Presidenten: Etter ønske fra finanskomiteen vil presidenten foreslå at debatten ordnes slik: Debatten føres over to dager, i dag og i morgen, med en samlet taletid på 7 timer og 10 minutter eksklusive replikker og 3-minuttersinnlegg.

Taletiden blir fordelt slik på gruppene: Arbeiderpartiet 110 minutter, Høyre 95 minutter, Fremskrittspartiet 65 minutter, Sosialistisk Venstreparti 60 minutter, Kristelig Folkeparti 55 minutter, Senterpartiet 25 minutter, Venstre 10 minutter, Kystpartiet 10 minutter.

Replikkordskiftet foreslås ordnet slik: Det blir adgang til fem replikker med svar etter innlegg av partigruppenes hovedtalere, parlamentariske ledere, statsministeren og finansministeren, og tre replikker med svar etter talere med 10 minutters taletid eller mer, samt etter øvrige statsråders innlegg uansett lengde innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Dette anses vedtatt.

Siv Jensen (FrP) (komiteens leder): Den 11. oktober la Stoltenberg-regjeringen frem sitt forslag til statsbudsjett for 2002. Den 9. november kom Bondevik-regjeringen med sitt tillegg. I henhold til forretningsordenens § 19 skal finanskomiteen senest 20. november avgi innstilling om nasjonalbudsjettet og statsbudsjettet, med forslag til rammevedtak for bevilgninger samt innstilling vedrørende skatter og avgifter og rammetilskudd til kommuner og fylkeskommuner. Det har finanskomiteen gjort.

Komiteen har hatt kort tid til behandling av budsjettet. Selv om vi raskt kom i gang med høringer, var det selvsagt vanskelig å påbegynne den reelle behandlingen før tilleggsinnstillingen var kjent. På elleve dager maktet likevel komiteen å fullføre sitt arbeid i tråd med forretningsordenen. Jeg vil derfor gi honnør til finanskomiteens medlemmer for godt utført arbeid, og ikke minst også til sekretærene som har utført sine oppgaver på en utmerket måte.

Det er selvsagt ikke noen ønskesituasjon at det i finansinnstillingen ikke ble etablert noe flertall for et budsjettopplegg. Men det er min påstand at dette verken er mitt eller finanskomiteens formelle eller praktiske ansvar. Komiteen har gjort jobben sin.

Hvorfor ble det så ikke budsjettenighet mellom regjeringspartiene og Fremskrittspartiet? Sett i den helt nære samtidshistories lys er det ikke så merkelig at det ikke har utkrystallisert seg noe flertall i finanskomiteen i år. Jeg har lyst til å sitere en tidligere leder av finanskomiteen, Lars Gunnar Lie, som omtalte den subsidiære budsjettenigheten mellom sentrumspartiene, Høyre og Fremskrittspartiet for 1999-budsjettet på følgende måte:

«Samstundes har vi i sentrumspartia etter vår vurdering strekt oss langt – meir enn 3,5 milliardar kr i den første innstillinga frå finanskomiteen og no ytterlegare om lag 2 milliardar kr i den tilleggsinnstillinga som komiteen kom med seint fredag kveld.»

Dette illustrerer noe av grunnen til at det ikke ble budsjettenighet mellom regjeringspartiene og Fremskrittspartiet om neste års budsjett.

Samtlige budsjettforlik som har vært inngått innenfor gjeldende budsjettsystem, har medført milliardendringer i forhold til det forslaget regjeringen opprinnelig la frem. Eksempelvis gav den subsidiære enigheten i 1999 mellom sentrum, Høyre og Fremskrittspartiet en omprioritering på nesten 10 milliarder kr, og medførte 4 milliarder kr i skatte- og avgiftsreduksjoner. For 1998 – etter enighet mellom sentrumspartiene, Høyre og Fremskrittspartiet – ble det gitt 1,8 milliarder kr i skatte- og avgiftsreduksjoner. Denne gangen stoppet regjeringspartienes bud på i overkant av 580 mill. kr, altså i underkant av 1 promille av statsbudsjettet. Og det var selvsagt ikke mulig for Fremskrittspartiet å sette sine fotavtrykk på budsjettet under slike forhold.

Jeg har registrert at representanter fra regjeringspartiene forsøker å fremstille årets situasjon som helt annerledes enn og usammenlignbar med tidligere opplegg. Hva er det som er annerledes?

Tidsmessig har vi denne høsten vært i tilnærmet identisk situasjon som vi var i høsten 1997, da sentrumsregjeringen tiltrådte og la frem tilleggsinnstillingen på om lag samme tidspunkt som i år. Det kan dermed ikke være den usammenlignbare situasjonen. Vi er i år, som tidligere, i den situasjon at vi har en mindretallsregjering som legger frem et budsjett de ønsker å forhandle frem flertall for. Hele poenget med forhandlinger er at de parter som deltar i dem, skal sette sitt stempel på det gjennom å ha oppnådd politisk gjennomslag for saker som i utgangspunktet ikke er regjeringens politikk. Heller ikke her har vi noen ny og unik situasjon som ikke kan sammenlignes med tidligere. Det eneste som i tilfelle er nytt, er at vi har en regjering som ønsker å redusere det samlede skatte- og avgiftstrykket, samt prioritere annerledes enn arbeiderpartiregjeringen gjorde. Og jeg trodde hele poenget med et regjeringsskifte var at en ny regjering skulle føre en annen politikk enn den forrige. Så heller ikke dette er spesielt oppsiktsvekkende eller revolusjonerende.

Det som derimot er nytt og relativt oppsiktsvekkende, er at vi har en mindretallsregjering som mer og mer later til å tro at den er en flertallsregjering, og at den dermed ikke trenger å etablere flertall i Stortinget. Det kom svært tydelig frem gjennom de budsjettforhandlinger som ble ført mellom regjeringspartiene og Fremskrittspartiet.

Hva var det så Fremskrittspartiet forlangte? Vi gjorde det klart før vi gikk i forhandlinger at avstanden mellom vårt eget alternativ og Regjeringens opplegg var så svimlende at det ville være urealistisk å bruke dette som utgangspunkt. Derfor gikk vi inn i forhandlingene med et realistisk utgangspunkt med klart prioriterte områder og reell og uttalt vilje til å komme regjeringspartiene i møte på halvveien. Dette ville ha medført en endring i størrelsesorden 6 milliarder kr, altså knapt 1 pst. av statsbudsjettet.

Fremskrittspartiet prioriterte først å få fjernet de forverringer som Bondevik-regjeringen foretok i forhold til Stoltenberg-regjeringen: blåreseptordningen, nettolønnsordninger for fergerederiene, videreføring av landslinjene og kompensasjon for autodieselavgift for ekspressbussene. Videre prioriterte vi å reversere forslag til skatteskjerpelser som ligger i budsjettet, herunder firmabilordning, kilometergodtgjørelse, flyttebilordning samt diverse mindre avgiftsøkninger. Vi prioriterte også lavere egenandel i forbindelse med sykdom, og vi ville ha gjennomslag for gradvis å fjerne avkortingen av grunnpensjonen til gifte og samboende pensjonister. Vi ønsket en raskere pasientbehandling ved våre sykehus gjennom å øke den innsatsbaserte finansieringen og ved å la den innsatsbaserte finansieringsordningen også omfatte private sykehus. Vi mente det var nødvendig med en sterkere sosial profil i skatteopplegget, og ville derfor gi lettelser for dem med lave inntekter og sørge for at også éninntektsfamiliene, alle som skattes i kl. 2, skulle nyte godt av lettelser i toppskatten. Vi ønsket å sikre at Forsvaret ble finansiert i tråd med den vedtatte forsvarsstruktur som regjeringspartiene selv var med på å vedta for noen få måneder siden. Vi mente det var nødvendig med ytterligere reduksjoner i alkoholavgiftene for å få stoppet grensehandelen, og ikke minst var vi opptatt av å få til et krafttak mot kriminalitet. Vi minnet regjeringspartiene om en rekke løfter de hadde gitt i løpet av valgkampen, både hva gjaldt veibygging og avgifter på både biler og motorsykler, men vi la også stor vekt på strukturtiltak som ville bidratt til å effektivisere norsk økonomi og konkurranseutsatt store deler av Kommune-Norges oppgaver.

Vi hadde selvsagt også oppfattet den svært fastlåste holdningen hva gjelder økt bruk av oljepenger, noe som medførte vilje fra vår side til å finansiere skatte- og avgiftsreduksjoner og økte utgifter med kutt på andre områder. Heller ikke dette ble akseptert av regjeringspartiene. Vi opplevde at alle forsøk på å nå frem til enighet hele tiden ble begrenset av hva som står nedfelt i Sem-erklæringen. Men Fremskrittspartiet antok virkelig at siden dette var erklært politikk fra de tre regjeringspartiers side, ville de selvsagt også fremme disse forslagene på egen kjøl. Det er med andre ord ikke Fremskrittspartiets jobb å hjelpe Sem-kameratene til å gjennomføre egen politikk. Det som er vår jobb og vår forpliktelse overfor våre velgere, er å forsøke å få gjennomført deler av Fremskrittspartiets politikk. Og det måtte selvsagt også blitt noe av resultatet fra en vellykket budsjettforhandling, nemlig at Fremskrittspartiet fikk gjennomslag for noe som vi virkelig var opptatt av i et omfang som i hvert fall lignet på det sentrumspartiene oppnådde i forlik med Arbeiderpartiet, eller som i omfang lignet på hvilken som helst av de siste budsjettavtaler i dette hus. Det fikk vi ikke.

Vi ble tilbudt mindre enn 1 promille av det totale statsbudsjettet – historisk lite og dermed oppsiktsvekkende i den forstand at regjeringspartiene burde vite bedre. Statsministeren selv gjorde et nummer av hvor store bevegelser sentrumspartiene fikk til i forhandlinger med Arbeiderpartiet for inneværende års budsjett. Hvorfor skulle situasjonen være annerledes i år? I finansinnstillingen har derfor Fremskrittspartiet konsentrert seg om å presentere sitt alternative og helhetlige budsjettopplegg.

Fremskrittspartiet er opptatt av å legge forholdene til rette for høyere vekst og for at norsk økonomi ikke skal gå inn i en resesjon på kort sikt. Det er derfor vi med en viss undring registrerer at Regjeringen ikke har tatt dette innover seg. Det skjer en markant forverring i verdensøkonomien, og da bør det iverksettes finanspolitiske tiltak som kan bidra til å forhindre en mulig norsk resesjon. Det vil heller ikke være noen motsetning mellom slike tiltak og en politikk for langsiktig økonomisk vekst.

Fremskrittspartiets hovedmålsetting for den økonomiske politikken er økt velferd gjennom høyere økonomisk vekst, lavere skatter og avgifter, en bedring av det offentlige tjenestetilbudet, lavere ledighet og lav og stabil inflasjon. Lav og stabil inflasjon er en forutsetning for et lavt og stabilt rentenivå. Men Fremskrittspartiet mener at Regjeringens forslag vil medføre lav økonomisk vekst og økt ledighet, og at det ikke gir tilstrekkelige garantier for lav og stabil inflasjon og dermed heller ikke for lav og stabil rente.

I vårt alternativ har vi lagt vekt på følgende:

• avgiftsreduksjoner som øker økonomiens effektivitet, og som på kort sikt får direkte virkning på prisstigningen og derved på renten

• skattereduksjoner som øker økonomiens effektivitet og arbeidsinnsatsen, og som får virkning på kjøpekraften og dermed på fremtidige lønnsoppgjør

• investeringer i forskning, veibygging og IKT, som bereder grunnen for effektivitetsforbedringer og produktivitetsvekst

• investeringer i helsevesenet som fører til økt pasientbehandling og dermed færre på trygdeytelser og flere i arbeid

• lovendringsforslag og reformer som over tid virker effektiviserende og produktivitetsfremmende på norsk økonomi

• Ved å redusere skatte- og avgiftssatsene legges grunnlaget for økte skatte- og avgiftsinntekter til den norske stat.

Det er nødvendig med økt verdiskapning fordi det danner grunnlaget for at også offentlig sektor kan vokse uten å ta mer av kaka til privat sektor. Velferdsstaten skal finansieres, og da må de som til syvende og sist skal betale regningen, få muligheten til å tjene pengene først. Vi må stimulere folk til å arbeide mer. Det må være lønnsomt å jobbe noen timer ekstra. Vi må stimulere til flere investeringer og selv bidra gjennom produktive offentlige investeringer. I sum fører slike tiltak til at bruttonasjonalproduktet vokser, verdiskapningen øker og vår velferd kan bli bedre uten at vi får inflasjon og høyere rente.

Man kan få inntrykk av at Regjeringen mener at økonomien er tilnærmet statisk, og at økonomiens vekstevne er skrevet i stein. Fremskrittspartiets påstand er selvsagt at vekst ikke er en forutbestemt størrelse som storting og regjering ikke har noen innflytelse over, og som vi må tilpasse alle andre forhold til. Det er jo gjennom å legge grunnlaget for økt vekst at vi fører en ansvarlig finanspolitikk. Etter vårt skjønn dreier en for stor del av debatten om statsbudsjettet seg om budsjettbalansen og hvorvidt budsjettet virker nøytralt på etterspørselen. Økonomisk vekst fremmes av politikk som gjør det lønnsomt å jobbe og politikk som gjør at produktiviteten øker. Produktiviteten vil øke ved at det legges til rette for økte investeringer i norsk økonomi, og at den kapital og arbeidskraft som er tilgjengelig, brukes på en mer effektiv måte.

Fremskrittspartiets økonomiske politikk er innrettet på å stimulere til en høyere økonomisk vekst i fastlandsøkonomien. Lavere skatter og avgifter stimulerer til økte private investeringer både i bedriftene og i husholdningene. Fremskrittspartiet satser på infrastruktur og forskning, både gjennom eksempelvis veibygging og økte midler til forskningsfond og forskningsutstyr. Dette kombineres med lavere offentlige utgifter samlet sett, og dermed også en lavere underliggende utgiftsvekst i statsbudsjettet. Langsiktig ansvarlighet i finanspolitikken dreier seg først og fremst om å øke samlet verdiskapning.

Sparing når det gjelder oljeinntekter, har ingen verdi i seg selv. Poenget er at vi sørger for størst mulig verdiskapning nå og i fremtiden. Grunnlaget for vekst og verdiskapning legges gjennom ansvarlige investeringer i ulike former for formue som gir avkastning, og ved å legge rammevilkårene til rette slik at ressursene blir brukt best mulig. Fremskrittspartiet foreslår å benytte nær 20 milliarder kr mer av oljepengene neste år, som er en fornuftig og balansert bruk, og som må veies opp mot skatte- og avgiftsreduksjoner på 39 milliarder kr og reduserte offentlige utgifter på 19 milliarder kr.

Handlingsregelen for bruk av oljepenger ble etablert i vår, og flertallets intensjon var at retningslinjene skulle være enkle og fungere som en rettesnor i det løpende budsjettarbeid. Regelen innebærer at man korrigerer bl.a. for variasjon i skatteinntekter som følge av aktiviteten i økonomien, regnskapsomlegginger og særskilte midlertidige inntekter og utgifter. I statsbudsjettforslaget er dette forsøkt vist gjennom at det overføres 36 milliarder kr fra oljefondet som deretter korrigeres for såkalte konjunkturbestemte aktivitetskorreksjoner, som i realiteten er skatte- og avgiftsinntekter som av en eller annen grunn er «til overs». Med andre ord regner man ikke med at inntektene strukturelt vil holde seg på dette nivået, fordi vi overstiger det man har beregnet er den såkalte trendutviklingen i skatte- og avgiftsinnbetalingene.

Det er meget interessant at man justerer for at skatte- og avgiftsinnbetalingene er ekstraordinært høye, samtidig som vekstanslaget for BNP er justert kraftig ned. Så trekker man fra reelle utgifter som man later som ikke er brukt og dermed kan trekke fra underskuddet. I budsjettforslaget utgjør dette 19 milliarder kr, og det er sletting av gjeld som følge av statlig overtakelse av sykehusene. Dette er interessant, fordi dersom man etter en slik logikk betaler all statlig innenlands gjeld eller overtar og betaler kommunenes gjeld, bompengeselskapers gjeld eller lignende med oljepenger, så vil det budsjettmessig fremstå som om man strukturelt ikke bruker mer penger i det hele tatt. Alle skjønner at dette er kreativ bokføring eller finansdepartementalsk aritmetikk. Man kan kalle det hva man vil – kjært barn har mange navn – men hadde landet vært uten oljepenger, så måtte man ha tjent disse pengene før man brukte dem, eller man måtte ha lånt dem. Det er litt i overkant kvikt å late som om de verken er tjent eller brukt. Fremskrittspartiet stemte mot innføringen av handlingsregelen, fordi vi mener at den fører til handlingslammelse og ikke til handling.

Så er vi dessverre fortsatt i det sporet at Stortinget ikke skal skille mellom bruk av penger i utlandet og bruk av penger i Norge. Heller ikke skal vi skille mellom penger brukt til investeringer og penger brukt til forbruk. Men det er besynderlig og fullstendig meningsløst, fordi det forhindrer dette hus fra å foreta seg fornuftige ting med vår rikdom. Ingen vil være tjent med å sløse bort formuen som nasjonen har opparbeidet seg, men vi er heller ikke tjent med bare å bygge opp en enorm formue plassert i utenlandske verdipapirer som ingen riktig vet hva skal brukes til i fremtiden. Hvorfor er det logisk å la 3 300 anleggsarbeidere gå på ledighetstrygd fremfor å bevilge mer penger til veibygging, som fører til at vi kan redusere utbetalingene over ledighetsbudsjettet fordi anleggsarbeiderne kommer i jobb, og som fører til at vi får bedre og flere veier, som igjen fører til økt verdiskapning og forbedret konkurranseevne? Hvorfor er det logisk at Forsvarets jagerpiloter risikerer å miste sertifikatene sine på grunn av mangel på flytimer, fordi Norge ikke har råd til å kjøpe kampfly, eller at Forsvaret må bruke av driftsmidlene sine til å leie inn utenlandske helikoptre fordi de norske er så dårlige at de står på bakken? Hvorfor blir det inflasjon i Norge hvis vi bruker penger på å reklamere for Norge som turistmål, i tysk TV? Hvorfor blir det inflasjon i Norge hvis vi sender revmatikere og andre kronikere på behandlingsreiser til sydligere strøk? Hvorfor blir det inflasjon i Norge hvis vi bygger sykehjemsplasser til dem av våre eldre som ønsker det, i Spania? Hvorfor blir det inflasjon i Norge hvis vi kjøper studieplasser for våre studenter i utlandet? Hvorfor blir det inflasjon i Norge hvis vi anskaffer nye politibiler fra Tyskland? Dette kunne vi gjort hvis det hadde vært reell vilje til å gjøre det, og det hadde ikke ført til inflasjon. Vi registrerer at flertallet er mer opptatt av budsjettbalansen enn av å løse praktiske problemer med praktiske virkemidler.

Jeg tar med dette opp Fremskrittspartiets forslag til fastsettelse av rammer for bevilgninger over statsbudsjettet for 2002, og ser frem til en lang og interessant finansdebatt.

Presidenten: Representanten Siv Jensen har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Hill-Marta Solberg (A): Finansinnstillingen gir som kjent ingen avklaring på hvilket flertall som eventuelt vil fremstå ved slutten av denne todagersdebatten om budsjettet for neste år. Etter å ha hørt finanskomiteens leders redegjørelse for det indre liv i forhandlinger som har funnet sted mellom Fremskrittspartiet og regjeringspartiene, så er det min vurdering at sannsynligheten for en subsidiær støtte fra Fremskrittspartiet ikke er blitt større. Innlegget fremstod som en understrekning av hvilke problemer Regjeringen er oppe i.

Fremskrittspartiets fremste finanspolitiker understreket i innlegget at partiets mål er å skape økt velferd, og virkemidlene er å stimulere til vekst gjennom lavere skatter. I finansinnstillingen fremkommer det at regjeringspartienes skatteopplegg for dem med inntekter under 200 000 kr gir betydelig mer skatt for dem med lave inntekter enn Arbeiderpartiets skatteopplegg for den samme inntektsgruppen. Mitt spørsmål til representanten Siv Jensen er: Er representanten Jensen enig i at Arbeiderpartiets skatteopplegg er langt bedre for dem som har de laveste inntektene? Og videre: Kan det likevel bli slik at Fremskrittspartiet støtter et skatteopplegg som gir mer skatt på de lave inntektene enn hva Arbeiderpartiets opplegg innebærer?

Siv Jensen (FrP): Problemet med både Arbeiderpartiets og regjeringspartienes skatteopplegg er at de lettelsene som blir gitt til dem med lave og midlere inntekter, vil være så marginale at det knapt vil merkes på den enkeltes lommebok i løpet at et år. Og jeg synes nok at Hill-Marta Solberg skylder å gjøre oppmerksom på at det er summen av skatte- og avgiftsforslagene for neste år som vil påvirke økonomien til hver enkelt av oss. Vi har betydelige avgifter knyttet til vårt helt vanlige forbruk som ikke blir redusert med Arbeiderpartiets opplegg. Sett med Fremskrittspartiets øyne er det summen av dette som vil være avgjørende for hva som er et godt og hva som er et mindre godt opplegg for skatter og avgifter for neste år.

Fremskrittspartiets utgangspunkt er at det er nødvendig med kraftige reduksjoner både i skatter og avgifter, slik at flere mennesker kan leve av egen inntekt. Det er mulig man kan fremstille det slik som Hill-Marta Solberg her gjør, men i de oppleggene som er foreslått, snakker vi altså om noen ytterst få hundrelapper til hver enkelt skatteyter i dette land. Og det vil selvsagt ikke merkes når vi på den annen side får mye av dette spist opp igjen på grunn av prisøkninger på en rekke andre områder. Jeg forstår at Arbeiderpartiet har et behov for å forsøke å fremstille sitt opplegg som svært mye bedre enn regjeringspartienes, men jeg tror nok det er å trekke dette mye lenger enn det strengt tatt er forsvarlig å gjøre. Etter vårt skjønn ville det derimot blitt et betydelig bedre skatteopplegg hvis man hadde vært villig til å ta et krafttak også for dem som hadde lave inntekter, og ikke minst også for alle dem som ikke vil få toppskattreduksjoner, som altså er skatteytere i klasse 2. Det er jo helt merkelig at når man har brukt en hel valgkamp til å snakke om behovet for redusere toppskatten for skatteyterne, så velger man bort en veldig viktig gruppe som ikke får nyte godt av det.

Jan Tore Sanner (H): Representanten Siv Jensen stilte i sitt innlegg spørsmålet: Hva har endret seg siden budsjettforhandlingene i forrige stortingsperiode? Både høsten 1997 og 1998 satt Høyre og Fremskrittspartiet på samme side av forhandlingsbordet, og den viktigste endringen siden den gang er at man da forhandlet om et budsjett som i utgangspunktet la opp til skatte- og avgiftsøkninger. Denne gang forhandler man med utgangspunkt i et budsjett som legger opp til historiske skatte- og avgiftslettelser. Det innebærer også at handlingsrommet er mindre.

Jeg er glad for at Siv Jensen – om hun ikke var så tydelig på det i sitt innlegg, er hun tydelig på det i et innlegg i Dagens Næringsliv i dag – understreker at Bondevik-regjeringens budsjett «går i riktig retning». Det er et godt utgangspunkt. Jeg er også glad for å kunne understreke at selv om man ikke har kommet frem til en avtale, så er samarbeidspartiene og Fremskrittspartiet i budsjettinnstillingen enige på mange områder. Det gjelder forslaget om å fjerne dobbeltbeskatningen av utbytte, fjerne flyseteavgiftene, redusere boligskatten, redusere det statlige eierskapet, utvide momskompensasjonsordningen og også utvide ISF-ordningen for sykehus.

Ett av de områdene hvor det er uenighet, er i spørsmålet om bruk av oljepenger. Vi må ta til etterretning at Fremskrittspartiet er uenig med et bredt flertall i Stortinget når det gjelder virkningen av økt bruk av oljeinntekter. Det er også åpenbart at Fremskrittspartiet har en annen vurdering enn det de ledende økonomiske miljøene har, når det gjelder konsekvensen av en mer ekspansiv finanspolitikk. Jeg viser der til bl.a. et oppslag i Dagens Næringsliv i dag, hvor to økonomer slår fast at Fremskrittspartiets opplegg vil føre til renteoppgang.

Mitt spørsmål til Siv Jensen er om Fremskrittspartiet også er uenig i de retningslinjene som Norges Bank styrer etter når det gjelder pengepolitikken, for i dem er det nedfelt at man i utgangspunktet ikke skal ta hensyn til effektene av lavere avgifter når man skal fastsette rentenivået.

Siv Jensen (FrP): Det er riktig at Fremskrittspartiet og Høyre i forhandlingene høsten 1997 og 1998 satt på samme side av bordet. Derfor var det all mulig grunn til å regne med at når man hadde byttet ut Senterpartiet med Høyre i regjering, ville det bli betydelig enklere for Fremskrittspartiet å delta i forhandlinger om et statsbudsjett. Men så enkelt viste det seg ikke å være. Jeg har sagt det mange ganger tidligere at det fremstod som langt enklere – sett med mine øyne i hvert fall – å forhandle med den daværende sentrumsregjeringen om endringer, i forståelse av at alle parter skulle sette sitt preg på et budsjettopplegg.

Jeg registrerer også at Jan Tore Sanner er opptatt av å fremstille dette som «historiske» skattereduksjoner. Jeg har bare lyst til å minne om at vi for inneværende års budsjett opplevde historiske skatteøkninger. Summen av det som foreslås i år, vil bidra til nettopp å nullstille de økningene vi fikk i fjor. Så realiteten er jo at vi strengt tatt ikke har kommet spesielt mye lavere når det gjelder de samlede skatte- og avgiftsbyrdene som det norske folk og de norske bedriftene er påført gjennom de senere år.

Så er det helt korrekt at Bondevik-regjeringens budsjett går i riktig retning. Det har jeg ingen problemer med å erkjenne. Men jeg håper også at representanten Sanner kan være enig i at spørsmålet om bruk av oljepenger ikke var en sentral del av de forhandlingene vi nylig har vært gjennom, rett og slett fordi vi hadde respekt for at regjeringspartiene hadde en annen oppfatning. Da burde man også kunne forvente en større vilje fra regjeringspartiene til å komme opp med kuttforslag som kunne skape de nødvendige rom for andre prioriteringer som Fremskrittspartiet var opptatt av.

Når det gjelder retningslinjene for Norges Bank, har Fremskrittspartiet i mange år vært en pådriver for å få en fri og uavhengig sentralbank som ikke blir styrt av politiske innfall fra tid til annen. Det er jo hele forutsetningen for å ha en troverdig pengepolitikk. Men vi har der like mye et ansvar for å føre en finanspolitikk som over tid legger til rette for at vi kan få renten ned.

Audun Bjørlo Lysbakken (SV): Fremskrittspartiet har ikke fått gjennomslag for så mye som de skulle ønske i forhandlingene som aldri ble fullført. Det skal de fleste av oss være glade for.

Fremskrittspartiet gikk til valg med slagordet «FOR FOLK FLEST» og profilerte seg som et parti for arbeidsfolk. Partiets alternative statsbudsjett forteller en annen historie. Kanskje burde slagordet gjøres om til «For rikfolk flest». For hva slags grep er det Fremskrittspartiet tar i sitt alternative statsbudsjett? Jo, de går inn for å støtte forslaget om å fjerne utbytteskatten og få lettelser i opsjonsbeskatningen, til tross for at vi vet at 90 pst. av disse lettelsene kommer de 10 pst. rikeste i Norge til gode. Fremskrittspartiet går inn for massive kutt – 3,4 milliarder kr – i rammetilskuddet til kommunene, noe som vi vet vil ramme basisvelferdstilbudet rundt omkring i landet. Det er jo ganske utrolig at et parti som vil bruke 19 milliarder kr mer av oljepengene, ikke kan finne rom for å opprettholde overføringene til skoler og helsetilbud lokalt.

Fremskrittspartiet tar til orde for deregulering av arbeidsmarkedet for «å begrense organisasjonenes makt». Fremskrittspartiet vil at lønninger skal framforhandles individuelt, og at lønnsfastsettelsen skal skje lokalt på hver enkelt bedrift. Slik skal folk flest kastes ut i konkurranse med hverandre om hvem som kan tilby den billigste arbeidskraften. De rikeste i Norge vil fryde seg hele veien til banken hvis Fremskrittspartiet får det som de vil. På toppen av det hele er det ett skattefradrag som Fremskrittspartiet ikke vil gi, og det er skattefradrag for fagforeningskontingent til alle de arbeidsfolk som er fagorganiserte.

Vi vet fra andre land at kombinasjonen av lav kapitalbeskatning, kutt i offentlig sektor og svekkede fagforeninger fører til økte økonomiske forskjeller. Mitt spørsmål til Siv Jensen er: Hva slags interesse mener Fremskrittspartiet at folk flest har av en økt forskjellsutvikling også i Norge?

Siv Jensen (FrP): Det er relativt kostelig å høre SV forsøke å fremstille det som om det er SVs politikk – da gjerne i samarbeid med Senterpartiet og Arbeiderpartiet – som i sum vil føre til at forskjellene i dette landet blir mindre. Det er jo gjennom de siste 15–20 årene at forskjellene i Norge har økt, og det er i hvert fall ikke fordi Fremskrittspartiet har hatt makt og innflytelse over nasjonens utvikling! Tvert imot, det er jo partier som ligger nærmere Audun Lysbakken og hans parti som har hatt ansvaret, og dermed bidratt til at forskjellene mellom folk har blitt kraftig forverret.

Men da er spørsmålet: Er det i seg selv et problem at vi er forskjellige, eller er det et større problem at vi ikke klarer å legge til rette for at de som virkelig trenger hjelp fra det offentliges side, får det? Det må jo være vår aller største utfordring, nemlig å sørge for velferdsordninger som bidrar til at de som av ulike grunner faller utenfor, får tilstrekkelig og fornuftig hjelp fra offentlige myndigheters side. Men det må ikke være ensbetydende med at vi ikke skal kunne bygge opp private kapitalmiljøer og private eiermiljøer i dette landet som vil være med på å løfte verdiskapningen videre! Jeg har lyst til å trekke frem et eksempel, nemlig den kampen som pågår i et av landets største selskaper for tiden: Kværner. Hvis det der ute ikke hadde vært eiere med kapital som var villige til å investere i norsk næringsliv, hadde vi kanskje ikke fått løsninger på den type eierskapsproblemer som man her står overfor. Antakeligvis er det slik at SVs løsning på dette er at staten skal gå inn og overta eierskapet i samtlige deler av norsk næringsliv. Men det blir altså ikke mer produktivt av den grunn! Derfor må man klare å føre en skatte- og avgiftspolitikk som legger til rette for mer næringsliv, et selvstendig næringsliv som kan stå på egne ben, og samtidig bruke skatte- og avgiftspolitikken slik at også helt vanlige folk klarer å leve av egen inntekt.

