor miljørettet og marin forskning betegnes vi faktisk som en stormakt.

Når alt dette er sagt, betyr ikke det at alt er bra. Det er også problemer og utfordringer innenfor norsk utdanning og forskning. Det er alltid et potensial for forbedring. Jeg oppfatter det slik at alle i denne sal faktisk mener at det er rom for forbedringer. Dessuten er det alltid nødvendig med omstilling, rett og slett fordi utdanningen vår er et meget langt løp mot et bevegelig mål. Samfunnet forandrer seg, og de andre landene som vi konkurrerer med og mot, forandrer seg også.

La meg nevne noen av de utfordringene vi står overfor.

For det første er det meget store variasjoner innenfor norsk utdanning, både i kvalitet og i fysisk utrustning, enten vi snakker om skolebygg eller utstyr. Det betyr at det er noen som har noe å lære bort, og at det er noen som har noe å strekke seg etter.

For det andre: Selv om vi har en stor grad av kvalitetsvurdering og forsøk på evaluering av skoler, lærere og elever, og vi har mye statistikk, er vi kanskje ikke flinke nok til å beskrive den og virkelig vurdere den og vurdere kvaliteten på den. Dermed er det også vanskeligere å lære av det beste enn det kunne være. Lese- og skriveferdighetene er til dels mangelfulle hos 15–20 pst. av elevene, og vi har problemer med lærerrekrutteringen. Mange lærere har dessuten ikke tilstrekkelig, eller i hvert fall ikke ønskelig, faglig fordyping innen de fagene de underviser i. Tilbudet på etter- og videreutdanningskurs for lærere, og søkningen til dem, er også svakere enn ønskelig. Vi har et lavt antall undervisningstimer på barnetrinnet, og vi har problemer med realfagsrekrutteringen – for øvrig i likhet med en del andre land. Det er mangler ved lærerutdanningen. Og studentene som tar høyere utdanning, bruker meget lang tid på å fullføre utdanningen.

Selv om vi har en del fremragende forskning, skorter det også på kvalitet i en del av forskningen, samtidig som vi satser lite – ja, til dels svært lite – innenfor grunnforskning og næringslivsforskning sammenliknet med OECD-landene, og ikke minst med våre naboland. Vi har til dels for dårlig samspill mellom kompetansesystemene i offentlig og privat sektor, noe Kristin Halvorsen var inne på tidligere i dag. Nærings- og arbeidslivet må mer inn i skolen, og skolen må mer inn i nærings- og arbeidslivet. Det er både viktig og riktig.

Slik jeg ser det, vil jeg peke på særlig fire områder som det er viktig at vi griper fatt i nå, bl.a. på grunnlag av Sem-erklæringen og Regjeringens erklæring.

For det første: Vi må arbeide videre med kvalitetsforbedringer i grunnskole og videregående opplæring, og jeg tror det er viktig å se disse to trinnene i sammenheng. Vi trenger mer kvalitet for hver krone, og vi må ha en grunnopplæring som er tilpasset den enkelte elev enda bedre enn den er i dag. Elementer i et slikt program kan være en bedre lærerutdanning. Regjeringen vil fremme en stortingsmelding om lærerutdanningen til våren, der det blir foreslått bedre differensiering, mer mulighet for faglig fordyping. Andre elementer er bedre etter- og videreutdanningstilbud samt å utvikle tilbudene, permisjonsmulighetene og stipendordningene for lærerne, utvide timetallet på barnetrinnet og videreføre satsingen på IKT – det er et mål at hver elev har tilgang til PC med Internett. Dessuten vil vi sikre et mangfold i tilbudet ved at vi også forbedrer og forenkler privatskoleloven.

For det andre: Når det gjelder høyere utdanning, vil vi gjennomføre kvalitetsreformen for høyere utdanning i samsvar med Stortingets intensjon og fremdriftsplan. Det kommer endringer i lov om universiteter og høgskoler i 2002, og vi skal ha en ny gradsstruktur høsten 2003. Hensikten med denne reformen er bl.a. å få frem incentiver og handlingsrom for institusjonene og studentene som gjør at studentene kan gjennomføre studiene på kortere tid og med bedre resultater.

For det tredje: Når det gjelder forskningen, vil Regjeringen forfølge opptrappingsplanen for forskning, noe som betyr at vi skal nå OECD-gjennomsnittet senest innen 2005. Vi skal ha en særlig satsing på grunnforskning, inklusive de fire tematiske områdene og FUGE-prosjektet, og vi ønsker å gjennomføre incentivordninger for sterkere forskningsinnsats i næringslivet.

Og det fjerde elementet jeg vil nevne, er kompetansereformen – å få gjennomført retten til grunnopplæring og videregående opplæring, stimulere til mer etter- og videreutdanning samt utvikle og stimulere til bedre samarbeidsformer og samspill mellom det offentlige kompetansesystemet, utdanningssystemet, og det som skjer i arbeidslivet. Vi vil arbeide videre med dokumentasjonsordninger for realkompetanse og oppmuntre til mer samarbeid mellom skole og arbeidsliv og til randsoneaktiviteter mellom universiteter og høgskoler og private forsknings- og utredningsinstitutter.

Kunnskap kan på mange måter ses som et mål i seg selv. Kunnskap er internalisert i selve mennesket. Men kunnskap er også et middel. Kunnskap er et middel til arbeid, til å komme seg ut av fattigdom, til valgfrihet, til å ta ansvar for egne valg, til selvhjulpenhet, til dannelse og til verdiskaping. Mesteparten av nasjonalformuen vår er arbeidskraften – ja, det er kunnskapen. Det har alltid vært viktig, men det har blitt enda viktigere, i det man kan kalle den nye økonomien – kunnskapsøkonomien – fordi kunnskapsinnholdet i produkter og tjenester nå er sterkt økende. Derfor er det å satse på kunnskap å satse på fremtiden, og derfor var jeg glad da min forgjenger ønsket meg velkommen til departementet ved å ønske meg velkommen til fremtidsdepartementet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Vidar Bjørnstad (A): La meg først ønske statsråden velkommen til et samarbeid på et viktig område for våre barn og unge og for vårt framtidige samfunn.

Jeg synes statsråden gav et veldig godt hovedbilde av norsk utdannings- og skolesystem, et bilde som jeg er helt enig i, men som var det stikk motsatte av det jeg hørte fra Høyre i valgkampen.

Valgkampen for øvrig dreide seg om løfter for skolesektoren fra mange partier, som forplikter. Arbeiderpartiet har prøvd å følge opp dette gjennom det budsjettet vi har framlagt, der vi følger opp løftet om høyere lærerlønninger, mer undervisning, gratis læremidler i grunnskolen og i den videregående skolen, og opprusting av skolebygg.

Sem-erklæringen inneholder mange ting vi er enige om, og arbeid som allerede er satt i gang av den forrige regjeringen. Men det er også punkter vi er uenig i, særlig på de områdene hvor det signaliseres en høyredreining i retning privatisering, sterkere private innslag, og fare for en todeling i det norske skolesystemet, som er en trussel mot det vi mener vi skal slå ring om: fellesskolen. Men jeg skal la det ligge nå, det kan vi komme tilbake til når det kommer forslag fra Regjeringen.

Jeg vil holde meg til det aktuelle og kjente. Statsråden er blitt intervjuet i flere sammenhenger, og selv om hun sier at det ikke er hovedbudskapet som er kommet fram, er det i hvert fall blitt forstått slik at hun mener at en burde fjerne dårligere lærere lettere enn i dag, og at en burde differensiere utover dagens muligheter. Tanken går lett til prestasjonslønn. Når jeg nevner disse to områdene, er det fordi statsråden på disse områdene i intervjuene også har gått noe ned i substansen. Jeg ser Høyre-politikken og Høyre-programmet bak, men hva mente egentlig statsråden?

Statsråd Kristin Clemet: Jeg kan kanskje si at spørsmålet ikke kom helt uventet, men jeg er i grunnen glad for det, fordi jeg da får anledning til å kommentere meg selv og mine egne uttalelser. Jeg vil gjerne si at det som fremkom på fjernsynet den dagen, for det første ikke var ment som noe hovedbudskap fra min side, for det andre synes jeg at jeg uttalte meg upresist, riktignok også på et upresist spørsmål, og for det tredje virket det unødig provoserende.

Det betyr ikke at det temaet jeg forsøksvis prøvde å berøre, nemlig kvalitet i skolen og kvalitet på lærerne, ikke er viktig. Jeg synes vi har en plikt til å engasjere oss i det som voksne mennesker, av hensyn til våre barn. Men hva skal man gjøre for å engasjere seg i det å få gode lærere? Det aller viktigste må være å forebygge at vi får uegnete lærere, og der finnes det allerede virkemidler: Når vi utlyser lærerstillinger, har vi plikt til å tilsette den best kvalifiserte søkeren, og vi har skikkethetsvurderinger i lærerutdanningen.

De aller, aller fleste lærere er selvfølgelig kjempeentusiastiske og flinke. Men også i denne yrkesgruppen hender det at det er personer som ikke mestrer den jobben de har, som i alle andre yrkesgrupper. Spørsmålet er: Hva vi gjør da? Det kan være et bitte lite problem kvantitativt, i antall lærere, men for dem det gjelder, kan det fortone seg som et stort problem fordi læreren er så viktig for elevene og for foreldrene. Da er det etter min mening viktig at skoleeier og -ledelse har en plikt til engasjement, først og fremst gjennom å føre en god personalpolitikk, og gjennom at man får frihet til å organisere undervisningen på måter som gjør at man har større frihet på den lokale skole. Man kan gripe til etterutdanning, man kan gjøre noe med de nye lærerne når det gjelder lærerutdanningen, og man kan samarbeide bedre foreldre, elever og lærere imellom. Slik det fremkom i en evaluering i Aftenposten i dag, er samarbeidet ikke alltid slik vi kunne ønske.

Arne Sortevik (FrP): La meg også få lov til å starte med å gratulere statsråden med utnevnelsen. Hun har viktige oppgaver foran seg og store utfordringer. La meg også på vegne av Fremskrittspartiet si at vi på denne sektoren møter med positiv og åpen vilje til et samarbeid, men også med klare signaler. Det første signalet er at kvalitet er viktigere enn volum. Med statsrådens fire hovedpunkter har vi en veldig god basis for samarbeid i utgangspunktet. Men vi er også veldig klare på at vi ønsker strukturendringer for å skape bedre kvalitet raskere enn det vi har sett gjennom altfor mange år med en offentlig monopolskole. Vi er bekymret for at de som er elever i dag ikke skal få oppleve forbedringer før de ikke lenger er elever.

Jeg har tre spørsmål knyttet til dette. To av dem går på privatskoleloven. Ligger det i formuleringen «skolenes økonomiske driftsgrunnlag styrkes» at diskriminering av barn i private skoler, altså det at de får 85 pst. – eller mindre – tilskudd i forhold til dem som går i offentlig skole, skal det nå gjøres noe med? Jeg tenker ikke bare på husleien, jeg tenker på andre ting også. Vil man fjerne denne økonomiske diskrimineringen? Og fortsatt når det gjelder privatskolene: Ligger det i utsagnet at kriteriene skal forenkles, slik at hvis en skole forsvinner eller blir nedlagt, vil man kunne bruke dette med å fylle et kvantitativt undervisningsbehov – altså det som ligger i lovens § 3? Er det da en mulighet for dem som vil fortsette med en skole der en offentlig monopolskole forsvinner?

Og så til slutt dette med lærernes kompetanse. Jeg er en far som fortsatt har barn i grunnskolen, så jeg har faktisk spisskompetanse på det som er en del av dagens utfordringer for elever og for foreldre. Hva vil statsråden gjøre for å bedre kompetansen på kort sikt, slik at vi som har barn i dagens skole, får en bedring før elevene er ferdig med å være elev?

Statsråd Kristin Clemet: La meg først takke for de hyggelige velkomstordene fra begge replikanter.

Når det gjelder hva vi skal gjøre for å bedre lærernes kvalifikasjoner på kort sikt, mener jeg det mest riktige er å satse mer på etter- og videreutdanning. Og det går fra vår side både på å utvikle bedre etter- og videreutdanningstilbud, bl.a. gjennom universiteter og høyskoler, det går på å gjøre det lettere å kunne ta permisjoner, og det går på stipendordninger. Men her er tilbudet faktisk litt for lite, og søkningen er for liten. Dette er det man kan gjøre på kort sikt. På lengre sikt kan man også gjøre noe med lærerutdanningen i forhold til dem som kommer ut i skolen senere.

Når det gjelder formuleringen om privatskoleloven, har ikke Regjeringen kommet så langt, og jeg har ikke kommet så langt, at vi kan konkretisere hvorledes de endringene kommer til å bli, eller hvorledes fremtidige finansieringsmodeller kommer til å bli. Det som står i Sem-erklæringen, er at privatskoleloven skal forbedres, at den skal forenkles, at kriteriene for godkjenning skal forenkles, og at saksbehandlingstiden skal kortes ned. Og jeg mener personlig at en lov som det oppstår så mye strid om i enkelttilfeller, i seg selv er uheldig, også fordi det er så lang saksbehandlingstid. Loven gir utrygghet, den gir tvil, den gir lite forutberegnelighet, og derfor tror jeg det er riktig å endre denne. Til opplysning ligger det for tiden ca. 40 saker til behandling i departementet, men det er faktisk ingen saker som har nådd mitt bord ennå.

Lena Jensen (SV): Jeg vil først og fremst få gratulere Kristin Clemet som minister for det viktigste feltet i Norge, og jeg velger å gjøre det muntlig.

Når det gjelder løsningene på mange av de viktige utfordringene vi i framtiden står overfor, ligger svaret innenfor utdanning. Derfor er det viktig å satse. Det koster penger, og nå er det spesielt viktig å gjøre en storsatsing på grunnskolen. Den store utfordringen er ungdomsskolen. Tre dager før valget valgte foreldrene i Tromsø å ta ut barna fra skolen i en tredagersstreik. Det er et viktig og alvorlig signal, men det er kanskje på høy tid at foreldrene viser makt bak kravene sine. Det er uholdbart å ha en grunnskole der mange av skolebyggene er så dårlige at barna er nødt til å sitte med jakke på inne, der toalettene ikke fungerer, der skolebiblioteket er stengt eller altfor dårlig, og der blyantene nesten må deles.

En satsing på grunnskolen er viktig, den danner grunnlaget for resten av livet, og en god start på livet er det viktigste når det gjelder å gi mulighet for å kunne gjøre det godt på skolen senere. Skal vi skape dyktige elever, må vi gi skolen det verktøyet som trengs for å lære det ministeren er opptatt av, å lese og skrive. Og for å få lagt til rette for at man skal få sosiale, trygge individer, er det noen nøkler som er nødt til å ligge her. Det er en styrking av kommuneøkonomien, det er en økning av kommuneøkonomien. Jeg kjenner til dette, jeg har vært i kommunestyret i Tromsø, og jeg har mange erfaringer som jeg kan tenke meg å dele med ministeren på et senere tidspunkt.

Styrkingen av rammene til kommunesektoren er viktig, og mitt spørsmål til ministeren er om hun vil ta ansvar for å øke rammene til kommunene.

Kvalitetsforbedring snakket Kristin Clemet om. Kristin Clemet har tatt til orde for å iverksette en låneordning på 15 milliarder kr til kommunene, slik at de kan ta opp lån til skolebygg. Spørsmålet mitt er: Hvorledes skal ministeren sikre at de kommunene som til nå har blitt nektet låneopptak, skal få mulighet til å ta opp slike lån?

Statsråd Kristin Clemet: Jeg er helt overbevist om at det alltid er et potensial for å få mer kvalitet for pengene, men det er klart at i mange sammenhenger vil det også være behov for mer penger. Det er også behov for å satse på skolens fysiske utrustning, det gjelder i og for seg ikke bare bygningsmassen, men også det utstyret man har på skolen. Jeg kan av naturlige grunner ikke kommentere den tilleggsproposisjonen Regjeringen skal fremme om budsjettet eller om kommuneøkonomien, men når det gjelder den låneordningen for skolebygg som vi har gått inn for, er det formulert i Sem-erklæringen – hvis jeg husker riktig – at den skal kunne komme gjeldstyngede kommuner til gode. Kriteriene for denne ordningen er ikke endelig utformet. Det må nå skje i et samarbeid mellom flere departementer, og det vil da være mulig å legge kriterier som f.eks. tar mer hensyn til ungdomstrinnet fordi behovene nettopp der er størst.

I relasjon til det forslaget SV har fremmet om nettopp opprustning av skolebygninger, kan jeg nevne at høringsuttalelser nå ligger til vurdering i departementet vedrørende nye lovbestemmelser når det gjelder læringsmiljøet.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Åslaug Haga (Sp): Den avgåtte arbeiderpartiregjeringa så vel som samarbeidsregjeringa har understreket alvoret i den internasjonale situasjonen som oppstod etter terrorbombingen i New York og Washington 11. september. Det er enkelt å slå fast at den internasjonale situasjonen er krevende. Norges plass i Sikkerhetsrådet, vår erfaring fra og rolle i Midtøsten og andre konfliktområder samt en konsekvent støtte til FN gjennom tidene gir oss et godt utgangspunkt til å bidra konstruktivt i den aktuelle situasjonen – både på kort og på lang sikt.

På kort sikt forventer Senterpartiet at Regjeringa fokuserer på følgende tre områder:

For det første: Åpning av grensene til Afghanistans naboland, slik at flyktninger kommer ut og etableres i flyktningleirer i nabolandene. Nabolandene må gis forsikringer om internasjonal bistand til å håndtere flyktningene. Videre må en lytte til internasjonale organisasjoner som krever bombestopp for å få nødhjelp inn i Afghanistan. Vi trenger en regjering som har mot til å bruke sin innflytelse for å få dette til.

For det andre: Konflikten i Midtøsten må finne sin løsning for at kampen mot terrorisme skal vinnes. Regjeringa må legge press på Israel for umiddelbart å trekke seg ut av palestinske områder og bidra til rask opprettelse av en palestinsk stat.

For det tredje: FNs generalsekretærs spesialrepresentant, Brahimi, må gis styrke til å framforhandle en politisk løsning for et samlet Afghanistan med utgangspunkt i de ulike etniske og religiøse grupper som finnes i landet. En politisk «løsning» som ikke har sitt utspring i afghanerne sjøl, har ingen mulighet for å leve på sikt. Regjeringa må vise klare holdninger på dette punkt.

Naturlig nok er det mye fokus på krigen i Afghanistan, og det er knyttet til den akutte krisehåndteringa. Det haster imidlertid med å få fart på det langsiktige arbeidet mot terrorisme. FN må gis en sentral rolle. Derfor må det sammenkalles til en spesialsesjon om terrorisme i FNs generalforsamling. En spesialsesjon må forberedes omhyggelig. Det vil ta tid. Derfor må initiativet tas nå. Norges plass i Sikkerhetsrådet er et godt utgangspunkt for å ta nettopp et slikt initiativ.

Spesialsesjonen må fokusere på de underliggende årsakene til hvorfor terrorisme oppstår, og hvilke tiltak som må iverksettes for å komme terrorisme til livs.

Det er kun gjennom FNs organer vi vil kunne etablere en felles virkelighetsforståelse av hva som må gjøres og også sikre at vedtak blir fulgt opp over hele kloden.

FNs sikkerhetsråd har i resolusjon 1373 vedtatt en rekke krevende tiltak for å bekjempe terrorisme. Resolusjonen omhandler tiltak for å stoppe finansiering av terrorisme, utveksling av informasjon, styrking av grensekontroll osv. Medlemslandene har fått 90 dager til å følge opp resolusjonen. Tiltakene er kloke og viktige. Problemet er at de fleste land verken har administrative strukturer eller finansielle muligheter til å følge opp resolusjonen. Dermed blir resolusjonen et slag i lufta. En spesialsesjon vil kunne fokusere på hvordan vi skal sette land i stand til å gjennomføre Sikkerhetsrådets vedtak.

Terrorismens årsaker er sjølsagt mange, men vi kan ikke lukke øynene for at en viktig del av dens vesen er knyttet til dyp økonomisk urettferdighet. Så lenge to milliarder mennesker lever i dypeste fattigdom og kjemper med å sikre det daglige brød til sine barn, samtidig som amerikansk og vestlig levesett forherliges på TV-skjermer i landsbyer og slumområder, så lenge land ikke har mulighet til å lære sine borgere å lese og skrive, så lenge land ikke har institusjoner og administrative strukturer til å drive et demokratisk samfunn, er vi maktesløse i kampen mot terrorisme. Fattigdommen må bekjempes for å bekjempe terrorisme. Til dette trengs det ganske enkelt en global «Marshall-plan».

Senterpartiet forventer at Regjeringa arbeider for at Norge fortsatt skal være i første rekke for å sikre en mer rettferdig verden. En spesialsesjon i FN om terrorisme er en begynnelse.

Eirin Faldet hadde her overtatt presidentplassen.

