Presidenten: Debatten føres over to dager med en samlet taletid på 7 timer og 10 minutter, eksklusive replikkordsikfter og 3-minuttersinnlegg. Taletiden fordeles slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 110 minutter, Høyre 95 minutter, Fremskrittspartiet 65 minutter, Sosialistisk Venstreparti 60 minutter, Kristelig Folkeparti 55 minutter, Senterpartiet 25 minutter og Venstre og Kystpartiet 10 minutter hver.

Videre foreslås det at det gis adgang til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg av partigruppenes hovedtalere og statsministeren og tre replikker med svar etter talere med 10 minutters taletid eller mer samt etter statsrådenes innlegg uansett lengde innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Dette anses vedtatt.

Jens Stoltenberg (A) : Stortingsvalget 10. september gav ikke flertall for noen av de erklærte regjeringsalternativene. Arbeiderpartiet gikk klart tilbake, men er allikevel en større gruppe og et større parti enn sentrumsalternativet var samlet, og større enn Høyre. SVs framgang var ikke et uttrykk for et ønske om en Høyre-dominert regjering. Derfor var det i dagene etter valget uklart hvilken og hva slags regjering landet kunne få.

Etter hvert kom det viktige avklaringer. For det første ble sentrumsalternativet skrinlagt som et eget selvstendig regjeringsalternativ. Dernest valgte Kristelig Folkeparti å søke samarbeid med Høyre, i erkjennelsen av at det også måtte være en regjering som måtte få støtte fra Fremskrittspartiet. Og til slutt erklærte Fremskrittspartiet klar støtte til en Bondevik-regjering. Dermed var grunnlaget lagt for dannelsen av en ny regjering, og det er den nye regjeringen vi nå har sett tar sete og har startet sitt arbeid.

En slik regjering ville vært umulig uten klar støtte fra Fremskrittspartiet. Uten Fremskrittspartiets støtte ville det vært større støtte i Stortinget til en eller annen form for regjering der Arbeiderpartiet deltok eller hadde en dominerende posisjon. Jeg beklager at Kristelig Folkeparti valgte å gå til Høyre for å finne grunnlag for en regjering, og jeg beklager selvsagt at det har vært mulig å danne en regjering der Fremskrittspartiet har spilt en så sentral rolle. Men jeg aksepterer de valgene som er gjort. Jeg respekterer at partiene mener de oppnår mest gjennom å samarbeide på den måten de har valgt, og det blir, om ikke annet, en form for ryddige parlamentariske forhold ved at det er en klar gruppering som har valgt å støtte den sittende regjering, og at de andre partiene er i opposisjon.

Arbeiderpartiet er innstilt på å være i opposisjon i hele denne stortingsperioden. Vårt mål er å gjøre valget 2005 til et valg der vi kan få økt tilslutning og igjen grunnlag for en regjering der Arbeiderpartiet deltar. Ingen kan avskrive at ting kan skje i løpet av perioden, men slik det nå ser ut, er det mest sannsynlig at vi får en regjering av Kristelig Folkeparti, Høyre og Venstre gjennom hele denne stortingsperioden, og at Arbeiderpartiet forblir i opposisjon.

Vi skal være et ryddig og tydelig opposisjonsparti. Vi skal fremme våre saker enten det handler om rettferdig fordeling, utbyggingen av det norske velferdssamfunnet når det gjelder skole, helse og eldreomsorg, eller det handler om verdiskaping, å legge til rette for å trygge arbeidsplasser og lønnsomme norske bedrifter. I det arbeidet vil vi gjerne samarbeide med andre partier, med både partier i opposisjon og med regjeringspartiene når det er grunnlag for det.

Arbeiderpartiet vil ikke stå i veien for gode løsninger, og vi er glade for den klare invitasjonen som ligger i Bondevik-regjeringens erklæring til samarbeid også med partiene som er i opposisjon. Hvorvidt det er grunnlag for samarbeid, er selvsagt avhengig av hva Regjeringen faktisk fremmer, og hvor langt den er villig til å strekke seg i forhandlinger og samtaler med andre partier.

Jeg er også glad for at regjeringserklæringen til Bondevik-regjeringen så klart understreker at den vil følge opp det arbeidet som arbeiderpartiregjeringen holdt på med innenfor viktige områder som opptrapping av eldreomsorgen og utbygging av helsevesenet – psykiatriplanen og kreftplanen. Noe mindre klart er det, men likevel en erklæring fra Bondevik-regjeringen om at den ønsker billigere barnehager og full barnehagedekning. Veldig tydelig er man også fra den nye regjeringen på at man ønsker fortsatt opptrapping av bistand til de aller fattigste landene, og at man ønsker økt innsats for de aller fattigste, de som har det aller vanskeligst økonomisk. Og da har man fra Regjeringens side understreket to ting Arbeiderpartiet er helt enig i. Det er at det handler om å hjelpe folk til å komme i jobb, og det handler om kampen mot rusmiddelmisbruk. Både når det gjelder å trappe opp innsatsen for å hjelpe folk til å komme i jobb og kunne leve av egen inntekt, og innsatsen i kampen mot rusmiddelmisbruk, ligger det inne forslag i budsjettet fra den avgåtte arbeiderpartiregjeringen, og vi håper at de forslagene blir fulgt opp. Da skal de selvsagt også få Arbeiderpartiets støtte.

Det som er problemet med regjeringserklæringen og med Sem-erklæringen som de tre partiene bygger sin politikk på, er at man samtidig med at man sier at man vil følge opp en lang rekke gode forslag til økte utgifter innenfor samferdsel, forsvar, eldreomsorg, helse, skole, forskning og mange andre områder, også sier at man ønsker betydelige skattelettelser og har tallfestet det til over 30 milliarder kr. Det er vel egentlig det punktet man er mest konkret på når det gjelder de største beløpene. Man er ganske konkret på hvordan man skal redusere statens inntekter, og så er man også ganske konkret på en lang rekke områder hvor man øker statens utgifter. Det mest spennende og det største problemet med både regjeringserklæringen og Sem-dokumentet er derfor det som ikke står der, for enten mener regjeringspartiene at man skal bruke mer oljepenger, og da burde det vært sagt klart og tydelig, eller så har Regjeringen planer om omfattende kutt på en lang rekke områder, og da burde det stått der. Vår kritikk mot regjeringserklæringen – med noen få unntak og forbehold – handler derfor i og for seg ikke om det som står der. Det er svært mye der alle er enige om, og den er en invitasjon til samarbeid vi er glade for, men vi ser med spenning fram til hva som blir den praktiske oppfølgingen av det som ligger i regjeringserklæringen og Sem-dokumentet. Det er først når vi ser den oppfølgingen, at vi faktisk kan ta stilling til hva slags politikk Regjeringen kommer til å føre.

Jeg er også glad for at Regjeringen så tydelig har sagt at den ønsker å fortsette fornyelsen av offentlig sektor. På nyhetene i morges hørte vi et nytt eksempel på behovet for det. Da fikk vi referert fra en forskningsrapport som viste at bevilgningene til norske sykehus har økt med 6 milliarder kr siden 1992, mens antall behandlede pasienter har økt svært lite. Det er eksempel på nok et område der Norge ligger helt i toppen når det gjelder innsats pr. pasient, pr. elev, når det gjelder andre offentlige velferdsytelser, men der vi ikke ligger i verdenstoppen når det gjelder kvalitet på helsevesenet, kvalitet på skolen eller kvalitet på andre offentlige tjenester. Det var også bakgrunnen for at den arbeiderpartiregjeringen som tiltrådte i fjor, gjorde fornyelse av offentlig sektor til en av sine absolutt viktigste oppgaver.

Det jeg vil advare den nye regjeringen mot, er at de kan gjøre to alvorlige feil i arbeidet med å fornye eller modernisere våre felles velferdsordninger. Den ene feilen er at de kan forveksle fornyelse med privatisering og todeling. Det er ikke fornyelse og styrking av våre felles velferdsordninger å legge opp til omfattende privatisering som kan føre til et todelt helsevesen eller todelt skoletilbud, der de som har gode inntekter eller bor på de riktige stedene i landet, får et godt skoletilbud, mens de som har lave inntekter eller bor på de gale stedene i landet, får et dårligere skoletilbud, et dårligere helsetilbud eller på andre måter et dårligere velferdstilbud.

Arbeiderpartiets overordnede mål med å fornye offentlig sektor er at alle skal få likeverdige tilbud om de samme velferdstjenestene, ikke en kommersialisering eller privatisering som innebærer at det blir ulike tilbud, avhengig av hvor man bor, eller hvor store inntekter man har. Det er den ene fallgruven Regjeringen kan gå i, litt avhengig av hva de mener med det de sier i regjeringserklæringen.

Den andre fallgruven er at de kan tro at det er mye penger å hente til å finansiere de lovede skattelettelsene. Det er riktig at det er mye penger å spare på å fornye offentlig sektor. Det er store og betydelige beløp. Men Arbeiderpartiet mener at det vi sparer på å organisere offentlig sektor bedre, gjøre våre velferdsordninger bedre, få mer igjen for skattekronene, skal vi bruke på å styrke kvaliteten, bygge ut tjenestetilbudet, ikke ta pengene ut for å finansiere skattelette, først og fremst til dem som tjener mest fra før av. Jeg vil nevne noen eksempler på det. Først til Forsvaret: Der har vi nå gjennom den reformen som er vedtatt, spart opp til 5 000 årsverk og om lag 2 milliarder kr i reduserte årlige utgifter til Forsvaret. Men de pengene lar vi jo bli i Forsvaret for å styrke Forsvaret. Det var til og med slik at stortingsflertallet mente at 28 milliarder kr pluss innsparingen på 2 milliarder kr var for lite, og så la de for sikkerhets skyld på 3 milliarder kr ekstra til Forsvaret. Da er det i hvert fall ingen penger igjen å hente i innsparinger fra Forsvaret. Når vi har lagt ned militærforlegninger, slanket staber og spart 2 milliarder kr, blir det ikke noen frigjorte penger til skattelette, men det blir frigjorte penger til et sterkere forsvar med bedre utstyr, flere øvelser og bedre materiell.

Det tilsvarende har vi når det gjelder politiet: halvert antall politidistrikter, flere hundre politifolk som slutter med papirarbeid, mindre byråkrati, mer politi – ikke sparte penger, men et bedre politi for å bekjempe kriminalitet.

Så til skolen: Vi er nå enige om kanskje den mest omfattende avbyråkratisering av norsk skole noen gang – avvikling av særavtaler, konverteringsbestemmelser, rapporteringsplikter og økt leseplikt for lærerne. Det er anslått at vi på den måten sparer flere tusen lærerårsverk, og at vi sparer et par milliarder kroner. De pengene tar vi selvsagt ikke ut av skolen. Vi lar dem bli i skolen for å styrke kvaliteten i skolen og øke lærernes lønninger. Tilsvarende er det for høyere utdanning eller når det gjelder helse, hvor vi også er i ferd med å gjennomføre store reformer.

Jeg advarer derfor Regjeringen mot å tro at fornyelse av offentlig sektor gir lette penger til betydelige skattelettelser. Enten vi snakker om skole, helse, eldreomsorg, er det vi sparer på å organisere disse virksomhetene bedre, penger vi trenger for å bygge ut kvaliteten på alle disse områdene. Arbeiderpartiet vil ha et sterkere og bedre velferdssamfunn. Derfor vil vi fornye det. Vi vil ikke fornye velferdssamfunnet ved å bygge det ned. Vi vil bygge ut fellesskapsløsningene. Derfor kan vi love billigere barnehager og full barnehagedekning. Vi har foreslått å fjerne egenandeler i helsevesenet, redusere foreldrebetaling i barnehagene, og vi har lagt fram konkrete forslag for å ruste opp skolen og konkrete forslag for å bygge ut eldreomsorgen og mange andre områder i det norske velferdssamfunnet. Det er vår politikk. Vi har vist til hvordan dette kan finansieres på en forsvarlig måte, uten at det går ut over norsk økonomi eller norsk industri.

Vi leser at Regjeringen kanskje tenker på å bruke mer oljepenger for å finansiere alle sine løfter, både på inntektssiden og på utgiftssiden i budsjettet. Det vil jeg advare sterkt mot. Det vil kunne føre til en todeling i norsk økonomi, der det er mangel på arbeidskraft, stort press i private og tjenesteytende sektorer, i varehandelen, i hotell- og restaurantsektoren, mens det blir en brå nedgang med arbeidsledighet og nedleggelser i industrien og i konkurranseutsatte virksomheter. Vi trenger sterke, lønnsomme bedrifter, og vi trenger en sterk og lønnsom industri. Bruk av mer oljepenger vil lett undergrave det. Vi bør heller satse på en ansvarlig bruk av oljeinntektene. Da kan vi sikre industrien, sikre at vi kan bygge ut det norske velferdssamfunnet og bidra til at rentene går ned. Det er en politikk vi har lagt opp til i vårt forslag til statsbudsjett. Jo mindre regjeringen Bondevik endrer på det framlagte forslag til statsbudsjett, jo lettere er det å få flertall for det i denne sal, for det er et godt, avbalansert budsjett der vi ivaretar verdien av å dele og verdien av å skape en ansvarlig næringspolitikk med en gradvis utbygging av det norske velferdssamfunnet.

Vi starter arbeidet i Stortinget i en tid som preges av internasjonal uro. Andre talere fra Arbeiderpartiet vil framføre Arbeiderpartiets vurderinger og synspunkter knyttet til terroraksjonen i USA og det som nå skjer i Afghanistan. Jeg vil bare nøye meg med å si at jeg er glad for at den daværende arbeiderpartiregjeringen gjennom en god dialog med partiene i Stortinget i tiden etter valget kunne få iverksatt en rekke helt nødvendige tiltak knyttet til å ruste opp beredskapen i helsevesenet, i Sivilforsvaret og i Forsvaret, og mange andre beredskapstiltak for å gjøre oss mer beredt til at det verste også kan skje i Norge, og samtidig gi våre bidrag humanitært, men også militært, til de internasjonale operasjonene som nå pågår. Det er et uttrykk for at det er bred enighet om viktige hovedlinjer i norsk utenrikspolitikk, og at en regjering kan ta det ansvaret selv i en slik situasjon som vi var i etter valget.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Oddvard Nilsen (H): La meg først få lov å takke for en ryddig oppførsel fra Arbeiderpartiets side ved regjeringsskiftet. La oss understreke det som Stoltenberg var inne på; vi setter også pris på at de vil være saklige i opposisjon. Det er positivt.

Så antyder Stoltenberg at det muligens ligger noen løftebrudd i Sem-erklæringen. Da skal man lytte, for er det noen som har erfaring med løftebrudd i denne sal, så er det Arbeiderpartiet. Det er faktisk det eneste partiet som i valgkampen åpent annonserte sine egne løftebrudd i store annonser. Det var jo ærlig og oppriktig gjort, men poenget er at dette kan Arbeiderpartiet.

Arbeiderpartiet gjorde et dårlig valg, og det gjorde de fordi velgerne reagerte på partiets politikk. De reagerte på at det fortsatt står 260 000 mennesker i sykehjemskø i Norge, at én av fem elever i barneskolen ikke kan lese og skrive, og at 15 pst. av norske rekrutter ikke kan fylle ut en permisjonssøknad. Det viser at mye av det Arbeiderpartiet har stått for de siste ti årene – det har styrt i sju av årene – har vært mislykket. 1990-årene er de tapte muligheters tiår på grunn av Arbeiderpartiet.

Så har jeg et lite spørsmål – det kunne vært stilt mange spørsmål til representanten Stoltenberg, men jeg har ett. Han har i valgkampen stadig gått i debatt med Høyre om fordelingsvirkningen av Høyres skatte- og avgiftspolitikk. Kan da Stoltenberg forklare meg hvorfor det er slik at i hans egen proposisjon, som nå er fremlagt, vil de tre laveste inntektsgruppene, fra 69 000 kr til 129 000 kr, få økt skatt? Kan Jens Stoltenberg fortelle meg fordelingsvirkningen av dette?

Jens Stoltenberg (A): Jeg skal anstrenge meg kraftig for å være vennlig, saklig, hyggelig og imøtekommende overfor regjeringspartiene inntil jeg har noe saklig å ta dem hardt på. Med det mener jeg å si at jeg ikke skal beskylde dere for mye, i og for seg heller ikke beskylde dere for løftebrudd før jeg ser hva dere faktisk gjør. Det jeg sier, er bare at jeg venter med spenning, fordi dere nå skaper forventninger både om historiske reduksjoner i inntektene til felleskassa og historiske økninger i utgiftene fra felleskassa.

Dere mener jo f.eks. – og det er veldig klart i regjeringserklæringen – at det mangler om lag 3 milliarder kr på forsvarsbudsjettet, og så har dere sagt helt tydelig at flyseteavgiften skal bort fra 1. januar, hvis ikke vil finansministeren gå med frakk. Og jeg regner med at finansministeren ikke har tenkt å gå med frakk hele neste år – inne! Jeg regner med at det er alvorlig ment når man sier at man skal finansiere den nye forsvarsstrukturen. Vel, bare dette er 4,5 milliarder kr. Jeg ønsker dere lykke til med å finne 4,5 milliarder, altså 3 milliarder kr ekstra til Forsvaret og 1,5 milliarder kr til flyseteavgiftene. Og så er det mange andre ting dere har lovt, og jeg ser med enda større spenning fram til det.

Det er først når finansministeren går med frakk, altså når det er kuttet på områder hvor dere har skapt forventninger om at det skal bli økt innsats – f.eks. til å hjelpe de aller fattigste, til sysselsettingstiltak, til attføring, til å hjelpe uføretrygdede tilbake i jobb eller til lønnstilskudd til bedrifter som tar inn utsatt arbeidskraft – jeg vil være mer rå og brutal. Nå skal jeg holde meg til det konstruktive.

Fordelingsvirkningen av vårt skatteopplegg er god. (Presidenten klubber). De som har minst, får mest, og det er ikke minst det at vi satser på arbeidslinja, som gjør at de som har det aller vanskeligst, får det bedre.

Presidenten: Presidenten minner om at all tale skal rettes til presidenten, og at taletiden skal holdes.

Siv Jensen (FrP): Det er relativt underholdende å høre en slik belærende forelesning for en ny regjering etter at Arbeiderpartiet har gjort tidenes dårligste valg. Særlig er det interessant å høre den avgåtte statsministers påstander om at en ny politisk kurs vil bety mer til alle gode formål, mindre skatter og avgifter og at dette ikke går i hop, særlig etter at vi har sett trontalen lagt frem av den avgåtte regjering, hvor akkurat det samme blir lovet: Mer til alle gode formål og mindre skatter og avgifter.

Spørsmålet til Jens Stoltenberg blir derfor: Hvordan kan det være slik at alle andre som ønsker en annen giv, en annen politisk kurs og en annen måte å styre norsk økonomi på, er uansvarlige, og at det bare er når Arbeiderpartiet gjør noe, det er ansvarlig bruk av penger? Når Arbeiderpartiet finner det opportunt å fremme skatte- og avgiftsreduksjoner, også med bruk av oljepenger, er det ansvarlig, men hvis andre mener det er mulig å gjøre dette, kanskje i større omfang og på annen måte, så er det uansvarlig.

Så reagerte jeg på påstandene om at man i budsjettet fra den avgåtte regjering har tatt vare på pengene man har spart inn på reformer i Forsvaret og latt dem bli der. Hvordan har det seg da at det er et gap i forhold til det Forsvarsdepartementet selv har sagt, på mellom 3 og 4 milliarder kr for å finansiere det Stortinget har vedtatt? Og hvordan har det seg, hvis det er slik at Stoltenberg-regjeringen lot pengene bli i politiet etter at man gjennomførte en politireform, at alle organer i politiet selv hevder at politiet har vært underfinansiert gjennom mange år, og at gapet som skal tas igjen, er betydelig?

Jens Stoltenberg (A): For det første merket jeg meg at lederen i finanskomiteen tar sin oppgave alvorlig og forsvarer regjeringspartiene. For det andre har jeg ikke påstått at de er uansvarlige. Jeg har sagt at de raskt kan komme til å bli det. Jeg har bare påpekt at det mangler noen sider i Sem-erklæringen og i regjeringserklæringen, nemlig de sidene hvor man omtaler hvordan man skal finne penger til alle de løftene man gir. Det er selvsagt mulig å finne disse pengene, det er i og for seg en enkel sak. Flere av partiene som nå sitter i regjering, har kommet med forslag til kutt i utviklingshjelp, i tiltak for de aller svakeste, i arbeidsmarkedstiltak, attføringstiltak og kutt på andre områder for å finansiere den type løfter som Regjeringen har gitt i regjeringserklæringen. Jeg håper jo i det lengste at Regjeringen ikke vil gjenta den type forslag, og til dels er den type forslag i strid med det Regjeringen selv har sagt i sin egen regjeringserklæring.

Den avgåtte regjeringen har enten allerede gjennomført eller i hvert fall vedtatt svært store endringer i store deler av offentlig sektor i Norge. Forsvaret er et eksempel på det, og innsparingen her er opp mot 5 000 årsverk ved å fjerne byråkrati, slanke staber, nedlegge militærforlegninger og få til bedre virksomhet ved å slå dem sammen i det som kalles kraftsentra innenfor Forsvaret. Den anslåtte innsparingen der er 2 milliarder kr. Disse pengene blir i Forsvaret. Så har flertallet i Stortinget ønsket en struktur som er om lag 3 milliarder kr dyrere, og så har Regjeringen sagt at den skal finne disse pengene. Det er det jeg sier blir krevende, men selvsagt ikke umulig.

Kristin Halvorsen (SV): Jeg har i den senere tid undret meg på om det finnes noen informasjonsproblemer i Arbeiderpartiet. Det var nemlig først etter at valget var over, at vi fikk noe som vi kunne kalle et valgkampbudsjett. Det var et budsjett med en klar politisk profil som vi på mange områder hilser velkommen, bl.a. en skikkelig satsing på barnehager som vi ikke har sett tidligere. Det er mye vi skulle ha gjort noe med, men retningen var langt bedre enn det Arbeiderpartiet drev med da de satt i regjering.

Så leser jeg i Dagsavisen i dag klare invitasjoner til samarbeid med SV og Senterpartiet. Det kom også godt etter valget. Hvorfor i all verden kommer både en politisk kursendring og åpne samarbeidsinvitasjoner etter stortingsvalget som var den 10. september? Hvis dette hadde kommet før, kunne vi nemlig hatt en annen politisk situasjon i Norge. Vi har jo hatt et flertall i Stortinget i perioden som gikk, mellom Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV, som veldig sjelden ble utløst, og som veldig sjelden viste seg i denne salen. I mange sammenhenger tok SV initiativ til at Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV skulle samarbeide i viktige spørsmål, men vi lyktes ikke, bare unntaksvis. Det kan hende at vi har tatt for dårlige initiativ, det kan hende at Senterpartiet var for mye klistret til sentrum, og det kan også hende at Arbeiderpartiet foretrakk å inngå avtaler til høyre for seg. Vi synes det er interessante signaler som kommer fra Arbeiderpartiet nå, men vi lurer på hva som ligger i det. Hvis man skal samarbeide med andre partier, må man være villig til å inngå i reelle politiske forhandlinger. Samarbeid betyr altså at man må diskutere politikk og ikke bare invitere andre til å være med på sin politikk.

Er dette signaler om at Arbeiderpartiet er interessert i å inngå i reelle politiske forhandlinger med andre partier?

Jens Stoltenberg (A): Først til påstanden om at vi sier noe nytt nå i forhold til hva vi sa før valget. Hvis det var tilfellet, måtte vi være det eneste partiet som kom med valgløfter etter valget og ikke før valget, og gjennomfører dem i budsjettforslaget vårt, mens vi altså ikke skulle ha sagt dette før valget. Nå er det ikke slik. Alle de viktige satsingene som ligger i vårt forslag til statsbudsjett, som f.eks. 1 milliard kr ekstra til barnehagene for å få billigere og flere barnehager, sa vi tydelig både i dokumenter til Stortinget i fjor vår og i det vi kalte «verdipapiret», som framhevet våre viktigste saker før valget. Der stod det også at vi skulle redusere egenandeler i helsevesenet og fjerne egenandeler på blå resept for eldre og uføre. Det er forslag som nå følges opp i vårt forslag til statsbudsjett. Tilsvarende stod det i de dokumenter vi lagde før valget, at vi ville ruste opp eldreomsorgen, bruke mer penger på helsevesenet; det følges nå opp. Og vi sa tydelig før valget at vi ville innføre en egen ordning for opprustning av skolebygg med 15 milliarder kr, det følges også nå opp i statsbudsjettet. Så de sakene som nå er framhevet som gode saker i arbeiderpartiregjeringens forslag til statsbudsjett, er saker som vi selvsagt annonserte klart og tydelig også før valget, det inkluderer bl.a. forslaget om ytterligere redusert beskatning av arbeidsinntekter.

Så er det jo slik at det er tre år siden Arbeiderpartiet åpnet for mer forpliktende samarbeid med andre partier, også i forhold til regjering og som en del av et regjeringssamarbeid. Det ble ikke noe flertall for det, bl.a. fordi Senterpartiet – og det har jeg respekt for – valgte å stå som en del av sentrumsalternativet. Derfor ble dette avvist. Det er først nå etter valget at et sentrumsparti har vært åpent for et mer forpliktende samarbeid med Arbeiderpartiet, og det bidrar til å endre situasjonen. Så er det bare tiden som kan vise om det er politisk grunnlag for å utvikle et slikt samarbeid.

Jon Lilletun (KrF): Eg vil, til liks med representanten Oddvard Nilsen, takke for ryddigheit i regjeringsovergangen no, og likeins for måten ein har handtert den internasjonale situasjonen på i mellomperioden. Likeins vil eg gje ros for måten ein i eit innlegg beskreiv store delar av Sem-erklæringa og regjeringserklæringa til den nye regjeringa på. Retorikken under heile valkampen om det kalde samfunnet som skulle kome, og alle skrekkscenaria, var vekke. Det såg ein ikkje i det innlegget, og det synest eg var bra. Eg vil vidare òg takke for den utstrekte handa til samarbeid om saker ein er einig om, og at ein skal vere ryddig i opposisjon. Vår erfaring frå fire år tilbake er at vi ikkje opplevde det frå Arbeidarpartiet, difor takkar vi for det.

Så til nokre realitetar. Stoltenberg svarte ikkje på spørsmålet frå Nilsen: Kjem dei tre lågaste skatteklassene betre ut enn i dag med Arbeidarpartiets opplegg, eller dårlegare? Eg vil ha eit konkret svar på spørsmålet: Kjem dei betre ut, eller dårlegare?

Så til samarbeid – korleis kan ein stole på samarbeidsavtalar? Det vart inngått eit skriftleg forlik mellom sentrumspartia og Arbeidarpartiet om investeringsavgifta. Det vart ein liten korreksjon der på grunn av at ein endra nokre avskrivingsreglar. Men så hadde vi ein interessant tale frå dåverande statsminister Stoltenberg på NHOs årskonferanse. Der sa Stoltenberg: «Investeringsavgiften skal fjernes 1. april 2002. Dette er ingen aprilspøk.» Ettertida viser at det var ein aprilspøk. Kva er viktigast: det som ein skriv under på i ein avtale, og som vart sagt av ein statsminister, eller dei tinga ein kjem på seinare at ein gjerne vil ha med i budsjettet?

Jens Stoltenberg (A): Jeg skulle veldig gjerne ha lagt fram et statsbudsjettforslag der vi fjernet investeringsavgiften 1. april; det jobbet vi lenge med å forsøke å finne finansiering til. Problemet var at i den avtalen som var inngått, var vi bare enige om hvordan vi skulle bruke mer penger, 5–6 milliarder kr på å fjerne investeringsavgift, det var ingen enighet om hvordan dette skulle finansieres. Og vi kom da til at de mulige finansieringsmåtene – enten ved ikke å gjennomføre reduksjon i skatt på arbeid, som vi også hadde forpliktet oss til, eller ved f.eks. å øke arbeidsgiveravgiften – var for norske bedrifter verre enn å ta reduksjonen av investeringsavgiften over to år, for da har man i år 2002 om lag 15 milliarder kr ekstra til disposisjon, og så har man ytterligere det samme beløpet til disposisjon for 2003. Det er lettere å ta en slik reduksjon over to år enn over ett år, og derfor foreslo vi å fjerne investeringsavgiften 1. oktober. Men vi har sagt tydelig i budsjettdokumentene at hvis man absolutt vil ha den fjernet 1. april, er den beste måten å gjøre det på å øke arbeidsgiveravgiften. Da kan man fjerne investeringsavgiften, men jeg mener at for norske bedrifter er det en dårlig løsning. Men Regjeringen kan selvsagt foreslå det, eller Regjeringen kan foreslå andre måter å finansiere en fjerning av investeringsavgiften på fra 1. april. Vi mener at det beste for norske bedrifter er at den fjernes 1. oktober. Da blir den fjernet, da må man i tilfelle gjeninnføre den, og man kan ta finansieringen over to år med det økte handlingsrom som ligger i økonomien ved å ta det over to år istedenfor over ett år.

Når det så gjelder skatt, er det det å si at ser man på de laveste inntektsgruppene, er det lettelser for absolutt alle grupper når man ser skatt og avgift under ett. Når det er noen bare på skatt som kommer dårligere ut, skyldes det ikke økt skatt på lave inntekter, men det skyldes bl.a. nullskattytere som må betale for firmabilbeskatning.

