Presidenten: Etter ønske fra næringskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 2 timer og 5 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 30 minutter, Høyre 30 minutter, Fremskrittspartiet 20 minutter, Sosialistisk Venstreparti 15 minutter, Kristelig Folkeparti 15 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Venstre 5 minutter og Kystpartiet 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg av hovedtalerne for hver partigruppe og fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Olav Akselsen (A) (leiar for komiteen): Denne budsjettinnstillinga omhandlar budsjetta til Fiskeridepartementet, Landbruksdepartementet og Næringsdepartementet. Ein må berre konstatera at det er nedskjeringar på alle dei tre departementa sine budsjett i forhold til forslaga frå Stoltenberg-regjeringa, nedskjeringar som skal finansiera skattelette.

Fiskeri og havbruk er ei av våre viktigaste næringar. Noreg ligg alt langt framme på grunn av tilgang på råvarer og kompetanse. Men skal Noreg framleis vera leiande på dette feltet, må kunnskapen utviklast vidare. Det er nødvendig med ei sterk satsing på forsking og utvikling. Difor føreslo regjeringa Stoltenberg auka satsing på marin forsking og utvikling med til saman 422 mill. kr, eller ein auke på over 60 pst. Av dette går 307 mill. kr til nytt forskingsskip.

Dessverre føreslår den nye Bondevik-regjeringa å kutta heile løyvinga til næringsutvikling i marin sektor. Dette kjem i tillegg til kutta i Statens nærings- og distriktsutviklingsfond sine ordningar, ordningar som fiskeri- og havbruksnæringa i stor grad har nytta. Den nye Regjeringa sitt budsjett vil gjera det vanskelegare å få til nødvendig utvikling og fornying. Kutta vil òg vera ein trussel for framtida til skjelnæringa i Noreg.

Det er all grunn til å vera bekymra over kuttet på 300 mill. kr i løyvingane til jordbruksavtalen. Alt tyder på at dette er eit kutt som Regjeringa har tatt for å saldera sitt eige budsjett. I Arbeidarpartiet er me redde for at dette kuttet til sist vil gå ytterlegare ut over dei ordningane som er administrerte av SND, som f.eks. midlar til bygdeutvikling. Det er merkeleg at ein gjer eit slikt kutt lenge før forhandlingane om jordbruksavtalen har starta, og eg trur det i dag er vanskeleg å føresjå kva verknader desse kutta til sjuande og sist vil få.

Sjølv om det er stor usemje om tala i budsjettet, synest det å vera stor semje om at Næringsdepartementets budsjett, som blir vedtatt seinare i kveld, varslar ein ny kurs i næringspolitikken. Det er sjølvsagt heilt legitimt for ei ny regjering å føra ein ny politikk. På den andre sida behandla Stortinget i vår to viktige saker om nærings- og distriktspolitikken, stortingsmeldinga om distrikts- og regionalpolitikken og stortingsmeldinga om SND. I begge desse sakene var det eit stort fleirtal for å vidareføra innsatsen minst på dagens nivå.

Sjølv om valet i haust gav store endringar i samansetjinga av Stortinget, har dei partia som utgjorde eit fleirtal i vår, framleis fleirtal her i salen. Det Regjeringa no gjer, er å gjennomføra politikken til mindretalet, den politikken som Høgre og til dels Framstegspartiet gjekk inn for i vår – den gongen til sterke protestar frå Kristeleg Folkeparti og Venstre.

I innstillinga til meldinga om distrikts- og regionalpolitikken uttalte Kristeleg Folkeparti, saman med Senterpartiet og SV at det var

«naudsynt med ei ekstraordinær satsing for å nå hovudmåla i distrikts- og regionalpolitikken i komande periode».

Og i innstillinga til meldinga om SND sa Kristeleg Folkeparti og Venstre saman med tidlegare sentrumskamerat, Senterpartiet:

«Disse medlemmer vil også legge til rette for et bredt register av offentlige støtte- og utviklingstiltak og gjøre risikokapital mer tilgjengelig for små og mellomstore bedrifter. I dette viktige arbeidet står SND helt sentralt.»

Dette var i vår og ikkje no. Mindre enn eit halvt år seinare har Kristeleg Folkeparti og Venstre nemleg ofra store delar av distrikts- og næringspolitikken sin for å kunna regjera saman med Høgre.

Skattelette synest å vera einaste gyldige resept. Viktige ordningar som i vår hadde brei oppslutning i Stortinget, blir no raserte fordi Venstre og Kristeleg Folkeparti har skifta side.

Kutta til SND og til regional- og distriktspolitikk er drastiske og svært alvorlege for næringslivet, særleg i Distrikts-Noreg. At regjeringspartia har gjort desse kutta for å finansiera andre tiltak, kan kanskje forklarast, men at Kristeleg Folkeparti kan vera med på å skryta så uhemma av denne omlegginga som dei gjer i sine fellesmerknader med Høgre i innstillinga, er for meg komplett uforståeleg.

Og som om ikkje omlegginga har vore stor nok, og som om ikkje kutta er store nok, blir det varsla at dette berre er byrjinga. Endringane viser kva veg Regjeringa vil gå, heiter det.

Regjeringa skal med andre ord halda fram med å føra mindretalet sin politikk. Og den skal forsterkast – større skattelette og større kutt. Det er i så tilfelle all grunn til å gratulera Høgre med fullt gjennomslag.

Både kommunale næringsfond og SND spelar ei viktig rolle for å hjelpa fram gründerar og småbedrifter i ein vanskeleg oppstartingsfase. Men òg etablerte bedrifter nyttar seg av desse ordningane. Sjølv innan vekstnæringar kan det vera behov for fødselshjelp. Det er synd å konstatera at store delar av denne fødselshjelpa no blir fjerna, og at mange gode nyetableringar difor aldri vil sjå dagens lys.

Kuttet kjem på det verst tenkjelege tidspunktet. Terrorhandlingane den 11. september forsterka nedgangen i den internasjonale økonomien. Marknaden for mange norske eksportvarer går nedover. Regjeringa har sjølv varsla auka arbeidsløyse. Veksten i ledige sist månad var den største på ti år.

Næringslivet slit, og etterspørselen etter risikokapital er større enn på lenge. Samtidig har den private kapitalmarknaden tørka inn. Uvissa er stor – her heime og internasjonalt. Kutt i statlege støtteordningar og risikokapital er difor heilt feil signal slik situasjonen er no.

Reaksjonane i næringslivet og i distrikta har ikkje late venta på seg. Distrikta er i opprør. Lågare skatt er vel og bra for dei som får det. Men faktum er at svært mange av dei som nyttar seg av SND sine ordningar, ikkje betaler skatt i det heile. Særleg gjeld dette nyetablerte og småbedrifter i ein tidleg utviklingsfase.

I praksis slår den nye politikken ut til fordel for byar og store bedrifter. Omlegginga av næringspolitikken fører til ei overføring av pengar frå distrikta til sentrale strøk, frå små bedrifter i oppstartingsfasen til store, veletablerte konsern og ikkje minst til eigarane av desse. Regjeringa har t.d. prioritert å fjerna utbytteskatten. Halvparten av denne skatteletten på 1,3 milliardar kr hamnar i Oslo-området. Resten hamnar stort sett i dei andre store byregionane.

I desse dagar fløymer det over med negative meldingar om kva kutta vil føra til i praksis. Næringskomiteen har fått bunkevis med protestskriv og fortvila meldingar frå dei som blir ramma av kutta.

Også lokalpolitikarar land og strand rundt protesterer, og det er blitt tatt til orde for eit distriktsopprør internt i Kristeleg Folkeparti – forståeleg nok, all den tid desse kutta strir heilt mot Kristeleg Folkeparti sitt program.

Men òg i Høgre er det mange som reagerer med vantru når dei no ser verknadene av den politikken Regjeringa fører. Både ordførarar og bedriftsleiarar med tilknyting til Høgre protesterer.

I vår blei det kjent at svenske styresmakter ville endra rammevilkåra for si skipsfartsnæring. Det vil føra til totalt endra konkurranseforhold særleg for norske ferjereiarlag. Regjeringa Stoltenberg føreslo difor liknande ordningar i Noreg som i Sverige.

Den nye Bondevik-regjeringa ville ikkje ha ei slik ordning og føreslo den difor fjerna igjen, noko som mest truleg ville ha ført til utflagging og tap av mange tusen arbeidsplassar dersom Regjeringa hadde fått gjennomslag. Heldigvis er dette ikkje tilfellet.

Dei siste åra har det vore mange forslag om endringar i rammevilkåra for skipsfartsnæringa. Dette har gjeve ustabile forhold for dei som jobbar i næringa. Eg er difor glad for at eit stort fleirtal i komiteen no samlar seg bak kravet om at Regjeringa må utgreia eit forslag til eit system som skal sikra norske sjøfolk sin konkurranseposisjon. Eg håpar at dette kan føra til litt meir ro rundt og ikkje minst meir stabile rammevilkår for denne viktige næringa.

I tråd med Høgre sin ideologi vil Regjeringa at staten skal selja seg mest mogleg ned i norsk næringsliv. Arbeidarpartiet er ikkje prinsipielt mot sal av heile eller delar av selskap som staten eig. Men det statlege engasjementet er forskjellig frå selskap til selskap, og det er difor etter vårt syn viktig å vurdera kvart selskap for seg.

Når no den nye regjeringa har varsla ein total gjennomgang av staten sin eigarpolitikk, ser me ingen grunn til i dag å gje Regjeringa fullmakt til ytterlegare nedsal i selskap. Det får me eventuelt ta stilling til etter ei konkret vurdering av dei ulike selskapa.

Eg vil likevel presisera at Arbeidarpartiet forstår det slik at der Stortinget før har gjort konkrete vurderingar og vedtatt å gje fullmakter, står desse ved lag inntil Stortinget eventuelt gjer dei om.

For å oppsummera: Me må kunna slå fast at sjølv om me no har ei regjering leidd av Kristeleg Folkeparti, er det Høgre sin distrikts- og næringspolitikk som i dag blir sett ut i livet.

Presidenten: Det blir nå adgang til replikkordskifte.

Ivar Kristiansen (H): Jeg tror kanskje det hadde gitt bedre utbytte for denne forsamlingen om Arbeiderpartiets næringspolitiske talsmann hadde brukt sin tilmålte tid til å snakke om Arbeiderpartiets næringspolitikk. Men jeg registrerer med betydelig interesse at han valgte å gjøre det stikk motsatte.

Der vi tidligere – noen år tilbake – kunne kjenne igjen en viss tråd rundt Arbeiderpartiet, rundt stabilitet og rundt næringspolitikk, registrerer jeg at alt det man har smykket med rundt ordet «stabilitet», har man nå valgt å legge i garderoben. Jeg tror Arbeiderpartiet faktisk ville ha stått seg bedre på, etter historiens dårligste valgresultat, å ta seg bryderiet med å være i garderoben en stund og vurdere hva slags utfordring det er nasjonen, norsk næringsliv og norsk konkurranseutsatt sektor står foran. En ting er at svært mye av det Akselsen var inne på i sin omtale av konkurrerende parti, direkte er feil. I tillegg gir det jo et merkelig bilde, når man har prestert å bringe landet inn i en situasjon med lavkonjunktur i våre viktigste markeder, å møte dette med å legge seg på en bunnlinje hva angår produktivitetsutvikling, og på topp når det gjelder lønnsutvikling. Utfordringen og de historiske vanskeligheter rundt et OECD-fall, en vekstrate som er på det laveste nivå på 20 år, møtes med å smykke seg med å være på toppen hva angår rentefot i Europa. Dette er sannelig ikke noe bidrag til å gi det konkurranseutsatte næringsliv vi har – og som først og fremst er eksportorientert, som vi finner i Distrikts-Norge – noen vei til å møte de nye utfordringene. Det er en verre situasjon de er brakt i. Det er denne situasjon den nye regjering tar fatt på. Og da spør jeg: Hvor mye dokumentasjon trenger Arbeiderpartiet egentlig for å skjønne at de er nødt til i en ny situasjon å navigere annerledes?

Olav Akselsen (A): Først vil eg takka for gode tips om kva eg burde valt å bruka taletida mi til. Faktisk er situasjonen den at det er ikkje Arbeidarpartiet som har skifta standpunkt og endra politikk sidan i vår. Det er det andre parti som har gjort, og eg synest det har vore rett av meg å påpeika den situasjonen som har oppstått. Elles meiner eg å kunna visa til Arbeidarpartiet si historie, og me har stort truverde når eg seier at me har vore i stand til å leggja til rette for å endra rammevilkåra etter kvart som det har vore behov for det, for å møta nye utfordringar. Problemet er at den nye regjeringa lèt seg styra først og fremst ut frå ideologi meir enn ut frå dei behova som oppstår – ideologi om at ein ikkje skal ha støtteordningar over statsbudsjettet, ideologi om at alle skattane må ned, og ikkje minst ein ideologi som seier at staten bør koma seg ut av alle selskap der den er inne i dag. Eg føler meg nokså sikker på at denne politikken på ingen måte er meir offensiv eller vil kunna møta dei nye utfordringane betre enn den politikken som Arbeidarpartiet har lagt opp til i fleire år, og som trass i alt har sikra oss full sysselsetjing og store overskot ved dei fleste bedrifter.

Elles har eg merka meg at oppslaga denne veka om spådomar for neste år har vore «lønnsfest» og betre økonomisk utvikling for dei fleste innbyggjarane osv., m.a. som resultat av skattelette og den type ting. Eg har, må eg seia, vanskeleg for å tru at det vil medverka spesielt mykje til å betra konkurransesituasjonen for den utsette delen av næringslivet vårt.

Øystein Hedstrøm (FrP): Jeg har slått opp det forslaget som alle partier utenom Sosialistisk Venstreparti har stilt seg bak som går på våre sjøfolk, og som komiteens leder tok opp i sitt innlegg. Jeg synes det er veldig positivt at representanten Akselsen nå stiller seg bak et forslag om å få en utredning så raskt som mulig om hvordan man kan styrke forholdene for norske sjøfolk på norske skip. For på dette området har nemlig ikke Arbeiderpartiet hatt noen troverdighet. Både en Jagland-regjering og en Stoltenberg-regjering har tidligere gått inn for å nulle ut refusjonsordningen for samtlige sjøfolk, så jeg stiller jo et spørsmålstegn ved det angrepet representanten Akselsen retter mot samarbeidspartiene på dette området. Det er riktig at Grete Knudsen bidrog sterkt til å få løftet inn en nettolønnsordning for ferjerederiene Color Line og Fjord Line, men det har jo saktens samarbeidspartiene også gjort.

Men mitt spørsmål til Akselsen blir: Kan vi regne med at det nå skjer et linjeskifte i Arbeiderpartiet? Hvis utredningen, som skal komme raskt, viser at nettolønnsordninger f.eks. à la den modellen man har i Sverige, må til for konkurranseutsatt skipsfart i Norge, og at tilskudd til norske sjøfolk må til og er gunstig, vil da Arbeiderpartiet love å følge opp dette, når de nå stiller seg bak et forslag om en slik utredning om hvordan man skal kunne sikre konkurranseforholdene for norske sjøfolk?

Olav Akselsen (A): Dette er ei sak med ei lang historie, og eg er ikkje nødvendigvis sikker på at eg og representanten Hedstrøm kan bli einige om historieskrivinga. Det kan likevel vera greitt å ha med seg at det var Arbeidarpartiet som i si tid fekk innført nettolønsordninga for sjøfolk. Så blei det ein debatt om skatteregimet for reiarlag, der Arbeidarpartiet hadde ei anna løysing enn den som blei vald, som førte til at reiarlaga fekk lågare skatt, noko som etter vårt syn skulle tilseia at dei hadde betre råd til å betala sjøfolka sine. Men nok om den delen av historia. Eg vil likevel minna om at dei siste åra har det vore ein massiv kritikk overfor Arbeidarpartiet på dette området, ikkje minst frå Høgre og Kristeleg Folkeparti. Eg meiner difor at dei har lagt lista høgare for sine parti enn det Arbeidarpartiet nokon gong har gjort, og difor må det vera grunnlag for å seia at ein blir overraska når noko av det første den nye regjeringa gjer, er å fjerna den ordninga som er blitt lagd inn for å redda dei norske ferjereiarlaga og ikkje minst sikra arbeidsplassane til dei som jobbar i den næringa. Men ikkje minst blir dette merkeleg når ein ser fire år tilbake i tid, for faktisk var det slik at ein av dei første tinga den første Bondevik-regjeringa gjorde, var òg å redusera refusjonsordninga til sjøfolk, stikk i strid med kva dei hadde sagt i valkampen, slik at her må me kunna seia at dette må vera eit av dei største løftebrota iallfall så langt i historia.

Når det er sagt, føler eg at på dette området har det vore veldig mykje pingpong mellom dei ulike politiske partia. Det har stadig vore forslag til endringar av rammevilkåra. Det eg no håpar, er at me i fellesskap kan setja oss ned og finna ut kvar det er behov, og kva behov som finst, og så bli einige om kva tiltak me skal setja i verk, og at realiteten då blir dei rammevilkåra som blir lagde for denne næringa, slik at me dermed får ein stabilitet som gjer at dei som jobbar i næringa, veit kva rammevilkår dei har å halda seg til.

Presidenten: Neste replikant er Inge Ryen.

Inge Ryan (SV): Navnet er Ryan. Jeg kan jo nevne det, slik at man husker det. Jeg har tenkt på det fra talerstolen mange ganger i løpet av dagen – slik at vi får det rett med en gang.

Representanten Olav Akselsen var veldig opptatt av dette med landbrukets betydning for Distrikts-Norge og var bekymret for den nedbyggingen vi ser innenfor jordbruket, som ligger i budsjettet. Situasjonen de siste årene har vært at det har vært en massiv nedbygging av landbruket i Distrikts-Norge. En rekke gårdsbruk er fraflyttet. Vi ser at det mange steder i jordbruket er mismot fordi lønnsomheten er lav, man tjener lite penger, og det er lav rekruttering til yrket. I mange av disse årene har Arbeiderpartiet hatt ansvaret for landbrukspolitikken, og vi har hatt landbruksministre som etter min mening har vært med på å bygge ned norsk landbruk. Er de signalene som nå kommer fra Akselsen, nye signaler fra Arbeiderpartiet, der man innser at landbruket er svært viktig for distriktspolitikken i Norge? Og ønsker man en ny giv i norsk landbrukspolitikk, der man igjen prøver å bygge opp en del av det man har bygd ned?

Presidenten: Takk til Inge Ryan.

Olav Akselsen (A): Nei, det er ingen nye signal frå Arbeidarpartiet. Arbeidarpartiet har heile tida meint at landbruk er svært viktig for distriktsutvikling og for busetjing i Distrikts-Noreg. Eg er nok noko ueinig med representanten Ryan i framstillinga hans av kva som har skjedd dei siste åra. Det er blitt færre tilsette i denne næringa, som i dei aller fleste næringar i Noreg, men som i andre næringar òg, har produksjonen ikkje berre halde seg, men gått opp. Me meiner at ein må ha som hovudføremål å sørgja for at det skal bli mogleg å leva av gardsbruka, og har difor gjennom vår politikk satsa på dei som har gardsdrift som eineinntekts- eller som hovudinntektskjelde. Det er ein politikk som me ønskjer å føra vidare.

Når eg no uttrykkjer bekymring, er det først og fremst fordi ein går inn i forkant av ei forhandling og reduserer staten sitt handlingsrom, i og med at ein fjernar 300 mill. kr frå den potten som skal brukast i desse forhandlingane. Eg må jo seia at eg er svært overraska over at ikkje landbruksorganisasjonane har reagert sterkare enn det dei har gjort til no, og eg føler meg nokså sikker på at dersom Arbeidarpartiet hadde gjort noko liknande, så hadde kritikken vore massiv, ikkje berre frå landbruksorganisasjonane, men òg frå enkelte av dei partia som no sit i regjering.

Arbeidarpartiet ønskjer å føra vidare ein aktiv og offensiv landbrukspolitikk, men det betyr ikkje at landbrukspolitikken skal vera statisk, den må stadig vekk tilpassa seg den nye situasjonen.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Ivar Kristiansen (H): Når regjeringspartiene i dag får næringskomiteens budsjett vedtatt ved hjelp av Fremskrittspartiets støtte, setter jeg pris på det og benytter anledningen til å takke Fremskrittspartiet for et konstruktivt samarbeid i forbindelse med budsjettbehandlingen – et samarbeid som resulterer i at reiselivssatsing og fartøyer i petroleumssektoren og brønnbåter får styrket sine budsjettposter.

La meg fra Høyres side i denne forbindelse også slå fast at når vi ikke vil stemme for mindretallsforslagene fra Fremskrittspartiet, er det ikke fordi vi er imot alle disse. Det er mye bra i flere av forslagene, men noen av disse har andre økonomiske utgangspunkt enn det vi står for i dag, og i tillegg vet vi at Regjeringen er i gang med arbeid i forbindelse med en del av de forslagene som fremmes fra Fremskrittspartiets side.

Etter å ha hørt innlegget fra Arbeiderpartiets næringspolitiske talsmann får jeg bekreftet at innholdet i og utfallet av dagens debatt faktisk har vært meget forutsigbart. Arbeiderpartiet og partiene på venstresiden ønsker å fortsette en næringspolitikk som siden tidlig på 1990-tallet nærmest systematisk har svekket norsk konkurranseutsatt sektor. Den spesielle situasjonen vi befinner oss i, har gjort både næringsliv og ikke minst offentlig sektor lite omstillingsbar. Som nasjon er vi mer og mer blitt prisgitt en situasjon hvor veien til suksess er avhengig av høy råolje- og gasspris, samtidig som en høy dollarkurs bidrar til å sikre høye og stabile inntekter. Det er blitt færre og færre ansatte i konkurranseutsatt sektor og flere og flere ansatte i offentlig sektor.

De siste års utvikling har plassert Norge nær bunnen av rankinglistene hva produktivitet angår. Vi har hatt en klart høyere prisvekst i Norge enn i konkurrentlandene. Høy norsk kronekurs skaper også vansker for eksportbedriftene. Vi har slappet av med hensyn til satsing på forskning og utvikling, og vi har bevilget oss en større lønnsvekst enn de fleste andre land. Vi har plassert oss i en situasjon hvor vi møter internasjonal konjunkturnedgang med å ha Europas høyeste rentefot. Vi har rett og slett lagt et dårlig grunnlag for å møte de nye utfordringene som kommer i våre viktigste markeder.

Den nye regjeringen ønsker å endre den politiske kursen som har brakt oss i denne situasjonen. Derfor har det viktigste for oss i denne budsjettprosessen vært å sørge for at norske bedrifter generelt sett får bedre rammevilkår, og dermed bedre konkurransebetingelser. Det er derfor det har vært viktig å beholde en nødvendig stramhet i budsjettet, samtidig som årets rekordøkning i skatter og avgifter neste år endres til rekordhøye skatte- og avgiftskutt. De partier som ønsker en solid økning av de statlige utgiftene over statsbudsjettet, må jo være villig til å spørre seg selv om vi mangler dokumentasjon her hjemme på hvilken vei det bærer, når det sies ja til utgiftsøkninger, nei til omstillinger og nei til å forbedre vilkårene for arbeidsplasser som er konkurranseutsatt eller eksportorientert. Dagens virkelighet er at Norge systematisk har tapt markedsandeler. Å kompensere tapte arbeidsplasser i konkurranseutsatt sektor ved å hente inn enda flere til skjermet sektor er ingen vei for å trygge velferdsstatens vekst og utvikling. De siste års utvikling har derimot gjort oss mer og mer såkalt oljeavhengig, hvor vi som nasjon mer og mer er blitt prisgitt en stabil og høy pris på våre offshoreprodukter. Som kjent har vi ingen garanti for at høy prisutvikling innen denne sektoren skal vare i evighet. Vi stiller oss i en vanskelig situasjon hvis råolje- og gasspris endrer seg i negativ retning for oss i tiden fremover.

OECD-landene har for øyeblikket sin laveste vekst på 20 år. OECD, som i sin siste rapport gir en meget tankevekkende rapport om Norge, beskriver Norge som delvis industrielt og teknologisk akterutseilt, og sier at vi som nasjon mer og mer fremstår som en ren råvareleverandør, en nasjon som utnytter lite teknologi i industri, og i spesiell grad gjelder dette fiskeriene. Resultatet av denne situasjon er ifølge OECD en spådom om redusert vekst. Derfor burde det i dag vært en samlet målsetting for alle parti å ha som første prioriterte målsetting å få Europas høyeste rentefot til å falle raskt i tiden vi går i møte. Det synes ikke å være tilfelle. En rask rentenedgang gir positive uttellinger for alle sektorer som er av en størrelsesorden ingen utgiftsøkninger over statsbudsjettet kan erstatte. De konkurranseutsatte og eksportorienterte arbeidsplassene finner vi, som tidligere nevnt, først og fremst i Distrikts-Norge. Den distriktspolitikk som de senere år har vært ført i Norge, har år for år bidratt til en sentraliseringsbølge, til befolkningsnedgang og til en utvikling som helt klart bærer preg av en kamp mot avstandsulempene og konkurransevilkår som det er vanskelig å mestre for og i distriktene.

Derfor virker det ikke særlig troverdig når opposisjonspartiene i dag og tidligere i finansdebatten gang på gang henviser til statens virkemiddelapparat som nasjonens viktigste instrument for næringsutvikling i Distrikts-Norge, samtidig som det usminket slås fast at kuttene som berører SND, er dramatiske og nærmest en sanering av hele SND-institusjonen. Faktum er at kuttene for neste år er på vel 14 pst. i forhold til bevilgningen for år 2001. Bevilgningsforslaget for neste år er på ca. 2 milliarder kr til SND, og i tillegg kommer lånemidler.

Denne reduksjonen må nødvendigvis ses i sammenheng med de betydelige skatte- og avgiftslettelser som foreslås fra Samarbeidsregjeringen. Fjerningen av flypassasjeravgiften, avviklingen av utbytteskatten, innføringen av et forbedret FoU-fradrag for næringslivet og redusert skatt på ansatteopsjoner er forslag til tiltak som kraftig vil forbedre rammevilkårene for næringslivet. Lettelsen på 1,5 milliarder kr gjennom fjerning av dobbeltbeskatning på utbytte bør i seg selv gi en større effekt for næringslivet enn reduserte bevilgninger til SND.

La meg også i denne forbindelse få slå fast at det er mer enn underlig å registrere at en av de sterkeste protestene mot SND-kutt og protester mot Samarbeidsregjeringens næringspolitikk kommer nettopp fra SND selv – etter min oppfatning en utilbørlig og uakseptabel opptreden fra SNDs side, som sikkert gleder enkelte i opposisjonen, men som neppe er særlig tjenlig for institusjonen som sådan. At næringsministeren nå tar initiativ til en samlet gjennomgang av statens virkemiddelapparat, vil kunne bidra til at staten får en mer målrettet og treffsikker håndtering av de distriktspolitiske støttetiltak og av statlig nyskapingspolitikk.

Jeg er glad for at Fiskeridepartementet har fått på plass en fiskeriavtale for kommende år. I denne avtalen legges det betydelig vekt på å styrke ressurskontrollen. Jeg er i denne forbindelse glad for at departementet følger opp kontrolltiltakene og følger opp med nødvendige tiltak overfor det såkalte fiskejukset, som har vært nokså mye omtalt – en situasjon som nesten bidrar til å sette deler av norske fiskerier i vanry, og som samtidig bidrar til å svekke vår autoritet som en nasjon som skal gå i fremste rekke internasjonalt med hensyn til miljø og ressurspolitikk.

Høyre tar også for gitt at marin forskning blir et satsingsområde som forutsatt. Med den ramme som Forskningsrådet og Forskningsfondet får, samt de forbedrede incentiver for FoU-satsing i næringslivet, forventes det at de programmer som bl.a. gjelder forskning på nye arter, kan følges opp og intensiveres. Dette gjelder ikke minst innenfor områdene torske- og kveiteoppdrett. Det er ikke tilfredsstillende at marin sektor de siste år neppe kan sies å ha vært noe forskningsmessig hovedprioritert område. Høyre er derfor tilfreds med at departementet oppretter et strukturfond som skal bidra til en bedre kapasitetstilpasning for fiskeriflåten. Skal norsk fiskerinæring nå de mål og ha de ambisjoner som i alle fall mange politikere har på vegne av næringen, må overkapasiteten innen fangstleddet reduseres og markedsbetingelsene styrkes. Jeg er tilfreds med at departementet legger mye arbeid i behovet for å forbedre markedsbetingelser, enten det gjelder overfor EU, deriblant lakseavtalen, eller i vår WTO-politikk. Jeg er i denne forbindelse skuffet over at regjeringspartiene ble stående alene om sine merknader som gjelder Loran Cs fremtid. Jeg anmoder statsråden om å vurdere Loran C-stasjonens fremtid, også sett i lys av vår sikkerhetspolitiske situasjon.

Helt til slutt er jeg glad for de tiltak som den nye landbruksministeren ønsker å iverksette overfor det norske landbruk, og jeg er også glad for å kunne registrere at det er en enstemmig komite som går inn for å forbedre skogavgiftsordningen.

Presidenten: Er det slik at Ivar Kristiansen skal ta opp noen forslag, eller er det andre som fremsetter dem?

Ivar Kristiansen (H): Jeg tillater meg å ta opp de forslag som er referert i innstillingen som Høyre står sammen med Kristelig Folkeparti om, og de som Høyre er sammen med Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet om.

