Inga Marte Thorkildsen (SV): I dette landet lever flere hundre, kanskje så mange som tusen, kvinner og barn på flukt fra ekstremt voldelige menn – menn de har hatt et forhold til, og som nekter å la dem være i fred. Denne interpellasjonen er resultatet av den frustrasjonen, fortvilelsen og frykten som preger disse kvinnenes og barnas liv. Vi kan ikke ha tålmodighet på deres vegne. Det gjør meg opprørt og sint at vi har tillatt at en gruppe mennesker lever i konstant frykt, på flukt fra terror og trusler om drap i det som av FN er kåret til å være verdens beste land å bo i.

Jeg er så heldig at jeg er blitt kjent med en av disse kvinnene. Jeg kan ikke si navnet hennes offentlig, for hun er slettet fra alle registre, hun lever på det som kalles for kode 6. Når jeg snakker med henne, og hun griner av frustrasjon og tviler på om hun orker dette livet stort lenger, tenker jeg at jeg i hvert fall ikke skal ha tålmodighet på hennes vegne. Og det burde ingen andre ha heller!

Jeg er fristet til å si at en statsråd som befatter seg mye med terrorismedefinisjoner om dagen, burde ta seg en tur og besøke disse kvinnene og deres barn og be om deres definisjon på terrorisme. I et norsk perspektiv er nok sannsynligheten for at en kvinne og hennes barn blir utsatt for terrorisme langt større enn at dette huset blir det. Alternativ til Vold anslår at rundt 100 000 menn har et voldsproblem som direkte rammer norske familier, og volden reproduserer seg for hver eneste dag vi tillater et slag, et spark eller en drapstrussel. Statsråd Dørum snakker ofte om nulltoleranse. Nulltoleranse mot menn som terroriserer og drapstruer kvinner og barn, etterlyses herved.

Hver eneste kvinne og hvert eneste barn som lever på flukt her i landet uten at staten griper inn, er en fallitterklæring. Men det er også et brudd på menneskerettighetene, rettigheter vi har forpliktet oss til å følge. En kvinne sa det slik: Jeg skulle ønske jeg kunne søke asyl i et annet land og være sikker på at jeg blir beskyttet. Er ikke det litt flaut? Og er det ikke litt flaut at vårt beste svar til disse menneskene hittil har vært at vi i disse dager utreder muligheten til å endre personnummer? Skal vårt svar virkelig være at vi ikke skal gjøre noe med årsaken til problemene deres, altså voldelige og terroriserende – og sannsynligvis syke – menn, men at vi i stedet skal bruke kreftene våre på å gjemme bort ofrene enda bedre enn i dag? Er det ikke dessuten en illusjon å tro at vi kan klare å gjemme dem godt nok, med mindre vi sender dem til et annet land, langt borte?

Mobile voldsalarmer, sier statsråden. Følgende melding tikket inn på min mobiltelefon den dagen statsråden og jeg diskuterte dette på Politisk kvarter tidligere i år: «Voldsalarm i handa med kniv i ryggen er en falsk trygghet!» Poenget er at vi snart må ta redselen deres på alvor. Og redselen forsvinner ikke med mindre trusselen forsvinner – med mindre mannen får hjelp til å fikse sitt eget liv i stedet for å ødelegge andres.

Her kommer jeg inn på mitt neste poeng: Hvorfor må de som driver behandlingstilbudene som fins, trygle og be om penger hvert eneste år for å få lov til å fortsette å hjelpe menn med voldsproblemer? Hvorfor må Per Isdal i Alternativ til Vold bruke tid og ressurser på møter med departementene, når han har langt mer fornuftige ting å bruke tida si til? Hvorfor valgte staten å trekke seg ut av Alternativ til Vold i Oslo når det innebar at 50 Akershus-familier mistet tilbudet sitt på senteret? Dette er jo en investering i liv. Dette er en investering som kanskje kan forhindre at noen av guttene som i dag utsettes for fedres vold, direkte eller indirekte, ender opp som framtidas voldsmenn. Er det noe vi alle vet, er det at vold avler vold – et gammelt jungelord kanskje, men det er like fullt gyldig.

I rettferdighetens navn må jeg takke statsråden for det engasjementet han har vist for å få på plass familievoldskoordinatorer ved alle de nye politidistriktene. Dette kan forhåpentligvis føre til at kvinner, som at hun jeg kjenner, i framtida vil slippe å oppleve at anmeldelser hun inngir, blir henlagt nærmest etter samlebåndsprinsippet. Hun har 38 henlagte anmeldelser bak seg, og hun er tragisk nok ikke et enkeltstående tilfelle. På bakgrunn av hennes og andres historier har jeg bedt statsråden i brevs form ved en tidligere anledning om å vurdere en uavhengig gjennomgang av sakene til kvinner som lever på denne måten, for å se om det kan være grunnlag for en rettssak. Trusler om å drepe noen skal tas på alvor, ikke henlegges uten etterforskning. Hadde statsråden eller jeg sjøl blitt utsatt for liknende trusler, tror jeg ikke vi hadde måttet trygle og be om at noe måtte skje. Da tror jeg noe hadde skjedd med én gang. Betyr det at vi er mer verdt enn dem?

Svaret på brevet jeg sendte, var ikke tilfredsstillende. Jeg bad om å få vite om muligheten for en ny gjennomgang ville vurderes. Det vil den ikke bli, bl.a. med den begrunnelse at vi snart skal få på plass familievoldskoordinatorer ved de 27 nye politidistriktene. Så vi skal altså være tålmodige? Vi skal altså be kvinnene og deres barn om å vente til kompetansen og kunnskapen er på plass, slik at de kan levere inn en ny anmeldelse? Ifølge Stovner politistasjon vil det ta tid – kanskje et år, kanskje enda mer – før dette vil fungere som det skal. I mellomtida har barn fått ødelagt barndommen sin, og kanskje vil vi til og med oppleve at enda en kvinne må bøte med livet fordi hun ikke ble tatt på alvor av den lokale politistasjonen og av hjelpeapparatet for øvrig.

