Presidenten: Etter ønske fra kommunalkomiteen vil presidenten foreslå at debatten begrenses til 1 time og 45 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 25 minutter, Høyre 20 minutter, Fremskrittspartiet 15 minutter, Sosialistisk Venstreparti 15 minutter, Kristelig Folkeparti 10 minutter, Senterpartiet 10 minutter, Venstre 5 minutter og Kystpartiet 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra hovedtalerne for hver partigruppe og fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter. Her vil presidenten tilføye at det skal være to store debatter i løpet av dagen, så han håper at det ikke blir så veldig mange treminutters innlegg. Da kan det bli sen kveld.

– Presidentens forslag anses vedtatt.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) (komiteens leiar): Eg vil aller først takka komiteen for konstruktivt samarbeid for å få til ei innstilling innanfor særs knappe tidsfristar.

Det er gledelege trekk i denne innstillinga på fleire punkt. Lat meg nemna fire:

• Brei semje om eit enklare og meir oversiktleg regelverk knytt til arbeidsplassar for yrkeshemma. Her er eit dokumentert behov for langt fleire plassar. Senterpartiet ville at 500 av dei 1 750 nye plassane som det er midlar til i budsjettet, skulle gå til arbeidsmarknadsbedriftene. Det har vi ikkje fått fleire med på, men vi er svært fornøgde med at komiteen ville ha ein opptrappingsplan.

• Statleg toppfinansiering for ressurskrevjande brukarar. Senterpartiet meiner staten bør ta 80 pst. av kostnadene over 600 000 kr.

• Årleg oversikt over den økonomiske utviklinga i lokalkyrkja og kommunanes høve til å følgja opp sine økonomiske forpliktingar i kommuneproposisjonen.

• Endringane i inntektssystemet når det gjeld landbruksforvaltninga, skal gjennomgåast på nytt, og ein vil få seg forelagt eit oversyn i kommuneproposisjonen for 2003. Eg er svært fornøgd med at det blir ein ny runde om denne høgst urettferdige endringa.

Dessverre er det all grunn til uro over følgjene av fleire sider ved denne innstillinga.

Kor blir det av respekten for dei som ser moglegheitene i Distrikts-Noreg – alle desse som nyttar ressursane, som legg grunnlaget for busetjing og ny verksemd, og som i praksis viser at det er samanheng mellom ein god distriktspolitikk og ein god bypolitikk? Medan Bondevik I satsa målretta på ein offensiv overfor distrikta – til beste for by og land – fortset Bondevik II der Stoltenberg slapp. Den nye regjeringa viser null forståing for at det trengst distriktspolitisk tilrettelegging: Dramatiske kutt i SND, nulling av kommunale næringsfond, av vassforsyningsprogrammet og av kompensasjonen til dei 14 kommunane som uforskyldt har fått høgare arbeidsgivaravgift.

Det er bra at Regjeringa er oppteken av forenkling, men det må finnast ein betre måte å forenkla på enn å kverka gode ordningar som påviseleg har medverka til ei rekkje nye arbeidsplassar. Senterpartiet vil tilbakeføra midlar til alle dei lokalsamfunna som avgir ressursar, t.d. straum, fisk og landbruksvarer, til storsamfunnet.

Vårt alternativ inneber ei heilskapleg og offensiv satsing på distriktspolitikken for å nytta ressursane i distrikta og bremsa sentraliseringa av kunnskap, busetjing og kapital. Vi vil gi folk reell valfridom i forhold til bustad. Det må setjast inn auka ressursar på samferdsel, næringsutvikling, kommunal velferd, breiband og tiltak for ungdom. Det er òg eit stort behov for å tenkja nytt i forhold til utflytting av statlege arbeidsplassar og korleis ein kan redusera avstandsulempene for bedrifter og personar i distrikta.

Senterpartiet vil auka løyvingane til regional utvikling med 300 mill. kr i forhold til regjeringa Stoltenberg sitt budsjett og med 650 mill. kr i forhold til Samarbeidsregjeringa sitt budsjett. I tillegg vil vi tilbakeføra dei kutta som Samarbeidsregjeringa har gjort i ordningane under SND. Dessutan vil vi auka løyvingane til lokale næringsfond og næringshagar og oppretta ein ny post som gjeld ungdomssatsing i distrikta. Vi ber om at det kvart år blir lagt fram ei oversikt over den geografiske fordelinga av statlege investeringar, og fremjar forslag om det.

Senterpartiet beklagar sterkt at vi ikkje har lukkast i å sikra meir midlar til kommunane neste år. Regjeringa følgjer opp Arbeidarpartiet sine rammer. Tidenes største lyft er eit uttrykk som har vore brukt både i år og i fjor. Ja, det skulle berre mangla at det ikkje blir auke i midlane, med eldreplan og psykiatriplan og andre nye oppgåver. Auken er likevel langt frå det som Senterpartiet meiner er nødvendig. KS har sagt at kommunane har bruk for 7 milliardar kr resten av året og neste år. Då er pensjonskostnadene innrekna. Vi har eit eige Dokument nr. 8-forslag om meirkostnadene i år, og held oss til at Regjeringa kjem tilbake med ein gjennomgang i forhold til pensjonskostnadene neste år.

Heile biletet kjem ikkje fram når ein gjer som Arbeidarpartiet og Høgre og ser berre på veksten i inntektene i kommunesektoren og ikkje på veksten i utgiftene. Storting og regjering har gitt kommunar og fylkeskommunar nye oppgåver dei siste åra, utan at pengar har følgt med. Det er ei ansvarsfråskriving dersom vi gir kommunane og fylkeskommunane skylda for at innbyggjarane ikkje får dei tenestene dei har krav på. Dette skjer på område som er svært viktige for mange menneske: ei verdig eldreomsorg, tilrettelagd undervisning for barn med særskilde behov, tilstrekkeleg med undervisningsplassar i den vidaregåande skulen og sjukehuskøane, som ikkje lenger er fylkeskommunen sitt ansvar når staten no skal overta sjukehusa.

Det blir ingen vekst i det heile dersom ein tek utgangspunkt i anslag på rekneskapen for 2001. Departementet seier i brev til Stortinget at det vil kosta 1 milliard kr berre å møta behova som kjem av naturlege endringar i befolkninga, som fleire skuleklassar, fleire omsorgsplassar for eldre osb. Dessutan veit vi at kommunane sine kostnader berre for å nå målet om redusert foreldrebetaling i barnehagen til 1 500 kr i 2005 er 330 mill. kr i året.

I vårt alternative budsjett vil vi auka dei frie inntektene til kommunane med om lag 2,4 milliardar kr. Då tek vi inn redusert foreldrebetaling i barnehagane og gratis plass i barnehage og SFO til foreldre som er mottakarar av sosialhjelp over lang tid. Vi aukar satsane for sosialhjelp, og vi held barnetrygda utanfor ved utrekning av økonomisk sosialhjelp. Vi meiner det er eit grovt tillitsbrot å fjerna tilskotet til vassforsyning og den kompensasjonen som dei 14 kommunane hadde all grunn til å tru at dei fekk.

Dei frie inntektene til fylkeskommunane blir auka med 690 mill. kr i vårt alternative budsjett. Av det går 100 mill. kr til kollektivtransport i fylka og 47 mill. kr til å halda ved lag satsane for tilskot til lærlingar. Dessutan held vi ved lag landslinjene i den vidaregåande skulen med friske midlar.

Vi tar opp igjen spørsmålet om å sletta kommunal gjeld. Sjølvsagt må dette skje etter objektive kriterium, slik at ikkje den einskilde kommunen si gjeld blir avgjerande for kor mykje pengar den einskilde kommunen får. Vi meiner det er like viktig å setja søkjelyset på situasjonen i kommunane som å sletta gjeld til Gardermobanen. Eit fyrste steg ville vera å innrømma at det i dag er ubalanse mellom oppgåver og midlar. Arbeidarpartiet, Senterpartiet og SV står saman om ein merknad der vi ber om gjennomgang og tiltak. Det er ille at regjeringspartia ikkje eingong kan vera med på ein merknad om det.

Senterpartiet meiner eldreplanen må få ei verdig avslutning. Mange kommunar har halde seg til lovnader om midlar frå Stortinget. Fleire kjem i ein uhaldbar situasjon dersom Stortinget ikkje allereie no gir eit klart signal om at eldreplanen skal vidareførast. Sjølvsagt må Regjeringa komme attende med eit endeleg opplegg for ei anstendig avslutning av eldreplanen.

Det er mange kommunar som no har sytt for fyrst å få på plass omsorgsbustadene – dei var lettast å byggja – og så er det sjukeheimane sin tur. Dei har planar som er utarbeidde i samråd med Husbanken, fylkesmannen og fylkeslegen. Dei må få klarsignal for tilskot og vera trygge på at anbod og avtalar som er inngåtte, kan haldast – difor vårt forslag om det i dag.

Det er store endringar i inntektssystemet sidan 1997, ikkje minst som følgje av nedtrappinga av tapskompensasjonen. Vi meiner at det er svært viktig å få fram i kommuneproposisjonen for 2003 ei oversikt over den omfordelinga som har skjedd mellom kommunane som følgje av endringar i inntektssystemet frå 1997 til og med vedteke budsjett for 2002.

Vi fremjar òg eit forslag om at kommunane som eit ledd i større lokalt sjølvstyre skal ha moglegheit til sjølve å skriva ut skatt i periodar der dei har spesielle prioriteringar lokalt, som ei forsøksordning.

Så er det ille å oppleva den faneflukta Høgre og Kristeleg Folkeparti har føreteke når det gjeld statleg overtaking av sjukehusa og oppgjeret mellom staten og fylkeskommunane – frå det forslaget som Høgre, Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet og SV stod saman om i vår, og til det som det ligg an til så langt. Arbeidarpartiet har hatt mot til å innrømma at dei har teke feil. Dei står saman med Senterpartiet og SV om eit forslag som vil imøtekoma fylkeskommunane. Det gjeld både i denne innstillinga og i eit eige Dokument nr. 8-forslag.

Vi vil frå Senterpartiet si side sterkt halda fram Husbanken som staten sin viktigaste reiskap i den sosiale bustadpolitikken. Vi meiner låneramma må vera 15 milliardar kr i 2002, og vi vil sterkt åtvara mot å gjera Husbanken om til ein bank for fyrstegongsetablerarar. Det skal eg koma tilbake til i eit eige innlegg.

Lat meg seia til slutt at det er politisk gledeleg at Arbeidarpartiet har skjerpa distrikts- og fordelingsprofilen. Dessmeir tragisk er det at Kristeleg Folkeparti ikkje er til å kjenna igjen i forhold til det programmet dei gjekk til val på.

Så må eg gjera merksam på ein feil i innstillinga. Det gjeld side 71, andre spalte, der det no står ein merknad frå Arbeidarpartiet, SV og Senterpartiet om tilsetjingspraksisen i enkelte oljeselskap. Den merknaden skal òg Framstegspartiet vera med på.Jf. senere innlegg av Per Sandberg, side 666 Så er SV uforskyldt tillagt ein hyllest til Senterpartiet sitt forslag om næringshagar på side 61. Den trur eg vi må stå for sjølve.

Eg vil ta opp dei forslaga Senterpartiet fremjar i innstillinga.

Presidenten: Magnhild Meltveit Kleppa har tatt opp de forslag hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Signe Øye (A): Senterpartiet har et forslag i innstillingen om at det skal legges til rette for forsøk med friere lokal skattøre, slik at kommuner i perioder kan øke skatten lokalt. Mitt spørsmål til representanten er: Vil det ikke være slik at et slikt system kan slå negativt ut for småkommuner med få innbyggere, og at dette kan føre til at man i disse kommunene må betale høyere skatt enn i en kommune som har f.eks. et distriktssenter med mange innbyggere? Og vil ikke dette, om det blir satt i verk, føre til at folk vil flytte fra de små distriktskommunene og inn til distriktssentraene?

Så til et annet punkt: Senterpartiet og Arbeiderpartiet er for å innlemme øremerkede tilskudd i rammene, for det gir kommunene makt, og det gir større frihet for lokalpolitikerne. Men når det gjelder innlemming av øremerkede tilskudd for landbrukskontorene, sier et flertall i komiteen at det er grunn til å se på hvordan dette slår ut en gang til, og vil at Regjeringen skal komme tilbake med det. Senterpartiet er også enig i det. Likevel sier Senterpartiet i sin egen merknad at de vil ha det samme øremerkede tilskuddet som før. Er ikke representanten enig i at det blir litt rart at først er man for at øremerking skal fjernes og legges inn i rammene for at det skal gi lokalpolitikerne mer frihet og større makt, men når det kommer til den enkelte kommune, da er man plutselig imot? Hvilke signaler sender egentlig Stortinget da ut?

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Det er overraskande, men like fullt gledeleg, at Arbeidarpartiet i dag viser omsorg for dei minste kommunane. Der er langt mellom slike perler som den frå Signe Øye no på det punktet, for det er verkeleg slik at Arbeidarpartiet og Høgre står saman. Arbeidarpartiet og Regjeringa har ikkje ulike rammer no når det gjeld kommuneøkonomien. Dersom dette er eit signal om at Arbeidarpartiet no innser at dei må demma opp for statsråd Solberg sin kjempeiver etter å omfordela i inntektssystemet til fordel for dei store byane, er det eit gledeleg signal. For Senterpartiet sin del ynskjer vi rammer som er i samsvar med dei oppgåvene kommunane skal utføra, både for dei største kommunane, som openbert har for lite midlar i dag, og for dei mindre kommunane. Vi gjekk ikkje til val for betre skule berre i dei store byane.

Så vil vi gjera det mogleg for kommunane, både store og små – men vi innser at det er mest aktuelt i dei minste kommunane – å invitera til ein felles dugnad innimellom. Det kan vera eit kulturbygg, det kan vera andre tiltak som skal på beina. Eg synest faktisk at å argumentera for ein slik lokal dugnad, ein eigen skattøyre i periodar, har mykje meir for seg enn å seia nei til det.

Til øyremerkte tilskot: Ja, det er viktig å sikra lokal handlefridom og sikra objektive kriterium i inntektssystemet, men ikkje på ein måte som gjer at kommunar som omtrent ikkje har landbruk, etter denne omlegginga får fleirfaldige millionar kroner meir, mens openberre landbrukskommunar mistar 70–80 pst. av dei tilskota dei har i dag.

Peter Gitmark (H): Senterpartiet skriver i sine merknader at partiet er opptatt av rettferdig fordeling. Det ønsker partiet å oppnå ved utstrakt bruk av oljepenger og meget høye skatter. Når det gjelder Senterpartiets økonomiske politikk, er det påfallende hvor mye bedre råd Senterpartiet har fått etter at de kom ut av regjeringskontorene. Har Senterpartiet endret syn etter sentrumsregjeringens brudd og deres avgang fra regjeringskontorene når det gjelder den økonomiske politikken?

I kommuneproposisjonen som kommer nå, vil Regjeringen ta hensyn til storbyenes utfordringer, bl.a. med tanke på rus og psykiatri. Er dette en omlegging Senterpartiet kommer til å støtte?

Så til slutt distriktspolitikk: Problemet med Senterpartiets distriktssatsing er at den baseres på selektive tiltak og få bedringer i generelle rammevilkår, bl.a. til næringslivet i distriktene. Flypassasjeravgiften er et slikt eksempel. Hvordan kan det såkalte distriktspartiet Senterpartiet gå imot fjerning av flypassasjeravgiften når de som rammes hardest av avgiften, nettopp er næringslivet i distriktene?

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Eg kan stadfesta at Senterpartiet er opptatt av rettferdig fordeling. Vi er opptatt av å ta vare på ein fellesskapssektor som sikrar likeverdige tilbod, same kor ein bur i dette landet, og uavhengig av personleg økonomi.

Då Senterpartiet var i regjering, klarte vi faktisk – òg i det vanskelege året 1998, då det skulle lagast eit budsjett for 1999 – å styrkja kommuneøkonomien. I tillegg var vi opptatt av å få fram samanhengen mellom oppgåver og midlar, og tok initiativ til ei konsultasjonsordning med KS, som skiftande regjeringar no etterpå har ført vidare, og som vi meiner bør gjerast forpliktande.

Eg ser fram til den oversikta som skal koma når det gjeld storbyane og deira situasjon, men eg har registrert at det er fagfolk som åtvarar svært sterkt mot å tru at ein kan leggja inn både rus og psykiatri som eige kriterium. Eg trur at eit eige storbytilskot ville vera ein variant som kunne koma dette i møte. Vi skal vera opne og konstruktive i det som måtte koma frå statsråd Solberg på det området, men på eitt vilkår: Vi er djupt ueinige i det som så langt er flagga frå denne regjeringa, og som dessverre òg har fått støtte frå Kristeleg Folkeparti, og som går ut på at ein skal ta frå dei mindre kommunane og gi til dei store, for vi reknar faktisk med at alle kommunar i dag slit med for mange oppgåver i høve til dei midlane dei har.

Når det gjeld vår distriktspolitikk, har vi lytta til distriktsbedriftene og til dei som bur i distrikta, ved våre prioriteringar.

Torbjørn Andersen (FrP): Det var vel ikke noe nytt og særlig oppsiktsvekkende i innlegget fra senterpartirepresentant Meltveit Kleppa – kanskje bare det at hun skryter av Arbeiderpartiets distriktspolitikk, for det er det ikke alltid de har gjort i det partiet.

Nå er det slik at et flertall i komiteen bestående av Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet klager høylydt over at de foreslåtte rammene avviker vesentlig fra hva som er nødvendig for å sikre hovedtrekkene i bosettingsmønsteret i distriktene. Denne mangelen på distriktssatsing er visstnok så ille at det bare er Fremskrittspartiet som kan tenke seg å støtte noe slikt, hører vi fra Senterpartiet. Men hvor i all verden har de dette fra?

For det første: Meg bekjent finnes det ikke noe land i verden som fra før av bruker så store økonomiske ressurser på distriktspolitikk som nettopp Norge. De kuttene det her vises til, er så pass beskjedne at de kan regnes i promiller og prosenter i den store sammenheng. Er det slik at representanten Kleppa tror at norske distrikter er så lite robuste at de går dukken av noen høyst marginale reduksjoner på enkelte områder – jf. de reduksjonene det her er snakk om? En slik oppfattelse av virkeligheten er uforståelig, og jeg vil gjerne vite hvordan det kan ha seg at bosettingen i Distrikts-Norge er truet ved at det bare kuttes noen prosenter og promiller på enkelte områder. Det er ingen store radikale endringer i forhold til hva Stoltenberg-regjeringen foreslo, så hvis det er så ille, må det altså ha vært snakk om de forslagene som kom nettopp fra Stoltenberg-regjeringen. Det var der grunnlaget lå (presidenten klubber). Dette roser altså Senterpartiet, men de er likevel imot det. (Presidenten klubber.)

Presidenten: Presidenten lar normalt representantene fullføre setningen når man kommer litt utenfor taletiden, men når man tar ansats og begynner på nytt, er det på tide å klubbe.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Eg kan ikkje minnast at eg i mitt innlegg viste noka særleg merksemd i høve til kva Framstegspartiet støtta og ikkje støtta. Eg kunne, viss eg hadde hatt betre tid, gitt ros til Framstegspartiet fordi dei er einige med SV og Senterpartiet når det gjeld behovsprøvd norskopplæring for innvandrarar, og fordi dei støtta oss i synet på at einslege mindreårige asylsøkjarar skal høyra inn under barnevernet, og at institusjonar som mottar denne gruppa, òg skal ha status som barnevernsinstitusjon.

Eg kunne òg sagt at det er nok eit gledeleg poeng i denne innstillinga, og det er at det i alle fall er nokre parti som står fast ved det dei har sagt før. Blant dei er både Framstegspartiet og Senterpartiet gjenkjennelege før og etter valet.

Men når det gjeld distriktspolitikken, er ikkje poenget frå Senterpartiet at norske distrikt går dukken. For oss betyr 350 mill. kr i distriktsretta tiltak svært mykje, for vi veit at berre dei kommunale næringsfonda aleine, med sine 30 000 pr. arbeidsplass, har medverka til fleire tusen nye arbeidsplassar. Poenget er altså ikkje at dei går dukken, men vi trur at det er ein stor feil av det norske storting å ikkje leggja endå meir til rette for tilbakeføring av midlar til dei lokalsamfunna som står for svære ressursar til storsamfunnet. Vi trur det er ein fordel, både for by og land. Og Arbeidarpartiet fekk vel eitt einaste takkens ord frå meg, og det er for at dei faktisk har skjerpa distrikts- og fordelingsprofilen, og det står eg fast ved.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A): Den nye regjeringen har varslet en ny politisk kurs for Norge. Få områder har vist et så dramatisk kursskifte som distriktspolitikken og boligpolitikken. Omleggingen er så stor at flertallet i kommunalkomiteen i dag anbefaler Stortinget å si nei til å fordele den rammen som regjeringspartiene og Fremskrittspartiet har avsatt.

Når en reiser rundt i Norge, blir en overveldet av hvor mangfoldig dette landet er, hvor mangfoldig levemåten er, hvor mangfoldig kulturen og tradisjonene er, ikke bare mellom storbyen og landsbygda, mellom kyst og innland, mellom nord og sør, men også innen de enkelte områder, fra Arendal til Setesdal, ja mellom nabokommuner som Alta og Kautokeino. Det er dette mangfoldet som gjør Norge til det landet det er. Det er dette som er Norge.

Når en reiser gjennom Norge og gjennom våre naboland Sverige og Finland, blir en overveldet av hvor forskjellig landsbygda er. Der det er levende bygder i Norge, er det skog i Sverige og Finland. Vel er byene større, men mangfoldet er mindre.

Dette er ikke resultat av naturen og tilfeldighetene. Det er resultat av politiske valg, hvor det politiske flertallet i Norge har ønsket mangfold, har ønsket levende bygder og fiskevær. Det har en pris, dels ved å utvikle et velferdstilbud og et transporttilbud som også når dem som bor i utkantene, også der de er få, og dels ved å ville bruke politiske virkemidler som legger til rette for å skape arbeidsplasser og med det grunnlag for bosetting i distriktene.

Det er Arbeiderpartiet og sentrumspartiene som har stått sammen om en slik politikk, som har sikret grunnlaget for det Norge vi kjenner i dag. Høyre og Fremskrittspartiet har ikke hatt vilje til å bruke de virkemidlene som er nødvendig – har villet svekke det vi kaller distriktspolitikken. I dag får de flertall for det Høyre med stolthet kaller et skifte av kurs.

Men det er også dette mangfoldet som gjør Norge rikt. Vi bygger mye av vår rikdom på utnyttelsen av naturressursene – oljen utenfor kysten, fisken i havet, trærne i skogen, vannkraften i fjellene, naturopplevelsene på landsbygda, ressurser som ligger i distriktene. Det er derfor ikke noen motsetning mellom en god distriktspolitikk og en god økonomisk politikk. Når staten gjennom SND støtter utviklingen av Nordkapplatået, styrker vi grunnlaget for aktivitet og bosetting i nærområdet. Men samtidig styrker vi grunnlaget for et reiselivsprodukt som utløser mer enn 1 milliard kr i inntjening. Når staten gjennom SND støtter utviklingen av fiskeflåten og fiskeindustrien, styrker vi bosettingen der fiskerne bor, der fisken leveres og fisken foredles. Men samtidig styrker vi grunnlaget for eksportinntekter på rundt 30 milliarder kr pr. år.

Uten utnyttelsen av ressursene i distriktene har vi heller ikke grunnlag for handels- og administrasjonssentre. Uten omland er det mindre å være by for. Derfor er det ingen motsetning mellom en god bypolitikk og en god distriktspolitikk. Byen og omlandet har ulike roller i den nasjonale verdiskapingen. Vi trenger fiskeriaktiviteten i Havøysund. Men folk i Havøysund trenger også sentra som gir et bredere handels- og tjenestetilbud. Det finner de i regionsenteret Hammerfest. Folk i Finnmark trenger tilgang til mer spesialiserte tjenester. Det finner vi i Tromsø. Vi trenger samordnede nasjonale tilbud. Det finner vi i hovedstaden. Havøysund, Hammerfest, Tromsø og Oslo har ulike roller, men alle er nødvendige hvis Norge skal være slik Norge er, og hvis vi skal utnytte de naturressursene vi bygger vår rikdom på.

Men bankene har ikke like stor sikkerhet for annenhåndsverdien verken av boliger eller av næringsbygg i Havøysund som på Majorstua. Avstanden til de store markedene er større. Klimaet og avstandene gjør etablering mindre attraktivt. Derfor må vi ha virkemidler som dels kompenserer for ulemper, og dels gjør det mer attraktivt å etablere seg, fordi vi vil ha hele landet i bruk. Og vi vil at det skal være likeverdige levekår i alle deler av landet.

Derfor har vi distriktspolitiske virkemidler. Derfor har vi ekstra overføringer til kommunene i distriktene, og særlig i nord. Derfor har vi personrettede virkemidler. Til tross for det ser vi en vedvarende nedgang i folketallet som er større jo lenger nord vi kommer, og vi ser vedvarende høyere arbeidsledighet. Det tyder ikke på at dagens virkemidler er for sterke.

Så må vi hele tiden spørre hvordan vi kan gjøre virkemidlene bedre.

Vi må utvikle robuste arbeids-, bo- og serviceregioner hvor befolkningen kan finne et mest mulig helhetlig tilbud som dekker deres ønsker og behov.

Vi må bygge opp under et lønnsomt og konkurransedyktig næringsliv i alle deler av landet. Da må vi bygge på de fortrinn som finnes i den enkelte region.

Vi må erkjenne at kunnskap betyr stadig mer. Da må vi bygge et sterkt utdanningstilbud. Vi må styrke forskningen og ikke minst forskningsformidlingen, ut til næringslivet i distriktene.

Vi må utvikle gode regionale verdiskapingsmiljø der nettverket mellom bedriftene i regionen og bedrifter utenfor og nettverket mellom bedrifter, kompetansemiljøer og myndigheter styrkes.

Vi må redusere avstandsulemper ved å ta i bruk ny teknologi, bruke de nye teknologiske mulighetene til å bryte ned avstandshindre, ikke til å sentralisere.

Vi må ha en bevisst statlig lokaliseringspolitikk hvor vi nettopp bruker de mulighetene ny teknologi gir. All ny statlig virksomhet må legges utenom Oslo, med mindre helt særskilte forhold foreligger, slik regjeringen Stoltenberg trakk opp.

Vi må ha et sterkt offentlig velferdstilbud som gir likeverdige tilbud i alle deler av landet.

Og, ikke minst, vi må styrke kreativiteten, men også identiteten og tilhørigheten gjennom et aktivt lokalt kulturliv.

Ved behandlingen av stortingsmeldingen om distrikts- og regionalpolitikken i vår var det et klart flertall i Stortinget for en slik aktiv distriktspolitikk, for aktiv bruk av distriktspolitiske virkemidler. Ja, representantene fra sentrumspartiene ville gå lenger. Både Kristelig Folkeparti og Senterpartiet så det nødvendig med en «ekstraordinær satsing for å nå hovudmåla i distrikts- og regionalpolitikken i komande periode.» Dette var også det fellesgrunnlaget som Kristelig Folkeparti, Venstre og Senterpartiet gikk til valg på, bad om å få regjeringsmakt på – økt satsing på distriktspolitiske virkemidler.

Som tidligere var det bare Høyre og Fremskrittspartiet som hadde et annet syn. De hadde ikke tro på offentlig næringsstøtte. De hadde mer tro på reduksjon i skatte- og avgiftsnivået.

Arbeiderpartiregjeringen la fram en politikk som bygde på flertallets vilje til satsing. Bondevik-regjeringen legger fram en politikk som bygger på mindretallets – Høyres og Fremskrittspartiets – manglende vilje til satsing. De kutter de distriktspolitiske virkemidlene med 350 mill. kr.