Odd Roger Enoksen (Sp): Jeg skjønner veldig godt at representanten Jon Lilletun tar opp spørsmålet om investeringsavgiften, for forklaringen som Jens Stoltenberg gir, er rett og slett for enkel. Behovet for inndekning går jeg ut fra at Arbeiderpartiet tenkte på allerede den gang man skrev under på denne avtalen da budsjettet ble forhandlet fram i fjor høst. Dernest er det jo vitterlig slik at Arbeiderpartiet i sitt budsjettforslag har funnet rom for nye tiltak og skattelettelser på andre områder, og da hadde altså Arbeiderpartiet her en sjanse til å vise om inngåtte skriftlige avtaler er viktige for Arbeiderpartiet. Er de viktigere enn å sette i verk andre tiltak som Arbeiderpartiet for egen del ønsker å prioritere? Det står ikke mye respekt av å håndtere avtaler på den måten som Arbeiderpartiet har gjort.

Jeg vil på samme måte som Jon Lilletun og flere har vært inne på, si – kanskje til manges overraskelse – at det er konstruktivt at Arbeiderpartiet og Jens Stoltenberg nå tar til orde for et godt samarbeid med den nye regjeringen. Det vil også Senterpartiet gjøre. Jeg tror at det vil være helt nødvendig i den perioden vi nå går inn i og med det politiske landskap vi har fått etablert. Det er andre toner vi opplever nå fra Arbeiderpartiet enn det vi opplevde i 1997, da Arbeiderpartiet valgte å sette seg selv på sidelinjen i to år på grunn av én sak, nemlig kontantstøtten. Jeg håper at det ikke skal gjenta seg i denne perioden, for det vil komme til å føre til en helt annen politikk på mange områder enn det jeg tror store deler av denne regjeringen, spesielt representert ved Kristelig Folkeparti, ønsker seg, og en helt annen politikk enn det både Arbeiderpartiet og Senterpartiet vil ha. Det vil føre til mer privatisering og større forskjeller både geografisk og sosialt. Det er en utvikling som folk flest ikke vil være tjent med, og som jeg vil si Arbeiderpartiet har et særlig ansvar for å bidra til at vi ikke får.

Så til slutt: Det største problemet jeg synes Jens Stoltenberg og Arbeiderpartiet nå har skapt, er at man har laget enormt store forventninger til hva det skal være mulig for kommunen å løse av oppgaver i det året som kommer. Hvordan vil Jens Stoltenberg nå bidra til at det skal være mulig for kommunene å satse på billigere barnehager, bedre skoler, bedre eldreomsorg og bedre psykiatritjeneste, all den tid kommunenes inntekter tilsier at det ikke skal være mulig?

Jens Stoltenberg (A): Jeg forstår i og for seg svært godt at spørsmålet om investeringsavgift blir tatt opp, og jeg gjentar at jeg veldig gjerne skulle ha greid å fjerne den 1. april. Jeg gjentar også at det er fullt mulig å fjerne den 1. april, men jeg mener at kostnadene ved det, ikke minst for norske bedrifter, er større enn å vente med å fjerne den til 1. oktober. Vi har redegjort for at det er mulig å fjerne den 1. april, men da ser ikke vi noen bedre måte å finansiere det på enn å øke arbeidsgiveravgiften. Det mener vi samlet sett er dårligere enn å ta det over to år – å fjerne den 1. oktober, og så gjennomføre fjerningen over to år i stedet for over ett år. Hvis Senterpartiet er enig med regjeringspartiene i at det er bedre å fjerne den 1. april og så heller finne 3 milliarder kr på en annen måte, er det flertall for det i Stortinget, men det er altså ikke vår anbefaling.

Problemet er at man inngår avtaler der man bare er enig om å øke utgifter for å redusere en investeringsavgift og ikke er enige om inndekningen. Men loven om investeringsavgift er opphevet, og Arbeiderpartiet har stemt for det. Så vi har stått ved vår del av avtalen ved å oppheve den loven. Det eneste som nå justeres, er tidspunktet for opphevelsen, fra 1. april til 1. oktober, og det gjør at jeg mener at vi står ved hovedintensjonen i avtalen, nemlig å oppheve loven om investeringsavgift. Vi har stemt for at loven oppheves, det er iverksettelsestidspunktet som forskyves seks måneder. Jeg skulle helst ha unngått det, men mener at kostnadene ved det er for store, ikke minst for norske bedrifter. Og jeg gjentar at det er først når vi ser budsjettforslaget fra Bondevik-regjeringen, at vi vet hva vi faktisk forholder oss til.

Jeg advarte jo mot at man vedtok en forsvarsstruktur i år som vi ikke var i stand til å finansiere. Det er bedre å vedta en forsvarsstruktur på 28 milliarder kr og komme med 28 milliarder kr enn å gjøre som flertallet gjorde, nemlig å vedta 31 milliarder kr og komme med 28 milliarder kr. Regjeringen mangler 3 milliarder kr og har sagt i regjeringserklæringen at man skal finne dette. Jeg sier: Lykke til!

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Oddvard Nilsen (H): Det er ikke alltid det skjer avklaringer i debatter i Stortinget, men i dag har det faktisk gjort det. Representanten Stoltenberg innrømmet altså at når man skulle se på fordelingsvirkningen, måtte man ta med både skatter og avgifter. Representanten Stoltenberg husker sikkert utmerket godt fra valgkampen, hvor han nektet plent å ta med avgiftene da Høyre viste hva vi hadde gitt i skattelettelser. Så her har vi fått en avklaring. I neste valgkamp kan vi kanskje føre en debatt på et slikt grunnlag.

Det politiske grunnlaget for den nye samarbeidsregjeringen er presentert i Sem-erklæringen, og starter med et kapittel om verdigrunnlaget. Der finner man de overordnede tanker og ideer som Regjeringens politikk vil bygge på. Jeg vil dvele litt ved denne delen av dokumentet.

Først og fremst er det gledelig at det var så lett å definere et verdigrunnlag som de tre partiene helhjertet har kunnet slutte opp om. Det understreker det betydelige politiske fellesskapet mellom de tre regjeringspartiene.

På flere punkter peker verdigrunnlaget ut en ny kurs sammenlignet med den forrige regjeringens. Dette er tydelig bl.a. når det gjelder forholdet til verden omkring oss, og erkjennelsen av de utfordringer og muligheter som globaliseringen gir oss. En rivende teknologisk utvikling har skapt – og skaper hver dag – nye markeder og nye muligheter. Hverdagen blir enklere, men også mer mangfoldig. Det skapes nye jobber, og det skapes nye yrker.

Men på den annen side er endringstakten så høy at mange føler det er vanskelig å holde følge med en ny generasjon som nærmest har vokst opp med mobiltelefoner, tekstmeldinger og PC-er. Det vi har erfart individuelt, skjer også globalt. Landegrensene betyr mindre enn før. Det skapes nye vinnere, men også nye tapere. Gevinsten ved å være på hugget er større enn noen gang, men fallgruvene er også dypere enn de noensinne har vært.

For Norge er dette et spørsmål om hvordan vi ser vår fremtid. Vi må ta et klart valg: Skal vi satse alt vi kan på å være i teten og sikre verdiskapingen som ligger til grunn for både personlig og offentlig velferd? Eller skal vi bygge ned næringslivet til fordel for offentlig forbruk og en stadig mer olje- og råvareavhengig økonomi?

Den forrige regjeringen hadde åpenbart innrettet politikken mot det sistnevnte. De kraftige skatte- og avgiftsøkningene – fra et allerede skyhøyt nivå – var i ferd med å parkere Norge helt på sidelinjen.

En fri utveksling av varer, tjenester, kapital, ideer, kunnskap og nytenkning har alltid vært byggestener for et vellykket samfunn. Og da snakker jeg ikke bare om de rent materielle verdiene. Vi blir alle sammen rikere av at vi åpner oss mot verden.

De som kan sin historie, bør kunne være enige om ett åpenbart faktum: Det er ikke mulig å beskytte seg til fremgang og velferd. De land som har forsøkt det, har utelukkende skapt elendighet for de mennesker de er satt til å styre.

Samarbeidsregjeringen har tatt et klart valg: Norge skal komme på banen igjen. Norge skal ikke være noe skattepolitisk annerledesland.

Jeg nevnte at globaliseringen også kan skape tapere. Det gjelder både internasjonalt og her hjemme. Kristelig Folkeparti og Venstre har vært kraftige pådrivere for en bekjempelse av fattigdom – både i og utenfor landets grenser – og for en offensiv miljøpolitikk. Det politiske grunnlaget for den nye regjeringen preges derfor av:

• åpenhet for nye tanker og nye ideer

• nysgjerrighet overfor de muligheter som åpner seg foran oss

• toleranse for dem som er annerledes eller velger annerledes enn flertallet

• sosialt ansvar for dem som faller utenfor

Med slike ambisjoner må det føres en helt annen politikk for kunnskap og kompetanse enn hva den forrige regjeringen stod for.

Det politiske grunnlaget for Samarbeidsregjeringen trekker opp en offensiv politikk for mangfold, valgfrihet og faglige krav som vil skape en ny giv i alle deler av norsk utdannelse. Det er viktig i en verden hvor kompetanse og kreativitet vil være suksessfaktorer.

Dagens prosessorer – hjernen i datamaskinen – blir stadig mindre i størrelse, raskere og mindre energikrevende. Resultatet er bedre datamaskiner, som kan utføre stadig mer avanserte oppgaver, med transistorer – som i de gamle radioer var så store som lyspærer – som er så tynne i dag at det går opptil ett tusen av dem på bredden av et hårstrå. Men Intel – de som produserer disse prosessorene – produserer dem allerede i lavkostland. Utfordringen for oss alle vil være at det nesten alltid vil være noen som klarer å produsere billigere.

For kort tid siden ble det offentliggjort at forskere hadde klart å lage organiske transistorer på molekylnivå. Det skal kunne gå millioner av slike i et sandkorn. Det understreker en annen utfordring: Det er alltid noen med en bedre teknologi på tegnebrettet.

Dette handler ikke bare om vår fremtid som nasjon, men også om de muligheter hver enkelt ungdom har når man forlater skolebenken og skal møte virkeligheten der ute.

Når verden ser slik ut, er det da noen som tror at vi kan slå oss til ro med at én av fem elever går ut av skolen uten å kunne lese og skrive skikkelig? Kan vi slå oss til ro med et utdannelsessystem som i beste fall kan kalles middelmådig når vi sammenligner oss med andre?

Kunnskap er ingen tung bør å bære. I vår tid er det i svært mange sammenhenger en forutsetning for å få utløp for kreativitet og skaperkraft. Og det holder ikke å stille beskjedne krav til seg selv. Vi må ha ambisjoner om å være blant de beste, ja kanskje de beste. Da må vi være helt i forkant av den teknologiske utviklingen. Vi må ha de smarteste hodene, de ivrigste medarbeiderne og de mest pågangsrike gründerne. Men vi må ikke gå i den fellen å tro at et eliteuniversitet som kan klekke ut noen få, men smarte ingeniører, vil gjøre susen. En av grunnene til at Nokia-eventyret kunne foregå i Finland, var nettopp at det der fantes et stort, fungerende og deregulert hjemmemarked for teletjenester.

Vi er nemlig nødt til å trekke alle med oss på veien inn i fremtiden. Derfor er det et problem også for dem som gjør det bra på skolen, når en femtedel av elevene ikke lærer å lese og skrive skikkelig.

Mer åpenhet og valgfrihet og mindre byråkrati blir viktig for Samarbeidsregjeringen. Det arbeidet startet vi under Willoch-regjeringen på 1980-tallet. Lengre åpningstider i butikkene gjorde hverdagen enklere for mange. Frihet i eteren skapte stort mangfold. Dereguleringen av boligmarkedet gjorde det mulig for mange å eie sin egen bolig.

På 1980-tallet gikk samarbeidspartiene foran og moderniserte Norge. Det var i en tid da Arbeiderpartiet bl.a. var opptatt av å bekjempe CNNs signaler via parabolantenner.

Det har skjedd viktige ting i mellomtiden også. Sentrumsregjeringen innførte kontantstøtten, den viktigste valgfrihetsreformen på 1990-tallet, og programmet for «et enklere Norge» staket ut kursen for det som nå skal bli gjort på dette området.

Samarbeidspartiene har over tid visst at de kan stå sammen – og vil stå sammen – om å modernisere det norske samfunnet.

Jeg vil berømme Kristelig Folkeparti og Venstre for deres bidrag til å skaffe landet en ny regjering, og for deres vilje til å samarbeide om politiske løsninger. Det krever politisk mot å tenke nytt når deres eget regjeringsalternativ ikke fikk den nødvendige tyngden etter valget i høst.

Alle politikeres mål er å få gjennomført mest mulig av sin politikk. Det er det som driver oss fremover. De som lykkes, er de som har evne og vilje til å strekke ut en hånd til andre, til å samarbeide med andre for å realisere felles målsettinger.

Det ligger i selve naturen til samarbeid at man ikke alltid kan få det slik som man selv ønsker. Alle parter må oppnå resultater og kunne stå bak resultatene, og da må man gi etter i saker som er viktige for de man skal samarbeide med. Det har alle de tre partiene som står bak Samarbeidsregjeringen gjort. Men resultatet vi har oppnådd, er bedre enn hva den enkelte av oss ville oppnådd hver for seg.

Det vil alltid være en sport for opposisjonen å plage de samarbeidende partiene på områder hvor man har måttet gi i forhandlingene. Det fremstilles som en svakhet, og målet er selvfølgelig å svekke samholdet og troen på felles målsettinger.

Jeg vil heller benytte anledningen til å rose de tre partilederne som har ført forhandlingene frem til et resultat som alle tre partier kan stille seg fullt og helt bak. Dette hever kanskje ingen øyenbryn, siden jeg selv tilhører et parti som er med i denne regjeringskonstellasjonen, men jeg har alltid lagt vekt på viktigheten av samarbeid, jeg har alltid sett på politikere som klarer å finne samlende løsninger som modige og dyktige. Jeg vet at det finnes slike politikere i alle partier. Jeg er også fullt klar over at Samarbeidsregjeringen ikke har noe flertall i Stortinget bak seg alene. Vår evne til å få gjennomslag for viktige reformer og en modernisering av samfunnet er avhengig av at vi klarer å finne gode løsninger med opposisjonspartiene.

Jeg er glad for at flere allerede har varslet en konstruktiv linje i opposisjon. Det er viktig for å få gjennomført sakene, men det er ikke minst viktig i en tid hvor usikkerheten ute i verden er større enn noen gang.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Jens Stoltenberg (A): I arbeiderpartiregjeringens forslag til statsbudsjett har vi funnet rom for økt satsing på skolen, mer til helsevesenet, mer til eldreomsorgen og mer til andre viktige formål. Det er også blitt økninger til Forsvaret, når vi ser på hva Forsvaret skal bruke i Norge – faktisk den sterkeste økningen på mange år. Og det har blitt en sterk økning til samferdselsformål.

Jeg merker meg at Høyre for det første sier de skal støtte arbeiderpartiregjeringen når det gjelder satsing på eldreomsorg, helse og utdanning, og i tillegg ønsker de enda mer til veier, forsvar og forskning enn den opptrappingen arbeiderpartiregjeringen la opp til. Og på mange andre områder har Høyre både før og etter valget lovet svært mye til store velgergrupper. Jeg drev valgkamp på flere steder hvor man var opptatt av samferdsel, og Høyre hadde stort sett lovet en ekstra vei eller tunnel overalt hvor jeg kom. Og jeg var på steder hvor man var opptatt av Forsvaret, og hvor man var glad for at Høyre hadde fått vedtatt et forsvar som krevde om lag 3 milliarder ekstra pr. år. Det jeg da ser fram til å få vite, er: Hvor skal pengene hentes fra? Jeg ber ikke representanten Oddvard Nilsen om å komme med et alternativt statsbudsjett i sin svarreplikk på to minutter, men når vi snakker om et behov for å flytte på et stort antall milliarder kroner for å være i nærheten av å innfri det Høyre lovet når det gjelder lavere skatt, for å være i nærheten av å innfri det Regjeringen samlet har lovet når det gjelder økt innsats for Forsvaret, og å være i nærheten av det man har forespeilet velgere land og strand rundt når det gjelder samferdsel, så kunne det vært greit om representanten Oddvard Nilsen i hvert fall antydet noen hovedgrep om hvor man ville finne de første milliardene til å innfri de store løftene Høyre har kommet med. For jeg forutsetter jo at løftene skal innfris!

Oddvard Nilsen (H): Representanten Stoltenberg vet jo utmerket godt at er det noe parti i dette huset som har saldert sine budsjetter skikkelig og ryddig opp gjennom årene, er det nettopp Høyre. Han vet også utmerket godt hvorledes Høyre har tenkt å finansiere bl.a. det som ligger i programmet, og det som ligger i Sem-erklæringen. Jeg understreker at det er det det er snakk om. Han vet det godt. Han vet at det er handlingsrommet for petroleumsfondet, han vet at det er veksten i økonomien, han vet at det er effektivisering av offentlig sektor, han vet at Statskonsult signaliserer hvor store ressurser det der er mulig å trekke inn, og han vet at vi også kan omdisponere innenfor budsjettet.

Men det som er hovedpoenget, er nemlig at Arbeiderpartiet i posisjon har svekket grunnlaget for næringslivet i Norge – og der ligger den største utfordringen. Vi har faktisk tapt markedsandeler når det gjelder eksport helt siden 1996 – hele 16 pst. Og det står faktisk i Stoltenbergs egen proposisjon at dette vil fortsette, man vil fortsatt tape markedsandeler ute på eksportsiden. Det er grunnen til at Høyre ser at vi ikke har noe valg. Man er nødt til å sørge for at Norge har et skatteregime som er i stand til å gjøre det interessant å etablere seg i Norge og drive virksomhet fra Norge. Sannheten er at selv Sverige har redusert sine skatter dramatisk. Alle andre i Europa gjør det. Hvorfor? Jo, fordi det er en konkurranse der ute – en tøff konkurranse om arbeidsplasser og nyetableringer. Der ligger den største svikten fra Arbeiderpartiet.

Per Sandberg (FrP): La meg først få lov til å gratulere representanten Nilsen som parlamentarisk leder! I den forbindelse håper jeg at tyngden bak hans tidligere bragder også kan gi større vekt når det gjelder samferdsel. Fra den tidligere leder i samferdselskomiteen på Stortinget kan en kanskje også forvente noe mer på den siden.

Jeg vil utfordre representanten Nilsen i forhold til de uttalelsene som er kommet fra den nye samferdselsministeren. Her er det på trappene nye avgifter fra den nye regjeringen når det gjelder vei. Og det er klart at vi kjenner jo alle til at Høyre også i tidligere regjeringer har foreslått avgiftsøkninger når det gjelder bil og vei. Kan vi nå igjen forvente nye avgifter på bil og vei, nye og flere bomstasjoner til fortvilelse for det norske næringsliv og norske borgere? Eller kan Fremskrittspartiet nå forvente å få støtte fra den nye regjeringen til kraftige reduksjoner på avgift på bil, og at vi får større bevilgninger uten å øke skatte- og avgiftstrykket når det gjelder vei?

Oddvard Nilsen (H): Man kunne kanskje forvente en slik replikk når man har vært leder i samferdselskomiteen. Når det gjelder budsjettet, får vi vente og se hva som kommer den 9. november. Men når det gjelder Sem-erklæringen, er jo den ganske klar på det området som Sandberg spør om. Det står at man skal gjøre et løft på samferdselssiden. Jeg har alltid sagt at det flotte med Norge er ikke at vi bor så spredt, men at dette landet har et spredt ressursgrunnlag som har gjort det mulig å ha en bosetting over hele landet. Det er ikke slik at noen bosatte seg på Grip en gang i tiden fordi det var så vakkert der. De bosatte seg der fordi det var noe å leve av. Og den dagen det ikke var noe å leve av, flyttet folk. Jeg tror det er en viktig faktor å holde tak i, nemlig at det er arbeidsplasser der ute som er avgjørende. Jeg har alltid sagt at for meg har samferdsel vært et viktig virkemiddel, ikke alene for å bygge vei og bro og tunnel, som byggeprosjekt, men ut fra hva dette gir tilbake til samfunnet. Og der mener jeg ærlig og oppriktig at Sem-erklæringen går langt. I tillegg gjøres det altså en historisk satsing på kollektivtransport – miljørettet kollektivtransport. Aldri før, tror jeg, har det vært sagt så mye positivt og også lovet såpass mye på den kollektive transportsiden. Og det er også et poeng, nemlig at de som går rundt i dette landet og antyder at man skal få en bedre kollektivtransport uten at det vil koste noe, uten at det vil føre til omlegging av systemet, de står ikke til troendes. Derfor er jeg glad for det som står i Sem-erklæringen, både på veisiden og på kollektivsiden. Jeg tror at vi skal oppdage at denne regjeringen vil føre en helt annen samferdselspolitikk enn det Arbeiderpartiet gjorde.

Øystein Djupedal (SV): Når jeg hører Høyres nye parlamentariske leder forklare hvordan man skal ha sammenheng i den økonomiske politikken, rinner det meg i hu hvordan Per-Kristian Foss ville ha karakterisert dette da han satt i opposisjon: Han ville kalt dette for Harry-penger. For man har altså ikke noen gang i Høyres historie kunnet finansiere et statsbudsjett med vekst i økonomi og oljepenger. Ikke engang SV på vårt mest uansvarlige har noensinne funnet på å saldere våre budsjett på den måten. Oddvard Nilsen vet også utmerket godt at dette ikke går.

Ellers er det interessant å få svar på følgende: Er det som sies av Høyres parlamentariske leder, som altså er leder for det største av regjeringspartiene, uttrykk for Regjeringens felles holdning, eller er dette uttrykk for Høyres holdning? For en klarere hyllest til markedet, en klarere hyllest til Høyres program, er det lenge siden man har sett. Er dette virkelig et felles regjeringsgrunnlag for Kristelig Folkeparti og Venstre, der staten – samfunnet som sådant – etter hvert nesten ikke skal ha ansvaret overhodet, men der markedet skal overta flere og flere av disse oppgavene? Jeg må selvfølgelig tillate at Regjeringen skal ha en viss innkjøringstid, sånn at man sammen finner en slags forståelse av hva denne Sem-erklæringen faktisk er, men jeg har ikke klart å lese Sem-erklæringen eller Regjeringens tiltredelseserklæring på den måten som Oddvard Nilsen nå gjorde. Det var noe mer balanse i dette tross alt enn det reinspikka Høyre-innlegget som Oddvard Nilsen hadde.

Men la meg derfor utfordre Oddvard Nilsen på en ting som jeg synes kanskje er noe av det mest interessante. Oddvard Nilsen er opptatt av næringsvirksomhet og næringsvirksomhet fra Norge. I Sem-erklæringen og også i Regjeringens tiltredelseserklæring legges det vekt på at man skal selge statens eiendom. Hva har skjedd med de utsalg staten så langt har gjort? Samtlige har gått til utlandet. Hydro Seafood, Kreditkassen, Fokus Bank, man kan nevne hele fjøla. Det var så vidt ikke Sampo også fikk tak i Storebrand. Resultatet av at staten har solgt seg ned, har vært at utlendinger har fått tak i en del av våre virksomheter. Hovedkontor er flyttet ut, det drives ikke lenger næringsvirksomhet i Norge, Norge har blitt et filialland. Ser ikke Oddvard Nilsen at når vi har så dårlige kapitalister som vi har, så må staten spille denne rollen for at det tross alt skal foregå noe fornuftig oppi denne steinrøysa?

Oddvard Nilsen (H): Representanten Djupedal var inne på privat og offentlig eiendomsrett i Norge. Nei, det ville nok vært slik at hvis vi bare hadde fått sitte med makten litt lenger, så hadde det nok vært atskillig flere eiendommer på private hender i dette landet. Det er ikke noen løsning sett fra vår side at staten skal sitte med storparten av disse.

Men la meg få ta en ting som det er viktig for meg å få sagt, fordi SV er det partiet som har penger til alt knyttet til budsjettet. Deres salderinger har av og til etter min mening vært nesten – unnskyld uttrykket – uforståelige. Men poenget er at samtidig har partiet sagt at de er opptatt av Velferds-Norge, og det er flott. Men til representanten Djupedal: Er det ikke slik at høyden på det sikkerhetsnettet som skal bære de svakeste i samfunnet, til syvende og sist er avhengig av at vi som samfunn makter å produsere et økonomisk overskudd? Jeg regner med at representanten Djupedal kjenner sin historie så godt at han vet hva som har skjedd i land som ikke har maktet å holde sitt regnskap og sørge for at det er overskudd i budsjettet. Han vet utmerket godt hvem det er av befolkningen i disse landene som har måttet lide. Det er bare å se på systemer som har falt sammen. Derfor er det et poeng i seg selv å sørge for at man har ryddig økonomi, sørge for at man har et overskudd i statens budsjett som gjør at man er i stand til å ha det sikkerhetsnettet som de aller svakeste i samfunnet er avhengig av. Det er det det dreier seg om. Og derfor er økonomisk politikk og politikk knyttet til næringsliv så viktig. Noen må skape det overskuddet som alle andre så gjerne vil bruke. Det er det som ligger i intensjonen og i de langsiktige målene i Sem-erklæringen. Og der er på mange måter hele poenget å sikre velferden for de svakeste.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Senterpartiet har eit sterkt engasjement for likeverdige levekår i heile landet. Ein aktiv distriktspolitikk med styrkt samferdsle og ein offensiv næringslivspolitikk er nødvendig både for å nytta dei moglegheitene som er innanfor tradisjonelle arbeidsplassar, og for òg å skapa nye arbeidsplassar. Ein aktiv distriktspolitikk er ein god bypolitikk. Det lettar presset på storbyane at fleire vert gitt høve til å bu utanfor dei mest folketette områda våre.

Likeverdige levekår handlar om gode offentlege tenester i by og bygd – og kommunane har her ei heilt sentral rolle – betre skule, fleire og betre barnehagar og ei meir verdig eldreomsorg. Det er bra at Oddvard Nilsen så sterkt poengterer velferdsordningane våre og engasjementet der. Men den faktiske situasjonen er at alle kommunar slit i dag. Forventningar og lovnader til ulike oppgåver er langt større enn dei midlane som er til disposisjon. Høgre har signalisert at det no er storbyane sin tur. Storbyane skal sikrast ein betre økonomi. Senterpartiet er einig i at det er viktig å fokusera på dei som bur i byane, men slik Høgres kommunalminister har ordlagt seg, har ho gitt urovekkjande signal. Ho har ikkje fleire midlar til fordeling til kommunane. Ho vil ta frå dei små og gi til dei store. Mange som stemte på Bondevik som statsminister, hadde tillit til at han ville syta for ei meir verdig omsorg og oppretthalding av grendeskulane, midlar til støttekontaktar og kulturtiltak òg i distrikta. Høgre har fleirtal i Regjeringa, Høgre har sett sitt tydelege stempel på Sem-erklæringa. Eg vil gi Høgres parlamentariske leiar moglegheit til å bekrefta at Høgre òg kjem til å setja sitt stempel både på kommuneøkonomiens omfang og innretning.

Oddvard Nilsen (H): Representanten Kleppa var inne på en del forhold knyttet til kommuneøkonomien. Jeg regner med at Kleppa er oppmerksom på – det er hun sikkert – at de såkalte objektive kriteriene som ligger til grunn for kommuneøkonomien, på en måte har i seg det elementet at dersom problemene flyttes, så skal også pengene flyttes. Det betyr f.eks. at når mange mennesker med store rusproblemer flytter til byene, vil det på mange måter være naturlig at vi også lar ressursene følge etter. Det betyr ikke i og for seg at tilbudet i Distrikts-Norge blir dårligere, for det finnes mange håndgrep for dette.

Senterpartiet er ett av de partiene som jeg og mange i denne sal mange ganger nettopp har ment kommer inn under den beskrivelsen som jeg kom med, om å «beskytte seg til fremgang». Jeg husker utmerket godt diskusjonene som jeg hadde med Senterpartiet her i 1995–1996 knyttet til liberalisering i telesektoren. Det var som å møte en helt fremmed verden, at man altså tenkte seg at telesektoren i Norge fortsatt skulle være monopolisert, mens resten av verden stormet fram, at vi ikke skulle ta del i verdens største og kanskje viktigste voksende industrivirksomhet. Det hadde nemlig blitt konsekvensene av Senterpartiets politikk. Å sørge for at man tok i bruk ny teknologi, sørge for at man fikk fram applikasjoner og programmer knyttet til den dynamiske utviklingen i denne næringen, ville faktisk ikke Senterpartiet være med på. Det var en selsom opplevelse. Vi opplevde faktisk at representanten Chaffey fra SV gikk opp på denne talerstolen og spurte hva i all verden Senterpartiet tenkte på. Så i så måte oppfordrer jeg Senterpartiet til å tenke nytt – tenke, lese gjennom og se om det ikke er slik som jeg sier, at det aldri har vært noe land i verden som noensinne har greid å beskytte seg til framgang.

Jens Stoltenberg (A): Først vil jeg rette opp en alvorlig forglemmelse: Jeg vil også gjerne gratulere Oddvard Nilsen med valget som parlamentarisk leder i Høyres gruppe, og jeg ser fram til samarbeidet med ham. Dernest vil jeg si at jeg ikke er fornøyd med svaret jeg fikk i stad. Det var et valgkampinnlegg, ikke et svar.