Presidenten: Representanten Ivar Kristiansen har tatt opp de forslag han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Aud Gaundal (A): Jeg synes det blir noe feil når representanten Ivar Kristiansen på en måte framstiller Arbeiderpartiet som mest uansvarlig når det gjelder næringspolitikk. De siste ti åra har Kristelig Folkeparti overveiende vært enig med oss i budsjettene. Til to av dem har iallfall Høyre gitt sin tilslutning.

Så litt om renta. Det er ingen tvil om – det kan vi være enige om – at budsjettet fra Stoltenberg-regjeringa og budsjettet fra den nåværende regjering har som mål at renta skal ned. Det bør det ikke være noen tvil om. Det er mange som er opprørt over de kuttene som Bondevik II-regjeringa har foretatt. Høyre-folk i distriktene roper, og de små og mellomstore bedrifter likeså. Mange går ut offentlig.

I en avis nordpå er det en Høyre-mann som skriver at det er galt å kutte i SND.

«Når regjeringa på toppen av det hele fjerner påfyllet til de kommunale næringsfond – som har vært utrolig viktig for kommunene i utvikling av småskala næringsvirksomhet – virker det som om eneste mulighet er å gjøre som han Edvard å finne frem hammaren.»

Det blir fra Regjeringa hevdet at nedskjæringa på SND bare er begynnelsen. Da er mitt konkrete spørsmål: Er Høyres distriktspolitikk kun skattelette og marked?

Representanten Kristiansen har også i sin landsdel vakt oppsikt ved at han går imot tørrdokk i Harstad. Det skapes litt usikkerhet om Høyre nå går inn for det prosjektet. Kan han nå i dag si at Høyre er klar for å være enig med flertallet som ønsker en realisering av prosjektet, og vil Høyre be Regjeringa komme med et konkret forslag i forbindelse med revidert budsjett?

Ivar Kristiansen (H): For å ta det siste først tror jeg kanskje det må bero på en misforståelse. Jeg henviser til innstillingen, hvor man vil se nokså klare formuleringer som regjeringspartiene og Fremskrittspartiet står bak, når det gjelder tørrdokk i Harstad. Jeg har ikke noe sted eller ved noen anledning reservert meg mot de formuleringer som er gjengitt der. Jeg tror nok at etter hvert vil det kunne bli en nokså interessant diskusjon om hvem som skal lose dette prosjektet i havn, men det går jeg ut fra at vi vil få rikelig anledning til å komme tilbake til, muligens i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett eller i andre sammenhenger.

Jeg mener jo ikke, som det blir sagt her, at Arbeiderpartiet fremstår som vedvarende uansvarlig. Det jeg mener, er at når vi har en situasjon internasjonalt som endrer seg, må man også fra Det norske storting være villig til å endre politikk og karakter og ta høyde for å møte de nye utfordringene som vi har rundt oss. Det er få land i denne verden som har et næringsliv som er mer eksportorientert enn nettopp Norge. I spesiell grad vil vi finne det meste av det verdiskapende næringsliv, som også er eksportorientert, i Distrikts-Norge. Derfor er det at vi så veldig klart understreker behovet for rammebetingelser i Norge som ikke skiller seg dramatisk ut i forhold til de betingelsene som våre konkurrenter i utlandet har. Da går det ikke å møte de nye utfordringene med å ligge på toppen i Europa hva rentefot angår. Det er en konkurranseulempe som er så stor at vi hver dag ser at konkurranseutsatt sektor, og i særlig grad i Distrikts-Norge, taper terreng. Den politikken ønsker den nye regjeringen å endre på.

Øystein Hedstrøm (FrP): Representanten Kristiansen kom i sitt innlegg kort inn på landbrukspolitikken. Han gav faktisk honnør til statsråd Sponheim for de virkemidlene som nå settes inn på dette området. Jeg tittet igjennom innstillingen for å prøve å finne ut av hva man konkret vil gjøre for å få en mer rasjonell og effektiv landbruksproduksjon. Det eneste jeg kan erindre som står, er at man satser på dette omstillingsprogrammet. Det er vel og bra med spesialiteter, helgemat og dette med økologisk produksjon osv. Men jeg erindrer veldig godt Høyre og tidligere landbrukspolitisk talsmann Gabrielsen, som nærmest tevlet med Bjarne Håkon Hanssen, tidligere landbruksminister, og sa helt klart og tydelig at matvareprisene må ned med 20 pst. i forhold til våre naboland.

Jeg finner ikke særlig mange tiltak i denne innstillingen som kan bidra til det, så jeg lurer på hva Høyre vil presse på med. Statsminister Bondevik sa jo helt klart i tiltredelseserklæringen at matvareprisene i Norge i forhold til våre naboland skulle reduseres – det står «bør» i Sem-erklæringen, men han forsterket det i sin tale fra denne talerstolen. Er det de gamle taktene til Høyre som nå ikke er med i merknadene i innstillingen fra Høyre og Kristelig Folkeparti, Høyre vil prøve å jobbe for innad i Regjeringen? Jeg tenker på Gabrielsens satsing på å øke mulighetene for samdrifter. Han jobbet også for å få en høyere konsesjonsgrense på 50 dekar ved omsetning av jordbrukseiendommer. Vil man legge landbruket under konkurranselovgivningen, eller hva er det konkret som Regjeringen, og Høyre innad i Regjeringen, vil jobbe med for å forsøke å få ned matvareprisene?

Ivar Kristiansen (H): Jeg tror den såkalte tevlingen mellom den nye næringsministeren og den tidligere landbruksministeren bidrog positivt på den måten at man fikk sterk fokusering på prisutviklingen innenfor norske landbruksvarer, og man fikk også fokusert på den konkurransemessige situasjonen man har innenfor dette området, som i forhold til forbrukeren har utviklet seg til norsk ugunst sammenlignet med den situasjonen vi finner innenfor prissektoren i landbruket i våre naboland.

Jeg tror det som er tilfellet nå, som den nye regjeringen legger svært stor vekt på, og som man også viderefører fra den foregående regjering, er at man av hensyn til den situasjonen vi har rundt sykdomsbildet utenfor landets grenser, på noen områder er nødt til å navigere litt annerledes enn det som har vært tilfellet tidligere.

Men heller ikke den nye regjeringen vil være i stand til å gjøre noe med den reduksjonen vi har i antall aktører innenfor norsk landbruk, en reduksjon på ca. 2 000 hvert bidige år.

Det som jeg føler den nye regjeringen og den nye landbruksministeren tar fatt på, er å bidra overfor dem som i hovedsak satser på å hente sin inntekt fra landbruket som sin hovedinntekt, gjennom å sørge for bedre og mer robuste enheter.

For øvrig vil representanten Hedstrøm i Sem-erklæringen på nokså mange områder kunne finne at den nye regjeringen tar fatt også innenfor konsesjonspolitikken, hvor arealgrensene går i langt mer positiv retning enn det vi har sett tidligere. Det er ikke slik at man i løpet av tre ukers arbeid med budsjettet klarer å få lagt alt på plass i forhold til et dokument som har en fireårshorisont.

Åsa Elvik (SV): Eg tenkte at sia representanten Kristiansen og eg kjem frå same fylket, ja til og med same regionen, skulle eg fortelje litt nytt heimafrå. Eg har nemleg fått brev heimafrå, ein masse brev har eg fått denne hausten.

Nokre av dei som har skrive til meg, er Helgeland Regionråd, Bø kommune, Vega kommune, Vesterålen regionråd og Træna kommune. Dei skriv m.a. at dei er skuffa over at Regjeringa har nulla ut dei kommunale næringsfonda. Helgeland Regionråd skriv t.d. til meg:

«Næringsetablering er for gründeren ofte et stort skritt å ta» … «ikke minst i forhold til det offentlige byråkrati. Næringsfondets rolle kan her likestilles med jordmorens – fødselen skjer med trygg og god bistand, og i forkant har man hatt en diskusjonspartner som har bidratt med råd og veiledning.»

Eg er fullstendig klar over at kommunale næringsfond ikkje blir løyvde over næringskomiteen sitt budsjett, men fordi det har vore så mykje fokusering rundt raseringa av SND, har nullinga av dei kommunale næringsfonda fått betydeleg mykje mindre merksemd enn dei fortener. Dessutan er SND, næringsfond, skattepolitikk og FoU-arbeid alt saman berre ulike innfallsvinklar til den same problemstillinga: det offentlege si rolle i nærings- og distriktspolitikken. For summen av alle kutta – kutta i SND, nullinga av næringsfond, AS-ifisering av alt som kryp og går av infrastruktur og kutta i FoU – sender ei og same melding: Næringslivet får klare seg sjølv. Det er ikkje det offentlege si rolle å blande seg i kva veg det skal gå; høna kan sparke kor og kven ho vil.

Eg veit ikkje om det var meininga at eg skulle helse heimafrå. Men eg vil helse representanten Kristiansen med eit spørsmål: Ser ikkje representanten poenget i at skattelette og 120 kr billigare flybillettar ikkje kan kome som noka erstatning for det offentlege sin innsats i forhold til tilskot og tilgang på risikovillig kapital, spesielt i distrikta?

Ivar Kristiansen (H): Jeg takker for hilsen hjemmefra, det gir meg jo rent hjemlengsel. Selv om jeg er hjemme i hvert fall én gang pr. uke, takker jeg for det.

Så tar man opp reduksjonen i flybillettprisen. Det er første gang i historien at man klarer å bryte priskurven på Europas dyreste flybilletter og få den nedover. Man har det siste året sørget for å bringe norske flybillettpriser på topp hva gjelder prisnivået i Europa. Man har et avgiftsnivå i Norge som bidrar til at en tredjedel av det man betaler for en flybillett, går i statskassen i form av avgifter. Vi har nå sørget for at vi snart sitter igjen med bare én eneste aktør innen norsk luftfart som betjener rutenettet. Dette har vært virkningen av norsk skatte- og avgiftspolitikk de siste år. Og hvem det skal være til glede for, kan ikke jeg svare på. Jeg ser med bekymring på fremtiden i denne anledning.

Det kan heller ikke være mangel på vekst innenfor offentlig sektor som gjør at man sliter i Distrikts-Norge. Offentlig sysselsetting har økt med 50 pst. siden 1980. Det er ikke noe land i Europa som kan vise til maken til vekst i offentlig sysselsetting, mens veksten i konkurranseutsatt sektor har falt dramatisk i Norge, i motsetning til det som er situasjonen utenfor landets grenser. Jeg lurer på hvor mye dokumentasjon man må ha for å kunne se at man er nødt til å navigere annerledes politisk, gjøre det litt lettere å drive konkurranseutsatt sektor innenfor Distrikts-Norge enn det man er villig til å ta innover seg i dag.

Jeg kan forsikre representanten Elvik om at jeg har god kontakt med en del regionråd, men jeg har også veldig god kontakt med flere bedrifter og næringsvirksomheter, og jeg har ikke møtt én fra næringslivet som ønsker å bytte ut Bondeviks nye budsjett med Stoltenbergs gamle.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Øystein Hedstrøm (FrP): Først vil jeg ta for meg noen av de budsjettkapitlene som jeg er tillagt saksordføreransvar for, og som har betydning for industri- og næringsutviklingen i Norge, selv om det kanskje ikke er de aller største bidragene slik vi ser det.

Patentstyret, eller Styret for det industrielle rettsvern, har som formål å gi en effektiv beskyttelse for oppfinnelser, varemerker og mønstre mot uønskede etterligninger. For en oppfinner er en slik beskyttelse et nødvendig konkurransefortrinn og en forutsetning for en overdragelse av eiendomsretten og inngåelse av lisensavtaler. Arbeidet med patentering kan være både komplisert og kostbart og medføre betydelig tidsbruk. Over halvparten av alle oppfinnelser er faktisk oppfinnelser som er gjort før. Samtidig må vi være oppmerksom på at en ikke ubetydelig andel av de midler som bevilges til forskning og utvikling, blir benyttet til prosjekter som andre allerede har løst, og som er dokumentert i patentlitteraturen. Her har Patentstyrets informasjonsavdeling en oppgave ved aktivt å gå ut med effektive informasjonstjenester for å hindre kostbart og unødvendig dobbeltarbeid og for å øke interessen for industrielle rettigheter og å søke Patentstyrets tjenester.

Går vi noen år tilbake i tid, var det stor misnøye blant oppfinnere fordi staten tjente grovt på deres behov for å beskytte sine produkter. I perioden 1989–95 gikk Patentstyret med 140 mill. kr i overskudd. Det var hyggelige tall for staten, men desto mindre hyggelig for oppfinnere og andre arbeidsplasskapere. Den kostbare ordningen skremte kreative nordmenn fra å teste sine ideer. Det ble for mange for kostbart å søke patent og betale progressive årsavgifter. Driften av Patentstyret var opprinnelig forutsatt å være selvfinansierende, dvs. at gebyret for behandling og årsavgifter for vern av patent-, varemerke- og mønsterrettigheter skal balanseres mot styrets utgifter. Det var derfor nødvendig å få gjort noe på dette området.

Fremskrittspartiet klarte etter hvert å samle et flertall bak forslaget om å tilpasse inntektene til driften av Patentstyret i tråd med kravet om selvfinansiering. Daværende regjering nedjusterte avgiftssatsene for patenter og varemerker. Slik situasjonen har utviklet seg, ligger patentavgiftene på et gunstig og lavere nivå enn i våre naboland. Det er jo hyggelig at vi i hvert fall på ett område har lavere avgifter. Et lite konkurransefortrinn kan ha betydning, spesielt for enkeltstående patentsøkere og mindre bedrifter.

Antallet patentsøknader her i landet har lenge ligget under gjennomsnittet i land det er naturlig å sammenlikne oss med. Fordi det finnes en klar sammenheng mellom patentaktivitet og et lands industrielle utvikling, er det all grunn til å ta dette alvorlig. Bare 21 pst. av patentsøknadene i fjor kom fra norske søkere. Det har ikke skjedd noen økning, til tross for at vi har vært inne i en høykonjunktur. Det er tankevekkende at ikke våre egne har klart å skaffe seg en mer dominerende rolle på hjemmebane. Derfor er det viktig å understreke betydningen av arbeidet med å synliggjøre etatens tjenester gjennom informasjons- og veiledningsarbeid, slik at interessen for industrielle rettigheter økes.

Hvis ikke et patent tegnes når ideen er god, eller hvis rettighetshaveren lar patentet gå ut ved ikke å betale årsavgiften, er det først og fremst et personlig tap, men det er også et nasjonalt tap. Derfor vil Fremskrittspartiet gå lenger enn de øvrige partier gjennom å redusere avgiftene ytterligere. Vi mener Patentstyrets utgifter og inntekter kan balanseres på et lavere nivå enn i dag ved å redusere avgiftssatsene for patenter, varemerker og mønstre. Det er en kjensgjerning at utenlandske interesser støvsuger Europa for gode ideer som mangler patentbeskyttelse. Denne negative trenden er det viktig å få snudd.

Patentstyret planlegger innføring av et nytt og komplett IT-system for saksbehandling, dokumentflyt og kommunikasjon, det såkalte SANT-prosjektet. Når dette er i full drift, vil det være tids- og arbeidsbesparende for kundene, men det vil også representere en rasjonaliserings- og effektiviseringsgevinst for Patentstyret selv. Det kan gi kostnadsreduksjoner og forhåpentligvis lavere avgifter på sikt. Det er en samlet komite som gir uttrykk for at man regner med å oppnå effektiviseringsgevinster etter ferdigstillelsen av prosjektet, slik at antallet restanser og søknadsbehandlingstiden kan reduseres.

Et annet kapittel som jeg er tillagt saksordføreransvar for, Statens veiledningskontor for oppfinnere, har en enstemmig komite bak seg når det gjelder bevilgninger for neste år. Veiledningskontoret har som hovedmål å stimulere og medvirke til industriell nyskaping i Norge. Gode ideer støttes frem til forretningsmessig lønnsom produksjon. Den primære målgruppe er frittstående oppfinnere, og veiledningskontoret konsentrerer midlene til færre oppfinnelser og til prosjekter som har særlig stort kommersielt utviklingspotensial gjennom utviklingstilskudd og oppfinnerstipend, eller en kombinasjon av begge deler.

Oppfinnerne representerer en viktig nyskapingsressurs og et bidrag til utvikling av lønnsomme prosjekter og nye arbeidsplasser. Selv om de kun disponerer noen promiller av det som går til forskning og utvikling, har de stått bak bortimot 20 pst. av de patenter som innvilges i Norge, mens forskningsmiljøene har oppnådd en lavere andel, skal vi tro statistikken. Dette som en liten pekepinn på hva man kan få igjen i utvikling og produktfornyelse.

Den saken som har vakt størst oppmerksomhet utenfor dette hus i tilknytning til næringskomiteens budsjettbehandling, er spørsmålet om statlig eierskap. Et flertall i komiteen, bestående av Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, vil ikke gi Regjeringen en generell fullmakt til nedsalg når det gjelder statlige eierandeler under Nærings- og handelsdepartementets ansvarsområde. Flertallet mener det er viktig at Stortinget på et mer prinsipielt grunnlag får drøfte problemstillinger knyttet til utøvelsen og omfanget av statlig eierskap før det gis nye tilsagn om endringer i statens eierposisjoner.

Når det er sagt: Regjeringens ønske om å redusere det direkte statlige eierskapet i norsk næringsliv er fullt ut i tråd med Fremskrittspartiets program. Vi vil likevel understreke at veien for å nå dette mål på en tilfredsstillende måte for Norge, forutsetter langt mer omfattende tiltak enn det Regjeringen legger opp til. Det store problemet er den totale ubalansen som foreligger mellom en kapitalsterk stat og et svakt privat eierskap. Salg av statens aksjer vil bety lite for å styrke det private eierskapet i Norge hvis et nedsalg av statens eierandeler i det alt vesentlige går til utlandet, slik tilfellet var med Telenor og Statoil. Det er grunn til å tro at slik vil situasjonen forbli så lenge en dominerende andel av sparingen skjer på statens hånd. Derfor er vår vurdering at et omfattende salg av statens eierandeler må være betinget av at det skjer en vesentlig styrking bl.a. av den privatkontrollerte sparingen som skal skje her hjemme. Siktemålet må være å bygge opp eier- og forvaltermiljøer i Norge som kan konkurrere om kjøp av statens eierandeler.

Striden om Kværner er et konkret eksempel på de problemer som skapes som følge av at Norge mangler private eier- og kapitalmidler. Det russiske selskapet Yukos kunne overta en betydelig aksjepost i Kværner til en svært lav pris fordi norske eiere mangler kapitalstyrke nok til å satse på en så usikker investering. Yukos" investering skyldtes behovet for å få tilgang på norsk kompetanse innen olje- og gassutvinning og offshore. En slik kompetanse kunne de nå få på billigsalg fordi Norge mangler private eiere som er i stand til å konkurrere. Derimot ville sterke private eiermiljøer i Norge kunne gitt Yukos konkurranse. Prisen på selskapet ville blitt høyere, noe som igjen ville vært til fordel for Kværners private aksjonærer.

Styrkingen av flere eier- og forvaltermiljøer og virkemidler for å oppnå dette bør etter Fremskrittspartiets oppfatning stå sentralt når Stortinget skal behandle den bebudede eierskapsmeldingen neste år. Her bør det bl.a. drøftes hvordan Folketrygdfondet kan gis adgang til å plassere midler i aksjefond. Det bør utredes og drøftes hvorledes og konsekvensene av at deler av Petroleumsfondet også kan plasseres i norske aksjefond. Videre kan man se på hvordan en del av statens nåværende aksjeportefølje, som i dag forvaltes på en etter vårt syn uprofesjonell, tilfeldig og planløs måte av departementer, kan overføres til Folketrygdfondet og en langt mer profesjonell og upolitisk forvaltning. Etter vår mening bør også Folketrygdfondet, i alle fall tilleggspensjonsordningen, fondsbaseres og betydelige midler overføres fra Petroleumsfondet til et utvidet og omorganisert folketrygdfond, som eventuelt kan deles opp i flere uavhengige fond. Et viktig poeng i denne forbindelse: Fondsbaserte løsninger er et virkemiddel som først og fremst vil styrke de institusjonelle eiere som forvalter andres penger og private personlige eiere som investerer egne penger. Derfor er det viktig at våre myndigheter også fører en eierskapspolitikk som legger grunnlaget for å styrke det aktive, private eierskap i norsk næringsliv, slik at disse kan fungere som industrielle eiere. Det er en kjensgjerning at norske private eiere og investorer ligger i teten i Europa når det gjelder å ha strenge skattevilkår for næringsinvesteringer, noe som etter vår mening krever omfattende endringer i skattepolitikken som sikrer internasjonalt konkurransedyktige rammevilkår for private eiere og investorer. Dette mener vi det må tas hensyn til i den skattereformen som skal gjennomføres for nærings- og kapitalbeskatningen.

Vi er også opptatt av å realisere en annen mulighet, nemlig å gi en del av folkets aksjer, som nå forvaltes av statsforvaltningen, til de reelle eiere: det norske folk. Dette vil i seg selv skape grunnlag for nye forvaltningsmiljøer og mange nye aksjeeiere. Det kan ikke være fornuftig at en uten grunn, plan eller formål selger ut statens aksjer i viktige selskaper, i det vesentlige av det som anses å være attraktivt, til utenlandske bedrifter, for å fremskaffe enda flere penger som ikke kan brukes til å bedre forholdene for den norske befolkning. Det må ikke bli slik at Norge i stor grad forblir en råvareleverandør med svekket evne og mulighet til å bygge opp ny kunnskapsindustri i Norge. For å lykkes kreves kapitalstyrke, bred kompetanse og ikke minst en langsiktig plan som har til formål å ivareta nasjonale interesser. Når Stortinget får oversendt eierskapsmeldingen til neste år, kan alle mulige virkemidler for en nasjonal eierskapsstrategi ses i sammenheng.

Jeg vil til slutt ta opp Fremskrittspartiets forslag, forslagene nr. 5–15, som er referert i innstillingen.

Kjell Engebretsen hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Representanten Hedstrøm har tatt opp de forslag han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Olav Akselsen (A): Eg har dessverre ingen replikk om patentar.

I mitt innlegg stilte eg ein del spørsmål ved Kristeleg Folkeparti sin snunad i forhold til standpunkt dei hadde i vår. Eg lurer litt på kva som har skjedd med dette partiet. Men når ein les innstillinga, må det òg vera grunn til å stilla det same spørsmålet til Framstegspartiet. For mens Framstegspartiet i vår ville leggja ned SND og fjerna alle løyvingane, er no Framstegspartiet plutseleg imot alle kutt. Dersom ein ikkje hadde visst betre, kunne ein når ein les gjennom innstillinga, få inntrykk av at her har det kome inn ein trykkfeil, og ved eit mistak har Kristeleg Folkeparti og Framstegspartiet sine namn bytt plass. For det er faktisk slik at Framstegspartiet no nærmast er med i alle fleirtal, i lag med Arbeidarpartiet, SV og Senterpartiet, slik Kristeleg Folkeparti har vore i tidlegare år. Og då må det vera lov å spørja: Kva er det som har skjedd som gjer at Framstegspartiet no faktisk ønskjer å føra ein offensiv distrikts- og næringspolitikk og vera imot desse kutta? For meg er det eit paradoks at Framstegspartiet vil løyva 400 mill. kr meir enn Kristeleg Folkeparti til SND.

Eg vil spørja representanten Hedstrøm om han synest det er eit hardt slag å måtta stemma imot Framstegspartiet sin nye og offensive distrikts- og næringspolitikk for å redda skinnet til den nye Bondevik-regjeringa.

Øystein Hedstrøm (FrP): Jeg takker komiteens leder for det spørsmålet, som det er et meget godt svar på: Fremskrittspartiet hadde – i likhet med alle de øvrige partier, regner jeg med – da vi gikk inn i denne fireårsperioden på Stortinget, avsluttet programbehandlingen på sitt landsmøte. Når det gjelder SND, er det kommet inn en klar endring i programformuleringene. Og der står det at vi skal – og nå må jeg ta det etter husken – gradvis redusere tilskuddene til SND etter hvert som vi får redusert skatter og avgifter. Det vil altså si at jo raskere Samarbeidsregjeringen i denne fireårsperioden klarer å få redusert skatter og avgifter, jo raskere kan vi også støtte Samarbeidsregjeringens forslag om å redusere bevilgningene til SND. Men i våre SND-kutt står vi i noen tilfeller, på kap. 2420, som gjelder generelle ordninger, sammen med Arbeiderpartiet, og på en del andre poster har vi lagt oss mellom Samarbeidsregjeringen og Arbeiderpartiet nettopp for å følge opp programformuleringene.

Når det gjelder en del av den innoverende biten BIT- og FUNN-programmene osv., så synes vi også at dette har en moralsk side. Når disse programmene er etablert, burde jo alle partiene være opptatt av at det gis langsiktige, forutsigbare rammebetingelser. Så selv om også vi kunne ha sympati for å kutte en del, så synes vi det er riktig å ta det litt steg for steg, slik at industri og næringsliv i Norge kan tilpasse seg de nye rammebetingelsene. Men vi ønsker også i likhet med Regjeringen å støtte Hervik-utvalgets forslag når det gjelder FoU-ordninger og skattefradrag.

Inge Ryan (SV): Representanten Hedstrøm, som er næringspolitisk talsmann i Fremskrittspartiet, var lite inne på landbruk i sitt innlegg. Det skjønner jeg for så vidt godt, når vi vet at Fremskrittspartiet ønsker å redusere overføringene til landbruket med nesten 5 milliarder kr.

Vi vet at gårdbrukeren i dag har en rekke oppgaver i det norske samfunnet. For det første ønsker vi at han skal produsere god og trygg mat. Vi ønsker å ha en matvareberedskap i dette landet som vi ikke minst det siste året har blitt minnet om viktigheten av. Vi ønsker å ivareta et kulturlandskap som bl.a. reiselivsnæringen og annet næringsliv er opptatt av, og vi ønsker at det skal bidra til levende landsbygder.

Mitt spørsmål til representanten Hedstrøm blir derfor: Tror Hedstrøm at vi klarer å opprettholde levende landsbygder og en god matvareberedskap, og at vi klarer å ta vare på kulturlandskapet vårt dersom vi reduserer satsingen på landbruket med nesten 5 milliarder kr pr. år?

Øystein Hedstrøm (FrP): Den landbrukspolitikken som føres i dag, har endret seg svært lite. Det kom en tendens til endring for noen år siden. Det var i begynnelsen av 1990-årene, da Gunhild Øyangen hadde mot til å fremme en stortingsproposisjon, Landbruk i utvikling, der hun våget å antyde at forbrukerne og kostnadene for matproduksjonen i Norge også skulle regnes med. Vi vet alle at vår tidligere landbruksminister fikk veldig mye kjeft fra særinteresseorganisasjonene innenfor landbrukssektoren. Men fra da har det gått veldig smått. Det meste av lovgivningen har sitt opphav i mellomkrigstiden. Systemet med jordbruksoppgjør osv. er forlatt i alle andre land. Sverige forlot det for over ti år siden, og de har en helt annen tenkning. Vi ønsker å se på utøverne, aktørene i landbruket, som selvstendig næringsdrivende i matvareproduksjonsbransjen. Vi ønsker å stimulere med større frihet for disse aktørene og redusere landbruksoverføringene. For å ta et eksempel på hvor mislykket den politikken er som har vært ført i alle år: Fra 1976 til 1997 var overføringene, hvis vi inkluderer skjermingsstøtten, ca. 500 milliarder kr, og i denne perioden hadde vi den største folkeflyttingen fra distriktene og til sentrale strøk. Vi fikk over en halvering av antall bønder – altså en politikk som alle må innse var mislykket. Derfor ønsker vi å gjøre dette annerledes. Ved å gi gode, generelle rammebetingelser og slutte med at landbruket skal bære deler av distriktspolitikken på ryggen, tror vi at den norske bonden vil ha en sjanse framover, når ikke denne sal med WTO og andre internasjonale organer bestemmer landbrukspolitikken.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Inge Ryan (SV): Jeg skal begynne innlegget fra SV med å snakke om mat. For er det noe samtlige nordmenn er i berøring med hver eneste dag, så er det mat.

Folk vil ha god mat, men folk vil ikke minst etter hvert ha trygg mat, man vil være sikker på at det man spiser, er bra for helsa. Mange av oss har lurt på hvorfor det er så mye kreft i samfunnet. Når man sitter ved en sykehusseng med en 25-åring som har fått kreft, lurer man på hvorfor. Og man blir igjen og igjen påmint om at vi stadig får sykdommer som får veldig alvorlig utfall. Mange av oss har også tenkt: Er det noe med maten, er det noe med miljøet vårt, er det noe med det vi putter i oss, som gjør at vi får slike sykdommer? Jeg tror de fleste familier blir berørt av den type problemstillinger. Derfor må vi hele tida intensivere arbeidet med å få så trygg mat som overhodet mulig.

Det å få 100 pst. økologisk landbruk er ikke mulig. Men det er mulig å få et økologisert landbruk der sprøytemidler og kunstige tilsettingsstoffer er fjernet. Det er også mulig å få mer økologisk landbruk enn vi har i dag. I dag produserer vi ca. 2 pst. økologisk. Målsettinga for Norge er å komme opp på 10 pst., men da må vi være villig til å sette inn virkemidler, slik at det kan skje. Vi er en sinke på dette området i forhold til noen av våre naboland.