Men det er ikke bare det. Bondeviks budsjettforslag er en systematisk svekkelse og systematisk omlegging av norsk distriktspolitikk. Virkemidler som den forrige Bondevik-regjeringen satset sterkt på, foreslås nå avviklet helt. Bevilgningene til kommunale næringsfond kuttes helt. Bevilgningene til regionale samordningsvedtak kuttes helt. Bevilgningene til program for vannforsyning foreslår Regjeringen kuttet helt.

Bevilgningene til nærings- og distriktstiltak i SND kuttes så kraftig at SND neppe kan videreføres i sin nåværende form. Bevilgningene fra Næringsdepartementet og Fiskeridepartementet til utviklingsprogrammer av stor betydning for næringsutvikling i distriktene, bl.a. til utvikling av marin sektor, kuttes helt. Bevilgningene til landbruksavtalen kuttes med 300 mill. kr før forhandlingene er startet.

Fraktutjamninga i distriktene kuttes helt. Det betyr at prisen på bensin og diesel øker med opptil 50 øre. Prisen på frukt og grønnsaker øker med opptil 1,25 kr, prisen på melk med opptil 20 øre.

Dette er et brudd med den distriktspolitikken som det til nå har vært flertall for i Stortinget. Det er en distriktspolitikk som til nå bare har hatt Høyres og Fremskrittspartiets støtte – en politikk som Høyre nå kaller en ny kurs, etter at de har fått flertall med støtte fra Kristelig Folkeparti.

Men det er jo ikke bare i distriktspolitikken vi ser en ny kurs. Det ser vi også i boligpolitikken. Arbeiderpartiet, sentrumspartiene og SV har helt fram til i høst stått sammen om å se på Husbanken som vårt viktigste redskap til å nå allmenne boligpolitiske mål – et virkemiddel til å sikre tilstrekkelig nybygging og stabil nybygging, også i nedgangstider, et virkemiddel for å gi en rimelig boligfinansiering til alle, uavhengig av inntekt, en god boligfinansiering også i distrikter hvor annenhåndsmarkedet er usikkert, et virkemiddel for bygging av nøkterne og kvalitetsmessig gode boliger.

Nå vil Bondevik-regjeringen endre Husbanken til en bank for ungdom og familier med varige økonomiske problemer. Det betyr at stimulansen til å holde oppe nivået på boligbyggingen svekkes. Det betyr igjen økt press på prisene, også for ungdom. Og det betyr dyrere boliglån i distriktene. Som banksjefen i Berlevåg sa: Det er større sikkerhet i en campingvogn som kan flyttes, enn i en bolig med fallende annenhåndsverdi.

Igjen ser vi at det som bare var Høyres og Fremskrittspartiets politikk, nå får flertall ved at Kristelig Folkeparti støtter en slik politikk.

Bondevik-regjeringen kutter 2 milliarder kr i Husbankens låneramme i forhold til Stoltenberg-regjeringens forslag. Man svekker boligtilskuddet i forhold til Stoltenberg-regjeringens forslag og ligger 77 mill. kr lavere enn det som Arbeiderpartiet foreslår. Vi foreslår også å utvide bostøtteordningen, slik at barnefamilier som bor i nøkterne boliger, men som har høye boutgifter, kan få bostøtte, selv om boligen ikke er finansiert av Husbanken. Regjeringspartiene er imot.

På denne måten ser vi at den nye regjeringen betyr en ny kurs for Norge – en kurs i gal retning.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Per Sandberg (FrP): Det var interessant å høre på representanten Schjøtt-Pedersen. Hele innledningen i hans innlegg gikk på at Arbeiderpartiet har stått sammen med sentrumspartiene i en meget offensiv distriktspolitikk, og hva den har inneholdt i både 10 og 15 og 20 år. Og så avsluttet han den sekvensen med å si at nå må vi gjøre noe annet.

Det som er interessant å utfordre Arbeiderpartiet og Schjøtt-Pedersen på, er at nå opplever vi opprør i distriktene. Aldri har vi sett så stor fraflytting fra distriktene. Aldri har vi sett så lite næringsutvikling og etablering av nye arbeidsplasser i distriktene. Dette er et resultat av at Arbeiderpartiet har stått sammen med sentrumspartiene i en offensiv distriktspolitikk.

Så snakker Schjøtt-Pedersen om at vi må ha levende bygder og mangfold i kommunene. Da er mitt spørsmål: Er det mangfoldet som Schjøtt-Pedersen peker på, det at det er store forskjeller mellom kommunene – at innbyggerne i den ene kommunen mottar et elendig tilbud, mens innbyggerne i andre kommuner mottar et meget bra tilbud? Er det det mangfoldet Arbeiderpartiet og Schjøtt-Pedersen peker på?

Så vil jeg også bare rette opp én ting. Det er et flertall i komiteen, sier Schjøtt-Pedersen. Men det skal jo bli morsomt å se i dag hvorvidt det samme flertallet eksisterer her i salen. Vi håper og tror at det kanskje blir litt annerledes.

Så vil jeg også utfordre Schjøtt-Pedersen på én ting, og det gjelder fraktutjamning. Vi fjernet det en liten periode, fordi Konkurransetilsynet gikk inn og sa at denne fraktutjamininga ikke hadde noe utslag overhodet. Deler Schjøtt-Pedersen Konkurransetilsynets syn?

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A): Jeg skal gi representanten Sandberg rett i én ting: at det er opprør i distriktene. Det er ganske mange år siden vi har sett et slikt engasjement i forhold til budsjettbehandlingen i Stortinget som det vi ser nå, og til dels fra uventet hold.

Den kjente bedriftslederen og Høyre-mannen Jens Petter Ekornes sier i Sunnmørsposten:

«Forslaget fra regjeringa om å kutte kraftig i bevilgningene til SND er kort og godt en katastrofe.»

Han uttaler videre:

«Jeg frykter for at dette bare er begynnelsen på en rasering av SND som drivkraft i næringsutviklinga på landsbygda».

Høyres ordførere i mitt eget hjemfylke, Finnmark, slakter forslaget om å fjerne fraktutjamninga, og mener at det er helt urimelig at man skal fjerne tilskudd som sikrer mest mulig like priser over hele landet. Jeg mener fraktutjamninga har en betydning.

Jeg registrerer at ordførerne i østre region i Aust-Agder, som jo ikke akkurat er arbeiderpartiordførere alle sammen, sender skriv til kommunalkomiteen, til næringskomiteen, til finanskomiteen, hvor de sier at de vil uttrykke sterk bekymring for den mangel på distriktspolitikk Regjeringen legger opp til gjennom sitt forslag til statsbudsjett. Og slik kan vi fortsette fra fylke til fylke.

Det innebærer selvfølgelig to ting. Det innebærer for det første at det er en dyp bekymring for de virkningene som følger av de kutt som foreslås i dette budsjettet. Men det innebærer også en dyp bekymring blant befolkningen i distriktene for det linjeskiftet og den kursendring som dette budsjettet representerer, og for den mangelen på vilje til å opprettholde den distriktspolitikk som vi til nå har hatt, som dette budsjettet representerer. Og den bekymringen deler jeg fullt ut.

Karin Andersen (SV): SV, Senterpartiet og Arbeiderpartiet er gledelig nok enige om svært mye i denne innstillingen. På en del punkter ser det ut til at Arbeiderpartiet har fått en litt ny realisme i forhold til hva som skjer i praksis ute i Kommune-Norge.

Schjøtt-Pedersen brukte sitt innlegg til å snakke mest om distriktspolitikk, og da har jeg lyst til å ta opp ett virkemiddel som jeg mener Arbeiderpartiet hittil har undervurdert. Det er skole, utdanning og forskning. Er det noe som er næringsutvikler, er det det, er det noe som er distriktsutvikler, er det det. Og da er det naturlig å knytte det opp mot sjukehusoppgjøret, som Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet var enige om i vår. Ut av det sjukehusoppgjøret ble fylkeskommunene, som da skal sitte og virkeliggjøre den kanskje viktigste distriktsutvikleren, nemlig videregående skole, den store taperen.

I går kom det en rapport fra NIBR som viser at det mangler 2 milliarder kr i fylkeskommunene, og jeg vet ikke om det er noen her som greier å forestille seg hvordan man skal kutte 2 milliarder kr i videregående skole og kollektivtrafikken til neste år.

Nå la regjeringen Stoltenberg fram et budsjett i høst der dette ikke var tatt høyde for. I løpet av prosessen nå har Arbeiderpartiet oppdaget den katastrofale virkningen dette sjukehusoppgjøret vil ha for videregående skole, der den videregående skole virkelig blir den enormt store skoletaperen, noe som vil være katastrofalt for distriktene framover. Hvordan skal elevene få utdanning? Hvordan skal alle de voksne som trenger utdanning, få det? Og da er mitt spørsmål til Arbeiderpartiet og Schjøtt-Pedersen: Dekning av underskuddene i sjukehusbudsjettene er kanskje den viktigste faktoren i det som mangler nå. Vil Arbeiderpartiet da forholde seg til dekning av det faktiske (presidenten klubber) underskuddet i fylkeskommunene, eller er vi (presidenten klubber igjen) fremdeles der at dette bare er prinsippflagging og ikke penger? (Presidenten klubber kraftig).

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A): Jeg registrerer at presidenten ikke har glemt kunstene fra sin tid som bygningsarbeider.

La meg først gripe fatt i det representanten Andersen sier om at Arbeiderpartiet har en «ny realisme». Arbeiderpartiet har hatt denne realismen hele tiden, men jeg tror at den budsjettbehandlingen vi nå ser, illustrerer forskjellene i norsk politikk mye bedre enn det vi tidligere har sett – forskjellene hvor Arbeiderpartiet og tradisjonelt sentrum, nå Senterpartiet/SV, har stått sammen om en aktiv distriktspolitikk, og der Høyre på den andre siden har stått for en mindre aktiv distriktspolitikk, mens vi i dag klart får kastet lys på virkningene av de ulike retningene som Arbeiderpartiet og Høyre her representerer, og det gjør også at forskjellene kommer fram.

Når det gjelder situasjonen i fylkeskommunene, gav den grunnlag for uro også i arbeiderpartiregjeringen. Man traff bl.a. tiltak i forhold til regionsykehus og fylkeskommunene. Men samtidig er det viktig å peke på at vi den siste tiden har fått stadig nye rapporter om utviklingen i underskuddet i fylkeskommunene som er urovekkende, ikke minst underskuddet i 2001, og det er avdekket at flere fylkeskommuner har vanskelige tilpasninger av økonomien etter overdragelsen av sykehusene til staten. Det er slik at eventuelle underskudd fra sykehusdriften, som må dekkes av fylkeskommunene etter at staten har overtatt ansvaret for sykehusene, vil kunne få negative virkninger bl.a. for opplæringssektoren, slik representanten pekte på. Det er også bakgrunnen for at Arbeiderpartiet sammen med Senterpartiet og SV har lagt fram forslag om at Regjeringen snarest, og senest i revidert nasjonalbudsjett, må legge fram forslag til et sluttoppgjør, og vi fremmer også i dagens innstilling forslag i samsvar med det.

Anita Apelthun Sæle (KrF): Det er openbert stor usemje om kommunalbudsjettet for neste år, sjølv om alle er av den meininga at heile landet skal takast i bruk.

Men det som undrar meg mest, er at Arbeidarpartiet, landets største parti, ikkje aksepterer at Stortinget har vedtatt rammene for budsjettet, ved å nekta å fordela midlar som faktisk er til rådvelde. Dette er etter Kristeleg Folkeparti sitt syn svært alvorleg og eigentleg ei bombe under budsjettordninga. Arbeidarpartiet si haldning vil sjølvsagt skapa store vanskar for alle mindretalsregjeringar. Ser ikkje den nyleg avgåtte finansministeren at dette vil vera øydeleggjande for den budsjettordninga som nettopp Arbeidarpartiet var så ivrig etter å få på plass? Så spørsmålet er om Arbeidarpartiet synest at det er OK at alle som er usamde i eit budsjett og ei ramme, for framtida skal agera slik Arbeidarpartiet no gjer.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A): Arbeiderpartiet ser alvorlig på at vi ikke finner grunnlag for å fremme forslag om disponeringen av budsjettrammen. Det er ikke noe vi gjør med lett hjerte, delvis på grunn av at vi mener det er et tiltak som vi bruker i spesielle situasjoner, og delvis på grunn av grunnlaget for at vi har måttet trekke en slik konklusjon. Grunnlaget for at vi har måttet trekke en slik konklusjon, er at den ramme som Kristelig Folkeparti har tvunget igjennom i Stortinget ved et kabinettsspørsmål, er en ramme som ikke gjør det mulig å føre den aktive distriktspolitikken som vi mener er nødvendig. Det er en ramme som ikke gjør det mulig å føre den aktive boligpolitikken som vi mener er nødvendig. Det er en ramme som ikke gjør det mulig å føre den aktive arbeidsmarkedspolitikken som vi mener er nødvendig. Det er en ramme som ikke gjør det mulig å føre den aktive politikk i forhold til økonomisk svakstilte grupper som vi mener er nødvendig. Dette er en ramme som bare har kunnet få flertall i denne sal på grunn av at Kristelig Folkeparti fundamentalt har endret syn i både distriktspolitikken og boligpolitikken, og som bare kan få flertall gjennom støtte fra Fremskrittspartiet.

Arbeiderpartiet, og også Senterpartiet, har under budsjettprosessen strukket ut en åpen hånd til Regjeringen med sikte på å vurdere løsninger på budsjettsituasjonen i Stortinget. En slik løsning kunne aldri innebære den type rammer som det kommunalkomiteen har fått til disposisjon innenfor dette området. Derfor må vi konstatere at dette er en ramme som bare kan få flertall med Fremskrittspartiet. Det er en ramme som innebærer en politikk som bare får flertall på grunn av at Kristelig Folkeparti fundamentalt har endret syn fra det man representerte ved behandlingen av distriktsmeldingen og andre viktige velferdspolitiske dokumenter, til å gi støtte til det som tidligere var mindretallets, Høyre og Fremskrittspartiets, syn. Det må man ta konsekvensen av. Da er det regjeringspartiene og Fremskrittspartiet som må finne løsningen på det.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Hans Kristian Hogsnes (H): Regjeringens forslag til kommunalbudsjett for 2002 er etter min mening en god plattform for kommunesektoren til å løse viktige velferdsoppgaver. Forslaget, som anbefales vedtatt av kommunalkomiteens flertall, innebærer at kommunesektoren neste år får en realvekst på 3,8 milliarder kr. Fra Høyres side er vi glad for og fornøyd med at regjeringspartiene, Kristelig Folkeparti, Venstre og Høyre, kan stå sammen med Fremskrittspartiet om hovedlinjene i Regjeringens opplegg for kommunesektoren. Vi er også tilfreds med at vi gjennom omprioriteringer for til sammen 45 mill. kr har lyktes i å spisse viktige satsingsområder i budsjettet. En sentral del av dette forslaget er 20 mill. kr til prosjekter knyttet til forbedret vannforsyning, der særlig prosjekter som er næringsmessig begrunnet, vil bli prioritert. Videre er det bred enighet i komiteen, dog med litt vekslende inndekning, om at det forebyggende brannvernarbeidet skal forsterkes gjennom økning av bevilgningen til både Norges Brannskole og Norsk Brannvern Forening.

Fra Høyres side vil vi også understreke viktigheten av at stramheten i Samarbeidsregjeringens helhetlige budsjettforslag er blitt opprettholdt. Dette vil kunne være et godt bidrag til at vi får en rentenedgang her i landet. Reduserte renteutgifter vil virkelig kunne være et godt bidrag til en bedre kommuneøkonomi, og da kan det være verdt å nevne at med en samlet gjeld i kommunesektoren på 80 milliarder kr, vil en rentenedsettelse på f.eks. én prosent gi 800 millioner ekstra kommunale kroner til å løse viktige velferdsoppgaver.

Et annet viktig bidrag til å bedre kommunenes handlingsrom vil være Regjeringens arbeid for å etablere et momsnøytralt system, som sidestiller egen tjenesteproduksjon, kjøp av tjenester fra andre kommuner og kjøp av tjenester fra private tjenesteprodusenter. Her gjelder det å stimulere kommunene til å finne de beste løsningene, løsninger som gir innbyggerne mest mulig igjen for skattekronene. Det blir på en måte helt feil når kommuner som ser gode muligheter for å samarbeide om å løse oppgaver, sette sammen verdifull kompetanse og utnytte knappe ressurser til innbyggernes beste, skal straffes med store tilleggsomkostninger fordi de velger å kjøpe tjenesten fra nabokommunen. Kraftige stimulanser og incitamenter til slikt samarbeid mellom kommuner vil helt klart bidra til at innbyggerne i mange norske kommuner kan redusere frykten for uønskede kommunesammenslutninger. Tilhørighet, identitet og nærhet er viktige fortrinn for mange mindre og mellomstore kommuner, men da må de samarbeide enda bedre enn det de gjør i dag.

Fra Høyres side er vi opptatt av at innbyggernes forventninger om gode velferdstjenester produsert innenfor en forsvarlig økonomisk ramme, krever nytenking, vilje til omstilling og evne til å se på tvers av tradisjonelle grenser. Jeg har store forventninger til at Regjeringen nå setter ny fart i omstillingsarbeidet. Det betyr fortsatt arbeid med inntektssystemet og foredling av oppgavefordelingen. Det innebærer at det må være samsvar mellom de oppgavene som blir pålagt kommuner og fylkeskommuner, og de midler som blir avsatt for å gjennomføre dem.

Videre må det vurderes ytterligere tiltak for å stimulere og motivere til mer omfattende og forpliktende samarbeid. Bedre kommunikasjoner og ny teknologi gir muligheter vi ikke hadde for få år siden. Min påstand er at innbyggere flest ikke er fullt så opptatt av hvem som utfører oppgavene, som det en del politikere er. Derimot er folk flest svært opptatt av hvilke tjenester som tilbys, hvilken kvalitet tjenesten har og til hvilken pris dette skjer. Her ligger mye av utfordringen i den omstillingen som nå er i full gang i kommunesektoren. Mange kommuner over hele landet har vist stor omstillingsvilje og evne til å forsøke nye og utradisjonelle løsninger. Dette vil være helt avgjørende for å få ressursene til å strekke til for å løse de velferdsoppgavene vi forventer kommunene skal ha ansvaret for i årene som kommer. Da må vi også våge å gjøre ting på nye måter. Det foreliggende forslag til kommunalbudsjett er som sagt en god plattform for ny driv i moderniseringen av Kommune-Norge.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Reidar Sandal (A): Eg registrerer at representanten Hogsnes snakka mykje og relativt generelt om tenestetilbod. Det han ikkje nemnde med eit ord, var relativt sensasjonelle forslag frå Regjeringa Bondevik om ikkje å løyve midlar i det heile til kommunale næringsfond og heller ikkje løyve ei krone til regionale samordningstiltak. I den budsjettinnstillinga som vi no diskuterer, ser eg at regjeringspartia berre konstaterer at det ikkje finst løyvingsforslag frå Regjeringa på desse to områda, utan i det heile å argumentere for det som er Regjeringa sitt syn.

Eg har registrert at det er sterke reaksjonar mot at Regjeringa har utelate løyvingar på desse viktige punkta, frå mange kommunepolitikarar, òg frå mange Høgre-folk, som er uforståande og oppgitte over at Regjeringa Bondevik kastar vrak på nødvendige midlar til å stimulere, til å leggje til rette og til å setje fart i nyskaping.

Statsråd Solberg uttalte i Nationen den 21. november at regionale samordningstiltak «bidrar derimot bare til økt byråkrati». Då blir spørsmålet mitt til representanten Hogsnes: Deler representanten Hogsnes synspunkta til kommunal- og regionalministeren, eller har representanten andre motiv for den dramatiske fjerninga av løyvingane som Regjeringa har foreslått?

Hans Kristian Hogsnes (H): Jeg er enig i det faktum at det er meget nødvendig med omstilling av en god del av de virkemidler som brukes i distriktspolitikken. Det er et faktum at vi på en del områder sitter på ordninger som krever mye administrasjon, og hvor det med rette kan stilles spørsmål om hva vi får igjen for det vi legger inn – like fullt som det er områder som fungerer godt.

Jeg er enig med statsråden i at det grep Regjeringen nå gjør, tar sikte på å forsøke å forbedre de områder hvor man ikke har sett gode nok resultater, få opplegg som evaluerer den innsatsen man har satt inn, og så fortsetter man med de områder hvor man har positive erfaringer. Jeg vil også understreke at jeg hører til blant dem som har større tro på positive virkemidler, at vi legger inn incitamenter hvor man får lavere skatt, hvor man får lavere avgifter, hvor vi får renten ned, og hvor vi i det hele tatt skaper vilkår for et lønnsomt næringsliv også i distriktene.

Torbjørn Andersen (FrP): Representanten Hans Kristian Hogsnes fra Høyre holdt et glimrende innlegg som jeg gjerne kunne ha holdt selv.

Høyre og Fremskrittspartiet har på flere områder sammenfallende politiske synspunkter. Det kom også godt frem i representantens innlegg. Det gjelder den økonomiske politikken, skatter og avgifter, det gjelder distriktspolitikken, det gjelder fylkeskommunen, og det gjelder også konkurransepolitikken. Vi vet alle at med det flertall som er til stede i Det norske storting i dag, er det store muligheter for å drive gjennom reformer i den offentlige forvaltning à la dem representanten Hogsnes var inne på.

Høyre har, vil jeg si, fått to utmerkede statsråder i arbeids- og administrasjonsminister Victor D. Norman og kommunal- og regionalminister Erna Solberg. Disse er sentrale i arbeidet med å reformere den offentlige sektor. Konkurransepolitikken var et sentralt tema i representanten Hogsnes innlegg, og det er et sentralt element når det gjelder reformering av den offentlige sektor. De offentlige velferdsmonopol trenger fornyelse gjennom økt konkurranse fra private aktører når det gjelder å tilby innbyggerne offentlig finansierte velferdstjenester som skole, helse, eldreomsorg osv. Derfor må alle hindre for fri konkurranse mellom private og offentlige aktører i velferdsmarkedet fjernes så fort som mulig.

Fremskrittspartiet har et forslag, nr. 9, om å gjøre momskompensasjonsordningen generell. Representanten var i sitt innlegg inne på at momsnøytralitet var viktig å få på plass. Mitt spørsmålet er derfor til representanten: Kommer Høyre til å støtte forslag nr. 9, fra Fremskrittspartiet, om å gjøre momskompensasjonsordningen generell?

Hans Kristian Hogsnes (H): Jeg skal aller først takke representanten Andersen for god støtte for mitt innlegg og samtidig berolige ham med at Høyre alvorlig skal overveie å støtte forslag nr. 9. Dette er klart i tråd med hva vi selv har som målsetting, også ut fra hva jeg uttalte i mitt innlegg om den saken.

Jeg tror det er viktig å understreke atter en gang at vi mener virkelig at det er nødvendig med nye grep. Dette ble tidligere i dag bekreftet av representanten Schjøtt-Pedersen, som jo erkjente at en del av de virkemidlene man har brukt, ikke har fungert. Da må vi ikke gjøre mer av det samme. Da må vi våge å prøve nye virkemidler. Og jeg hører til blant dem som tror på en sunn konkurranseeksponering. Det er til forbrukernes beste. Derfor tar Regjeringen nå viktige skritt i forhold til å skape et momsnøytralt system, og så får vi se hvor raskt vi kan komme den veien.

Heikki Holmås (SV): Vi i SV syns, sammen med en haug vanlige folk over hele landet, at kommunene har altfor lite penger å drive skole, hjemmehjelpstjeneste og andre viktige samfunnsoppgaver for. Men Høyre og Kristelig Folkeparti syns kommunene har mer enn nok. Derfor skriver de i innstillingen at de

«viser til den siste rapporten fra Det tekniske beregningsutvalget for kommunal og fylkeskommunal økonomi for november 2001 som fastslår at utviklingen i kommuneøkonomien peker i retning av stabilisering og forbedring».

Men det er jo ikke det som står der i det hele tatt. Det står jo tvert imot:

«Utvalget betrakter netto driftsresultat som den primære indikatoren for den økonomiske balansen i kommunesektoren. Utvalget er bekymret over den svake utviklingen i driftsresultatene de senere årene. Dette gjelder særlig fylkeskommunene og de større kommunene. Videre er utviklingen i brutto driftsresultat betydelig svakere enn utviklingen i netto driftsresultat, og netto utgifter til renter og avdrag er redusert samtidig som nettogjelden har økt.»

Forstår ikke Høyre og Kristelig Folkeparti hva som står her? Eller velger de å lese Det tekniske beregningsutvalg som Fanden leser Bibelen, for å forsøke å snike seg unna et elendig kommunebudsjett?

Hans Kristian Hogsnes (H): Jeg har en relativt fersk fortid som kommunepolitiker, så jeg er godt kjent med retorikken som kommunepolitikere over hele landet nå kjører. Og jeg tror ingen vil påstå at det er så veldig mange kommuner som har mer enn nok penger; det tror jeg ingen norsk kommune vil påstå. Rapporten som representanten Holmås henviser til, kan vi vel i en parentes si er hentet fra Stoltenberg-regjeringens siste periode. Jeg vil vel påstå at med det budsjettet som nå foreligger, blir situasjonen litt bedre. Men jeg tror vi raskt skal bli enige om at den ikke er god nok. Det betyr at da må vi ikke ha ideologiske sperrer for å våge å prøve nye grep. Derfor bruker vi ord som konkurranseeksponering, derfor arbeider vi intenst med å få til momsnøytralitet, som gjør det mulig for kommunene å prøve nye løsninger og samarbeide for å få ned kostnadene og få mer verdi i de tilbud de gir sine innbyggere, uavhengig av om disse innbyggerne bor i små, mellomstore eller store kommuner. Hver innbygger er viktig. Men det stiller krav til oss på andre siden av bordet at vi legger til rette for at kommunene skal kunne drive godt. Og da er det ikke nok bare å øse ut stadig mer penger. Vi må kunne stille krav, og det er det vi forsøker å gjøre.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Per Sandberg (FrP): Det hersker vel ingen tvil om at Fremskrittspartiet ønsker en radikal omlegging av inntektssystemet for kommunene som også selvsagt innebærer en vesentlig endring av ansvarsfordelingen mellom de enkelte forvaltningsleddene – eller la meg prøve å formulere det slik: rett og slett plassering av ansvar. For det kan ikke herske noen tvil om at situasjonen i kommunene er preget av forskjellig utslag av ansvarspulverisering. Kommunene skylder på staten, staten skylder på kommunene, og midt imellom sitter fylkeskommunen.

Når skolene legges ned, når eldre ikke får omsorgsplass eller sykehjemsplass, er det ingen som erkjenner at de gjør noen feil. Det må være tillatt å påpeke at kommunene kanskje har prioritert noe av midlene sine feil, samtidig som det kan og må påpekes at staten har vedtatt innført reformer uten at kommunene har fått tilført tilstrekkelig midler. Poenget er at hele det offentlige virkemiddelapparatet må gjennom en omfattende reform: hvordan få utnyttet inntektene på en slik måte at en får mest mulig eldreomsorg, mest mulig helse, mest mulig skole og best mulig infrastruktur til den kvaliteten en ønsker å få ut av hver krone en tilfører.

Fremskrittspartiet tar dette på alvor. Derfor synliggjør vi gjennom våre budsjett helt nye tanker og ideer om hvordan en kan nå disse målene, ikke minst målet om likt tilbud fra det offentlige, uavhengig av hvilken kommune en måtte bosette seg i. Dagens system har helt klare utslag i forskjellige tilbud mellom kommunene. Mye skyldes forskjellige tilskudd, men også ulikheter i skatte- og avgiftstrykket er en medvirkende årsak.

Jeg syns det er urovekkende når gjennomsnittsinntekten for kommunene i Østfold er 19 200 kr pr. innbygger, mens det i Finnmark er 10 000 kr mer. Det er forhold som alle bør ta innover seg. De faktiske forholdene er at kommunene i Nord-Norge har 25 pst. mer kommunale tjenester pr. innbygger enn kommuner eksempelvis i Akershus. Kommuner med under 25 000 innbyggere har over 30 pst. høyere inntekter enn kommuner med over 20 000 innbyggere. Nå er det selvsagt vanskelig å forutse om deler av disse forskjellene kommer fra prioriteringene innenfor den enkelte kommune. Men uansett, her er det situasjonen som er avgjørende. Forskjellene er enorme, og da må man foreta vesentlige endringer.