Over ti kvinner mister livet på denne måten hvert eneste år. Hvor mange som begår selvmord som en direkte konsekvens av terrorvirksomhet, vet vi ikke. Ifølge statsadvokat Morten Eriksen er mange av disse mordene justismord, og han etterlyser vilje til å gi ofrene i slike saker like stor beskyttelse som vi i dag gir gjerningsmannen. Han mener faktisk at rettssikkerheten for disse mennene har gått for langt. I forlengelsen av dette vil jeg spørre om det er slik at vi tror at noen kvinner velger helt frivillig å leve på skjult adresse over flere år, eller om dette kanskje er en klar indikasjon på at noe er galt. Jeg har ingen tro på at dette er et ledd i en kampanje for å forhindre at menn skal få samvær med barna, men jeg vet at for mange av disse barna er det et problem når faren får samværsrett med dem. Hva er vitsen med å flykte fra en voldelig mann når du likevel må sørge for at han får treffe barna? Og hvordan kan et nytt personnummer, nytt navn og nytt bosted forhindre ham i å finne ut hvem de er, og hvor de bor, når han allikevel får muligheten til å presse dette ut av ungene? Jeg tror vi må ta innover oss at noen av disse mennene er virkelig syke og svært farlige og lite egnet til å ha ansvar for barn. Disse kvinnenes bønn går nettopp først og fremst på å tenke på barna, på hva de opplever av frykt og skam, på hvordan det føles å måtte bytte skole nok en gang fordi faren eller stefaren igjen har klart å finne ut av hvor de bor.

Jeg undrer meg også over om det nå skal bli slik at vi skal gi barna nye navn og nye personnumre. Skal vi virkelig kreve av barn at de må gjøre dette, at de fra nå av skal hete Nina i stedet for Inger eller Fredrik i stedet for Odd Einar? Uansett blir det håpløst, for resultatet er nødt til å bli at de blir funnet, med mindre vi også skal kreve at de for all framtid skal kutte kontakten med familie, slekt og venner, slik de familiene gjør som i dag lever på kode 6. Tro meg, disse menneskene er ensomme nok som de er i dag, og det er ikke vår oppgave å gjøre denne ensomheten permanent.

Med dette overlater jeg ordet til statsråd Dørum og ber om at han redegjør for departementets arbeid for kvinner og barn som lever på flukt i verdens beste land.

Statsråd Odd Einar Dørum: Vi kan ikke akseptere vold og overgrep mot kvinner, uansett hvilken kulturell sammenheng denne blir forklart innenfor. Vold og overgrep mot kvinner er kriminelle handlinger og skal bekjempes og forebygges. Når jeg sier dette med styrke, er det bl.a. fordi jeg, som representanten Thorkildsen spurte om, og som jeg faktisk har gjort rede for mange ganger, personlig har møtt mange som har vært utsatt for vold i ulike sammenhenger over lengre tid. Det har vært med som den praktiske drivkraften. Så oppfordringen som jeg fikk i innlegget, er allerede tatt. Det har vært sterkt motiverende for mitt engasjement, akkurat som det har vært for representantens engasjement.

Men når kvinner lever på flukt, er det også betimelig å sette spørsmålstegn ved hvilke vurderinger som ligger til grunn når tiltak for å hjelpe truede personer sentreres rundt det å holde dem skjult framfor å rette søkelyset mot å begrense den potensielle voldsutøvers handlingsrom. Det er et paradoks at den som trues, tvinges på flukt fra eget hjem, skole, arbeidsplass og familie og dermed må bære byrden.

For å ivareta nødvendige rettssikkerhetshensyn i forhold til en potensiell overgriper kan det likevel oppstå situasjoner hvor det er vanskelig eller umulig å gi den truede tilstrekkelig beskyttelse, uten at vedkommende selv medvirker i betydelig grad.

For å sikre at politiet benytter tilgjengelige beskyttelsestiltak, og at bruken av tiltakene ikke varierer mellom de enkelte distriktene, har vi fra departementet tatt i bruk flere virkemidler i løpet av den senere tid. Målsettingen er å bidra til at volds- og trusselutsatte generelt og kvinner spesielt føler trygghet nok til å bli boende i hjemmet og ikke føler seg tvunget til å måtte gå «under jorden». La meg bare kort redegjøre for noen av disse tiltakene.

I løpet av 2002 vil vi opprette egne familievoldskoordinatorer ved hvert av landets 27 politidistrikter. Koordinatorene skal ha hovedansvaret for alle saker vedrørende vold i nære relasjoner. Kontaktpersonen skal i tillegg til å foreta rent politifaglige vurderinger med henblikk på bruk av virkemidler som voldsalarm, besøksforbud, offentlig påtale eller lignende, gi praktiske råd og bistand med henblikk på tiltak den enkelte selv må iverksette. Dette vil, avhengig av trusselbildet, kunne omfatte bistand til skifte av telefonnummer, opprettelse av postboksadresser, skifte av bankkontonummer, endring av navn, endring av rutiner eller vaner som er kjent av den truende person, o.l. Kontaktpersonen i politiet må også bidra til at det opprettes kontakt med andre instanser, som helse- og sosialetat, barnevern og krisesentre og eventuelt andre.