Det med trygg mat er viktig. Men skal vi ha trygg mat, må noen lage den maten. Mitt parti er veldig opptatt av hvordan vi skal få ungdommer i dag til å overta gårdsbrukene. Vi vet at mange av de ungdommene som er odelsjenter eller odelsgutter, er betenkt på å ta over gårdsbrukene. Hvorfor skjer det? Det skjer for det første fordi man ser at man har en relativt lav inntekt på veldig mange bruk. Man må jobbe veldig mye for å tjene 200 000 kr. En annen viktig grunn er at bondeyrket etter hvert har blitt en av de mest ensomme jobbene vi har i samfunnet. Man går alene i fjøset om morgenen, man er alene i lag med buskapen, og når man kommer inn, har resten av familien reist på skole og arbeid. Så er man på traktoren alene, og så er man igjen alene i fjøset om kvelden. Mange opplever jobben som gårdbruker som en veldig ensom jobb. En tredje grunn som jeg vil framheve, er dette med lite ferie og fritid. Det er lite ferie og fritid i forhold til mange andre yrkesgrupper, når man opplever at man helg etter helg må opp klokka sju og jobbe, mens andre grupper kan ta seg fri.

Jeg tror at hvis vi skal få ungdom til å overta mye av gårdsbrukene som vi har rundt omkring i landet, så må det settes i gang et betydelig arbeid med rekruttering. Og det er ikke nok at man sier det med fagre ord i Stortinget, det må avsettes midler. Derfor ønsker SV at vi i årene framover skal bruke betydelige midler for å motivere til rekruttering i landbruket.

Et tredje område vi syns er viktig innenfor matsida, er dette med dyrevelferd. Det har skjedd en del innen dyrevelferd. Det er godt å kjøre gjennom Trøndelag når en ser at kyrne er ute om sommeren. Jeg syns det er godt å se kyrne ute igjen. Det er ikke så veldig mange år siden kyrne skulle stå inne hele året. Men vi har langt igjen å gå. Hvorfor skal kyrne ligge på harde betonggolv? Hvorfor kan ikke kyrne få lov å ligge på matter, slik at de har det bedre i fjøset enn det de har i dag? Og hvorfor skal det ikke være mulig for kyrne å få en tur ut om vinteren for å få lufte seg, slik at de har det bedre? Det her var bare eksempler. Jeg kunne godt nevnt en masse eksempler på at vi har et langt løp å gå i forhold til dyrevelferd. Og derfor imøteser SV den stortingsmeldingen som vi skal få i løpet av vinteren, da vi skal diskutere denne saken nærmere. Nok om mat.

Da jeg leste forslaget fra Regjeringa, skrev jeg følgende i notatboka mi: Norsk distriktspolitikk er død. Ja, jeg mener det. Vi har hatt en aktiv distriktspolitikk i Norge i mange år. Vi har hatt Distriktenes utbyggingsfond, som bygde opp dette landet etter krigen. Etter min mening ble det gjort en glimrende jobb i mange år. Så fikk man en omorganisering til SND, og vi fikk en betydelig nedoverbakke. SND var i startfasen et stort tilbakeskritt i forhold til distriktene og satsing på næringsutvikling i distriktene. I løpet av få år har SND rettet opp noe. De har fått jobbet med distriktsdivisjonen og etablert en del kontorer rundt omkring i landet, som gjør at folk ikke bare får penger, men betydelig veiledning og råd når de skal etablere eller utvikle bedriften sin.

Vi opplever nå at dette rives ned. I de budsjettrammene som nå legges, ligger det an til at SND faktisk må bygge ned den distriktsstrukturen som er bygd opp i de siste årene. I tillegg er det langt færre midler som man kan gi ut til bedrifter som skal starte opp. Som tidligere ordfører vet jeg hvor viktig det er når en skal ha i gang næringsutvikling i en kommune, at man har et virkemiddelapparat som også har noen penger å dele ut. Det er ikke slik på landsbygda at bankene står i kø for å hjelpe en som skal dra i gang sin første bedrift, med et par hundre tusen. Det er ikke slik. Man er avhengig av å ha med noen som faktisk tør sette inn risikokapital til dem som skal starte opp en bedrift for første gang, eller som skal utvide bedriften sin. Jeg er veldig bekymret for det vi nå ser. Skattelette, blir det sagt, skal hjelpe dem. Det er ikke skattelette en som skal starte opp bedrift for første gang, trenger, for han har ikke noen inntekt, han har ikke noe å betale skatt av. Det er en helt annen problematikk vi snakker om. Jeg bruker to–tre dager i måneden til å reise rundt til næringslivet i mitt eget fylke, og da er det folk – helt fra Fremskrittspartiet til SV – innenfor næringslivet som er bestyrtet over at man nå skal redusere denne ordninga, som egentlig er for dårlig fra før, men som nå blir enda dårligere.

Og jeg må si at jeg er overrasket over at man strammer inn på dette tidspunktet, et tidspunkt der næringslivet faktisk er i motbakke. Vi ser at lakseinntektene er på vei ned, vi ser at IT-næringa sliter, og på en del andre områder også har man motbakke. Hjemme i Namsskogan, der jeg kommer fra, bruker vi å tenne opp i ovnen når det blir kaldt. Regjeringa setter døra på vidt gap når det blir kaldt, og slipper inn enda mer kaldluft. Det er en merkelig måte å oppføre seg på, men det er kanskje andre skikker i byen enn på landsbygda.

Vi har en grein av SND som heter SND Invest. Den har fungert en del år. Vi vet at SND Invest har investert i en rekke bedrifter rundt omkring i Norge. Men ifølge den siste statistikken fra SND Invest, som jeg har her – den er brutt ned på fylker – har SND investert i 55 bedrifter i Oslo og Akershus. Hvor mange har de da investert i i distriktsfylket Nord-Trøndelag? Jo, i én bedrift. Og i distriktsfylket Aust-Agder? To bedrifter. SND Invest har blitt et organ som etter SVs vurdering bruker å sprøyte inn for mye midler i sentrale strøk, som er med på å forsterke sentraliseringa. Er det områder i landet der man har brukbar tilgang på kapital, er det nettopp i sentrale strøk. Det er ikke der man skal sprøyte inn mer kapital. Man må sprøyte inn kapitalen der mangelen på kapital er størst, dersom man virkelig mener noe med at man ønsker å stoppe sentraliseringa i det norske samfunnet. Derfor sier SV i en merknad som vi er alene om, at vi ønsker å begynne å selge ut statens aksjer i SND Invest i de sentrale strøk, og de pengene som vi får inn for det, skal vi bruke til et helt nytt distriktsfond i næringsfattige områder i Norge. Det er praktisk distriktspolitikk der vi får ned temperaturen litt i sentrale strøk, og så flytter vi midlene og får opp aktiviteten i utkantene. Det gjør vi fordi SV ikke bare sier at vi vil ha en aktiv distriktspolitikk, men vi gjør noe med det.

Tida går fra meg, ser jeg, så jeg må være kort om statlig eierskap til slutt. Vi er veldig forundret over at Regjeringa ønsker å selge ut statlig eiendom. I en situasjon der Norge har altfor mye penger fra før, syns vi at det blir merkelig at vi skal skaffe oss enda mer penger – og enda mer problemer med de pengene som vi skaffer oss.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Silja Ekeland (H): SV har jo vært et av de partiene som har fremstilt kuttene i SND som en rasering av distriktene. De har tydeligvis ikke registrert at kuttene totalt bare er på 14,2 pst., og at det største kuttet er tatt i de landsdekkende tiltakene, ikke i distriktstiltakene.

Vi er for et effektivt SND som bruker bevilgede midler til støtte for bedrifter i distriktene, ikke til å bygge en større og større internadministrasjon. Vi ønsker et SND som hjelper til der det private kapitalmarkedet ikke tjener distriktspolitikken. Vi ønsker ikke et SND som skal opptre som en risikotakende investor med norske skattebetaleres lønnsslipp.

Mitt spørsmål til SV blir derfor: Mener SV virkelig at det er riktig at vi politikere gjennom SND skal opptre som en av landets største risikotakende investorer, og det med skattebetalernes penger? Eller ser SV vårt poeng om at det totale virkemiddelapparatet må gjennomgås for å sørge for at midlene kommer til de næringsvirksomheter de i utgangspunktet var ment for?

Inge Ryan (SV): Vi har den ordning i dette samfunnet at vi betaler masse skatt, og det syns SV er bra. Den skatten skal brukes til å utvikle det norske samfunnet best mulig. Skal vi utvikle det norske samfunnet best mulig, mener SV at det er viktig at vi har en spredt bosetting der vi tar vare på naturressursene, og at folk kan bo rundt omkring i dette landet. For å få til det er det helt nødvendig at man har en stat som er villig til å gå inn med kapital i en del bedrifter. Vi sier ikke alle bedrifter, for det er nemlig enkelte bedrifter der det private bankmarkedet faktisk fungerer godt nok. Men i svært mange av bedriftene, i Distrikts-Norge spesielt, men også i sentrale strøk, er det nødvendig at man har tilgang til kapital for å få opp aktiviteten når det gjelder å skape arbeidsplasser. Og jeg tror at hvis man ikke hadde hatt en aktiv stat i årene etter krigen, hadde landet vårt sett helt annerledes ut enn det det gjør i dag. Så SV ønsker å ha en stat som er villig til å bruke penger på å etablere arbeidsplasser i hele landet, og spesielt i de næringssvake områdene der man ser at det er problemer.

Lodve Solholm (FrP): Eg la merke til at Inge Ryan var oppteken av at Hedstrøm ikkje var innom landbrukspolitikk, og eg la merke til at Ryan ikkje var innom fiskeripolitikk. Om det har den same årsaka som det han hevda var årsaka til at Hedstrøm lét vere, får tida vise.

Det eg òg la merke til, er at Ryan i sitt innlegg nemnde kor viktig det var med rekruttering, og kor håplaust det var for bonden å vere einsam og ha mangel på ferie og fritid. Og det er eg einig i. Eg trur nok det.

Så seier Sosialistisk Venstreparti i sine merknader at det er viktig med rekruttering i fiskeria. Men samtidig skal ein satse på kystnært fiske. Då er mitt spørsmål: Korleis er det mogleg? For er det eit yrke som også er prega av for lite fritid, for lite ferie, så er det jo fiskeria. Vi veit at det fiskeria slåst med i dag, er jo offshoreflåten, som har to mannskap, der ein er ute i fire veker og heime i fire veker. Og den einaste flåten i norsk fiskeri som kan klare dette, er den havgåande flåten. Det kan ikkje den kystnære flåten konkurrere med. Då er mitt spørsmål: Korleis i alle dagar skal fiskarane, med SV sin politikk, få moglegheit til lengre feriar, meir fritid, når ein skal ha berre kystnært fiske, slik SV har lagt opp til i sitt program og i sine merknader? Det er for meg uforståeleg korleis ein skal kunne få slike målsetjingar til å gå i hop.

Inge Ryan (SV): Årsaken til at jeg ikke var inne på dette med fiskeriene, er at vi har en glimrende fiskeripolitiker i SV som skal ha ordet senere i debatten. Derfor har vi fordelt det på denne måten. Men jeg skal svare representanten Solholm på spørsmålet.

Vi ønsker å få et langt mer kystnært fiske enn det vi har i dag – men ikke bare et kystnært fiske – og det har å gjøre med det at vi er opptatt av at det er en ressurssituasjon der vi ser at en del av de havgående fartøyene driver en altfor hard beskatning av fiskeressursene. Det er et gedigent problem som vi må ta tak i. Og jeg er ikke enig med representanten Solholm i at ungdom ikke ønsker å drive kystfiske.

Vi vet at det faktisk er et problem for mange ungdommer å få konsesjon og få lov til å dra ut med båt og drive med fiske. Jeg er også fullstendig klar over at enkelte foretrekker å være på trålere eller ute på havfiske. Vi har begge gruppene. SV er opptatt av at vi skal ha både havfiske og kystfiske, men vi må få til en betydelig endring, der mer av satsinga går mot kystnært fiske. Det er spesielt på grunn av at det er langt mer miljøvennlig, og mye bedre for de ressursene vi har i havet.

Olaf Gjedrem (KrF): Eg set pris på det positive engasjementet som Inge Ryan har når det gjeld landbruk, hans vurdering av moglegheitene og problemfelta innan denne sektoren og hans engasjement for å sikra landbruket ei trygg framtid. Der føler eg at han står skulder ved skulder med Regjeringa. Men eg stussar når den neste setninga er:

«Norsk distriktspolitikk er død.»

Etter mi vurdering er det ei grov, retorisk setning som ikkje har fnugg av innhald. Eg stussar litt på at ein stortingsrepresentant kan tillata seg så sterke uttrykk. Bakgrunnen for dette sterke uttrykket skal vera at SND vert kutta frå 2,21 milliardar kr til 1,92 milliardar kr, eit kutt på 2–3 hundre millionar, pluss fjerning av ein lågrisikokapital som elles bankane står i kø for å overta og kritiserer at me i det heile gjev. Dette beskjedne kuttet skal altså føra til at «norsk distriktspolitikk er død». Eg vil be om at ein brukar eit språk som vert forstått og respektert utetter, og ikkje overdriv slik som det har vore ein tendens til at både SV, Arbeidarpartiet og Senterpartiet har gjort i samband med SND-kuttet.

Inge Ryan (SV): Avdøde statsminister Olof Palme sa at politikk er å ville.

Når jeg bruker uttrykket «norsk distriktspolitikk er død», mener jeg at det i dag ikke vises noen vilje til å føre en aktiv distriktspolitikk. Når man reduserer med 300 mill. kr overfor gårdbrukerne allerede før jordbruksforhandlingene kommer i gang, mens andre grupper skal ha betydelig lønnsvekst, når vi ser på en rekke av de vedtakene som kommer til å bli fattet av dette stortinget nå før jul, enten det er på samferdselssida, på næringssida eller på en rekke andre områder, er det såpass alvorlige angrep på den aktive norske distriktspolitikken som har vært drevet etter krigen, at jeg våger den påstand at det ikke lenger er vilje til en aktiv distriktspolitikk. I dag opplever halvparten av Norges kommuner fraflytting. Sjøl kommer jeg fra en kommune som har fått halvert folketallet på 20 år. Vi som bor ute i felten, ser resultatet av at man ikke fører en aktiv distriktspolitikk. Resultatet er en betydelig utarming, og det kan ikke fortsette dersom vi ønsker å bevare bosettinga. Derfor må det brukes sterke ord fra denne talerstolen for å få øynene opp på de 165 folkevalgte som har ansvaret for å styre – ikke bare byene, men heile landet.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Olaf Gjedrem (KrF): Norsk næringsliv står sterkt og har lenge hatt ei god utvikling. Med dei rammevilkåra som statsbudsjettet gjev for 2002, burde det liggja til rette for ein vidare vekst.

Med uvanleg stor skatte- og avgiftslette er grunnlaget lagt for eit moderat lønsoppgjer til våren. Dersom dette vert resultatet, vil konkurransesituasjonen styrkjast ytterlegare for norsk næringsliv, og arbeidsplassane vert sikrare. Eit moderat lønsoppgjer vil òg vera viktig og nødvendig for ein norsk rentenedgang neste år. Ansvaret for eit moderat oppgjer er stort for partane i arbeidslivet.

Staten med sine verkemiddel skal ha eit næringsdynamisk engasjement. Næringsdepartementet har varsla ein gjennomgang av dei ca. 15 støtteordningane som departementet rår over, for å gjera dei mest mogleg målretta og for å spissa dei inn til bruk der nytta er størst, i etableringsfasen. Dette offentlege, næringsdynamiske trykket skal vera sterkt også i framtida. Kristeleg Folkeparti ynskjer at det offentlege skal ha ei nøkkelrolle i etableringsfasen ved idéprodukt og kommersialisering av bedriftene ved utvikling. Dei statlege verkemidla bør spesielt nyttast i utviklingsfasen for bedriftene til dei har fått fotfeste og lettare kan skaffa lågrisikokapital frå den private eller den offentlege marknaden.

I 2002 vert utbytteskatten fjerna. Ein har rekna ut at det vil frigjera 1,5 milliardar kr. At næringslivet nå får behalda ein større del av verdiskapinga sjølv, fører til ei forventing til at næringslivet nyttar dette til reinvestering og styrking av sitt eige grunnlag og investering i nye bedrifter. Dette burde meir enn kompensera kuttet i tilskotsordningane gjennom SND. Berre denne skatteendringa veg opp det kuttet på 14 pst. som er føreteke i SND. Spesielt Arbeidarpartiet og Senterpartiet har gjeve heilt overdrevne karakteristikkar av dette. Koplinga av gode prosjekt i distrikta og risikovillig privat kapital er ei utfordring som SND bør ta. Her vil Regjeringa greia ut ordningar med skattestimulansar for private investorar som bidreg med risikokapital til nyetablerarar.

Me ynskjer å vurdera om delar av SND si verksemd skal ut på anbod. Det vil òg kunna stimulera lokale sparebankar til å styrkja eigne kredittvurderingsfunksjonar og dermed bidra til næringsutvikling.

Lågrisikolåna er kutta med 0,5 milliard kr. Det har vore interessant at dei private bankane har kritisert oss for å ha kutta for lite i desse låna. Desse låna vil dei i større grad gje sjølve, utan å ha staten å konkurrera med. Samarbeidsregjeringa har opna for ei større eiga satsing på forsking frå næringslivet – ei gunstig ordning med 20 pst. skattefritak for FoU-innsats. Fritak for ein innsats inntil 4 mill. kr, og i spesielle høve opp til 8 mill. kr, vert innført neste år for bedrifter opptil 100 tilsette. Dette er eit godt verkemiddel for å få Noregs forskingsinnsats opp på OECD-nivå.

Det offentlege har ein stor del av forskinga i Noreg i dag. Denne nye ordninga skal hjelpa det private næringslivet til å verta ein sterkare aktør på den innovative arenaen. Dei vil då sterkare kunna styra og målretta forskingsinnsatsen mot sine eigne behov.

Det er òg positivt at investeringsavgifta forsvinn i løpet av 2002 – eit sterkt signal om at nyskaping og investering er viktig, og ein stor reell lette av dei økonomiske byrdene me legg på næringslivet. Sentrumsregjeringa starta prosjektet for eit enklare Noreg. Samarbeidsregjeringa vil leggja ny vekt på å gjera det enklare for næringslivet. Både å fjerna mindre viktige føresegner og å redusera flyten av nye regelverk er viktig. Å la forskrifter gå ut på dato kan vera ein interessant tanke.

Nå burde alle føresetnader liggja til rette for ein snarleg rentenedgang – ikkje minst næringslivet vil då ha ein god gevinst. Samstundes er prognosane for prisutviklinga låge. Dette er òg ein gunstig føresetnad for eit godt år for næringslivet i 2002.

Samarbeidsregjeringa, til liks med den tidlegare sentrumsregjeringa, arbeider for ein ny giv i landbrukspolitikken. For denne viktige og tradisjonsrike delen av norsk næringsliv er trygge og langsiktige rammevilkår nødvendige. Denne regjeringa vil gje denne tryggleiken til landbruket. Bidraget vårt som politikarar til ei noko pressa næring bør vera å slutta opp om dette arbeidet og gje ei påskjønning for trygg matkvalitet og nødvendig produksjon.

Me har i dag ca. 50 pst. sjølvforsyning i Noreg. Dette er ikkje for mykje.

Med politisk ro om rammevilkåra kan landbruket ha ei konstruktiv fokusering på si eiga utvikling og på ei konstruktiv, rasjonell og trygg framtid. I dag har næringa to innsatsfrontar: for det fyrste for å fornya og utvikla landbruket, og for det andre mot avgjerdstakarar og ei presse som ofte rettar kritisk og negativ merksemd mot landbruket. Ei større støtte og ro om ei utvikling av landbruket ville for det fyrste gje næringa vedlikehalds- og investeringstryggleik, og for det andre ville rekrutteringa til næringa verta styrkt. Dette er begge viktige element for landbruket i Noreg.

WTO-runden i Qatar gav fleire avklarande signal om at me langt på veg har råderett over verkemiddel for innanlandsk landbruk, og det er viktig for Noreg. Samstundes vert det sett avgrensingar for eksportstøtte til landbruksprodukt. Dette vil føra til at prisane går opp på den internasjonale marknaden, vert noko meir realistiske og ikkje så fjerne frå det norske prisnivået.

Landbruket får sine hovudinntekter bestemt gjennom prisar, overføringar og skattar og avgifter. Momsen er i år halvert, og matvareprisane er reduserte tilsvarande. I budsjettet for 2002 er det foreslege eit kutt på 300 mill. kr i samband med jordbruksforhandlingane. Regjeringa understrekar at dette ikkje er eit signal om inntektsreduksjon for næringa. Regjeringa vil koma tilbake til Stortinget i vår for å fremja endringar i skattereglane for landbruket, som vil kompensera for denne venta inntektsreduksjonen. Eg gjentek at det ikkje er eit signal om inntektsnedgang – det er vel fordi ein har venta det, at det har vore såpass reaksjonar i fagmiljøa når det gjeld dette kuttet.

Prosessen med ei stortingsmelding om dyr og helse er godt i gang. Overordna for Regjeringa er at landbruket skal ha ein ny giv.

Landbruket har viktige forvaltaroppgåver, er ryggraden i distriktspolitikken vår og er av stor betydning for landet.

Forskingsinnsatsen innan landbruket bør søkja å utvikla nye produkt som kan vera til hjelp for næringa, på ein miljøvennleg måte gje betre og billegare innsatsfaktorar og auka moglegheita for auka inntekt. Det er eit viktig mål – ikkje minst ut frå miljøomsyn – å utvikla 10 pst. av landbruket til økologisk landbruk innan 2010. Det vil krevja ein offensiv innsats og ei motivering i eit samspel med næringslivet, rettleiingstenester og det offentlege.

Etter opptrappingsvedtaket på slutten av 1970-talet er det nå behov for omfattande fornying og modernisering av landbruket. Her bør departementet i lag med organisasjonane vurdera om det kan vera aktuelt med ei målretta moderniseringspakke for å møta dette behovet.

Samarbeidsregjeringa vil arbeida for ei styrking av landbruket. Dette bør skje i eit nært samarbeid med fagorganisasjonane. Eg ser fram til ein utviklande prosess der landbruket kan møta ei utviklingsendring på ein konstruktiv måte, som vil sikra denne næringa sin sjølvsagde plass i Noreg i framtida.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Øystein Hedstrøm (FrP): Først vil jeg benytte anledningen til å takke representanten Gjedrem for et godt samarbeid i næringskomiteen. Vi deler jo også en del synspunkter, i hvert fall subsidiært.

Men det er én ting jeg er litt usikker på, og det gjelder Kristelig Folkepartis syn på statlig eierskap. Jeg husker at vi for ca. to år siden behandlet saken om Hydros oppkjøp av Saga Petroleum, der Hydro reduserte sin statlige eierandel fra ca. 51 pst. til 43 pst. Da var Kristelig Folkeparti en aktiv pådriver sammen med Senterpartiet, jeg tror det var Senterpartiet som fremmet et forslag primært, om å øke denne eierandelen til staten opp til 51 pst. igjen. Kristelig Folkepartis representanter gav uttrykk for at de ønsket en sterk styring og kontroll i dette selskapet.

I et forslag fra Høyre og Kristelig Folkeparti i innstillingen ønsker Kristelig Folkeparti nå å gi en fullmakt til nedsalg til 34 pst. i Hydro. Det er jo en differanse som er betydelig når vi ser på verdiene i dette selskapet. Jeg har forsøkt å se i Kristelig Folkepartis program om det er noen endret holdning i forhold til programbehandlingen i Kristelig Folkeparti på siste landsmøte, men jeg kan ikke finne det. Jeg vil gjerne ha en orientering fra representanten Gjedrem om dette er en politisk snuoperasjon, eller om partiet har endret totalt holdning når det gjelder eierskapsforholdet til Norsk Hydro og i forholdet til staten?

Olaf Gjedrem (KrF): Eg vil fyrst berre få returnera ein takk til Framstegspartiet og Øystein Hedstrøm for eit konstruktivt samarbeid i næringskomiteen.

Så til det eigentlege spørsmålet om statleg eigarskap og Kristeleg Folkeparti si haldning. Kristeleg Folkeparti har ikkje ei ideologisk haldning til kven som skal eiga dei forskjellige bedriftene, det er meir tidsavhengig og situasjonsbestemt. For Kristeleg Folkeparti er det viktig når det gjeld eit selskap som Norsk Hydro, som forvaltar så store delar av den norske nasjonalformuen, at me har ein viss innverknad. Me har registrert at me har kome under 50 pst. nå, men den eigentlege sperra viser seg i praksis å liggja på 34 pst. Då har ein tilstrekkeleg styringsrett til å få dei viktige strategiske avgjerdene utførte av eit av dei viktigaste industrilokomotiva i landet. Så slik som me vurderer situasjonen i dag, vil det vera trygt nok å eiga ned til 34 pst. Me har då høve til å styra effektivt og tilstrekkeleg for å oppnå føremålet. Det er vel den forklaringa eg kan underbyggja vårt forslag med i det statsbudsjettet som er lagt fram.

Åsa Elvik (SV): Dette er nesten litt trist. Lokalt er eg vand med eit Kristeleg Folkeparti som oppfører seg som ein alliert i distriktspolitikken og næringspolitikken, eit Kristeleg Folkeparti som er opptatt av at det skal vere like vilkår for næringsutvikling over heile landet, eit Kristeleg Folkeparti som er opptatt av at meir marknadsstyring fører til meir sentralisering, og eit Kristeleg Folkeparti som innser at like vilkår inneber politisk styring. Men det er ikkje dette Kristeleg Folkeparti eg møter i nasjonalforsamlinga, tvert imot. I dag vakna eg opp til nyheiter om at ei Kristeleg Folkeparti-leia regjering inngår eit forlik med Framstegspartiet om samferdselsbudsjettet som m.a. inneber AS-ifisering av Posten, NSB, Jernbaneverket, Luftfartsverket, og eg veit ikkje om eg fekk med meg resten. Med andre ord strategiske selskap som er avgjerande for at infrastrukturen i heile landet er nokolunde lik. Denne infrastrukturen skal ut og leve etter marknaden sine lovar. Dette kjem altså oppå kutta i SND, oppå nullinga av næringsfonda og oppå kutta i FoU-arbeidet, kutt som ein har gjort for å finne rom for Regjeringa sine «øvrige prioriteringer», som det heiter i tilleggsproposisjonen. Og kva er desse «øvrige prioriteringer»? Skattelette er det einaste eg fann. Men som Haugalandrådet skriv i eit brev til oss i komiteen:

«Skattelette er ikke et tiltak som stimulerer nyetablerere til produktutvikling og bedriftsetablering.»

Eg veit ikkje om eg frå denne talarstolen kan påstå at Kristeleg Folkeparti har selt sjela si. Det er kanskje like greitt, for eg har ikkje føresetnader for å diskutere sjeleforvaltinga til eit Kristeleg Folkeparti. Men eg tør påstå frå denne talarstolen at Kristeleg Folkeparti har valt feil side. Og derfor vil eg utfordre Kristeleg Folkeparti på følgjande: Er det pengeboka som har hindra partiet, eller er det ei samla vurdering av kva ein får igjen for statsministerposisjonen som har hindra partiet? Eller er det ideologiske vurderingar som har hindra partiet i å oppretthalde SND, oppretthalde landbruksavtalen og oppretthalde eit næringsretta FoU-arbeid, for å nemne noko som er saldert? Og til slutt: Har Kristeleg Folkeparti ein gong for alle bestemt seg for at skattelette er det einaste gagnlege verkemiddelet for nærings- og distriktspolitikken?

Olaf Gjedrem (KrF): Eg håper og trur at Kristeleg Folkeparti framleis kan ha eit tett og nært samarbeid med SV i distriktspolitiske spørsmål. I dei to partia er det veldig mange samanfallande haldningar, og Kristeleg Folkeparti har i heile si historie hatt eit varmt hjarte for distrikta og arbeidd for å motverka sentraliseringkreftene som har hatt overtaket i Noreg i dei siste hundre åra.

Me prøver å utvikla tiltak og haldningar for at folk skal sjå verdien av å bu i distrikta. Det er faktisk oppmuntrande å sjå at eit fleirtal av det norske folk faktisk ynskjer å bu i distrikta – det er ein snunad. Trass i at me har ein reell nedgang i folketalet i halvparten av kommunane, er det bod om at det kan vera moglegheit for at det kan bikka over, at folk begynner å sjå verdiane, å søkja ut og bruka heile landet.

Så var det dette kuttet som eg igjen føler vert overdramatisert. Eit kutt på SND frå 2,21 til 1,92 milliardar kr er ikkje noka rasering av eit verkemiddel som skal spissast inn i større grad mot distrikta. Dette er eit kutt på 14 pst. Då Arbeidarpartiet kutta ca. 20 pst. i revidert nasjonalbudsjett i fjor, vart det ikkje slike overskrifter, sjølv om dei budsjettpostane som var igjen, nærast var nulla ut. Det stod i forklaringa at ein i praksis ikkje kan gje støtte og tilskot til desse postane. Dette er ei mindre dramatisk endring, som me kompenserer med andre tiltak: skattelette for etablerte selskap som er godt i gang, og som kan reinvestera. For nyinvestering og nyetablering må me ha desse tiltaka i endå større grad enn det me har i dag. Me må spissa det inn mot desse gruppene. Skattelette kan vera eit middel, og eg trur at næringslivet i dag faktisk har behov for det for å kunna nærma seg det europeiske nivået. Eg trur det det som skjer nå, er sunt, og me kan forsvara det.