Vi er ganske kjent med ordet fremmedfrykt. Jeg synes vi innenfor offentlig sektor nå skal ta i bruk ordet endringsfrykt, for det er det som er problemet. Når man foreslår små eller store endringer innenfor offentlig sektor, får vi reaksjoner. Men det som jo er oppgaven vår på Stortinget, er å gjøre de riktige grepene uavhengig av de forskjellige hylekorpsene rundt omkring.

Jeg kan ikke unnlate å nevne fylkeskommunen. Jeg mener det er rett og slett en skam å videreføre dette forvaltningsleddet. Som det stod i Fædrelandsvennen den 23. november:

«Fylkeskommunen er nå blitt et skikkelig problembarn i norsk politikk.»

Fremskrittspartiet er nå det eneste partiet som er helt klart i forhold til å nedlegge fylkeskommunen. Høyre vakler, og Arbeiderpartiets blokk av tilhengere tør ikke. Det stod også i Fædrelandsvennen:

«Nå haster det imidlertid med å avklare skjebnen til dette forvaltningsnivået, som etter nyttår står ribbet for arbeidsoppgaver av betydning.»

Vi kan ikke fortsette å behandle fylkeskommunen som en kasteball. Nå må det skapes visshet. Vissheten er at vi må gi signalene nå om at fylkeskommunen legges ned allerede fra 2003. La kommunene og staten ta over de få oppgavene som er tilbake, stopp snakket om superfylker og regionfylker og gi klare signaler nå. Det krever store ressurser å drive omstilling i forhold til den nye fylkeskommunen.

Jeg må også få lov til å si at jeg mang en gang undrer meg på hvilken agenda de ansattes representanter i offentlig forvaltning har. Davidsen og Kommuneforbundet – KS også – er de ansattes største fiende. Det er min påstand. Aktivitetsnivået i kommunene er nå så høyt at mange kommuner faktisk er teknisk konkurs. Når skal de også ta et helhetlig ansvar? Når kan vi forvente en edruelig dialog mellom Kommuneforbundet, KS og myndighetene, der de ivaretar de ansatte og innbyggerne på sikt, ikke bare i morgen.

Dessuten har vi en kommunestruktur som kunne vært rasjonalisert betraktelig. At mitt eget fylke, Nord-Trøndelag, har 25 administrasjoner, burde umiddelbart ha ført til kommunesammenslåinger. 25 administrasjoner! Nå er vi riktignok trege i Nord-Trøndelag, men vi trenger ikke 25 administrasjoner for å passe på 130 000 nordtrøndere. Det er min påstand. Jeg er flau på vegne av nordtrønderne.

I den forbindelse vil jeg også nevne at det gikk et dokumentarprogram på NRK1 tirsdag, «Brennpunkt», som omhandlet Farum kommune i Danmark. Jeg anbefaler at alle representanter får en kopi av det programmet og bruker hele jula og mellomjula til å kjøre den tapen om og om og om igjen, slik at det kanskje på et eller annet tidspunkt går inn noen nye tanker omkring modernisering av offentlig sektor. Farum kommune hadde 700 administrative stillinger. Nå er de nede på 75. Målet deres var 40. Og tjenestetilbudet i kommunen er styrket betraktelig.

Jeg kunne ha sagt veldig mye om næringsutvikling. Jeg registrerer at det er skapt en krisestemning i kommunene, en krisestemning skapt av enkelte ordførere og rådmenn rundt omkring i det ganske land, men også av Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet. Og det er selvfølgelig på grunn av reduksjonene i SND og kommunale næringsfond. Det skal bli interessant å følge denne utviklingen og se hvorvidt dette vil gi de negative utslagene som nå fryktes av disse partiene. Det skal bli interessant å komme til budsjettdebatten i 2002 og se hvorvidt disse kuttene har gitt de negative utslagene som her signaliseres. Jeg tror det ikke.

Men én ting kan jeg være enig i. Det er at skatte- og avgiftslettelsene i forhold til kuttene i SND og næringsfondene i mine øyne er for små. For det er jo det som er noe av clouet. Skal vi ta bort de virkemidlene som eksisterer, som på en måte har vært nytteløse, så må vi legge inn nye. De nye virkemidlene er betydelige skatte- og avgiftslettelser. Da må de også være av en slik størrelse at de veier opp kuttene i SND og næringsfondene. Særlig gjelder det avgifter på bensin og diesel – altså transport – for distriktene.

Til slutt: Lederen i komiteen, Magnhild Meltveit Kleppa, tok opp endringen i merknaden på side 71. Jeg beklager, president, også overfor komiteen, at Fremskrittspartiets fraksjon her har vært meget uklar. Men det er riktig slik som det står i innstillingen nå. Vi skal være ute av den merknaden, slik det er der. Dette må jeg ta ansvar for selv, for her har jeg vært uklar. Men vi skal altså være ute, slik som det er i merknaden.

Så vil jeg ta opp forslagene fra Fremskrittspartiet.

Jeg vil også gi signal om at Fremskrittspartiet støtter Senterpartiets forslag nr. 22. Vi ønsker å gå mot innstillingen til fullmakt under V.

Helt til slutt vil jeg ta opp de rammeuavhengige forslag fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, som jeg tror ikke er tatt opp tidligere.

Presidenten: Per Sandberg har tatt opp de forslagene han refererte til – pluss korrigert oppfatninger om hva som skal stå i merknaden, om den ene skal være inne eller ute. Jeg håper vi får klarhet i dette når vi ser referatet fra debatten.

Det blir replikkordskifte.

Sigvald Oppebøen Hansen (A): Representanten Sandberg gjer, som resten av Framstegspartiet, seg ofte til talsmann for dei som har det vanskelegast her i samfunnet. Når det kjem til budsjettbehandlinga og ein verkeleg skal prioritere, så ser me alle kva Framstegspartiet ønskjer å prioritere. Det er skattelette til dei som har mest frå før. Arbeidarpartiet ønskte eit skikkeleg lyft i velferdspolitikken for dei vanskelegstilte. Arbeidarpartiet ønskte å gjere visse endringar, som også representanten Sandberg har gjort seg til talsmann for. Men eg berre konstaterer at Framstegspartiet valde ei anna prioritering.

Når det gjeld arbeidsmarknadssituasjonen, var ikkje representanten Sandberg inne på det området i det heile i sitt innlegg. Me ser ein urovekkjande stigande tendens til auka arbeidsløyse i desse dagar. Framstegspartiets svar på dette er kraftige kutt innanfor generelle arbeidsmarknadstiltak, store kutt i Aetat og eit ønske om å liberalisere overtidsarbeidet. Og ikkje nok med det: Arbeidarpartiet foreslo i sitt budsjettframlegg eit nytt tiltak innanfor Aetat som skulle hjelpe dei som av ulike årsaker har problem på arbeidsmarknaden. Dette stoppa Framstegspartiet elegant, saman med Kristeleg Folkeparti og Høgre. Det er grunn til å spørje representanten Sandberg: Ønskjer verkeleg Framstegspartiet eit inkluderande arbeidsliv med plass til alle?

Så er eg ganske forundra over det siste representanten Sandberg sa i sitt innlegg, om endringa på side 71 i innstillinga. Da innstillinga blei skriven, var Framstegspartiet med på den merknaden, slik at det var ein fleirtalsmerknad. Å kome tre, fire, fem dagar etterpå og seie at ein ikkje er med på fleirtalsinnstillinga på det området, synest eg er underleg. Om situasjonen hadde vore slik då innstillinga blei skriven, ville me kanskje ha vurdert å endre merknaden.

Per Sandberg (FrP): Til det siste først: Jeg beklager at fraksjonen har vært uklar når det gjelder den flertallsmerknaden. I utgangspunktet var vi inne med et obs. på den merknaden. Vi gikk på ett tidspunkt inn. Det var den feilen undertegnede gjorde, for det skulle vi ikke ha gjort. Det beklager jeg.

Når representanten er veldig opptatt av Fremskrittspartiets politikk overfor dem som har minst, vil jeg bare vise til Fremskrittspartiets alternative budsjett, som faktisk gir skattelette til dem som har minst, i motsetning til det budsjettet Stoltenberg la fram, som ville ha gitt skattelette bare til dem som har mest. Et eksempel her er Stoltenbergs forslag til reduksjon av toppskatt, som bare skulle gjelde dem som har to inntekter, og bare dem som tjener over et visst beløp. Det er Stoltenbergs framlegg. Fremskrittspartiet ønsker å øke innslaget på toppskatten for alle, også for dem som har kun én inntekt, samtidig som vi ønsker å foreta reduksjoner i bunnen, som når alle.

Samtidig vil jeg vise til Fremskrittspartiets avgiftspolitikk, som generelt vil slå best ut for de som har minst. For det er klart at det er strømavgiftene til Arbeiderpartiet, det er de kommunale avgiftene til Arbeiderpartiet, og det er de kommunale eiendomsskattene til Arbeiderpartiet som er utslagsgivende for de som har minst. Her har vi en generell reduksjon. Det vil nå ikke minst barnefamilier med lave inntekter, pensjonister og enslige. Så her tror jeg at Fremskrittspartiet har en meget, meget god samvittighet.

Så til arbeidsmarkedet. Nå har vi åpnet for at private skal få komme ut i markedet og jobbe i forhold til arbeidsmarkedstiltak. Da må vi også tro at de greier den jobben. Det etableres nå flere og flere selskap for å drive med ansettelser og salg og leie av arbeidskraft. Da må vi tro at det vil avlaste Aetat. Dermed kan vi også redusere bevilgningene til den etaten.

Hans Kristian Hogsnes (H): Aller først, for ordens skyld: Jeg anser de rammeuavhengige forslagene nr. 1 og 2 som fremmet for Stortinget, samtidig som komiteens anbefaling for rammeområdene 6 og 7 er fremmet for Stortinget.

Fremskrittspartiets representant Per Sandberg berørte viktige områder i sitt innlegg, og jeg skal nøye meg med å kommentere et par forhold.

Jeg må nok skuffe representanten Sandberg med å si at jeg ikke akter å sitte hele julen og se på video fra Farum. Derimot kan jeg berolige ham med at jeg har vært i Farum, og jeg har hatt en rekke møter med borgermester Peter Brixtofte. Han fremstilles nesten som spøkelseslignende her i landet, mens han gjør brakvalg i Farum kommune og helt klart har lyktes med å modernisere den kommunen. Vi er enige om at ambisjonen om et mer moderne Kommune-Norge krever større og bedre fokus på den enkelte innbygger, og det har de ikke minst lyktes med i Farum.

Regjeringspartiene er i likhet med Fremskrittspartiet opptatt av modernisering av Kommune-Norge og behovet for et systematisk arbeid for å skape et mer rettferdig inntektssystem for kommunene. Jeg er enig i at staten de siste årene har skaffet seg en stadig sterkere kontroll over kommunenes inntekter, og at det i liten grad ligger incitamenter for kommunene til selv å påvirke sine inntekter, dog med unntak av at de kan innføre nye skatter og høyere avgifter.

Jeg har særlig merket meg Fremskrittspartiets merknader rundt kommunesektorens inntekter og ønsket om tilbakeføring av deler av selskapsskatten. Mitt spørsmål til representanten Per Sandberg er derfor: Kan Fremskrittspartiet nå garantere at de, slik de tidligere har foreslått, vil være med regjeringspartiene på et forslag om å tilbakeføre en del av selskapsskatten til kommunene?

Per Sandberg (FrP): Nå var ikke Hogsnes den første jeg tenkte på da jeg foreslo videotimer i julen. Jeg tror det er en rekke andre som kanskje har mer behov for å sitte og se på video. Men jeg tror ikke det gjør noe om også Hogsnes tar en time eller to, hvis han har noen ledige stunder i julen.

Når det gjelder selskapsskatten, er det helt klart. Det er enkelt for meg å svare at vi ikke bare vil tilbakeføre deler av selskapsskatten, vi vil tilbakeføre hele selskapsskatten. Det foreslo Fremskrittspartiet også i forrige periode en rekke ganger. De gangene vi gjorde det, var det liten støtte å få fra Høyre. Men nå er det nye toner, og jeg ser virkelig fram til at de signalene også kommer fra Regjeringen.

Når det generelt gjelder inntektssystemet til kommunene, beskrev jeg litt av det i mitt hovedinnlegg. Jeg tror ikke at Høyre og regjeringspartiene er på riktig vei for å skape en større rettferdighet når de i merknadene faktisk slår fast at enkelte tilskudd skal videreføres på samme måte som nå. Jeg tror regjeringspartiene også må være villig til å vurdere alle de andre tilskuddene som ligger i dagens virkemidler, og da tenker jeg på Nord-Norge-tilskuddet, som regjeringspartiene i sine merknader slår fast at de ønsker å videreføre.

Ellers ser jeg, som Hogsnes, fram til en videre dialog med regjeringspartiene i Stortinget, og håper at vi sammen skal få løse mange ting opp mot modernisering av offentlig sektor, og da særlig opp mot kommunesektoren.

Presidenten: Presidenten regner faktisk med at videoanmeldelser som gis her i salen, har omtrent de samme virkningene som videoanmeldelser i avisene, så vi får nok selv bestemme hva vi skal titte på.

Heikki Holmås (SV): Jeg tenkte jeg skulle si noe om noe som Per Sandberg har brukt mye tid på i komiteen, og som det er skrevet mye om i merknadene, men som det ikke ble sagt noe om i innlegget i det hele tatt.

I budsjettinnstillingen skriver Fremskrittspartiet i sine merknader at «alle mennesker er født frie og like i verdighet og rettigheter, uavhengig av rase, farge, kjønn, språk, religion, opprinnelse eller oppfatninger».

De skriver også at «et samfunn som bygger på likeverd må respektere menneskers ulike egenart, kultur, holdninger, erfaringer og livsførsel».

Dette er jo kjempebra! Problemet er bare at det er ingenting i flyktningpolitikken og innvandringspolitikken til Fremskrittspartiet som henger sammen med akkurat dette.

I forhold til f.eks. arbeidstillatelse skriver de bl.a. at en er nødt til å se på om enkeltes rettigheter må være svært begrenset, og at «det må gjøres flere og større unntak fra hovedprinsippet om like rettigheter» – med andre ord for folk som kommer hit for å jobbe. Om integrering sier de at det forutsettes at folk som kommer hertil, skal akseptere det norske samfunns kultur og bli en del av og ta del i det.

Men dette er det jo flere grunner til å stille spørsmål ved om Fremskrittspartiet faktisk lever opp til. Mitt syn på norske verdier er at forskjellen på en imam som er for tvangsekteskap eller omskjæring, og mitt syn, og på mitt syn og synet til de aller fleste i Fremskrittspartiet er akkurat like stor. Og mitt syn er også det at jeg står nærmere en iransk opposisjonell ateist enn f.eks. ledere av enkelte deler av indremisjonen som ikke tillater kvinner å ha stemmerett i trossaker.

Ser ikke Fremskrittspartiet at det her er et utrolig stort sprik?

Kjell Engebretsen hadde her overtatt presidentplassen.

Per Sandberg (FrP): Jeg må si at når representanten Holmås tar replikk, skaper det bare mer og mer forvirring. Når det gjelder det siste minuttet av denne replikken, tror jeg at jeg må få referatet og lese det om og om igjen, for jeg skjønte i hvert fall ikke hva representanten Holmås var ute etter.

Det Holmås helt klart unnlot å nevne i forhold til Fremskrittspartiets merknader – for øvrig er det første som representanten Holmås leste opp, en programerklæring fra Fremskrittspartiet – var at vi lever etter et prinsipp om at den enes frihet ikke går lenger enn til der den andres starter. Og det er også veldig vesentlig i forhold til at vi aksepterer mangfoldet og friheten til det enkelte individ, så lenge det ikke er til belastning for andre mennesker. Det gjelder innvandrere, det gjelder nordmenn, det gjelder meg, og det gjelder Holmås. Så enkelt er det.

Men jeg registrerer at vi er i ferd med å få en debatt om asyl- og innvandringspolitikken i Norge. Denne debatten kommer nå på grunn av at resultatene av de siste tiårs politikk nå for alvor har gått opp for flere. Det er på tide, for nå er det etter min påstand krisetilstander. I år tar vi imot 16 000 asylsøkere. Vi har nettopp omfordelt 300 mill. kr for å møte utfordringene. Det står flere tusen mennesker i kø for å få behandling av sine asylsøknader, det står flere tusen mennesker uregistrert hos politiet, kommunene tvinges til å ta imot flyktningene, kommunene tvinges til å åpne asylmottak og asylleire, barn sitter innelukket i flere år, mindreårige asylsøkere får ikke den oppfølgingen de krever, arbeidsledigheten blant innvandrerne er enorm. Nå kreves det tiltak, og Fremskrittspartiet har medisinen.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Karin Andersen (SV): Jeg vil først ta opp de forslag i budsjettinnstillingen der SV enten er forslagsstiller eller medforslagsstiller.

Valgkampen i høst dreide seg om mange ting, men to av tingene var SVs kjernesaker. Det var en moderne skole, og det var kamp mot fattigdom. Og alle sakene som kommunalkomiteen har, omhandler dette. Det er kommuneøkonomi, det er arbeid, det er bolig, det er integrering, og det er distriktspolitikk.

Fattige barn og nedslitte skoler har ingenting med en moderne velferdsstat å gjøre. I en moderne velferdsstat er skolen så mangfoldig, framtidsrettet og god at alle foreldre ønsker å ha barna sine der. Skolen er gratis, og alle barn har rett til barnehageplass og SFO, til en pris som foreldrene kan betale. Dette er godt for alle. Alle egenandeler i skolen må bort. SV har nå greid å få til en seier i kirke-, utdannnings- og forskningskomiteen for dette, og det er bra.

I tillegg bør vi få på plass gratis kultur- og fritidsaktiviteter der ingen barn skal være ekskludert fordi de ikke har råd til å delta. Dette er essensen i forskjellen på SVs samfunnssyn og høyresidens og Regjeringens samfunnssyn. Vi ønsker å satse steinhardt på løsninger som ikke ekskluderer. Regjeringen vil øke forskjellene og reparere de grelleste utslagene ved behovsprøvde ordninger. Det er dette kommuneøkonomien dreier seg om. Det dreier seg i hovedsak ikke om triksing med systemer hit og dit. Det er bare utregninger. Men kjernen må være målet, hva det er vi vil med de pengene vi putter inn. SV mener det trengs 4 milliarder kr mer i frie inntekter og 3,5 mil-liarder kr mer til ulike tilskudd. Sjøl med de rammene ser vi at vi vil ha langt igjen for å nå de målene vi har satt oss.

Jeg vil snakke litt mer om skole og utdanning, for veldig mange sier at det er jobb nr. 1. Også regjeringspartier har sagt det. Det er viktigst for den enkelte for i full frihet å ha kontroll over sitt eget liv. Det verner mot fattigdom og marginalisering for enkeltmennesket. Det er viktigst for landet, for det er kunnskapen som skal skape det vi skal leve av i framtida, og det verner samfunnet mot for store ulikheter, som gjør at samfunnet blir dårlig å leve i. Det er viktigst for næringslivet, for det er sånn vi kan skape vekst og verdier, og det er viktig for distriktene. Men hva skjer nå? Det er manglende opprustning i grunnskolen og særlig i ungdomsskolen. Jeg har før i dag vært inne på det som er i ferd med å skje i videregående skole. Bare i Hedmark fylke mangler det 140 mill. kr, som til neste år må kuttes på videregående skole og samferdsel. Er det noen i denne salen som greier å forestille seg konsekvensen av et kutt i en slik størrelsesorden i den videregående skole? Fra før er det, ifølge tidligere kommunalminister Sylvia Brustad, heller ikke lagt inn en eneste krone i kommuneøkonomien for å gjennomføre kompetansereformen, som Stortinget gav sin tilslutning til i Innst. O. nr. 89 for 1999-2000. Der gav vi faktisk rett til videregående utdanning for voksne. Staten skulle «fullfinansiere merkostnadene for fylkeskommunene knyttet til voksnes rett til videregående opplæring», stod det der. – Ikke én krone! I tillegg har man altså helt fram til i dag vært totalt blind for det ranet, som jeg nesten vil kalle det, som oppgjøret mellom staten og fylkeskommunen om sykehusene er.

Når det gjelder de voksne, er det bare i Hedmark 700 voksne som har meldt at de ønsker slik utdanning. Det ville jo være et enormt løft for distriktet. Det ville være et enormt løft for å sikre at disse menneskene ikke blir arbeidsledige, og at vi får utvikling i næringslivet og utvikling i distriktene. Derfor er vi nå nødt til å få fylkeskommunene ut av den økonomiske hengemyra som de nå er i. Her er storting og regjering nødt til å ta et felles ansvar for å få dette til. Dette er ikke en spesiell sak som SV har funnet på. Dette dreier seg om at vi skal greie å gjennomføre de sakene vi har sagt at vi er enige om, nemlig å sikre at alle voksne og all ungdom skal få videregående utdanning.

Jeg vil bare minne om St.prp. nr. 22 for 2001-2002, som også ligger til behandling i Stortinget i år, der Regjeringen som vanlig mener at Stortinget skal dekke 298 mill. kr i underskudd på Rikshospitalet. Det har vært kutyme i alle år. Når det gjelder statlige sykehus har man gjort det, når det gjelder fylkeskommunale har man ikke gjort det. Dette må det bli slutt på.

I tillegg ønsker SV en spesiell ordning for ressurskrevende brukere av kommunale helsetjenester. Vi ønsker å løfte det ut av rammene og legge det på en spesiell tilskuddspost. Vi ønsker en storbysatsing, først og fremst ved egne storbytilskudd, en massiv satsing på boligbygging, på samferdsel, på barnehage og skole, framfor systemer som gjør at småkommuner som nå greier å ha f.eks. en eldreomsorg der de slipper å legge sine gamle kl. 17 om ettermiddagen, får et dårlig tilbud de også. Vi er altså nødt til å få dette inn i et system som ikke er slik at noen alltid må tape og få et dårlig tilbud.

Så til integrering: Der er det store utfordringer. Poenget med å diskutere dette er om vi går til oppgaven med den hensikten at vi skal lykkes, eller om vi går til oppgaven slik Fremskrittspartiet gjør, med et ønske om at vi skal mislykkes. Aktiv politikk, introduksjonsprogram, språkopplæring, tiltak gjennom Aetat osv. er viktig. SV har i sine merknader sagt at respekt for likestilling og demokrati er grunnlaget for all politikk i Norge. Det er ikke Fremskrittspartiet med på, og jeg undrer meg sterkt over det. Jeg skal ta ett eksempel, og det er skolen. Hvis man virkelig frykter fundamentalisme og sjåvinisme, enten den er etnisk eller kulturell, kan jo umulig svaret være flere private skoler, der barn fra ulike miljøer skal isoleres og dyrke sine fordommer mot hverandre. Den offentlige fellesskolen skal være den smeltedigelen der barn med ulik bakgrunn møtes og lærer seg å leve sammen. Diskusjon og dialog er det viktigste.

Så til kapitlet om arbeid. Der er arbeidslinja helt vesentlig, og den har det vært brei politisk enighet om. Men jeg undrer meg etter å ha lest Dagbladet for i dag om det ikke nå er lagt en svær bombe under den enigheten som har vært på dette området. En viktig del av det har jo vært den avtalen som nå er inngått mellom Regjeringen og partene i arbeidslivet om sykelønnsordningen og satsing på aktive tiltak for å få folk ut av trygd – og de skal få beholde sykelønnsordningen. I Dagbladet i dag kommer Olav Magnussen i NHO igjen med kraftige angrep på sykelønnsordningen, trygdeordningen og typisk nok igjen på dem som har lavest trygd, lavest lønn og små stillinger. Skal flest mulig være i arbeid, må vi faktisk tåle at noen blir syke iblant. Skal flest mulig være i arbeid, må vi tåle at noen har små stillinger. Og hvis arbeidstakere skal gå over på trygd, må vi faktisk tåle at også de har en trygd det går an å leve av.

Jeg lurer på om dette utspillet som kommer fra NHO i dag, er klarert med Regjeringen. I regjeringserklæringen som jeg står med foran meg, står det at Samarbeidsregjeringen aktivt vil følge opp den inngåtte avtalen med partene i arbeidslivet om tiltak for å redusere sykefraværet. Jeg lurer på om Regjeringen nå vil slå i bordet overfor NHO og si at nå får det være nok, nå får man slutte å tulle med disse ordningene, og så får man satse ordentlig på de tiltakene man har blitt enig om, slik at folk som trenger det, får den hjelpen de skal ha. I komiteen har vi blitt enig om en formulering der det står:

«… trygdeordningen er et gode og er etablert for å dekke reelle behov hos syke, uføre og arbeidsledige og at det ikke er et problem at de brukes av de som trenger dem.»

Det er et viktig utgangspunkt vi er nødt til å ha.

I tillegg er vi nødt til å ta tak i arbeidslinja og de ordningene som skal til for å realisere den. Slik det er nå, er de etatene som har ansvar for dette – Aetat, trygdeetaten og sosialkontorene – separate etater med oppsplittet ansvar, og de fleste steder har de atskilte kontorer. Ingen av etatene har et overordnet ansvar, verken lokalt eller sentralt. Dette hjelpeapparatet for arbeidslinja er minst tilgjengelig for dem som trenger det mest. Her trengs det en opprydding.

I tillegg har Statistisk sentralbyrå for femte år på rad vist at tiltak for arbeidsledige virker – 42 pst. får jobb med tiltak, 28 pst. uten. Dobbelt så mange starter ordinær utdanning hvis de har gått på tiltak. Hvilken mening er det da i å ikke øke innsatsen? Hvis vi mener at arbeid er nøkkelen til å få folk ut av fattigdom, må vi forsterke de tiltak som øker muligheten til å lykkes.

Presidenten: Karin Andersen har tatt opp de forslag hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Sigvald Oppebøen Hansen (A): Eg har lyst til å starte med å takke for eit godt og konstruktivt samarbeid i komiteen mellom Arbeidarpartiet, SV og Senterpartiet. Representanten Karin Andersen har vore ein sterk bidragsytar til eit godt resultat, og me har fått stor grad av einigheit på mange vesentlege, gode politiske område.

Representanten Andersen snakka veldig mykje om utdanning i sitt innlegg, og det set ein tidlegare utdanningspolitikar pris på. Eg er heilt einig med representanten når det gjeld viktigheita av utdanning i distriktspolitikken, ikkje minst når det gjeld å kvalifisere seg for arbeidslivet.

I innstillinga er SV uklart på enkelte område. Eg skal ta for meg eitt område, og det gjeld bustøtteordninga. Der seier SV at dei i prinsippet er einig med Arbeidarpartiet og Senterpartiet i at bustøtta skal utbetalast månadleg, og ikkje som i dag med tertiale utbetalingar. Seinare i innstillinga seier SV at forslaget om månadlege utbetalingar vil slå uheldig ut for mottakarane av bustøtte, og så seier dei vidare at SV vil «videreføre dagens ordning med etterskuddsvis utbetaling tre ganger i året». Dette er litt forvirrande, og mitt spørsmål er: Kva meiner eigentleg SV?

Det andre eg vil ta opp med SV, er forslaget om å løyve 584 mill. kr meir enn Bondevik-regjeringa når det gjeld butilskot til etablering, utbetring og utleigeboligar. Arbeidarpartiet er einig med SV i at her er det viktig å ta eit krafttak. Men blir ikkje dette berre eit slag i lause lufta når me veit at det ikkje finst planar ute i kommunane? Og spørsmålet blir faktisk kva for tiltak SV vil setje i verk for å få til ei sosial bustadbygging ute i kommunane.