Det er helt riktig at det blir økt økonomisk rom knyttet til økonomisk vekst. Det er ikke Harry-penger, det er gode penger, og derfor er jeg for vekst. Det er riktig at oljepengene også gir oss noe økt økonomisk rom. I langtidsprogrammet har vi bl.a. illustrert hvordan vi kommer til å bruke de pengene: dels til en ansvarlig, forsiktig reduksjon i skatt på arbeid, men først og fremst til å finansiere økt satsing på offentlige velferdsgoder som alle partier i dette storting er for: opptrapping av eldreomsorgen, skole, forskning, helse og mange andre viktige områder – eller f.eks. barnehager, der også Høyre i valgkampen snakket om at den offentlige finansieringen av barnehager skal opp, de sa ikke til 80 pst., men til 70–80 pst. Det vil koste opp mot 5 milliarder kr i økte årlige utgifter. Så der er veldig mye av det økte rommet allerede brukt opp med oljepenger og økonomisk vekst. Da gjenstår én finansieringskilde som Høyre har brukt hele valgkampen på å snakke om, og det er det de kaller «omdisponering på budsjettet». Det er et penere uttrykk for kutt. Og det er helt riktig at Høyre har foreslått kutt. De har f.eks. foreslått 2,7 milliarder kr mindre til bistand. Men nå går Regjeringen inn for å øke bistanden. De har foreslått mindre til jernbane, mens Sem-erklæringen snakker om mer penger til jernbane. De har gått inn for å kutte arbeidsmarkedstiltak, mens Sem-erklæringen snakker om å hjelpe de aller fattigste. Det er ikke minst arbeidsmarkedstiltak. Jeg gjentar spørsmålet: Hvor skal det omdisponeres? For det er der man må hente mesteparten av pengene når man skal finne 3 milliarder kr ekstra til veier, 5 milliarder kr ekstra til barnehager og en god del ekstra milliarder til mange andre formål som Høyre har drevet valgkamp på, og fått velgerne til å støtte.

Oddvard Nilsen (H): Først og fremst takk for gratulasjonen. Jeg skal gjøre alt jeg kan for at samarbeidet blir så godt som mulig. Som jeg sa i mitt hovedinnlegg, anser jeg kanskje det for å være den viktigste oppgaven, både fordi vi har en mindretallsregjering der det er viktig å ha ryddige forhold, og ikke minst fordi vi har en internasjonal situasjon som er av en slik karakter at den kaller på alle krefter for å stå samlet rundt løsninger knyttet til dette.

Valgkampretorikken som Stoltenberg sa at jeg hadde, kjente jeg også igjen i Stoltenbergs innlegg. Så i så måte står vi vel på like fot.

Det jeg forsøkte å si, var at det foreligger bl.a. en Statskonsult-rapport knyttet til hvor store effektiviseringsmulighetene er i offentlig sektor. Jeg vet at nåværende stortingspresident har sagt noe om det, men la det ligge. Jeg mener at det er betydelige muligheter i offentlig sektor for å få gjort noe med effektiviseringen. Og det er også riktig at de to andre tingene er knyttet til handlingsrommet og til veksten i økonomien. Det er jo nettopp det siste som er hovedproblemet. I årets statsbudsjett, fremlagt av regjeringen Stoltenberg, står det at offentlig sektor også vil vokse i 2002. Det gis faktisk ingen signaler i virkeligheten, men prognosene tilsier at det fortsatt vil vokse. Samtidig vet vi at vi har full kapasitetsutnyttelse i norsk økonomi. Det betyr at den viktigste oppgaven for oss er å frigjøre hender. Skal vi øke den økonomiske verdiskapingen i Norge, må vi få flere i arbeid. Det kan vi gjøre ved økt innvandring til Norge, for den del, men vi må også sørge for at de kreftene som frigjøres, går til å skape økonomisk vekst som vi i fellesskap kan leve av. I så måte er den totale løsningen som ligger bak Sem-erklæringen, riktig. Den er godt fundamentert, den vil virke både nå og på lang sikt, men i høyeste grad vil den gi større muligheter for vekst enn det Arbeiderpartiet la opp til.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Carl I. Hagen (FrP): Stortingsvalget gav en sammensetning av Stortinget som nesten er historisk – i hvert fall etter den annen verdenskrig – i den forstand at det for første gang er etablert et flertall på ikke-sosialistisk side uten at man regner med Senterpartiet. Senterpartiets mangeårige vippeposisjon er omsider avsluttet, og mange av oss er bønnhørt når det gjelder hovedmålsettingen for stortingsvalget.

Etter valget har det også skjedd en dramatisk utvikling i norsk politikk, idet den årelange diskusjonen om toblokksystemet og en sentrumsregjering som såkalt blokkuavhengig er avsluttet, og det mer normale – for de fleste land – igjen har blitt situasjonen: Det er i realiteten en vanlig toblokkdeling. Særlig de siste dagers begivenheter har vist dette – i går ved at leder i Senterpartiet, Odd Roger Enoksen, erklærte at Arbeiderpartiet og SV var potensielle regjeringssamarbeidspartnere, og dagens oppslag i Dagsavisen om at tidligere statsminister Jens Stoltenberg, nåværende parlamentarisk leder i Arbeiderpartiet, også ser fremtidsmuligheter i en samarbeidsregjering, et samarbeid mellom Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV. Dermed er toblokkdelingen stadfestet igjen. Jeg tror det er fornuftig. Det gir klarere alternativer. Det gir en klarere politisk kamp, og det gir velgerne langt bedre informasjon og valgalternativer. Det tror jeg er et sunnhetstegn for demokratiet. Det kan også medføre at det blir økt oppslutning ved senere valg når det blir en klarere situasjon for velgerne.

Etter valget har det vært diskusjoner om dannelse av ny regjering – det å gjennomføre noe jeg sa mange ganger i valgkampen, nemlig «morn"a Jens». Det har selvsagt vært det som har tatt tid, og det har foregått i ryddige og ordentlige parlamentariske former som jeg syns alle kan være fornøyd med. Venstre, Kristelig Folkeparti og Høyre har forhandlet på Sem. De har laget et dokument, Sem-erklæringen, som grunnlag for en ny regjering. Vi syntes det var trist. Vi syntes det var uklokt at man ikke i begynnelsen i alle tilfelle inkluderte Fremskrittspartiet, som landets tredje største parti. Vi syns det hadde vært mer naturlig, det hadde vært et bedre grunnlag for den videre prosess om vi i hvert fall hadde vært brakt noe mer inn i bildet, i og med at basisen for at de snakket om å danne regjering, var at de innregnet Fremskrittspartiets støtte i Stortinget. Det hadde vært noe mindre kluss og oppstandelse hvis man hadde forholdt seg mer til det politiske terrenget enn til det politiske kartet som man selv hadde tegnet før valget. Da hadde det vært noe ryddigere forhold.

Sem-erklæringen ble avgitt, og vi er på mange områder glad for den politiske kursendring som der er varslet. En kursendring som også er gjentatt i Regjeringens erklæring, må jo bety en endring fra det som har vært arbeiderpartiregjeringens politikk. På flere områder går det bra: Det varsles betydelige skatte- og avgiftslettelser – vi vil gjerne ha mer – det varsles konkurranseutsetting, og vi får nå vedtatt det jeg fremmet som forslag første gang i 1983, nemlig om forskjellsbehandlingen mellom bruk av private bedrifter kontra egne ansatte i det offentlige – det skulle ikke merverdiavgiftslovgivningen være noe hinder for. Det vil nå omsider bli gjennomført, går jeg ut fra, fra 1. januar, og det vil bli en revolusjon når det gjelder konkurranseutsetting av offentlig betalte oppgaver og tjenester over det ganske land. Det håper vi vil gi et kvalitetsmessig dramatisk bedre tilbud og redusere kostnadene, fordi vi i alle offentlig betalte tjenester vil nyte godt av konkurransen. Vi ser særlig frem til at dette også skal gjennomføres når det gjelder helsetjenester og eldreomsorgstjenester – hvor man roper på større valgfrihet, større valgmulighet for brukerne – og vi ser frem til større grad av oppfinnsomhet og bedre organiserte arbeidsplasser i den offentlige serviceindustrien nå når den blir konkurranseutsatt. Det gleder vi oss til.

Vi er skuffet over at det verken i Sem-erklæringen eller i regjeringserklæringen er åpnet for å gjøre noe for norske pensjonister. Det har vært slik at de har ligget etter. Grunnbeløpet har i mange år vært underregulert. Vi kommer fortsatt til å arbeide intensivt for at grunnbeløpet skal reguleres minst i takt med pris- og lønnsstigningen, og ikke bare «om lag», som nå. Det har faktisk landet råd til. Jeg la merke til at Oddvard Nilsen i replikkordskiftet snakket sterkt om behovet for at det skulle være overskudd. Det er jeg enig i. Det han glemte å si, var at statsbudsjettet også neste år er gjort opp med et overskudd – på over 150 milliarder kr. Det er greit at man alltid skal tenke litt langsiktig og fornuftig, men det betyr i hvert fall at landet har råd til også å tenke litt på dem som ikke kommer til å leve så veldig lenge, nemlig de som i dag er pensjonister. Man burde i hvert fall ha varslet at man vil gjøre noe med det tyveriet som skjer fra gifte pensjonister. Vi kommer til å gjenta under budsjettbehandlingen at vi vil ha langt mindre avkortning enn 25 pst. når det gjelder gifte pensjonister. Den vil vi gradvis ha fjernet helt, slik at vi ser på pensjoner som noe som vi har betalt inn premie for å få, og ikke som en sosial ytelse sånn som den nye regjeringen tydeligvis varsler. Her vil vi ha gjort noe, det har faktisk staten råd til.

Det er også med glede vi konstaterer at den nye regjeringen aksepterer at man skal finansiere den forsvarsstruktur som ble vedtatt på vårparten. Jeg hadde faktisk etter den debatten trodd at Arbeiderpartiet – det heter det i trontalen – også ville finansiere den struktur i Forsvaret som ble vedtatt. Det har da ikke den avgåtte regjering gjort, og jeg skjønner at Stoltenberg selv i debatten her har innrømmet at det mangler ca. 3 milliarder kr for å finansiere den forsvarsstrukturen som ble vedtatt. Det regner jeg da med at den nye regjeringen i sitt tilleggsbudsjett vil endre.

Så har jeg lyst til å si at det har vært en del diskusjoner om former for regjeringsdannelser, grunnlaget for regjeringsdannelser. Tidligere stortingspresident Kirsti Kolle Grøndahl organiserte et seminar for Stortinget hvor vi drøftet en del av våre parlamentariske styringsformer, bl.a. det å prøve å sikre et større grunnlag av stabilitet for regjeringsdannelser, fordi mindretallsregjeringer har vært ustabile. I den debatten har det vært tatt til orde for å innføre igjen i Norge noe som heter «investitur» – oversatt til norsk betyr det vel et «innstemmingsvedtak», altså at det skal være et flertall som stiller seg bak en ny regjering før den gamle går av og det dannes en ny. Det er det som de facto denne gangen også har skjedd. Det var først etter at Sem-erklæringen forelå og Fremskrittspartiet fikk svar på sine 54 spørsmål til de planlagte tre regjeringspartier – etter en grundig behandling i Fremskrittspartiets organisasjon, hvor våre medlemmer skal ha sin innflytelse gjennom representative organer i partiet – at vi til slutt offentlig gav til kjenne at vi ville støtte dannelsen av en ny trepartiregjering. Derved gikk også den forrige regjering av.

Dette har jo utelukkende skjedd utenfor stortingssalen og utenfor Stortinget – mer i det offentlige rom. Det er Fremskrittspartiets syn at vi kanskje burde vurdere også å få forankret denne type dramatiske og viktige hendelser innad i Stortinget ved å begynne å praktisere noe som kalles et «innstemmingsvedtak», eller et godkjennelsesvedtak, i forhold til en ny regjering. For dem som vil vite mer om dette, vil professor Trond Nordby helt sikkert ha mange utlegninger om det og når det gjelder investituret, som ble borte i 1908, men som også har vært del av vårt styringssystem tidligere.

På basis av det jeg nå har sagt, vil jeg fremme følgende forslag:

«Erklæringen fra Regjeringen Bondevik, basert på Sem-erklæringen og svar på spørsmål fra Fremskrittspartiets stortingsgruppe, godkjennes, idet Regjeringen har Stortingets tillit.»

Det vil være et vedtak i Stortinget som også klargjør hvorfor vi har fått den nye regjering, hva som er grunnlaget. Dette ordet parlamentarisk «grunnlag» er det ikke noen ensidig definisjon på, så la meg heller bruke ordet «basis». Det bør også i Stortingets forhandlinger være klart hvorfor det har vært regjeringsskifte, og hvilket flertall som i realiteten er årsaken til at det blir et regjeringsskifte. Jeg syns noe av det som har vært litt ugreit, er at man fra Regjeringens side liksom har latt som om alle opposisjonspartier er helt like. Det er en markant forskjell mellom Fremskrittspartiet som opposisjonsparti og Senterpartiet, SV og Arbeiderpartiet, idet de andre tre ikke har ønsket et regjeringsskifte. Vi har gjort det, og derfor syns vi det også bør manifesteres gjennom et vedtak i Stortinget.

Kjell Engebretsen hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Presidenten vil anta at ordbruken «tyveri» ikke er helt akseptabel i forhold til vedtak som er fattet av Stortinget.

Representanten Carl I. Hagen har tatt opp det forslaget han refererte.

Det blir replikkordskifte.

Jens Stoltenberg (A): Først noen få ord om pensjoner. Jeg mener at det er svært viktig at grunnbeløpet reguleres i takt med lønnsveksten for øvrig i samfunnet. Det var ikke tilfellet under den forrige Bondevik-regjeringen. Det ble tilfellet under den avgåtte arbeiderpartiregjeringen. Vi oppnådde enighet med pensjonistorganisasjonene ved begge trygdeoppgjørene. Det skjedde ikke under Bondevik I-regjeringen, men jeg håper at det vil skje nå med Bondevik II.

Så har jeg merket meg at både statsminister Bondevik og utenriksminister Jan Petersen har sagt klart at Fremskrittspartiet ikke er en del av det parlamentariske grunnlaget for den nye regjeringen. Nå oppfatter jeg det slik at Carl I. Hagen oppfatter seg selv og Fremskrittspartiet som en del av den parlamentariske basis for den nye regjeringen. For meg er det ikke helt åpenbart hva som er forskjellen mellom parlamentarisk basis og parlamentarisk grunnlag, men jeg kan uansett varsle at vi – Arbeiderpartiet – kommer til å stemme mot forslaget som Carl I. Hagen har fremmet. Vi er verken en del av det parlamentariske grunnlag eller en del av den parlamentariske basis for den nye regjeringen. Men jeg vil spørre representanten Hagen om han anser seg som en del av den parlamentariske basis for den nye regjeringen. Jeg oppfattet det i hvert fall slik at han sa noe i den retningen i sitt innlegg. Og så kunne det være nyttig senere i debatten å høre om Regjeringen oppfatter Hagen som en del av sin parlamentariske basis.

Carl I. Hagen (FrP): Jeg syns det første som Jens Stoltenberg sa, var meget gledelig, for det betyr i tilfelle når det gjelder regulering av grunnbeløpet, en kursendring fra Arbeiderpartiets stortingsgruppe. Når det gjelder trygdeoppgjør og alt slikt, er det et regelverk, og Fremskrittspartiet har gang på gang fremmet forslag om at det i den aktuelle paragrafen skal hete: Grunnbeløpet skal reguleres i takt med pris- og lønnsstigningen. Det har bare fått våre egne stemmer – muligens har SV stemt for. Men Arbeiderpartiet sammen med de tre regjeringspartier har stemt imot dette. Alternativet fra Arbeiderpartiet har vært om lag i takt med – altså ca. – som åpner muligheten for underregulering. Hvis det er slik å forstå at Arbeiderpartiets stortingsgruppe deler synspunktene til den parlamentariske leder, tror jeg at det i løpet av dagen vil dukke opp et forslag hvor vi endrer reglene for regulering av grunnbeløpet, slik at det blir nøyaktig det som vi kan finne ut at Jens Stoltenberg sa, i takt med lønnsutviklingen. Det vil være meget positivt å få endret det regelverket.

Når det så gjelder disse uttrykkene, har vi gang på gang fått spørsmålet: Er man en del av det parlamentariske grunnlag? Nå har ikke jeg funnet noen entydig definisjon av hva et parlamentarisk grunnlag er, men det var derfor jeg også trakk den lille nyansen om at parlamentarisk grunnlag er for meg de partier som Regjeringen utgår fra. Den parlamentariske basis vil være en eventuell flertallskonstellasjon som står bak at det ble den regjeringen som ble innsatt i regjeringskontorene. I så måte ville i tilfelle Senterpartiet tidligere måtte vært regnet som en del av den parlamentariske basis for noen mindretallsregjeringer fra Arbeiderpartiet, fordi det er på grunn av at Senterpartiet har pekt to ganger på Arbeiderpartiet, at det ble arbeiderpartiregjeringer. Så vi oppfatter oss som en del av den parlamentariske basis for den nye regjering, men ikke nødvendigvis som en del av det parlamentariske grunnlaget. Det er de tre regjeringspartier.

Karin Andersen (SV): De siste ukene har Stortinget og hele Norge vært mer eller mindre tvunget til å ta del i Carl I. Hagens lidelseshistorie og knuste drømmer, og han har gjort det helt klart for alle at han har tenkt å ta seg rimelig godt betalt for tort og svie. Og i dag legger han fram et forslag her som skal være en slags konstitusjonell knipetangmanøver for å få gjort det tydelig for alle at han er med, og at han må bli sett. Men hva er det Carl I. Hagen har tenkt å bruke makten sin til? Skattelette har vært Fremskrittspartiets fremste sak. Men spørsmålet er: Hvem skal ha skattelette, og hvem skal ha det først? For SV er det klinkende klart at skattelette må gis først til dem som har minst, og først til dem som får høy skatt fordi de er sjuke eller funksjonshemmet. Dette har vært et viktig valgkamptema. Men vi som satt på Stortinget i forrige periode, husker hva som skjedde da. Hva skjedde forrige gang Fremskrittspartiet hadde hånda på rattet i et budsjett, i 1997? Jo, da økte skatten på sjukdom med 700 mill. kr mer. Aldri før har sjuke og funksjonshemmede blitt tatt så hardt som forrige gang Carl I. Hagen og Fremskrittspartiet hadde en hånd på rattet. Den gangen var det viktigere med nullskatt til aksjeutbyttemillionærer enn å gjøre noe for dem som var sjuke og også hadde dårlig råd. Kan Carl I. Hagen neste gang han får flomlyset på seg, se funksjonshemmede og kronisk sjuke i Norge i øynene og si: ikke én krone i skattelette til millionærer før skatten på sjukdom, egenandeler, er kraftig redusert – det er Fremskrittspartiets krav til den nye regjeringen?

Carl I. Hagen (FrP): Jeg kan forsikre om at når budsjettoppgjøret i høst formodentlig kommer i havn, skal vi kunne se de svakeste grupper i øynene. Vi skal være stolte av det vi eventuelt har vært med på. Det kan jeg gi en forsikring om. Jeg tror ikke man skal begynne å sammenligne med 1997 – det er fire år siden. Den politiske situasjonen er dramatisk endret. Fremskrittspartiets rolle ble endret dramatisk de første to årene av foregående periode. Vi har ikke noe behov for å gjenta det vi den gang var i den situasjon at vi måtte gjennomføre. Den jobben er gjort. Fremskrittspartiets situasjon er annerledes. Vi har også – la oss si – fått organisert oss noe bedre det siste året, slik at vi fremstår på en mer positiv måte enn det vi kanskje gjorde, selv om noen har prøvd å si noe galt om det. Men nå etter valget fremstår vi relativt bra etter vår oppfatning. Vi kommer til å fortsette å kjempe for de tingene vi har sagt i valgkampen, bl.a. å øke de skattefrie bunnfradragene for dem med lavere og midlere inntekter. Vi varslet allerede i valgkampen hva vi ville gjøre med minstefradraget og personfradraget nettopp for å hjelpe dem med svake inntekter, og vi kjempet faktisk for å øke grunnbeløpet i folketrygden ved siste trygdeoppgjør på vårparten, nettopp for å hjelpe alle dem som var avhengig av ytelser fra det offentlige som er grunnbeløpsregulert. SV var også imot å øke grunnbeløpet da vi foreslo det. Så SV kan ta det helt med ro – de skal fortsatt eventuelt få knallhard konkurranse når det gjelder å ta vare på dem som trenger det mest i dette land. Der har Fremskrittspartiet intet å skamme seg over i forhold til de øvrige partier.

Så er det ikke noen knipetangmanøver vi gjør. Vi prøver ganske enkelt å si at det som er realiteten, og som skjer i det offentlige rom når det gjelder en regjeringsdannelse, også bør skje internt i selve Stortinget – at det er et regjeringsskifte fordi et flertall i denne sal har sagt at man ønsker et regjeringsskifte. Vi fører ganske enkelt inn i Stortinget det som de facto skjer utenfor Stortinget, og det er fornuftig av hensyn til vårt styringssystem.

Jon Lilletun (KrF): Lat meg starte med å takke representanten Carl I. Hagen og Framstegspartiet for støtta til eit regjeringsskifte. Vi er oss heilt bevisste at vi var heilt avhengige av den støtta for at den nye regjeringa skulle kunne verte danna. Vi vil òg love eit konstruktivt og ryddig samarbeid frå sak til sak. Eg oppfattar at det representanten Carl I. Hagen har sagt her i dag om Regjeringa sitt grunnlag, er det same som han tidlegare har sagt utanfor stortingssalen, og difor greitt. Og eg kan følgje den analogien som representanten Carl I. Hagen her bruker, i forhold til då Harlem Brundtland-regjeringa vart danna etter Syse-regjeringas fall. Det var rett nok ikkje etter eit val, det var etter at ei regjering fall på annan måte, men i forhold til realitetane var det det at Senterpartiet peika på Gro Harlem Brundtland, som gjorde at det kunne verte danna ei slik regjering. Difor oppfattar eg det som ei stadfesting av det han har sagt utanfor salen tidlegare.

Vi er glad for tilslutninga til mykje av det som står i Sem-erklæringa – den glimrande Sem-erklæringa, vil eg føye til. Ut frå vårt menneskesyn har vi ein del klare haldningar når det gjeld abort, bioteknologi, forsking på celler osv. Eg går ut frå at Carl I. Hagen, som les politiske dokument grundig, òg har lest dette, og det har på ein del av desse områda tidlegare vore ein viss forskjell på det som står i Sem-erklæringa, og Framstegspartiets politikk. Eg skal ikkje gå inn på det her, men er det no håp om at vi òg der vil få følgje av Framstegspartiet?

Carl I. Hagen (FrP): Fremskrittspartiets program ligger selvsagt fast som grunnlag for vårt arbeid her i huset. Vår politikk er ikke endret. Mitt forslag, som sier at den erklæringen som er fremlagt for Stortinget, godkjennes, betyr ikke at vi slutter oss til alt som står der, men det betyr at vi gir en helhetsmessig aksept for at den som en helhet er bedre enn den trontalen som ble fremført fra den avgåtte regjering. Og – jeg vil oppklare den misforståelsen – hvis man tror at det betyr at vi slutter oss til alt som står der ord for ord, så gjør vi ikke det. Vi kommer i enkeltsaker til å ta utgangspunkt i vårt partiprogram, men i et regjeringsspørsmål er det alltid en helhetsvurdering. Det er bare de partier som er med i regjeringen, som er forpliktet av alt som står der. Vi andre må forholde oss til store helhetsvurderinger, og det er det vi har manifestert, at vi synes dette er et bedre grunnlag for en regjering enn det som den avgåtte stod for. Det er det som gjør at vi skiller oss fra de øvrige partier, som har en annen mening om hva slags regjering landet burde ha. Så det betyr ingen endring i vår politikk.

Ellers synes jeg det var hyggelig at Kristelig Folkepartis parlamentariske leder – for jeg er oppmerksom på at det ikke er noen felles parlamentarisk leder for regjeringspartiene, det betyr at Jon Lilletun snakker på vegne av Kristelig Folkeparti og Oddvard Nilsen på vegne av Høyre i denne sal, og ikke på vegne av Regjeringen, med mindre de skulle si noe om det – også er fornøyd med at vi har stilt opp og støttet Regjeringen. Vi hadde jo kanskje i visse sammenhenger håpet at det som skjer i nasjonalforsamlingen, også ville forplante seg litt utover landet. Vi har hatt mye motstand hos våre egne mot å gi støtte til regjeringsskiftet på grunn av den behandling en del av våre kommunestyrerepresentanter og fylkestingsrepresentanter får fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre. Vi hadde trodd og håpet at det som skjedde på landsbasis, kanskje kunne ha en viss virkning på det som skjedde lokalt, og det er med en viss bedrøvelse jeg konstaterer at i Kristelig Folkeparti er det visst slik at man på et slikt område enkelte steder gjør det motsatte av det som er vanlig folkeskikk.

Marit Arnstad (Sp): Historien viser at ulike partier blir bønnhørt ved ulike valg. Jeg forstår det slik at ved dette valget er det representanten Hagen som føler seg bønnhørt. Og det er jo riktig at Fremskrittspartiet har spilt en bemerkelsesverdig rolle i forbindelse med hendelsene etter valget knyttet til regjeringsskiftet. Gjennom de ulike hendelsene denne høsten har Fremskrittspartiets innflytelse trådt ganske tydelig fram, og den blir ikke mindre ved det innlegg som Carl I. Hagen hadde i dag.

Senterpartiet er ikke glad for den innflytelsen Fremskrittspartiet ser ut til å få på Regjeringens arbeid. Vi er bekymret over hvilke følger det kan få for levekårene til de som bor i distriktene, til de som jobber i distriktsnæringene, og for miljø- og fordelingspolitikken i dette landet. Derfor håper vi at den nye mindretallsregjeringen kommer til å strekke seg langt for å kunne skaffe et flertall med andre partier enn Fremskrittspartiet i denne type saker.

Verbalt er representanten Carl I. Hagen sterk i forhold til de krav Fremskrittspartiet stiller til Regjeringen. Det gjenstår fortsatt å se hvordan Fremskrittspartiet kommer til å forholde seg til de konkrete sakene. Jeg vil gjerne at Carl I. Hagen utdyper dette: I hvor stor grad vil Fremskrittspartiet akseptere at det vi nå har fått, faktisk er en mindretallsregjering, som forhåpentligvis er fornuftig nok til å kunne forholde seg til et flertall med andre partier enn med Fremskrittspartiet i saker som angår f.eks. distrikt, fordeling og miljø?

Carl I. Hagen (FrP): Når det gjelder fordelingspolitikk, behøver representanten overhodet ikke å være bekymret, for Fremskrittspartiet har lenge kjempet for å bedre de ordningene jeg nevnte når det gjelder grunnbeløpsregulering og trygdeytelser. Vi har kjempet for juridisk lovfestede rettigheter til nødvendig sykehusbehandling. Det har Senterpartiet stoppet. Nå får vi faktisk etter valget vedtatt det som Senterpartiet stoppet sist, nemlig juridisk rett til behandling. Og kanskje vi etter hvert også kan få til noe fornuftig når det gjelder å stoppe det uverdige svarteperspillet som gjelder eldreomsorgen, og få den statlig finansiert, basert på lovfestede juridiske rettigheter til hjemmehjelp og hjemmesykepleie og funksjonshemmedes behov for tekniske hjelpemidler. Dette er det vi som har villet ha. Her er det jo Senterpartiet, som ivaretar egeninteressene til lokale politikere, som egentlig setter en stopper for at vi får overført ansvar til staten, med statlig øremerket finansiering direkte til brukere og publikum – også basert på å få innført innsatsbasert finansiering i hele eldreomsorgen. Så representanten behøver ikke å bekymre seg for dette.

Vi er fullstendig klar over at vi kan få innflytelse på en del ting – hvor Regjeringen for så vidt når den legger frem saker, vet om den kan påregne å få støtte fra Fremskrittspartiet. Det vil være i mange saker. Jeg ville tippe at i ca. 80 pst. av sakene må Regjeringen basere seg på at det er med oss de skal ha flertall, og så vil det være 20 pst. av sakene som den vil basere seg på å ha noe flertall med SV og noe flertall med Arbeiderpartiet. Og det aksepterer vi. Det er klart vi aksepterer det. Det er jo en mindretallsregjering. Det er jo intet av det jeg har sagt som tyder på noe annet enn at det er en mindretallsregjering. Men basisen for at den har kommet til verden, er annerledes enn i enkelte saker.

Vi vet også at vi må forhandle fra sak til sak, finne fornuftige kompromisser, som det er sagt, mellom de partier som har forhandlet frem en regjeringsplattform. Det er klart at når Fremskrittspartiet og regjeringspartiene forhandler her i huset, må det være fordi vi skal finne frem til løsninger som begge parter ser seg tjent med. Vi er fullt klar over at vi ikke kan forlange at man på det ene og det andre område skal innføre ren fremskrittspartipolitikk. Det vil ikke gå. Det må være en gjensidig respekt for å finne frem til løsninger begge parter – jeg understreker begge parter – kan se seg tjent med.

Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet.

Kristin Halvorsen (SV): SV vant stortingsvalget i år 2001. Det gjorde vi fordi vi sloss for de sakene som vi har størst troverdighet i, og som vi mener er viktigst for framtiden. Vi sloss for å ruste opp skolen. Det har vi gjort, uten å få ørens lyd, i mange år før. I valgkampen ble mange partier enig med oss. Vi sloss for å avskaffe en uverdig fattigdom i et av verdens rikeste land, og selv det fikk vi gehør for hos mange andre partier i valgkampen. Vi sloss for at vi skal gjøre de viktigste miljøvalgene her hjemme, av hensyn til oss selv, men også av hensyn til de globale miljøspørsmålene.