Arne Sortevik (FrP): Som en av dem som med sterk tvil har gitt støtte til etablering av Bondevik-regjeringen, har jeg lest tiltredelseserklæring nøye. Den er som de fleste andre slike erklæringer: mange gode ønsker, mange gode honnørord til mange grupper og mange politikerrunde målformuleringer. Det er selvsagt når vi kommer til bruk av virkemidler for å nå de gode målene, at det politiske arbeidet virkelig begynner og de politiske veivalg og prioriteringer blir synlig for velgerne, og det er da Fremskrittspartiet skal holde denne regjeringen i ørene.

Denne reservasjonen til tross, erklæringen har også budskap gjennom det som er omtalt, som er åpenbart positive og som med en del hjelp vil kunne endre både politisk kurs og politisk innhold til glede for folk flest.

Men det er også områder som ikke er omtalt og visjoner som etter min mening mangler. Statsministeren snakker mye om forvaltningsansvar og omsorg for svaktstilte, men ingenting om ansvar for god forvaltning av oljeformuen. Ingenting er sagt om ansvaret for å forvalte den fortsatt enormt store oljeformuen på en god måte i nasjonen Norge, og med god måte mener jeg slik at dagens innbyggere får større og mer merkbar glede av at vi i dag er en styrtrik oljenasjon.

Som styrtrik oljenasjon bør vi kunne foreta omfattende investeringer i nasjonens egen infrastruktur – veier, broer, tunneler, flyplasser og skipsleden. Ikke minst er dette nødvendig i fylkene langs vår lange kyst, fylker som står for store deler av nasjonens samlede verdiskaping og eksport – i mange tilfeller nærmest på tross av dårlig infrastruktur. Utfordringene her er enorme, og visjonen om at vi bare trenger 600 mill. kr mer til veier er ikke riktig. Vi trenger 6 000 mill. kr – visjonen mangler en null! Den er rett og slett desimert!

Vi bør også kunne foreta en omfattende fornyelse og oppgradering av bygninger og hjelpemidler som brukes innenfor områdene skole, helsevesen, eldreomsorg og forsvar. Både avgått regjering og påtroppet regjering vil ruste opp det bygningsmessige forfallet vi nå ser i «den norske forfallsskolen». Så oljerike som vi er, bør vi også klare å gjøre det uten at dette skjer med lån til en hardt presset kommunesektor. Å bruke åtte år på å fjerne forfallet i skolen er i alle fall uakseptabelt.

Samlet sett er det også skuffende etter min mening at den nye regjeringen ikke fokuserer på hvordan oljerikdommen kan bringe dagens offentlige tjenestestandard i Norge opp på et førsteklassenivå for dagens innbyggere.

Statsministeren snakker mye om at den nye regjeringen vil gjennomføre en aktiv modernisering av offentlig sektor. Det gir Fremskrittspartiet sin fulle og hele støtte. Her er farten, satsen og utgangen fra hoppet flott!

Da blir det skuffende at Regjeringen vil nøye seg med en evaluering av fylkeskommunen, trolig den delen av vårt forvaltningsmessige system som er mest klar og mest overmoden for å bli fjernet. Det er også skuffende tamt når det lengste man vil gå i retning av en systemendring innen skoleverket, er en forbedring av privatskoleloven, og at denne forbedringen innebærer at «de prinsipielle kriteriene i privatskoleloven vil bli beholdt med omtrent samme ordlyd» – sitat fra svar som vi fikk på et av våre spørsmål. Altså åpningen for at det offentlige skolemonopolet skal få konkurranse, skal forbli like liten. Den visjonen rekker ikke engang til Sverige, der sosialdemokrater for lengst har akseptert den skolereformen som regjeringen Bildt innførte i 1992, og der friskolene nå er på fremmarsj. Her trekker Regjeringen seg i svevet og snubler i nedslaget. Fremskrittspartiet lover aktiv hjelp for å gi landets innbyggere et bedre resultat. For oss er jo tjenestetilbudet til innbyggerne viktigere enn hvem som produserer.

Etter Fremskrittspartiets syn er skoleverket overmodent for gjennomgripende systemreformer. Fri etablering er en systemreform som setter elever og foreldre i førersetet.

Til slutt: Statsminister Bondevik snakker varmt for vern om familien, barns trygghet og personlighetsutvikling – alle barn skal få gode oppvekstvilkår. Det må også gjelde når familien med mor og far ikke lenger består, det må også gjelde i barnevernssaker og det må også gjelde i barnefordelingssaker.

TV-innslagene vi har sett i den senere tid, som viser frem noen få av for mange eksempler på bruk av politi og fysisk makt når barn «hentes», gir ikke gode oppvekstvilkår!

Jeg tillater meg derfor å legge frem følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen om at det i tilknytning til gjennomgang av barnevernlov og barnelov foretas en særskilt drøftelse av bruk av politi/fysisk makt i gjennomføring av vedtak, samt klargjøring av hvilke endringer i norsk lovverk som må foretaes for at dette lovverket skal være i samsvar med FNs konvensjon om Barnets rettigheter.»

Jeg rekker også å ta opp et forslag om skole.

«Stortinget ber Regjeringen legge fram en egen melding om ressurssituasjonen i grunnskolen.»

Jeg skal ikke lese premissene, det fremgår av forslaget.

Presidenten: Arne Sortevik har tatt opp de forslag han refererte.

Sylvia Brustad (A): Klimatrusselen er en av de største utfordringene vi står overfor. Derfor blir oppfølgingen av Klimakonvensjonen og Kyotoprotokollen en av de aller viktigste oppgavene framover. Regjeringen Stoltenberg har lagt et godt grunnlag for dette i stortingsmeldinga om norsk klimapolitikk, og ikke minst ved å bidra aktivt til å få forhandlet fram en avtale under klimaforhandlingene i Bonn i sommer.

Arbeidet for at Kyotoprotokollen skal tre i kraft så snart som mulig må ikke stoppe opp. Vi må komme i gang med nasjonale tiltak så raskt som overhodet mulig. Det er derfor viktig at Stortinget kan starte behandlinga av stortingsmeldinga om norsk klimapolitikk så fort som mulig. Det betyr også at den tilleggsmeldinga som den nye regjeringa har varslet, bør komme meget raskt til Stortinget. Og jeg kan ikke forstå at det er nødvendig å bruke et halvt år på å komme med en tilleggsmelding. Etter å har hørt Regjeringas tiltredelseserklæring og lest Sem-erklæringa har jeg tro på at det er mulig å komme fram til bred politisk enighet om de viktigste områdene innenfor klimapolitikken. Men det krever at vi kommer i gang nå. Vi har ikke tid til å vente, til det er denne saken for viktig.

I gasskraftsaken har denne Bondevik-regjeringa, i forhold til den forrige Bondevik-regjeringa, en helt annen politikk. Det er jeg glad for. Hva Regjeringa har tenkt å gjøre i forhold til gasskraftverket som skal bygges i forbindelse med Snøhvit-prosjektet, er imidlertid noe uklart. Snøhvit-prosjektet er viktig for olje- og gassindustrien, og ikke minst for landsdelen vil dette prosjektet være av stor betydning. At Regjeringa i Sem-erklæringa varsler å skyve behandlinga av prosjektet noe ut i tid, kan bidra til å skape usikkerhet. Jeg vil derfor utfordre Regjeringa til å klargjøre sitt standpunkt.

Vi er heldige og bor i et land der folk tradisjonelt har brukt naturen til rekreasjon, jakt og fiske. Allemannsretten har gjort dette mulig, og det er en viktig verdi å ta vare på. Dessverre har vi de senere år sett mange eksempler på at retten til å ferdes fritt i skog og mark og i strandsonen er truet. Det er en utvikling Arbeiderpartiet vil snu. I friluftsmeldinga, som Arbeiderpartiet la fram i vår, er det derfor mange tiltak som bidrar til å sikre allemannsretten. Alle som ønsker det, må uavhengig av økonomi og status kunne drive også med jakt og fiske. Utspillet fra tidligere stortingsrepresentant, nå næringsminister, Ansgar Gabrielsen og andre stortingsrepresentanter fra Høyre i valgkampen om at det må bli dyrere å drive med jakt og fiske har naturlig nok skapt sterke reaksjoner. Jeg synes Regjeringas tiltredelseserklæring er uklar på dette området. Vil det være Høyres og grunneiernes interesser som vil vinne fram i Regjeringa? Eller vil det være allmennhetens interesser som vil få gjennomslag, slik Arbeiderpartiet er opptatt av, og som Kristelig Folkeparti og Venstre tidligere har støttet?

For to år siden var situasjonen i oljeindustrien dramatisk. Utbygginga av nye prosjekt var nesten stanset helt opp, og mange i verkstedindustrien var permittert eller sagt opp. Det var derfor en viktig oppgave for Arbeiderpartiet da vi overtok Regjeringa i fjor, å få optimismen tilbake i næringa. Det har vi lyktes med. I verkstedhaller som før stod tomme, er det nå stor aktivitet. For olje- og gassnæringa, som i alle andre næringer, er forutsigbarhet viktig. Jeg håper derfor at Regjeringa ikke legger opp til et linjeskifte på dette politikkområdet.

Sjølsagt er det konflikter mellom olje- og gassutvinning og havmiljøet, spesielt i de nordlige havområdene. I sin siste stortingsmelding om rikets tilstand varslet daværende arbeiderpartiregjering en mer miljøtilpasset havpolitikk. Det er viktig og helt nødvendig å vite konsekvensene petroleumsvirksomheten har på havmiljøet. Mye godt arbeid er gjort på dette området, og det mangler ikke på rapporter og utredninger. Nå er tida inne for å gjøre politiske valg. Det vil Arbeiderpartiet bidra til.

Jeg er glad for at den nye regjeringa i miljøpolitikken så langt har varslet at den vil viderefører mye av det arbeidet arbeiderpartiregjeringa var godt i gang med. Det bør kunne legge grunnlag for et godt samarbeid på en del områder. Men vi i Arbeiderpartiet vil ikke være avventende til Regjeringa. Vi ønsker å være utålmodige pådrivere i miljøpolitikken.

Søren Fredrik Voie (H): Flere forskningsrapporter har påvist skremmende dårlige resultater i forhold til store deler av norske grunnskoleelevers lese- og skriveferdigheter. Matematikkunnskapene og dermed regneferdighetene er ikke særlig bedre. Slik kan det ikke fortsette. Det er ganske enkelt ikke akseptabelt at 15-20 pst. av et årskull forlater grunnskolen uten å kunne lese eller skrive sitt morsmål skikkelig. Vi gjør vår ungdom en gedigen bjørnetjeneste ved ikke å stille krav om tilegnelse av et minimum av faglige kunnskaper. Uten å beherske vårt eget språk, norsk, stiller enhver ungdom med unødvendige handikap i arbeids- og privatliv. Det samme kan sies om regnekunnskapene. Uavhengig av all verdens tekniske hjelpemidler, kalkulatorer og mobile duppeditter av ulik form og størrelse må vi også ha et minimum av regneferdighet og tallforståelse. Uten dette vil lett nødvendig kritisk holdning til både priser, økonomi og pengebruk bli mangelvare.

Det er derfor meget gledelig å konstatere at de politiske grunnlagsdokument for Regjeringen understreker betydningen av å satse på kvalitet i alle ledd av utdanningssystemet. Det skal legges spesiell vekt på å styrke elevenes lese- og skriveferdigheter, og opplæringen skal styrkes ved at timetallet på barne- og ungdomstrinnet økes. I hele skolen skal det legges større vekt på å styrke elevenes ferdigheter i lesing, skriving og regning. Dette er en prioritering og vektlegging som også vil gjøre det lettere for elevene å kunne tilegne seg andre fag, og ikke minst styrke mulighetene for den enkelte til aktiv deltakelse i arbeids- og samfunnsliv.

Men uansett hvor mye økonomi vi legger inn i skolebudsjettene eller hvor mange timer som avsettes på timeplanen til planlagt undervisning, vil de faglige resultatene til elevene i stor grad være avhengig av den gode læreren. Den gode og motiverte læreren som skaper engasjement, glød og interesse hos sine elever, er gull verd i undervisningssammenheng. Den gode læreren kan også sitt fag. Kvalitet i lærerutdannelsen er derfor en avgjørende forutsetning for å kunne lykkes med å bedre kvaliteten i hele skolesystemet.

Regjeringen vil styrke allmennlærerutdanningen og stille krav til faglig fordypning for å kunne undervise på ungdomstrinnet i grunnskolen. En differensiering av allmennlærerutdanningen er helt nødvendig og må iverksettes snarest. Men det nytter ikke bare å gi de nye lærerne bedre utdannelse. De lærerne som allerede er i skolen, må også få tilstrekkelig mulighet til å forbedre sine faglige kvalifikasjoner og til å ajourføre sine kunnskaper. Det er derfor nødvendig med en systematisk og målrettet etterutdanning og kompetanseutvikling av alle lærere og snarest å iverksette tiltak for å rekruttere og beholde lektorer med hovedfag i videregående skole.

Alle med tilknytning til skolen har støtt på begrepet «problemklasse» – i seg selv et meget negativt og stigmatiserende begrep. På nært hold har jeg selv sett hvordan den gode læreren kan bidra til totalt å forandre et dårlig klasse- og læringsmiljø til å bli positivt, inkluderende, kunnskapssøkende og stimulerende. Ved å gi større frihet og ansvar til den enkelte skole og skoleledelse, både med hensyn til organisering og disponering av økonomiske ressurser, vil det på en langt bedre måte enn i dag bli mulighet til å beholde og stimulere den gode læreren.

Statsråden har allerede blitt angrepet for å skulle ha uttalt at udugelige lærere har lite å gjøre i undervisningssituasjonen. Statsråden kan trøste seg med at hennes påpeking av det som burde være en selvfølgelighet, også for lærere, nemlig at de som ikke fungerer i sin jobb, burde få tilbud om å bruke sin arbeidskraft på noe annet, er blitt meget godt mottatt både hos elever og foreldre. Begge grupper har ofte erfaringer som tilsier at dette forholdet ikke blir tatt alvorlig nok. For meg er det slett og dårlig personal- og arbeidsgiverpolitikk å unnlate å gripe inn og gjøre noe når det er åpenlyst at en lærer ikke fungerer.

De lederne som ikke griper inn, skader både sin medarbeider og alle de elever som ikke får den gode undervisning de burde ha krav på. La de lærerne som har problemer i klassen, få løse andre oppgaver i skolen. Det ville være til hjelp både for den enkelte arbeidstaker og for skolesamfunnet som helhet.

Høyre har stor tillit til lærerne. Det viser vi bl.a. ved å gi den enkelte lærer og den enkelte skole frihet og mulighet til å utforme sine egne pedagogiske opplegg uten unødvendig sentral detaljstyring og ensretting. Med Regjeringens tunge og bevisste satsing på kvalitet i alle ledd i vårt utdanningssystem er målsettingen om at Norge skal ligge i teten internasjonalt når det gjelder kompetanse og kunnskap, en fullt oppnåelig realitet innen overskuelig fremtid.

Rolf Reikvam (SV): Debatten så langt har hatt et rituelt preg. I tillegg har den vært småkoselig, der avgående statsråder har ønsket nye velkommen. Og jeg kan jo også gi et bidrag til kosen ved å gi ros til statsrådens utdanningspolitiske innlegg. Det var et retorisk spennende innlegg, det var åpenbart at retorikken hadde endret seg i løpet av de siste dagene og i alle fall helt klart i forhold til valgkampen. Og selv om mitt primære ønske ikke var en Høyre-dominert regjering, er det åpenbart at Høyre har gjort et bra valg i valg av statsråd.

Vi har bak oss en valgkamp der utdanning og skole var hovedtemaer. Det ble lovet mye, og folk har naturligvis store forventninger til det som skal skje innenfor denne sektoren. Utdanning må derfor bli et av de viktigste saksområdene de neste fire årene om ikke politikerforakten skal øke.

Kampen om utdanning og skole er en verdikamp. Kampen står om en god og mangfoldig offentlig skole med gode og skikkelige skolebygninger og en ressurssituasjon som setter skolen i stand til å realisere målene i læreplanene, som bl.a. en gratis skole for alle. Opp mot dette står private løsninger der de rike kan velge egne utdanningsopplegg. Kampen står om en god skolefritidsordning, som skal være et tilbud til alle, og med så lav pris at alle har råd til å benytte den for sine barn.

I disse tider da fundamentalistiske grupper, enten de er religiøse eller politiske, tar i bruk ulike virkemidler for å svekke folkestyret og fellesskapet, er ikke svaret flere private skoler der barn fra ulike miljøer isoleres og kan dyrke sine fordommer. Svaret er den offentlige skolen som en smeltedigel og en møteplass for barn med ulik bakgrunn. I møte med andre barn og voksne skal de utfordres på egne standpunkter og holdninger, og de skal møte en skole som er forankret i flertallets verdier og normer. Denne skolen skal gi rom for minoriteter, slik at de bl.a. kan lære eget morsmål. Og undervisningen skal vise respekt for minoritetenes særpreg og behov.

Det er når barn møter barn med en annen virkelighetsoppfatning at det skapes grunnlag for diskusjon og dialog. Diskusjon og dialog er det eneste alternativet vi har til vold og krig. Det er det vår felles, offentlige skole skal gi, verken mer eller mindre.

Det blir smått når det viktigste og kanskje eneste konkrete om skole og utdanning som tas opp i tiltredelseserklæringen – jeg ser bort fra det generelle og slagordene –er behovet for å forenkle privatskoleloven. Er det noe som er enkelt, så er det privatskoleloven. Og den er det ikke enkelt å forenkle. For å bli godkjent som privatskole må man oppfylle ett av to kriterier: enten at skolen er et pedagogisk alternativ, eller at den er etablert på et religiøst grunnlag. Og ikke nok med det, når skolen er godkjent, skal den ha et fastsatt statstilskudd uavhengig av om Stortinget har budsjettert beløp til antall skoler. Dette er automatikk. Forenkling i denne sammenheng er trolig et annet ord for utvidelse av grunnlaget. Flere grupper og organisasjoner skal få anledning til å etablere private skoler. Det gjør ikke loven enklere; snarere blir det mer komplisert og flere avveininger og vurderinger som må gjøres.

Det viktigste vi kan gjøre nå, er å styrke den offentlige skolen, gi den rom til å utvikle et mangfold av pedagogiske og organisatoriske løsninger og la den bli møteplassen for ulike livssyn og kulturer, der de møtes. Det er det beste og kanskje det eneste bolverk mot fundamentalisme og intoleranse. Den største utfordringen for skolen er derfor ikke å åpne for flere private skoler, men å ruste opp den offentlige skolen. Det har skjedd et forfall i den offentlige skolen. Forfallet har bl.a. ført til at det som en gang var en gratis skole for alle, er blitt en skole der det kreves egenbetaling. Vi vet at gjennomsnittlig betaler hvert barn over 500 kr i egenbetaling pr. år. Og dette er ikke tall som SV har gravd frem. Dette er det departementet selv som har dokumentert gjennom egne undersøkelser. Vi har eksempler på at barn i den offentlige skolen ikke har råd til å delta på leirskole. Vi har eksempler der en fjerdedel av elevene blir sittende igjen i klassen mens resten reiser på leirskole. Sånn kan vi ikke ha det i den offentlige skolen. Det skal være en felles skole, og den skal være gratis. Egenbetaling er ikke først og fremst et resultat av lokale politikeres udugelighet. Det er et resultat av sultefôring ved at vi, stortingsflertallet, har sultefôret den offentlige skolen, slik at svaret for mange er blitt egenbetaling.

Nå foreslår man i statsbudsjettet for neste år å fjerne egenbetaling for leirskole, og det er bra. Det er det første steget for å fjerne egenbetaling, men det er bare et lite steg. Tiden burde være inne til å ta steget fullt ut, dvs. å fjerne alle egenandeler i skolen. Det kan vi gjøre med enkle grep. Vi vet hva det koster. Det koster 200 mill. kr ifølge departementets egne beregninger og egne undersøkelser.

Valgkampen viste et stort engasjement fra foreldrenes side. Aksjonen «Barn kommer ikke i reprise!» gikk over hele landet. Aksjonen hadde noen viktige og grunnleggende krav. For det første var det opprustning av ungdomstrinnet, og det var det viktigste. Dessuten understreket den behovet for ressurser. Samtidig sa aksjonen, og det er det viktig å ta med seg, at det gjøres veldig mye bra arbeid i den norske skolen. Det skal vi være stolte over. Vi har en mengde lærere som viser stor entusiasme, og de gjør en formidabel jobb, ofte med små ressurser. Og da holder det ikke med den enkle retorikken og de enkle besvergelser om at vi bruker mer penger pr. elev enn det andre land som det er naturlig å sammenlikne seg med, gjør.

Vi har et land med et desentralisert skolesystem, og dette vet vi er ressurskrevende. Men det er også det desentraliserte skolesystemet, det at vi har små skoler, at vi har tatt vare på grendeskolene våre, som gir våre skoler et fortrinn i forhold til andre. Og det er det viktig å ta vare på.