Karin Andersen (SV): Jeg vil benytte anledningen til å rette takken tilbake, og jeg ser for meg at det nå skapes en brei allianse mellom Senterpartiet, Arbeiderpartiet og SV i tunge, viktige spørsmål. Det er viktig! Det er også en viktig allianse hvis vi ser litt framover, for å bryte det store nakketaket som høyresida og Fremskrittspartiet nå har på norsk politikk.

Når det dreier seg om bostøtteordningen, er ikke det mer forvirrende enn som så. Vi ønsker et system med månedlige utbetalinger. Men vi ser at ved det systemet som Regjeringen nå har foreslått, vil bostøtteutbetalingen henge tre måneder etter, og det blir et stort problem for likviditeten når man ikke får utbetalt bostøtte mer kontinuerlig. Vi har pekt på det i merknaden. Vi ønsker oss altså en utbetaling med månedlige beløp, men vi ønsker at man kommer inn i et system der man får utbetalt bostøtten når man skal ha den, og ikke med et slikt etterslep som det legges opp til nå.

Når det gjelder botilskuddet, er det en av SVs hjertesaker. Det er helt riktig at det mangler en del planer. Et av virkemidlene som SV har foreslått, er at staten skal gå mer aktivt inn på eiersiden ved oppstart. Det er et av våre forslag. Vi ser at her går det for smått i kommunene, så vi ønsker oss en mye mer aktiv rolle på det området.

Det andre er at disse tilskuddene kan brukes til bygging. Det er viktig, for det trengs mer, og det er det eneste som kan gjøre noe med prisene. Men det går faktisk også an å kjøpe. Tilskuddene kan brukes til kjøp av boliger, og vi vet at det er 5 000–6 000 som er bostedsløse i dette landet – det har vi visst så lenge jeg har sittet på Stortinget. Kaldt blir det om vinteren også, og vi får ikke gjort noe med det. Hadde vi fått disse pengene på plass, kunne vi kanskje sluppet å gå denne vinteren i møte med skam fordi vi ikke har greid å skaffe boliger til dem som ikke engang har tak over hodet.

Peter Gitmark (H): Representanten Andersen og SV har i hele partiets historie vært opptatt av boligpolitikk. De skriver sågar i sine egne merknader under kap. 581 om bolig og bomiljøtiltak at det er for få utleieboliger for ungdom og vanskeligstilte. SV har vært høyt på banen når det gjelder kritikk av Samarbeidsregjeringen for reduksjon i boligtilskuddet, selv om 26 mill. kr går til økt satsing på studentboliger. Denne kritikken finner jeg paradoksal, fordi SV i kirke-, utdannings- og forskningskomiteen – som er den eneste komiteen der SV er i posisjon – kutter hele Samarbeidsregjeringens økning til studentboliger. Har SV en politikk som er forskjellig fra opposisjon til posisjon?

Videre i sitt innlegg i dag snakket Karin Andersen om integrering. Men nok en gang tilbake til kirke-, utdannings- og forskningskomiteen, hvor SV kutter tilskuddene til språklige minoriteter i grunnskolen med 12,8 mill. kr. Jeg vil igjen spørre Karin Andersen: Har SV en forskjellig politikk i opposisjon og i posisjon, og hva skyldes disse motstridende standpunktene?

Karin Andersen (SV): Jeg er veldig glad for at vi fikk disse to spørsmålene, de gir meg grunn til å få fram det viktige vi har fått til i kirke-, utdannings-, og forskningskomiteen. Der har vi nå nemlig sikret flertall for en studiefinansiering som vil gi over 1 milliard kr i bedring på studiefinansieringen. Det er et kjempeviktig strukturgrep som har blitt gjort, som har sikret 40 pst. stipendandel til studentene. Så er det helt riktig at vi for å få til det har måttet være med på et kutt på studentboliger. Helt parallelt med dette jobber vi med en omgrupperingsproposisjon som ligger til behandling nå, for å få på plass de pengene igjen allerede på inneværende års budsjett. Det skal ikke stå på SV hvis Høyre og regjeringspartiene vil være med på å løfte boligsektoren – overhodet ikke!

Når det dreier seg om det kuttet som representanten viser til på opplæring for språklige minoriteter, er ikke det helt riktig forstått slik som representanten sier det. Dette dreier seg nemlig om en overslagsbevilgning og om rettigheter til undervisning. Det man slett ikke har gjort her, er å kutte på tilskuddene, slik at tilskuddssatsen til denne undervisningen ligger fast. Den ble endog økt i fjor etter å ha stått stille i veldig mange år. Det betyr at det utløses penger ut fra hvor mange som faktisk fyller kravene og får undervisning. Dette er en overslagsbevilgning, og det har vært mange debatter tidligere rundt hvordan vi trikser med dem i Stortinget. Noen kaller det «Harry-penger», og noen har andre begreper på det. Jeg skal ikke gå så dypt inn i hva Regjeringen sjøl har gjort med «sine» penger, både før og etter de la fram proposisjonen, hvordan de nå har forhandlet i ulike komiteer, og hvordan de har sjonglert litt med overslagsbevilgninger. Men det er altså ikke snakk om et reelt kutt. Hvis antall elever som melder seg er høyere, så er dette en overslagsbevilgning, og da vil det bli utbetalt med den satsen som ligger fast.

Per Sandberg (FrP): La meg først få lov å si til representanten Andersen at det hun sier om private skoler, faktisk sier mye mer om SVs representanter og deres fordommer og mangel på toleranse overfor andre mennesker. Jeg er ikke langt fra å si at representanten Andersen er injurierende når det kommer en påstand om at barn i private skoler dyrker fordommer mot hverandre. Men det er vel ikke noe nytt fra SV.

Så registrerer jeg at representanten Andersen igjen bruker veldig mye tid i sitt innlegg på Fremskrittspartiet – som om dagens situasjon er skapt gjennom at Fremskrittspartiet har hatt makt. Det er jo ikke tilfellet. Det er jo nærmere SV og Arbeiderpartiet som har skapt den situasjonen som eksisterer i dag. Og med all respekt å melde må vi få lov å ha oss frabedt å bli satt til ansvar for at vi har en kritisk situasjon både innenfor flyktning- og asylpolitikken og innenfor offentlig sektor. SV vil jo bare videreføre de gamle virkemiddeltiltakene. De vil styrke de gamle tiltakene innenfor offentlig sektor. De vil også styrke og videreføre den gamle snillistiske asyl- og innvandringspolitikken. Nå har til og med deres egne tatt ett oppgjør med at den snillistiske asyl- og innvandringspolitikken til venstresiden har slått feil.

Likevel ser vi også noen positive ting i SV. Nestleder Inge Ryan er ute i Trønder-Avisa i dag og sier at enten må fylkeskommunen nå avvikles eller så må den tilføres nye oppgaver. Mitt spørsmål til Andersen er: Hvis vi nå ikke lykkes med å tilføre fylkeskommunen nye oppgaver, vil da SV være med og legge ned fylkeskommunen?

Karin Andersen (SV): Hvis representanten Sandberg hadde tatt seg bryet med å lese SVs merknader, hadde han sett hva som står der. Der står det nettopp det at hvis man nå ikke greier å få tilført oppgaver og få samsvar mellom oppgaver og økonomi, og får på plass et system som gjør at man ser noen mening i de oppgavene som ligger igjen, og det er noen penger der, så er vår konklusjon også på det helt klar. Dette er en situasjon som ikke kan fortsette slik det ligger an til nå. Et skikkelig sykehusoppgjør til våren kan rette opp situasjonen. Men det bør ikke være noen overraskelse for en som har sittet i komiteen at SV har dette standpunktet. Det står i innstillingen.

Når det dreier seg om de andre temaene som representanten Sandberg tok opp, vil jeg også be representanten Sandberg om å lese hva SV faktisk skriver når det dreier seg om integreringspolitikk. Vi er tvert imot ganske kritiske til mye av den politikken som har blitt ført – ikke på det grunnlaget som Fremskrittspartiet har, fordi Fremskrittspartiets politikk går jo ut på at det egentlig burde vært færre her, at det hadde vært best om de hadde reist, og at flest mulig skal være akkurat som oss. Det er et helt utopisk resonnement. Verden er ikke slik, og den kommer ikke til å være slik. Verden kommer til å være flerkulturell og mangfoldig. Dette er SVs utgangspunkt, og vi må møte det med positive tiltak. Vi ser utfordringene, men vi ønsker altså en langt mer aktiv politikk for introduksjonsprogram og introduksjonsstønad, og en aktiv politikk for bolig. Vi har presset på for at Aetat skal få virkemidler slik at de skal kunne gå inn med tiltak til arbeidsledige innvandrere veldig raskt. Vi har presset på for å få mer utdanning og språkopplæring. Vi har i det hele tatt lenge ønsket en politikk der vi skal være mye tydeligere og få folk reelt integrert, istedenfor at de skal sitte og vente og stirre i veggen i flere år før de kan få hjelp til å bli integrert i det norske samfunnet.

Presidenten: Da er replikkordskiftet avsluttet.

Anita Apelthun Sæle (KrF): I boka «Hvorfor galt går verst» har Gudmund Hernes omtala opposisjonsprinsippet, og det lyder:

«Der det er vilje, mobiliseres det motvilje.»

Og det er vilje i Samarbeidsregjeringa til å leggja til rette for at Kommune-Noreg skal kunna gje innbyggjarane eit godt tenestetilbod. Kommuneøkonomien er nesten 250 mill. kr høgare enn Stoltenberg-regjeringa la opp til, men det viktigaste for Kommune-Noreg er at budsjettet er tilstrekkeleg stramt til at ein rentereduksjon er sannsynleg. Berre 1 pst. rentenedgang betyr 800 mill. kr i betre rammer for Kommune-Noreg; det vil bety meir til skule, helse og eldreomsorg. Velferden vert skapt lokalt.

Motviljen er klarast uttrykt i at Arbeidarpartiet – landets største parti – ikkje godtar at rammene er gjevne, slik budsjettreglementet bestemmer, og stemmer imot dei vedtatte rammene. Og når representanten Schjøtt-Pedersen då svarer at dei gjer det på grunn av t.d. ein arbeidsmarknadspolitikk som dei ikkje kan stå inne for, verkar det rimeleg overdrive i og med at dei 30 mill. kr som er kutta, likevel betyr at Regjeringa sitt budsjett ligg 56 mill. kr over saldert budsjett for inneverande år, altså 2001. Det betyr 3,5 pst. vekst og same tal på årsverk, og eg lurar på kva forhold den førre finansministeren hadde til sitt eige budsjett for 2001.

Kommuneøkonomien er altså akseptabel, og kan, om utviklinga går slik vi har forventa, verta svært god. Det er fleire element innanfor kommuneøkonomien som det er grunn til å gleda seg over.

Ressurskrevjande brukarar er ein uhandterleg utgiftspost for mange kommunar. No har fleirtalet, regjerings-partia og Framstegspartiet, bedt om ei toppfinansieringsordning som vil gjera at tilbodet til desse som treng hjelp og omsorg døgnet rundt, ikkje vert så avhengig av den enkelte kommunes økonomi. I to år har eg vore medlem av kommunalkomiteen. Heile tida har dette temaet vore på dagsordenen, og no kan ikkje minst dei små kommunane sjå fram mot ei betre finansiering.

Sjukehusreforma og oppgjeret etter den vert også revurdert, og det nemnde fleirtalet ber Regjeringa om å koma tilbake med eit rettferdig oppgjer til dei fylkeskommunane i revidert nasjonalbudsjett. Alle partia gjev uttrykk for liknande synspunkt. Og på bakgrunn av den debatten vi hadde i dette huset i juni om akkurat denne saka, der det ikkje var mogleg å endra det som vart kalla «eit statleg røvartokt», vil eg sitera ei kjend utsegn frå valkampen: «Det er jammen godt vi har valg av og til.» Det gjeld også for eldrereforma, som no får ei nødvendig vidareføring.

Forliket med Framstegspartiet var forresten svært bra for både programmet for vassforsyning, som no vert tilført 20 mill. kr som spesielt skal rettast mot næringsmiddelindustriens behov, og for dei 14 kommunane som opplevde at lovnaden om kompensasjon for arbeidsgjevaravgifta ikkje vart følgd opp. For å vera ærleg så er det eit kapittel som eg er lite stolt over. Fyrst kutta Arbeidarpartiet dei 154 mill. kr som var lova, og på 14 dagar klarte ikkje Samarbeidsregjeringa å få noko på plass. Det vart heller ikkje fleirtal for noko i finansinnstillinga. Derfor gleder det meg at desse 14 kommunane no får 20 mill. kr – ein symbolsk sum kanskje, men dog.

Aldri, trur eg, har eg sett så mange Kristeleg Folkeparti-sitat i nokon arbeidarpartimerknad som i denne innstillinga. Regional- og distriktspolitikken har fått betydelege kutt. Likevel er ikkje bildet heilsvart. På dei fleste områda er ikkje ramma langt unna den som distrikta har operert med for inneverande år. Det er dermed ikkje nokon katastrofe vi er vitne til. Det er faktisk mange hundre millionar som skal brukast nettopp i distrikta. Og Regjeringa vil leggja vinn på å målretta dei i endå større grad mot utkantane og mot innovasjon.

I tillegg vil eg leggja vekt på Regjeringa sin skatte- og avgiftspolitikk. Det er ingen tvil om at dei eksisterande bedriftene, som ofte tenderer mot raude tal, vil ha nytte av avgifts- og skattekutt, og rentenedgang er vesentleg for alle.

Sjølv om kommunale næringsfond ikkje får den ynskte kapitaltilførselen i år på 93 mill. kr, går det ikkje an å sjå bort frå at det nye investeringsselskapet som vi no set av nærare 2,5 milliardar til, også vil hjelpa distrikta. Distrikts-Noreg går ikkje under i komande år!

Eg har ikkje så mykje taletid igjen, men eg vil nemna at «Et enklere Norge» betyr at makt vert flytta frå dei som har hand om regelverket, til folket og dei folkevalde, og det er ei god endring, som også vil ha mykje å bety for Distrikts-Noreg.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ranveig Frøiland (A): Eg synest ikkje det var mykje positivt i at Distrikts-Noreg ikkje går under i dei komande åra, eg trudde vi hadde litt større vyar for Distrikts-Noreg. Men det er sjølvsagt ikkje enkelt å vera Kristeleg Folkeparti-politikar i Distrikts-Noreg i desse dagane, det ser vi av alle dei skriva som kjem til Stortinget når det gjeld snuoperasjonen på distriktsstøtte, kommunale næringsfond, alt som Kristeleg Folkeparti har vore med og sagt ok – Kristeleg Folkeparti fekk statsministeren, Høgre fekk politikken. Og dette er Høgre-politikk frå ende til annan. I tillegg får Høgre og ikkje Kristeleg Folkeparti gjennomslag for bustadpolitikken.

Det har vore ein høg pris, og det er det nok mange lokalpolitikarar i Kristeleg Folkeparti som synest. Det er veldig trist å oppleva at det fleirtalet som vi hadde her på Stortinget for å ha ein aktiv distriktspolitikk og for å stå på når det gjeld næringspolitikken, der Arbeidarpartiet, Kristeleg Folkeparti, SV og Senterpartiet stod saman, har Kristeleg Folkeparti no øydelagt, og dei har òg gjort det mogleg å øydeleggja veldig mykje av det som har vore gjort dei siste åra.

Heilt til slutt brukte representanten Apelthun Sæle litt tid på kompensasjon for desse ni kommunane i Hordaland. Då trur eg at vi skal ta heile historia med. Først var det sentrumsregjeringa, med Odd Roger Enoksen, som auka arbeidsgivaravgifta i desse kommunane. Så har vi funne pengar her i Stortinget kvart år. Det har vore eit slit å få det til, og 20 mill. kr er ikkje nok. Når oppslaga i Strilen er at det er «utruleg at Arbeidarpartiet kjem med 20 mill. kr», og når ein under finansdebatten her harselerte over at vi ikkje hadde meir, så må eg seia det er merkeleg at Kristeleg Folkeparti kjem med 20 millionar no. Eg er veldig glad for det faktisk, for det betyr at det var viktig det som Arbeidarpartiet gjorde for å få 20 mill. kr inn igjen.

Anita Apelthun Sæle (KrF): Når ein fyrst skal skriva historie, kan ein like godt begynna med starten, for det var jo ESA som sa at ein ikkje kunne fortsetja med den arbeidsgjevaravgiftspolitikken som ein hadde. Ein måtte endra på det, og dermed vart det mange kommunar – 14 kommunar – som fekk sett opp arbeidsgjevaravgifta mens andre fekk ho sett ned. Det var uheldig for desse kommunane, og eg beklagar framleis at dei ikkje får den kompensasjonen som Stortinget hadde lova dei.

Men det er jo kjekt òg at representanten Ranveig Frøiland, nabo og slekt elles og eg kan vera glade saman for at dei får noko, nemleg 20 mill. kr. Det er bra å ha slik einigheit før juleselskapa.

Elles vil eg forsikra representanten Frøiland om at ho nok vil oppdaga at også denne regjeringa kjem til å driva ein aktiv politikk for distrikta. Det skal vi gjera på mange måtar, men ein må sjå ting i samanheng. Det er ikkje berre dei enkelte tiltaka som gjer at det vert ein god politikk for distrikta, det er samanhengen i politikken. Ved sida av at vi kjem til å ha og har mange hundre millionar akkurat til direkte distriksmessig støtte, vil altså ein betre kommuneøkonomi gje manøvreringsrom. Og forventa rentenedgang vil også gjera at kommunar og fylke er i stand til å prioritera det dei synest er viktigast, anten det er næringsfond eller det er regional samordning.

Eg vil også leggja til – sidan eg fekk for lita tid i innlegget mitt – at eit nytt investeringsselskap på heile 2,5 milliardar kr umogleg kan vera utan verdi også for Distrikts-Noreg.

Torbjørn Andersen (FrP): Representanten Anita Apelthun Sæles innlegg var balansert. Det var lite jeg kunne finne her å ta en saftig replikk på, for å si det slik.

Men jeg vil komme inn på en sak, og det er at det er flere bedrifter og ansatte som i dag etterlyser økt fleksibilitet når det gjelder arbeidstid, og som mener at arbeidsmiljøloven må oppmykes. Nå er det slik at det foretas en bredere gjennomgang av arbeidsmiljøloven. Men jeg mener likevel at en endring som går på det brede, vil ta for lang tid i forhold til en del andre mindre endringer som det er behov for, og som man ikke kan vente med til man har foretatt en bred gjennomgang av loven.

Jeg minner også om at dette var en sak der Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet var enige i forrige sesjon om at en slik oppmykning av arbeidsmiljøloven på dette området måtte gjøres, men da var vi ikke i flertall. Dette flertallet har vi her i salen i dag, og vi kan altså sammen nå sørge for at våre intensjoner på dette området blir vedtatt her i dag.

Jeg vil da gjerne spørre representanten Apelthun Sæle om ikke i hvert fall hennes parti og regjeringspartiene vil vurdere å støtte Fremskrittspartiets forslag, slik at de nødvendige endringene i arbeidsmiljølovens bestemmelser om overtidsarbeid blir tatt ut av den brede behandlingen som jeg skjønner det er lagt opp til, og som jeg mener vil ta for lang tid. Det å få vurdert dette med overtidsarbeid må vi gjøre raskt. Det er noe som jeg mener vi ikke har tid til å vente på.

Statsråden sitter her. Jeg mener også at statsråden bør kunne si noe om dette. Vi ønsker en raskere behandling enn det som det er mulig å få til gjennom en slik bred gjennomgang av loven.

Anita Apelthun Sæle (KrF): Eg er einig med replikanten i at fleksibilitet faktisk er nødvendig i forhold til ein arbeidsmarknad som er i endring, og som dei gamle reglane kanskje ikkje har adekvate svar på. At ein ikkje må vera stivbeint i forhold til desse reglane, er noko vi har påpeikt før, som representanten riktig påpeikte, og vi er også i ein merknad i innstillinga einige om å be Regjeringa sjå på moglegheitene for å endra dette. Men så skal det også vera ein stor gjennomgang. Det er slik at i regjeringsposisjon har ein ein litt annan setting. Ein har moglegheit for å snakka direkte inn i Regjeringa, og må ikkje vedta alt som ein meiner å ha synspunkt på. Det er då også bakgrunnen for at vi ikkje er med på det forslaget som ligg her frå Framstegspartiet, men vi har altså i merknader – og dermed eit fleirtal i denne salen – uttalt at det er nødvendig å sjå på ein viss fleksibilitet innanfor dette området. Og det betyr ikkje at arbeidsmiljølova skal svekkjast i forhold til arbeidstakarane.

Karin Andersen (SV): På mange måter er det vanskelig å kjenne igjen Kristelig Folkeparti fra de fire årene jeg tidligere har vært her og til i dag. Det er med ganske stor oppgitthet jeg registrerer at på områder der Kristelig Folkeparti før var støe både prinsipielt og i forhold til sin omsorg bl.a. for barn som har det vanskelig, nå er fraværende av omsyn til sine regjeringspartnere. Og jeg tenker spesielt på en gruppe som er viktig, og det er de enslige mindreårige asylsøkerne. Skal de behandles slik som våre barn, eller skal de behandles annerledes? Slik er det nå. Hvis et norsk barn er uten foreldre eller foresatte, har barnevernet ansvar for å ivareta barnets interesser, slik at barnet får omsorg, voksenkontakt og trygghet. Slik skal og bør det være for alle barn og ungdommer som er i Norge.

Likebehandling av barn, uavhengig av hvem de er, er et viktig prinsipp og et helt nødvendig rettsgrunnlag for at noen av de mest utsatte barna i samfunnet skal få dekket sine behov.

Så sent som i vår støttet Kristelig Folkeparti synet om at mindreårige, enslige asylsøkere skulle behandles på lik linje med norske barn i tilsvarende situasjon. Uten begrunnelse endrer de nå syn. Å gjennomføre et slikt prinsipp betyr faktisk store endringer, og det koster penger å ta ordentlig vare på barn. Ungdom i fri flyt, uten kunnskaper og tilhørighet i det norske samfunnet, er et lett bytte for dem som aktivt rekrutterer til kriminalitet, og det er strake vegen til ekskludering og fattigdom.

Hvorfor har Kristelig Folkeparti endret syn på dette punktet. Dette er vesentlig. Og dersom Kristelig Folkeparti nå har tenkt å svare at de skal bruke fosterhjem, vil jeg bare minne om at det er et tiltak under barnevernet.

Anita Apelthun Sæle (KrF): Eg synest det er synd at SV ser det slik at dei ikkje kjenner oss igjen, og særleg på dette området trur eg det kjem av ei mistyding.

For det fyrste vil eg seia at i praksis er faktisk barnevernet inne i nær sagt alle samanhengar når mindreårige asylsøkjarar er involverte. Og omsorg for barn som har det vanskeleg, vil vera, har vore og kjem alltid til å verta eit særs prioritert område for Kristeleg Folkeparti.

No er det slik at barnevernet heller ikkje alltid klarer å løysa alle saker. Barnevernet har store problem, det er mange uløyste oppgåver som ligg på barnevernet sitt bord. Så å leggja tinga under barnevernet, betyr ikkje at tinga er løyste, og at problema er over.

Eg kjem til å svara denne gongen slik eg har svart før, at det som er målet for oss, er at barn som er aleine i Noreg, skal plasserast i fosterheimar, få ei naturleg og god oppseding. Og når eg svarar det, er det fordi eg trur det er det beste for barnet. Organiseringa av dette har eg alltid vore mindre oppteken av enn dei faktiske resultata for det enkelte barnet.

Eg kan lova representanten frå SV at dette kjem vi ikkje til å vera mindre aktive på enn før, anten vi er i regjering eller utanfor.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet avsluttet.

Signe Øye (A): Arbeiderpartiets budsjett ville gitt om lag 500 mill. kr mer i bevilgninger på viktige områder som bolig, distrikt og arbeid. Det ville gitt en vesentlig sterkere satsing for å sikre hovedtrekkene i bosettingsmønsteret, motvirke den økende arbeidsledigheten og bedre botilbudet til svært mange, ikke minst dem som ikke har en bolig, eller bor dyrt og dårlig.

I sin innstilling har Kristelig Folkeparti foretatt en fullstendig salto i forhold til sin tidligere politikk, spesielt gjelder dette på områdene distrikt og bolig. Det Kristelig Folkeparti var for i fjor, er de imot i år.

Fattigdomsproblematikken har vært et svært aktuelt politisk tema i høst. Regjeringen prøver stadig å gi inntrykk av at de er opptatt av å gjøre noe med dette. Og det er bra. Men i praktisk politikk har vi i høst sett at Bondevik-regjeringen gjør det stikk motsatte – ta f. eks. boligpolitikken. Høye boligutgifter er en meget vesentlig grunn til at noen er fattige her i landet. Da skulle en tro at Regjeringen ville gjøre noe med det. Men nei. Regjeringen Bondevik gjør det stikk motsatte – kutter lånerammene i Husbanken med hele 2 milliarder kr. Det gjør at 4 000 færre husstander får etableringslån. Hele økningen som den forrige regjeringen la inn, reverseres. I tillegg til at ungdom i etableringsfasen rammes, betyr dette kuttet også ca. 1 000 færre nye boliger med husbanklån til neste år. Dette er stikk i strid med det Kristelig Folkeparti har stått for tidligere. Det er bare å lese i innstillingen fra i fjor der Kristelig Folkeparti uttalte:

«Det er svært viktig at Husbankens utlånsrammer er tilstrekkelig store til å kunne gi lån til alle som ønsker å bygge innenfor Husbankens areal og standardkrav.»

Dette helt motsatt av det Regjeringen foreslår, at Husbanken skal bli en førstehjemsbank, og at rammene skal kuttes.

Arbeiderpartiet går motsatt vei: Vi vil øke boligtilskuddet til unge og vanskeligstilte. Boligtilskuddet er rettet direkte inn mot husstander med svak økonomi og ville hjelpe dem som trenger det aller mest, bl.a. de bostedsløse.

Men når Bondevik-regjeringen trengte penger til skattelettelser til de rikeste, så kuttet de bl.a. i boligtilskuddet. Penger som så sårt trengs til de aller, aller fattigste, går til de aller, aller rikeste her i landet.

Arbeiderpartiet foreslår å øke bostøtten ytterligere. Vår økning med 77 mill. kr ville gitt rom for bostøtte til de barnefamiliene som bor i nøkterne boliger, som ikke er husbankfinansierte, og har lave inntekter og høye boutgifter. Regjeringspartiene og Fremskrittspartiet sier nei.

Arbeiderpartiet vil også bevilge ytterligere 5 mill. kr til tiltak for bostedsløse i Bergen, Trondheim og Stavanger og til et samarbeidsprosjekt mellom Kirkens Bymisjon og Frelsesarmeen.

På toppen av det hele trekker Regjeringen tilbake Arbeiderpartiets forslag om å sikre statlige tomter til boligprosjekter for unge og vanskeligstilte. Bondevik-regjeringen sier nei og pålegger staten å selge til markedspris.

Arbeiderpartiet mener at arbeid er veien å gå ut av varig fattigdom. Derfor er det ganske utrolig det Regjeringen gjør på dette området. Når ledigheten øker, øker Regjeringen dagpengene, men gjør ingenting for å få de ledige ut i nye jobber. Arbeiderpartiet gjør begge deler: Øker dagpengene og øker tiltakene.

Når Regjeringen skal ta et løft for å få flere langtidsledige, innvandrere og uføretrygdede ut i jobb, kutter Regjeringen i Aetat, kutter i trygdeetaten og legger ned Aetat Bedrift – et tiltak som har vist seg å virke meget bra for de aller svakeste på arbeidsmarkedet. Her får de lov å prøve seg på arbeidsmarkedet for senere å bli tatt inn fast.

På innvandringsområdet er problemene store. For mange sitter for lenge i mottak. Saksbehandlingstiden i UDI er for lang. Kommunene henger etter med å ta imot dem som har fått oppholdstillatelse. Jeg har merket meg at Regjeringen mener at dette skal bli bedre innen neste sommer. Det håper vi på alle, men det gjenstår å se.