Men vi sloss ikke bare for sakene, fordi vi mobiliserte også på verdier. Vi utfordret velgerne til å være med på den lakmustesten det er å si: Hva mener folk? Kan vi selv stå for de valgene vi gjør i dag, om ti år, om tjue år? Vi mobiliserte på det som var alternativet til høyrepolitikken, alternativet til å stupe ned i lommeboken sin og stemme med kredittkortet og ha horisonten bare til nærmeste måned. Norsk politikk polariserte seg. SV ble alternativet til høyrepolitikken.

Vi har også lagt stor vekt på å fortelle velgere og andre partier hva vi har på hjertet selv. Det er veldig fort gjort i politikken å bli mest opptatt av hvor teite de andre er, og ikke huske på å komme fram med det man faktisk brenner for selv. Det har vi jobbet bevisst for.

Den største endringen siden forrige stortingsvalg er SVs og Høyres gode valgresultat og Arbeiderpartiets dårlige valgresultat. Den største endringen siden forrige kommunevalg er SVs framgang. Høyre har stått stille de siste to årene. Så det er vanskelig å si at det har flommet en høyrebølge over Norge. Hadde vi kunnet utsette valget en uke eller to eller tre til, hadde kanskje SV klart å mobilisere enda flere for de viktigste spørsmålene som vi hadde på hjertet. Resultatet av dette valget er altså at SV har gjort sitt beste valg noensinne, at vi har 23 stortingsrepresentanter og har aldri hatt flere, men også at vi har hatt en betydelig fornyelse, og nå har en stortingsgruppe med ni representanter under 35 år.

SV vant valget, og høyresiden vant regjeringsmakten. Og jeg undrer meg veldig, for etter valget kom Arbeiderpartiets valgkampbudsjett. Det er riktig som Jens Stoltenberg sier, at dette var et budsjett som fulgte opp de sakene de hadde snakket om i valgkampen. Men det var ikke et budsjett som stod i sammenheng med det regjeringen Stoltenberg hadde prioritert i den tiden de faktisk hadde regjeringsmakt. Derfor trodde ikke velgerne på det.

Det er også underlig å se at Senterpartiet nå kommer med invitasjoner til i første omgang Arbeiderpartiet. Men hvis de legger vekt på sin egen politikk, ser man at i mange politiske spørsmål står de nærmere SV enn Arbeiderpartiet. Jeg skulle inderlig gjerne ønske at de hadde kommet på banen litt før. Da hadde det vært mulig å mobilisere til noe som kunne hindre at vi nå i fire år skal ha et høyreprosjekt i norsk politikk. Men nå er utfordringen til oss, til Arbeiderpartiet og til Senterpartiet at man i opposisjon klarer å utvikle et samarbeid, med respekt for at man har ulik politikk, men med vilje til å forhandle om det som er viktigst.

Men i SV er vi mer utålmodig enn som så. Å sitte på rumpa og mene det riktige i fire år passer ikke oss. Vi ønsker å utfordre den regjeringen som nå har kommet, og vi er et minst like interessant opposisjonsparti som Arbeiderpartiet. Vi har i praksis fornyet oss betydelig. SV er et konsolidert parti, og vi har et meget klart mandat fra velgerne til å slåss for skolen, slåss for rettferdighet og slåss for miljøet.

Regjeringen Bondevik har kommet i stand fordi Kristelig Folkeparti har valgt side. De fikk statsministeren. Høyre fikk flertall i Regjeringen, og de mest konkrete løftene i regjeringserklæringen dreier seg om Høyres hjertesaker. Hagen fikk dagevis med oppmerksomhet, spesialbehandling, lederen i finanskomiteen og abonnement på innflytelse i den økonomiske politikken. Nå stråler Høyre-statsrådene av triumf og tiltakslyst – ikke sant, Clemet? – mens jeg synes at Kristelig Folkepartis statsråder ser litt mer molefonkne ut. De ser ut som de er på vei inn i en langtransport som firbente ofte må inn i. Siden det er så mange slakterier som nå er sentralisert, er det en lang vei og en hard belastning, og de ser for seg at i den andre enden venter det som ikke lar seg reversere.

Men et av de vesentlige spørsmålene i norsk politikk i disse fire årene kommer til å være: Hvor mye Høyre-politikk tåler egentlig Kristelig Folkeparti? Veldig mange av Kristelig Folkepartis velgere har valgt Kristelig Folkeparti på verdier, ikke på Høyre-politikk. Veldig mange av Kristelig Folkepartis velgere har valgt Kristelig Folkeparti på verdier som ligger nærmere oss på mange områder.

Denne regjeringen har Høyre-politikk som sitt hovedprosjekt. Det er Bondevik som får de store ordene, og Høyre som får de store pengene. Det mest konkrete i Sem-erklæringen er skatte- og avgiftslettelsene. I forhold til denne Høyre-politikken, både når det gjelder skatte- og avgiftslettelser og også i strukturpolitikken, kommer SV til å være et klart opposisjonsparti. Vi slåss for det som er alternativet til å dele ut milliarder og mest til dem som har mye fra før, nemlig å satse på fellesgodene, ruste opp skolen og slåss mot fattigdom.

Det er mange, mange velgere som kommer til å bli grundig desillusjonert hvis ikke resultatet av dette stortingsvalget er en gigantisk opprustning av hele utdanningssamfunnet. SVs valgresultat er et klart signal til de andre partiene om at dette haster mest. Som vi alle vet, vokser unger fort. Det som haster mest, er å prioritere ungdomsskolen. De som ikke daglig omgås fjortiser, burde skaffe seg noen. De som ikke har vært innom en ungdomsskole i løpet av de siste månedene, burde ta seg en tur. Der treffer de nemlig den oppvoksende slekt – litt tilbakelent, og når du spør: Hva i all verden er det dere holder på med her, sier de: Nei, jeg sitter her og modnes!

Skal de sitte der og modnes i fire år uten at de ser at samfunnet rundt tar et skikkelig løft i forhold til skolen? Det går ikke. Det finnes så mange muligheter til å gjøre undervisningen mer spennende, få den mer i takt med samfunnet rundt, og til å ruste opp skolen både utstyrsmessig og når det gjelder penger til faktisk å kunne flytte undervisningen ut, eller invitere noen fra samfunnet rundt til skolen. Det må på plass.

Vi vil mobilisere velgere – utenfor Stortinget – for å få til dette. Mange av dem som er opptatt av dette, må skjønne at de må på banen og hjelpe oss med å stille kravene, slik at vi vinner noen av prioriteringskampene også.

SV kommer til å utfordre Regjeringen og være i klar opposisjon på den viktige fordelingspolitikken og den økonomiske politikken, men også utfordre Regjeringen der Kristelig Folkeparti særlig vil være avhengig av et parti som er nærmere dem, f.eks. i miljøpolitikken, enn det Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet vil være.

Vi mener at det må en helt annen tankegang til når det gjelder spørsmålet om energi. Vi kan ikke, som et stort energiproduserende land og som et av verdens storforbrukende land, tenke at energispørsmålet er noe vi skal produsere oss ut av. Vi må få en debatt om hvordan man skal spare og utnytte den energien vi faktisk har, på en mye mer effektiv måte. Vi må klare å kombinere det røde og det grønne. Vi legger fram forslag i dag om et toprissystem for husholdningene når det gjelder elavgift. I dag er den første strømmen man bruker, dyrere enn den siste. I dag er det dyrere for en minstepensjonist å koke potetene enn det er for en hyttebaron på Hafjell å legge varmekabler i garasjen. Det burde snus. Da klarer man nemlig to ting: både å drive en mer rettferdig fordelingspolitikk og å få til en folkesport, slik at det lønner seg for alle å spare energi.

Vi beklager at regjeringen Stoltenberg var klare på å gi skattesubsidier til å bygge ut Snøhvit. Vi merker oss Sem-erklæringens formuleringer, der det også virker som om Kristelig Folkeparti har gitt seg på dette. Dette er et prosjekt med betydelige CO2 utslipp, men det er også et prosjekt i et veldig sårbart område for forvaltning av framtidens fiskeriressurser. Tenk dere om!

Hvis regjeringen Bondevik vil få til noe på miljøsektoren, hvis man vil ha en sterkere satsing på ny fornybar energi, og tenke annerledes når det gjelder miljøpolitikken og energipolitikken enn det Arbeiderpartiet gjorde – det siste statsrådet de hadde, er vel det statsrådet i nyere tid som har vedtatt større CO2 utslipp enn noen – er det SV man må forhandle med. Vi er villig til å forhandle om miljøpolitikken. Vi ønsker oss resultater på dette. Det samme kan gjelde flere andre områder. Når det gjelder arbeidsinnvandring, ser jeg at regjeringen Bondevik viser til SV. Vi er interessert i å forhandle om dette spørsmålet. Men vi ønsker ikke Høyres tankegang på dette området. Vi har også store utfordringer når det gjelder å få mange av dem som i dag er parkert på siden av arbeidsmarkedet, inn i arbeidslivet, og arbeidsinnvandring må ikke komme som erstatning for det og gjøre det arbeidet vanskeligere. Det er også en rekke etiske spørsmål der SV og Kristelig Folkeparti særlig har hatt mange fellespunkter, og som er mulige forhandlingsområder mellom oss.

SV rakk ikke å feire valgseieren skikkelig før World Trade Center raste foran øynene våre. I denne situasjonen, hvor grusomme terrorhandlinger rammer og alle blir oppmerksom på hvor sårbar man er, blir alt med norsk politikk ganske smått, og alt vi diskuterer i dag, krymper.

De første dagene etter denne terrorhandlingen fryktet vi en blind gjengjeldelsesaksjon fra USA, som ikke kom i første omgang. USA inngikk bredere allianser – med Russland, Kina og mange araberland – enn det vi kunne frykte på forhånd, og det er viktig. Men den 8. oktober begynte krigshandlingene mot Afghanistan. Det har ført til direkte sivile tap, men antakelig kan den humanitære katastrofen som følger etter krigshandlingene, føre til mange flere og mye større tap. Nå står vinteren for døren i Afghanistan. Hjelpeorganisasjonene ber om bombestans for å få inn humanitær hjelp. En bombestans bør gjennomføres av den grunn og for at FN skal ha muligheten til å komme inn og finne en politisk løsning.

I SV frykter vi at disse krigshandlingene vil føre til ustabilitet i hele området, i Pakistan og i andre land i nærheten, og at det kan føre til ny rekruttering til terror. Alle er jo klar over at bin Laden i sin tid ble rekruttert av CIA, fordi den gangen var hovedfienden Sovjetunionen, og det gjaldt å få Sovjet ut av Afghanistan. Bin Laden var ikke alene. Han ble rekruttert sammen med mange, mange flere, som nå er ansvarlige for terrorhandlinger i mange typer land. Algerie f.eks. har samme bakgrunn.

Dette henger også sammen med den situasjonen man nå har i Midtøsten. I forhold til de tilspissede konfliktene ville det være av stor viktighet at man klarte å opprette Palestina som en selvstendig stat. Men det kaller jo også på at man setter spørsmålstegn ved ikke bare mengden etterretning, men også kvaliteten på den etterretningen som foregår. Det er vel ingen som samler inn mer opplysninger om noen enn CIA. Men forstår de hva det nye trusselbildet er, og vet man hva man faktisk leter etter? Det er et eksistensielt spørsmål.

I dag på nyhetene kom det opplysninger om at også klasebomber brukes over Afghanistan. Da må jeg minne forsamlingen om at Afghanistan er et av de landene i verden som i dag er mest rammet av landminer. 16 pst. av landområdene er områder det ikke går an å bevege seg i. Og Afghanistan er et svært land, det tar en god minerydder en dag å komme over 20 m2. Dette kan ha konsekvenser som er veldig alvorlige på sikt.Vi spør oss også: Når er det man mener at disse krigshandlingene og denne militæraksjonen har lyktes, og når skal det stoppe?

I forlengelsen av denne terroraksjonen er det viktig at Norge tar en ny debatt om hva som egentlig er forsvar. Når man er så sårbar overfor aksjonister og terrorister som er villige til å sette eget liv til, trenger man ikke stort mer en tapetkniver og god planlegging for å kunne ramme så hardt. Vi vil ha en ny forsvarsdebatt om de reelle sikkerhetsproblemene, slik at vi kan forsvare oss mot det som virkelig er trusselen i år 2001.

Jeg vil gjerne ta opp forslagene fra SV, som er omdelt på plassene.

Jørgen Kosmo hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Presidenten: Representanten Kristin Halvorsen har tatt opp de forslag hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Jens Stoltenberg (A): SV og Arbeiderpartiet er to ulike partier, med to ulike programmer og ulike standpunkter i mange saker. Samtidig har vi felles verdier og felles standpunkter i mange saker. Det gjelder viktige deler av fordelingspolitikken, og det gjelder ikke minst viktige deler av spørsmålet om å bygge ut våre felles velferdsordninger, enten det er flere barnehager, et bedre offentlig helsevesen, bedre eldreomsorg eller en bedre skole. Forskjellen er ofte at SV har noe mer penger raskere enn oss. Men i de senere årene har vi greid å fordoble antall barnehageplasser. Nå ønsker vi å fullføre arbeidet med å sørge for full barnehagedekning og få til billigere barnehager. Vi har gjennomført store skolereformer. Vi har utvidet undervisningstiden med et helt skoleår ved å gjennomføre Reform 97, og vi har gitt videregående skole til alle. Nå ønsker vi å gå videre med å ruste opp skolene. Der har vi mye felles med SV og ønsker gjerne å samarbeide med SV.

Men det er vel kanskje to områder hvor det ofte har vært uenighet. Det ene gjelder synet på næringspolitikk og verdiskapning. Vi er opptatt av at vi skal føre en næringspolitikk som gjør det mulig å ha lønnsomme, gode bedrifter i Norge. Der føler vi ofte at vi ikke har hatt samme erkjennelse i samme grad i SV. Det andre, som jeg er mer usikker på, er spørsmålet om fornyelse av offentlig sektor. Jeg er for å bruke mer penger på våre offentlige felles velferdsgoder. Det trenger vi hvis vi skal ha en god skole og et godt offentlig helsevesen. Men jeg er like opptatt av å bruke pengene bedre. For det er slik at det ikke er noe land i hele verden som har høyere utgifter pr. elev enn Norge. Likevel har vi for dårlig skole. Det er ikke noe land i hele Europa som har flere leger og flere sykepleiere i forhold til antall innbyggere enn Norge. Likevel har vi legemangel, sykepleiermangel og et altfor dårlig helsevesen. Og det er knapt noe land som har hatt en sterkere vekst i antall offentlig ansatte – 37 nye ansatte pr. dag de siste ti årene – og derfor er vi opptatt av å fornye offentlig sektor for å få mer ut av det vi setter inn. Spørsmålet er: Vil SV være med på det?

Kristin Halvorsen (SV): Ja, det er riktig som Jens Stoltenberg sier, at vi er to forskjellige partier, med ulik politikk og ulike prioriteringer. Og jeg ville vel kanskje lagt til et område til der det er ganske stor forskjell mellom Arbeiderpartiet og SV, og det er i miljøpolitikken og energipolitikken. Men hvis vi skal få til et samarbeid – SV har jo gjort den erkjennelsen for en stund siden at vi kan gjøre gode valg, men vi får neppe over 50 pst. – for å ha innflytelse i norsk politikk, må vi forhandle med andre partier.

Vi syntes det var et klart framskritt da Arbeiderpartiet prioriterte barnehager framfor å avskaffe investeringsavgiften fra 1. april, f.eks. Da har man jo gjort klare valg som går i retning av våre politiske valg. Så selv om dere får kjeft fra andre for det, kan dere få litt ros fra SV for den prioriteringen.

Hva er så den store utfordringen for Arbeiderpartiet, for SV, for venstresida, for å klare å skape et velferdssamfunn som har bred tilslutning fra folk flest? Det er å klare å lage kollektive løsninger for individualister. Og hvis vi skal klare å effektivisere offentlig sektor, er utgangspunktet for det at den offentlige sektors største verdier er de som jobber der. Derfor må man fornye offentlig sektor med dem på lag.

I SV har vi diskutert dette ganske mye, og etter min og SVs overbevisning er den mest effektive måten å få til fornyelse i offentlig sektor på å delegere makt og myndighet. Det finnes mye kompetanse og mange kloke hoder rundt omkring – på den enkelte skole, i den enkelte barnehage, i den enkelte kommune. Det er der fornyelsen i praksis faktisk kommer til å skje. Det har vært en lang prosess hos oss. Jeg har vært verdensmester i øremerking, f.eks. Jeg tror mye mer av midlene må nedover og kunne behandles der. Det samme gjelder f.eks. skolesektoren. Man har et system nå i skolesektoren. Hvis man skal ha ut ekstra ressurser til en klasse, må man finne (presidenten klubber) elever i den klassen som trenger spesialundervisning, og milliarder av kroner går den veien. Det betyr at man (presidenten klubber igjen) må lete etter problemer for å få penger. Man kunne ha tenkt seg det omvendt: å innføre ulike (presidenten klubber igjen) former for bonus for dem som driver bra, slik som SV har foreslått.

Takk, president!

Jan Tore Sanner (H): Jeg vil først benytte anledningen til å gratulere Kristin Halvorsen og SV med et godt valg!

I forrige periode var det nok mange som så på SV som et sjarmerende innslag som snakket pent om skole, barnehage og miljø. Mens Arbeiderpartiet nå slikker sine sår, er SV i ferd med å bli drivkraften på venstresiden, og partiet kan bli en maktfaktor. Det er hyggelig for SV, men alvorlig for norsk politikk. SV fikk ved dette valget valgt inn en stor gruppe som har vært med på å vedta et prinsipprogram i Sosialistisk Ungdom, hvor det bl.a. tas til orde for revolusjon og avskaffelse av den private eiendomsrett. Nå er det ikke min mening at Kristin Halvorsen skal stå til rette for gruppens ungdomssynder, men flere av medlemmene i SVs stortingsgruppe har etter valget erklært at de vil kjempe for dette programmet i Stortinget. Programmet er ikke akkurat preget av en moderne radikalisme, men av en ganske så reaksjonær sosialisme. Jeg antar at Kristin Halvorsen har lest programmet, siden det ble fjernet fra Sosialistisk Ungdoms hjemmeside på Internett.

Jeg har ikke tenkt å spørre hvordan Kristin Halvorsen forholder seg til programmet, for jeg forutsetter at hun vil si at hun er imot det meste av det som står der. Mitt spørsmål til Kristin Halvorsen er hvordan hun forholder seg til det betydelige antall i hennes egen gruppe som har erklært at de vil jobbe for et program som tar til orde for både revolusjon og avskaffelse av privat eiendomsrett – med andre ord en ganske så reaksjonær sosialisme.

Kristin Halvorsen (SV): Det er et meget enkelt svar på dette spørsmålet. De som er valgt inn i SVs stortingsgruppe, er valgt inn på SVs program. Ferdig med det. Det har alle å forholde seg til. Sånn er det. Dere må gjerne spørre meg om hva som står i SVs program, jeg er villig til å svare når som helst, men for noe annet står ikke vi eller vår stortingsgruppe til ansvar.

Så vil jeg gjerne si til representanten Sanner at det å ha litt sjarm ikke er noen ulempe, men det å bare være et sjarmerende innslag i politikken holder ikke hvis en skal få til noen resultater. Men vi har i praksis klart å fornye SV ganske betydelig i løpet av de siste årene. Vi har også klart å samle oss om en konsolidert politikk der vi ønsker å fornye Norge på mange områder, der vi også ønsker å gi veldig klar beskjed til våre velgere om at vi vil slåss for å få til mest mulig resultater, og samarbeide med andre partier om det. Så sånn sett er det helt riktig – vi har et forsprang til Arbeiderpartiet der som vi skal vite å utnytte.

Det er en stor fordel å ha en stortingsgruppe som ikke bare har erfaring, men som også har fornyelse. Det er ikke sånn i denne verden at det er for mange som tenker nye og dristige tanker. Det er sånn at denne verden er preget av sult, fattigdom og miljøproblemer, og at mange burde sette seg som mål å forandre det, slik at ingen på en klode som egentlig har mer enn nok, skal lide nød og død på grunn av at fordelingen er urettferdig. Det er en stor styrke for oss hvis vi klarer nettopp det, å holde visjonene der – og det skal vi gjøre – og samtidig ha den praktiske politikken som faktisk kan føre til at verden forandres. Det er vårt politiske prosjekt, og det vil jeg gjerne diskutere med Høyre mange, mange ganger, men også utfordre både Kristelig Folkeparti, sentrumspartiene og Arbeiderpartiet på. Vi har så mange muligheter at Stortinget ikke trenger å drukne i kapitler og poster hver eneste dag.

Carl I. Hagen (FrP): Siden det er så mange som er så snille og vennlige i dag, så la meg slutte meg til og gratulerer SV med et godt valg. Men jeg synes Kristin Halvorsen er noe drøy når hun sier at fordi SV har gått frem noen prosenter, så er det et massivt krav fra hele Norge om å gjennomføre SVs valgsaker. Jeg vil gjerne minne om at SV er fjerde størst – de har riktig nok rykket oppover. Jeg må også få lov til å si at når man ser på Arbeiderpartiet og SV i sum, er det altså en nedgang. Så det dramatiske ved dette valget var faktisk, som jeg sa, at Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet har mistet flertallet som de har hatt de siste 40 årene. At SV har knabbet en del fra Arbeiderpartiet, er selvsagt korrekt.

Så sier Kristin Halvorsen at man ikke kan produsere seg ut av energikrisen. Hvorfor i all verden skal vi ikke forsøke å gjøre det? Hvorfor i all verden skal vi ikke si at vi synes det er fint at vi kan få rikelig tilgang på energi til norske husholdninger, helst til lavest mulig pris? Det må da være fint det! Er det virkelig slik at Kristin Halvorsen synes at vanlige norske husholdninger bruker for mye strøm, og at de derfor skal la være å bruke oppvaskmaskin og heller vaske opp selv? Skal de slutte å bruke vaskemaskin, slutte å bruke støvsuger? Er det gutta som skal slutte å bruke drill, eller elektrisk gressklipper? Er det det som er hensikten, at folk flest skal gå tilbake til gamle dager og greie seg med håndverktøy i stedet for å bruke de elektriske greiene vi nå har? Jeg trodde man syntes det var fint at man til en del av det arbeidet som gjøres i hjemmene, og som tidligere var ansett som tungt arbeid, nå har fått tekniske hjelpemidler. Hvorfor i all verden kan man ikke prøve å si ja til gasskraftverk og få tilstrekkelig og rikelig tilgang på energi?

Så er jeg også interessert i å høre, når hun snakker så mye om effektivisering, modernisering og fornyelse: Hvorfor vil hun ikke være med på mer konkurranse? Konkurranse i produksjon av varer og tjenester er jo den eneste sikre veien å få effektiviteten frem på. Er hun uenig i at konkurranse er det som virkelig skaper effektivitet?

Og når hun snakker om bonus for dem som driver bra innenfor skolen, betyr det at også SV nå aksepterer at dyktige lærere, som viser at de er dyktigere enn andre, fortjener å få høyere lønn?

Kristin Halvorsen (SV): Det var bare ett skår i gleden i feiringen av SVs valgkampresultat, og det var at vi ikke klarte å bli Norges tredje største parti. Fremskrittspartiet slo oss knepent. Men det hjalp selvfølgelig litt at vi ble større enn Kristelig Folkeparti – sånn for sportens skyld.

Men når det gjelder innholdet i Hagens replikk, er det et par ting om energisparing han kanskje burde lære. Jeg har drill og bruker den, men det er ikke det store energiforbruket ved å bruke en drill. Det som avgjør hvor mye energi husholdningene bruker, er hvor varmt man har det. Der er det veldig mye å hente for de aller fleste når det gjelder å spare energi, og det er mye man kunne gjøre for å oppmuntre nettopp til det.

Så tror jeg det er veldig mange av Carl I. Hagens velgere som ikke har skjønt at hvis man setter ned elavgiften med like mange øre for alle, tjener kanskje minstepensjonist Hansen noen hundrelapper på det, men hyttebaronene på Hafjell tjener jo tusenlapper, og de har stort hus hjemme også – så dit går tusenlappene, mens de små kronene går til dem som har minst. Det er dårlig fordelingspolitikk. Hvis vi nå skulle klare å kombinere to ting, ville det nettopp være å ta hensyn til at i et kaldt land trenger alle å ha det litt varmt, men samtidig må vi gjøre det slik at det lønner seg for alle å spare. Den kombinasjonen har vi funnet når det gjelder et toprissystem for elavgiften. Da får man ikke de kakseutdelingene som Fremskrittspartiets politikk egentlig betyr. Men det er jo ikke rart at dette er fremmed mark for Carl I. Hagen, for Carl I. Hagen tror ikke at det finnes noen klimaproblemer. Carl I. Hagen og Fremskrittspartiet mener at det er depressive sosialister som har funnet ut at det finnes klimaproblemer i verden. Det er faktisk helt feil. Det er nå betydelige virkninger av menneskeskapte CO2-utslipp, som ikke kan fortsette. Det mener hele verden bortsett fra Carl I. Hagen, og da tror jeg at akkurat i denne saken har han ikke så mye å fare med.

May-Helen Molvær Grimstad (KrF): Eg vil også nytte høvet til å gratulere Kristin Halvorsen med ei ny og stor stortingsgruppe.

Kristin Halvorsen sa i sitt innlegg at denne samarbeidsregjeringa var eit Høgre-prosjekt. Samtidig uttrykte ho stor vilje og ønske om å ha innverknad og å påverke. Har då SV gått i retning av Høgre?

Eg vil ikkje kalle dette eit Høgre-prosjekt. Samarbeidsregjeringa er eit samarbeid mellom alle tre partia, både Kristeleg Folkeparti, Venstre og Høgre. Eg føler at alle partia har fått gjennomslag og innverknad, og alle har stått på saman for å få dette til. Vi har fått til ein betre og meir offensiv miljøpolitikk. Vi får ein flott skulepolitikk, og det med ungdomstrinnet, som representanten var inne på i sitt innlegg, er også nemnt i Sem-erklæringa som ei spesiell utfordring. Vi får ein god familiepolitikk, ein god næringspolitikk og ein offensiv distriktspolitikk og velferdspolitikk. Dersom det ser ut som om Kristeleg Folkeparti er på veg til slakteriet: Vi er slett ikkje det. Vi gler oss til å ta fatt på den utfordringa som ligg framfor oss. Eg er glad for at Samarbeidsregjeringa har eit klart verdigrunnlag i dokumenta sine.

Kristeleg Folkeparti og SV har også hatt samanfallande syn på gen- og bioteknologien. Arbeidarpartiet har stadig gått i ei meir liberal retning. Samarbeidsregjeringa vil leggje eit føre var-prinsipp og krav om eksplisitt godkjenning til grunn for bruk av ny bio- og genteknologi og utviding av verksemd. Samarbeidsregjeringa seier at den vil evaluere bioteknologilova med sikte på ei revidering. Sidan SV no signaliserer så tydeleg at dei ønskjer innverknad: Korleis har SV tenkt å utnytte moglegheita som her ligg føre, til å kunne påverke dette i ei retning som SV tidlegare offensivt har talt for i Stortinget?

Kristin Halvorsen (SV): Den Høyre-profilen eller Kristelig Folkeparti-profilen som denne Regjeringen måtte ha, ser vi vel egentlig når endringene til statsbudsjettet kommer, og kanskje særlig når forslag til statsbudsjett kommer til neste år. Da vil man se hvem som har vunnet de ulike dragkamper. Men SV kan jo lese, og i Sem-erklæringen er det rett og slett sånn at de konkrete løftene dreier seg om skatte- og avgiftspolitikken. Der er milliardene nevnt. På de andre områdene, som er nærmere Kristelig Folkepartis kjerneområder, er det mye mindre penger og mindre konkre løfter.

Det som står om gen- og bioteknologi og føre var-prinsippet, har vi merket oss med interesse. Det er en av de tingene jeg raste litt fort over i mitt innlegg. Der ser jeg at hvis Regjeringen skal få gjennomslag for dette i Stortinget, er SV det nærmeste partiet å forhandle med. Men vi vil selvsagt diskutere hva som skal være innholdet, vi vil gå inn i den diskusjonen og fremme våre krav. Dette er et område hvor vi er interessert i å forhandle for å få til en ansvarlig politikk for framtiden. Men jeg har også lyst til å minne om at det foreligger et direktiv om patent på liv, hvor kanskje en utvidet etikkdebatt hører hjemme. Vi er skuffet over at Kristelig Folkeparti ikke har valgt en mer offensiv holdning i denne saken. Dette er en sak som Stortinget burde ha til behandling. Det har vi og Senterpartiet lagt inn forslag om i dag, så der står man fritt til å være med på en viktig og vesentlig etisk debatt, der Kristelig Folkeparti og SV har vært enige før.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): På mange område er det stor avstand mellom Senterpartiet og SV. Vi er djupt ueinige i SVs manglande forståing for å ta vare på privat eigedomsrett, vi skil lag i forsvarspolitikken og i næringslivspolitikken. Vi er frustrerte over at SV ikkje har syn for at betre vegar er ein svært viktig distriktspolitikk. Vi vektlegg ulike verdispørsmål forskjellig.

Samtidig er det slik at EU-kampen skapte nye alliansar. SV, Senterpartiet og Kristeleg Folkeparti fann saman i saker under overskrifta: Folkestyre, miljø, solidaritet nasjonalt og internasjonalt – det har òg vist seg igjen i Stortinget i ulike saker over fleire år når det gjeld miljø, fordeling og distrikt. Vi ynskjer framleis å bidra til samarbeid på desse områda.