For noen år siden gjorde Barneombudet en undersøkelse om ressurs- og bygningssituasjonen i grunnskolen. Ombudet konkluderte med at det krevdes 15 milliarder kr i investeringer for å ruste skolebygningene slik at de oppfyller kravene i forskriftene om miljørettet helsevern. Dette er forskrifter som departementet har gitt for å realisere og ruste opp skolene slik at de oppfyller minstekravene i disse forskriftene som krevde 15 milliarder kr. Og da har vi ikke tid til å vente. Vi kan ikke vente med å starte dette arbeidet, vi må starte det umiddelbart. Det er det vi foreslår i vårt forslag. Vi skal lage en plan, en opprustningsplan der staten er nødt til å ta hovedansvaret for å finansiere dette. Jeg er spent på om flertallet har mot til å stemme ned et sånt forslag, på bakgrunn av debatten og det de gikk ut med og lovte i valgkampen.

Vi har ambisiøse og gode læreplaner. Den enkelte elev har rett til individuell tilpasning og opplæring, noe som også statsråden understreket i sitt innlegg. Det er gjennomført store og viktige reformer i skolen, og jeg vet at vi har lyktes med en god del av dette. Vi har fått til en bra struktur både i grunnskolen og i videregående skole, men på en del områder har vi ikke lyktes så bra. Det gjelder innholdsendringene. De har vi ikke fått til. Vi må sette inn store ressurser for å få til innholdsendringene. Vi må bruke økonomiske stimuleringstiltak, og det er det vi legger opp til i vårt ene forslag, der vi sier at vi må sikre skolene en minstestandard i form av ressurstimetall. Vi vil ha en utredning. Vi vil se på om det er store forskjeller mellom kommuner og mellom skoler, og så vil vi, hvis vi ser at det er store forskjeller, og det er nødvendig, sette inn minstestandard i form av minstetimetall. Det er det vi ønsker. Jeg oppfordrer forsamlingen til å stemme for dette forslaget.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Vidar Bjørnstad (A): Representanten Reikvam og jeg kan diskutere utdanningspolitikk på et senere tidspunkt. Jeg har lyst til å utfordre representanten Reikvam når det gjelder arbeidsmarkedet, fordi det var oppe også tidligere i trontaledebatten i dag.

Det er mangel på arbeidskraft på flere områder i Norge, skjønt omslag kan jo også komme fort. Samtidig har vi 70 000 arbeidsledige, og det er hundretusener samlet sett i gruppen deltidsarbeidende yrkeshemmede og uføre som vi ønsker å inkludere i arbeidslivet. Vi har nå muligheter, ut fra behov, til å rekruttere faglært arbeidskraft fra land utenfor EØS-området hvis en kan godtgjøre at en har gjort jobben i forhold til eget arbeidsmarked, og at det ikke finnes arbeidskraft innenfor EØS. Det er også lagt opp til endringer som betyr at en i framtiden kan benytte kvoter når det gjelder faglært arbeidskraft. Bondevik-regjeringen forutsetter faktisk betydelige endringer i innvandringspolitikken og legger stor og økt arbeidsinnvandring til grunn for den økonomiske politikken. Det vil i praksis bety ufaglært arbeidskraft fra land utenfor EØS-området. Det oppfatter jeg som noe langt mer enn det SV antydet var et lotteri for noen tusener som skulle være heldige å komme til Norge, i tråd med grønt kort-opplegget i USA, ut fra en naiv tro på at det ville kunne endre holdningen til innvandrere i Norge. Jeg oppfatter det slik at med så store endringer som Regjeringen forutsetter i arbeidsinnvandringen, vil det vanskeliggjøre den oppgaven vi har for eget arbeidsmarked, å ta det alvorlig nok, og det vil gjøre det lettere å utnytte arbeidskraft – det en kaller sosial dumping. Det er en arbeidsmarkedspolitikk på markedets premisser. Det paradoksale er at SV synes å være for det.

Presidenten: Før neste replikant, Ine Marie Eriksen, får ordet, skal Rolf Reikvam få lov til å svare på eventuelle spørsmål.

Rolf Reikvam (SV): Det var ikke bare eventuelle spørsmål, det var rimelig konkrete spørsmål. Jeg beklager jo at Vidar Bjørnstad ikke vil diskutere utdanningspolitikk med meg, men at han vil diskutere arbeidsmarkedspolitikk, er viktig det også.

Nå føler ikke jeg noe særlig behov for å forsvare Regjeringens innvandringspolitikk, men Vidar Bjørnstad vet jo like godt som jeg at vi har ønsket en oppmyking av innvandringspolitikken. Det har vi foreslått tidligere.

Når det gjelder Høyre, sitter jeg med en følelse av at de ønsker å importere ferdig utdannet arbeidskraft fra land som selv trenger arbeidskraften mer enn det vi gjør. Det bekymrer meg litt hvis det er det som er målet, at vi skal importere ferdig utdannede IT-ingeniører, IT-kompetanse fra India og andre land, slik som en del andre rike land har gjort. Det synes jeg er betenkelig, og det er et galt signal å gi. Men å gjøre det lettere for innvandrere å komme inn, få jobb og få sysselsettingsmulighet i Norge har jo vi foreslått tidligere. Jeg kan ikke se at dette har noe med liberalisering av arbeidsmarkedet å gjøre, som Vidar Bjørnstad antydet. Vi har et ansvar. Vi har ført en restriktiv innvandringspolitikk, og det er på tide å myke den opp. Om det skal være gjennom en «green card»-ordning, grønt kort, eller om det skal være på andre måter, skal vi diskutere videre. Men vi mener at det er behov for en oppmyking, ikke bare, som sagt, for å importere god og ferdig utdannet arbeidskraft – det også – men også for at andre, ufaglærte skal ha muligheten til å få seg arbeidsmulighet i Norge. Så en oppmyking: ja.

Ine Marie Eriksen (H): Jeg tror representanten Rolf Reikvam og jeg er enige om én ting, og det er at framtiden ligger i hodene på unge mennesker i dag.

Representanten Reikvam og jeg er nok også uenige om én ting: Jeg er dypt uenig i at det største forfallet i norsk skole i de siste årene har kommet fordi noen må betale for leirskole. Noe av det største forfallet vi har sett, er at elever mangler grunnleggende ferdigheter i basisfag.

Så hører jeg også at Rolf Reikvam uttaler i dag at private høyskoler bare skal få statlig støtte og bare skal kunne opprettes der de offentlige høyskolene og universitetene har gjort en for dårlig jobb. Private utdanningstilbud på alle nivå er et verdifullt og godt supplement som også har en egenverdi, som er med på å gi foreldrene og elevene en valgfrihet, og som er med på å bedre kvaliteten i den offentlige skolen.

Slik jeg tolker Reikvam – det er også SVs holdning til private skoler – skal det altså ikke være mulig å starte og drive private skoler med offentlig støtte med mindre det offentlige har gjort en dårlig jobb, altså sviktet oppgaven sin. Et av de områdene der vi vet at den offentlige enhetsskolen ikke klarer jobben, er i forhold til noe så grunnleggende som å lære små barn å lese og skrive ordentlig.

Mitt spørsmål til Reikvam er om det er greit at det må gå så langt som at rundt 20 pst. av elevene ikke kan lese og skrive ordentlig før man åpner for private supplement og før man tillater andre skoler enn den offentlig enhetsskolen. Eller er det bedre å tillate dette før det har gått så langt som vi har sett at enhetsskolen har drevet det nå?

Rolf Reikvam (SV): Hvis jeg sa at dette skulle være det største forfallet – det tror jeg ikke jeg sa – mente jeg at det er et forfall i den offentlige skolen når vi begynner å kreve egenbetaling. Når det skal koste penger, når foreldre skal betale for barna sine og dette har som konsekvens, som jeg påpekte, at det kan være situasjoner der inntil en fjerdedel av elevene blir sittende igjen og ikke kan delta i de aktivitetene som klassen har, så er dette et forfall! Og hvis ikke Høyre er enig i det, er vi iallfall grunnleggende uenige om begrepsbruken. For jeg hadde håpet at også Høyre var enig i at dette er en situasjon som vi ikke ønsker, og som vi ikke kan fortsette å ha. Derfor må den offentlige enhetsskolen være gratis.

Det er klart at det ikke er bra – og det er uheldig – at så mange har dårlige leseferdigheter. Men jeg vil gjerne understreke én ting, at når det gjelder undersøkelsen fra dette forskningsinstituttet i Stavanger-miljøet som en henviser til gang på gang, understreker de jo selv veldig sterkt at det er knyttet stor usikkerhet til det de har kommet fram til. De skal følge opp denne undersøkelsen for å se om dette er riktig, for å se om det er en utvikling mot at barn leser dårligere enn de gjorde tidligere. Og hvis det er tilfellet, hvis det er slik at barn leser dårligere nå enn de gjorde tidligere, er det klart at vi må sette inn sterke ressurser – vi må øke ressursinnsatsen for å forbedre leseferdighetene og regneferdighetene blant de yngste. Da har vi bare ett svar – det er ikke private skoler – og det er: Vi må gjøre noe med lærerutdanningen, vi må sette inn ressurser og krefter på å gjøre lærerutdanningen bedre, slik at de som skal undervise, de som skal lære barna å lese, har metoder som fungerer godt. Det er jo det debatten dreier seg om, hvilke metoder som er de beste. Så da er det viktig å sette inn ressurser og krefter på å gjøre lærerutdanningen bedre. Det er klart at det er de samme lærerene som underviser i private skoler (presidenten klubber) som i offentlige skoler, så en må ikke tro at de er bedre til å lese i private skoler. Det er sikkert ikke tilfellet.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Åse Wisløff Nilssen (KrF): Både i trontalen og i samarbeidsregjeringens tiltredelseserklæring har terrorangrepene på USA vært tema. Det er et angrep på demokratiet, menneskeverdet og det åpne samfunn. Angrepet har skapt et mer alvorlig trusselbilde, også for Norge. Det har blitt noe som egentlig berører oss alle.

Terroristenes mål er å skape frykt og utrygghet, men vi må ikke la dem få lykkes! Vi skal være besluttsomme og vise samhold, og bygge tillit og forståelse mellom mennesker. Helhetstenkning er et viktig stikkord for et godt forsvar der kommunikasjon og forståelse mellom Forsvaret og den sivile beredskap er helt nødvendig.

Samarbeidsregjeringen har i Sem-erklæringen presisert at totalforsvaret skal revitaliseres og samarbeidet mellom sivil og militær sektor utvikles. Under debatten om forsvarsmeldingen i vår påpekte flere av oss at den sivile delen av totalforsvaret burde ha blitt behandlet samtidig for lettere å kunne se sammenhenger og finne de beste løsninger, for det militære forsvar kan ikke fungere uten støtte fra et sivilt samfunn som fungerer også i krise og krig.

Det må være åpenhet overfor befolkningen om trusselbildet. Det tilsier at det samtidig er viktig å spre informasjon om totalforsvaret. Det vil være med og bygge opp det nødvendige holdnings- og kunnskapsmessige fundament og føre til at flere kan bidra i forsvarsarbeidet. Noen av oss mener da også at det bør være et obligatorisk kurs om totalforsvaret for både jenter og gutter. Samarbeidsregjeringen vil forankre totalansvaret for samfunnets sivile sikkerhet i Justisdepartementet.

Regjeringen vil legge fram en melding om samfunnssikkerhet og beredskap som oppfølging av NOU-en «Et sårbart samfunn». Den vil legge fram forslag til tiltak for å redusere sårbarheten i det moderne samfunn og styrke beredskapen mot terror, sabotasje og ulykker som truer nasjonens og befolkningens sikkerhet.

Samarbeidsregjeringen vil at samordning av trusselbildet mot rikets sikkerhet ut fra etterretningsinformasjon om terror, attentat og organisert kriminalitet må være et politisk ansvar og forankret i Regjeringen. Regjeringen vil gjennomgå organisering, ressurstilgang og lovgivning for å styrke samfunnets beredskap mot og bekjempelse av terrorhandlinger. Det forutsettes et tett samarbeid med FNs organer, våre allierte – og et europeisk justissamarbeid.

Norsk forsvar og sikkerhet skal være fast forankret i NATO. Både i Norge og i andre land må forsvaret gjennom en krevende omstilling og effektivisering. Det er nødvendig for bedre å kunne løse de utfordringer vi stilles overfor i det nye internasjonale trusselbildet. Det er viktig å ivareta evnen til suverenitetshevdelse, kontroll og krisehåndtering på norsk territorium og i våre nære havområder.

Samarbeidsregjeringen vil gjennomføre den nødvendige omlegging av det norske forsvaret for å nå disse mål. Forsvaret trenger stabile og forutsigbare rammer for å kunne lykkes med den krevende omleggingen som nå skal gjennomføres. Regjeringen vil sørge for at den forsvarsstruktur som Stortinget har vedtatt, blir finansiert. Forsvaret skal være et sikkerhetspolitisk verktøy som skal kunne brukes i fred, krise og krig, både nasjonalt og internasjonalt.

Med jevne mellomrom dukker det opp medieomtale av soldater som ikke kan fylle ut skjemaer eller skrive enkle meldinger. Det dreier seg om at 15-20 pst. av soldatene har dårlige lese- og skriveferdigheter. Egentlig er det verken nytt eller påfallende merkelig. Vi som har jobbet med dysleksiproblematikken de siste 25 årene, har påpekt dette mange ganger. Det viser bare at soldatene er et gjennomsnitt av befolkningen.

Men problemet må tas på alvor – la meg nevne to viktige punkter:

• Feilbehandlede dyslektikere må fanges opp og få riktig diagnose, god hjelp og en ny start – og gjerne også et utdanningsløp som de kan fortsette etter avtjent verneplikt

• og det er viktig å forsikre seg om at soldatene både kan lese og forstå viktig informasjon.

Regjeringen skal legge spesiell vekt på å styrke elevenes ferdigheter i lesning, skrivning og regning. Forsvaret bør tilegne seg enda mer kompetanse på området og legge til rette for de soldatene som strever med skriftspråket.

Det er veldig mange som snakker om lese- og skrivevansker nå om dagen – det gjorde man også i valgkampen – og det synes jeg er kjempebra. Da når vi snart målet.

Asmund Kristoffersen (A): Jeg skulle også gjerne ha snakket om det Åse Wisløff Nilssen var inne på her. Det var veldig viktig og veldig riktig, så det vil jeg gjerne bakke opp senere i en annen sammenheng.

Enten Arbeiderpartiet er i regjeringsposisjon eller er i opposisjon, er Arbeiderpartiets hovedoppgave å bekjempe fattigdom, arbeidsledighet og sosiale forskjeller. Samtidig legger vi til grunn at verdiskaping er av grunnleggende betydning for samfunns- og velferdsutviklingen. Derfor bygger vi vår politikk på å skape og å fordele rettferdig.

I Stoltenberg-regjeringens forslag til statsbudsjett er derfor helse og sosiale spørsmål satt øverst. Vi vil forbedre og bygge ut helsetjenester og gjennomføre en historisk utbygging av eldreomsorgen, der bl.a. den vedtatte eldreplanen, som inneholdt 24 400 nye sykehjemsplasser og eldreboliger, er utvidet med 9 000 flere plasser, som betyr en samlet statlig innsats på nærmere 40 milliarder kr i investering og drift.

Vi følger opp opptrappingsplanene for psykisk helse, kreftbehandling og utstyr på sykehusene.

Alt dette gjør vi for at vi skal ha gode og likeverdige tilbud av behandling, pleie- og omsorgstjenester, uavhengig av bosted, inntekt, kjønn og sosial bakgrunn.

Arbeiderpartiet tar på alvor at de funksjonshemmedes kår, mulighetene for deltaking og likestilling ennå ikke er gode nok.

Arbeiderpartiet tar også på alvor at vi ennå har mangler innenfor rusfeltet. Vi har i vårt budsjettforslag økt bevilgningene på rusfeltet betydelig, og vi følger opp med en omfattende handlingsplan mot rus. I de siste dagene har narkomane og situasjonen for narkomanes pårørende på en gripende måte fått oppmerksomhet gjennom Stoltenberg-familiens modige opptreden. Vi vil følge opp med tiltak både på behandlings- og omsorgssiden, slik vi allerede har varslet.

I et velferdssamfunn som Norge har fellesskapet et sterkt og klart ansvar for dem som ikke automatisk får ta del i vår velstands- og velferdsvekst. Derfor har Arbeiderpartiet lagt inn klare forbedringer i budsjettet for 2002, og vi vil i sterkere grad enn hittil nøye gjennomgå hva vi kan gjøre for å hindre at folk skal bli fattige i det rike Norge.

Vi venter i spenning på om Bondevik-regjeringen vil følge opp de forslag Arbeiderpartiet allerede har fremmet, som f.eks.

• økt innsats for å redusere utstøting av eldre arbeidstakere fra arbeidslivet

• ordning med lønnstilskudd til bedrifter som tar inn arbeidstakere som ikke kan yte 100 pst.

• økning av barnetillegget i folketrygden

• bedre ordninger for enslige forsørgere med funksjonshemmede barn

• stønadsordning for unge som blir syke under utdanning

• bedre økonomiske ordninger for dem som trenger attføringspenger

• gratis blåresept-medisin for eldre og uføre

• gjennomgang og justering av sosialhjelpssatsene.

Ja, lista er mye lengre!

Så er jeg noe bekymret over hva Bondevik-regjeringen ser ut til å legge i fornyelse av offentlig sektor. Vi trenger å fortsette Arbeiderpartiets arbeid med å fornye offentlig sektor, slik at de offentlige tilbudene innenfor f.eks. skole, helse og politi skal bli bedre. Men den faren jeg ser, er at den nye regjeringen kan komme til å forveksle fornyelse med privatisering. Det trenger vi ikke. Velferdstjenester til syke og gamle må ikke bli forretningsvirksomhet.

Menneskene i arbeidslivet, med den bredden av kunnskaper disse representerer, er den aller største ressursen for framtidas velferdsstat. Derfor må vi ta vare på arbeidstakerne. Dette gjelder ikke minst innenfor helse- og omsorgsyrkene. Derfor har vi ikke råd til å eksperimentere med å avsette disse og sette inn representanter som vil tilby tjenester der det å tjene penger er et hovedformål.

På borgerlig side hevdes det at dette er et middel til å få mer ut av hver krone for å finansiere velferdsstaten. Velferdsstatens eksistens kan ikke henge på private tjenester. Finansiering av velferdsstaten er et spørsmål om vilje og holdning til å bruke fellesskapets ressurser til tjenester, og mindre til ytterligere skattelettelser.

Statsråd Børge Brende: Samarbeidsregjeringen vil satse på en offensiv, helhetlig og langsiktig politikk for en bærekraftig utvikling. Vi er nå inne i det som er døpt «Miljøets tiår», og vårt mål er å gjøre visjonen til virkelighet gjennom den miljøpolitikken som føres. Politikken skal være tuftet på de tre viktige prinsippene: naturens tålegrenser, føre var-prinsippet og forurenseren skal betale.

Norge skal bli en foregangsnasjon på miljøfronten. Vi skal forvalte våre rike naturressurser og våre kulturminner slik at de gir oss opplevelser og tilhørighet og sikrer livsvilkårene for våre etterkommere. Det er det miljøpolitikk bl.a. dreier seg om.

Fortsatt merker jeg at det er noen som tror at miljøvern er noe litt sånn tilbakeskuende, og noe som står i motsetning til fremgang. Slik er det selvsagt ikke. Ingenting er mer fremtidsrettet enn et godt miljø og en offensiv miljøpolitikk. Også næringslivet har mye å tjene på dette på sikt.

For å nå miljømålene vil Regjeringen satse på et samspill med frivillige organisasjoner, kommuner og næringsliv. Vi vil sørge for næringsutvikling innenfor den tålegrensen som naturen setter, og satse på ny teknologi for å flytte grensene for hva som er mulig å få til.

En nasjonal miljøpolitisk satsing endrer ikke det faktum at mange av miljøutfordringene er internasjonale. Det gjelder selvsagt også der skadelige utslipp fra andre land truer norsk natur og ressursgrunnlag. Regjeringen vil arbeide for en rask gjennomføring og videre styrking av de internasjonale avtalene vi har fått på dette området de siste årene.

Våre kystnære områder og vårt havmiljø har lenge vært utsatt for radioaktive utslipp fra Sellafield-anleggene i Storbritannia. Mengdene har vært små, men de siste undersøkelsene viser økende konsentrasjoner av skadelige stoffer i bl.a. tang, tare og hummer. Opplysninger tyder på at britene ikke vil redusere utslippene, tvert imot er det lagt opp til fra den britiske regjeringen at man i desember skal ta stilling til ikke ubetydelige økninger. Dette skal jeg nå på mandag ta opp med mine kolleger – de nordiske miljøvernministrene – og vi har i fellesskap bedt om et møte med den britiske utenriksministeren i Luxembourg for å diskutere saken.

Miljøverndepartementet har dessuten bedt Utenriksdepartementet vurdere hvilket rettslig grunnlag Norge har i internasjonale konvensjoner for å stanse utslippene fra Sellafield. Vi må også huske at Irland faktisk allerede har stevnet Storbritannia i henhold til OSPAR-konvensjonen.