Jeg er glad for at hele komiteen, med unntak av Fremskrittspartiet, ber Regjeringen om at en ordning for supplerende støtte til pensjonister med kort botid i Norge iverksettes nå. Her svikter Fremskrittspartiet sine pensjonister som de påberoper seg å være talsmann for.

Til slutt: Fremskrittspartiets merknader om innvandring og integrering er faktisk ukvalifisert historieskrivning og synsing fra ende til annen. Og ordet «inkluderende» er vanskelig å finne. Men det er sikkert en sann beskrivelse av Fremskrittspartiets innvandringspolitikk.

Statsråd Erna Solberg: La meg først få lov til å begynne med å si at jeg er glad for at det ser ut til at vi i dag har fått igjennom hovedtrekkene i vårt budsjettopplegg innenfor både rammeområde 6 og innenfor Kommunaldepartementets budsjettområde. Det gir meg et godt grunnlag for å jobbe videre neste år, til det beste for folk både i byer og distrikter og både for innvandrere og allerede bosatte nordmenn.

Jeg har lyst til å kommentere noen av de temaene som har vært oppe i debatten. Først til komitelederen som tok opp spørsmålet om en langsiktig plan for kommuneøkonomien og behovet for å få bedre balanse. Vi arbeider nå med å få kartlagt mulighetene for en langsiktig plan i samarbeid med KS. Det har vi sagt vi skal ta inn i konsultasjonene, men jeg har lyst til å understreke at det er en del problemer knyttet til spørsmålet om det i det hele tatt er mulig å lage en sånn form for langsiktig plan.

Det ene er at kommunesektoren utgjør en så stor del av totaløkonomien at en fastsatt plan som innebærer at staten skal øke overføringene til kommunene, vil legge veldig store bindinger på statsbudsjettene i årene fremover, og vil være avhengig av den økonomiske utviklingen. Det er heller ikke sikkert at økte statlige overføringer vil bedre den faktiske finansielle situasjonen, fordi kommunene selv har et selvstendig ansvar for å balansere utgifter mot inntekter, bl.a. gjennom omstilling og effektivisering. Og de har altså et selvstendig ansvar for lønnsoppgjøret sitt, som er et stort underliggende spørsmål om hvilke utgifter vi kommer til å se i kommunesektoren i årene fremover.

Ett bidrag staten har, er at man kan øke handlefriheten for kommunesektoren. Blant annet kan vi gjøre det ved å innlemme øremerkede tilskudd, forenkle rapportering og regelverk, gjøre det enklere for kommunene til selv å foreta prioriteringer og også sikre at kommuneopplegget er mer konsistent, dvs. at det skal være bedre samsvar mellom de oppgavene man forventer at man skal løse, og de ressursene man får. Det kommer til å være min rettesnor i arbeidet med hensyn til inntektene for kommunesektoren og utgiftsstrukturen i kommunesektoren i årene fremover.

Vi har altså et ønske om at vi kan finne noen flere langsiktige linjer, men vi ser at det er problemer med å få det realisert.

Så til et annet tema, nemlig spørsmålet om bolig. Jeg må si at det å si at det som skjer på området under dette rammeområdet, er dramatisk for boligsektoren, er en utrolig overdrivelse! Det er altså sånn at på dette området bevilges det 16 mill. kr mer enn det som ble gjort i fjor – 16 mill. kr mer i boligtilskudd enn det som man har levd med i inneværende periode. Det er altså sånn at Samarbeidsregjeringen bruker akkurat like mye penger som Stoltenberg-regjeringen la opp til når det gjelder de fattigdomsrettede tiltakene, tiltak for de vanskeligstilte på boligmarkedet. Vi har redusert boligtilskuddet, men det samsvarer altså krone for krone med økninger i bostøtten og økning i rammen for bygging av studentboliger.

Og paradokset blir da at de som står her og kritiserer – inklusiv Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, som mener at boligpolitikken er en grunn til ikke å vedta denne rammen – om noen dager skal vedta at satsingen på utleieboliger for ungdom, nemlig det mest målrettede tiltak på ungdomssektoren, studentboliger, skal det kuttes i. I praksis er det Samarbeidsregjeringens partier som står for den mest målrettede, aktive ungdomsboligbyggingen neste år, ikke de partiene som har sagt at denne rammen ikke er til å leve med, og de kan derfor ikke stemme for den på grunn av boligspørsmålet. Det sier jeg er skyggelegging.

Jeg merker meg at representantene fra Arbeiderpartiet foretrekker å snakke om sitt opplegg i finansinnstillingen, som har flere tiltak på boligsektoren enn det Stoltenberg-regjeringen selv fant frem til. Men jeg må minne om at utgangspunktet var Stoltenberg-regjeringens opplegg, og at vi altså i forhold til det satser like mye – faktisk mer – når det gjelder målrettede tiltak, fordi vi har sagt at vi ikke ønsker å bruke 12 mill. kr til byråkrati og til postvesenet for å innføre endringer i utbetalingsstrukturen for bostøtten, men vi ønsker derimot at dette skal være mer målrettet og gis i form av økt bostøtte.

Så til distriktspolitikken. Jeg ønsker gjerne at vi skal fremstå som en regjering som har spredt både glede og lykke i hele Norge, òg i distriktene. Og jeg synes at vi alle burde være positivitetsagenter rundt omkring, slik som i den forrige Bondevik-regjeringen, og som ikke minst var tidligere statsråd Enoksens fanesak. Jeg har merket meg at på en måte fungerer mange av aktørene fra den tiden, både i Senterpartiet og i Arbeiderpartiet, som det motsatte, nemlig som rene depresjonsagenter i forhold til hvordan det kommer til å bli i Distrikts-Norge fremover.

Jeg har lyst til å minne om at vi fjerner flyplassavgiften, som ville måtte vært innført for alle reiseavstander i Norge hvis vi skulle fulgt ESA-pålegget. Vi fjerner den. Det betyr en lettelse for bedriftene. Vi fjerner utbytteskatten, som gjør det lettere for familieeide bedrifter, som er en hoveddel av strukturen i Distrikts-Norge. Vi får bedre skattefradragsordninger når det gjelder forskning, og vi har økte bevilgninger til samferdsel. Det er en annen type innretning, men det er jammen meg en satsing på distrikter i det vi har lagt frem også. Det er faktisk ikke sånn at all satsing i distriktspolitikken har så liten innvirkning som det mange av aktørene her i denne debatten har hevdet og kritisert oss for.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A): La meg først be statsråden om å sammenlikne likt med likt – det er vitterlig en forskjell når Bondevik-regjeringen stiller 2 milliarder kr mer til disposisjon – og spørsmålet er: Hva disponerer man dem til? Bondevik-regjeringen disponerer det til skattelette. Arbeiderpartiet prioriterer det til å øke botilskuddet til dem som er bostedsløse, øke bostøtten til unge familier som ikke har husbanklån mv. Men det dramatiske kursskiftet i boligpolitikken knytter seg først og fremst til avviklingen av Husbanken som en allmenn boligbank. Det vil ha en dramatisk virkning.

Men det som har skapt størst debatt i tilknytning til budsjettet, er utvilsomt distriktspolitikken. Jeg registerer at det i organet til statens eget virkemiddelapparat, SND skrives:

«Grovt regnet vil dermed 5 milliarder kroner forsvinne fra nødvendige og risikofylte utviklingsprosjekter, ofte i bedrifter som har mange år foran seg før skatteincentiver og andre strukturtiltak vil ha effekt.»

Da regner SNDs direktør også med ringvirkningene av de tiltak som SND skal iverksette.

Jeg registrerer at fire kunnskapsbedrifter i Tromsø skriver:

«Regjeringen vifter med skattelettelser for bedrifter som et slags substitutt for et utarmet SND. Som virkemiddel for nyetablerte bedrifter? Glem det! Vi ringer når vi er i skatteposisjon!»

Og statsministerens egen fylkeskommune sier:

«Det som på makronivå kan sjå ut som små statsbudsjettendringar, har dramatiske verknader for næringslivet i vår region.»

Og en som statsråden kanskje føler seg nærmere, generalsekretæren i Bedriftsforbundet, sier:

«Det virker som Regjeringen ikke er klar over konsekvensene av det den har foreslått».

Han får støtte av sjeføkonomen i NHO, som sier at:

«Regjeringen bør bruke mer tid på å legge om næringspolitikken …».

Er det slik at alle disse har tatt fullstendig feil, og at stort sett bare Regjeringen og noen spede røster i Prosessindustriens Landsforening har hatt rett? Eller er det slik at vi nå har fått en dramatisk omlegging av distriktspolitikken?

Statsråd Erna Solberg: La meg begynne med å sammenlikne likt med likt. De tiltakene som Arbeiderpartiet har trukket inn i sitt budsjettopplegg i finansinnstillingen når det gjelder boligspørsmål, jobber vi videre med; forbedring av bostøtteordningen og forbedring av boligtilskuddet i forhold til fattigdomspakken. Vi er ikke uenig i at det er gode og målrettede tiltak. Utgangspunktet for Karl Eirik Schjøtt-Pedersens innlegg i sted, var at han ikke kunne støtte rammen på dette området fordi det bl.a. hadde dramatiske konsekvenser på boligområdet. Men det er her vel så mye penger som det han selv var med på å foreslå som finansminister på det området. Og derfor synes jeg kanskje at representanten Karl Eirik Schjøtt-Pedersen burde modifisert sitt tidligere uttrykk noe. Hvis ikke, har han jo egentlig vist mistillit til seg selv som finansminister. Og litt konsistente forsøker vi vel alle å være.

Når det gjelder avviklingen av Husbanken som en allmenn boligbank, er det ikke sånn at Regjeringen kommer til å fjerne alle elementer av allmenn boligbank. Det har vært en misforståelse at vi skal gjøre banken om til en ren etablererbank og sosialbank. Vi kommer til å prioritere det innenfor den rammen som vi har disponibel til banken, men det vil fremdeles være mange milliarder disponibelt også til vanlig boligbygging og til finansiering av allmenn boligbygging. En del av den kritikken som har vært fremført fra Arbeiderpartiet rettet mot Kristelig Folkeparti, er altså feil. Høyre har ikke gitt opp dette standpunktet, og vi har sagt klart fra at det er etableringsbankelementet som er det vi kommer til å prioritere. Og når jeg har uttalt det, så er det bl.a. fordi at det Signe Øye sa i sitt innlegg, er feil. Det er ikke sånn at den lavere rammen vil føre til at 4 000 unge ikke kommer til å få etableringslån. De får etableringslån. Det er det som går på vår omprioritering. Vi sikrer at disse lånene kommer foran de vanlige boligbyggingslånene.

Nå har jeg ikke tid til distriktspolitikken. Kan jeg få et innlegg til?

Jørgen Kosmo gjeninntok her presidentplassen.

Presidenten: Til det vil presidenten si at det er mange replikker å svare på. Man har dessuten muligheten til et kort treminuttersinnlegg, men det bør bli kort.

Per Sandberg (FrP): Teknisk beregningsutvalg for kommunesektoren er nevnt mange ganger i dag. Fakta som kommer ut, er at det er store forskjeller på tilbudene i kommunene – enorme forskjeller. Konklusjonene på dette står i Aftenposten den 7. november 2001:

«Disse beregningene viser at Nord-Norge har den høyeste samlede produksjonen av kommunale tjenester.»

Og det sies faktisk videre:

«Nord-Norge har derfor lite å klage på når det gjelder kommunal standard i forhold til resten av landet.»

Det er Borge som sier dette.

Avslutningsvis i den samme artikkelen står det:

«Utvalgets tall viser at den korrigerte inntekten pr. innbygger i Nord-Norge ligger 25 prosent over Hedmark og Oppland. Dette skyldes særskilte tilskudd til Nord-Norge.»

I innstillingen i dag står Høyre sammen med en rekke andre partier i en merknad som går på å frede Nord-Norge-tilskuddet. Mitt spørsmål til statsråden er da: Deler statsråden det synspunktet at Nord-Norge-tilskuddet nå skal fredes i all framtid?

Min andre utfordring til statsråden kommer som en følge av at statsråden nå håper at Regjeringen vil spre «glede og lykke» rundt omkring i landet. Det håper da inderlig alle sammen, og jeg håper at Regjeringen skal gjøre det hånd i hånd med Fremskrittspartiet.

Det vises også til dette utvalget, hvor Rune J. Sørensen, som er professor ved Handelshøyskolen BI, sier at 100 kommuner er nok. Dagens kommuner og fylkeskommuner bør erstattes av ett lokalt forvaltningsnivå med omtrent 100 kommuner. En slik reform vil gi både mer vitalt lokaldemokrati og en mer effektiv tjenesteproduksjon.

Deler statsråden disse synspunkter fra Rune Sørensen?

Statsråd Erna Solberg: Jeg deler synspunktene om at vi har for mange kommuner i Norge, fordi jeg tror at mange kommuner i dag har problemer med å skaffe seg kompetent arbeidskraft og et miljø rundt det å løse arbeidsoppgaver, slik at de kan skape best mulig tjenester.

I tillegg ser vi at mange små kommuner har veldig høye kostnader med hensyn til å skaffe dette tjenestetilbudet og med hensyn til sin egen interne administrasjon. Det betyr ikke at jeg kommer til å ta noe som helst initiativ til en offensiv politikk for å pålegge kommunene å bli større. Det jeg derimot har sagt, er at jeg synes det er viktig at alle kommunepolitikere diskuterer, og at det er deres eget ansvar å sørge for at de finner frem til et effektivitetspotensial, ikke bare internt i egen kommune, men i samarbeid med andre kommuner gjennom interkommunalt samarbeid, og at de eventuelt også vurderer sammenslåinger. Men jeg signaliserer ikke noen storstilt kampanje for at vi skal få færre kommuner. Tidligere kommunesammenslåinger har vist at de skaper så mange motkrefter at en på kort sikt taper ganske mye av effektiviseringen hvis ikke dette kan bygges opp gradvis. Derfor er mitt ønske at vi skal ta en åpen og ærlig debatt om at tjenestetilbudet kanskje vil bli bedre med noen færre kommuner. At det skulle bli 100 kommuner, tror jeg er helt urealistisk. Jeg tror vi ikke må glemme at Norge er et land som har en helt spesiell geografi som gjør at det også setter grenser for hva en vinner på kommunesammenslåinger. Derfor tror jeg at vi også i fremtiden kommer til å ha kommuner som har både 200, 300 og for den saks skyld 400 innbyggere, for det vil være optimalt i forhold til den geografi og den plassering de har. Dette stiller mange interessante spørsmål.

Så til fordelingen mellom kommunene. Regjeringen bygger på Sem-erklæringen. I Sem-erklæringen står det helt klart at Nord-Norge-tilskuddet skal videreføres. At vi skal videreføre Nord-Norge-tilskuddet, kommer jeg som kommunalminister til å følge lojalt opp. Men jeg er enig i at tilbud på tjenester i Nord-Norge nok er bedre enn gjennomsnittet er i Sør-Norge.

Heikki Holmås (SV): Statsråden hadde en litt oppklarende uttalelse i forhold til replikken som kom i sted når det gjelder Husbanken. Men hun oppklarte jo egentlig bare det både jeg og flere andre har vært redd for, nemlig at man ønsker å omprioritere det Husbanken skal drive på med, med andre ord flytte utlånspenger fra byggevirksomhet over til etableringslånsvirksomhet – altså på en måte en ren førstehjemstankegang – samtidig som man strammer inn på rammene, slik som pilen på en måte pekte på i det budsjettet som Solberg nå la fram. Når man gjør begge disse tingene, gjør man akkurat det vi er redd for, nemlig at man flytter penger fra boligbyggingen, slik at det blir mindre penger til det. Da er rett og slett det ene spørsmålet mitt: Ser ikke statsråden at hvis man gjør akkurat dette, så vil det føre til en nedgang i boligbyggingen i Norge? Er ikke det kjempedumt?

Det andre jeg skulle spørre om, gjelder det som nå står for døren, nemlig at det er en haug med mennesker som er bostedsløse til vinteren. Vi snakker om flere tusen. Dette er altså femte vinter på rad at dette tas opp fra Stortingets talerstol. Hvert år stemmes forslagene fra SV om å gjøre noe med dette ned, og det henvises istedenfor til at en skal komme med langsiktige tiltak, og at dette her er noe vi må jobbe lenge med. Dette er først og fremst et osloproblem, og tilfeldighetene vil ha det slik at de samme partiene som sitter med makten i regjering, også sitter med makten i byregjeringen i Oslo. Da er spørsmålet mitt: Kan ikke statsråden bare gjøre noe med dette? Kan ikke statsråden bare ordne opp og sørge for at det blir satt i gang noen strakstiltak. Her har man altså et budsjett hvor det er avsatt en masse penger til dette, riktignok mye mindre enn det vi vil – men det ligger penger der. Kan man ikke gjøre noe?

Statsråd Erna Solberg: Vi gjør noe. I dag foregår det en konferanse i Stavanger om nettopp Prosjektet Bostedsløse, med representanter fra alle de byene som er berørt av dette prosjektet, hvor bl.a. Sosialdepartementet er aktiv deltaker fra vår side. Vi gjør noe for å skape varige, bedre botilbud for bostedsløse.

Når det gjelder akuttsituasjonen, er det faktisk slik at Oslo kommune de siste årene har hatt en plan for å håndtere krisebosettingen. Men de langsiktige tilbudene her er bl.a. ganske vanskelige, fordi det for veldig mange av de gruppene som er bostedsløse, dvs. de bostsedsløse som en er redd for at skal fryse i hjel på gaten, og ikke bare dem som bor hos venner og kjente på brisken, som også er en del av bostedsløsproblemet, kreves andre tilbud enn bare bolig. De trenger hjelp til å kunne bo, og det er det bostedsløseprosjektet går ut på. Man skal få hjelp til å få boevne ved siden av bare å få en bolig. Det krever altså at kommunene også stiller opp med et hjelpetilbud knyttet til dette. Det er en av grunnene til at jeg har vært opptatt av at vi skal ta storbyenes utfordringer når det gjelder rus og psykiatri på alvor, for det er akkurat den samme gruppen. Hvis vi ikke sier at dette er en offentlig oppgave, at dette er en kommunal oppgave som må avspeiles i det kommunale inntektssystemet, selv om det er vanskelig å finne de objektive kriteriene, må kommunene kunne få uttelling for å kunne løse noe av dette. Jeg kommer til å jobbe aktivt for at vi skal sørge for at ingen fryser i hjel på gaten i løpet av vinteren, og at vi skal gjøre det i samarbeid med Oslo kommune. Men jeg har lyst til å berømme Oslo kommune for at de faktisk de senere årene har laget en beredskap for dette. De langsiktige prosjektene, de som gjør at folk kommer seg vekk fra gaten mer permanent, skal først og fremst være statens engasjement. Da må vi også ta hensyn til at kommunene skal ha et oppfølgingsapparat på det.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Berre aller fyrst til den replikkvekslinga som var no. Det er mi oppriktige meining at der det er vilje, er det veg på dette området. Det var då Bondevik I la inn midlar til dei største byane, at det fyrste prosjektet såg dagens lys. Det må kunne gå an å leggja inn fleire midlar, styrkja dette området endå meir, slik at det samarbeidet som no har begynt, kan gjelda endå fleire.

Så til det som eigenleg min replikk skulle handla om. Det er slik at det ekstraordinære skjønnstilskotet, altså denne tapskompensasjonen ifølgje Rattsø, gradvis skal avviklast over fem år frå 2002. Det utgjer i 2001 1 472 mill. kr og i 2002 1 190 mill. kr. Av dette får fylka Oslo, Akershus og Rogaland 670 mill. kr, mens dei andre fylka mottar vel 500 mill. kr. I kommuneproposisjonen for i år er det gitt ei oversikt over verknadene etter fem år. Det går her fram at i alle fylka får dei minste distriktskommunane sine rammetilskot reduserte, mens større og meir sentrale kommunar vinn.

Dette er ei utvikling som Erna Solberg har jubla høgt over. No har ho altså varsla ytterlegare omfordeling til fordel for storbyane. Ho kan ikkje endra geografien, ho må føreta seg noko anna. Ho vil attpåtil ikkje gå imot tvangssamanslåing av kommunar. Men er det ikkje slik at det eigenleg er tvang å tvinge kommunane til å måtta redusera skule, velferd og oppgåver som dei i dag må ha òg i dei minste kommunane for at folk skal bu der?

Statsråd Erna Solberg: For bare å kvittere ut det første, bostedsløseprosjektet: Ja, vi følger opp det som Magnhild Meltveit Kleppa som sosialminister satte i gang. Vi viderefører det med et større antall byer. Vi viderefører det også ved å bruke private organisasjoner i dette arbeidet, for vi vet at de er mer fleksible i forhold til å finne frem til løsninger. Det står ikke på penger, dette har når det gjelder bygningsmassen, førsteprioritet innenfor boligtilskuddsordningene. Alt annet kommer etter denne typen ting. Men det er noe med å sørge for at kommunene her også har egenandelsbiten i orden, og at man finner frem til gode prosjekter. Derfor jobber man ganske tett, og vi regner med at den konferansen som er i dag, også vil gi oss noe bedre innspill på hvordan vi skal forme dette fremover.

Så til spørsmålet om fordeling mellom kommunene. Jeg er opptatt av at vi skal få et mest mulig objektivt inntektssystem. Det betyr at de kommunene som tidligere har blitt overkompensert i inntektssystemet, kommer til å få en mindre andel av inntektene i fremtiden gjennom den veksten som kommer, enn det de ville fått med dagens system. Jeg syns det er to debatter: en debatt om spørsmålet om rammen, og en annen om spørsmålet om en rettferdig fordeling.

Når vi ser på hvordan tjenestetilbudet i Norge faktisk er, er det slik at det av det ganske systematisk følger at de kommunene som i dag kommer til å få for mye penger i forhold til hva de objektivt sett skulle hatt etter Rattsø, er blant dem som har det beste tjenestetilbudet. Sannsynligheten for å få et godt tilbud hvis man bor et annet sted, f.eks. i vekstkommuner i østlandsområdet, er betraktelig mindre.

Derfor har vi sagt i Sem-erklæringen at vi vil gjøre noe med de kriteriene som mangler i forhold til storbyer. Vi vil gjøre noe i forhold til vekstkriteriene, vi vil telle folk på et senere tidspunkt enn det man gjør i dag. Det vil totalt sett sannsynligvis bety at man da vekter noe ulikt i inntektssystemet. Og så kommer spørsmålet om hva man får plass til, som da vil være avhengig av spørsmålet om rammer.

Jeg syns egentlig at alle partier burde vært med på en debatt om iallfall et mer rettferdig inntektssystem i forhold til innbyggerne i byene.

Signe Øye (A): Statsråden har gjennom en rekke utsagn gått inn for å omgjøre Husbanken til en førstehjemsbank, selv om hun nå modererer det noe, og det er bra. Husbanken har siden den ble opprettet i 1946, vært et hovedinstrument i norsk boligpolitikk, og siden starten er mer enn 1 mill. boliger finansiert gjennom lån i Husbanken. Det er mer enn halvparten av alle. Dette vil i så tilfelle være den største omleggingen av norsk boligpolitikk på over 50 år. Sist Høyre prøvde seg på en slik omlegging, i vår, var det bare Høyre som gikk inn for det. Mitt første spørsmål er: Vil Stortinget få seg forelagt en så stor og prinsipiell sak?

Statsråden har hevdet at Husbanken ikke har noen sosial effekt, kun at staten involverer seg i virksomhet som andre banker kan ta seg av. Men jeg vil spørre: Er nå det sant? De fleste kan sikkert få boliglån, men til hvilket rentenivå? Husbankens lån er jo ikke lenger subsidiert, men de er likevel rimeligere. Årsaken er ganske enkel, og det er at staten får billigere lån, og låntakerne får rimeligere lån. Sammenligner vi rentene i Husbanken for et lån på f.eks. 800 000 kr innenfor 80 pst. sikkerhet og en nedbetalingstid på over 25 år med rentene i den billigste storbanken i Norge, viser det seg faktisk at Husbankens lån er ca. 4 100 kr billigere pr. år, eller samlet over hele låneperioden 102 000 kr billigere. Da spør jeg statsråden: Har statsråden tenkt å påføre de mange som kunne fått husbanklån, en slik utgift?

Regjeringen er også opptatt av å få konkurranse og styrke konkurransen mellom bankene. Langt på vei har hun også forskottert dette. (Presidenten klubber.) Mitt spørsmål til statsråden blir: Hvor fornuftig blir det da å redusere Husbankens lånevirksomhet, hvor det allerede i utgangspunktet er billigst?

Statsråd Erna Solberg: Hvis det var slik at vi hadde foreslått det som representanten baserte hele sin replikk på, som jeg akkurat har sagt at vi faktisk ikke foreslår, ville vi fra Regjeringens side selvfølgelig kommet til Stortinget med det for behandling. Men vi foreslår ikke det, og jeg har ikke tenkt å komme til Stortinget med et hypotetisk forslag.

Det er slik at vi fortsatt skal ha oppføringslån innenfor Husbanken. Det er også slik at den rammen som ligger nå, er identisk med den rammen som er for inneværende år. Innenfor den rammen har vi klart en boligproduksjon på 26 000 boenheter i Norge i år, det høyeste antallet på iallfall de siste 15-20 årene, hvis jeg ikke husker feil. Så det er fremdeles rikt rom for å få lån til boligbygging gjennom Husbanken med de rammene som er. I tillegg står det i tilleggsbudsjettet fra Regjeringen, at vi kommer til å komme tilbake med en vurdering av lånerammen i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett for å se om den er stor nok.

Når jeg har gått ut med de utsagnene jeg har gjort, er det bl.a. fordi Arbeiderpartiet har hevdet at det er 4 000 etablerere som ikke vil få etableringslån, med det vi har foreslått. Det er det ikke, fordi vi innenfor den rammen vi har disponibel, kommer til å prioritere de mer sosiale funksjonene og finansiering av førstehjemsbankfunksjonene innenfor Husbanken i forhold til generell boligbygging. Og så er det altså ikke slik at det bare er Husbanken som finansierer boligbygging eller boligkjøp i Norge. De aller fleste boligkjøpere får ikke en mulighet til å gå til Husbanken og få det subsidierte lånet som representanten Øye nevner noe om. Alle som er over 35 år, og ikke er innenfor kvoten på kjøpslåneordningen, som er en ganske begrenset inntektslåneordning for ungdom under 35 år, henvises i dag til det bankmarkedet som ifølge Øye har en betraktelig høyere rente. (Presidenten klubber.) Og da er spørsmålet (presidenten klubber): Er det nødvendigvis den sosiale profilen vi skal ha, at de som bygger nytt, skal få, mens de som må kjøpe, ikke skal (presidenten klubber) …

Presidenten: Presidenten skylder nok en gang å gjøre oppmerksom på at det er forakt for resten av Stortinget å gå utover den taletid som er stilt til disposisjon for hver enkelt i replikkene. Man har god tid til å lande på sitt resonnement etter at lampen begynner å lyse. Presidenten skal selvsagt fortsatt være fleksibel, slik at man skal få gjøre ferdig den setningen man holder på med, men nok en gang: Man begynner ikke på nye resonnementer når taletiden er ute.

Replikkordskiftet er dermed slutt.

Torbjørn Andersen (FrP): La meg få begynne med å si at Stortingets parlamentariske sammensetning i mange år har gjort det vanskelig å få noe særlig fart på det nødvendige omstillingsarbeidet for å modernisere, fornye og effektivisere den offentlige virksomheten. Resultatet av å ha neglisjert omstillingsarbeidet i offentlig sektor i en årrekke ser vi i dag i form av lav effektivitet, lange helsekøer, et middelmådig utdanningssystem, svikt i eldreomsorgen og svært høye driftskostnader på offentlig virksomhet.