For å sikre at bosted ikke blir avgjørende for hvilken hjelp trusselutsatte mottar fra politiet, har en arbeidsgruppe under ledelse av Justisdepartementet utarbeidet et forslag til en instruks om håndtering av vold og trusselsaker mot kvinner. I instruksen framgår det hvordan slike saker skal håndteres av politiet, og det gis en oversikt over hvilke praktiske beskyttelsestiltak som kan benyttes. Instruksen vil bli oversendt Politidirektoratet for implementering i løpet av februar 2002.

Etter endring i straffeloven er det nå mulig for politiet å treffe sanksjoner overfor gjerningsmenn som fortsetter med å true eller oppsøke den eller de personer vedkommende er pålagt å holde seg unna gjennom besøksforbud. Vi arbeider med en ytterligere skjerping av reglene for å øke effekten av besøksforbudet. I tillegg vil det bli gitt en egen regel om besøksforbud for gjerningsmannen i felles hjem.

I enkelte tilfeller vil trusselen mot en person allikevel være så alvorlig at vedkommende må gis anledning til å holde seg skjult ved bruk av ny identitet. Jeg vil imidlertid sterkt understreke at dette virkemidlet bare skal komme til anvendelse i helt ekstraordinære tilfeller. For at et identitetsskifte skal bli tilstrekkelig effektivt, er det en forutsetning at personen bryter kontakt med sitt tidligere liv, herunder familie, venner, arbeidsplass og bosted. For de fleste vil dette oppleves som en urimelig belastning og bør derfor aldri benyttes uten at alle andre muligheter er vurdert. Jeg tar sikte på å fremme en lovproposisjon for Stortinget i vårsesjonen som gir hjemmel for å etablere en slik fiktiv identitet, inkludert det som har vært debattema i lengre tid, nemlig skifte av personnummer.

Det er viktig også å gjøre noe med personer med volds- og aggresjonsproblemer overfor sine kvinnelige samlivspartnere. Her vil jeg nevne det arbeidet som stiftelsen Alternativ til Vold – ATV – har gjort. ATVs målgruppe er i stor grad klienter som trenger poliklinisk behandling i en avgrenset periode. ATV har også gjennomført et prosjekt med behandling av kvinner med volds- og aggresjonsproblemer.

Det er et verdifullt arbeid ATV legger ned. Stiftelsen har over tid utviklet viktig kompetanse som det er nødvendig å beholde. Stiftelsen sliter imidlertid med økonomien. For å kunne beholde ATV med den kompetansen man har, har Justisdepartementet sammen med Barne- og familiedepartementet og Helsedepartementet støttet stiftelsens aktiviteter med 810 000 kr i år, slik at ikke ATV må legge ned virksomheten, men kan fortsette sitt gagnlige arbeid.

Krisesentrene er også svært viktige tiltak for kvinner som blir utsatt for vold. Da de første krisesentrene ble opprettet for 20 år siden, bidrog de i stor grad til å synliggjøre kvinnemishandling og tilby hjelp til en gruppe som i stor grad stod alene. Det offentlige hjelpeapparatet var i liten grad tilgjengelig for eller nådde ikke fram til ofrene for privat vold. Krisesentrenes «hjelp til selvhjelp-modell» gjør terskelen lav for å søke hjelp, og skal være et supplement til offentlige tjenester. Det er viktig at krisesentrene kan utvikle seg i samsvar med de behov som samfunnsendringene krever. En slik fornyelse er Bokollektivet, som er et treårig prosjekt i samarbeid mellom Oslo Krisesenter og Stiftelsen Diakonissehuset Lovisenberg.

Målgruppen for tilbudet er kvinner med minoritetsbakgrunn vokst opp i Norge, som er eller står i fare for å bli tvangsgiftet, og nyankomne kvinner som er gift med menn med minoritetsbakgrunn i Norge, der ekteskapet medfører en livssituasjon preget av tvang, vold og mishandling av kvinnen. Det er en forutsetning at kvinnene er truet, slik at det vil være risikabelt for dem å bo alene, dels fordi man opplever vold i ekteskapet, dels fordi man vil unngå tvangsgifte.

Hovedmålet for Bokollektivets arbeid er at beboerne skal bli i stand til å mestre en selvstendig tilværelse i det norske samfunnet etter bruddet med familien.

Bokollektivet har seks plasser. 13 kvinner benyttet Bokollektivet i 2001. Av disse var to under 18 år og ble plassert i Bokollektivet av barnevernstjenesten. Av 17 beboere som fram til utgangen av 2001 var eller hadde vært i Bokollektivet, var åtte i målgruppa «nyankomne til Norge og med utenlandsk statsborgerskap». Alle disse har søkt om videre opphold på basis av mishandling i ekteskapet. Fire har fått innvilget dette, og fire har søknaden til behandling.

Tiltakene jeg har nevnt så langt, legger i all hovedsak vekt på å beskytte kvinner som allerede befinner seg i en utsatt situasjon. Jeg ser det som en svært viktig oppgave framover å se nærmere på både behandlingstilbudet til overgriperne og situasjonen for de barn som vokser opp i familier der vold og overgrep er en del av hverdagen. Vi vet at disse barna utsettes for store belastninger, og at noen av dem senere i livet også gjenfinnes som overgripere.

La meg tilføye at vi trenger vel ikke å bruke noen retoriske poenger for å beskytte oss mot terror, enten terroren eksisterer i en gros eller en detail. Terror mot et individ, terror i privatlivet eller mot et samfunn som helhet har faktisk samfunnet en plikt til å beskytte seg mot og sette i gang nødvendige tiltak mot.