Et rent og produktivt hav- og kystmiljø er likevel for en stor del avhengig av vår egen innsats. Regjeringen vil legge frem en egen stortingsmelding om forvaltningen av havmiljøet. Jeg vil særlig peke på fire viktige utfordringer. Vi må

• legge til rette for at petroleumsvirksomheten ikke skal true viktige miljøinteresser, bl.a. i Barentshavet

• styrke kyst- og oljevernberedskapen

• rydde opp i «gamle synder» når det gjelder PCB og andre alvorlige miljøgifter som er en alvorlig forurensningsfare for mange fjordområder

• styrke rammebetingelsene for en mer miljøvennlig fiskeri- og havbruksnæring

Et viktig mål for Regjeringen er også å sikre artsmangfoldet i norsk natur. Dette vil kreve vern av truede arter og en arealbruk som tar hensyn til det biologiske mangfoldet. Konvensjonen om biologisk mangfold står sentralt i Regjeringens miljøpolitikk både nasjonalt og internasjonalt, og det skal vi også følge opp frem til Johannesburg-konferansen, som kommer til neste høst.

Regjeringen vil ha en offensiv klimapolitikk. Dette gjelder ikke minst satsingen på CO2-frie gasskraftverk og nye fornybare energikilder, som det fremgår bl.a. av Sem-erklæringen. En vesentlig del av reduksjonene i klimagassutslipp skal skje nasjonalt. Regjeringen vil fremskynde etableringen av et nasjonalt kvotesystem. Vi vil også sette i gang nye tiltak, som gir resultater før rapporteringsåret 2005. Dette vil vi komme tilbake til i en tilleggsmelding om norsk klimapolitikk, som faktisk er nødvendig, fordi den klimameldingen som ligger på Stortingets bord, har ingen forslag om etablering av kvotesystem før 2008, som var Kyotoprotokollen. Vi må huske at på tirsdag varslet EU at de vil forsere dette og fremmer et kvotesystem allerede i 2005. Derfor trengs det litt tid for å få noe på plass, noe den forrige regjeringen ikke hadde utredet på en skikkelig måte i den meldingen.

Jørgen Kosmo hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Sylvia Brustad (A): La meg først få si, til debatten om tilleggsmeldinga om klimapolitikken, at jeg ikke er enig i det statsråden her sa. Jeg vil minne om at også nåværende statsminister Bondevik var en av dem som kritiserte Stoltenberg-regjeringa for at vi var veldig sene med å legge fram klimameldinga da vi la den fram i juni. Da må jeg bare understreke igjen, som jeg sa i mitt hovedinnlegg, at jeg synes det vil være veldig lang tid å bruke et halvt år på å legge fram ei tilleggsmelding til den utmerkede klimameldinga som ligger der, for det haster faktisk med å få gjort noe.

Så har jeg lyst til å berøre et punkt som statsråden ikke var inne på, og det dreier seg om spørsmålet om retten til jakt og fiske og retten til å bruke naturen vår. For Arbeiderpartiet er det grunnleggende at alle skal kunne bruke naturen, uansett hvor en bor hen, og uansett hvor rik en er. Jeg påpekte i mitt hovedinnlegg at flere representanter for Høyre, bl.a. nåværende næringsminister Ansgar Gabrielsen og stortingsrepresentant Bjørn Hernæs, har tatt til orde for at det bør bli mye dyrere å drive med jakt og fiske. Bjørn Hernæs sa bl.a. til Hamar Arbeiderblad 14. august i år at det er markedet som «må bestemme prisen» på jakt og fiske. Jeg er veldig glad for at statsråden har signalisert at en vil la friluftsmeldinga som regjeringa Stoltenberg har lagt fram, bli liggende i Stortinget slik den er. Det synes jeg er et veldig godt signal, men da er det betimelig å spørre: Er statsråd Børge Brende enig med sine Høyre-kolleger i at jakt og fiske bør bli dyrere, slik at det faktisk blir en eksklusiv rett for en del grunneiere og noen av dem som har best råd i dette landet? Eller mener statsråd Børge Brende det samme som Arbeiderpartiet er opptatt av, nemlig at retten til å bruke naturen er noe som alle i vårt land bør nyte godt av, uansett hvor rik eller fattig en er?

Statsråd Børge Brende: Jeg har ikke noe problem med å vedstå meg uttalelser om at den klimameldingen som ble fremmet av den forrige regjeringen i juni i vår, kom for sent. Den kom for sent, men da den kom, inneholdt den ikke viktige elementer om hvordan vi skal gjennomføre et kvotesystem i Norge. I EU fremla man på tirsdag et forslag om hvordan man skal gjennomføre et kvotesystem der allerede i 2005. Når man da i klimameldingen, som man brukte så lang tid på, ikke valgte en mer offensiv klimapolitikk enn at man unnlot å gå inn på det som er nødvendig for å kunne nå målsettingene i Kyoto-avtalen, nemlig et skikkelig kvotesystem, innebærer det faktisk at det kreves noe mer arbeid. Jeg begynner da selvsagt straks arbeidet med en tilleggsmelding til klimameldingen, men jeg tror det er viktig at vi nå får med oss den runden som vil komme i Marrakesh om forhandlingene om klima, altså en videreføring, og å skape legale tekster i henhold til den klimaavtale som ble undertegnet i Bonn. Det må vi ha på plass. Vi må også kunne gå litt nærmere inn i hva EUs nye kvotesystem innebærer. Men vår målsetting er å ha også et nasjonalt kvotesystem slik at vi kan føre en mer offensiv klimapolitikk, for det dreier seg tross alt om noe så alvorlig som klodens klima. Og da trenger vi faktisk noen måneder på å jobbe frem noe som den forrige regjeringen ikke greide på mye lengre tid.

I forhold til det andre spørsmålet som ble tatt opp, beror det på en grunnleggende misforståelse at noen i Høyre skulle gå inn for å øke prisene på jakt og fiske. Det er ingen eksisterende prisreguleringsmekanismer som fungerer i dag, men ettersom friluftsmeldingen nå ligger der, er det faktisk et forslag om at Direktoratet for naturforvaltning kan gå inn og se på det, og det vil vi da diskutere i det videre arbeidet.

Øyvind Korsberg (FrP): Såkalte miljøtiltak og miljøvern og næringsvirksomhet er ofte et konfliktfylt område. I Sem-erklæringen står det at «innenfor oppdrett av laks og ørret er det fortsatt store vekstmuligheter». Det er helt riktig, såframt oppdretterne får tilgang til sjøareal som gjør oppdrett mulig.

I Samarbeidsregjeringens politiske plattform tar Regjeringen til orde for vern av villaksen. Det skal skje ved at man slutter seg til prinsippene om nasjonale laksevassdrag og nasjonale laksefjorder som virkemiddel for å bevare villaksen. Det betyr at store areal båndlegges og dermed ikke kan brukes til oppdrett.

Verneforslaget som nå er ute på høring, har ført til store protester. Svært mange lokalsamfunn som blir berørt, har protestert. Det samme har Norske Fiskeoppdretteres Forening, som har gitt klare råd til den nye regjeringen om å legge vekk disse planene. De har ingen tro på blindt vern, og det har egentlig ikke undertegnede heller. For det er et faktum at villaksfisket de to siste årene har vært det beste på flere tiår. Det er helt naturlige variasjoner når det gjelder villaksen. Det hevder flere og flere forskere også. Man må ta høyde for det som er naturlige svingninger i naturen.

Det er et faktum at alt vern som regel starter i det små. Det har vi jo gode eksempler på når det gjelder rovdyrpolitikken. Og når man her starter med et forslag om å verne 22 laksefjorder og 39 nasjonale laksevassdrag, gjør det meg bekymret med tanke på framtiden.

Spørsmålet mitt til statsråden er om statsråden ønsker å ta hensyn til protestene fra hele Kyst-Norge, og som Norske Fiskeoppdretteres Forening har kommet med, slik at oppdrettsnæringen får muligheten til fortsatt vekst.

Statsråd Børge Brende: Så vidt jeg vet, gikk høringsfristen ut den 1. oktober når det gjaldt forslag om opprettelse av 39 nasjonale laksevassdrag og 22 nasjonale laksefjorder. Så når vi har fått oversikt over de høringsuttalelsene som har kommet inn, vil vi i departementet begynne å jobbe med en stortingsproposisjon på dette området.

Man må huske på at dette er vanskelige avveininger. Det er viktig å ha en sterk oppdrettsnæring som har muligheter, men samtidig er det jo et viktig karaktertrekk ved Norge at vi har både laksefjorder og lakseelver. Og Rieber-Mohn-utvalget, som var de første som gjennomgikk dette, hadde jo et enda mer omseggripende forslag enn det som nå har vært ute på høring, så vidt jeg har forstått. Jeg vil foreta avveininger knyttet til det at vi må ha en robust villaksstamme, samtidig som vi gir næringsutøvere på dette området muligheter.

Intensjonene med nasjonale laksevassdrag og -fjorder er å gi et utvalg av de viktigste villaksbestandene en særskilt beskyttelse både i gyte-, oppvekst- og vandreområdene. Beskyttelsen rettes i hovedsak mot skadelige inngrep i vassdrag og negativ påvirkning for fiskeoppdrett. Hvis vi ikke tilrettelegger for laksen gjennom laksetrapper, hvis vi ikke tilrettelegger for miljøet for laksen og de naturlige biotopene, er de avgjørelsene vi tar i dag, ugjenkallelige, da kan villaksen være borte for alltid. Det er også et perspektiv vi må huske på når vi er opptatt av bærekraftig utvikling. Tross alt syns jeg det er en utrolig gave å videreføre til dem som kommer etter oss, det utrolige som er knyttet til laksens evne til å finne tilbake til de vassdragene hvor den var født, o.l. Så disse tingene må veies opp mot hverandre.

Ingvild Vaggen Malvik (SV): Jeg gratulerer Børge Brende nok en gang med jobben, men jeg må innrømme at jeg ble noe overrasket da jeg fikk vite at det var han som var utnevnt til ny miljøvernminister – politikeren som av Natur og Ungdom i valgkampen ble karakterisert som en klimabølle som miljøbevisste velgere burde holde seg langt unna. I SV er derfor ikke forventningene akkurat skyhøye, og i så måte kan statsråden bare overraske oss positivt. Men det at vi har fått en ny miljøvernminister som er oppkalt etter en nasjonalpark, Børgefjell, er kanskje en indikasjon på at den nye regjeringa i alle fall har ett satsingsområde i miljøpolitikken.

En annen ting jeg har merket meg, er at miljøvernministeren har unger som er med i Blekkulf-klubben, og det er bra, så får han kanskje med seg noen positive miljøimpulser hjemmefra. For dersom den nye statsråden lar seg inspirere til å gjøre en innsats for miljøet, er vi i SV overbevist om at han kommer til å ha stor gjennomslagskraft i Regjeringa. Så vår hilsen til den nye statsråden er følgende: Hvis statsråden bare vil, så får han det nok til! Men vi antar at han samtidig er klar over at dersom Regjeringa skal ha flertall for en god miljøpolitikk, kan det bare skje med støtte fra SV. SV vil alltid være parat til å samarbeide om en bedre miljøpolitikk. Men vi er mildt sagt bekymret for hva slags miljøpolitikk som vil bli resultatet når Regjeringa har valgt å støtte seg til Fremskrittspartiet. Så mitt spørsmål til statsråden er følgende: Hvordan i all verden har Regjeringa tenkt å få vedtatt et statsbudsjett med en troverdig miljøprofil når man er avhengig av et godkjent-stempel fra Fremskrittspartiet?

Statsråd Børge Brende: Først vil jeg takke for gratulasjonen, selv om den var noe betinget. Jeg må bare si at jeg iallfall skal gjøre mitt beste for å kunne forsvare en balansert miljøpolitikk. Det er en utfordring, og jeg mener at også SV bør finne en god del positivt i Sem-erklæringen når det gjelder miljø. Jeg har varslet i dag at vi vil komme med en tilleggsmelding om klima. Vi vil forsere innføringen av et nasjonalt kvotesystem. Vi legger frem en egen stortingsmelding som vil ta for seg havområdene våre og forurensning og foreta en del viktige grensedragninger der. Vi vil forsere en handlingsplan i forhold til PCB og miljøgifter. Jeg har bedt Utenriksdepartementet vurdere de juridiske sidene ved Storbritannias Sellafield-utslipp, og vi har varslet at vi også vil intensivere arbeidet med å få til forurensningsfrie gasskraftverk i Norge. Vi er villige til å bruke markedet for å få til det, slik at forurensningsfrie gasskraftverk skal slippe elavgift med basis i 2002-elavgiften. Dette er starten på en mer offensiv miljøpolitikk, mener jeg, og jeg har ikke noe problem med å forsvare den sett fra Regjeringens side, og jeg håper at vi kan ha et samarbeid med alle partier i Stortinget som ønsker en aktiv miljøpolitikk. Jeg tar absolutt imot invitasjonen fra SV. Vi har en del felles berøringspunkt her, og SV har mange engasjerte miljøvernere som jeg ser frem til å samarbeide med, også i disse spørsmålene.

Når det gjelder Fremskrittspartiet og budsjett, må jeg si at jeg ikke er urolig i forhold til miljøet og det budsjettet. Fremskrittspartiet og Regjeringen ser noe ulikt på en del miljøpolitiske spørsmål, men det tror jeg alltids skal kunne løse seg underveis i prosessen.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed over.

Morten Høglund (FrP): Terrorangrepet mot USA den 11. september var en kraftig tankevekker for hele verden. Det hele virker ubegripelig og meningsløst. I tillegg til konkrete målrettede fysiske terrorangrep ser det nå ut til at vi kanskje også er vitne til biologisk terror.

Dette gjør at vi nå dessverre må konstatere et skille ved perioden før og etter 11. september. Dette gjenspeiler seg i allmenn usikkerhet om hva som nå vil skje. Økonomien viser dessverre tegn til nedgang. Folks ønske om å reise er mindre, og det er utbredt bekymring for hva denne nye situasjonen vil bringe.

I en slik situasjon er det godt å kunne samle seg i et fellesskap og stå sammen om de grunnleggende verdiene vi ønsker skal råde i samfunnet, som frihet, demokrati og toleranse. Regjeringen har i sin erklæring understreket hvor viktig dette er. Fremskrittspartiet deler dette syn.

Vi samler oss som folk rundt felles verdier, men vi samler oss også i et fellesskap med våre allierte og de fleste andre stater som også har sluttet seg til kampen mot den internasjonale terrorismen, som nå manifesterer seg ved Osama bin Laden og hans nettverk. Det samholdet vi nå opplever i verden, er nesten unikt og på mange måter nytt.

Det bryter med gamle modeller og gir innblikk i nye relasjonsmønstre, f. eks. det nye samarbeidet mellom Russland og Israel, Russlands noe endrede signaler i forhold til NATO-utvidelse og det bedrede forholdet mellom stormaktene Kina og USA. Dette varsler at vi har å gjøre med nye utfordringer for verdenssamfunnet.

La oss ta disse eksemplene med som uttrykk for at verdenssamfunnet er samlet i kampen mot terroren, og at antallet stater som kunne tenke seg å være vertskap for terrorister som Osama bin Laden, er forsvinnende lite.

Et for meg uforståelig uttrykk som har kommet frem i samfunnsdebatten etter den 11. september, er at USA har seg selv å takke. Forfatteren Gert Nygårdshaug uttrykte det slik i en kronikk i Dagbladet:

«USA kan takke seg selv, etter sin mangeårige økonomiske og militære terrorisme, sin selvforståtte rolle som verdenspoliti, sitt handelstyranni og sin plyndring av fattige land verden over.»

Ingen har seg selv å takke for det vi opplevde den 11. september. Ingen har gjort seg fortjent til denne type angrep. Ingen demokratiske land har bedrevet aktivitet som gir grunn til slikt hat. Det er og blir et utilgivelig angrep fra en fiende som ønsker å bryte ned både det amerikanske land og folk og tilsvarende i andre demokratiske land.

Å skylde terrorismen på fattigdom er feil. Det var ikke fattige mennesker som myrdet tusener av mennesker den 11. september. Terroristenes drivkraft er ikke økonomisk, men fanatisk. Deres mål er ikke å forbedre verden for mennesker, men å ødelegge mennesker.

Terroristene har ikke til hensikt å avslutte sine voldshandlinger om USA avslutter sine aksjoner i Afghanistan. Tvert imot ser disse fanatikere terroren som legitim så lenge det amerikanske nærværet på den arabiske halvøya består, Israel eksisterer og ikke hele den islamske verden lyder deres lære.

Historien har lært oss hvor farlig det er å gi etter for aggresjon og terror. Nå trues hele det åpne samfunnet, og nå må vi forsvare oss, med fasthet, for å bygge en tryggere verden. I motsetning til tidligere er verden nå samlet. Alle land utenom Irak støtter FN-resolusjonene som sanksjonerer tiltakene i Afghanistan.

Jo mindre vold som nå kreves, desto bedre, men det avgjøres ikke av USA eller Storbritannia, men av Taliban-regimet.

Trond Giske (A): Vi har bak oss et stortingsvalg som innebar store endringer i Stortingets sammensetning. Likevel var det en viss spenning knyttet til hvorvidt denne endrede sammensetningen skulle gi en kraftig kursendring i norsk politikk. Spenningen var først og fremst knyttet til hvilket valg Kristelig Folkeparti ville gjøre. Nå har Kristelig Folkeparti valgt, og det må vi selvsagt ta til etterretning. Jeg har likevel lyst til å stoppe litt opp ved argumentasjonen ved linjeskiftet. For når enkelte fra Kristelig Folkeparti blir spurt om hvorfor det var riktig å gå inn i et nytt samarbeid, svarer man: fordi man hadde gått til valg på regjeringsskifte, og da måtte man også følge opp det. Det er riktig det. Man gikk til valg for å få et regjeringsskifte med et sentrumsalternativ. Det lyktes ikke. Dermed måtte det være mulig å diskutere andre løsninger, hvis det da virkelig var politikken som var viktigst.

Et regjeringsskifte, et kursskifte, må forsvares og begrunnes i politikkens innhold, ikke i at man har gått til valg på at man ville ha et regjeringsskifte. Det er faktisk slik at det Kristelig Folkeparti nå gjør, at de går inn i et samarbeid med Høyre og i neste omgang med Fremskrittspartiet, er et kraftig linjeskifte i norsk politikk. 12 av de 15 siste statsbudsjettene i Norge, og dermed hovedretningen i politikken i Norge, er vedtatt i et samarbeid mellom Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og sentrum. Det er her tyngdepunktet i norsk politikk har ligget de siste 15 årene. Det er faktisk slik at på en god del områder har vi stått hverandre så nær at da sentrum overtok etter oss i 1997, og da vi overtok etter sentrum i 2000, var det på en god del områder den samme politikken vi kunne videreføre, selv om det var enkelte saker som skapte debatt oss imellom. Det er et kraftig skifte vi nå ser, når Kristelig Folkeparti går inn i en regjering med Høyre som skal basere seg på Fremskrittspartiet.

Særlig er det et brudd med det statsminister Bondevik sa tidligere. Før valget i 1997, da han ble spurt nettopp om en slik Kristelig Folkeparti-Venstre-Høyre-regjering ville være styringsdyktig, sa han på landsmøtet i Kristelig Folkeparti i 1997 følgende:

«En slik regjering vil ikke være styringsdyktig. Det eneste som kan hindre dette, er å gjøre seg avhengig av Fremskrittspartiet. Da må vi basere oss på det liberalistiske ytterste høyre i norsk politikk. Dette er umulig for Kristelig Folkeparti. Da svikter vi vårt ansvar i arbeidet for de svakstilte i u hjelpen, i alkoholpolitikken og i kampen for en bedre økonomisk utjamning.»

Det er nettopp det Kristelig Folkeparti og statsministeren har gjort. Min undring er: Hva er det som er så fundamentalt annerledes med å gå inn i et samarbeid med Høyre og Venstre og basere seg på Fremskrittspartiet i 2001 i forhold til i 1997? Er det mindre behov for å ta stilling i kampen for de svakstilte, i u hjelpen, i alkoholpolitikken eller i kampen for en bedre økonomisk utjamning? For det er vel fortsatt slik at det er politikken som er viktigst? Hvis vi ser på politikken, vil man på område etter område se at et annet politisk tyngdepunkt i Stortinget kunne gitt en politikk nærmere de linjene Kristelig Folkeparti og Arbeiderpartiet har samarbeidet om til nå.

Når det gjelder skattelette, ville Høyre ha 40 milliarder kr. Kristelig Folkeparti kunne strekke seg til 12 milliarder kr. Arbeiderpartiet foreslo i budsjettet 3 milliarder kr. Det skal ikke så veldig mye matematikkkunnskap til for å se hva som ligger nærmest, og ennå har ikke Fremskrittspartiet fått sitt i Stortinget. Vi foreslår 1 milliard kr til barnehager. Her kunne vi funnet felles grunn. Ennå har ikke Fremskrittspartiet kommet nær det budsjettet. Vi foreslår 15 milliarder kr til skolebyggoppussing. Den pakken var riktignok ikke bra nok for Kristelig Folkeparti i valgkampen, men nå ser det ut til at den får livets rett.