Senterpartiet og SV bør no saman utfordra Regjeringa på konkrete område. Lat meg konsentrera meg om to. All honnør til SV som sette avskaffing av fattigdom så klart på dagsordenen i valkampen. Senterpartiet har i Stortinget no fremma seks forslag til strakstiltak på 2002-budsjettet. No har vi bidrege med nok ord alle saman på dette området. Som ansvarleg for utjamningsmeldinga vil eg streka under behovet for å få gjort noko allereie i komande budsjett.

Så er SV oppteke av ein betre skule. Ein føresetnad for ein betre skule, som Senterpartiet er einig i, er ein betre kommuneøkonomi. No har vi fremma to forslag i dag som eg meiner bør vera signal frå denne debatten. Det eine forslaget gjeld oppretting av den ubalansen som i dag er i kommunesektoren, og det andre går ut på å sikra dei kommunane som no har planar innan eldresektoren, tilskot til gjennomføring av dei. Eg håpar SV vil støtta dei forslaga.

Kristin Halvorsen (SV): Senterpartiet og SV og Magnhild Meltveit Kleppa og undertegnede burde kunne samarbeide enda mer enn det vi faktisk har gjort så langt. Jeg synes at de signalene som kommer fra Senterpartiet, er interessante, men jeg synes jo de kommer lovlig sent.

Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV hadde altså flertall i det stortinget som var, uten at man klarte å samarbeide på en sånn måte at vi kunne gjort noe med det som vi mente var viktigst. Kamp mot fattigdom var ikke noen valgkampsak for SV. Kamp mot fattigdom i Norge har vi slåss og herjet med i denne stortingssalen i årevis uten å få flertall. Vi er glad for at det engasjementet også fins i Senterpartiet, og vi samarbeider selvsagt gjerne for å få til noen resultater på det området.

Det bildet som er tegnet, at Senterpartiet er det mest konsekvente distriktspartiet, kjenner jeg ikke igjen. Vi må egentlig klare mange ting for å opprettholde bosettingen i distriktene – først og fremst spennende arbeidsplasser slik at damene vil komme tilbake og være der. Men det gjelder også transport. Vi i SV mener at i de sentrale strøkene er transporten en skandale, f.eks. i Oslo. T-banen setter ned hastigheten til 30 km/t på to østlige baner. Det er over 30 år siden T-banen stod ferdig, ny og fjong og fin. Med masse oljekroner på bok har vi ikke råd til å vedlikeholde den, slik at moderne mennesker foretrekker T-banen framfor å ta bil på jobb! Men i distriktene nytter det jo ikke å bygge T-bane. I distriktene må man jo sørge for at man har en veistandard som er slik at næringslivet får varene sine fram, og at det drives rassikring, slik at barna har trygg skolevei. Så her må vi rett og slett samarbeide om ulik transportpolitikk, uansett. Men det som vil være viktigst, er at vi klarer å sikre en skikkelig kommuneøkonomi. Og da er jeg faktisk spent på å se hva slags prioriteringer Senterpartiet kommer til å gjøre. Odd Roger Enoksen var oppe her tidligere og sloss for at vedtaket om investeringsavgiften skulle gjennomføres fra 1. april. Er det viktigere for Senterpartiet enn å styrke kommuneøkonomien? Vi får vente og se. Kommuneøkonomien står ikke på oss – tvert imot.

Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet.

Jon Lilletun (KrF): Det er spesielt å opne avisene og sjå nyheitene i desse dagar. Som statsministeren sa i si erklæring då Regjeringa tiltredde, opplever mange av oss at dei verdiane som gjer oss til trygge og frie menneske, er truga. Vi lever i eit globalisert samfunn og kan difor ikkje la vere å verte ramma av terrorangrepa på USA. Det er ei hending som rører oss alle i kvardagen vår. Det er eit slag mot dei verdiane vi er så heldige å ha i vår del av verda – fridom og tryggleik. Vi blir minte om at dette ikkje er verdiar vi kan ta for gitt.

Terroren har nemleg ikkje berre med forsvaret å gjere; terroren er ein trussel mot det sivile samfunnet, og vedkjem kvar og ein av oss. Regjeringa har no sagt at ho i Stortinget vil gjere greie for tiltak som vi står framfor som følgje av terrorangrepet 11. september. Her kan vi ta utgangspunkt i Sårbarhetsutvalget og organisering av politi, forsvar og etterretning. Eg er glad for at Regjeringa tek dette på alvor og viser handlekraft allereie i sine fyrste dagar.

Det viktigaste er likevel å sjå på kjernen til terrorismen og ta på alvor den urett som har vore kimen til desse angrepa. Den beste måten vi kan stogge terrorismen på, er gjennom den internasjonale kampen mot fattigdom og for utvikling. Regjeringa vil styrkje Noregs solidaritet med dei som er fattige eller forfølgde og lir naud. Noreg skal stå i front i det internasjonale samarbeidet for utvikling, gjeldslette og menneskerettar.

Så skal vi òg hugse på, i kjølvatnet av angrepet på USA og det som no skjer i Afghanistan, at den tragiske humanitære svoltkatastrofen og den enorme flyktningstraumen hadde teke til før USA gjekk til åtak. Den lidinga vi ser i Afghanistan no, er meir eit resultat av mange tiårs vanstyre og krig i Afghanistan enn ein konsekvens av bombinga. Men det skal ikkje minimalisere alvoret i korleis sivilbefolkninga har det no. Vi må alle stille opp for å hjelpe.

Når vi snakkar om fattigdom, er det lett å gløyme dei som lir her heime, når det er så mange som lir ein annen stad. Men fattigbarna i Noreg er ei felles skam for vår nasjon, og éin fattig familie i vårt rike land er ein for mykje. No er det derimot på tide å leggje spørsmålet om skyld, kven og kva som er årsaka, bak oss og så ta ansvar framover.

Vi skal utvikle velferdsordningane vidare og kjempe mot fattigdomsproblema i Noreg. Regjeringa har sagt at ho vil leggje fram ein plan med målretta tiltak for å hjelpe menneske ut av fattigdom, med eit særskilt fokus på å betre levekåra til dei fattige barnefamiliane. Dette er ei av dei viktigaste utfordringane for Regjeringa framover. Og sjølv om eg kanskje ikkje er objektiv, vil eg seie at det er ikkje lagt fram ei regjeringserklæring og eit grunnlag for ei regjeringserklæring som Sem-erklæringa som har vore meir offensiv i så måte, nokosinne i denne salen. Det står i motsetning til kva ein sa i valkampen når det galdt desse partia.

Regjeringa har òg ein truverdig verdipolitikk. Den vil byggje på verdiar som

• respekt for menneskelivet og menneskeverdet

• personleg ansvar

• fridom for det einskilde mennesket

• vern om familiane

• forvaltaransvaret

• nestekjærleik og omsorg for dei svaktstilte

Denne regjeringa vil på viktige område leggje opp til ein ny politisk kurs. Ho vil finne løysingar med respekt for fellesskapet og for fridomen. Ho vil ikkje fornye og forandre fyrst og fremst gjennom kollektivistiske løysingar og statleg styring, slik sosialdemokratiet og Arbeidarpartiet har tradisjon for, men ta vare på velferdsordningane og finne balansen i dette.

Sosialdemokratiet lèt oss tru at auka personleg fridom tyder ei svekking av løysingane for fellesskapet. Denne regjeringa meiner at det ikkje finst nokon motsetnad mellom å styrkje fellesskapet sine verdiar og samstundes styrkje samfunnsansvaret hos den einskilde.

Samarbeidsregjeringa sin politikk set det einskilde mennesket i sentrum. Mennesket utfaldar seg i samspel med andre. Difor må individet si utfalding vegast opp mot ansvar for andre. Alle menneske har likt verd og skal verte respekterte og skjøtta deretter.

I eit samfunn med raske endringar er det viktig med forankring i verdiar. Regjeringserklæringa – og Sem-dokumentet – har eit svært godt avsnitt om verdiforankringa. Dette er eit av dei områda der det heilt klart er forskjell mellom ei samarbeidsregjering av den typen vi ser i dag, og kva vi har sett når det gjeld dei verdifundamenta som arbeidarpartiregjeringane har bygt på.

Ein slik gunnleggjande verdi er òg respekt for dei som er annleis. Om ein meiner alvor med ein slik verdi, kan ein ikkje respektere og lyfte fram berre det ein sjølv er samd i. Ein er nøydt til å ta vare på andre menneske sin rett til å velje annleis, tru annleis og leve annleis. Denne regjeringa vil leggje vekt på mangfald framfor einsretting.

Samarbeidsregjeringa vil fremje eit velferdssamfunn der den einskilde tek medansvar og opplever at ein høyrer til, gjennom familie, nærmiljø og frivillig engasjement. Mennesket har både materielle og åndelege ynske og behov, og det vil denne regjeringa respektere.

Familien er den viktigaste ramma kring barn sin oppvekst. Samarbeidsregjeringa vil sikre valfridom gjennom kontantstøtte og utbygging av barnehageplassar.

Ein føresetnad for auka valfridom og auka likestilling for småbarnsforeldre er at barnefamiliane har økonomi til å velje omsorgsform, og at det er tilbod om fleire og rimelegare barnehageplassar.

Eit viktig mål for samarbeidsregjeringa er òg å arbeide med sikte på full barnehagedekning i løpet av 2003, m.a. gjennom likebehandling av private og offentlege barnehagar. På sikt vil vi òg samle alle offentlege tilskot til barnehagane i eitt direkte tilskot til den enkelte barnehage.

Skattar og avgifter vil verte reduserte slik at familiane får behalde meir av si eiga inntekt. Økonomisk handlefridom for foreldra til å tilpasse tida si til barna sine behov er ein føresetnad for gode oppvekstvilkår. Samarbeidsregjeringa ynskjer å tilbakeføre handlingsrom og ansvar til den einskilde familie, til det einskilde menneske. Dette tyder ikkje at løysingar for fellesskapet vert svekte, men at valfridomen vert styrkt.

Likestilling er ein viktig verdi som må verte spegla i familiepolitikken. Kvinner og menn skal ha like rettar, òg i familien. Sjølv om familien er ein privat institusjon, må det offentlege gå føre for å sikre reell likestilling.

Eit svært viktig avsnitt i regjeringserklæringa er avsnittet om kunnskap og kompetanse. Eg siterer:

«Det er Regjeringens mål at Norge skal bli en nasjon som ligger i teten internasjonalt når det gjelder ny teknologi, kompetanse og kunnskap. Norge er rikt på naturressurser. Befolkningens verdier og holdninger, deres kunnskap og kompetanse, er likevel den største ressurs Norge har i møte med framtiden. Regjeringen vil derfor øke satsingen på utdanning og kompetanse.

Skolen skal formidle kulturarv, allmenndannelse, verdier og kunnskap. Den skal hjelpe barn til mestring, utfoldelse og sosial utvikling. Regjeringen vil ruste opp den offentlige skolen både når det gjelder undervisning, materiell og lokaler. Det skal legges spesiell vekt på å styrke elevenes ferdigheter i lesing, skriving og regning. IKT-satsingen vidererføres. Staten skal bidra med et omfattende låneprogram for å sikre gode og egnede skolebygg. Lærere og skoleledere skal sikres konkurransedyktig lønn og lærerutdanningen styrkes.

Regjeringen vil forbedre privatskoleloven. Kriteriene for godkjenning skal forenkles og skolenes økonomiske driftsgrunnlag styrkes.

Samarbeidsregjeringen vil gradvis øke norsk forskningsinnsats til minst gjennomsnittlig OECD-nivå innen 2005. En vesentlig del av opptrappingen skal gå til grunnforskning. Det vil bli innført skatteincentiver for bedriftenes forsknings- og utviklingsvirksomhet.»

Kristeleg Folkeparti varsla i valkampen at vi ville sjå etter andre alternativ, om ikkje veljarane gav naudsynt styrke til sentrumsalternativet.

Folket har bede om ei ny regjering, og Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet og Venstre gjekk til val på at vi var eit alternativ til den sitjande regjeringa sin politikk. Eit sentrumsparti sin natur er at det kan samarbeide både mot høgre og mot venstre, og no har vi lagt eit godt grunnlag saman med Venstre og Høgre. Politikken i Sem-erklæringa gjev eit godt utgangspunkt for både distrikts-, fordelings- og miljøpolitikk, der sentrumspartia tradisjonelt har vore kritiske til høgresida.

Sem-erklæringa har fanga fram det beste i politikken frå alle desse tre regjeringspartia. Det er årsaka til at ei samrøystes stortingsgruppe tilrådde at Kristeleg Folkeparti kunne gå i regjering med Høgre. Det var jo nettopp fordi vi hadde fått gjennomslag for god Kristeleg Folkeparti-politikk på viktige område som landbruks- og distriktspolitikk, ein god utdannings- og forskingspolitikk, kamp mot fattigdom nasjonalt og internasjonalt, solidaritet, ein god miljøpolitikk og eit fast forankra verdigrunnlag.

Eg vil gje ros til dei to andre partia, ikkje minst til storebror, for at vi faktisk har fått eit så godt dokument og ei så god regjeringserklæring.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ranveig Frøiland (A): Kristeleg Folkeparti gjekk til val på slagordet «stem på en statsminister», og Kristeleg Folkeparti har fått statsministeren i ei Høgre-dominert regjering. Jon Lilletun har i dag veldig høgtidleg takka Carl I. Hagen som fødselshjelpar for denne regjeringa – som dei òg skal støtta seg på i framtida, høyrest det ut som.

Kjell Magne Bondevik og Kristeleg Folkeparti var heilt klåre på at ein skattelette på 40 milliardar kr var heilt uaktuelt då dei dreiv valkamp, fordi dette ville gå ut over velferdstilbodet, f.eks. midlar til bistand, til utdanning, til barnehagar og til fordelingspolitikk. Kristeleg Folkeparti meinte at 13 milliardar kr var den maksimale skatteletten som kunne forsvarast i forhold til det velferdstilbodet som var nødvendig. Men etter eit opphald på Sem skifta 13 milliardar til 31 – dei bytte om tala – frå 13 til 31, og det kan nok bety reduserte velferdstilbod når ein skal innfri ein skattelette av den storleiken som ein her har gått inn for.

Eg vil seia at i veldig mange spørsmål ligg Kristeleg Folkeparti nærare Arbeidarpartiet enn Høgre. Eg er glad for at Regjeringa stør opp om Arbeidarpartiets forslag når det gjeld opprusting av skulebygg, som er heilt nødvendig. Lilletun sa at full barnehagedekning er viktig. Då vil eg minna om Arbeidarpartiets forslag som ligg føre, om å skapa fleire barnehageplassar og redusera foreldrebetalinga i barnehagane – ein milliard kvart år i dei fire åra som kjem. Dette vil bety noko for familiane, for borna, for alle velferdstilboda. Er det slik no – for eg finn ikkje mykje om barnehagar i regjeringserklæringa – at ein har gått frå å satsa på så mange barnehagar som Kristeleg Folkeparti lovte i valkampen?

Jon Lilletun (KrF): Det er heilt rett det som representanten Frøiland peikar på, at vi har bevega oss. Det er jo ikkje alltid noko mål å stå stille. Det er slik at eit samarbeid sjølvsagt må byggje på at ein gjev og tek. Eg synest at ein leiarartikkel i VG om Bondeviks erklæring på ein god måte uttrykkjer dette. Der seier ein det slik:

«De tre regjeringspartiene Høyre, KrF og Venstre har tydelig satt mange av sine politiske kjepphester på stallen for å enes om en felles politisk fremtid de neste fire årene. Det fortjener de tre partiene honnør for. Vi har altfor lenge hatt en situasjon hvor partienes egne særinteresser har gått foran nasjonens.»

Det er VGs meining. Mi meining er at vi har vårt i behald. Vi sa at 40 milliardar kr var altfor mykje. Det er det framleis. Difor er det blitt 31. Og det er faktisk slik at seks av dei milliardane hadde vi ein avtale med Arbeidarpartiet om i budsjettet i fjor, men som dei ikkje syntest det var grunn til å halde. Difor føler vi at vi står oppreist på det som har kome, sjølv om det vart meir skattelette enn vi hadde førestelt oss på førehand.

Når det gjeld barnehagar, trur eg at eg i mitt innlegg var ganske så tydeleg. Eg sa at planen om å nå full barnehagedekning i 2003 står fast, og at barnehagane skal bli rimelegare. Så der er det gjeve tydelege signal i Sem-erklæringa, i regjeringserklæringa og i mitt hovudinnlegg.

Harald T. Nesvik (FrP): Statsminister Bondevik nevnte ikke i sin tiltredelseserklæring landets over en million pensjonister med et eneste ord. Representanten Lilletun var heller ikke særlig interessert i å snakke om pensjonistene i sitt innlegg i dag, da han snakket i 10 minutter. Dette finner jeg underlig. Derfor har jeg behov for å utfordre representanten Lilletun på det området som går på pensjonister.

Fremskrittspartiet har i en årrekke kjempet for å rette opp den urett som er blitt gifte pensjonister til del, slik at disse pensjonistene ikke skal få avkortet sin pensjon med 25 pst. av grunnbeløpet på grunn av at de har valgt å leve sammen i ekteskap. Fra 1998 gjaldt det også dersom en pensjonist var gift med en yrkesaktiv som hadde en inntekt over to ganger grunnbeløpet i folketrygden.

Jeg lurer på om Kristelig Folkeparti nå er villig til å erkjenne at de pensjonene som man mottar, er en opparbeidet rettighet og ikke skal avkortes fordi man er gift. Representanten Lilletun nevnte veldig mange ganger i innlegget sitt det som går på verdier og forankring i verdier. Mener representanten Lilletun at ekteskapet som form bidrar til å verne bl.a. om verdier i samfunnet? Og vil Kristelig Folkeparti støtte Fremskrittspartiet på dette området – at det å være gift ikke skal være noe grunnlag for en avkorting i pensjonene?

Eirin Faldet hadde her overtatt presidentplassen.

Jon Lilletun (KrF): Når det gjeld det siste punktet representanten Nesvik tok opp, er vi heilt samde. Ekteskapet er det grunn til å setje i ei særstilling, det er det grunn til å prioritere, og eg trur at det beste fundamentet for samfunnsbygging er eit forpliktande samliv mellom to menneske.

Men når ein går til det konkrete, er det ikkje lenger slik at ein forfordeler sambuande kontra ektefolk. Det var det som var tilfellet tidlegare, at dersom ein var gift, fekk ein avkorting i pensjonen, men dersom ein var sambuande, fekk ein ikkje avkorting. I dag er det endra, og ein har behalde ei ordning som seier at det er rimeleg at ein som er einsleg, har ei større yting enn to som er gifte, ut frå at utgiftsgrunnlaget deira er heilt annleis. Om det er den brøken som er i dag, som er den rette, eller om den burde aukast noko, er det grunnlag for å arbeide vidare med. Men det er ei historisk grunngjeving for dette, ei klok grunngjeving. Det med at dersom ein var sambuande, så fekk ein behalde det heile, og at dersom ein var gift, vart ein trekt, vart skeivt. Det er retta opp, men sjølve brøken er vi opne for å diskutere.

Rolf Reikvam (SV): Jon Lilletun er vanligvis en klok mann. Han har dessuten erfaring både som statsråd og som leder av kirke-, utdannings- og forskningskomiteen, og det er god erfaring. Men i denne debatten har han opptrådt veldig servilt overfor Fremskrittspartiet.

Det startet med et replikkordskifte med Carl I. Hagen, der Jon Lilletun siterte Sem-erklæringen og bad om støtte til deler av det som han var litt usikker på om Carl I. Hagen ville støtte. Og Hagen antydet at 80 pst. av støtten vil Regjeringen måtte hente fra Fremskrittspartiet, altså 80 pst. av støtten må de hente fra Fremskrittspartiet.

Mitt spørsmål til Jon Lilletun er: Er han enig i denne vurderingen, at denne regjeringen må hente støtte fra Fremskrittspartiet i 80 pst. av sakene? Og hvis det er tilfellet, hvis Jon Lilletun er enig i Carl I. Hagens vurdering: Innebærer ikke dette en ganske dramatisk høyredreining av politikken, der en regjering skal hente støtte fra Fremskrittspartiet i 80 pst. av sakene?

Så siterte Lilletun fra tiltredelseserklæringen. Han mener selvsagt at den er veldig bra, så han siterte en god del av den, bl.a. når det gjelder kunnskapssamfunnet. Regjeringen sier der at det skal bli lettere å etablere privatskoler. Det er jo å forenkle loven. Det er vel ingen lov i dag som er så enkel som privatskoleloven, så det å forenkle den er ikke så enkelt. Forenkling – betyr det å utvide grunnlaget, altså å gjøre det lettere å etablere skoler og åpne for at flere grupper skal kunne etablere skoler, altså ikke forenkling, men en utvidelse av grunnlaget, slik at forenkling er en omskrivning av det å utvide grunnlaget for privatskoler?

Jon Lilletun (KrF): Fyrst har eg lyst til å gjengjelde dei hyggelege orda som Rolf Reikvam starta med, og ynskje han til lykke som leiar av kyrkje-, utdannings- og forskingskomiteen. Der trur eg han kjem til å gjere ein utmerkt innsats, og eg håpar òg at det skal verte mogleg å få eit fornuftig samarbeid mellom Rolf Reikvam som leiar der og Regjeringa.

Når det gjeld det siste som han spurde om, nemleg privatskulelova, er det mogleg at ho til ein viss grad er enkel i prinsippa, men ein skulle jo ikkje tru ho var enkel når ein ser korleis den førre regjeringa praktiserte ho. Då såg det ut til at det var den vanskelegaste lova av alle å praktisere. I alle fall står det noko om saksbehandlingstid og den delen der, og så står det noko om forenkling. Og ein av dei tinga som ein har lovt ein skal rette, er at òg husleige skal vere ein del av grunnlaget for berekning av tilskot. I dag er det ikkje 85 pst., det er i praksis 60 pst. tilskot ein får til ein privatskule. Det er heilt klart lovt.

Så til det med prosenttal og det anslaget som representanten Carl I. Hagen hadde kome med. Representanten Reikvam påstod òg at eg hadde opptredd servilt. Eg kunne godt òg ha ramsa opp alle dei sakene vi er ueinige om, og eg sa jo ein god del om internasjonal politikk og om ein god del ting som Rolf Reikvam veit er heilt annleis når det gjeld det eg siterte frå regjeringserklæringa, og det Framstegspartiet står for, så ein har ikkje opptredd servilt, men ein kan jo vere høfleg, og det prøver eg òg å vere når det gjeld representanten Reikvam.

Det med 80 pst. er eit tal som er brukt. Dersom det har seg slik at vi på grunnlag av dei langsiktige linjene i Sem-erklæringa får støtte frå Framstegspartiet i 80 pst. av tilfella, vil det vere bra dersom det er på grunnlag av Sem-erklæringa. Eg er ikkje i dag i stand til å fastslå det prosenttalet, men det er allereie nemnt ein del område i dag der eg håpar at det òg kan vere grunnlag for å få til eit omfattande samarbeid med både SV og andre parti i Stortinget.

Eli Sollied Øveraas (Sp): Senterpartiet og Kristeleg Folkeparti har stått saman om viktige verdispørsmål på fleire politiske område, m.a. at retten til fullverdig utdanning skal vere lik for alle, utan omsyn til kvar ein bur, sosial bakgrunn og økonomisk evne. Og eit trygt og veltilpassa barn som kanskje ikkje får toppkarakterar i dei tradisjonelle faga, men som derimot utviklar samfunnsengasjement og tru på seg sjølv, og som ikkje minst kjenner tryggleik i skulekvardagen, er også eit mål i norsk skulepolitikk og ei god samfunnsinvestering. Her har Senterpartiet og Kristeleg Folkeparti hatt samanfallande syn.

Representanten Lilletun talar varmt om kunnskaps- og kompetansesamfunnet, men det er med stor uro eg registrerer kva Kristeleg Folkepartis nye regjeringspartnar, Høgre, uttalar på det skulepolitiske området. Ifølgje Dagbladet av 13. august svarar representanten Lønning følgjande på spørsmål om eit lønnssystem der rike kommunar får dei beste lærarane: «Ja, og det er greit.»

Og den nye utdanningsstatsråden frå Høgre gir også signal som kan tyde på at den nye regjeringa vil prioritere eliteskular framfor einskapsskulen, medan både Senterpartiet og Kristeleg Folkeparti tidlegare har hatt som grunnleggjande mål at den offentlege skulen skal vere ein møtestad for barn med ulik sosial bakgrunn, og lagt til grunn at mangfald er positivt og skal verdsetjast, så mi utfordring til representanten Lilletun er følgjande: Vil Kristeleg Folkeparti i ei Høgre-dominert regjering vidareføre si skulepolitiske line med vekt på livsverdiar, på haldningar og kunnskap, eller er det Høgre sine standpunkt som vil prege den nye regjeringa sin skulepolitikk, slik at ho dermed må søkje og trenge støtte frå Framstegspartiet?

Jon Lilletun (KrF): Gjennom historia har det vore stort og vidtrekkande meinings- og arbeidsfellesskap mellom Kristeleg Folkeparti og Senterpartiet. Vi valde ulikt ved Syse-regjeringa sin avgang i 1991, og vi vel ulikt no. Det får vi respektere kvarandre for. Eg og Kristeleg Folkeparti er innstilte på framleis å ha eit godt forhold til vår tidlegare regjerings felles parti i sentrumsregjeringa.

Så har eg ei forsiktig bønn som gjeld denne regjeringa sitt namn. Ho heiter altså «Samarbeidsregjeringa», ikkje «den Høgre-dominerte regjeringa», men «Samarbeidsregjeringa» – dette til orientering til alle partia her i Stortinget.

Så til skulepolitikken. Det som er grunnlaget der, er nok ikkje utspel i valkampen korkje frå representanten Lønning eller andre, men det som ligg i Sem-erklæringa. Der ligg det eit grunnlag som sikrar både ein god einskapsskule og ei meir rettferdig og open behandling av dei som ynskjer alternative tilbod.

Kristeleg Folkepartis og mi eiga haldning er at vi er privilegerte som har ein sterk einskapsskule. Den har vore ein verdi for oss, og den ynskjer vi å styrkje vidare. Men samstundes har vi stor respekt for foreldreretten, og eg trur òg at eit godt samfunns fremste kjennemerke er korleis ein behandlar og repekterer dei som vel annleis òg når det gjeld skulepolitiske spørsmål. Så difor: Eg trur at når det gjeld dei grunnleggjande haldningane i høve til eleven og i synet på eleven, står vi framleis saman med Senterpartiet. Eg håper òg dei er villlige til å kome oss i møte når det gjeld å behandle skikkeleg dei som ynskjer eit alternativ.

Olav Akselsen (A):

Namnet på Regjeringa endrar ikkje det faktum at den er høgredominert. Kristeleg Folkeparti har valt side, og Kristeleg Folkeparti har altså valt eit tett og forpliktande samarbeid med Høgre og med Framstegspartiet, og dermed har dei òg snudd ryggen til sin tidlegare samarbeidspartnar Senterpartiet, og til Arbeidarpartiet. Dette gjer Kristeleg Folkeparti sjølvsagt fordi dei meiner at dei vil få større gjennomslag saman med sine nye samarbeidspartnarar enn med sine gamle. Eg har vanskeleg for å tru dette, men eg vil sjølvsagt respektera det.

Dei som leitar i Sem-erklæringa og i regjeringserklæringa etter kva slags gjennomslag Kristeleg Folkeparti har fått, eller kva slags politikk denne nye regjeringa skal føra, leitar forgjeves. Rett nok er det mange lange fine formuleringar som me alle kan slutta oss til, men det er svært få avklaringar. Dei vil me sannsynlegvis først få når budsjettet kjem. Det står ikkje så veldig mykje om skatt, men det som står om skatt, vil nok få langt større betydning enn alle dei fine orda om satsingar på alle område.

Ein kan ikkje gjennomføra store skattelettar utan at det vil gå ut over noko, utan at det vil føra til kutt på andre område. Dette var Arbeidarpartiet og Kristeleg Folkeparti samde om i valkampen. I fleire oppslag i media uttalte Kristeleg Folkeparti sine representantar seg negativt om Høgre sine skatteforslag. Mellom anna i Dagsavisen den 7. juni seier Kristeleg Folkeparti sin leiar:

«Det er umulig å kutte så mye som Høyre vil i skatter og avgifter uten at dette går ut over velferden.»

Og i et stort oppslag i VG med overskrifta: «KNUSER Høyres skattelette» den 3. september i år, seier Bondevik:

«Høyres forslag er altfor omfattende og vil føre til store negative konsekvenser. Vi vil ikke gå med på dem.»

Det sa dei altså den gongen. I dag vil ein gå inn for desse skattelettane, og det kunne vera interessant å få vita kva som har skjedd i mellomtida, bortsett frå at Kristeleg Folkeparti har fått statsministeren. Er det slik at dei økonomiske tyngdelovene no er oppheva?

Jon Lilletun (KrF): Nokon kvar av oss har jo spesielle forhold til tyngdelova, for å seie det slik.

Elles er det ei heilt feil beskriving som representant Olav Akselsen gjev her av det som har skjedd. Det er ikkje slik at vi har gått for Høgre sitt skatteopplegg. Det er eit kompromiss mellom Høgre og Kristeleg Folkeparti og Venstre når det gjeld skattespørsmåla, når det gjeld både innretning og nivå.