Marit Arnstad (Sp): Det er på en måte litt sørgelig å stå her i dag og ta replikk på Kristelig Folkeparti – sørgelig, men dessverre helt nødvendig – for jeg kjenner nesten ikke Kristelig Folkeparti igjen fra den tiden vi stod sammen i sentrumssamarbeidet. Ikke bare har partiet vært med på omfattende nedskjæringer i SND og på landbrukssiden, men Kristelig Folkeparti ser også ut til å bli med på et omfattende nedsalg av statlige eierandeler og på en sterk omdanning av virksomhet til AS. Det er en utvikling som Kristelig Folkeparti vet vil få negative følger for mange tilbud ikke minst i distriktene utover i landet. Og det er en politikk som Kristelig Folkeparti aldri tidligere har stått for.

Høyres talsmann prøvde å bagatellisere dette tidligere i dag ved å kalle det en forutsigbar debatt fra opposisjonspartiene. Nei, det er det dessverre ikke, det er påpeking av en alvorlig kuvending. Det er et sørgelig faktum at det nye i budsjettinnstillingen i dag ikke er at Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV står i lag, men at Kristelig Folkeparti ikke står sammen med oss.

Gjedrem var opptatt av nyetablererne. Men det er nettopp de som i dag er nyetablere, som nå rammes. Utbytteskatten kan ikke kompensere for en nyetablerer som ikke har opparbeidet seg noe særlig overskudd. Det er ikke lenge siden Kristelig Folkepartis representanter i finanskomiteen kalte det en distriktspolitisk seier at de fikk redusert kuttet på lavrisikolån fra 1 milliard kr til 500 mill. kr. I dag står Gjedrem og kaller hele ordningen for et problem i forhold til private banker. Det henger ikke helt i hop. Det er også merkverdig da hvis man ønsker å styrke landbruket, at man starter med å redusere rammen til jordbruksforhandlingene med 300 mill. kr. Dette er Høyre-politikk, og mitt spørsmål må bli: Hvor går grensen for hva Kristelig Folkeparti kan være med på? Når sier de stopp? Det lurer jeg på.

Næringsministeren sier at dette bare er begynnelsen av en større omlegging av næringslivspolitikken bort fra spesifikke næringstiltak og over på generelle skattelettelser. Har Kristelig Folkeparti tenkt å være med videre på den kursendringen, eller når blir det nok?

Olaf Gjedrem (KrF): Eg håpar at me i framtida kan stå i eit nært fellesskap med Senterpartiet i arbeidet for å styrkja distrikt og bygder. Om verkemidla i enkelte samanhengar kan vera noko ulike, er målet det same. Kven som eventuelt gjer kuvending i landbruks- eller distriktspolitikken, kan me diskutera.

Men som eg har prøvt å understreka i mine tidlegare svar her og i mitt innlegg, føler ikkje eg at dei omleggingane som nå er føretekne i samband med budsjettvedtaket i Stortinget, er dramatiske. Det er ei justering og ei omlegging, og eg kan visa historisk til større omleggingar tidlegare som har fått mindre merksemd enn det veldige fokuset som har vore på dei endringane som nå ligg føre. Det gjeld nedskjering av SND og næringsfonda som ikkje får påfyll til neste år. Men det er ikkje nokon definitiv stopp for dei, men ei vurdering for å få størst mogleg nytte og bruk av dei. Landbruket er òg nulla ut på kartet, men, som sagt, intensjonen til Regjeringa er å koma igjen med ein tilsvarande skattepakke. Så dette er ikkje eit negativt signal til landbruket, og det ber eg om å bli trudd på.

Nedsalet er ei praktisk ordning, og det er faktisk ein del andre parti som det er grunn til å setja spørsmålsteikn ved her i Stortinget i dag. Dei har tidlegare gått inn for noko som dei går imot i kveld, og det gjeld spørsmålet om nedsal, så det føler eg at det er like stor grunn, kanskje større grunn, til å festa merksemd ved.

Nyetablerarar skal få auka merksemd og få ein større del av verkemidla ifølgje merknadene i samband med budsjettvedtaket.

Når det gjeld dei 1,5 milliardane og kuttet på ½ milliard, var eg òg litt uroleg for det og bad om å få det heva, og det blei jo heva frå 1 milliard til 1,5 milliardar. Men eg støkk då eg fekk den motreaksjonen frå bankane: Me vil ikkje ha ein stat som konkurrerer med oss om desse låna, det kan me gjera sjølve. Det har me styrke nok til.

Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet.

Marit Arnstad (Sp): Senterpartiets forslag til budsjett på de områdene vi i kveld behandler, ville samlet sett ha gitt nesten 1 milliard kr mer til næringsutvikling i landbruk og fiskeri enn det forslaget som i dag vil bli vedtatt. Det betyr også at vårt alternativ ville ha åpnet for en mer offensiv næringsutvikling og gitt oss nye muligheter til å satse i primærnæringene. Vi er nødt til å konstatere at et flertall i Stortinget vil det annerledes.

Senterpartiets forslag ville også – og jeg har lyst til å nevne særlig to forslag som Senterpartiet har vært opptatt av i budsjettprosessen – ha lettet situasjonen for nyetablerere ved å fjerne avgiften for nyregistrering ved Brønnøysundregistrene. Det er et godt og målrettet skatteletteforslag som jeg er overrasket over at de andre partiene ikke har ønsket å bidra til. Senterpartiet ønsker også å opprettholde den såkalte FUNN-ordningen. Den har etter vår mening i løpet av kort tid blitt svært populær i næringslivet, den er enkel og grei å administrere, og bidrar til økt forskning på de områdene der vi trenger det mest, nemlig i nyetablert virksomhet og i mindre bedrifter.

Budsjettet for næringssektoren, som vi behandler i dag, er preget av en betydelig kursendring. Det er en kursendring som har vakt sterke reaksjoner, ikke minst i næringslivet i distriktene. Fra hele landet har reaksjonene kommet, fra enkeltbedrifter og fra interesseorganisasjoner, som f.eks. NHO og faktisk også Bedriftsforbundet, av alle.

Den kursendringen vi nå er vitne til, er av stor bekymring for Senterpartiet. Vi ønsker en aktiv og målrettet næringspolitikk, der en satser sterkt på marin sektor, der en satser sterkt på IKT-virksomhet, på å bidra til nyetablering og også på små bedrifter. Vi må registrere at det budsjettet som i dag vil bli vedtatt, kommer til å svekke den muligheten.

Et av de merkeligste og uforståelige kuttene i budsjettet er de nærmere 300 mill. kr som tas fra SNDs virksomhet. I tillegg er lånerammen til lavrisikolån sterkt redusert. SND spiller en veldig viktig rolle for å hjelpe fram gründere og småbedrifter i en vanskelig oppstartfase. De bidrar også på en viktig måte når det gjelder vekstnæringer, som IT-industri og marin sektor. Og når hele SNDs satsing på næringsutvikling i marin sektor fjernes, kommer det til å ramme muligheten til å bygge opp verdiskaping nettopp på dette området.

Det er neppe tvil om at det har vært Høyre som har vært pådriver for å skjære ned på den selektive næringsstøtten til fordel for generelle skattelettelser. I praksis vil denne politikken slå ut til fordel for byene og for de store bedriftene. Eller for å si det på en annen måte: For å dra nytte av Høyre-politikken bør man helst være godt etablert og gjerne så stor som mulig. For nyetablerere er ikke skattelette det viktigste for å komme i gang, det er heller å komme såpass ovenpå at man faktisk har et overskudd å betale skatt av. Og for små bedrifter i Distrikts-Norge er ikke tilgangen på kapital bestandig så overveldende, som representanten Ryan var inne på. Da har man bruk for et samvirke mellom offentlig og privat virksomhet.

Jeg tror at den politikken som man nå har lagt seg på i forhold til næringsstøtte, er en politikk som kan komme til å koste Norge dyrt i en tid da det er mer usikkerhet med hensyn til konjunkturene og da det er viktigere enn noen gang å stimulere til nyskaping og nyetablering.

Et annet hovedpunkt i budsjettet, der Regjeringen heldigvis ikke har fått flertall, gjelder spørsmålet om salg av statlige eierandeler. På dette punktet ønsket Regjeringen omfattende fullmakter uten at spørsmålet på forhånd var drøftet i sin fulle bredde. Jeg er glad for at Fremskrittspartiet her bidrar til et flertall for å få en grundig gjennomgang av spørsmålet før man tar stilling til realitetene ved salg av statlige eierandeler. Dette er avgjørende samfunnsmessige spørsmål, og krever av de politiske partiene at man tar seg tid til å vite hva man vil i forhold til statlig eierskap, både når det gjelder hvor omfattende det skal være, og hvordan det skal utøves. Den politiske historien viser dessverre at vi innen politikken har vært altfor lite bevisst på hvordan vi håndterer statlig eierskap.

Senterpartiet har valgt en helt annen innfallsvinkel til landbrukspolitikken enn det Regjeringen har valgt. Vi har merket oss at Regjeringen sier at den ønsker et desentralisert landbruk med en variert bruksstruktur. Hvis man vil legge noe innhold i den formuleringen, må man også være villig til å stake ut en ny kurs i forhold til det budsjettet varsler. Det er ikke klokt å starte med å kutte rammene for jordbruksforhandlingene med 300 mill. kr, eller faktisk over 8 000 kr pr. årsverk. Skal vi oppnå et desentralisert landbruk, må vi være villig til å øke overføringene samtidig som det gis skattelettelser til næringen. Her velger Regjeringen å redusere det ene, for så å varsle skatteendringer i neste omgang.

På fiskerisektoren er komiteen samlet om svært mye bra, men også på dette området er Senterpartiet bekymret for de reduksjonene som Regjeringen har foreslått. Det gir ikke god mening å redusere bevilgningene bl.a. til Fiskeridirektoratet og til enkelte andre poster når man ønsker en økt satsing på verdiskaping.

For ordens skyld vil jeg gjøre oppmerksom på at Senterpartiet i innstillingen på side 6, venstre spalte, avsnitt tre og fire, er inntatt i et flertall der vi åpenbart ikke skal være med. Det er en feil som ikke er korrigert i den trykte innstillingen. Jeg vil også med dette ta opp forslagene nr. 3 og 4 fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti og forslag nr. 16 fra Senterpartiet.

Oddbjørg Ausdal Starrfelt hadde her teke over presidentplassen.

Presidenten: Presidenten har merka seg at Marit Arnstad har retta opp ein feil i innstillinga, og også at representanten har teke opp dei forslaga ho refererte til.

Det vert replikkordskifte.

Michael Momyr (H): Jeg legger merke til at representanten Arnstad i sitt innlegg legger vekt på overføringer i landbrukspolitikken. Jeg har aldri vært i tvil om Senterpartiets oppriktige engasjement når det gjelder landbrukspolitikk og distriktspolitikk, men jeg oppfatter at resepten alltid er snakk om å øke overføringene.

Jeg har lyst til å utfordre representanten Arnstad på de signalene som har kommet både i budsjettet og fra Regjeringa ellers når det gjelder å myke opp regelverk, og når det gjelder å åpne for muligheter til det mangfoldet som representanten i og for seg også bruker benevnelsen på, men som vi innenfor det stramme regelverket vi har i dag, neppe har sett blomstre i særlig grad.

Spørsmålet til representanten Arnstad er: Er Senterpartiet i sin diskusjon om landbruks- og distriktspolitikk villig til å se på andre virkemidler enn kroner og øre?

Marit Arnstad (Sp): Representanten Momyr viser til at Senterpartiet er veldig opptatt av overføringer når det gjelder landbruket. Ja, det er vi. Vi mener at det er helt nødvendig å ha overføringer til et landbruk som er så desentralisert, som er så småskalabasert – og det er positivt i denne forstand – og som opererer i en slikt klima som det det norske landbruket gjør. Det er nødvendig enten det er på Skatval eller det er ute i Åfjord. Derfor kommer vi også til å arbeide for at man kan opprettholde et høyt overføringsnivå. Det betyr ikke at vi ikke er villig til å se på andre virkemidler.

For å si det slik: Jeg mener at utøverne i landbruksnæringen i dag er så presset at jeg er villig til å se på nesten hva som helst for å gjøre deres situasjon bedre. Det gjelder ikke minst skatteordninger, der Senterpartiet i forbindelse med finansinnstillingen foreslo et inntektsfradrag for utøvere av landbruksnæringen, som vi mener er nødvendig som et tillegg til det man kan gjøre gjennom prismekanismer og overføringsmekanismer. Det gjelder avskrivningsregler, som kan være til fordel for næringen, og det gjelder en ordning på skogsiden som vi i dag får flertall for i denne salen, nemlig en utvidet og forbedret skogavgiftsordning.

Jeg vil gjerne se på muligheten for at man kan forenkle regelverk knyttet til landbruket, slik at de som er utøvere, slipper å bruke så mye av sin tid til å fylle ut skjema og forholde seg til kompliserte regelverk. Det er jeg åpenbart villig til. Men hvis det betyr at man skal strippe det systemet som i dag gjør at man har en variert landbruksnæring, hvis man skal ha en frihet à la den frihet Fremskrittspartiet vil ha for landbruksnæringen, så tror jeg lett at det kan bli en frihet til å få lov til å være fattig.

Lodve Solholm (FrP): Eg legg jo merke til at Senterpartiet er svært så sår for tida.

No har Senterpartiet hatt både ei og to hender på rattet i norsk politikk sidan 1965, og aldri før i historia har vi hatt større fråflytting frå distrikta enn i denne perioden. Aldri før har det vore lagt ned fleire gardsbruk enn i denne perioden. Vi er alle samde om at kapasiteten i fiskeflåten er for stor. Men aldri har det vore større kapasitetsauke i fiskeflåten enn under fiskeriminister Peter Angelsen frå Senterpartiet. Og då må ein stille spørsmålet: Kanskje det no kan bli ein snunad når vi slepp å ha Senterpartiet sine hender på rattet i norsk politikk i framtida? Kanskje vi kan få ein snunad? Kanskje nokon vil innsjå at det faktisk er i Distrikts-Noreg verdiskapinga er?

Men med Senterpartiet sin politikk: Berre sjå innanfor havbruk – der ein skal ha så strenge konsesjonar i dag at Noreg med den kysten vi har, har brukt eit areal tilsvarande det området som ferjene mellom Sykkylven og Magerholm trafikkerer. Det arealet som ligg der, er det totale arealforbruket for norsk oppdrettsnæring for heile landet. Så seier ein, med Senterpartiet i bresjen: Vi skal ikkje gi fleire konsesjonar i oppdrettsnæringa, den næringa som kan gi Noreg ein fordel i framtida. Og så gir ein heller statlege skattekroner til Cermaq for å kjøpe opp med skattebetalarane sine pengar, og kanskje øydelegg ein ei norsk næring på den måten som dei gjer.

Når skal Senterpartiet vakne og innsjå at skal vi gjere denne næringa til ei vekstnæring, må vi fjerne hindringane, nemleg konsesjonsgrensene?

Marit Arnstad (Sp): Nei, jeg er ikke sår – jeg tror ikke Senterpartiet er sår heller, men det er klart det smerter at en ser at en i dag har et flertall som nå bidrar til at en får sterkt reduserte bevilgninger til SND. Jeg ser også at Fremskrittspartiet synes at det er et problem, så jeg regner med at de også er bekymret over det. Jeg har merket meg at det er mange framtredende sunnmøringer, bl.a. Ekornes, som er opptatt av SNDs rolle i næringsutviklingen. Det er klart at det er en del slike ting som bekymrer oss sterkt, og det bekmyrer oss hvilke kursendringer en kan forvente i årene framover.

Jeg er også enig i at ting tar tid. Det tok Senterpartiet ti år å få de andre partiene til å forstå at en måtte prøve å redusere matvareprisene ved å innføre halv matmoms. Endelig fikk vi det til. Så ting tar tid.

Men jeg er ikke så deprimert på distriktenes vegne som representanten Solholm er. Jeg er enig med representanten Gjedrem i at det er flere og flere som ønsker å bo i distriktene. Men da må vi også gi dem muligheten til faktisk å få de samme tjenestene, få et likeverdig tilbud, som det en vil ha i de store byene. Det er litt av problemet i dag med den tyningen en har av kommuneøkonomien. Kommunene rundt om i distriktene sitter og slår ut med hendene og skjønner ikke hvordan de skal få et kommunebudsjett til å gå i hop. Da får en dårligere tilbud, da gjør en det også vanskeligere for folk å etablere seg i distriktene, og å snu den distriktspolitiske problematikken over i en offensiv distriktspolitisk satsing.

Jeg vet at Fremskrittspartiet er opptatt av en helt annen havbrukspolitikk enn det Senterpartiet er. Og jeg må bare si til representanten Solholm: Hvorledes hadde det sett ut i dag hvis en hadde hatt fri etablering innenfor norsk havbruk? Hvorledes hadde det sett ut med den markedssituasjonen og de prisene en har på det europeiske markedet i dag? Da hadde vi vært alvorlig ut å kjøre. Vi skal prise oss lykkelige over at vi faktisk har begrensninger når det gjelder konsesjon og etablering.

Ellers mener jeg faktisk at det representanten Solholm sier omkring Cermaq, er feil. Senterpartiet var ikke med på denne omdanningen – derimot var Kristelig Folkeparti med på det.

Inge Ryan (SV): Senterpartiet har mange både av sine tillitsvalgte og velgere blant gårdbrukerne. Og i mitt innlegg tidligere i dag var jeg inne på dette med dyrevelferd. Jeg tror det er et område der vi har en del ugjort, og der vi har kommet noe for kort i forhold til det å sette fokuset på dyras velferd. Det gjelder ordinære fjøs, det gjelder pelsdyroppdrett, og det gjelder både kjæledyr og andre dyr.

Mitt spørsmål til Marit Arnstad blir derfor: Hvorledes ser Marit Arnstad på dyrevelferd? Er hun enig i at her er det en lang vei å gå for at vi skal få en akseptabel standard slik at dyra våre har det så bra som overhodet mulig. Det er det ene spørsmålet.

Det andre spørsmålet er: Mener Marit Arnstad at vi bør vurdere pelsdyrsida på nytt, og at vi må se på en avvikling eller få andre bur som disse dyrene kan oppholde seg i?

Marit Arnstad (Sp): Representanten Ryan var jo inne på dyrevelferd i sitt innlegg, og det synes jeg var interessant. Da sa han at det er godt å se at det går kyr ute på beite. Det synes jeg også er godt, og det er godt å se at kyrne har gode dyrevelferdsmessige vilkår. Men det spørsmålet Senterpartiet ofte stiller seg, er: Blir det snart igjen noen kyr som i det hele tatt kan gå ute og beite, med det salget av melkekvoter en nå ser rundt omkring i distriktene? Vil vi på Skatval eller innover i Namdalen lenger se at det går noen kyr ute og beiter i det hele tatt? Det tror jeg er et mer grunnleggende spørsmål enn om de er inne i eller ute av fjøset, oppriktig talt.

Men jeg var enig i veldig mye av det Ryan sa i sitt innlegg omkring beskrivelsen av landbruket og problematikken for utøverne og de som har inntektene sine fra landbruket: En føler at en økonomisk får lite ut av det, en har bekymringer for framtidige investeringer, og det er et ensomt yrke. Det kjenner jeg meg igjen i. Og det tilløpet til fliring som var i salen under Ryans innlegg om dette, syntes jeg var helt ubegrunnet. Han beskrev den situasjonen som er på landsbygda i Norge, godt og veldig treffende.

Når det gjelder dyrevelferd, ser jeg fram til behandlingen av dyrevernmeldingen i Stortinget; jeg tror det er en god del ting som kan gjøres på det området. Jeg er nok ikke av dem – og jeg tror heller ikke en vil se at Senterpartiet vil være det – som vil gå inn for av avvikle pelsdyrnæringen, som jo også for en del distrikt som representanten Ryan og jeg kjenner, er av stor betydning. Men vilkårene for utøvingen også av den næringen er det grunn til å se på.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Statsråd Lars Sponheim: Regjeringen har lagt fram et budsjettforslag med vekt på tiltak for å sikre forbrukerne trygge matvarer av god kvalitet og tiltak for en mer forbrukerrettet mat- og landbruksproduksjon.

Jeg konstaterer at det er bred enighet om mat- og landbrukspolitikken, slik det kommer til uttrykk gjennom komiteens innstilling. Jeg er videre glad for at komiteen støtter Regjeringens arbeid for å sikre handlingsrommet for en fortsatt aktiv landbrukspolitikk gjennom å påvirke prosessene og forhandlingene i WTO, avtaler med EU og annet internasjonalt arbeid.

Norske forbrukeres oppmerksomhet rettet mot trygg mat er økende. De etterspør trygge produkter av høy kvalitet og økt mangfold i tilbudet av matvarer. Regjeringen tar oppgaven med å opprettholde tilliten til norsk mat alvorlig gjennom en forbrukerorientert mat- og landbrukspolitikk som legger vekt på forbrukernes preferanser.

Forbrukerhensynet skal inngå i hele matvarekjeden. Smittestoffer og fremmedstoffer kan tilføres langs hele matvarekjeden fra jord til bord. For kvaliteten på maten som sluttprodukt, vil riktig bruk av innsatsfaktorer i primærleddet være like viktig som riktig håndtering senere i matvarekjeden.

Helsemessig trygg mat er grunnleggende. Gjennom budsjettforslaget opprettholder Regjeringen en sterk satsing på matområdet. Situasjonen i Europa den senere tid viser at det er viktig å ha gode systemer for kontroll og tilsyn med landbruksproduksjonen i alle ledd.

Jeg er glad for den støtte arbeidet for å modernisere og effektivisere arbeidet med mattilsynet har fått i komiteen, med klar rolle- og ansvarsdeling mellom Fiskeridepartementet, Landbruksdepartementet og Sosial- og helsedepartementet. Det tas sikte på å slå sammen dagens tre tilsynsetater under Landbruksdepartementet og næringsmiddeltilsynet på kommunalt nivå til et nytt statlig «Mattilsyn». Målet for det nye «Mattilsynet» er å sikre forbrukerne trygg mat av riktig kvalitet gjennom en sunn produksjon. Det nye tilsynet skal føre til forenklinger for brukerne og en likebehandling av næringsmiddelbedrifter over hele landet. Det er valgt å videreføre et eget sjømattilsyn, men vi legger opp til et tett samarbeid mellom de to tilsynene, slik at det ikke skapes usikkerhet verken hos brukerne eller forbrukerne om hvem som har ansvaret. Det skal legges opp til at regelverk og tilsynsprinsipper er sammenfallende på begge områder. Konkrete forslag om den framtidige forvaltningsmodellen vil bli forelagt Stortinget høsten 2002.

Vi legger stor vekt på å ha kunnskap om hva som skjer i de ulike leddene i kjeden. I den sammenheng er overvåkings- og kontrollprogram for planter, dyr og mat spesielt viktig. Regjeringens budsjettforslag viser at vi satser betydelige ressurser på slike program. Dette innebærer en betydelig økning i omfanget av testing mot kugalskap og skrapesjuke.

For å redusere forbrukernes eksponering for smittestoffer og fremmedstoffer vil Regjeringen sette i gang program for å bedre overvåkingen på dette området. Dette gjelder både dyrefôr og norskprodusert og importert mat. Fiskehelse er også et prioritert område. Dette er spesielt viktig sett ut fra den sterke veksten oppdrettsnæringen opplever i dag.

Jeg legger vekt på at forbrukerne kan ha rask tilgang til pålitelig informasjon. I denne sammenheng skal det utvikles en nettbasert informasjonsplattform med fokus på matvaretrygghet og rettledning for næringsdrivende og forbrukere. I forbrukerrettledningen er det også viktig at vi praktiserer innsyn slik at forbrukerne får mer kunnskap om matproduksjon og de ulike ledd i produksjonskjedene.

Landbrukspolitikken er et viktig distriktspolitisk virkemiddel. Gjennom aktiv bruk av virkemidlene i landbrukspolitikken kan vi medvirke til å få mer livskraftige driftsenheter. God utnytting av markedsmulighetene, økt mangfold, et balansert marked, strukturelle endringer og fornuftige kostnadstilpasninger er viktig for å opprettholde et aktivt landbruk hvor matvaresikkerhet og matvareforsyning står sentralt.

Vi må ha evne til fornyelse i landbruksnæringen samtidig som det sikres gode inntektsmuligheter for næringens utøvere. Regjeringen har foreslått å redusere bevilgninger til gjennomføring av jordbruksavtalen. Forut for jordbruksforhandlingene i 2002 skal det gjennomføres en utredning med sikte på forbedringer av skatte- og avgiftsregler for landbruket. Reduksjonen i bevilgningen på kap. 1150 skal gjennomføres slik at de ytelser som er vedtatt i jordbruksavtalen for 2001–2002, oppfylles. Regjeringen legger til grunn at det våren 2002 på vanlig måte gjennomføres jordbruksforhandlinger med basis i Hovedavtalen og jordbruksavtalen og materiale fra Budsjettnemnda for jordbruket.

For å få en større andel økologisk produksjon er dette området styrket i budsjettforslaget. Siktemålet er å øke den økologiske produksjonen til et nivå som gjør det mulig for aktørene i markedet å omsette økologiske produkter kostnadseffektivt. I denne sammenheng er det også viktig med styrket forsknings-, rettlednings- og informasjonsarbeid.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Bendiks H. Arnesen (A): I Bondevik II-regjeringens budsjettforslag går Regjeringen inn for et storstilt nedsalg og utsalg av statens eierandeler i selskaper hvor staten har slike eierandeler.

I Aftenposten den 27. juli 2000 sa daværende stortingsrepresentant Lars Sponheim at han fryktet et slakt av Arcus AS, og at staten derfor må beholde en tredjedel av aksjene for å sikre at Arcus AS forblir et selvstendig selskap. Sponheim uttrykte da frykt for at dersom hele selskapet selges, så vil utenlandske interesser kjøpe opp Arcus AS og splitte opp selskapet.

Spørsmålet mitt til landbruksministeren blir da: Hva er det som er endret så mye det siste året at nåværende landbruksminister Sponheim kan være med på å foreslå å selge ut hele Arcus med den stikk motsatte begrunnelse, at det ikke er særlige hensyn som tilsier at staten skal fortsette som eier?

Statsråd Lars Sponheim: Det var i og for seg en overraskende replikk, men jeg er allrounder nok til å gå inn på næringsministerens område et lite øyeblikk også, for det er selvsagt en samlet regjering som står bak de forslag som er fremmet.

Det var den forrige regjering som jeg hadde gleden av å sitte i, som tok de første skritt for å starte salget av aksjene i Arcus, og det var på den tiden en berettiget frykt for hva som ville skje med Arcus i en slik situasjon. Nå ser vi jo at det ser ut til å gå riktig bra. Det er sågar betydelige norske interesser som ser en mulighet i å kunne eie Arcus" virksomhet og drive produksjon av alkoholvarer for omsetning i monopolsystemet vårt. Og ingen løsning er bedre enn at staten kan ha én oppgave mindre, og at den kan utføres av norske aktører på en god måte. Når vi da attpåtil opplever – og da møter landbruksministeren seg selv på talerstolen også – at her kan landbrukets aktører selv ta en dugnad for å sikre ikke bare at de tar vare på det norske eierskapet i et sånt selskap, men også at det blir en god omsetning og marked for landbrukets produkter, tror jeg at dette nok er mer egnet som et godt eksempel også for Arbeiderpartiets representanter enn å bruke det og henge det fram som et dårlig eksempel.

Så er det jo noen av oss som også har gleden av å være kunder av Arcus sine produkter, og ikke minst når det går mot juletider, er det noen som kan glede seg bl.a. over de ordene som den kjente forfatteren, svenske Albert Engström, sier om Kolingen når han smakte på noen av Arcus" produkter: När potatis blir serverade på det her sättet, kan även en tandlös äta dom!

Øystein Hedstrøm (FrP): Det går mange «roliga» historier om Kolingen, kanskje spesielt på den andre siden av grensen. Da kommer jeg inn på det som jeg skal spørre om.

Når det gjelder Arcus" produkter, selges kanskje en del av dem i Sverige, men avgiftene er jo utrolig mye lavere og blir stadig lavere og lavere. Nå har vi her en statsråd som representerer landbrukssektoren, og jeg tok med meg Sem-erklæringen på talerstolen for å se hva som står der om hvordan man skal redusere prisforskjellene mellom Sverige og Norge når det gjelder landbruksprodukter. Statsråden nevnte, så vidt jeg kunne høre, ikke med ett ord hvordan man skulle innfri det. Men han sier mye om kvalitet – og det er vi alle enige om, som bekjempelsen av BSE og en del andre dyresykdommer – som vi egentlig burde utnytte som et konkurransefortrinn. Eller sagt på en annen måte: Hvis bare én prosent av Europas befolkning var villig til å betale det prima norske landbruksprodukter koster, kunne vi selge alt vi kunne produsere i dette landet.

Men tilbake til Sem-erklæringen. De få elementene her som kan tydes å gå mot en mer rasjonell og effektiv landbruksproduksjon med lavere matvarepriser, er nevnt i et par punkter. Det går på å vurdere konsesjonsgrenser i svin-, egg- og kyllingproduksjon, og på konsesjonsloven når det gjelder arealgrenser. Men hva ellers er det statsråden skal bidra med for at vi skal redusere forskjellene på matvareprisene?