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF): Låg rente er god fordelingspolitikk, og rentenivået er eit av dei instrumenta som gjev sterkast utslag både for unge i etableringsfasen, for kommunane og for næringslivet. Derfor er det svært viktig for samarbeidspartia at budsjettet for neste år skal ha ei innretning som kan leggja grunnlaget for ei rentenedsetjing.

Eg erkjenner at Framstegspartiet har eit noko anna syn enn oss når det gjeld økonomisk politikk og den innverknaden dei ulike elementa har på den økonomiske utviklinga. Eg skal lata dette liggja, men vil fokusera på målet ei låg rente. Spørsmålet vert då: Deler Framstegspartiet vårt syn som går ut på at ei låg rente er god fordelingspolitikk, at ei låg rente er viktig for unge i etableringsfasen, at ei låg rente er viktig for kommunane, og at ei låg rente er viktig for næringslivet? Representanten Siv Jensen var delvis innom nokre av desse spørsmåla, men eg har likevel lyst til å gå litt meir grundig til verks. Mitt spørsmål til slutt vert då: Dersom svaret på desse spørsmåla er ja, kan representanten Jensen seia litt om kor viktig det er for Framstegspartiet å føra ein økonomisk politikk som kan leggja grunnlaget for ei låg rente?

Siv Jensen (FrP): Jeg tror samtlige partier i dette hus er av samme oppfatning når det gjelder viktigheten av å få et lavt og stabilt rentenivå i Norge. Det er ingen uenighet om det. Det vi derimot diskuterer, er hvordan vi skal få det til. Og da har jeg lyst til å minne representanten Sørfonn om at fra regjering etter regjering, i statsbudsjettbehandling etter statsbudsjettbehandling, har den samme argumentasjonen vært brukt – fra de samme partier som har sittet med ansvaret – nemlig at budsjettet må være akkurat så stramt, krittstreken må gå akkurat der, for at vi skal få renten ned.

Men hva er det som har skjedd? Har vi fått lavere rente som følge av den argumentasjonen som Sørfonn og hans partifeller har ført gjennom mange, mange år? Det er jo nettopp det vi ikke har fått. Og da må man begynne å stille seg spørsmålet: Tar vi i bruk de virkemidlene som vi bør, for å legge forholdene til rette for at renteforskjellen mellom Norge og land omkring oss skal bli mindre?

Vi er av den oppfatning at det som er ansvarlig og fornuftig finanspolitikk, det er å sørge for at vår økonomi kan vokse for å danne grunnlaget for at vi får økt velferd for samtlige av nasjonens innbyggere. Det er all mulig grunn til å bekymre seg når man nå ser at i anslag etter anslag – anslag som kommer fra Regjeringen og anslag som har kommet fra tidligere regjeringer – justerer man jo ned veksten i norsk økonomi for hvert år som går. Spørsmålet er hvor lenge man skal sitte stille og se på at veksttakten i norsk økonomi faller som en stein, før man begynner å ta i bruk andre virkemidler som bidrar til å snu den trenden og sørger for at vår økonomi vokser på en sunn og forsvarlig måte, slik at vi får verdiskapning og klarer å holde en lav og stabil inflasjon, som er forutsetningen for at vi skal få renten ned.

Morten Lund (Sp): Jeg vil litt inn på de praktiske følgene av Fremskrittspartiets politikk for mange innbyggere.

Skole, barnehage og eldreomsorg er viktig for Senterpartiet, for Fremskrittspartiet og for svært mange folk. Så er det slik at mange kommuner er i en veldig vanskelig økonomisk situasjon. Det er ikke noe nytt, det har vært slik lenge. Forventningene er langt større enn det økonomien strekker til, sier de som styrer i kommunene, og de som jobber i kommunene. Og mange innbyggere sier at tjenestene ikke er gode nok i forhold til det de har blitt forespeilet bl.a. i valgkampen.

Senterpartiets konklusjon er at det trengs 3 milliarder kr utover det Regjeringen har foreslått. Vi ønsker også at gjelden skal bli slettet med 12 milliarder kr. Da vil vi få bedre skole, flere og billige barnehager, romsligere sosialhjelp og bedre barnevern. Fremskrittspartiet vil kutte istedenfor å plusse på. De har en helt annen oppskrift. Det skal kunne spares 3,4 milliarder kr i kommunesektoren totalt. Og vi leser i innstillingen at det mener Fremskrittspartiet det er lett å gjøre allerede neste år. Det er ikke noe problem, for det er noen som har utredet at det går an å spare 10 pst., kanskje 20 pst., av det som kommunene bruker.

I Os kommune har Fremskrittspartiet hatt to år på seg for å få effektivisert og få til billige og gode tjenester. I nesten ingen andre kommuner i landet fins det noe parti som har slike muligheter, for i Os bestemmer Fremskrittspartiet. Men så skjønner jeg at det ikke har gått så veldig godt. Etter Fremskrittspartiets mening skal Os kommune få 5–6 mill. kr mindre neste år. Senterpartiet ønsker at de skal få 8–10 mill. kr mer. Spørsmålene til representanten Jensen blir da: Har det gått så bra i Os kommune? Fins det så lettvinte muligheter for å spare penger? Og blir det bedre tjenester av en politikk med så mye strammere rammer?

Siv Jensen (FrP): Først vil jeg få lov å rette opp en åpenbar misforståelse. Fremskrittspartiets opplegg for kommunene for neste år bidrar ikke til lavere inntekter for Kommune-Norge samlet sett. Tvert imot vil summen av alle de forslag som Fremskrittspartiet fremmer i sitt alternative opplegg, føre til at kommuneøkonomien samlet sett styrkes med flere milliarder kroner.

Jeg har lyst til å ta representanten Lund på ordet når han sier at mange folk ute i Kommune-Norge mener at tjenestene fra kommunene ikke er gode nok. Ja, det er jeg helt enig i. Men da må man snart begynne å stille seg spørsmålet: Hvorfor er de ikke det? Det er jo med dagens system og dagens regelverk og med dagens styring at innbyggerne rundt omkring i det ganske land ikke får den kvaliteten på de tjenestene som de faktisk har krav på. Kanskje det skyldes at vi ikke har vist noen vilje til å la kommunene få lov til å konkurranseutsette de tjenestene som de skal tilby innbyggerne sine? På alle andre områder hvor vi som forbrukere kan oppleve konkurranse, velger vi oss bort fra det som ikke er i tråd med den kvaliteten vi ønsker oss, og over til dem som tilbyr oss det vi vil ha. Hvorfor i alle dager er Senterpartiet så motstander av at det prinsippet også skal gjelde for kommunale tjenester? Hvorfor i alle dager skal det ikke være mulig for innbyggerne i vårt land å kunne få konkurranse på helt nødvendige tjenester, som bidrar til at kvaliteten på tjenestene går opp og prisen ned? Det burde jo være en fornuftig måte å disponere midler på også i Kommune-Norge. Det betyr ikke at man gir opp styringen og kontrollen med tjenestene, men at man faktisk lar andre som er mer kompetente til det, produsere tjenestene rimeligere og bedre.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Hill-Marta Solberg (A): Statsbudsjettet for 2002 er det første budsjettet som skal vedtas etter at den nye handlingsregelen for bruk av oljepenger og endringer i penge- og valutapolitikken ble vedtatt. Både regjeringen Stoltenberg og regjeringen Bondevik legger denne handlingsregelen til grunn for den økonomiske politikken. Ved å bruke forventet realavkastning av Petroleumsfondet kan oljepenger fases inn i norsk økonomi på en jevn og forsiktig måte.

Det er positivt at et flertall på Stortinget er enige om rammene for finanspolitikken. Bare Fremskrittspartiet stiller seg helt utenfor denne virkeligheten. Det fremstår derfor som ekstra underlig at regjeringspartiene kun har gått til Fremskrittspartiet for å forhandle om budsjettet, altså til det partiet Regjeringen er mest uenig med i finanspolitikken.

I nasjonalbudsjettet brukte regjeringen Stoltenberg de økte mulighetene denne handlingsregelen gir, på to måter: til å redusere skatter og avgifter, spesielt redusere skatten på arbeid, og til å styrke innsatsen på viktige velferdsområder.

Da regjeringen Bondevik la fram sine endringer på statsbudsjettet, viste det seg at nye anslag for inntekter og utgifter for staten gav ytterligere rom på om lag 2 milliarder kr for neste år. Dette kan skje uten at det blir brukt mer oljepenger enn den vedtatte handlingsregelen tilsier. Arbeiderpartiet aksepterer naturligvis de nye anslagene fra Finansdepartementet og innarbeider dem i vår budsjettinnstilling.

Før valget presenterte Arbeiderpartiet våre viktigste prioriteringer i statsbudsjettet for 2002 og de kommende årene:

• Vi ville ha bedre sykehus, vi ville fortsette utbyggingen av eldreomsorgen, og vi ville ha billigere medisiner til eldre og uføre.

• Vi ville ha bedre kvalitet i skolen, opprusting av skolebygg og mindre egenbetaling i skolen.

• Vi ville ha flere barnehageplasser og lavere foreldrebetaling.

• Vi ville ha lavere skatt på lønnsinntekt, vi ville heve fagforeningsfradraget og fortsatt ha full lønn under sykdom.

• Vi ville sette ned elavgiften og sikre landets elektrisitetsforsyning.

• Og til slutt: Vi ville slå ring om Norges bistand til verdens fattigste og vår støtte til FN.

Alle disse områdene følges opp i regjeringen Stoltenbergs budsjett for neste år og styrkes betydelig.

Arbeiderpartiet er svært tilfreds med at våre satsinger på barnehage, på helsevesen, på eldreomsorg og på opprusting av skolebygg vinner fram. 2002 kan dermed bli det året barnehageutbyggingen igjen skyter fart, samtidig som foreldrebetalingen blir kraftig redusert. Uten at regjeringen Stoltenberg hadde satset slik, ville dette neppe blitt resultatet.

Vi er tilsvarende skuffet når regjeringen Bondevik II nå kutter i arbeiderpartiregjeringens satsing på en bedre studiefinansiering, på gratis skolebøker i videregående skole og på forskning.

Regjeringen Stoltenbergs budsjett for 2002 hadde en klar sosial profil, med satsing på barn, på helse og på å bedre situasjonen for de vanskeligst stilte. Det økte handlingsrommet i statsbudsjettet gir rom for ytterligere å styrke innsatsen overfor dem som trenger det mest. Regjeringen gir derimot mest til dem som allerede har mest.

Av det økte handlingsrommet bruker Arbeiderpartiet om lag 1,4 milliarder kr på tiltak overfor de vanskeligst stilte, hvorav over 800 mill. kr går til skattelettelser på de laveste inntektene. Satsen i minstefradraget økes fra 22 til 24 pst. Det gir betydelig skattelette på lønnsinntekter mellom 140 000 og 175 000 kr. Samtidig økes den skattefrie nettoinntektsgrensen for pensjoner. Det gir betydelige skatteletter på pensjonsinntekter.

Arbeiderpartiet tar også et løft for en mer sosial boligpolitikk. Stoltenberg-regjeringen la opp til en økning av Husbankens ramme med 2 milliarder kr for neste år, noe som bl.a. kunne gitt 4 000 flere husstander etableringslån i forhold til i år. Dessverre fulgte ikke Bondevik-regjeringen opp dette, noe som spesielt vil ramme ungdom i etableringsfasen. Arbeiderpartiet derimot vil ytterligere øke boligtilskuddet til utleieboliger, og vi vil styrke bostøtteordningen.

Regjeringen regner med at arbeidsledigheten vil øke til neste år, men unnlater å øke bevilgningen til arbeidsmarkedstiltak. Arbeiderpartiet mener det trengs en aktiv innsats for å motvirke og forebygge arbeidsledighet. Derfor foreslår vi å bruke 45 mill. kr mer til arbeidsmarkedstiltak. Når vi vet at arbeid er det beste virkemidlet for å forebygge fattigdom, er dette en viktig prioritering.

Vi vet at mange sliter med store utgifter til medisiner og egenandeler. Det var bakgrunnen for at Stoltenberg-regjeringen foreslo gratis medisin på blå resept for uføre og eldre over 67 år.

Arbeiderpartiet vil i tillegg bruke 95 mill. kr til å redusere taket på egenandeler til medisiner fra 1 500 kr til 1 350 kr. Det vil gjelde for alle. I sum representerer dette en betydelig reduksjon i egenandelene.

Det vakte naturligvis mye oppstyr da regjeringen Bondevik II gikk imot vårt forslag om gratis medisin på blå resept til eldre og uføre. Jeg registrerer med tilfredshet at regjeringspartiene etter hvert er kommet til at dette er gode forslag som bør bli vedtatt.

Arbeiderpartiet vil også forsterke innsatsen for å forebygge rusproblemer. I tillegg støtter vi forslaget om vel 70 mill. kr mer til behandling av rusmiddelmisbrukere.

Etter at Bondevik-regjeringen la fram sitt alternative budsjett med massive kutt i nærings- og distriktsstøtten, har det strømmet inn nærmest et skred av protestbrev. Jeg vil sitere fra et av dem. Det kommer fra lederen i Sandane Næringshage:

«Regjeringa har i sitt framlegg til statsbudsjett 2002 skamklipt SND og kutta kommunale næringsfond. Dette inneber ein dramatisk nedtur for nyetablering og nyskaping for oss i distrikta. Nyetablerarar som har gode forretningsidear, treng både fagleg og økonomisk hjelp i ein startfase før dei er så oppe og går at dei tener nok pengar til å stå på eigne bein. Ser ikkje regjeringa dei openberre negative resultata av desse kutta?»

Jeg kan bare slutte meg til dette spørsmålet.

Når Regjeringen utover dette foreslår kutt i landbruksoverføringene og fjerner fraktutjevningsordningen, betyr dette kraftige forverringer for Distrikts-Norge. Regjeringens forslag til endringer på statsbudsjettet fortjener derfor stemplet distrikts- og næringsfiendtlig.

I dag, ved begynnelsen av en to dagers debatt om det viktigste dokumentet Stortinget skal vedta i høst, nemlig neste års statsbudsjett, er det altså fortsatt uklart hvilket budsjett Stortinget vedtar i morgen kveld. Finansinnstillingen som vi nå debatterer, gir ingen avklaring om hvilket budsjett som får flertall.

Dette er en svært uvanlig og også en alvorlig situasjon. Landet har fått en ny borgerlig mindretallsregjering som etter omtrent 45 dager er i sin første store konflikt med Stortinget. Regjeringen har ikke tatt seg bryet med å finne ut hvilke flertallsløsninger det kunne vært mulig å oppnå i Stortinget. Da det var et faktum at forhandlingene med Fremskrittspartiet ikke førte fram – vi har tidligere fått en grundig utdypning av hvorfor det ikke lyktes – valgte Regjeringen å se bort fra den øvrige opposisjon, og velger etter all sannsynlighet i stedet å møte Stortinget med tvang. Det er en merkelig opptreden fra en mindretallsregjering.

Det må i løpet av debatten, slik jeg ser det, bæres fram en eller annen krykke for Regjeringen, slik at den skal komme seg helskinnet gjennom budsjettbehandlingen. Jeg antar at fødselshjelper Hagen også påtar seg rollen som assistent. På denne måten har aldri tidligere et statsbudsjett blitt vedtatt. Statsministeren kan komme til å bruke sitt kraftigste våpen overfor Stortinget allerede første høsten i stortingsperioden. Resultatet vil likevel bli at det ikke finnes et flertall som tar ansvaret for gjennomføringen av neste års budsjett. Det kan tvinges fram et flertall for Regjeringen, men det er like fullt ikke et flertall for Regjeringens politikk. Det må være lov å si at om ikke dette er enestående svakt, er det i hvert fall enestående.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Jan Tore Sanner (H): Når man lytter til representanten Hill-Marta Solberg, er det litt vanskelig å få tak i hva hun egentlig ønsker å formidle når det gjelder den nye regjeringens budsjett, for i det ene åndedraget sies det at budsjettet i stor grad er en videreføring av den sosiale politikken Arbeiderpartiet har stått for, en utbygging av velferdssamfunnet, og i det neste åndedraget høres det ut som om det budsjettet som ble lagt frem for noen uker siden, er noe av det mest dramatiske som har skjedd i nyere norsk historie.

Det er for øvrig svært spennende å følge Arbeiderpartiet om dagen. Partiet er alt annet enn forutsigbart. Det kan vel best sammenlignes med et bevegelig mål, eller for å sitere Dagsavisen fra 20. november: «Arbeiderpartiet kommer halsende etter Bondevik II-regjeringen». Og det er vel kanskje det inntrykket som sitter mest igjen etter at Arbeiderpartiet måtte gå av etter at velgerne gav partiet reisepass ved valget i høst, nemlig at Arbeiderpartiet nå kommer halsende etter Bondevik-regjeringen på flere områder. Det gjelder i spørsmålet om å bekjempe fattigdom, som Dagsavisen særlig tok for seg, det gjelder i skattepolitikken, hvor Arbeiderpartiet i fjor la frem forslag om historiske skatte- og avgiftsøkninger, mens de i år forsøker å konkurrere med Samarbeidsregjeringen når det gjelder skattelettelser, det gjelder i barnehagepolitikken, hvor Høyre foreslo økte bevilgninger i fjor, noe Arbeiderpartiet gikk imot, men som de nå er for, og det gjelder i skolepolitikken, hvor Høyre gjennom alle år har foreslått flere undervisningstimer – Arbeiderpartiet var imot, nå er de for. Mitt spørsmål til Hill-Marta Solberg er om dette er et utslag av en ny politisk kurs som Arbeiderpartiet vil holde fast ved, eller om den kursendringen som vi nå har sett, er mer taktisk begrunnet i den politiske situasjonen vi befinner oss i.

Hill-Marta Solberg (A): Jeg skjønner at det ikke var så enkelt for representanten Sanner å takle at de også fikk litt ros, men når det er et faktum at regjeringen Bondevik II viderefører Arbeiderpartiets viktige satsinger på barnehage, på helse og på eldreomsorg, og altså ikke har gått løs på disse i sitt justerte budsjett, er naturligvis vi veldig glade for det, for det betyr at vi kan få en bedre satsing på barnehager til neste år enn vi har hatt på svært, svært lenge, og som er i tråd med det Arbeiderpartiet har gått inn for. Når Regjeringen gjør noe positivt, så skal de få ros for det av Arbeiderpartiet. Det kan jeg forsikre om. Og når de tilsvarende gjør noe vi mener er svært uheldig, så skal de også bli fortalt det. I så måte skal vi, som vi har sagt før, være en konstruktiv opposisjon.

Når representanten Sanner spør om det ligger en nyorientering fra Arbeiderpartiet, bl.a. gjennom vår skattepolitikk, må jeg få minne om at da Stortinget behandlet den nye handlingsregelen for finanspolitikken, la faktisk Arbeiderpartiet til grunn at deler av det økte rommet skulle brukes til å lette skatter og avgifter. Før den nye regjeringen overhodet var påtenkt, la regjeringen Stoltenberg faktisk fram et budsjett med betydelige skattelettelser, med bruttolettelser på vel 7 milliarder kr, og der budsjettvirkningen for neste år var 3,5 milliarder kr i samlede skatte- og avgiftslettelser. Så dette er ikke et forsøk på å løpe etter den regjeringen som sitter, dette er politikk som Arbeiderpartiet presenterte i sitt forslag til nasjonalbudsjett.

Ellers vil jeg si at når representanten Sanner velger å referere til Dagsavisens beregninger av hvordan Arbeiderpartiet støtter de som har det vanskeligst, tillater jeg meg å si at den artikkelen i Dagsavisen ikke var spesielt oppdatert og informativ, for å si det forsiktig. Også på det området har Arbeiderpartiets opprinnelige budsjett en rekke viktige tiltak som vi ytterligere har styrket gjennom finansinnstillingen.

Per Erik Monsen (FrP): Fremskrittspartiet er veldig opptatt av å stimulere til vekst i økonomien ved å gjøre det mer attraktivt å jobbe. Derfor har vi, som mange andre, vært opptatt av den såkalte toppskatten, også kalt overtidsskatten – en skatt som opprinnelig hadde som formål å ramme dem med høy inntekt, men som etter hvert rammer bortimot en million arbeidstakere i dette landet.

Stoltenberg-regjeringen foreslo å øke grensen for betaling av toppskatt fra 289 000 kr til 320 000 kr, noe som var et skritt i riktig retning etter mitt syn. Men det er med forundring jeg registrerer at ingenting ble gjort for dem som skatter i klasse 2, i stor grad barnefamilier og enslige forsørgere. Spørsmålet er: Hvorfor denne helt urimelige forskjellsbehandlingen?

Hill-Marta Solberg (A): Det er hyggelig at Fremskrittspartiet også gir Arbeiderpartiet honnør for at vi faktisk har gjort viktige ting i skatte- og avgiftspolitikken. Det er også riktig at arbeiderpartiregjeringen foreslo å justere taket i toppskatten. Det har aldri vært meningen at vanlige lønnsinntekter skulle betale toppskatt. Det var derfor åpenbart at når nivået på toppskatten slo inn allerede ved 289 000 kr i inntekt, rammet det på en annen måte enn det som var tilsiktet. Det var også bakgrunnen for at vårt budsjettframlegg inneholdt en betydelig justering.

Nå har vi opplevd – kanskje spesielt i løpet av valgkampen – en viss auksjon, slik det ofte kan bli. Det hadde vi også på dette punktet, og den nåværende regjering var da i hvert fall sikker på én ting, at den skulle gå lenger enn Arbeiderpartiet når det gjaldt toppskatten. Nå ser vi av budsjettillegget som kom fra den nye regjeringen, at det ikke er tilfellet, og at de har et opplegg for toppskatt som er helt identisk med det Arbeiderpartiet har foreslått. Det gjelder også spørsmålet omkring toppskatten i forhold til skatteklasse 2. Så det er et faktum at det er et stort flertall i Stortinget som er enige om det som har vært Arbeiderpartiets forslag når det gjelder toppskatt for 2002.

Øystein Djupedal (SV): I likhet med mange har jeg registrert at når den nye regjeringen klarte å komme opp med noen ekstra penger, valgte Arbeiderpartiet å bruke disse på dem som sitter nederst ved bordet. Vi i SV er tilfreds med at Arbeiderpartiet i så måte kommer oss i møte. Det kan vel egentlig ikke oppfattes som noe annet enn en kraftig selvkritikk av det Arbeiderpartiet tidligere har stått for. Men det forbauser meg at det må ekstrapenger til. Man må liksom vinne i lotto før man bryr seg om dem man burde ha brydd seg om før. Uansett er SV glad for at Arbeiderpartiet nå åpenbart har lagt om til en annen kurs og ikke bare fokuserer på dem som har mest, men også fokuserer på dem som har minst. – Men la det ligge.

Jeg har en utfordring til representanten Hill-Marta Solberg. Nå har finansministeren sagt at han ønsker et ytterligere nedsalg i DnB. Det kan bety at DnB, i likhet med ved tidligere nedsalg av statens aksjer, havner på utenlandske hender. Jeg la merke til at tidligere statsminister Jens Stoltenberg tok selvkritikk på Arbeiderpartiets holdning til salg av Kreditkassen, og det var vi glade for. Vi var de eneste som den gangen advarte mot dette. Tidligere har også Fokus Bank blitt solgt ut. Det var på nippet at Storebrand ble solgt ut, og nå har Regjeringen åpnet for at også Gjensidige NOR kan bli et aksjeselskap, og da er det fare for at enda en bank går ut. Satt på spissen – i løpet av få år sitter vi kanskje igjen med bare Haltdalen Sparebank eller GS Banken, tidligere Gjerpen og Solum Sparebank. Ellers er alle øvrige sentrale finansinstitusjoner i Norge styrt fra utlandet. For en sivilisert nasjon er dette meget uheldig, og jeg tviler på at det finnes et eneste annet land i Europa som ville tillatt at en så viktig bit av det som er et sivilisert samfunn, nemlig bank- og kredittvesenet, i all hovedsak styres fra utlandet.

Utfordringen min til representanten Hill-Marta Solberg er følgende: Vi har i dag lagt fram et forslag der vi ber om en tenkepause, om at departementet stopper nedsalget av DnB i påvente av en stortingsmelding, for å sørge for at vi i hvert fall har noe nasjonalt eierskap i bank- og kredittvesenet til gavn for forbrukere og norsk næringsliv. Jeg håper at Hill-Marta Solberg kan ta imot denne utfordringen.

Hill-Marta Solberg (A): Jeg må først få lov å gå i rette med representanten Djupedal når han beskriver Arbeiderpartiets innsats for dem som, som han sier, «sitter nederst ved bordet». Det er et faktum at det budsjettet som arbeiderpartiregjeringen la fram i oktober, inneholdt en betydelig satsing nettopp rettet inn mot dem som har lite. Det lar seg summere til om lag 3 milliarder kr, en målrettet bruk av penger for å lette situasjonen for folk som har det vanskelig, både for å hjelpe folk tilbake til arbeid, for å gi folk rimeligere medisiner og for på en rekke områder å lette situasjonen for dem som har minst. Så den karakteristikken som representanten Djupedal forsøker å gi av Arbeiderpartiets politikk på dette området, er ikke riktig. Den er direkte misvisende. Arbeiderpartiet har brydd seg, og det var derfor naturlig for oss, når det var et økt rom for å bruke ytterligere ressurser neste år, at vi innrettet det på den samme måte. Vi fulgte opp en sosial profil som lå i budsjettet fra regjeringen Stoltenberg. Det er en politikk som Arbeiderpartiet står ved, og som vi også vil føre videre.

Så til det forslaget fra SV som representanten Djupedal viser til, knyttet til finansministerens signaler om nedsalg i DnB. Det har vært mange og store, viktige runder i Stortinget de senere år knyttet til statens engasjement i finansnæringen, og det tyder på at vi for så vidt heller ikke er helt ferdig med de diskusjonene, i hvert fall hvis vi skal forstå finansministerens signaler riktig. Det er imidlertid slik at når det gjelder omfanget av nedsalg i DnB, har Stortinget gitt sine fullmakter gjennom å beskrive hva slags omfang dette nedsalget skal ha. Slik Arbeiderpartiet ser det, må den nye regjeringen, hvis man vil endre denne politikken, komme til Stortinget og be om nye og utvidete fullmakter, og da skal Arbeiderpartiet igjen befeste sin politikk på dette området.

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF): Arbeidarpartiet sitt budsjettforslag fekk ein vesentleg betre sosial profil etter at Arbeidarpartiet kom i opposisjon. Eg skjønar godt at Arbeidarpartiet slit litt med å forklara dette, og eg skal derfor ikkje rippa opp i kva grunnane til det kan vera. Men eg har eit par spørsmål på nokre andre område.

For det første: I budsjettavtalen mellom sentrumspartia og Arbeidarpartiet for inneverande år var det ein avtale om å avvikla investeringsavgifta frå 1. april neste år. I budsjettforslaget frå arbeidarpartiregjeringa for 2002 vart avviklinga utsett til 1. oktober. I prosessen i komiteen har så Arbeidarpartiet gjort ei rekkje endringar i budsjettet, men punktet om investeringsavgifta er ikkje forandra. Spørsmålet er då kort og godt: Kvifor?

Det andre spørsmålet går på at Stortinget ved fleire høve har lagt sterke føringar for at næringslivet i dei 14 kommunane som fekk auka arbeidsgjevaravgift frå 1. januar 2000, skulle få full kompensasjon for meirkostnadene som følgje av dette samt evaluering av soneinndelinga i 2003. Fullkompensasjon betyr 154 mill. kr pr. år. Av arbeidarpartiregjeringa sitt budsjettforslag kunne me lesa at den kompensasjonen som så langt var gjeven, var tilstrekkeleg, og at det derfor ikkje var nødvendig med nye løyvingar. Naturleg nok har dette vekt sterke reaksjonar i dei 14 kommunane det gjeld.

Gjennom komitebehandlinga av budsjettet har Arbeidarpartiet lagt inn 20 mill. kr som visstnok er tenkt til dette føremålet. Behovet er altså 154 mill. kr. Eg forstår ikkje dette heilt. Spørsmålet er då: Er det slik å forstå at Arbeidarpartiet i motsetning til den avgåtte arbeidarpartiregjeringa meiner at det likevel står igjen 12–13 pst. som næringslivet i desse kommunane ikkje har fått kompensert?

Hill-Marta Solberg (A): Jeg må si at jeg satt med stor undring og lyttet til replikken fra replikanten, at Arbeiderpartiet er blitt bedre i opposisjon. Ja, Arbeiderpartiet kunne ha gjort som Regjeringen gjorde da det lå ekstra muligheter i norsk økonomi. Hva gjorde Regjeringen og representanten Sørfonns parti? Jo, de brukte 1,5 milliarder kr til å gi skattelette til dem som har aller mest. Arbeiderpartiet brukte 1,5 milliarder kr til å gi mer til dem som har minst. Det er forskjellen. Vi stod overfor nøyaktig det samme valget, men Arbeiderpartiet valgte ikke å bruke de økte mulighetene til å prioritere dem som allerede har mest, slik representanten Sørfonns parti har gjort.

Så må jeg si, når det blir spurt om kompensasjonsordningen til kommunene: Enhver som hørte denne replikken, må jo tro at representanten Sørfonns parti har ordnet opp i dette. Det har de overhodet ikke. De hadde sågar muligheten fra regjeringskontorene, men har ikke lagt inn én krone for å følge opp den ordningen. Så får Arbeiderpartiet spørsmålet om hvorfor vi bare legger inn 20 mill. kr. Da er min hilsen til de kommunene at det må da være bedre med Arbeiderpartiets 20 mill. kr enn representanten Sørfonns 0 kr. Så dette mener jeg er en replikk som gir grunnlag for å skape forvirring, som jeg nå håper at jeg har klart å oppklare.

Odd Roger Enoksen (Sp): Sentrumsregjeringen tok initiativ til å starte et arbeid for utflytting av statlige arbeidsplasser fra Oslo. Vi har en sterk skeivdeling geografisk når det gjelder fordeling av statlige arbeidsplasser, og det ble igangsatt et arbeid som var ferdig like før sentrumsregjeringen gikk av i mars 2000. En god del av det arbeidet ble prisverdig nok fulgt opp av Arbeiderpartiet, som i sin regjeringstid under ledelse av Jens Stoltenberg faktisk kritiserte sentrum for at vi ikke hadde vært offensive nok, og sa at Arbeiderpartiet fikk gjort mer med hensyn til utflytting enn det sentrumsregjeringen klarte å få gjennomført. Riktignok var det oppfølging av saker som stort sett var igangsatt fra sentrumsregjeringens side, men la det ligge i denne omgang. Det var prisverdig at Arbeiderpartiet fulgte det opp.