Det som har vært kjernepunktet i representantens innlegg, har dels vært å forholde seg til behandling av voldelige, antatt syke menn – det har jeg kommet inn på i forbindelse med tiltaket ATV – men det er også reist spørsmål om en ikke i sterkere grad bør reagere overfor mennene. Det synes jeg det er grunn til å ta meget alvorlig. Derfor har jeg fulgt opp det initiativ som min forgjenger Hanne Harlem meget prisverdig iverksatte, om å innføre en adgang til å nekte besøk for en mann i felles hjem. Det betyr altså at mannen i tillegg til besøksforbudet utsettes for en skjerpelse gjennom det ikke å kunne være i eget hjem.

Selv tror jeg at skal en gå videre overfor menn som opptrer så voldsomt som både representanten Thorkildsen og jeg kjenner til, gjennom både egne opplevelser og gjennom andres fortellinger på ulikt vis, må ordningen i så fall gå gjennom en vurdering av en utvidelse av besøksforbudets geografiske virkefelt. Besøksforbudet er i dag enten knyttet til der en bor, eller eventuelt felles hjem, men vi vet jo at vi i andre sammenhenger har resonnementer som berører besøksforbud, bl.a. har vi hatt det i den høringen som er avsluttet, og som skal føre til en sak til Stortinget om å bekjempe barne- og ungdomskriminalitet. Besøksforbudets geografiske virkeområde utover hjemmet vil være av de tiltak som jeg vil se nærmere på for nettopp å ta den utfordringen som representanten Thorkildsen og jeg faktisk deler, nemlig at det er helt nødvendig ikke bare å beskytte den trusselutsatte best mulig, ikke bare å reagere fra politiets og hjelpeapparatets side med best mulig kompetanse, men også å reagere mot den som er overgriperen, som må finne seg i å få et stadig skarpere søkelys rettet mot seg.

Presidenten: Ønsker interpellanten ordet til oppfølging?

Inga Marte Thorkildsen (SV): Jeg ønsker ordet til oppfølging, og det føles nesten litt rart, for jeg kjenner meg nærmest som en «fremskrittspartist» her jeg står og preker om nulltoleranse, at vi skal slå hardt ned – «hard on crime» og slike ting. Men her føler jeg altså at tida har løpt lenge og vel. Jeg har lyst til å sitere – det er i og for seg hva statsråden sjøl sa fra talerstolen her for få minutter siden, men som også står i dette brevet, et par setninger:

«Dette vil, avhengig av trusselbildet, kunne omfatte bistand til skifte av telefonnummer, opprettelse av postboksadresser, skifte av bankkontonummer, endring av navn, endring av rutiner eller vaner som er kjent av den truende person, o.l.»

Det er altså et massivt fokus på hvordan ofrene skal oppføre seg, og hvordan de skal leve for å forhindre at en annen person skal bruke vold mot dem og i verste fall ta livet av dem. Jeg må si at jeg er ikke fornøyd med det svaret jeg fikk, for disse setningene er på en måte representative for den jobben som departementet hittil har gjort, slik jeg ser det – at det har vært veldig sterkt fokusert på nettopp hvordan vi kan gjemme bort ofrene, og ikke tilsvarende sterkt fokusert på hva vi kan gjøre med gjerningsmannen. Jeg er veldig glad for at statsråden har sett ATVs betydning, hvor viktig det er at vi har slike tilbud, ikke minst i ei tid da psykiatrien nærmest er nede i knestående. Men problemet er at vi ikke har muligheten til å dømme disse mennene til et tilstrekkelig opplegg, eller at det ikke blir en rettssak i utgangspunktet. For det skal ikke være noe alternativ til en rettssak å utstede et besøksforbud og gi ut voldsalarmer – mobile eller ikke mobile. Her trengs det faktisk rettssaker, vi må kjøre det for retten, og da mener jeg at statsråden bør ta initiativ til en uavhengig gjennomgang av sakene til dem som lever på flukt i dag, for å vise at han ønsker å gjøre noe her og nå for å hjelpe dem ut av en akutt situasjon. For de kan altså ikke sitte og vente på at kompetansen skal økes i hvert politidistrikt.

Presidenten: Presidenten vil for sin del understreke at en negativ oppramsing av tilstander ikke bør brukes som karakteristikker på andre partier.

Statsråd Odd Einar Dørum: Jeg tror det er et tilstrekkelig utgangspunkt for å ha et engasjement i denne saken at man bryr seg om de menneskene som er utsatt for overgrep, og at man deretter er villig til å handle. Og det er jo nettopp denne handlingslinjen som har vært min linje siden jeg første gang kom i kontakt med dette – også sist jeg var justisminister – og som førte til handlingsplanen mot vold. Det er den handlingslinjen som har ført til en utvidelse av tiltakene. Og når det har stått i fokus, har det selvfølgelig stått i fokus fordi man ikke har vært i stand til å levere dette godt nok, verken på beskyttelsessiden eller på den siden som representanten Thorkildsen nå tok opp, nemlig at politi og påtalemyndighet har hatt saker. Det er jo derfor vi har hatt disse prosjektene i Bergen og på Stovner, for nettopp å vite hvordan bevis skal sikres tidlig nok, at bevisene er gode, og at man har saker som holder i retten. Det er nettopp derfor man har sett på hele rettsapparatet, for at man skal få saker og ikke bare noe som bare blir liggende. Og det er jo ingen tvil om at det å få saker som holder i retten, fordi det er gjort et godt arbeid i alle ledd av straffesakskjeden som fører fram til det, er helt avgjørende.