Nå snakker jeg ikke for meg selv, for jeg har også, i likhet med statsråden, råd til å kjøpe mer spesialiteter, men jeg tenker på minstepensjonister, lavtlønnsgrupper, barnefamilier, alle dem som har hørt i år etter år fra forskjellige statsråder og politikere at matvareprisene skal nedover. Hva skal statsråden nå gjøre for å forsøke å innfri politikernes løfter, og det som er i tråd med denne Sem-erklæringen?

Statsråd Lars Sponheim: Når vi er kjent med at det er en betydelig grensehandel – både representanten Hedstrøm og jeg var innom denne meget gode skikkelsen, Kolingen, fra svensk litteratur – må det vel være lov for en norsk landbruksminister å gi uttrykk for at flere nordmenn kanskje også burde etterspørre andre ting i Sverige, ikke bare den billige maten som selges langs grensen mot Norge, selv om det også må være lov å gjøre det i et fritt land med åpne grenser.

Det er et helt sentralt poeng at alle utøvere i hele matvareproduksjonsbransjen, som Fremskrittspartiet liker å si, fra primærprodusenter og fram til forhandlerleddet, er opptatt av å kostnadseffektivisere for å få ned prisen på mat. Den grunnleggende drivkraften i oss alle er hvordan man kan gjøre ting litt smartere og enklere i morgen enn det man gjorde i går. Dypest sett er det det det handler om. Jeg har ikke på noe vis planer om ikke å ha et trykk på hele denne kjeden når det gjelder primærledd, mellomledd og sluttledd, for at man skal være kostnadseffektiv og frembringe mat til rett pris. Men på ett punkt vil jeg ta et helt definitivt forbehold: Det kommer aldri på tale å gå på akkord med matsikkerhet! Og det er jeg helt sikker på at en tidligere helsearbeider som Hedstrøm også er opptatt av. Det er et punkt hvor vi aldri må fire fra norsk side. Da får heller vi betale det det koster å sikre at vi skal ha mat som er trygg for norske forbrukere.

Så er det heldigvis sånn at både representanten Hedstrøm og jeg har råd til å kjøpe noe som er litt dyrere enn den alltid billigste maten. Og heldigvis er det mange med oss – det er jo blitt gjort et poeng av at ikke landbruksministeren er så opptatt av å lete etter matprisene når han handler – det deler jeg faktisk med nær halvparten av det norske folk for øvrig. Noen vil kanskje si at det er norske menn som tenker sånn, men heldigvis er det mange som legger mer til grunn enn bare det å få i seg kalorier og vitaminer når man kjøper mat. Man vil også ha en opplevelse, en historie og andre kvaliteter knyttet til matvarene vi produserer og selger.

Inge Ryan (SV): Jeg ønsker å spørre landbruksministeren om skog og om fjellstover. Jeg begynner med skog.

Når vi planter et tre, så er nok sjansen for at vi vil høste av det treet, liten. Det må vi innse. Med de klimatiske forholdene vi har i Norge, er det nok generasjonene som kommer etter oss, som får glede av den granen eller den furua som vi planter.

Når vi ser på statsbudsjettet, er det betydelig reduksjon i tilskuddene til og satsingen på skogplanting/skogkultivering. Mitt spørsmål til statsråd Sponheim er derfor: Er det fordi det er så langt fram i tid at man nå velger en betydelig reduksjon på dette området? Eller er det fordi man ikke syns det er nødvendig å tenke på kommende generasjoner, at de også skal kunne høste av naturen, slik vi har kunnet høste av den?

Mitt andre spørsmål handler om fjellstover – eller gjeterhytter, som jeg bruker å kalle det. I budsjettet er det avsatt ca. 625 000 kr til forvaltning av fire gjeterhytter i Finnmark. Nå er ikke SV det partiet som vil kvitte seg med statlig eiendom. Vi vil gjerne beholde statlig eiendom, særlig det som er av strategisk betydning. Men det virker noe tungvint at Landbruksdepartementet skal forvalte fire gjeterhytter på Finnmarksvidda. Hadde det ikke vært hensiktsmessig at man hadde overført disse pengene til oppsitterne, slik at de hadde kunnet styre med forvaltningen av disse fjellstovene sjøl?

Statsråd Lars Sponheim: Skog er en viktig næring. Langt på vei er det slik at skogen har bygd deler av dette landet og vært en avgjørende næring gjennom lange tider, og det bør den også være i framtiden.

Dessverre har vi hatt en utvikling i skogbruket de siste årene – og om jeg får si det, for jeg rakk ikke å komme til skogbruksdelen i innlegget mitt på grunn av klokken – hvor vi ser at lønnsomheten dessverre har gått altfor fort nedover. Slik jeg har kunnet følge med i de siste 20 årene, har vi omtrent de samme nominelle prisene i dag som vi hadde for 20 år siden. Det betyr en realnedgang på kanskje inntil 50 pst. Dette kan ikke fortsette – i så fall vil det bli stille i norske skoger. Derfor er det sentralt å ha et arbeid som ikke minst går på hvordan vi skal kunne få opp verdien av sluttproduktene gjennom bl.a. verdiskapingsprogrammet.

Jeg tror det er en ganske bred oppfatning i denne sal om at det er viktig å opprettholde en høy aktivitet når det gjelder skogkultur. Fra alle parter har det gjennom årene vært sagt gode ord om det, mens det samtidig av finanspolitiske grunner, fordi en har hatt behov for å holde budsjettene innenfor fornuftige rammer, har vært et av de områdene som har blitt svekket – ikke spesielt i år, men år for år har det vært tilfellet. Jeg tror ingen vil hevde at dette er en styrt politikk, bortsett fra at det har vært en nødvendighet i trange budsjetter å gjøre tunge prioriteringer. Jeg håper og tror at vi kan ha nådd en nedre grense for en slik utvikling. For det er slik at det er helt avgjørende at vi lykkes med å få ny skog til å vokse fram der vi har hogd gammel, ellers så vil ikke neste generasjoner ha disse mulighetene.

Et helt sentralt virkemiddel ligger jo i lovgivningen, som sikrer at deler av den verdien som tas ut av skogen, skal tilbakeføres til kultur og planting. Derfor er skogavgiftsordningen sentral. Det er helt nødvendig, slik Stortinget i dag «samrøystes» sier – noe som også har vært Regjeringens ambisjon – at vi må få tid til å gå gjennom hvordan vi kan styrke og forbedre en slik ordning, slik at vi sikrer at vi har et sterkt og godt virkemiddel når det gjelder skogplanting og skogkultur.

Marit Arnstad (Sp): La meg bare til det siste som statsråden sa, si at jeg er veldig enig. Det er til stor bekymring at ikke bare lønnsomheten, men bevilgningen til langsiktige skogkulturtiltak er redusert år for år, også i år, og at det blir mindre igjen på verdiskapingsprogrammet til å utføre denne type tiltak. Det er bekymringsfullt, og jeg håper at statsråden vil ta tak i det når det gjelder neste års budsjett.

Men på årets budsjett har Landbruksdepartementet redusert rammene for jordbruksforhandlingene med 300 mill. kr. Det forekommer meg at det er et nokså lettvint grep for å få saldert et vanskelig budsjett. Det er iallfall en veldig uvanlig måte å håndtere ting på. Den reduksjonen vil bety en reduksjon i inntekt på over 8 000 kr pr. årsverk, hvis det går rett på inntekten. Det bekymrer sjølsagt dem som har arbeidet sitt i næringen, og det bekymrer også mange av partiene her på Stortinget.

Vi vet at landbruket samlet sett står overfor store utfordringer når det gjelder muligheten til å opprettholde det som Regjeringen sjøl har benevnt som sitt mål, bl.a. fra utenriksministerens side i forbindelse med redegjørelsen om WTO, nemlig et desentralisert landbruk med en variert bruksstruktur. Det er klart at skal en oppnå det, kreves det at en både holder overføringene på et nivå som bidrar til et variert landbruk, og at en oppmuntrer til økt rekruttering. Det krever at en også er villig til å se på andre grep.

Som et plaster på såret er det nevnt i Landbruksdepartementets budsjett at en her skal se på andre virkemidler, f.eks. skattelettelser. Senterpartiet er enig i at en bør se på det som virkemiddel. Vi skulle ønske at det kom som en tilleggsmulighet for næringen. Men vi registrerer at landbruksministeren har varslet det, og at også regjeringspartienes talsmenn i Stortinget i dag sier at vi må ta det alvorlig, og at disse partiene mener det. Når han sier det så eksplisitt, vil jeg utfordre landbruksministeren til å si noe nærmere om hvilken type skattelettelse vi kan forvente oss, og i hvilket omfang vi kan forvente oss skattelettelser.

Statsråd Lars Sponheim: La meg først få kvittere tilbake at representanten Arnstad og jeg har lik virkelighetsoppfatning når det gjelder skog. Ikke minst gir den manglende lønnsomheten som har utviklet seg over år, grunnlag for betydelig bekymring. Det bør være en felles utfordring som vi må finne en løsning på.

Fra Regjeringens side er det kuttet 300 mill. kr i en ennå ikke-framforhandlet jordbruksavtale, gjeldende for siste halvår neste år. Det er ikke mulig på grunnlag av budsjetteringen i dag å si om det blir en god eller dårlig jordbruksavtale – om jeg får si det slik – fordi det skal forhandles først. Selvsagt har Regjeringen reserver som skal til for å forhandle, i bakhånden, slik også tidligere regjeringer alltid har budsjettert. Men det nye er, og det er sagt i proposisjonen, at Regjeringen har satt i gang et arbeid med sikte på å fremme endrede og nye skatte- og avgiftsregler for landbruket. Det vi har sett, er at et høyt overføringsnivå gjennom mange år, kombinert med det det har vært mulig å finne fram til gjennom avtalene og ta ut i markedet, ikke har gitt en tilfredsstillende inntektsutvikling for jordbruket. Og det har ikke skjedd tilpasninger på kostnadssiden som har gjort det mulig. Det gjør at en trenger et tredje verktøy, et tredje håndtak, å ta tak i i landbrukspolitikken for å kunne bedre inntektsmulighetene.

Jeg er helt overbevist om at skatt er et slikt virkemiddel. En må se annerledes på bruk av skattelette – og da snakker jeg om øremerket skattelette – i en næring som har betydelig budsjettstøtte, enn en i og for seg ser på bruk av skattelette på andre næringsområder. For det er helt åpenbart at ved at en bruker midler over statsbudsjettet til å gi spesifikk skattelette, fører det til en kostnadseffektivitet i næringen som en ellers ikke ville få fram. Det er litt av bakgrunnen for at Regjeringen nå har satt i gang dette arbeidet.

Så vil vi ha en strek å starte jordbruksforhandlingene på. Det er en strek jeg har ambisjon om ikke skal være noe dårligere startgrunnlag for å arbeide fram gode inntektsmuligheter for bøndene enn det som ville vært uten dette grepet.

Bendiks H. Arnesen (A): Jordbruksavtalen er viktig og nødvendig for å sikre et aktivt landbruk over hele landet, for å sikre matkvalitet og holde kulturlandskapet i hevd og for å gi utøverne i landbruket tilfredsstillende arbeidsvilkår og arbeidsforhold.

Regjeringens støtteparti, Fremskrittspartiet, har flere ganger tatt til orde for å avvikle jordbruksavtalen som ordning. Også i regjeringspartiet Høyre har man hatt sterke argumenter mot den landbrukspolitikken som hittil har vært ført. Kan nå landbruksministeren garantere at denne regjeringen vil sikre jordbruksavtalen som en god ordning, en ordning for å sikre et landbruk over hele landet også i framtida? Eller vil denne regjeringen ta grep som vil svekke ordningen og det innhold som ordningen har?

Statsråd Lars Sponheim: Regjeringen sier i sitt grunnlagsdokument, i Sem-erklæringen, at vi ønsker å opprettholde jordbruksavtalen. Så den garantien som her er etterlyst, kan jeg herved gi. Jordbruksavtalesystemet vil bli videreført basert på hovedavtalen.

Men vi sier også at vi er opptatt av å se på hvordan dette fungerer, og om det går an å gjøre forenklinger og på annet vis forbedre selve jordbruksavtaleinstituttet. Det tror jeg alle vil være tjent med. Ikke minst er det viktig på et område som dette at vi kommer fram til så enkle systemer at folk flest er i stand til å eie kunnskaper om hvordan dette fungerer. Det har noe å gjøre med legitimiteten i befolkningen for å ha et system som dette og bruke så mye penger av våre samlede fellesskapsmidler på et så viktig område som jordbruket.

La meg også føye til, for jeg syns det er viktig å få sagt det i sluttfasen av denne sekvensen om landbrukspolitikk: Representanten Arnstad bruker veldig mye ordene «et variert landbruk». Jeg tror det er hele kjernen for å opprettholde et framtidig landbruk – og jeg vil faktisk si «et mer variert landbruk». For litt av det som kan sies om norsk landbrukspolitikk og utviklingen fra midten av 1970-tallet og utover, er at man har vært relativt fokusert på volum, på modellbrukstenkning og ett marked for alle landbruksprodukter over hele landet osv. Men i framtiden går det nok i retning av en mer variert tilbudsside, hvor det er mer mangfold av muligheter, mer mangfold av måter å samarbeide på, mer mangfold av måter å produsere på og mer mangfold av produkter og kanskje også det å bruke den evne som bønder har til å være selvstendig næringsdrivende og leve av et regnskap – til å gjøre mer enn det far og farfar gjorde på de samme gardsbrukene.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Aud Gaundal (A): Var det noe som forundret meg da jeg kom i næringskomiteen i høst, var det høyresidas politikk overfor næringslivet. De har sjøl nærmest karakterisert Arbeiderpartiet som næringsfiendtlig, og sjøl trodd at de stod for den politikken som næringslivet ville ha. Men for å si det mildt: Det er ikke noen stående applaus for de nedskjæringene som er foreslått. Det er mer stående protest – både fra høyrefolk og næringslivet.

Romsdals Budstikke har karakterisert budsjettet fra Bondevik II-regjeringa som det mest distriktsfiendtlige som er lagt fram på lang tid. Og det sier litt når møbelgiganten og høyrepolitikeren Ekornes går hardt ut offentlig mot det som er foreslått. Resultatet ble en halv milliard mer i lavrisikolån, men totalt en halv milliard mindre enn det Stoltenberg-regjeringa foreslo.

Om ikke nedskjæringene er like store overalt, er det også vesentlige kutt andre steder. 10 mill. kr mindre til eksportfremmende tiltak er også etter min mening feil politikk til feil tid, fordi vi ser nedgangstendenser og internasjonale utfordringer. Det kuttes også, som det er sagt tidligere, 300 mill. kr på kap. 1150 Til gjennomføring av jordbruksavtalen. På årsbasis er det 600 mill. kr. Det er første gang i historien, sier Bondelaget, at det fra en regjering blir kutt i rammene forut for neste års jordbruksforhandlinger.

Det vil si at en ved jordbruksforhandlingene i 2002 skal starte opp med basis i en inntektsreduksjon på 8 500 kr for bøndene. En skal ikke her forutsi resultatet av forhandlingene, men en kan ikke se bort fra at BU-midlene kan bli borte. I valget mellom BU-midler og direkte nedskjæringer i inntektene til bøndene tror jeg vi i hvert fall ikke skal utelukke den muligheten.

Når det i Sem-erklæringa heter «Ny giv for landbruket», får en lyst til å spørre: Hvor kommer nå den nye given? Utfordringene er store og presset stort for norsk landbruk, både gjennom tolltariffer og WTO og ikke minst ved at vi har et høgt kostnadsnivå i Norge. Vi behøver ikke Høyres og Fremskrittspartiets politikk i tillegg. I så fall kan jeg vel være litt beroliget ut fra det landbruksminister Sponheim sier, og likeens av Kristelig Folkepartis hovedinnlegg her i kveld.

Det er også en del nedskjæringer på andre steder i budsjettet, bl.a. en del på skog. I utgangspunktet skulle vi ha ønsket at Stoltenberg-regjeringas opprinnelige budsjett ble vedtatt. Det er imidlertid en samlet komite som har ment at verdiskapingsprogrammet er viktig, og vi står også helt bak når komiteen samler seg om å foreslå at Regjeringa må legge fram et forslag om en endring av skogavgiftsordninga hvor beløpsgrensen oppheves og skattefordelen utvides. Vi mener at flertallsmerknadene under dette kapitlet er gode og gir signaler om ei god tid for skogbruket.

Når det gjelder Nærings- og handelsdepartementets kap. 938, står komiteen sammen, med unntak av Fremskrittspartiet. Det kapitlet gjelder omstillingstiltak i Sør-Varanger, hvor Fremskrittspartiet vil kutte hele bevilgningen på 40 mill. kr – ikke så oppsiktsvekkende i seg selv, men det illustrerer hvilken politikk samarbeidspartiet til Bondevik II-regjeringa har her i Stortinget.

At Fremskrittspartiet i tillegg i behandlinga av Kommunaldepartementets budsjett også har et prinsipielt standpunkt om å avvikle både Nord-Norge-tilskuddet og regionaltilskuddet, gjør ikke utfordringene noe mindre for den nåværende regjering. Fremskrittspartiet sier i Budsjett-innst. S. nr. 5 at «dagens distriktspolitikk minner om en gråtekoneforestilling». Høyrepolitikk ser vi nok av om dagen. Det blir ikke bedre når Fremskrittspartiet skal ha sine uttellinger, sannsynligvis mye større for budsjettåret 2003 enn for neste år.

Jeg lurer oppriktig på når Kristelig Folkeparti skal få gjennomslag for noe av sin politikk. Eller har jeg og mange andre tatt så feil av hva dette partiet egentlig står for? Er de så høyrevridd som vedtakene i Stortinget viser?

Statsråd Ansgar Gabrielsen: Det budsjettet som Samarbeidsregjeringen har lagt frem, innebærer viktige skritt for å bedre grunnlaget for verdiskaping i Norge. Den debatten vi har hatt hittil i dag, kan høres ut som en næringspolitisk dommedagsprofeti, som jeg tror er som de fleste andre dommedagsprofetier – det er sjelden det blir slik.

Budsjettet inneholder skatte- og avgiftsletter som vil øke tilgangen på risikovillig kapital, forbedre vilkårene for kunnskapsbasert næringsliv og styrke det private eierskapet. Vi har prioritert å disponere den økte bruken av oljeinntekter som det nå er åpnet for, til først og fremst å bedre grunnlaget for den fremtidige vekst og verdiskaping i samfunnet vårt. For meg er det en fundamental erkjennelse at verdiene som skapes i næringslivet, er grunnlaget for velferd og sysselsetting. Gode arbeidsvilkår for bedriftene er derfor helt nødvendig for å trygge fremtidens velferd og bosetting.

Økt satsing på infrastruktur er viktig for å redusere avstandsulemper og legge til rette for næringsutvikling, særlig i distriktene. Den debatten vi har hatt i dag, har stort sett dreid seg om SND, og en skulle tro at verden ramler sammen og norsk næringsliv mister all konkurransekraft i det øyeblikk vi ikke har nøyaktig de bevilgningene som Stoltenberg-regjeringen foreskrev. Heldigvis er virkeligheten veldig langt derfra.

Samarbeidsregjeringens budsjett innebærer en næringspolitisk kursendring med større fokus på de generelle rammebetingelsene og skatte- og avgiftslettelser, slik at næringslivet blir konkurransedyktig. Dette står i sterk kontrast til arbeiderpartiregjeringens politikk, som på rekordtid gjennomførte kraftige skatte- og avgiftsøkninger for næringslivet.

Det er ingen tvil om at den delen av næringslivet som har størst gevinst av at vi får konkurransedyktige vilkår, er eksportindustrien. Hvor er eksportindustrien plassert i dette landet? Ligger den innenfor Ring 3 i Oslo, eller ligger den kysten rundt? Det er distriktspolitikk av beste varemerke å sørge for at den delen av næringslivet får vilkår som gjør at man er konkurransedyktig internasjonalt.

Det har vært snakket en del om virkemiddelapparatet. Jeg mener tiden definitivt er inne for å legge alle de virkemidlene vi har, opp på bordet og stille det grunnleggende spørsmålet: Er vi optimalt organisert for å nå de målene vi har, med de midlene vi har til disposisjon? Da synes det for meg som om de 12–15 virkemidlene vi har, som er organisert på forskjellige måter, med egne styrer og egne administrasjoner, ikke er en optimal måte å gjøre disse tingene på. Derfor ønsker jeg å ha en total gjennomgang av virkemiddelapparatet.

Når det gjelder statlig eierskap, har Regjeringen som mål å redusere det direkte statlige eierskapet i norsk næringsliv. Offentlig eide selskaper har over tid som regel dårligere avkastning på investert kapital og skaper færre verdier enn tilsvarende private selskaper. Den beste indikasjonen på det er å se på årlig avkastning av aksjeverdien av de selskapene vi til enhver tid har hatt. Da vil en få se tall som kanskje vil gjøre at noen vil revurdere sine synspunkter.

Samtidig er det mange prinsipielle problemer knyttet til den rolleblandingen direkte statlig eierskap har og har hatt. Når det er sagt, er det viktig å forvalte statens eierskap mest mulig profesjonelt. Et ledd i dette er å samle forvaltningen av statens eierskap i ett departement. Staten kommer til å være en markert og stor eier i norsk næringsliv i – jeg holdt på å si – nesten uoverskuelig fremtid, på grunn av de størrelsene vi her snakker om. Så lenge vi som sitter i denne salen er politikere, er det ganske åpenbart at staten kommer til å være en stor eier. Det staten ikke har hatt siden krigen – eller noen gang – er en politikk for utøvelse av dette eierskapet. Ja, det er faktisk slik at flere av de store aksjepostene som tidligere industriministre og næringsministre har sittet og forvaltet, er bedrifter de aldri har vært innom. Når det er 54 år siden vi etablerte Olivin, og det p.t. er slik at eieren aldri har vært på besøk i bedriften, kan det tyde på at Fellesforbundet har rett i, da jeg i går kveld traff dem, at dette landet aldri har hatt en politikk for utøvelse av det statlige eierskapet. Det ønsker vi å ta fatt i. Så kan vi diskutere den ene eller den andre løsningen – i hvert fall skal vi prøve å lage en politikk for dette.

Tiden går fort. Når det gjelder refusjonsordninger for maritime næringer, er jeg glad for den endringen som nå blir gjort. Jeg synes det er viktig å ta vare på den maritime clusteren. Jeg har invitert partene i maritim næring til møte 2. januar kl. 10, for å sette i gang en prosess, slik at vi ikke skal komme i den situasjonen i fremtiden som vi har vært i på hele 1990-tallet, nemlig en jo-jo-politikk på dette området.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Olav Akselsen (A): Då kan me i alle fall slå fast at me har eit felles ønske om å få meir stabile rammevilkår for denne viktige næringa.

Eg må innrømma at eg har litt problem med å kjenna meg igjen i Noreg når det blir framstilt med Høgre-auge. Eg synest det kan vera rett å minna om at Noreg trass i alt er eit av dei landa i Europa der det er lågast arbeidsløyse, der industrien går best, og der det har vore størst overskot i privat næringsliv dei siste åra. Eg synest ein skal ha det med seg når ein skildrar det samfunnet me lever i.

Samtidig må det vera slik at den kritikken som Høgre no rettar mot Arbeidarpartiet, også må gjelda ein del andre parti, inkludert Kristeleg Folkeparti. For Kristeleg Folkeparti har vore delaktig i alle dei budsjetta som har vore lagde fram dei siste åra. Og når den nye regjeringa snakkar så mykje om renta, kan det vera greitt å minna om at det faktisk var under den førre Bondevik-regjeringa, etter budsjettvedtak saman med Høgre, at me fekk den sterke veksten i renta.

I ein replikk i finansdebatten gratulerte eg næringsministeren med fullt gjennomslag for Høgre sin politikk internt i Regjeringa. Og eg vil gjerne gjenta denne gratulasjonen i dag, og forsterka han. For tidlegare i dag stemde nemleg Kristeleg Folkeparti mot eit forslag om at fleirtalet frå i vår knytt til distrikts- og regionalpolitikken skulle vera retningsgjevande for Regjeringa sin politikk. Kristeleg Folkeparti stemde altså for å oppheva sitt eige vedtak frå i fjor. Og når ein les i innstillinga frå komiteen, ser ein at Kristeleg Folkeparti ikkje berre har gått med på alle kutta, men dei har faktisk òg adoptert Høgre sin måte å argumentera på. Så det er all mogleg grunn til å gratulera Høgre med gjennomslag her.

Så er det slik at både finansministeren, statsministeren og no næringsministeren seier at dette berre er byrjinga. Det skal med andre ord halde fram i same retning. Det må jo då bety at kutta skal bli større. Ein prøver no å bagatellisera dei kutta som er gjorde i år. Er det fordi ein reknar med at ein skal føreta endå større kutt neste år, og er det i så tilfelle det som er næringsministeren sine ønske?

Statsråd Ansgar Gabrielsen: Jeg har lært meg at man i politikken skal være på vakt når politiske motstandere bruker talerstolen til å gratulere en med noe. Det gjelder også nå. Det å få hyggelige klapp på skulderen bak i rotunden, og ellers, fra politiske motstandere er jo alltid hyggelig, men når man får dem fra talerstolen, skal man være på vakt.

Når det gjelder det å gratulere med fullt gjennomslag innenfor dette politikkområdet, har jeg jo forstått det slik at Arbeiderpartiets strategi – veldig gjennomført, de skal ha all ære for hvor homogent de opptrer – er at de har tenkt å plage Kristelig Folkeparti mest mulig i forhold til de situasjoner som måtte oppstå hvor de ikke fullt ut kan slutte seg til forslagene og velger å stemme imot. Da vil jeg i hvert fall si at det i dette budsjettet vi nå behandler, og i den innstillingen som foreligger, faktisk er slik at Arbeiderpartiet anført av Akselsen stemmer imot en del ting som han var med og fremmet fra regjeringskontorene i St.prp. nr. 1 for 2001-2002. Det er en alminnelig godt kjent teknikk her i Stortinget at man fremmer forslag, ikke fordi man synes det er veldig viktig å fremme forslagene, men utelukkende i den hensikt å prøve å ramme politiske motstandere. Det er jo selvfølgelig også lovlig, men det er veldig lite fruktbart. Jeg hadde kanskje tenkt at man hadde hatt litt større visjoner knyttet til næringspolitikk enn det som jeg har registrert Arbeiderpartiet har anlagt i dag. Det at vi på dette området viderefører den reduksjonen som er gjort på SND, som Arbeiderpartiet har stått for på 1990-tallet, kan jeg ikke si er noen veldig stor sak, slik jeg opplever det.

Når det er sagt, er det slik at det ikke er denne regjeringens intensjon at vi ved gjennomgangen av virkemiddelapparatet har som ambisjon å ha et lavere engasjement for å bidra til nyskaping og innovasjon i norsk næringsliv. Det har aldri vært uttalt fra min side. Jeg er klar over at det en eller annen gang har vært henvist til en artikkel som stod i Aftenposten, men jeg ser det ikke slik. Og det er jo helt umulig å forestille seg at vi skal finansiere de resterende 18–20 milliarder kr i skattelette med 2 milliarder kr i kutt. Om vi kuttet hele SND, ville vi ikke kunne finansiere dette. Jeg vurderer det slik at vi vil opprettholde det nivået vi har hva gjelder å få i gang ny næringsvirksomhet i dette landet, og det gjelder for SND, og for så vidt for det øvrige virkemiddelapparatet.

Øystein Hedstrøm (FrP): Næringsministeren var i sitt hovedinnlegg inne på SND, og han var også sterkt opptatt av det i sin svarreplikk. Det har jo vært et hovedtema i debatten nå i kveld. En del partier har også lagt seg på den samme linjen som enkelte uttalelser fra SND gir inntrykk av, at det nå skjer en omlegging av næringspolitikken.

Noe av det siste den forrige nærings- og handelsministeren, Grete Knudsen, gjorde, var å utnevne Bengt Martin Olsen til styreleder i Statens nærings- og distriktsutviklingsfond. Samtidig er både Grete Knudsen og Bengt Martin Olsen medeiere i et privat rådgivningsfirma kalt GBM. Selv om både Knudsen og Olsen har gitt uttrykk for å kunne etterleve habilitetsreglene, og har gitt klart uttrykk for at det ikke er aktuelt å søke støtte hos SND, kan man mistenke en sammenblanding av roller ved at dette selskapet kan ha en døråpnerrolle til offentlige kasser, og da ha et konkurransefortrinn fremfor andre tilsvarende selskaper. Kombinasjonen styreleder i SND og privat rådgivning kan oppfattes som fordelaktig. Og når man ser på de uttalelsene som Bengt Martin Olsen kom med til VG i går, vil jeg si at det er direkte oppsiktsvekkende.

Jeg skal sitere det for denne forsamlingen hvis ikke alle har fått det med seg:

«Han» – underforstått Ansgar Gabrielsen – «ønsker en styreleder i SND med en annen politisk bakgrunn».

Meget oppsiktsvekkende av en styreleder å komme med en slik uttalelse. Når det gjelder habilitetsspørsmålet, er mitt spørsmål til næringsministeren: Er denne situasjonen noe han kan leve med?