Derfor er det desto større grunn til undring over at Arbeiderpartiet nå ikke er med på et forslag fra Senterpartiet og Kystpartiet om å be Regjeringen legge fram en sak for Stortinget om utflytting av statlige arbeidsplasser fra Oslo. Dette er ingen enkel sak, la det være helt klart. Også for Senterpartiet er det å ta en større gjennomgang av utflytting av statlige arbeidsplasser vanskelig. Det berører enkeltmennesker. Det berører strukturer som er bygd opp over lang tid. Men det er helt nødvendig å gjennomføre et slikt arbeid for å få til en bedre geografisk fordeling, også av statlige arbeidsplasser. Det gjøres best etter vår oppfatning gjennom en helhetlig plan som kan bli vedtatt i Stortinget, og hvor man vet hva man har å forholde seg til over lang tid, slik at man kan få en god struktur på en slik utflytting av statlige arbeidsplasser. Mitt spørsmål til representanten Solberg er: Hvorfor har ikke Arbeiderpartiet etter det arbeidet man gjorde i regjeringen Stoltenberg, fulgt opp eller villet være med på et slikt forslag fra Senterpartiet og Kystpartiet?

Hill-Marta Solberg (A): La meg aller først noen få sekunder gå tilbake til forrige replikksvar. I min forundring over representanten Sørfonns spørsmål glemte jeg faktisk å svare på det om investeringsavgiften, som faktisk var det punktet der de nåværende regjeringspartiene kraftigst angrep Arbeiderpartiet da budsjettet ble lagt fram. Man hadde altså nye muligheter innenfor rammene, men valgte å gjøre ingenting! Også da er det et mysterium hvordan det skytset igjen kan rettes mot Arbeiderpartiet.

Så til siste replikk, fra representanten Enoksen, om utflytting av statlige arbeidsplasser. Ja, jeg kan forsikre om at Arbeiderpartiet vil føre videre den politikken vi førte i regjering når det gjelder å vurdere utflytting og ikke minst at all nyetablering skal vurderes gjort utenfor hovedstadsområdet såfremt det er mulig. Det er mange gode eksempler på at Arbeiderpartiet har fått dette til. Vi har gått inn for at Luftfartsverkets treningssenter skal legges til Tjeldsund. Vi har også satt i gang en prosess som forhåpentligvis også leder til at deler av Statskjøp kan flyttes ut av Oslo, kanskje til Narvik sågar. Det er jo positivt for oss nordlendinger, slik vi ser det. Dette kommer vi til å følge veldig aktivt opp. Likevel er ikke vi enig i Senterpartiets tilnærming, at man kan gjøre ett samlende vedtak. Vi mener at det må følges løpende, vurderes fra sak til sak, institusjon for institusjon, avdeling for avdeling. Jeg kan forsikre representanten Enoksen om at i alle de sakene tror jeg Arbeiderpartiet og Senterpartiet skal bli veldig enige.

Presidenten: Presidenten vil spørre om representanten Solberg vil ta opp forslag i forbindelse med sitt innlegg.

Hill-Marta Solberg (A): Det vil jeg så gjerne. Jeg tar opp alle forslag som Arbeiderpartiet fremmer alene eller sammen med andre.

Presidenten: Representanten Solberg har tatt opp de forslag hun refererte til.

Replikkordskiftet er omme.

Jan Tore Sanner (H): Utålmodighet er et godt tegn. I budsjettarbeidet har det kommet mange innspill og forslag om økte bevilgninger til gode formål, og forslag til skatter og avgifter som bør reduseres ytterligere. Mange har også vist til Sem-erklæringen, som har ambisjoner utover det som har vært mulig å få til i dette første budsjettet.

Budsjettet innebærer en ny politisk kurs. Etter år med sosialdemokratisk styre står samfunnet overfor en rekke grunnleggende utfordringer. Budsjettet for 2002 er kun et første skritt, men et svært viktig skritt for å ruste samfunnet til å møte den nye tiden:

• Lavere skatter og avgifter skal øke den enkeltes valgfrihet og bedre rammebetingelser for næringslivet.

• Det statlige eierskapet skal reduseres samtidig som det skal profesjonaliseres.

• Offentlig sektor skal moderniseres for å gi oss bedre service og mer velferd.

• Innsatsen overfor dem som har det vanskeligst, skal styrkes.

• Skolen skal bli bedre.

• Det skal satses offensivt for å bedre miljøet.

Budsjettinnstillingen viser at det er uenighet om prioriteringene. Det er allikevel en styrke at det er bred enighet om de nye retningslinjene som er etablert for bruken av oljeinntektene. Bruker vi mer oljeinntekter enn denne retningslinjen tilsier, reduseres mulighetene for en rentenedgang.

Samarbeidspartiene har i budsjettarbeidet lagt avgjørende vekt på at budsjettet skal legge et godt grunnlag for rentenedgang. Lavere rente er god fordelingspolitikk, viktig for næringslivet og verdiskapingen, og vil bety mye for Kommune-Norge.

En familie med 1 mill. kr i gjeld vil spare 10 000 kr før skatt dersom renten går ned med én prosent. Det vil bety mye for en familie i etableringsfasen. For Kommune-Norge kan en slik rentenedgang bety om lag 700 mill. kr. Det er i dette perspektivet man må se samarbeidspartienes fasthet i spørsmålet om bruk av oljepenger.

Føres en mer ekspansiv finanspolitikk, vil det kunne styrke kronen ytterligere. Det vil kunne ramme konkurranseutsatt næringsliv.

Opposisjonen angriper budsjettet fra forskjellige kanter. I de økonomiske miljøene er imidlertid dommen ganske entydig positiv. Sjeføkonom Knut Anton Mork uttalte til Reuters 9. november: «Regjeringen har gjort en bra jobb», mens sjeføkonom Tormod Andreassen uttalte til TDN Finans at: «Samarbeidsregjeringens forslag til statsbudsjett er en bedring i forhold til forslaget fra Stoltenberg.»

For 2001 strammet Arbeiderpartiet inn overfor bedrifter og privathusholdninger gjennom historisk høye skatte- og avgiftsskjerpelser. For 2002 vil samarbeidspartiene gjennomføre de største skatte- og avgiftslettelsene i nyere tid. I 2002 får alle lavere skatt. I gjennomsnitt får alle en skatte- og avgiftslettelse på 1 800 kr.

Det er gledelig at Arbeiderpartiet nå beveger seg mot Høyre og åpner for noe lavere skatt. Men det er ikke til å komme forbi at Arbeiderpartiet det siste året har opptrådt som en bevegelig målskive. Det gjenstår å se om Arbeiderpartiets ledelse nå har lagt om kursen i retning Høyre på mer varig basis, eller om kursskiftet er mer taktisk begrunnet i den aktuelle situasjonen.

Fortsatt innebærer Arbeiderpartiets budsjettforslag, også slik det fremkommer i finansinnstillingen, et høyere skatte- og avgiftsnivå. For inntekter opp til 100 000 kr er Arbeiderpartiets opplegg nå like godt som samarbeidspartienes, mens alle med en inntekt over dette må ut med mer av sin lønn med Arbeiderpartiets opplegg.

Gjennom hele valgkampen, men også etter regjeringsskiftet, har Arbeiderpartiet hevdet at det ikke er mulig å redusere skatter og avgifter samtidig som sentrale velferdsoppgaver styrkes.

Samarbeidsregjeringen reduserer skatter og avgifter med nesten 12 milliarder kr samtidig som det satses mer på helse, mer på skole og mer på barnehager.

Regjeringen har tatt et første og svært viktig skritt i kampen mot fattigdom i Norge:

• Barnetillegget til uførepensjonister med forsørgeransvar økes.

• Satsene for sosialhjelp justeres.

• Kontantstøtten holdes utenfor ved beregning av sosialhjelp.

• Tilskuddet til lys og varme i bostøtteordningen justeres.

• Det gjennomføres flere tiltak for rusmisbrukere.

Arbeiderpartiets årelange kamp mot Forskjells-Norge har vært med på å skape Fattig-Norge. Det har vært viktigere å holde noen igjen enn å sørge for at alle blir løftet opp. Arbeiderpartiet har vært mer opptatt av å styre livene til de mange som kan klare seg selv, enn å hjelpe dem som virkelig trenger det.

Vi betviler ikke den sosiale viljen i Arbeiderpartiet, men de har klart vist at de ikke har hatt evnen til å målrette sine tiltak. Jeg er glad for at Arbeiderpartiet nå melder seg på i diskusjonen. Men det er nok flere enn lederskribenten i Dagsavisen som sitter med inntrykk av at «… Arbeiderpartiet kommer halsende etter Bondevik II-regjeringen.»

Etter at Arbeiderpartiet har forsøkt å gjøre Norge til et skattepolitisk annerledesland, er det behov for en ny kurs i næringspolitikken. Samarbeidsregjeringens forslag til budsjett for 2002 viser at vi allerede har startet kursendringen: Det legges opp til en politikk

• for å styrke næringslivets konkurranseevne

• for å bedre vilkårene for kunnskapsbasert næringsliv

• for å fremme norsk, privat eierskap

I 2001-budsjettet fikk Arbeiderpartiet innført dobbeltbeskatning av utbytte. I budsjettet for 2002 foreslår Samarbeidsregjeringen å fjerne dobbeltbeskatningen. Det betyr en styrking av rammebetingelsene for norsk, privat eierskap, samtidig som det vil bidra til at overskuddet i bedriftene investeres i de næringsprosjektene som gir samfunnet størst mulig avkastning.

Konkurransekraften til norsk næringsliv er tett knyttet til FoU-aktiviteten i landet, og særlig til hvordan FoU er koblet til næringslivet.

Arbeiderpartiet har lagt opp til en svært lite effektiv utnyttelse av landets ressurser ved å drive en tilskuddspolitikk fremfor en nyskapingspolitikk. Den beste måten å få utnyttet FoU på er at bedrifter selv setter i gang prosjekter som de senere kan se kommersiell nytte av, ikke at statlige instanser på vegne av næringslivet bestemmer hvilken kunnskap som trengs. Vi erstatter derfor tilskuddspolitikken med et sterkt motiv for bedriftene, en utvidet skattefradragsordning for FoU.

Fremfor å bygge opp tilskuddsordninger for å hjelpe bedriftene over de statlig skapte hindringene, vil samarbeidspartiene bygge ned hindringer som hemmer skapervilje og livskraftige bedrifter.

Arbeiderpartiets næringspolitikk har ført til at staten, i fraværet av et godt fungerende kapitalmarked, har måttet fungere som en risikotakende investor. Med de rammebetingelser samarbeidspartiene legger opp til for norsk næringsliv, er forholdene bedre lagt til rette for at det private kapitalmarkedet vil ha større incentiver til å investere kapital i norsk næringsliv.

SNDs rolle med hensyn til enkelte programmer kan derfor justeres. Private investorer er bedre til å bedømme lønnsomheten av forskjellige investeringer enn det vi som politikere er gjennom våre bevilgninger til SND. For enkelte bedrifter i Distrikts-Norge kan tilgangen på det private kapitalmarkedet være vanskeligere enn for bedrifter i sentrale strøk. Vi mener derfor SNDs virksomhet generelt bør rettes mot områder der markedet og private tilbud ikke fungerer tilfredsstillende. SND bør ha en sentral rolle for disse bedriftene i deres idé-, utviklings- og kommersialiseringsfase. Vi ønsker at SND skal være en støtte for bedrifter i distriktene, ikke en av Norges største venture-kapitalister.

Det statlige eierskapet i Norge er meget omfattende. Mens Arbeiderpartiet nå trykker på bremsen, tar Samarbeidsregjeringen nye initiativ. Nå skal statens eierskap reduseres, og det private eierskapet skal styrkes. Det skal ryddes opp i statens roller, og eierskapet skal profesjonaliseres.

Statens fremtidige eierskap må begrenses til selskaper av forvaltningsmessig karakter og selskaper der eierskapet har en klar politisk begrunnelse. Jeg er glad for at det i finansinnstillingen er et flertall som uttrykker en felles holdning til behovet for å redusere det statlige eierskapet.

En mindretallsregjering er avhengig av å samarbeide med andre partier for å få flertall. Ved behandlingen av budsjettet for 2002 var det helt naturlig å søke samarbeid med Fremskrittspartiet. Arbeiderpartiet tapte valget. Samarbeidspartiene varslet en ny kurs, og Fremskrittspartiet uttrykte at de foretrakk en ny regjering.

Forhandlingene med Fremskrittspartiet viste dessverre at avstanden var for stor til at vi kunne bli enige om en avtale. Jeg mener at samarbeidspartiene strakk seg langt i forhandlingene. Vi kom Fremskrittspartiet i møte når det gjelder spørsmål om egenandeler, blåresept, refusjonsordning for sjøfolk, tiltak mot kriminalitet, lavere skatt for dem som tjener minst, momskompensasjonsordningen og ISF-ordningen. Vi åpnet for strukturendringer for å finne en løsning for Forsvaret, og åpnet for bindende avtaler mellom samarbeidspartiene og Fremskrittspartiet på avgrensede områder.

Det er også verdt å understreke at handlingsrommet er mindre når utgangspunktet er et budsjett med relativt store skatte- og avgiftslettelser. Jeg er imidlertid glad for at Fremskrittspartiets hovedtalskvinne i denne debatten og også i Dagens Næringsliv i dag har understreket at budsjettet er et skritt i riktig retning.

Det er ingen tvil om at det ville vært en fordel med en budsjettavtale. Etter budsjettbruddet foretok imidlertid samarbeidspartiene noen justeringer i Regjeringens budsjettforslag for å komme Fremskrittspartiet i møte.

Jeg vil uttrykke et håp om at Regjeringens budsjett, med de justeringer som er foretatt, kan sikres flertall ved morgendagens votering. Og med dette tar jeg opp innstillingene som ligger til behandling i dag.

Elisabeth Røbekk Nørve hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Tore Nordtun (A): Det var interessant å høre representanten Sanner nå når han tilhører regjeringsfraksjonen.

Hovedskillene i den økonomiske politikken går etter min oppfatning mellom den sittende regjering og Arbeiderpartiet på to vesentlige punkter. Den sittende regjering satser utelukkende på ett spor. Det er skattelette til én del av næringslivet og til en spesiell gruppe. Det er god Høyre-politikk, og her er det tydelig at Høyre sitter med hånden på rattet. Arbeiderpartiet satser på et annet spor: bedre rammebetingelser og mindre skatt på arbeid, kombinert med en aktiv næringspolitikk.

Hvordan greier Jan Tore Sanner å fremstille SND som et unikum etter dette budsjettframlegget, der SND nesten er radert? Ser ikke Jan Tore Sanner også hovedutfordringen, som han var inne på, i økonomien – denne todelingen som vi ser, hvor ledigheten er stor og omstillingsbehovet er stort i den konkurranseutsatte næringen? Da trenger vi nemlig et instrument som kan være med og etablere nyskaping og utvikle denne næringen.

Så sier Jan Tore Sanner at vi har tatt et første skritt, vi må møte den nye tid. Ja, er det å møte den nye tid med de store, dramatiske kuttene i SND-overføringene? Er det å møte den nye tid med den sentraliseringspolitikken som det her legges opp til? Er det vi nå ser, den nye kursen i Bondevik II-regjeringen? Og hvordan vil utslagene bli for distriktene? Dette er tydeligvis en næringspolitikk for ytterligere sentralisering.

Jan Tore Sanner (H): Jeg er litt i tvil om det er korttidshukommelsen som svikter i Arbeiderpartiet, eller om det er slik at partiet har lært.

For ett år siden, da Arbeiderpartiet fremmet sitt forslag til statsbudsjett, var det historisk høye skatte- og avgiftsskjerpelser, og det rammet i særdeleshet næringslivet. Gjennom budsjettforhandlingene den gang klarte sentrumspartiene å gjøre det noe bedre. Men allikevel er det helt åpenbart at det budsjettet Arbeiderpartiet gjennomførte for 2001, innebar en vesentlig skjerpelse for næringslivet og har dermed skapt problemer for mange bedrifter også i Distrikts-Norge.

Samarbeidsregjeringen er opptatt av å bedre de generelle rammebetingelsene for næringslivet. I dette budsjettet har man prioritert å fjerne flyseteavgiften. Gjennom den valgkampen vi har vært igjennom, var det ikke få bedrifter i Distrikts-Norge som gav en helt entydig beskjed til oss om at flyseteavgiften måtte bort fordi den rammet bedrifter i Distrikts-Norge.

Vi har prioritert å fjerne dobbeltbeskatningen av utbytte, fordi dobbeltbeskatning av utbytte diskriminerer bedrifter som henvender seg til det norske kapitalmarkedet, kontra bedrifter som forholder seg til det internasjonale kapitalmarkedet. Fjerning av dobbeltbeskatning av utbytte er god næringspolitikk, og vi har vært mer opptatt av å bygge ned hindringene for de livskraftige bedriftene, bygge ned hindringene for skapervilje, enn å prioritere mer direkte støtte. Men vi mener at vårt forslag også innebærer at SND vil spille en viktig rolle i fremtiden, ikke minst for bedrifter i Distrikts-Norge.

Per Erik Monsen (FrP): Høyre gikk til valg med løfter om massive skatte- og avgiftskutt. Vi i Fremskrittspartiet følte det faktisk i en periode som om Høyre hadde stjålet klærne våre mens vi var ute og badet.

For Fremskrittspartiet er det viktig å gjøre noe med både skattene og avgiftene. Det er faktisk slik at avgiftene i mange tilfeller slår dårligere ut sosialt enn skattene gjør. Spørsmålet blir da: Hvordan henger det sammen med Høyres skatte- og avgiftsprofil i valgkampen når Regjeringen nå faktisk foreslår økning i ikke mindre enn 15 ulike avgifter?

Jan Tore Sanner (H): Det er riktig som Per Erik Monsen understreker i sin replikk, at enkelte avgifter blir økt til neste år, men det må ses i lys av at Samarbeidsregjeringen legger frem et budsjettforslag som samlet sett reduserer skatter og avgifter med nesten 12 milliarder kr. Historisk sett er det svært mye. I ettertid har skatteforliket fra 1992 blitt sett på som et forlik som innebar historiske skatte- og avgiftslettelser. Budsjettet for 2002 innebærer større lettelser.

I løpet av ganske få uker klarte samarbeidspartiene å foreta omprioriteringer på budsjettet. Jeg skal villig innrømme at det var viktigere å fjerne dobbeltbeskatningen av utbytte, fjerne flyseteavgiften og redusere boligskatten, enn å reversere skjerpingen for firmabileiere. Det var en prioritering som ble gjort fra samarbeidspartienes side. Det ble prioritert å fjerne og lette skatter og avgifter som berørte folk flest, og som vil ha betydning for næringslivet. Men når det er sagt, vil jeg også understreke at i skatte- og avgiftspolitikken er man, selv om Fremskrittspartiet ønsker å gå betydelig lenger enn samarbeidspartiene, på en del områder enige. Når det gjelder dobbeltbeskatningen av utbytte, når det gjelder flyseteavgiften, når det gjelder boligskatten, og også en rekke andre skatter og avgifter som vi ønsker å redusere, er samarbeidspartiene og Fremskrittspartiet enige, selv om Fremskrittspartiet ønsker å gå lenger – og da har vi i hvert fall kommet et skritt videre.

Øystein Djupedal (SV): Jeg må starte med å gratulere Høyre. Hvis man ser i det som er regjeringspartienes finansinnstilling, og ser på det som er lagt fram av regjeringen Bondevik, er det ikke mulig å se noe annet enn helt tradisjonell, vanlig Høyre-politikk. Jeg klarer ikke å se at Kristelig Folkeparti overhodet har satt sitt stempel på dette. I så måte er det bare å gratulere Høyre med at Høyre nå har lyktes med å få kommandoen over denne regjeringens politikk, og redusert de øvrige partiene i Regjeringen til rene støttepartier for Høyre. Likevel er det ikke nok for å få flertall i Stortinget. Det er ganske merkelig å se på den øvelsen som nå skjer og har skjedd i finanskomiteen, i denne balansegangen, der Fremskrittspartiet hele tiden gir litt støtte og litt ydmykelse, litt støtte og litt ydmykelse. Det kan i sannhet ikke være enkelt å prøve å få dette til, men det ser ut til at man skal sjangle videre på en eller annen måte også gjennom denne debatten.

Representanten Sanner la vekt på at Høyre hadde gjort så mye mot fattigdom i sitt budsjett. Det jeg legger merke til, er at når man snakker om fattigdom, må man ha et finsikte som er slik at man er 100 pst. sikker på at alle de tiltak man gjør, skal treffe 100 pst. Hvis det finnes den minste tvil om at dette ikke er målt på millimeteren, og at noen finner ut at denne ordningen ikke er 100 pst. god, må man erstatte den med en annen ordning eller ta ordningen bort.

Men når det gjelder skatt på aksjeutbytte, tar man bort 1,5 milliarder kr uten en eneste føring. Man sier elegant at dette fører til at man investerer mer i norsk næringsliv. Det gjør at Norge som ett av to land i OECD ikke har skatt på aksjeutbytte. Når det gjelder de rikeste, de som har mest, gir man altså glatt bort 1,5 milliarder kr. De 85 rikeste i Norge får 1,7 mill. kr hver, mens 3,5 millioner nordmenn ikke får en eneste øre av dette. Her skal man ikke bruke finsikte. Her skal man si: Joda, disse pengene går sikkert tilbake til næringslivet i form av investeringer. Men det er jo ikke det som skjer. Vi vet at det private forbruket blant denne gruppen av det norske folk er enorm i forhold til det vanlige.

Mitt spørsmål til representanten Sanner er: Hvorfor bruker man ikke finsikte på dette, mens alle de fattigste skal finsiktes helt ned på millimeteren?

Jan Tore Sanner (H): Det er et interessant spenn i replikkene. I forrige replikk, som ble fremsatt av en representant fra Fremskrittspartiet, fikk jeg høre at det var ganske puslete greier som lå i finansinnstillingen, at Høyre tidligere hadde stjålet Fremskrittspartiets klær, og at man ikke kjente igjen det som nå lå i samarbeidsinnstillingen. Mens nå, fra SVs side, er det Høyre som gratuleres, og det er Høyre som har fått gjennomslag. Jeg tror vel kanskje at sannheten ligger et sted midt imellom. Ved en rask gjennomlesning vil man kunne gjenkjenne en sterk satsing på bistand, på miljø, frivillige organisasjoner og ikke minst fattigdomsbekjempelse, hvor særlig statsministeren har hatt et stort engasjement som avtegner seg i forslaget til budsjett.

Så til spørsmålet som gjelder dobbeltbeskatning kontra fattigdomsbekjempelse, hvor man er opptatt av at tiltakene skal treffe bedre. Det er ikke riktig at man er ute etter at tiltakene skal treffe 100 pst. Men jeg tror man må erkjenne, og som nå åpenbart Arbeiderpartiet også erkjenner, at de tiltakene som man har brukt, ikke har truffet godt nok. Min anklage mot sosialdemokratiet er at man har vært mer opptatt av å fordele fra 80 pst. av befolkningen til 80 pst. av befolkningen, og vært mer opptatt av millimeterrettferdighet blant dem som sitter midt på treet, enn å ha en politikk som gjør at man bekjemper fattigdom – en politikk som gjør at man hever alle. Det er den ideologiske forskjellen.

Når det gjelder aksjeutbytte, er det dobbeltbeskatningen vi er imot. Vi er imot at det skal være mer ulønnsomt å investere i næringslivet enn å sette pengene i banken. Vi er opptatt av å fjerne denne dobbeltbeskatningen fordi det er god næringspolitikk og fordi det vil bidra til at flere vil investere i aksjer. Det vil bidra til å fjerne urettferdigheten mellom bedrifter som henvender seg til det norske kontra det utenlandske markedet. Jeg tror at det også vil komme folk flest til gode fordi vi vil kunne få et mer livskraftig næringsliv.

Morten Lund (Sp): I første del av valgkampen syntes det å fjerne den forferdelige toppskatten å være en veldig god sak for Høyre. Men så ble det litt mer snakk om hva den toppskatten var for noe, hvem som betalte, hvor få det var, og hvor skjevt den var fordelt geografisk og mellom menn og kvinner. Så ble det stille, det ble ikke så mye mer snakk om toppskatten etter det. Men nå er den dukket opp. Og bare for å nevne eksempel: I min kommune er det 11 pst. av skattyterne som tjener over 300 000 kr. I Bærum er det tre ganger så mange. I Gratangen er det 7 pst. som tjener over 300 000 kr. I Sør-Trøndelag er det 8 pst. som betaler toppskatt, i Akershus 16,5 pst., og kvinner tjener som kjent 60 pst. av det menn gjør. Men så dukker altså forslaget om å kutte i toppskatt opp i Foss-budsjettet, og de tar også med å fjerne skatt på aksjeutbytte. Jeg synes det er overraskende at hele Regjeringen ønsker det.

Statistikk sier at i 1999 hadde 14 pst. av alle over 17 år en alminnelig inntekt over 300 000 kr, og av de skattelettene til personer på 5 milliarder kr som nå gis ved årsvirkning, får altså den gruppen på 14 pst. fire av de milliardene. Det er 65 pst. som har en inntekt under 150 000 kr. De får ingen skattegevinst, etter det jeg kan se. Så går det 1 milliard kr i skattegevinst til dem med inntekt mellom 150 000 og 200 000 kr. Det er 16 pst. av toppskatten som betales av kvinner, og det er 18 pst. av aksjeutbyttet som betales til kvinner. 42 pst. av aksjeutbyttet går til Oslo og Akershus, 5 pst. til de fire nordligste fylkene.

Sanner snakket i sitt innlegg om det første år i den nye tid. Skal kvinner og distriktene tape like mye også i de neste årene av den nye tid?

Jan Tore Sanner (H): Nå ble det mange prosenter i løpet av to minutter. Men hvis jeg skal besvare spørsmålet om hvorvidt kvinner og distrikter skal tape, så er svaret nei. Etter min forstand er det ingen som taper på at man reduserer skatter og avgifter. Det er ingen som taper på at man bedrer rammebetingelsene for næringslivet – snarere tvert imot.

Jeg vet at Morten Lund også var mye på farten i valgkampen, og jeg antar at han også hørte kravet fra Distrikts-Norge, og ikke minst ønsket fra bedriftene i Distrikts-Norge, om at man skulle fjerne flyseteavgiften. Nå fjerner vi den. Jeg antar at Morten Lund også hørte alle bedriftene, også i Distrikts-Norge, som bad om at man skulle fjerne dobbeltbeskatningen av utbytte. Nå fjerner vi den. Det kommer næringslivet til gode, og det kommer befolkningen til gode.

Ellers stusser jeg litt når det hevdes at det er så få som betaler toppskatt. Problemet med toppskatten slik den har vært inntil nå, er jo at den rammer også en vanlig industriarbeider, sykepleiere, lærere. Med andre ord: Innslagspunktet for toppskatten er blitt så lavt at det ikke lenger er de såkalt rike som man beskatter ekstra mye, men det er folk med helt gjennomsnittlige inntekter. Derfor har vi tatt det første skritt for å heve det såkalte innslagspunktet for toppskatt.

Når det gjelder Regjeringens samlede skatte- og avgiftslettelser, er det ikke riktig at det bare er høye inntekter som får glede av det. Faktisk får de laveste inntektene en større prosent av inntekt i skatte- og avgiftslettelse enn de mer midlere inntektene. I gjennomsnitt er det 1 800 kr. Det er en god skatte- og avgiftslettelse for alle inntektsgrupper, og det synes jeg er et godt første skritt i denne perioden.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A): Representanten Sanner sier at Bondevik II-regjeringen betyr en ny kurs i næringspolitikken. Ja, Bondevik I-regjeringen foreslo å styrke kommunale næringsfond. Bondevik II-regjeringen foreslår å fjerne det. Bondevik I-regjeringen foreslo en ny stor bevilgning til regional samordning. Bondevik II-regjeringen foreslår å fjerne den. Bondevik I-regjeringen kjempet for fraktutjamning i distriktene. Bondevik II-regjeringen foreslår å fjerne det. Bondevik I-regjeringen foreslo betydelige bevilgninger til vannkvalitet for næringslivet i distriktene. Bondevik II-regjeringen foreslår å fjerne dem. Næringsdepartementet og Fiskeridepartementet kutter alle, absolutt alle bevilgninger til utviklingsprogram i Statens nærings- og distriktsutviklingsfond.

Jeg har merket meg at en av Norges mest kjente bedriftsledere, også en kjent Høyre-mann, konsernsjef Jens Petter Ekornes, i Sunnmørsposten den 13. november sier:

«Forslaget fra regjeringa om å kutte kraftig i bevilgningene til SND er kort og godt en katastrofe.»

Han sier videre:

«Å vingeklippe SND på den måten som det nå ligger an til, er intet mindre enn et grunnskudd for næringsutviklinga i distriktene. Jeg frykter for at dette bare er begynnelsen på en rasering av SND som drivkraft i næringsutviklinga på landsbygda.»

Dette er utvilsomt en ny kurs i nærings- og distriktspolitikken.

Men er ikke den største endringen i nærings- og distriktspolitikken at Kristelig Folkeparti ikke lenger mener det Kristelig Folkeparti har ment, men det Høyre har ment?

Jan Tore Sanner (H): Dette hørtes vel mer ut som en replikk til Kristelig Folkeparti enn en replikk til meg. Men når spørsmålet først stilles, mener jeg at det budsjettet som er lagt frem, og som nå er noe justert gjennom finanskomiteens innstilling, er et godt budsjett, som reflekterer de tre partiene som utgjør Samarbeidsregjeringen.

Jeg var tidligere inne på både bistandspolitikken, miljøpolitikken, satsing på frivillige organisasjoner og fattigdomsbekjempelse. I tillegg er det en god næringspolitikk som hele Regjeringen stiller seg bak. Vi er opptatt av at vi skal gå fra en tilskuddspolitikk til en nyskapingspolitikk. Derfor ønsker man også å satse på generelle og gode, forbedrede rammebetingelser.

Jeg forstår godt at det er enkelte som protesterer når noen tilskudd går ned, men hvis man ser på hva Regjeringens budsjett samlet betyr for næringslivet, kan det ikke være noen tvil om at det er forbedrede rammebetingelser som ligger i bunnen. Å fjerne dobbeltbeskatningen, å fjerne flyseteavgiften og å redusere personskatten er en politikk for nyskapning og vekst i næringslivet. Og jeg er ganske overbevist om at Karl Eirik Schjøtt-Pedersen husker hvilke reaksjoner som kom fra næringslivet, særlig i Distrikts-Norge, på arbeiderpartiregjeringens budsjett.