Stortingsvalget sist høst gav imidlertid landet en ny regjering og et nytt stortingsflertall, der Fremskrittspartiet er sentralt. Dette nye stortingsflertallet burde gi oss et betydelig bedre utgangspunkt for å starte en høyst påtrengt reformering av offentlig sektor. Det er nå ikke minst opp til den nye kommunalministeren, Erna Solberg fra Høyre, å vise seg som en pådriver i arbeidet med moderniseringen av offentlig virksomhet. Det skal neppe stå på manglende støtte fra Fremskrittspartiet når det gjelder bistand til slakt av hellige kuer i den offentlige forvaltning. Dette gjelder særskilt støtte til reformer som angår det kommunale tjenestemonopolet, fylkeskommunenes eksistens, inntektssystemet og distriktspolitikken. Og kanskje først og fremst bør fylkeskommunene nedlegges. Både Høyre og Fremskrittspartiet har programfestet, og sågar foreslått i Stortinget, å avvikle fylkeskommunen. Jeg håper og tror at dette syn også raskt vil vinne økende forståelse i Kristelig Folkeparti, for vi bør alle innse at når fylkeskommunenes sykehusansvar bortfaller fra nyttår, forsvinner også fylkeskommunenes tyngste og viktigste arbeidsoppgave. Fylkeskommunene står da ribbet tilbake, uten å bli tilført tilstrekkelig med nye arbeidsoppgaver som er i nærheten av å kunne legitimere fylkeskommunenes videre eksistensberettigelse. Å avvikle fylkeskommunene vil monne godt i effektivitetsregnskapet for Norge AS.

Et annet viktig grep som vil monne i effektivitetsregnskapet, er å konkurranseutsette tjenesteproduksjonen i kommunal sektor. Offentlig kommunal sektor kan ikke lenger få fortsette å være en skjermet monopolsektor som er unntatt enhver normal markedsmessig eksponering hva valgfrihet, kvalitet og kostnad angår. Med dette mener jeg at de foreldede kommunale velferdsmonopol må avvikles. Disse seiglivede hellige kuer, at kommunene i alle år har hatt tilnærmet enerett på å tilby innbyggerne de offentlig finansierte velferdstjenester innen helse, omsorg, undervisning og mye annet, må vi nå gjøre noe med. Fri konkurranse mellom private og offentlige tilbydere om å få levere offentlig finansierte velferdstjenester er fremtiden. Derfor må Stortinget nå straks tilrettelegge for økt konkurranse om å få produsere velferdstjenester, ved å gjøre momskompensasjonsloven generell, slik Fremskrittspartiet foreslår. Vi fremmer derfor dette viktige forslaget og håper selvsagt på støtte fra regjeringspartiene.

Skal vi fornye det offentlige, er det egentlig en enkel filosofi som kan anvendes. Konkurranseutsett mest mulig, nedlegg fylkeskommunene, stimuler kommunesammenslåing og interkommunalt samarbeid og innfør ikke minst statlig stykkprisfinansiering av alle grunnleggende velferdstilbud. Men for å gjøre dette trenger vi også politikere som tør å tenke nytt, og som kan og er i stand til å handle deretter. Mitt innstendige ønske og håp er at det nå etter dette valg finnes et flertall i denne sal som er enig i dette, og som kan vise at vi står for en politikk og kan gjennomføre en politikk som vil være til det beste for det offentlige og for offentlig virksomhet, og medføre en reform som egentlig skulle vært satt i gang for lenge siden.

Heikki Holmås (SV): I Sem-erklæringen lovte Regjeringen noe vi syntes var veldig bra, og det var å satse på boligbygging. Spesielt stod dette uthevet i forhold til storbyene og – sikkert etter at Kristelig Folkeparti hadde fått gjennomslag for det – i forhold til en satsing på utleieboliger for vanskeligstilte. Som jeg har sagt tidligere fra talerstolen: Dette er kjempebra. Problemet er bare at Regjeringen sa dette i erklæringen og så snur seg og gjør noe helt annet når den skal til å utføre og gjennomføre politikk. Og det er et enormt stort problem. For de folkene som mener at det er nødvendig å gjøre noe for å få bygd flere boliger i landet, bidrar altså ikke dette budsjettet noe til å snu pilen sånn at den peker i riktig retning. For problemet er nemlig at Regjeringen kutter i lånene til Husbanken, de kutter i tilskuddene til ungdomsboliger, og de kutter i muligheten for å bruke statlige tomter til boligbygging.

Vi i SV mener at det å ha et sted å bo er en menneskerett. Da er det, som jeg sa i en replikk her tidligere, et problem at man for femte år på rad påpeker at det er en haug med mennesker som er bostedsløse, spesielt her i Oslo, og det likevel ikke skjer noe som sørger for at de menneskene som mangler et sted å bo, får nettopp det. Og det er etter min oppfatning ikke riktig det som statsråden sa i sitt svar til meg tidligere, nemlig at det gjøres noe, og at det er ting på gang. For poenget er at det står organisasjoner i kø, bl.a. Kirkens Bymisjon, og sier at de er villige til å drive dette. OBOS, boligbyggelaget, sier: Vi er villige til å sørge for det boligmessige, dvs. bygge og drive boliger her. Da står det bare igjen for de partiene som sitter med makten i Oslo kommune og på nasjonalt plan å si: Vi har pengene! – slik at vi kan få på plass dette tilbudet på en skikkelig måte.

Dette gjelder de bostedsløse. De er spesielt utsatt i et boligmarked som det norske, der det er for få boliger til alle. Alle som kjenner til markedet, vet jo at når det er for få boliger, er det de folkene som har minst penger, som faller utenfor, og de folkene som har minst penger, er dem som det er størst behov for å hjelpe. Norge er i en særklasse i europeisk sammenheng ved at vi har utrolig få utleieboliger. Bare 4 pst. av det samlede markedet av boliger er boliger som har et sosialt utleieformål, og det er veldig, veldig lite.

Så sier Regjeringen at de vil innrette mer av boligpolitikken sin på å hjelpe de folkene som trenger etableringslån, og den type ting. Men boligmarkedet er mer komplisert enn det. Det er to ting vi er nødt til å gjøre hvis vi skal sørge for å ha et bra boligmarked og skaffe folk et sted å bo. Det ene er å legge til rette for at det blir bygd flere boliger generelt. Så må vi i tillegg selvfølgelig sørge for at de folkene som trenger et spesielt tilbud, skal få et sånt tilbud, og at det blir finansiert av det offentlige. Men jo dårligere boligmarkedet fungerer – på den måten at man ikke sørger for billige lån til bygging av boliger – jo færre boliger vil man få. Her syns jeg at statsråden er litt kortsynt. Og jeg skjønte det ikke da hun sa at Husbankens lån er subsidiert. Det er de jo ikke. De er ikke subsidiert. Men det sa statsråden – hun hørte vel hva hun selv sa? Poenget er jo at disse lånene er billigere enn andre lån. Og hvorfor er de det? Jo, det er fordi staten ikke er interessert i å hente ut den profitten som resten av det ordinære bankmarkedet er nødt til å gjøre. Husbanken er ikke avhengig av den samme type sikkerhet som det en vanlig bank krever av folk som skal kjøpe bolig, eller ved oppføring av bolig.

Det har faktisk skjedd en positiv ting i Oslo i det siste året i forhold til det å få bygd flere boliger, nemlig at Husbanken har vært innstilt på å finansiere en større del av lånene ved oppføring av nybygg. Tidligere var man skeptisk. Man gav ikke mer enn 50 pst. av lånet, og det førte til at Husbanken ikke spilte noen vesentlig rolle i osloregionen. Men nå har man vært villig til å gi mer penger, og man har vært villig til å finansiere opp mot 70 pst. av lånesummen. Da er hele poenget at hvis man nå velger å prioritere mindre penger på denne type boligbygging og mer penger bare på å ha Husbanken som en førstehjemsbank, betyr det mindre boligbygging og verre forhold for folk flest i Norge.

Eirin Faldet hadde her overtatt presidentplassen.

Ivar Østberg (KrF): Jeg må få lov til å minne foregående taler om at det nettopp er SV som er med på å kutte 26 mill. kr for å få til en studiefinansiering som først skal virke fra 1. november neste år. Dette er og blir paradoksalt.

Komiteens flertall mener at det er viktig at oppgaveløsninger i offentlig sektor fortsatt underlegges lokal og regional demokratisk styring. Det uttalte flertallet ved behandlingen av kommuneproposisjonen for 2002. En samlet komite den gang viste til kommunesektorens helt sentrale rolle bl.a. som leverandør av viktige velferdstjenester.

Norge er et av verdens beste land å bo i, viser internasjonale undersøkelser. Jeg får likevel mange bekymringsmeldinger om ubalansen mellom oppgaver og inntekter i kommunesektoren. Jeg er redd vi kan oppleve at mange lokalpolitikere gir opp dersom vi ikke retter opp dette. Skal vi ta vare på våre demokratiske verdier, må vi ta disse bekymringsmeldingene alvorlig.

Kristelig Folkeparti er svært fornøyd med at Samarbeidsregjeringens forslag til statsbudsjett for 2002 innebærer en reell vekst på om lag 3,8 milliarder kr, altså, som det er blitt sagt før i debatten, en vekst på nesten 250 mill. kr mer enn regjeringen Stoltenbergs forslag. Dette gjør noe med denne ubalansen.

Det er mange positive elementer i budsjettet for distriktene, og for den landsdelen jeg representerer, Nord-Norge. Nord-Norge-tilskuddet videreføres prisjustert, og flertallet ber Regjeringen videreføre tilskuddet. Flertallet i komiteen, alle utenom Fremskrittspartiet, viser til at Regjeringen vil redusere terskelvirkningene av regionaltilskuddet, og forventer at Regjeringen fremmer forslag om en slik omlegging i kommuneøkonomiproposisjonen for 2003. Jeg vil også peke på at en samlet komite ber Regjeringen vurdere om kommuner innenfor Tiltakssonen for Nord-Troms og Finnmark, som er plassert utenfor virkemiddelområde A, bør inkluderes i dette.

Et av de viktigste distriktspolitiske virkemidlene vi har, er SIVA. Jeg er derfor glad for at komiteens flertall er enig med Kristelig Folkeparti i at SIVAs investeringer i fysisk infrastruktur for innovasjonsmiljøer og industribedrifter har stor betydning for utvikling og nyskaping i distriktenes næringsliv. Jeg er meget tilfreds med at en samlet komite gav sin tilslutning til at SIVAs investeringsevne bør økes ved at man utvider lånerammene i statskassen allerede i 2002. Dette innebærer at en rekke prosjekter, som f.eks. bygg til telemedisin i Tromsø, kan realiseres. En utvidelse av lånerammen vil innebære at flere andre prosjekter med stor distriktspolitisk betydning kan realiseres.

Debatten om budsjettet for 2002 har i stor grad dreiet seg om bekjempelse av fattigdomsproblemet og tiltak for dem som stiller med de svakeste forutsetningene. For Kristelig Folkeparti er det derfor gledelig at alle partier stiller seg bak forslaget om å be Regjeringen om å etablere en statlig toppfinansiering for ressurskrevende brukere og fremme forslag om dette i kommuneproposisjonen for 2003. Komiteen mener det er behov for en handlingsplan for å rekruttere fysisk funksjonshemmede til stillinger i offentlig sektor.

Jeg vil også peke på at en samlet komite viser til at Regjeringen nå vil fokusere på å avdekke, utrede og kvalifisere arbeidssøkere med lese- og skrivevansker. Å gi disse et tilbud er viktig. Komiteen har gjennom flere år vært opptatt av ASVO-arbeidsplasser. Dette er et meget viktig tilbud til dem som stiller svakest i forhold til arbeidslivet. Det er nå dokumentert at 770 er registrert på venteliste til ASVO. Det er gledelig at komiteen peker på nødvendigheten av en opptrappingsplan.

Til slutt vil jeg understreke at det er stor enighet i komiteen om politikken i forhold til samiske forhold. Alle, unntatt Fremskrittspartiet, viser til forrige års budsjettinnstilling vedrørende tilskudd til det lulesamiske senteret Arran. Det samme flertallet mener det er viktig å styrke Sametingets rolle som premissleverandør overfor Regjeringen og som ansvarlig organ for å utvikle det samiske samfunn. Flertallet har understreket betydningen av arbeidet med tospråklighet og kostnadene med dette. Flertallet er også enig i at Samefolkets fond ikke skal benyttes til individuelle erstatninger, og at Sametinget skal forvalte dette fondet.

Sigvald Oppebøen Hansen (A): Det er all grunn til å starte med å gratulere Høgre som politisk vinnar av denne budsjettrunden. På fleire område og særskilt i distriktspolitikken har Kristeleg Folkeparti i løpet av få veker skifta side og stør nå høgresida sine kutt i politiske verkemiddel for Distrikt-Noreg. Det må vel vere det ein reelt sett kan kalle ein politisk saltomortale. Med dette fleirtalet kan det bli vanskeleg å nå målet om å utvikle ein distriktspolitikk som er så freistande at folk vil busetje seg og skape noko i distrikta.

Eg vil reise enkelte problemstillingar rundt dette. For det første: Er det nokon grunn til å ha ein aktiv distriktspolitikk? Er det lenger eit viktig politisk mål at det skal bu folk i alle grender og bygder der det i dag er busetjing? Og er det viktig å dyrke skog og mark i dette vesle landet langt mot nord? Og kan me tenkje oss eit reiseliv utan levande bygder og eit vakkert kulturlandskap?

Eg nemner dette for å peike på det viktige i ein aktiv distriktspolitikk, og ikkje minst for å minne om det tverrpolitiske målet om eit samfunn der livskvalitet i kombinasjon med arbeid vil gje enkeltmenneske eit godt og utviklande liv, samtidig som dei skaper verdiar for fellesskapet både lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Ein aktiv og god distriktspolitikk er derfor viktig med tanke på at våre barn skal ønskje å busetje seg der og ønskje å bu der heile livet.

Ein god distriktspolitikk handlar om å utvikle nye produkt som er baserte på lokale råvarer. Det handlar om marknadsføring, og det handlar om gode distribusjonsnett til akseptable prisar. Vidare er det slik at ein god og framtidsretta distriktspolitikk ikkje berre er ein politikk for bygdene. Det er også ein politikk for små og mellomstore byar, slik at dei kan vere eit attraktivt alternativ til dei fire-fem store byområda me har i landet. Dette var ein politikk eg trudde Kristeleg Folkeparti var ein garantist for, men eg konstaterer etter denne budsjettinnstillinga at eg der tok feil.

Så til eit anna område. Ein god offentleg arbeidsmarknadspolitikk er avgjerande for livskvaliteten til dei fleste. Det er ein tankekross at det er fleire tusen nye menneske som kvart år blir uføretrygda. Det er ikkje eit problem i seg sjølv at dei som treng det, får uføretrygd, men det er eit problem dersom arbeidslivet ikkje er nok inkluderande slik at alle med arbeidsevne får delta. Offentleg sektor er her ikkje noko betre enn det private næringslivet, dessverre. Derfor er eg glad for at ein samrøystes komite meiner at det er behov for ein handlingsplan for å rekruttere fysisk funksjonshemma til stillingar i offentleg sektor.

Arbeidsløysa er på veg oppover samtidig som det på fleire område er mangel på arbeidskraft. Denne utfordringa løyser ein ikkje ved å sitje stille og betale ut dagpengar eller ved å kutte løyvingane til Aetat. Svaret må vere kvalifiserings- og formidlingstiltak ved å auke talet på tiltaksplassar, slik Arbeidarpartiet har gjort framlegg om, og følgje opp og intensivere arbeidet for eit inkluderande arbeidsliv, der Aetat er ein heilt sentral aktør.

Livskvalitet handlar om å ha ein god kvardag. Mange yrkeshemma utgjer ein viktig ressurs som me må ta vare på gjennom å leggje forholda til rette slik at dei kan bli aktiviserte i sysselsetjing og attføring. For ein del av dei yrkeshemma er PV, ASV og ASVO-bedrifter viktige tiltak i så måte, men behovet er mykje større enn det me nå kan tilby. Derfor må me lage ein opptrappingsplan for fleire ASVO-plassar. Bortimot 800 yrkeshemma ventar på slike tiltak. Det hadde vore ønskeleg om den utvidinga av tiltaksplassar som skal skje neste år, ville resultere i bortimot 500 nye ASVO-plassar.

Dagens tiltaksstruktur er komplisert og uoversiktleg. Derfor er det positivt at det nå blir rydda opp i dette gjennom ei samanslåing og ei forenkling av tilskotsordninga.

Eg vil også gjere merksam på at fleire av desse bedriftene slit økonomisk og har raude tal i sine rekneskap. Dersom desse tiltaka skal bli vellukka, er det viktig at både stat og kommune i fellesskap legg dei økonomiske tilhøva til rette for ei positiv utvikling.

Stastråd Victor D. Norman: Jeg hadde egentlig tenkt bare å snakke om arbeidsmarkedet. Men jeg har innledningsvis lyst til å ta litt avstand fra det inntrykket som er forsøkt skapt her, av at Høyre er et distriktsfiendtlig parti. Man kan ha uenighet om virkemidler, men at det skulle være slik at det er partiene til venstre for Høyre som har monopol på å være opptatt av andre deler av landet enn hovedstaden, vil jeg på det sterkeste ta avstand fra. Når det gjelder mitt eget område, selv om det ligger på siden av dette budsjettkapitlet, har jeg iallfall lyst til å forsikre representanten Schjøtt-Pedersen om at vi vil både videreføre og intensivere arbeidet med utflytting av statsinstitusjoner som del av moderniseringen av offentlig sektor. Men det var ikke det jeg primært skulle snakke om.

Jeg har lyst til å knytte mine kommentarer til debatten til det jeg oppfatter som hovedutfordringer i arbeidsmarkedet. På kort sikt er det en klar utfordring å håndtere den ubalansen som kan oppstå som følge av problemer og nedbemanning i noen sektorer, som i industrien og IT-næringen, parallelt med at vi fortsatt har store udekkede arbeidskraftbehov i omsorgssektoren og andre tjenesteytende sektorer. Vi bør følge nøye med i utviklingen av arbeidsledigheten. Vi har merket oss at Statistisk sentralbyrå akkurat i dag har kommet med nye anslag for arbeidsledigheten til neste år. De vurderer at den kan bli litt høyere enn vi har antydet i tilleggsproposisjonen til Stortinget. Det vil vi følge nøye med i. Foreløpig mener vi likevel at nivået på de ordinære arbeidsmarkedstiltakene er tilpasset situasjonen på arbeidsmarkedet. Vi er derfor mer opptatt av at disse tiltakene virkelig fungerer som kvalifiseringstiltak i forhold til de sektorene som har behov for arbeidskraft. Men vi vil fortløpende vurdere om omfanget av tiltakene er tilstrekkelige.

På lengre sikt er hovedproblemet i Norge fortsatt mangel på arbeidskraft. Det er viktig at vi ikke taper det av syne, selv om arbeidsmarkedet i en periode skulle vise seg å bli litt slakkere enn vi har vært vant til de siste årene. Det betyr at innsatsen for å forhindre utstøting og for å inkludere yrkeshemmede og andre som i dag er utenfor arbeidsmarkedet, fortsatt må ha høy prioritet. Utstøtingsproblemet kan bli enda mer alvorlig i et slakkere arbeidsmarked, og vi vil derfor legge stor vekt på å følge opp de forpliktelsene både staten og partene i arbeidslivet har påtatt seg i intensjonsavtalen, bl.a. for å heve den reelle pensjoneringsalder. Vi tar intensjonsavtalen på alvor, og vi skal gjøre det vi kan for å sørge for at også de andre partene i avtalen, tar den på alvor.

Jeg er overbevist om at både NHO og LO gjør dette. Jeg har i forbindelse med representanten Andersens innlegg lyst til å minne om at intensjonsavtalen selvfølgelig ikke er et forbud mot ytringsfrihet i Norge. Personer både i LO og NHO må få lov til å gi uttrykk for hva de mener, men organisasjonene er forpliktet av tiltakene i avtalen, og det er også staten.

Når det gjelder arbeidet for å inkludere yrkeshemmede, er det viktig at de spesielle arbeidsmarkedstiltakene både bidrar til å integrere de som har forutsetninger for å delta i det ordinære arbeidsliv, og at de omfatter gode, spesielt tilrettelagte tiltak for de svakeste.

Jeg har merket meg at komiteen vil ha flere ASVO-plasser og varig tilrettelagte arbeidsplasser, og det vil jeg med glede følge opp. Jeg har også lyst til å presisere i forbindelse med yrkeshemmede, at også her har staten som arbeidsgiver et spesielt ansvar. Jeg har merket meg ønsket fra komiteen om en handlingsplan for rekruttering av funksjonshemmede.

Det langsiktige behovet for mer arbeidskraft gjør også at vi står fast på målet om å legge til rette for økt arbeidsinnvandring. I den forbindelse vil vi fortsette arbeidet med å myke opp reglene på dette området.

Aetat er et viktig redskap i arbeidet for å få til et velfungerende arbeidsmarked i Norge, og gjennom den avgrensning og effektivisering av etatens virksomhet som pågår, er jeg overbevist om at det vil bli et enda bedre redskap. Hovedoppgaven for etaten fremover vil være å kvalifisere ledige og yrkeshemmede for arbeidslivet og gi markedet fyllestgjørende informasjon om jobbsøkere og deres kvalifikasjoner. Vi løser imidlertid ikke de fundamentale problemene knyttet til å kombinere inkludering og sosial trygghet, så lenge vi ser Aetat og sosial tjenesteytelse hver for seg.

Spesielt er det et klart behov for å se arbeid, trygd og sosiale tjenester i sammenheng. Mange brukere er avhengige av tjenester både fra Aetat og trygdeetaten og av kommunenes sosialtjenester. Derfor vil vi i arbeidet med modernisering av offentlig sektor, som ett av hovedsatsingsområdene, ha en fullstendig gjennomgang av området arbeid, trygd og sosiale tjenester, med sikte på både samordning, forenkling og brukerretting av det som gjøres på dette området.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Sigvald Oppebøen Hansen (A): Det er inga usemje om at ASVO-tiltak er sentrale og gode tiltak. Mange har mykje å bidra med berre dei får oppfølging og tilrettelegging ut frå eigne føresetnader. I lang tid nå har det vore ein diskusjon om kva slags løn, altså bonusløn, desse arbeidstakarane skal ha. Så langt, som elles i arbeidslivet, har dette vore ei sak mellom arbeidsgjevar og arbeidstakar. Forskjellen er at medan andre arbeidstakarar får løn t.d. under sjukdom, får desse arbeidstakarane trekk i løna ved fråvær. Dette opplever ein som svært urettferdig.

Ei anna problemstilling er om den enkelte i ASVO-bedrift bør ha løn og ikkje trygd for den jobben som blir utført. Trygda kan i så måte overførast som lønstilskot til bedrifta. Eg veit at dette skjer i enkelte bedrifter i dag, men det gjeld berre etter samtykke frå den enkelte. Det kunne ha vore interessant å spørje statsråden om han har noko ønske om å ta eit initiativ i denne retninga.

Til sist gjeld det ei eventuell auking av satsane til ASVO, slik statsråden har varsla i møte med komiteen. Dette er veldig bra, men eg føreset at ei slik auking i tilskotssatsane ikkje vil gå ut over det som er målsettinga, nemleg at nettoeffekten av nye tiltaksplassar skal vere på 1 750 nye plassar totalt. Eg ber om at statsråden kan stadfeste at det framleis står ved lag, at det skal vere ei målsetjing på netto 1 750 nye plassar totalt.

Statsråd Victor D. Norman: Svaret på det siste spørsmålet er ja. Målet om 1 750 plasser står fast. Vi gjennomgår opplegget for alle de spesielt tilrettelagte plassene for å sørge for at vi kan få plass til noe høyere satser i støtte til ASVO-bedrifter uten at det går på bekostning av det samlede måltallet – så det står fast.

Når det gjelder spørsmålet om arbeidsvilkårene i ASVO-bedriftene mer generelt, har jeg lyst til å understreke det representanten selv sa, nemlig at dette i stor grad er et spørsmål om avtale mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. Men jeg ønsker å gå gjennom alle rammevilkårene som knytter seg til ASVO-bedrifter. De er et veldig viktig redskap i arbeidet for å inkludere utsatte grupper som burde være i arbeidsmarkedet, og vi må sørge for at vi har en helhetstilnærming til det. I den forbindelse er det også en direkte kobling mellom dette spørsmålet og det generelle spørsmålet jeg nevnte i mitt hovedinnlegg, dette med gjennomgang av hele området arbeid, trygd og sosiale tjenester for å sørge for at vi får en helhetstilnærming til spørsmålet om hvordan innsats for inkludering skal kombineres med velfungerende trygdetiltak og med en velfungerende kommunal sosial tjenesteytelse. Og dette er et av de spørsmålene som naturlig dukker opp i den forbindelse.

Torbjørn Andersen (FrP): Jeg merket meg at statsråd Victor D. Norman viet en del av sitt innlegg til behovet for økt arbeidsinnvandring, og her er vel kanskje et av de områdene der Høyre og Fremskrittspartiet har et noe ulikt syn.

Jeg vil stille meg undrende til de partier som fortsatt synes å mene at økt arbeidsinnvandring av sågar ufaglært arbeidskraft fra land utenfor EØS-området, er nødvendig for Norge. Vi er inne i en periode der det er noe økende ledighet. Det finnes for tiden noe sånt som 60 000–70 000 ledige i Norge. Vi har hundretusener som arbeider i halv eller annen brøkdels stilling. Vi har oversysselsetting i landbruket og offentlig forvaltning. Så vi har – det er mitt poeng – en arbeidskraftreserve i Norge totalt som burde overflødiggjøre arbeidsimport fra land utenfor EØS.

En annen ting som jeg vil inn på, er noe annet som statsråden omtalte i sitt innlegg, og som jeg selv har vært opptatt av i mine innlegg, og det er en gjennomgang av de offentlige reguleringer, av konkurransepolitikk. Jeg oppfattet statsråden dit hen at han legger opp til å være en pådriver for å få dette viktige arbeidet igjennom i den offentlige virksomheten. Jeg ser fram til de resultatene som vil komme som en følge av det moderniseringsarbeidet som bl.a. statsråd Victor D. Norman legger opp til, og som han synes å ivre nødvendig for.

Vi har for mye konkurransebegrensende i norsk offentlig forvaltning. Her er det et kjempearbeid å gjøre, så jeg respekterer at det tar tid, men jeg vil gjerne spørre: Hvor lang tid må vi vente før vi får se noen resultater av det statsråden har satt i gang?

Statsråd Victor D. Norman: Det var hyggelig at representanten Torbjørn Andersen nå også inkluderte arbeids- og administrasjonsministeren i moderniseringsprogrammet, for tidligere var det kommunalministeren som ble tillagt det fulle ansvar for dette av den samme representanten, men takk for det.

Når det gjelder spørsmålet om tempoet i moderniseringsarbeidet, har jeg lyst til å komme tilbake til det i forbindelse med den særskilte redegjørelsen jeg skal gi i Stortinget i januar om det spørsmålet.

Når det gjelder spørsmålet om arbeidsinnvandring kontra spørsmålet om å mobilisere arbeidskraftreserven i Norge, er svaret veldig enkelt: Vi trenger begge deler. Ser vi fremover i et 10–20–30 årsperspektiv i Norge, har vi ikke noe generelt forsørgelsesproblem i Norge. Økonomisk sett har vi god evne til å ta oss av dem som ikke kommer til å være i arbeidslivet om 20–30 år, men vi har et bemanningsproblem, veldig enkelt. Forholdstallet mellom yrkesaktive og yrkespassive vil utvikle seg i så ugunstig retning i de kommende 10–20–30 år at vi må mobilisere alt vi kan få tak i av arbeidskraftreserver både innenlands og fra utlandet. Og da har jeg bare lyst til å gjenta det jeg sa i mitt hovedinnlegg: Vi står overfor en veldig stor utfordring i å holde den linjen klar, hvis vi nå skulle gå inn i en kortvarig periode med et noe slakkere arbeidsmarked. Erfaringene vi hadde fra første del av 1990-tallet, var at kortvarig arbeidsledighet førte til massiv, langvarig utstøting fra arbeidslivet, og det har vi rett og slett ikke råd til hvis vi skal klare å kunne tilby pensjonister, barn, yrkeshemmede og uføretrygdede et brukbart tilbud om 20 år.