Eirin Faldet hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Ansgar Gabrielsen: For et par uker siden hadde jeg møte med administrerende direktør og styreleder i SND for å gå gjennom det som blir budsjettsituasjonen for SND, og diskuterte gjennomføringen av det. Forrige mandag, på flyet hjem fra Brussel, leste jeg i Dagbladet der Grete Knudsen redegjorde for sin nye jobb og sitt nye firma, om hvem som var hennes kompanjong, og hva som var intensjonen med dette selskapet. Da hoppet jeg i flysetet, og tirsdag morgen gjorde jeg undersøkelser om hva denne forretningsideen var, og hva som skulle være dette selskapets anliggende. Jeg konkluderte veldig fort med at jeg ikke ønsker å ha styremedlemmer og slett ikke styreledere i virkemiddelapparatet som har en forretningsidé som det det her var snakk om. Da jeg i uken forut hadde samtaler med Bengt Martin Olsen om helt ordinære ting, var jeg for så vidt ikke klar over hvilken jobb vedkommende hadde.

Jeg bad embetsverket ta en gjennomgang av alle styrene i virkemiddelapparatet for å se om det var andre i en tilsvarende situasjon eller en som kunne likne på denne. Jeg kom fram til at det var det. Det vil si, ikke direkte, men det vil bli det i og med at lederen i Eksportrådet, Kaci Kullmann Five, skal begynne en tilnærmet lik virksomhet etter nyttår. Jeg tok da kontakt med lederen i Eksportrådet og presenterte mitt syn, som er at for meg er det utenkelig å ha den type konsulenter til styremedlemmer i noen av virkemiddelapparatene. Kaci Kullmann Five trakk da den konklusjon at hun ikke var aktuell i forhold til å ta gjenvalg i Eksportrådet. Jeg har i dag i telefonsamtale med Bengt Martin Olsen redegjort for hva som er min holdning til dette, og Bengt Martin Olsen trakk den konklusjon at han ville trekke seg fra styreledervervet i SND. Vi hadde en grei samtale. Både Kaci Kullmann Five og Bengt Martin Olsen er personer som jeg har full tillit til i alle sammenhenger. Det har ingen ting med det å gjøre, og det har slett ikke noe å gjøre med hvilken partikulør det måtte dreie seg om. Men jeg ønsker altså ikke å ha den slags konsulenter i virkemiddelapparatet under Nærings- og handelsdepartementet.

Karin Andersen (SV): SV og Regjeringen er svært uenige om statlig eierskapspolitikk. Men hvis vi for et øyeblikk kunne se bort fra de prinsipielle uenighetene og se på hvordan verden er, tror jeg både næringsministeren og vi kan være enig i at en fungerende og sterk rettsstat er en forutsetning for at fri flyt av kapital ikke skal resultere i røverkapitalisme.

Den 26. november holdt Eva Joly, fransk korrupsjonsjeger, foredrag i Polyteknisk Forening. Det var et foredrag som en næringsminister burde merke seg. Hun sa:

«Alle er glade for at Yukos investerer i Kværner, men ingen spør hvor pengene kommer fra», og hun fortsatte:

«Hvorfor finner vi oss i at enorme summer går ukontrollert gjennom stråselskaper og skatteparadiser».

Og hun svarte:

«Fordi økonomisk kriminalitet bare angår pene mennesker man ikke er redde for og som ikke stjeler for gamle damer».

Hun mente at nordmenn lider av virkelighetsbenektelse, og at vi har lyst til å tro godt om alle.

Jeg har lyst til å spørre næringsministeren som var opptatt av ordnede forhold for næringslivet: Jeg har ikke registrert noen aktivitet fra næringsministeren for å verge norske bedrifter og norske verdier mot slik røverkapitalisme og spekulasjon. Vil næringsministeren av prinsipielle grunner sitte dørgende stille og se på at hvem som helst med hva slags penger som helst skal kunne kjøpe opp store norske hjørnesteinsbedrifter nesten for vrakpanten i redsel for at staten skal kunne bli sittende med noe mer eierskap enn det man gjør i dag?

Statsråd Ansgar Gabrielsen: Jeg tror jeg – i hvert fall tidvis – deler Karin Andersens bekymring for en del av det som foregår i norsk og i internasjonalt næringsliv. Yukos eller andre som Karin Andersen måtte mistenke for å ha midler som ikke er fremskaffet på legalt vis, har bekymret enkelte. På den annen side var det et ikke ubetydelig press fra medlemmer i denne sal, også fra medlemmer i næringskomiteen, som mente at næringsministeren burde gå ut og virkelig støtte opp om dette tilbudet fra Yukos. Det var Senterpartiets anliggende. Så her er det press fra flere retninger.

Røverkapitalisme eller ikke røverkapitalisme – det som er situasjonen, er at det som vi jobber for, og som det er bred politisk enighet om, er at vi må inngjerde den kapitalismen vi praktiserer, ta bort utskuddene og lage regler som gjør at vi kan unngå de verste utslagene. Men poenget er at det ikke er noe alternativ til dette systemet. For meg er det relativt utenkelig at jeg skulle granske hjerte og nyrer til norske og utenlandske aksjonærer som vil gjøre oppkjøp i norske bedrifter, og si at de ikke har en slik moralsk standard eller at de har skaffet pengene på et vis som ikke er forenlig med den moralske standarden jeg måtte ha, og at jeg av den grunn velger å bruke statlige midler for å gå inn og kjøpe. Jeg kan vanskelig forestille meg at det er noe i nærheten av et politisk flertall i denne forsamling som mener at det skulle være beveggrunner f.eks. for at man gikk inn i Kværner. At vi skulle ha brukt 1, 2 eller 3 milliarder kr til å kjøpe opp Kværner fordi vi var engstelige for at midlene fra de andre aksjonærene ikke skulle holde en moralsk standard som ville passere hos oss, anser jeg som helt utenkelig og en måte å agere på i markedet som jeg ikke oppfatter som praktikabel i det hele tatt.

Marit Arnstad (Sp): La meg først få lov å si at det er helt riktig at det er enkelte i Senterpartiet som har vært opptatt av at statsråden iallfall burde ha vist en smule interesse for hvordan den norske virksomheten knyttet til Kværner kunne sikres, og om staten burde ha en rolle i forhold til det, faren for konkurs tatt i betraktning. Nå slapp man heldigvis det denne gangen, det er ikke sikkert man er like heldig en annen gang.

Statsråden sa i sitt innlegg: Hvem kan vel tro at vi skal finansiere de neste 18–20 milliarder kr i skattelette på en 2–3 milliarder kr i næringsvirksomhet? Nei, det er det vi lurer på. Hvordan skal man finansiere de neste 18–20 milliarder kr i skattelette når man allerede i dette budsjettet så åpenbart er nødt til å kutte i områder der det rammer viktig næringsvirksomhet, og der det åpenbart smerter innad i Regjeringen. Jeg er ikke opptatt av å stå på denne talerstolen og ramme enkeltpartier, og jeg vil heller ikke bli mistenkt for å gjøre det. Men jeg er opptatt av sakene og de konsekvensene en mulig omlegging av næringsvirksomhet kan få.

Næringsministeren sa i sitt innlegg under finansdebatten at han ikke har mottatt én eneste negativ reaksjon. Da må jeg si at jeg føler det slik at hvis det er tilfellet, er enten statsråden både døv og blind, eller så har han levd i en helt annen verden enn det Stortingets næringskomite har gjort som har møtt reaksjoner fra hele landet. Ulik næringsvirksomhet – NHO, Bedriftsforbundet til og med, har reagert kraftig på de nedskjæringene vi ser, bl.a. når det gjelder SND.

Så vil det jo ikke bli kompensert ved skattelette for dem som er nyetablerere og for småbedrifter. Det er heller ikke slik at Regjeringens oppfatning av at dette er god tilgang på privat kapital, deles verken av næringslivet sjøl eller av komiteens samlede merknader i innstillingen. Tvert imot peker komiteen og næringslivsaktører på at konjunkturene er nedadgående og at tilgangen på privat kapital blir strammere. Så spørsmålet blir om statsråden stiller seg fullstendig likegyldig til de reaksjonene som har kommet, og om den kursendringen han har varslet i Aftenposten, der spesifikke næringstiltak skal bygges ned, skal fortsette. Hva blir så det neste som skal kuttes?

Statsråd Ansgar Gabrielsen: Først til måten å agere på i Kværner-saken. Jeg tror faktisk at man ikke skal se bort fra at da Regjeringen holdt en helt stram kurs i forhold til hvordan vi hadde tenkt å agere eller ikke agere i Kværner-saken, var det en medvirkende årsak til at styret, aksjonærer og finanskreditorer tok innover seg det faktum at dette måtte vi løse. Det var heldigvis et bredt politisk flertall for at dette skulle gjøres. Det betyr ikke at ikke Næringsdepartementet var involvert i samtaler – jeg hadde nær sagt – både natt og dag knyttet til den saken. Men det som var gjort stjerneklart fra første stund, var: Det er ikke aktuelt å gå inn og overta der aksjonærene ikke er villige til å gå inn med mer kapital. Det vil også være mitt generelle utgangspunkt i andre saker som måtte oppstå.

Så er det ikke riktig, som Arnstad prøver å fremstille det som, at jeg i finansdebatten sa at jeg ikke hadde mottatt noen negative reaksjoner. Jeg sa at jeg ikke har mottatt noen reaksjoner som er slik at man vil bytte ut det budsjettet som i dag er til behandling, med det som var alternativet. Det har jeg ikke fått. Jeg er fullstendig klar over at Høyre-folk som driver næringsvirksomhet, ikke er annerledes enn senterpartifolk som driver næringsvirksomhet. De er, i den grad de er i posisjon til å få offentlige midler til et eller annet prosjekt, like opptatt av å få disse tingene. Det skal det heller ikke herske noen tvil om.

Når det gjelder eventuelle fremtidige skattereduksjoner som måtte komme og hvordan det skal finansieres, er det klart at det, som Arnstad utmerket godt vet, er mange alternativer til det å kutte i budsjettet. Det var også i regjeringen Stoltenbergs opplegg finansiert på andre måter enn ved kutt. Men vi vet at når først et budsjett er lagt frem og man har laget rammene, er det bare én måte å gjøre det på, og det er ved kutt. Og det er det som er gjort. Neste års budsjett vil nok inneholde nye skattereduksjoner, finansiert på andre måter.

Olav Akselsen (A): Eg var litt usikker på om statsråden svarte på min første replikk. Dersom eg forstod han rett, skulle det ikkje komma ytterlegare kutt på SND og dei andre næringstiltaka innanfor Næringsdepartementets budsjett. Eg håpar han kan stadfesta det, slik at ein veit at til neste år er iallfall dette eit av dei områda som er skjerma for ytterlegare kutt.

Næringsministeren sa noko anna – eg hugsar ikkje akkurat ordrett korleis han uttrykte seg, men det var noko i retning av at desse kutta som no var gjorde i SND, var ikkje så farlege, dei hadde ikkje så mykje å seia. Eg kan ha ei viss forståing for at han meiner det, for han har jo kjempa for desse kutta i mange år gjennom sitt virke i næringskomiteen, og er sjølvsagt derfor glad for at han endeleg har fått gjennomslag. Men det er altså slik at det er mange som er ueinige med næringsministeren på dette området. Dersom ein ser på alle dei førespurnadene som har kome til næringskomiteen – og eg vil tru at ein del av dei kopiane hamnar i Næringsdepartementet – ser ein at svært mange synest at desse kutta er alvorlege. Folk reagerer. Mange føler at deira planar om å starta eiga næringsverksemd fell i grus. Spørsmålet er: Tar desse personane feil? Tar dei feil når dei hevdar at desse kutta er alvorlege? Når Høgre-ordførarar rykkjer ut og seier at det nye budsjettet frå Regjeringa er eit slag mot deira kommunar, og når dei påstår at den nye regjeringa fremjar ein distriktsfiendtleg næringspolitikk, som bl.a. ordføraren i Kvænangen, som er medlem av Høgre, gjer – tar dei feil? Er det berre næringsministeren som har rett når han påstår at desse kutta ikkje er så farlege og ikkje har så stor betydning?

Statsråd Ansgar Gabrielsen: Nei, representanten Akselsen skal ikke være redd for at jeg skal si at det er bare næringsministeren som har rett. Det kunne aldri falle meg inn.

Men nå er ikke dette noen eksakt vitenskap, hva som er det mest virkningsfulle for å ta vare på det næringslivet vi har, og for å stimulere til nytt. Jeg føler meg rimelig overbevist om at hvis det var slik at bevilgningene til SND var det som skulle til for å realisere visjonen om et sterkt næringsliv når oljeinntektene begynner å falle, da hadde ikke Arbeiderpartiet redusert overføringene til SND hvert år siden 1993. Det er jeg brennsikker på. Akselsen hadde aldri som statsråd akseptert å sitte i en regjering som reduserer disse, hvis det var slik at dette var avgjørende for norsk sysselsetting og for å få et fremtidig næringsliv.

Jeg tror at det vil være et samspill mellom flere virkemidler som gjør at vi har et konkurransedyktig næringsliv. Men er det én ting jeg føler meg veldig overbevist om, må det være at den vekten man legger på SND, også i denne debatten, ikke står i rimelig forhold til betydningen av det for å ha et sterkt næringsliv i fremtiden. Det føler jeg meg veldig sikker på. Jeg tror vi skal flytte fokus litt når det gjelder virkemiddelapparatet, som jeg har sagt tidligere, i retning av oppstartingsfasen. Og da kan vi antakeligvis gjøre det innenfor de rammene som vi nå har satt. Det er faktisk slik at vi bruker flere hundre millioner kroner på å administrere disse tingene. Vi har et ganske tungt og svært virkemiddelapparat, og jeg tror definitivt vi kan oppnå det vi er ute etter, med en slankere organisasjon og innenfor de rammene vi har satt.

Og så er det spørsmålet: Tar Høyre-ordførerne feil – som har sendt brev om at de ikke setter pris på at det blir kuttet i overføringer til kommunale næringsfond? Nå har jeg også vært ordfører et par perioder og vært styreleder i næringsfond. Jeg stilte meg alltid et spørsmål når vi bevilget disse pengene: Er det på tross av disse bevilgningene eller er det på grunn av dem vi får arbeidsplasser? Noe sikkert svar har jeg heller ikke fått i dag.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Lodve Solholm (FrP): Det blir hevda av forskarar at maritim sektor kan gi oss ei framtidig inntekt i dette landet på om lag 250 milliardar kr i året totalt sett, då medrekna konvensjonelt fiskeri, havbruk og havbeite og den industrien som skal surfe desse næringane.

Korleis skal vi då kunne klare å ta ut dette potensialet? Lagar vi ein politikk som gjer det mogleg?

I eit replikkordskifte tidlegare i dag hevda Marit Arnstad frå Senterpartiet at det er rett og riktig å gjere det vi no gjer, nemleg å setje ei avgrensing for dette i form av konsesjonar. Mi og Framstegspartiet si meining er at den sterke konsesjonsordninga vi i dag har, er eit hinder for at vi skal kunne klare ei framtidig utvikling i denne næringa slik at den kan bli det potensialet, at den kan ta over for dei oljeinntektene som vi har i dag.

Vi veit – og ein del av representantane kjenner litt til Møre og Romsdal – at på ei ferjestrekning i Storfjorden mellom Magerholm og Aursnes tek ferja ca. 10–15 minutt over, og det går to ferjer. Dersom vi tek det rektangelet som desse to ferjene lagar over fjorden, er det eit areal som tilsvarer det totale arealet som oppdrettsnæringa i Noreg brukar i dag. Og så seier fleirtalet i denne salen at vi har mangel på areal i Noreg for oppdrettsnæringa, og derfor må vi innføre konsesjonar. 40 stk. skal vi ha. Og så klarte Schjøtt-Pedersen å få dei fleste opp til Finnmark og Nord-Noreg. Vi fekk to i Møre og Romsdal, som er eit av dei største fiskerifylka og oppdrettsfylka. Det er det største fiskerifylket, og det er eit av dei største i eksportnæringa. Vi klarer dette, vi. Og dersom vi held fram slik, sikkert tiljubla av SV og Senterpartiet, ja, så skuslar vi vekk den moglegheita som vi har ved at dette kan bli ei vekstnæring og gi oss dei inntektene som skal til for at vi skal kunne vidareføre det velferdssamfunnet som vi har.

Eg håpar at statsråden og den nye regjeringa vil sjå dei moglegheitene som ligg i denne næringa, at dette kan vere distriktsarbeidsplassar i framtida. Eg er iallfall optimist, eg har tru på distrikta. Eg har sjølv valt å bu i eit distrikt, og eg kjem aldri til å flytte til sentrale strøk, for eg synest at dei sentrale strøka er så usentrale. Men då må vi gi oss moglegheita til å kunne drifte dette. Då må det også vere moglegheiter for å klare å få til ei regulering av fiskeflåten som gjer at den overkapasiteten som i dag er der, blir med.

Men då kan vi ikkje gjere sånn som senterpartistatsråder har halde på med i alle år, å lage ei metergrense, som har ført til at vi har fått historias største kapasitetsoppbygging i fiskeflåten av båtar under 28 meter. No har vi rett nok redusert litt i ringnotflåten fordi einheitskvota har gitt den verknaden. Men vi har fått enorm kapasitetsoppbygging av båtar under 28 meter. Derfor er det etter mitt skjønn også her ei reguleringsgrense som er totalt næringsfiendtleg, og ein oppnår ikkje det ein ønskjer, nemleg å få ein kapasitet i fiskeflåten som gjer at ein kan hauste denne marine ressursen berekraftig.

Då skal eg berre til slutt nemne dette med berekraftig hausting. Skal vi kunne klare å bevare fiskeressursen, må Regjeringa og Stortinget no ta eit tak for at vi skal få ei berekraftig hausting av dei marine ressursane. Då må vi no snart starte ei større kapasitetsauking innafor uttaket av vågekval og sel. Eg håpar statsråden kan nemne det i innlegget sitt.

Åsa Elvik (SV): Det kunne vore freistande å bruke taletida på å svare føregåande talar, men eg skal heller snakke for meg sjølv og SV.

Spådommen om at dei marine næringane har ei lysande framtid som nasjonale vekstnæringar, har blitt gjentatt til det keisame frå denne talarstolen og frå andre liknande talarstolar. Om ein slik spådom skal bli sann eller ikkje, er nettopp opp til denne forsamlinga å avgjere. Det krev at vi trør rett i ressursforvaltninga. Det krev at vi har kunnskap til å vite kva som er ei fornuftig forvaltning.

For SV er utgangspunktet i næringspolitikken at ressursane våre må forvaltast ut frå omsynet til berekraft viss vi ønskjer at framtidige generasjonar skal få glede av dei. Eg innrømmer gjerne at eg vart sjarmert då eg fann eit blad frå Naturvernforbundet der dei påpeikte: «Vi har ikkje arva jorda av forfedrane våre, vi har lånt ho av etterkommarane våre.» Viss vi ikkje legg det perspektivet til grunn i ressursforvaltninga og næringspolitikken, då er vi på ville vegar.

No kjenner eg at eg har lyst til å bruke eit par minutt på forvaltninga av den norsk-arktiske torsken, men eg skal spare presidenten og taletida mi til saka kjem opp på eit meir eigna tidspunkt enn i budsjettdebatten. Men misforstå meg rett: Også budsjettdebatten handlar om ressursforvaltning, for om ein ønskjer at dei marine næringane skal vere framtidige vekstnæringar, så er ein nøydd til å forvalte ressursane rett. Fiskeri- og havbruksnæringa står overfor ei rekkje utfordringar. Konfliktar knytte til arealbruk, miljø og rekruttering er nokre slike.

Det er nødvendig å stille ein del kritiske spørsmål til den nasjonale vekstnæringa nr. 1, havbruksnæringa. Eg skal ikkje ta for meg alle no, for eg reknar med det kjem seinare høve til å ta ein grundigare diskusjon om dette. Men for å ta ei problemstilling som illustrerer poenget: Med den veksten som havbruksnæringa er spådd, tilseier prognosane at det om ikkje mange år vil vere problem med å skaffe fôr nok til næringa. I så måte saknar SV meir offensiv satsing på forsking og utvikling i denne næringa. Og vi saknar forskings- og utviklingsarbeid som i større grad er miljørelatert.

Grunnen til at eg i det heile tatt er interessert i næringspolitikk, er at busetjinga i distrikta er avhengig av næringsutviklinga. Framleis er fiskerinæringa grunnlaget for busetjinga langs kysten. I denne samanhengen er det fleire forhold det er for lite offentleg debatt rundt.

Eitt forhold er rekruttering. Rekruttering er ikkje utelukkande eit offentleg ansvar, men vi er nøydde til å vere med og ta ansvar for at folk vel å satse innafor fiskerinæringa. I SV sitt alternative budsjett har vi derfor sett av pengar til rekrutteringstiltak av ulike slag. Dette var det ikkje rom for innafor den ramma som regjeringspartia og Framstegspartiet vedtok.

Det er dessutan ei vesentleg utfordring for fiskerinæringa at veldig lite av vidareforedlinga skjer innalands. Dette er ikkje eit problem ein løyser ved å flytte ein million eller to. Her må det offentlege og det private, kommune og stat, dra lasset saman. Vi la inn pengar i vårt alternative budsjett til eit forprosjekt som kunne byrje jobben med dette. Det er det heller ikkje rom for. Men eg skulle tru, og eg håpar, at dette er noko som bekymrar fleire enn oss, og at det er ei sak som vi kan komme tilbake til.

SV legg vesentleg vekt på kunnskap som innsatsfaktor i all verdiskaping. Eg meiner det er ein føresetnad at ein satsar på forsking og utvikling om vi ønskjer at den norske fiskeri- og havbruksnæringa skal vere verdsleiande i framtida. Derfor har vi prioritert satsing på forsking og utvikling i vårt alternative budsjett. Og eg er lei meg for at Regjeringa går i feil retning ved å kutte i tilskota til næringsretta FoU i budsjettet til marin sektor.

Det er ikkje så lenge sidan eg vart frelst på fisk, men er det noko den næringa treng, så er det faktisk folk som er litt frelste og som ser på ting med litt nye auge. Eg registrerer, og kan ikkje anna enn ta til etterretning, at staten og Noregs Fiskarlag har blitt einige om ein fiskeriavtale til ein prislapp på 90 mill. kr. No er eg redd for at det ressursuttaket vi driv med i Barentshavet, kjem til å gi oss ein situasjon om ikkje så veldig mange år der staten er nøydd til å trø til med atskilleg meir pengar enn 90 mill. kr om ikkje kysten skal avfolkast. Eg hadde heller sett at ein var føre var, sette kvotane lågare og auka det statlege engasjementet for sosiale ordningar for fiskarane i staden for å gå baklengs inn i framtida med russarane som unnskyldning.

Fiskarane har som yrkesgruppe dårlege sosiale ordningar. Eg ser at pila for ramma for fiskeriavtalen går brått nedover. Eg veit at det ikkje er så mykje anna eg kan gjere i denne samanhengen enn å uttrykkje ønske om at dei sosiale ordningane for fiskarane blir vidareførte og vidareutvikla i neste budsjettperiode. Og eg skal vere med og passe på at det i alle høve er litt merksemd på det.

Eg er glad for at det er teikn i tida som tyder på at fiskeripolitikken er på tur høgare opp på dagsordenen. Det er eg veldig glad for. Så sjølv om eg vart litt «surken» av budsjettet til Regjeringa, så har eg håp om at vi kan finne nye alliansar når det gjeld det som faktisk er den største utfordringa for framtida, nemleg ressursforvaltninga av fiskeri- og havbruksnæringa.

Rigmor Andersen Eide (KrF): La meg innledningsvis si litt om budsjettkapitlene jeg er saksordfører for.

Jeg er glad for at det er et bredt flertall som stiller seg bak forslaget om å øke bevilgningene til Narviktelefonene og Bedin. Resultatene fra disse er gode, brukerne er godt fornøyd, og over 90 pst. av brukerne er bedrifter med mindre enn ti ansatte. Dette er et tilbud til små bedrifter som blir brukt og verdsatt.

En samlet komite er nå enig om at formålet med det nye investeringsselskapet skal være å bedre tilgangen på risikovillig kapital og egenkapital for det nyskapende forskningsbaserte næringslivet. Det er også enighet om at selskapet skal være en kommersiell aktør med stor grad av autonomi, og at det er viktig at selskapet blir en langsiktig investor som kan styrke norske kompetansemiljø og kontakten mellom disse.

Jeg er glad for at det i dag blir tilslutning til Regjeringens forslag til fiskeribudsjett uten endringer innenfor de rammene som ble vedtatt av Stortinget den 28. november.

Grunnlaget for utviklingen i fiskerinæringen avhenger av en rekke faktorer. Jeg vil innledningsvis trekke fram to av dem. Det helt grunnleggende og totalt avgjørende er en langsiktig og bærekraftig forvaltning av fiskeressursene. Uten en langsiktig forvaltning der en tar på alvor at dette er en fornybar ressurs som ikke kan overbeskattes, vil vi ikke få den utviklingen innen fiskerinæringen som vi alle ønsker. Den andre viktige faktoren jeg vil trekke fram, er de generelle rammevilkårene for næringslivet. Fiskerinæringen er vår nest viktigste eksportnæring og er blant de mest konkurranseutsatte. Budsjettet slik det er foreslått av Samarbeidsregjeringen, legger stor vekt på ressurskontroll og innsats for å utløse verdiskapingspotensialet i fiskeri og havbruk.

Regjeringen legger vekt på å utvikle torsk som kommersiell oppdrettsfisk og satser på utbygging av havbruksforvaltningen og trygg sjømat. Sammenlignet med saldert budsjett for i fjor innebærer budsjettet vi i dag vedtar, en styrking av forvaltningen med 31 mill. kr til Fiskeridirektoratet. Dette skal dekke økt innsats for ressurskontroll og styrket havbruksforvaltning. Inkludert i dette er også en økt bevilgning til Ernæringsinstituttet til trygg sjømat. Det er helt avgjørende for fiskeri- og havbruksnæringen at norsk sjømat er trygg og oppleves som trygg. Det er i denne sammenheng også verdt å trekke fram den innsatsen Regjeringen gjør for å stoppe utslippene fra Sellafield. Det er også viktig for norsk fiskerinæring.

Budsjettet innebærer en nominell økning i forskningsinnsatsen i forhold til 2001 på nesten 400 mill. kr. Det meste av økningen er knyttet til bevilgningen til nytt forskningsfartøy ved Havforskningsinstituttet. Muligheten til effektive FoU-prosjekt er en forutsetning for en fortsatt konkurransedyktig norsk fiskerinæring.

Norsk distriktspolitikk er i stor grad basert på utnytting av naturressursene, og nærheten til ressursene har vært avgjørende for svært mye av næringslivet. Vekst i havbruksnæringen vil derfor styrke næringslivet i distriktene. Denne utviklingen vil ikke minst avhenge av at vi lykkes med utviklingen av oppdrett av nye marine arter. Dersom det legges til rette for dette, vil vekst i havbruksnæringen gi positive ringvirkninger for det lokale næringsliv og styrke grunnlaget for bosettingen i distriktene. I en slik sammenheng vil gode samferdselsløsninger i distriktene være svært viktig.

Som en del av endringene som er gjort i budsjettet, er det lagt inn midler til en nettolønnsordning for fergerederier i utenriksfart. Utgiftene til ordningen er beregnet for høyt. Jeg er glad for at et flertall står bak forslaget om at de innsparte midlene i forhold til Regjeringens estimat skal brukes til å øke refusjonssatsen for fartøyer i petroleumssektoren og til brønnbåter. Økt refusjonssats for brønnbåtene vil bidra til reduserte kostnader for havbruksnæringen.

Samarbeidsregjeringen ønsker gode rammebetingelser for norsk skipsfart. Derfor er det viktig med en åpen dialog som viser utfordringene vi står overfor, og som finner framtidsrettede løsninger og tiltak som sikrer at våre sjøfolk er konkurransedyktige.

Jeg vil oppsummere med at det budsjettet vi i dag får vedtatt, legger til rette for en fiskeri- og havbrukspolitikk som vil bidra til økt verdiskaping i en lønnsom og bærekraftig fiskeri- og havbruksnæring.

Oddbjørg Ausdal Starrfelt hadde her overtatt presidentplassen.

Grethe Fossli (A):

«Den teknologiske utviklingen og globaliseringen av økonomien stiller stadig nye krav til bedriftenes konkurransekraft, innovasjonsevne og omstillingsdyktighet. Forbrukerne stiller også stadig nye krav til produktenes kvaliteter og egenskaper. Norsk industri har tradisjonelt hatt en overvekt av bedrifter som har utnyttet naturressurser til produksjon av varer med lav foredlingsgrad, der masseproduksjon og lave priser ofte står i fokus. Økt globalisering innebærer imidlertid at bedriftene etter hvert får tilgang til de samme produksjonsmetodene, og at produktene kvalitetsmessig blir mer og mer like. For å overleve i en stadig skjerpet internasjonal konkurranse, er det derfor nødvendig at en bedrift kan tilby produkter og tjenester som skiller seg ut. Ved å øke foredlingsgraden og satse på design og kvalitet, er det mulig å skape produkter som forbrukerne også i fremtiden vil være villige til å betale for. En strategisk satsing på design kan derfor bli et viktig konkurransefortrinn i et høykostland som Norge.»

Jeg tror statsråd Ansgar Gabrielsen kjenner igjen disse ordene, for dette sa han i sin åpningstale til Designdagen i Oslo 28. november – altså bare for noen dager siden. Og jeg er så enig i det Ansgar Gabrielsen sa. Men så slutter også enigheten mellom han og meg. For statsrådens svar på dette er å slette SNDs program for næringsrettet design fra budsjettet. Festtalen han holdt på Designdagen, var derfor en merkelig tale. At vi i Norge bør satse på design, betyr for næringsministeren at alle andre i norsk næringsliv bør satse på design, bare ikke med noe særlig støtte fra staten. Heldigvis har han ikke fått ødelegge for den satsingen som regjeringen Stoltenberg har gjort på Norsk Designråd. Jeg håper derfor at de med den økningen de vil få, kan fortsette med den gode jobben de gjør, og også bidra der SND antagelig ikke lenger har mulighet.