Jeg har over lengre tid vært opptatt av de hjelpetiltakene som representanten etterlyste, derfor nevnte jeg det. Men jeg gikk også et skritt videre. Jeg har tidligere fått kritikk for at jeg stod fast på den linjen som Hanne Harlem så positivt initierte, nemlig om å skjerpe besøksforbudet ved å nekte en mann tilgang til felles hjem. Og representanten var tydeligvis nå så ivrig opptatt av å oppfatte meg som en slags passiv, ikke-handlende person at hun heller ikke fikk med seg det poenget hvor jeg sa at jeg synes det er nødvendig å se på og utvide det geografiske virkefeltet for besøksforbudet. Og når jeg sa det, er det jo nettopp for i sterkere grad å rette fokus mot overgriperen. Men det må også være slik at de tiltakene vi satser på, som tiltak for den som er i krise og trenger hjelp – og det vet vi at folk trenger, og at det skal holde – er tiltak som gjør at den som er utsatt for dette, skal få saken tatt på alvor hos politi og påtalemyndighet.

Så er det selvfølgelig like viktig å få gjennomført de tiltakene som gjør at man kan reagere. Og det har i løpet av de senere årene skjedd slike skjerpelser, både en skjerpelse ved besøksforbudet som gir hjemmel til å sette folk i varetekt, og den linjen som jeg nå har pekt på, som går ut på å se på det geografiske virkeområdet for besøksforbudet. Og det er fordi vi etter hvert som vi får vite mer og mer om disse sakene, er nødt til å reagere. Det har alltid vært mitt utgangspunkt, og det kommer til å fortsette å være mitt utgangspunkt i arbeidet med disse sakene. Vold er vold uansett, og det er helt klart at den situasjonen og den terroren man her er utsatt for, vil ingen som har vært i møte med noen av de menneskene som har vært utsatt for det, glemme. Og der har representanten Thorkildsen og jeg det til felles at vi har møtt dem.

Knut Storberget (A): Jeg forstår representanten Thorkildsens parallell i forhold til den terrordebatten vi har, ikke som et retorisk poeng, men først og fremst som et poeng for å etterlyse politisk kraft og politisk tyngde i denne saken, som man på mange måter kanskje skulle savnet, nettopp når vi skal være utålmodige. Det holder ikke lenger med personlige møter. Det holder ikke lenger med å påpeke at situasjonen er alvorlig. Det kreves politiske handlinger.

Når dette er sagt, føler jeg også behov for å si at temaet jo er svært vanskelig, og i så måte egentlig ikke egnet for politisk polemikk rundt enkelttiltak. Formålet med all kriminalitetsbekjempelse, også vold mot kvinner, må være å forebygge at nye overgrep skjer. Det er farlig å fortape seg i diskusjonen om straffenivå og etterforskning, og det er min oppfatning at en samlet justiskomite nettopp har påpekt dette, bl.a. i budsjettbehandlingen i høst. Vi gjorde ikke det til en kamp om strengere straffer, men til en meningsutveksling og samling om argumenter i retning av mer forebygging. Sosialistisk Venstreparti og representanten Thorkildsen påpeker derfor et særlig viktig poeng i sin interpellasjon når søken etter årsak gjøres til tema.

Jeg må samtidig medgi at forslaget om å elektronisk merke voldsmenn heller ikke vekker særlig gjenklang hos oss i Arbeiderpartiet. Slike forslag bidrar vel egentlig bare til å svekke og avspore en særlig viktig debatt. Og det er i denne sammenheng grunn til å etterlyse en langt mer samlet strategi fra justisministerens side. Så langt har innspillene fra Regjeringa dreid seg om svar på konkrete hendelser og saker reist i media, eller saker arvet fra tidligere justisminister. Det er også grunn til å etterlyse en langt sterkere og aktiv holdning fra justisministerens side. Det er når debattprogrammene er slutt og journalistene har gått hjem, at jobben starter.

Særlig skuffende var det dessuten å registrere at Regjeringa ved sist høsts budsjettbehandling ikke ville være med på å øke tilskudd til eksempelvis Alternativ til Vold. Så når dette trekkes fram i dagens debatt, er det på tide at man etterlyser handling. Slike tilbud, bl.a. for de menn som slår, skal jo nettopp gjøre noe med ondets rot. Arbeiderpartiet forventer derfor at man i de kommende budsjettbehandlinger bl.a. tar tak i dette og eksempelvis gir rom for Alternativ til Vold-kontor i hvert fylke.

Vi forventer også at Regjeringa nå bidrar til økte ressurser til kriminalomsorgen, slik at vi kan få flere og bedre soningsplasser. Soningskøer slik vi i dag opplever det, er uakseptabelt. Den fremste utfordringen for en regjering dominert av Høyre og som sitter på Fremskrittspartiets nåde, må likevel være å demme opp for de krefter som liberaliserer tilgangen til både rusmidler, pornografi og andre underliggende årsaker til bl.a. seksualisert vold. Her tillater jeg meg å etterlyse en langt mer aktiv rolle fra justisministerens side. Jeg har lagt merke til at dette er forhold han knapt har berørt i interpellasjonsdebatten så langt. Mener man at dette ikke er av betydning for utviklingen av vold mot kvinner? Det er grunn til å påpeke at et flertall av f.eks. voldtektene skjer i alkoholrus. Denne problematikken er for alvorlig til at Høyre og Fremskrittspartiet skal få kunne styre innholdet i politikken.

Carsten Dybevig (H): Vold mot kvinner er et stort samfunnsproblem som dessverre har vært mindre synlig enn andre problemer knyttet til voldskriminalitet. Men mange kvinner har stått frem med sine historier. Modige og rakryggede har de fortalt om en tilværelse fylt av frykt og angst innenfor husets fire vegger, rammen rundt det som skal være den tryggeste base i livet. Gjennom disse modige kvinner har samfunnet fått større innsikt i problemene, og alle i denne sal har et stort ansvar for å hjelpe dem.