Når det gjelder landbrukspolitikken, sier landbruksministeren at vi skal ha et fremskrittspartifritt landbruk. Glemmer da landbruksministeren at også den politikken faktisk bestemmes i budsjettene? I bistandspolitikken har man presset Høyre til å være med på et løfte om opptrapping til 1 pst. av BNP i løpet av perioden, men fortsatt skal Fremskrittspartiet være med i de budsjettene hvor man skal bevilge de faktiske pengene.

Kristelig Folkeparti kunne valgt annerledes. Vi kunne bygd politikken på et annet flertall i Stortinget. De har gjort sitt valg. Det skal vi om ikke respektere, så iallfall akseptere. Respekt er noe man får ut fra den politikken man faktisk fører. Vi skal fra Arbeiderpartiets side føre en konstruktiv opposisjonspolitikk. Vi skal stemme for det vi er for, og mot det vi er mot. Men jeg frykter at vi har fått et linjeskifte som vil ha varig virkning for norsk samfunn.

Ingvild Vaggen Malvik (SV): Her kommer neste innlegg fra trønderbataljonen!

Jeg vil gjerne starte med et sitat fra en offentlig utredning fra 1974:

«Ved slutten av neste hundreår vil CO2-innholdet (i atmosfæren) kunne bli opp til 4 ganger større enn i dag. Dette vil kunne gi betydelig utslag i temperaturen.»

Videre heter det:

«De mulige konsekvenser av større temperaturendringer kan være katastrofale.»

Dette var altså for 27 år siden.

Uro over konsekvensene av opphopning av CO2 og andre klimagasser i atmosfæren er ikke ny. Det som er nytt, er at vi snart kan få på plass en globalt forpliktende klimaavtale, som i alle fall kan sies å være et første skritt i retning av å redusere utslippene av klimagasser. Målet for de nye forhandlingene om Kyotoprotokollens framtid som starter i Marrakech nå i slutten av oktober, er å bevege seg fra det politiske kompromisset som ble vedtatt ved forrige forhandlingsmøte i Bonn, til en juridisk bindende avtaletekst. Møtet er i så måte svært viktig, i og med at mange land tar sikte på å ratifisere protokollen etter at disse reglene er på plass, deriblant Norge.

Den forrige regjeringa signaliserte i klimameldinga som kom nå i sommer, at prosessen med ratifisering ville starte etter de gjenstående forhandlingene i 2001. SV forventer at dette er en prosess som ikke vil bli unødig forsinket av den nye regjeringas annonserte tilleggsmelding som forventes å komme medio mars. Vi har nemlig ingen tid å miste dersom vi skal lykkes i målsetningen om må redusere utslippene våre med rundt 20 pst. innen perioden 2008-2012.

Det er nemlig dette som er målsetningen, og i så måte er jeg veldig spent på hvilke virkemidler den nye regjeringa har tenkt å legge på bordet, spesielt i lys av at den i sitt samarbeidsdokument har poengtert at den for gasskraftverk ikke ønsker at det stilles strengere utslippskrav for klimagasser enn det som er vanlig i øvrige EØS-land. Så når Regjeringa understreker at den skal legge fram en melding med en offensiv klimapolitikk, kommer nok dette til å bli svært nødvendig dersom de planlagte gasskraftverkene på Kollsnes, Kårstø og Skogn blir realisert, slik som Regjeringa legger opp til. I så måte er vi i SV veldig nysgjerrig på hvordan Regjeringa i så fall ser for seg framtida til prosessindustrien og samferdselssektoren.

Det er ingen grunn til ikke å innføre tiltak i Norge nå, og da kommer vi ikke utenom en sterk satsing på ny fornybar energi. I tillegg er SV på banen i dag med et tilbud om et helt konkret tiltak. SV ønsker at det innføres et toprissystem på elektrisitet. Dette vil kunne bidra til å redusere strømforbruket, samtidig som det vil være et langt mer rettferdig system, ved at luksusforbruk koster mer enn det normale basisforbruket. Slik kan vi få til det som er SVs målsetting, nemlig en rød/grønn løsning, som både er en bra fordelingspolitikk og en bra miljøpolitikk.

Jeg gjentar at dersom Regjeringa i enkeltsaker skal klare å skape flertall for en miljøpolitikk som er bedre enn den som den miljøfiendtlige arbeiderpartiregjeringa førte, kan det kun skje med støtte fra SV.

SV er klar i klimapolitikken så vel som i naturvernpolitikken. Men vi er fortsatt bekymret for hvilken miljøpolitikk som blir resultatet når Regjeringa har valgt Fremskrittspartiet som sitt støtteparti. Ifølge partiformannen i Fremskrittspartiet vil Regjeringa være avhengig av støtte fra Fremskrittspartiet i 80 pst. av sakene i Stortinget.

Fremskrittspartiets formann har i dag også nok en gang demonstrert en grunnleggende kunnskapsløshet om sammenhengen mellom klimaendringer og energiproblematikken, og ser ikke engang den klare privatøkonomiske gevinsten som ligger for husholdningene i å spare på strømmen.

I og med at jeg ikke fikk noe tilfredsstillende svar fra miljøvernministeren i stad, vil jeg nok en gang stille spørsmål om hvordan Regjeringa har tenkt å få vedtatt et statsbudsjett med en troverdig miljøprofil når man er avhengig av et godkjentstempel fra Fremskrittspartiet. Og jeg vil spørre den nyvalgte miljøvernministeren om hva han foretrekker – å lytte til den brede miljøkompetansen i SV eller å støtte seg på et fremskrittsparti som ikke engang anerkjenner global oppvarming som noen reell trussel.

Allerede i dag dør unger i Bangladesh som følge av menneskeskapte klimaendringer. Det er ikke sikkert at vi her i Norge kommer til å oppleve de mest katastrofale konsekvensene av endringene i vår levetid. Men vi har et ansvar for ungene våre og for unger i andre land. Dette er et ansvar vi i SV tar på alvor, og det håper vi at også den nye regjeringa vil gjøre.

Bror Yngve Rahm (KrF): Regjeringsskiftet representerer en forsterket miljøpolitisk satsing. Samarbeidsregjeringens Sem-erklæring viser vilje til å ta nye og nødvendige grep på en rekke felter for et bedre miljø og en omlegging av energiforbruket.

Gasskraftsaken var en av de mest konfliktfylte saker det gamle stortinget behandlet. Den medførte at sentrumspartiene ikke kunne ta ansvar for de miljøbelastninger bygging av gasskraftverk uten renseteknologi ville medføre, og daværende regjering gikk av.

For Kristelig Folkeparti har det likevel vært viktig å bidra til å bringe også denne saken over i et riktigere spor. I fellesskap med Høyre og Venstre har dette lyktes. Sem-forhandlingene resulterte i en offensiv satsing for å forsere utvikling og bruk av ny teknologi med små eller ingen utslipp av CO2.

Samarbeidsregjeringen legger vekt på gode rammevilkår for utvikling av CO2-frie gasskraftverk. Den vil innføre en tidsbegrenset støtteordning for produksjon av slike gasskraftverk tilsvarende refusjon av hel elavgift på 2002-nivå. Det bevilges 100 mill. kr over to år til forskning på renseteknologi, energieffektivitet og kommersiell utnyttelse av CO2. I tillegg ønsker den nye regjeringen å bidra til et samarbeidsprogram med industrien med sikte på å realisere CO2-frie gasskraftverk. Disse tiltakene er i sum et viktig skritt i riktig retning som bør være av interesse for både nåværende og fremtidige utbyggere av gasskraftverk.

Kysten vår er utsatt for alvorlige miljøtrusler. Gjennom mediene har vi fått bekreftet at en økologisk katastrofe for store deler av havbunnen er under oppseiling. Livet er i ferd med å forsvinne, og stadig større områder av havbunnen vår har ørkenliknende tilstander. Regjeringen vil øke innsatsen for å gjenskape og bevare det undersjøiske biologiske mangfoldet. Det vil derfor bli utarbeidet en egen stortingsmelding om det maritime miljøet i inneværende periode.

Den største trusselen mot våre havområder er likevel knyttet til Sellafield-anleggene i England. Utslippene av radioaktivt avfall berører og skader vårt matfat i større grad enn tidligere antatt. Det er derfor nødvendig å intensivere innsatsen for å kartlegge utslippenes og skadenes omfang som grunnlag for nødvendige reaksjoner overfor britiske myndigheter. Jeg er derfor glad for at den nye miljøvernministeren allerede har vist en offensiv holdning til dette problemet, bl.a. ved å vurdere det juridiske grunnlaget for en eventuell sak mot Storbritannia. Jeg støtter et slikt initiativ da britiske myndigheter så langt ikke har vist vilje til å ta våre bekymringer på alvor.

Klimapolitikken står sentralt i den nye regjeringens miljøsatsing. Stoltenberg-regjeringen la i sommer fram en egen klimamelding som på mange områder er svært god. Likevel vil samarbeidsregjeringen utarbeide en tilleggsmelding som bl.a. vil fokusere på det nasjonale ansvar ut fra erkjennelsen av Kyoto-avtalens forutsetning om at en vesentlig del av tiltakene mot klimagassutslipp skal tas nasjonalt. Regjeringen vil også understreke viktigheten av at et nasjonalt kvotesystem kan bli raskt operativt.

I forlengelsen av dette legges det opp til en økende satsing på et bedre kollektivtilbud. Regjeringens ambisjoner om et billigere og mer fleksibelt tilbud er en viktig forutsetning for at flere skal velge denne type transportløsning framfor privatbilen. Særlig gjelder det i de mest sentrale byområdene som vi har.

En offensiv miljøpolitikk forutsetter tiltak på bred front. I tillegg til det som jeg har nevnt, bør det også fremheves at den nye regjeringen tar sikte på å tilrettelegge for mer bruk av naturgass til innenlandske formål. Det er betydelige miljøgevinster å hente på dette, ikke minst innenfor transportsektoren og for industrien. Naturgass til bruk i industriell produksjon har store positive effekter når det kan erstattes med olje. En rekke industrielle miljøer i landet ønsker dette. Blant disse finner vi f.eks. landets største industrielle cluster i Grenlands-området. Arbeidet med en gassledning til Polen må derfor videreføres på en slik måte at det vil være mulig med en egen tilkoplingsledning inn til dette området. Behovet for nyetableringer og nyinvesteringer i regionen etter at Norsk Hydro i dag har vedtatt å legge ned sin magnesiumproduksjon i Porsgrunn, øker behovet for en egen Grenlands-ledning. Jeg imøteser derfor Regjeringens varslede stortingsmelding om en helhetlig strategi for bruk av naturgass i Norge.

Ine Marie Eriksen (H): Som en av ni representanter under 30 år i Høyres stortingsgruppe, er jeg veldig spent på hvordan de medlemmene fra Sosialistisk Ungdom som nå har kommet inn på Stortinget, og kanskje særlig en av dem som har vært mest offensiv etter valget, nemlig Audun Bjørlo Lysbakken, har tenkt å gjennomføre sine prinsipper om å avskaffe privat eiendomsrett, om å legge ned Forsvaret, og om å innføre forbud mot å ansette folk i lønnsarbeid. Jeg er spent på klassekampen, og jeg ser fram til revolusjonen. Og jeg er spent på hvordan SV-erne skal forholde seg til at det partiet de sitter på Stortinget for, i dag på denne talerstol, representert ved partilederen og Øystein Djupedal, tar avstand fra det de står for i disse sakene.

Mer gjeldssletting, fjerning av handelsbarrierer og en slutt på landbrukssubsidier – dette er kravene fra afrikanske ledere i The Millennium Action Plan, som ble satt sammen tidligere i sommer. FN nøler ikke med å kalle handelsbarrierer for tollmurer og kvoterestriksjoner for utviklingsbarrierer. Det er et klart verdivalg når Samarbeidsregjeringen ønsker å innføre nulltoll på alle varer fra de minst utviklede landene. Arbeidet med å gjøre det begynte i og for seg tidligere i år under arbeiderpartiregjeringen, men det var først etter hardt og langvarig påtrykk bl.a. fra Høyre og etter mange, mange nei fra Arbeiderpartiet. Arbeiderpartiet stoppet ved de aller fattigste landene. Det måtte et regjeringsskifte til før vi kunne gå et skritt videre.

At Samarbeidsregjeringen nå ønsker å bedre handelsvilkårene også for land utenfor MUL-gruppen, er et tydelig signal om et kursskifte, et skifte i retning av større åpenhet og større vilje til å imøtekomme fattige lands bønn om mer og lettere markedsadgang for sine varer på våre markeder. Det er to grunner til at det er så viktig å inkludere også de landene som ikke er de fattigste.

For det første bor halvparten av verdens ekstremt fattige mennesker i India og Kina, men landene India og Kina er isolert sett for rike til å komme inn under handelsinitiativet. Og det er først og fremst for de aller fattigste menneskene at handel er viktigst, fordi handel er en vei ut av fattigdom, en vei ut av lukkede politiske regimer.

For det andre er det et moralsk spørsmål å gi større og bedre markedsadgang. Som ett av verdens rikeste land har vi en unik mulighet til å gå foran og bygge ned handelsbarrierer i forhold til fattige land. Regjeringen går foran i jobben med å åpne opp Norge enda mer og gir sitt bidrag til at fattige land kan slippe å tape ca. 700 milliarder dollar hvert eneste år på grunn av at de er nektet markedsadgang til rike land.

Samarbeidsregjeringens positive holdning til globalisering og åpenhet kommer også klart til uttrykk ved at den sier ja til å gjøre det enklere for mennesker fra land utenfor EØS å få arbeidstillatelse i Norge, og den vektlegger en mer human flyktning- og asylpolitikk. Også dette er helt klare verdivalg. Å si ja til en åpnere verden forutsetter at vi sier ja til et åpnere Norge, og det er et uttrykk for et kursskifte etter at LO i årevis har gitt beskjed til Arbeiderpartiet om å si nei til økt arbeidsinnvandring. Gang på gang har Arbeiderpartiet hatt muligheten. Gang på gang har de hørt på LO og lukket døren.

Gunn Karin Gjul (A): En ny regjering skaper alltid forventninger og spenning om hvilken politisk linje den vil legge seg på. Denne regjeringen er vanskeligere å tolke enn nye regjeringer tidligere. Vil den legge seg i sentrum og få en klar sentrumsprofil, eller er det slik at Kristelig Folkeparti har fått statsministeren, mens Høyre får bestemme politikken? Med Fremskrittspartiet som støtteparti i Stortinget kan det dessverre tyde på det siste.

De politiske skillelinjene i Stortinget har fram til i dag i veldig mange saker gått mellom Høyre og Fremskrittspartiet på den ene siden og Arbeiderpartiet, sentrum og SV på den andre siden. Nå vil disse skillelinjene gå tvers gjennom den nye regjeringen.

Det blir derfor spennende å se hvilken justispolitikk denne nye regjeringen vil føre. Vil det bli en ensidig satsing på politi og strengere straffer, slik Fremskrittspartiet og Høyre har tradisjon for? Eller vil vi få en mer helhetlig justispolitikk hvor en satser like mye på å hindre at kriminalitet oppstår? Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre har vært enige om at forebygging av kriminalitet må skje ved å sette fokus på oppvekstmiljø, rusmidler, fritidstilbud til unge, frivillige organisasjoner og barnevern.

Kriminalitet er ikke noe vi kan kjøpe oss vekk fra kun gjennom mer politi og strengere fengselsstraffer. Vi vet at de samfunn som ensidig har satset på en slik linje, har den høyeste kriminaliteten. Det trengs en innsats hvor alle må bidra – enkeltpersoner, frivillige organisasjoner, lokale og sentrale myndigheter og hele rettssystemet, inkludert politiet.

Dessverre erfarte vi fra den forrige Bondevik-regjeringens budsjettsamarbeid med Høyre og Fremskrittspartiet at typisk forebyggende tiltak ble nedprioritert for å skaffe mer penger til politiet. For å fylle budsjettet til politiet valgte de å redusere bevilgningen bl.a. til skolefritidsordningen. Spenningen ligger nå i om justisminister Dørum vinner fram med sin helhetstenkning, eller om høyresiden også her vinner slaget om justispolitikken.

Norge er et godt land å leve i for det store flertall av oss. Derfor blir det ekstra ille å være fattig. Arbeiderpartiet vil bekjempe fattigdommen med alle milder. For et sosialdemokratisk parti er det uakseptabelt at noen mennesker ikke får ta del i den rikdom og velstandsutvikling vi har i Norge.

Vi vet fra store rettshjelpsundersøkelser at den delen av befolkningen som har størst behov for sosiale ytelser, er de som minst kjenner sine rettigheter. Det udekkede rettshjelpsbehovet i befolkningen knytter seg altså i stor grad til lovgivningen som skal sikre utjevning av forskjellene blant folk. Arbeiderpartiet mener derfor at rettshjelpstilbudet må være en del av velferdssystemet og et viktig redskap for å sikre en utjevning av forskjellene mellom folk.

Stortinget behandlet i fjor vår en stortingsmelding om fri rettshjelp. Her ble det vedtatt at inntektsgrensen for å komme inn under ordningen skulle utvides, at man i flere saker enn tidligere skulle få fri rettshjelp, og at det skulle gis mer rettshjelp i offentlig regi. Det siste gikk Høyre og Fremskrittspartiet imot, og jeg er spent på hvordan den nye regjeringen vil håndtere denne saken når den videre oppfølgingen kommer til Stortinget. Arbeiderpartiet mener det er viktig å prioritere rettshjelp i offentlig regi, slik at vi etter hvert kan gi alle innbyggere et tilbud om en time gratis juridisk rådgiving.

Fattigdomsbekjempelse er ikke viktig bare fordi fattigdom er et onde i seg sjøl, men også fordi store forskjeller mellom folk skaper grobunn for kriminalitet. Et samfunn med små forskjeller er derfor også et gode i en kriminalpolitisk sammenheng.

Den nye regjeringen legger opp til store skattelettelser, konkurranseutsetting av helsevesenet og en kraftig vekst i antall privatskoler – en politikk som på alle disse områdene vi føre til større forskjeller blant folk. Jeg er forundret over at et parti som Kristelig Folkeparti vil være med på å bidra til en slik utvikling, som på lengre sikt også kan bidra til at kriminaliteten i samfunnet øker.

Karin S. Woldseth (FrP): I tiltredelseserklæringen sa statsministeren at målet var klart: «Alle barn skal ha gode oppvekstvilkår». Når det i den senere tid har vært fokusert på at foreldre bruker barna sine som våpen i forbindelse med skilsmisse, kan man neppe si at alle barn har gode oppvekstvilkår i Norge. Mediene har gitt oss et bilde av årevis kamp hvor barna har blitt kasteball. Når vi midt i beste sendetid får se polititjenestemenn som bærer skrikende og hylende barn bort fra en av sine foreldre, opprører dette det norske folk. Folk flest forstår ikke at foreldre ikke tar mer hensyn til barna sine, og at det må gå så langt som vi nå har sett. Men jeg tror at dette dessverre bare er toppen av isfjellet. Slike saker blir stadig mer aktuelle. Denne påstanden skal jeg begrunne med følgende:

• 1. Stadig flere foreldre er samboende, og slik barneloven er i dag, får mor automatisk foreldreansvar når et samboerskap opphører.

• 2. Fedre har nå fått muligheten til å ta pappapermisjon, noe som er med på å knytte enda sterkere bånd mellom barn og far fra tidlig i barnas liv. Dette forsterker fars engasjement og ønske om å tilbringe mye tid sammen med sitt barn også etter et brudd med ektefelle eller samboer.

Noen vil sikkert reagere på at jeg sier far, men i de aller fleste tilfeller er det far det gjelder fremdeles – dessverre. Når samfunnet også forlanger at begge foreldrene skal ta del i sitt barns oppvekst, burde vi legge forholdene til rette slik at det gis lik adgang til dette for begge foreldrene. Det viser seg at det fremdeles er langt igjen til likestilling på dette feltet.

Nå skal det foretas visse endringer i barneloven. Den bør da endres i samsvar med samfunnsutviklingen, slik at barnet blir vernet om og barnets rett til å ha to foreldre blir stadfestet. Slik kan vi unngå oppslag i mediene om maktovergrep overfor barn.

Avgåtte justisminister Hanne Harlem opprettet en hurtigarbeidende gruppe som skulle ta for seg problemstillingene rundt dette med å hente barn med makt fra en av foreldrene. Vi venter spent på hva som kommer ut av dette arbeidet. Men i mellomtiden bør det vurderes å la begge foreldrene være til stede når politiet er involvert, slik at barna i det minste kan ha sitt andre trygge holdepunkt til stede. Dette vil skåne barna for en traumatisk opplevelse, samtidig som de voksne faktisk er nødt til å forholde seg til hverandre. Noen vil kanskje hevde at dette blir dyrt for den av foreldrene som eventuelt skal reise til en annen kant av landet, men jeg vil nok hevde at prisen for å få et psykisk skadet barn er langt høyere. Saken er av en så viktig karakter både for de barna det angår og for samfunnet generelt, at vi får håpe at den hastekomiteen som ble oppnevnt, leverer fra seg noe konkret innen utgangen av dette året.

Jeg vil på bakgrunn av det jeg har sagt, fremme følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen om å vurdere en ordning som innebærer at i de tilfeller hvor barn blir hentet med hjelp fra politiet, skal begge foreldrene være til stede.»