Det er klart at det likevel er noko høgre enn vi hadde tenkt på førehand, men samtidig er det ikkje slik at det ikkje er konkrete gjennomslag for oss innanfor denne regjeringserklæringa. Til dømes er det på representant Olav Akselsens tidlegare område håp om ein betydeleg betre miljøpolitikk med den regjeringserklæringa som ligg føre no, og det synest eg, kanskje i motsetning til representanten Olav Akselsen, er bra. Og vidare så vil eg vise til dei klare formuleringane som er på områda landbruk, fiskeri og distrikt, som heilt klart er nærmare Kristeleg Folkeparti sitt utgangspunkt enn Høgre sitt utgangspunkt.

Det er slik at det er nødvendig når ein skal setje seg ned og samarbeide, å finne felles standpunkt, og eg trur at dersom det er på nokon plass Arbeidarpartiet treng ei veldig omfattande vaksenopplæring – eg ser nemleg at representanten Stoltenberg i dag seier at no vil dei inngå ein allianse med SV og Senterpartiet – er det når det gjeld å inngå kompromiss. Det å samarbeide betyr faktisk at ein må gje, ein må avtale, og ein må finne felles måtar å arbeide på, og der inviterer vi i og for seg til fyrstehjelp, om det skulle vere nødvendig.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Odd Roger Enoksen (Sp): Det har florert med lykkønskninger og gratulasjoner fra talerstolen i dag, så jeg vet snart ikke om det er noen igjen å gratulere, men jeg har i alle fall lyst til å starte med å ønske den nye regjeringen lykke til med et ansvarsfullt og viktig arbeid. Både våre tidligere samarbeidspartnere og Høyre ønskes lykke til.

Jeg opplever ikke dette som om Kristelig Folkeparti har snudd Senterpartiet ryggen. Jeg opplever det som om man har gjort et annet valg for en periode, for som jeg sagt i flere sammenhenger: Jeg tror faktisk ikke Kristelig Folkeparti på lang sikt hører hjemme i det selskap man nå har valgt. Jeg tror derfor at tidligere allianser på et eller annet tidspunkt vil bli gjenopprettet.

Regjeringen står overfor store utfordringer i en vanskelig internasjonal konflikt som krever klokskap i håndteringen, og som dessverre kan se ut til å bli langvarig. Men man har ikke bare utfordringer på det utenrikspolitiske området, man har det i aller høyeste grad også på den hjemlige arena. Det er ingen tvil om at det er stor forskjell på Kristelig Folkeparti og Høyre. Sem-erklæringen glattet i stor grad over mange av de politiske motsetningene mellom disse partiene. Man sier i litt for stor grad: Ja takk, begge deler! – mer penger til gode formål, kombinert med skattelettelser i et slikt omfang at det rett og slett ikke lar seg gjennomføre, slik man har lovet. Jeg konstaterer at Jan Petersen hadde rett da han hevdet at forskjellen på denne regjeringen og den forrige som Kjell Magne Bondevik ledet, er at Senterpartiet er byttet ut med Høyre. Jeg er klar over at navnet er Samarbeidsregjeringen, men dette vil bli en Høyre-dominert regjering. Høyre har fått de tunge departementene, Høyre har flertallet i Regjeringen, og på toppen av det hele framstår Carl I. Hagen både som fødselshjelper og garantist for Regjeringen.

Nå er regjeringsdannelsen et faktum, og Senterpartiet er innstilt på å være et konstruktivt opposisjonsparti. Vi vil søke samarbeidsløsninger der det er grunnlag for det, og vi vil arbeide for å bidra til at det blir skapt flertall der det er mulig. Jeg er glad for at landbruksminister Lars Sponheim har signalisert et ønske om samarbeid med Senterpartiet, ikke med Fremskrittspartiet, på det landbrukspolitiske området. Det er et avklarende veivalg av landbruksministeren, og vi er selvsagt innstilt på å samarbeide om løsninger som er til beste både for forbrukerne og for næringen, løsninger som sikrer produksjon av trygg mat, og som kan bidra til at yrkesutøverne i landbruket får en inntektsutvikling på linje med den øvrige befolkningen.

Men på andre områder signaliserer denne regjeringen en politikk som ikke gir grunnlag for det samme samarbeidet med Senterpartiet. Det varsles f.eks. omfattende privatisering av statlige bedrifter, f.eks. Statkraft. Det vil i så fall være en politikk for mer utenlandsk eierskap i norsk næringsliv, ikke for sterkere norsk eierskap, slik det blir sagt i regjeringserklæringen. Det finnes nok av eksempler på at utsalg av statlige bedrifter har ført til at utenlandske investorer har gått inn der staten trekker seg ut. Og hva i alle dager skulle være vitsen med å selge seg ut av lønnsomme og solide bedrifter, for så å plassere inntektene fra dette salget i mer eller mindre sikre aksjer i utlandet? For Senterpartiet er det uaktuelt å bidra til at vannkraftressursene våre legges ut for salg. Det er riktig, som representanten Oddvard Nilsen sa i et tidligere innlegg, at Senterpartiet var imot liberaliseringen på telesektoren i sin tid. Jeg husker også godt at Paul Chaffey den gang sa: Hvor i all verden er Senterpartiet i denne sak? Men jeg må innrømme at jeg mange ganger etter det har lurt på: Hvor i all verden er Paul Chaffey i en del av de standpunkter han har konvertert til etter hvert?

Senterpartiet er ikke redd for åpenhet. Vi er ikke redd for konkurranse, vi er ikke redd for samarbeid eller handel med andre land, men Senterpartiet deler ikke Høyres grenseløse tro på at markedskreftene skal løse alle utfordringer. Vi ser f.eks. innenfor telesektoren at Telenor i dag er mer opptatt av å investere ute og mindre opptatt av å ta vare på det som er her hjemme. Det er stadig flere som må vente lenge på å få summetonen tilbake etter et linjebrudd, fordi man ikke har kapasitet til å foreta reparasjoner raskt. Det er stadig flere som oppdager at de f.eks. ikke får bredbåndstilknytning uten å betale skjorta av seg. Dette er et resultat av de markedskreftene som Oddvard Nilsen hyllet i sitt tidligere innlegg. Investeringene går dit man tror lønnsomheten er størst. Det er markedskreftenes lov. Senterpartiet vil fortsette å bygge hele landet. Da er det også nødvendig med politisk styring som sikrer like muligheter, uavhengig av hvor man bor.

Den nye regjeringen tar også til orde for privatisering og liberalisering på stadig nye områder. Av Sem-erklæringen og regjeringserklæringen framgår det at det vil vi komme til å se innenfor skolen, innenfor omsorgssektoren, innenfor helsesektoren. Resultatet blir at vi vil få større forskjeller. Vi vil få flere tilbud til dem som har råd til å betale for tilbudene, og vi vil få færre til dem som ikke har råd til det. Vi vil få flere tilbud til dem som er så heldige å bo der markedet tilsier at vi vil få private tilbud, og vi vil få færre tilbud til dem som ikke bor i de folketunge områdene. Dette inntrykket av større regional ulikhet forsterkes også av den nye kommunalministeren, som vil ta penger fra småkommunene, og som vil ta penger fra distriktssatsingen for å løse utfordringene i storbyene. Storbyenes behov løses ikke ved å ta fra de minste kommunene. Storbyenes behov løses ved å tilføre storbyene mer penger for å løse de spesielle utfordringene man der står overfor.

Senterpartiet vil arbeide for andre løsninger. Vi vil arbeide for løsninger som er til beste for folk, uavhengig av hvor de bor. Vi vil arbeide for løsninger hvor alle skal få de samme tilbud og ha de samme muligheter til gode offentlige tilbud uavhengig av inntekt. Det er store utfordringer på svært mange samfunnsområder. Det vil utvilsomt koste store beløp å ruste opp skolen både faglig og bygningsmessig, slik et flertall av partiene her i Stortinget har tatt til orde for. Skal vi klare en kvalitetsmessig opprusting av skolen, må det bli færre elever i hver klasse. Det betyr at det må flere lærere inn i skolen. Kommunene må få betydelige midler for at de skal klare den bygningsmessige opprustingen. Og skal vi klare å få flere lærere inn i skolen, må vi gjøre det mer attraktivt å være lærer. Jeg kjenner mange lærere som gjør en fantastisk innsats under vanskelige arbeidsforhold, mange lærere som har fått stadig større utfordringer fordi mange barn og unge opplever omsorgssvikt hjemme, eller som har fått nye, tunge oppgaver på grunn av økende rusmisbruk blant ungdom. Disse lærerne trenger inspirasjon. De trenger belønning, de trenger muligheter for faglig utvikling. De trenger ikke trusler om oppsigelse på grunn av skrivefeil på hilsninger som er sendt til den nyutnevnte statsråd.

Det er én ting jeg er helt sikker på, og det er at løsningen på skolens utfordringer ikke ligger i private ordninger, slik som Samarbeidsregjeringen tar til orde for. At de som er best stilt i samfunnet, og de som bor der de private tilbudene vil komme, kan velge et godt tilbud for sine barn, løser ikke utfordringene i skolen på steder der mulighetene for de private tilbud ikke fins, og for dem som ikke har mulighet til å kjøpe plass i den private skolen.

Likeledes er det store utfordringer innenfor eldreomsorg. Mange eldre må vente altfor lenge på de omsorgstilbudene de trenger. Eldrereformen er ikke på langt nær fullført. I Nordland tilsier prognosene for neste år at man vil få bare 10 pst. av de omsorgsplassene det er behov for. Det tilsier at eldrereformen må videreføres i lang tid framover. Det trengs også mer personell i denne sektoren. I Nationen i dag sier en beboer på en eldreinstitusjon: Vi har det bra, men vi skulle ønske at de som jobber her, hadde hatt litt mer tid til å sette seg ned og snakke med oss. Litt mer tid til oss! Det er faktisk det som trengs. Det er ikke effektivisering, det er ikke gevinst som kan hentes ut i omsorgssektoren hvor mesteparten av utgiftene går til lønnskostnader til folk som gjør en fantastisk jobb som trengs, men tvert imot: det trengs flere som har mer tid til dem som er beboere på disse institusjonene. Det koster penger, og det krever personell.

Felles for alle de oppgavene som skal løses, er faktisk at det trengs flere ressurser på alle områder. Det kan løses på to måter. Pengene kan enten komme over skatteseddelen, der de som har mest, betaler mest, og der de som har mest, bidrar mest til fellesskapet. Eller: Vi kan gi skattelettelser og satse på private tilbud der pengepungen til den enkelte skal avgjøre hva slags tilbud man skal få.

Senterpartiet vil velge den første modellen. Vi vil ta vare på det som er det beste i det norske samfunnet. Vi vil ikke bevare alt som det er, men vi vil ta vare på det som er det beste. Det er nødvendig å fornye, og det er nødvendig å fjerne unødvendig byråkrati og meningsløst regelverk som gjør møtet mellom den offentlige sektor og enkeltmennesket til en sjokkopplevelse for mange.

Også på samferdselssektoren er det behov for store investeringer, til vedlikehold av veier, til vedlikehold av T-bane, trikk og jernbane, til havner, flyplasser, kollektivsatsing osv. Det trengs store midler på alle disse områdene. Etterslepet på vedlikehold av veinettet er på nærmere 10 milliarder kr og øker for hvert år som går.

Én ting er jeg helt sikker på: Det er faktisk ikke mulig å kombinere opprusting på alle disse områdene med store skatteletter.

Til slutt vil jeg ta opp de forslag som Senterpartiet er forslagsstiller til.

Presidenten: Odd Roger Enoksen har tatt opp de forslag han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Hill-Marta Solberg (A): Mye har skjedd i norsk politikk denne høsten utover de rystelser som selve valgresultatet i og for seg skapte. Noe av det kanskje mest skjellsettende som har skjedd, men som har skjedd, er jo at sentrumsalternativet nå er erklært dødt. Senterpartiet og Enoksen stod alene igjen i sentrum da Kristelig Folkeparti og Venstre valgte å gå til Høyre.

Det kan se ut som om også Senterpartiets leder nå har erkjent konsekvensene av dette, og har offentlig gitt signaler om at han ønsker å bygge nye allianser. Det ser Arbeiderpartiet på som en positiv invitt, for så vidt kanskje også som et svar på tidligere invitasjoner fra Arbeiderpartiet om å bygge allianser mellom sentrum og Arbeiderpartiet. Det tok rett nok lang tid før vi fikk et positivt svar, men vi må betrakte Senterpartiets leders uttalelser på den måten. Kanskje var det likevel slik at sentrumspartiene litt for lenge holdt på sin egen ideologi om at et mindretallsstyre absolutt var å foretrekke.

Men i dagens utgave av Nationen kan det se ut som om senterpartilederens utspill ikke er så klart likevel, så mitt spørsmål til representanten Enoksen blir derfor om det er mulig å klargjøre fra denne talerstol: Er det Lundteigens syn på Arbeiderpartiet som umulig samarbeidspartner eller er det Enoksens syn på Arbeiderpartiet som mulig samarbeidspartner som gjelder?

Odd Roger Enoksen (Sp): Det er riktig at det kan se ut som om Senterpartiet står alene igjen i sentrum for øyeblikket, men det betyr definitivt ikke at sentrumspolitikken er død, og at det sentrum har stått felles om, er dødt. Til det ligger dette for inngrodd i alle de tre partier som har samarbeidet i sentrum i fire år. Jeg har kommet med en klar invitasjon spesielt til Kristelig Folkeparti om å finne tilbake til tidligere samarbeidskamerater. Vi får håpe det vil gå den veien i løpet av ikke så veldig lang tid.

Sentrum har etter min oppfatning ikke holdt for lenge på sine ideologier. Senterpartiet gikk til valg på ett klart alternativ. Vi ville gjennom valg gi folk mulighet til å velge sentrumsalternativet. Det skjedde ikke. Alle tre sentrumspartiene gikk tilbake i valget. Venstre kom under sperregrensen og sa offentlig at de ikke så det realistisk å delta i et regjeringssamarbeid. De ville ha mer enn nok med å pleie partiet i en slik situasjon. At Venstre likevel har valgt å gå inn i Samarbeidsregjeringen, er Venstres valg. Jeg har respekt for at de har gjort det, på samme måte som Kristelig Folkeparti har gjort det.

Men vi stod fast på det valget vi hadde gjort. Jeg tror oppriktig talt at det på sikt kan være fornuftig å danne flertallsløsninger, og jeg mener at den type flertallsløsninger bør ha et tyngdepunkt i sentrum. Derfor håper jeg på at Kristelig Folkeparti kan bli med, men det vil være avhengig av den politiske utviklingen både i Arbeiderpartiet og i Kristelig Folkeparti, og av hvor godt den nye regjeringen blir sammensveiset. Og det vil ikke minst være avhengig av de beslutningene som skal tas på Senterpartiets landsmøte i 2003 eller 2005, i forkant av neste valg. Det er Senterpartiets landsmøte som avgjør hvilke samarbeidskonstellasjoner vi skal gå til valg på. Senterpartiets leder har i intervjuet for noen dager siden gitt uttrykk for hva jeg kan se på som en realistisk og fornuftig konstellasjon etter valget i 2005, men vi har rikelig tid til å se den politiske utviklingen an og se hvordan det er mulig å utvikle samarbeidskonstellasjoner i den retningen.

Trond Helleland (H): Det er naturlig å følge opp der Hill-Marta Solberg og Enoksen slapp. Senterpartiet har i ukene etter valget tenkt seg om, og partileder Enoksen har kommet ut av tenkeboksen og erklærer:

«Jeg mener det er riktig å jobbe for en flertallsregjering hvor Ap og Sp inngår.»

I dag tar Jens Stoltenberg Enoksen på ordet og tar til orde for en ny allianse Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet.

Senterpartiet har de siste årene vært mest opptatt av å fastslå blokkdelingens død i norsk politikk. Uavhengighet av blokkene har vært Senterpartiets rettesnor. Valgresultatet må ha vært skuffende for Senterpartiet: For første gang siden 1949 har ikke Senterpartiet en vippeposisjon i Stortinget. I en slik situasjon er det naturlig med en nyorientering. Enoksen har nå altså slått fast at det er Arbeiderpartiet som skal få nyte godt av Senterpartiets gunst og stemmer de neste fire årene, og at Enoksen får med seg SV på kjøpet, er en naturlig konsekvens. Da har vi et todelt partilandskap: En ikke-sosialistisk blokk og en sosialistisk blokk der Senterpartiet inngår. Dette er klargjørende, og jeg ønsker å spørre Enoksen om dette er rett oppfattet?

Min samfylking Per Olaf Lundteigen uttalte til Nationen i dag at Senterpartiet bør stå alene i sentrum, selv om han sier:

«Det er ikke noe som heter sentrum lenger. Nå heter det Senterpartiet.»

Er Enoksen enig med Lundteigen i at det ikke er noe sentrum lenger? Han sa jo i sitt forrige innlegg at det var et sentrum, og at han håpte på og regnet med at Venstre og Kristelig Folkeparti, når de fikk tenkt seg litt om, kom tilbake til sentrum. Men da har jo Enoksen allerede forlatt sentrum og gått til Arbeiderpartiet, ut fra det han selv sier i de intervjuene han har avgitt de siste to dagene.

Det er altså to veier for Senterpartiet: en allianse med Arbeiderpartiet eller alenegang. Kan Odd Roger Enoksen nå fastslå at han ønsker å inngå i en blokk med Arbeiderpartiet, slik at vi får to store blokker, eller ønsker Senterpartiet å være en småstein klemt mellom to store granittblokker?

Odd Roger Enoksen (Sp): Jeg forstår at det kan være et visst behov for å gjenta svaret som jeg gav på den forrige replikken. Toblokkstenkingen er definitivt ikke gjenopprettet. Blokkuavhengigheten er ikke død. Vi har i det tiåret som er gått, opplevd at det faktisk har vært nettopp Arbeiderpartiet og Høyre som har stått i lag i mange av de sentrale spørsmålene, og som har vært pådrivere for en samfunnsutvikling som har gått i en annen retning enn det vi har ønsket. Man kan se på voteringsresultatene spesielt fra første halvdel av 1990-tallet, hvor Høyre og Arbeiderpartiet stod i lag i svært mange saker. De har stått i lag i EU-spørsmålet, i viktige miljøspørsmål, i spørsmål som går på Distrikts-Norges utfordring, og ikke minst i spørsmål hvor man har valgt markedsorientering framfor samhold, som jeg brukte store deler av mitt innlegg på å klargjøre.

Jeg har på det grunnlag sagt at mye av utviklingen framover vil være avhengig av hva Arbeiderpartiet nå velger å gjøre. Jeg har ingen tro på at Høyre velger en linje som går i Senterpartiets retning, men jeg har tro på at Arbeiderpartiet kan komme til å gjøre det. Vi vil i denne perioden velge samarbeid fra sak til sak. Vi vil være konstruktive og søke løsninger med Regjeringen der det er mulig, og jeg håper at også Arbeiderpartiet har til hensikt å legge seg på en slik linje, slik at man gjennom det kan vise at man har tenkt å bygge langsiktige samarbeidskonstellasjoner med partier som inngår i den regjering vi nå har fått.

Og så er det, som sagt, Senterpartiets landsmøte som skal ta stilling til hva vi akter å gjøre etter valget i 2005.

Øystein Hedstrøm (FrP): Det er fra Fremskrittspartiets ståsted særs gledelig at Senterpartiet ikke lenger er på vippen eller på vektskålen for å få en utvikling i denne sal bort fra en sosialistisk politikk. Det varmer våre hjerter. Uavhengig av hva Senterpartiet representert ved Odd Roger Enoksen skulle si fra denne talerstolen, får vi nå en toblokkstenking. Vi har sett hvordan Senterpartiets leder har fungert de siste dagene, han har omfavnet Arbeiderpartiet, selv om vi i Fremskrittspartiet også registrerer at mange medlemmer og fylkesledere i Senterpartiet er uenig. Men Odd Roger Enoksen representerer hierarkiet, så vi må jo tro at det han sier til mediene eller fra denne talerstol, er Senterpartiets politikk.

Senterpartiet har i mange år vært en bremsekloss når det gjelder utviklingen i distriktene og i landbrukspolitikken. Jeg skal ta et eksempel: Fra 1976 til 1997 kostet landbrukspolitikken, inkludert skjermingsstøtten, det norske folk 500 milliarder kr. I den samme perioden hadde vi den største folkeforflytningen fra distriktene til sentrale strøk, og vi fikk over en halvering av antallet bønder. Så hvorfor fortsette med en politikk som ikke virker når vi kan få en progressiv politikk som er mer fordelaktig også for Distrikts-Norge?

Vi leser Sem-erklæringen positivt. Der sier man at man vil redusere forskjellen i matvareprisene mellom Norge og våre naboland, at man skal se på lov om ervervsmessig husdyrhold, formodentlig for å få mer konkurranse inn i landbrukssektoren, at man ønsker å bruke skatteincentiver i regional- og distriktspolitikken og mye, mye mer. Jeg håper og tror at den nye Regjeringen vil orientere seg mot Fremskrittspartiet. (Presidenten klubber.) Mener ikke representanten Enoksen at dette er progressivt og nødvendig?

Presidenten: Presidenten vil minne om at taletiden er satt for at den skal holdes.

Odd Roger Enoksen (Sp): Jeg går ut fra at representanten Hedstrøm ikke blir overrasket over at svaret på hans spørsmål er nei. Senterpartiet mener ikke det er fornuftig av Regjeringen å orientere seg i retning av Fremskrittspartiet. Men jeg er stygt redd for at mange kan komme til å få merke at det nå er Fremskrittspartiet og ikke Senterpartiet som er på vippen i norsk politikk, for det er dessverre realiteten etter den regjeringsdannelsen som vi nå har fått. Fremskrittspartiet har manøvrert seg inn i en unik maktposisjon. Vi vil gjøre vårt for å unngå at den blir for dominerende. Dessverre er vi i mindre grad i stand til å utgjøre noe flertall i denne perioden enn vi var i forrige periode. Men det innebærer ikke at vi ikke skal arbeide for konstruktive løsninger til beste for norsk landbruk som gjør at vi kan opprettholde en trygg norsk matproduksjon. Den politikk som Øystein Hedstrøm har stått for i hele den tid vi har vært i lag på Stortinget, ville ha medført en massiv import av matvarer, utsatt oss for en betydelig risiko i en usikker situasjon, som vi har sett rundt omkring, med sykdom, med utrygg mat og med de terroraksjoner som også kan ramme denne sektoren. Jeg tror faktisk det er sånn at hvert enkelt land vil kunne ha stor gevinst ved å sørge for sin egen matproduksjon og ta vare på og forsyne sin befolkning med matvarer i størst mulig grad.

Vi har vidt forskjellige løsninger for Distrikts-Norges framtid. Vi ønsker å bygge hele landet, vi ønsker ikke å bidra til mer sentralisering sånn som Fremskrittspartiet har et uttalt ønske om også i sitt program, og sentralisering er positivt ble det sagt i innstillingen til distriktsmeldingen i vår. Det er en utvikling vi ikke ønsker å bidra til. Tvert imot, vi vil at folk skal få lov til å bosette seg og arbeide der de selv har lyst. Det er ikke med tvang Distrikts-Norge skal opprettholdes, det er ved å gi dem anledning til å utnytte de fantastiske mulighetene som fins der til verdiskaping, og til å ha en god livskvalitet hvor de måtte bo i landet.

Geir-Ketil Hansen (SV): Senterpartiet har forlatt sentrumsalternativet, det bidrog valgresultatet til. Men også før valget, under valgkampen, markerte Senterpartiet at de ikke ville felle arbeiderpartiregjeringen dersom alternativet ble en regjering med deltakelse av Høyre. Her skilte altså de tre partiene lag. Det mener jeg var en ryddig avklaring av et parti som kanskje har opplevd mer motgang enn medgang i det såkalte sentrumsalternativet.

I SV har vi lenge og ikke minst under valgkampen markert at vi ønsker et samarbeid med Senterpartiet for å få gjennomført den politikken som vi står for, og som vi på mange områder ser er sammenfallende med Senterpartiets politikk – en bedre miljøpolitikk, betydelig mer satsing på skole og barnehage, rettferdig fordeling og ikke minst en bedre distriktspolitikk.

Vi har erkjent og vi tar ansvaret for å mobilisere en bred politisk allianse mot den høyredreiningen av norsk politikk som den nye regjeringen nå legger opp til. Det vil bli tvingende nødvendig i årene som kommer.

Mine spørsmål til Odd Roger Enoksen blir derfor: Hva kan vi vente oss av Senterpartiet i perioden som kommer? Kan vi vente oss en annen og mer åpen holdning til å samarbeide med venstresiden, til å samarbeide med SV, for å skape et alternativ til høyrepolitikken?

Odd Roger Enoksen (Sp): Jeg tror ikke det verken har stått på eller vil komme til å stå på vilje til samarbeid også med SV fra sak til sak, det har vi i lang tid hatt tradisjon for å ha. Og vi har funnet fram til mange felles gode løsninger også i lag med andre partier i viktige spørsmål. Den jobben skal Senterpartiet fortsette med. Vi skal arbeide for en bedre miljøpolitikk, vi skal arbeide for at fellesskapet skal styrkes, slik at folk, uavhengig av hvor de bor, skal kunne få gode offentlige tilbud innenfor helsesektoren, innenfor omsorgssektoren, når det gjelder skole og barnehage. Vi skal arbeide for at kommunene skal få inntekter til å løse på en skikkelig måte de oppgavene som kommunene skal ta seg av, det er nemlig ikke situasjonen i dag. Valgkampen ble brukt av de fleste partier til å gi løfter på vegne av lokalpolitikere rundt omkring i dette land som det ikke er mulig for dem å innfri. Regjeringen Stoltenberg bidrog til å forsterke det gjennom det budsjettet som ble framlagt i høst, der man lovte satsing på billigere barnehageplasser, flere barnehager, flere omsorgsboliger for eldre, mer satsing på skole, samtidig som kommunene ikke er satt i stand til å innfri sin egenandel for at det skal være mulig. Det vil Senterpartiet gjøre noe med, og vi vil definitivt vise en åpen holdning til samarbeid med de partier som det ligger til rette for oss å samarbeide med.

Men det er også på en del områder vi skiller oss fra SV. Vi skiller lag i synet på forsvarspolitikk, i synet på behovet for å ha et tjenlig forsvar, vi skiller kraftig lag i synet på eiendomsrett, vi skiller også lag i synet på at det er nødvendig å skape verdier før man kan fordele dem. SV har etter min oppfatning altfor mye fokus på fordelingssiden og for lite på den verdiskapende delen av politikken. Det er nødvendig med en næringspolitikk som sikrer inntekter og sysselsetting til fellesskapet. Og det er faktisk sånn at en som driver sitt eget lille firma, er like mye verdt og skal verdsettes like høyt som en som er ansatt i en bedrift eller i offentlig sektor.

Anita Apelthun Sæle (KrF): Sjølv om Senterpartiet no erklærte samarbeidsvilje overfor Arbeidarpartiet og venstresida, verkar det ikkje som om dei har snudd Kristeleg Folkeparti ryggen heilt. Likevel vil eg gjera merksam på at landet si regjering no er samansett av Høgre, Kristeleg Folkeparti og Venstre, og at den er ganske ny, så det som vert sagt, minner litt om eit frieri i kveitebrødsdagane. Men representanten Odd Roger Enoksen har jo erfaring, vonleg god erfaring, med Kristeleg Folkeparti og Venstre, og eg reknar med at han trur oss og regjeringserklæringa på at desse partia i den nye regjeringa framleis er opptekne av å ta heile landet i bruk, styrkja skulen, det frivillige Noreg, hjelpa fattigbarna og sikra rammevilkår som gjev ny optimisme i landbruket, ein offensiv næringspolitikk, med arbeidsplassar i distrikta og utflytting av statlege arbeidsplassar i tillegg til at EU-spørsmålet er fjerna frå dagsordenen. Det er dette som står i Sem-erklæringa, i tillegg til noko meir sjølvsagt. Og då er eg forbausa over at Senterpartiet beskriv dette som ein defensiv distriktspolitikk.

Spørsmåla til representanten Enoksen er då: Kva er defensivt ved ei erklæring som til forveksling liknar på dei prioriteringane vi gjorde i fellesskap når det galdt å ta heile landet i bruk? Og vil Senterpartiet i neste fireårsperiode, trass i at vi har skifta samarbeidspartnarar, samarbeida konstruktivt med Regjeringa for å nå tidlegare felles mål?

Slik eg oppfatta Enoksens kritikk av samarbeidsregjeringa, er den langt på veg basert på spådomar om kva dei trur kan koma til å skje dersom private får sleppa til, og ikkje på kva som står i Sem-erklæringa om Regjeringas prioriteringar.

Odd Roger Enoksen (Sp): Jeg er for så vidt enig i at man ikke skal drive med frieri i hvetebrødsdagene. Men jeg vil tro at når valget i 2005 kommer, vil de hvetebrødsdagene være gått over, ganske ettertrykkelig. Dernest vil jeg kanskje også minne om at Senterpartiet i det aller minste unngikk konsekvent å drive med frieri i forlovelsestiden i forkant av valget, og stod konsekvent på ett alternativ, på ett valg, og var til å stole på i forhold til både velgere som visste hva slags regjeringsalternativ de ville få med Senterpartiet, og i forhold til de samarbeidspartnere vi hadde valgt oss. Hva vi da gjør fram mot valget i 2005, er en annen sak.