35 kvinner har over en periode på fem år blitt drept av sine tidligere eller nåværende partnere. Man regner med at minst 100 000 kvinner lever i parforhold hvor de blir utsatt for vold eller trusler, og 1 000 kvinner er til enhver tid på flukt fra sine tidligere partnere. I et moderne demokrati som Norge skjer det hver dag utallige brudd på noen av de mest grunnleggende menneskerettighetene – retten til fri livsutfoldelse og frihet fra vold og frykt.

Samfunnet har et stort ansvar for å beskytte voldsutsatte kvinner og deres barn mot vold begått av ektefelle, partner eller far. De må tas på alvor, og det er jeg glad for at vår justisminister i høyeste grad har gjort. Som justisminister i den forrige Bondevik-regjeringen tok han initiativ til flere lovendringer og prøveprosjekter. Samarbeidsregjeringen følger nå opp med en rekke tiltak for å bedre situasjonen for voldsutsatte kvinner. Før jul startet oppfølgingen av den vedtatte handlingsplanen «Vold mot kvinner II 2002-2003».

Representanten Thorkildsen er opptatt av hvordan vi skal komme årsakene til volden til livs. I handlingsplanen er det fremhevet hvor viktig det er at politiet og rettsvesenet prioriterer å styrke kvinners rettssikkerhet. Når sakene gis en høy prioritet gjennom påtale og dom, får potensielle voldsutøvere klar beskjed om at samfunnet slår hardt ned på slik adferd.

Regjeringen er i gang med en rekke tiltak for å hjelpe alle dem som hver dag frykter for sine liv. Det er innført mobile voldsalarmer som gjør det lettere for kvinnene å foreta seg ting som for oss er en selvfølge, og som for dem har nesten vært umulig: å gå på butikken, hente barna i barnehagen, treffe venner. Med mobile voldsalarmer er de ikke lenger fanger i eget hjem.

For å kunne hjelpe kvinnene er det viktig at de tør å fortelle om volden de blir utsatt for. Kunnskap om problemet er viktig for at politiet skal kunne gi den nødvendige hjelp og bistand. Fra 1. juli skal alle landets 27 politidistrikt ha egne medarbeidere med spesialkompetanse på familievold. Resultatene fra prøveprosjektene i Bergen og Oslo har vært oppløftende. Antall anmeldelser har her økt. Flere tar kontakt for å få hjelp, og kvinnene føler at de blir tatt på alvor. Vi er svært glade for at tilbudet nå blir tilgjengelig i hele landet. Familievoldskoordinatorene vil være der for kvinnene, og mitt håp er at de vil komme inn på et tidlig stadium, før situasjonen blir så alvorlig at drastiske tiltak som flytting og eventuelt identitetsskifte blir eneste utvei.

Kampen mot familievold er en felles kamp. Hele samfunnet må bidra til holdningsendringer og adferdsendringer. (Presidenten klubber.) Det handler om respekt for kvinners rettigheter og likeverd. Som politikere kan vi bare endre spillereglene, vi kan aldri vedta oss bort fra problemet. (Presidenten klubber.) Men vi må vise at vi spiller på lag med kvinnene i deres kamp for trygge rammer rundt tilværelsen for seg selv og barna.

Presidenten: Presidenten må be representanten om å respektere taletiden.

Finn Kristian Marthinsen (KrF): Jeg synes det er et meget viktig område interpellanten tar opp, og interpellanten har gitt en beskrivelse av dramatiske liv og forhold som mange av oss vil stille oss bak, fordi vi gjennom livet i de yrkesmessige sammenhenger vi har vært, har opplevd å møte det samme. Det har også nåværende justisminister. Nåværende justisminister og også mange andre, ikke minst nåværende statssekretær, kjenner problemene. Det forhindrer ikke at vi ikke kan lære mer, og at vi ut fra vår lærdom og kunnskap om disse tingene kan bidra til å finne fram til løsninger som kan gi bedre liv for dem som har vært utsatt, og forhindre at nye kommer inn i den situasjonen som mennesker før dem har opplevd.

Jeg synes imidlertid det er litt rart å få en beskrivelse som om nåværende regjering ikke gjør noe, og at den forrige Bondevik-regjeringen heller ikke gjorde noe. Representanten Storbergets beskrivelse harmonerer ikke med virkeligheten. Da den forrige regjeringen Bondevik la fram regjeringens handlingsplan «Vold mot kvinner», gikk man også inn på årsakene til at vold utøves, og det var mange forskjellige ting, som jeg ikke har tid til å ta opp nå.

Så stiller man også spørsmålet: Hva skal man så gjøre for å motvirke dette? Eller: Hva skal man gjøre for å sørge for at det som nå avdekkes som årsaksforhold, kan oppveies gjennom handlingstiltak? Da er det klart at man kan ha tro på lovverket, og man kan ha tro på mange forskjellige slags fysiske tiltak, og jeg håper at mange av disse vil virke og gi de nødvendige resultater. Men jeg tror at i stor grad vil det fortsatt handle om holdninger og verdier hos mennesker som gjør at det bør være et viktig anliggende for Stortinget samlet å gå inn for en opprusting i synet på mennesket, hva og hvem vi er, at vi ikke har et eierforhold til hverandre, at jeg kan gjøre med mitt som jeg vil og andre skal ikke blande seg borti det.

Jeg synes det er viktig å understreke når vi snakker om disse tingene, at vi må kunne både forebygge og bøte på skaden. Jeg synes det er nødvendig i denne sammenhengen også å peke på at det vi gjør, er det viktig vi gjør på en slik måte at vi kan etterprøve om det har virket, og virker det ikke etter sin intensjon, får vi prøve å finne fram til nye tiltak. Vi kan alle sammen jobbe sammen for å oppnå det resultatet jeg tror det er tverrpolitisk enighet om.