Presidenten: Representanten Woldseth har tatt opp det forslaget hun refererte.

Rune J. Skjælaaen (Sp): I tiltredelseserklæringen slår statsministeren fast målet for Regjeringens familiepolitikk: «Alle barn skal ha gode oppvekstvilkår». Jeg vil ta utgangspunkt i dette målet. Det er et felles mål som alle kan enes om at barn skal ha det trygt og godt, for en trygg og god oppvekst er det beste utgangspunkt for livet som ligger foran. Men målet om en god oppvekst for alle barn krever politisk vilje i et samfunn som er mer preget av individualisme enn av fellesskapstanken. Det var jo ikke akkurat fellesskapstanken som preget valgkampen som vi har bak oss. Høyresiden som nå har det politiske flertall og som vil prege landets politikk i denne perioden, ropte høyt på skattelette og større frihet for enkeltmennesket, mens begrep som solidaritet nærmest var fraværende.

Sentrumsregjeringen synliggjorde i utjamningsmeldingen at 1–2 pst. av befolkningen i vårt land er fattige, dvs. at de har lav inntekt over lang tid. Norge har falt mange plasser på OECDs rangering over land med fattigdom. Dette er uverdig i et land hvor privat rikdom og kjøpekraft har økt blant store grupper av befolkningen. Utjamningsmeldingen slår fast at forskjellene har økt.

Vi forstår at det er tungt å være fattig i et land med bare fattige. Men det er jammen tungt og vanskelig å være fattig i et land med så mange rike som vårt. En mor jeg snakket med, fortalte at hun ikke kom til å gå på foreldremøte for datteren sin. Årsak: Hun syntes det var flaut og vanskelig å være imot alle de gode tiltak klassen planla, som kostet. Hun hadde faktisk ikke råd. Hun fortalte videre at når datterens klasse skulle på et eller annet som kostet noe, så holdt hun datteren hjemme. De inngikk en hemmelig allianse for at deres livssituasjon ikke skulle avsløres. Ifølge opplæringsloven skal den offentlige grunnskolen være gratis. Denne jenta hadde ikke råd til å delta på tematurer klassen gjorde. Dette er uakseptabelt og uverdig. Senterpartiet vil understreke at fjerning av egenandeler i grunnskolen er et nødvendig og viktig grep for å minske forskjellene.

En god oppvekst innebærer også en meningsfull fritid med mulighet til å delta i frivillige lag og organisasjoner. Det er slik barna skaffer seg venner og danner nettverk. Videre gir det muligheter til å utvikle ferdigheter både for kropp og sjel. Men medlemskapet i fotballklubben koster 1 200 kr årlig, og det koster 600 kr å delta i den ukentlige svømmetreningen. Det sier seg selv at foreldre som ikke har råd til å la barna delta i skoleaktiviteter, heller ikke kan la barna delta i fritidsaktiviteter. Når vi vet hvor mye venner og gode sosiale sammenhenger betyr for barns utvikling og trygghet, går det også an å forstå hvilke konsekvenser utestengelse fra denne delen av oppvekstmiljøet betyr.

Senterpartiet ønsker å styrke frivillige lag og organisasjoners rammevilkår slik at flere kan delta for en rimeligere penge.

Det er i dag om lag 58 000 barn som forsørges av sosialhjelpsmottakere. De månedlige sosialhjelpssatsene for familier ligger flere tusen kroner under det SIFO beregner for et standardbudsjett. Representanter fra Senterpartiet har gjennom et Dokument nr. 8-forslag bedt Regjeringen revidere de veiledende satsene for sosialhjelp slik at de kommer på nivå med SIFOs beregninger.

Politikere i Kommune-Norge fortviler over den økonomiske situasjonen kommunene befinner seg i. Det er faktisk i kommunene at velferden avgjøres lokalt. Men det er et statlig ansvar å sørge for at kommunene gis muligheter til å gi gode oppvekstvilkår for alle barn og unge. Sosialhjelpssatsene bestemmes lokalt. Men for at sosialhjelpssatsene skal løftes til et akseptabelt nivå lokalt, er kommunene avhengig av de økonomiske rammene som Stortinget gir. Inntektene i de fleste kommunene står ikke i forhold til de oppgavene kommunene er satt til å løse.

Når Senterpartiet setter fattigdomsproblemet på dagsordenen, forutsettes det at kommunene blir tilført nødvendige midler for å løse oppgavene.

Regjeringens tiltredelseserklæring består faktisk bare av ord, og det skal den også gjøre. Men vi har faktisk råd til å gi alle et verdig liv.

Afshan Rafiq (H): Samarbeidsregjeringens tiltredelseserklæring legger et viktig grunnlag for en ny politisk kurs som bærer bud om optimisme og tro på fremtiden. Det fokuseres på Norge som mulighetenes land, hvor alle skal ha muligheten til å ta del i samfunnets retter og plikter.

Det er spesielt ett område jeg ønsker å gripe fatt i i forhold til erklæringen, og det er den nye regjeringens ønske om aktivt å bekjempe diskriminering og rasisme, og dens ønske om å satse på gode norskkunnskaper og aktiv jobbformidling for personer som ellers har vanskeligheter med å få jobb.

Jeg er veldig glad for at samarbeidsregjeringen tar fatt i nettopp denne problemstillingen, fordi vi vet at mange personer med bl.a. minoritetsbakgrunn diskrimineres på arbeidsmarkedet. Vi vet at de har vanskeligheter med å få jobb, og at mange som får jobb, får en jobb på et lavere nivå enn deres kompetanse, evner, ambisjoner og innsatsvilje skulle tilsi. Og jeg synes det er viktig å slå fast at det grunnleggende skal være at mennesker behandles som enkeltindivider med den samme rett til å bli respektert for sin integritet og egenart uavhengig av hvem man er eller hvilken etnisk bakgrunn man har.

Det er slik at mange virksomheter har mangel på arbeidskraft, samtidig som mange personer med minoritetsbakgrunn har vansker med å få jobb. Det er en realitet at mange arbeidssøkere med utenlandsk bakgrunn, og ikke minst utenlandsk navn, ikke blir innkalt til jobbintervju selv om de oppfyller de gjeldende kvalifikasjonskrav. Dette er paradoksalt i en situasjon hvor behovet for arbeidskraft er så stort. Dette er rett og slett en sløsing med menneskelige ressurser som Norge ikke har råd til.

Vi er alle enige om at arbeid er nøkkelen til en vellykket integrering. Og for å bli en fullverdig borger av det norske samfunnet er det helt grunnleggende at hver og en av oss får muligheten til å bli selvhjulpen og i stand til å forsørge oss selv og vår familie. Og i et land der arbeid har den status det har i Norge, er integrering i utdannelse og arbeidsliv det viktigste verktøyet for å hindre utstøting og diskriminering på varig basis. Utfordringen her blir derfor hvordan forholdene kan legges til rette for at flere personer som ønsker å gjøre en innsats, lettere kan inkluderes i det norske arbeidsmarkedet.

Situasjonen for mange av dem som har innvandret til Norge, er at selv om de har en god utdannelse og kompetanse fra sitt hjemland, er det et stort misforhold mellom deres utdannelse og kompetanse og det yrket de har her i Norge. En viktig årsak til det er at mange har problemer med å få godkjent sin utenlandske utdannelse og yrkespraksis her i landet. Her er det viktig å få til et effektivt godkjenningssystem, slik at kompetente mennesker kan få seg en jobb som tilsvarer deres evner og kvalifikasjoner.

Vi vet at det er et betydelig behov for arbeidskraft, spesielt innenfor pleie- og omsorgssektoren. Samtidig har vi mange kvinner med minoritetsbakgrunn som har en uformell, men meget nyttig og verdifull kompetanse på dette området. Jeg vet at mange av disse kvinnene ønsker å komme seg ut i arbeidslivet, men barrierene for å komme inn på arbeidsmarkedet er så store at de gir opp før de lykkes. For å gjøre noe med dette er det bl.a. viktig å få til en ordning som kan bidra til å synliggjøre og dokumentere den formelle og uformelle kompetansen disse ressurssterke kvinnene sitter inne med. Her håper og tror jeg at den nye samarbeidsregjeringen vil spille en viktig rolle, slik at de som ønsker og har evne til å gjøre en innsats i det norske arbeidsmarkedet, kan få en reell mulighet til det.

Avslutningsvis vil jeg bare si at den erklæringen som Samarbeidsregjeringen nå har lagt frem, lover godt, og jeg ønsker den nye regjeringen lykke til med det viktige arbeidet videre.

Eirin Faldet hadde her overtatt presidentplassen.

Olav Akselsen (A): Den som leitar i Sem-erklæringa og i regjeringserklæringa etter kva politikk den nye regjeringa vil føra, leitar forgjeves. Desse erklæringane gjev inga avklaring. Rett nok er det slik at dei fleste politikkområda er omtala i positive ordelag. Gjennom mange lange og fine formuleringar, som me vel alle kan slutta oss til, kan ein få inntrykk av at denne regjeringa vil finna meir pengar til dei fleste områda.

Eg er likevel redd for at det blir med fromme ønske når dei endelege prioriteringane skal gjerast. For sjølv om det ikkje står så mykje om skatt i erklæringa, er det her ein finn dei konkrete formuleringane. Ifølgje erklæringa vil Regjeringa senka det samla skatte- og avgiftsnivået betydeleg. Ein vil med andre ord redusera staten sine inntekter betydeleg.

Regjeringa seier ingenting om kva dette vil føra til i kutt på utgiftssida, men desse vil òg måtta bli betydelege. I valkampen åtvara Kristeleg Folkeparti mot Høgre sine skattelettelovnader. I Dagsavisen den 7. juni seier Kristeleg Folkepartis leiar, Svarstad Haugland:

«Det er umulig å kutte så mye som Høyre vil i skatter og avgifter uten at det går ut over velferden.»

Og dåverande statsministerkandidat Bondevik følgde opp i VG den 3. september. Under overskrifta «Knuser Høyres skatteløfter» seier han:

«Høyres forslag er altfor omfattende, og vil føre til store negative konsekvenser. Vi vil ikke gå med på dem.»

I det same oppslaget seier han vidare:

«Vi … vil stemme mot disse forslagene i Stortinget uavhengig av regjering.»

No, seks veker seinare, bekreftar han at den regjeringa han sjølv leier, vil fremja mange av dei forslaga han sjølv åtvara så sterkt mot i valkampen. Til no har me berre sett medaljen si framside, og regjeringspartia har valt å skyva alle dei vanskelege vala og dei vanskelege prioriteringane framfor seg. Svaret på kor kutta kjem, og med det kva politikk Regjeringa vil føra, får me først når budsjettet blir lagt fram.

Etter mindre enn ei veke har fleire statsrådar blitt erklært inhabile. Alle statsrådar kan frå tid til anna koma i ein situasjon som gjer at inhabilitet oppstår. Men det som er uvanleg, er at ein statsråd blir erklært permanent inhabil i delar av sitt ansvarsområde. Det har så vidt eg skjønar, no skjedd med fiskeriministeren, fordi bror hans er nestleiar i Norges Sildesalgslag. Dersom så er tilfellet, reiser det ein del spørsmål som det er viktig at Stortinget får klare svar på. Kva er t.d. grensene for inhabiliteten? Kor stor del av ansvarsområdet til Fiskeridepartementet vil bli tatt hand om av ein annan statsråd? Store delar av norsk fiskeflåte er blandingsfartøy som fiskar både torsk og sild. Korleis skal fiskeriministeren kunna forvalta og følgja opp fiskeflåten dersom han ikkje skal halda seg til heile flåten sitt virkeområde? Kan ein delvis inhabil fiskeriminister forhandla på vegner av Noreg i internasjonale forhandlingar der norske fiskeriinteresser er involverte?

Svar på desse og fleire andre spørsmål som har oppstått på grunn av fiskeriministeren sin inhabilitet, meiner eg at Stortinget har krav på. Eg har derfor i dag sendt ei rekkje spørsmål til statsministeren om fiskeriministeren sin habilitet. Eg reknar med og håpar på eit snarleg og utfyllande svar på desse spørsmåla.

Inge Ryan (SV): Jeg har hatt gleden av å høre på statsministeren flere ganger når han har snakket om distriktspolitikk. Jeg syns det er veldig positivt både det som han har sagt i debatter på fjernsynet, og ikke minst nå senere i tiltredelseserklæringa, og det som nå står i det dokumentet som var framforhandlet før regjeringsskiftet. Og jeg tror nok at statsministeren i likhet med meg har sett når han har reist rundt i landet, at vi har en ørkenspredning her i landet. Vi har en ørkenspredning der folk flytter fra distriktene fordi det ikke lenger er mulig å bo der, der man legger ned butikker, der man legger ned skoler, og der man dessverre legger ned en rekke andre offentlige tilbud.

Hvorfor skjer dette? Jeg er klar over at det er et sammensatt problem, men en hovedårsak er at Stortinget har gitt fra seg en del helt grunnleggende redskaper for å kunne styre utviklinga på dette området. Vi har fått en avpolitisering av en god del viktige samfunnsområder. Politikerne har gitt fra seg styringsredskaper gjennom både privatisering og fristilling. Dette blir som med en snekker – man tar fra ham hammeren, så tar man fra ham saga, så tar man fra ham høvelen, og så lar man ham sitte igjen med tommestokken. Da er det vanskelig å snekre, når man har så lite å hjelpe seg med. Og slik har det blitt med politikerne også; man har gitt fra seg redskapene, og så har man tommestokken igjen. Da kan man måle og måle og måle, men det er lite man får gjort.

Hva må så skje? Jo, vi må gi snekkeren redskapene tilbake. Politikerne må ta tilbake styringa. Enkelte verktøy har vi nok mistet, dessverre, derfor må vi skape oss nye verktøy i distriktspolitikken, slik at vi kan drive en aktiv distriktspolitikk i samsvar med det som de fleste politikerne ønsker. Hvis ikke, vil en rekke av våre bygdesamfunn forsvinne i løpet av de neste årene. Sjøl bor jeg i en slik kommune som har redusert folketallet med nesten 50 pst. på 30 år. Og vi har en rekke andre lignende områder.

Vi i SV tar statsministeren på alvor. Det skulle bare mangle! Og vi venter i spenning på de konkrete tiltakene som nå skal komme i distriktssatsinga. Men vi er noe skeptiske når vi hører kommunalministeren si at hun vil flytte penger fra distriktskommunene til byene, vi er skeptiske når vi hører at det skal privatiseres mer. Mer av statens eiendommer skal også selges. Da er vi skeptiske. Men vi vil ikke ha en fordømmende holdning før vi har sett de konkrete tiltakene. Vi venter i spenning, og vi stiller oss spesielt til disposisjon for Regjeringa når det gjelder å hjelpe til med å utforme en moderne distriktspolitikk som gjør at vi igjen kan få optimisme i Distrikts-Norge.

Men ett råd har jeg helt til slutt: Det er ikke mangel på ord verken fra regjering eller fra storting som er problemet, det er mangel på handling som er det store problemet her.

Dagrun Eriksen (KrF): I dag har vi trontale- og erklæringsdebatt i et nytt storting etter et valg. Vi skal i denne debatten komme med de lange linjer og de store visjoner. Vi skal prøve å løfte nesen litt opp fra de enkelte små budsjettpostene og se oss litt rundt, og vi kommer fort nok til å dukke ned igjen.

Nye komiteer har etablert seg, og det er noen av oss som nå skal orientere oss i nye retninger. Mine kuler og krutt er nå byttet ut med kultur-, familie- og administrasjonskomiteen, som kanskje representerer litt av livets mykere sider. Jeg kommer nok til å kaste et lite blikk bort på Forsvaret i ny og ne. Men det er med forventning og det er med spenning jeg nå går til min nye oppgave.

Hva er egentlig familiens rolle i samfunnet? Og hvor er familiens plass? Den nye samarbeidsregjeringen vil i motsetning til eksregjeringen ha en mangfoldig familiepolitikk. Jeg vil sitere fra Sem-erklæringen:

«Samarbeidsregjeringen vil sette barna i sentrum for familiepolitikken.»

Familien er en solid byggestein i samfunnet. Det er dette som er hovedarenaen for barns oppvekst. Hvis vi ikke får familiene til å fungere, svekker vi et viktig fundament i samfunnet. Vi vil gi hovedansvaret for barna tilbake til foreldrene, ikke fordi staten og Regjeringen vil løpe fra et ansvar, men for oss er det viktig at foreldre får den tillit som faktisk tjener til barns beste. De foreldrene som ikke klarer det ansvaret, må vi støtte opp om, og vi må sørge for at alle barn får en trygg oppvekst. Barnevernet skal være til for foreldre og barn. Det er ikke alle foreldre som klarer sin oppgave, og derfor trenger vi et godt barnevern. Vi ønsker å styrke foreldrerollen og barns oppvekstmiljø gjennom samlivskurs, foreldreveiledning, frivillige organisasjoner, et godt naboskap i bygd og by, familierådgivning, samarbeid mellom hjem og skole og et velfungerende barnevern. Dette er arenaer som er viktige for at familiene skal bli de byggesteinene som et samfunn trenger.

Vårt budskap til foreldre er: Vi har tro på dere! Dere er en veldig viktig del av det å gi barn en god oppvekst! For å gi foreldrene denne tilliten må vi gi rom for mangfold og fleksibilitet. Samarbeidsregjeringen ønsker en gradvis økning av kontantstøtten, og vi skal ha en offensiv barnehageutbygging og billigere barnehager. Det å samle offentlige tilskudd til barnehagene i ett direkte tilskudd er kanskje et av de viktigste virkemidlene. Dette vil også sikre private barnehager, som tross alt utgjør – enten Arbeiderpartiet liker det eller ikke – i underkant av 50 pst. av barnehagene våre.

Men samfunnet består også av andre enn den tradisjonelle kjernefamilien, og vi må ha en familiepolitikk som tilpasses det nye familiemønster. Det finnes mange som er enslige, og det finnes også utfordringer knyttet til ensliges situasjon. Her kan man, som Samarbeidsregjeringen har sagt, se på f.eks. virkningen av kommunale utgifter for enpersonshusholdninger.

Kultur er livets krydder, og mat uten krydder kan ofte bli smakløs og lite spennende. Vi har i vårt land et bredt spekter av kunst og kultur. Samarbeidsregjeringen vil se det som viktig å sikre at det også i framtiden skal serveres et rikt krydret måltid til det norske folk.

De frivillige organisasjonene representerer en stor bredde og et mangfold. I dag ser vi at vi har fått en ny og spennende samhandling mellom det offentlige, den tradisjonelle frivillighet og nye aksjons- og organisasjonsformer. Frivillige organisasjoner er og skal være et selvstendig korrektiv og supplement til det profesjonelle samfunnet og ikke brukes for å løse utfordringer i framtidens Velferds-Norge. De må sikres tilstrekkelige økonomiske ressurser og rammevilkår som stimulerer til innsats, uten at det offentlige legger føringer for deres virksomhet.

I vårt arbeid i Stortinget møter vi mange som kommer og skal lobbe, som har saker som de ønsker å ta opp med oss. Men det er noen som aldri kommer til å stå ved vår dør, og det er de tause stemmene som aldri kommer til å kreve sin rett, for de har mer enn nok med å klare sin egen hverdag. Internasjonalt er det mange, nasjonalt er det også flere. Vi i Kristelig Folkeparti vil gjennom vårt arbeid i storting og regjering også ta dette ansvaret på alvor.

Leif Frode Onarheim (H): Det norske folk viste i valg at de ønsket et regjeringsskifte. Man var lei av unødig regulering og byråkrati, av skatter og avgifter.

Regjeringserklæringen gir klar beskjed om en kursendring. Jeg er glad for den fyldige innledningen om Regjeringens verdigrunnlag. Med den raske endringstakt vi har i verden, hvor bedrifter, mennesker og kapital kan flytte rundt uten særlige begrensninger, er det viktig å forankre vår politikk i langsiktige, gjennomtenkte verdier. Ikke minst vil de menneskelige lidelser som følger av angrepene på USA, og den kamp mot terror som nå foregår, måtte få stor oppmerksomhet i tiden fremover.

Gjennom det felles verdisyn som Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre demonstrerer i Sem-erklæringen, er det lagt et godt grunnlag for et fremtidsrettet og langvarig regjeringssamarbeid.

Erklæringen peker på en del forutsetninger for å stimulere til økonomisk verdiskaping i Fastlands-Norge. Det er fremtidsrettet når Regjeringen foreslår å redusere det totale skatte- og avgiftstrykk for både bedrifter og privatpersoner. I en verden hvor bedrifter kan lokalisere sin virksomhet der det synes mest gunstig, kan vi ikke ha et særnorsk skattenivå som kommer i utakt med dem vi skal konkurrere med. Selv land som vi har betraktet som høyskatteland, er nå i full fart med å nærme seg et europeisk skattenivå.

Det synes å være bred politisk enighet om at vi bør ha en næringspolitikk som sørger for at vi har en underskog av småbedrifter som basert på ideer, kompetanse og pågangsmot kan kjempe seg inn på interessante markeder. Da vil skatte- og avgiftsnivået være viktig.