Det kunne vært fristende å spørre tilbake om det er slik at Arbeiderpartiet nå har lært, og derfor har endret sin politikk mer i retning av Høyre, eller om det er slik at det er korttidshukommelsen som svikter, og at de protestene som kom fra næringslivet, ikke minst fra distriktene i forrige periode, allerede er glemt.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Øystein Djupedal (SV): Hvis en ser på norsk politikk utenfra, så må den fortone seg ganske merkelig. Verdens rikeste land, med større muligheter enn kanskje noe annet land, klarer ikke å prioritere det de fleste vil mene er viktigst.

Vi klarer altså ikke å bruke vår handlefrihet til å tenke langsiktig og berede grunnen for et enda bedre Norge, et Norge som er mer solidarisk og mer miljøvennlig, og, ikke minst, å legge til rette for et næringsliv som ikke er ensidig råvarebasert. For det er dette som er vår store utfordring: å bruke de ressursene landet er gitt, på en bedre og mer langsiktig måte. Det er SVs utgangspunkt i vårt alternative budsjett.

Vårt mål er en bedre velferdsstat, som i større grad møter de behov og de utfordringer som befolkningen har. Det betyr at vi må gjøre noen valg. Og vi gjør disse valgene. Vi velger ikke skattelettelse for de som har mest. Vi velger ikke lavere strømpriser. Vi velger ikke kontantstøtte. Vi velger ikke store forsvarsinvesteringer. Vi velger ikke privatisering. Vi velger ikke salg av statens eiendom. Vi velger simpelthen det vi lovet våre velgere i valgkampen: å satse på fremtiden, på barn og unge, på skole, på rettferdighet og på miljø. Det er våre prioriteringer.

I vårt alternative budsjett klarer vi dette ved faktisk å bruke noe mindre penger enn det regjeringspartiene og Arbeiderpartiet gjør. Og vi gjør det nettopp for å vise at det er mulig å velge annerledes, vise at det er mulig å lage et mer solidarisk Norge innenfor den samme økonomiske rammen.

Vi velger å bruke den samme økonomiske rammen, delvis for å vise at dette er viktig, og vise at det går an å prioritere, men vi gjør det også fordi det i en meget spent internasjonal økonomi, kombinert med høy kapasitetsutnyttelse i norsk industri, er viktig å bruke finanspolitikken til å stramme inn der det eventuelt skal strammes inn, og ikke rentevåpenet, som er et meget usosialt våpen.

Det norske rentenivået er for høyt. SVs mål er at det skal ned. Derfor er det viktig å bruke finanspolitikken, altså de prioriteringer Stortinget gjør, til å sørge for at man får en mer solidarisk innstramming – hvis det er nødvendig – og ikke bruke pengepolitikken, som jo er alternativet. Det som nemlig har skjedd gjennom de siste årene, er noe som kan karakteriseres som et pengepolitisk kupp, etter hvert også institusjonalisert av Stortinget, ved at Sentralbanksjefen har tillagt seg en myndighet han før ikke har hatt, og ved at Stortinget etter hvert har gitt sin tilslutning til det. Hvis Sentralbanksjefen og hans styre er uenig i de prioriteringer Stortinget gjør, eller er uenig i at lønnsoppgjøret har de rammene som partene i arbeidslivet er blitt enige om, så har han på selvstendig grunnlag muligheten til å si at renten skal opp.

SV mener at finanspolitikken og pengepolitikken må trekke i samme retning, og at dette ansvaret burde ha vært forankret i Finansdepartementet. Skal man stramme inn, eller skal man slippe opp, er det de demokratisk valgte representantene i Stortinget som skal bestemme det, og ikke et rentevåpen, som er usosialt, bestemt av styret i Norges Bank. Vi var uenig i den beslutningen som den gang ble tatt, og vi viser i vårt alternative budsjett hvordan det er mulig å holde seg innenfor den samme balansen som angivelig er den mest ansvarlige, samtidig som vi prioriterer det som er viktigst, gjennom disse mange tabeller og kolonner.

La meg vise til fire hovedgrep som SV gjør i vårt alternative budsjett. Noe av det viktigste er å få flere hender i arbeid. En av Norges største utfordringer er at vi har mange ledige hender, samtidig som vi har høy kapasitetsutnyttelse i industrien. Velferdsstaten trenger disse ledige hendene. Alle de som venter på pleie, og alle de som ønsker barnehageplass, vil ha bruk for dem, for dette vil kreve flere ansatte.

SV foreslo i revidert nasjonalbudsjett og fikk flertall for at regjeringen skulle pålegges å legge fram en plan for hvordan vi skulle klare å få flere ledige hender i arbeid. Dette har merkelig nok ikke blitt fulgt opp av Regjeringen. Hvordan man sørger for å bruke sine ressurser bedre, burde være en tverrpolitisk utfordring for alle partier på Stortinget.

Vi har foreslått en rekke tiltak. La meg bare nevne noen av dem, for å vise hva vi har av arbeidskraftreserver allerede i dag. Vi foreslår å avvikle kontantstøtten kombinert med økt barnehageutbygging. Vi foreslår at man skal kunne gi lønnstilskudd, og ikke minst intervjue de som er uføretrygdet. – Vi har opp mot 300 000 mennesker som er uføretrygdet. Mange av disse kunne ha jobbet litt hvis det ikke nærmest er en automatikk i at man blir uføretrygdet når man kommer til doktoren. – Man har muligheten til å kunne gi lønnstilskudd, for på den måten å stimulere arbeidsgivere til å ta inn mennesker som har vært uføretrygdet.

Vi ønsker at alle arbeidsledige skal få mulighet til jobb, utdanning eller tiltaksplass i løpet av fire uker. Vi ønsker lavere skatt for dem som har lavtlønnede jobber. Vi ønsker en reduksjon over tid av vernepliktstiden. Ikke minst ønsker vi å stimulere eldre til fortsatt innsats i arbeidslivet. Vi ønsker også en oppmyking av innvandringsstoppen, i den grad det er nødvendig.

Noen av disse tiltakene er mulige på kort sikt, andre vil være mulige på lengre sikt. Det avgjørende er at vårt samfunn både får redusert presset i økonomien, og – ikke minst – får løst de mange, mange oppgaver som vår velferdsstat består av, og der vi har bruk for hender som kan utføre arbeidsoppgavene.

Dette er en langsiktig utfordring som SV trekker opp i sitt alternative budsjett.

En annen utfordring vi trekker opp, er at vi ønsker et stopp i salg av statens aksjer i DnB, og trekker tilbake denne fullmakten som Regjeringen har bedt om. Vi mener at hele Stortinget i større grad burde vært opptatt av hvordan vi sørger for å ha et nasjonalt eierskap. Det er viktig i industri, og det er viktig i bank- og finansieringsinstitusjoner.

Jeg legger merke til at Høyre av rent ideologiske grunner nå ønsker å gå videre i et nedsalg av statens aksjer, ikke fordi staten trenger pengene, ikke fordi dette nødvendigvis er et sterkt ønske fra bedriftene, men man ønsker rett og slett av ideologiske grunner å realisere disse aksjene.

Sett fra statens ståsted er dette meget uklokt. For det første vil et så stort salg av aksjer føre til en meget dårlig pris, en spottpris. Det betyr at vi gir bort statens penger. Men det som kanskje er mer alvorlig over tid, er at Norge reduseres til et rent filialland. Gjennom de siste år har vi sett at hovedkontorene til store, viktige institusjoner flyttes ut, og beslutninger av stor betydning for vårt land tas i andre land. Vi mener at denne utfordringen, hvordan vi skal hindre at Norge blir et rent filialland med en ren råvarebasert økonomi der viktige beslutninger tas i utlandet, er en av vårt lands aller største utfordringer. Og vårt ønske er ikke nødvendigvis at staten skal eie mest mulig – overhodet ikke. Men det har vist seg at de som har privat kapital og privat eierskap, dessverre ikke klarer å stå imot så snart de får et godt tilbud, og så selger de ut. Og det betyr at vi ønsker den langsiktige kapitalisten. Hvis ikke private kan være det, må staten være det, i hvert fall til man sørger for at dette ikke bare fyker til utlandet.

Den tredje store utfordringen vi trekker opp, er at vi ønsker å kutte i oljeinvesteringer. Og det gjør vi av flere grunner. Vi gjør det av økologiske grunner, men vi gjør det også av økonomiske grunner. De økonomiske grunnene er delvis dette: Oljeindustrien som sådan tar en så stor del av den samlede investeringsmassen i Norge at andre lønnsomme investeringer i Fastlands-Norge må lide. Det har vi sett veldig klare eksempler på, fordi oljeinvesteringer tar en stor del av den samlede investeringsmassen i Norge. Ønsker vi et livskraftig næringsliv, ønsker vi grønn kunnskapsindustri, må det frigjøres kapital – privat kapital – til å investere i disse områdene. I tillegg gjør det oss ekstremt sårbare når man baserer en økonomi i så stor grad på én råvare og prisen på én råvare og prisen på dollar. Det gjør nasjonen veldig sårbar for svingninger både når det gjelder renteuforutsigbarhet og inflasjonsuforutsigbarhet. Sett også fra et økologisk ståsted er det helt åpenbart riktig at man nå vrir investeringene mot det som er mindre forurensende og mer fremtidsrettet enn den grå oljeøkonomien. Det betyr at vi i vårt alternative budsjett ønsker å anvise kutt i oljeinvesteringer for på den måten å frigjøre kapital til å bruke på andre områder i økonomien.

Det fjerde punktet vi legger vekt på i vårt alternative budsjett, er å styrke fellesskapets økonomi, og kommunene er den viktigste arenaen for velferdsproduksjon i Norge. Det er her barnehageplassene finnes, det er her skolene finnes, det er her sykehjemmene finnes, det er herfra kollektivtrafikken drives. Og hvorfor dette rike landet ikke klarer å prioritere bedre tjenesteproduksjon i kommunesektoren, er for meg svært vanskelig å forstå. Vi klarer innenfor den samme rammen som Regjeringen å bruke 7,5 milliarder kr mer på velferdsproduksjon i norske kommuner. Denne regjeringen har jo sett det som et mål at veksten i offentlig økonomi til enhver tid skal være under veksten i bruttonasjonalproduktet. Man velger altså en dogmatisk formel for hvorfor man ikke skal ha en større vekst i kommuneøkonomien, istedenfor å se på hvilke oppgaver som faktisk kreves utført – man tar isteden den dogmatiske økonomiske modellen. For SV er dette viktig. Det er viktig at vi har en velferdsstat som fungerer. Det betyr bedre og billigere tjenester, og det betyr at alle de løftene som vi gav i valgkampen, har vi fulgt opp. Men vi registrerer til vår store skuffelse at alle de andre som også snakket om kommuneøkonomi, om skoler, om barnehager, ikke har fulgt dette opp.

Vi har kalt vårt alternative budsjett «Bruk mulighetene – sats på framtida», og dette burde være en fellesnevner for alt det Stortinget faktisk gjør. Vi satser på barn, vi satser på miljø, vi satser på rettferdighet, og vi satser på internasjonal solidaritet. Og når vi nå ser at den nye regjeringen har kommet og satt sitt høyrepreg på det budsjettet som ble lagt fram, ser en også at skrittene dessverre går i feil retning. Kanskje særlig alvorlig er det å se på eierskapspolitikken, der man ønsker å selge ut det som stort sett er av statlige aksjer. Det har jeg allerede berørt, men over tid er dette meget alvorlig.

Det andre som er meget alvorlig, er at man i dette budsjettet foreslår en oppheving av skatten på aksjeutbytte på mottakers hånd. Og grunnen til at dette er alvorlig, er for det første at det stiller Norge i en helt spesiell situasjon internasjonalt idet alle andre sammenlignbare land – kanskje med unntak av ett, eller kanskje to – i OECD-området har denne skatten, fordi den selvfølgelig er helt rimelig. Det andre er at dette har en fordelingsprofil som er ganske hårreisende. Det er altså slik at 3,5 millioner nordmenn overhodet ikke har glede av dette, mens de aller rikeste har betydelig glede av det. Og Finansdepartementet selv har regnet ut at de 84 rikeste nordmenn får i snitt 1,7 mill. kr hver. Dette står i grell kontrast til det man gjør for de fattigste. Det man her holder på med, er altså ikke omfordelingspolitikk, man holder på med utdelingspolitikk. Man driver altså ikke fordeling lenger, og denne regjeringen har ikke som mål å drive fordelingspolitikk. Det er også veldig klart uttrykt av finansminister Foss: Han er mer opptatt av de fattige enn av at det er noen som er rike. Men skal man innenfor ansvarlige budsjettrammer drive fordelingspolitikk, må man altså bruke det grepet som finnes, nemlig at man må ta fra dem som har mest, og som har sterkest rygg til å bære det.

Gjennom hele 1990-tallet har vi også sett at denne skjeve inntektsutviklingen har eksplodert. I all hovedsak skyldes dette det som inntil i fjor var skattefritt aksjeutbytte. Og etter SVs masing i mange, mange år om overveldende dokumentasjon på hvor sosialt urettferdig dette var, vedtok heldigvis Stortinget i fjor skatt på aksjeutbytte. Det har i år blitt foreslått fjernet. Det vil vi sterkt advare mot. Dette har også en annen slagside som det er viktig å påpeke, nemlig at disse menneskene som får glede av dette, i all hovedsak bor i Oslo-området. Dette er i all hovedsak middelaldrende menn som stort sett har rikelig med penger fra før.

Vi foreslår som kjent at aksjeskatten skal videreføres, og vi vil fortsette med det. Men det er selvfølgelig ikke nok. Hvis man skal drive omfordelingspolitikk, må man også sørge for kloke og treffsikre tiltak for dem som har minst. Vi tar til orde for et tak 2 i egenandelsordningen, rett og slett fordi det er svært mange kronikere som har betydelige egenandeler, ikke bare knyttet til medisiner, men knyttet til mange andre egenandeler vårt samfunn pålegger.

Vi bruker 1 milliard kr til ulike boligtiltak, vi øker barnetrygden for det tredje og fjerde barn, vi vil fjerne egenbetalingen i skolen, som det er en skam at vi fremdeles har, og vi vil holde barnetrygden utenfor sosialhjelpen. I tillegg er SVs skatteprofil i dette budsjettet slik at de med inntekt under 300 000 kr vil få skattelettelser med SVs opplegg. I tillegg satser SV på barna, i tråd med det vi lovet i valgkampen.

Et av våre viktigste krav i valgkampen var at vi ønsket oss ned på svenske barnehagepriser, og vi foreslår det her. Vi foreslår å ta det første skrittet ned til 1 500 kr i snitt for barnehagesatsene. Dette var det mange partier i denne sal som lovet i valgkampen. Vi har finansiert dette og ønsker å gå videre, helt ned til 1 140 kr, som våre fattige svenske naboer har råd til. Det har altså ikke vi råd til.

Vi foreslår i tillegg også en satsing på skolen, som SV er kjent for. Vi ønsker å bruke 10 milliarder kr til satsing på ungdomsskolen. Vi ønsker mange ulike tiltak for å kunne skape en krevende, engasjert og lekende kunnskapsskole, en skole som møter barna våre på barnas egne premisser, men der kunnskap, kunnskap, kunnskap er det viktigste. Vi må fremme læringslyst og entusiasme. Det gjør SV, men det krever altså at man setter av noe mer penger. Jeg var forleden dag på besøk på min gamle skole og ble ganske rystet over å se at pultene var de samme som da jeg gikk ut for 25 år siden. Jeg tror ikke det er så mange andre ansatte i norsk arbeidsliv som har de samme stolene som for 25 år siden.

Jeg ser at presidenten har reist seg, og derfor skal jeg avslutte. Jeg vil til slutt ta opp de mange forslag som står i innstillingen, og også det som er utdelt på representantenes plasser.

Presidenten: Øystein Djupedal har tatt opp de forslagene han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Torstein Rudihagen (A): Det er lett å gi honnør til SVs budsjettopplegg på mange område, for i motsetnad til Regjeringas opplegg har SVs opplegg ein sosial og eg vil òg seie distriktsvennleg profil når det gjeld skatteopplegg, geografisk fordeling, satsing på barn og unge, helse og omsorg og tiltak for dei vanskelegstilte.

Men når det gjeld tiltak for dei vanskelegstilte, har SV i den politiske debatten fokusert veldig mykje på sosialhjelpssatsar. Eg forstår ut frå det Djupedal her nå har sagt, at han er einig i at det viktigaste er forebyggjande tiltak mot fattigdom. Eg oppfatta det òg slik at han er einig i at det er viktig å satse på arbeidsmarknadstiltak, boligpolitikk, gratis skule, billige barnehagar, som han nemnde i innlegget sitt, og at folk primært må leve av arbeid eller eventuelt trygd dersom sjukdom, funksjonshemming eller alder krev det.

Eg har jo tidlegare sett at SV har operert med sosialhjelpssatsar som gir nettoinntekter langt over manges arbeidsinntekt. Spørsmålet blir: Kor lett blir det å sjå arbeidsfolk i augo med eit slikt opplegg? Ser ikkje SV dilemmaet i dette dersom målet er arbeidslinja, og at vi må unngå å gjere sosialhjelpsmottak til ein permanent tilstand?

Øystein Djupedal (SV): Jeg takker representanten Rudihagen for en mulighet til å oppklare en åpenbar misforståelse som er publisert gjennom Dagsavisen.

Det viktigste er selvfølgelig at mennesker kan leve av egen inntekt. Det er det aller viktigste tiltaket vi kan gjøre for å bekjempe fattigdom. Derfor la jeg også i mitt innlegg stor vekt på at det finnes mye samfunnet kan gjøre for at mange av dem som har minst, kan leve av egen inntekt. Det er mange gode grunner til det. For samfunnet er det et pluss, for den enkelte er det et pluss.

Nå er det selvfølgelig slik at mange ikke kan leve av egen inntekt. Gjennom valgkampen ble det fokusert stadig sterkere på de fattigste. Det skyldtes delvis SVs engasjement gjennom lang tid. Både Arbeiderpartiet og ikke minst Kristelig Folkeparti og det som nå er regjeringspartiene, hadde fullstendig oversett dette. Derfor kom dette midt under valgkampen som en bombe for de fleste. De færreste partiene, bortsett fra SV, var forberedt på dette. Vi har nemlig i mange år fokusert på det som vi kaller Forskjells-Norge, nemlig den forskjellsutviklingen som har funnet sted i vårt samfunn gjennom 1990-tallet. Det har dessverre vært i en periode da Arbeiderpartiet i all hovedsak har hatt regjeringsmakt.

Nå legger vi merke til at det denne regjeringen gjør, er å komme med enkelte tiltak. Vi legger merke til at Arbeiderpartiet etter at de fikk noen bonuspenger av regjeringen Bondevik, kommer med noen tiltak. Det er vi glade for. Vi er glade for at det nå forhåpentligvis finnes et flertall i denne sal for tiltak som faktisk vil få betydning for dem som sitter nederst ved bordet. Det er selvfølgelig ikke slik at SV ønsker at de som går på sosialhjelp eller annen offentlig ytelse, skal ha – slik som det stod i Dagsavisen – stortingslønn. Dette er selvfølgelig helt misvisende! Jeg kan bare rette opp to åpenbare misforståelser i den artikkelen. Vi ønsker å fjerne kontantstøtten. Det betyr at man automatisk tar bort en betydelig del av dette. Vi ønsker heller ikke at bilgodtgjørelse skal ligge inne i denne SIFO-satsen for sosialhjelp. Det gjør at denne familien som presenteres i Dagsavisen, med SVs regnestykke vil komme ut med noe over en tusenlapp mer enn det som er dagens nivå.

Heidi Larssen (H): SV synes Samarbeidsregjeringens budsjett er usosialt, og mest usosialt er forslaget om å fjerne dobbeltbeskatningen av aksjeutbytte. Vi gir altså «Kake til de rikeste, smuler til de fattige».

Nå er det jo slik at vi lever av de verdiene næringslivet skaper, og som er grunnlaget for samfunnets velstand. Både privatøkonomien, arbeidsplassene og kvaliteten på de offentlige velferdstjenestene avhenger av næringslivets konkurransekraft. Fjerning av dobbeltbeskatning av aksjeutbytte er ett ledd i å bedre konkurranseevnen til norsk næringsliv og dermed skape arbeidsplasser. Den beste sosialpolitikken er å skape arbeidsplasser, og det er vel ikke SV uenig i – det hørtes ikke slik ut på hr. Djupedal.

Samtidig som Samarbeidsregjeringen bedrer rammebetingelsene for næringslivet for å skape og sikre arbeidsplasser, styrkes også innsatsen overfor dem som har det vanskeligst. SV har imidlertid større ambisjoner. De sier i finansinnstillingen: «All fattigdom skal fjernes.» Når man vet at den nåværende offisielle definisjonen av fattigdom omfatter dem som har under halvparten av gjennomsnittsinntekten, vil vel det innebære at det alltid vil være fattige – hvis man ikke ønsker å fjerne alle inntektsforskjeller.

Mitt spørsmål til Djupedal blir da om SV faktisk ønsker å gå så langt i sin omfordelingspolitikk at de vil fjerne alle inntektsforskjeller og på den måten bli kvitt fattigdommen. Eller er de enig med Høyre i at det er behov for en ny definisjon av fattigdom, og at vi må målrette tiltakene og gjøre noe for dem som har de største behovene?

Øystein Djupedal (SV): Jeg vil takke representanten Larssen for en god replikk, for det er selvfølgelig slik at SV ønsker privat næringsliv. I vårt alternative budsjett har vi mange tiltak for å styrke det private næringslivet. Men det å fjerne aksjeutbytteskatten styrker ikke norsk næringsliv; det forutsetter en slags trylleformel som sier at alle de som mottar disse pengene, på en eller annen måte investerer dem igjen, og det finnes jo ingen automatikk i det. Det man gjør med dette tiltaket, er at man styrker aksjonærenes konti, og det kan sikkert finnes gode, aktverdige grunner for det, sett fra et høyreståsted. Men hvis man er opptatt av å styrke norsk næringsliv, er det helt andre virkemidler som ville vært langt mer treffsikre, men her går jo Regjeringen i helt motsatt retning. Man fjerner SND-tilskudd – noe NHO og næringslivet raser over – som nettopp bidrar til vekst, arbeidsplasser og privat næringsliv i Distrikts-Norge. Og det vi til vår store forbauselse registrerer, er at det er kapitaltørke i mange av disse bedriftene. Det finnes altså ikke privat kapital som man ønsker å investere i lukrative, gode bedrifter i Distrikts-Norge. For å skape denne veksten må altså SND inn. Det er ikke noe mål for SV at staten skal være borti dette, men vi registrerer til vår store forbauselse at norske kapitalister ikke tar det samfunnsansvaret de burde ha tatt. Derfor er det viktig at man har slike ordninger som SND, og at man har kommunale næringsfond for å skape verdier, velstand og vekst i norsk næringsliv.

Så er det selvfølgelig et mål – og det vil jeg tro alle vil være enig i – at fattigdom bør fjernes. Fattigdom bør fjernes i dette rike landet som flyter over av melk og honning, men som ikke klarer å bruke sine ressurser klokt nok. Det er klart at det er et mål at fattigdom skal fjernes, men en filologisk diskusjon om definisjonen av dette begrepet vil SV ikke være med på. Den definisjonen som er gitt på dagens fattigdom, mener vi er mer enn holdbar. Det å fjerne fattigdom ved å trikse og endre statistikker, endre tabeller eller endre definisjoner hjelper ikke et eneste menneske. Det som er det viktigste, er hvilke tiltak Stortinget er i stand til å komme med for at de menneskene som faktisk har bruk for vår støtte og solidaritet, får det.

Per Erik Monsen (FrP): I dette øyeblikk foregår det en demonstrasjon utenfor med sikte på å sikre arbeidsplassene i norsk maritimt næringsliv.

SV foreslår i budsjettinnstillingen at Regjeringen skal legge fram et forslag om oppheving av de særlige reglene for rederiselskaper i skatteloven fra 2002. Siden de land norske rederier og norske sjøfolk konkurrerer med, nettopp har slike særlige regler, ville dette etter min oppfatning, hvis det ble gjennomført, føre til slutten for norske rederier og norske sjøfolk.

Spørsmålet blir: Er det dette SV ønsker seg, eller mener SV virkelig at norske rederier kan konkurrere med utenlandske under helt andre rammebetingelser enn de andre land har?

Øystein Djupedal (SV): Norge har stolte maritime tradisjoner som også vi ønsker å ivareta, men av en eller annen merkelig grunn har det spredd seg en forestilling om at dette er en næring som må subsidieres offentlig. Det er riktig at mange land har foretatt flere skattegrep som gjør det mer lukrativt å investere i rederivirksomhet enn i mange andre ting, nettopp fordi man er gitt helt spesielle ordninger. Det har vi også gjort for vår egen maritime næring knyttet til rederibeskatningen.

Jeg mener at denne rederibeskatningen er grunnleggende usunn og bør fjernes. Jeg mener norske rederier har rygg til å bære en helt ordinær bedriftsbeskatning. Jeg mener at norske rederier har all mulig grunn til selv å ønske å oppføre seg som en hvilken som helst annen norsk bedrift, med de samme rammebetingelsene.

Norske rederier og den maritime næring er sterke. De har flinke folk, de er konkurransedyktige, og de har kapitalsterke mennesker bak seg, nemlig den norske rederstanden, som vil være i stand til å klare konkurranse på de vilkår som det øvrig norsk næringsliv har. På mange måter synes jeg det er et paradoks, fordi nesten alle de store, tunge bedriftene vi har, driver kontinuerlig konkurranse med utlandet. Nesten på en hvilken som helst arbeidsplass kan man si at denne varen kan produseres billigere et annet sted, dette kan gjøres et annet sted til en lavere kostnad. Og det å gå inn på den karusellen at man hele tiden skal presses til å endre skatte- og avgiftsnivået for å harmonisere nedover, er et grunnleggende usunt trekk, det vil nemlig undergrave finansieringen av hele velferdsstaten. Jeg mener at norsk næringsliv, og at man også internasjonalt, i større grad bør være opptatt av dette. Jeg har ledet en arbeidsgruppe i Nordisk Råd som har sett på dette med skattedumping, og det er nå tatt initiativ både innenfor OECD og innenfor EU når det gjelder tiltak for å hindre at land skal kunne gå foran i denne usunne skattekonkurransen. For dette er en grunnleggende usunn skattekonkurranse som det ene land etter det andre dessverre presses til å bli med på. SV mener at norsk maritim næring vil ha råd til helt ordinære norske skattebetingelser.

Bjørg Tørresdal (KrF): SV har mange gode forslag til mange gode saker, deriblant forbedring av skolen. Det mangler ikke på gode forslag i deres alternative budsjett til forbedringer av skolebygg, kvalitet og innhold, til økt lærertetthet og mindre klasser, som for så vidt er samme sak. Det er vanskelig å være uenig i SVs formulering om at en vil skape verdens beste skole. Men spørsmålet til Djupedal blir: Er ikke dette en unyansert ja til alt-politikk? Hvor realistisk er det å greie å gjennomføre den? Nå mener SV å finne rom i sitt alternative budsjett til å kunne gjennomføre en slik satsing i skolen, og spesielt i ungdomsskolen. Men hva med hender til å gjøre jobben?

Nå sa Djupedal at det var SVs politikk å ha flere tiltak for å få flere hender i arbeid. Men er det en gjennomtenkt SV-politikk at det er et stort behov for mange lærere for å følge opp den planen for skolen som SV legger opp til? Hvor mange lærere er det bruk for for å ta i bruk disse 10 milliarder kronene? Har en gjort et regnestykke på hva det vil koste å rekruttere nye lærere, og er dette medregnet i SVs kostnadsberegninger?

SV foreslo flere tiltak for å få flere hender i arbeid, men vil en finne de lærerne som skal gå inn i skolen, ved å ta vekk kontantstøtte, ved å gi lønnstilskudd til uføre, ved lavere skatt til dem som har lavest inntekt, ved å stimulere eldre til å stå lenger i jobb, eller ved arbeidsinnvandring? Er det her SV vil finne muligheten til en stor lærerrekruttering?

Nå sa Djupedal at ja, SV ønsker et næringsliv. Men er det ikke slik at en stadig økning i antall offentlig ansatte i barnehager, skole osv., mange gode formål som vi ønsker, vil få konsekvenser for hvor mange ansatte vi har igjen til næringslivet?

Øystein Djupedal (SV): Jeg takker for en god replikk, som gir meg muligheten til å snakke om noe av det som ligger mitt hjerte aller nærmest, nemlig hvordan vi skal greie å bruke våre ressurser best i vårt samfunn.

Hvis representanten slår opp i dagens innstilling, vil hun se balansen i SVs budsjett, som faktisk er 23 mill. kr mindre enn Regjeringens. Vi strammer altså inn 23 mill. kr mer enn det Regjeringen gjør. Det gjør vi nemlig, som jeg sa i mitt hovedinnlegg, for å vise at det finnes handlefrihet og det finnes mulighet til å prioritere annerledes, hvis man vil. Jeg anviste også i mitt innlegg hvordan vi faktisk gjør dette, uten at jeg skal gå i detalj om det.

Jeg er glad for at Kristelig Folkeparti ser det gode i SVs politikk. Jeg er glad for at man her kanskje er villig til å møte oss noe mer enn de så langt har gjort, i satsingen på skolen. Det finnes altså ikke noe valg, man kan like det eller ikke, men det kommer til å bli flere ansatte innenfor alt som går på velferdsproduksjon og alt som går på kunnskapsproduksjon. Hvis vårt samfunn overhodet skal ha noen mulighet til fremdeles å være et velferdssamfunn utover i dette århundret, vil det kreves stadig mer. Det vil bli krevd bedre eldreomsorg, flere barnehageplasser og bedre skoler. Dette vil ikke være noe SV-krav alene, alle vil kreve det – til og med høyrefolk mener at skolen skal være bedre. Da trenger vi folk. Og hvordan greier vi å skape ressurser i vårt samfunn til å satse på dette som alle mener er viktigst? Ja, da må man faktisk prioritere. Det betyr at alle tiltak som kan foreslås, enten av SV eller andre, for å få mennesker til å stå lenger i jobb og for å få mennesker til å bruke sin arbeidskraft bedre, på en annen måte, er tiltak vi ønsker hjertelig velkommen. For det er dypest sett dette som er viktig: Kunnskap er framtiden. Det finnes ikke noe annet alternativ enn at vi har kunnskap. I revidert budsjett har vi valgt å ta med en tabell, som vi tar med i hvert eneste av våre alternative budsjett, for den viser hva som er vårt samfunns viktigste ressurser. Mange tror at det er oljeformuen, men på denne tabellen er den en liten «pillemikk» helt nederst i venstre hjørne. Det er folk, det er det vi har i hodet, det vi har i hendene, som er vår nasjons viktigste fortrinn. Det er dette vi må prøve å gjøre enda bedre. Det betyr at det å satse på folk, er å satse på framtiden, og det er faktisk SVs alternative budsjett i et nøtteskall.