Så er det altså slik at jeg har lest Sem-erklæringen tre ganger, jeg har også lest regjeringserklæringen som ble framført her i Stortinget, minst to ganger. Jeg har gått ganske grundig gjennom dette. Og for å forstå hva som nå vil komme til å skje framover, må man også være villig til å lese summen av den samlede politikk som skal føres av denne regjeringen. Mer privatisering, kombinert med store skattelettelser, som jeg brukte store deler av mitt hovedinnlegg på å få fram, vil komme til å føre til økte geografiske og økte sosiale forskjeller. Regjeringen skal ha ros for at man tar tak i fattigdomsproblemene, men det å ta tak i problemene for dem som har det aller vanskeligst, og å ta tak i fattigdomsproblemene, betyr ikke det samme som at man har til hensikt å føre en politikk for mer utjevning. Tvert imot, en del av det andre man står for, vil komme til å forsterke forskjellene.

Så har jeg også i tillegg til å ha lest erklæringen hørt på hva ulike statsråder har sagt etter tiltredelsen, og det står jo ikke alltid like godt i stil med det som står i erklæringen og vitner om en annen politikk på en del områder enn de vakre ord som står både i regjeringserklæringen og i Sem-erklæringen.

Nå skal imidlertid Regjeringen få en sjanse til å vise at kommunalministeren ikke har til hensikt å ta av distriktssatsingen, ikke har til hensikt å ta fra de små kommunene for å gi til storbykommunene, og at vi ikke skal få en politikk for færre gårdsbruk og for færre og større fiskebåter, slik som man kunne tolke fiskeriministeren.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Trine Skei Grande (V): Landet trenger en ny kurs, med økt frihet for den enkelte og felles ansvar for hverandre. Vi trenger en moderne og offensiv miljøpolitikk, vi må ha en enklere, mer serviceorientert og effektiv forvaltning, og vi må legge til rette for nyskapende næringsliv, basert på kunnskap, forskning og kultur. Dette er det viktige ærendet for Venstre, og derfor er vi godt fornøyd med samarbeidserklæringa, tiltredelseserklæringa og det politiske grunnlaget som ble forhandlet fram på Sem.

Valgresultatet ble svakere for Venstre enn det vi håpet på. Med små marginer på gal side førte en relativt liten tilbakegang i antall velgere til et stort utslag i stortingsgruppa. Det var i utgangspunktet ikke naturlig å delta i regjering med to representanter på Stortinget, sjøl om det står mer enn tre ganger så mange velgere bak hver av Venstres representanter som det står bak gjennomsnittet for representantene i denne salen. Vi ble imidlertid invitert av Høyre og Kristelig Folkeparti, og sa ja takk til det. Vi tror det er bra for Venstre, for Regjeringa og for landet. Tre partier gir en bedre balanse enn to, og den politiske bredden utvides. Vi tror at et samarbeid mellom et liberalkonservativt, et kristendemokratisk og et sosialliberalt parti har potensial som et varig og sterkt regjeringsalternativ i Norge.

Venstre er juniorpartner i Regjeringa, men vi er blant de partier som er vant til å samarbeide i gjensidig forståelse og respekt. Derfor er det også mye god Venstre-politikk i den politiske plattformen og i tiltredelseserklæringa. Fra verdigrunnlaget er det gamle Venstre-slagordet «Mennesket i sentrum» satt inn på alle viktige saksfelt. Vi har fått en mer offensiv miljøpolitikk, vi får til en satsing på utdanning, forskning og kultur, og vi får en sosial profil med vekt på fattigdomsbekjempelse ute og hjemme. Vi får en fornyelse og forenkling av offentlig sektor bl.a. ved gjenopptakelse av prosjektet «Et enklere Norge», som Venstre tok initiativ til i den forrige Bondevik-regjeringa. Disse stikkordene er de samme stikkordene som Venstres sentralstyre og landsstyre vedtok å prioritere som områder for Venstre i regjeringsforhandlingene, og vi er godt fornøyd med resultatet. Det er en balansert sentrum–høyre-politikk, ikke preget av dominans av ett parti. Reaksjonene etter at plattformen er blitt lagt fram, viser det med all tydelighet. Det var f.eks. mange godord om miljøpolitikken og distrikts- og landbrukspolitikken fra hold som både har innsikt og sterke interesser i områdene, og som tradisjonelt har en kritisk holdning til enhver regjerings politikk på det området.

Det er blitt en slags myte at det er sosialistene og sosialdemokratene som har gjort det beste for velferden. Historien viser at det ikke er åpenbart. Mye bra er gjort fra Arbeiderpartiets side, men det er også sløst bort utallige midler gjennom ineffektiv og ukritisk bruk av offentlige midler. Solidariteten har ofte vært vel så mye rettet mot folk innenfor arbeidslivet som mot dem som faktisk faller utenfor og virkelig trenger samfunnets hjelp.

Venstre har også i stor grad bidratt til velferdssamfunnets utvikling, og det samme har de ulike ikke-sosialistiske regjeringene gjort.

I valgkampen ble det satt søkelys på fattigdomsproblemet i Norge. Det er en hovedsak for den nye regjeringa. Det er gledelig å se at også Arbeiderpartiet nå etter valget og etter framlegging av sitt statsbudsjett tar sjølkritikk og vil arbeide med en handlingsplan, jf. representanten Bjarne Håkon Hanssens uttalelser i Dagbladet sist tirsdag. Forhåpentlig kan det ligge til rette for et godt samarbeid med gode resultater for dem det gjelder.

Venstre har også vært spesielt opptatt av situasjonen for de narkomane, og vi ser fram til å få til en bedre politikk som viser respekt og som på mange vis gir samfunnets pariakaste nr. 1 en oppløfting.

Vi gleder oss stort over at vårt engasjement mot Sellafield-utslippene i valgkampen nå manifesterer seg i en mer offensiv norsk holdning fra Regjeringa. Det er et godt eksempel på betydningen av at et miljøparti kommer i posisjon og får innflytelse over den praktiske politikken.

Kollektivtrafikken i storbyene er et annet eksempel der regjeringserklæringa forplikter til større løft. Venstre har bidratt til økt oppmerksomhet på og bevilgninger til dette i den perioden som nå er bak oss. Men vi trenger et større løft og nytenkning på et lenge forsømt område.

Gjennom forhandlingene har Kristelig Folkeparti og Venstre bidratt til å forplikte Høyre til en mer offensiv miljøpolitikk enn det det så langt har vært flertall for her på Stortinget. Det er riktig og gledelig.

Sem-erklæringa har også et eget avsnitt om det gode byliv. Gode byer og livskraftige distrikt er to sider av samme sak: et godt samfunn for alle – med valgfrihet for den enkelte.

Byenes utfordringer har vært undervurdert. Det er gledelig at Regjeringa gjennom en egen stortingsmelding om storbyens sosiale problem med integrering av innvandrere, miljøproblem og kriminalitet som store utfordringer som krever hele samfunnets interesse og handlekraft, vil gripe fatt i dette på en mer systematisk måte enn det har vært gjort før.

Venstre understreker også regjeringsplattformens forpliktende formuleringer om forskningen. Også på dette feltet har vi hatt et sterkt engasjement i forrige periode, og vi er glad for at regjeringspartiene står sammen om en opptrapping av dette fundamentale for landets framtid: verdiskaping og velferd.

Et viktig ideologisk skille i politikken går i synet på det sivile samfunn og det frivillige organisasjonsliv. Rett nok har sosialdemokratene nærmet seg sentrum og høyresidas retorikk, men det gjenstår mye i forståelsen av verdsetting av den såkalte tredje sektor, forholdet mellom det offentlige og enkeltmenneskene. Det må være sterkt og livskraftig, og det innser den nye regjeringa. Dette er et fundamentalt ideologisk anliggende for et liberalt parti. Uten borgernes frivillige engasjement forvitrer solidaritet og menneskelighet. Dette er verdier som ikke kan vedtas av staten, men som må leve og utvikle seg i dagligliv og lokalmiljø over hele landet.

Talere har i dag vært inne på den internasjonale situasjonen. Norge har stilt seg solidarisk med USA – sammen med så å si hele resten av verden – i kampen mot terrorismen. NATOs artikkel 5 er tatt i bruk, og vi har en plikt til å stå sammen i denne kampen. Den kan ikke utkjempes uten ubehag og smerte, men den må føres. Det er viktig at metodene i kampen mot terrorismen debatteres i offentligheten. Men det er også viktig at politiske ledere tar ansvar og viser handlekraft. Vi kan ikke være naive i denne striden og tro at den blir enkel.

Det var en krigshandling som ble rettet mot USA den 11. september, og det krever mye å uskadeliggjøre den store trusselen som er mot oss alle.

Justisminister Dørum i sentrumsregjeringa oppnevnte Sårbarhetsutvalget, og justisminister Dørum i Samarbeidsregjeringa følger nå opp – i tråd med Sem-erklæringa. Trusselbildet er vesentlig endret de senere åra, også i Norge, og det må vi ta konsekvensene av på en rolig og veloverveid måte.

Det er Venstres oppfatning at vi har fått en god regjering for landet, med en god og offensiv politisk plattform. Den er ambisiøs, og jeg konstaterer at opposisjonen fremmer kritikk om at den er for ambisiøs. Det kan være. Men dette er et program for fire år, og hvis Regjeringa får sitte hele perioden, er jeg overbevist om at vi vil se godt samsvar mellom program og resultat. Det er det politikk handler om.

Venstre ser fram til å levere resultat på alle de viktige saksfelta i samsvar med vårt program og med regjeringserklæringa.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Trond Giske (A): Representanten Skei Grande, Venstres parlamentariske leder, har nylig god erfaring fra lokalpolitikken, og jeg tror at tidligere byråd Skei Grande i det forslaget til statsbudsjett som Arbeiderpartiet la fram, og i regjeringserklæringen som den regjeringen la fram, fant mye som gledet: 1 milliard kr til barnehagene, 10 000 nye barnehageplasser, 2 milliarder kr som første skritt i en oppussingspakke for skolene, forslag til arbeidsmiljølovgivning for elever og studenter, kraftig økning i lærerlønningene, 50 000 kr i løpet av to år, og en kraftig økning i kommuneøkonomien både i inneværende års budsjett og til neste år.

Nå gikk Venstre til valg på et sentrumsalternativ. Det lyktes ikke. Da ble det plan B, et samarbeid med Høyre og en Sem-erklæring, som innebærer en kraftig reduksjon i det offentliges inntekter ved store skatteletter. Det må bl.a. bety tilsvarende reduksjoner i utgiftene i tilskudd til kommunesektoren.

Mitt spørsmål til representanten Skei Grande er for det første: Hvor går smertegrensen for Venstre med hensyn til hvilke reduksjoner man kan godta å være med på i forhold til de viktige velferdsoppgavene som Skei Grande som byråd i Oslo så på nært hold?

Den nye regjeringen har om ikke sitt parlamentariske grunnlag så i hvert fall sin parlamentariske basis i Fremskrittspartiet. I valgkampen i 1997 sa Venstres leder Lars Sponheim at Fremskrittspartiets syn på enkeltmennesker og grupper er uanstendig, og at det var en avgrunn mellom Venstre og Fremskrittspartiet. Mine neste spørsmål er: Hva er det de siste fire årene som har fått Venstre til å skifte så til de grader syn på Fremskrittspartiet at man nå danner en regjering på basis av det partiet? Og går det også der noen smertegrense i forhold til hva man kan samarbeide om?

Trine Skei Grande (V): Ja, det stemmer at man har litt erfaring fra lokal skolepolitikk.

I Oslo har vi den samme samarbeidskonstellasjon som den som nå har gått i regjering på landsplan. Man ser at man i den samarbeidskonstellasjonen faktisk har fått til et enormt løft på skole, et enormt løft når det gjelder skolerehabilitering, som Arbeiderpartiet ikke var i nærheten av å få til da de satt med makta i kommunen. Det er brukt 5 milliarder kr på fem år til oppussing av skoler, mot de 63 millioner kr i året som Arbeiderpartiet bevilget til samme formål. Og det er den lave bevilgninga fra den tida som gjør at vi i dag har det store etterslepet vi har på skolesektoren. Og det er klart at den pakken som nasjonalt ble foreslått av Giske og som ble støttet av partiene i den regjeringa som nå har tiltrådt, er et bra løft. Men for Oslo kommune hjelper ikke det engang den skolen som Giske avholdt sin pressekonferanse på.

Det er også klart at man sammen med Høyre har fått til større løft på en rekke miljøområder enn hva Arbeiderpartiet og SV fikk til da de satt og styrte sammen. Det ligger nå en satsing på 1,2 milliarder kr på kollektivtransporten i Oslo med de tre partiene ved makta. Det er betraktelig høyere enn det Arbeiderpartiet og SV noen gang var i nærheten av å få til da de sammen styrte hovedstaden.

Jørgen Kosmo hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Inge Ryan (SV): Den nye regjeringa sier helt klart at den ønsker å redusere statlig eierskap. Hva betyr det? Jo, det betyr for det første at man nå skal selge det norske folks arvesølv. Det betyr for det andre at Regjeringa sørger for at framtidas generasjoner frarøves disse formuene. Det betyr for det tredje at utenlandske eiere kan komme inn og overta en rekke av våre eiendommer. Og det betyr for det fjerde, og ikke minst, at viktige naturressurser, som fisk, olje, gass, skog og kraft, nå går en veldig usikker framtid i møte.

Når jeg har gått utenfor statsrådssalen i Stortinget, har jeg sett statuen av Johan Castberg, som var justisminister for Venstre. Johan Castberg var en flott fyr. Og han var en av dem som sørget for – han var vel selve arkitekten – at vi fikk konsesjonslovene, som sikrer nasjonal kontroll over naturressursene.

Venstre har i dag en annen holdning til det. Venstre vil nå være med på å ødelegge det som Johan Castberg stod for. Jeg mener at Venstre svikter sine forgjengere, og de svikter ikke minst det norske folk. Og jeg tror ikke det kommer noen ny statue av Venstre-folk utenfor statsrådssalen med den holdninga de har i dag i forhold til eierskap og statens rolle der.

For oss er det svært viktig, og vi tror det er en av de viktigste sakene vi står overfor, at staten fortsatt skal ha kontroll over viktige naturressurser og viktige infrastrukturområder i Norge. Vi vil i hvert fall prioritere det arbeidet framover.

Og mitt spørsmål til Venstre er: Er Venstre og Skei Grande sikre på at de er på rett vei når de vil kvitte seg med det norske arvesølvet?

Trine Skei Grande (V): Mitt syn på arvesølv er at det sjelden har brakt noe annet til familier enn familiekrangel! Det har i hvert fall sjelden brakt økt verdiskaping. Og målet for staten må jo til enhver tid være å vurdere hvordan vi faktisk bruker de ressursene vi har, for å bringe mest mulig velferd til flest mulig. Da må også staten gå inn og vurdere hva som er målet – om staten skal eie mest mulig, eller om man skal forvalte de pengene man har, på annen måte.

Jeg vil nevne et lite eksempel fra tankegangen som er gjort i denne byen om akkurat det samme: Her selger man kommunal eiendom man ikke bruker, for å investere i skoleeiendommer, som man trenger. Og det er en type rokering av statlig og kommunal eiendom fra ting vi ikke trenger å eie, til ting vi faktisk trenger å bruke mer ressurser på.

Ola D. Gløtvold (Sp): I Sem-erklæringen er det en del, om ikke spesielt mye, vedrørende distriktspolitikken. Det snakkes for øvrig generelt om verdiskaping og utnyttelse av de ressurser landet vårt har.

Høyres nye parlamentariske leder, tidligere leder i samferdselskomiteen Oddvard Nilsen, var tidligere i dag inne på og understreket samferdselspolitikkens betydning for en god nærings- og distriktspolitisk utvikling. Vi i Senterpartiet synes at slike utsagn er positive fordi samferdselspolitikken er viktig for distriktene og distriktenes næringsliv.

Gode veier og ferdselsårer er én ting. Vesentlig er det også at kostnadsmessige rammeforhold når det gjelder å drive transportvirksomhet, er til stede, og da tenker jeg ikke minst på avgiftspolitikken. Venstre er en ivrig forkjemper for grønne skatter og avgifter. Og det kan være vel og bra, men av og til kan disse gode hensikter bli det bestes fiende.

Avgiftsnivået er et viktig moment i samferdselspolitikken. Vil Venstre nå ta konsekvensene av næringsutvikling og verdiskaping over hele landet ved å lage bedre rammevilkår bl.a. når det gjelder transportkostnadene, ved å senke dieselavgiftene for godstransport og kollektiv persontrafikk i distriktene? Jeg tenker spesielt på lastebilen og bussen. Vil Venstre også føre en annen jernbanepolitikk, ta vekk kjørevegsavgiften når det gjelder jernbanetransport, og opprettholde og videreutvikle godsterminalene, i stedet for det vi nå ser, en avvikling av disse terminalene?

Trine Skei Grande (V): For Venstre er det viktig å satse på kollektivtransport i byene og satse på veier i distriktene. Det er klart at det vil kreve enorme ressurser å bygge ut veiene videre i sentrale områder, men det er også klart at det å lesse mer av persontrafikken der over på kollektivtransport vil kunne frigi ressurser som faktisk kan brukes på vei i de områdene det trengs.

Når det gjelder dieselavgifta, er det sånn at det viktigste for at næringsdrivende ute i distriktene skal få fram varene sine, er først og fremst hastighet. Å få fisken fort fra Vestlandet ned til Europa er det viktigste vi kan legge til rette for. Og da er det å gjøre veimulighetene bedre i sentrale strøk for at trafikken skal kunne gå fort igjennom, viktig, men det er også viktig å få gode veiløsninger ut i distriktene. Jeg tror det er viktigere enn å gjøre det billigere og kjøre saktere. Det er viktigst å komme fort ut til de markedene man trenger.

Inge Ryan (SV): Jeg var ikke helt fornøyd med svaret fra Skei Grande, og derfor følger jeg opp med mer konkrete spørsmål: Syns Venstre det er kurant at staten nå selger Statkraft? Syns Venstre det er kurant at staten selger Statskog? Syns Venstre det er kurant at man selger mer av Statoil og andre viktige samfunnsinstitusjoner vi har? Kan Venstre gi meg et klart svar på disse spørsmålene?

Trine Skei Grande (V): Det som er viktig her, er først og fremst at staten foretar en vurdering av hva det er hensiktsmessig å ha i forhold til de nasjonale interessene. Det betyr at vi må foreta en gjennomgang av alt eierskap til enhver tid. Det er alltid statens oppgave å foreta den vurderinga, og det er ikke en statisk vurdering, men en vurdering som pågår hele tida. Og da er det viktig at vi ivaretar nasjonens interesser – ivaretar dem ved at vi også ser på det nasjonale eierskapet. Men det er også viktig å se på hvordan vi bruker ressursene, hvordan vi bruker statens kapital, om vi bruker den riktig i forhold til det.

Per Sandberg (FrP): Vi ble jo gjennom den første Bondevik-regjeringen kjent med at Venstre fløy ganske høyt i forhold til byråkrati overfor næringslivet. Og da var det ikke minst dette med det store skjemaveldet som daværende næringsminister Sponheim var veldig opptatt av. De lyktes ikke på noen slags måte i den regjeringen. Resultatet var faktisk at skjemaveldet også under den regjeringen økte.

Jeg var nå inne på nettet, og det er klart at man blir litt oppgitt når man leser artikler om at ledere blir syke av byråkratiet, om søvnløshet, konstant tretthet, utbrenthet og ulike kroppslige stressymptomer. Dette er plager som rammer stadig flere småbedriftsledere. De blir syke av det offentlige skjemaveldet, er signalene.

Mitt spørsmål er: Hva vil Venstre gjøre i den nye regjeringen som virkelig kan få fart på en reduksjon av det offentlige byråkratiet og skjemaveldet for vårt næringsliv? Vil nå Venstre f.eks. følge opp Fremskrittspartiet når vi vil fremme mange forslag i retning av å få et arbeid som gir resultater overfor alle de småbedriftslederne vi her snakker om, som nå på en måte ikke får drive produktivt arbeid på grunn av at vi har et offentlig skjemavelde og et byråkrati som gjør at folk blir syke av det?

Trine Skei Grande (V): Det var faktisk sånn at Bondeviks første regjering fikk snudd trenden. Man fikk stoppet økninga, og man kunne for første gang se en nedgang i antall skjema. Men man kan jo si det sånn at prosjektet «Et enklere Norge» og prosjektet for å få bort skjemaveldet har ligget ganske rolig siden Bondevik-regjeringa gikk av. Nå er det ganske klare formuleringer i Sem-erklæringa på dette området. Vi håper å få fart på prosjektet «Et enklere Norge» igjen, og vi håper også at vi kan få til en nytenking innenfor offentlig sektor og ved å gjøre bruk av mer elektroniske skjemaer, noe som ble satt i gang av næringsminister Sponheim i den forrige Bondevik-regjeringa, for å få til et skikkelig løft og for å gjøre dette mye enklere og få til å samordne rapporteringa for næringsdrivende. Dette har jeg oppfattet er en viktig satsing for denne regjeringa.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Steinar Bastesen (Kp): Kystpartiet er kommet for å bli! På tross av en ondsinnet kampanje som ble igangsatt på slutten av valgkampen, og på tross av en rystet president, som gikk av etter forrige stortingsperiode, som karakteriserte Bastesens kvinnesyn, på tross av at vi ikke fikk være med i partilederdebatten, på tross av påstanden om at vi ikke har hatt et helhetlig program, så er vi nå her!

Når det gjelder akkurat det med kvinnesynet, må jeg få lov til å sitere et lite kapittel fra programmet vårt:

«For at kvinner skal kunne nyttiggjøre seg et utdannings- eller jobbtilbud, er tilfredsstillende barnehagedekning en viktig forutsetning. Partiet vil i særlig grad stimulere til at jenter kommer inn i fiskeri-, havbruk- og andre distriktsnæringer. Partiet vil arbeide for å styrke de desentraliserte utdanningstilbudene på videregående skoler, høgskoler og universitet, med hovedvekt på kvinners behov og ønsker. Kvinnens stilling skal styrkes ved at hennes valgmuligheter innen utdanning og arbeid skal bli bedre. Ved å flytte statlig virksomhet ut i distriktene, vil Kystpartiet øke jobbmulighetene for kvinner.

Arbeidet for lik lønn for arbeid av lik verdi må videreføres.»

Jeg håper nå at debatten om Bastesens kvinnesyn blir lagt på is, for jeg har i alle fall én ting som jeg tror jeg står alene om, når jeg tidligere har karakterisert det skriftlig og offentlig, nemlig at det fineste jeg ser, er fiskebåter som er lastet, og gravide kvinnfolk. Så jeg håper nå at det blir slutt på mobbingen når det gjelder dette.

På tross av dette fikk vi altså mellom 44 000 og 45 000 stemmer, og jeg retter en stor takk til både medarbeiderne og velgerne som stemte på oss. Dessverre ble det ikke så mye at vi fikk partistøtte, så det eneste jeg kan love medarbeiderne, er fortsatt blod, svette og tårer og gratis arbeid, og jeg regner med at de kommer til å stå på videre.

Vi vil fortsatt arbeide for at vi skal rette søkelyset mot primærproduksjonen og basisnæringene, som er grunnlaget for verdiskapingen i dette landet og grunnlaget for vår økonomi. Bærekraftig ressursforvaltning av alle marine ressurser, høsting av naturen og økologisk mangfold er utrolig viktig.

Dessverre opplever vi at en økologisk katastrofe har fått lov til å utvikle seg på kysten. Vi har nedbeiting av tareskogen. Vi har en stor kystselbestand som dessverre har blitt underestimert i lang tid. Vi har et forskningsprosjekt nå som ser på tallene. De talte på tre små plasser i nærheten av Brønnøysund 200 nye unger, som tilsier nesten 1 000 dyr, og de offisielle tallene er 63. Det er det som har vært alternativet tidligere. Kråkebollene har spist opp tareskogen, og vi har en utpreget forørkning også på Finnmarkskysten av kongekrabben, som brer seg sørover. Det pussige er at jeg for min del har blitt latterliggjort i media når jeg har tatt opp disse tingene, men når en høyrestatsråd tar det opp, blir det en god mediesak. Kystpartiet var altså ute og badet, og da stjal Høyre saken, og det ble plutselig en stor og viktig mediesak.

Vi har flere gode saker. Vi har på dagsordenen at vi må fjerne eiendomsskatten, slik at folk kan ha trygghet og sikkerhet for å beholde sin egen bolig. Vi har dokumentavgiften og arveavgiften på dagsordenen. Jeg håper at Høyre også stjeler de sakene og gjør dem til sine og gjør noe med dem.

Fiskeristatsråden har vært utsatt for hardkjør i media fordi han har tilhørt Mormonkirken. Han har blitt utsatt for hardkjør fordi han er medlem av Frimurerlosjen. Hva med pressens interesse for Bilderbergerne, der sentrale politikere er med, en organisasjon som har som hovedmålsetting å legge ned nasjonalstaten? Er det ikke på tide at media også begynner å interessere seg for slike hemmelige organisasjoner?

Tyveri av folks eiendom vil selvfølgelig fortsette med denne regjeringen. Jeg tenker spesielt på salg av Statoil og SDØE til utlandet. Hva skal vi med mer penger? Vi har vel altfor mye penger, for vi sender dem til utlandet med det samme vi har fått oppgjør og plasserer dem i fond der. Utlendingene investerer i Norge. Vi har dårligere avkastning på våre investeringer i utlandet enn det utlendingene har på sine investeringer i Norge. Underskuddet var i første kvartal i år 7,3 milliarder kr – i minus. Vi tapte altså 7,3 milliarder kr på kapitalbalansen.

Videre har vi vannressurser. De skal selvfølgelige selges. Skogene våre skal selges. Fiskeressursene skal selges, og konsesjonene skal selges. Vi har vedtatt vannressursloven som åpner for ekspropriering for alle i EØS-området. Mineralloven står for tur til akkurat det samme. Vi har vedtatt havbeiteloven, som gir mulighet til å selge store havområder, og vi har kystområder som skal selges i forbindelse med overtakelse av laksekonsesjoner på utenlandske hender. Privatisering av allmenningen er tyveri fra folket. Det er folkets eiendom som blir lagt ut for salg. Jeg vil videre si det slik at fiskeriforvaltningen holder på å spille fallitt. I Barentshavet foregår det utveksling med bareboatavtale, som stort sett er finansiert av store norske konsern. Når norske fiskeriforhandlere drar til Russland for å forhandle, sitter andre norske redere og finansinstitusjoner på den andre siden av bordet, mens det konsentreres om å ta de små her heime.

I tillegg har vi nå et fiske som foregår på Trøndelagskysten, hvor det knuses store områder med korallrev som burde ha vært fredet, med såkalt rockhoppergear, uten at Fiskeridepartementet eller Miljøverndepartementet griper inn. Vi har en fiskeriforvaltning der den lovgivende, utøvende og dømmende myndighet er lagt til ett departement. Det brukes terrorpoliti mot en fredelig lokalbefolkning, der gravide husmødre opplever at dørene blir sprengt. Jeg sikter til en aksjon i Værøy nylig. Det er en ressursbruk som mangler sidestykke. Det er en rekke slike saker som ikke har ført til noen fellende dom. Statsråden skal ha honnør for at han tar initiativ til å få opphevet tipstelefonen. Men når jeg leser i Nordlys at Nordlys skal sette i gang en egen angivertelefon, en ren gapestokkmentalitet, da har altså kystbefolkningen dårligere rettssikkerhet enn horekundene, for de blir ikke satt i gapestokk, og de blir ikke hengt ut i avisen. Hva er det for slags samfunn vi holder på å utvikle?

Det står i budsjettet at Kystvakten skal styrkes. Svalbard blir faset inn. Så blir det faset ut ett fartøy. Hva slags styrking er det? Ett fartøy inn, ett fartøy ut – det blir null, det. Vi har et havområde som er sju ganger større enn Norge.

Jeg har i dag lagt fram forslag om å gjeninnføre grensekontroll mot Schengen. Grensekontroll er det beste virkemiddel som kan brukes for å bekjempe terrorisme og internasjonal kriminalitet. Grensekontroll er det beste virkemidlet man kan bruke for å hindre at det utvikler seg et illegalt arbeidsmarked i Norge. Disse tiltakene vil forebygge konflikter og bidrar derved til å hindre at rasisme og nazisme får vekstvilkår her i landet.

Jeg vil utfordre både SV og Senterpartiet til å støtte dette forslaget, slik at det norske folk tydelig ser at også disse partiene fremdeles står på for å hindre tilpasningen til EU-systemet.

Vi har en annen sak vi arbeidet mye med i vårsesjonen. Det var kystovervåking av yttergrensene våre. Det var en flaggsak for Kystpartiet. Kristelig Folkeparti grep så fatt i den saken og ville danne et kystdepartement. Ære være Kristelig Folkeparti for det, for slik som det nå er, er det ingen som har oversikt over hva som i realiteten rører seg på kysten.

Oljeutvinningen nordpå er en het sak. Produksjonsvann på 360 000 tonn inneholder kjemikalier som ingen vet hva er. Oljeindustrien vet det, men Regjeringen og Stortinget og de berørte myndigheter vet det ikke. 360 000 tonn med gift skal slippes ut i havet i 2003. Vi har så godt som ingen oljevernberedskap utenfor oljefeltene. Vi er veldig opptatt av å få sikkerhet for kystbefolkningen, for Redningsselskapet, vi skal ha nye redningshelikoptre, og vi går inn for at EH101 blir det helikoptret som vi satser på til landbasert sjøredning.