Karin Andersen (SV): Jeg har først lyst til å si at siste delen av statsrådens resonnement deles fullt og helt av SV.

Jeg er også glad for at statsråden slo fast at avtalen som er inngått med partene i arbeidslivet om å redusere sykefraværet, står fast. At ytringsfriheten gjelder, er greit, men jeg vil spørre statsråden om han ikke mener at det er lurt at de som har inngått en slik avtale, i så fall benytter den med litt klokskap og omtanke, og ikke oppfører seg slik at det ved første korsvei sås tvil om den. Det er nemlig et flertall på Stortinget som kunne tenke seg å støte dette om ganske raskt hvis ikke Regjeringen nå står fast på avtalen og viser trygge holdninger til dette.

Så til et annet viktig tema, og det er omstilling og privatisering. Vi i SV har lyttet med interesse til hva statsråden har sagt bl.a. i trontaledebatten, og vi har registrert at det har vært faglig tyngde og integritet i det statsråden har sagt, på tross av den store politiske uenigheten det er mellom SV og Høyre på dette punktet. Men vi frykter at statsråden er en ulv i fåreklær, særlig fordi vi nå ser hva som skjer i Stortinget. For her, i sene nattetimer, gjøres det vedtak der bl.a. Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet i samferdselskomiteen har vært med på å gjøre Posten, NSB og Luftfartsverket om til AS uten i det hele tatt å ha diskutert det med administrasjonen eller de ansatte. Og da har jeg lyst til å ta opp det statsråden sa i sitt innlegg i trontaledebatten:

«Det fjerde og siste hovedprinsippet i moderniseringsarbeidet er at det må forankres hos de ansatte. Gode offentlige tjenestetilbud forutsetter entusiasme og pågangsmot hos dem som yter tjenestene. En prosess som de ansatte i verste fall er imot, og i beste fall bare halvhjertet er med på, vil ikke føre til målet. Vi vil derfor legge stor vekt både på å lytte til de ansattes organisasjoner og å trekke dem sterkt inn i arbeidet.»

Vil statsråden følge dette opp i forhold til sine partikolleger og fortelle at en slik prosess som vi nå har vært vitne til, ikke er akseptabel?

Presidenten: Presidenten var noe i tvil om uttrykket «ulv i fåreklær», men antar det var en vurdering og ikke en påstand.

Statsråd Victor D. Norman: Ingen problemer. Statsråden kan i hvert fall bekrefte at han har fåreklær, for denne dressen er så vidt jeg vet, av ull. Jeg tror familien kan bekrefte at statsråden ikke er noe særlig aggressiv, så ulvemessig sett tror jeg det kan være litt problematisk.

Statsråden har i tillegg lyst til å si at han neppe er den rette til å gi representanter for organisasjonene råd om å tie stille – så jeg tror jeg skal avholde meg fra å kommentere hvordan ytringsfriheten bør benyttes i organisasjonene. Jeg fastholder det jeg sa: Organisasjonene er forpliktet av avtalen, og vi føler oss overbevist om at både NHO og LO lojalt vil følge opp intensjonsavtalen.

Når det gjelder spørsmålet om hva som skjer i sene nattetimer i komiteer i Stortinget, så vet statsråden veldig lite om det, for han pleier å sove om natten. Og det gjorde han også denne natten.

Jeg har lyst til å understreke veldig sterkt det jeg har sagt før, at det er viktig å ha de ansatte med i moderniseringsarbeidet. Men jeg har også lyst til å understreke at i dette spørsmålet om aksjeselskaper, som på en eller annen måte nå er blitt et veldig stort og altfor dramatisk spørsmål, virker det som om man blander sammen spørsmålet om selskapsform med spørsmålet om privatisering. Aksjeselskapsformen er en velegnet, grei måte å organisere en virksomhet på. Det gir veldig klare ansvarslinjer. Det gjør det veldig klart hva som er eierens ansvar, og hva som er foretakets eget ansvar. Og samtidig er det, i den grad man ønsker å bruke aksjeselskapsformen til å knytte spesielle formål eller begrensninger til virksomheten, nesten ingen begrensninger man ikke kan legge inn i vedtektene for et aksjeselskap. Derfor tror jeg personlig at mediene i dag unødig har dramatisert dette spørsmålet om valg av selskapsform for disse virksomhetene. Og jeg tror de sentrale spørsmålene i forbindelse med modernisering og omorganisering går på helt andre ting enn selskapenes juridiske status.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Det er bra at statsråden på kort tid har følgt opp med eit ryddig, enkelt og handterleg regelverk for arbeidsmarknadsbedriftene, slik at det blir mogleg for dei til å ha endå fleire enn i dag i arbeid. No framgår det av Arbeids- og administrasjonsdepartementets budsjettproposisjon at det òg er andre tiltak for yrkeshemma. For eksempel er det når det gjeld lønstilskotsordninga, sagt at nesten 60 pst. av dei yrkeshemma deltakarane som prøvde seg i arbeidslivet med den ordninga, kom tilbake til arbeidslivet. Om ordninga med fleksibel jobb, som er meint å vera spesielt innretta mot folk som i periodar av livet har god arbeidsevne og tilsvarande redusert arbeidsevne i andre periodar, er det sagt at måltala ikkje er nådde. Mitt spørsmål er: Er det arbeidsgivarsida som her er ei hindring, eller er det andre hindringar? Eg synest særleg det er nødvendig å få dette bekrefta eller avkrefta i dag når eg ser at arbeidsgivarsida så sterkt er ute og flaggar sjukelønsordninga som eit hinder for å få fleire inn i arbeidslivet.

Så til modernisering og fornying av offentleg sektor. Eg er glad for at statsråden så nøye presiserer at det går an å leggja inn ulike element ved privatisering og konkurranseutsetjing. Er han, med bakgrunn i det han innleidde sitt innlegg med når det gjaldt distriktspolitikk, oppteken av å ta omsyn slik at ikkje den konkurranseutsetjinga og privatiseringa som han no måtte planleggja, verkar sentraliserande og verkar ulikt landet rundt når det gjeld det som til i dag har vore likeverdige tilbod?

Statsråd Victor D. Norman: Når det gjelder spørsmålet om hvorfor det er ulike typer tiltak for å inkludere yrkeshemmede som kan gå inn i normalt arbeid slik at de faktisk kommer inn i det, er det klart at det har mye å gjøre både med måten vi håndterer virkemiddelapparatet på på den statlige siden, og med holdninger ute i bedriftene og delvis i organisasjonene. Derfor legger intensjonsavtalen opp til både en annen måte å håndtere og organisere virkemidlene på – det følger vi opp med et mye tettere samarbeid mellom Sosialdepartementet og Arbeids- og administrasjonsdepartementet i gjennomføringen av tiltakene – og den legger opp til at bedrifter skal forplikte seg til å være inkluderende arbeidslivsbedrifter og derved jobbe med den interne kulturen i disse spørsmålene.

Vi akter å legge vekt på at statlige virksomheter skal gå foran med et godt eksempel som IA-bedrifter, og vi kommer til å jobbe tett mot, og sammen med, NHO for å sørge for at vi får mange private IA-bedrifter. Og da tror jeg også vi kommer til å se at virkemidlene fungerer bedre.

Bare for å fjerne enhver tvil, siden spørsmålet nå er reist både av Meltveit Kleppa og Andersen: Det er nok mange meninger i Regjeringen i forhold til spørsmålet om hva slags sykelønnsordning vi burde ha i Norge, men vi har inngått en avtale som innebærer at vi skal bruke andre virkemidler enn reformer i sykelønnsordningen for å løse dette problemet. Så skal vi se om det virker. Vi skal gi det en god, real sjanse, men det betyr ikke at vi i all fremtid har forpliktet oss til å avstå fra å ta opp spørsmålet om sykelønnsordningen.

Når det gjelder modernisering og fornyelse, er mitt klare mål og ønske at dette ikke skal virke distriktsfiendtlig. Én av måtene å få det til på, er å åpne for at vi ikke skal ha samme modeller og samme løsninger i alle deler av landet og i alle slags kommuner – uavhengig av hvor store de er eller hvor de ligger. Jeg tror at et moderniseringsarbeid som åpner for at vi skal ha et mangfold av tilpassede løsninger, vil være mye mer distriktsvennlig enn en modell som innebærer at vi skulle ha samme løsning overalt i landet.

Reidar Sandal (A): Statsråd Norman peika i innlegget sitt på at vi ser forsterka tendensar til aukande arbeidsløyse i landet vårt. For Arbeidarpartiet er det derfor avgjerande viktig å ha eit auka omfang på tiltaksplassane. Vi er særleg opptekne av dette fordi vi vil legge til rette for å kvalifisere folk for arbeidsmarknaden, som dei bør kome inn igjen på snarast mogleg. Eg føler at Regjeringa Bondevik er noko defensiv på dette feltet og stort sett nøyer seg med å foreslå auka midlar til dagpengar. Spørsmålet mitt til statsråden er derfor: Vil Regjeringa kome tilbake med forslag om å auke talet på tiltaksplassar i revidert nasjonalbudsjett?

På ei rekkje område i samfunnet vårt manglar vi faktisk arbeidskraft. Det peika òg statsråden på i innlegget sitt. Eg meiner det er viktig å stimulere eldre arbeidstakarar til å stå lenger i arbeid enn det som no er situasjonen for mange. Noverande ordning for AFP legg opp til at ein kan tene inntil 4 000 kr pr. år utover pensjonen utan at det har negative økonomiske konsekvensar for dei det gjeld. Dette inspirerer ikkje til å bruke restarbeidsevna. Eg vil derfor spørje arbeidsministeren: Vil han medverke til at inntektsgrensa blir auka til 1 G for å motivere fleire arbeidstakarar til å bruke restarbeidsevna si?

Statsråd Victor D. Norman: Når det gjelder spørsmålet om flere tiltaksplasser, har jeg lyst til å understreke at vi ikke bare må se det i forhold til arbeidsledigheten, men også i forhold til hvilke grupper det er som står bak økningen i arbeidsledigheten. Det som foreløpig har vært tilfellet, er at det i stor grad er personer som kommer fra tjenesteytende virksomhet, eller personer som kommer fra IT-bransjen, som har blitt ledige. Dette er, slik vi vurderer det, folk som det først og fremst er viktig å få over i annet arbeid så rask som mulig. De mangler ikke kvalifikasjoner, men man må sørge for at formidlingen foregår godt. Vi kommer ikke bare til å ha blikket veldig nært rettet mot volumet i ledigheten, men også mot hvilke grupper som går ut i ledighet, for å se hvilket behov det er for flere kvalifiseringsplasser. Det betyr at vi i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett vil komme tilbake til spørsmålet, uten at jeg her vil si at vi nødvendigvis vil foreslå flere plasser. Dette kommer an på både omfanget og sammensetningen av den ledigheten vi måtte få utover vinteren.

Når det gjelder spørsmålet om AFP, er svaret: Statsråden har ikke lyst til å medvirke til at inntektsgrensen blir satt til 1 G. Ikke fordi han ikke har lyst til å få pensjonister tilbake i arbeidslivet, men fordi han er opptatt av at vi ikke skal få flere unge pensjonister. Da grensen på 1 G ble erstattet av et slingringsmonn på 4 000 kr, hadde det en klar positiv virkning på antallet nye AFP-pensjonister. Jeg er veldig redd for å gå tilbake til den ordningen vi hadde tidligere, som innebar at vi i praksis oppmuntret til mye sterkere utstøting enn det arbeidstakerne selv og samfunnet var tjent med. Når det er sagt, er det klart at 4 000 kr er ikke noe magisk tall. Man kan godt diskutere om man skjønnsmessig burde ha et noe høyere tall, men å gå opp i størrelsesorden 1 G har, tror jeg man kan si ut fra tidligere erfaringer, veldig uheldig virkning på antallet som går ut på AFP.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Reidar Sandal (A): Arbeidarpartiet legg stor vekt på at vi skal ha kommunalt sjølvstyre og likeverdige velferdstilbod i alle delar av landet vårt. Vi veit at kommunane og fylkeskommunane syter for det aller meste av den offentlege tenesteproduksjonen. Derfor blir det heilt sentralt at dei same kommunane og fylkeskommunane får økonomiske vilkår som gjer dei i stand til å tilby dei tenestene som befolkninga har behov for. Regjeringa Stoltenberg sitt økonomiske opplegg for kommunesektoren legg til rette for dette. Forslaget inneber ein reell vekst i dei samla inntektene for sektoren på om lag 3,5 milliardar kr.

Det er positivt at handlingsrommet for kommunesektoren aukar. Dei frie inntektene blir 1 775 mill. kr høgare i 2002 enn i 2001. Regjeringa Stoltenberg foreslo ei offensiv satsing for barnehagane med 1 milliard kr ekstra neste år. Midlane skal brukast til å skaffe og drive fleire plassar, og til å setje ned foreldrebetalinga. Den førre Regjeringa la også fram forslag om å auke tilsegnsramma med 4 000 plassar innanfor eldreomsorga. Det blei vidare foreslått å setje av meir pengar til psykisk helse og ei ekstra satsing på opprusting av skulebygg. Alt dette er gode tiltak som gir betre velferd i landet vårt. Vi får fleire og betre tenester til innbyggjarane rundt om i kommunane våre.

Bondevik II-regjeringa har lagt fram eit budsjettforslag med nye anslag for den økonomiske utviklinga. Ein vesentleg del av desse midlane vil Arbeidarpartiet bruke til skattelette for dei som har dei lågaste inntektene. Satsen i minstefrådraget aukar med 2 prosentpoeng. Dette gir lågare skatteinntekter for kommunane, noko Arbeidarpartiet kompenserer fullt ut.

I sitt endelege kommuneopplegg for 2002 aukar Arbeidarpartiet handlingsrommet med over 600 mill. kr. Av dette aukar rammetilskota med 85 mill. kr utover kompensasjonen for at skatteinntekter fell bort. Dette er inntekter som vi ønskjer skal brukast til auka satsing på barnevern, skulehelseteneste, norskopplæring og ei rabattordning for ungdom i kollektivtransporten.

Arbeidarpartiet vil dessutan auke dei øyremerkte midlane til kommunesektoren med 387,5 mill kr. Desse midlane skal m.a. brukast til helsetilbod til narkomane, til rusførebyggjande arbeid og til tilskot i vidaregåande opplæring.

Kommuneopplegget til Arbeidarpartiet for neste år legg eit godt grunnlag for den offentlege tenesteytinga i landet vårt. Vi vil gi 445,5 mill. kr meir i tilskot til kommunesektoren enn fleirtalet, Høgre, Kristeleg Folkeparti og Framstegspartiet, legg opp til. Det vil nok bli lagt merke til rundt om i kommunar og fylkeskommunar.

I Arbeidarpartiet forstår vi at mange kommunar og fylkeskommunar er i ein pressa økonomisk situasjon. Derfor ber vi om at Regjeringa gir ein grundig presentasjon av problema. Vi ønskjer at Regjeringa skal skissere tiltak for å rette opp den økonomiske ubalansen. Høgre og Kristeleg Folkeparti avviser eit slikt arbeid. Det heiter nemleg i deira merknader at «utviklingen i kommuneøkonomien peker i retning av stabilisering og forbedring». Slike synspunkt borgar ikkje for at regjeringspartia vil yte noko særleg for å få sunnare økonomi i kommunar og fylkeskommunar som ikkje veit å få orden på sine budsjett.

Kommunal- og regionalministeren skisserer ei løysing i Aftenposten i går: Storbyane skal få meir pengar, småkommunar mindre. Den framgangsmåten blir for enkel. Den økonomiske ubalansen i kommunesektoren er ikkje berre avhengig av folketal. Eg vil oppmode statsråd Solberg om å lage eit kommuneopplegg for 2003 som gjer kommunane i stand til å løyse sine oppgåver – anten det er snakk om ein stor bykommune, ein innlandskommune på Austlandet eller ein kystkommune i Nord-Noreg eller på Vestlandet. Skal vi få sunnare økonomi i kommunesektoren, må vi vere villige til å bruke meir midlar der, ikkje berre omfordele.

Staten gir store overføringar til kommunar og fylkeskommunar. Det er framleis nødvendig. Men det er ikkje tilstrekkeleg. I kommunane er ein òg avhengig av eit velfungerende næringsliv som blir inspirert til nyskaping, omstilling og auka verdiskaping. I dette arbeidet er det svært viktig med aktive distriktspolitiske verkemiddel. På det området sviktar Bondevik II-regjeringa fullstendig, med dramatiske reduksjonar, eller fjerning av løyvingar i distrikts- og regionalpolitikken og med fjerning av løyvinga til nyskapingsprogramma som Stoltenberg-regjeringa foreslo.

Kari Lise Holmberg (H): Ordtaket «Arbeidet adler mannen» er like aktuelt i dag som før. Arbeid gir grunnlag for inntekt og tilhørighet. Arbeid gir selvrespekt og selvfølelse. For de aller fleste er arbeid den viktigste sikring mot utstøting og fattigdom. Arbeid er viktig både for den enkelte og for landet.

Det er et felles mål for komiteen at flest mulig skal være i arbeid, at arbeidslivet må bli mer inkluderende, og at forholdene må legges til rette slik at det blir plass til alle. I dag er for mange syke eller uføre, og for mange går tidlig av med alderspensjon. Det er gledelig at en enstemmig komite understreker viktigheten av et inkluderende arbeidsliv, hvor alle med arbeidsevne skal få anledning til å delta.

I dag er ledigheten blant funksjonshemmede høy. Det samme gjelder ledigheten blant innvandrere. Det er også en samlet komite som understreker behovet for en handlingsplan for å rekruttere fysisk funksjonshemmede til stillinger i offentlig sektor.

Til tross for både rekrutteringsplan og lokale handlingsplaner sliter ikkevestlige jobbsøkere med å få seg arbeid. Utdannelse hjelper ikke mørkhudede – de slipper ikke inn på arbeidsmarkedet, kunne vi lese i Aftenpostens mandagsutgave.

Det er helt på sin plass når byråd Torger Ødegaard i Oslo refser arbeidsgiverne og ber dem se bort fra hudfargen når de skal ansette nye medarbeidere, for som han sier:

«Det er ingen grunn til at de ikke skal ansette kvalifiserte søkere med minoritetsbakgrunn.»

Som statsråd Norman orienterte om, er ledigheten nå stigende. Men selv om vi på kort sikt får en økning, vil vi fortsatt komme til å ha lav ledighet. Det er press på arbeidsmarkedet, og det er mangel på arbeidskraft spesielt innen utdanning, helse og omsorg. Det er et stort tankekors at vi i Norge har stelt oss slik at sykefraværet er både høyt og dyrt, og at antallet uføretrygdede også er høyt.

Det er gledelig at Stortinget tar arbeidslivets utfordringer på alvor og gir Regjeringen føringer for arbeidet framover.

Komiteen mener det nå er behov for en stortingsmelding om arbeidsmarkeds- og sysselsettingspolitikken i det 21. århundre.

Regjeringen har tatt gode grep for å trygge sysselsetting, næringsliv og bosetting. For å opprettholde bosettingen i distriktene og sikre levedyktige lokalsamfunn i hele landet er det helt vesentlig å tenke nytt og være framtidsrettet. Komitemedlemmene fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet ber Regjeringen sørge for at de offentlige virkemidlene i større grad rettes inn mot forskning og kompetanseheving samt mot utvikling og implementering av ny teknologi. Dette vil best sikre et variert næringsliv, med produktive og lønnsomme arbeidsplasser. Dette er god distriktspolitikk. Og det er bedre med gode rammebetingelser for alle enn selektive tiltak for enkelte. Derfor er skatte- og avgiftslettelsene i årets budsjett helt vesentlige.

Det er gledelig at statsråd Solberg nå vil ta fatt i storbyenes mange utfordringer. Man har i byene lenge gitt uttrykk for at landet ikke har hatt en god nok politikk for de spesielle storbyproblemene som er knyttet til fattigdom, integrering av innvandrere, jobbtiltak og boligpolitikk. Som tidligere ordfører i Skien vet jeg at det har blitt gjort en rekke henvendelser til storting og regjering i sakens anledning, men viljen til å gjennomføre endringer var dessverre ikke i tilstrekkelig grad til stede i Stoltenberg-regjeringen. Statsråden fokuserer nå mot byen og alle dens utfordringer. Det kommer sent, men det kommer godt.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Inger S. Enger (Sp): Senterpartiet har i denne debatten fremmet flere forslag som ville gitt bedre forhold i kommunene hvor vi bor, og hvor vi mottar ulike tjenestetilbud. Det burde ikke være noen hemmelighet at Senterpartiet har ønsket seg mer penger til kommunal sektor. Men som alle vet, er det ulike fordelingsnøkler som ligger til grunn for overføringssystemet til kommunene, det meste er basert på befolkningstall. Det lages en slags gjennomsnittsberegning ut fra de store talls lov. En kan mene mye om snaue rammer og gjennomsnittsberegning, men det blir en annen debatt.

Nå vil jeg peke på ett område hvor gjennomsnittsberegninger blir helt feil. Det gjelder ressurskrevende brukere. Veksten i denne brukergruppen er ikke reflektert i rammene. Gruppen øker særlig innen tung psykiatri, rus- og trafikkskadde. I denne sammenhengen snakker vi om personer hvor kostnadene ligger på 1–2 mill. kr, ja opp til 3 mill. kr pr. år. Det er også tilfeldig hvor disse tilfellene dukker opp.

Dagens ordning er slik at kommunen i realiteten bærer alle kostnader, dvs. når kostnadene overstiger 600 000 kr, skal det rapporteres til fylkesmannen. Det blir da gitt et tilskudd fra skjønnsmidlene som fylkesmannen disponerer. I min hjemkommune tilsvarer skjønnsmidlene 20 000 kr pr. person. Det er ikke veldig mye, og det er ikke enestående for Gausdal. Det sier seg sjøl at dette medfører en tyngende belastning for kommunebudsjettet, som dessverre vil gå ut over en del andre ting. Dette har stortingsflertallet for så vidt tatt innover seg, og i innstillingen som vi behandler i dag, heter det:

«Stortinget ber Regjeringen om å etablere en statlig toppfinansiering for ressurskrevende brukere. Regjeringen bes fremme forslag i kommuneproposisjonen for 2003.»

Men det innebærer jo at ordningen tidligst kan tre i kraft fra 1. januar 2003.

Senterpartiet er rede til å gå lenger. Vi har tidligere fremmet følgende forslag:

«Det innføres en toppfinansiering for særlig ressurskrevende brukere av kommunale tjenester. Kommunene betaler en egenandel på kr 600 000. Staten betaler 80 pst. av kostnadene utover dette.»

Det er synd at stortingsflertallet ikke har vært villig til å gå med på dette.

Jørgen Kosmo hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Sverre J. Hoddevik (H): Jeg tillater meg – under møteledelsens strenge tidsramme – å knytte et kort innlegg til en bitte liten merknad i dagens innstilling.

Det gjelder en avsluttet grensereguleringssak i Møre og Romsdal. Vi har en inndelingslov som tilsier at slike saker ikke skal havne i denne salen overhodet. Denne saka var den siste som blei behandla etter gammel lovtekst, der kompliserte saker kunne sendes til Stortinget. Argumentasjonen i slike saker er at de lokale ønskene skal imøtekommes. Ved Stortingets forrige behandling av denne saka blei det pekt uttrykkelig på at her var det andre som burde høres. Det blei pekt på hvordan man burde opptre ved bruk av folkeavstemminger, og saka blei sendt tilbake for behandling i regjering. I ettertid, etter at beslutninga blei fattet, er det avholdt en folkeavstemming som klart tilkjennegir at denne påpekinga av andre kretsers interesser var relevant.

I innstillinga har komiteens flertall en kryptisk merknad om at Regjeringa, eller statsråden, kan gripe fatt i saka og komme tilbake til Stortinget med den. Det burde kunne gis en oppklaring i denne salen av hva man faktisk mener med dette, om man mener å gi statsråden signal om at den nær forestående overføringa bør fryses, eller om det er ment slik at dersom statsråden finner grunn til å legge vekt på de nye opplysningene, så kan Regjeringa beslutte seg for et annet resultat, dvs. at man omstøter den beslutninga som den forrige regjeringa har gjort.

Det er betydelig fersk kunnskap i Stortinget om denne saka, i kraft av forholdsvis ferske dokumenter og en smule hukommelse. Min oppfordring i denne saka er at komiteens medlemmer, Stortinget og statsråden tydeligere tilkjennegir hva som er mulighetene og begrensningene knyttet til en slik merknad.

Hensikten med mitt innlegg under denne stramme tidsramma var – om mulig – å få en tydeligere oppklaring av hva målsettinga er.

Presidenten: Hvis presidenten oppfattes å være streng, så er det meningen. Samlet taletid i dag er beregnet til nesten elleve timer, og av hensyn til dem som skal sitte her i natt, tror jeg at vi må være strenge nå i formiddag.

Ola T. Heggem (Sp): Som møtende vararepresentant og med daglig virke i en ordførerstol er det med spesiell interesse jeg tar del i denne debatten.

Jeg vil starte med å uttrykke skuffelse over komiteflertallets manglende oppfølging av bl.a. årets valgkamp, der komiteens medlemmer og andre her i huset gav mange lovnader til innbyggerne våre. Det er bekymringsfullt at de som skal produsere disse tjenestene, ikke blir satt i stand til å utføre jobben på en tilfredsstillende måte.

Jeg har også med uro merket meg flertallets, og ikke minst statsrådens, ønske om å foreta en betydelig omfordeling av kommunemilliardene. Jeg tillater meg faktisk å spørre om en virkelig mener at tilbudet er for godt i de mindre kommunene. Det hadde vært interessant om statsråden ved en senere anledning hadde svart på det spørsmålet.

Forslaget om å ta bort de kommunale næringsfondene er også oppsiktsvekkende og viser med tydelighet «den nye kursen i distriktspolitikken».

Til slutt litt om landbrukskontorer. Jeg har personlig fulgt denne saken nøye fra den dagen kommunene overtok ansvaret for disse kontorene, og har fått forståelsen av at det skulle innføres kriterier som skulle ivareta landbrukskommunenes spesielle oppgaver. Det har ikke skjedd. Penger som i alle år har gått til landbruksforvaltning, skal nå omfordeles og brukes til helt andre formål i mange kommuner, mens de kommuner som har et aktivt landbruk og store landbruksareal, i framtida må omprioritere fra f.eks. skole og omsorg for å løse lovpålagte oppgaver innenfor landbruksforvaltningen.

Her er noen eksempler: Oslo kommune får en økning fra vel 200 000 kr til nærmere 40 mill. kr, mens mange landbrukskommuner får en reduksjon fra 1–2 mill. kr til knappe 200 000 kr, eller 20–30 pst. av tidligere overføringer. Nedskjæringer i millionklassen betyr mange stillinger, og det er ikke smuler vi snakker om i småkommunenes budsjetter.

Det er med glede og forventning jeg konstaterer at komiteen ber om en ny gjennomgang av fordelingen av disse 350 millionene det faktisk er snakk om.

Peter Gitmark (H): Det er oppsiktsvekkende når representanten Schjøtt-Pedersen, tidligere finansminister og tidligere leder av finanskomiteen, meddeler at Arbeiderpartiet ikke kan ta ansvar for rammen på område 6 og ønsker å stemme mot hele budsjettet på rammeområde 6. Flere ganger de siste fem årene som budsjettreformen har vart, har opposisjonen vært svært uenig med Regjeringen, men uten å ta det skrittet å stemme mot hele rammen. Jeg håper dette er siste gang Arbeiderpartiet demonstrerer en så stor uvilje som de har gjort nå.

Så vil jeg gjerne kommentere representanten Karin Andersens svar på min replikk tidligere i dag. Jeg er sjokkert når SV sier at det er greit at overføringer til studentboliger kan kuttes så lenge stipendet går opp. Det er sågar bare fra 1. november stipendandelen går opp – to måneder før Samarbeidsregjeringen ville ha satt den opp. Når vi vet at de andre motpostene er månedlige utbetalinger av stipend og studielån og også en konverteringsordning, spør jeg meg selv: Hva har skjedd med SVs prinsipper? Jeg priser meg lykkelig, også på SVs vegne, over at SV ikke er med i flere flertallsinnstillinger enn den ene. Da tror jeg virkelig SV hadde gitt sine prinsipper på båten.