Odd Roger Enoksen (Sp): Jeg har merket meg at SV legger vekt på at det skal lønne seg å arbeide, og at man til tross for den kampen som SV fører, i likhet med Senterpartiet, for utjamning og for mer rettferdig fordeling, nå har gått ganske kraftig tilbake på den kritikk som ble framført mot Senterpartiet for kort tid tilbake, da SV mente at Senterpartiets forslag til sosialhjelpssatser var bortimot lusent, og at vi burde ha støttet SVs forslag. Nå har man gått tilbake og innser at man ikke kan legge sosialhjelpssatsene på et nivå som gjør at det ikke lønner seg å jobbe. Jeg er glad for det.

Men i og med at dette allerede er avklart, har jeg lyst til å spørre representanten Djupedal om et helt annet tema. SV kutter i dette budsjettet med 2,8 milliarder kr i bevilgningene til Forsvaret. Jeg har ikke tenkt å spørre om SVs forsvarspolitikk. At de ulike partiene har ulike prioriteringer her, erkjenner jeg, og det får vi leve med. Men i likhet med Senterpartiet gikk SV imot investering i fregatter, en investering som både Senterpartiet og SV mente var en feilslått investering. Jeg registrerer altså at SV nå kutter 2,8 milliarder kr og i budsjettkommentarene sier at man er uenig i at det skal investeres i fregatter og stridsvogner. Nå er det imidlertid inngått kontraktsrettslige forpliktelser på investeringer i fregattene. Senterpartiet erkjenner at selv om vi var uenig i den investeringen, så må vi faktisk følge opp de forpliktelsene som vi har inngått gjennom kontraktene. Mitt spørsmål til Djupedal blir derfor: Hvordan kan det ha seg at SV bruker så mye av forsvarsbudsjettet som fregattinvesteringene innebærer, til å saldere sitt budsjett med økte utgifter på andre områder, når SV vet, på samme måte som Senterpartiet, at det her er inngått bindende kontraktsrettslige forpliktelser som må innfris uavhengig av om SV og Senterpartiet var uenig i investering i fregatter i sin tid?

Øystein Djupedal (SV): Jeg tror at denne høsten for mange av oss, også meg, har vært en lærepenge i hvordan man har tenkt tradisjonelt når det gjelder å se farer, og at nye farer oppstår på områder man kanskje ikke hadde tenkt seg. Det betyr at det norske forsvaret og også vi i Stortinget, tror jeg, nå har fått en voksenopplæring i at det moderne trusselbildet er veldig forskjellig fra det trusselbildet som vi på en måte tradisjonelt er opplært til å se. Det betyr at en styrkeoppbygging i Indre Troms ikke øker vår sikkerhet, det betyr at mange av de tradisjonelle forsvarsinvesteringer som er foretatt for å øke vår egen trygghet, overhodet ikke er i nærheten av å øke vår egen trygghet, for det er ikke derfra trusselen kommer. Det trusselbildet som har blitt rullet opp i all sin gru foran hele verdens øyne, gjør at vi innenfor også dette feltet er nødt til å se på hva vi bruker pengene på, hva vi faktisk investerer i.

Vi er selvfølgelig innforstått med at Forsvaret har inngått kontrakter når det gjelder mange av disse tingene. Vi mener faktisk at det hadde vært riktig å reforhandle noen av disse kontraktene for å få dem mindre omfangsrike og på den måten komme seg ut av dem, slik at man kan bruke også disse pengene til i større grad å møte det trusselbildet som de fleste nå oppfatter som langt mer alvorlig enn det Forsvaret tradisjonelt har hatt. Vi imøteser en debatt også om dette, fordi vi registrerer til vår store skuffelse at veldig mange fremdeles sitter fast i et tradisjonelt trusselbilde, på tross av at denne høsten har vært en forferdelig voksenopplæring for mange av oss. Det betyr at flere burde være enig i at mange av de forsvarskontraktene vi har inngått, bør reforhandles, rett og slett fordi de ikke er representative for det som faktisk er trusselen mot Norge. Trusselbildet er annerledes, og det betyr at det at Sjøforsvaret klart å lure Stortinget til å inngå disse kontraktene om fregatter, var en ulykke. Det er riktig at SV og Senterpartiet advarte sterkt mot dette, men selv om vi tapte den kampen, kan det ikke være sånn at vi ikke kan fortsette med å si at disse pengene burde vi ha brukt på en bedre og klokere måte.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed over.

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF): Kristeleg Folkeparti legg forvaltaransvaret til grunn for den økonomiske politikken. Me meiner det er viktig at òg den økonomiske styringa av landet byggjer på eit fundament som har basis i eit fast og stabilt verdisyn.

Forvaltaransvaret medfører

• at me ser lenger fram enn til neste dag

• at ein legg avgjerande vekt på at det skal koma generasjonar etter oss

• at me ser heilskapen i og analyserer konsekvensane av den politikken me vil føra

Det er brei politisk forståing for kor stor del av petroleumsinntektene som til kvar tid skal takast i bruk. Denne forståinga byggjer på grundige og gjennomgripande analysar frå ulike fagmiljø, som Statistisk sentralbyrå, Noregs Bank, Finansdepartementet og uavhengige fagmiljø med høg kompetanse.

Å leggja seriøse faglege analysar til grunn for våre vedtak meiner eg er god forvaltning. Framlegget frå samarbeidspartia er såleis utforma i tråd med eit slikt syn.

I budsjettilrådinga frå desse tre partia har vi makta å få til ei kursendring i den økonomiske politikken. Det er ei dreiing som m.a. vil styrkja arbeidsplassane i dei konkurranseutsette næringane, ved t.d.

• bortfall av dobbelt skattlegging av utbytte

• bortfall av investeringsavgifta

• bortfall av flyseteavgifta

• auka veginvesteringar

• forbetra ordningar med skattefrådrag for investeringar i forsking og utvikling

• redusert skatt på tilsetteopsjonar

Ein god næringslivspolitikk er ein god distriktspolitikk. Det har kome kritikk mot Regjeringa for at satsinga på distriktspolitikken ikkje har fått høg nok prioritet. Eg vil seie det på følgjande måte: Ved å leggja til rette for eit budsjett som kan medføra rentenedgang – eit budsjett som vil styrkja konkurranseutsett næringsliv – ved å styrkja lågrisikolåneordninga i SND med ein halv milliard kroner, og med andre grep som òg gjev betre tilgang på kapital til næringslivet, har samarbeidspartia lagt opp til ein distriktspolitikk som vil vera robust over tid. Ved at dei generelle rammevilkåra for næringslivet vert gjort betre, styrkjer me distriktspolitikken.

Når det gjeld landbruket, må reduksjonen over statsbudsjettet klårt sjåast i samanheng med det Regjeringa seier i St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 4:

«Forut for jordbruksforhandlingane 2002 gjennomføres en utredning med sikte på forbedringer av skatte- og avgiftsregler for landbruket.»

Det er vidare klårt at den avtalen me no er inne i, ikkje skal rammast av reduksjonen, og at det skal førast reelle forhandlingar til hausten.

Regjeringspartia har ved handsaminga i finanskomiteen gjort endringar som ytterlegare styrkjer dei områda som Regjeringa prioriterer. I tillegg til å auka barnetillegget til uføretrygda, halda kontantstøtta utanfor berekningsgrunnlaget ved utmåling av sosialhjelp, auka innsatsen for rusmisbrukarar og auka minstefrådraget har samarbeidspartia redusert utgiftstaket for betaling av eigendelar for medisinar frå 1 500 kr til 1 350 kr og føreslege at uføre- og alderspensjonistar vert fritekne for eigendel for medisinar og sjukepleieartiklar på blå resept frå 1. oktober. Dette styrkjer Regjeringa sin innsats for å forbetra forholda for dei som økonomisk har det aller tyngst. For Kristeleg Folkeparti er dette eit prioritert område.

Også den totale verknaden av skatte- og avgiftsletten som Samarbeidsregjeringa gjer framlegg om, viser ein profil som vi gjerne vedkjenner oss. For storparten av lønstakargruppene vil skatte- og avgiftstrykket neste år i høve til 2001 verta redusert med mellom 0,7 og 1,1 pst. Eller sagt på ein annan måte: Neste år får kvar person i gjennomsnitt ein skatte- og avgiftslette på noko over 1 700 kr.

Det er ei prioritert oppgåve for Kristeleg Folkeparti å oppretthalda og vidareutvikla velferdssamfunnet. I den samanhengen ser me at private kan yta nyttige supplement på område som barnehagar, sjukehus og ulike andre velferdstilbod. Dette står ikkje i motsetnad til det offentlege sitt ansvar. Her snakkar me om både–  og. I vårt budsjettforslag er barnehageinnsatsen styrkt med 1 milliard kr i auka overføringar i forhold til inneverande års budsjett. I tillegg er driftstilskotet prisjustert med 170 mill. kr. Dette er viktige tiltak for å nå målet om full barnehagedekning i 2003.

Den floraen av frivillige lag og organisasjonar som vert drivne og haldne oppe av idealisme, engasjement og pågangsmot, utfører ein innsats som ikkje berre er imponerande, men som faktisk er uerstatteleg. Den samfunnsmessige verdien av dette arbeidet vert rekna til 40 milliardar kr pr. år. Om overslaget er rett eller gale, kan eg ikkje gå god for, men uttrykka «imponerande», «uvurderleg» og «uerstatteleg» står eg inne for.

På denne bakgrunnen har Samarbeidsregjeringa i tilleggsproposisjonen gått inn for ytterlegare 100 mill. kr som kompensasjon for ekstra utgifter som frivillige organisasjonar har fått som følgje av momsreforma frå 1. juli i år. Kjem budsjettforslaget vel i hamn, er det då 200 mill. kr til rådvelde for dette føremålet. Det står så att å finna eit enkelt og treffsikkert system som gjer at midlane kjem der dei skal.

I tilleggsproposisjonen har Samarbeidsregjeringa vidare varsla at den vil sjå nærare på ulike tiltak som kan betra dei økonomiske vilkåra for dei frivillige organisasjonane. I revidert nasjonalbudsjett til våren vil ein m.a. sjå nærare på innretninga for inntektsfrådrag for gåver til frivillige organisasjonar.

Det er ikkje berre fattigdomssituasjonen i vårt eige land som er prioritert område for Regjeringa; også internasjonalt vil Samarbeidsregjeringa ta ansvar. Målsetjinga er at utviklingsbistand frå Noreg skal aukast til 1 pst. av BNI innen 2005. Det er i samband med dette budsjettet teke eit godt steg i rett lei, ved at ODA-godkjend bistand vil utgjere 0,92 pst. av BNI i 2002 mot 0,89 pst. i 2001. Dette er Kristeleg Folkeparti godt nøgd med.

Me i Kristeleg Folkeparti er stolte over at miljøvernministeren har markert Samarbeidsregjeringas miljøpolitikk på ein positiv og tydeleg måte. For å styrkja miljøprofilen endå meir inneheld budsjettforslaget m.a. kollektivsatsing på 65 mill. kr, forsking på CO2-frie gasskraftverk vert ytterlegare auka med 30 mill. kr, og enøk får ei ekstrasatsing på 20 mill. kr.

Resultatet av stortingsvalet i haust synte eit sterkt ønske om ein ny politisk kurs i fedrelandet. Allereie dette første budsjettforslaget frå Samarbeidsregjeringa viser at ein ny kurs er mogleg – og realistisk. Dette inneber ein økonomisk politikk der hovudmåla er arbeid for alle, vidareutvikling av det norske velferdssamfunnet, rettferdig fordeling og ei berekraftig utvikling. Eit sterkt og konkurransedyktig næringsliv er ein av føresetnadene for å nå desse måla. Neste år, når Samarbeidsregjeringa får leggja heile budsjettet, like frå dei første grunnsteinane, vil denne politiske kursen verta endå tydelegare.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ranveig Frøiland (A): Det er mange ting i budsjettet i dag som eg er glad for at regjeringa Stoltenberg får gjennomslag for med støtte frå den nye regjeringa og regjeringspartia. Det gjeld bl.a. satsing på barnehagar, satsing på utdaning og at eigendelar på blå resept skal bort, som Sørfonn nemnde ein del om.

Men når det er rom for auka bruk av pengar, skil vi lag med Kristeleg Folkeparti, for då vil Kristeleg Folkeparti gje dei 100 personane som har høgast inntekt, 1,5 mill. kr i skattelette. Dei 3 000 med høgast inntekt får skattelette i snitt på 190 000 kr. Dette vil ikkje Arbeidarpartiet vera med på. Vi vil gje mest skattelette til dei som tener minst. Så det er der vi skil lag – i tillegg til at vi skil lag i den nye kursen for næringspolitikken, som Sanner brukte tida si til å skryta av. Og då ser eg at representanten Sørfonn ikkje har det godt. Eg trur aldri vi har fått så mange spørsmål om kutt i SND og i dei tiltaka som SND representerer, som vi har fått denne hausten. Det er dramatisk det som skjer. Men 80 pst. av alle dei tiltaka som SND er inne i, er vellukka. Sidan 1993 har 15 000 små og mellomstore bedrifter fått tilskot frå SND. Og i tillegg til dei 32 milliardar kr som er brukte, får ein altså 70 milliardar kr frå private, og mellom 40 000 og 50 000 arbeidsplassar er etablerte sidan 1993.

Kristeleg Folkeparti vil no gje skattelette til allereie etablerte bedrifter, men vil ikkje tenkja på nyetablering. Dette er veldig dramatisk for kommunane i Noreg og for distrikta. Dette er trist. Og så tar eg på meg å reisa rundt i lag med representanten frå Kristeleg Folkeparti for å forklara desse ni kommunane i Hordaland at 20 mill. kr er mindre enn null. Det skal verta ei oppleving.

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF): Først av alt kan eg forsikra representanten Frøiland om at representanten Sørfonn har det svært godt. Så det er unødvendige bekymringar.

Når det så gjeld dobbelskattlegging av utbytte, vil eg minna representanten Frøiland om at i fjor i Budsjett-innst. S nr. 1 stod Kristeleg Folkeparti og bl.a. Arbeidarpartiet i lag i ein fleirtalsmerknad der det heitte at fleirtalet «viser til at utbytteskatten kun skal gjelde for 2001». Det er òg på den bakgrunnen interessant å høyra argumentasjonen frå Frøiland i dag.

Men når det gjeld dobbelskattlegginga av utbyttet, er den eitt av fleire ledd for å skaffa risikovillig kapital til næringslivet, og det meiner me er rett og det meiner me er viktig. For nettopp når det gjeld distriktspolitikk, er ein god næringslivspolitikk den beste distriktspolitikken. Og me seier ikkje at SND ikkje er viktig, men det er slik at i den innretninga som er vald, er det lagt opp til å prioritera den vide distriktspolitikken framfor den smale – om ein kan seia det slik. Det er òg moglegheit for å prioritera SND sine bedriftsretta tiltak i distrikta, det kan fylkeskommunane gjera, slik at ein har eit visst handlingsrom som kan treffa der det er behov for det. Men ser ein på det som samla er gjort, avvikling av utbytteskatten, innføring av eit forbetra FoU-frådrag og fjerning av flyseteavgifta osb., meiner me at me totalt sett står godt oppreiste med den næringslivspolitikken som det vert lagt opp til her, og me er overtydde om at i distrikta, der verdiskapinga for ein stor del skjer, vil dette få positive utslag.

Gjermund Hagesæter (FrP): Det er klart at det er enkelte positive ting i regjeringspartia sitt framlegg til statsbudsjett, m.a. er det positivt at ein no har gjort eit kutt i alkoholavgiftene. Og spesielt med tanke på at Sverige vil setje ned vinavgiftene frå 1. desember i år, er dette openbert eit skritt i riktig retning. Problemet er berre at avgiftsreduksjonane er altfor små, og då spesielt på vin. Med tanke på m.a. svenske avgiftsreduksjonar burde derfor avgiftsreduksjonane på vin òg vore på minst 15 pst., slik som det er gjort framlegg om for brennevin.

I samband med det ønskjer eg å stille følgjande spørsmål til Kristeleg Folkeparti sin finanspolitiske talsmann, Ingebrigt S. Sørfonn: Kva for ein strategi er det som ligg bak forslaget om å redusere brennevinsavgifta med 15 pst., medan vinavgifta berre blir redusert med 5 pst.? Ønskjer Kristeleg Folkeparti i større grad å styre forbruket over frå vin til brennevin, eller er det andre strategiar som ligg bak?

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF): Eg takkar for ein replikk som gjev meg høve til å klargjera litt meir det som ligg bak forslaget som eg har vore med på når det gjeld reduksjon av alkoholavgiftene.

Det er nemleg slik at når det gjeld brennevin, vert faktisk litt mindre enn halvparten omsett via Vinmonopolet. Resten skjer via andre meir eller mindre illegale omsetningsformer og -ledd. Og i Sem-erklæringa, regjeringserklæringa frå dei tre partia, heiter det at ein har som mål å redusera det totale alkoholforbruket og bringa meir av alkoholomsetninga inn i lovlege former.

Når det så gjeld vin, vert det i mindre grad omsett illegalt. Eg hugsar ikkje heilt prosenten der, men ein langt større del vert i alle fall omsett via Vinmonopolet. Når det gjeld øl, er det liten illegal omsetning. Så denne avgiftsinnretninga, der avgiftsreduksjonen på brennevin er størst, er først og fremst for å prøva å føra ein større del av alkoholomsetninga tilbake til Vinmonopolet, for dermed å kunna bruka det edruskapspolitiske verkemiddelet som Vinmonopolet var tenkt å skulla vera.

Heidi Grande Røys (SV): Det er ein del av oss som har problem med å kjenne igjen Kristeleg Folkeparti sin politikk i den innstillinga som vi har til behandling i dag. På fleire av dei viktige områda ser det ut som om Kristeleg Folkeparti har tverrsnudd frå sine tidlegare standpunkt og latt Høgre få store gjennomslag.

Ta eigarskap: På heimesida til Kristeleg Folkeparti kan vi lese under overskrifta «Nasjonalt eierskap – offentlig eigerskap» følgjande:

«Det er et mål å sikre nasjonalt eierskap i næringslivet. Dette gjelder ikke minst i næringer med stor strategisk betydning og i enkelte nøkkelbedrifter. I noen tilfeller – som finanssektoren – er det få andre virkemidler enn direkte offentlig eierskap som kan sikre nasjonalt eierskap.»

Korleis kan då Kristeleg Folkeparti vere med på tidenes største nedsal og utsal av statlege eigardelar? Det er ingenting i dagens situasjon som tilseier at det hastar med å få selt ut statlege eigardelar. Tvert imot, det vert åtvara mot det frå fleire hald fordi vi ikkje har nasjonale, langsiktige investorar som kan ta imot det som skal seljast ut. Dermed vert ytterlegare gode norske bedrifter og god norsk kompetanse selde på billigsal til utlandet.

På heimesida til Kristeleg Folkeparti kan ein òg lese kva dei eigentleg meiner om distriktspolitikk:

«Vi ønsker at bosettingen skal opprettholdes også i distrikts-Norge. Da må vi være villige til å bruke økonomiske virkemidler for at det skal skje.»

Men korleis kan då Kristeleg Folkeparti no vere med på dei gigantiske kutta i distrikspolitiske verkemiddel som nettopp dette budsjettframlegget er? Vi hugsar at Bondevik braut den fyrste runden i forhandlingane med Høgre fordi distriktspolitikken var for dårleg. Men kva var det Kristeleg Folkeparti vann i andre runde, utanom statsministerposten?

Regjeringa sitt framlegg betyr kutt i SND med 1,7 milliardar kr, som no har vorte 1,3 milliardar kr etter at regjeringspartia har lagt inn igjen ein halv milliard kr. Vi har kutt i kommunale og regionale næringsfond med 350 millionar kr, kutt i jordbruksavtalen med 300 millionar kr, osb.

Kan Kristeleg Folkeparti i det heile vedkjenne seg ein sånn distriktsprofil?

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF): Replikken gjekk vel spesielt på to hovudområde. For det første gjekk han på statleg eigarskap. Det er i det heile tatt ikkje noko problem for Kristeleg Folkeparti – med det som me både har sagt og stått for tidlegare – å stå inne for m.a. den merknaden som er lagd inn i budsjettinnstillinga, og det som elles kjem til uttrykk i Regjeringa sin politikk.

Me seier her m.a. at me går inn for «at staten rydder opp i sitt eierskap i næringslivet og definerer hva man vil med eierskapet i hvert enkelt tilfelle». Det trur me kan vera ei nyttig øving.

Me seier vidare:

«Statens fremtidige eierskap må begrenses til selskaper av forvaltningsmessig karakter, og selskaper der eierskapet har en klar politisk begrunnelse.»

Vidare:

«Slike begrunnelser for direkte offentlig eierskap kan være å ivareta økonomisk virksomhet markedet ellers ikke kan løse, f.eks. særlige infrastrukturoppgaver, forvaltning av viktige fellesverdier, hovedkontorfunksjoner og forsknings- og utviklingsinnsats.»

Når det så gjeld distriktspolitikken, prøvde eg å svara litt på det òg i førre replikken. Me har hevda, og me hevdar framleis, at den beste forma for distriktspolitikk er ein god næringslivspolitikk. Det er gjort ei viss omlegging av ein del verkemiddel – det er rett. Men med dei grepa som totalt er tekne, både ved fjerning av flyseteavgift, avvikling av dobbelskattlegging av aksjeutbytte, innføring av ein sterkare grad av forskings- og utviklingsfrådrag og reduserte skattar på aksjeopsjonar, er me overtydde om at dette vil gje ein betre tilgang på risikovillig kapital som gjer at samla sett skal næringslivet – òg i distrikta – koma godt ut.

Åslaug Haga (Sp): Uansett hva representanten Sørfonn måtte si om Regjeringas distriktspolitikk, representerer framleggelsen av Samarbeidsregjeringas budsjett at Kristelig Folkeparti har gjennomført en distriktspolitisk snuoperasjon av dimensjoner. Denne snuoperasjonen har skjedd etter det tidspunktet da Kristelig Folkeparti og Senterpartiet satt sammen i regjering.

La meg ta noen eksempler: Under Bondevik I ble satsingen på SNDs distriktspolitiske ordninger styrket. Under Bondevik II ble bevilgningene til SNDs låneordninger og tilskudd foreslått redusert med det vi nå vel vet er 1,3 milliarder kr sammenlignet med årets budsjett. Under Bondevik I ble det satt av en egen pott til profilering av distriktene, Bondevik II har ingen lignende satsing. Bondevik I opprettet et prosjekt med utdanning av det vi kalte positivitetsagenter, under Bondevik II ser ikke det prosjektet ut til å bli videreført. Under Bondevik I var det tung satsing på kommunale næringsfond, Bondevik II har kuttet ut hele posten. Bondevik I ville legge alle nye statlige arbeidsplasser utenfor Oslo, Bondevik II har ikke sagt at de vil følge opp dette. Bondevik I ønsket bredbånd til hele landet til lik pris, Bondevik II mener at markedet skal ta seg av utbygging av bredbånd, med de skjevheter som vi vet vil følge av dette. – Eksemplene kunne vært flere.

Samarbeidsregjeringa har sagt at det har vært begrenset hvilke endringer en har hatt mulighet til å gjøre i sitt budsjett sammenholdt med Arbeiderpartiets budsjett. Det er imidlertid sagt at man har angitt en retning.

Mitt spørsmål til representanten Sørfonn er: Er det slik å forstå at Kristelig Folkeparti vil gå inn for ytterligere og forsterket svekkelse av den distriktspolitiske satsingen i årene som kommer?

Ingebrigt Sørfonn (KrF): Representanten Haga og eg er vel ueinige om premissane for spørsmålet, og då blir vel svaret kanskje ikkje akkurat slik som representanten hadde ønskt det. Når ho spør om me ønskjer ei ytterlegare svekking av distriktsprofilen, meiner me at det faktisk ikkje er ei svekking av distriktsprofilen. Me ønskjer å halda oppe ein sterk distriktsprofil, ein næringslivsprofil, for – som tidlegare sagt – det er i distrikta at mykje av næringsutviklinga , næringsverksemda og verdiskapinga skjer. Derfor er distriktspolitikk og næringslivspolitikk to sider av same sak.

Når det gjeld dei verkemidla som er brukte, vil eg òg understreka at kanskje eit av dei aller viktigaste verkemidla er renteinstrumentet. Det å leggja til rette for eit budsjett som kan gje grunnlag for ei rentenedsetjing, vil vera eit verkemiddel som vil bety svært mykje for Kommune-Noreg. Ein halv prosent rentenedgang vil for Kommune-Noreg representera 400 mill. kr.

I tillegg er det lagt inn ytterlegare ein halv milliard kroner i lågrisikolån til SND under budsjettbehandlinga til regjeringspartia. Eg deler difor slett ikkje konklusjonen til representanten Haga om at dette er ei svekking av distriktsprofilen.

Trond Giske (A): Det er noe jeg ikke forstår! Nå sier representanten Sørfonn at dette ikke er noen svekkelse av distriktspolitikken.

Sammenlignet med det statsbudsjettforslaget som lå på bordet da regjeringen Bondevik overtok, har man redusert distriktssatsingen og næringsutviklingen på en rekke områder: tilskudd til forskning og utviklingskontrakter 65 mill. kr, utviklingstilskudd 114 mill. kr, tilskudd til næringsutvikling i marin sektor 30 mill. kr, kommunale næringsfond 93,3 mill. kr, etableringsstipend 50 mill. kr osv. Det er fakta som ligger på bordet. Da synes jeg at representanten Sørfonn kan være såpass ryddig at han står på talerstolen og sier: Ja, dette er en svekkelse. Det var muligens nødvendig for å få til et budsjett.

Mitt spørsmål er: Hvordan kan bortfall av utbytteskatt og skattefradrag for forskning kompensere for dette? Dette er i stor grad bedrifter som ikke er i skatteposisjon, og som ikke betaler utbytte. Det kan ta ti år for en ny bedrift før man kommer i skatteposisjon og betaler utbytte. Det jeg ønsker en forklaring på, er hvordan dette kan kompensere for disse dramatiske kuttene i distriktspolitikken.

Så sier representanten Sørfonn at man vil satse på den store næringspolitikken, ikke på den lille. Mitt spørsmål er da: Er dette en linje som regjeringen Bondevik og samarbeidspartiene vil fortsette til neste år slik at vi før eller siden kommer til et tidspunkt hvor vi bare driver stor næringspolitikk, altså skattefradrag og skattelette, og ikke har distriktspolitiske tiltak gjennom SND osv. i det hele tatt? For hvis det var riktig som representanten Sørfonn sa, at å satse på den store næringspolitikken var mye mer fornuftig enn å satse på den lille, burde konsekvensen være å gå videre i denne retningen med skattelette i stedet for satsing på SND. Sannheten er jo selvsagt at alle de bedriftene som er avhengig av noe hjelp i en oppstartingsfase, ikke blir hjulpet av disse skattelettelsene til den Bondevik-ledede Høyre-regjeringen, men at de trenger disse tilskuddene, etableringsstipendene og hjelpen, i en startfase.

Og så et lite spørsmål til slutt: Hvorfor er det helt riktig å kutte alkoholavgiftene med 15 pst. i år når man sa bastant nei til å være med på det samme kuttet da Arbeiderpartiet foreslo det i fjor?

Kari Lise Holmberg hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF): Dette vart mange spørsmål på kort tid.

For det første: Når det gjeld korleis utbytteskatten vil verka for dei som ikkje er i skatteposisjon – slik oppfatta eg spørsmålet – vil fjerning av denne gje tilgang på risikovillig kapital som igjen vil vera med og styrkja næringslivet, styrkja nyetablerarar osb. Her er det ein klar samanheng.

Når det gjeld FoU-satsing, har eg registrert at det i revidert vart gjeve ei klar bestilling til Regjeringa på å leggja fram eit forslag basert på Hervik-utvalet. Det vart ikkje gjort av Stoltenberg-regjeringa – det var ein svært avkorta modell som vart lagd fram. Samarbeidsregjeringa har løfta dette ein god del, slik at det er mange fleire bedrifter som no vert omfatta av skattefrådrag for FoU-investeringar.

Representanten hadde eit spørsmål til som fall ut for meg, eg noterte litt kjapt her –

Trond Giske (A) (fra salen): Alkoholavgiften!

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF): Takk for det!

Når det gjeld alkoholavgifta, er den absolutt ikkje noko problem. Eg gjorde greie for den i førre svar. I fjor hadde vi nemleg ein dialog med våre samarbeidspartnarar den gangen om å kombinera ei nedsetjing av alkoholavgifta med førebyggjande edruskapspolitiske tiltak. Så vidt eg hugsar, var det ein stor grad av usemje mellom våre sosialfraksjonar når det gjaldt akkurat det punktet om dei edruskapspolitiske tiltaka som vart føreslegne av Arbeidarpartiet den gongen – dermed den usemja.

Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet.

Morten Lund (Sp): «Rike mener høyere skatter ikke vil hjelpe fattige», var NTB-overskriften etter en MMI-undersøkelse. De med husstandsinntekt over 500 000 kr ville ikke ha økte skatter for å utjevne forskjellene. Også Regjeringen tenker mest på de rikeste. Foss-budsjettet øker forskjellene dramatisk ved å dele ut lettelser i toppskatt, utbytteskatt og opsjonsskatt på over 4 milliarder kr i årsvirkning. 14 pst. av alle over 17 år fikk hele denne gevinsten. De 65 pst. som tjener under 150 000 kr, fikk ingen skattegevinst – bare 1 milliard kr mindre skatt til dem med inntekter mellom 150 000 og 200 000 kr. De seneste justeringer i komiteen gav litt til de fattige – uten å ramme de rikeste.

Det må ha vært mange med dårlig råd som stemte på disse tre partiene – kanskje ut fra det Kristelig Folkeparti og Venstre skrev til langtidsprogrammet i vår sammen med Senterpartiet:

«Forskjellene mellom de aller rikeste og de aller fattigste i Norge øker. Disse medlemmer vil arbeide for å snu denne utviklingen.»

Jeg vil nevne noen store tapsposter i samfunnsregnskapet i dette innlegget. Jeg har allerede nevnt én. Politikernes troverdighet har blitt for tynnslitt. Vi må bli mer opptatt av å skape enighet om å hjelpe dem som trenger det mest, også etter valgkampen. Det handler om vilje til å holde ord, til å samarbeide, til å lage regler for vår budsjettering som tillater at de som ikke vil satse på dem som har minst, blir nedstemt. Jeg tror Norge nå vil ha godt av en flertallsregjering. Den må bestå av dem som bryr seg om å hjelpe der hjelpen trengs mest. Vi må få mindre politisk spill.