Hva som nå vil skje med samarbeidsavtalen for designutviklingsarbeidet mellom Norsk Designråd og Statens nærings- og distriktsutviklingsfond, er jeg veldig usikker på. Gjennom denne samarbeidsavtalen hadde de to institusjonene nettopp gjort en arbeidsdeling, hvor Norsk Designråd skulle bidra til økt verdiskaping i norsk næringsliv ved å fremme design gjennom informasjon, rådgiving, formidling og opplæring, mens SND skulle bidra til økt verdiskaping i norsk næringsliv gjennom tilførsel av kapital og iverksetting av tiltak.

Dette flotte samarbeidet skulle føre til

• bedre konkurranseevne og lønnsomhet

• økt kompetanse, omstilling og innovasjon

• økt nyskaping og bedre utnyttelse av landets ressurser

Dette er hva næringsministeren nå tydeligvis ikke ønsker skal skje. En av de satsingene som antagelig nå må skrinlegges, er planene om designrådgivere i SNDs 18 regioner – synd, for dette rammer!

Det er flere programmer i SND som er radert bort av regjeringen Bondevik II. Jeg skal bare kort nevne BIT-programmet, programmet for bransjeorienterte IT-prosjekter for effektiv forretningsdrift, VeRDI, nasjonalt program for elektronisk handel, og ENT, etablering med ny teknologi. Jeg kunne si like mye om disse programmene som jeg har sagt om programmet for næringsrettet design, men tiden strekker ikke til.

Helt til slutt har jeg lyst til å sitere litt fra et av de mange brevene vi har fått i forbindelse med kuttene i SND, for statsråden sa i sitt innlegg at han ikke har hørt så mye negativt, og at folk er positive når man snakker om skattelette.

Lederen i bedriften First Tracking AS i Ulset i Bergen sier følgende i brev til noen av komiteens medlemmer:

«Som gründer og med nyetablert bedrift siden februar 2000 har jeg opplevd medgang og motgang. Når jeg nå ser statsbudsjettet for 2002 og konsekvenser det får for SND og ordninger vi er helt avhengig av, må jeg atter en gang konstatere: Det skal ikke være lett – men det får da være grenser!

Jeg ønsker svar … om hvilke alternative støtteordninger vi nå kan forvente å skulle benytte. (Ønsker ikke svada svar om at FUNN er erstattet med skattelette ordninger – det angår ikke bedrifter i en tidlig fase! Ei heller etablererstipend – vi er forbi stadiet hvor vi leker med tanken på å starte opp virksomhet!)»

For meg er dette et av mange bevis for at det regjeringen Bondevik nå gjør, er feil. Skattelette skaper ikke nye spennende arbeidsplasser, de har ikke så store inntekter, og de er ikke i stand til å betale skatt foreløpig. Så jeg beklager det som Kristelig Folkeparti nå er med på.

Statsråd Svein Ludvigsen: I Sem-erklæringen understreker Samarbeidsregjeringen viktigheten av å utvikle et vekstkraftig næringsliv som kan redusere avhengigheten av olje- og gassvirksomheten. Utnytting og foredling av naturressurser er grunnlaget for en stor del av norsk næringsliv, og er også det viktigste grunnlaget for sysselsetting og bosetting i distriktene. Verdiskapings og sysselsettingspotensialet i fiskeri- og havbruksnæringen er stort, og Regjeringens politikk skal bidra til at dette potensialet kan realiseres. Jeg er også tilfreds med at flertallet i næringskomiteen støtter alle forslag i Fiskeridepartementets budsjettframlegg.

De skatte- og avgiftskutt som Regjeringen har foreslått i tillegg, vil gi en internasjonal konkurranseutsatt næring som fiskeri- og havbruksnæringen betydelig bedre rammevilkår. En ansvarlig økonomisk politikk med lav pris- og kostnadsvekst er det mest effektive virkemiddelet for å oppnå økt konkurransekraft for en næring, og for å sikre større grad av egenfinansiering av nyskaping og utvikling. Et viktig mål med Regjeringens økonomiske politikk er også å legge til rette for at rentenivået kan gå ned. Det betyr ytterligere kostnadskutt i bedrifter og i fiskefartøyer.

Jeg er helt enig med representanten Ivar Kristiansen, som i sitt innlegg understreket at en effektiv og god kontroll med hva som tas opp av havet, er en helt nødvendig forutsetning for å få til en bærekraftig ressursutnyttelse. Jeg kan også bekrefte at en bærekraftig ressursutnyttelse er avhengig av en økosystemforvaltning som inkluderer sjøpattedyrene hval og sel, slik representanten Solholm fastslo.

Arbeidet med å komme ulovlighetene i fiskerinæringen til livs skal derfor fortsette med uforminsket styrke. Dette er også fulgt opp i budsjettforslaget ved at en stor del av realøkningen på 31 mill. kr på Fiskeridirektoratets budsjett er satt av til ressurskontroll. Disse midlene skal gå til å styrke bemanningen til kontrollinstans på kaikanten og på havet, og til prosjekter som kan utnytte teknologien til en mest mulig effektiv kontroll.

Utveksling av informasjon mellom kontrollinstansene og andre offentlige organer skal styrkes, og det skal utvikles et system for elektronisk rapportering fra de som driver innenfor fiske. Elektronisk fangstdagbok skal snarest mulig etableres gjennom et internasjonalt samarbeid, og Norge vil stå i spissen for dette. Videre skal salgslagene i større grad rette sin innsats mot bearbeiding av landingsinformasjon.

En av de største utfordringene i fiskerinæringen fremover er å tilpasse fiskeflåten til ressursgrunnlaget. I den forbindelse er det iverksatt en rekke tiltak. Det skal bl.a. arbeides med innføring av adgangsbegrensninger i flere fiskerier, og det utarbeides spesielle kvoteordninger for fartøy under 28 meter. I tillegg er oppretting av et strukturfond for fiskeflåten, hvor Norges Fiskarlag har åpnet for at næringen selv kan bidra i finansieringen av fondet. Dette er bl.a. en del av de elementene i den nye fiskeriavtalen på 90 mill. kr som Regjeringen og Norges Fiskarlag fremforhandlet for kort tid siden.

Regjeringen har som mål å styrke havbruksnæringens betydning for distriktene og legge til rette for fortsatt vekst. Sentrale områder av havbrukspolitikken vil bli videreført. Derfor vil også de 40 konsesjonene for lakse- og ørretoppdrett som Stortinget vedtok og la føringer for, bli tildelt i løpet av 2002. Og det er mitt siktemål at tildelingsforskriftene skal bli fastsatt på nyåret, og at konsesjonene deretter kan utlyses. Utover det skal nye konsesjoner for laks og ørret tildeles når det er markedsmessig rom for det. Det er også i tråd med de føringer Stortinget la for kort tid siden.

På grunn av den handelspolitiske situasjonen til norsk havbruksnæring vil fôrkvoten fortsatt spille en viktig rolle i reguleringen av produksjonen av laks. Fiskeridepartementet har under utredning et nytt system for produksjonsavgrensning basert på konsesjoner, fôrkvoter og lokalitetenes bæreevne.

Oppdrett av nye marine arter er et eksempel på store uutnyttede muligheter innen havbruk. Det legges i første omgang til rette for en satsing på kommersialisering av torsk som oppdrettsart. Dette er fulgt opp både i forhold til øremerkede bevilgninger til Fiskeriforskning, gjennom Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementets budsjett og bevilgninger til Norges forskningsråd. Basen for torskesatsingen vil bli i Tromsø, og i tillegg har KUF foreslått opprettet et professorat og to stipendiatstillinger ved Universitetet i Tromsø, øremerket torske- og oppdrettssatsingen.

Den forventede veksten i havbruksnæringen i årene som kommer, krever en tilpasset og effektiv offentlig forvaltning som er service- og brukerorientert. Dette vil Regjeringen følge opp bl.a. gjennom å satse på redusert behandlingstid for oppdrettssøknader.

Vi opplever på stadig flere hold økt fokusering på mattrygghet, miljø og andre spørsmål knyttet til produksjon av mat. Jeg er svært opptatt av at forbrukerne skal kunne oppleve trygghet og matglede i forhold til norsk sjømat. Derfor er det også viktig å sørge for et rent havmiljø og en god fiskehelsetilstand der også hensynet til dyrevelferd er ivaretatt, og systemer som sikrer at produktene er trygge. Arbeidet mot Sellafield er et eksempel i så måte.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Grethe Fossli (A): For ei jente fra Asker, der det er få fiskefartøyer, har fiskeripolitikk vært god mat. Det er spennende å komme inn i næringskomiteen og få lov til å jobbe med et slikt felt. Da jeg skulle begynne å lese meg opp på fiskeri, startet jeg med pressemeldingen, som fiskeriministeren sendte ut den 9. november. I overskriften i pressemeldingen står det:

«Ressurskontroll og forskning preger Fiskeridepartementets budsjett.»

Og videre:

«Satsing på ressurskontroll og innsats for å utløse verdiskapingspotensialet i fiskeri og havbruk preger regjeringens budsjettforslag.»

Men når jeg leser St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 4 side 149 og 150, ser jeg at regjeringen Bondevik II kutter kap. 1023 post 50 Tilskudd Norges forskningsråd med 20 mill. kr, de kutter post 70 Tilskudd Fiskeriforskning i Tromsø med 3 mill. kr, de kutter kap. 1050 post 73 Tilskudd til Fiskerinæringens Kompetansesenter med 2,5 mill. kr, og de kutter kap. 2415 SND, fiskeri- og andre regionalpolitiske tiltak post 74 Tilskudd til næringsutvikling i marin sektor med 30 mill. kr.

Mitt spørsmål er da: Hvordan kan fiskerminister Ludvigsen i sin pressemelding si at de satser på forskning? Har han lest feil budsjettall? Eller har han tatt pressemeldingen fra tidligere fiskeriminister Gregussen og satt sitt navn på? Jeg vil gjerne få svar fra fiskeriminister Ludvigsen. Hvor er satsingen på forskning?

Statsråd Svein Ludvigsen: Spørreren slo fast at for henne hadde fiskeripolitikk opp til nå dreid seg om god mat, og hun hadde forsøkt å lese seg opp. Spørsmålet bærer preg av at man burde ha brukt mer tid på å lese – og så kunne man jo ha spist god og trygg norsk mat ved siden av.

Dette budsjettet bærer faktisk preg av at man satser både på forskning og på ressurskontroll. Jeg kunne redegjøre i detalj for begge deler. Skulle jeg konsentrere meg om ressurskontrollen, ville jeg henvise til at vi i budsjettet følger opp den satsingen som vi gjorde i år, i 2001, da man bevilget 8 mill. kr ekstra. De 18 stillingene videreføres. Det er en realøkning på Fiskeridirektoratets budsjett på 31 mill. kr, som skal brukes til økt satsing på ressurskontroll, havbruksforvaltning og trygg sjømat. Dette er satsinger som man ikke kan overse hvis man leser lenge nok. Og det bør man gjøre når man stiller spørsmål ved det.

Som jeg redegjorde for i mitt innlegg, iverksetter man en rekke tiltak for å få bedre kontroll med fangsten som bringes i land. I tillegg er det jo slik at det er betydelige satsinger, ja større satsinger enn som så, på forskning og utvikling, både gjennom SND-systemet, gjennom direkte bevilgninger til institutter og gjennom satsingen på et nytt forskningsfartøy. Så det å prøve å framstille det som om man ikke satser på nyskaping, er feil, desto mer ettersom man gjennom skatte- og avgiftspolitikken gir bedriftene et bedre grunnlag for egenfinansiering av den slags aktivitet. En skattelette i størrelsesordenen 1,5 milliarder kr på dobbeltbeskatningen, slik som det var påført, betyr at næringslivet er i stand til å være med på å finansiere nyskaping også innenfor denne spennende næringen.

Lodve Solholm (FrP): Statsråden sa at han var glad for at fleirtalet støtta fiskeribudsjettet. Eg vil uttrykkje meg slik: Eg er ikkje fullt så glad som statsråden, for det er jo ting og tang her som eg nesten må halde meg for nasen for å stemme for, for å seie det slik. Og det gjeld det som det førre replikkordskiftet gjekk på, nemleg dette med forsking. Eg føler at det som blir teke vekk, er nettopp det som går på dei næringane som fell utanfor alle dei andre verkemiddelområda. Men det var ikkje det eg hadde tenkt å spørje om.

Vi veit at kapasiteten i fiskeflåten er for stor. Så har ein prøvd senterpartimetoden, nemleg å lage nokre metergrenser, som har ført til historias største opphoping av kapasitetsauking, i form av båtar under 28 meter. Har statsråden nokon tankar om å leggje om politikken slik at vi verkeleg får redusert kapasitet i fiskeflåten, bl.a. ved kanskje einingskvoteordning for alle båtar over 15 meter, f.eks? Det kan jo vere ein idé.

Så har eg lyst til å spørje statsråden, i og med at vi veit kor stor usemje det er mellom fiskarar som ligg på havet året rundt, og havforskarane som tek seg ein tur ein eller to gonger i året på «G. O. Sars»: Kunne det vere ein idé at havforskarane vart plasserte om bord i fiskebåtane og var med dei på tur – á la det dei gjer i Russland – slik at ein kanskje kan få litt betre kommunikasjon med dei yrkesutøvarane som driv på havet, og som hevdar at det er meir fisk enn det havforskarane vil ha det til, og slik at kanskje også fiskarane fekk litt meir forståing for dei prognosane som havforskarane stiller? Det ville kanskje føre til at vi fekk meir eins haldning til uttak, slik at næringa blir berekraftig og ein ressurs for oss.

Statsråd Svein Ludvigsen: Det var mange spørsmål på kort tid, men jeg skal forsøke å svare så lenge klokka tillater det.

Først: Satsingen på forskning og utvikling på marin sektor står ved lag. De endringer som denne regjeringen fremmer i forhold til Stoltenberg-regjeringens opprinnelige forslag, rokker ikke ved at de fire hovedsatsingsområdene, hvorav marin sektor er ett, står fast både i Forskningsrådet og i Fiskeridepartementet. Det er fortsatt prioritert å satse på nyskaping og forskning. Og som jeg for litt siden redegjorde for, så satser man nå helt konkret på torskeoppdrett.

Så til dette med overkapasitet i flåten. I deler av flåten har man hatt strukturtilpasninger som har gitt resultater. Vi ser at det har bidratt til økt lønnsomhet i næringen, og til at rekrutteringen er bedre. Og en av de største utfordringene i tiden fremover er å tilpasse fiskeflåten til ressursgrunnlaget, fordi dette også er et problem i forhold til ressursuttaket. Og departementet har planlagt og iverksatt en rekke tiltak. Blant annet vil vi innføre adgangsbegrensninger i flere fiskerier, og det vil bli utarbeidet spesielle kvoteordninger for fartøy under 28 meter. Spesielle kvoteordninger vil gjøre det mulig for fartøyeierne å gå sammen og i fellesskap finne frem til hensiktsmessige samarbeidsformer som sikrer et mer rasjonelt driftsopplegg enn det vi har sett frem til nå.

I tillegg har næringen selv tatt initiativ til å opprette et strukturfond for fiskeflåten der hensikten er å kjøpe ut kapasitet. Sammen med andre driftsordninger vil et slikt fond effektivt kunne bidra til kapasitetsreduksjon i flåten, og i forbindelse med fiskeriavtalen som ble fremforhandlet for kort tid siden, har man også tatt inn i protokollen at dette er en oppgave og et ansvar som næringen og staten skal bære frem i fellesskap, nettopp for å skape grunnlag for mer lønnsomme enheter i alle deler av flåten gjennom at man kjøper ut overkapasitet permanent.

Det var så langt jeg rakk.

Åsa Elvik (SV): Eg er redd for at dei alliansane eg omtalte i det forrige innlegget mitt, rauk kraftig i det svaret som statsråden gav til representanten Grethe Fossli.

I Stoltenberg-regjeringa sitt budsjettframlegg fann eg noko lurt på side 103 i Fiskeridepartementet sitt budsjett. Her stod det fagre ord om tilskot til næringsutvikling i marin sektor. Spesielt omtalt her var Nyskapingsprogrammet for kommersiell utnytting av marine ressursar. Ja, tru det eller ei, dette synest faktisk også SV er bra – hipp hurra!

Vidare om dette programmet stod det at formålet var å medverke til auka vekst i fiskeri- og havbruksnæringa og til at verdiskapingspotensialet som finst i næringa, skal realiserast. Det stod mykje spennande om nye artar i oppdrett, om kommersiell utnytting av sjøpattedyr, om utvikling av ny teknologi osb.

Eg trur òg statsråden kan vere einig i at fisk sjeldan får den merksemda han fortener, og i debatten rundt næringskomiteen sitt budsjett har han drukna litt, for å seie det slik. Det er kanskje ikkje så rart, for kutta på Fiskeridepartementet sitt budsjett ser ved første augekast ikkje så dramatiske ut. Men kutt på 35 mill. kr på utgiftssida på eit budsjett som i utgangspunktet var 431 mill. kr, tilsvarer nesten 10 pst. Då viser det seg at kuttet i Fiskeridepartementet sitt budsjett er like stort som det som er på næringsbudsjettet og på landbruksbudsjettet.

Det blir faktisk sagt ganske mykje fornuftig frå Stortinget sin talarstol. I 1995 var det ein kar som sa følgjande:

«Potensialet for verdiøkning ligger nå i en omlegging fra dagens råvareorienterte industri til mer bearbeiding og markedsorientering. Dette krever blant annet økt forsknings- og utviklingskompetanse innen næringen.»

20 i stil, 20 i innhold, spør du meg. Dersom det er tvil, var det dåverande stortingsrepresentant Svein Ludvigsen som sa dette.Ble ikke sagt fra Stortingets talerstol. Det siterte var en del av teksten i en interpellasjon fra representanten Svein Ludvigsen

Derfor ønskjer eg å spørje statsråden: Har statsråden skifta meining? Var ikkje Nyskapingsprogrammet for kommersiell utnytting av marine ressursar ein lur idé likevel? Eller var det det at programmet var så dumt at det hadde gøymt seg inn under eit SND-kapittel, som gjorde det umogleg for statsråden å støtte programmet vidare?

Statsråd Svein Ludvigsen: Jeg takker for de sportslige karakterer, både når det gjaldt stil og når det gjaldt innhold. Selv om de kommer sent, får vi takke for dem når de kommer.

Det er slik at jeg verken har endret oppfatning, stil eller innhold når det gjelder dette med å utløse og ha tro på verdiskapingspotensialet i norsk fiskeri- og havbruksnæring. Jeg er overbevist om at potensialet i verdiskapingen i denne sektoren først og fremst begrenses av fantasien og ikke av bevilgninger over SND.

Sysselsettingspotensialet i tiden fremover vil sannsynligvis være begrenset av muligheten til å skaffe arbeidskraft nok langsmed kysten. Men det er altså ikke slik at man kun kan utløse det ved bestemte bevilgninger over SNDs budsjett eller over forskningsmidler. Det er et viktig element i det. Men næringens egenfinansiering er minst like viktig, og derfor er det så viktig at vi gjennom skatte- og avgiftspolitikken bidrar til å stimulere næringslivet. Så er det slik at i Fiskeridepartementets budsjett er det en betydelig satsing, og hvis vi ser det over tid, er det slik at det i tiårsperioden fra 1989 til 1999 viser seg at FoU-bevilgningen hadde tilnærmet nullvekst, og marin FoU faktisk hadde en relativ nedgang.

Det vi nå ser, er at det er en satsing, og på Fiskeridepartementets budsjett er det, inklusiv det nye fartøyet, en økning på 392 mill. kr, 56 pst. Hvordan man kan fremstille det som en nedgang og en ikke-satsing på havbruk og på fiskerinæringen, er for meg en gåte. Det er altså slik at man både satser på forskning og på utvikling, og det skal bli resultater.

Marit Arnstad (Sp): Når til og med Fremskrittspartiet gir så tydelig uttrykk for misnøye med Regjeringens utviklingsarbeid innenfor marin sektor, ville jeg kanskje som statsråd ha redusert sigarføringen litt i forhold til de svar som gis oss som er nye i næringskomiteen, og som heller ikke legger skjul på at vi er nye i næringskomiteen. For jeg regner med at statsråden ikke vil benekte at det faktisk er slik at han fjerner 30 mill. kr fra SNDs planlagte satsing på næringsutvikling i marin sektor. Det er et faktum.

Statsråden bestyrer jo et av de aller minste budsjett i regjeringskollegiet. Da er det et åpenbart spørsmål: Hvorfor måtte han akkurat kutte der, i det budsjettet som fra før av er så lite? Hvorfor måtte han ta 30 mill. kr akkurat fra dette budsjettet? Det burde ha vært unødvendigetter min mening, tatt i betraktning at Fiskeridepartementets budsjett fra før av er så begrenset.

Vi har fått en regjering som vil bygge ned statens ansvar for deltakelse i næringsvirksomhet. Det er jo én ting. Men at den også vil bygge ned forsknings- og utviklingsinnsatsen innenfor en sektor med et så stort forventet potensial som marin sektor, synes jeg er overraskende. Fortsetter det slik, kommer vi, som Nordlys skriver i en kommentar, aldri ut av startgropa. Alle – også statsråden i sitt forrige replikksvar – påpeker at det er et stort potensial for verdiskaping i fiskeri- og havbruksnæringen. Likevel kommer vi oss aldri videre fordi vi ikke tar i bruk tilstrekkelige virkemidler til å komme oss ut av startgropa. Det er jo det som skjer når man kutter 30 mill. kr til næringsutvikling på dette området. Fra næringslivets side pekes det bl.a. på at dette er en fare i forhold til framtidig satsing på torskeoppdrett.

Var det virkelig nødvendig å gjøre dette? Og vil statsråden, slik komiteen ber om, vurdere situasjonen på nytt i forhold til revidert nasjonalbudsjett og eventuelt komme tilbake med et bevilgningsforslag?

Statsråd Svein Ludvigsen: For å ta det siste først: Hva statsråden og Regjeringen måtte komme tilbake til i fremtidige budsjetter når det gjelder det ene eller det andre budsjettkapittel, skal vi se når tiden er moden. Men representanten kan være helt trygg på at denne regjeringen kommer til å ha stor bevågenhet når det gjelder utviklingen innenfor havbruksnæringen og fiskerinæringen, nettopp fordi der er et potensial.

Men representanten Arnstad så vel som Nordlys, som hun refererte til, tar grundig feil når de sier at vi ikke kommer oss ut av startgropa. Faktum er jo at vi er langt oppe på oppløpssiden. At Senterpartiet står igjen i startgropa i forhold til denne næringen, er i så fall Senterpartiets problem. Vi andre er i ferd med å komme langt opp på oppløpssiden. Jeg minner om at laks, som jo er en suksesshistorie i norsk fiskerinæring, er en suksess som ikke først og fremst ble båret frem av SND. Den ble båret frem av industrien selv, båret frem av forskere som trodde.

Men når man da nærmest gjør dette til et være eller ikke være med hensyn til hvorvidt man skal utløse potensialet, at det må ligge på Arbeiderpartiets nivå, slik de foreslo i sitt opprinnelige budsjettforslag, stiller jeg spørsmålet som også næringsministeren var inne på: Hvordan kan det da henge sammen at Arbeiderpartiet år etter år har foreslått kutt i SND? Dette henger derfor ikke helt sammen.

Men jeg understreker: Havbruksnæringen og fiskerinæringen er av de næringer som har størst vekstpotensial, og vi har lagt inn betydelige midler både til forskningsfartøy, til nyskaping og til instituttene. Dette kommer til å gi resultater, og vi skal være med også i tiden fremover. Jeg vil minne om at prioriteringer på marin sektor ligger fast både i Forskningsrådets og Fiskeridepartementets prioriteringer.

Grethe Fossli (A): Jeg er litt usikker på om statsråden ble litt sår på meg, ut fra måten han svarte på replikken min på. Men det er da vitterlig sånn at den utviklingen og den massive satsingen som det er lagt opp til på forskningssiden, er lagt inn av regjeringen Stoltenberg i St.prp. nr. 1. Og det er da vitterlig sånn at de kuttene som er foretatt, er foretatt av regjeringen Bondevik. Jeg kan ikke ha lest så feil. Selv om jeg er ny, lover jeg fiskeriministeren å følge godt med, men da må vi ha en litt annen tone enn han la opp til i sitt svar.

Statsråd Svein Ludvigsen: Nei, fiskeriministeren er på ingen måte sår over å møte en som også forstår at fisk er god og trygg mat, og at fiskeripolitikk er interessant. Men det forhindrer jo ikke at fiskeriministeren kan ha en oppfatning om hvorvidt man har lest nok når man skulle sette seg inn i det.

Det er klart at det opprinnelige forslaget som lå på bordet, var Stoltenberg-regjeringens. Vi har foretatt visse kutt, også ut fra en helhetsvurdering som skulle bidra til at næringslivet fikk bedre rammevilkår. Jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at de avgifts- og skattekutt som Regjeringen har gått inn for, og som Stortinget synes å gi sin støtte til, og de muligheter som det nå er for at man skal få et rentekutt etter at vi har gjennomgått en periode med rekordhøye renter, vil være med på å bidra til at ikke minst fiskeindustrien, havbruksindustrien og fiskebåtene får betydelige kostnadskutt. De vil da være bedre i stand til å være med og ta sin del av den nyskaping som skjer, for vi ser samtidig at det viktigste incitamentet for å lykkes når det gjelder nyskaping og utvikling, er ikke først og fremst å få statlige midler, men at man legger inn kompetent kapital, og at de som legger inn kapitalen, har en egeninteresse av å lykkes. At offentlige kroner skal være med på å bidra til dette, er det rom for også i det budsjettet som denne regjeringen har lagt frem, og som vil få full tilslutning i Stortinget i kveld.

Kjell Engebretsen hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Bendiks H. Arnesen (A): Det er «med forundring jeg registrerer at vår nye regjering presenterer en slik distriktsfiendtlig næringspolitikk som det de gjør i sitt budsjettforslag for neste år».

Dette er ikke mine ord, men et ordrett sitat fra et avisinnlegg som den profilerte høyreordføreren i Kvænangen i Troms, Harald Olsen, hadde i Nordlys den 20. november i år.

Jeg deler ordfører Olsens forundring, men jeg er nok aller mest forundret over Kristelig Folkeparti i denne sammenheng. Vi har vel neppe noen gang tidligere sett et så dramatisk skifte i holdning til distrikts- og næringspolitikk som den helomvending Kristelig Folkeparti nå har foretatt.

Jeg merket meg at næringsministeren i finansdebatten sa at han til da ikke hadde møtt en eneste næringsdrivende som foretrakk Stoltenberg-regjeringens budsjett fremfor det budsjettet som den nåværende regjering har lagt fram. Dette stiller jeg meg undrende til, fordi vi som sitter i næringskomiteen, og andre representanter, har fått mange henvendelser fra næringsdrivende i det ganske land om de alvorlige konsekvensene kuttene i Bondevik II-regjeringens budsjettforslag vil ha for næringsliv og for distrikt.

Både næringsdrivende og politikere har hatt forhåpninger om at Arbeiderpartiet skulle klare å rette opp dette, men denne muligheten er borte så lenge Kristelig Folkeparti ikke vil være med på å danne flertall for den politikken velgerne har trodd Kristelig Folkeparti egentlig stod for.

Mest betenkelig synes jeg det er at det kuttes i virkemidlene for utvikling av fiskeri- og havbruksnæringen. Vi snakker her om en næring med et enormt potensial for økt verdiskaping og med muligheter til etablering av sikre og gode arbeidsplasser i distriktene og ellers i landet.

Målet må fortsatt være at verdiskapingen i størst mulig grad skal skje der det lokale råstoffet finnes. Men skal vi få dette til, må det være tilgang på risikokapital. Dette vil ikke være mulig å få til uten at vi har et sterkt SND.

De kommunale næringsfondene har også vært viktige for å gi starthjelp til de som har ønsket å komme i gang med næringsvirksomhet, og for tilrettelegging av næringsvirksomhet lokalt. Her er det snakk om å hjelpe i gang folk som vil noe, og som ser mulighetene og viktigheten av fortsatt verdiskaping og bosetting i distriktene.

Hvordan skatte- og avgiftslettelser skal erstatte SND og de kommunale næringsfondenes viktige rolle, er for meg helt uforståelig.

Jeg vil henlede oppmerksomheten på det komiteens flertall har uttalt om kuttene i tilskuddet til næringsutvikling i marin sektor, og på at en samlet komite ber om at Regjeringen eventuelt må komme tilbake med forslag til bevilgning i revidert nasjonalbudsjett for 2002. Dette viser at det er flere her i Stortinget enn Arbeiderpartiet og den øvrige opposisjon som innerst inne er bekymret for konsekvensene av den nye politiske linjen vi nå ser.

Jeg er glad for at et stort flertall i komiteen ber Regjeringen om så snart som mulig å utrede et system for å sikre at norske sjøfolk kan konkurrere om arbeidsplassene i norsk skipsfart. Jeg tror også det er viktig å komme i dialog med EU for å finne felles regler for subsidiering innenfor skipsfarten.