Karin Andersen (SV): Jeg skjønner at det faller en ung Høyre-mann veldig tungt for brystet at det er SV som har greid å sikre 40 pst. stipendandel til studentene, og at det er veldig vanskelig for dem å svelge. Men jeg kan forsikre representanten Gitmark om at det er mange korsveger før 1. november der vi kan få på plass flere penger, også til studentboliger. Den ene korsvegen er ved en omgrupperingsproposisjon som ligger til behandling i Stortinget nå. SV jobber for dette, og Høyre er invitert til å støtte det. Dessuten har vi et revidert nasjonalbudsjett på trappene. I den forbindelse er det veldig mange gode muligheter for dette. Prinsippet om å få økt stipendandelen er svært viktig for SV. Men vi er sjølvsagt ikke glad for at vi måtte kutte der. Vi ønsker tvert imot å jobb morgen, middag og kveld for å få flere penger til boligbygging, også til studentboliger.

Bostedsløse var et tema i stad, i en dialog mellom SV og statsråden. Jeg må knytte noen merknader til det, for her er det spørsmål om å få på plass et mer aktivt system enn det vi har i dag. Både Stortinget og statsråden vet at kommunene ikke gjør jobben sin. Tvert imot oppfører kommuner seg nå, som Oslo kommune, som rene hushaier. Kommunene leier ut til markedspris og har ikke aktive nok virkemidler for å hjelpe de som er bostedsløse. SVs agenda har vært at staten skal være mye mer aktiv og gå inn og legge til rette virkemidler, nettopp fordi det her er et kommunalt apparat som svikter. Dette kan vi ikke sitte og se på. Det er faktisk folk som ikke har et sted å bo. Jeg vil utfordre statsråden igjen: Ser ikke statsråden at når det dreier seg om bostedsløse, er det faktisk behov for mer aktive virkemidler også fra Regjeringens og statsrådens side?

Så til debatten om sykelønnsordningen. Jeg registrerer at statsråd Norman ikke vil gå inn og gi råd til en avtalepart. Jeg er sterkt uenig i det. Staten er en av avtalepartene her. Det er svært viktig at denne avtalen holdes, og at den ikke kludres med eller sås tvil om av noen av partene. Jeg oppfatter at staten har et klart ansvar for å rydde opp i dette og få på plass de partene som er der, og de får være så snille å la være å så tvil om dette på en så dramatisk måte som NHO har gjort i dag. Hvis ikke, vil den tvilen hefte ved det at dette egentlig også er Regjeringens agenda, men at den ønsker at NHO skal gå foran, og at den i Stortinget skal ha backing fra Fremskrittspartiet til å gå løs på dette ved første og beste anledning. Så her må jeg be statsråden gjøre mer enn bare stilltiende å akseptere at ytringsfriheten går over den avtalen som er inngått.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A): Jeg har med interesse merket meg at statsråd Solberg i debatten har sagt nei til sitt eget utspill i NRK–radio forleden om at Husbanken nå skal bli førstehjemsbank. Hvis jeg forstår statsråden rett, skal det knapt bli noen svekkelse av noen av de eksisterende tiltak og rammer. Men dersom statsråden står fast ved at antallet etableringslån skal økes til det nivå arbeiderpartiregjeringen foreslo, mens utlånsrammen settes 2 milliarder kr lavere, så betyr det at rundt 1 500 færre boliger kan oppføres med husbanklån neste år.

Jeg har ellers merket meg statsråd Normans understrekning av viljen til utlokalisering av statlig virksomhet. Det er jeg glad for. Jeg håper statsråden også vil følge opp merknaden fra flertallet i komiteen, som forutsetter at den nye regjeringen følger opp den forrige regjeringens arbeid om å etablere 30–50 nye statlige arbeidsplasser i Vardø. Dette er antakelig den kommunen som er hardest rammet av omstilling i statlig virksomhet.

Representanten Hoddevik tok opp spørsmålet om grenserevisjonen mellom Sande og Vanylven kommuner. Den merknaden som står her, må for Arbeiderpartiets del ikke forstås slik at Arbeiderpartiet gir Regjeringen en generell tilslutning til det Regjeringen måtte ønske, men dersom Regjeringen mener at den har nye opplysninger som den vil legge fram for Stortinget til en vurdering, vil vi selvfølgelig vurdere saken. Men som sagt, ikke en generell tilslutning fra vår side.

Regjeringen Bondevik har lagt fram nye anslag for arbeidsledigheten neste år. Disse anslagene bygger på analyser som er kommet etter at regjeringen Stoltenberg la fram sitt budsjettforslag, og som fanger opp den økte usikkerheten i internasjonal økonomi. Regjeringen anslår nå økt arbeidsledighet neste år, og det ville forsterkes gjennom ledighetstallene for november, som ble lagt fram mandag, og de nyeste analysene som også kom fra andre steder. Økningen i ledigheten siste måned er den største på nær ti år, og det bør uroe oss alle.

Arbeiderpartiet mener for sin del at Regjeringen er for passiv når den nå bare øker bevilgningene til arbeidsledighetstrygd. Vi mener at de nye opplysningene gjør det nødvendig å styrke arbeidsmarkedstiltakene, og har derfor foreslått det. Jeg forutsetter imidlertid at Regjeringen nøye følger utviklingen, og jeg er glad for at statsråden understreket det. Jeg forutsetter at Regjeringen eventuelt kommer tilbake til Stortinget med forslag til tiltak.

Ellers vil jeg vise til at Arbeiderpartiet også mener at det er behov for en grundig gjennomgang av kommuneøkonomien – én ting er pensjonskostnadene, en annen ting er underskuddene som følge av aktiviteten i sykehussektoren. Her viser jeg til det private forslag som er fremmet av representanter for Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet, og til behandlingen av det i Stortinget.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Høgres kommunalpolitiske talsmann sa i dag i sitt innlegg at ingen kommune får ei krone for mykje. Eg deler hans vurdering.

Så seier statsråd Solberg med reine ord at det er kommunar som pr. dato får tilført for mykje midlar. Eg ber om ei konkretisering i forhold til eit bilete av Kommune-Noreg, teikna av statsråden, som eg ikkje kjenner meg igjen i.

Så nokre få ord om bustadsektoren. Det er nødvendig å byggja opp ein skjerma marknad med utleigebustader og låginnskotsbustader for dei som skal inn på bustadmarknaden for fyrste gong, eller som av andre grunnar har problem med å skaffa seg bustad på den opne marknaden.

Senterpartiet meiner at inntektene frå dokumentavgifta bør øyremerkjast med eit program for bygging av allmennyttige utleigebustader, låginnskotsbustader og andre subsidierte bustader under prisregulering. Det går òg an å la ungdom under 30 år få unntak frå å betala dokumentavgift.

Vi vil i vårt alternative budsjett nytta 150 mill. kr til tiltak for bustadlause. I det inngår det høgst nødvendige samspelet som skal vera mellom bustad og oppfølging, f.eks. etterverntiltak for rusmiddelmisbrukarar.

Vi set søkjelyset på dei einslege sin situasjon, ei gruppe der somme har langt høgare buutgifter pr. person enn andre hushald, samtidig som dei òg kjem dårleg ut på andre område. Vi ynskjer ei eiga sak til Stortinget med ei vurdering av bustadpolitiske tiltak. Eg ber om statsråden si vurdering i forhold til det.

Så til slutt til dette som gjeld Husbanken. Av ei total bustadfinansiering i Noreg legg Husbanken beslag på mellom 13 og 14 pst. Det er det vi snakkar om. Det er òg slik – vert det sagt i Husbanken – at det er søkt om 39 pst. meir i lån i år enn i fjor. Det betyr at ein allereie no kan vera i ein situasjon der ein begynner å trekkja av neste års lånerammer. For oss er det viktig å understreka at Husbanken medverkar til at det kvart år kjem eit stort tal nøkterne bustader på marknaden og medverkar til nøktern ressursbruk. Og Husbanken er ein svært viktig reiskap for å driva mot konjunkturpolitikk og sikra at bustadbygginga held fram, òg i nedgangstider. Det er ikkje tvil om at det kan bli vanskelegare å finansiera bustadbygging i distrikta utan Husbanken sine generelle bustadlån. Husbanken finansierer mellom 60 og 70 pst. av nybygg, f.eks. i Nord-Noreg, mot berre 10 pst. i Oslo.

Sigvald Oppebøen Hansen (A): Det går mot slutten av ein lengre debatt. Eg har berre lyst til å knytte nokre kommentarar til noko av det som har blitt sagt i debatten i dag.

For det første vil eg gjere merksam på den merknaden som Arbeidarpartiet har lagt inn i innstillinga når det gjeld tilsettingspraksisen i oljesektoren – som me finn veldig uheldig – og som i innstillinga har fått tilslutning frå Senterpartiet og SV, og faktisk – som eg trudde – òg Framstegspartiet. Nå har representanten Sandberg bekrefta at Framstegspartiet ikkje er med på den merknaden. Eg synest det er litt leitt at Framstegspartiet er med på å skape forvirring ved å – eg hadde eg nær sagt – gå ut og inn av ein merknad.

I ei tidlegare replikkordveksling mellom meg og representanten Sandberg tok eg opp spørsmålet omkring det nye tiltaket innanfor Aetat som skal ivareta dei svakaste av dei svake på arbeidsmarknaden. Representanten Sandberg svarte at det kan løysast av private formidlingsselskap. Eg må seie at eg stiller meg svært undrande til det. Private formidlarar skal i utgangspunktet gjere butikk av det arbeidet dei held på med, og eg trur faktisk ikkje det er særleg interessant for private formidlingsselskap å formidle arbeid for dei svakaste av dei svake. Det kan vere ei tung gruppe å formidle, så eg synest det er leitt at Framstegspartiet, som er opptatt av dei svakaste, etter det dei gir uttrykk for, ikkje er med på det forslaget som Arbeidarpartiet har.

Eg har lyst til å spørje statsråd Solberg om Husbankens rolle. Nå har ho avklart ein del forhold rundt dette, men dersom Husbanken skal fokuserast mot førstegangsetablerarar, er det veldig viktig at etableringslånordninga har ei stor ramme. Nå har me jo hatt etableringslån i ein del år, men det eg opplever, er faktisk at ein del kommunar ikkje tar opp etableringslån for vidare formidling til førstegangsetablerarar. Når om lag 100 kommunar faktisk ikkje tar opp etableringslån og gir innbyggjarane sine det tilbodet, blir det eit problem at me har ei ordning som ikkje omfattar heile landet på det området. Eg oppfordrar statsråden til å gi nokre signal om korleis ho har tenkt å løyse det problemet.

Eirin Faldet (A): Statsråd Erna Solberg startet sitt innlegg i debatten i dag med å si at hun var så glad for å ha fått gjennomslag for hovedtrekkene i budsjettet.

En må vel være fra Høyre for å finne glede i dette budsjettet. Men hvordan står det til med Kristelig Folkeparti og begeistringen for budsjettet? I hvert fall kan jeg bare snakke for mitt eget fylke, Hedmark, og der er det ikke mye tegn til glede. Det var mange av oss som hadde håpet at Regjeringen ville øke innsatsen for ytterligere boligbygging. Jeg er jo glad for at vi har opplevd at statsråden har reversert noe på det som så ut til å bli en reduksjon av Husbanken til en bank for bostedsløse og ungdom. Arbeiderpartiet har benyttet Husbanken til å lage en sosialboligbank, og derfor er jeg glad for at statsråden nå har moderert seg noe. Men rammen er svekket, og det vil faktisk bety, slik det nå foreligger, en reduksjon på 2 500 husbankfinansierte boliger til neste år – i hvert fall i forhold til Stoltenberg-regjeringens budsjettforslag. Og det er altså slik at søkerne står i kø.

Så litt om Aetat Bedrift, den delen som tar hånd om de svakeste, og som har fungert så bra: Hvorfor i all verden skal en fjerne noe som fungerer så bra? Det må være lov å spørre om det er prinsippet om at alt skal privatiseres, som ligger til grunn, i stedet for å hjelpe og gi bistand til alle de arbeidssøkerne som ønsker å komme i jobb og leve av egen inntekt.

Jeg er glad for at komiteen er med og øremerker 20 mill. kr til montering av heiser i boligblokker. Hamar er en foregangskommune i denne sammenheng. Hamar kommune har satt av penger i et fond som benyttes til å montere heiser i blokker, slik at eldre kan bo i egen blokkleilighet selv om de blir litt dårlige til beins.

Helt til slutt hadde jeg ønske om å gjøre statsråd Victor D. Norman en liten visitt siden han var såpass tilbakeholdende når det gjelder AFP, avtalefestet pensjon. Jeg håper jo at statsråden, i likhet med meg, ønsker å dra nytte av den arbeidskraft og den restarbeidsevne mange har.

Statsråd Erna Solberg: Jeg tar ordet for å kommentere Inger S. Engers innlegg knyttet til ressurskrevende brukere, for jeg har også sett at et flertall i komiteen foreslår at vi skal innføre en slik ordning fra 1. januar 2003. Det er i og for seg også i tråd med det som da ikke står så sterkt, men som ligger i Sem-erklæringen og fra Stortingets behandling før sommeren.

Jeg er enig i at er det noe erfaring viser oss, så er det at det å legge inn fullstendig på objektive kriterier, ikke kommer til å fungere med den strukturen vi har i Kommune-Norge, for da vil belastningen på den enkelte kommune som får en eller to eller kanskje tre tilfeller av personer som enten er sterkt funksjonshemmede på grunn av bilulykker eller er født slik e.l., være så stor at det er vanskelig å få inn i en gjennomsnittsberegning og normalfordeling. Men ambisjonen og ønsket om at vi skulle ha dette inne fra 1. januar 2003, er nok litt vanskelig å innfri. For det første må vi ta penger fra de skjønnstilskuddene som allerede er delt ut til de forskjellige fylkene og kommunene til disse gruppene, for det må jo være med og finansiere den statlige andelen i det. I tillegg må vi ha en oversikt og lage et system for det.

Den slags tar tid, og departementet har jobbet en stund med å følge opp det som var flertallsvedtaket, basert på Høyres, Kristelig Folkepartis, Senterpartiets, Fremskrittspartiets, Sosialistisk Venstrepartis og Venstres stemmer før sommeren. Men det vil komme for 2003, og det vil komme en beskrivelse av dette i kommuneproposisjonen.

Så til de bostedsløse: Jeg skjønner at SV ønsker mer aktivitet. Vi mener vi er aktive i prosessen. Vi jobber i forhold til kommunene, og vi har gjort en del utvidelser av prosjektene, som gjør at vi skal kunne nå ut. Det har førsteprioritet innenfor de ordningene vi har. Men hvis det SV egentlig mener, er at staten skal gå inn og bygge disse boligene, at vi skal ha et nytt, statlig byggeselskap som skal inn i denne byggeprosessen, er vi faktisk uenige. Vi mener at det er kommunene som har hovedansvaret, og ser det innenfor den strukturen de ellers har i førstelinjetjenesten.

Så må jeg si at det er noe som er vanskelig – vanskeligere enn andre ting – og det er bl.a. å skjønne merknaden om Åram krets fra flertallet i innstillingen, og hva man har villet, og det ble ikke enklere etter Karl Eirik Schjøtt-Pedersens innlegg. Dette har jo egentlig kunnet avgjøres innenfor statsrådens kompetanseområde. Arbeiderpartiets holdning siste gang Stortinget behandlet saken, for to år siden, var nettopp å henvise til at den daværende statsråd Enoksen burde ha tatt seg sammen og fattet et vedtak uten at man kom til Stortinget med saken. Jeg skal gå gjennom saken, se på de nye momentene, og ta saken opp i Regjeringen for å se om vi vil endre den. Men jeg føler kanskje ikke at jeg har fått veiledning i hva man egentlig mener, og den blir enda litt mindre etter det Arbeiderpartiets talsmann nå sa.

Presidenten: Karin Andersen har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad.

Karin Andersen (SV): Først til bostedsløshet: Ja, SV mener vi må gjøre mer fordi folk faktisk er bostedsløse. Hvis det da er viktigere for Regjeringen å ha en struktur der kommunene gjør det og staten gjør det, er vi faktisk grunnleggende uenig. Folk har ikke noe sted å bo. Vi må gjøre noe, vi kan ikke sitte og se på det, og skyve det ansvaret mellom oss år etter år.

Så registrerer jeg at SV og Senterpartiet er de eneste partiene som er enig med statsråd Norman i at det er behov for å gå gjennom Aetat, trygdeetat og sosialkontor. Han skal få vår helhjertede støtte til det, fordi arbeidslinja må være tilgjengelig for dem som trenger den mest. Det er et vesentlig poeng. Jeg er veldig forundret over at Arbeiderpartiet ikke er med på dette; jeg vet at de er det i sosialkomiteen – så her spriker det i alle retninger.

Det er et tema til SV er opptatt, og som vi ikke har fått noen særlig støtte for nå. Det trengs faktisk et helhetlig lovverk mot diskriminering av funksjonshemmede i dette landet. Forholdene på arbeidsmarkedet tilsier det. Støtter Regjeringen dette synet?

Per Sandberg (FrP): Representanten Oppebøen Hansen ser ikke ut til å falle til ro når det gjelder et par punkter hvor Fremskrittspartiet ikke står sammen med Arbeiderpartiet.

Når det gjelder merknadene på side 71 i innstillingen, er det viktig å få fram at her dreier det seg tross alt om beredskapssituasjonen, og den må da også være viktig for Arbeiderpartiet. Fremskrittspartiet har ingen intensjoner om at Stortinget i større grad skal gripe inn i de enkelte arbeidsgiveres rett til å legge premisser for sine arbeidstakere. Det må skje mellom arbeidsgivere og arbeidstakere lokalt – så sterkt som det går an å få det til.

Når det gjelder Aetat, vil jeg be representanten Oppebøen Hansen se på våre merknader. Der sier vi at Aetat i våre øyne skal være et organ som faktisk skal ta oppgaven med å hjelpe dem som har problemer på arbeidsmarkedet, og ikke være en virksomhet som bruker ressurser på friske, oppegående mennesker. Dermed sier vi også at Aetat på en måte ikke blir hindret i å delta på lik linje med de interessene som nå kommer på banen for å engasjere seg i den form for arbeid.

Og så er det veldig mye snakk om Husbanken. Fremskrittspartiet har som mål at Husbanken skal legges ned. Vi ser at det er mye viktigere å få til et system der renten generelt går ned for alle i dette landet. Det er klart at det er artig det som blir sagt fra Senterpartiet her, at det er så mange som har behov for husbanklån, og mange som står i kø for å få dem. Ja, selvfølgelig er det det! Hvis man gir bort lån, blir det selvfølgelig enda flere i køen. Jeg vil vise til et eksempel som ligger under statsråd Normans område: boliglån for statsansatte. Det er klart at jo mer attraktivt vi gjør det for statsansatte å få boliglån, jo lengre blir køen. Det viser også utgiftene på dette området. Hvis flere og flere ser at det finnes muligheter for å få billige lån når de er ansatt i staten, ønsker selvfølgelig flere og flere det. Det er et logisk resultat.

Til slutt har jeg bare noen få kommentarer til dette med næringslivssatsing ute i distriktene gjennom kommunene. Ja, vi har fått en oversikt – i hvert fall har vi fått det i Nord-Trøndelag – som viser hva disse næringsfondene har gått til. Der er det bygd slalåmbakker, der er det bygd parkanlegg, og der er det kjøpt melkekvoter. Jeg tror vi får et bedre utslag hvis vi gjør dette gjennom skatte- og avgiftslettelser.

Statsråd Victor D. Norman: Bare tre korte kommentarer.

For det første: Når det gjelder representanten Faldets kommentar til dette med Aetat Bedrift, har jeg lyst til å minne om at det er vedtatt avviklet etter forslag fra den forrige regjeringen. Det er ikke noe vi foreslår.

Når det gjelder Schjøtt-Pedersens spørsmål om arbeidsplasser i Vardø, så kan jeg bekrefte at den nåværende regjering akter å følge opp den forpliktelsen som den forrige regjeringen gav. Vi mener det er viktig at staten tar et ansvar for at det finnes et godt tilbud på arbeidsplasser i Vardø, og vi går gjennom ulike typer statlig virksomhet som kan egne seg for å oppfylle den forpliktelsen.

Det tredje og siste jeg har lyst til å komme med en liten bemerkning til, er spørsmålet fra representanten Enger. Jeg synes spørsmålet om kostnader i forbindelse med særlig ressurskrevende brukere, som kan ramme småkommuner veldig hardt, er et veldig godt eksempel på at vi må få knesatt prinsippet om at pengene skal følge brukerne, i mange sammenhenger i offentlig sektor. De av oss som har tro på dette som et generelt prinsipp, synes jeg skal merke oss at det fungerer spesielt godt i forhold til særlig vanskeligstilte individer.

Ivar Østberg (KrF): Representanten Faldet trodde det bare var Høyre som kunne uttrykke glede over budsjettet, og ikke de fra Kristelig Folkeparti. Jeg kan i hvert fall uttrykke nøktern optimisme.

Jeg har i mitt innlegg pekt på det viktige distriktspolitiske virkemiddelet SIVA. Jeg har pekt på terskelvirkningene, som skal reduseres. Jeg nevnte ikke kirkelig sektor og det at økonomien deres skulle tas opp årlig. Arbeidsmiljøundersøkelsen har det blitt pekt på. Jeg tok ikke opp Norges Brannskole og den økte bevilgningen der, ei heller til Norsk Brannvern Forening. Jeg var ikke innom at vi har en så godt som samlet komite når det gjelder politikken i forhold til minoriteter. Jeg har pekt på de kommuner som har vekstproblemer, og at vi vil gjøre noe med det. Jeg har pekt på virkemiddelområdet og behovet for endringer der. Jeg tok opp ressurskrevende brukere og Nord-Norge-tilskuddet. Andre har tatt opp landbrukskontorene og behovet for å se på dem. Jeg nevnte ikke de 20 mill. kr til de fjorten kommunene, ei heller de 20 mill. kr til vannprosjektet. Jeg nevnte heller ikke at komiteen har sagt at kirkeasyl for små barn ikke er bra, og at vi vil gjøre noe med det. Jeg nevnte ikke at bostøtten i vårt opplegg går til å dekke økte kostnader til lys og varme, og at vi har økt tilskuddet der. Jeg har ikke tatt opp det vi har sagt om «Ren utvikling». Jeg var innom ASVO og kunne ha sagt mye mer om det. Jeg påpekte at det var bred enighet om samepolitikken og om det lulesamiske senteret. Representanten Karin Andersen synes ikke å ha fått med seg at vi har sagt positive ting om samordning av arbeidskontor, trygdekontor og sosialkontor.

Jo, det går an for en Kristelig Folkeparti-politiker med glede å konstatere at det er bred enighet på en rekke felter innenfor kommunalkomiteens ansvarsområde. Den gleden har jeg, og den håper jeg mange flere med meg vil ha. For hvis vi ikke kan tillate hverandre å si at vi også er enige om en del ting, ja, da tror jeg vi bare er med på å øke politikerforakten. Det er veldig mye gledelig i den innstillingen som kommunalkomiteen har i dag.

Presidenten: Karl Eirik Schjøtt-Pedersen har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A): Det var statsråd Solberg som bad om veiledning til komiteens merknad om Åram krets. La meg da presisere følgende: Arbeiderpartiet har ikke bedt om å få saken til Stortinget. Jeg oppfatter det heller ikke slik at komiteen ber om det. Hvis Regjeringen står fast ved nåværende beslutning, så har Arbeiderpartiet ikke merknader til det. Hvis Regjeringen ønsker å komme til Stortinget med nye vurderinger, vil vi selvsagt vurdere spørsmålet da. Da vil vi også ta standpunkt etter å ha sett Regjeringens eventuelle nye vurderinger. Men la meg presisere: Arbeiderpartiet har ikke bedt om å få saken til Stortinget, og jeg oppfatter heller ikke at komiteen som sådan har bedt om det.

Presidenten: Magnhild Meltveit Kleppa har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Her har vore oppsiktsvekkjande taust i dag når det gjeld avslutninga av eldreplanen. Det må vera samsvar mellom det Stortinget seier, og det Stortinget gjer, òg på dette området. Forslag nr. 22 set søkjelyset nettopp på det. Forslaget inneber eit signal til dei av kommunane som har brukt år på å utarbeida planar for si eldresatsing. Dei har søkt råd frå fylkesmannen, fylkeslegen og i Husbanken. Dei har inngått avtalar, og dei har stolt på Stortinget. For nokre betyr det openbert stor uvisse og auka kostnader. Framstegspartiet har i dag varsla støtte til dette forslaget. Eg ber alle andre parti òg å vurdera det. Det betyr at det er føreseieleg og trygt for dei kommunane som no endeleg får ta del i eldresatsinga, som andre har fått ta del i tidlegare, og det betyr ei sak om ei grundigare vurdering av resten av søknadene til våren.

Heikki Holmås (SV): Jeg hadde tenkt å si tre ting på tre minutter. Det ene gjaldt ting jeg også var fornøyd med i forhold til den innstillingen vi har laget. Under mottoet «Det kommer i hvert fall noe bra fra Bergen» har vi fått komiteen med på Bergensmodellen, som er en måte å løse problemer i boligmarkedet på. Den innebærer at kommunen stiller med tomter og søknader om husbankmidler, at Husbanken stiller opp med lån og tilskudd, og at boligbyggelagene bygger og driver dette. Det er noe vi har tatt med oss fra Bergen. Det finnes en god del Høyre-styrte kommuner rundt omkring som mener at det ikke bør bygges flere sosiale utleieboliger, slik som vi helst kunne tenke oss, men så er dette et slags godt kompromiss mellom høyrekrefter og venstrekrefter.

Det andre jeg skulle si, var tilknyttet en av de tingene som ikke har blitt nevnt her, men som det blir gjennomført kutt i, nemlig Arbeidstilsynet. Arbeidstilsynet avdekker bl.a. brudd på arbeidsmiljøloven. Jeg registrerer at det selvoppnevnte lov og orden-partiet, Fremskrittspartiet, synes at dette er et område man bør kutte 30 mill. kr på. De har fått gjennomslag for et kutt på 5 mill. kr i forhandlinger med Høyre. Jeg håper at Høyre fører disse pengene tilbake igjen så fort de kan. Jeg vil peke på de bruddene som skjer på arbeidsmiljøloven, spesielt innenfor hotell- og restaurantbransjen, der jeg selv jobber ved siden av å sitte på Stortinget. Det går an å lese om utestedet «Mono», der jeg jobber, i Dagbladet i morgen. I utelivsbransjen er det nemlig en nær sammenheng mellom brudd på arbeidsmiljølov og overtidsbestemmelser, utnyttelse av arbeidere, smugling av råvarer, regnskapssvik, hvitvasking av penger og organisert kriminalitet. Disse tingene henger sammen, og da blir det på en måte ekstra ille når det nå gjennomføres kutt i Arbeidstilsynet.

Og så vil jeg si en ting til statsråd «ulv» Victor D. Norman i forhold til at han sier at han syns dette med a-effektivisering blir hausset noe opp. Spørsmålet er jo hvordan de ansatte kan stole på en regjering som den ene dagen har åpne armer og et bredt smil og sier at her skal det være plan over omorganiseringen og her skal vi lytte til arbeidstakere, når en i neste øyeblikk – over natten – ser det kommer en a-effektivisering. Er det rart man blir en smule skeptisk med hensyn til hvilke tanker som ligger bak dette? Jeg har på en måte en slags form for tiltro til måten disse tingene gjøres på, men det som nå skjer over natten, syns jeg minner mer om det som skjedde i England under Thatcher for to tiår siden.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 1, 2 og 3.

(Votering, se nedenfor)