Rune J. Skjælaaen (Sp): Det er en viktig interpellasjon som reises av representanten Inga Marte Thorkildsen. Vold mot kvinner er et stort problem, og det er et konstant problem for dem det gjelder. Jeg har sjøl i mitt sivile yrke fulgt mange kvinner på den strevsomme veien det er å skulle gå til anmeldelse, å bringe noe fra det private rom og ut i det offentlige rom.

Da forventes det med rette at samfunnet skal beskytte dem som er utsatt for vold. I dag er det offeret som må rømme og som må stikke seg bort, flytte fra hjemmet for å verne seg. Det er offeret som må bære byrdene ved å flykte unna en overgriper. Det er ikke vanskelig å forstå at kvinner opplever det som et nytt overgrep.

Tidligere stortingsrepresentant Tor Nymo fremmet 29. november 1999 et forslag om å styrke voldsofrenes rettigheter, Dokument nr. 8:22 for 1999-2000. Senterpartiet tok til orde for en helhetlig gjennomgang av tiltak for å styrke voldsofrenes rettigheter, herunder å arbeide for en tilleggsprotokoll til Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen for å styrke voldsofrenes vern. For paradokset er jo faktisk det at gjerningsmenn i dag har et praktisk og håndhevbart menneskerettslig vern etter konvensjonen, mens voldsofre ikke har et tilsvarende vern. Senterpartiet fikk faktisk flertall for forslaget i Stortinget. Daværende justisminister Dørum mente på den tid at forslaget var unødvendig, det var dyrt, og det var svekkende for domstolen. Han ble sterkt imøtegått av førstestatsadvokat Morten Eriksen, som var leder for statsadvokatenes menneskerettighetsutvalg, som mente at dette var en viktig sak, fordi Norge alltid hadde gått i front i det internasjonale arbeidet for å styrke menneskerettighetene. Da saken ble behandlet i Stortinget, fikk Senterpartiet med seg det store flertallet, alle unntatt Fremskrittspartiet, på å styrke voldsofrenes rettigheter.

Vi synes derfor det er bra at Regjeringen arbeider med tiltak for å bekjempe vold mot kvinner og slik styrke offerets situasjon. Spørsmålet mitt til justisministeren er om Regjeringen, som en del av tiltakene, vil arbeide for en tilleggsprotokoll til Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen for nettopp å gi voldsutsatte kvinner et håndhevbart og menneskerettslig vern.

Harald Hove (V): Som de fleste som har vært på talerstolen i dag, har sagt, er det viktig å hindre vold, og det er viktig å verne mot vold og andre overgrep. Det er klart at det er særlig alvorlig når dette er en systematisk del av hverdagen, og hvor man hele tiden står overfor konstant usikkerhet om hva som kan skje. Det er på mange måter en vanvittig måte å leve på.

Slik sett er den konkrete voldsutøvelsen i og for seg bare en del av belastningen, det som er det ille livet, fordi trusselen og frykten for hva som kan skje, blir en del av dette. At dette kan oppleves som noe som godt kunne kalles hverdagsterrorisme, tror jeg vi absolutt skal være oss bevisst.

Så er det litt farlig med en debatt som blir en slags konkurranse om vitnemål med hensyn til hvem det er som har truffet personer som har vært utsatt for de vanskeligste situasjonene. Jeg tror det er litt farlig å gå inn i en debatt hvor det liksom blir en del av problemstillingen. Jeg har også vært i den situasjonen at jeg – både yrkesmessig og i andre sammenhenger – har møtt en del som absolutt har levd vanskelige og ille liv. Men man kan aldri si om det ikke er andre som har hatt det enda mye verre.

Det er ett perspektiv jeg har litt lyst til å fremheve. Det er at vold i familiesammenheng også i veldig stor grad rammer barn. Det står også noe om barn i interpellasjonen. Men det er noe med at barn blir – slik dette stort sett har vært snakket om i denne debatten – på en måte bipersoner ved siden av gjerne moren. Selvfølgelig er det veldig ofte nettopp moren som i en slik situasjon må verne barna, og som vil være den som kan gjøre det. Men jeg tror faktisk det er litt viktig å fokusere på barna som selvstendige vesener og som selvstendige personer. Og skulle jeg komme med noe vitnemål, må jeg si at noe av det sterkeste jeg har opplevd i yrkessammenheng, er å høre det som man her kanskje ville kalle vitnemål fra barn som faktisk har en ødelagt barndom på grunn av vold, enten det nå måtte være i hjemmesituasjonen eller også i andre sammenhenger. Det å holde fast ved barnet også som en selvstendig person i denne sammenheng, tror jeg er viktig.

Ellers må jeg bare si at i likhet med andre stiller jeg meg litt spørrende til at justisministeren nærmest oppfattes som at han kun er opptatt av å bringe offeret vekk fra voldspersonen. Jeg har faktisk oppfattet at den nåværende justisministeren i mange sammenhenger har hatt et veldig sterkt engasjement nettopp for å sikre den volds- og trusselutsatte i hverdagssituasjonen og forhindre at den blir rammet. Der synes jeg faktisk ikke at virkelighetsbeskrivelsen blir særlig treffende.

Inga Marte Thorkildsen (SV): La meg først beklage det som ble oppfattet som et overtramp mot Fremskrittspartiet i stad, sjøl om jeg tror de ville være fornøyd med å bli karakterisert på den måten som jeg karakteriserte dem.