NHOs konkurranseevnebarometer viser klart at vi ligger relativt dårlig an i forhold til land vi konkurrerer med om lokalisering av virksomhet. Det er mange forhold som vi scorer ganske dårlig på, noen forhold scorer vi også godt på. Men når det gjelder næringslivsklima, hvordan vi ønsker at næringslivet skal være, ligger vi litt dårlig an, selv om det er mange vakre ord, spesielt i festtalene. Derfor er det utrolig spennende å høre vår nye utdanningsminister som sier at vi skal bli best på bruk av ny teknologi. Det bærer bud om noe utrolig spennende.

Men det som i stor grad er et hinder for de ufødte bedrifter, de nye bedriftene, gründerbedriftene, ja, faktisk de fleste bedrifter, er den jungel av lover, regler og forskrifter som man må sette seg inn i og følge. Skjemaveldet som er etablert, kveler mange av de gode ideene og mange av bedriftsetableringene som vi så gjerne skulle ha for å dekke det verdiskapingsbehov vi vil få når oljen etter hvert på litt sikt får mindre relativ betydning for vår økonomi. En undersøkelse ganske nylig viste også at mange av dem som hadde noen ideer og gjerne ville startet noe, ble kvalme og sjuke av alt det som de følte de skulle ha gjort, men som de ikke orket og ikke hadde kompetanse til å gjøre.

Hvor mange forskrifter og skjemaer for innhenting av opplysninger om bedriftene ville ikke forsvunnet av seg selv dersom det hadde vært like streng holdbarhetsdato, siste forbruksdag, på dette området som i dagligvareforretningene? Regjeringen Stoltenberg hadde store ambisjoner på dette felt. Innsatsen gav ganske magre resultater. Jeg setter derfor min lit til at Regjeringen setter disse spørsmål enda høyere på dagsordenen, slik at vedkommende statsråd med vide fullmakter fra statsministeren kan oppnå resultater på dette området på tvers av departementsgrenser.

Og videre: Skal vi lykkes med en god ettervekst i vårt næringsliv, med bedrifter som kan sikre vår langsiktige velferd, må vi også få en kraftig opptrapping av forskningsinnsatsen, også i bedriftene. Samarbeidet mellom innovatører, forskningsinstitusjonene og bedriftene må bli bedre. Her vil den foreslåtte skattestimulans for FOU-aktivitetene kunne bidra. Men det er ofte vanskelig å bygge bro mellom våre gode forskere og gründeren, småbedriftslederen eller den som har evnen til å kommersialisere ting. Programmer og tiltak som kan bidra til å skape god kontakt mellom de ulike miljøer bør stimuleres.

Vi snakker pent om kompetansebygging og nyskaping. Det er bra hvis Regjeringen prioriterer tiltak som kan nedbygge de hindere som har hemmet en god utvikling. Vi har gode forutsetninger. La oss ikke la de gode ideer dø før vi har fått prøvd dem ut i markedet!

Jan Arild Ellingsen (FrP): Som nyvalgt stortingsrepresentant er det med en viss ærefrykt jeg ser frem til å utøve mitt folkevalgte verv her på Stortinget.

Stortinget skal gjenspeile folkets vilje gjennom sine folkevalgte representanter. Det vil igjen si at det påhviler enhver av oss et stort ansvar. Det er viktig at vi tar inn over oss disse signaler og fører en politikk som er ansvarlig.

Etter først å ha hørt trontalen og deretter regjeringen Bondeviks tiltredelseserklæring, er det min oppfatning at det finnes tydelige uklarheter, dog ikke uten at det finnes lyspunkt.

I dagens samfunn opplever vi dessverre stadig at barn, unge og eldre utsettes for situasjoner som de oppfatter som både truende, skremmende og voldelige. Et slikt dagligliv står i sterk kontrast til det statsminister Bondevik sa var en utfordring for samarbeidsregjeringen:

«Rettssikkerhet og trygghet for liv, helse og eiendom er viktige forutsetninger for frihet og livsutfoldelse. Regjeringen vil gjøre forebygging og bekjempelse av kriminalitet til en av sine viktigste oppgaver.»

En slik satsing vil Fremskrittspartiet selvfølgelig støtte opp om, og spesielt da vi oppfatter dette som et signal om at det skal tas mer hensyn til offer enn til overgriper. Altfor mange har fått sine liv ødelagt som følge av den motsatte politikk.

Det har i denne og den forrige uken vært vist til en kriminalsak som har synliggjort at dagens system ikke fungerer godt nok. Jeg håper derfor at Regjeringen – under henvisning til statsministerens ord – følger opp sine gode intensjoner, og at det hele ikke bare blir honnørord. Det fortjener ikke de som bor her. Når Regjeringen også viser til frihet og livsutfoldelse, forutsetter det at folk flest skal kunne føle seg trygge i sine hjem og i sine nærmiljøer.

I Sem-erklæringen kommer den nye regjeringen med mange kriminalitetsforebyggende tiltak, hvorav noen er konkrete, mens andre er mer vage. Jeg vil spesielt peke på ett punkt, hvor det bl.a. heter:

«Volds- og seksualforbrytelser vil som hovedregel bety fengselsstraff og lukket soning.»

Det hadde jo vært interessant å få vite hvem som etter å ha utført en slik gjerning, ikke skal ha fengselsstraff og lukket soning. Dersom det her refereres til dem som er soningsudyktige, forutsetter vi i Fremskrittspartiet at samfunnet også skal skjermes for disse. I motsatt fall vil det være et helt galt signal å gi! Forbrytere som begår slike handlinger, må og skal samfunnet skånes for.

Det er et faktum at Norge ikke lenger kun ser alvorlige forbrytelser på fjernsyn, men at det tvert imot også her til lands utøves kriminalitet som vi med fordel kunne vært skjermet for. Når realitetene er slik, må samfunnet til gjengjeld vise at det ikke aksepteres, ved å idømme strenge straffer. Fremskrittspartiet finner det derfor helt naturlig at den nye regjeringen vurderer dagens strafferammer og fremlegger det som en sak for Stortinget. Dersom de kommer med et klart signal om økte straffer, spesielt i saker som omfatter overgrep mot barn og utøvelse av grov vold, vil Fremskrittspartiet selvfølgelig støtte opp om det.

Statsministeren sa også at Regjeringen vil føre en politikk bygd på «frihet for enkeltmennesket». Hvis det betyr en frihet hvor den enkelte samtidig pålegges et ansvar, er Fremskrittspartiet enig i denne formuleringen, fordi vår politikk gir rettigheter til dem som bor her, samtidig som de gis ansvar. I dag kan det dessverre virke som om de fleste er mer opptatt av sine rettigheter enn av ansvaret.

Avslutningsvis vil jeg tillate meg å uttrykke min bekymring for det fremlagte forslag til forsvarsbudsjett fra regjeringen Stoltenberg. Det er med stor undring jeg registrerer at regjeringen valgte ikke å følge opp med tilstrekkelige bevilgninger i henhold til Stortingets vedtak, jf. behandlingen av Forsvarets omstilling i vår. Heldigvis har regjeringen Bondevik uttalt at «omleggingen av Forsvaret vil bli gjennomført med nødvendig finansiering». Selve handlingen gjenstår å se, men intensjonen er iallfall meget god. Fremskrittspartiet, som er svært opptatt av Forsvarets rolle og funksjon, vil helt klart være en medspiller i forhold til oppfølging av tidligere vedtak om Forsvarets funksjon.

Oddbjørg Ausdal Starrfelt (A): Denne debatten har til no i stor grad handla om den nye regjeringa sine løfte om skattelette i milliardklassen. Arbeidarpartiet sitt hovudpoeng står usvekt etter alle desse timane. Så store skattelettar vil måtta gå ut over noko. I ei Høgre-dominert regjering vil det sannsynlegvis verta viktige velferdsområde. Dette står fast av den enkle grunn at pengar ikkje kan brukast to gonger. Om det skal gjevast skattelette for 25–30 milliardar kr, kan ikkje dei same pengane brukast til å byggja ut velferda. Då vert det tvert imot mindre pengar til velferd.

Politikk handlar om å prioritera. I Sem-erklæringa har ikkje regjeringspartia klart det. Statsministeren klarte det heller ikkje i tiltredingserklæringa. Regjeringa listar opp mange gode tiltak som skal styrkja velferda, helsevesenet, skulen, bistand og samferdsel. Samtidig skal dei gje skattelette. Lovnadene om skattelette er dei mest konkrete, og då er eg redd for at det er velferdslovnadene denne Høgre-dominerte regjeringa til slutt – det vil seia i budsjettsamanheng – kjem til å nedprioritera.

Mitt nye fagområde, samferdselssektoren, kan her syna til gode eksempel. Regjeringa Stoltenberg har i framlegget til statsbudsjett auka satsinga på samferdsel med over 1,2 milliarder kr. Arbeidarpartiet vil følgja opp Nasjonal transportplan og starta eit lyft på samferdselssida. Det er viktig for distrikta, det er viktig for næringslivet, og det er viktig for at folk flest skal kunna ta seg fram dit dei ynskjer, når dei ynskjer det, anten det er til arbeid, til fritids- eller kulturaktivitetar eller det er for å henta barn i barnehagen.

Regjeringspartia seier dei vil bruka endå meir, både til veg og til kollektivtrafikken. Eg har litt vanskeleg for å sjå korleis det kan skje. Det ville bety mindre til noko anna. Mi erfaring tilseier at det ville verta mindre til bistand, til arbeidsmarknadstiltak for dei som er utanfor arbeidslivet – det er her me finn dei fleste fattige blant oss – til å halda ved lag full løn under sjukdom eller til viktige kulturføremål.

Kristeleg Folkeparti og Høgre lovde før valet i 1997 enorme satsingar på samferdselsområdet. Våren 1997 gjekk sentrum og høgresida i hop om å lova nær 10 milliardar kr meir enn det Jagland-regjeringa la opp til. Då Bondevik danna regjering og seinare støtta seg på Høgre og Framstegspartiet i statsbudsjettet for 1998 og 1999, kom det ikkje ei krone av desse lovde samferdselsmilliardane. Dei kom fyrst då Arbeidarpartiet og sentrum samarbeidde om budsjetta for 2000 og 2001. Kva som vil skje no, veit me ikkje, men i Arbeidarpartiet har me registrert at det var kravet om skattelette som var sterkast under budsjettforhandlingane. Her stilte Høgre ultimatum, ikkje på helse, ikkje på skule, ikkje på samferdsel, men på skattelette – mest til dei som har mest frå før. Mange er som eg svært urolege for at det same kan skje igjen. Historia syner at skattelette alltid kjem aller fyrst hos Høgre. Det er rimeleg å tru at det også vert slik for ei Høgre-dominert regjering.

På samferdselsområdet har me store utfordringar som er viktige for folk, og viktige for næringslivet:

• I storbyane må kollektivsatsinga styrkjast.

• I distrikta må me syta for skikkeleg vegvedlikehald, gode ferjesamband, rassikring og gode flysamband til ein rimeleg pris.

• Næringslivet må kunna koma fram med varene sine. Då er bl.a. store vegprosjekt viktige å gjennomføra. Eg kan nemna Lofast og E6 gjennom Østfold som to eksempel blant mange.

• Kvart år døyr 300 menneske i trafikken. Det er tal me ikkje kan leva med.

For meg er det så enkelt at me berre kan gjennomføra meir av dette dersom me brukar pengane her i staden for på skattelette, på same måten som me kan gjera meir for skulen, for barnehagane og for helsevesenet.

Representanten Oddvard Nilsen sa i eit replikksvar i dag at Regjeringa skulle få råd til både skattelette og til auka satsing ved å nytta avkastinga av oljefondet, veksten i økonomien og elles på vanleg måte. Han nemnde effektivisering av offentleg sektor som eit eksempel på det siste. Regjeringa Stoltenberg har vist stor aktivitet på dette feltet. Den store forskjellen på arbeidarpartiregjeringa og Bondevik si nye regjering er at me ynskjer omstilling og fornying for å gjera dei offentlege tenestene betre, ikkje for å spara pengar for å gje skattelette. Når me omorganiserte politiet, var det for å skaffa rom for å få meir politi ut i gatene. Når me no i budsjettet har gjort framlegg om å omorganisera vegetaten, er det for å få mindre byråkrati og for å få meir veg og betre vegvedlikehald ut av pengane. Det er kanskje den viktigaste skiljelina mellom vårt og høgresida sitt syn på offentleg sektor.

Eg trur me dei komande åra vil sjå tydelege skiljeliner i norsk politikk. Eg er sikker på at me snart får erfara at det ikkje går an å seia ja takk til begge delar. Bondevik II, med støtte frå Framstegspartiet, vil måtta prioritera for å stå til truande. Alternativet med frislepp i økonomien vil auka renta og auka faren for at konkurranseutsett industri tapar og verdiskapinga vert redusert. Eg ser fram til sanningas augneblink, til å sjå alle korta. Men eg gruer meg på vegner av folk flest og dei som treng det mest.

May Hansen (SV): I motsetning til Regjeringa mener SV at et godt og likeverdig velferdstilbud forutsetter en sterk offentlig sektor. Kvaliteten på tjenester i offentlig sektor må bli bedre, og brukernes rettskrav må styrkes. Den største utfordringen i offentlig sektor er ikke effektivisering og omstilling, slik den nye regjeringa hevder, men jeg mener at det er den bemanningskrisen vi nå har i offentlig sektor. Dyre vikarløsninger fra private firmaer er uheldig for de ansatte og for dem som mottar tjenestene. Det kan føre til at kvaliteten på tjenestene forringes, og at brukerne sjelden treffer den samme personen når de trenger hjelp. Dette rammer spesielt senildemente og psykisk utviklingshemmede.

Det er et stort flertall av kvinner ansatt i offentlig sektor, og undersøkelser viser at det er en klar sammenheng mellom kjønnssegregering og lønnsforskjeller mellom kvinner og menn. Der det er et flertall av kvinner, er lønnen lav. Dårlig lønn, for lav grunnbemanning og høyt sykefravær er det som preger mange kvinnearbeidsplasser. Og her står vi overfor en betydelig utfordring framover for å få til tydelige forandringer. Skal vi kunne motivere dagens ungdom – jenter og gutter – til å utdanne seg til å jobbe innenfor offentlig sektor og i tunge omsorgsyrker, må vi gjøre noe med lønns- og arbeidsvilkår. Private vikarbyråer som leier ut arbeidskraft i helsesektoren, er et godt eksempel på hvordan private aktører tjener grovt på å utnytte situasjonen med lav grunnbemanning, og det fordyrer tjenestene i offentlig sektor.

Merverdien kvinnen skaper i arbeidslivet, avspeiles ikke i dagens lønnsnivå. Kombinasjon av høye barnehagepriser, lav lønn for kvinner og en kontantstøtte som den nye samarbeidsregjeringa varsler de vil øke, er vesentlige faktorer som er med på å forsterke den bemanningskrisen vi nå ser. For å gjøre noe med dette mener jeg at en av de viktigste politiske utfordringene er å få barnehageprisene ned til en makspris på 1 140 kr, og samtidig bedre lønns- og arbeidsvilkår i offentlig sektor. Barnehager skal være et tilbud til alle barn, uavhengig av foreldres økonomi, sosial eller etnisk bakgrunn. Det skal være et godt omsorgstilbud og en fellesarena der barn kan utvikle seg i et sosialt samspill mellom andre barn og voksne. Det blir viktig å sørge for gode økonomiske rammer for barnehagene. Jeg er engstelig for at stykkprisfinansieringen kan skape en uforutsigbar økonomi for barnehagene. Barnehager må ikke bli en salgsvare som til enhver tid opererer etter rene markedsprinsipper som tilbud og etterspørsel. Det må ligge føringer i tilskuddene til barnehagene, med konkrete krav til kompetanse blant personalet, til antall barn og til at arealer inne og ute samstemmer med et godt sted å være for de aller minste.

Framtida er å satse på barn og unge. Muligheten til å få en god oppvekst må gjelde alle. Det er ikke akseptabelt at barn i Norge – i et av verdens rikeste land – skal ha en oppvekst i fattigdom. Det er mulig å gjøre noe med fattigdommen i barnefamiliene. Det mangler ikke penger, men vi må få til et samarbeid og en vilje til å forstå at noen trenger mer hjelp enn andre. Da handler det ikke om å gi mer til dem som har mest fra før. Fattigdommen eksisterer fordi det er politisk vilje i denne sal til å opprettholde den.

Behandlingstilbudet for barn og unge er for dårlig. Det må satses på lavterskeltilbud som er tilgjengelige når unge trenger dem. Ungdomshelsestasjoner og oppsøkende virksomhet er gode måter å treffe og få tak i ungdom med problemer i en tidlig fase på. Skolehelsetjenesten og barnevernet må styrkes og tilføres ny kunnskap for å være i stand til å møte de store utfordringene som preger mange ungdomsmiljøer. Det gjelder f.eks. slankepress, et økende antall unge mennesker med anoreksi, forbruker- og kjøpepress fra markedsaktører og et økende alkohol- og narkotikamisbruk. Vi trenger helt nye arenaer for tverrfaglig samarbeid for å møte disse utfordringene.

Vi i SV lover å gjøre vårt. For å få til forandring håper jeg at vi er mange nok i denne salen som vil det samme. Vår nye sosialminister har allerede vært ute og lovt: storsatsing på rusomsorg og storsatsing i forhold til fattigdomsproblematikken. Jeg ser fram til det budsjettet som nå kommer, og der bør det ligge ganske store ressurser til disse viktige tiltakene for barn og unge.

Marit Nybakk (A): Verken forsvarspolitikken, sikkerhetspolitikken, den nasjonale beredskapspolitikken eller for den saks skyld utenrikspolitikken blir noen gang som før 11. september. Det grufulle terrorangrepet mot USA, mot World Trade Center og Pentagon, har ikke bare satt fokus på terrorberedskapen nasjonalt og internasjonalt. Den aktuelle situasjonen viser at trusselbildet er helt annerledes enn før Berlinmurens fall.

I flere år har etniske konflikter, borgerkriger og regionale kriger truet verdenssamfunnet, ikke bare på det afrikanske kontinentet og andre steder i den tredje verden, men også i Europa. Nukleært materiale er ute av kontroll, i hendene på terrorister og ustabile regimer. Atomtrusselen dreier seg ikke lenger om våpenkappløp mellom stormakter, men om atomvåpen hos parter i regionale konflikter, bl.a. i Kashmir-konflikten. De bakteriologiske og kjemiske våpnene som er på avveie, har vi fått skremmende nært i vår bevissthet. Av 101 voldelige konflikter de siste åra var bare fem kriger mellom nasjoner.

I det post-sovjetiske området lever 150 millioner mennesker under fattigdomsgrensen, ifølge FNs utviklingsprogram. I Midtøsten er freden fortsatt langt unna.

Norsk forsvarspolitikk kan ikke lenger bare være panservogner som ruller østover mot et klart definert område, eller for ikke å si en klart definert fiende. De er til liten hjelp mot bakteriologisk pulver i konvolutter, mot knuste reagensrør på en stappfull fotballarena eller mot store passasjerfly som brukes som bombefly.

Stortinget vedtok den 13. juni en omfattende omlegging av Forsvarets struktur og organisering, både for å tilfredsstille de forpliktelser Norges NATO-medlemsskap medfører, for å være i pakt med utviklingen i EUs sikkerhets- og forsvarspolitikk, og ikke minst for å sikre en forsvars- og sikkerhetspolitikk som skaper trygghet i hverdagen for den vanlige norske mann og kvinne.

Omleggingsvedtaket er også en grunnleggende erkjennelse av at Forsvaret i en årrekke har befunnet seg i en dyp, strukturell krise. Et stort, men umoderne forsvar ville ikke være til noen hjelp for Norge, verken nasjonalt eller internasjonalt. Et slikt forsvar ville heller ikke på en hensiktsmessig måte kunne samarbeide med våre allierte.

Det er viktig for Arbeiderpartiet at det ikke ligger noen motsetning mellom vår internasjonale innsats og forsvaret av Norge. Som et lite, sårbart og åpent demokrati er Norge avhengig av både stabile og forutsigbare internasjonale rammevilkår og et sterkt NATO.

Stortinget vedtok en noe større forsvarsstruktur enn det Stoltenberg-regjeringen la opp til. De som stod for denne økningen, hadde en kostnadsberegning på ca. 30,9 milliarder kr pr. år – hvis det går an å kalle det cirka. I Bondevik-regjeringens erklæring sies det at omleggingen av Forsvaret «vil bli gjennomført med nødvendig finansiering». Jeg har registret at statsråden i pressen har vært svært vag med hensyn til hva hun vil gjøre med eventuelle tilleggsbevilgninger, og jeg er for så vidt spent på om Bondevik-regjeringen følger opp de forpliktelsene som de samme partiene som står bak Regjeringen, vedtok den 13. juni.