Senterpartiet har tilbudt samarbeid også med denne regjeringen, ut fra ønsket om å påvirke i retning av bedre fordeling, bedre distriktspolitikk og bedre vilkår for byggende verdiskaping. Samarbeid er Senterpartiets tradisjon. Vi har svært sjelden blitt avvist.

Sviktende tillit til folkevalgte er en av flere store tapsposter i samfunnsregnskapet som ikke står der, fordi de ikke kan tallfestes. Noen tapsposter er godt nok utredet, men mottiltakene i budsjettet er puslete.

Sykefraværets omfang, årsaker og kostnader er velkjent: 220 000 tapte årsverk. Vi vet hva som forebygger hjerte- og karsykdommer, kreft, muskel- og skjelettlidelser, mentale lidelser. Medisin mot høyt kolesterol koster i dag staten like mye som idretten får av tippemidlene. Det er slik at medisinposten ikke har noen limit. Idretten må selge mer lodd.

Mangel på arbeidskraft og følgene av det for verdiskapingen, lønns- og prispresset, er vel kjent. Samtidig er det mye villig arbeidskraft som ikke får delta. En gruppe er de over 55 år. Det påstås å være 50 000 årsverk. Uføre og de på attføring utgjør 330 000 årsverk. Arbeidsløse utgjør 80 000 årsverk. Av de yrkeshemmede er det 30 000 som ønsker å arbeide. Innvandrere kan gi 180 000 ekstra årsverk i løpet av 10 år, sies det. De deltidsarbeidende ønsker å arbeide 23 000 årsverk ekstra. Ved mennesker i helsekø mister vi 7 000 årsverk.

Fra alle disse burde vi kunne hente 100 000 årsverk.

Med samme yrkesdeltagelse og arbeidstid som menn kunne kvinner delta med 380 000 årsverk ekstra, har Statistisk sentralbyrå regnet ut. Likevel fortsetter vi å underbetale kvinner og belønne rike mannfolk med skattelette, og åpner for mer import av arbeidskraft.

Svart økonomi er en annen stor tapspost, 100 milliarder kr årlig i omsetning, sies det. Sentraliseringskostnader er ytterligere en tapspost, at norsk fisk foredles i Kina likeså, og at eierskap uten samfunnsansvar får lov til å spre seg.

Videre er det urettferdig fordeling i samfunnet, f.eks. at 32 pst. av kvinnene i 1999 tjente under 100 000 kr.

Senterpartiet har overskrifta «Forebygge bedre og bygge videre» for vårt budsjettopplegg. Vi mener bestemt at tapspostene kan reduseres om bevilgninger, skatter og avgifter brukes rett. Vi ønsker å koste på litt mer for å spare mye om noen år. Å kutte forebyggende tiltak er dumt når det kan gi svære kostnader senere. Vi har synliggjort forebyggingstanken ved å gjøre opplegget avhengig både av et lån fra oljefondet på et par milliarder og ved å foreslå skattelette bare til dem med lave lønninger.

Senterpartiet vil bruke mye penger på å forebygge at barn blir kriminelle, og at unge og voksne blir klienter og pasienter. Vi vil sette inn 2,5 milliarder kr mer i en bedre grunnskole, bedre barnevern, flere og billigere barnehageplasser, bedre tiltak mot rusmiddelmisbruk og romsligere sosialhjelp. Vi synes det er meningsløst å redusere alkoholavgiftene i et omfang som ifølge fagfolk vil medføre 100 flere dødsfall i året. Vi øker avgiften på røyketobakk med over 40 pst., fordi vi tror at færre unge da vil begynne å røyke.

Senterpartiet vil forebygge sentralisering etter sentrumsregjeringens oppskrift ved å stimulere eksisterende og nytt næringsliv gjennom SND og andre gode virkemidler, og flytte statlige arbeidsplasser dit det er ledige arbeidshender. Vi vil satse 1 milliard kr på samferdselssektoren, der det finnes store behov og mange ledige maskiner og fagfolk.

Et bedre nett av gang- og sykkelveier forebygger ulykker og får flere til å gå eller sykle til jobb og skole. Vår styrking av kommuneøkonomien vil bidra til at færre grendeskoler blir nedlagt, og færre unger blir avhengige av skoleskyss. Vi vil foreslå at det lages en stortingsmelding om betydningen av økt fysisk aktivitet og bedre kosthold.

Regjeringen har nå bekreftet at bredbåndutbygging går mye tregere enn Stortinget har forutsatt. Vi foreslår en halv milliard kroner fra staten det første året. Ikke minst for å kunne desentralisere statlig administrasjon vil et godt utbygd bredbåndsnett være viktig.

Vi ser at befolkningsnedgangen er særlig bekymringsfull i innlandet, og forslår at det nedsettes en innlandskommisjon lik den Odvar Nordli en gang ledet, og som visstnok medvirket til at olympiaden og storflyplassen havnet nord for Sinsen.

Senterpartiet vil forebygge fattigdom og dårlige levekår ved å bidra til at folk kommer i arbeid. Vi foreslår 150 mill. kr ekstra til arbeidstrening og til vernede bedrifter. Så vil vi bevilge betydelige midler rettet mot de mange fattige bostedsløse.

Senterpartiet vil bidra mer til det forebyggende og helsefremmende arbeid som drives i regi av frivillige organisasjoner. Vi lanserer et krafttak for lokale lag og foreninger ved å foreslå skattefradrag for gaver til disse. Slike skattefritak er innført i de fleste land. Frivillig sektor bør få nullsats innenfor momssystemet. For 2002 forhøyer vi kompensasjonen for tjenestemomsen til 200 mill. kr. Timesatsen for tilskudd til kultur- og musikkskolene økes fra 69 til 100 kr, og vi ønsker en betydelig økning av støtte til lokale og regionale kulturbygg.

Senterpartiets alternative budsjett ble lagt fram før Foss-budsjettet. Vårt alternativ inneholder en ekstra satsing på distrikt og verdiskaping på 3,4 milliarder kr. Særskilte tiltak til forebygging og fordeling beløper seg til 4,5 milliarder kr ekstra i forhold til Arbeiderpartiets budsjett.

Arbeiderpartiets satsing på distrikt, på utjevning og på kommunesektoren var særdeles skuffende. At Foss-budsjettet var betydelig verre, forandrer ikke vår kritikk av Arbeiderpartiet. Også Arbeiderpartiet prioriterte reduksjon av toppskatten. Så har de i ettertid brukt 2 ½ Foss-milliarder til å forbedre både sosial- og distriktsprofilen.

Foss-budsjettet massakrerer bevilgningene til nyskaping i SND og Forskningsrådet og den ekstra stimulans til distriktene gjennom kommunale næringsfond og næringshager. Disse kuttene vil medføre store tap. Det er ikke bare distriktsbedrifter og -kommuner som protesterer, men det er der det vil svi mest.

Senterpartiet vil hjelpe nyetablerere ved å fjerne den avgift som betales til Brønnøysundregistrene. Vi vil stimulere det eierskapet som tar mest samfunnsansvar, ved å fjerne arveavgiften på næringsformue i familiebedrifter.

Senterpartiet vil beholde den nye tilskuddsordningen for forskning og utvikling som nå foreslås fjernet, utvide den til flere bedrifter og lovfeste 20 pst. tilskudd for å unngå uforutsigbare budsjettkutt. Dette siste synes å være den eneste reelle motforestilling fra næringsliv og forskere mot å beholde en tilskuddsordning i stedet for det foreslåtte skatteincentivet.

Senterpartiets skatteopplegg gir over 1 milliard kr i skattelette i forhold til Stoltenbergs forslag til dem med inntekter mellom 120 000 og 200 000 kr. Etter vårt opplegg er det skattelette i forhold til dagens system for alle med inntekter under 500 000 kr. Vi innfører et særskilt skattefradrag på 500 kr til enslige med lav inntekt. Det trengs flere målrettede tiltak til fordel for denne gruppen, som har blitt hengende etter i den økonomiske utviklingen, bl.a. på grunn av økede kommunale avgifter og bokostnader.

Det er bra at skoleelever og studenter vet å si fra om løftebrudd. Men hva med kommunesektoren, som blir sittende med den verste svarteper? Jeg tror tiden er inne til å innføre en reservasjonsrett mot nye oppgaver og reformer som det ikke følger penger med, inntil det innføres et lokalt selvstyre med reelt innhold – uten pinsettstyring.

Jeg synes også sjøfolkene har grunn til å si skikkelig fra. De maritime næringene har opplevd mer uforutsigbarhet enn noen annen næring, samtidig som det maritime cluster dokumenteres som en suksess. Her har vi lyktes. Nå må Regjeringen fortelle hvordan vi skal lykkes videre. Jeg er skuffet over at arbeidet ikke er kommet lenger, og at den forrige regjeringen ikke satte det i gang da det var lovet. Jeg håper at hele flåten blir med i den utredning som kommer, også kystfrakteflåten, som bør moderniseres under norsk flagg og med norske sjøfolk.

Så vil jeg få sette fram de forslag som Senterpartiet står bak i innstillingen.

Presidenten: Representanten har tatt opp de forslag han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Svein Roald Hansen (A): Representanten Morten Lund viste til at Senterpartiet har mye mer til det kommunene har ansvaret for, og Senterpartiet pleier også å framheve viktigheten av å sikre verdiskapingen i hele landet, og at folk skal ha et like godt tjenestetilbud, uansett hvor de bor.

Kommunenes inntekter er svært ulike, og vi skal ikke så langt utenfor hovedstadens bygrense før vi finner kommuner med inntekter som er blant de laveste i landet, målt pr. innbygger. Kommunene i Østfold har f.eks. i snitt de laveste inntektene pr. innbygger i landet. Mens utgiftsnivået i disse kommunene ofte ligger nær 100 pst., ligger inntektene nærmere 90 pst. Med et slikt gap er det så å si umulig å gi innbyggerne det tjenestetilbud de bør ha. Jeg håper Senterpartiet også har innbyggerne i strøkene sør for hovedstaden i tankene når de peker på at tjenestetilbudet skal være uavhengig av bosted.

Så har Senterpartiet i sitt budsjett 680 mill. kr mer til vei, og begrunnelsen er bl.a. hensynet til verdiskapingen i distriktene. Uansett hvor i landet verdiskapingen skjer, skal omtrent 80 pst. av det vi eksporterer og importerer, og som fraktes over land, gjennom flaskehalsene E6 og E18 i Østfold. Det hjelper ikke så mye å få fisketrailerne fort ut av Møre og Romsdal hvis de må stå i kø på E6 før de passerer Svinesund.

Jeg håper derfor at Senterpartiet vil være med og bruke noen av sine 680 millioner for å bidra til at vi kan få flertall for å få større fart på utbyggingen av E6 og E18 gjennom Østfold enn innen de 16 årene det nå er lagt opp til. Det vil være et bidrag til verdiskapingen både i distriktene og i mer sentrale strøk. Jeg håper at Senterpartiet vil forsøke å bidra til et flertall for dette, selv om vi snakker om hovedveien til Europa.

Morten Lund (Sp): De to temaene som er tatt opp her, den kommunale fattigdommen og mangelen på samferdselsmidler, er vel noe av det som opptar folk aller mest, og som fyller lokalaviser og riksaviser.

Jeg tror at den kommunale fattigdommen er stor, og at det er svært få kommuner som har det romslig nok i forhold til de oppgavene som Stortinget har pålagt dem. Hvorfor det nå har blitt slik, kan en virkelig lure på, så god kontakt som vi burde ha med våre velgere, og så viktige tjenester som kommunene står for. Men min oppfatning er i hvert fall at den kommunale fattigdommen fins over hele landet, i alle typer kommuner. Det er mulig at vi nå burde ha innført et storbytilskudd til de største byene; det er mulig at vi er kommet dit igjen. Men ellers er det spørsmål om mer penger, rett og slett – mer penger og større frihet for kommunene til å få gjort jobben istedenfor å drive med detaljsøknader og rapporteringer etterpå.

Så er spørsmålet hvor vi da skal satse disse ekstra millionene til vei. Senterpartiet vil nok satse de pengene lenger ut i distriktet enn Høyre og Fremskrittspartiet vil – jeg trodde kanskje ikke det var så stor forskjell mellom Arbeiderpartiet og Senterpartiet der. De som kjører fisketrailerne fra Hitra eller fra kysten oppe i Nord-Norge, synes kanskje det aller viktigste er å kunne kjøre med full last helt nede fra laksemerdene, at vi greier å få opp standarden på de ytterste veiene. De synes vel det er enda viktigere enn å få bort de siste svingene ved grensen. Men eksportveiene våre er viktige. Jeg tror at vi i framtida er nødt til å få gjort noe slik at vi kan kjøre mer av fisken vår ut ved hjelp av båt, for hvis vi når de målene vi har innenfor havbruksnæringen vår, kommer veiene våre rett og slett ikke til å ha kapasitet nok. – Vi får håpe vi når dit.

Torbjørn Hansen (H): Senterpartiet befester i sitt forslag til statsbudsjett rollen som annerledespartiet i norsk politikk.

Spesielt i avgiftspolitikken får dette store konsekvenser for næringslivet og for folk flest. Prisnivået i Norge på alkoholholdige drikkevarer og tobakk ligger skyhøyt over nivået i våre naboland. Norske landbruksvarer er betydelig dyrere enn svenske og danske landbruksvarer. Handelslekkasjen mot Sverige har eksplodert de siste årene og var i 2000 mellom 3,5 milliarder og 7,5 milliarder kr. I år fortsetter veksten – selv etter halveringen av matmomsen har handelslekkasjen mot Sverige økt med 10 pst. Prisforskjellene er uforståelige for folk flest, og de innretter seg deretter.

Videre er det et omfattende og økende illegalt og uregistrert alkoholforbruk i Norge. Dette undergraver muligheten for å føre en effektiv alkoholpolitikk, fordi folk i mindre og mindre grad bruker den norske vinmonopolordningen, som har vært basis for norsk alkoholpolitikk i en årrekke.

Fra 1. desember kutter Sverige avgiften på vin med nye 19 pst. I løpet av kort tid ventes EU å øke reisekvotene mellom medlemslandene betydelig. Dette presser fram enda lavere avgifter i Sverige, og Norge blir mer og mer et avgiftspolitisk annerledesland. Senterpartiets svar på disse utfordringene for 2000 er å øke avgiften på røyketobakk med 40 pst. Partiet går dessuten imot enhver nedsettelse av det særnorske avgiftsnivået.

Så mitt spørsmål til representanten Lund er: Er Senterpartiet enig i at handelslekkasjen mot Sverige er et stor og økende problem, og hva er i så fall Senterpartiets tiltak for å redusere denne lekkasjen?

Morten Lund (Sp): Det store spørsmålet er jo hvilke verdier og hvilke temaer en har i fokus.

For fire år siden kom det en ny sentrumsregjering. Den hadde minstepensjonister, småbarnsforeldre og distriktene i fokus. Dit førte man de ekstra pengene. Denne gangen er det millionærene og billigere brennevin som er i fokus. Det er en enorm forskjell på de to regjeringene.

Senterpartiet ønsker å opprettholde et norsk landbruk. For å greie det trenger vi et skikkelig grensevern; det er det vi arbeider for hele tiden. Vi ønsker å ha et grensevern når det gjelder råvarer, og vi ønsker det når det gjelder videreframstilte varer. Det å fjerne prisforskjellen mellom Sverige og Norge er totalt urealistisk hvis vi ønsker å opprettholde lønnsforskjellen. Vi har 20 pst. høyere lønn i Norge. Hvis vi skal fjerne handelslekkasjen, må vi ned på svensk lønnsnivå. Og det greier vi ikke.

Senterpartiet ønsker heller ikke at landbruket skal komme ned på svensk nivå når det gjelder produksjonsmåten. Svensk landbruk er langt på vei et industrilandbruk. Vi ønsker ikke å innføre et slikt for å fjerne prisforskjellen på landbruksvarer.

Så var det dette med brennevin. Komiteen har nettopp fått et brev fra finansministeren, fra Høyre, i forbindelse med kvotene for grensehandel. Fremskrittspartiet ønsker at kvotene skal være de samme mellom Norge og Sverige som mellom EU-landene. Finansministeren har sagt i brevet at vi må glemme det, fordi all handel da kommer til å gå over grensen. Det er ikke realistisk at vi skal kunne ha de samme prisene, heller ikke på brennevin, som det svenskene har.

Når det gjelder røyketobakk, har den, ifølge den instansen som fortalte komiteen om tobakksavgiften, vist seg ikke å være en grensehandelsvare. Folk reiser ikke over fem mil for å kjøpe tobakk.

Øystein Hedstrøm (FrP): Det ble brudd i forhandlingene når det gjaldt budsjettet, mellom samarbeidspartiene og Fremskrittspartiet. Da var parlamentarisk leder i Senterpartiet veldig raskt ute og ønsket et bredt budsjettforlik. Men det var helt tydelig at samarbeidspartiene ikke ville lytte på det øret. De tenkte kanskje at det ville være uforenlig med Samarbeidsregjeringens politikk med Høyre som det dominerende partiet som hadde vunnet valget, og Senterpartiet.

Jeg kjenner representanten Lund godt. Han var leder i næringskomiteen i forrige periode, og han var en sterk talsmann for en tradisjonell landbruks- og distriktspolitikk. Men når vi ser i Sem-erklæringen, er det en del nye tanker og visjoner som kommer, som vel også Senterpartiet måtte føle seg bundet av hvis de skulle gå inn i et forlik med Regjeringen. Jeg tenker da på at man skulle redusere forskjellene i matvarepriser mellom våre naboland og Norge, som ble forsterket av Bondevik i etterkant. Og så har vi denne lov om konsesjonsgrenser for ervervsmessig husdyrhold – svin, kylling, egg osv. Der ønsker man nå å vurdere grensene for å komme mer på linje med andre land og få til mer konkurranse. Jeg snakket masse om dette i valgkampen fordi Østfold-bøndene ikke skjønte hvorfor de skulle tape for svenske bønder når kravet til helse, miljø og sikkerhet var det samme.

Er Sem-erklæringen og Regjeringens landbruks- og distriktspolitikk forenlig med hva Senterpartiet kommer til å stå for fremover?

Morten Lund (Sp): Sem-erklæringens innhold overrasket oss, og det ville selvfølgelig ikke ha vært slik om Senterpartiet hadde vært med i forhandlingene. Når det overrasket oss, var det ikke fordi vi syntes det var rart at Høyre ville ha Høyre-politikk. Det var rart at det partiet som vi hadde skrevet fellesinnstilling med til langtidsprogrammet og til revidert nasjonalbudsjett, hadde forandret seg såpass mye.

Vi inviterte likevel til et budsjettforlik. Vi syns det bør være slik at det fra finanskomiteen leveres en innstilling som har flertall, eller som er sikret subsidiær tilslutning fra et flertall. Vi inviterte til et forlik for å få en bedre fordeling og for å få et bedre resultat når det gjaldt distriktspolitikk og satsingen på de svakeste – på de områdene vi syntes det var størst skjevhet i forhold til det vi ønsket. Vi har vært aktive for å få til samarbeid, som jeg har sagt tidligere. Denne gangen fikk vi ikke noe svar.

Matvareprisene i Norge og Sverige har faktisk nærmet seg hverandre de senere år. Det har skjedd bl.a. ved at momsen ble kuttet. Jeg syns det var på høy tid, den burde kanskje ha vært kuttet enda mer. Det har også skjedd ved at bøndene har gitt fra seg inntekt, og jeg tror vi har nådd grensen for en tid tilbake. De kan ikke gå lenger ned hvis vi skal ha håp om å beholde et norsk landbruk. Jeg har oppfattet at et flertall i det norske folk ønsker det, og at de også ved flere anledninger har sagt at de ønsker å beholde de støtteordningene vi har, for å kunne beholde det norske landbruket. Jeg har ikke møtt særlig mange som ønsker at vi skal produsere broiler- og svinekjøtt i industrianlegg. Folk er mer opptatt av kvaliteten på matvarene enn av prisen. Det syns jeg vi har fått nok av eksempler på det siste året.

Øystein Djupedal (SV): Senterpartiet gikk til valg på en sentrumsregjering, som ikke ble overveldende godt mottatt, iallfall ikke noen suksess. Velgerne sa i hvert fall ikke ja til det. Det betyr at to av de tidligere regjeringskameratene nå har valgt å gå sammen med Høyre. Og jeg registrerer at Senterpartiet, i hvert fall enkelte i Senterpartiet, nå har tatt til orde for at man skal finne seg nye samarbeidspartnere.

Jeg har også registrert at vi har fått brev. Det er jo hyggelig å få brev. Jeg har registrert at Arbeiderpartiet også fikk brev. Jeg antar at også Arbeiderpartiet syns det er hyggelig å få brev. Det er jo en ting i den moderne tid at det ikke er så hyggelig å få en e-post som et brev! Det som stod i brevet, var at man inviterte til et budsjettsamarbeid – det var nå den siden. Men det jeg ønsker å utfordre representanten Lund på, er følgende: Hvordan ser Senterpartiet for seg at de skal komme tilbake i en maktposisjon? Hvilke partier vil de nå finne det naturlig å alliere seg med? Jeg la merke til at partiets leder, Odd Roger Enoksen, fikk på pukkelen da han foreslo at man skulle samarbeide med Arbeiderpartiet, og ble kraftig irettesatt av bl.a. partiets nestleder, som mente at dette burde man i hvert fall ikke si, om man mente det. Derfor lurer jeg på om det i den invitasjonen som Senterpartiet nå har sendt, også ligger en tanke om et mer forpliktende samarbeid fra Senterpartiet mot Arbeiderpartiet og SV. Eller føler Senterpartiet seg bekvemt der de er?

Morten Lund (Sp): Vi føler oss ikke bekvemme med det valgresultatet som ble, men det er ikke noe å gjøre med det.

Vi inviterte til et samarbeid rundt budsjettet, og jeg sa i stad hvorfor vi gjorde det. Vi syns at alle sammen skal prøve å finne fram til samarbeidsløsninger, slik at vi slipper å være i den situasjonen som vi er i akkurat nå. Det var kanskje ikke vi som burde hatt det største ansvaret for det, men vi tok nå det initiativet. Vi sa også fra hvilke forbedringer vi ønsket. Jeg tror Regjeringen ville ha tjent på det, hvis de hadde gått inn på det. Når en regjering gjør seg helt avhengig av ett parti, og utelukker samarbeid med andre, og når politikken etter min mening blir så sterkt omlagt som den har blitt nå, er partiene i den regjeringen nødt til å få reaksjoner fra velgerne sine. Jeg tror ikke at de som stemte på de partiene, hadde ønsket så store gevinster for de aller rikeste. Jeg tror ikke at de som stemte på Kristelig Folkeparti, hadde sett for seg at det i det første budsjettet skulle komme lettelser i alkoholavgiften som enkelte sier vil føre til at 100 flere vil dø.

Så er det en annen sak, det med forpliktende samarbeid i en regjering. Vi har sagt at det er lite sannsynlig at det vil skje i denne perioden. Vi kan ikke tvinge oss inn i noe samarbeid, og jeg tror at et samarbeid i en regjering for vår del vil skje etter at vi har hatt et stortingsvalg. Da vil vi se hva velgerne sier om det som har skjedd i denne perioden, i forhold til vår innsats og i forhold til andres innsats. Når det gjelder det som skjer i samfunnet av forandringer innen den tid – det var sagt her at dette er det første år i den nye tid – er jeg litt redd for at det kan bli store forandringer hvis denne regjeringen fortsetter å samarbeide kun med Fremskrittspartiet i årene framover.

Gjermund Hagesæter (FrP): Senterpartiet er etter eiga utsegn opptatt av gode tenester i kommunane, men, slik eg har forstått det, imot konkurranseutsetjing av offentleg sektor. Samtidig er Senterpartiet også imot monopol i næringslivet og for størst mogleg konkurranse der, noko som er positivt. I den samanhengen har eg følgjande spørsmål til representanten Morten Lund: Dersom konkurranse fungerer og er positivt innanfor næringslivet, vil det ikkje då vere fornuftig å konkurranseutsetje enkelte kommunale tenester ved at det offentlege betaler, og at den beste tilbydaren utfører tenestene? Kan representanten Morten Lund forklare kvifor konkurranse er positivt i næringslivet, men altså ikkje i offentleg sektor?

Morten Lund (Sp): Kommuner driver med så mangt, og jeg vet at det fortsatt er noen som tviholder på at det er kommunalt ansatte som skal hente søppel og brøyte veiene, for den del, eller måke snø. I mange andre kommuner er det lenge siden de sluttet med det. Men omsorg, helsetjenester og undervisning er av de basistjenestene som jeg synes at kommuner skal drive med. Jeg synes også at de andre som jobber på en skole, skal være kommunalt ansatt, og at en ikke skal ty til konkurranseutsetting når det gjelder vaktmestertjenester og renhold, f.eks. Men vi får etter hvert erfaringer fra dem som har konkurranseutsatt innenfor helsetjenester, innenfor vannforsyning, innenfor omsorg. En del av seniorene fra Stortinget var på befaring i Danmark for å høre om deres erfaringer rett etter at Stortinget trådte sammen i år, og jeg traff da en representant fra Høyre som fortalte om hvilken resolusjon de hadde vedtatt. Det var tverrpolitisk enstemmighet når det gjaldt hva de som var fra Norge, hadde erfart fra de danske forsøkene. Det var negativt, de ønsket ikke at vi skulle slå inn på den veien som noen i Danmark var kommet ganske langt på. For det har vist seg, som noen har advart mot, at etter en tid er man ikke fornøyd med dem som har hatt det, og så er det ikke noen som står klar til å ta over – det er ikke noe etablert apparat for å overta akkurat der. Noen steder i landet vil det kunne gå godt med konkurranseutsetting, fordi det er noen som konkurrerer. Andre steder er det ikke slik. Så vi er skeptisk til konkurranseutsetting av basistjenestene, som handler om omsorg, som handler om skole, som handler om helsetilbud.

Så til det litt større, det som staten driver med. Det kom en liten avis her nå om dagen om erfaringene fra New Zealand. Jeg var så heldig å få lov å besøke det landet i min første stortingsperiode. De var tidlig ute med privatisering, og vi er kanskje der de var for 15 år siden. De erfaringene det står om i den avisen, er ikke veldig positive verken når det gjelder arbeidstakernes situasjon eller resultater når det gjelder offentlige tjenester.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

May Britt Vihovde (V): Venstre er godt fornøgd med den utforminga budsjettet har fått etter Samarbeidsregjeringa sine endringar av Stoltenberg-regjeringa sine forslag. Budsjettet har fått ein god miljøprofil, ein god sosial profil og ein offensiv næringspolitikk, i tråd med Venstre sine prioriteringar.

Regjeringa prioriterer auka satsing på ei rekkje område, m.a. fattigdomsnedkjemping, rusomsorg, kollektivtrafikk, beredskap mot terror, miljøvennleg energiforsking, utdanning og frivillige organisasjonar.

Den nye regjeringa gjennomfører ein langt meir offensiv miljøpolitikk enn den førre regjeringa, overfor Sellafield og i klimapolitikken, i arbeidet for forureiningsfrie gasskraftverk og for utbygging av kollektivtrafikken. Miljøfondet blir auka med 1 milliard kr.

Nokre av dei mest utsette og gløymde i samfunnet, dei narkomane, får endeleg eit skikkeleg lyft, og innsatsen for dei fattigaste blir auka ved m.a. auka barnetillegg, bustøtte og minstefrådrag. Støtta til frivillige organisasjonar blir auka med 100 mill. kr.

Ei rekkje område har fått betydeleg auka løyvingar i forhold til budsjettet for 2001. Det gjeld m.a. utbygging av barnehagar, auka løyvingar til helse og pasientbehandling, bistand, vidareføring av utbygging av eldreomsorga og utbetring og bygging av nye skulebygg.

Det har under budsjettforhandlingane dessverre ikkje lukkast å oppnå einigheit om budsjettet. Samarbeidspartia har etter dette justert sitt budsjettforslag. Her blir det foreslått ytterlegare skattelettar for dei med låge arbeidsinntekter og for pensjonistar, reduserte eigendelar på medisinar, tilskot til ferjereiarlag, meir til kollektivtrafikk, politi, domstolar og distriktsutvikling.

Venstre ser det som svært viktig at budsjettet blir innanfor ein ansvarleg økonomisk ramme, og at vi følgjer handlingsregelen om ikkje å bruka meir enn avkastninga av petroleumsfondet. Ytterlegare bruk av oljepengar vil vanskeleggjera lågare rente.

Det kan vera freistande å bruka meir oljepengar på mange gode område. Og kvar for seg kan slike forslag høyrast tilforlatelege ut, det skal jo berre brukast litt meir pengar her og litt meir pengar der. Dessverre lurer ein seg sjølv, og prisen som må betalast, kan vera dramatisk når ein uansvarleg finanspolitikk fører til høgare rente. Ingen innstrammingar rammar meir usosialt enn høg rente, og spesielt rammar det dei unge som skal etablera seg.

Eit ansvarleg budsjett vil derimot leggja grunnlag for rentenedgang. Lågare rente gir betre vilkår, både for privatpersonar, for næringslivet og for kommunane. Vi har fått mange telefonar og brev når det gjeld kutta i løyvingane til SND, men det er likevel ikkje tvil om at alle forbetringane for næringslivet mange gonger veg opp for desse kutta. Eksempelvis utgjer kuttet på SND ca. 400 mill. kr, medan forbetringane for næringslivet ligg på nærmare 3 milliardar kr. Både fjerning av dobbeltskattlegging av utbytte, fjerning av flypassasjeravgifta, auka frådrag for forsking i næringslivet og betre opsjonsskattlegging er eksempel på tiltak som styrkjer arbeidsplassane.

Opposisjonen har funne lite å kritisera i dette budsjettet. Samarbeidsregjeringa har ikkje kutta i velferden, slik Arbeidarpartiet spådde, men tvert imot styrkt satsinga på ei rekkje viktige velferdsområde i forhold til Stoltenberg-regjeringa sitt forslag – meir til dei som har minst, til rusomsorg, til det frivillige Noreg, til miljø og til utdanning, for å nemna noko.

Det er derimot først nå, etter valet, at Arbeidarpartiet har begynt å interessera seg for dei fattigaste. Men i staden for å koma med tiltak som verkar, vel dei å driva symbolpolitikk for dobbeltskattlegging av utbytte – ein skatt som rammar norsk næringsliv og arbeidsplassar, og som Arbeidarpartiet sjølv argumenterte mot i klare ordelag fram til for eit par år sidan.

Det var ein klar føresetnad i budsjettavtalen mellom Arbeidarpartiet og sentrumspartia for 2001 at utbytteskatten berre skulle gjelda for 2001. Nå følgjer Samarbeidsregjeringa opp avtalen – eller ein kan vel seia at Kristeleg Folkeparti og Venstre, som var med på denne avtalen, følgjer han opp – og fjernar dobbeltskattlegginga.