Når det gjelder Forsvaret, så har jeg noen få ord. Kystpartiet er mest opptatt av at Sjøforsvaret i det framtidige Forsvaret skal ha en tydelig sjef, og det skal også Hæren, Heimevernet og Luftforsvaret ha. Forsvarsgrensjefene skal ha en synlig og sterk innflytelse på operative, personellmessige, materiellmessige og bygnings- og eiendomsmessige forhold innen egen forsvarsgren. Forsvarets strategiske ledelse skal inngå i Forsvarsdepartementet, med maksimum 30 personer, balansert mellom grenene. Her skal også generalinspektørene være. Resten av Forsvarets overkommando må ikke overskride 500 personer. Reitan må i prinsippet stort sett bestå av personell fra luft og sjø, og admiralen må være fast sjef for nordområdene.

Så til slutt: I dag opplever vi at Venstre og Kristelig Folkeparti har gått til høyre. Senterpartiet er ute og frir til Arbeiderpartiet, og går til venstre. Det eneste reelle alternativet i sentrum i dag er det verdikonservative sentrumspartiet, Kystpartiet.

Presidenten: Forstod jeg det slik at representanten Bastesen antydet at han tok opp et bestemt forslag?

Steinar Bastesen (Kp) (fra salen): Nei, jeg kommer til å fremme det i et treminuttersinnlegg senere.

Presidenten: Da blir det replikkordskifte.

Per Sandberg (FrP): Jeg kan bekrefte at Kystpartiet og Steinar Bastesen har et helhetlig program – jeg var så heldig å få møte Steinar Bastesen både på stand og i debatt i valgkampen. Men det er likevel, tror jeg, av interesse å få vite Kystpartiets posisjon i det politiske kartet.

Under valgkampen oppstod det en liten periode en situasjon hvor Kystpartiet så ut til å kunne komme på vippen. Nå endret jo det seg etter valgresultatet. Vi har nå på en måte kommet tilbake til et toblokksystem, i særdeleshet er det ganske klart nå når Senterpartiet har konvertert til Arbeiderpartiet. Derfor er mitt spørsmål til Bastesen: Hvor på den politiske skala føler Kystpartiet seg mest bekvem? Jeg hører at Bastesen i sitt innlegg peker på at Høyre på en måte har stjålet noen poeng fra Kystpartiet. Da må jeg få lov til å si at både når det gjelder eiendomsskatt, dokumentavgift, arveavgift og bensin- og dieselavgift, var det nok Fremskrittspartiet som åpnet også den debatten og som stod først i køen for å få redusert og fjernet disse avgiftene. Men det er klart at den siste perioden har jo også vist at Kystpartiet har støttet opp under Fremskrittspartiets politikk på mange andre områder – det gjelder sjømenns pensjoner, det gjelder oppdrettskonsesjoner, det gjelder styrking av kystflåten, og det gjelder ikke minst Fremskrittspartiets ønske om styrking av infrastrukturen, særlig i kystområdene. Det kunne derfor være interessant å utfordre Bastesen på hvordan han vil forholde seg til disse aktuelle områdene i neste periode, og om han da kanskje finner det naturlig at hans politikk har mer nærhet til Fremskrittspartiet enn til venstresiden i norsk politikk. Dette er litt uklart.

Steinar Bastesen (Kp): På spørsmålet om hvor vi hører hjemme i norsk politikk, synes jeg at jeg gav et klart signal om det i mitt hovedinnlegg. Vi har definert oss som et verdikonservativt sentrumsparti. Det betyr at vi er i sentrum av norsk politikk.

Når det gjelder hvem vi sympatiserer med, kommer det an på hva slags saker som er på dagsordenen. Jeg leste opp en lang liste saker som vi er opptatt av, og i den grad vi får støtte fra SV eller vi kan få støtte fra Fremskrittspartiet, har vi ikke noe problem med å ta imot støtte fra begge de partiene. Og selvfølgelig, hvis Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, eller Arbeiderpartiet, skulle finne det opportunt å støtte oss, sier vi takk for det. Vi har ikke noen preferanse, verken til høyre eller til venstre. Det er altså snakk om støtte fra sak til sak, og det som er aktuelt, kan vi gjerne samarbeide med hvem som helst om.

Inge Ryan (SV): Vi i SV har registrert Kystpartiets engasjement i distriktspolitikken, og det setter vi stor pris på.

Vi er enig med Kystpartiet i at tida er inne for å få mer handling og mindre ord i distriktspolitikken. Det har vært et overskudd av ord i mange år, og det er behov for å ta en del tak, ikke bare ved kysten, men også i innlandet, dersom vi skal nå målet om å opprettholde dagens bosettingsmønster. I så måte ser vi fram mot å samarbeide med Kystpartiet for å finne gode løsninger til beste for folk som bor i Distrikts-Norge, som gjerne vil bo i Distrikts-Norge, som syns det er flott å bo i Distrikts-Norge, men som ser at det er en del politikk som lages i dette huset, som ødelegger mulighetene for å kunne bo der. I så måte hilser vi Kystpartiet velkommen til samarbeid.

Men så har vi registrert i valgkampen at Kystpartiet også har vært kritisk til SV. Så vidt jeg fikk med meg gjennom media, var man kritisk til dette med «sosiale saker» og «kvinnfolk». Og mitt spørsmål er: Hva har representanten Bastesen imot kvinnfolk og sosiale saker, og hva er det i SVs politikk som er så feil når det gjelder kvinnfolk og sosiale saker?

Steinar Bastesen (Kp): Representanten Inge Ryan kan ikke ha fulgt med i innlegget mitt, for jeg gav jo klart uttrykk for hva jeg mente.

Jeg vil minne ham på at i forbindelse med at jeg var med i et Holmgang-program i TV 2, kom det to kvinnfolk og bar meg på gullstol fram mot inngangen til TV 2s studio her på Karl Johan, og det vitner jo ikke akkurat om at jeg skulle være noe særlig kvinnefiendtlig! De hadde prøvd seg på flere av deltakerne, men det var kun jeg som sa ja – og det er jo ikke fordi jeg mener at kvinnfolk skal bære meg på hendene. Men jeg har absolutt ingenting mot kvinnfolk! Det er en åpenbar misforståelse og en feiltolking at jeg skulle være imot halvparten av Norges befolkning. Men det blir sånn når klare og konsise utsagn skal brukes og tolkes og vris og vrenges. Da må det gå over stokk og stein. Det jeg sa i forbindelse med spørsmålet om hvilken regjering vi ville støtte, var følgende: Vi vil ha problemer med å samarbeide med Fremskrittspartiet på grunn av deres distriktspolitikk. Vi vil ha problemer med å samarbeide med SV, for det er litt for mye kvinnesak og sosial tenkning. Hvis jeg hadde brukt ordene at det var for mye sosionomer, hadde det vært helt i orden, for da var det helt andre ord. Men det betyr jo det samme. Jeg etterspør SVs klare programformulering, i likhet med den formuleringen som vi har i vårt program. Det har ikke jeg sett. Så jeg tror vi i Kystpartiet i realiteten har en mye bedre kvinnepolitikk enn det SV har. Jeg vil forsikre både presidenten og forsamlingen om at det ikke finnes kvinnefiendtlige holdninger i Kystpartiet.

Presidenten: Vi sier da takk for den forsikringen, og håper at vi kan leve videre med det.

Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Hill-Marta Solberg (A): Høsten 2001 har vært preget av store politiske omveltninger, både nasjonalt og internasjonalt. Terroranslagene mot USA den 11. september har brakt verden inn i en dramatisk situasjon. Kampen mot terrorisme og dens beskyttere er en kamp for demokrati og for frihet.

Rystelsene i norsk politikk etter stortingsvalget den 10. september har ledet til at landet har fått en ny regjering. Det er i seg selv ikke dramatisk, men derimot et resultat av et demokratisk valg og et erklært ønske fra et flertall av partiene her i Stortinget.

Valgresultatet gav ikke et avklart flertall for noen av de regjeringsalternativene som ble presentert for velgerne før valget. Men etter valget har nye og vesentlige avklaringer i norsk politikk funnet sted. Sentrumsalternativet er erklært dødt og har opphørt å eksistere. Og det er sentrumspartiene selv som har stått for avlivingen – først ved at Bondevik forlot sentrum og valgte Høyre. Plan B kom til anvendelse. Venstre fulgte med, og lederen beskrev steget som «å kaste lenkene». Fotlenken var Senterpartiet, som da stod alene igjen i sentrum. Nå har også Senterpartiet tatt konsekvensene av at sentrum er begravd som regjeringsalternativ, og vil bygge allianser på sentrum–venstre-siden i norsk politikk.

Dette innebærer en ny erkjennelse i de partier som lengst har holdt fast ved at mindretallsstyre som må basere seg på ulike flertall, var fornuftig og å foretrekke. En epoke i norsk politikk er dermed over.

Arbeiderpartiet har de siste tre–fire årene invitert til samarbeid med sentrumspartiene for å bygge allianser, allianser som kunne gi et mer solid styringsgrunnlag og større stabilitet. Men vi har måttet konstatere at da Kristelig Folkeparti og Bondevik ikke så noen mulighet for å danne regjering med utgangspunkt i sentrum, da valgte Kristelig Folkeparti side. De valgte Høyre og Fremskrittspartiet. Og, som det het, politikken var det viktigste!

For Arbeiderpartiet vil politikken være viktigst. Vi vil bygge på prinsippene om fellesskapsløsninger, om like rettigheter og menneskeverd for alle. Vi vil bygge flere og billigere barnehager. Det er viktig for barna våre. Vi vil skape en bedre skole for barna og for de unge. Vi ønsker en bedre omsorg for de eldre og bedre helsetjenester til dem som er syke. Og vi vil bygge flere boliger til ungdom, studenter og vanskeligstilte. For å få dette til må fellesskapsløsningene og kommunesektoren styrkes.

Vi kan ikke akseptere at noen lever i fattigdom i et av verdens rikeste land. Derfor satser vi kraftig på å skaffe boliger til de vanskeligstilte i vårt samfunn. Vi må gå til roten av fattigdomsproblemet, nemlig at noen faller utenfor arbeidsmarkedet og ikke kan leve av sin egen inntekt. Derfor foreslår vi et løft for attføringen. Uføre med ansvar for å forsørge barn får økt sin inntekt gjennom vårt budsjett. Det er gledelig at den nye regjeringen og sosialministeren også fremholder det samme. Vi går inn for å gjøre mer for dem som har rusproblemer. Det er gjennom systematiske forbedringer på en rekke områder at vi kan komme fattigdommen til livs.

Arbeiderpartiets viktigste prioriteringer er altså på velferdsområdet. Men vi vet at det vi skal dele, skal først skapes. Derfor satser vi kraftig på forskning. Vi øker innsatsen på samferdsel, og vi reduserer skatten på arbeid – alt for å fremme norsk næringsutvikling.

«Arbeiderpartiet har gjort det problematisk for oss å endre på budsjettet», var omkvedet fra de tre partiene som nå har dannet en ny regjering, da regjeringen Stoltenberg la fram sitt budsjett. Det er i seg selv en merkelig uttalelse, ikke minst når vi kikker litt tilbake og ser at Høyre, som altså nå også bestyrer Finansdepartementet, virkelig flyttet på over 20 milliarder kr i sitt alternative budsjett sist høst. Det var lite utsagn om at det var problematisk. Nei, det er virkeligheten satt opp mot Sem-erklæringen som er problematisk for den nye regjeringen.

Regjeringserklæringen gir ikke noen avklaring her. På den ene siden renner det ut milliarder i mer til mange gode formål, også formål som Arbeiderpartiet mer enn gjerne støtter. Men på den andre siden renner det også ut milliarder i skatte- og avgiftslettelser.

Det er ingen tvil om at erklæringen støtter opp under Høyres fanesak: skatte- og avgiftslettelser. «Vi vil redusere skatte- og avgiftsnivået betydelig gjennom stortingsperioden», er sitat fra regjeringserklæringen. Ingen av de andre løftene fra Sem er så konkrete som løftene om skatte- og avgiftslette. De er konkretisert til 31 milliarder kr. Hvis dette løftet skal holdes, vil det måtte gå ut over andre ting.

Regjeringserklæringen viser med andre ord medaljens forside, men Bondevik må på et tidspunkt også vise medaljens bakside. Eller kanskje blir det slik at det er finansminister Per-Kristian Foss som skal vise den når det alternative budsjettet skal legges fram den 9. november.

Arbeiderpartiet skal føre en aktiv og konstruktiv opposisjonspolitikk i de kommende årene. Vi skal jobbe for å få mest mulig gjennomslag for vår politikk og våre viktigste saker. Bondevik-regjeringen vil i mange saker måtte komme til oss hvis den skal få flertall for en god velferds- og fordelingspolitikk, en god distriktspolitikk og en god landbrukspolitikk.

Dagens og morgendagens debatt bør bringe klarhet i hvordan Bondevik II ser på sitt forhold til opposisjonspartiene på Stortinget. Hva ligger i den spesialbehandlingen Fremskrittspartiet har fått gjennom ukene etter valget? Hagen ble gitt innsyn i Sem-erklæringen i god tid før øvrige partier på Stortinget, og Hagen fikk velge på øverste hylle med hensyn til komitelederverv.

Etter å ha stått fadder for den nye regjeringen er tydeligvis Hagen beredt til å oppdra Bondevik II i god fremskrittspartiånd. Eller som det nå heter her i dag, han vil være Regjeringens «parlamentariske basis». Ja, Hagen og Fremskrittspartiet har i dag sågar nærmest gjort krav på innflytelse over om lag 80 pst. av politikken.

Regjeringspartiene har derimot hevdet at de ikke har noe parti som et etablert parlamentarisk grunnlag, eller basis, som er dagens nye terminologi. De holder fast ved at de også vil kunne danne flertall sammen med Arbeidarpartiet eller sammen med SV. På papiret er det fullt mulig. Men spørsmålet er om Bondevik II har bundet seg så sterkt til Hagen at Regjeringen i praksis er forpliktet til å vende sin politikk i retning Fremskrittspartiet.

Hvis det siste er tilfellet, vil det uten tvil, sett fra Arbeiderpartiets synspunkt, måtte gå ut over viktige velferdsoppgaver. Da blir det et politisk flertall som i henhold til sine løfter setter skattelette til dem som allerede har mye, foran lavere foreldrebetaling i barnehagen, foran opprustning av skolen eller foran et løft for å få de som faller utenfor, inn igjen i arbeidslivet. Et slikt veivalg vil innebære en høyrepolitikk som ikke vil kunne få Arbeiderpartiets støtte.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Jan Tore Sanner (H): Arbeiderpartiet har i denne debatten reist en advarende pekefinger og formanet til ansvarlighet i den økonomiske politikken. Det lover godt. Tradisjonelt har Arbeiderpartiet i opposisjon vært en pådriver for økte offentlige utgifter. At Arbeiderpartiet nå ser ut til å endre strategi og vil opptre med ansvarlighet, er positivt, men vi får se hvor lenge det varer.

Så langt har Arbeiderpartiet forsøkt å gjøre erklæringsdebatten til en salderingsdebatt, mens SV bekrefter at partiet har ambisjoner om å bli drivkraften på venstresiden. Arbeiderpartiets manglende evne til å modernisere og fornye partiet ser ut til å skape debatt internt i Arbeiderpartiet. Flere har tatt til orde for å kutte de tette båndene til LO. Lengst har kanskje Arbeiderpartiets mangeårige stortingsrepresentant Gunnar Halvorsen gått, som i Aust Agder Blad 23. oktober uttalte:

«Det alvorlige med den sterke bindingen til Kommuneforbundet og Elektrikerforbundet, er at de med kontrakter i hånd kan styre Aps politikk. Det har vi flere skrekkens eksempler på.»

Mitt spørsmål til Hill-Marta Solberg er om det er riktig som Arbeiderpartiets mangeårige stortingsrepresentant sier, at Kommuneforbundet med kontrakter i hånd kan styre Arbeiderpartiets politikk. Hvis det er riktig som Arbeiderpartiets stortingsrepresentant uttaler, mener Hill-Marta Solberg at det er riktig at det skal være slik? Og hvis hun ikke mener at det er riktig, har Arbeiderpartiets ledelse nå tenkt å ta initiativ i forhold til LO og få kuttet de sterke bindingene som helt åpenbart finnes, og som Halvorsen sier det finnes mange «skrekkens eksempler» på?

Hill-Marta Solberg (A): Første del av replikken fra representanten Sanner må jeg si var litt overraskende, for jeg tror at dersom representanten Sanner tar seg tid til å gå tilbake og studere Arbeiderpartiets budsjetter da vi sist var i opposisjon, vil det fort bli tydelig at det ikke medfører riktighet at Arbeiderpartiet har ført en uansvarlig politikk i opposisjonstilværelsen. Det skjedde ikke de to og et halvt årene med sentrumsregjeringen, og det kommer heller ikke til å skje inn i en ny periode. Faktum er at de to partiene som kanskje har vært mest enige med hensyn til å definere rammen for den økonomiske politikken i Stortinget, faktisk gjennom mange, mange år, har vært Arbeiderpartiet og Høyre. Vi hadde en rimelig lik forståelse av det rommet som var tilgjengelig i norsk økonomi. Det som nå er et spenningsmoment, er om også Høyre står fast ved det. Uttalelser som ble gitt i Regjeringens første dager, kunne tyde på at man kanskje lette etter muligheter til å slakke litt opp for å kunne klare denne både–og-politikken som Sem-erklæringen er så stappfull av.

Til siste del av Sanners replikk vil jeg si følgende: Det finnes et meget sterkt og tydelig eksempel på at det ikke medfører riktighet at Kommuneforbundet eller andre forbund styrer Arbeiderpartiets politikk, og da nevner jeg sykehusreformen. En av de største reformene i offentlig sektor som er satt på skinner gjennom mange, mange år, er det Arbeiderpartiet som har satt på skinner: reformen av sykehusvesenet vårt. Jeg tør bare minne om i denne sal det alle selvfølgelig vet, at det var ikke en reform som ble gjennomført med velsignelse fra Kommuneforbundet. Vi mente reformen var riktig og nødvendig, og da gjennomførte vi også den.

Per Erik Monsen (FrP): Det var flere av oss som ble noe overrasket da Arbeiderpartiet la fram sitt budsjett, og ikke bare i politiske kretser. Det var også en del aviskommentatorer som mente at dette budsjettet ikke var et budsjett som Arbeiderpartiet kunne tenkt seg å regjere etter, men at det nærmest var en rekke med snubletråder for en ny regjering, bl.a. utsettelsen av investeringsavgiften, som koster betydelige beløp, og en del andre ting.

Men det jeg egentlig har tenkt å spørre om, gjelder bruken av oljefondet. Det er jo vedtatt en handlingsregel for bruk av oljefondet. Hvordan tolker Arbeiderpartiet denne regelen? Og mener Arbeiderpartiet at den regelen er fulgt i det budsjettet regjeringen Stoltenberg la fram? Det er både kommentatorer og en del politikere som ikke får disse tallene til å stemme når man ser på overføringer fra oljefondet i 2002 i forhold til handlingsregelen.

Hill-Marta Solberg (A): Først til disse omtalte snubletrådene. Ja, det er mulig at noen under budsjettbehandlingen her i Stortinget kommer til å snuble i Arbeiderpartiets nye milliard til barnehagesektoren. Det er mulig at noen kommer til å snuble i Arbeiderpartiets styrking av bistandsbudsjettet med 1,2 milliarder kr. Og det er mulig at noen i Stortinget også kommer til å snuble i mange av de andre viktige sakene som Arbeiderpartiet har prioritert. Men dette er ikke snubletråder, det er politiske prioriteringer. Og hvis noen ønsker å prioritere annerledes, er det fortsatt mulig, for dette budsjettet er ikke satt ut i livet. Det ligger som forslag i Stortinget. Har noen andre forslag for hvordan landets ressurser skal disponeres til neste år, er det jo det vi skal drive på med i de neste ukene. De mulighetene eksisterer altså.

Og la det ikke være noen tvil: Arbeiderpartiet skulle mer enn gjerne fortsatt å styre på grunnlag av det statsbudsjettet som vår regjering la fram. Vi skulle mer enn gjerne sett at alle de viktige sakene som ligger i det budsjettet, kunne blitt gjennomført til punkt og prikke. Og vi håper faktisk også fortsatt at veldig mye av det skal bli værende igjen etter at finanskomiteen er ferdig med sin behandling av det budsjettet og det tillegget som vi venter på.

Så til bruk av oljefondet. Ja, det er nok ikke overraskende at Fremskrittspartiet stiller spørsmål ved det, for Fremskrittspartiet var jo, så vidt jeg erindrer, ett av to partier i Stortinget som ikke var enig i den nye handlingsregelen for bruk av oljefondet. Et bredt flertall i Stortinget var enig om å definere hvordan vi best mulig skal høste av det fondet som vi har bygd opp. Og det er ingen tvil fra vår side om at det budsjettet som er lagt fram, er i henhold til det som et flertall i Stortinget har lagt til grunn, om å bruke avkastningen av Petroleumsfondet.

Øystein Djupedal (SV): Jeg har i tidligere statsminister Stoltenbergs innlegg før i dag, og også gjennom dagspressen, lagt merke til at det har kommet en litt annen holdning og en litt annen retorikk fra Arbeiderpartiet etter det sviende valgnederlaget. Og det er jo egentlig ganske naturlig fordi Arbeiderpartiet gjorde et historisk dårlig valg og SV et historisk godt valg. Det betyr at tyngdepunktet er forskjøvet også på venstresiden i norsk politikk. Men det det også betyr, er at vi sitter med en regjering som står fjernere fra det SV og det jeg også antar at Arbeiderpartiet ønsker, enn vi har hatt på mange, mange år. Det betyr at når vi nå ser for oss at vi kanskje vil sitte med en regjering som verken SV eller Arbeiderpartiet ønsker, i hele fireårsperioden – en regjering som skal sitte på Carl I. Hagens nåde, og som kontinuerlig skal drive balansegang mellom ydmykelse av Regjeringen og støtte til den – så gir jo dette oss en mulighet til å tenke gjennom hvordan vi faktisk på lengre sikt skal håndtere disse spørsmålene.

Det det egentlig dreier seg om, er at politikk ikke er shopping, som Arbeiderpartiet har bedrevet i den siste stortingsperioden. De har lagt fram saker for Stortinget, og har i den ene saken gått til det partiet – for der kan vi få ting gjennom – så har de gått dit neste gang, så dit deretter, slik at politikkens helhet forsvinner i det som egentlig virker som et politikkens supermarked. For det å samarbeide dreier seg dypest sett om én ting, nemlig ikke bare respekt for andre partier, men også vilje til å justere sine egne standpunkt, og også være villig til dette over lengre tid enn bare i forbindelse med én enkelt sak. Det betyr at vi kanskje nå står overfor en periode på fire år der både SV, Arbeiderpartiet og Senterpartiet muligens må innse at de er i et opposisjonsforhold til en regjering som riktignok vil ha mer enn nok å slite med – det er nå en annen historie – men samtidig betyr det at dette også gir muligheter på lengre sikt for at det kan bygges nye allianser i Norge på linje med de alliansene som er bygd i mange av våre naboland.

Det norske sosialdemokratiske parti er bortimot det eneste partiet i hele Europa som ikke inngår forpliktende samarbeid med andre partier. Og min utfordring til Hill-Marta Solberg er: Ser også hun for seg at dette kan være en utvikling som vi får i Norge?

Hill-Marta Solberg (A): Når jeg hører den måten som representanten Djupedal beskriver det han kaller å shoppe på, for å danne flertall i Stortinget, er det for så vidt også en måte å beskrive det som har vært mange mindretallsregjeringers liv opp gjennom ganske mange år i norsk politikk. Det er faktisk ikke slik at vi har hatt regjeringer som har hatt et avklart flertallsgrunnlag i Stortinget, på svært, svært lenge. Tvert imot, vi har hatt mindretallsregjeringer som har kunnet styre på det grunnlaget at man i utgangspunktet ikke visste om man hadde et avklart flertall når sakene skulle legges fram for Stortinget, men måtte gå i forhandlinger i Stortinget. Sannsynligvis er det få partier som vet mer om hvordan den tilværelsen er enn nettopp Arbeiderpartiet. Det var jo det som førte til at Arbeiderpartiets ledelse for tre–fire år siden, for første gang faktisk, inviterte andre partier, vi inviterte partiene i sentrum til tettere samarbeid for å bygge mulige flertallskonstellasjoner. Det har vi gjort i erkjennelse av at mindretallsstyre har sine svakheter. Det går an å gjennomføre det, spesielt hvis man har en konstruktiv og god opposisjon å forholde seg til, men det er meget krevende. Det er ikke stabilt, og det er ikke et forutsigbart styresett. Det ligger til grunn for Arbeiderpartiets orientering mot andre partier for å bygge flertallsallianser. Vi har ikke endret vårt syn på det etter valget. Da det alternativet som stod i veien for en flertallsløsning, nemlig sentrumsalternativet, ble erklært dødt, hadde Arbeiderpartiet håpet og ønsket at det skulle være mulig å bygge en flertallskonstellasjon på sentrum–venstresiden. Men det ble ikke slik. Det var ikke vårt valg. Det var Kristelig Folkepartis valg som skapte en annen konstellasjon. Men Arbeiderpartiet skal i opposisjon arbeide for å bygge allianser. Vi skal gjøre det mot SV. Vi skal gjøre det mot Senterpartiet. Vi tror fortsatt på at en framtidig flertallskonstellasjonsløsning i norsk politikk er den beste.

Presidenten: Da er replikkordskiftet over.

Inge Lønning (H): Norske velgere liker bare de regjeringsskifter de tar initiativet til selv, har det vært hevdet. Det er formodentlig treffende. Man kan tolke valgresultatet i høst på mange måter, men i én henseende er det helt entydig: Det er uttrykk for et ønske om regjeringsskifte.

Talspersonen for det største opposisjonsparti, avgått statsminister Stoltenberg, sa i sitt hovedinnlegg at SVs fremgang ikke kan tolkes som et ønske om en høyredreining. Det er selvfølgelig riktig. Men det hører med i dette bildet at Arbeiderpartiets tilbakegang var vesentlig større enn SVs fremgang, og at velgerne har satt sammen et storting hvor tyngdepunktet ligger lenger mot høyre på venstre–høyre-aksen enn i forrige periode. Slik sett må den nye trepartiregjeringen sies å være et helt adekvat svar på velgernes ønsker.

Samtidig innvarsler denne trepartiregjering noe nytt i norsk politikk. Et samarbeid mellom et liberalt parti, et konservativt parti og et kristendemokratisk parti er i de fleste europeiske land det mest selvfølgelige av alt. Det er det som har lengst sedvane. I Norge er det en nyhet, og det er en nyhet det etter mitt skjønn er grunn til å hilse med glede. Det fremgår av den erklæring den nye regjering har lagt frem, som viser en helt annen tyngdeplassering når det gjelder politikk, enn den avgåtte regjering. Den nye regjering vektlegger følgende fire hovedhensyn aller høyest:

• respekten for menneskelivet, menneskeverdet

• personlig ansvar

• frihet for enkeltmennesket

• vern om familien

Ingen ting av dette er verdier som disse tre partiene forpakter alene, i motsetning til andre. Men det som er egenartet for disse tre partiene, er at de setter disse verdiene først, og det innebærer en klar vektforskyvning i forholdet mellom frihet og fellesskap til fordel for friheten.

Man har hørt av dagens innlegg fra SV og Arbeiderpartiet at man fremdeles i disse partier tenker slik at fellesskapet er identisk med stat og kommune, og fellesskapsløsninger er de løsninger som produseres av det offentlige. Regjeringspartiene har en helt annen forståelse. Fellesskapsløsningene er til for brukerne, for den enkelte bruker, og det er likegyldig om de leveres av private eller offentlige instanser.

Den nye regjering kaller seg en samarbeidsregjering. Deri ligger det ikke bare en erklært målsetting om samarbeidet mellom disse tre partiene. Det ligger også en erklært målsetting om samarbeid med Stortinget, og ganske særlig når det gjelder det internasjonale perspektiv på frihet og fellesskap, er det livsviktig at dette storting i de kommende fire år er i stand til å samarbeide. Vi er nemlig i en internasjonal situasjon, hvor risikoen ikke lenger representeres av mektige stater med totalitære ideologier som eventuelt kan etablere terrorbalanse seg imellom. Vi er i en helt ny situasjon hvor verdier som frihet og folkestyre og respekt for enkeltindividers integritet er truet. Trusselen kommer ikke lenger fra stater. Den kommer fra grupper som er villige til å ta i bruk et hvilket som helst virkemiddel, fra sivil luftfart til bruk av sykdomsfremkallende bakterier. Det innebærer at vi er nødt til å tenke om sikkerhet på en helt ny måte, og vi er nødt til å tenke sikkerhetspolitikk som noe langt mer omfattende og noe langt mer offensivt enn før. I dette bildet er det livsviktig at Norge viser at vi er villige til å ta medansvar, at det er den virkelig store utfordring, og at Norge er villig til å ta medansvar for at alle mennesker på denne kloden så vidt mulig skal kunne leve i frihet og kunne ha sikkerhet for liv og lemmer. Det er mitt håp at når denne fireårsperioden er omme, vil historikerne kunne konstatere at vi lyktes i det samarbeidet.

Presidenten: Den reglementsmessige tid for formiddagens møte er snart ute. Presidenten vil foreslå at formiddagens møte heves, og at det settes nytt møte kl. 18. – Det er vedtatt.

 

Behandlingen av sak nr. 1 og 2  fortsatte på kveldsmøtet.