Norge har lang tradisjon som skipsfartsnasjon, og vi har stor kompetanse på dette området. Det er viktig at vi legger til rette for at denne viktige næringen fortsatt kan ha sin plass i Norge, og at vi fortsatt kan rekruttere norske sjøfolk til den norske flåten.

Michael Momyr (H): Det spesielle med Norge er ikke at vi har bosetting over hele landet; det spesielle med Norge er at vi har et næringsgrunnlag over hele landet. Landbruket er en meget viktig del av dette næringsgrunnlaget.

I dag skal vi vedta et budsjett innenfor rammeområde 11, landbruk, og debatten i dag har vist at det er ganske stor enighet om de målene vi har. Det legges vekt på at vi også i fremtiden skal ha et desentralisert landbruk med variert bruksstruktur. Vi skal altså fremdeles utnytte det næringsgrunnlaget vi har. I sitt forslag til budsjett har Regjeringen foreslått at vi tidlig i år 2002 skal ha en gjennomgang av skatte- og avgiftsreglene i landbruket. Ved denne korsveien har vi satt en stopper for et forslag fra Stoltenberg-regjeringen om en avgiftsøkning på 18 mill. kr ved å utvide avgiftsgrunnlaget for fôr til husdyr.

Landbruksnæringen hevder selv at det er denne næringen som gjennom de siste år har foretatt den største effektiviseringen. Det er et utsagn jeg er enig i, men her er det nødvendig å peke på at denne effektiviseringen har skjedd innenfor et ramme- og avtaleverk som ikke akkurat har gitt den enkelte bruker særlig frihet til å ta egne grep, og i hvert fall ingen frihet til å gjøre nye grep. Effektiviseringen er et resultat av at den enkelte gårdbruker har arbeidet lengre dager, arbeidet hardere og kjøpt dyrere traktor som har fått unna det samme arbeidet på kortere tid. Ulempen er at den kostbare investeringen ikke blir brukt optimalt. Traktoren blir brukt kortere tid, og den står lenger i garasjen. Enten en traktor blir brukt eller den står i garasjen, trekker den på kapitalutgiftene.

Jeg er glad for at landbruksministeren i flere sammenhenger har uttrykt at det er på tide å gå gjennom regelverket. Det vil si at vi kan la flere som ønsker samdrift som form, få velge den formen. Vi kan også i framtiden få andre former for samarbeid, der noen velger å gå inn i et selskap med begrenset ansvar med maskiner eller med kapital. For å gjøre bildet enkelt, betyr det at den kostbare traktoren kan brukes i flere timer. Det betyr også at den enkelte gårdbruker på en helt annen måte enn det han har mulighet til i dag, kan skaffe seg den fritiden han gjerne ønsker. Vi vil simpelthen slippe bonden fri. Vi vil forandre systemet slik at vi kan bevare den positive effekten landbruket har for landets verdiskaping.

I budsjettet er det også lagt vekt på viktigheten av arbeidet med å samordne de statlige tilsynene i ett statlig tilsyn. Den forestående omorganiseringen av kontrollvirksomheten skal føre til styrket kontroll, både med importert og norskprodusert mat, sikre kvaliteten og hindre smitte og sykdom.

Budsjettet vi skal vedta i dag, legger grunnlaget for at vi neste år kan regne med en rentenedgang. Tallene forteller at hvis vi får en rentenedgang på 1 pst., betyr det at landbruket som næring får 400 mill. kr i reduserte utgifter. Hvis vi ser på det sammen med den bebudede gjennomgangen av skatte- og avgiftsreglene, har jeg ingen problemer med å rettferdiggjøre at det i budsjettforslaget er foreslått en reduksjon på 300 mill. kr i kap. 1150.

Jeg er optimistisk på vegne av norsk landbruk. Det er en næring med bred kompetanse og stor allsidighet. Fremfor alt består denne næringen av folk som yter stor arbeidsinnsats. Ved å gi næringen muligheter til fortsatt å utnytte det næringsgrunnlaget vi har, åpner vi for en fortsatt vekst og en positiv utvikling av norsk landbruk.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A): Det er bred enighet om at Norge trenger flere bein å stå på etter hvert som inntektene fra oljevirksomheten kommer til å bli mindre. Fiskeri- og havbruksnæringen er allerede en av våre viktigste eksportnæringer, og den har betydelige vekstmuligheter. Det er betydelige muligheter for vekst innenfor den tradisjonelle fiskerinæringen. Den største muligheten er faktisk gjennom økt verdiskaping som følge av bedre forvaltning av ressursene, men dernest har vi også åpenbare muligheter til å øke foredlingen av det råstoffet som vi bringer på land. Vi må ha større ambisjoner enn å laste fisken på trailere som bringer den til bearbeiding i industrianlegg i andre land.

For det andre har vi betydelige muligheter for vekst i havbruksnæringen, ikke minst oppdrett av marine arter. Vi ser nå en betydelig interesse for oppdrett av torsk. Helårstilgang på fersk torsk fra oppdrett kan om noen år utgjøre en verdiskaping som tilsvarer dagens produksjon av laksefisk.

For det tredje er det betydelige muligheter for utvikling av marin bioteknologi. Dette er det neppe noen uenighet om, men vi kommer ikke videre med bare prat. Arbeiderpartiregjeringen presenterte i langtidsprogrammet fire sektorer hvor Norge har særlige fortrinn og særlige næringsklynger som vi må bygge opp under. Marin sektor er en av dem. Samtidig må vi målrette forskningsinnsatsen. Marin sektor er en av fire prioriterte forskningsområder. Arbeiderpartiet satte i verk et program gjennom SND for utvikling av forretningsmulighetene i marin sektor. Vi ønsket en nasjonal strategi for næringsrettet bioteknologi, og vi ønsket en nasjonal satsing på oppdrett av torsk, med Troms og Finnmark som spydspisser i utviklingen. Men det var ikke bare prat, vi satte i gang utviklingsprogrammet for marin sektor. I arbeiderpartiregjeringens budsjettforslag ble bevilgningene til fiskeri- og havbruksforskning økt med 60 pst. – 60 pst. – på et eneste år. Jeg må takke fiskeriministeren for den tilliten som ligger i at han etter at han kuttet Fiskeridepartementets budsjett med 65 mill. kr, fortsatt mener at det er så mye igjen av Arbeiderpartiets satsing at det er grunnlag for å si at det er en satsing i neste års budsjett.

Vi satset, vi tok sats. Norge må ha som ambisjon å være verdens fremste fiskerinasjon. Men hva opplever vi så med den nye regjeringen? Jo, fiskeriforskningen kuttes med 30 mill. kr i forhold til arbeiderpartiregjeringens forslag. Det er vanskelig å se at dette er en regjering som ønsker å satse på fiskerinæringen. Fiskeridepartementets og Næringsdepartementets bevilgninger til utviklingsprogram for fiskerinæringen kuttes helt. Hver eneste krone som Fiskeridepartementet skulle bevilge til kommersialisering av utviklingsmulighetene i marin sektor, er borte. Hver eneste krone som næringsministeren skulle bevilge til kommersialisering av mulighetene i marin sektor, er borte. Samtidig har vi også betydelige kutt innenfor programsatsingen fra Kommunaldepartementets side. Det betyr at satsingen på utvikling av fiskerinæringen blir fjernet. I tillegg kommer de generelle kuttene i nærings- og distriktspolitikken, som slår inn i forhold til finansieringen av flåten, i forhold til finansieringen av industrien, i forhold til finansieringen av havbruksnæringen, og som slår inn i forhold til å legge grunnlaget for en utvikling som de ulike distriktspolitiske virkemidlene skal bygge opp under. Og så presterer representanter for regjeringspartiene å stå på denne talerstolen og lovprise og si at de er fornøyd med at Regjeringens budsjett på fiskerisektoren blir vedtatt uendret. At de har mage til det! Det var en satsing, Bondevik-regjeringen har imidlertid fjernet satsingen. Det må jeg si gjør meg meget trist å se.

Eirin Faldet hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Silja Ekeland (H): Norsk konkurranseevne har gradvis blitt svekket gjennom hele 1990-tallet. Dette har ført til at norsk industri har tapt markedsandeler og terreng i forhold til konkurrenter i markedet.

Når vi ser klare tegn til at konjunkturene endrer seg i negativ retning i noen av våre viktigste markeder, er det etter vår oppfatning særlig viktig å gi norsk næringsliv gode og forutsigbare rammebetingelser.

På tross av at den nye regjeringen bare hadde tre uker på å forberede et budsjett, ser vi klart at det representerer en ny kurs i norsk næringspolitikk. Budsjettet markerer at Regjeringen ønsker å gå fra spesielle enkelttiltak til generelt gode rammevilkår for hele næringslivet. Forslaget er et viktig bidrag til å styrke konkurranseevnen og få dempet det høye rentenivået, og er et bidrag til økt innsats innenfor forskning og utvikling.

Utformingen av skattesystemet har stor betydning for utviklingen av det private eierskapet i næringslivet. Regjeringens forslag om å avvikle utbytteskatten og forslaget om skattelettelser for bedriftenes investeringer i forskning og utvikling gir næringslivet betydelig bedre vilkår. Dobbeltbeskatningen på aksjeutbytte har ført til vridninger i investeringene, fra aksjer til andre spareobjekter. Dessuten har utbytteskatten også ført til at norske eiere har blitt diskriminert i forhold til utenlandske og offentlige eiere. Avvikling av utbytteskatten vil igjen opprette nøytralitet i bedrifts- og kapitalbeskatningen.

Skattelettelser på opsjoner i arbeidsforhold vil styrke bedrifters muligheter til å gi medarbeidere økt eierskap i bedriftene. Dette forslaget vil kunne lette nystartede bedrifters tilgang på arbeidskraft og bidra til at opsjoner i større grad benyttes som et positivt virkemiddel for bedrifter, særlig de i etableringsfasen.

Den bedriftsbaserte forskningen er betydelig lavere hos oss enn hos våre viktigste handelspartnere. Regjeringen har derfor foreslått å innføre skattefradrag for 20 pst. av utgiftene til forskning og utvikling i små og mellomstore bedrifter. En utvikling som går i retning av gradvis svekket konkurranseevne for norsk næringsliv, understreker viktigheten av å ha et næringsliv i stadig utvikling, et næringsliv som er i stand til å konkurrere med våre handelspartnere. Forslaget om skattefradrag vil gi incentiver for norske bedrifter til å investere mer i FoU, og representerer dermed et viktig middel i målet om å nå det gjennomsnittlige OECD-nivået i vår forskningsinnsats.

Kommunikasjonsteknologi vil prege utviklingen i norsk næringsliv i tiden som kommer. Det er derfor svært viktig at Norge klarer å følge med i utviklingen. IKT kan bidra til at etablering av virksomheter i distriktene blir enklere, og at bosettingen i distriktene kan opprettholdes gjennom lønnsomme bedrifter som produserer tjenester som kan distribueres og produseres med ny teknologi.

Vi mener det er markedet og ikke politikere som best vet hvilken teknologi en bør satse på. Det vi som politikere derimot må sørge for, er at aktørene i telecomsektoren sikres like konkurransevilkår. Først når konkurransen er reell, vil forbrukerne få tilgang til den nyeste og mest konkurransedyktige teknologien, til gode priser. Ett tiltak er at det sørges for at flere aktører, gjennom leie av kapasitet, kan tilby digitale tjenester.

Arbeiderpartiets næringspolitikk har ført til at staten, i fravær av et godt fungerende kapitalmarked, har måttet fungere som en risikotakende investor. Med de rammebetingelser samarbeidspartiene legger opp til for norsk næringsliv, er forholdene lagt mye bedre til rette for at det private markedet vil ha større incentiver til å investere kapital i norsk næringsliv. SNDs rolle med hensyn til enkelte programmer kan derfor justeres. Private investorer er bedre til å bedømme lønnsomheten av forskjellige investeringer enn det vi som politikere er gjennom våre bevilgninger til SND. For enkelte bedrifter i Distrikts-Norge kan tilgangen på det private kapitalmarkedet være vanskeligere enn for bedrifter i sentrale strøk. Vi mener derfor at SNDs virksomhet generelt bør rettes mot områder der markedet og private tilbud ikke fungerer tilfredsstillende. SND bør ha en sentral rolle for disse bedriftene i deres idé-, utviklings- og kommersialiseringsfase.

Vi ønsker at SND skal være en støtte for bedrifter i distriktene, ikke en av Norges største venture-kapitalister.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Modulf Aukan (KrF): Det er med betydeleg undring eg høyrer Arbeidarpartiet sine talarar beskriva Kristeleg Folkeparti sin næringspolitikk.

Vår tilnærming til det å vera næringslivsgründer er at det skal vera mogleg å byggja opp ei verksemd ved å leggja stein på stein. Ved å innføra avsetningsmoglegheiter for forsking og utvikling skal det bli mogleg å reinvestera ein del av avkastninga, med andre ord: byggja ut ved hjelp av eigne surt erverva kroner. Det var også denne tankegangen som låg bak distriktsskattelova som Borten-regjeringa innførte i 1969.

Det finst mykje privat kapital i Noreg. Utfordringa vert å gjera det attraktivt med positive verkemiddel å kanalisera ein del av denne kapitalen inn i produktiv næringsverksemd.

Kommunale næringsfond er ikkje avvikla, slik det vert hevda. Rett nok vert det ikkje påfyll i år, men vi som var kommunepolitikarar da denne ordninga vart innført, veit at det i starten heller ikkje var årlege påfyllingar.

Frå opposisjonen vert det stadig hevda at Kristeleg Folkeparti har vorte påtvinga Høgre sin næringspolitikk. Sem-erklæringa er eit resultat av politikken til tre parti, også på dette området. Derfor er det vår tru at dette vil verta ein slitesterk politikk.

For ein gründer som også har opplevd å få avslag hos SND fordi utviklinga av eit produkt har kome for langt – med andre ord ein som har vist eit for stort privat initiativ utan å spørja saksbehandlaren på førehand – er det svært viktig med ei forenkling og kanskje også ei sanering av nokre ordningar. Eg stiller spørsmålet.

Samarbeidsregjeringa har gjennom Sem-erklæringa lagt malen for ein god landbrukspolitikk. Den har vore omtala tidlegare av andre talarar frå Kristeleg Folkeparti, så eg skal ikkje gå langt inn på det. Arbeidet med å setja denne politikken ut i livet slik at utøvarane på bygdene får vilkår som gjer at også ungdom ser seg tente med å satsa på utdaning/arbeidskraft, vert krevjande. Denne utfordringa vil Kristeleg Folkeparti ta del i.

Olav Akselsen (A): Eg skal prøva ikkje å forlengja debatten unødvendig, men det var fiskeriministeren sine svar og ikkje minst framferd i replikkrundane som gjer det nødvendig med eit lite innlegg frå mi side.

For det første er det slik at sjølv om fleire parti i dag stemmer for budsjettet, er ikkje det nødvendigvis uttrykk for full tilslutning. Når Regjeringa får tilslutning til budsjettet i dag, kjem det av først og fremst statsministeren sitt kabinettsspørsmål og Stortinget sitt budsjettreglement. Merknadene i innstillinga viser at det er eit fleirtal som faktisk er svært skeptisk til det den nye regjeringa no gjer med Fiskeridepartementet sitt budsjett og dei verkemidla som finst i andre budsjett.

Når det i dag er kome kritiske spørsmål til fiskeriministeren, er det ikkje på grunn av manglande innsyn, men på grunn av realitetar i den politikken den nye regjeringa fører. Den nye regjeringa har kutta på fleire område, og då må det vera legitimt for stortingsrepresentantar å prøva å få eit svar på korfor så har skjedd. Når fiskeriministeren vel å svara på desse spørsmåla med personangrep, så reknar eg med at det er fordi han ikkje har gode nok svar. Men om eg kan få gje eit råd, må det vera at statsrådar, særleg i ei mindretalsregjering, prøver å opptre på ein slik måte at det blir lett å få til eit samarbeid med den komiteen som er ansvarleg for vedkomande sitt område.

Ivar Kristiansen (H): Jeg synes jo jeg merket en liten undertone på slutten av debatten av en betydelig grad av hårsårhet. Jeg oppfattet ikke fiskeriministeren som å ha en legning som bærer preg av at han pryder debatten ved hjelp av personangrep. Men det må jo være anledning til i en debatt som dette å drive en viss grad av selvforsvar, ut fra de adjektiv som opposisjonsrepresentantene har prestert å avlevere i denne debatten.

Jeg skjønner ikke hvordan Akselsen kan velge å tolke det slik at det ikke er flertall for Regjeringens budsjettforslag, med de små justeringer det legges opp til her, og hvordan han samtidig er i stand til å tolke Fremskrittspartiets presentasjon av sitt alternativ til å være et bidrag som går mer i retning av å støtte politikken som SV, Senterpartiet og Arbeiderpartiet representerer i dag. Da tror jeg man må gå i garderoben og tenke litt nøyere gjennom hva slags alternativ det er Fremskrittspartiet vil stå for i sin politiske agering.

Nå har jeg hørt Arbeiderpartiets representanter fremstå som den reneste jammerdal og representere et hylekor på samtlige av de 24 rammeområdene. Så det er ikke bare på Fiskeridepartementets budsjett at det er støy rundt de kutt som forestås.

Og det er greit at Schjøtt-Pedersen slår på stortromma – det er ikke første gang – men det er interessant å registrere hvordan han er i stand til å legge til side virkningen av de tiltak som Regjeringen foreslår på området forskning og på området skattepolitikk. Hvis man ser helt bort fra at Forskningsrådet får tilført økte ressurser, at Forskningsfondet får en opprustning av sitt budsjett, at man har skatteincentiver innenfor FoU-ordningen som helt klart vil styrke forskningsinnsatsen, hvis man også ser bort fra at det gis skatteincitamenter til bedrifter som ikke er i skattbar posisjon, som gjør at de får netto utbetalt 20 pst. av sin forskningsinnsats, hvis man ser bort fra virkningen besparelsen i form av utbyttebeskatning har også for fiskerinæringen, og hvis man velger å se bort fra virkningen av et rentekutt, som vi satser på å få på plass, ja, da har man belegg for å stå på isen. Men jeg synes det er en tynn is Karl Eirik Schjøtt-Pedersen vakler seg videre på i denne debatten. Og når han snakker om at man har mage til å forsvare et slikt budsjett, med henvisning til kuttet innenfor marin forskning på 30 mill. kr, må det være lov å spørre Schjøtt-Pedersen (presidenten klubber) hvordan han hadde mage til å etterlate seg en regning på 35 mill. kr, som var en underbudsjettering av flyttekostnadene for Kystdirektoratet til Ålesund.

Presidenten: Presidenten må henstille om at taletiden følges. Presidenten har stor forståelse for at det er mye å si, men presidenten mener at klokken er så mange at det er nødvendig å stramme inn litt på tidsbruken.

Inge Ryan (SV): Høyres Ivar Kristiansen snakket om både hårsårhet og det å gå i garderoben.

Vi i SV er ikke hårsåre, det er vi ikke, men vi er veldig skuffet over Kjell Magne Bondevik og Kristelig Folkeparti. Jeg må få lov å si det. Jeg hørte på Bondevik mange ganger i valgkampen, der han gang på gang understreket hva som var Kristelig Folkepartis satsingsområder – og alltid var distriktspolitikk med. Jeg hadde ikke tenkt å gå i garderoben. Jeg hadde tenkt meg på banen i lag med Bondevik og spille distriktspolitikk – spille ballen. Og så opplever jeg at Bondevik og Kristelig Folkeparti sparker den distriktspolitiske ballen utover sidelinjen. Da blir man skuffet, man får nesten lyst til å gå i garderoben.

SV syns at det budsjettet som ble lagt fram, var vanskelig å forholde seg til. Jeg vil bare understreke at vi kommer til å stemme mot rammene på alle tre områdene, for vi syns det er et uforsvarlig budsjett Stortinget har tenkt å vedta nå i kveld. Det er da en stemmeforklaring fra vår side.

Marit Arnstad (Sp): Det som får meg til å ta ordet, er vel egentlig det siste svaret fra fiskeriministeren, der han slår fast at Høyre med sitt budsjettforslag skal ha kommet seg ut av startgropa når det gjelder satsingen på marin sektor, mens Senterpartiet – og også Nordlys, forstod jeg – fortsatt står tilbake i startgropa fordi vi våger å opplate vår munn og kritisere Regjeringen for at de har kuttet 30 mill. kr på utviklingsarbeidet i marin sektor.

Ettersom statsråden åpenbart mener at det bare er Senterpartiet som har mage til i det hele tatt å kritisere den type ting, vil jeg bare få lov til å referere fra en pressemelding som var sendt ut fra Fiskerinæringens Landsforening tidligere denne måneden, der de viser til at fiskeforedlingsbedriftene er av dem som blir hardest rammet av Regjeringens forslag til kutt i SNDs bevilgninger. De viser også til at Regjeringen begrunner sitt forslag med innføring av gunstige skatteregler for bedriftene. Men det vil kun komme de etablerte og største til gode, og de mener at SND har vært det viktigste virkemiddelet for nyskaping innenfor den sektoren som de representerer. Så det finnes flere enn Senterpartiet som mener at disse nedskjæringene er et problem, bare så det er sagt til opplysning også for fiskeriministeren.

Etter Høyres siste innlegg vet jeg egentlig ikke hvem det er som virker mest hårsår her i salen. Men på slutten av denne debatten har jeg bare lyst til å fastslå at rent faktisk er det ikke flertall for det budsjettet som ligger her i dag. Det budsjettet som ligger her i dag, blir bare vedtatt fordi man valgte å stille sitt første kabinettsspørsmål på det.

Statsråd Ansgar Gabrielsen: Som presidenten sa, det begynner å bli sent på kvelden, og jeg skjønner at presidenten begynner å få liten tid. Jeg synes allikevel vi skal bruke den tiden som er nødvendig.

Det som fikk meg til å ta ordet, var Schjøtt-Pedersen, som nå har forlatt salen – jeg vet ikke om det er for å tørke de krokodilletårene han avleverte på talerstolen. Men når Schjøtt-Pedersen sier at det er «meget trist å se» Regjeringens innsats i forhold til forskning, antar jeg at den tristheten vil gi seg ganske fort når han kommer ut av salen.

Det har vært mange tall frem og tilbake i lufta, men det som er et uomtvistelige faktum, er at Samarbeidsregjeringens forslag til statsbudsjett for neste år har en forskningsramme på 11,7 milliarder kr. Det er en økning på 9,7 pst. fra foregående år. Det er imidlertid riktig at det er en reduksjon i forhold til det som var Stoltenberg-regjeringens utgangspunkt, på 263 mill. kr. Men så har vi økt Fondet for forskning og nyskaping med 2 milliarder kr. Avkastningen av det fondet inngår jo i forskningen. I tillegg har vi utvidet ordningen med skatteincentiver til å gjelde bedrifter med opp til 100 ansatte istedenfor 50. Og det vil også gjelde for bedrifter som ikke er i skatteposisjon. Jeg tror at i den grad en er villig til å ta på seg et par objektive briller, vil en i hvert fall i det minste kunne si at nivået på forskning totalt sett er – om det ene forslaget er 10, 20, 50 eller 100 mill. kr større eller mindre enn det andre, tror jeg er vanskelig å si – tilnærmet likt. Og så kan man jo felle de krokodilletårene man måtte ha tilgjengelig.

Når det gjelder hvorfor vi har kuttet forskjellige steder, er det ganske åpenbart. Det er av de årsakene som vi er blitt skjelt ut for nokså sammenhengende: Vi har satset på generelle rammebetingelser og på reduserte skatter av avgifter, som er en betydelig årsak til at vi etter all sannsynlighet vil få en rentenedgang, som kanskje er viktigere for norsk næringsliv, norske husholdninger og norske kommuner enn mange av de postene man er villig til å felle krokodilletårer over.

Så helt til slutt til SND: Bendiks H. Arnesen hadde på ny en feilreferanse til hva jeg sa i finansdebatten. Jeg erkjenner at det er kommet bunkevis med henvendelser knyttet til kutt på enkeltposter. Slik vil det alltid være. Det jeg har sagt, er at jeg ennå ikke har fått noen henvendelser som viser at man i sum f.eks. i en bransje eller i en bedrift vil foretrekke Stoltenberg-regjeringens budsjettforslag. Og siden Bendiks H. Arnesen hadde en svær bunke, som han sa, kunne det for så vidt ha vært interessant i hvert fall å få presentert ett av disse navnene. Jeg hadde denne utfordringen i finansdebatten. Og det kan godt tenkes at slik dokumentasjon forefinnes, jeg sier bare at jeg ikke har sett den ennå. Men debatten er jo ikke over ennå, selv om presidenten stresser litt i forhold til tidsfaktoren.

Presidenten: Presidenten er ikke stresset. Presidenten har overhodet ikke til hensikt å stoppe denne debatten. Presidenten bare antydet at vi måtte holde den taletiden som er tildelt, som nå er 3 minutter.

Statsråd Ansgar Gabrielsen (fra salen): Det var fornuftig.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A): I tilknytning til det bl.a. representanten Arnesen var inne på, kan jeg bekrefte at Arnesen ikke er den eneste som har fått mye post før jul – og det har ikke vært julekort. Det har vært relativt mange henvendelser om kuttene, spesielt i SND og i næringspolitikken generelt. Og jeg synes at noe av de mest interessant innspillene har kommet fra nyskapingsbedrifter, som understreker at skattetiltak ikke kan kompensere for kutt i de distriktspolitiske og næringspolitiske virkemidlene, ganske enkelt på grunn av at de bedriftene som rammes, ikke er i skatteposisjon. Og da er spørsmålet hvordan vi skal få fram denne nyskapingen – det er poenget.

Men det var faktisk ikke derfor jeg bad om ordet.

Statsråden inspirerte meg til å ta ordet på grunn av Regjeringens stadig understreking av mulighetene for en nedgang i rentenivået. Ja, det er muligheter for en nedgang i rentenivået, og markedet forventer en nedgang. Men det er ikke et resultat av denne regjeringens politikk. Denne regjeringen har jo nøyaktig de samme økonomiske hovedrammene og den samme økonomiske hovedinnretningen som lå til grunn for Stoltenberg-regjeringens budsjett. Og jeg er tilfreds med at man holdt på handlingsregelen. Jeg var blant dem som appellerte veldig sterkt til at man burde gjøre det, for i motsatt fall ville man ha svekket tilliten til norsk økonomisk politikk, og man ville ha hatt en stor risiko for at man ikke skulle slippe fram den rentenedgangen som markedet nå forventer. Men når man bruker utsiktene til en mulig rentenedgang som begrunnelse for at man har vært nødt til å kutte i budsjettet, blir det det rene og skjære tøv. Da er det slik at man innenfor de rammene som det har vært viktig å holde for å kunne slippe fram en mulig rentenedgang, har foretatt prioriteringer. Denne regjeringen har prioritert å kutte 65 mill. kr på fiskeri, å kutte viktige bevilgninger til SND, til næringsutvikling, til distriktspolitikk osv., for å slippe fram andre ting. Men man må ikke prøve å framstille det som at disse kuttene var nødvendig for å slippe fram en rentenedgang. Tvert imot er disse kuttene resultat av politiske prioriteringer. Men de økonomiske hovedrammene lå vel til rette for denne rentenedgangen gjennom Stoltenberg-regjeringens budsjett. Det ble også bekreftet i Norges Banks forrige hovedstyremøte, hvor de endret utsiktene for den framtidige prisutvikling, som igjen gjør at utsiktene for en rentenedgang blir anslått større etter budsjettframlegget enn tidligere.

Presidenten: Presidenten er noe usikker på om «det rene og skjære tøv» er å strekke det litt langt.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A): Det er jeg fullstendig klar over. Men sannheter er det jo lov til å si fra Stortingets talerstol.

Presidenten: Det vil presidenten i hvert fall påpeke som en veldig dårlig tilbakemelding til presidenten.

Statsråd Ansgar Gabrielsen: La meg si med en gang: Jeg har intet behov for å karakterisere Schjøtt-Pedersen. Det synes jeg han vanligvis greier veldig godt selv.

Det som var mitt poeng med hensyn til de prioriteringene vi har gjort i budsjettet i forhold til en mulig rentenedgang, er følgende: Jeg sier ikke at de omdisponeringer vi har gjort, er årsak til en eventuell rentenedgang, og at det som var alternativet, de prioriteringene som var gjort innenfor den samme økonomiske rammen fra Stoltenberg-regjeringen, skulle hatt et helt annet perspektiv i forhold til disse tingene. Men jeg antar at økonomen Schjøtt-Pedersen er enig med meg i at hvis man innenfor én og samme økonomiske ramme reduserer utgiftene og gir skattelette, så øker i hvert fall muligheten. Det gir ikke samme virkning om man velger å gi det som skattelette eller som utgift – eller kanskje han ikke er enig med Norges Banks analyse på det punktet?

Jeg oppfatter det slik at det er en allment akseptert økonomisk læresetning at hvis man velger å prioritere kutt på utgiftssiden for å gi det tilsvarende i skattelettelse, så har det en gunstigere innvirkning på mulighetene for lavere rente enn om man velger alternativet: å beholde utgiftene på et høyere nivå. Jeg har oppfattet at det er slik, ut fra tidligere budsjettproposisjoner fremmet også av Schjøtt-Pedersen, og jeg ser det vel i proposisjonen som ligger til grunn i høst, at det er noe av bildet i forhold til de 7 milliarder kr som lå som helårsvirkning for skatte- og avgiftsreduksjonene fra den forrige regjeringen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.