Venstre seier seg faktisk godt fornøgd med budsjettforslaget som nå ligg til behandling i Stortinget, sjølv om det er ting som vi vil jobba vidare for for å få med ved neste krossveg.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ranveig Frøiland (A): Det var mange ting å ta tak i her, men eg har lyst til å vera litt positiv, for eg trur det er veldig mange ting vi står saman om i dette Stortinget. Det er lagt inn i Stoltenberg-regjeringa sitt budsjett, som òg den nye regjeringa, Bondevik II, følgjer opp, og det er satsing på veldig mange velferdsordningar – barnehagar, som representanten nemnde, og ulike andre ting. Men eg synest det er veldig stygt når ein representant står på talarstolen og seier at det er først etter valet at Arbeidarpartiet har begynt å interessera seg for dei vanskelegstilte, for representanten veit veldig godt at det ikkje er sant. Vi la inn veldig mange tiltak i forhold til dei vanskelegstilte i Stoltenberg-regjeringa sitt budsjett, tiltak som utgjer over 2 milliardar kr. Så har altså regjeringa Bondevik funne rom for å bruka meir pengar, og vi er sjølvsagt heilt innforstått med at det skal vi òg gjera. Då brukar vi endå meir på dei vanskelegstilte, og Venstre er med på å gje skattelette til dei som har aller mest, altså 1,5 mill. kr til dei hundre rikaste.

Men det som er den største skilnaden i politikken til dei to regjeringane, er jo akkurat næringsopplegget. At det er ein offensiv næringspolitikk – vel, det går på skatten, men så er det alle dei som ikkje er i skatteposisjon. Eg trur May Britt Vihovde har fått like mange brev om SND som vi har fått, om kva konsekvensane er. Og når vi f.eks. ser på det vi skal leva av i framtida, på havprodukta våre og skjelnæringa, ser ein at med dette kuttet i forsking på næringsutvikling i fiskerisektoren på 30 mill. kr vert skjelnæringa ikkje i stand til å utvikla seg vidare. Dette er ei næring som er viktig for vårt distrikt, som er viktig for heile Noreg, og som er viktig for eksporten, og då lurer eg på kva svar May Britt Vihovde har til dei som har fått desse over 400 konsesjonane som no vert stoppa.

May Britt Vihovde (V): Eg har lyst til å begynna med å snakka litt om den sosiale profilen, for representanten Frøiland meinte at eg var litt urettferdig mot Arbeidarpartiet då eg sa at det var først etter valet at dei hadde begynt å bekymra seg for dei fattigaste. Så trekkjer ho fram denne utbytteskatten, dobbeltskattlegginga, som om vi gir til dei rike, medan dei fattige ikkje får noko. Men på budsjettet for 2001 ligg det ganske mange skatteskjerpingar for norsk næringsliv som regjeringa Stoltenberg har lagt inn, og som vi var med og forhandla fram, men det ligg veldig lite til dei fattige. Og i revidert budsjett, der vi var med og prøvde å forhandla oss fram til gode løysingar, var faktisk Arbeidarpartiet nesten ikkje villig til å bevega seg ein millimeter for å hjelpa dei som då hadde minst. Ein fekk ein sosialhjelpssats, og det gjekk ut brev til Kommune-Noreg om å redusera sosialhjelpssatsen og laga ein minstestandard, som veldig mange kommunar har følgt opp, og som veldig mange i dag har problem med å klara seg på.

Så når Arbeidarpartiet snakkar om dobbeltskattlegging når ein set inn gode tiltak for norsk næringsliv for at ein skal få eit næringsliv som skal investera i arbeidsplassar – arbeidsplassar som alle er avhengige av – lagar ein det eg kallar for misunningspolitikk. Det var ein som sa at den mest smittsame sjukdomen i Noreg var avundsjuka – det var verken medisinar for han eller moglegheiter til å førebyggja han. Og det eg nå føler at Arbeidarpartiet legg opp til, er at ein bruker denne dobbelskattlegginga – det at ein vil ha eit næringsliv som skal ha moglegheiter til å investera i gode arbeidsplassar – og knyter det opp mot dei som har minst. Denne regjeringa har vilja visa – og vil visa – at vi faktisk kan gjera begge delar. Vi vil ha eit næringsliv som produserer tenester, som eksporterer, og som gir tilbake skattepengar til Noreg som vi kan bruka til dei som har minst, og som vil vera med på å løfta dei.

Gjermund Hagesæter (FrP): Tall frå i sommar viser at det er over 3 000 anleggsarbeidarar som går ledige. I tillegg til det er det også mange anleggsmaskinar som står ledige og ubrukte for tida. Fordelinga i landet viser at nesten 1 000 av desse ledige anleggsarbeidarane kjem frå Rogaland og Hordaland, og i den samanhengen har eg eit spørsmål til representanten May Britt Vihovde. Synest ho det er fornuftig at desse går arbeidsledige og hevar arbeidsløysetrygd, eller ville det vore meir fornuftig samfunnsøkonomisk å få desse ut i produktivt arbeid, slik at ein også kunne fått realisert mange nyttige vegprosjekt?

May Britt Vihovde (V): Eg kunne jo vore freista til å svara ja på spørsmålet frå Hagesæter. Men eg har lyst til å minna om at Regjeringa legg opp til å auka løyvingane til samferdselssektoren. Ein legg opp til å konkurranseutsetja f.eks. Statens vegvesen, og det vil gjera at veldig mange små og mellomstore entreprenørar kan gå inn og konkurrera, få oppdrag både innan drift og innan vedlikehald og bygging av vegnettet vårt. Det er veldig positivt.

Så trur eg òg at når ein får gode konkurransevilkår, gode rammevilkår for norsk næringsliv, slik at dei ulike bedriftene kan bruka desse anleggsarbeidarane, kan det òg vera positivt. Men eg har ikkje lyst å hoppa på å seia at ein skal flytta pengar frå arbeidsløyseløyvingane og over på veginvesteringane. Eg trur ikkje dette har stort å seia. Dette har noko med å halda ein stram økonomi, halda dei offentlege investeringane nede, slik at ein ikkje får renteoppgang. Det rammar alle desse anleggsarbeidarane. Det rammar òg norsk næringsliv. Det rammar dei som f.eks. vil gå inn og investera i nye maskinar og nytt utstyr for å kunna konkurrera, og forhåpentlegvis då konkurrera med Statens vegvesen.

Audun Bjørlo Lysbakken (SV): Venstre gikk til valg med høy bannerføring i en del saker som også er viktige for SV. Det gjaldt bl.a. saker som har med miljø og ungdom under utdanning å gjøre. Venstre snakket mye både om behovet for å styrke kollektivtrafikken og om behovet for å øke stipendene til studentene. De snakket om hvor viktig det er å få til en ordning med gratis lærebøker i den videregående skole, og de snakket om studentrabatt på kollektivtrafikk.

Hva er det så som skjer når Venstre har vært med å legge fram et statsbudsjett? Jo, alle disse områdene blir nå utsatt for kutt. Jeg har her et notat fra Natur og Ungdom som nylig er offentliggjort, der det bl.a. kommer fram at hvis man blar litt i budsjettforslaget til regjeringen Bondevik, vil man komme fram til at det totale regnestykket når det gjelder kollektivtrafikken, er et kutt på 115 mill. kr. Vi vet også at Regjeringen har trukket tilbake det lovte tillegget i stipendet til studentene. Vi vet at Regjeringen har tatt vekk pengene som skulle gå til utlånsordning for skolebøker. Hvis man blar litt i utdanningsbudsjettet, vil man finne at det også er kuttet i studentrabatten, bl.a. på NSBs langdistansetog, som vil gjøre at det blir vesentlig dyrere for studenter å reise med tog. Dette er stikk i strid med det som Venstre hadde som hovedsaker i valgkampen. Mitt spørsmål er da: Er det slik at disse prioriteringene er Venstres egne, og uttrykk for de valg Venstre mener er viktige å ta – f.eks. at pengene nå går til skattelette isteden – eller om dette er Høyre-politikk som Venstre har måttet bøye seg for underveis i prosessen?

May Britt Vihovde (V): Når ein sit i ei stortingsgruppe med to representantar og partiet er med i regjering, synest eg at Venstre skal vera veldig godt fornøgd med dei påplussingane og den miljøprofilen som vår regjering har fått til i dette budsjettet.

Så har eg lyst til å seia litt om utlånsordningane og stipend. Det kan vel ikkje forbausa representanten Lysbakken at Venstre går imot å leggja på 100 mill. kr på ei utlånsordning der ein skal kjøpa inn bøker som skal liggja der, og som skuleelevane våre skal bruka, og så skal ein kanskje ikkje ha nok pengar til å bytta ut desse bøkene. Venstre har alltid vore imot den måten å gjera det på. Vi ønskjer at elevane i vidaregåande skule skal få stipend, og det kjem vi og denne regjeringa til å jobba for.

Når det gjeld stipendordninga, er det ei ordning som er slik at ein blir ramma dersom ein er sjuk og ikkje klarer å ta eksamen, og det er òg noko som Venstre har vore imot. Vi vil auka stipenddelen, og det er òg noko som denne regjeringa kjem til å gjera, sjølv om ein ikkje har fått til alt i denne omgangen. Men det er vel ingen som er forbausa over at ein har klart å reversera ei ordning som desse tre partia er imot.

Så til kollektivtrafikken. Vi slost i budsjettforliket i fjor for å få 190 mill. kr til styrking av kollektiv, og det klarte vi. Vi har følgt opp i dette budsjettforslaget ved å leggja på 50 mill. kr til kollektivsatsing. Det går til infrastruktur, til T-banen. Endeleg kan ein få fortgang i eit veldig viktig prosjekt for Bergen, som også representanten Lysbakken er opptatt av, nemleg bybanen, eit prosjekt som har lege i dødvatn, som ingen har sagt at ein verkeleg vil gjera noko med. Denne regjeringa har gripe fatt i det og har løyvt 5 mill. kr til planlegging. Ein har òg sett av meir pengar til studentrabattar, til rabattar til ungdomen vår. Det er for å visa at dette vil vi satsa på.

Så har eg lyst til å seia at for Venstre er det viktig å vera der makt blir utøvd, vera med for å kunna påverka, og påverka retninga. Det vil aldri SV klara.

Marit Arnstad (Sp): Representanten Vihovde fikk ikke helt plass i sitt første replikksvar til å si så veldig mye om en offensiv næringspolitikk, så jeg skal gi representanten en ny mulighet.

Uansett om Venstre sier at dette budsjettet representerer en offensiv næringspolitikk, er det nok mange som vil hevde at Samarbeidsregjeringens budsjett innebærer at både Kristelig Folkeparti og Venstre har gjennomført en distriktspolitisk og næringspolitisk snuoperasjon av dimensjoner. En kan jo spørre seg om hva som egentlig har skjedd i løpet av det siste halve året. Har situasjonen i distriktene endret seg vesentlig? Har utfordringene til SND og næringspolitikken endret seg vesentlig siden Venstre stod sammen med Senterpartiet i merknader der vi understreket betydningen av en aktiv, målrettet og spesifikk næringspolitikk?

I sentrumsregjeringen stod Senterpartiet og Venstre sammen om å styrke SND. Det er ingen grunn til å bagatellisere de 1,2 milliarder kr man nå reduserer med på SND. Under sentrumsregjeringen stod Senterpartiet og Venstre sammen om å opprette nye distriktspolitiske tiltak, som nå raderes ut av den nye regjeringen. Høyres næringsminister har offentlig gitt uttrykk for at dette bare er starten på en kursendring. Dette er en kursendring der den spesifikke næringspolitikken skal bygges ned til fordel for generelle skattelettelser. På den fronten er det jo unektelig en del igjen å oppfylle av løftene til Regjeringen. Mitt spørsmål til representanten må jo da bli: Vil Venstre være med på en fortsatt nedbygging av næringspolitiske og distriktspolitiske tiltak, som vi nå ser det i dette budsjettet, og som næringsministeren hevder bare er starten på en kursendring når det gjelder næringspolitikken?

May Britt Vihovde (V): Eg prøvde i mitt innlegg å trekkja fram at ein kuttar på SND med 400 mill. kr, men legg samstundes inn ein auke i rammevilkåra til norsk næringsliv på 3 milliardar kr. Eg har lyst til å seia at inntrykket etter mitt møte med Distrikts-Noreg under valkampen var: Kva er behovet? Jo, vi har behov for meir arbeidskraft. Vi har behov for meir til samferdsel. Vi har eit ønske om meir til forsking og utvikling. Vi vil ha stabile rammevilkår på lik linje med Europa, slik at vi kan utvikla og skapa gode arbeidsplassar både i byane og elles i landet. Vi synest at rentenivået i Noreg er for høgt. Utruleg mange ute i Distrikts-Noreg kom og sa til meg: Få ned flypassasjeravgifta.

Når ein då skulle gå inn og gjera val, har vi faktisk valt at dette var viktig å få til i første omgang. Så var ein med på å kutta på SND. Det meiner Venstre var den rette prioriteringa å gjera ved denne krossvegen. Dersom ein leverer eit stramt budsjett og får ned renta, vil det koma Distrikts-Noreg til gode. Det vil koma Kommune-Noreg til gode – dei som då skal levera gode velferdstilbod til oss som bur i Distrikts-Noreg. Det vil koma det næringslivet til gode som skal produsera gode og framtidsretta arbeidsplassar. Det vil koma alle dei til gode som skal etablera seg, uansett kor dei skal etablera seg. Vi i Venstre meiner det er ein god distriktsprofil i dette budsjettet, sjølv om ein har kutta ned på løyvingane til SND. Vi vil heller halda vakt ved at dei ordningane ein set i verk, skal vera dei som gir mest mogleg resultat. Som sagt: Kutta på SND smertar. Eg trur dei smertar alle dei tre partia i Regjeringa. Men ein valde å prioritera andre ting, meir retta mot næringslivet, som eg faktisk trur vil hjelpa betre.

Ranveig Frøiland (A): Eg trur at vi fort kan einast om at forslaga som ligg føre til budsjettet i dag, vil leggja eit godt grunnlag for at rentene kjem til å gå ned. Det er det ikkje berre det forslaget som representanten Vihovde er med på å leggja fram, som er med på.

Men det som eg bad om ordet for, galdt sosialhjelpa. Representanten Vihovde sa at det var sendt ut eit brev til alle kommunane om å redusera sosialhjelpa. Så vidt eg veit, vart det sendt ut rettleiande retningsliner – ikkje for å redusera sosialhjelpa, for det var opp til kommunane å avgjera den sjølve, og veldig mange kommunar har auka sosialhjelpssatsene sine. Så det går ikkje an å seia sånt, det er ikkje tilfellet. Det er tull frå ende til annan.

Så sa ho at i det budsjettet som no er lagt fram av regjeringa Bondevik, er sosialhjelpssatsene auka. Då ber eg om ei lesarrettleiing som kan fortelja meg kor det står at dei er auka. Eg har lese det slik at ein har som føremål å auka dei, men ein skal koma tilbake til dei konkrete satsane. Eg ber om at Vihovde fortel meg kor det står, så skal eg sjølvsagt ta det til etterretning.

Når det gjeld utlånsordning for skulebøker, synest eg det er greitt at ein har som haldning at det skal vera stipend i staden for utlån. Men då må ein bruka dei pengane som var inne på regjeringa Stoltenbergs budsjett på 100 mill. kr, til ei stipendordning. Men May Britt Vihovde har vore med på å fjerna desse pengane. Derfor vert det ikkje noka stipendordning. Når det gjeld den ordinære stipendordninga, er det heilt feil at dersom ein er sjuk, får ein ikkje utbetalt stipend med den ordninga som vi i Arbeidarpartiet var med på å innføra. Ein kan ha utsetjing på to år og likevel tena på at ein får meir stipend med den ordninga som vart vedteken i juni i år, enn med det som regjeringa Bondevik no legg opp til.

May Britt Vihovde (V): Lat meg starta med skulebøkene til dei i vidaregåande skule. Ein kunne jo ha valt å bruka desse 100 mill. kr som låg i regjeringa Stoltenbergs forslag om å utvida innkjøp av bøker, og lagt dei inn i ei ordning, men i staden valde vi at ein skal jobba med dette for å få til ein skikkeleg stipendordning. Så den er utsett. Men det må ikkje forbausa representanten Frøiland at vi ikkje gjekk inn med 100 mill. kr til å kjøpa endå fleire bøker som kanskje ville bli liggjande.

Så var eg vel kanskje litt unøyaktig då eg snakka om sosialhjelpssats. Her sende regjeringa Stoltenberg eit brev om rettleiande sosialhjelpssatsar som var mindre enn det veldig mange av kommunane har i dag. Ein bad òg om at barnetrygda og kontantstøtta skulle haldast utanom, det skulle reknast som inntekt når ein begynte å rekna dei ut. Og det har gjort at veldig mange kommunar har gått inn og redusert sosialhjelpssatsen sin. Har ein kommune begynt med det, har neste kommune begynt, fordi ein har sagt at ein må ha ein viss likskap. Det har ført til at veldig mange er komne opp i ein utruleg vanskeleg situasjon, og det var dei allereie før.

Det Samarbeidsregjeringa har gjort, er at dei har prisjustert satsane i dei rettleiande retningslinene og lagt inn midlar til kommunane, slik at ein faktisk får høve til å rekna inn kontantstøtta og dermed får auka løyvingane til sosialhjelp. Og det er for å hjelpa dei som har aller minst.

I tillegg har vi lagt inn meir pengar med omsyn til m.a. våre tunge rusmisbrukarar. Det låg eit forslag om 30 mill. kr i auke frå regjeringa Stoltenberg. Det har Regjeringa plussa på med 71,5 mill. kr. Det er eit godt skritt på vegen til å hjelpa dei som har aller minst. Det er noko som denne regjeringa ønskjer å satsa på, og Venstre vil vera med i denne regjeringa for å medverka til at det er der ein satsar.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Karl-Anton Swensen (Kp): Kystpartiet vil gi dette budsjettet en verdikonservativ sentrumsprofil. Derfor legger vi vekt på to ting spesielt. Det ene er at skatte- og avgiftspolitikken i større grad bør bidra til at folk flest får muligheten til å leve av egen inntekt. Det andre er at distriktene skal gis gode vekstvilkår, slik at vi får en balansert utvikling i hele landet, og at presset i byene minskes.

Hvordan skal vi sikre at skatte- og avgiftspolitikken gjør det lettere for folk flest å klare sine forpliktelser og derved utvikle seg til myndige og selvstendige mennesker? Kystpartiet foreslår at man reduserer skatter og avgifter på nødvendighetsgoder som mat, bolig og arbeid. På denne måten kan alle få råd til å kjøpe sunn og god mat. De har større mulighet til å bo trygt i sin bolig, og de kan ha jobb å gå til.

Da matmomsen ble redusert fra 23 til 12 pst., var det mange som tvilte på om dette skulle komme forbrukerne til gode. Men det har vist seg i ettertid at matprisene er redusert med ca. 10 pst. fra mai til i dag. Kystpartiet vil derfor gå videre på denne veien, og legger frem forslag til votering om en ytterligere reduksjon av momsen fra 12 til 6 pst. Det vil gi besparelser for forbrukerne på 1,1 milliarder kr. I tillegg vil det bidra til større konkurransekraft for norsk næringsliv og minske handelslekkasjen til utlandet. Vi håper på bred støtte til vårt forslag.

Boligen er i dag belastet både med fordelsskatt, formuesskatt og eiendomsskatt. Og det er en internasjonal trend som går i retning av å beskatte bolig hardere, fordi den ikke er så lett flyttbar som andre skatteobjekter, boligen ligger jo fast der. Kystpartiet vil gå den andre veien og fjerne alle former for boligskatt.

Særlig vil vi fokusere på inntektsskatten på fordel ved egen bolig. En bolig må nemlig holdes ved like og representerer derved en utgift for de fleste. Da blir det underlig å betale inntektsskatt av stipulerte økonomiske fordeler ved å bo i eget hus. Derfor er vi glade for at Regjeringen på sikt har forpliktet seg til å avvikle fordelsskatten på bolig, og at Fremskrittspartiet er enig i denne målsettingen. Men Kystpartiet mener at disse partiene går for sakte frem for å nå målet. Vi foreslår at bunnfradraget økes fra 80 000 kr til 200 000 kr, noe som vil gi besparelser for boligeierne på ca. 780 mill. kr i 2002.

Det å eie sin egen bolig gir trygghet i hjemmet og trening i å forvalte verdier. Derfor er det viktig å legge bedre til rette for at flere kan eie. I dag er dokumentavgiften et hinder for en slik utvikling. Kystpartiet støtter derfor forslaget fra Sosialistisk Venstreparti om å frita personer under 30 år fra å betale dokumentavgift når de kjøper sitt eget hus.

Kystpartiet vil gi skattelettelser for næringslivet, slik at vi fortsatt skal ha full sysselsetting både i by og bygd. Investeringer i distriktene vil ha en mindre prisdrivende effekt enn investeringer i byene. Vi foreslår en videre distriktssatsing på mange områder.

Rederinæringen trenger like rammevilkår som våre konkurrenter i andre land. Kystpartiet vil derfor gå inn for en bedre refusjonsordning for sjøfolk, og vi ser at vårt forslag om nettolønnsordning i skipsfartsnæringen, som ble fremmet nå, ser ut til å bli en realitet.

Kystpartiet vil opprettholde avskrivningsreglene på 1999-nivået, før sentrum og Arbeiderpartiet reduserte avskrivningssatsene. Dette tilsvarer en besparelse for næringslivet på 417 mill. kr. Vi ønsker også å opprettholde en ordning med høyere avskrivningssats i distriktene.

Kystpartiet ønsker en større satsing på næringslivet og arbeidsplassene i distriktene og foreslår at bevilgningsrammen til SND økes med om lag 2,2 milliarder kr utover Regjeringens forslag.

Det trengs større bevilgninger til skole og helse, og derfor foreslår Kystpartiet at rammetilskuddene til kommunene og fylkeskommunene økes med 1,3 milliarder kr. Vi vet jo at det der ligger store utfordringer i pensjonsforpliktelsene til kommunene, ekstra regninger fra KLP.

Kystpartiet vil redusere transportkostnadene og har derfor forslag om reduserte fergepriser og større satsing innenfor veisektoren. Vi vil opprettholde transportstøtten når det gjelder drivstoff og frukt, som Regjeringen foreslår å ta bort. Kystpartiet er skeptisk til at bedriftene i bl.a. Nord-Norge ikke gis de samme rammevilkår som bedriftene i Nord-Sverige og Finland når det gjelder transport av varer. Det vises i denne sammenheng til at EU har mye gunstigere ordninger med avstandstransportstøtte for bedriftene.

Kystpartiet vil også peke på at man må få en større satsing på de maritime næringene og rammevilkårene for å få en større del av transportvolumet over på kjøl. Dette forutsetter også at den maritime infrastrukturen blir bedre og mer utbygd.

Kystpartiet støtter forslagene om å utrede utflytting av statsinstitusjoner fra Oslo. En slik utflytting vil skape vekst i andre deler av landet og redusere presset i Oslo.

Kystpartiet vil redusere skattetrykket for både privatpersoner og bedrifter, samtidig som vi vil opprettholde et godt offentlig tjenestetilbud i hele landet. Dette gjøres ved å foreta en begrenset reduksjon i det enorme overskuddet på statsbudsjettet. De økonomiske utsiktene er ikke så gode som tidligere antatt, derfor er det rom for en viss stimulering av økonomien.

På denne bakgrunn vil jeg fremsette de forslagene som Kystpartiet har kommet med i innstillingen.

Presidenten: Karl-Anton Swensen har satt fram de forslag han refererte til.

Olav Akselsen (A): Finansminister Foss var tydeleg ikkje heilt nøgd då han presenterte budsjettforslaget frå Regjeringa. Han unnskylda seg med at det hadde vore lite tid til å endra på det framlagde budsjettet frå arbeidarpartiregjeringa. Statsministeren har sagt noko liknande i eit avisinnlegg.

Tidlegare år har Høgre i sine alternative budsjett hatt for vane å flytta på rundt 20 milliardar kr. I fjor skrytte dåverande parlamentariske leiar i Kristeleg Folkeparti, Kjell Magne Bondevik, uhemma av at han hadde fått til tidenes største endring i framlagt budsjett. Endringane i fjor var på omtrent 20 milliardar kr. Då var han altså i opposisjon. I år, med heile regjeringsapparatet i ryggen, har det vore vanskelegare å føreta omprioriteringar, og Regjeringa nøyer seg difor med å flytta på i overkant av 4 milliardar kr.

Personleg er eg sjølvsagt glad for at endringane ikkje blei større. Arbeidarpartiets budsjett var eit godt budsjett med satsing på barn og unge, fleire og billegare barnehagar, opprusting av skulebygg, meir til helse og lågare skatt på arbeid – så jo færre endringar, jo betre.

Litt meir bekymra blir eg når eg ser på endringane som er gjorde, ikkje minst når både statsministeren og finansministeren slår fast at dette berre er begynnelsen. Endringane som er gjorde, viser kva veg Regjeringa ønskjer å gå, heiter det. Om så er tilfellet, er det all grunn til å gratulera Høgre, for det kan ikkje vera tvil om at det er dette partiet som har fått stemplet sitt på dei endringane som er gjorde. Rett nok finst det nokre små påplussingar òg på område som skal vera viktige for dei andre regjeringspartia, men desse påplussingane fungerer vel meir som alibi, eller fikenblad, enn som reelle prioriteringar.

Dei vesentlege endringane som er gjorde, er som henta frå Høgre sitt partiprogram. Skattelette går til dei som har mest frå før. Dei hundre med høgst inntekt får 1,5 mill. kr i skattelette, medan dei med låge inntekter får lite eller ingenting og må ta til takke med auka utgifter til medisinar og skulebøker.

Regjeringa føretar ei total omlegging av næringspolitikken. Skattelette synest å vera einaste gyldige resept frå Regjeringa. Viktige ordningar som i vår hadde brei oppslutning på Stortinget, blir raserte fordi Venstre og Kristeleg Folkeparti har skifta side. Forkortinga av «SND» synest å ha fått ei ny meining. Samarbeidsregjeringa nedprioriterer distrikta. Bedrifter, gründerar og lokalsamfunn landet rundt er i opprør på grunn av Bondevik-regjeringa sine kutt i Statens nærings- og distriktsutviklingsfond, SND. SND har vore eit av dei viktigaste næringspolitiske verkemiddel det siste tiåret. Tusenvis av bedrifter og titusenvis av arbeidsplassar har blitt oppretta og trygga på grunn av ordningane til SND. I juni blei stortingsmeldinga om SND behandla her i huset. Ei uavhengig vurdering av SND viser at det er gjort ein god jobb, at SND har verka etter føresetnadene, og at ein har oppnådd gode resultat. Difor peika eit breitt fleirtal på Stortinget, inkludert Kristeleg Folkeparti og Venstre, på verdien av det arbeidet SND gjer, og slo fast at løyvingane til SND skulle halda fram omtrent på dagens nivå. Kristeleg Folkeparti og Venstre, saman med tidlegare sentrumskamerat Senterpartiet, sa i ein merknad:

«Disse medlemmer vil også legge til rette for et bredt register av offentlig støtte- og utviklingstiltak og gjøre risikokapital mer tilgjengelig for små og mellomstore bedrifter. I dette viktige arbeidet står SND helt sentralt.»

Men det var då og ikkje no. Mindre enn eit halvt år seinare har Kristeleg Folkeparti og Venstre nemleg ofra store delar av distrikts- og næringspolitikken sin for å kunna regjera saman med Høgre. Det Regjeringa no føreslår, er nemleg å gjennomføra det som Høgre og til dels Framstegspartiet gjekk inn for i vår, den gongen til sterke protestar frå Kristeleg Folkeparti og Venstre. Ei så radikal nedskjering som det Regjeringa no føreslår, får svært alvorlege konsekvensar for næringslivet, særleg i Distrikts-Noreg. SND spelar ei viktig rolle for å hjelpa fram gründerar og småbedrifter i ein vanskeleg oppstartingsfase, men òg alt etablerte bedrifter nyttar seg av SND sine ordningar. Sjølv innan vekstnæringar kan det vera behov for fødselshjelp. Havbruksnæringa og IT-industrien er mellom dei som reagerer sterkast på dei nye kuttforslaga.

Kutta kjem på verst tenkjeleg tidspunkt. Terrorhandlingane den 11. september forsterka nedgangen i den internasjonale økonomien. Marknaden for mange norske eksportvarer går ned, og Regjeringa har sjølv varsla auka arbeidsløyse. Næringslivet slit, og etterspørselen etter risikokapital er større enn på lenge. Samtidig har den private kapitalmarknaden tørka inn. Utryggleiken er stor her heime og internasjonalt. Kutt i statlege støtteordningar og risikokapital er difor eit heilt feil signal no. Reaksjonane i næringslivet og i distrikta har ikkje late venta på seg. Distrikta er i opprør. Lågare skatt er vel og bra for dei som får det, men faktum er at svært mange av dei som nyttar seg av SND sine ordningar, ikkje betalar skatt i det heile. Særleg gjeld dette nyetablerte bedrifter og småbedrifter i ein tidleg utviklingsfase. I praksis slår denne politikken ut til fordel for byar og for store bedrifter. Omlegginga av næringspolitikken fører til overføring av pengar frå distrikta til sentrale strok, frå småbedrifter i oppstartingsfasen til store veletablerte konsern, og ikkje minst til eigarane av desse. Regjeringa har f.eks. prioritert å fjerna utbytteskatten. Halvparten av den skatteletten på 1,3 milliardar kr som dette gjev, hamnar i Oslo-området, og resten hamnar stort sett i dei andre store byane våre.

I desse dagar flaumar det over med negative meldingar om kva kutta vil føra til i praksis. Inn-bunken i næringskomiteen har blitt nærast uoverkommeleg på grunn av protestskriv og fortvila meldingar frå dei som blir ramma av kutta. Også lokalpolitikarar land og strand rundt protesterer, og det er blitt tatt til orde for ein distriktsopposisjon internt i Kristeleg Folkeparti – forståeleg nok all den tid desse kutta strir med Kristeleg Folkeparti sitt program. Føreseielege rammevilkår har vore eit honnørord for noverande regjeringsparti og har vore brukt flittig dei siste åra. Kutta i SND gjev vel alt anna enn ein føreseieleg situasjon. At Regjeringa også føreslår å fjerna refusjonsordninga for utanriksferjene, gjev vel heller ikkje ein særleg føreseieleg situasjon. Tvert imot må vel det vera eit av dei klaraste løftebrota så langt i denne perioden. For eit år sia gjekk eit samla storting inn for å gje Statkraft ein føreseieleg utbyttepolitikk ved at ein skulle ta 50 pst. av overskotet. Eit år etterpå føreslår regjeringspartia at ein skal ta 80-90 pst. av overskotet. Så lenge varte den føreseielege situasjonen.