Men jeg har uansett lyst til å påpeke, hvis det er lov, at det er ett parti som ikke er til stede her, og det er et parti som vanligvis pleier å være ekstremt i front i kriminalitetsdebatten. Alle de andre partiene har vært oppe på denne talerstolen, og jeg vil si at jeg er rimelig sikker på at Fremskrittspartiet hadde vært til stede dersom det hadde vært muslimske menns vold vi hadde diskutert. Men la nå det være en digresjon.

Jeg er opptatt av besøksforbudet, og jeg er veldig fornøyd med at dette nå også skal gjelde felles hjem, og at statsråden vurderer om dette skal gjelde innenfor et helt fylke. Det er også SVs forslag i utgangspunktet at man skal kunne fjerne voldsmannen fra hjemmet. Men det jeg ikke vil akseptere, er at besøksforbudet blir et alternativ til en straffeforfølgelse. Vi skal ha straffeforfølgelse av menn som truer med å drepe et annet menneske.

Jeg er selvfølgelig helt enig med representanten Hove når han påpeker at barna er en selvstendig størrelse. Problemet har jo nettopp vært at vi ikke har skjøvet barna foran oss og sagt: Se hvordan disse ungene lider. Så blir det på en måte, slik som jeg ser det, en slags dobbelt straff når en del av disse ungene som har vært forsømt og oversett hele livet, ender opp som voldsmenn seinere på grunn av alle problemene de har opplevd, alle hendelsene som aldri blir tatt på alvor av hjelpeapparatet, og så har vi da kanskje fått på plass et apparat som gjør at de straffes. Spørsmålet er jo hva slags straff de i så fall får, om de får et behandlingstilbud i tillegg som gjør at de kan bearbeide de hendelsene som de har opplevd opp gjennom barndommen sin.

Jeg spør da direkte, og jeg kommer til å fortsette å gjøre det til krampa tar meg, sjøl om det kanskje ikke er et parlamentarisk uttrykk: Hva vil statsråden gjøre her og nå for de kvinnene og barna som lever på flukt – det er altså mellom 500 og 1 000 mennesker – annet enn de forslagene som allerede er ramset opp? Hva vil man gjøre for å få fakket gjerningsmannen og få satt ham bak lås og slå og gitt ham et behandlingstilbud?

Presidenten: Presidenten vil si at så lenge man holder seg til å gi karakteristikker av seg selv, er det i orden. Det er når man begynner å karakterisere andre at det blir problematisk.

Statsråd Odd Einar Dørum: Det er som kjent slik i en rettsstat at for å ha en straffesak, må man ha minst ett vitne, og man må i tillegg ha bevis. Hvis man skulle se bort fra det, ville vi verken ha en rettsstat eller noe som helst av rettigheter og plikter. Min hovedlinje har i lang tid vært, også før denne interpellasjonen, å gjøre det som er mulig for at den som har noe å anmelde, blir tatt på alvor, at bevis sikres, og at saker kan føres med styrke og kraft. Da settes den normen fast overfor en overgriper at overgrepet ikke aksepteres. Det har vært min hovedlinje.

Når jeg ikke la vekt på denne hovedlinjen i dag, var det fordi interpellanten spurte hva jeg ville gjøre akutt i forhold til ekstremsituasjoner hvor folk er på flukt, og hvor hun for det første med rette pekte på at er man på flukt, må man selvfølgelig få hjelp, og videre spurte hva man vil gjøre når det foreligger en fluktsituasjon. Det jeg har forholdt meg til, er for det første besøksforbud – håndhevelse av besøksforbud, besøksforbud som er underveis, der man kan nekte en mann besøk i felles hjem. Og så har jeg sagt at jeg syns det er rimelig å vurdere om besøksforbudet skal utvides geografisk, uten å gå inn på den geografiske utstrekning. Da syns jeg ikke det er helt rimelig at jeg får tilbake at jeg ikke i denne interpellasjonen hadde med straffeforfølgelsen, som har vært tema hele tiden. Men det er jo spekteret av disse tiltakene som gjelder: straffeforfølgelsen, med kvalitet, sikring i eget hjem for den det gjelder, med besøksforbud og alle andre tiltak, om nødvendig beskyttelse ved flukt, men også en reaksjon mot overgriperen. Da har vi en serie tiltak, og det er den serien av tiltak jeg er opptatt av å ha trykk på og levere.

Så må jeg si, uten at det skal bli noe annet enn det det er, at når vi snakker om vitner, er det ikke bare vitner i rettslig forstand. Vitner er også mennesker som i den offentlige debatt – enten ved fullt navn og med ansikt, som noen har gjort, eller anonymt – forteller om en virkelighet som har vært skjult. Uten disse vitnene, som flere her har omtalt, ville vi heller ikke hatt den debatten som gjør at vi presses til å velge mellom det som er rett og galt.

Så spurte representanten Skjælaaen meg om konvensjoner. Jeg har vært opptatt av en tanke som jeg vil undersøke, for det er blitt meg fortalt at vi internasjonalt ikke har noen generell konvensjon mot det vi kan kalle «gendercide». «Gendercide» vil si retten til å ta livet av noen på grunn av deres kjønn. Det rammer i det alt vesentlige kvinner, og vi vet om steder på kloden hvor det er slik. Jeg er helt overbevist om at hvis man skal lage et rettsvern som også er internasjonalt, ikke til fortrengsel for et eneste nasjonalt tiltak, så hører det også med. Når jeg tok med Bokollektivet, som også handler om kvinner med minoritetsbakgrunn, var det for å ta interpellanten på ordet med hensyn til at vi heller ikke skal være blinde for dem som tilhører minoriteter, og som utsettes for vold og forfølgelse.

Presidenten: Behandlingen av sak nr. 4 er dermed avsluttet.