Kampen mot terrorisme må føres på flere fronter: Ved å jakte på økonomiske nettverk, ved å fjerne fattigdom og konflikter som terroristene skyver foran seg, og ved militære virkemidler. Det ene kan ikke utelukke det andre. Og vi vet at med uløste konflikter og med fattigdom vil det alltid være noen fanatikere som spiller på disse konfliktene, og som skyver nettopp disse foran seg. I Stortinget ligger det nå en proposisjon fra Stoltenberg- regjeringen om tilleggsbevilgninger for å sette i verk en rekke beredskapstiltak i Norge. Det gjelder militære beredskapstiltak, det gjelder sivile beredskapstiltak, det gjelder styrking av sykehusberedskapen og beredskapstiltak på en rekke områder. Men dette er en sak som vi vil komme tilbake til om relativt kort tid.

Kari Lise Holmberg (H): Samarbeidsregjeringens politikk setter det enkelte menneske i sentrum. Sammen vil Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre slå ring om de verdier som verdsetter personlig ansvar og gir frihet for enkeltmennesket. I Høyre er vi svært glade for at grunnleggende verdier som respekt for enkeltmennesket og frihet under ansvar står sentralt i så vel regjeringserklæringen som i det politiske grunnlaget for Samarbeidsregjeringen.

Offentlig sektor og offentlige tjenester er til for hver enkelt av oss. Det er brukeren av de offentlige tjenestene som skal være i sentrum, og tjenestetilbudet skal være innrettet mot publikums høyst ulike behov og ønsker. Individbaserte løsninger har liten politisk tradisjon i Norge, og tiden er overmoden for å få til løsninger som er bedre tilpasset det enkelte menneske. Det blir helt feil når representanten Jens Stoltenberg utelukkende snakker om privatisering og todeling. Dette har velgerne gjennomskuet, og valgresultatet sa da også et klart ja til de partiene som har satt enkeltmennesket og fleksibilitet i fokus. Vi tar velgerne på alvor. Sammen med Kristelig Folkeparti og Venstre skal vi gjøre vårt ytterste for å skape et enklere og bedre Norge.

I dag ligger Norge på topp i verden når det gjelder offentlige utgifter pr. innbygger. Likevel ligger vi ikke på topp når det gjelder kvaliteten på offentlige tjenester. Derfor vil vi modernisere offentlig sektor. Derfor vil Samarbeidsregjeringen utvide bruken av konkurranseutsetting i offentlig sektor og likestille kjøp av tjenester fra private bedrifter med offentlig egenproduksjon av tjenester. Forskjellsbehandlingen skal opphøre. I bunnen ligger en klar forutsetning: Den enkelte skal ha trygghet for at en får de offentlige tjenester en har krav på når en trenger det. Konkurranse er sunt. Sammen med offentlig ansvar og god kontroll vil konkurranseutsetting i offentlig sektor bidra til bedre ressursbruk, økt kvalitet og et mer fleksibelt og mangfoldig tjenestetilbud.

Også vår nyvalgte stortingspresident, Jørgen Kosmo, snakket i sin tid om modernisering, men det ble med snakket. Noe mer fikk han ikke lov til av Valla og Davidsen. Skal man effektivisere offentlig sektor, må man utsette den for konkurranse fra andre. Det var ikke den forrige regjeringen villig til. Derfor uteble også resultatene. Jeg tror stortingsrepresentant Gunnar Halvorsen fra Arbeiderpartiet har helt rett når han i Aust Agder Blad den 23. oktober uttalte:

«Det alvorlige med den sterke bindingen til Kommuneforbundet og Elektrikerforbundet, er at de med kontrakter i hånd kan styre Aps politikk. Det har vi flere skrekkens eksempler på.»

Hensikten med konkurranseutsetting er ikke å privatisere for privatiseringens egen skyld, slik våre motstandere ynder å fremstille det. Valgfrihet sammen med kvalitet og bredde i tilbudet er viktigst. I motsetning til hva Arbeiderpartiet sier, finnes det god dokumentasjon på at konkurranseutsetting har gitt bedre og rimeligere tjenester over tid. I Nacka kommune utenfor Stockholm kan enhver få kunnskap om resultatene etter 30 års erfaring med konkurranseutsetting. Den siste brukerundersøkelsen i Sverige viste at innbyggerne i Nacka skårer godt over landsgjennomsnittet når det gjaldt tilfredshet med tjenestetilbudet.

En behøver imidlertid ikke gå over bekken etter vann. Forsker Torstein Nesheim holder Oslo fram som et godt eksempel på hvordan konkurranseutsetting innenfor pleie- og omsorgstjenester kan gjennomføres på en god måte.

Samarbeidsregjeringen er klar på at konkurranseutsetting er et virkemiddel i moderniseringen av offentlig sektor. Dette i kontrast til den tidligere regjeringen som i trontalen kun nøyde seg med å si at fornyelse av offentlig sektor er avgjørende for å sikre alle bedre tjenester. Med andre ord: omstilling ja, men konkurranseutsetting nei. Det er nok dessverre slik at når LO sier nei, da sier Arbeiderpartiet: Det blir ikke noe. Den tette bindingen mellom fagbevegelsen og Arbeiderpartiet er ikke bare et problem for Arbeiderpartiet selv, det er et problem for landet vårt at LO har fått vetorett over moderniseringsarbeidet.

Sem-erklæringen viser vilje til å iverksette konkrete tiltak for moderniseringen av offentlig sektor. Det er positivt og gledelig at man i erklæringen går inn for at merverdiavgiftsregelverket skal virke nøytralt for kommunenes beslutninger. Momssystemet skal ikke lenger virke hemmende for bruken av konkurranseutsetting. Sammen med mer brukervennlige offentlige tjenester og et slankere og mer effektivt byråkrati skal ressurser på sikt frigjøres slik at viktige kjerneoppgaver kan løses bedre. Vi skal ha en ny kurs.

Presidenten: Presidenten kan forsikre om at presidenten motstår fristelsen til å ta replikk fra presidentplassen.

Gjermund Hagesæter (FrP): Noreg, til liks med resten av verda, står føre ei ustabil og på mange måtar uføreseieleg tid framover.

Den fælslege terrorhandlinga 11. september vil prege verda framover i lang tid. I tillegg til dei ufattelege menneskelege lidingane og den frykta dette har skapt, vil hendinga også påverke den økonomiske utviklinga.

Direkte vil denne terrorhandlinga sjølvsagt medføre at det må kanaliserast større ressursar inn på kostbare sikkerheitstiltak o.l. enn det blei gjort før.

Indirekte vil denne terrorhandlinga også påverke den generelle økonomien på ein negativ måte ved at folk f.eks. blir usikre og dermed meir økonomisk forsiktige. Faren for ein alvorleg internasjonal resesjon er derfor større enn på lenge.

Tall frå USA, Asia og Europa trekkjer alle stort sett i same retning, nemleg at dei økonomiske utsiktene framover er sterkt forverra.

Det vil vere naivt å tru at ei slik internasjonal utvikling ikkje vil påverke Noreg. Ferske tall viser også at etterspørselen frå norske forbrukarar er blitt markert redusert den siste tida.

Noreg er likevel i ei særstilling fordi vi har ein statleg rikdom som mange land har grunn til å misunne oss. Ei fornuftig disponering av denne rikdommen kan derfor hindre at verknadene av ein eventuell resesjon blir uhandterlege. Ei slik fornuftig disponering av vår statlege rikdom er m.a. å gi store skatte- og avgiftslettar både for bedrifter og enkeltpersonar. Dette vil auke konkurranseevna for norsk næringsliv, og det vil auke kjøpekrafta for folk flest. Ein slik skatte- og avgiftslette vil derfor opplagt ha som verknad at veksten i økonomien vil bli større enn den ville blitt utan skatte- og avgiftslette.

Ei investering i skatte- og avgiftslette i dag vil derfor legge grunnlaget for at det totale skattbare bedriftsoverskotet og dei totale skattbare personinntektene vil auke i åra framover, noko som igjen vil sikre norsk velstandsutvikling.

Ei auka investering i infrastruktur er også ein fornuftig bruk av vår statlege rikdom.

Mange eksportbedrifter, m.a. fiskeoppdrettsindustrien på Vestlandet, slit med høge transportkostnader. Ei investering i vegsektoren vil redusere desse transportkostnadene og auke konkurranseevna for veldig mange bedrifter.

Investeringa i vegsektoren bør gjennomførast utelukkande med offentlege midlar og utan bruk av bompengefinansiering.

Eksisterande bompengestasjonar bør derfor avviklast snarast, og gjelda på ca. 10 milliardar kr bør nedbetalast med ekstraordinære statlege midlar. Dette vil også auke konkurranseevna, gi ein meir effektiv arbeidsmarknad og frigjere arbeidskraft som i dag betener bomstasjonane, til meir produktivt arbeid.

I tillegg til konkurranseutsetjing av offentleg sektor vil dette vere effektive og gode tiltak for å dempe verknadene av den internasjonale lågkonjunkturen som vi i dag ser konturane av.

Det er også verdt å merke seg at ein vanlegvis reknar ei forseinking på 6 til 12 månader frå eit finanspolitisk tiltak, eller for den saks skyld eit pengepolitisk tiltak, blir gjennomført til resultata av tiltaket viser seg i praksis.

Derfor har vi svært lita tid, her trengst det handling straks!

Bjørgulv Froyn (A): Den nye Bondevik-regjeringen går høyt på banen i sin erklæring, ikke minst når det gjelder samferdsel og kollektivtransport. Der som på andre områder satses det friskt med betydelige økninger.

La meg med en gang understreke at jeg er positiv til et samarbeid om økt satsing på samferdsel, men jeg nærer samtidig en bekymring for at det den nye regjeringen har lagt fram, mer kan bli som skrift i sand enn faktiske realiteter. Min bekymring for Regjeringens økonomiske tenkning ble skapt da en av Regjeringens tungvektere, statsråd Victor D. Norman, med stort alvor presenterte Ole Brumm som sitt ideologiske fyrtårn. Nå mener også jeg at Ole Brumm er en hyggelig fyr, men hans virkelighet er Hundremeterskogen – verden er mye større og vanskeligere.

Regjeringen må vise en langt større tydelighet i sin påståtte satsing på kollektivtrafikk i de store byene, og det gjelder ikke minst Oslo. Byrådet i Oslo har selv et betydelig ansvar for den situasjonen kollektivtrafikken i hovedstaden befinner seg i. Vi har fått en tunnelbane som er under pari, sporvognsdriften er snart en tragedie, og bussdriften er systematisk kjørt så langt ned for at byrådet tilsynelatende skal kunne sikres et argument for å selge ut hele driften. Oslo er blitt et godt eksempel på hvordan kollektivtrafikken ikke skal organiseres.

For å rydde opp i den aktuelle situasjonen og samtidig skape en mulighet for en fornuftig utvikling vil statens bidrag være avgjørende, og det vil dreie seg om både penger og ansvarsdeling. I framlagte forslag til statsbudsjett fra den avgåtte arbeiderpartiregjeringen inviteres de ansvarlige innen transportsektoren i de større byene til å delta i forsøk på å styrke kollektivtransporten. Det er forutsatt ca. 2,3 milliarder kr til særskilte kollektivtiltak i perioden 2002–2003, inklusiv alternativ bruk av riksveimidler til dette formålet. Dette er en vesentlig økning. Det er forutsatt at 2,1 milliarder kr av disse midlene skal gå til de større byene, hvorav 75 pst. av disse midlene igjen skal gå til Oslo-området.

Det foreslås at T-banen i Oslo gjennomfører teknisk fornyelse parallelt med opprustningstiltak, finansiert over riksveibudsjettet. Samferdselsdepartementet vil ha en dialog med Oslo kommune og Akershus fylkeskommune om T-banens utvikling. Dette er et godt utgangspunkt for et fornuftig samarbeid. En løsning av kollektivtransporten er en forutsetning for at vi skal løse de store trafikkutfordringene vi står overfor i hele landet, og det gjelder ikke minst gjennomfartstrafikken i de store byene. En satsing på kollektivtrafikken i de store byområdene er ikke populisme. Det handler om god samfunnsøkonomisk planlegging som kan sikre levelige og trivelige bymiljøer, hvor også miljøet kan stå i fokus.

Arbeiderpartiet mener at snevre privatøkonomiske interesser vil være utilstrekkelig for å sikre et kvalitativt godt transportsystem. Regjeringens satsing på kollektivtransporten forutsetter en gjennomgående bruk av anbud ved offentlig kjøp av kollektivtjenester. Det er et dårlig signal. Det kan lett resultere i at det blir de ansatte som må betale denne regningen. Den nye regjeringen bør snarest presentere en sammenhengende og konkret politikk som kan sikre Oslo og de andre større byene en mulighet til å gi kollektivtransporten en framtid til beste for brukerne og byene.

Det er ikke min mening at Ole Brumm skal fratas enhver politisk innsikt. La meg derfor avslutte med et betydelig sitat:

«For når man er en Bjørn med Bare Liten Forstand, og man Tenker på Ting, så er det ofte at Tingen kjennes mye lurere ut når den er inni deg enn når den kommer ut og andre kan se på den.»

Silja Ekeland (H): Vi går inn i en tid med store utfordringer og store muligheter. Det er nå vi har sjansen til å legge grunnlag for ny verdiskaping, en verdiskaping som igjen skal legge grunnlaget for fremtiden. For å oppnå dette trenger vi ny kurs og en ny politikk.

Samarbeidsregjeringen har som målsetting at den norske forskningsinnsatsen skal opp på gjennomsnittlig OECD-nivå innen år 2005. Dette er en ambisiøs målsetting, men likevel en realistisk målsetting. Ved å satse både på grunnforskningen ved universitetene og samtidig satse mye sterkere på den bedriftsbaserte forskningen, vil man se at målet kan nås raskere enn forventet.

Mange av bedriftene som etableres i årene fremover, vil være kunnskapsbaserte. Bedriftene vil derfor ha bruk for flere mennesker med utdanning og høy kompetanse. Men de vil også være avhengig av solide forsknings- og teknologimiljøer.

Den bedriftsbaserte forskningen i Norge er betydelig lavere enn hos våre handelspartnere. Derfor er det utrolig viktig at vi ikke bare har en tilskuddsordning til forskning i bedriftene, men at vi også innfører skattefradrag for bedriftenes forskning- og utviklingsutgifter. Dette vil stimulere til at bedriftene i større grad tar initiativ til egen forskning eller til kjøp av forskningstjenester. Jeg er glad for at det i Sem-erklæringen så klart kommer fram at den nye regjering akter å følge opp Hervik-utvalgets innstilling på dette området.

Norge er et land med rike naturressurser som må utnyttes. Ny teknologi, kombinert med lokal innsikt og erfaring, gir de ressursbaserte næringene et betydelig potensial. Ved å bygge på en bærekraftig forvaltning av ressursene er det viktig at vi satser på å føre en nyskapings- og forskningspolitikk som gjør det mulig å hente ut det enorme verdiskapingspotensialet som ligger f.eks. i fiskeriene og i oppdrettsnæringene. En vekst innenfor havbruksnæringene vil også ha stor betydning for bosettingen og utviklingen i distriktene.

For at man skal kunne dra nytte av de ressursene som ligger langs hele vår langstrakte kyst, er det viktig at havet er rent. Derfor er det gledelig at miljøstatsråden allerede har grepet fatt i problemene med utslippene fra Sellafield-anlegget i Storbritannia. Dersom disse utslippene får fortsette, kan de i verste fall sette en stopper for det meste av næringsvirksomhet langs norskekysten, og dermed sette en stopper for en av våre viktigste fremtidsnæringer, nemlig fiskeri- og havbruksnæringen.

Et sterkt og konkurransedyktig næringsliv er en forutsetning for en videreutvikling av det norske velferdssamfunn. Den internasjonale utviklingen innebærer økt konkurranse for norsk næringsliv, og i fremtiden vil det være veksten i næringene langs kysten og i Fastlands-Norge som blir bestemmende for velferdsutviklingen. For å unngå at de beste næringene flytter til land med bedre konkurransemessige rammevilkår, er det nødvendig gradvis å redusere det samlede skatte- og avgiftsnivået.

Regjeringens utgangspunkt er at samfunnet må oppmuntre og legge til rette for mennesker som har pågangsmot og skaperevne. Det må bli mer attraktivt å starte egen virksomhet. For å gi småbedriftene og nyetablerere gode vilkår må kostbare reguleringer fjernes og skatte- og avgiftstrykket reduseres.

Skjemaveldet, upraktiske regler og forskrifter skaper store problemer for den enkelte bedrift. Målsettingen om konkurransedyktige rammebetingelser må gjennomsyre alt det offentlige gjør.

Noen av de viktigste grepene vi kan gjøre for å styrke det private eierskapet i Norge, er å trappe ned formuesbeskatningen samtidig som vi fjerner utbytteskatten.

Å satse på miljø, utdanning og forskning er det mest fremtidsrettede vi kan gjøre for de kommende generasjoner. Det er nettopp det Regjeringens erklæring satser på.

Grethe Fossli (A): I denne debatten er det naturlig for oss å foreta en sammenligning mellom Arbeiderpartiets politikk som er synliggjort i trontalen og i det fremlagte budsjettet, og Bondevik II-regjeringens som er noe synliggjort gjennom Sem-erklæringen og tiltredelseserklæringen. Ikke alt er like klart, men noen konturer ser vi – i hvert fall tror jeg at vi ser dem.

I regjeringen Stoltenbergs trontale står det bl.a. om landbruket:

«Norsk landbruk skal være moderne og konkurransedyktig, og bidra til et bredt utvalg av trygge matvarer av høy kvalitet.»

Dette synliggjøres i det fremlagte budsjettet ved de hovedprioriteringer som er lagt:

• at forbrukerene får trygge matvarer av riktig kvalitet

• et landbruk som basisnæring i distriktene og som utgangspunkt for utvikling av andre næringer

• et mer forbrukerrettet og konkurransedyktig jordbruk som kan gi grunnlag for lavere råvare- og matvarepriser

• økt verdiskaping i jord- og skogbruk, i foredlingsleddene og i reindriftsnæringen

• satsing på økologisk landbruk

• miljø og arealforvaltning

• forskning og utvikling

• internasjonalt arbeid

• fornyelse av offentlig sektor

Nå tror jeg at den nye samarbeidsregjeringen, Bondevik II-regjeringen, i utgangspunktet ikke er så veldig uenig i dette. Den fagnad Arbeiderpartiets Bjarne Håkon Hanssen fikk for sitt arbeid som landbruksminister, burde spore til etterfølgelse.

Det ser også bra ut når vi bare ser på hva regjeringen Bondevik har sagt i tiltredelseserklæringen om landbruk:

«Samarbeidsregjeringen vil arbeide for et livskraftig og desentralisert landbruk som utnytter ny teknologi og nye markedsmuligheter. En viktig oppgave vil være å sikre trygg mat til forbrukerne, samtidig som forskjellen i matprisene i forhold til våre naboland reduseres.»

Men så er det jeg undres, og jeg var noe overrasket over landbruksminister Sponheims uttalelse til VG om at fokuset på matvareprisene er overdrevet. Riktignok ble denne uttalelsen gitt før tiltredelseserklæringen ble lest i Stortinget, men det var bare et par dager før, og han hadde da virkelig vært med på forhandlingene på Sem i Asker, og jeg går også ut fra at tiltredelseserklæringen er et felles stykke arbeid. Derfor er dette en overraskelse.

At Sponheims økonomi er så god at han ikke behøver å se på prisene, er ikke en målestokk for resten av befolkningens økonomi, særlig når vi kan lese i avisen at han bl.a. kan fylle fryseren med hjortekjøtt hvis jakta i høst blir vellykket. Vi vet også at landbruksministeren driver med sau, og det betyr vel også at han ikke betaler det samme for lammesteika som vi andre må gjøre.

Nei, jeg anbefaler statsråd Sponheim å sette seg bedre inn i folks økonomi og syn på matvarepriser enn hva han tydeligvis har gjort før tiltredelseserklæringen. Selv om han nok har moderert denne uttalelsen i Nationen i går, og at han i sitt intervju der flagget at det er oss i Arbeiderpartiet han vil samarbeide med, er det vitterlig Fremskrittspartiet denne samarbeidsregjeringen har basert sin politikk på. Samtidig hjelper det altså lite å gi skattelette til folk, slik Regjeringen har flagget, hvis dette spises opp av økte matvarepriser. Og Sponheim fikk jo en varm omfavnelse av en del kjøpmenn som etter hans intervju i VG har signalisert at de nå vil vurdere å høyne matvareprisene.

I tillegg har også Samarbeidsregjeringen varslet at de vil oppheve åpningstidsloven. Nå er ikke dette så oppsiktsvekkende når vi vet at Høyre og Venstre er en del av Regjeringen, men mer overraskende er det at Kristelig Folkeparti går med på dette.

Lengre åpningstider vil medføre større lønnsutgifter for næringen. Dette må de jo ta inn igjen et sted, og hvor er det mer naturlig enn på matvareprisene?

Presidenten: Den reglementsmessige tiden er for lengst omme. Vi har nå kommet såpass langt i behandlingen av kartet at det i morgendagens møte skulle være mulig å bli ferdig med de innmeldte talere innenfor et fornuftig tidsrom.

Presidenten foreslår derfor at møtet heves. – Det anses vedtatt.

Første taler i morgendagens møte er statsminister Kjell Magne Bondevik.