I tillegg til kutt i SND føreslår Regjeringa eit kutt på 300 mill. kr i landbruket – landbruket veit me som kjent finst hovudsakleg i distrikta. Regjeringa fjernar fraktutjamningstilskotet, og tilskotet til kommunale næringsfond blir òg fjerna, noko som vil redusera kommunane si moglegheit til å driva næringsutvikling lokalt.

Alt i alt er vel dette eit av dei mest distriktsfiendtlege budsjetta på svært lang tid. At ei Høgre-dominert regjering fremmar eit slikt forslag, er vel kanskje ikkje så merkeleg, då me alle veit at dette er ein politikk som Høgre har kjempa for i mange år. At Kristeleg Folkeparti derimot har gått med på desse endringane, er vanskelegare å fatta. Partiet har i alle fall ofra store delar av sin distrikts- og næringspolitikk, men det er vel kanskje den betalinga ein må gje for å få statsministeren. Éin ting er i alle fall sikkert: Så langt er det Høgre som har fått politikken.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ivar Kristiansen (H): Dette ble veldig mye. Representanten fra Arbeiderpartiet starter med å omtale Bondevik-regjeringens budsjettforslag som såkalte bagatellmessige endringer. Deretter gyver representanten løs på disse såkalte bagatellmessige endringer, og man gir uttrykk for at det skal rasere både næringspolitikk og distriktspolitikk, med den suverene forglemmelse at man selv, når man advarer mot en ekstrem utbyttepolitikk, som man sier, etter at Gul bok er lagt frem av Stoltenberg-regjeringen, plusser på med å bruke 700 mill. kr, ved å saldere med økt utbytte. Så dette henger overhodet ikke på grep. Jeg vil bare minne om at den såkalte rasering av SND, er kutt på 17 pst. i forhold til Stoltenberg-regjeringens forslag.

Arbeiderpartiet har nesten uten unntak siden 1990-tallet vært med på å avgjøre budsjettene her i huset. Man har på disse årene systematisk bidratt til å svekke norske konkurranseutsatte arbeidsplasser år for år. Det har blitt færre og færre av dem, man har tapt konkurransekraft, og man har tapt markedsandeler. Man har bidratt til å gjøre Norge til et skatte-, avgifts- og rentepolitisk annerledesland. Hvis ikke Arbeiderpartiet skjønner at det beste bidrag til Distrikts-Norge, og til enhver konkurranseutsatt arbeidsplass i dette landet, nå er å få det særnorske, høye rentenivået til meget raskt å krype nedover, er man ikke det man utgir seg selv for å være, nemlig arbeidsplassenes beste venn og talsmann. Så dette henger overhodet ikke i hop, og det viser at Arbeiderpartiet ikke vet hvilken fot man skal stå på når det gjelder næringspolitikken.

Olav Akselsen (A): Det er svært mange av regjeringspartia sine veljarar som er skuffa etter at Regjeringa har lagt fram sitt budsjett, fordi svært få av lovnadene som regjeringspartia kom med i valkampen, er følgde opp. Og det må vera grunn til å seia at alt i alt er det gjort få endringar i høve til det budsjettet som blei lagt fram av den førre regjeringa. Eg har merka meg at regjeringspartia har ein teknikk der dei finn ei sak som ikkje har noko med desse endringane å gjera, nemleg rentespørsmålet. Men det er ingenting i dette nye budsjettforslaget frå den nye regjeringa som skil seg frå den førre Regjeringa sitt budsjett i høve til spørsmålet om rentepolitikk. Begge budsjetta held seg til den same totalramma. Det er fordelinga av pengane me diskuterer i denne salen i dag. Verknadene i forhold til totaløkonomien og i forhold til rentespørsmålet er uendra. Så i den grad renta vil gå ned, noko den truleg vil gjera, er det like stor grunn til å gje den førre regjeringa æra for det som den nye regjeringa. Så eg har ei viss forståing for at ein prøver å trekkja fram dette spørsmålet, fordi det er svært lite ein kan visa til i høve til dei endringane som er gjorde. Då er det forståeleg at ein prøver å finna ei anna forklaring.

Eg kritiserer ikkje Høgre for å fremma sin politikk. Det er sjølvsagt derfor ein kjempar politisk, for å få gjennomslag for den politikken ein har stått for. Det eg prøvde å gje uttrykk for i mitt innlegg, er verknadene av denne politikken. Det er rart at to parti som så seint som for eit halvt år sia var sterkt ueinige i denne politikken, no faktisk ikkje berre går inn for han, men òg seier at dei har blitt for denne politikken. Det føler eg er merkeleg.

Øystein Hedstrøm (FrP): Representanten Akselsen var veldig opptatt av dette med forutsigbarhet med hensyn til rammebetingelsene, eller mangel på sådan, hos samarbeidspartiene. Fremskrittspartiet er også opptatt av langsiktige, forutsigbare rammebetingelser.

Tidligere i dag var det en demonstrasjon foran Stortinget. Medlemmer av Norsk Sjømannsforbund, Maskinistforbundet og Norsk Sjøoffisersforbund forsøkte å overbevise politikerne om at det er viktig med langsiktige forutsigbare rammebetingelser. Og jeg syns det er gledelig at den avgåtte Stoltenberg-regjeringen la fram en nyvinning når det gjaldt en nettolønnsordning for sjøfolkene, da spesifisert til Fjord Line og Color Line. Jeg håper, hvis vi får vedtatt en ramme i morgen, at det skal bli muligheter til å få løftet inn denne ordningen som vår nye regjering har fjernet i sitt statsbudsjett. Nettolønnsordning betyr nemlig langsiktige, forutsigbare rammebetingelser. Finland, Sverige, Danmark og en rekke andre land som våre sjøfolk må konkurrere med, har disse rammebetingelsene. Så jeg vil ta representanten Akselsen på ordet her. Vil han bidra til at man gjennom et verbalforslag i det minste kunne få utredet en nettolønnsordning for norske sjøfolk – ikke bare spesifisert til Fjord Line og Color Line – for å bedre forutsigbarheten? De faktiske forhold er at Stortinget kanskje to ganger i året i samband med budsjettet og revidert nasjonalbudsjett endrer rammebetingelsene, og det er ikke norsk sjøfart tjent med.

Olav Akselsen (A): Lat meg først seia at eg har svært stor forståing for den demonstrasjonen som var utanfor her i dag. I fleire år har det partiet eg tilhøyrer, blitt kritisert av eit fleirtal her i salen for at ein ikkje har greidd å stilla opp med gode nok rammevilkår for denne næringa. Dette er sjølvsagt eit resultat av prioriteringar som me har gjort i det partiet eg er med i. Men det har vore eit fleirtal som gong på gong har sagt at det vil gje denne næringa føreseielege rammevilkår. Det viser seg at når ein får makt til å utøva den politikken, er det vanskelegare å gjennomføra desse tiltaka.

Den førre Bondevik-regjeringa kutta i refusjonsordningane, stikk i strid med alt dei hadde lova, og trass i at dei hadde kritisert Arbeidarpartiet for ikkje å vera føreseieleg nok på dette området. Og ei av dei store overraskingane i det budsjettet som den noverande regjeringa la fram, var forslaget om å fjerna dei ordningane for ferjereiarlaga som ein hadde lagt opp til, slik at dei skulle få føreseielege rammevilkår på lik linje med det ein har i nabolanda. Så igjen – eg har full forståing for at folk protesterer, for det er svært mange som har røysta på desse partia nettopp for å sikra gode rammevilkår. Og når dei då ser at det første desse partia som dei har røysta på, gjer, er å rømma frå lovnadene sine, så skjønar eg at ein både blir bekymra og forarga over det som har skjedd.

Når det så gjeld forslaget om at ordningane for ferjereiarlaga bør gjerast meir generelle, så er ikkje eg i stand til å svara konkret på det her og no. Det får me diskutera vidare i komiteen når det måtte høve seg. Men me vil kjempa for at dei ordningane som me la opp til i vårt budsjett, kan overleva, slik at den delen av næringa i alle fall får føreseielege rammevilkår.

Inge Ryan (SV): Representanten Olav Akselsen var opptatt av distriktspolitikk i sitt innlegg, og det er jeg veldig glad for. Han pratet mye om at det er et dårlig distriktsbudsjett som er blitt lagt fram for oss nå, og det er jeg helt enig i. Det er vel et av de dårligste distriktsbudsjettene vi noen gang har sett, som vil bety en negativ utvikling, tror jeg, i Distrikts-Norge. Men det er ikke det første dårlige distriktsbudsjettet vi ser. Jeg som har levd i Distrikts-Norge de siste 20 årene, og som har drevet lokalpolitikk, har følt dette tett på kroppen og har opplevd at de aller, aller fleste statsbudsjettene som har kommet, har vært dårlige for distriktene. De har ikke vært like dårlige alle sammen, det har gått litt i bølger – enkelte har vært brukbare, enkelte har vært svært dårlige. Denne gangen får vi igjen et svært dårlig distriktsbudsjett. Det er ikke noe problem med et dårlig distriktsbudsjett for ett år. Det vil ikke føre til dramatiske endringer i Distrikts-Norge. Problemet er at vi har hatt en distriktspolitikk de siste 20 årene som har vært dårlig.

Og mitt spørsmål til Olav Akselsen blir derfor: Kan Olav Akselsen og Arbeiderpartiet tenke seg å være med på å kaste den distriktspolitikken vi har, over bord, at vi lager oss et nytt puslespill, et mye større puslespill, og legger nye brikker og tenker distrikt på nytt igjen, så vi slipper å få den enorme forvitringen og utarmingen som vi opplever dag etter dag, vi som velger å bosette oss oppe i dalene, ute på øyene og inne i fjordene? Kan Arbeiderpartiet – de som har vært med og styrt dette landet i mange år – tenke seg at vi nå revurderer fullstendig den norske distriktspolitikken og legger brikkene på nytt?

Olav Akselsen (A): Eg har stor forståing for at folk som bur i ein del av landet der det er nedgang i befolkninga, talet på eldre går opp og det blir vanskelegare og vanskelegare å halda oppe tilbod som skular, barnehagar og den type ting, er bekymra. Så vidt eg skjønar, kjem Inge Ryan frå ein slik plass, og han opplever det kanskje derfor slik at den distriktspolitikken som har vore ført i Noreg i dei siste 20 åra, har vore feil.

Eg trur dessverre ikkje at me kan gjera vedtak om at folk skal bli buande der dei bur. Men på den andre sida meiner eg at dei tiltaka me legg til rette for her på Stortinget, har betydning for befolkningsutviklinga og kan vera med og styra utviklinga i store delar av landet, og då er det viktig at me finn fram tiltak som er best mogleg. Det finst altså eksempel på distriktsområde der ein òg har hatt vekst i befolkninga, og fått ei mykje gunstigare befolkningssamansetjing enn det som f.eks. er tilfellet i indre delar av Nord-Trøndelag.

Når ein har opplevd ein negativ trend over mange år, bør ein gå igjennom alle dei verkemidla ein har, for å sjå om ting kan gjerast på ein betre og meir effektiv måte, og om andre tiltak har betre verknad enn dei tiltaka ein har brukt til no. Den førre regjeringa hadde i alle fall ein offensiv politikk med omsyn til å prøva å lokalisera mest mogleg av den statlege aktiviteten, særleg ny aktivitet, til andre delar av landet enn Oslo-gryta.

Dersom ein er einig i den beskrivinga at mange ting har gått feil veg dei siste åra, bør ein i alle fall ikkje gå inn for det budsjettet som regjeringspartia no har fremma, for det vil medverka til ei sterkare sentralisering og ein mykje vanskelegare situasjon for Distrikts-Noreg, ikkje minst når det gjeld å skapa nye arbeidsplassar.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Per Erik Monsen (FrP): Det snakkes fra mange hold vakkert om nødvendigheten av å bedre kommuneøkonomien fordi det er her velferden skapes. Likeverdige tilbud skal være målet innenfor kommunenes kjerneområder som skole, helse og omsorg.

Så har man skapt et system som i praksis viser seg å prioritere helt andre politiske målsettinger. Rapporten fra Det tekniske beregningsutvalg for kommunal og fylkeskommunal økonomi viser at fordelingen av de statlige rammeoverføringene til kommunene i stor grad er medansvarlig for det. Samlebegrepet «kommuneøkonomien» gir egentlig svært liten mening når vi ser at inntektsforskjellene kommunene imellom er meget store, og at disse forskjellene i stor grad er skapt i denne sal. Når gjennomsnittsinntekten for kommunene i Vestfold er 91 pst. av landsgjennomsnittet, og den for kommunene i Østfold er 92 pst., mens den tilsvarende prosenten for Finnmark er 133, viser det med all mulig tydelighet at geografi er det viktigste kriteriet for fordeling av de statlige rammeoverføringene. I tillegg kommer arbeidsgiveravgiften, elavgiften, spesielle skatteregler osv. Dette fører naturligvis til det alle sier de er imot, nemlig store forskjeller i de kommunale tjenestetilbudene.

Fremskrittspartiet mener at overføringene fra staten til kommunene skal skje etter objektive kriterier. Derfor må en vesentlig større del gis som innbyggertilskudd, fordi det er den delen av rammeoverføringene som gis etter kriterier som tar hensyn til kommunenes ulike utgiftsbehov, og som legger til rette for en likeverdig kommunal service i alle landets kommuner. Andre tilskudd, som Nord-Norge-tilskuddet, regionaltilskuddet og det ekstraordinære skjønnstilskuddet, er motivert ut fra en politisk tenkning som har som mål å forfordele noen kommuner og regioner på bekostning av andre, basert på geografisk beliggenhet.

Fremskrittspartiet ønsker å sikre alle kommuner et likeverdig tilbud innenfor kjerneområdene skole, helse og omsorg. Vi mener at den beste måten å gjøre dette på er å la staten overta det direkte økonomiske ansvaret for disse aller viktigste offentlige oppgavene. Bare på den måten kan vi unngå de store og til dels dramatiske forskjellene i tjenestetilbudene som vi ser i dag.

I Fremskrittspartiets alternative budsjett kutter vi ca. 3,4 milliarder kr i overføringene til kommunesektoren, men virkningen på lønninger og priser som følge av Fremskrittspartiets samlede opplegg vil føre til at stort sett alle kommuners økonomi styrkes.

Fremskrittspartiet mener at det er store potensielle effektiviseringsgevinster å hente i offentlig virksomhet, ikke minst i kommunesektoren. Effektivitet er først og fremst et spørsmål om å oppnå resultater, fortrinnsvis med mindre ressursinnsats. Den sosialdemokratiske løsningen har hele tiden vært å putte mer penger inn i offentlig sektor framfor å se på selve organiseringen og effektiviteten. Dette betyr ineffektivitet og gir ikke samfunnsøkonomisk optimale løsninger.

Markedsøkonomien har vist at konkurranse er et godt virkemiddel for å oppnå størst mulig effektivitet og gode tilbud til rimelige priser. Derfor bør også offentlige tjenester konkurransestimuleres. Det er ingen grunn til at oppgaver som det offentlige har ansvaret for, må utføres i offentlig regi. Det offentlige kan konsentrere seg om å finansiere tjenestene og overlate til private å produsere dem. Skal private bedrifter og offentlige etater konkurrere om oppdrag, forutsetter det at konkurransen er reell. Det er dessverre ikke tilfellet i dag, og det er særlig to forhold som gjør at det er slik.

For det første har det offentlige ofte ikke en reell prising av sin tjenesteproduksjon, fordi ikke alle kostnader er med i kalkylen, som husleiekostnader, deler av administrasjonskostnader o.l. For det andre må vi få en momskompensasjonsordning som er generell, og som ikke favoriserer produksjon med egne ansatte. Det er avgjørende at Regjeringen følger opp sine løfter fra Sem-erklæringen og lager en momskompensasjonsordning som er generell, som går direkte til den avdeling eller den etat som har hatt utgiften, og som gir kompensasjonen vesentlig raskere enn i dag. Da først vil vi kunne hente ut effektiviseringsgevinster fra offentlig sektor, som ikke minst Høyre har basert sine løfter om skattelette på.

Vi har fått en ny regjering som er blitt til med støtte fra Fremskrittspartiet. Grunnlaget for en slik støtte var løfter om at denne regjeringen ville føre en annen politikk enn arbeiderpartiregjeringen. Særlig hadde vi store forventninger til Høyres løfter om betydelige skatte- og avgiftslettelser. Det er ikke å ta for hardt i å si at våre forventninger så langt ikke på langt nær har blitt innfridd. Det er overraskende at en regjering med Høyre som det absolutt største partiet står fast på et budsjettforslag som inneholder skatte- og avgiftsskjerpelser på en lang rekke områder.

Regjeringen ønsker å øke tobakksavgiften, engangsavgiften på bil, årsavgiften, omregistreringsavgiften, bensinavgiften, dieselavgiften, båtmotoravgiften, smøreoljeavgiften, CO2-avgiften, avfallsavgiften, kjemikalieavgiften, sjokoladeavgiften, grunnavgiften på drikkevareemballasje, miljøavgiften på drikkevareemballasje og sukkeravgiften. Dette er forslag om skjerpelser av 15 ulike avgifter.

Fremskrittspartiet går imot disse skjerpelsene og foreslår i tillegg en lang rekke lettelser på avgiftssiden, både fordi vi mener at det generelle skatte- og avgiftsnivået i Norge er altfor høyt, og fordi avgiftene rammer spesielt usosialt, dvs. uten hensyn til betalingsevne. Særlig gjelder dette noen avgifter, som f.eks. elavgiften og bilavgiftene, som i tillegg til at de er usosiale, også utgjør betydelige beløp for den enkelte. Derfor foreslår Fremskrittspartiet betydelige reduksjoner i disse avgiftene.

Fremskrittspartiet tar også den betydelige og stadig voksende handelslekkasjen til Sverige og Danmark på alvor og ønsker å gjøre noe med den. Den eneste farbare veien å gå er å gjøre noe med det høye norske avgiftsnivået, spesielt alkoholavgiftene, fordi alkohol er kanskje den viktigste lokkevaren i forhold til grensehandelen, men også fordi den store avgiftsforskjellen mellom Norge og resten av Europa gir grobunn for organisert kriminalitet av betydelige dimensjoner. Vi har sett fremveksten av mafialignende organisasjoner som har spesialisert seg på smugling av sprit og tobakksvarer. Fortjenestemulighetene er enorme, og smuglingen sammen med hjemmebrenning og taxfree-handel har ført til at under 50 pst. av brennevinet som drikkes i Norge, omsettes gjennom Vinmonopolet. I det illegale markedet er tilgjengeligheten stor, også for mindreårige, og kvaliteten dårlig, til tider livsfarlig.

Fremskrittspartiet mener at det i lengden er umulig for et land å leve med så store forskjeller i avgiftsnivå i forhold til nabolandene, og vil gjøre noe med det nå. Derfor foreslår vi å redusere tobakksavgiftene med 40 pst. og å redusere alkoholavgiftene ned til svensk nivå. Vi mener det er nødvendig å gjøre såpass kraftige grep hvis vi skal greie å endre folks atferd. En reduksjon på henholdsvis 15 og 5 pst., slik Regjeringen foreslår, vil etter vår oppfatning ikke ha noen effekt i retning av å endre folks vaner, men bare føre til reduserte inntekter for staten. Når vi vet at Sverige blir nødt til å redusere sine avgifter ytterligere, er det viktig at Norge også følger med for å unngå en ytterligere økning i smugling og grensehandel. At dette vil koste staten betydelige avgiftsinntekter, er ikke nødvendigvis riktig selv om Finansdepartementet påstår at det er slik. Det finnes noe erfaring fra utlandet som sier det motsatte. I Sveits, som hadde et høyt avgiftsnivå i forhold til nabolandene og et betydelig grensehandelsproblem, ble avgiftene på sterkvin og brennevin redusert med i gjennomsnitt ca. 40 pst. fra 1. juli 1999. Til tross for at det totale alkoholforbruket sank med 4,5 pst. året etter, steg statens avgiftsinntekter. I tillegg fikk Sveits full momsgevinst av all grensehandel som ble trukket hjem fra nabolandene.

Budsjettet inneholder ingen tiltak for å fornye bilparken, noe som ville være det viktigste miljøtiltaket på bilsiden. Den norske personbilparken har en gjennomsnittsalder på ca. ti år, og nærmere 40 pst. av bilene er fortsatt uten katalysator for rensing av avgasser. Den høye gjennomsnittsalderen er også et sikkerhetsaspekt, idet nye biler er betydelig sikrere enn eldre. De siste årene har det vært en rivende utvikling på dette området, og det bør ikke være slik at norske bilister på grunn av høye avgifter skal være nødt til å kjøre rundt i mer trafikkfarlige biler enn bilister i andre land. Ved avgiftsomleggingen i 1996 ble det lagt til grunn at vektkomponenten skulle stå for ca. 45 pst. av engangsavgiften på typiske familiebiler. Vekten av slike biler ble den gang anslått til ca. 1 100 kilo. Etter den tid har vekten på slike biler økt med 50–100 kilo, vesentlig som følge av økt sikkerhet, både konstruksjonsmessig og som følge av nytt sikkerhetsutstyr som kollisjonsputer, blokkeringsfrie bremser osv.

Vektøkningen har ført til at vektkomponenten nå står for rundt 60 pst. av engangsavgiften. I tillegg slår progresjonen i effekt og volumdelen kraftig ut. Dette rammer i særlig grad barnefamilier, som er avhengig av større biler som nødvendigvis også må ha en større motor, men som av økonomiske grunner må velge små og mer trafikkfarlige biler som ikke dekker familiens behov. Derfor foreslår Fremskrittspartiet en gjennomsnittlig reduksjon i engangsavgiftene på 20 pst. som et første skritt for å få et avgiftsnivå på linje med gjennomsnittet i Europa. Fremskrittspartiet ønsker også å senke andre avgifter på bil og bilbruk som drivstoffavgiftene, årsavgiften og omregistreringsavgiften.

Norge har et utall av mer eller mindre godt begrunnede avgifter. Noen har en historisk begrunnelse, noen blir begrunnet ut fra miljøhensyn, mens andre er rent fiskale.

Fremskrittspartiet mener at Regjeringen bør ta en gjennomgang med sikte på å fjerne de avgiftene som er dårlig begrunnet, har liten økonomisk betydning, skaper økt byråkrati og stort sett bare er til irritasjon for folk flest.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Signe Øye (A): Fremskrittspartiet er mer opptatt av å dele ut 1,5 milliarder kr i skattelettelser til de rikeste her i landet enn av å gi skattelettelser til dem som tjener minst, eller som har de laveste pensjonsinntektene. Fremskrittspartiet vil gi de 3 000 rikeste med de høyeste inntektene en skattelette på i gjennomsnitt 190 000 kr. Det er faktisk mer i skattelettelser til disse 3 000 rikeste enn det som de med de laveste inntektene totalt tjener og skal leve av.

Mitt spørsmål til representanten Monsen er: Hvem er det da Fremskrittspartiet prioriterer? Er det de 3 000 med de svært høye inntektene, eller er det de mange hundre tusen med de laveste inntektene?

Arbeiderpartiet foreslår å øke skattefradraget fra 900 kr til 1 800 kr når det gjelder fagforeningskontingenten. Det betyr rundt 300 kr i skattelettelse til hver enkelt arbeidstaker. Det er Fremskrittspartiet imot. Og selv om Fremskrittspartiet sier at de er enige i at skattene skal senkes, er de imot at skattene senkes på dette området.

Fremskrittspartiet er imot at arbeidsfolk organiserer seg, og de vil tilbake til den tiden da folk stod med lua i hånda og måtte be om tillegg og faglige rettigheter. Mitt spørsmål til representanten Monsen er: Hva er grunnen til at Fremskrittspartiet er for skattelettelser for dem som gir gaver til f.eks. fiskeklubben, men imot at de som betaler fagforeningskontingent, skal ha de samme rettigheter til skattefradrag?

Per Erik Monsen (FrP): Jeg ble litt usikker på hva som var spørsmålet her, men det dukket jo opp til slutt. Jeg oppfattet at det som innledning kom en rekke påstander om Fremskrittspartiets politikk som i høyeste grad er uriktige.

Jeg vil ta for meg noe av det. For det første det som dreier seg om skattelettelse til de rikeste. Jeg går ut fra at det siktes til utbytteskatten. Det er faktisk slik at det er usedvanlig viktig for norsk næringsliv at det ikke er en dobbel beskatning på utbytte. Grunnen til det er for det første at vi må ha risikovillig kapital i Norge. For det andre er det helt urimelig – og ikke bare det; det er også dumt – å forskjellsbehandle penger i banken og penger investert i næringslivet. Derfor er det viktig at vi blir kvitt denne skatten, som for så vidt også var planen i budsjettforliket. Hadde Arbeiderpartiet vært opptatt av skattelettelser for de fattige, hadde de antakelig støttet Fremskrittspartiets opplegg, for det er faktisk bedre for dem med aller minst inntekt enn det som Arbeiderpartiet selv har lagt fram. Når det gjelder fradraget for fagforeningskontingent, mener vi at det er mye viktigere for de fagorganiserte å få skattelettelse enn dette spesielle fradraget.

Torbjørn Hansen (H): Først vil jeg betone at Fremskrittspartiet har en økonomisk politikk som på mange måter er meget god. Skatte- og avgiftslettelser, privatisering og modernisering av offentlig sektor er tiltak som bedrer vekst og verdiskaping, både privat og i det offentlige. Her er Fremskrittspartiet godt på linje med det økonomiske grunnlaget for Samarbeidsregjeringen, og på dette området er forhåpentligvis Regjeringens budsjettforslag en kursendring som også er god lesning for Fremskrittspartiet.

Valgkampens hovedbudskap fra Fremskrittspartiet har imidlertid også vært å øke bruken av oljepenger kraftig og bryte handlingsregelen for bruk av oljeformuen. En slik politikk vil gi økt inflasjonspress og renteøkning. Det har konsekvenser. 1 pst. renteøkning vil for en husholdning som har 1 mill. kr i gjeld, bety 10 000 kr i økt rente. For bedriftene er finanskostnadene og rentenivået en svært viktig rammefaktor, og for kommunene, som har 80 milliarder kr i gjeld, vil 1 pst. rente bety 800 mill. kr i økte utgifter. Høyt rentenivå rammer derfor usosialt, og det hindrer også vekst i økonomien.

Det er unison enighet mellom de økonomiske fagmiljøene om at brudd på handlingsregelen vil gi renteøkning. Det er også unison enighet i bankene og meglerforetakenes analysemiljøer om at økt bruk av oljepenger vil gi renteøkning. Og vi kan faktisk observere nervøsiteten i rentemarkedet når usikkerheten om brudd på handlingsregelen stiger.

Da vil jeg bare spørre representanten Monsen om han kan nevne en eneste fagøkonom som går god for Fremskrittspartiets bruk av oljepenger, om at dette ikke påvirker rentenivået. Og hvis både markedet og fagmiljøene forventer at en svekket budsjettbalanse vil gi inflasjonspress, hva tror representanten Monsen da vil skje med renten hvis man gjennomfører det.

Per Erik Monsen (FrP): Dette blir på en måte hakk i plata fra de siste budsjettbehandlingene. Vi har hørt om ansvarlighet. Arbeiderpartiet har på en måte definert seg som det partiet som er det ansvarlige. Det Arbeiderpartiet til enhver tid gjør, er ansvarlig – også når det gjelder bruken av oljepenger.

Nå viser det seg at Regjeringen på en måte har overtatt Arbeiderpartiets definisjon. Regjeringen definerer også det Arbeiderpartiet til enhver tid foreslår, som det ansvarlige.

Fremskrittspartiet er også enig i at økt rente er usosialt. Men det vi har sett de siste årene, hvor det har vært snakket om stramme budsjetter, ansvarlighet og rentenedgang, har jo ført til det motsatte. Vi har stort sett fått renteoppgang.

Heikki Holmås (SV): Det er én ting som jeg har hørt til det kjedsommelige i den offentlige debatten, og det er hvor forferdelig det er med denne dobbeltbeskatningen av aksjeutbytte. Men det kan ikke være andre enn høyresiden med sin iboende angst for å betale skatt som synes det er viktigere å telle hvor mange ganger man betaler en skatt, enn hvor stor andel man faktisk betaler.

28 pst. betales i bedriftene, og deretter betales det 11 pst. i utbyttebeskatning. Det skulle gi i underkant av 37 pst. skatt, og det er fortsatt mindre enn den skatten som vanlige folk som betaler toppskatt, betaler, som altså er 28 pst. pluss en trygdeavgift pluss 13,5 pst. i toppskatt. Jeg betaler gladelig heller 1 pst. skatt ti ganger enn å betale 40 pst. skatt én gang. Det viser jo at dette bare er en språklig dekkoperasjon fra høyresiden for å skjule at det vi holder på med, er å gi skattelette til de rike – først som sist.

Hvis Fremskrittspartiet stemmer for Regjeringens budsjett, må jo det bety at man synes det er viktigere med skattelette på aksjeutbytte til dem som tjener mest, enn å gi skattelette til dem som tjener mindre. Dette budsjettet vil jo føre til at de økonomiske forskjellene mellom folk i Norge kommer til å bli større. Da er spørsmålet mitt: Hvordan kan Fremskrittspartiet etter dette kalle seg et parti for folk flest?

Per Erik Monsen (FrP): Jeg har jo sagt noen ord tidligere om dette med skatt på aksjeutbytte.

Det er viktig at aksjeutbytte blir beskattet i bedriftene. Men når det gjelder dette med 28 pst., er det faktisk forskjell på arbeidsinntekt og inntekt på aksjer, i den forstand at de som har aksjeinntekt, ikke får noen pensjon. De får ingen pensjonsrettigheter av dette. Folketrygdavgiften er ikke inkludert. Det er heller ikke noen motsetning mellom det å gi skattelette til dem med høye inntekter og dem med lave inntekter. Nå er det ikke alltid slik at de som har aksjer, har høye inntekter. Det er veldig mange småsparere som også har aksjeinntekter, så jeg ser ikke noen motsetning her.

Med hensyn til kapital til næringslivet sa jeg også i stad at det er viktig at vi ikke skattlegger inntekt av aksjer annerledes enn vi skattlegger inntekt av annen kapital. Det er ikke noe ønske for dem som er interessert i norsk næringsliv, at de som har kapital, skal sette disse pengene i banken i stedet for å investere dem i næringslivet – og bankinnskudd har ikke denne ekstra beskatningen.

Det ble sagt fra en av SVs talsmenn her i dag at vi hadde for lite risikovillig kapital i Norge – og dette må jo være en måte å skaffe det på.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Presidenten vil foreslå at formiddagens møte heves, og at forhandlingene starter igjen kl. 18.00. – Det anses vedtatt.

Se videre behandling av sak 1-4 på kveldsmøtet.